Øystein "Pølsa" Pettersen - "Jeg var ikke redd for å dø, men for å ikke leve"
Øystein Pettersen, kjent som "Pølsa", snakker om selvhjelpsbøker, kritikk, og viktigheten av pauser. Han diskuterer sin hjernehinneblødning og hvordan det påvirket hans syn på livet. Pettersen reflekterer over "Team Pølsa", sin suksess, og utfordringene ved å være en offentlig person. Han understreker viktigheten av å ta pauser og sette grenser for å unngå utbrenthet.
01:42
Vi må bruke tiden vår bedre og være mer til stede, i stedet for å la mobilen ta over hverdagen.
11:10
Folk blir slitne og stressede uten pauser, noe som påvirker familiære relasjoner og mental helse.
15:18
Taleren deler sine refleksjoner om å leve et meningsfylt liv, verdien av relasjoner og minner, snarere enn bare å overleve.
20:24
I denne episoden refleksjoneres det over viktigheten av å vise følelser som forelder, selv når det fører til kritikk.
27:02
Lederen innser at å si "jeg vet ikke" kan styrke teamarbeid og åpne for bedre løsninger sammen.
Transkript
Nemnt i episoden
Øystein Pettersen
Tidligere langrennsløper og forfatter, kjent som "Pølsa", hovedpersonen i podcasten.
Team Pølsa
TV-programmet Pettersen deltok i, en stor suksess. Nevnt flere ganger som et viktig vendepunkt i livet hans.
Selvhjelpsbøker
Pettersen har skrevet tre selvhjelpsbøker. Diskusjonen om deres nytteverdi er sentral i podcasten.
Hjernehinneblødning
En alvorlig hendelse som skjedde til Pettersen. Han reflekterer over hvordan det endret hans perspektiv på livet.
Vancouver
Sted for OL-stafett nevnt i forbindelse med Pettersens OL-gull.
Petter Nordtug
Nevnes i sammenheng med OL-stafetten i Vancouver.
OL-gull
Pettersens OL-gull i Vancouver nevnes som en prestasjon han er stolt av.
Granåsen
Sted for konkurransen i Team Pølsa.
Gullruten
Pris Team Pølsa vant, nevnt i sammenheng med takknemlighet og suksess.
Instagram
Sosial medieplattform nevnt i kontekst av å bruke tid på sosiale medier.
Gardermoen
Sted hvor Pettersen møtte jenta som inspirerte tittelen på hans siste bok
Drammen
Sted hvor Pettersen holdt et foredrag og hørte en pedagog snakke om myke bein.
Mykebein
Tittelen på Pettersens siste bok, inspirert fra en samtale med en jente på Gardermoen.
Oda
Pettersens datter, nevnt i kontekst av tenåringsdatter og foreldrerollen.
Sigurd
Pettersens sønn, nevnt i kontekst av å få flere barn.
Deltakarar
Guest
Øystein Pettersen
Host
Ukjent
Sponsorar
Simpel
Poeng
Det er stor forskjell på hva folk vet og hva folk gjør.
Mange vet hva som er bra for dem, men handler ikke deretter.
Vi har godt av å minne på ting som vi vet, egentlig.
Selvhjelpsbøker kan være en påminnelse om viktige ting.
Å bruke fire timer om dagen på mobilen tilsvarer seks år av livet på 24 år.
En tankevekker om hvor mye tid vi bruker på sosiale medier.
Det er et distinkt forskjell på å være i livet og å leve.
Øystein Pettersen reflekterer over viktigheten av å leve livet fullt ut.
Jeg har lyst til å være en som bygger relasjoner gjennom at jeg metaforisk sett har myke bein.
Øystein beskriver sin ønskede tilnærming til relasjoner.
Å være alt for alle er ikke noe for noen.
Det er viktig å sette grenser og prioritere.
Du suger.
En ærlig erkjennelse av at alle får kritikk, og det er greit å akseptere det.
Påstandar
Ungdom bruker i gjennomsnitt 6-7 timer om dagen på sosiale medier.
Basert på Øysteins erfaringer med å snakke til ungdom.
Team Pølse traff så godt fordi det handlet om det nære, det såre, men også det viktige.
Øysteins refleksjon over suksessen til Team Pølse.
Å vise følelser, også for menn, er viktig og positivt.
Øystein deler sine erfaringer med kritikk for å vise følelser.
Det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne gi til andre.
Øystein bruker metaforen "you can't pour from an empty cup".
Lignende
Lastar
En podcast fra Simpel. Er det noe liv her? Her er livet dødt.
Er det noe liv, da? Høystein Pettersen. Å, er det for det som er åpningsspørsmålet? Det er åpningsspørsmålet. Er det noe liv her? Ja, det er liv. Det er jo det. Det er jo ganske god stemning. Jeg føler at det er mye liv rundt deg for tiden. Så det er veldig hyggelig at du vil komme og ta en prat med meg mellom slaget, altså. Det er litt som skjer. Jeg er ærlig på det at det...
Ja, jeg får dagene til å gå, men det er ikke noe synd på meg. Det er ikke sånn, åh, jeg har det alt for travelt, eller det er så mye. Det er bare at det er veldig mye gøy som foregår. Jeg kan se på meg at du kjeder deg litt hvis det ikke skjer noe. Eller klarer du å nyte dagene da også? Jeg er ganske flink til å ikke bare nyte, men også planlegge for dager hvor det ikke skjer noe. Men det betyr ikke at jeg ligger på sofaen. Da er jeg ute og...
løper med en tur, sykler over noen steiner, eller går en skitur. Så jeg gjør jo alltid noe. Men det er mange dager jeg har som mål å ikke gjøre noe på et vis. Så jeg planlegger for ikke noe. Og det er jeg ganske god til. Og det trenger ikke være hele dager heller, men ha en time hvor jeg har planlagt ingenting, for eksempel, i en helt vanlig dag, det er ganske deilig.
Åh, det føler jeg at jeg burde trenge å gjøre, for livet mitt er litt sånn kaos og renner litt over. Så jeg burde egentlig planlegge å bare puste en halvtime, for eksempel. Jeg tror ikke det spiller så stor rolle akkurat hva du gjør, men bare det å ha...
Ja, det er en halvtime for seg selv, eller på ting du vil bruke tid på. Men hvis man tenker, å jeg har en ledig halvtime, så kan det fortende at den ledige halvtime blir spist opp av alle ting som skjer. Livet skjer jo, ikke sant? Det kommer en og det andre, men hvis du har satt av en halvtime til å være utilgjengelig, da kan du ta den flymodusen som du nettopp hadde, ikke sant? Er du opptatt, liksom? Jeg sier at mobilen er til for at jeg skal nå være den, ikke motsatt.
Og det sier jeg bare fordi at da overlever jeg. Er du fort sånn som kan havne inn på mobilen og scrolle i evigheter og sånt da? Nei. Ikke? Nei. Du blir ikke fanget av sosiale medier og sånn? Hvis jeg går inn på de, så vil jeg sikkert det, men det...
Det gjør jeg ikke så mye da. Jeg jobber ganske mye på telefonen, bruker telefonen ganske mye, men jeg er veldig lite sånn. Og nå går jeg inn og skal bare sjekke Instagram for å se hva som er der. Jeg tror nok jeg er blant de som har flest følgere, men minst tid.
på plattformene. Det tror jeg nok. Hvis det hadde vært en konkurranse, så tror jeg det hadde vært ganske bra. Så hadde vunnet den i hvert fall. Vi må ta en liten introduksjon av deg også. Du blir jo kalt for pølse for mange. Sikkert et av de mest stilte spørsmålene du får, men hvorfor blir du kalt pølse? Fordi det vet ikke jeg. Nei, det har ikke noe med at jeg liker pølser. Jeg har heller ikke noe med størrelsen på det jeg har mellom beina. Det er bare at jeg er bygd litt mer muskuløs enn
mange andre skiløpere, for det er det jeg har drevet med, gått på ski, løpt mye rundt i Skevene i tights. Og så konkurrerer vi i tett sittende drakter, og så ser jeg ut som en snappapølse i den. Så det er det som er greia. Men du har helt rett i at det er et spørsmål vi har fått
et par ganger tidligere. Fra mitt ståsted så tenker jeg at det har alle fått med seg, og så er det veldig deilig å forstå at det har ikke alle fått med seg, for folk har ikke peiling på hvem du er, Øystein, og det er jævlig deilig. Hva er det du sier? Jo, jeg vet jo veldig godt hvem du er, men hvorfor du blir kalt pølse, det visste jeg ikke. Men da vet du det. Nå vet du det, så håper jeg at du blir både litt lettet og litt skuffet.
Ja, litt begge deler. Og så driver du også med foredrag. Du har skrevet flere bøker. Jeg har skrevet tre bøker, faktisk. Tre bøker. Og så har dere kommet med en ny nå, som er en selvhjelpsbok. Eller kan man kalle det det? Ja, absolutt. Alle de bøkene jeg skriver tror jeg havner i den kategorien. Og så er ikke noe av det skrevet for at jeg tror at folk må...
drive med selvhjelp hele tiden, men... Jeg elsker selvhjelpsbøker. Ja, gjør du det? Jeg har ikke fått lest din siste enda, så den må du sende meg, så kan jeg influense litt og promotere litt. Ja, du skal få lov til å slakte den også, hvis du synes den er dårlig. Det er det som er moro, da. Men blir ikke de fleste selvhjelpsbøker litt slakta, da? De fleste selvhjelpsbøker blir ikke anmeldt. Nei. Men de få som blir anmeldt, blir ofte slakta og
Litt av grunnen til det er fordi at, nå skal jeg si dette uten å bli slaktet, det som står der er ting som folk vet fra før. Og hvorfor skriver man da ting som folk vet fra før? Jo, fordi det er veldig stor forskjell på hva folk vet og hva folk gjør. Det er jo ingen som lurer på at det lønner seg å få nok søvn, for eksempel. Men det er ganske mange som ikke sover nok, eller det er ikke så mange som...
på at det lønner seg å gjøre ting som er bra for helsa, men det er mange folk som kjører sin egen helse rett i grefta. Så finnes det sikkert mange årsaker til dette, men sånn, in general, så tror jeg at
Vi har godt av å minne på ting som vi vet, egentlig. Ja, jeg er i hvert fall en del av det. Jeg vet at jeg burde ha trent, og at jeg burde lagt meg tidligere, og at jeg burde spist sunner og sånne ting. Men fortsatt det å lese en selvjevelspok, og bare få det litt mer printet inn, og bare bli minnet på det, så jeg er en del av det. Ja, jeg tror nok det også er på en måte
intensjonen til de, eller hvis jeg kan si vi, som skriver sånne bøker. Og så er det veldig lett å bli både moraliserende og fra ned, eller virke som om jeg får til alt dette perfekt selv. Og det har jeg i hvert fall vært veldig tydelig på, og fortsetter å være veldig tydelig på det i siste boka, liksom
Det tar utgangspunkt i ting jeg synes er vanskelig, og ting jeg synes er dårlig, men som jeg synes jeg jobber med, og som jeg har lyst til å minne andre på. Kunne du lest en seljebilsbok selv? Jeg leser massevis av det. Jeg er som deg, elsker å få disse sparkene på leggen, som jeg vet liksom, ja, det var det. Så tar jeg meg litt i nakken, og så glemmer jeg det litt, og så må jeg kjøpe en ny igjen, og så er vi i gang da.
Men du opplevde noe ganske sjukt for et par år siden, hvor det holdt på å gå ganske skjeis for deg. Du fikk en hjernehindeblødling midt på en sykkeltur. Fikk det deg til å se på livet på en annen måte? Var det etter det du skrev den boken, eller har det noe sammenheng? Godt spørsmål. Den første boken jeg skrev heter «Helt konge», og det er en sånn type bok som man skriver etter at man har
kanskje gått gjennom eller opplevd noe sånn traumatisk eller dramatisk da på en av de siden her så skriver jeg liksom at det er ikke noe som har vært mer enn tiden din
Så vær så snill og bruk tiden godt. Den gode gamle Levi Nuer-klisjen. Det jeg er litt stolt av med den boka, er at jeg sendte den i trykken den samme dagen som jeg fikk hjernblødninga. Er det sant? Ja, jeg ble ferdig med den den dagen det skjedde. Lang historiekort så lå jeg og reflekterte over hva er det du er redd for å miste når du ikke vet om du overlever dagen eller ikke. Og for min egen del så handler det jo om tid. Det er det eneste man er redd for å miste.
Hva skal man med den tiden? Man skal bruke den på folk som man er glad i. Det var jo det eneste jeg var redd for å miste også. Er det dessverre sånn at vi har en egen evne til å behandle tiden vår som om det er en uendelig ressurs?
Vi kaster bort tid, og vi driver med så mye at de fleste går rundt og definerer sin tid for tiden som dårlig. Det er et tankekors verdt å reflektere over. I hvert fall når man vet at den dagen man ligger der, man har brukt opp tiden, så er min erfaring at det eneste man ønsker seg er mer tid.
Og da er man igjen tilbake til den scrollingen. Hvis man bruker fire timer om dagen på mobilen, så vil man i løpet av 24 år ha brukt seks år på mobilen. Og hvis du er heldig og lever i 96 år, så er det 24 år. Det er ikke noe hyggelig tall uansett. 18 år blir det. Men det er liksom sånn,
Det er ganske mye tid, da. Og det er sånne ting som, igjen da, som jeg egentlig vet, men når du sier det på den måten, så får man jo helt sånn, åh, jeg skal aldri være på telefon igjen. Jeg har jo æren av og gleden av å holde en del innlegg til folk, og noen ganger så til ungdom, og da spør jeg dem om de har vært på sosiale medier, liksom. Ja, mange har vært på sosiale medier, altså. I gjennomsnitt så ligger ungdom på sånn 6-7 timer om dagen. En god arbeidsdag. Ja, det er jo det, og så spør jeg dem, liksom, kan
Kan noen av dere som har vært på skjermen i dag, på sosiale medier, komme ned her og fortelle meg og resten av klassen eller resten av skolen i en video som dere er veldig glad for at dere så? Det beriker livet mitt, og inntil den dag i dag er det aldri noen som har kommet fra. Nei, jeg har sikkert scrollet hele bussturen på vei opp hit. Jeg kan ikke huske en eneste ting jeg har lagt merke til eller husker nå.
Nei, ikke sant? Ja, men på bussen så er det bare for å få tiden til å gå, og det er jo greit, men effekten av å få tiden til å gå gjennom å se på skjermen er at du blir så sliten at når du skal gjøre ting som for eksempel kreve 100% oppmerksomhet, være mamma,
så er du så sliten at kvaliteten på noe av Nora og mamma faller. Fordi du er sliten, fordi du har sett på noe som du ikke husker, ikke bryr deg om, men du bare gjorde det for å få tiden til å gå. Og dette er jo liksom selve kjernen i den siste bokaen min, jeg kaller den for Mykebein, det er bare et bilde på hvordan jeg har lyst til å være i møte med folk. Hvis jeg kan fortelle kort bakgrunnssituasjonen,
mykebein. Jeg kom i kontakt med henne første gang jeg skulle gjøre en jobb på Gardermoen, og så satt der litt av jente ute i gangen på konferansehoteller, og så gikk jeg bort til henne, satt meg ned og pratet med henne. Og mens jeg satt der nede og pratet med henne, så sa hun til meg «Du har mykebein». Og så fikk jeg liksom ikke helt tak over henne, og så sa hun «Mamma er stive». Tenkte ikke så mye over det, og så to uker senere så var jeg i Drammen på jobb der, hvor kommunen hadde invitert alle offentlige ansatte i barnehagesektoren på en sånn kick-off. Og
Og så sto det en pedagog på scenen som sa det at i barnehagen der hvor hun jobbet, så hadde de som policy at når de skulle snakke med ungene, trøste ungene, lære ungene noe, pushe de, bare være der, så satt de seg ned. For da skapte man ro over situasjonen. Det var så mye lettere å bygge relasjoner, det var så mye lettere å både få kommunisert ut det man vil si, men også at budskapet går inn på andre siden. Så tenkte jeg, ah, var det det den jenta sa til meg liksom?
jeg har ikke verifisert dette med en jenta men jeg har laget et bilde i hodet at det er sånn jeg har lyst til å være jeg har lyst til å være en som bygger relasjoner gjennom at jeg metaforisk sett har mye i beina men det kommer jo med for å få til det så må du ha tid du må ha litt overskudd og du må ha litt ro over det
Og så sa hun til meg at mamma er litt stive. Og igjen, jeg har ikke snakket med denne jenta om dette, men i mitt hode har jeg laget et bilde på stive bein som det motsatte det jeg ønsker å ha. Men det er det som skjer når jeg ikke har tid. Ikke har kontroll på totalbelastningen min, ikke har kontroll på overskuddet mitt. Og jeg kan godt spørre hvordan det går, men jeg har ikke tid til å høre på svaret, så haster jeg bare videre. Og jeg tror det er veldig mye stive bein utenfor går, fordi vi er så slitne. Ikke fordi vi...
nødvendigvis har så enorm arbeidsbelastning med fordi vi aldri har pause. Og hvis du tenker deg hvordan er det du har lyst til å være hjemme en mamma med myke bein eller med stive bein, så vet jeg jo svaret. Men hvis du har vrengt deg selv eller kjørt over deg selv gjennom dagen, så kan det være at du kommer hjem til de du er mest glad i, er sliten,
Og noen ganger når man er sliten, så er man også litt lett antennelig, litt kortlunte, litt stresset, og så blir man liksom sintest mot de som man er mest glad i. Ja, ja. I stedet for det motsatte. Du beskriver hvordan livet mitt er akkurat nå for tiden, så... Jeg har det litt sånn selv, bare så det jeg har sagt. Det er grunnen til at jeg skriver om dette, fordi at dette er kjent på kroppen, og
Så kommer jeg fra idretten, hvor idretten handler om å prestere på topp og sånne ting. Men det gjør du i hverdagen nå på et vis. Kanskje ikke nødvendigvis at man er like klar over det, men jeg har jo lyst til å være en god pappa, lyst til å være en god ektemann, lyst til å være en god...
nabo eller kollega eller hva som helst. Men for å få til det, så må jeg liksom ta pauser, for vi blir presentert i verdensbilder om at de som får til, de har masse viljestyrke, masse tærdisciplin, disse hare tingene. Og de har sikkert det, men jeg tror først og fremst de har forutsetningene for å være god. Ja.
Gjennom at jeg har tatt litt pauser, fått nok søvn hvert sammen med folk som er hyggelige, spist noenlunde fornuftig, rør seg litt rann og liksom, jeg har farge i kina da. Og så er det som du sier, de pausene kanskje jeg tar meg, det er jo å scrolle, for jeg føler at det er en pause.
men for hodet mitt så er det sikkert ikke en pause det er jo masse inntrykk og masse stimuli av hjernen egentlig ja, og siden du tok opp hjerneblødningen så kan jeg si at setningen jeg skal bare slappe av med en film eller slappe av med noe på tv eller slappe av med noe på mobilen den kommer ikke fra folk som har hatt på hjerneblødning eller hatt hjernerysselse for da kjenner du jo hvor krevende det er for hjernen enten å se på den skjerm
Eller bare å gå ut døra, for det skjer så mye. Vet du, jeg så ikke på TV på et halvår. Jeg kastet opp når folk pratet til meg i starten, for det var så intenst. Hvis vi satt i bil, så ble jeg altså ikke, jeg ble ikke bilsyk. Jeg var fullstendig ødelagt av å bare sitte på
på i bil, og jeg bor på Lillamer det finnes ikke noe røsj og det finnes ikke folk som tuter og skudos det er bare at vi kjører bil, men det er så mye inntrykk på hodet og fortsatt en dag i dag så orker jeg ikke å se mye på TV for eksempel, for jeg blir så sliten i hodet og jeg vet ikke om det går over eller ikke men det er ikke den verste lærdommen jeg har skjønt eller fått med meg at hodet blir overstimulert og når hodet blir overstimulert
så setter det seg i kroppen. Vi havner i et spor som er litt sånn dårlig, og jo mer og mer slitende det blir, desto lettere er det å ta opp den mobilen og liksom dø seg, og så er det egentlig bare å gjøre ting litt verre. Men denne hendelsen med deg da, skjedde, har du blitt mer redd generelt i hverdagen? Nei, jeg er ikke noe...
Jeg er ikke noe redd, og så er jeg heller ikke redd for å dø, hvis man kan si det, men jeg er redd for å ikke kunne leve. Det vil si at når man overlever noe sånt nå, så den første lille perioden er man veldig glad for å være i livet. Så tok det ikke så lang tid for meg i hvert fall, før jeg savnet å begynne å leve. Det er et distinkt forskjell på å være i livet og på å leve. Og når man er i livet, så er det litt sånn...
følelsesladd tema, så skal jeg være forsiktig og si at sånn er det for alle, men for meg da. Når jeg var i livet, så følte jeg bare at jeg holdt hodet overfor
over vann, og det er jo veldig mye bedre enn å holde under vann, selvfølgelig men det er ikke sånn, jeg har lyst til å fortelle altså, jeg har laget en sånn bild i hodet mitt at når jeg sitter i en gyngestol når jeg er gammel og grå, eller enda eldre og enda gråere og har et barnebarn på fanget, så har jeg ikke noe lyst til å fortelle historier om at, ja nei, når jeg var ung så holdt jeg meg i livet liksom jeg var et kjør, men jeg holdt meg flytende jeg har jo lyst til å fortelle fete historier
om ting jeg gjorde, om ting jeg fangt på med kidsa og med kona, men igjen det krever både tid, litt ro og overskudd og jeg tror ikke
at nøkkelen til de historiene går gjennom å bite tønnet sammen og drikke energidrikk. Du nevnte jo tidligere også at du har drevet med langrenn. Det er jo sånn vi kjenner deg best. Du var en hardbarka langrennsløper. Å, det var hyggelig sagt, takk.
Ja, jeg husker jo enda den der OL-stafetten i Vancouver med Petter Nordtug. Never forget, altså. Da var jeg vel 19 år eller noe. Og det begynner å bli en synsø. Takk for at du sier det. Jeg er helt enig med deg. Det begynner å bli en synsø, men jeg husker det godt selv. Ja, det er bra.
Er det fortsatt det sterkeste øyeblikket i livet ditt, eller begynner teampølse å ta litt over nå? OL-guldet der er jo noe jeg er fryktelig stolt av på et vis. Ikke nødvendigvis fordi jeg vant et OL-guld, for det har vært så mange tilfeller etterhvert, men det at jeg som en helt vanlig gutt fra en blokk i Grovedalen
klarte å gjøre det som skulle til for at du skulle bli på et så høyt nivå, det er jeg ganske stolt av. Men det er nok andre ting rundt idretten som sitter sterkere. Kameratskap, relasjon, forståelse om hva som skal til for å få til disse tingene. Og hvis du spør meg hva det er det største jeg har opplevd på en idrettsarena, så svarer jeg også teampølser, liksom
uten tvil da, og det er ikke bare fordi det er ferskest i minnet, men det er fordi det er så viktig på et vis litt av grunnen til at jeg er stolt over det som skjedde der sånn var fordi at jeg gjorde ingenting, jeg hadde jo ansvar for seks fantastiske ungdommer og vi skulle bygge laget, og de skulle gjennomføre en konkurranse oppi Granåsen og det gjorde vi
Og min første innskytelse var jo at jeg skulle gjøre det for de på et vis. Men det var ikke det programmet handlet om. Programmet handlet ikke om at Øystein skulle ta med seg seks stykker og dra dem rundt og løpe. Programmet handlet om at de skulle gjøre det selv. Og jeg er fryktelig stolt av at jeg kan si med hånden på hjertet at jeg gjorde ingenting den dagen oppe i grannelsen. Det jeg hadde gjort var å gjøre de i stand til å klare seg selv. Mhm.
Jeg kjenner det når jeg sier det. Det er ingenting jeg har gjort som når det til anklene en gang. Jeg har selvfølgelig sett på Team Pølsa som 1,2 millioner andre nordmenn. Ganske syke seltalder dere har fått.
Men jeg må innrømme at jeg klarte ikke å se alt det, for jeg bare griner. Jeg er sikker på at jeg har blitt mor også, så det er lettere å bli rørt av alt. Men det var sånn som bare traff meg skikkelig. Men hva tenker du er grunnen til at det ble en så stor greie da?
som det har blitt. Dere har jo glemt å skytte inn at dere har vunnet to gulleruten også. Ja, det sa vel til ungdommene før vi dro, at i utgangspunktet så tror jeg at vi skal ha den innstillingen at det er viktig å sette pris på det man gjør.
enn å få en pris for det. Bare for å ta ned eventuelt skuffelsesfølelser. Vi hadde jo virkelig satt pris på det, vi trengte egentlig ikke noe pris, og så så jeg på ungdommen at de syntes det var fryktelig stas å bli satt pris på gjennom å få en pris, men sånn
Jeg hadde tenkt å spørre deg hvorfor det slo av, men jeg kan godt... Dette begynte å spille inn i april i fjor, da, ikke sant? 2024, så begynte det å bli sendt i februar 2025. Så jeg jobbet jo med det i ti måneder før det ble sendt på TV. Og etter første camp så la jeg ut en video hvor jeg sitter og gråter i bilen. Fikk masse pepper, masse hett, sånn ordentlig stygg...
trollhets og folk laget parodier av meg da kunne jeg ikke fortelle konteksten så jeg skal ikke si noe om det men jeg er jo ærlig på at jeg kjente jo hva det gjorde med meg å lage det
Så vet man jo ikke om det betyr at det kommer til å slå an hos de andre. Vi hadde ikke forutsett, vi kunne ikke forberede oss på, og vi hadde jo ingen aning om hvordan det kom til å treffe folk. Så har jeg reflektert mye over hva er det som gjør at vi traff så godt? Hva var det? Jeg har ikke et så godt svar, men jeg tror det handlet om
Det nære, det såre, men også det viktige på et vis. Vi må jo innrømme at vi har en hverdag fylt opp med kjas og mas rundt ting som egentlig ikke betyr så mye. Hvor vi løper fra det ene til det andre, og hvor det som ofte offres er tid med familien, tid med folk, eller tid til oss å bry seg om de rundt oss.
og jeg tror Team Pølse på et eller annet vis ble den kontrasten som vi ikke visste vi savna, men som var utrolig godt å hilse på når det dukket opp da. Jeg vet ikke, hva tenker du? Det er jo at det er så ekte da, og for meg traff det jo veldig, altså jeg hadde en ganske vanskelig start med min sønn, så det var mange ting, vi bodde lenge på sykehus og sånn, så det er når foreldrene forteller det som skjedde med barna deres, hvor kjørt livet også er da, og det å få barn,
Hvor kanskje mange tenker at de er heldige som har et friskt barn. Det er veldig tøft å se barn som ikke bare får akkurat det de vil, eller blir utestengt. At man bare unner dem det beste. Ja, det var vondt å høre at du hadde en tøff start da. Du får dele hvis du vil, men i den videoen hvor jeg sitter og gråter og fikk mye pepper. Det er da tatt etter første camp. Det jeg satt og kjente på da, var at jeg reiste hjem fra...
fra beitestølen og hjem til familien, så kjente jeg på takknemlighet. Og på den ene siden så kjente jeg på takknemlighet for å få lov til å gjøre den jobben. Takknemlighet for å få lov til å påvirke dem.
takknemlighet for å bli kjent med de og liksom alle de fasettene der da, men så er det også en annen side av takknemligheten som er litt vondere å adressere, men som er like ekte, og det er den takknemligheten over å få lov til å reise hjem til en familie som er frisk. For å reise hjem til en familie som forholder oss til problemer som er mer hvordan vi har fått hverdagen til å gå opp enn antall BPA-timer eller forskning på barndemens eller andre utfordringer da. Og det der er sånn
Den serien, og de ungdommene, og de familiene, ikke minst, de familiene, altså folkene som står rundt de, og da tenker jeg først og fremst på nærmeste familie, foreldre og søsken. De traff meg på et punkt hvor jeg hadde veldig godt av å få, ja, jeg hadde blitt litt for konform av det jeg holdt på med. Litt for lite takknemlig over hvor heldig jeg er, og så litt for liksom, ja, jeg vet ikke om blassert er riktig ord, for jeg tror ikke jeg lever noe sånn liv i sus og dus og velter meg i det ene eller andre, men
Jeg hadde godt av å treffe folk da. Vi er veldig ulike. Vi har ulike ambisjoner, ulike drømmer, ulike sterke sider, ulike svake sider, ulike interesser. Altså vi er veldig ulike. Men under alle de ulikhetene så er vi også veldig like. Og om du har celebrat barese, barnemens eller mundiare som jeg har, så er vi veldig like på bånd der. Og det vi trenger er liksom
Det å bli verdsatt, det å bli inkludert, føle at du hører til, bli elsket for å bruke et stort ord, bli respektert, men også bli stilt krav til. Det er den største lærdomen jeg sitter her med. Folk er folk. Og tilbake til det vi snakket om med selvhjelpsbøker. Alt som står i selvhjelpsbøker vet vi jo. Ja, det gjør vi. Vi vet også at folk er folk.
Men det er lett å glemme det. Du, jeg bare tenkte tilbake på det du nevnte, at du har fått så mye pepp. Jeg visste ikke at du hadde fått så mye kritikk av å... Jeg kan ikke skjønne hvorfor en mann som viser følelser, hva skal være problemet der? Hva er det folk sier? Ta det første først, hva er det folk sier? Det var veldig mye forskjellig, og mye av det var sånn, så fint at du viser følelser. En del lurte jo selvfølgelig på hva som hadde skjedd, det kunne jeg ikke fortelle, men jeg sa det var bra med meg, liksom. Nei.
Jeg sa i videoen, og jeg skrev også under at jeg bare takk nemlig. Men kritikken gikk ofte på at det var to sider. Det ene var hvor kynlig skal ikke du høre seg en som tar opp telefonen og griner og legger det ut for å få likes. Og på et vis så er jeg jo litt enig i det, fordi at jeg legger det ut for jeg vet at dette kommer til å generere litt oppmerksomhet, men
Jeg hadde lyst til å vise den følelsen som jeg satt med, og egentlig hadde jeg ikke tenkt å gråte. Jeg hadde tenkt å si noe, men så klarte jeg ikke å si noe. Jeg begynte å gråte. Litt fordi jeg var veldig sliten, full av følelser og tom for ord på et vis. Så jeg gjorde gjentatt forsøk med å fortelle uten å gråte, og til slutt klarte jeg ikke. Da bare blir det det. Det er nummer en. Den andre siden som er vondere, er jo den der... Ganske mange som mener at hvis en mann gråter, så er han pinglet. Og jeg er en mann som...
Ha masse følelser. Ikke betydningen. Gråte lett. Jeg har masse følelser. Jeg er lett å begeistre. Jeg ler enormt mye hver eneste dag. Og så kan jeg lett også gråte litt hver dag. Jeg er en mann med følelsene utenfor kroppen. Så jeg fikk mye pepper. Veldig mange blamma de to. En, du er pingel og to,
Du gjør det for å få likes eller følgere. Og ja, det synes jeg var litt urettferdig. Ikke fordi at jeg ikke tåler til kritikk, men fordi at jeg på den videoen egentlig var talsperson for da den gjengen som dere kjenner som teamperson. Men i og med at du har veldig følelsen ute på kroppen, da er du sikkert sånn hjemme også. Er det mer åpenhet for barna dine også å vise følelser da? Ja, det håper jeg da egentlig. Det er jo et svar du må stille de da, ikke meg. Men de ser i hvert fall at jeg viser følelser. Jeg er ikke noe redd.
for å vise at pappa er lei seg, for eksempel. Så er det jo egentlig ganske lett å lese om det som er fint når man viser følelser, at man åpner jo opp for at folk kan komme og vise omsorg, da. Hvis det er triste følelser, eller la seg begeistre med hvis det er fine følelser. Det er jo fint, liksom, at jeg har flere situasjoner hvor mine barn kommer og trøster meg, liksom. Barn responderer jo
når de ser noen gråter, med å gå bort og trøste. De sier, og jeg leste vel et eller annet sånn familieselvhjelpsbok sikkert, hvor det var at man...
Det er viktig for barna å vise, jeg tror mange ser på foreldrene som sånn der gudommelige som bare klarer alt, at det er veldig viktig å vise barna at pappa hadde en dårlig dag, eller klarte ikke det han hadde lyst til å få til. Jeg husker jeg så litt på foreldrene mine som sånn, de fikk til alt.
Men at det også viser at ikke alt går på skinner for foreldrene også. Sånn at barn kan skjønne at det går an å feile selv. Min fantastiske pappa har gjort ting, eller angret seg, eller gråter fordi han er lei seg. Som er sånn selvfølgelig, men som veldig mange ikke gjør hjemme. Veldig, veldig. Og så er det noe jeg har lært meg. Dette er egentlig litt sånn både selvledelse, relasjonsbygging, lagbygging og ledelsesråd. Som jeg på en måte...
visste, men som jeg virkelig erfarte med den jobbingen med den gjengen, at det
Hvis det er noe mye ledelse det er i å rekke opp hånda og si «jeg vet ikke helt». For det var så mange situasjoner jeg var i med den gjengen, hvor vi måtte løse en utfordring ingen av oss hadde vært oppe i før, og hvor alle kikket litt på meg. I starten prøvde jeg for brilsk å enten finne løsningen selv, eller late som jeg hadde den. Men det var jo oppskriften på, en, å bli veldig sliten og usikker selv, og to, frata den gjengen jeg jobbet med følelsene var viktig.
Og så etter hvert så begynte jeg å stille de spørsmål om hvordan tror dere at vi skal løse det? For jeg vet ikke helt. Jeg er helt overbevist om at vi finner løsninger, men jeg vet ikke hvordan. Man kan jo tenke at det er litt sånn dårlig ledelse for hvem er det da som skal holde ansvaret, eller hvem er det man da følger, men
Min opplevelse var motsatt. Da begynte de å kikke på hverandre, kikke på gruppa, kikke på seg selv. Ok, og så se på utfordringer for et annet perspektiv. Dette må vi løse. Øystein vet ikke hvordan. La oss finne ut. Litt sånn kan vi jobbe intern på. Pappa eller mamma vet ikke. Pappa eller mamma gjorde feil. Jeg er lei meg. Pappa eller mamma må gjøre et tidlig forsøk de også. Ok.
Du nevnte jo også at du har to barn, ikke sant? Du har en gutt og en jente. Hva er best? Den kommer an på alder. Jenter er jo helt nydelige, og gutter er helt nydelige, men de er jo litt krevende på litt ulike vis, da. For hvor gammel er eldsten da? Eldsten er 13. Oda er 13. Ja, du har en tenneringsdatter, du. Oi, oi, oi. Hvordan går det, da?
Jeg lyver jo hvis jeg sier at det er smooth sailing liksom. Så det er jo litt humpete. En del av de humpene er jo fordi at jeg ikke helt klarer å forstå min datter, og hun ikke klarer helt å forstå meg. Jeg forstår ikke hvorfor vi må bruke masse tid på smink og fotballtrening for eksempel. En guttungen er jo enklere å forholde seg til på det viset at jeg kjenner meg igjen i både tankegang og handlingsmønster og reaksjonsmønster. Mhm.
Men det er jo mye lyd da. Det er jo mye lyd, liksom. Jeg har ikke skrevet noen bok om how to raise a child. Nei, det har du ikke planer om heller? Nei. For da tror jeg at hvis den blir anmeldt, så blir det en slakta. Du har fått litt kritikk i livet ditt. Det har vi alle.
Du har jo vært litt offentlig og vært idrettsutøver i tillegg. De må tåle litt ekstra. Jo mer man stikker seg frem, jo flere har en mening om det. Er det noe jeg har lært meg, så er det at jeg suger. Helt ærlig. Jeg tror jeg kan si samme åndedrag at du suger også. Det er alltid noen som synes at du suger. Og igjen tilbake til folk av folk. Vi er ulike.
og det å gjøre alt eller gjøre alle til lags det er ikke noe for noen altså det å være alt for alle er ikke noe for noen, det går ikke an å gjøre alt for alle og Team Pølsa, du nevnte jo strålende suksess, jeg har fått masse pepper masse pepper
av folk som mener det ene og mener det andre og alt det jeg gjorde var feil og bla bla bla bla og det har vært alltid fra på meg som person til konseptet som uverdig inspirasjonsporno det er altså vi suger og det vil alltid være noen som mener at du suger og så lenge du kan leve med det så er det bare å kjøre på og så kan du velge om du vil lytte til de som mener du suger eller de som mener at du gjør det bra for at det
På den andre siden så er vi alle sammen helt rå også. Men vi ser ikke verden helt likt hele tiden, og det må vi bare akseptere. De folkene som jeg bryr meg veldig om, hvis de kommer med kritikk, ok, men da lytter jeg ordentlig. Hvis min datter kommer med kritikk, da lytter jeg ordentlig. Men når et eller annet sted som jeg aldri har sett gir meg kritikk basert på
18 sekunder på Instagram? Ok. You do you? Det er helt greit. Tenåringsdøtre synes jo veldig at foreldrene sine suger uansett. Tar du til deg den kritikken da? Eller tenker du litt sånn, nå er du inne i en fase hvor jeg kan ikke gjøre noe riktig? I den fasen du er nå da? Har du en? Ja, en. Etåring. Ja. Han forgudder jo deg. Nå ja. Ja, ja, ja. Og han forgudder jo deg fordi at du er mamma. Mammaen hans.
Og nå har du noen år foran deg hvor du kan gjøre hva som helst, og han vil uansett få gudet deg. Og så på et eller annet tidspunkt, så vil han begynne å se deg for mer enn bare mamma. Han vil begynne å se deg for adferd, for holdninger, for hvordan du tar vare på deg selv, og for hvordan du behandler de rundt deg. Mitt store mål er jo at mine barn skal se på meg
Når de er over den fasen om at jeg er bare pappa, og fortsatt være stolt av meg. Det er mitt mål. Så jeg prøver å tenke på det da, når det blåser. Jeg har definert mykebein som alt feil, liksom.
Det er sånn jeg har lyst til å være. Jeg er veldig ærlig på at innimellom så har jeg stivet, men det er lettere å ha mykebein i situasjoner som er krevende når du har definert på forhånd hvordan du skal oppdra. Hva synes barna dine for eksempel om Team Pølstad? Synes de det er kjempekult at du har gjort noe sånn, eller er de bare sånn at det er pappa liksom? Nei, de er stolte av det jeg gjorde der, og det betyr jo...
Det betyr jo mer enn gullruten. Ikke bare fordi jeg er vant til å se meg på TV, så det er på en måte, det vet jeg at de synes var stas, men det å se meg på TV jobbe med ungdommer som er i hvert fall på samme alder som Oda, og gjøre noe som mange andre også synes er ordentlig, det er de stolte av. Da blir jeg ordentlig glad. Og jeg spurte de om jeg fikk lov til å gjøre nummer to, for det er
Det koster jo alt jeg har da, å gjøre den jobben. Og det går jo da i perioder på bekostning av mine egne barn. Det blir sesong to altså? Ja, det er jo fantastisk moro å få lov til å gjøre en runde to, samtidig som det er masse skummelt med det også. Det er jo lett å tenke at det som er skummelt er hvordan skal man klare å toppe dette, eller hvordan skal dere liksom... Akkurat det er ikke så...
bekymret for, og målet er heller ikke å toppe det. Det som er vanskelig her er jo, det var to ting. Det ene var liksom, jeg ble så glad i den gjengen som var med nå, at jeg måtte gå mange runder med meg selv for å finne ut om jeg hadde det som skulle til for å bli like glad i en ny gjeng. Ja.
Det skjønner jeg. Og når jeg var så sliten, så kjente jeg at det har jeg ikke overskudd til. Det rommer ikke hjertet. Jeg har ikke plass inni meg til flere folk å bli glad i. Men så har jeg fått litt på avstand, fått litt overskudd, og da ser jeg litt annerledes på det. Så det var nummer en. Det andre er jo hvordan jeg skal møte den neste gjengen.
uten å leite etter den forrige i de. Men kanskje det er, jeg vet ikke om det er en sammenligning, men jeg tenker jo litt nå at jeg har sønnen min, og jeg kommer aldri til å klare å bli så glad i noen igjen, så skal jeg tørre å få flere barn, fordi kanskje man kan sammenligne litt der, for du har jo to barn, jeg tipper du er ganske likt glad i de. Det er veldig artig at du sier det, for jeg hadde akkurat det samme resonemanget selv, når jeg hadde den runden, liksom, og
Når Sigurd ble født, før det, så sa jeg til kona mi, jeg vet ikke om jeg kan bli like glad i nummer to, for jeg er på 100% på Oda. Jeg vet ikke om jeg har plass til flere, men det tar ett sekund, og så er det bare sånn, det blir som om man bare kjøper litt større lagringsplass på Google. Men så skal man jo i samme omdrag si at
Det er jo mer krevende å ha to enn en. Så for å ha, jeg snakker om mykebein, ikke sant? Og så er det noe som heter, you can't pour from an empty cup, er det noe som heter. Og det er vel betydningen at for å ha noe å gi, så må du ha noe å gi. Hvis du har en tung kopp, så kan du jo ikke gi til noen. Men akkurat når det kommer til energi, når det kommer til relasjon, når det kommer til adferd, så hvis du kommer hjem og er helt utkjørt,
Så betyr ikke det at de rundte ikke får med seg det. Det betyr ikke at du ikke har noe å gi til de rundte, det betyr bare at det du gir til de rundte er ikke noe. Så du gir da alt av ikke noe.
I stedet for å gi alt av deg selv, så gir du da bare alt av ikke noe av deg selv. Og de får det med seg. De får med seg at mamma eller pappa er så sliten at de ligger på sofaen, scroller opp på idiotiske videoer og sier at de må slappe av med en film. Det får de med seg. Men det er ikke nødvendigvis å gi dem da. Så gi det du spør om, eller det du snakker om, for å ha muligheten til å bli ikke bare glad i ungene, men også faktisk være en god mamma eller pappa, eller venner, som må passe på seg selv sånn at man
Det man gir er noe som man er stolt av. Ta vare på deg selv, så du evner å se de rundt deg. Og det er der den der planlegget ikke noe er et ganske viktig poeng. Planlegg den femminutten, den timen, den halvtimen, den gåturen, den skal jeg legge meg tidlig, nå skal jeg være sammen med gode venner. Det er et eller annet som gjør at du
får tilbake fargen i kina, sånn at når du møter de du er mest glad i, så er du on your A-game. Det synes jeg var et veldig godt avsluttende råd, det. Kanskje det egentlig er en foreldres selvhjelpsbok mellom linjene? Jeg tror mekanismen er helt like om det er foreldre eller idrettsutøvere eller alle andre som skal... Mekanismen er ganske like. Men la meg inspirere, jeg.
som jeg har sagt. Ja, det er jo veldig hyggelig. Jeg skal ta og sende deg boka, så må du love meg å lese kritisk, og så kan du skyte meg i knesene. Du sitter og slakter den etterpå. Ja, ja, ja. Skyte meg i knesene, men sprettet hvis det er fortjent. Selv om jeg fikk mye god tips mellom slaget her også. Ja, det er jo enkle ord, men det var veldig hyggelig å sladde innom i en podcast. Det er ikke hver dag jeg sitter og
Takk for at du så på!
Igjen ble jo rørt av ingenting, vet du. Hva skjer når man blir foreldre? Man blir jo helt skadet. Nei, man blir ikke skadet. Jeg tror bare man kommer litt... Man blir jorda. Jeg tror det er det, da. Ja, man blir jorda, kanskje. For før var det bare sånn at ingenting beit på meg. Men nå er det jo bare litt korps og en ja, vi elsker sang, så bare...
Ja, nå skal jeg gi deg et siste bilde da. Altså barn er altså så fantastiske når det kommer til å møte andre, og spesielt de de er glad i. Reflektert masse over hvordan det er å ha små barn, for når du da kommer hjem fra jobb, eller når du har vært borte fra dem, så kommer de løpende mot deg og gir deg en klem. Åh!
Du må nyte den tiden, for på et eller annet tidspunkt så lærer du at det er ikke det vi driver med. Og så ser du knapp opp fra... Jeg har lyst til at vi skal bli en gjeng som løper mot hverandre når vi møter seg og gir hverandre en klem. Da hadde jeg hatt det helt nydelig. Du, tusen hjertelig takk, Eistein, for at du tok deg tid igjen. Takk for praten. I like måte.
Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!
God natt.