‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

7/9/2024

#160. Mindful living, mentale verktøy for mindre stress og mer ro. Med lege Tonje Oord

Legen Tonje Oord snakker om mindfulness og mentale verktøy for å håndtere stress i hverdagen. Hun understreker viktigheten av å være bevisst på stressbelastning, sette grenser, praktisere selvmedfølelse og prioritere de fem pilarene: søvn, ernæring, fysisk aktivitet, relasjoner og positiv egentid. Hun deler konkrete tips for å øke stresstoleranse og finne ro i en hektisk hverdag.

00:01

Podcasten fremhever sponsorens støtte, deler sin kjærlighet for bøker og anbefaler strømmetjenesten Nextory for tilgang til lyd- og e-bøker.

06:14

Kvinnen i talen fortalte om å finne balanse mellom karriere og familie, samt viktigheten av stressmestring for livskvalitet.

16:27

Reguler livet som en linedanser for å opprettholde balanse og øk stresstoleransen gjennom en bærekraftig livsstil med bevisstgjøring og endringer.

26:36

Viktig å være til stede her og nå for å redusere stress og kjenne trygghet i øyeblikket, ved å praktisere mindfulness.

30:53

Finn balansen mellom indre og ytre verden, registrer tankene, øv på aksept og refokuser ved å bruke sansene.

Transkript

Nemnt i episoden

Nextory

en strømmetjeneste for bøker som Anette anbefaler og bruker

Anshadi og Ninos

grunnleggerne av Nextory som har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle

Syria

landet der Anshadi og Ninos vokste opp og så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker

Sverige

landet Anshadi og Ninos flyttet til og der de startet Nextory

Morgon og kveld

bok av Jon Fosse som Anette lytter til

Jon Fosse

forfatter av boka Morgon og kveld som Anette lytter til

Kasper

Anettes gode venn som anbefalte boka Morgon og kveld

Alkemisten

bok av Paulo Coelho som Anette anbefaler

Paulo Coelho

forfatter av boka Alkemisten som Anette anbefaler

Harry Potter

barnebøker som er tilgjengelig på Nextory

Dinosaur-gjengen

barnebøker som er tilgjengelig på Nextory

Samtalelegen.no

Tonjes nettsider for samtalepraksis

DPS

Distriktspsykiatrisk senter, en avdeling Tonje jobbet ved

Modumbad

angstavdelingen på DPS der Tonje jobbet

Samtalelegen

Tonjes samtalepraksis

Instagram-kontoen Samtalelegen

Tonjes populære Instagram-konto

angst

tema Tonje har videreutdannelse i

aksept og verdibasert terapi

videreutdannelse Tonje har tatt

stressmestringsapp

app Tonje har laget for stressmestring

Leger om livet

podcasten Anette er vert for

Anette

vert for podcasten Leger om livet

Tonje Oord

lege og gjest i podcasten

Sadguru

munk som reiser rundt og formidler budskap

Lev mer, stress mindre

stressmestringsapp Tonje har laget

Doktoranette.dragland

Anettes Instagram-konto

Lignende

Lastar

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.

Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.

og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.

Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.

Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!

Hjertelig velkommen til sesongens siste episode av Leger om livet, før podkassen tar noen uker ferie. Jeg skal bruke sommeren til å ferdigstille noen prosjekter, lese masse bøker og bruke tid med venner og familie som kommer på besøk fra hele landet. Før jeg setter over til sesongens siste episode, så vil jeg bare benytte anledningen til å ønske deg en skikkelig fin sommer.

Jeg håper sommeren bringer deg rolige dager og sine sommerkvelder. Så gleder jeg meg til å dele mange nye og spennende episoder i ny sesong som kommer i august. Ønsker deg noen nydelige uker frem til da. God sommer!

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god og viktig kunnskap om kropphelse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. Med meg i dag har jeg Hotonje Ord.

Hun er lege og driver samtallegen.no. Hun har bakgrunn som legespesialisering i psykiatri ved DPS og angstavdelingen på Modumbad. I 2019 startet hun sin egen samtallepraksis som heter samtallegen.no med hovedfokus på stress og utbrenthet. Hun har også tatt videreutdannelse i angst, i aksept og verdibasert terapi.

Har egen stressmestringsapp, holder foredrag rundt om i landet og har den populære Instagram-kontoen Samtalelegen.

Tonje brenner for å redusere kronisk stress og stressrelaterte plager, og er derfor opptatt av å dele kunnskap om tema og gi mentale verktøy for å få det bedre. Hjertelig velkommen, Tonje! Tusen takk, Anette. Veldig hyggelig å være her. Det var på tide at vi to fikk møttes. Enig. Vi har veldig mange like interesser, vil jeg si. Det har vi.

Og en litt lik reise også, hvis man kan si det. Ja, vi begge var ferdigutdannet i 2013, fant vi ut av her. Og i 2019 så fant du ut at du skulle starte for deg selv. Jeg startet i 2020. Så

Så kan ikke du bare fortelle for deg litt sånn skjerrig på det her. Du jobbet for å spesialisere deg til å bli psykiater. Ja. Og så startet du din egen samtale praksis. Hva var det som gjorde at du gjorde det? Det var jo en stor livsbegivenhet som gjorde at jeg så litt annerledes på livet, og det var jo det at jeg ble mamma, rett og slett. Ferdigutdannet i 2013 og fikk to barn i 2015 og 2017.

Og de kom tett, og jeg var lenge hjemme med de. Og når jeg da skulle videre og fortsette spesialiseringsforløpet, for da hadde jeg allerede fullført turnus, jeg hadde jobbet på DPS og landet i psykiatrien, for da skjønte jeg at det var det jeg likte, og det var dette jeg ville fokusere på, for det sto mellom noen andre ting.

Men når jeg da skulle tilbake i jobb etter mamma permisjon, så kom jeg på en kjempefin avdeling og enormt spennende tematikk, flotte kollegaer, men jeg skulle pendle en time hver dag, og det var jo et høyt arbeidstrykk, mye ansvar, mye som var veldig alvorlig. Og da kjente jeg etter hvert at dette begynte å tære på både kropp og sinn.

Et halvt år uti det spesialiseringsforløpet bestemte jeg meg for å innså at nå må jeg gjøre noen endringer. Jeg ba om å få jobbe 80 prosent og få en dag med hjemmekontor, og det møtte de meg på heldigvis. For jeg kjente at nå var jeg i ubalanse både med kroppen rent fysisk. Jeg har aldri slitt med spenningsodepine. Det hadde jeg nærmest daglig. Jeg begynte å kjenne en antydning til scenebetennelse i armene.

Men det verste var jo det at jeg savna mer tid med barna mine. Så når jeg fikk justert arbeidsprosenten, så hjalp det veldig. Og jeg fullførte det året, og så skal man jo videre på neste trinn i denne karrieretrappa. Og det var da jeg innså at, vet du hva, det er nå barna mine er små. Det er nå jeg vil ha mer tid med dem. Og bestemte meg da for å starte for meg selv.

satsa alt egentlig, og tok et skritt til siden. Kjempevanskelig. Kjempeskummelt. Kjente ikke så mange andre som gjorde det, og følte jeg var den eneste som kjente på denne enorme ubalansen. Men samtidig så er det jo også det beste jeg har gjort for meg selv.

Så hvordan fungerer dette med samtalepraksis? Har du pasient over nett, eller hvordan er det? Jeg har mye over nett, og så har jeg kontorsamtaler, tilby og tursamtaler, så noen av klientene mine går jeg tur med innimellom, og det er også veldig fint, fordi det gjelder

Det gir en litt annen ramme for samtalen, og for mange kan det være en veldig fin inngangsport til dette med samtaler, for jeg ser at selv om det er mye fokus på det, så er terskelen fortsatt høy for å be om hjelp. Og jeg har valgt å legge mitt fokus på stressmestring, fordi min erfaring som lege, og det jeg har kjent på i eget liv, og hva litteraturen viser, så er stress så enormt

på så mange områder. Det er medvirkende utløsninger eller forverrende faktorer på en rekke fysiske og psykiske sykdommer. Så jeg tenker at skal vi bli bedre på å forebygge, skal vi bli bedre på å redusere plager, skal vi øke livskvaliteten. Selv om du kanskje har en kronisk sykdom som du kanskje må leve med, så kan allikevel stressmestring gjøre at du lever bedre

med den sykdommen. Så stress har på en måte blitt min hjertesak. Tar vi det mer på alvor, så kan vi ligge et skritt foran når det kommer til sykdommer og plager, og så kan vi være med på å øke livskvaliteten, for det har jo blitt veldig, sikkert det at jeg begynner å bli litt voksen, men som lege så er man jo veldig

Man blir veldig bevisst at livet er kjørt. Livet er sårbart. Vi har ingen garanti for å leve lenge. Og da er det noe med å kunne leve godt den tiden vi har. Så...

Det er min vei inn i dette med stressmestring. Jeg synes det er kjempespennende. Jeg jobber med det hele tiden i eget liv, for livet er jo stressende. Det er jo ikke noe vi skal bli kvitt, dette stresset, men vi må lære å håndtere det, regulere det og ta bedre vare på oss selv i denne stressende tiden som vi lever i. Er det sånn at vi er mer stresset nå enn før? Jeg har tenkt litt på det.

På noen områder kanskje, men la oss si at vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid. Min besteforeldregenerasjon, der jobba de på gård, gikk på skolen tre dager i uka og måtte ellers bidra mye hjemme. Jeg kan se for meg at det var en del stress der med fysiske løft og belastninger og kanskje usikkerhet i forhold til hvor mye inntekt vi får denne måneden. Samtidig har de nok også hatt en del mer ro.

Ikke så mange ting å forholde seg til, litt mer monotont arbeid, sannsynligvis litt mer rom for tilstedeværelse, og være litt bare her og nå. Og så er det jo veldig interessant, for vi har det jo så godt på så veldig mange måter, altså komforten er ikke langt unna, så vi er jo kjempeheldige, men likevel så er det veldig mange som strever.

Jeg er ingen samfunnsviter, eller det er ikke mitt område, men vi ser jo at folk strever i dag, og det er veldig mange som synes hverdagen er krevende. Og jeg snakker jo med veldig mange av de som på en måte ...

klarer seg bra ut av, men som kjenner på mye innen. Og det tror jeg noe som medfører, det er jo disse sosiale mediene, mobiltelefonen som gjør at vi kan reise overalt når som helst, og vi kan fikse alt med en gang. Alt går så kjapt. Vi får så mye informasjon som er kjempebra, men det kan bli litt sånn overload med det også, og stimuli og inntrykk. Ja.

Når det hele tiden er så mye vi kan gjøre, levere og prestere på, så har vi også en tendens til å bare ha fokus på neste oppgave, neste gjøremål, for det er så mange arener vi skal levere på. Mulighetene er jo uendelige nå, men det kan også bli en belastning at vi har så mange muligheter. Så det er det med å finne en god balanse i samfunnet og i hverdagen sånn som det er nå, sånn at du kan kjenne at

Ja, men jeg skal være tro mot meg selv og det som er viktig for meg. Og også det å kunne skru litt av. Redusere litt inntrykk og stimuli og informasjon som vi står i og går i hele dagen. Jeg leste en studie som viste at ca. 80% av konsultasjonene i USA var stressrelatert.

Og da skjønner vi jo at dette er jo et enormt problem, og jeg tror at nesten alle kan kjenne at de har perioder med for mye i livet, at det liksom en droppe til så flyter over. Og det er ofte vanskelig å gjøre noe forebyggende for stress, for at det liksom man tyner seg, så man drar den strikken så langt som man bare kan, for man vil jo prestere på alle områder. Og så

Møter jo sikkert du veldig ofte, og jeg møter også veldig ofte i min praksis, men jeg skal så mye strukke den så den har røkke. Og da er det ofte...

når man har gått på en så stor smell, så har jeg opplevet at mange bruker lang tid på komst igjen. Altså nervesystemet har vært så høyke i så lenge at det har kortsluttet. Rett og slett. På en sånn enkel måte. Ja. Og det er veldig sant. Og det er jo på en måte ikke så tiltalende kanskje med stressmestring, fordi

Vi mestrer jo livet, det går jo bra, jeg klarer å levere. Sånn som jeg sa nylig, like før jeg ble utsprent, så kjente jeg jo meg som at jeg bare mestret alt. Jeg følte meg som queen of the world nærmest. For hun klarte å levere og prestere og fikse. Men så sa det også bråstopp en dag. Det kom uventa. Det kom uventa. Og det er noe med det å...

Det er kanskje kjedelig å forebygge, men det er livsviktig. Og det har god effekt. Det har kjempegod effekt. Vi har så mye å vinne på da, det er det som er så gøy. Fordi det gir jo umiddelbar godfølelse her og nå. Og så er det også en investering i fremtiden, men det er mye lettere å gjøre endring hvis den plaga har oppstått. Det er vanskelig å gjøre en endring når kanskje livet flyter, og du kjenner at det går greit.

Men det er jo det som kan være litt utfordrende med forebyggende arbeid. At jeg klarer meg jo, dette går bra. Jeg jobber, står på, kjører på. Fotballtrener og frivillig korps. Men det er jo først når plager oppstår at man finner en motivasjon til endring. For stress kan føre til symptomer. Virkelig. Og det er overraskende mange som debutterer med angstsymptomer. Angstplager eller panikkanfall.

At det har gått så langt at kroppen er så utslitt at til slutt så bare kjører følelsespektret i høygir, og man tror at man får et hjerteinfarkt, men så å dra på legevakta, men viser seg at, nei, vet du hva det er, nå er det kroppen din som skriker etter oppmerksomhet om at du må roe ned. Så det er veldig viktig, det her. Ja, og

Mange opplever kanskje litt og litt små beskjed. Som sier sånn, du, nå presser du meg litt for mye, nå går det litt for langt. Og så får man kanskje, for eksempel sånn som du fikk hodepinespenning, hodepine eller andre plager. Jeg har jo hatt min liste på det. Men jeg har også hatt pasienter som en mann som kom til meg, han følte at han mestret livet, alt gikk på skinner.

Sett tilbake så ser han jo at han prioriterte søvn veldig lite og trente beinhardt i en veldig stressende periode. Men kom på scenen en dag, og så bare gikk det helt i svart. Han fikk panikanfall under et foredrag. Og han sa sånn, jeg skulle så ønske at noen fortalte meg at de der beskjedene var faktisk beskjed. For jeg hadde ikke sett på, jeg bare tenkte at

Det var livet. Det der med presset i bryst, det der med hodepin, de der ofte forkjølelsene jeg fikk, det at jeg følte meg sliten, men også gira. Han sa bare sånn, jeg skjønte ikke at det var kroppen min som sa ifra. Nei, og det er jo det vi har ikke lært det. Og mange sier jo på en måte at sånn,

Enten så skruder de av på et eller annet tidspunkt, at liksom, nei, men jeg har ikke tid til å ta hensyn til disse symptomene, denne hodepinnen får bare være, jeg tar parasett, og så går det over, eller så får det bare være, jeg klarer likevel å prestere. Så på et eller annet tidspunkt så kobler de fra hodet og kropp, og bare kjører videre. Men så er det også noen som sier at, nei, men du har aldri lært å lytte.

Det var ikke en del av min oppvekst eller noe som var naturlig for oss. Det å lytte til kroppens signaler, og det tenker jeg meg tilbake på. Det er ikke sikkert at det var så mye fokus på det før. Og det er jo det vi trenger. Vi trenger å koble mer på kropp og sinn, og på en måte lære å kjenne etter hva er mine stresssymptomer? Sånn at jeg vet hvilke røde flagg, eller oransje flagg jeg skal se etter, og så...

ta hensyn til de og gjøre noen justeringer. For hvis ikke, så havner vi jo bare i et sånt kronisk stress som medfører at vi begynner kanskje å regulere stresset på en uhensiktsmessig måte med alkohol, eller sovemedisin, eller gaming, eller pornografi, eller ja,

hva det enn måtte være. Men vi trenger å jævnlig regulere oss selv. Jeg tenker dette med stressmessring er litt som det å øve på å holde balansen, og da synes jeg dette eksempelet med en linedanser er så fint. Fordi en linedanser er jo ekspert i å holde balansen. Men hun står aldri stille.

Hun gjør hele tiden øresmå, eller han gjør hele tiden øresmå reguleringer for å opprettholde den balansen. Det er litt sånn vi mennesker også må leve vårt liv, at livet skjer, og vi dras ut av balanse fordi livet er krevende og enormt belastende etter tider. Men det er da vi trenger å ta tak i verktøy og gjøre noen justeringer for å finne balansen igjen.

Så dette er ferskvare. Jobber selv med det hele tiden i eget liv. Dette er noe vi må være bevisste, fordi vi er ikke...

Som sola, pleier jeg å si. Vi har ikke uendelig mer energi og krefter. Sola har det, i hvert fall en god del år fremover. Men vi er mer som mobiltelefonen eller mobilen vår. Nei, unnskyld, elbilen vår. Altså, vi må lades. Og vi lever godt på det å være ung i 20, kanskje begynnelsen av 30-årene. Da har vi mye krefter. Men så kommer gjerne det at vi får barn, begynner å sove dårligere om natta,

så skal vi prestere enda mer på jobb fordi vi får mer ansvar og så baller det på seg i tillegg til at vi blir eldre og kanskje tåler litt mindre ja det var så mange ting der du sa det kan fort føles litt overveldende når man har det veldig stressende at man

også skal begynne med noe for å regulere stresset. For at man har så mye allerede. Enda et gjøremål, liksom. Ja. Men hva er det man kan gjøre i hverdagen som faktisk bidrar til at vi tåler det stresset bedre? At vi på en måte øker stresstoleransen vår eneste av?

Det er jo det vi må over på, det jeg kaller en bærekraftig livsstil. Fordi mange er på et spor og en retning som ikke er bærekraftig, sånn som det er per nå. Vi aner jo ikke hvor mye kreft vi har, det er jo veldig individuelt. Men vi må over på en bærekraftig livsstil, og da tenker jeg at bevisstgjøring er det første. Vi må stoppe litt opp, spørre oss selv, hvor er jeg på vei nå, og vil jeg dit?

Hvis man tenker at nå har jeg så mye plager, jeg kjenner på lite livsklede, lite motivasjon på arbeidsplassen og så videre. Jeg kjenner at jeg er enormt sliten, og nå gjør jeg det meste jeg gjør fordi jeg må gjøre.

Da er det på tide å stoppe opp og gjøre noen endringer. Og endring er vanskelig, men det er kjempeviktig. Så bevisstgjøringen, det er første pri. Og da håper jeg alle som lytter på en måte bare vil stoppe litt opp, puste dypt og bare «Ok, men sånn som jeg lever nå, er det bærekraftig?» «Et år frem i tid? Fem år frem i tid? Ti år frem i tid?»

Og hvis ikke så må vi gjøre noen justeringer. Ja, det var veldig fint. Så tenk over sånn som jeg lever nå, kunne jeg levd sånn i et år. Og ofte så sier man jo da, nei, men dette er jo bare en sånn ekstraordinær tid. Men denne ekstraordinære perioden av livet var det jo ofte. Det blir på en måte ikke mindre å gjøre to måneder frem i tid. Det er akkurat det. Da har du en tendens til å balle på seg. Og da er det jo gjerne at personen det dreier som har noen

egenskaper og sårbarheter som jeg tenker det er veldig fint å snakke om og som er nyttig å øve på fordi dette med å kunne si nei

Dette med å kunne sette grenser, dette med å kunne prioritere egenomsorg, dette med å ikke la dårlig samvittighet styre, det er sånne elementer som veldig mange kjenner på. Men hvis hele tiden at følelsene våre skal styre valgene våre,

så kan det bli veldig slitsomt, og man kan bli veldig selvutslettende. Og det er jo veldig mange av de jeg har i min praksis. Det er dyktige, hardt arbeidende, engasjerte, omsorgsfulle folk som ønsker å levere og prestere og ta vare på familie, men også jobb og hus og hjem. Men det er ikke bærekraftig over tid.

Så vi trenger å stoppe opp, og så trenger vi en bevisstgjøring. Jeg synes dette med mentale utgiftsposter er en veldig fint blikk på dette med hvordan skal jeg gjøre en vurdering av stressbelastningen min? Fordi det var en psykolog som sa at Norges viktigste ressurs er ikke fisk og olje, det er mentalkapital.

Jeg synes det er så beskrivende dette ordet med mentalkapital. Ok, men la oss overføre dette til økonomi, så det blir litt enklere å forholde seg til. Fordi på samme måte som vår private økonomi, der har vi jo mange faste utgifter til hus og bil og mat og andre ting, ferier og så videre. Og så har vi tidligvis noen uforutsette utgifter. Hvis du nå plutselig kjørte inn i et hjørne på parkeringshuset eller...

Plutselig må du handle nytt tøy til regntøyet som har blitt for lite igjen. Vi har faste regelmessige, men vi har også uregelmessige økonomiske utgifter. Det er derfor vi jobber, for å tjene penger til disse utgiftene. På samme måte er det med vår mentale helse at vi har så mange mentale utgiftsposter.

Det koster å være menneske. Det å være foreldre, det å være ansatt, det å være datter, søster, det å være pårørende, det å ha dårlig økonomi,

Dette er såkalt yttre mentale utgiftsposter. Det å leve under en pandemi, enormt stressende og belastende. Er jeg syk nok eller frisk nok for å gå på jobb? Og så kan vi snakke om disse mentale indre utgiftsposter som går mer på selvkritikk, bedragesyndrom, negative tanker, bekymring, grøbling, sorg, savn.

ensomhet, som også tærer på oss. Så det koster å være menneske, og det er derfor vi må ha dette med å ivareta oss selv som en viktig verdi, rett og slett. Og du spurte litt om hva vi gjør for å styrke stressmotstand, og da er det flere ting, men jeg pleier alltid å starte med å si at

At de fem pilarene er et veldig godt sted å starte. Og det har det vært masse fokus på i denne podcasten, og det er jo kjempegøy. Og vi kunne snakket lenge om hvert evne. Men bare for å nevne, så er det jo dette med søvn. Optimalisere den. Prioritere søvn fremfor å se en serie på kvelden, selv om endelig så er huset stille, og det frister veldig med egen tid. Så er det næringsrik mat. Vi trenger å være bevisst på hva vi spiser.

så er det dette med regelmessig bevegelse altså hva det gjør for oss rent fysisk og psykisk

Jeg må jo bare nevne det, men det er jo en sånn enormt verdifullt verktøy å ha i hverdagen, fordi det gir oss en umiddelbar følelse av velvære, det er angst- og stressstempene, det øker innlæringen, konsentrasjon, hukommelsen, det forebygger demens og depresjon, og det kan også ha en slags effekt på mild til moderat depresjon.

altså behandlende effekt sammenlignet med medisiner eller samtaleterapi så er det jo fantastisk det som skjer når vi beveger oss men, da vil jeg altså skyte inn et men siden det er stress vi snakker om her for har du mye stress i hverdagen din og i livet ditt så skal du ikke trene for hardt for det blir også en stressbelastning som koster krefter da skal du trene

Heller bevege deg, fortsett å bevege deg, for det er gull, men gjør det med rolig intensitet eller rolig puls, ikke...

Det er en grense på ca. 40% av makskapasiteten, har jeg lest, at da begynner kortisolet virkelig å utskilles, og det er jo det vi ønsker å begrense. Så aktiviteter som yoga, gåturer, pilates, avspennings- og mobilitetsøvelser, som ikke får kjempehøy puls og høy pustefrekvens, er veldig nyttig, men ikke tren for hardt. Og det er jo det mange ...

Også brenner seg på rett og slett at ok, men jeg er kjempestresset, da må jeg bare trene enda hardere. Men så sliter de seg også enda mer ut når de gjør det. Også kanskje tenker vi at den turen eller den yogaen, den blir ikke ordentlig sliten. Det kanskje ikke har så stor effekt. Men det har det altså. Ja, enormt. Virkelig. Også er det ikke bare den fysiske effekten det har.

Men det er jo også det når man roer ned, at man virkelig kan koble seg på her og nå. For jeg kjenner meg veldig igjen. Før var det sånn, ok, jeg må minst trene en time, skal det være noe vits. Og jeg må virkelig bli ordentlig gjennomsvett, skal jeg kjenne at det har noe effekt på en måte. Men jeg er så glad for at jeg oppdaget det at 10-15 minutter, 20 minutters økter også har stor verdi. Fordi jeg...

er du i en intervall, så er fokuset på å liksom bare holde intensiteten oppe til du er ferdig. Men går du en rolig tur i skogen, så har du muligheten til å stoppe opp og legge merke til alt som skjer rundt deg. Og det er jo den tilstedeværelsen som veldig mange trenger mer av, og det er jo det jeg i mitt liv har innsett at

«Ja, men vet du hva? Dette er faktisk min viktigste ressurs. Før så tenkte jeg liksom «hva er penger? Det er viktigste ressurs», og så ble mamma skjønt av tiden min. Ja, men det er min viktigste ressurs. Men nå innser jeg at liksom tilstedeværelses-evenen min, det er den jeg må være noen, for jeg kan være sammen med barna mine».

Men jeg liker vel ikke å være til stede, for enten så svarer jeg på noen mail eller planlegger gågruppe, eller så ligger hjernen min og tenker på hva vi skal spise til middag i morgen, og så videre og så videre, så er jeg alle andre steder enn akkurat her og nå. Og det er jo det samfunnet og dagens teknologi gjør at vi kan være alle andre steder enn her og nå, og det kan være veldig bra på noen områder, samtidig så er det kanskje det vi trenger aller mest, å være mer her og nå.

Det jeg synes er så fascinerende med akkurat det du sier der, er at du forteller kroppen og nervesystemet ditt, som kanskje er i høy kir, at du er trygg. For har du tid til å være her og nå, så er du trygg. Det er akkurat det. Så det er en veldig kraftig beskjed for deg selv at

Du er trygg, dette går bra. Det er ikke en tiger som springer etter deg. Selv om du har masse deadlines som er framfor deg. Ikke sant? Og det er det vi trenger å minne oss på. Og det er så fint du sier, for kroppens viktigste behov, det er å holde oss i livet. Og det å være i livet med, jo det er å kjenne seg trygg. Ja.

Mens i dag så har vi ikke så mange tigre heller som løper etter oss, men det er veldig mange av de andre mentale utgiftspostene eller stressfaktorene som hele tiden hjernen vår gir oss en tanke om at denne må vi levere på med en gang, og nei, du kan ikke vente med å svare på den mailen, nei, her må det gjøres nå.

Men så er det noe med det å ta seg tid til å bare være litt mer her og nå. For det er jo her livet skjer. Og det er jo her vi har påvirkningskraft. For mange med mye stress har jo en tendens til å havne så mye på innsida av eget hodet. Og da handler det gjerne om å gruble over det som har vært. Og hvordan synes de at jeg oppførte meg i går? Og hva tror du, tenker jeg at de mente med det de sa, og så videre, og så videre. Eller at man ligger i det som kommer.

bekymringer for det som kommer og alt som måtte gjøres. Men så er det jo sånn, fortiden får vi ikke endre på. Fremtiden har vi ikke så mye kontroll over. Det vi kan påvirke er jo denne stunden og dette øyeblikket. Og det er her mindfulness og oppmerksomt nærvær kommer inn som et også kjempefint verktøy når det kommer til stressmestring, men også det å bare

håndtere egne tanker eget følelsesliv kroppslig symptomer signaler som kroppen måtte sende og så videre og så videre så dette med tilstedeværelse enormt viktig men hvordan gjør man det i praksis? jeg husker jeg hørte om det før å bare, å tilstede, jeg er jo tilstede jeg gjør jo ting hele tiden og det kan føles så selvsagt på en måte men hva mener du med det?

Det menes med å være akkurat her og nå. Akkurat som nå er vi i denne samtalen, Annette, og nå vil jeg påstå at vi er veldig til stede, fordi du er konsentrert, jeg er fokusert. Vi begge lytter til hva hverandre sier, og vi ser på kroppsspråk, og vi prøver å få en god samtale. Vi har ikke telefoner som er ferdige på flymodus, så det er ikke noe som forstyrrer det. Nei.

Og hva er det vi gjør? Jo, vi bruker sansene våre. Vi ser på hverandre, vi lytter og tolker signaler og kroppsspråk, så sansene våre er en sånn snarvei inn til tilstedeværelse. Det å bruke blikket ditt, se rundt deg, det å aktivere hørselen og vende oppmerksomheten din mot hørselen, hva hører du rundt deg akkurat nå?

Det å legge merke til hvordan kjennes kroppen min ut akkurat nå. Det å smake, enten du smaker på noe, eller bare legge merke til hva slags smak har jeg i munnen. Og så er det også det med å lukte. Og så har vi berøringssansen. Men i dette rommet kan man mest kjenne temperaturen, kanskje, eller så er det ikke så mye annet som berøres, eller hvordan vi sitter i stolen. Så sansene våre er en snarvei inn til...

til stedeværelse. Og det er også en sånn nydelig pause i løpet av hverdagen å koble på disse sansene om det bare er at du står ved et vindu og observerer

For det er jo sånn at vi mennesker, vi lever i to parallelle verdener. Vi lever i en indre verden som ingen andre kan se. Men i min indre verden så har jeg tankene mine, følelsene mine, minnene mine, drømmene, holdningene, meningene, verdiene mine, og så videre. Og du har dine. Og så lever vi i den ytre verden som vi kan se på, røre på, ta på, og bevege oss i. Og når stresset blir stort, så har vi en tendens til å havne for mye på innsiden av eget hodet. Og der kan det fort bli et utrykk.

stressende og ubehagelige steder å være. Det er noen forskere som har regnet seg ut til at vi har ca. 70 000 tanker i løpet av et døgn, og 70% av det tankenholdet er i en eller annen grad negativt. Så det vil si at tilbringer du lang nok tid på innsida, så blir det gjerne negativt.

Det å tenke negativt kan være kjempenyttig noen ganger. Skal du sende en rakett til månen, så er det kjempeviktig å tenke på hvilke negative konsekvenser og utfall du kan få, sånn at vi må planlegge for det. Men hvis du hver dag går og tenker worst case-scenarier, eller føler at du hele tiden må forberede deg på det verst tenkelige, eller bare alle mulige negative utfall,

så gjør det noe med ditt indre miljø. Det gjør noe med stresset på innsida, det gjør noe med livskvaliteten din og hvordan du har det, og ikke minst tilstedeværelsen din. Mhm.

Så jeg pleier å si at vi trenger en god balanse mellom å være på innsida i den indre verden, og så trenger vi en god balanse med å være på utsida, for vi skal ikke være for mye på utsida heller. For da kan man bare leve som om det aldri finnes en morgendag og ignorere alt på innsida. Men det er denne balansen som vi kommer tilbake til igjen og igjen som blir så viktig. Så det å da kunne registrere først en sånn bevisstgjøring, «Oi, nå har jeg veldig mye på innsida i eget hodet»,

Det å legge merke til, ok, det jeg holder på med nå, disse tankene som ruller og går nå, er dette noen tanker som hjelper meg? Er de hensiktsmessige? Og veldig ofte så kan man svare nei på det. Nei, vet du hva, dette stresser meg bare enda mer, og dette er ting som er utenfor min kontroll.

Og det er noe med å registrere det, akseptere at ok, men sånn fungerer hjernen vår. Det er helt greit, men da velger vi å øve på å flytte fokus, slik at vi kan refokusere ved å bruke sansene. Så det er tre ord som jeg bruker mye, det er det med å registrere tankekjør, eller følelser, eller situasjoner som er ubehagelige og så videre. Øve på en aksept av

Disse følelsene. For følelser skal føles. Aksept av tanker, tankerekk når vi skal bli kvitt. Vi trenger bare å få dem litt mer på avstand.

aksept av kroppslige reaksjoner ok, men når jeg holder et foredrag så er jeg alltid nervøs og sånn er det da trenger jeg ikke å prøve å forhindre at det skal skje, men den nervositeten hjelper meg også til å være konsentrert og fokusert og skjerpe av og til stede og samtidig så siden jeg vet at jeg blir nervøs, så velger jeg heller å

kle meg etter det, altså ta på meg ikke ulltøy og håret ned, men ta på meg noe lett tøy og håret opp, fordi varmeproduksjonen øker. Og da er det liksom sånn, ok, ja, det er ubehagelig, og før foredrag så får jeg som regel en liten stund hvor jeg bare angrer på at jeg har sagt ja til det. Men samtidig så er det også en sånn motivasjon i meg at, nei, men vet du hva, dette har jeg lyst til, dette er en spennende oppgave, og en tematikk som jeg synes er veldig gøy å

Før en podcast var jeg kjent med nervøs flere ganger i dag. Men da er det noe med at kroppen din sender noen signaler om at «Oi, dette er litt skummelt. Tenk om du sier noe feil. Eller tenk hva alle andre som hører på denne podcasten vil mene om deg. Eller tenk om det kommer noen...

fagpersoner som sier at det du sier er feil. Hjernen lager veldig mange kreative bekymringer. Men da er det noe med å registrere det, akseptere at det kommer, for nå gjør jeg noe som kjennes litt utrykt. Samtidig kan jeg også refokusere på at dette er en verdistyrt handling for meg. Dette er noe jeg har lyst til, selv om kroppen sier noe annet.

Hva legger du i verdistyrt handling? Ja, det er det med at da lytter jeg til verdiene mine, og ikke nødvendigvis følelsene mine. Ok, og hva vil du legge i verdiet? Det er jo et ord som har kommet veldig mye i det siste,

Jeg pleier å beskrive det mest som at verdier blir en slags rettesnor i hverdagen og i livet ditt. Det handler om å finne ut hva som virkelig er viktig for deg i livet. Hva er det som er meningsfullt? Hva er det som gir deg glede? Hva er det som gir deg motivasjon? Og hva er det du ønsker skal beskrive deg som person? Hva slags person ønsker du å være?

Hvordan har du lyst til å bruke den tiden du har blitt gitt her på jorda? Så det handler om å ta et litt sånn fuleperspektiv og tenke, hva er det som er viktig for meg?

Og da er det jo et enormt hav av verdier. Det kan jo være alt fra karriere til friluftsliv, til ambisjoner, til intimitet. Her står vi mennesker fritt til å velge det som passer oss best. Men jeg pleier å si, du kan finne seks verdier som virkelig skal være rettesnor gjennom livet. For eksempel i mitt liv da.

Så har jo dette med familie blitt veldig viktig etter at jeg ble mamma. Og så ser jeg også at dette med selvomsorg, min selvivaretagelse har også blitt veldig viktig, for den har endret seg etter at jeg ble mamma. Da ble det fort mine behov nederst på rangstigen, og det var greit en periode, men det er jo ikke bærekraftig over tid.

Så der har jeg vært nødt til å prioritere litt hardt tidvis etter. Nei, vet du hva? Nå trenger mamma pause. Nå trenger jeg en tur i skogen. Eller nå trenger jeg å treffe en veninne. Og så videre. Og dette med verdier. Hvis du finner deg fem, seks verdier, så tenker jeg at det er så fint eksempelet med en terning. For en terning har seks sider.

Det er jo ikke alle sidene der som vender opp hele veien, det er en av gangen, så da må du se på konteksten. For eksempel, du kan ha en verdi om karriere og gjøre det bra karrieremessig, samtidig som du har en verdi om selvomsorg og ta vare på deg selv.

Så i en setting da, hvor du kjenner at hverdagen flyter, du har masse energi, du kjenner du oppriktig er i balanse, ikke bare en illusion om en balanse, men at du faktisk, ja, du tar hensyn til deg selv. Nydelig, da kan du gjerne si ja takk til de ekstra ansvarsoppgavene på jobb.

Men er settingen, konteksten annerledes, at du er utslitt, du sover dårlig, du klarer så vidt å komme deg gjennom arbeidsdagen, da skal du si nei til denne arbeidsoppgaven. Og da styrer du etter ulike verdier, men etter hvilken setting du er i. Og det er det som er så fint, fordi jeg er et veldig følelsesmenneske.

Og jeg er veldig omsorgsfull og samvittighetsfull. Og da kan det omsorgsbehovet fort skru seg på. Ja, men jeg kan jo ikke si nei til det, eller her må jeg jo hjelpe til, eller her må jeg jo bidra. Eller nei, at jeg kan kjenne på dårlig samvittighet hvis jeg setter grenser og så videre. Men da er det noe med, nei vet du hva, nå må du prioritere etter egenverdien din.

Eller din verdi som er egenomsorg? Eller, nei, kjør på siden. Du kjenner at du har mer å gi, så gjør det. Eller det å sette en grense. Ok, det ga meg dårlig samvittighet. Ja, ja, men det er en følelse. Den kommer, og så går den. Dårlig samvittighet skal vi ikke bli kvitt. Det er jo gjerne en konsekvens av at man kanskje risikerer å såre noen, eller skuffe noen. Men så kan vi heller ikke leve livene våre ved å

Eller ved å ha som mål å ikke skuffe, eller ikke såre, eller ikke gjøre at noen kanskje blir misfornøyde. Så dette med å øve på å tåle litt dårlig samvittighet, blir også viktig. Jeg har et sånt konkret eksempel som jeg pleier å dele, for det var etter hvert som barna ble litt større, så begynte vi å dele opp leggingen, og de la seg samtidig, så da ble det sånn egentid for mannen min og meg. Så da var det min tur til å dra ut i skogen når han skulle legge, og da...

Hva versleienten har blitt så stor at hun bare spurte mamma, kan jeg være med på tur? Og det er jo egentlig kjempekoselig og så hyggelig med kvalitetstiden med henne. Men da kjente jeg også at hodet var så kokt og jeg orket ikke å forholde meg til noen. Nå trengte jeg den egen tiden. Og da var det sånn, ok, nå prioriterer jeg ikke etter familieverdien min, men egenomsorgsverdien min.

Så det er noe med en sånn bevisstgjøring rundt valgene vi tar, hvilke handlinger vi utfører. For det er så mye i livet som vi ikke har kontroll over. Vi har ikke kontroll over tankene våre, vi har ikke kontroll over følelsene våre, vi har ikke kontroll over omstendighetene rundt oss. Men det er noe med at fokuset vårt, det kan vi styre. Oppmerksomheten vår, hvor er den? Og så er det noe med at tiden vår kan vi også styre til en viss grad.

Og så er det med fokus, så kommer jo også den tilstedeværelsen. Og så kan vi kontrollere handlingene våre. Så det er noen ting her i livet som vi kan kontrollere, men veldig mye som vi ikke kan kontrollere. Og det er jo veldig mange som sliter seg ut, fordi i et forsøk på å prøve å kontrollere ting vi ikke kan kontrollere. Ja, og i et forsøk på aldri å ha dårlig samvittighet. Yes, og det er veldig urealistisk. Og det er...

Ikke bærekraftig, hvis det er målet. Og jeg skjønner det så godt, for det er ikke gøy å ha dårlig samvittighet. Men det er noe med at det er en følelse. Hva forteller den følelsen meg? Jeg pleier å si at negative følelser, ubehagelige, vonde følelser, sier også noe om det som er viktig for oss. Så hvis jeg hadde satt en grense overfor datteren min, så kjente jeg på dårlig samvittighet. Men det handler jo om at jeg er så glad i henne, og jeg setter den tiden med henne veldig høyt.

Samtidig kunne jeg også kjenne på en glede over å vite at nå tok jeg godt vare på meg selv. Så vi kan kjenne på flere følelser på en gang også. Dette med dårlig samvittighet, det er det mange som dessverre lar styre veldig mange av valg og handlinger. Og det er litt oppskriften på utmatelse og utbrente. Så hvordan kan man på en måte...

For du sier at du aksepterer den dårlige smittigheten, og det var så fint at du belyste at du fikk dårlig smittighet når du sa nei til datteren din, at du trengte egen tid. Men mange synes den der følelsen er så vond at de heller bare tar med datteren da, sånn at de slipper det. Hva tenker du hjelper mot den dårlige smittigheten? Jeg pleier å si at vi skal øve på å la den få være. Vi skal øve på å gi den litt plass.

Vi skal øve på å puste litt i den. Og mye av følelsesregistret vårt setter seg jo gjerne i hals, bryst, mageregionen. Det kan også sette seg andre steder, men det er mye som går igjen her. Og det som er så fint er at når vi puster dypt, trekker inn og ...

fyller lungene med luft, så skaper vi jo faktisk mer plass i brysthule og i buken. Så det er en sånn fin demonstrativ måte. Ok, vet du hva? Jeg skal skape litt plass til deg. Du skal få lov til å være her. Og den holdningen inn mot en følelse er noe helt annet enn «Å nei, dette kan jeg ikke kjenne på. Å nei, dette var vondt. Å nei, så ekkelt. Ok da, du får bli med».

Så det å øve, og jeg sier øve, fordi dette er noe vi må øve på, dette er også ferskvare for følelser. Vonde følelser er ikke godt, og vittighet er ikke godt. Men det å øve på å tåle de, romme de, vite at det er midlertidig, og også kunne se at de også forteller meg noe. De forteller meg noe som er viktig for meg.

Da gir det i hvert fall litt mer mening. Da er det en sånn fin øvelse i å akseptere. Og det å akseptere er ikke bare sånn, yes, jeg aksepterer. Nei, det er mer en prosessakseptering. Ok, nå skal jeg gi deg litt rom, litt tid. Åh, det der er så godt når du sier det, for det resonerer så godt hos meg. Og jeg tror at veldig mange av litterne mine også

tenke at det er på en måte en sannhet da, at vi har kanskje store deler av livet prøvd å skjøve vonde følelser bort, men ved å faktisk romme det og faktisk akseptere at det er der. Så jeg prøver å tenke, jeg prøver å, jeg ser ofte på det som

at følelsene som du ikke lar være der, hvis man ikke aksepterer dem, så lagres de inn i deg. Og jeg tenker at ved å akseptere at de er der, og gi dem plass, akkurat som jeg sier, å puste inn det som god metode, godt verktøy, så lar du dem passere gjennom deg. Fordi da vil de, de vil romme hele deg, og så går de gjennom. I stedet for å

komme inn i deg, og så dytter du deg ned et hemmelig mørkt sted, og så setter du et lokk på deg, og så blir de der på en måte. På et eller annet vis, finurligvis, så bedfar de lengre, og det høres kanskje sånn kontraintuitivt, men

Det er i hvert fall det jeg erfar og jeg ser. Absolutt. Og vi vet jo også nå gjennom forskning, jeg elsker forskning, altså kommer det jo fordi det er så mye fokus på dette helhetlige perspektivet og

De ser at personer som aksepterer følelsene sine, og også de dårlige følelsene, er mer fornøyd i livet, har det bedre, har det mindre angst, depresjon. Altså man kan koble det opp mot så mye. Det er akkurat det. For det er jo det det er å være menneske. Å kunne kjenne på gode følelser, men også de dårlige. Og vi pleier å si at dette med følelser er på en måte to sider av samme mynt.

Vi kan ikke ha de gode uten å ha de dårlige. De kommer som en sånn, ja, nå kommer jeg ikke på et ord, men vi kan ikke ha det ene uten å ha det andre. For hvis det var sånn, ok, Anette, jeg har en trillestav her, så jeg kan trylle bort de vonde følelsene dine, men da tryller jeg altså bort de gode. Da regner jeg med at du kanskje ikke ville gått med på det. Let up. Ja, så det er noe med det at det er menneskelig å ha det vondt,

Det er en del av livet, og det er også noe med å kunne finne litt tilhørighet i det. Og da er dette med hvordan møter de vonde følelsene også i forhold til den indre dialogen, og da er dette med selvmedfølelse et utrolig fint verktøy som blir en sånn

motgift til den indre kritikeren for det er jo veldig mange som kjenner på en indre kritiker eller at de negative tankene får så enormt mye plass eller en sånn styggen på ryggen som bare devaluerer og synes at det er dårlig det du holder på med eller alle andre gjør det bedre eller det blir aldri bra nok eller du blir aldri bra nok

Og som jeg snakket om tidligere, at det er stor tendens til negative tanker i oss, men det å skape en sånn avstand til tankene, og da har jeg lyst til å bare si noe som jeg synes fungerer så fint i mitt eget liv, men også i møte med mine klienter, det er å øve seg på å si, for man kan si, oi, jeg tenker at jeg er en dårlig mamma. Men det å øve på å si, jeg legger merke til at jeg får en tanke om at jeg er en dårlig mamma. Ja, det er ganske stor forskjell.

Fordi med en gang vi begynner å si jeg legger merke til at jeg får en tanke om at jeg er en dårlig mamma, så skaper vi en viss avstand til disse tankene. Vi er ikke tankene våre. De er ikke sannheten. Men vi har tanker. Og når vi kan skape litt avstand til de, så blir det også enklere å vurdere, er disse hensiktsmessige eller ikke? Så det å øve på å si jeg legger merke til at jeg får en tanke om,

Prikk, prikk, prikk. Og så vurderer jeg, ok, men er det noe nyttig for meg nå? Nei, hvis ikke, ok, men da skal jeg øve på å bare la de være. Og så flytter jeg oppmerksomheten min, enten utover på utsikten, eller inn på arbeidsoppgaven som jeg sitter på med, eller samtalen jeg sitter i, og så videre, og så videre.

Så selvmedfølelse er jo det, også en sånn mental muskel, akkurat som tilstedeværelse også er det vi kan kalle en mental muskel. Det er ting vi kan øve opp og bli bedre på. Og selvmedfølelse innebærer det å ha en vennlig, varm og reus holdning mot seg selv. Det innebærer det å

å anerkjenne og akseptere at det å ha det vanskelige eller ha vonde følelser innimellom, det er en del av det å være menneske. Og i det kan man finne litt trøst og tilhørighet i vonde stunder. Og så er det dette med mindfulness, eller det å være oppmerksomt nærværende på det som skjer her og nå i denne stunden, og disse følelsene, eller disse tankene, eller kroppslig reaksjon og så videre.

Selvmedfølelse er også en kjempenyttig stressmestringsverktøy, som er noe man må øve på. Har du et eksempel på hvordan man kan praktisere det? Ja, fordi det er jo veldig lett å være omsorgsfull og raus med de man er glad i. Men det du skal øve på er å ha samme vennlige holdning mot deg selv, og da er det fint å stille seg selv spørsmålet. Hva vil jeg ha sagt til en kjempegod venn eller kollega i denne situasjonen?

Du ville sannsynligvis ikke sagt, nei, ta deg sammen, kom deg på jobb og blås i hvordan du har det. Nei, da hadde du møtt denne kollegaen eller vennen med, det er klart, du er sliten, det er ikke rart, alt det du står i på en måte. Så det å bare, hva vil jeg ha sagt til en god venn? Hvilke råd vil jeg gi til en god venn i denne situasjonen? Klarer jeg å møte meg selv på den samme måten?

Da er det noe med det å øve opp, bare med sin indre stemme, si at dette er tøft. Dette er vanskelig, dette er vondt akkurat nå. Og nå trenger du kanskje litt egen tid, eller nå trenger du noen å prate med, eller nå trenger du å komme deg på en tur i skogen. Altså det å være like god mot de rundt seg, som seg selv da, eller at man skal være som man er mot sin beste venn. For det er et veldig nyttig perspektiv.

For man er som regel mye, mye, mye, mye, mye mer selvkritisk og mye, mye, mye mindre omsorgsfull mot seg selv. Så det er et fint spørsmål å ta med seg. Og det du gjør da, det er at du reglerer ned ditt indre stress. For eksempel kommer pekefingeren og styggen på ryggen, ja, men så øker det indre stresset. Men møter du deg selv med medfølelse og aksept, ja, men så ...

så roer vi ned nervesystemet vårt. Og det er jo det vi ønsker mer av. Ikke en sånn pisk som bare husker oss videre, men det å på en måte stoppe opp, være nær, føle på det som måtte føles, og etter hvert da også kunne refokusere. «Ok, men hva trenger jeg nå?»

Jeg har en god venn som sier bare, føl de følelsene du føler akkurat når de kommer. Men av og til så går jo ikke det. Hvis du er i et selskap, så plutselig blir du kjempelegda for et eller annet, så kan du ikke stå der og gråte. Da skal du gå opp og kjenne på de følelsene. Du skal bare la de være, for det vil være så befriende stedt fritt liv. Og jeg synes egentlig det ...

Det han sier er så klokt, og det er vanskelig også. For at man kan fort føle på skam, eller hva forventes av meg? Nå forventer de rundt meg at jeg skal være som en stoiker, som står i alt og får til alt. Nei, nå viser det at jeg blir lei meg på jobben. Jeg husker godt at første gangen jeg så en pasient,

dø. Det var en mann jeg hadde blitt veldig glad i for han hadde vært der hele uka. Og det var bare en

en veldig fin mann og så døde han og så ble jeg som helsepersonell kjempele med og jeg gikk inn på kafferommet og bare satt og gråt og da var det en av de som jobbet der som sa du kan ikke kjenne på disse følelsene det er ikke din jobb

Du er, da jobber jeg som hjelpeplayer, da jeg var student. Ikke sant? Du skal ikke kjenne på dette, det er familien som skal kjenne på det. Og da ble jeg liksom, måtte skikkelig ta meg sammen og tenke sånn, ok, jeg må bare, jeg må ikke føle liksom, føle liksom, bli sånn veldig skambelagt. Ja, det skjønner jeg. Og jeg er veldig glad for at jeg har et helt annet perspektiv på følelsen nå enn jeg hadde da, men den personen som sa det til meg hadde også sikkert

undertrykt følelse over veldig lang tid og da kan andres følelser føles vanskelig så det tenker jeg også er greit å vite hvis man ønsker å leve et mer fritt liv der man faktisk kjenner på det man har så kan man også møte på litt motstand fra de rundt deg og det

Det er også kanskje en følelse man må kjenne etter at mine verdier står høyere enn hva de måtte føle eller mene om den jeg er. Yes, nettopp. Så etter hvert så fant jeg ut i mine pasientmøter at når jeg kjente på følelsene så fikk vi på en måte et nærere forhold. Alt med måte selvfølgelig, men

For meg er det helt unaturlig at jeg skal være helt lukka i mitt møte med de rundt meg, de jeg jobber med. Jeg er helt enig.

Jeg er sikkert som deg, tårer kommer fort og lett, enten det er glede eller sorg. Men det er jo også noe med det å kunne være menneske. For vi er jo bare mennesker. Vi er ikke disse ufølsomme, perfeksjonistiske robotene som mestrer alt og får til alt. Vi er bare mennesker med følelser og kjærligheter.

Jeg tenker at det å kunne, som du sier, kunne vise det med noen tårer, eller å bli beveget eller rørt, bare varmer. Ja, og så tenker jeg litt på den som heter Sadguru, som er en munk som reiser rundt i verden og formidler hans budskap. En utrolig herlig fyr. Han sa en gang i et foredrag, «Når dere ser på barn»,

Vi driver jo og skal hele tiden lære barn hvordan de skal være. Men hvem er det som er lykkeligast? Er det vi voksne, eller er det barna? Og de barna, de...

De romer følelsene, naturlig. Og så lærer vi det etter hvert å sette i en veldig firkantig boks der de skal ta seg sammen. For vi har lært oss til å ta oss sammen. Og jeg tror at kanskje hvis vi hadde møtt de, og de hadde møtt oss, så hadde vi funnet en veldig fin balansegang. For det er et spekter der imellom, som jeg tenker er et veldig sunt spekter å ha. Ja.

Barna er jo eksperter på tilstedeværelse.

De er jo virkelig her og nå og bruker sjansene sine og smaker og ser på og lar seg fascinere av den neste løvetannen som dukker opp. Og det er jo virkelig, som du sier, det er jo det vi trenger mer av. Og så er det jo sånn at etter hvert som vi vokser opp, så havner vi mer og mer på innsida av hodet, fordi det blir mer ansvar, det blir mer gjøremål og forpliktelser og forventninger. Men vi må finne den gode balansen, nettopp med det å kunne være til stede, bruke sansene, føle følelsene. Mhm.

Men så er det også en del som strever med at, ja, men hva med panikken når den kommer, eller når angsten kommer? Eller stresset blir skyhøyt, og da er det også en sånn fin metode for å regulere seg selv litt. Og det, da er det faktisk sånn at det, for det er mange som kan sitte i et møte, og nei, og nei,

Åh, nå blir det varmt. Jeg kan jo ikke vise at jeg har det så ubehagelig. Å nei, tenk om de må hente meg ut på båret nå, eller hvordan kan jeg komme diskere ut av dette møterommet uten at noen legger merke til meg. Ok, men da er det faktisk en øvelse i å koble seg på her og nå. For når stresset stiger, så har vi en tendens til å havne på innsiden av eget hodet. Og så begynner man å overtolke og vurdere veldig omgivelsene sine som bare

forverrer ytterligere. Man går rett inn i tankekjøret. Yes, det er det man gjør. Og hvordan hoppe ut av det

Bare det med å begynne å legge merke til føttene som er i kontakt med bakken. Det å liksom trykke føttene litt ned i bakken. Dette kan du faktisk gjøre sittende eller stående. Alt dette som passer deg. Det å bruke blikket. Ok, hva ser jeg rundt meg? Jo, her ser jeg disse fire, tre veggene og et vindu. Jeg ser skilt og så videre, ikke sant? Du refokuserer. Og så øver du deg på å kanskje ta et par dype pust.

Og så forankrer du deg her og nå i denne stunden. Og denne øvelsen heter det å kaste anker. Fordi på samme måte som båten kaster anker når det blir stor sjø og storm på vannet,

så er det jo ikke sånn at det å kaste anker gjør at stormen forsvinner og bølgene blir borte, men det gjør at du ikke mister din lokalisasjon, altså at du blir der du ønsker å være. Og på samme måte så er det en sånn fin kaste anker øvelse, at liksom, ok, nå stormer det. Jeg kan ikke bli kvitt disse følelsene eller situasjonen, men jeg skal øve på å stå stødere i den. Gjennom det å koble meg på kroppen min, kjenne at beina bærer, jeg kan strekke meg bort og ta et glass vann, ja,

Jeg styrer fortsatt handlingene mine, det jeg ser rundt meg, legger merke til, er det noe jeg kan høre, og så videre. At det kan være en sånn, når stresset blir veldig høyt, eller frykten, eller panikken. Og det der er så nyttig verktøy som er undervurdert, altså er det liksom før du skal noe av stressene. La oss si at du er på et jobbintervju, eller du skal holde et foredrag,

Og bare kjenne etter hvordan har du det under føtterne. Jeg har aldri høye heller på meg for eksempel når jeg skal holde et foredrag. For jeg kjenner alltid etter at det står støtt på beina mine. Og det har sånn utrolig god effekt. Og jeg husker at jeg hadde jo lært en del om dette i ...

med mindfulness og at det var viktig og at jeg hadde begynt å meditere og sånn, men jeg husker at jeg syntes det var kjempevanskelig når jeg skulle holde foredrag. Kjempe, kjempe frykt for å heve stemmen min eller få oppmerksomhet rett mot meg. Og da gikk jeg jo på et taleskrekkurs med en fantastisk dame som var i laget som hun lærte meg, hun er til Siri Skittemir, hun lærte meg akkurat det der at før jeg skal opp på scenen,

Så skulle jeg bare kjenne etter når navnet mitt blir ropt opp. Bare kjenne etter hvor føttene mine var på bakken. For du switcher over fra «Å nei, å nei, å nei, dette kommer til å gå så dårlig til». Her er føttene mine. Og det er sånn «Ok, jeg er trygg». «Jeg er trygg». Og da forteller du reptilhjernen din «Du er trygg». «Jeg har ingen tiger». Og så gå sakte, kjenn hvert steg opp til scenen. Bare det gjør at du blir...

Mer robust akkurat i det øyeblikket når det trengs. Og hva er det som skjer? Jo, du går fra bekymringstanker og stresstanker til å være her og nå. Du kobler deg på denne stønnen.

som er med på å gi deg en ro og en trygghet. Så kan man også, ok, men hva skal jeg se på publikum nå? Er det noen jeg kan få øyekontakt med? Bruke sansene. Så gøy å høre at du virkelig har kjent deg på kroppen, som en nyttig verktøy. Ja, det er ofte i veldig vanskelige stunder at man glemmer å bruke sånne verktøy. Ja.

Så det har blitt på en måte et rituale for meg nesten. At ok, når jeg har et foredrag, så er jeg ekstra nøye med å kjenne på noe. For det gjør at jeg kommer i kontakt med ressursene mine på en helt annen måte. Jeg klarer å være helt til stede når jeg snakker med folk, formidler det jeg ønsker å formidle. Og du bruker det sikkert du også når du er i kontakt med, ikke bare pasientene, klientene dine. At du klarer å være til stede og

Hvordan bruker du det i ditt liv? Det å være forelder, men også det å være gift, bringer mye følelser. Gode, men også ubehagelige følelser.

Og senest de siste dagene, nå begynner barna mine å bli 7-8 år, så det er et helt annet stadie enn når de var små, og vi kunne bare styre og overstyre alt. Nå møter man jo en motgang og en motstand jeg ikke har kjent på før, og det opplever jeg vekker veldig mange følelser i meg.

Så da er det noe med å øve på å puste. Trekke pusten et par ganger og stoppe litt opp i eget liv. Det å prøve å skifte litt perspektiv. Se hennes ståsted eller hans situasjon. Og så er det ikke alltid jeg klarer det. Noen ganger blir følelsene sterke og så kommer de til uttrykk.

Men det å koble seg på her og nå, det å på en måte også legge merke til, også den setningen, oi, nå legger jeg merke til at jeg fikk en følelse av dårlig samvittighet. Eller, oi, nå legger jeg merke til at jeg fikk en følelse av uro. Ok, men hva handler det om? Ja, det handler om at akkurat nå var vi, meg og mannen min, fryktelig uenige om en ting. Ikke sant? Det er noe med å identifisere det, også ok, men akkurat nå så er vi jo uenige.

Og det er greit. Det går over. Vi finner løsning. Men det å liksom, ok, igjen, registrere følelsene, akseptere de, ok, ja, ja, så får du være her akkurat nå. Og så kan jeg heller refokusere på å lage denne middagen, og så tar vi den praten senere. Og da gjerne overdrive, ok, denne middagsmaten, det er spaghetti og kjøttsaus. Ser ikke spennende ut, men ok, forbered.

lukte på den, smake på den, virkelig studere den. Vi må gjerne overdrive litt også. Og spesielt i begynnelsen, når vi skal øve på å aktivere sansene i større grad og koble oss mer på her og nå. For eksempel, en mindfulness-øvelse, det kan være å studere din egen hånd. Og

Det kan man faktisk holde på med i ganske mange minutter og synes er ganske spennende egentlig. Det kan være det å bare øve opp evnen til å legge merke til det som skjer akkurat her og nå. Jeg synes dette med mindfulness er så fint fordi vi kan se på det som en formell øvelse hvor man setter seg ned og enten blir instruert og veiledet eller på en måte har gjort det så mye at det går litt av seg selv. Men så er det også dette som heter «mindful living».

Altså det med å være mer til stede i hverdagen, i hverdagens gjøremål og aktiviteter, som jeg snakket om i stedet, det å være til stede med barna når de er hjemme etter skolen. Det å kunne være til stede i en samtale med ei veninne og ikke tenke på hva jeg skal gjøre på jobb og så videre. Men det med mindful living er også blitt en sånn

ønske for hverdagen min mer tilstedeværelse. For igjen, mobiltelefoner gjør at oppmerksomheten vår kan dras alle mulige andre steder. Men så er det akkurat her og nå livet skjer, det er akkurat nå livet er, og det er akkurat her og nå vi kan påvirke. Han Pøl og Koelho skriver i et kapittel i Alkemisten. Det er en av mine ...

Ynglingsbøker. Den har jeg ikke lest. Å, den anbefaler jeg varmt. Den får forskjellige meninger hver gang du løser den. Ja. Og da er det en gutt som lærer av en alkemist forskjellige av livets mysterier. Og så ser han alkemisten sånn at fra den guttene han spør...

Men har vi ikke en skjebne? Er ikke alt skjebne styrt? Og så sier han alkemisten, nå sier jeg det sikkert ikke helt korrekt, men han sier noe sånn som «Det er her og nå du kan bestemme fremtiden».

Akkurat her og nå kan du påvirke hva som skjer fremover i livet ditt. Yes! Og det er jo en nydelig setning, og spesielt når det kommer til dette med forebygging og forebyggende helse. Virkelig, så fint! For det er den påvirkelseskraften vi har her og nå med å ta gode valg for oss selv, som også kan påvirke fremtiden vår. Så fint! Men Tonja, jeg er veldig takknemlig for at du tar deg tid til å være med i podcasten min i

Takk at jeg får komme. Og så er jeg så glad for at du deler denne kunnskapen, for den trengs virkelig. Det er veldig mange som går rundt og har utfordringer

et høyt stressnivå, og vi vet jo hvordan stress påvirker. Det påvirker jo ikke bare tankene våre og vår mentale helse, men i stor grad vår fysiske helse. Det skjer en sånn hormonell, kjemisk ubalanse når vi er stresset over tid, som er uheldig for oss på mange måter. Men hvis vi skulle på en måte oppsummere da, hva ville vært tre-fire ting du tenker om

hadde vært viktig for deg å kunne dele som vi kan...

å implementere i egen hverdag så bra du spør jeg tenker jo at vi må nevne de fem pilarene jeg håper det kan gå under en men nok søvn næringsrikt mat regelmessig bevegelse gode relasjoner og positiv egetid ja, vi fikk jo ikke snakke om de to siste men dette med gode relasjoner den viktigste enkelfaktoren for å leve godt og lenge viser seg at er dette med tilhørighet gode vennskap, det å kjenne seg trygg

sett og hørt også dette med positiv egentid det var ikke noe jeg visste at jeg trengte før etter at jeg ble mamma men da innså jeg at jeg trenger en arena og noen stunder i løpet av uka hvor jeg ikke skal forholde meg til noen andre men bare meg selv, og da er det gjerne en tur i skogen for min del så de fem pilarene er med på å styrke stressmotstanden vår og gjøre oss mer robuste

Men så er det dette med selvmedfølelse som blir viktig. En mental muskel som kan øves opp. Det å kunne sette grenser blir kjempeviktig. Øve på godt nok. Og det synes jeg var så fint det du sa om det, bare å romme den dårlige som viktigheten man får. Trulig fint og klokt sagt. Så bra. Også dette med verdier.

Bruk litt tid de neste dagene på å finne ut hva som virkelig er viktig for deg. Hva er det som virkelig engasjerer deg og er meningsfullt å øve på å la verdiene være styrende for valgene og handlingene dine i hverdagen. Fordi da er det enklere å kjenne på en mer meningsfull hverdag.

Det betyr ikke at det blir en lettere hverdag, fordi noen ganger kan det å velge verdistyrte handlinger være kjempeubehagelig, eller gi masse dårlig samvittighet, eller uro. Men det er noe med at man kan flytte blikket litt og si «Nå samhandler jeg i tråd med verdiene mine».

Og det er det som er viktig for meg akkurat nå. Og det hjelper, i hvert fall i mitt liv, når jeg ser på den dårlige smittigheten. Ja, takk og nei. Ok, ja, men på toppen av min lista er det jo barna mine. Så da slår jeg meg til ro med den beslutningen mye lettere nå enn jeg kanskje gjorde før. Nydelig, for det er akkurat det.

Det å finne ut hva som er viktig for meg. Det er ikke nødvendigvis det som er viktig for de rundt oss, eller hva vi tenker samfunnet mener er viktig. Men det å ha et litt skjerrig blikk på eget liv, og hvilke verdier, og huske på den terningen om disse seks sidene.

I hvilken setting er jeg nå, og hvilken verdi skal jeg øve på å styre etter? Og så feiler vi. Ja. Igjen og igjen, og så fortsetter vi å øve igjen og igjen. Ja. For vi er jo ikke perfekte, vi er bare mennesker. Tusen takk for at du tok deg tid. Hvor kan litter omgivet nå da? Du, jeg er på Instagram, som du sa, under samtalelegen. Jeg har en stressmesteringsapp som heter «Lev mer, stress mindre».

Og på samtalelegen.no dersom man skulle ønske en samtale med meg. Kjempefint. Og til dere som lytter, hvis dere synes denne episoden måtte nytte, og du tenker at det er noen som hadde nytte av denne episoden, så del den med de. Det er sånn vi får ut kunnskapen. Og meg når dere på doktoranette.dragland rundt omkring. Og hvis dere har noen spørsmål eller tilbakemeldinger, skriv under på episoden som jeg legger ut på Instagram.

Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Tusen takk for meg. Ha en kjempefin dag. Ha det godt. Ha det bra.