‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

6/30/2026

Ole Christoffer (Olec) Ertvaag: «Drivkraften i livet er å være best mulig far»

Skuespiller Olec Ertvaag, kjent fra blant annet "Lykkeland" og "Psykodrama", deler åpent om sine utfordringer med tvangstanker, OCD og hypokondri. Han diskuterer hvordan humor hjelper ham å takle dette, viktigheten av fotball som en mental "oase", og rollen som far til to barn, som han ser som drivkraften i livet.

00:00

I denne episoden diskuteres Olek Kristoffer Ertevågs karriere, suksess, foreldreskap og utfordringer i underholdningsbransjen.

07:12

Two men discuss their struggles with mental health, emphasizing the importance of openness and humor in addressing societal expectations.

16:55

Podcastsegmentet diskuterer angst, foreldreskap og hvordan bekymringer for sine nærmeste kan overskygge egen frykt.

23:25

En person reflekterer over sin angst, oppvekst, og motstanden mot å søke hjelp, samtidig som han diskuterer terapiens utfordringer.

28:55

Samfunnet vårt er for komfortabelt, noe som kan bidra til økte psykiske problemer som angst og depresjon.

Transkript

Nemnt i episoden

Simpel

Podcastproduksjonsselskapet bak denne podcasten.

Ornod

En virksomhet som selger bilbekledning og bruker Shopify.

Shopify

E-handelsplattform nevnt i reklame, fremhevet for enkel administrasjon av nettbutikk for bilbekledning.

Ole Christoffer (Olec) Ertvaag

Skuespiller, manusforfatter, Gullruten-vinner og gjest som snakker åpent om psykiske utfordringer og farsrollen.

Per Kjerstad

Olecs medvert i podcasten "Psykodrama", også skuespiller.

Psykodrama

Podcast og TV-serie skrevet av og med Olec Ertvaag og Per Kjerstad, handler om deres psykiske utfordringer.

Gullruten

Prestisjetung pris vunnet av "Psykodrama", som Olec syntes var mer stas enn forventet.

Unge Lovende

TV-serie fra 2015 hvor Olec spilte en karakter som programlederen var forelsket i.

NRK

Norsk allmennkringkaster hvor "Unge Lovende" er tilgjengelig.

Skam

Populær norsk TV-serie som "Unge Lovende" ble sammenlignet med ("Skam ti år etter").

OCD

Psykisk lidelse Olec Ertvaag sliter med og snakker åpent om.

Hypokondri

Psykisk tilstand Olec Ertvaag lider av, en del av hans bekymringer.

Tvangstanker

Uønskede og repeterende tanker som Olec Ertvaag sliter med og omtaler som arvelige.

Angst

En sentral del av Olec Ertvaags psykiske utfordringer, diskuteres åpent i podcasten.

Nevroser

En term Olec Ertvaag bruker for å beskrive sine bekymringer, han mener han er i verdenstoppen.

Antibac

Produkt Olec Ertvaag brukte lenge før pandemien pga. bakteriefrykt.

Ingeborg Senneseth

Gjest i podcasten som diskuterte overforbruk av ord som "tvangstanke" og "ADHD".

ADHD

Nevnt i diskusjonen om overdiagnostisering og hvordan det kan være en styrke.

Mozart

Nevnt som et eksempel på en mulig historisk skikkelse med ADHD.

Herman Flesvig

Komiker som har uttalt seg om ADHD, nevnt som et geni og forgangsperson innen humor.

Bergen

Stedet for en klinikk som tilbyr fire dagers terapi med høy suksessrate for angst.

USA

Land nevnt i forbindelse med VM og venner som reiser dit.

E6

Veien hvor programlederen opplevde et panikkanfall under bilkjøring.

Finland

Land nevnt for høye selvmordstall til tross for å være rangert som lykkeligst.

Norge

Landet Olec Ertvaag er født i; referanse til en fotballkamp mot Frankrike.

Frankrike

Land som spiller fotballkamp mot Norge.

Ecuador

Land som spilte i en fotballkamp Olec så på VM.

Elfenbeinskysten

Land som spilte i en fotballkamp Olec så på VM.

VM (World Cup)

Fotballturnering som Olec er en stor fan av, en mental oase for ham.

Paulo Coelho

Forfatter nevnt i forbindelse med filosofiske tanker om livet og døden.

Deltakarar

Gjest

Olec Ertvaag

Vert

Programleder

Sponsorar

Ornod

Shopify

Poeng

Påstandar

Lignende

Lastar

Du hører på en podcast produsert av Simpel.

Ornod er her siden 2013. Vi bestiller bilbekleidning. Den største forholden med Shopify for meg er at vi ikke trenger tekniske forkneper for forholdsregjeringen. Vi kan gjøre alt over back-end og front-end og sånn gjøre online-shoppen. Være Shopify bilbelegg, så var plattformen det eget bil. Den er bare grunnlaget. Være bilbelegg, så var plattformen det eget bil. Den er bare grunnlaget.

Er det noe liv her? Ja, her er det liv, vet du. Er det noe liv? Er det noe liv, Ole Kristoffer? Er det noe liv? Så er det riktig. Du sa det riktig. Det verste er de som sjanser på Ole Alexander, eller Ole Preben, eller Ole Kristian. Ja, for kan man kalle deg Olek, eller er det bare vennene som gjør det? Nei, ja og ja. Men vær så snill å gjøre det, ja.

Ja, for du har bedre kjent som Olek, egentlig. Absolutt. Ja, men Olek Kristoffer Ertevåg, det var nesten litt vanskelig for tunga mi å si det. Det er litt vanskelig for tunga mi å si det. Ja, ikke sant? Da blir det Olek. Du har jo talt en liten intro, gjestene. Du er skuespiller, har vært med på masse teater, diverse tv-serier, filmer, alt fra Lykkeland, Mann som elsker Dingve, Heimbane, bla bla bla bla. Jeg har så mye spørsmål at vi kan ikke ta alt for mye intro. Jeg vet ikke dette fra før. Ja, dette vet du fra før, ja. Ja.

Jeg sitter jo forresten og ser på Unge Lovene nå. Det er sant. Ja, den karakteren der, da husker jeg at jeg var veldig forelsket til den karakteren. Det er sant. Nå var det det kom ut da, ti år siden. Ja, 2015 kom sesongen. Er du litt lik av karakteren? Da var jeg det. For ti år siden var jeg nok litt det. Ja, men da liker jeg det allerede. Ja, det er jeg egentlig. Men jeg er nok ikke mer nevrotisk, og har ikke mer bekymret, men...

Jeg brukte mye av meg selv, ja. Det er en knallbra serie, faktisk. Den anbefaler jeg folk å se. Den ligger på NRK nå, tror jeg. Vi havna jo litt sånn i... Sammen med Skam, husker jeg. Noen mente at vi var Skam ti år etter. Var det da du fikk den skikkelig boost, når du var med der? Ja, eller hvordan da boost, tenker du? Nei, sånn da rullet det mer med jobber? Jo, jo da. Jeg har vært veldig heldig. Det har vært en sånn jevn strøm siden teatret i skolen.

Jeg liker at du sier heldig, du har jo vært flink da. Jo, men det er alltid litt flaks. Er det det? Ja, det føler jeg. At man skal treffe, man skal møte direkte folkene, man skal ha dagen på prøvefilming, altså alle de tingene der. Så jeg vil si at flaks, eller tur, er mer...

delaktig her i dette bildet enn man kanskje liker. Det er ganske mange føler jeg som kunne gjort

mange av de rollene jeg har gjort ganske bra. Men så var det jeg som var heldig og fikk de. Jeg føler det er noen som er talenter, men som er dritdårlig på å selge seg inn, eller være sosial og få kontakter og sånne ting. Ja, ja. Det kan være at de kompenserer for et eller annet, hvis de er veldig gode på networking. Som er et grusomt ord. Det er et helt forferdelig ord. Og jeg blir litt sånn kvalmende

av det. Og jeg liker ikke konseptet networking. Så jeg prøver jo å unngå det så mye som mulig. Du har jo sånn podcast med Per Kjerstad. Han har vært gjest her også.

Han snakket veldig vant om deg. Gjorde han det? Ja. Er det ikke så hyggelig? Psykodrama. Så vi har jo snakket litt om det, men vi må ha gått inn på det. Men det har jo også blitt en tv-serie, hvor dere har skrevet og spilt hovedrollen, og det handler om dere. Veldig gøy. Og dere vant gullruten fra noen steder. Ikke tenk på det. Det er veldig stas da. Ja, det er faktisk. Det var faktisk mer stas enn jeg trodde det skulle være. Selvfølgelig er det stas. Det ble sånn... Ja, kommer du til å bry deg om dere vinner, eller?

Nei, det kan være det samme som at jeg ble helt åtta år gammel. Ja, det skjønner jeg godt. Men det var jo stas da, for det er et hjertebarnpsykodrama. Ja, det må jo være noe ekstra når du på en måte, ok, du har skrevet det selv, du spiller det selv, og det handler om deg. Det må jo bety mye mer enn når du har fått en rolle i en større serie da. Absolutt. Og så er det jo litt selvsentrert og litt navlebeskurende, men det er jo på en måte baksiden av det. Og det får jeg jo høre av og

Det er jo ikke bare folk som liksom ser at de liker psykodrama eller synes det er gøy. Det er jo mange som synes det bare er en sånn selvsentrert selvforherrelse. Er det noen som synes det, ja? Ja, ja, ja. Jeg har fått meldinger av folk som virker. Ja, men folk er så skamløse også, vet du. Folk sender meldinger og er sånn «Fy faen, da har jeg spyrt av deg. Takk, det var hyggelig».

Jeg trodde ikke dere var folk som måtte gjennom det. Jo, men jeg føler alle må gjennom det. Fordi det har blitt en sånn det der kommentarklimaet der ute er helt skamløst nå. Folk tror de bare kan si hva de vil til hvem som helst.

Ja, men så er det jo også, man sier jo også at når du har, det er beviset på at du har suksess, det er ved at du har folk som har det. Ja, det er liksom virkelig beviset på at da har du gjort noe jævlig bra da. Så vi får bare tenke det litt sånn. Ja, jeg får se på det sånn. Og så er det jo også pappa, det er jo også en identitet. Har du ett eller to barn? To barn.

Det står ingenting på Google. Nei. Det gjør det veldig vanskelig for meg. Ja, jeg vet det. Og jeg snakker jo, altså jeg snakker litt om barnene mine i min egen podcast, men, og han eldste har jo vært med på premiere og spille i serien, så sånn sett, men jeg legger jo ikke ut noen bilder av de. Nei. Og jeg snakker jo veldig lite om de annet enn at de er på en måte senter i livet mitt. Ja, de blir jo det da. Ja, ja.

Men kan jeg spørre hvor gamle de er da? I år ble de syv og elleve. Ja, ikke sant? En gutt på elleve og en jente på syv.

Jeg tenker guttene er så deilige å ha en av hver da. Ja, ja. Så forskelig. Og daven, vi snakker jo mye om at det er ikke forskjell og sånn, men du hadde ikke møtt mine unger, for å si det sånn. Jeg har jo fått helt sånne klassiske guttebarn og jentebarn, altså sånn baby og fotball. Ja. Og det er jo ikke noe jeg har presset på noen. Nei. De må jo gjøre akkurat det de vil. Altså hvis det hadde vært frimerker og dinosaurer, så hadde det vært dødsfette også. Men det ble helt liksom...

ble det fotballgutt og barbeijente. Det ble fotballgutt og barbeijente. Og rosa jente. Og han nekte, liksom han synes det er alt under tøyt, han vil bare spille fotball. Mens hun er hun har bare lyst, hun er syv år, hun har lyst til å sminke seg fra skolen, liksom. Ja, ikke sant? Vi må jo liksom dempe, meg og economy også, vi må dempe. Det er sånn, du er ikke gammel nok til dette her, liksom. Nei. Å, hvor er grenser på når du skal få sminke seg, ikke? Det husker jeg også, min foreldre var veldig søvnbar. I hvilken tid begynte du

Jeg tror ikke jeg begynte før sånn, ja det var vel ungdomsskolen jeg begynte i 8. klasse, da fikk jeg lov til å sminke meg litt, da er jeg vel sånn 14. Ja, men det kan ikke være så mye før, tenker jeg heller. Nei, men du ser jo, det er jo skummelt når du ser folk utenom, du ser en 14-åring, så ser du som om de er 22, fordi de er så gode på å sminke seg, og de begynner jo tidligere og tidligere, vet du hva jeg? Ja, de gjør kanskje. Og så er de ikke jævlig gode så tidlig.

Altså, hvordan jeg sminket meg da jeg var 14 år, det var jo helt forferdelig, så det var som en klovn. Vi skal høre litt mer om hvordan far du er og sånn, men jeg har lyst til å bare bli litt mer kjent med deg først. Vi må snakke litt mer om psykodrama, for jeg jobber jo, og det som er gøy, er at jeg jobber jo med podcast selv, så jeg klarer ikke å høre andre sine podcaster, men deres er faktisk den eneste jeg hører på. Er det sant? Ja, jeg elsker den også. Ja, det er hyggelig. Og det er en podcast som handler om

hva skal man si, deres, kan man si, psykiske utfordringer? Ja, det er jo, vi er jo to ganske feilbarlige menn, som har gjort det ganske vanskelig for oss selv ved å, altså vi er jo hvite, heterofile menn født i Norge. Altså vi har jo vunnet i lotteri, liksom. Vi har ingen hets, vi er ikke noen minoritet, vi er bare, alt ligger drettet, og så greier vi selv, og gjennom

litt, altså Peder som har litt aggressjonsproblemer og

kanskje er litt veldig glad i alkohol også. Det er meg som er medisinertvangstenker og OCD-er og enormt bekymringsfull og er helt i verdenstoppen på nevroser. Så det er jo det vi snakker om da. Og det er veldig befriende å høre noen snakke så åpent om det, for man er ikke vant med det, i hvert fall ikke med to menn da, som snakker så åpent om det. Og sånn sett så har vi jo truffet en nerve, føler jeg, i forhold til nettopp det at vi er menn og snakker om disse tingene her, fordi det er tradisjonelt

tradisjonelt sett så har jo kvinner vært mye bedre

til å snakke om... Nå maler jeg med ganske bred pensel, men du skjønner hva jeg mener. Jo, men jeg kunne nesten tro at det der er ikke noe menn har. Det der er bare sånn kvinnegreier. Ja, ja, hvis man skal se på det som en sånn mann-kvinnegreie, så er jo det veldig umannlig. Ja, ikke sånn alkoholproblemer kanskje, og synde, men akkurat når det kommer til litt sånn angst og sånn. Men så viser det seg jo ut ifra statistikk og sånn at det ikke er et tilfelle. Hvis du ser på selvmordsstatistikk og sånn, der er jo menn ekstremt overrepresentert.

Så det er kanskje litt stygt å si det på den måten, men det er jo et marked der. Ikke marked, men det er i hvert fall en gjeng der som vil høre på. Og så er jo balansekunsten ikke bli for navlebeskuende og se litt opp fra sin egen nese. Og det som er fordelen med at du får en sånn plattform, er jo at du kan snakke om ting du selv synes er viktige.

utover deg selv også. Vi har jo begynt å ha gjester. Jeg liker best å tre bare dere to da. Ja, det er det.

Det er hyggelig med gjester også, men noen ganger spør jeg, nei, jeg orker ikke sånn gjester, jeg må høre dere to prate, det er det som er mest gøy. For dere er så gode på å stille spørsmål, så jeg vil høre mer om hva dere tenker da. Men dere er jo veldig opptatt av gjesten, og dere har jo veldig bra gjester, men det er sånn, nei, men de kan jeg høre på en annen gang. De har jo egen podcast. Men så er det jo det at man har funnet en slags nisje der jeg synes

ting, Per. Fordi humor er en veldig stor del av psykodrama. At vi kan le av oss selv og le av hverandre, det på en måte har vært en slags medisin, og at det er ganske høyt takhøyde på det. Og jeg synes jo det er ustyrtelig morsomt når Per har drevet seg ut i fylla, eller han har blitt sint på noen som ikke fortjener hans sinne, eller han har

sagt noe feil, eller gått feil, eller, og på samme måte som han synes det er veldig morsomt at jeg ikke tør å kjøre der, fordi da tror jeg at ungene mine dør, og at jeg har noen tvangstanke om å gå 14 ganger forbi den lyktestolpen, og plutselig ikke tør å spise alt det maden jeg har kjøpt, fordi jeg så noe der borte som kanskje ligner på asbest eller mugg. Ja.

Så synes jo han det er motsomt, og så kan man le av det. Ja, men det tror jeg er viktig, for jeg har jo noen i familien som sliter med tvangstanker, og det er ikke alltid de klarer å le av det. Det blir fort litt sånn seriøst, at sånn, nei, vi snakker ikke om det, vi later sånn om det ikke skjer. Mens dere bare hele verden skal høre at dere har tatt med dette her da. For det er jo ofte en litt sånn, kan man si at det er litt flaut. Ja, og det er jo en ting som man ikke...

høres mye om, og særlig når det er menn så har man jo kanskje vokst opp med en slags følelse av at man skal børste av seg og gå videre uten å plage andre med problemene sine. Stor gutter gråter ikke, og alle de tingene der. Men der har jo vinden snudd litt da. Min opplevelse, og så er det jo sikkert noen som mener det motsatte, men min opplevelse er at de fleste menn

sette pris på en slags åpenhet og en ufarliggjøring av de tankene der. Har du noe innsikt på om det er flest menn eller kvinner som hører på podcasten deres? Ja, det er ganske jevnt, men det er flest kvinner faktisk. Men jeg har fått masse tilbakemeldinger av kvinner som sier at det er deilig for meg å høre på dere, for da forstår jeg mannen min bedre.

Det er det mange som har sagt. Men jeg relaterer jo veldig mye til dere, så det er veldig befriende å høre på det også, at dere kan komme med litt tips og råd. Jeg for eksempel er livredd for å kjøre bil,

Jeg fikk et panikkangfall i en bil en gang, og etter det så er det bare sånn, da har det gått mange år uten at jeg har tørt å kjøre bil. Men sitter på eller kjører? Nei, kjører selv, alene. Når det sitter noen på, så går det greit. Men å kjøre for eksempel med en baby alene, får jeg helt pakker. Så nå har jeg en bygget opp, som er litt rolig, sånn tvangstanker at jeg må høre på podcasten deres for å kjøre bil. Er det sant? Ja, for da blir jeg liksom, jeg kan ikke høre på musikk, jeg kan ikke snakke telefon, jeg må liksom bare høre på deres podcast, ikke for høyt, men litt sånn lavt på.

Da får jeg sånn, bare hit i dag så må jeg høre på dem. Men så var det en dag hvor den da gikk videre, og så kom det opp en sånn random podcast og sånn, litt på E6, og da må jeg kjøre og stoppe, da får jeg helt pakke den, og så må jeg trykke på en gammel episode av dere da, og så kan jeg kjøre videre. Vi snakket jo litt om at dere er jo på en måte forbilde for mange menn det å snakke åpent om det, men tenkte dere bevisst det når dere skulle lage det at sånn, dette må vi gjøre fordi det er viktig for menn, eller var det litt oppmerksomhet også? Nei, altså...

Vi er jo ganske selvsentrerte skuespillere, det er vi jo også. En av hovedtankene når vi begynte å snakke om dette, var at det skulle bli en podcast. Det handler også litt om å ha flere bein å stå på, fordi du er jo prisgitt, som skuespiller ser du jo prisgitt et visst arbeidsmarked, og så plutselig er det litt rolig, og plutselig så går det et par stange ut der, auditionmessig, så sitter du der. Så jeg tror det også var en slags sånn

Er det kanskje en måte å...

og holde seg i arbeid på da. Jeg tenker du forteller om det nå, men hvordan var skuespillet at det plutselig er stang inn, stang ut og det er ikke rart man får nerver da? Ja, ja, så blir man jo vurdert hele tiden og føler man det. Det er ikke sikkert man gjør det, men man blir vurdert for å få jobben og så kommer det ut stykket eller filmen eller serien og da skal man bli vurdert av presse og folk. Konsekvensene av det blir jo det at man vurderer seg selv hele tiden. Og det blir man...

Jeg kan bli så lei av min egen stemme, og min egen vurdering av meg selv hele tiden. Det er derfor jeg synes for eksempel sånne ting som fotball er veldig befriende for meg. Fordi det er så enkelt, og det handler ikke om meg. Fotball er elve mot elve som skal få den ballen i mål.

Og jeg bare følger med. Det er ingenting jeg gjør som kan påvirke dette, selv om før i tiden så trodde jeg jo det. Stor bank og helg. Det er masse trengstanker i forhold til fotball. Men det har du ferdig med nå? Jeg måtte ta et valg. Så kan du jo si, hvorfor gjør du ikke det på alt? Det er ikke så lett, men

Men fotball var så stor del av livet mitt, og så stor del av terapien, at jeg kunne ikke ødelegge det. Jeg tilot meg ikke å ødelegge det med tvangstanker og nevroser. For jeg er nervøs i min egen person. Jeg er nervøs for om jeg er en god far. Jeg er nervøs for om jeg er en god skuespiller. Jeg er nervøs for at jeg er en god venn. Kjemperedd for å være en dårlig venn. Dårlig far, dårlig skuespiller. Jeg går rundt og tenker på dette konstant.

og ser inn i mitt eget hoved jeg blir så lei av å tenke på meg selv at dette jeg trenger en sånn oase som ikke handler om at jeg navlebeskuer meg selv

Da må du jo elske fotball. Jeg gjør jo det. Og så insisterer jeg på det også. Jeg elsker det sånn ekte. Det er pur kjærlighet. Men det er sånn at jeg kan se nesten hva som helst. Og jeg trenger ikke ha noe tilhørighet til lagene. Og så selvfølgelig det maniske i meg kicker jo inn. Jeg ble jo helt sånn nerd. Jeg hører på masse taktiske fotballpodcaster. Jeg...

Så jeg ble jo veldig slukt opp av det også. Men nå som det er VM da, er det enda verre da, eller? Ja, men du synes vel det er dritgøy nå? Ja, men jeg har ekstremt for meg. For ikke være der borte. For sånn snaps av santelmann som er der borte nå, og bare... Jeg bare er en idiot. Kan du ikke dra ned der? Nei, jeg har jo unger, og ansvar, og en kone, og en jobb. Sånn. Ja.

noen må jo holde dette landet gående mens alle andre er der borte men drar du ut og se fotballkamp da? eller kan du se den kampen hjemme? nei, jeg har sett alt hjemme så du vil ikke oppsøke å ha den stemningen rundt deg? jeg skal faktisk nå når vi tar opp i morgen er det jo Norge-Frankrike men da skal jeg på et arrangement der jeg skal på scenen så da blir jeg igjen og ser den der

Men jeg tar med sønnen min da, så jeg skal ikke ut på fulla, liksom. Nei, men den kampen gleder til og med jeg, som ikke... Ja, jeg gleder meg skikkelig. Ja, ja, og det er jo... Og så er det ikke midt på natta. VM er jo ikke helt for småbarnsforeldre. Det er ikke det. De begynner klokka to, liksom. Hva er det for noe? Jeg tok meg selv i å sitte og se førsteomhengen av Ecuador og Elfenbeinskusten som begynte klokka ett, og jeg bare... Dette er ikke bærekraftig, ass. Nei, det er det ikke. Men...

Jo, jeg tenkte bare å høre, for du snakker jo veldig åpent om det, å være redd for alt, og redd for kreft og sånne ting, men er du redd for sånne, hva skal man si, sånne vanlige ting, altså høyder og klaus? Ja, ja, jeg tar alt. Er du pysete, liksom? Ja, ja, jeg er en liten pyset gutt. Men!

Det er to ting jeg ikke er redd for, som Per er livredd for, ironisk nok. Jeg er redd for mat, jeg er redd for høyder, jeg er redd for egentlig alt. Akkurat nå sitter jeg litt bekymret for at dette bordet her har flammedempende middelyser, og at det kanskje er kreftfarlig. Sånn fungerer hovedet mitt hele tiden. Men jeg er ikke redd for å fly. Jeg sovner hver gang jeg flyr, fordi det er det deiligste jeg vet om.

Litt turbulens. Wow, så deilig. Per sitter og spiller en video til ungene sine, for jeg tror han skal styrte hver gang han flyr. Det er det ene. Og så er det også, jeg elsker å kjøre fort. Innenfor trygghetens rammer, for eksempel på baner og sånn. Du tenker ikke at du kommer til å dø der? Nei. De to tingene der, er jeg ikke redd for i det hele tatt. Nei.

nesten alt annet. Ja, tenker du mye på at du er redd for generelt å dø, eller er det mer sånn konkrete, nesten sånn på vei mot å dø, hvis du skjønner? Ja, det er jo et ganske sånn stort spørsmål, fordi farmen er ganske god på å si det der at liksom, den angsten den gjør jo at du ikke helt greier å leve, og, sant? Den gjør jo at du

Fordi er det en ting som er sikkert, selv om Per mener noe annet, så er det jo at vi alle skal dø. Og jeg tror jo alle er enige om at livet er

veien til døden. Og så prøver du å gjøre den veien så langt som mulig. Men du må jo kose deg på den veien, fordi alles frykt er jo å ligge på dødsleie og angre på at du ikke levde mer. Det er jo sånn, det er helt sånn, det er sånn Paulo Coelho og skit. Jeg er jo litt sånn redd for at veien skal bli så kort. Problemet blir jo enda større når du har folk du liker

å elske mer enn deg selv. Altså barn, kone, sånne type ting. Fordi da handler bekymringen om de. Ja, det gjør det. Jeg kan godt gå rundt og bekymre meg over meg selv, og stå i det, uten å egentlig plage andre med det. Men jeg ble jo så jævla redd for at noe skulle skje med de jeg er enda mer glad i. Ja.

Det er en ganske heftig tanke. I mitt hår er det en alt oppslukende tanke. Var det litt sånn når du fikk barn at den hypokondrien gikk over til barna? For det er mange som sier ja, så opplevde jeg det, men jeg synes ikke den ga noe slitt på meg. Nei, nei, han ble bare dopel. Ja, for mange sier at da blir du kvitt din

din egen, for det er litt sånn egoistisk å være i på konder om deg selv, men når du får barn så tenker du bare på de, og så slipper du litt det der med deg selv da, men det skjedde ikke for meg nei, og du er jo med de hele tiden, så hvis jeg føler jeg har bakterier på meg så tar jeg jo med meg de til de nei, det ble bare dobbelt for min del

Var det i løgnet av pandemien og sånt, eller? Ja, ja. Det ble verre da? Ja, ja. Det vil si, jeg har jo kjørt, og Antibag kjører lenge før pandemien. Ja, ikke sant? Jeg oppdaget jo Antibag da, følte jeg. Så for meg så var det jo bare sånn at alle bare begynte å gjøre det samme som meg. Ja, ikke sant? Det som jeg hadde gjort i to-tre år allerede. Men jeg blir også fascinert av folk som på en måte ikke har noen ting. Jeg vet ikke om jeg er i et miljø hvor man...

kjenne litt skuespillere, komikere. Det er litt bransjegreie å ha mye angst og de tingene der. Og vi er veldig selvsentrerte som gruppe. Vi er veldig opptatt av egen karriere. Vi er veldig opptatt av at jeg er morsom, at jeg er kul. Så møter jeg andre venner av meg som jobber i bank eller jobber med elektriker. Så prøver jeg å forklare hvordan jeg har det. Så du bare går rundt og lever et liv uten noen plager. Det er jo de folkene der som hadde dødd i steinalderen nå.

Ja, det kan være. Jo, men det er jo en sånn teori om at angst til en viss grad er sunt. Fordi i steinalderen så brukte de angst. De som ikke hadde angst, hvis det rasslet i en busk der borte, så gikk jo de som ikke hadde angst, de gikk bort for å sjekke og ble spist av den sabeltigeren. Mens de som hadde angst var sånn, ok, jeg tror kanskje jeg skal gå inn i hulet her og gjemme meg. De overlevde jo. Så det er jo en sånn fin linje det der med

litt rasjonell frykt er jo sunt det er jo bare vanlig det er jo bare smartness du ble født på litt feil tid du da ja

Men jeg hadde jo på en måte også angst lenge før jeg fikk et ord for det. At man hadde en følelse, så prøvde jeg å forklare det til venner, og så skjønte ikke de hva jeg mente. Og egentlig til foreldrene mine også, men de ville ikke si til meg at det var angst, selv om de skjønte jo det da veldig lenge. Har du også hatt noe lenge før du på en måte fikk et navn på skjønte? Ja, ja. Jeg har jo hatt dette så lenge jeg kan huske.

Og så siden du var barn liksom? Ja, ja, ja. Så du kommer ikke av jobb og karriere med? Nei, nei. Jeg kan ikke huske en tid der jeg ikke hadde dette her. Jeg var sikker på at det hadde noe med jobben din. Nei, nei. Og jeg kan få angst av ting som jeg husker. Jeg husker situasjoner fra barnehage, tidlig skolealder og sånne ting som jeg ofte tenker på, der jeg enda blir sånn...

Jeg tror nok mine foreldre så det ganske tidlig. Og det kjenner jeg jo igjen som foreldre også, at man har jo ikke lyst til å feede opp under noe som kan gi mer angst. Jeg tror hvis mine foreldre hadde sagt sånn, jo, men du har angst, liksom, så tror jeg jeg hadde vært, å, shit, jeg har angst. Men jeg tror, og det er sikkert mange måter å gjøre det på, men måten de angrep det på var at dette er ikke så farlig, det går bra. Ja.

uten at vi egentlig trengte å definere hva det var. Når jeg ble litt mer ungdom og voksen, skjønte jeg at det er litt mer systematisk enn det. Tar du tak i disse greiene da? Min kone vil si ikke godt nok. Nei.

Jeg går på medisiner. Det funker ikke for alle, men det funker for meg. Og så vil jeg jo si at psykodrama-podcasten er et slags terapeutisk virkemiddel. Men jeg har jo ikke blitt så mye bedre. Nei, du har ikke det? Så gjør jeg ikke en veldig god jobb. Og det finnes jo for eksempel sånn

En klinikk i Bergen som går over fire dager, og som har 95% vellykka resultater. Den klinikken i Bergen har jeg hørt om, ja.

Jeg tør jo ikke å dra dit. Jeg kunne jo bare... Jeg tror kone mi hadde satt veldig pris på hvis jeg sa sånn, du, nå stikker jeg opp der og er der i fire dager. Men har du ikke trua på det? Eller er det bare det å gjøre det som er dritt? Jeg har litt frykt for at jeg er en av de prosentene som det ikke funker for. Men det har du jo opplevd. Ja, det kan du si. Og så har jeg jo litt sånn reell frykt for hva jeg må gjøre der oppe. Når folk sier sånn, nei, nei, det er ikke farlig.

Hvordan vet du det? Plutselig er det noe. Du vet ikke om det er farlig. Du bare sier det til meg for roving. Da er man jo i en farlig sirkel. For da stoler man jo ikke på noen. Jeg har på en måte hatt

jeg har masse andre greier med livet, man fikk barn og sånne ting, og det skjedde mye der, men sånn angst har jeg på en måte bare godtatt og hatt siden jeg var 16 år da. Så mange er sånn, men hvorfor i helvete drar du ikke til psykolog og bare tar tak i det? Men det føles sånn. For meg er det bare sånn, å begynne nå med det, det her er jo ting jeg har levd med i så mange år, og jeg lever jo helt greit, men du gjør jo ikke det, du kunne jo hatt et mye bedre liv, og så velger du ikke

ikke ha det da. Jeg hadde en psykiater som snakket om det at målet trenger ikke nødvendigvis å bli kvitt angsten. Målet må jo være å leve best mulig med angsten. Men du lar ikke ta så mye plass for eksempel. Og en psykolog som fortalte meg at liksom, se for deg at du står på en togstasjon, og alle togene som kommer inn er disse tankene

Det er ikke sånn at du trenger å bli med. Alle disse togene, de er der. Og de står der. Men du trenger ikke bli med på dem, eller gi dem noen oppmerksomhet. Du kan ikke styre at tankene kommer.

Men du kan styre hvor mye oppmerksomhet du er villig til å gi dem. Det synes jeg at du har vært hos en bra psykolog. Ja, han er veldig bra. Men du tar hvertfall tak i det. Du går og snakker med noen. Ja, men det greier jo ikke alltid i praksis. Det er veldig lett for meg å sitte og snakke om teorien rundt det. Jeg har vært hos noen få psykologer, og hvis de på en måte ikke løser problemet mitt med en gang, så er det bare, dette her var jo også 2800 kroner. Herlig. Det var det Montgomery-greiene. Ja, og så føler du at du er smart om det.

Ja, for du skjønner ikke... Ja, men de sitter der og satt med et ark og så, å, det må ha vært veldig vanskelig for deg. Ja, og helt siste, det er for greit. Og så liksom, men da må du komme, nå er vi ute på tid, du kan komme tilbake litt senere, bare. Det var de pengene jeg følte var bare rett ut av lufta. Og så var det sikkert bra for meg å snakke høyt om det, men jeg er jo ganske åpen også, så jeg føler at jeg kan snakke ganske mange om akkurat dette da. Ja.

Fordi det er jo en sånn, et type psykologer og psykiater møter jo antageligvis på, når de møter på meg og deg, som er vant med å snakke om noe, og likevel høre vår egen stemme, eller like å forklare hva man tenker, like å dele ting, få folk til å le. Jeg tror ikke vi trenger en sånn flaskeåpner for å liksom, ja, hva er det med deg? Nå skal du høre. Ja.

og så kjører vi jeg tror jo de som på en måte ikke er vente på å snakke om sånne ting og det er mange da og de har nok bruk for at noen faktisk bare sitter og lytter jeg har jo venner som har gått til psykolog etter de bikket 40 for første gang og så bare har sagt han fy faen

jeg har grenet mer den siste uka enn jeg har gjort frem til nå i livet mitt. Fordi det er en slags forløsning. De har plutselig sagt ting de aldri har sagt høyt. Tanker de aldri har snakket om til noen. Ting som har skjedd i barndommen, kanskje, som de aldri har fortalt noen. Så... Altså, du har trua på terapi, egentlig? Det er bare det at jeg er så mye smartere enn de. Terapeutene. Men for andre dødspiller

Tødelig, ja. Så er det veldig lurt. Men jeg tenker også at det har nesten vært unaturlig for mennesker å ha en så lang fredsperiode og ha det så komfortabelt som vi har det. At det også er unaturlig for mennesker å ha det så godt som vi har det nå. At det er derfor vi har vært i teorier om derfor vi får angst. Fordi

Sånn som vi har det nå er ikke naturlig. Vi skal være stresset, vi skal være truet av ting, vi skal oppleve krig, vi skal oppleve... Du skal gjekte mat, du skal...

Ja, nei, vi har jo gjort det veldig komfortabelt for oss selv, og det er jo ikke lenger enn, jeg tror ikke du skal lenger enn, ja, kanskje hundre år tilbake, nå har jeg ikke tidslinjer der, men før det ikke var normalt å ta seg en dusj, liksom. Ja, ikke sant? Du ser jo det, jeg synes det er en sånn ekstremt dyst og statistikk. For eksempel, vi har jo mye høyere selvmordstall per innbygger enn resten av verden. Og det har de vel i Finland også.

som er ranket som det lykkeligste landet i verden. Ja.

Ornod er her siden 2013. Vi bestiller bilbekleidning. Den største forholden med Shopify for meg er at vi ikke trenger tekniske forkneper for forholdsregjeringen. Vi kan gjøre alt over back-end og front-end og sånn gjøre online-shoppen. Være Shopify bilbekleidning, så var plattformen det eget bil. Den er bare grunnlaget. Være bilbekleidning, så var plattformen det eget bil. Den er bare grunnlaget.

Jeg vet ikke om det også bare er bedre tall på alt, før så kalt man ikke angst, det er ikke lenge siden. Jeg var 16 år, og det var ingen angst, det var ikke et ord da. Allerede nå har du brukt mye mer, men folk mener også at man bruker litt for mye. Jeg husker Ingeborg Senneseth snakket om det der, når vi var gjest hos oss, så snakket vi om at det liksom,

det å få helt tvangstanke på noe er blitt en sånn helt vanlig uttrykk og det å være helt ADHD er også blitt et sånt uttrykk som betyr bare at du er litt drastløs. Ja, og jeg tar meg selv også i det, og at jeg bruker ord som er sånn, oi, det her er egentlig ikke jeg sier, å jeg var faktisk så deprimert i det siste. Ja, sant. Ja, men jeg har jo ikke vært ordentlig.

ordentlig definert. Du har vært klinisk, manisk, eller du har vært litt blå liksom. Ja. Ja, deppa er jo mer et sånn, deppa er jo at du har vært nedstemt, nedfor, jeg har vært litt betengt, jeg vet i alle fall. Jeg prøver i hvert fall å ta meg litt selv i det, at man ikke utnytter ordene for mye da, men jeg gjør det jo ofte altså.

Og så er det jo de som mener, her skal ikke jeg uttale meg heller, men det er jo de som mener at vi er for opptatt av diagnosøy. Som er sånn, ja, før het det ikke ADHD, det het det bare rastløs, liksom. Eller alle hadde jo en sånn kyd i klassen, liksom. Ja, men tror du det er noe i det her? Jeg...

Jeg tror en del av de båsene vi setter folk i ikke nødvendigvis er hensiktsmessige. Jeg tror det å la... Jeg synes for eksempel vår kunnskapsminister kjører i ganske riktig retning akkurat om dagen, synes jeg, i forhold til å gjøre skolen mer praktisk, for eksempel. Det å...

For jeg tror folk, og dette handler ikke nødvendigvis om gutter og jenter, men jeg tror for eksempel mange gutter sliter med at skolen er så stillesittende.

I stedet for å si sånn, hva kan vi gjøre for å gjøre skolen bedre for deg? Skal vi ha flere gymtimer? Skal vi ha flere utetimer? Skal vi ha mer praktiske fag? Skal vi ha mer kunst- og håndverksløyd? Sånne type ting. Men i stedet for å si sånn, hvordan kan vi gjøre det bedre for deg? Så sier vi heller at du må ut. Du må på spesialplasset. Du er et problem.

Den synes jeg er skummel. Ja, veldig. For du lager problemer med unger da. Ja, ja, absolutt. I stedet for å si sånn, så gøy at du har så mye energi, hva kan vi bruke denne energien til liksom? Jo, men alt fra å prøve å ha mer gym og mer ting hvor du får ut den rastløsheten da. Ja.

og så at ADHD skal brukt som noe negativt også, de sier at de største kunstnerne og de beste og mest kreative menneskene vi har har jo ADHD jeg er sikker på at Mozart hadde ADHD 100% se på Herman Flessvig han har jo vært uttalt om ADHD han er jo en Mozart i sin tid genial

Jeg har også lest i en bok om at foreldrene sa til ungene sine at "Ikke vær med Herman, for han er så galen og ble satt på gangen og ikke hørt på." Se på ham nå, han utretter jo helt fantastiske ting. Han er en forgangsperson innenfor humor, han samler et land. Han er helt oppe der.

typen mange av de mest ekstreme i positiv forstand folk har det vi kaller ADHD da, eller de har et sånt rastløst gir da som ikke passer inn i at nå skal vi sitte og lese etter essay Hvordan var du på skolen da? Jeg tror jeg var en blanding Jeg var ikke noe topp i klassen Jeg strøg ikke på noe liksom De siste to årene på videregående så måtte jeg bare

komme igjennom det. Jeg måtte ta to år til etter videregående. Men handlet det om at du ikke skjønte det, eller at du ikke gadd? Det var jo en kombinasjon, bare jeg likte ikke skolen, og bare følte ikke at jeg fikk til noen ting. Og så var det jo også dårlig på å tilpasse det. Jeg bare følte meg talentløs, liksom det er ikke noe viss at jeg er her, for jeg klarer jo ingenting. Så jeg var mye borte da, og det som jo også gjorde at jeg strøker veldig mye, men så

Fikk jeg en veldig bra lærer når jeg tok opp fag. Da merket jeg at det har også veldig mye å si med læreren. Og at han bare ga meg bittelitt mestringsfølelse. Så var vi i gang. Jeg tror det er mange, kanskje særlig på videregående nivå, som føles ganske ubrukelige. Men var du sånn klassen-klovn? Jeg kunne nok være det, men det var ikke noe jeg prøvde å gjøre. Jeg tror bare jeg greide ikke å holde kjeft. Nei.

Du kan være ganske seriøs, og du kan ta opp det seriøse roller, men jeg ler jo høyt av deg i psykodrama. Du er jo også...

Min spørsmål er etterpå, jeg skal formulere det her. Per, han er jo egentlig morsom bare ved å eksistere. Han prøver ikke. Mens vi to prøver kanskje litt mer å være morsomme, selv om jeg mener. Er du litt det, at du har lyst til å være det morsomste du er med? Ja, og det har vært et ekteproblem når jeg har gjort mer seriøse roller. Der en resisjør kan si liksom, men dette skal ikke være morsomt. Nei.

Fordi der jeg gjerne har gått til Funny Way. Hadde ikke vært morsom hvis det hadde vært sånn. Det hadde sikkert vært morsomt, men vi skal ikke ha det morsomt nå. Du måtte skrive din egen serie før du fikk en sånn ordentlig humorrolle. Jeg opplever jo også at jeg er mer en sånn humoristisk fyr enn en sånn seriøs fyr. Men...

Du kan jo få skikkelig lettest av deg selv, og det synes jeg er veldig gøy. Når du på en måte ler sånn godt av deg selv, synes du selv at det er veldig morsomt. Ja, det skjer ofte. At jeg selv sier at det er en steike der, nå var jeg gøy, altså. Men er det liksom det å prøve å være morsom, er det en rett til for å virke kjedelig, eller får du en sånn

boost av at folk ler av deg? Ja, det er mer det siste. Det har vært måten jeg tror jeg også brukte som, hvis jeg skal være helt sånn ærlig, jeg tror jeg brukte som et kjekktriks. Ja. Humor har vært et sånt virkemiddel jeg føler jeg har mestret. Jeg vil få folk jeg liker, vil jeg få til å le. Mm.

Det er veldig viktig for meg. Det er viktigere at jeg får de til å le, enn at de synes jeg er smart, for eksempel. Eller at de synes jeg har fine klær, eller at jeg er sterk, som soper. Men jeg har jo brukt humor mye som et skjold, da du gjorde det. Ja, absolutt. Jeg husker bare tidlig jeg lærte det av min far, som er komiker da, så kanskje derfor. Men han sa bare sånn, du må...

le av deg selv først, eller disse deg selv, det er det beste våpenet du har, for da kan de ikke ta deg. Et av de sterkeste våpenene man har er å være selvkritisk og uhøytidlig, og morsom på egen bekostning. Jeg har veldig, ikke aktivt, men jeg har veldig latt det bli en stor del av personligheten min å se det morsomme i ting. Vi renner jo litt ut på tid, så jeg må bare høre litt om, det er jo en podcast om barnet der, jeg

Jeg lurte jo første spørsmål, bare lurer på om du måtte i det hele tatt. Var det en person som ønsket deg veldig barn? Ja. Jeg er veldig sånn familieorientert. Ja. Jeg liker veldig godt, eller jeg har alltid sett for meg at jeg...

Skulle være en familiefar. Så nå har du på en måte fullført alt i livet. Du jobber med noe du elsker. Du har hus og barn etter hvert sønn. Ja. Livet er jo egentlig på topp da. Ja, det må jeg ikke si sånn. Men husker du hva som overrasket deg mest med å bli pappa da? Eller hvorfor du gjør det? Før jeg ble far, så tørde jeg ikke å holde en unge. Altså en baby. Bare de skulle miste han og sånn.

Men hvor naturlig det var for meg å holde min egen unge. Eller det å skifte en bleie, selv om det er en disgusting. Så hvor naturlig det var for meg å gjøre det. Ja, det var ikke sånn som unngikk det, og ville at kun damer skulle gjøre det? Nei, i begynnelsen kanskje, men når jeg først kjente... Dette her er jo bare stell av barna, liksom, så...

Så jeg er jo på en måte rasjonell nok til å skille på. Jeg kan jo ikke la en unge sitte i sin egen drit. Nei, men siden du har litt bakterier, så har du bakteriene sånn litt foran deg. Jeg vasket meg veldig godt etterpå. Men jeg måtte jo gjøre det. Så det husker jeg overvasket meg hvor klar... Fordi det vet man ikke før man blir. Men hvor klar jeg var...

for å liksom ta ansvar og være en far. Du var jo ganske ung med din første da. Ja, jeg var 27. Ja, i dag er jeg jo ganske ung. Og så er jeg jo veldig glad, for nå ble jeg jo 40 neste år.

Nå har jeg masse kamerater som får sine første barn nå, i slutten av 30-året. Ja, jeg har masse venner, som jeg er 36, og det føler ikke at vennene mine har begynt ordentlig. Nei, sant? Vennene mine har masse små unger, mens yngste min er i ferie med første klasse. Så er jeg i ferie med det bleie barnehagegreiene. For ekteskapet er det en slags ny...

For nå har vi vært gjennom den der små, små barnsperioden. Det skumle er jo at vi må begynne å oppdrage folk om. Og så er det jo tennårene snart da. Grur du etter det å få smelt døra i Trine og sånt? Ja, jeg er ikke så bekymret for han eldste. Nei. Jeg er veldig bekymret for henne på syv. Ja, jenter er verre. Det smelter allerede en del døra. Jeg hadde ett dør hvor jeg var helt grusom.

Jeg husker selv at jeg tenkte at nå er jeg ganske jævlig, men jeg er bare klar til å gjøre noe med det. Men mål må jo være såpass kul foreldre at når de kommer over på andre sider av det, at de enda har lyst til å henge litt med deg. At du ikke ødelegger et forhold til dine barn gjennom de årene der, med å være for streng eller for sint, eller

Den balansen er så vanskelig. For jeg hadde en far som skulle være veldig kul og bare, ok, nå er du vanskelig, du får bare kjøre din greie. Og så hadde jeg en mor som ble helt desperat, som skulle sjekke alle lommer og alt. Nå må vi gå og snakke med noen sammen. Den balansen der, jeg følte...

At jeg vet ikke hva slags rolle jeg skal ta på meg på det der. Det overrasket meg litt, men det skjedde jo ikke med en gang jeg ble far, for det tar jo litt tid. Men nå overrasker det meg hvor streng jeg kan være. For jeg trodde jeg skulle være for myk. At jeg skulle være sånn, I'm a cool dad. At det er viktigere for meg at...

ungene mine blir ok folk enn at jeg skal være en kul far. Jeg synes det er veldig viktig å være streng, men samtidig så er det også noe med de... Jeg har jo noen som var redde for faren sin. Da har du gått for langt. Da har man også gått for langt. Absolutt. Altså det å være... Foreldre er jo mye den balansen der. Hvor streng du skal... Fordi jeg mener at du skal jo ikke være kameraten deres. Nei.

Det skal man ikke være. Men jeg får også sånn der, shit, så mange som snakker om sånn, ja, men dette skjedde i barndommen, derfor er jeg sånn og sånn i et forhold nå. Fordi faren min var så streng med det og det. Derfor håndterer jeg ikke en som er sånn og sånn. Altså, så mye ansvar vi har på at denne barnet skal bli voksen, da, og

og ikke ta med seg sånn drit fra oss i det voksne livet. Jeg modellerer meg veldig på, altså prøver å tenke over hva mine foreldre gjorde når jeg var så gammel som min sønn eller min datter. Husker jeg i tenårene, så kunne jeg også være...

Mye mer krangelig med mine foreldre og hver og land og sånne type ting. Men nå... Jeg håper ikke du har det enda. Nei, nei. Men nå har jeg jo veldig... Og så ser jeg jo at de har blitt veldig gode besteforeldre, og det er jo godt å se, sant? For det er jo noen som er gode foreldre, men ikke gode besteforeldre. Ja, ja. Men er du redd for å ikke være en god nok far, da? Ja, ja. Hele tiden. Men blir det nesten verre med alderen? At det er...

Mer ansvar enn å bare få det til å overleve. Det ble jo... Man må finne seg selv som far på nytt hele tiden, fordi man kommer i forskjellige situasjoner. For eksempel når guttene skal inn i tenårene, da må jeg være en tenåringsfar. Jeg føler at de er to litt forskjellige personer, så jeg må være to forskjellige fedre, føler jeg også. For de trenger to forskjellige fedre. De trenger...

Han ene er så høflig og snill at jeg må nesten være litt sånn, kom an nå. Mens hverandre må jeg være sånn, du, nå må vi roe oss ned. Så det handler jo litt om hva rolle jeg er for de. Men jeg tenker jo hele tiden, det er jo drivkraften min i livet å være den beste mulige far. Er det noen sider ved deg selv som du håper at de arver da?

Humoren. Ja. Er det noe du håper ikke arver da? Tvangstankene og nevrosene. Og det husker jeg at den ene gangen jeg var psykolog, så lærte jeg det at det er arvelig. Til og med, altså depresjon til og med er arvelig. Også economy er veldig redd for at mine barn skal være mine ting.

Men det er også følelig jeg har ansvar på Å nei, det er så mye drit Sønnen min, stakkars arve Det er ikke tenkt på sånn ordentlig Det støkker litt i meg når jeg hører Selv om det er litt av min utgangspunkt Når jeg hører sønnen min si Oi, jeg må vaske hendene Hvorfor må du vaske hendene? Er det fordi du faktisk har masse Møkk på det? Eller er det fordi du må bli kvitten tenke? Jeg får en sånn refleks Ja, det skjønner jeg

Jeg husker jo, altså skal ikke jeg utlevere for mye min far, for han har humor på det, men man merker jo at det ikke er sånn, synes ikke det er veldig hyggelig. Han har jo det samme greiene med å gå opp og ned trappet, skru av og på lys. Ja, ja, ja. Alle disse tingene er klassikk. Ja, det, ja, ja. Så gangstankene der da. Men jeg husker fra jeg var liten da,

at jeg ble veldig brydd av det. At jeg syntes det var flaut, da. Det er litt trist, jeg synes ikke synd på han, jeg synes det var mer på meg at jeg syntes det var flaut, og han klarte jo ikke det å skjule det ordentlig foran folk. Jeg føler jo, er du flinkere på å skjule det? Ja, det kan gå i bølger. Men man blir jo flinkere og flinkere å skjule det, man gjør jo det. At du later som du egentlig gjør noe annet enn du gjør. Ja, det er jo veldig vanlig. Men ja, jeg kjenner meg veldig igjen i den

og finne et påskudd til å gjøre det, sånn at det ser ut som om det er logisk. Men hva håper du at barna dine sier om deg når de er voksne? Når jeg får gjenta meg selv, så har jeg lyst til at de skal synes jeg er morsom. Det får de til å le. At jeg har en... Det ble jo litt annerledes. Jeg har lyst til at de skal frykte hvor mye de elsker meg. Men jeg har lyst til at de skal forstå på et eller annet nivå den balansen mellom å være

morsom, men også en oppdrager. Jeg har ikke lyst til at de skal si sånn, ja, han var slekk, og han var... Vi fikk lov til alt, og han er mer en kamerat enn en far. Da føler jeg, det vil jeg ikke. Jeg vil være en tydelig far som...

vise gode verdier. Ok, jeg skal ha et siste, siden vi er inne på litt sånn dype spørsmål her da. Hva tror du er meningen med livet? Tror du det er, siden den podcasten her handler om barn, så er det veldig mange som svarer det. Ja, det er et godt svar. Få barn og oppdra de til å bli gode mennesker. Det finnes ikke så mange bedre svar enn det. Følte du at livet ga litt mer mening etter du fikk barn? Ja, helt. 100%.

Du går aldri rundt og tenker at du savner noe fra tiden før barnet? Nei. Fordi det er verdt for mye. Jeg kan savne enkelte ting som er sånn, oi, nå ser jeg at mine barnløse venner har dratt til USA for å se på VM. Oi, det hadde jo vært gøy. Og noen er jo såpass egoistiske, du sier jo at du er egoistisk selv, men mange drar fra barna sine for å stikke til USA. Det er mulig det også. Dere vet hvem dere er. Men...

Så jeg vil jo si at det er ganske høyt oppover min lista også. Også hvis jeg skal være litt sånn svevende på det, så er det jo meningen med livet er å gjøre livet best mulig den tiden man har. Å gjøre veien til døden.

Sjekkest mulig. Jeg er glad at ingen stiller meg spørsmål, for jeg vet aldri hva jeg skal svare på det. Hva mener du? Nei, jeg vet ikke. Man har lyst til å svare det og få barn, men jeg føler at det er mer i den pakka også. Det er masse i den pakken. Jeg føler at jeg er litt på søken etter hva som er meningen med livet. Mhm.

Det hørtes veldig mørkt ut når jeg sier hva er egentlig meningen med livet. Det er ikke sånn, men at jeg har hatt noen... Det er det største spørsmålet i verden. Ja. Og det er et av de vanligste spørsmålene i verden. Jo, men noen svarer så enkelt på det da. Nei, det er det for barnet. Ja, men da er det jo... Og det kunne jeg jo gjort, og vært fornøyd med det.

Og så har jeg også spurt, det er jo mange som på en måte ikke, som har vært gjester som ikke kan få barn, som ikke vil ha barn. De også har trolig reflekterte svar på hva de synes er meningen med liv i stedet for da. Og jeg, for det er jo mange som gjerne sier sånn, å nei, du skjønner ikke, du skjønner ikke, du har ikke barn, du skjønner ikke. Mm.

På et eller annet nivå så er det helt riktig. På et annet nivå så tenker jeg sånn, jeg legger meg ikke opp i sånne ting. At jeg skal missionere sånn, du må gjøre sånn som jeg, du må løfte deg og få barn. Det må du gjøre. Det er ikke for alle heller. Nei, og

Og jeg har venner som helt uttalt seg sånn, du, det tror jeg ikke er for meg. Og jeg har aldri vært sånn, jo, det tror jeg. De har nok reflektert mye over det, sier jeg. Absolutt. For det er et stort livsvalg. Ja, det er et kjempe stort livsvalg, og det kan godt være at de ombestemmer seg. Det er jo litt lettere for menn ofte enn for kvinner. Men for sånne selvopptatte, litt sånne nervevrak som oss, så tror jeg det er veldig lurt å ha barn. Det tror jeg også. Det tror jeg også. Vi har jo et godt valg der. Ja.

Tusen takk for en veldig fin beskjede. Takk for at du ble med. Tusen takk for at jeg fikk være med. Veldig fint. Jeg liker det. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!