‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

6/9/2026

#259. Hvorfor relasjonene dine kan være den viktigste helseinvesteringen du gjør. Om tilknytning, parforhold, familie, 1-åringer i barnehage og vennskap med parterapeut Anders Solfjeld Gjerdseth.

Podkasten Leger om livet diskuterer relasjonenes avgjørende betydning for helsen, i stedet for kun kosthold og trening. Par- og familieterapeut Anders Solfjell Gjerdseth snakker om tilknytningsteori, moderne samfunnsutfordringer som ettåringer i barnehage, og hvordan stress og overfladiske relasjoner påvirker nervesystemet. Han understreker viktigheten av å prioritere dype relasjoner og justere forventninger for et meningsfullt liv.

00:01

I denne episoden diskuterer vi hvordan gode relasjoner er essensielle for helse og velvære.

06:11

Relasjoner former vår helse og velvære, men kan også være kilden til stor skade og stress i livet.

11:00

Forholdet vårt til sosiale medier og relasjoner skaper nye utfordringer og slitenhet i hverdagen.

14:11

Kvinnenes unike omsorgsbelastning og relasjonelle roller påvirker deres velvære, spesielt i samfunnet med tidlig barnehagedekning.

24:18

Foredraget utforsker hvordan mat og tarmhelse påvirker vår helse, samt viktigheten av personlige relasjoner i terapi.

Transkript

Nemnt i episoden

Anette Dragland

Vert for podkasten 'Leger om livet', utdannet lege, opptatt av helhetlig helse og kunnskapsformidling.

Anders Solfjell Gjerdseth

Gjest i podkasten, par- og familieterapeut, grunnlegger av Farus, ekspert på relasjoner og tilknytning.

Marit Kolby

Nevnt av Anette Dragland som en stemme som resonerer med hennes interesser via sosiale medier.

Yuval Harari

Forfatter, hvis bøker inspirerte diskusjonen om urmenneskets sosiale strukturer og flokkstørrelse.

Rune Karlsson

Forfatter som har skrevet om utmattelse, nevnt i forbindelse med moderne samfunns slitasje.

Wolfgang W.

En venn av Anette Dragland, hvis temaer ofte inkluderer pandemien.

Morten Arlbeik

Forfatter av boken 'Et liv', nevnt for å beskrive angrer knyttet til prioriteringer ved livets slutt.

Torkel Fære

Forfatter som har skrevet om solas betydning, nevnt i forbindelse med kontroversielle helsetemaer.

Simon Sinek

Sitat av ham om at skjønnheten i å være menneske er det uperfekte.

Farus

Anders Solfjell Gjertsets praksis for par- og familieterapi, hvor han jobber med relasjonelle utfordringer.

Leger om livet

Podcasten som er vert for episoden, ledet av Anette Dragland.

Tilknytningsteorien

Teori som utforsker hvordan vi knytter oss til andre mennesker, sentralt i diskusjonen.

Nervesystemet

Bygget for kontakt, trygghet og tilknytning; påvirkes av relasjoner og stress.

Sosiale medier

Nevnt som en faktor som bidrar til overfladiske relasjoner og mentalt trykk.

Helikopterforeldresyndromet

Moderne foreldrestil der man er konstant påkoblet barnas liv, fører til slitasje på nervesystemet.

Ettåringer i barnehage

Kontroversielt tema knyttet til barns utviklingsbehov, tilknytning og stressnivå i ung alder.

ADHD

Diagnose nevnt i kontekst av samfunnsendringer og økt diagnosefrekvens.

Utmattelse

Økning i samfunnet knyttet til stress, omsorgsbelastning og sosiale medier.

Autoimmune sykdommer

Økning nevnt i sammenheng med utmattelse og stress, spesielt blant kvinner.

Kortisoltester

Stresshormontester som viser økt stress hos barn som begynner tidlig i barnehage.

Roseto

Et eksempel fra en bok, en by der fellesskap og landsbymentalitet bidro til bedre helse.

Et liv

Bok av Morten Arlbeik, nevnt i forbindelse med angrer ved livets slutt.

Verdens verste sommer

Barnebok av Marius Horn Måløg, anbefalt som lydbok på Fabel.

Roald Dahl-bøkene

Barnebøker anbefalt for familier som lydbøker på Fabel.

Foreldrelandsbyen

Et initiativ som jobbet for å gjenopplive landsbytankegangen blant foreldre.

Deltakarar

Host

Anette Dragland

Guest

Anders Solfjell Gjerdseth

Sponsorar

Fabel

Poeng

Vi lever ikke liv, vi lever liv i relasjoner.

Understreker menneskets grunnleggende behov for tilknytning og hvordan vi definerer oss selv gjennom møter med andre.

Vi kommer ut som små, perfekte mennesker, og så formes vi jo på godt og vondt.

Refleksjon over barndommens uskyld og hvordan oppvekst og relasjoner former oss gjennom livet.

Relasjoner kan være noe av det mest skadelige et menneske kan oppleve. Og det påvirker nervesystemet vårt og helsa vår på måter som jeg tror ikke vi ser rekkevidden av enda.

En sterk advarsel om den negative kraften i dårlige relasjoner og deres langvarige helseeffekter.

Sånn cirka 150 er det meste den menneskelige hjernen klarer på en måte å sortere og rydde i forhold til relasjoner.

Referanse til Dunbar-tallet, som antyder en grense for meningsfulle sosiale relasjoner et menneske kan opprettholde.

Den som klarer å glede seg over lite, har alltid mest å glede seg over.

En filosofisk innsikt om verdien av å sette pris på små ting i livet og relasjoner, som små gester og hverdagsøyeblikk.

Bak alle konflikter så ligger det en forventning som vi ikke har møtt.

En terapeutisk innsikt om den underliggende årsaken til mellommenneskelige konflikter, og viktigheten av forventningsavklaring.

Skråsikkerhet, det gjør at du får en masse blindsoner, og du vil også møte masse motstand, og bruke masse energi på det du ikke kan gjøre noe med.

En kritikk av overbevisning og dens negative konsekvenser for personlig vekst og relasjoner, og en oppfordring til nysgjerrighet.

Det vakre med å være menneske, det er det uperfekte.

Et sitat fra Simon Sinek, som oppfordrer til å omfavne feil og læring som en del av menneskeligheten, fremfor en konstant jakt på perfeksjon.

Påstandar

Nervesystemet vårt er bygget for kontakt, trygghet og tilknytning, og gode relasjoner kan regulere stress, stemning og gi mening, og til og med beskytte helsa vår.

Anders Solfjell Gjertset's hovedpåstand om relasjonenes fundamentale rolle for menneskelig velvære og helse.

Vi fjernes fra det som kanskje er mer naturlig for oss da.

En påstand om at moderne samfunn fjerner oss fra våre naturlige sosiale behov, noe som kan ha negative implikasjoner for helse og velvære.

Jeg synes det også er egentlig et sykt samfunn at vi leverer ettåringer i barnehage.

En sterk og kontroversiell mening om samfunnets barnehagemodell og dens implikasjoner for små barn.

Barnehager er ikke bygd for barn, de er bygd for at vi skal kunne ha et sidestilt arbeidsliv.

En kritisk påstand om barnehagens primære funksjon og design i det moderne samfunnet.

Hele kvinnekroppen er jo designet for å føde og ta vare på barn.

En påstand om biologiske forskjeller mellom kjønnene og kvinners spesifikke omsorgsrolle, som kan forklare høyere stress- og utmattelsesbelastning.

Det har aldri vært så lite premature fødsler som under pandemien. Altså det stupte premature fødsler... det må jo ha noe med at de hadde roligere dager.

En observasjon fra helsevesenet under pandemien, som antyder en direkte sammenheng mellom redusert stress og færre premature fødsler.

Det folk angrer mest på er at du ikke brukte mest tid på de som du synes er viktigst for deg.

En refleksjon basert på erfaringer fra mennesker på slutten av livet, som understreker viktigheten av å prioritere familie og nære relasjoner.

Dårlige relasjoner bryter ned immunforsvaret og helsa.

En direkte påstand om den negative innvirkningen av dårlige relasjoner på fysisk helse.

Menn tåler ofte å ha litt færre relasjoner. Som jeg også har noe med biologiske strukturer som går langt tilbake.

En påstand om biologisk baserte kjønnsforskjeller i relasjonsbehov og kapasitet.

Lignende

Lastar

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, artig, spennende og god kunnskap om kropp og helse sin lett tilgjengelig for oss alle.

I dag skal vi snakke om et tema som angår oss alle, absolutt alle. For hva om noe av det viktigste for helsa vår ikke handler om hva vi spiser, hvor mye vi trener eller hvordan tilskudd vi tar, men om relasjonene våre? Dagens gjest mener at nervesystemet vårt er bygget for kontakt, trygghet og tilknytning, og at gode relasjoner kan regulere stress, stempe ur og gi mening, og til og med beskytte helsa våre.

Gjesten min i dag er par- og familieterapeut Anders Solfjell Gjertset. Han er grunnlegger av Farus, hvor han gjennom mange år har jobbet med mennesker i livskrisa, konflikter, relasjonelle sår og kjærlighet. Hjertelig velkommen, Anders. Tusen hjertelig takk. Vi har på en måte egentlig blitt kjent via Instagram. Det har vi.

Der deler du så mye god kunnskap. Tusen hjertelig. Jeg prøver. Ja, og vi har liksom etter hvert som jeg skriver skjønt at vi interesserer oss for veldig mye av det samme. For du er jo en terapeut som ikke bare interesserer deg for akkurat terapirommet, men alt som skjer utenfor det rommet også. Det er helt riktig.

Noen av grunnen til at vi kom i kontakt, tror jeg, er jo nok det at gjennom sosiale medier, selv om ikke nødvendigvis det er den arenaen det lettest å skape dypere relasjoner, så er det jo likevel, du merker jo noen stemmer som kanskje resonerer litt med måten du selv uttrykker deg på, eller måten du selv tenker på å oppdate av de samme temaene.

Der var det jo på en måte sånn, via Marit Kolby så kom jo du mer og mer opp i fiden, og så er det jo boka di som virkelig traff meg i hjertet og sjel, fordi at du er opptatt av helhet, og det er jo det som jeg har vært opptatt av hele mitt voksne liv. Ja, og du er jo opptatt av dette med, du sier at vi lever ikke liv, vi lever liv i relasjoner, hva mener du med det?

Nei, men det mener jeg jo at vi mennesker, vi er jo bygget for kontakt. Ikke sant? Vi klarer oss ikke alene. Og det her er jo noe som vi snakker mer og mer om i dag. De siste ti årene har vært veldig interessant for meg da, fordi det var ikke så mange som snakket om flokken vår, og hvordan urmennesket var bygd, og steppene i Afrika når vi var for 70-80 tusen år siden. Men det kommer mer og mer frem, og jeg tror bare det er fordi at flere og flere merker at vi fjernes fra det som kanskje er mer naturlig for oss da.

Og det er jo en kjent sak at vi klarer oss ikke alene. Det er noen få unntak i historien kanskje som er litt sånn remittet av natur, men de aller fleste av oss trenger menneskelivet. Og derfor så, vi blir jo til i møte med hverandre helt ifra vi kommer ut av mors liv og ser det menneske som legger seg til brystet, ikke sant? Så begynner vi å definere oss selv i møte med andre hele tiden, og alle de møtepunktene, alle de menneskene som vi treffer i løpet av veien,

de former oss jo inn til de menneskene vi er. Ja, og det har slått meg mange ganger at jo eldre vi blir, så klassifiserer vi oss som enten introvert eller ekstrovert, og vi setter hverandre i båser og sånn, men hvis du ser utover en skolegård,

så er det på en måte ikke noen sånne skiller. Alle barna, forhåpentligvis alle barna, leker og leker i lag og er opptatt av å møte hverandre. Den energien som skjer mellom barn er så utrolig interessant, for den er så fri. Og så tror jeg kanskje vi blir mindre og mindre fri ettersom vi legger en mur rundt oss jo eldre vi blir. Det tror du er helt rett i det. Og så

Jeg skal fortelle en liten historie, fordi at når jeg fikk datteren min, jeg fikk sønnen min, det var førsteføttet, så da var jeg jo så full av adrenalin og inntrykk at jeg tror ikke jeg husker så veldig mye, men når jeg fikk datteren min, og la hun inntil brystet mitt og kikket ned på, så husker jeg sa noe, det husker jeg jo enda at jeg sa til medstudenter som jeg gikk sammen med da, at jeg kikket ned på og sa jeg skal prøve å ødelegge det minst mulig.

For nå er du perfekt. Og der og da så tenkte jeg så veldig mye over det. Det var bare noe som datte ut. Men jeg har slått meg mer og mer dess lenger jeg har levd. Det er noe i det, ikke sant? Vi kommer ut som små, perfekte mennesker, og så formes vi jo på godt og vondt. Og det du sier med skolegården, det har jeg også slått meg mye mer. At jenter og gutter frem til kjønnsmoden alder er jo helt like. Det er jo fryktelig lite som skiller oss frem til kjønnsmoden alder.

Og derfor så tror jeg også det er mye lettere å se likhetstrekk, det er mye lettere å blende inn, du har ikke tilgang til like stert spekter av følelser, og du har ikke den samme selvbevisstheten, så

Det er et fantastisk bilde på hvor lett barn kan få det til, og dette er jo også en av de grunnerne til at jeg aldri vil slippe å barne i meg. Barnlige undringene, barnlige leikenheten og barnlige barnsligheten for den saks skyld. Fordi det er en tid for å være voksen, moden og reflektert, men jeg tror likevel det er barn i oss som er drivkraften hele livet.

Ja, og jeg er så enig med deg i det, og relasjoner gjør så mye godt for oss, men vi ser jo også at relasjoner kan gjøre det motsatte, som det du sa, jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke ødelegge, for du er så perfekt sånn som du er. Relasjoner gjør jo også at vi i større og større grad begrenser oss, og prøver å passe inn, og

denne barnlige gleden ved å være et menneske. Veldig mange mistar jo det. Ja, og det er nok mye av grunnen til at de, i hvert fall i senere årene, har blitt mye mer opptatt av å formidle, selv om jeg har en sterk tro på relasjonen som drivkraft og meningsbærende,

Så jeg er jo også veldig opptatt av å få fram det at relasjoner kan være noe av det mest skadelige et menneske kan oppleve. Og det påvirker nervesystemene våre og helsa vår på måter som jeg tror ikke vi ser rekkevidden av enda. Sånn at jeg har jo på en måte fått lov å kjenne litt på livet på ulike måter gjennom livet selv også.

Jeg har en trygg og god oppvekst og har noe skjønnert og litt enstelig barn, men ingen sånne store traumer som har satt sånne type spor, så jeg har vært heldig. Men så har jo på en måte voksenlivet selvfølgelig også gjort at du møter relasjoner som ikke er bra for deg. Du står i relasjonelle samspill som krever veldig mye av deg.

Og ikke minst har du omsorgsoppgaver som også på en måte, selv om det er alldeles mye kjærlighet og ansvar der, også gjør at du i verste fall kan bli syk av det. Ja, men hvordan påvirker egentlig relasjonene oss? For du er jo opptatt av dette med nervesystemet, hvordan påvirker det oss?

Nei, da tror jeg vi må tilknytningsteorien, fordi i 2020 når pandemien kom, da ble invitert inn et lite nettverk som kaltes Foreldrelandsbyen. Det var et initiativ fra noen foreldre som ønsket å få tilbake denne landsbytankegangen da.

Da holdt jeg jo en samarbeidspartner et webinar om tilknytningsmønstre i barneår og hvordan det påvirker oss i voksne relasjoner. Og det fikk en sånn enorm rekkevidde slagkraft og resonerte veldig hos folk. Og derfor har tilknytning vært noe som har fulgt meg i siden og som jeg har vært veldig opptatt av når jeg skal prøve å forstå relasjoner. Hvordan knytter vi oss til andre mennesker og hvor mange kan vi egentlig knytte oss til?

Og spesielt når jeg leste bøkene til Yuval Harari,

så ble jeg jo opptatt av det her med at tilbake til urmennesket da, vi har jo ikke vært store byer på millioner av mennesker i så veldig lang tid av historien. Egentlig så var vi jo små flokka på litt større familier eller litt større nettverk, og han, jeg husker ikke eksakt, men jeg tror han sa at sånn cirka 150 er det meste den menneskelige hjernen klarer på en måte å sortere og rydde i forhold til relasjoner.

Nå skal jeg ikke gå inn i neurobiologi og påstå hvor mange vi klarer altså å forholde oss til, men det er på en måte et tal å si mening for om i dag, hvis du skal tenke litt sånn hvordan mennesket har operert gjennom historien.

Og jeg merker jo selv at nå har jeg utrolig mange mennesker i min frontallapp som følger av både yrke og at du gjennom et langt liv har mange mennesker du har møtt. Men jeg merker jo det at jeg klarer ikke å opprettholde kontakten med alle. Og noen forsvinner bare helt naturlig fordi at

at det har på en måte bare en kontekstuell verdi, eller en tidsmessig verdi, eller det er den plassen du er en del av, eller den livsepoken du er i. Og så er det noen relasjoner som du holder på hele livet. Og et godt eksempel, jeg tenkte på det frokosten i dag, jeg skulle fortelle at jeg har jo en kamerat, som jeg traff i videregående tider, som var liksom en veldig sånn brytningstid.

Og han har jo vært forloveren for meg to ganger, siden jeg gifte meg to ganger. Og han er en sånn, for meg, fantastisk eksempel på hva en relasjon kan bety. Fordi jeg må jo være ærlig med det, men jeg synes jo ikke jeg alltid har klart å ta vare på den relasjonen på best mulig måte. Han burde ha vært mye...

på å investere mer i den en gang av. Men på grunn av at vi bor på ulike plasser, vi har hatt ulike liv, vi har hatt ulike livsutfordringer, vi har barn. Livet skjer, men alltid når vi har kontakt, selv om det er to ganger i året, eller om det er to ganger i måneden, så er du bare rett på plass med en gang når du setter deg ned sammen.

Så den type relasjoner da er på en måte det som jeg ser vi er mer bygd for, og som du innleder med så er jeg jo veldig opptatt av helhet og samfunnsendringer og hvordan på en måte utviklingen i samfunnet går med høyere tempo, høyere krav og egentlig også mer overfladiske relasjoner.

Og jeg tenker jo ofte på det her med at hvor mye av de ulike fenomenene vi diskuterer kommer tilbake til at vi fjerner oss mer og mer fra våre naturlige premisser for å orientere oss, også relasjonelt. Så nå vet jeg ikke om vi svarte på spørsmålet ditt, men det er i hvert fall det som kom opp. Ja, men jeg bare tenker på

på når du sier det at vi kanskje bygger for å ha maks 150 stykker i frontallappen og så har vi jo så mange hundre mennesker og med sosiale medier så blir det så det er så ekstremt mye trykk. Kan vi bli sliten av

Det trykket som så mange relasjoner gjør, har det en betydning for deg? Jeg tror det er absolutt. Og jeg tror du kan bli veldig sliten av en relasjon, og du kan bli veldig sliten av mange relasjoner. Men skal jeg ikke gå inn i det temaet, for det er et tema i seg selv, men du har jo snakket her om ADHD før, med ulike mennesker som har snakket om diagnoser og diagnosekriterier og så videre også.

Det temaet er veldig vanskelig å snakke om, fordi det skaper så utrolig mye følelser. Og jeg ser jo bare siden jeg begynte for 25 år siden, og hvor jeg skrev bacheloroppgaven min om det, og fulgte opp en som var under utprøving for diagnoser med resonering helt i startfasen i ungdomsskolen.

Og den enorme prosessen det var den gang, i forhold til hvor enkelt det har blitt å få den nå, om det er bra eller dårlig, det vet jeg ikke, men jeg synes det er så rart at når vi skal snakke om det ADHD eller andre typer diagnoser, eller atferdsendringer, eller slitage, slitenhet, utbrenthet, utmattelse, så synes det vi er forenkle å snakke om det på en måte som gjør at vi ikke klarer oss å se sammenhengene.

For meg var det en enorm spennende, det kan jo være en gjest jeg kan tipse om etterpå, men jeg leste boka til Rune Karlsson som jobber veldig mye med utmattelse, og i forhold til det her med de to markante endringene som har skjedd de siste 20-25 årene, det er jo det måten vi orienterer oss rundt relasjoner i forhold til sosiale medier, at vi alltid påkobler oss så utrolig mange,

Og så er det også måten vi orienterer oss rundt barn på. Fordi at når jeg vokste opp, og alle kudos til mine foreldre som har gitt meg en fantastisk god start til livet, men det var jo ikke akkurat sånn at du hadde jo ikke noe sentrum i universet. Det var jo på en måte liksom, de var på jobb, de holdt på med sine ting, og når kvelden kom så satt de og så TV, og du gjorde dine egne ting på rommet, eller var ute med venner, eller andre ting. Så det var ikke det her helikopterforeldresyndromet som vi har i dag.

Når du alltid har muligheten til å få tak i barnet ditt, enten på telefon eller hvordan det er, og du nesten alltid orienterer deg rundt det, så er det en enorm slitage på nervessystemet, for du er jo hele veien påkoblet. Han peker jo på det, og det er et fenomen jeg har sett veldig mye av de siste 15 årene, den enorme økningen i utmattelse og i

autoimmunesykdom og så videre, som helt sikkert har sammensatt årsaker, men spesielt slår veldig dårlig ut på kvinner. Og når vi da også vet hvem som har den største omsorgsbelastningen hjemme, og som er litt sånn, kanskje vi kan ha hormonelt koda for å ta vare på barn. Hele kvinnekroppen er jo designet for å føde og ta vare på barn.

Og ikke minst i forhold til at veldig mange kvinner står i relasjonelle omsorgsyrker, så gjør du det at kvinner bruker utrolig mye mer av kapasiteten av energien av hjernen på en dag, i forhold til de menn som ofte har teknisk oppgave og har denne av-på-fokus-oppmerksomhet. Så jeg stilte jo veldig mange år samme spørsmål til de samme foreldrene som kom inn, ofte småbarnsforeldre, at hvis du leverer barnet ditt i barnehagen,

på morgenen, og du vet at barna har det bra der, blir tatt vare på av gode voksne som gir deg det du trenger og så videre,

Og så går du på jobb. Hvor mange ganger tenker du på barnet ditt i løpet av dagen før du går og henter den på ettermiddagen? Og da kan jeg si at jeg ikke har følt noen empirisk statistikk, men jeg kan si det sånn at 9 av 10 kvinner ville si at de tenkte på det mange ganger i timen. Og ofte med dårlig samvittighet, fordi at den kjente at den egentlig burde vært med barnet sitt. Mens menn var litt sånn, nei, det var kanskje unntaksvis en annen som kunne si at, nei, en gang kanskje, men ellers ingenting.

Det var liksom sånn on-off. Og går på jobb, har ingeniøropgave, eller snekkeropgave, eller litt sånn mer teknisk praktisk oppgave, ikke sant? Du forholder deg til mennesker, men også mye mer, eller i mindre grad da, enn kvinner som ofte da har lærer, eller psykologer, eller sykepleiere, eller har andre typer relasjonelle yrker, og det

Det gjorde meg oppmerksom på at her er det jo et eller annet i måten vi organiserer oss på, og hvordan samfunnsutviklingen har endret seg. For det er jo ikke sånn at min mor, som vokste på 60-tallet, som jeg snakker mye om det her med, var ikke akkurat sånn at hun hadde det mindre krevende enn dagens mødre, fordi at det var...

sinnssykt hardt arbeid, og det var lange dager, og fire barn på fem år med tøyebleier og uten oppvaskmaskiner og det ene med det andre, så sier de seg selv at det var mye hardt arbeid, men de hadde likevel den her on-off på en annen måte da. Fordi du hadde ikke det at du måtte gå på jobb, og du måtte gjøre alle de andre oppgavene. Du hadde liksom primære oppgavene. Og jeg tror ikke løsningen har gått tilbake i tid, men det er mer å forstå hva er det vi

er designet for, og hvordan er det vi lever, og hvor er på en måte da spriket mellom kapasitet og hva vi egentlig prøver å få til. Ja, det er alt det der du sier er så utrolig viktig, og jeg får så lyst til å dykke inn i det, men ikke bare når vi vet at

Vi menn og kvinner er forskjellige, og det er jo det som er så fint da, ikke sant? Vi skal ikke prøve å gjørke hverandre like, for vi er ulike. Men når vi vet at mange mødre, de går tilbake i jobb når barnet er rundt åtte måneder gammel, da tar far over. Eller så begynner de barnehagen, rett og slett. Og det er akkurat den tiden der de barna har

i snitt rundt sånn serka da, dårligast søvn. De har et enormt tilknytningsbehov til en trygg forsørger, og særlig da mammaen som da har vært hjemme til da. Og det er så enormt mange følelser i det der, og så skal man plutselig bare switche opp, og så skal du være på jobb åtte timer om dagen. Og det var, for meg så var det så tungt, og jeg ser det

og så mange, både jeg jobber på helsestasjon i mange år, jeg ser at det er en kjempe stor belastning som vi bare, på grunn av at vi tenker at dette er feminisme, at vi skal bare stå i jobb og vi skal bare kjøre på, men vi har glemt den der relasjonelle og emosjonelle belastningen det er. Ja, og så synes jeg det alltid er trist at det

det blir så utrolig harde fronta og steile meninger når vi skal våge oss inn og mene noe om det her, fordi det er jo ikke, det er ganske tidsaktuelt at det her med ettåringer i barnehagen og det var vel kårefuglederen som var ute og snakket om et sykt samfunn, og så blir det så utrolig mye sterke meninger. Det blir så polarisert. Det er helt ekstremt. Og så tenker jeg, ok, men kan vi hadde vært nysgjerrige og prøvde å unndå oss litt sammen og si, ok, men ja, fordi

Jeg må være helt ærlig, jeg synes det også er egentlig et sykt samfunn at vi leverer ettåringer i barnehage. Altså hvis du skal si, og jeg har gjort det, og mine barn har hatt bra der, så er ingenting galt å si om barnehage isolert sett, men de er ikke bygd for barn, de er bygd for at vi skal kunne ha et sidestilt arbeidsliv.

Og de har utrolig viktige funksjoner i forhold til sosial utjevning på de barna som ikke har det bra hjemme. Så det er jo ikke sånn at det er enten eller i det her. Men det er noe med å tenke, ok, en ettåring, hvor utvikler jeg den hjernen? Den er designet egentlig for å være med en trygg voksen tilknytningsperson.

som på en måte gir forutsigbare signaler og som på en måte skaper en trygg identitet, en selvfølelse, en oppfatning av verden som er trygt og godt sted. Men så vil da denne her personen levere fra seg barna sitt til en annen voksen eller flere voksne som ikke har den samme kapasiteten egentlig, for du skal ta vare på et helt fellesskap, og du har andre barn, og du har støy, og du har lyd, og du har lukt. Så jeg tenker det at

Det er jo noe som jeg synes har vært fantastisk med din podcast, at flere inne har snakket om hjernes plastisthet og så videre. Vi vet jo noe om at vi former oss og tilpasser oss til det miljøet vi blir en del av. Så det er jo ikke sånn at dette betyr at det går galt med alle som går i barnehager på ingen måte. Men det er bare noe med å stoppe opp og trekke pusten og tenke litt over...

Men hva kan potensielle risikofaktorer være da? Og dette er en litt skummel ting å si, men jeg tenker jo, men all den uroen som vi kjenner når vi blir 13, kan den ha en basis i at oppblomstringen av ulike utfordringer som vi ser blant barn og unge i dag, kan det ha noe med måten vi organiserer samfunnet, og hva vi blir puttet ut i allerede fra veldig ung alder,

i forhold til på en måte om vi hadde hatt et par ekstra år hjemme med trygge omsorgspersoner. Og det her kan ikke være noe om til å mene veldig hardt og bastant hverken en eller andre. Det er bare tankene jeg gjør meg, og som gjør at jeg blir alltid lei meg, og som blir sint, og som blir lei meg på nytt, når hver gang noen våger å stille spørsmål med samfunnsmodellen vår, så

så er det altså en sånn offentlig gapestokk og offentlig henrettelse, og som gjør at jeg vegre mer for å stå ute i det offentlige rommet og mene noe som helst, for jeg har ikke kapasitet og ork til å møte den skittstormen som du får, altså. Og jeg forstår faktisk ikke det, for jeg tror vi har likere tanker, de fleste av oss, enn vi...

som vises da i det offentlige også når vi vet at 50% av alle mødre tar ulønna permisjon for å være lengre hjemme med barn så vil jo det si at 50% av oss hvertfall har behov for å være lengre hjemme og da vil det jo si at

Halvparten av oss er ganske enige at vi har ikke lyst til å gå tilbake så tidlig som syv måneder, når barnet er syv måneder. Og ikke nok med det, halvparten gjør det, men den andre halvparten, så er det bra mange, sånn som meg, som dro tilbake til jobb, tenkte at, ja, men

Dette er normen. Jeg må følge det. Selvfølgelig skal barnet i barnehage, selvfølgelig skal mamma jobbe lange dager med en gang. Det er ikke noe sånn gradert. Det er rett på. Jeg ble så påvirket av det samfunnet sa til meg var riktig, at jeg gikk imot det jeg selv kjente var riktig. Og jeg ble litt lei meg når jeg tenkte på det. For jeg kjente det så utrolig sterkt.

at det var ikke rett at min eldste som ikke kunne gå skulle begynne i en barnehage og begynte å gråte bare jeg satt han i bilen på vei på morgenen for han visste hvor han skulle han hadde det bra i barnehagen, det er ikke det men han hadde behov for mor i en lengre periode der enn det han fikk så dette med relasjoner det er jo et komplekst felt Anders, jeg er så glad for at du dukket godt inn i feltet men det er noe du sier der at

Det er så mange faktorer som vi ikke vet spiller inn på vårt rest av livet. Hva om tilknytningsvansker som kan oppstå med at man leverer barna for tidlig i barnehage? Kan det faktisk...

påvirker deres utvikling og selvfølelse senere? Vi vet ikke. Det vi vet er at de har tatt kortisoltester, stresshormontester på de som barnet som begynte tidlig i barnehagen, og det viser at de har økt stress i kroppen sin enn barn som er hjemme med mor eller far. Så noen ting vet vi jo. Men vi vet ikke hvordan dette påvirker de resten av livet, og det er jo sånn i

I relasjoner, uansett når i livet, hvis du opplever store omveltninger, så kan det forme den personen du er, og det synes jeg er ganske interessant. Og så synes jeg det er et par ting da, som jeg blir nysgjerrig på når du sier det du sier, at du har formidlet mye om mat, ikke sant, og tarmensfunksjon, og vi ser mer og mer konturer av et helt sånn

utrolig stort felt som vil endre måten vi forhåpentligvis tenker på og manøvrerer på i forhold til helse når vi ser hvor mye maten har å si og hvor mye store funksjoner tarmen spiller inn. Og det her kan jo ikke ene noe om. Det skal ikke ene noe om. Men mitt felt, det er ikke så konkret. Det er ikke så målbart. Du kan ikke gå inn og forske på relasjoner på samme måte som du kan på fysiske fenomener.

Fordi det er så utrolig mange ting som spiller inn fra vår fødsel til vår død, alltid mellom de to ytterpunktene i et ukjent landskap. Og med en gang du skal begynne å prøve å forstå ting forskningsmessig, så må du forstå det på gruppenivå. Men når de da tar ut folk på gruppenivå og skal prøve å forstå relasjonelle fenomener, så må de gjøre det så smale for å kunne faktisk vise det en peri, og så utelukker du en haug med andre faktorer. Ja.

Denne annonsen er laget i samarbeid med Fabel, den norske lydbok-appen. Noe av det hyggeligste jeg vet om sommeren er å finne gode historier vi kan høre sammen som familie. Jeg elsker å se at guttene mine har blitt så glad i bøker, og lydbøker har blitt en fast del av både bilturer, ferier og på kvelden hjemme. Akkurat nå har vi fått helt heng på Roald Dahl-bøkene. Altså, de er så bra. Anbefales varmt. Og hvis du har barn i skolealder, så har jeg også lyst til å tipse om noe som kun finnes hos Fabel.

For der finner du nemlig alle bøkene til Marius Horn Måløg, blant annet Verdens verste sommer. De bøkene er fulle av humor, kaos og morsomme situasjoner som barna virkelig kjenner seg igjen i. Perfekt å ha med seg på lange bilturer eller flyreiser i sommer. Det fine med lydbøker er at de gjør reisen litt kortere, ventetiden litt hyggeligere og ofte skaper små øyeblikk hvor hele familien lærer det samme.

Fabel har tusenvis av lydbøker for både voksne og barn, og i tillegg et stort utvalg av bøker og serier som kun er tilgjengelige hos dem. Hvis du er nysgjerrig, så besøk fabel.no og få 60% rabatt i to måneder. Nye kunder får i tillegg prøve Fabel helt gratis i 30 dager. God litt! Og det gjør at...

Uansett hvor viktig og opptatt jeg er av forskning, så har jeg også på en måte tatt et steg tilbake og tenkt at jeg kan ikke bare lene meg på det. Jeg må prøve å forstå ting på gruppenivå, men når mennesker kommer til meg i mitt rom og jeg skal prøve å veilede dem videre, så kan jeg ikke se dem bare på gruppenivå. Jeg må se hvem er du, hva har du med deg i sekken fra din barndom, hvordan var din familiekultur.

hvordan speilet du dine foreldre, hvordan var dem i sitt ekteskap, og hvordan opplevde du kjærligheten når du var liten, ikke sant? Og så bygger du litt sånn ut fra det, frem til dagens situasjon, hvor du også må si litt på, ja, men hvor mye kvile får du på en dag? Fordi skal du snakke om kommunikasjon i relasjoner, så må du også kunne snakke noe om helhetlig helse. Fordi, jeg vet ikke om jeg deg, men enklere,

er ikke spesielt god på å kommunisere på slutten av en lang arbeidsdag hvis det er sliten, trøtt og sulten og grinat og da får kånen det absolutt dårligste av meg altså så det er nok om vi har klart oss å se disse sammenhengene, det synes jeg er trist når vi våger å stille spørsmål med måten vi organiserer oss på, det er at du får de her store, sterke stemmene som tar mye plass og som får det her til

Og da er det de vi sammenligner oss med i denne her verden, hvor verden har blitt veldig horisontal. Skal jeg si at du sammenligner deg med andre hele tiden, og jeg har blitt veldig bevisst på at gjennom å dele personlige erfaringer i et terapirom, så knytter vi oss nærmere hverandre. Jeg har aldri fått så god kontakt med folk som etter skilte meg, paradoxalt nok som parterapaut.

Men det er noe med at du plutselig blir et ekte menneske for de som har fått til å bekjenne litt på livet selv, og har delt erfaringer i forhold til foreldrer, som jeg har misslykkes med, eller som har kostet mye, eller som har gjort at jeg ikke har tatt alle svarene, så blir du et menneske, du blir ikke bare en terapeut. Men i det, så blir det en annen side, som gjør at jeg får en utrolig makt og påvirkningskraft.

Og da må hele veien jobbe med å distansere meg litt fra det. Og det tenker jeg for din del også. Du har jo en enorm påvirkningskraft på godt.

ikke sant, i denne podcasten, men du har også en enorm stemme og påvikningskraft i forhold til den, hva folk da vil på en måte måle seg opp imot. Så denne, som fagfolk, så må vi alltid være bevisste, eller i kraft av denne autoriteten vi får da, i den posisjonen vi har, så må vi alltid være bevisst på den tosidigheten. Ja. At deler vi av oss selv, ja, da knytter vi oss til andre mennesker, for det er det personlige, vi på en måte blir virkelig kjent med hverandre. Ja.

Men da må du også være veldig bevisst på at her er det ikke en symmetrisk relasjon. Her er det på en måte en som kommer og får råd, og er sitt på en måte egentlig på maktposisjon da.

Det der er så sant. Og det er det vi sammenligner oss. Utkommer det i media, den mamma og pappaen som har fire barn, og alle barna har det bra, ser det ut av. Og de sier, ja, men vi leverte barna i barnehagen for at vi hadde åtte måneder, og det gikk bra, og vi må slutte å suttre. Og det er veldig viktig for kvinner at de står i jobb, som det jo er. Og så blir man sånn, oi, jeg skal ikke tørre å ytte.

Jeg husker så godt, når min eldste var rundt 3,5 år, så tenkte jeg at det kjennes så vondt å levere. Vi leger og sykepleier, hvis vi jobber i helsevesenet, vi har veldig, veldig faste tider vi må være på jobb.

Så måtte jeg levere han i barnehagen kvart år sju, ti på halv åtte. Så hentet han rundt ti på halv fem. Altså jeg skyndte meg så når jeg skulle hjem fra jobb. For det følte så vondt at han var så lenge i barnehagen. Og så husker jeg snakket med en av de andre legerne om at jeg syntes det var så vondt at han var nesten ni timer i barnehagen hver dag. Og det føltes ikke riktig. Og det var veldig vanskelig å få en annen arbeidstid.

Og da sa hun veldig sånn tydelig til meg at, nei, Annette, det der har jeg ikke noe forståelse for, for at det du lærer barnet ditt er god arbeidsmoral. Og jeg kjente meg så liten, for at jeg følte at jeg hadde delt noe sårbart, og så ble jeg møtt på den måten, og tenkte at det er farlig å dele det som kjennes veldig sant for meg. Jeg tenkte at jeg kan ikke få flere barn i dette samfunnet, jeg kan ikke...

gjør dette på nytt, for det er så vondt for meg. Og når du spør mødre hvor mange ganger de tenker på barna sine i løpet av en dag, det er klart at det er en belastning for oss når vi

hver gang vi tenker på barnet vårt, får vondt i magen. Det er noe, det går ikke an å forske på dette. Det går ikke an å finne ut av hvordan din tilknytning til barnet ditt påvirker helsa di på godt og vondt. Det er umulig å sette inn i en ramme som er god nok for forskning.

Men vi kjenner det så i oss. Og så ser jeg at vi er jo også veldig ulike. Jeg har en venninne som sa at hun fikk kjent det endelig på glede når hun kunne begynne på jobb igjen. Så vi må se på den andre siden. Det er noen som har

Og det er viktig for barn at mor har det bra, eller far har det bra. Jeg synes også for hun at hun kom seg tilbake i jobb, det var utrolig viktig for hennes helse. Så vi er så forskjellige. Men det er bare, synes jeg så syndig at rammen er så satt at de kan ikke formes etter hvor du er i livet ditt, hvor

hvordan det er hjemme, hvordan akkurat du er som person, og hva som er viktig av ditt verdikrunnlag. Vi er så forskjellige her. Ja, og jeg mener jo utenfor den kunnskapen jeg har, at vi mennesker er ikke bygd for fart. Hvis vi skal ha fart, så må vi ha de veldig små dosa i veldig korte sekvenser, eller så er vi på en måte litt sånn, vi trenger balanse, vi trenger nok en periode der vi kjenner på stress og

og kroppen yte og så videre, og så trenger vi på en måte å hvile og avslappninger.

gjennom den podcasten som vi snakket om før som vi hadde med sønnen min da så var det jo veldig mange som snakket om det er hvor mye du må trene for å bli best i noe og da har du jo på en måte dykket litt inn i det og da sier de det du må ha fra 10 000 kvalitetstimer med trening på noe hvis du skal bli virkelig god altså de som blir best i noe i hele verden de har 10 000 timer de legger ned med arbeid med spesifikk trening på det de holder på med og så må de ha 30 000 med kvalitetshvile

For at hjernen skal hente seg inn igjen for å bruke av energi. Og det gjorde meg liksom oppmerksom på at hvis du skal bli god på noe så diffus som å være forelder, eller være partner, eller en god venn, eller yrkesrolle, ikke sant? Det krever ganske mye trening.

å tone seg inn på et annet nervessystem i forhold til det å sette en ramme som gjør at folk føler seg trygge. Og derfor så kjenner jeg jo det at det er først nå, 25 år ute i karrieren, at jeg kan si at jeg begynner å finne min måte å møte folk på. Frem til dess har jeg liksom bare vært en sånn work in progress. Og nå fyldte jeg nettopp 50 år,

Og mange som spør liksom sånn, ja, føles det tungt å kjenne på alder? Altså, jeg har aldri tenkt meg å gå tilbake. Jeg kjenner jeg er på et veldig godt sted i livet. Kroppen kunne av og til vært litt mer på lag, men det er en helt annen sak. Men det som på en måte har vært viktig for meg å kjenne dess eldre bleid, det er at jeg kan utrolig lite. Jeg kan så utrolig mye mindre enn det jeg kan.

Og det er den viktigste på en måte drivkraften min, at jeg kan alltid lære mer. Og det der blir mildt sagt forbauset og opprørt, må jeg få lov å si, når profilerte, sterke aktører i ulike sammenhenger går ut og er så utrolig skråsikre og viser til forskning og egne erfaringer og kreativ og pletig på at dette ikke er et problem.

Så tenker jeg at nei, men vi trodde en gang at jorda var flat også. Men vi ler av det nå. Men hva ler de av i vår tid om 100 år? Så det er noe med det her. Skråsikkerhet, det er veldig lite fan av. Men hvordan tenker du at vi kan gjøre det for å selv, for at

Det er fart. Det er fart i samfunnet. Det er fart i alt. Det er fart i trafikken, det er fart i jobben, det er fart på sosiale medier. Det går så fort. Og vi føler at vi på en måte alltid er tre steg etter. For du har kjempelang erfaring med dette. Hvordan kan vi klare å stoppe opp og faktisk få restituert også for all denne farten som...

Ja, det er jo et paradoks da, for det er veldig mye snakk om pandemien, ikke sant?

Din venn Wolfgang W. som jeg også hører mye på, har det som et hjemlig tema. Og så tenker jeg at mye i den tiden selvfølgelig, som sikkert ble gjort annerledes i dag. Og så er vi jo ofte litt sånn etterpåkurskapet, verdens beste vitenskap, og hvis dette hadde vært virkelig et alvorlig virus, og folk hadde dødd for fote, så hadde vi aldri hatt den samtalen. Men pandemien for meg...

Det var den beste tiden jeg har hatt i mitt voksne liv. I hvert fall det første året. Det står igjen som en bøy ut av for meg som livskvalitet. Fordi plutselig så fikk jeg masse tid til å sette meg ned og lese. Jeg fikk masse tid til å gå. Vi gikk tur hver dag.

lange, gode ture. Vi hadde med oss ungene på tur. Til og med de begynte å kjenne at det var gøy å gå med foreldrene sine på tur, ikke sant? Selv om de egentlig ville vært med venner. Vi hadde lange samtaler, vi hadde nære øyeblikk, tempo gikk ned, og du koblet deg på på en helt annen måte. Og så er det klart,

Det er ikke løsningen å stenge samfunnet ned for å få det her til, det tror jeg ikke. Men det er så rart, fordi i etterkant så var det mange som mente mye om hva som kom til å skje. Blant annet at noen med skilsmisseratene til å fyke i været. Nei, de gikk faktisk litt marginalt ned.

Det var mange som sa at nå kommer vi kanskje til å lære av denne perioden at vi kanskje må gjøre ting på en litt annen måte. Neida, det gikk et halvt år så var vi rett tilbake igjen i samme lupen, ikke sant? Så det er noe med det her, vi vil ikke gi slipp på den måten vi lever på heller, fordi det som er kjent for oss,

og det her er jo det jeg jobber mye med når jeg jobber med vold for eksempel hvorfor går inn i nye voldrelasjoner jo fordi at når nervesystemet ditt blir vant til å manøvrere i et sånt terreng så blir det noe litt sånn forutsigbart i det hvorfor er det folk går i dritten i dårlige parforhold i 8, 10, 12 år uten at de velger å ta det skittet med å gå ifra hverandre og gjøre noe med det jo fordi at det blir noe kjent det blir noe forutsigbart selv om vi egentlig ikke har det bra

Så jeg tror, hvis jeg skal til to ting da, det ene er at vi må jo selvfølgelig være en del av hjulet vi lever i, vi alle sammen, men jeg tror likevel det at det å se litt på ditt eget liv og faktisk se hva kan jeg velge vekk, og det å forstå det at det å velge vekk noe, det betyr også på en måte at du velger noe annet, og det å velge en ting betyr at du velger vekk noe.

Det her med å ta valg som gjør at du kanskje sitter igjen med litt mer av deg selv på slutten av en dag, at du sitter igjen med litt mer av en relasjon på slutten av en dag.

Men vi lever litt i en kultur hvor du er livredd for å gå glipp av noe, og hvor vi er kjemperedd for å gå utenfor det konforme og det som er opplyst og vedtatt. Og det blir i hvert fall ikke lettere når helseministerer og store profilerte leger og psykologer og andre slår ned etter hvert forsøk på å stille spørsmål med samfunnsmodellen, ikke sant? Da våger ikke folk å ta sånne type oppgjørelser.

Pandemien lærte meg i hvert fall det at skal jeg ha et godt liv, så må jeg ha tid med de jeg mest gleder meg. Det kan ikke være sånn at jeg skal bruke det beste av meg selv i løpet av hver eneste dag, og så skal de få igjen den bitte lille resten av meg som er igjen, når jeg har brukt opp det beste på alle andre.

Og det var en stor grunn til at jeg valgte å gå tilbake og jobbe fulltid for meg selv og drive min egen praksis. Fordi det har i hvert fall denne fleksibiliteten noen ganger når jeg har muligheten til å ta en sein kaffe med kona før jeg går på jobb. Eller velge å ta en lang helg for å kunne besøke svigerfamilie eller...

Til og med når mora mi var 90, så kan du ta deg fri midt i uka for å reise og føre 90-årsdag uten at det er noen du må svare for. Så kanskje alle på en måte begynner å jobbe for seg selv, det er ikke det jeg mener, men det handler nok om å finne det handlingsrommet innfor i den rammen du har, og forstå det at du er ikke bygd for å klare å ta vare på alle de relasjonene som du har. Du må kanskje velge noen som er viktige for deg.

Det er to ting der, jeg vil si. Under pandemien, så jeg har ikke sett forskning på det, jeg tror ikke noen har forsket på det, men vi så da, og jeg kjenner mange som jobber på barneavdelingen og som jobber som gynekologer, det har aldri vært så lite premature fødseler som da. Altså det stupte premature fødseler, altså kvinner som fødde av

to-tre måneder for tidlig, det stupte. Og da vet vi jo, det må jo ha noe med at de hadde roligere dager. Jeg vil bare skyte inn det, for det synes jeg er så interessant, og jeg skulle ønske at vi fikk litt statistikk på det der, hvordan stressrelaterte plager som prematurfødsel kan være, ikke selvfølgelig alltid, og det er ingen sin feil at det skulle skje, men det å vite at stress kan være en årsak, det tenker jeg

Det vet jeg. Og nummer to da, du sier dette med relasjoner og at du da fikk tid til de du ønsket å tilbringe tid med, men...

Det er jo det som er så vanskelig, for vi har så mange. Hvordan prioriterer? Anders, hvordan skal man prioritere relasjoner? Hvem er det man skal prioritere? For det er jo veldig fort sånn at hvis du ikke styrer din egen hverdag, så går veldig mye tid til relasjoner som du egentlig hadde valgt litt senere på den prioriteringslista, og så går de der viktigste, de forsvinner, for at du får ikke tid til å ringe mor eller bror eller...

Altså, noe av det første jeg stiller folk som kommer til meg, spørsmål, det er litt sånn, hva er målet med å være her? Men noen av de første spørsmålene mange får, det er, hva vil du skal stå på gravsteinen din når du dør? Og så må du tenke litt over det, og så jobber vi litt med en modell som vi har utviklet i forhold til det med

Du må finne ut hva det er som du opplever som meningsdrivende i livet ditt, og hvilke relasjoner er meningsdrivende, og hva er det som kjennetegner de? Så kommer det et par da, som vil ofte være sånn at, hva var det som gjorde at dere ble sammen? Og hvorfor er dere en god match? Og så dykker vi litt inn i det med verdier, og veldig mange sier, ja, vi har like verdier. Ja, hvilke verdier da? Og det er mye vanskelig å svare på, for det tar vi aldri stilling til lenger.

hva er en verdi, og så begynner de å bruke KI eller Google, eller prøve å finne ut av hva betyr det her egentlig i praksis. Jeg synes det er veldig opptatt av, det er ikke noen definisjoner ute, det er bare ute at du skal se litt frem på hvordan vil jeg egentlig se tilbake på livet og det livet jeg har levd, og være i en sånn passet tilfreds med det. Og det tenker vi ikke på, fordi vi er veldig her og nå, og det er jo sånn vi har skapt også, altså. Men da blir det jo litt sånn det her, du jager bare til det neste.

Så når du skal prøve å finne ut av hvilke relasjoner som er viktige for deg, så må du faktisk gjøre litt sånn regnskap, ok, men hva styrer livet mitt etter? Og det her er jo noe jeg har jobbet mye med, både fordi at skal du formidle noe til andre, så må du i hvert fall stå litt sånn og støtte dine egne verdier. Men det handler også litt om at jeg gjennom de siste ti årene har måttet kikke litt hardt på det, fordi at det fjerner meg veldig fra det i mange år.

Så tilbake igjen, som jeg kanskje sa litt tidlig i dag, at nysgjerrighet er på en måte en kjerneverdi. Får ikke lov til å ha den undrende siden av meg, og det har hatt seg under å ha bitteliten. Jeg leste fire bøker i uka, og elsket på en måte å lære. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan ting henger sammen. Og hvis noen tar det fra meg, så blir jeg fryktelig vrang og vanskelig. Og derfor er det litt sånn at folk som er skråsikre, de trekker noe i meg.

Kjærlighet er kjempeviktig, for det er jo ikke mer en følelse, men et valg. Hvem velger du å ta inn i livet ditt, og hvordan velger du å behandle det, og hvordan ser kjærlighet ut i ulike livsformer og i ulike relasjoner? Fellesskap er helt fundamentalt viktig for meg. Jeg kan ikke være noe uten andre mennesker som jeg kan lene meg på.

Jeg er veldig opptatt av det store fellesskapet også. Også er det av og til at jeg kjenner at jeg har lyst til å fjerne meg fra hele fellesskapet, for jeg synes vi behandler hverandre så dårlig. Men det er liksom tre kjerneverdier, blant annet da, som jeg har funnet tak i. Leikenhet, som jeg snakket om, at man får lov å beholde barnet i seg, at det kan være litt sånn Anders fire år i møte med partner og tøyse og tulle litt, at vi kan bevare det leikene i forholdet.

Så sånne type spørsmål stiller jeg, ikke sant? Og da, hvis du klarer å finne svar på en del av de her, sånn, lagen hvis rammes, så vet du jo litt lettere hvilke relasjoner er det som faktisk er viktig for meg å ta vare på. Fordi at du vil se at det er mennesker som har litt sånn korrelerende måter å tenke på. Da har jo jobben fått enorm stor plass, ikke sant, i forhold til før.

kollegaer, du er mer med kollegaene dine enn med partneren og barna dine. Og da bør du i hvert fall sørge for at du har en jobb og kollegaer som du trives med. Og så er det kanskje litt det her med at du trenger kanskje ikke å

å ha åtte jobbevendelser på en måned, eller være med på alle de jobbevendelsene som blir invitert til, eller reise på alle de jobbturene som på en måte du blir invitert med på, eller hva det er folk gjør altså. Men jeg tror det å være litt mer kritisk til hvem er det jeg bruker tiden min på, og hvis jeg ser tilbake på livet mitt, vil jeg være fornøyd med de valgene jeg tok.

Det tror jeg er viktig. Og her tror jeg nok det vil være veldig store variasjoner fra person til person. Jeg ser jo mellom kjønn for eksempel at kvinner har nok biologisk sett vært flinkere, men også har større behov for å ha flere relasjoner enn det menn ofte har. Menn tåler ofte å ha litt færre relasjoner.

Som jeg også har noe med biologiske strukturer som går langt tilbake. Og den type forskjellighet må det også være rom for i en relasjon. Ja. Så se, hvem har du lyst til å bli husket for? Og hvem er det som er viktig for deg, har fått kjærlighet fra deg hvis du skulle ha gått bort?

ta en innsjekk der, da er det fort da klarer du fort å kjenne på hvem det er du har lyst til og det trenger ikke være så mange det trenger ikke være så veldig mange for vi har gjennom sosiale medier og gjennom alle de menneskemøtene vi har hatt og studiet og jobbet så har vi jo veldig mange og det er mange vi er glad i sånn som jeg ser det, jeg har så mange jeg er glad i det er så masse fine mennesker jeg har møtt på min vei som jeg egentlig har lyst til å holde kontakt med, men

Det lar seg ikke gjøre. Og jeg hadde noen runder i livet mitt der jeg bare måtte ha satt meg ned og liksom pratet med meg selv. Min farfar han sa en gang til meg, han sa, alle kjenner apen, men apen kjenner ingen. Og det sa han til meg når jeg var på videregående, jeg hadde ti tusen venner og var veldig opptatt av hvordan jeg ble sett og et lik da. Men hvem...

hvem kjenner du egentlig da? Hvem er det som egentlig kjenner deg? Så det å se på hvem er det du har lyst til å være nær og faktisk investere i deg, og det er ganske vanskelig å ta. Jeg har en veldig god venninne av meg som har følt meg sin konfirmasjonsalder, og hun vil

ville jeg ha kjørt ganske langt for å møte, bare for å rekke den når hun er i området, altså. Men det krever jo mye. Man tenker, så kommer den tirsdagen når man skal møte, så man er sliten, og hver gang jeg møter, så kjenner jeg at det er så godt for meg å ha den relasjonen i livet mitt. Så det er masse faktorer her som vi ikke har tørt til å innrømme engang, ikke sant? Økonomi og

hvor du bor, og hvor godt det er å komme seg til og fra jobb. Så tidsslykene vil være veldig forskjellige fra person til person, og hva vi har av manøvreringsmuligheter vil være veldig forskjellig. Men jeg tror likevel det her med å se på livsfarg kort og lang sikt, og tenke litt sånn, ok, men derfra må det, det gjør vi jo veldig sjelden. Men det er derfor det er noen sånne

livshendelser da, som setter veldig spor i det. Veldig mange sier jo det med å få første barn, ikke sant? Det endrer jo veldig måten du definerer verden på, fordi plutselig har du ansvar for det lille mennesket, og det er helt avhengig av det, og det er en sånn total game changer. Samtidig så er det to...

hendelser som er minst like viktige i livet mitt. Det ene er når jeg treffte kona mi. Det var bare to nervesystemer som klikket fra første sekund. Det kan høre så klisjéaktig ut som det kan, men det var bare sånn i de øyeblikket, de blikkene møttes, så visste vi at her er det et eller annet. Den relasjonen er egentlig et kjerneeksempel på hvor

hvor vi mennesker er skudd sammen, at når du finner denne tryggheten i et annet menneske, så er du utrolig rask til på en måte å gå inn i det som også er sårbart og vanskelig og spennende og alt det her. Så jeg tenker i løpet av de første to døgnene vi har,

hadde kjent hverandre, så tror jeg jeg visste mer om henne enn jeg visste om noen av søskene mine som jeg levde med heldigvis, eller bestekammeraten min, eller hvem det nå var, fordi det var bare nesten sånn, det var et filter som bare gikk av, fordi du følte det bare så utrolig sett og anerkjent og

Og så er det klart, det starter jo en forelskelse som gjør at du lander litt i en annen type kjærlighet når du har levd sammen en stund. Men for min del så er det å holde den relasjonen levende i at vi vandrer hele veien tilbake igjen til samtaler, øyeblikk og minner som vi har tilbake i tid. Vi drømmer ofte fremover om hvordan ser vi for oss livet der fremme, og så

prøver vi å være litt til stede her nå og ta vare på det faktisk vi kan gjøre noe med. Så får ikke vi det alltid til vi heller, men det øyeblikket var sånn veldig livsdefinerende for meg. Og det korrelerer nesten til det neste historiet, og det har jeg sjekket ut med min mor, så jeg får lov å fortelle denne historien. Og det, jeg var jo natt på klatt, sånn at jeg hadde godt voksne foreldre, og det var ikke alltid like kult, men

Jeg så jo alltid på det med sitt ekteskaps, men sånn kontraktuelle greier, liksom fornuftsmessig. Han er veldig tradisjonsbundet, ikke sant? Han drev gård og var politiker, og hun var hjemmeveien og passet på oss unge, og hadde sine fritidsveier ved misjonsarbeid og så videre. Men begge er to veldig opptatt av fellesskapet. Og så satt jeg jo sånn og småkjeklet på kvelden og kikket på TV og

Jeg hadde en helt sånn normal relasjon, men jeg så ikke på det som noe sånn utrolig kjærlighetshistorie. Og jeg hadde hørt mange historier av mora min fortalt om hvordan de traff hverandre, og hvordan de hadde hatt det, og ennå andre. Men du er liksom ikke mottakelig når du er ung. På samme måte i hvert fall. Men når jeg mistet faren min i 2016, han hadde jo vært syk noen år, så det var liksom ventet å jeg...

Hadde egentlig sagt adjø til han hver sommerreiste hjemme fra ferie. Sånn at jeg var sikker på at jeg hadde fått sagt at jeg var glad i ham og hadde en god avslutning, men

Så jeg følte at når søsteren min ringte og sa at nå sier de at det går mot slutten, så skulle vi opp på ferie noen dager etterpå, og så sa jeg at vi reiser som planlagt. Og da sa hun, hvis ikke du reiser nå, så kommer du til å angre hvis du ikke når frem. Så jeg tok med meg barna mine og reiste, og fikk et sånt. Han hadde demens på slutten, så han hadde våkent øyeblikk kjent hos hjernen, og fin seans. Så levde han i fem dager til,

Og på det dødsleiet da, det å miste en foreldre er veldig spesielt. Det tror jeg det er for alle uansett hvilken relasjon du har til dem, men jeg har jo alltid vært en mamma dalt, og det er moren jeg har gått til hvis det er noe, og faren han har liksom bare vært, når jeg tog den og lønte ut og la meg under bordet, så var det han som sa at det går bra. Og så var han bufferen, ikke sant? Men jeg innser jo det at det menneske han hadde vært for meg,

gjorde at vi hadde en utrolig sterk tilknytning likevel. Så jeg ble så overrasket over hvor utrolig emosjonellt det ble. Og tårene er jo en emosjonell type altså, men da satt jo tårene utrolig løst. Men hele den stemningen i det rommet, med alle som er der, med søskene mine, og barnebarn, og svågrasvigerinene, og mora mi som sitter ved siden av han, det er 53 års samliv som tar slutt.

Og hun er den roen selv. Hun forteller historier, hun klapper han på panna, og det var bare noe i det øyeblikket som var så livstefinert i denne formen. Og så tenker jeg at, ok, men det er dette mennesket egentlig ønsker. Du ønsker på en måte på slutten av livet å ha de du er glad i. Og som har satt avtrykk og arven etter deg, og

Ikke alle de her som er perifere og som chaser deg av ulike årsaker, det er de nærmeste du ønsker skal være på slivet til slutt, og det har vært veldig definerende for både måten jeg tenker rundt parforhold på, men også rundt relasjoner på hva at

Når du kommer på slutten av livet, så er du sikker på at de du vil ha der, er de du har investert mest i å ha der. Rett i etterkant leste jeg boken av Morten Arlbeik som heter Et liv, hvor han beskriver nesten det samme når faren hans døde. Han stilte faren sin spørsmål før han døde om hva han angret mest på.

Og så sa han at jeg angrer mest på at jeg ikke brukte mest tid med de jeg var mest glad i, altså familien min. Han hadde brukt alt for mye tid på jobb og jobbrelasjoner og ting han skulle lykkes med og så videre, men hadde glemt på en måte de hjemme. Og det ser jeg igjen gå igjennom i denne sko, at mange forteller det samme, at det folk angrer mest på er at du ikke brukte mest tid på de som du synes er viktigst for deg. Ja, det er sterkt altså. Mhm.

Heldigvis kommer det litt mer jeg tror flere kjenner det når de blir litt eldre i 20-årene så er man jo helt man går så langt ut fra familien så kommer man tilbake, mange av oss men ikke alle er så heldige som har en god familie så det å finne seg en flokk uansett finne seg din flokk det finnes alltid en flokk for alle det er

Hellig åpnevis da. Men hvordan...

bevarer man disse gode relasjonene? For relasjoner er jo også krevende. Det er jo ingenting som tar så mye energi fra oss hvis en konflikt og dårlige relasjoner, og vi vet ikke sant, bare fra forskning så vet vi at hvis du er i et dårlig parforhold, et skadelig parforhold, eller bare et parforhold der man krangler mye, så skror sår saktere. Du er mer disponert for å få sykdom, altså

Vi vet jo, og vi kjenner jo at relasjoner påvirker helseværelses i store grad, men hvordan da skal man ta vare på de man har lyst til å ha? Og hvordan skal man

klare å ta de der veldig vanskelige valgene om at kanskje ikke dette er en relasjon jeg ønsker å bringe med meg videre. Ja, og mange trenger å rydde relasjonene sine, ikke sant? Det er derfor jeg sa innledningsvis at det er veldig viktig å huske på det at gode relasjoner bygger og styrker munnforsvaret ditt og styrker helsa di, mens dårlige relasjoner bryter den ned. Så det

Så derfor er det så viktig at vi klarer å kjune oss inn på hvem er det vi trenger i livet, hvem vi vil ha i livet vårt. Og sånn som du også sier at det er litt konstruert virkelighet i dagens verden i hvert fall, at vi skal klare å gå overens med familien vår alle om en. Hvis vi tenker på hvordan vi formes inn i livet,

så er det sånn at det er noen søsken som bare rett og slett ikke finner ut av det, eller at du synes det er så vanskelige krav og forventninger for foreldre at det sliter mer ut enn at det gjør godt, og da må du finne din form og omgangsform med familien, og hvordan du forholder deg til det, men

Der er jeg helt enig med deg at jeg tror flokken din er den du finner, og du trenger ikke en veldig stor flokk for å faktisk ha et veldig bra liv. Det handler bare noe om på en måte dybden og tryggheten og tilknytningen i relasjonen du har.

Jeg er jo heldig overbevist om at grunnen til at jeg har hatt mye bedre helse de siste 10-11 årene, jeg har nesten ikke vært syk, jeg har hørt at korona er en gang, og that's it. Ellers har jeg hatt utrolig bra helse, enda har jeg hatt utrolig mye stress og belastning i livet mitt også, som er helt overbevist om at det handler mye om at jeg har veldig gode, nære, trygge relasjoner i livet mitt.

Men å ta vare på relasjoner er ikke det her, det finnes ikke en fasit, fordi vi er så utrolig ulykkeskudd sammen, og vi må på en måte se hva det er vi har behov for. Men hvis vi skal gi en fellesnevne som jeg ser går igjen, så er det det her tenk lite, tenksmått. Det er som vi sa i en annen anledning i går, at den som klarer å glede seg over lite, har alltid mest å glede seg over.

Og det betyr egentlig at i relasjoner, jeg elsker å gi gaver, få gaver, ja det er hyggelig det, men det betyr ikke så veldig mye for meg, men det å gi noe som jeg ser...

gir glede til andre mennesker, det fyller på hele mitt energilager på andre måter som ikke kan beskrives. Noen ganger har jeg drevet oss og laget sånne adventskalendere til kona og unger, og bare liksom til å planlegge og vente og se hvordan det blir når de åpner. Det gjør så utrolig mye med deg. Og så er det meg. Andre kan ha det på andre måter.

Men det som går igjen, som sagt, er det her med de her små gestene, de her små øyeblikkene, de her klemmene som du passer på å gi før du går på jobb, det her rolige øyeblikket med kaffekoppen og morgenen, der du ikke trenger å si så mye, men bare liksom det her å kjenne roen i andre sitt nærvær. Meg og kona hadde en sånn fast rituale når vi hadde, ungene var små, de skulle ut på skole og leve og hektis, så hadde vi alltid den her ti minuts morgenkaffen.

Og det var så utrolig behagelig, for vi trengte egentlig ikke så snakk om så veldig store ting. Det var bare den her, hvordan har du sovet? Jo, jeg har sovet bra. Eller jeg hadde sovet dårlig. Kikke litt utover landskapet. Hvordan ser dagen ut i dag? Hva skal vi gjøre til helgen? Eller av og til rett og slett bare sitte stille sammen og nyte hverandres sitt selskap da.

Og det ble et så fast rituale at når jeg mistet det, så ble jeg utrolig grinet og misfornøyd med livet generelt sett, fordi den stunden hadde blitt så viktig da.

Og så måtte vi bare erstatte den med noe annet, og så ble det gjerne i helgen vi hadde den seansen, eller at vi gjerne hadde muligheten til å ta det av og til, men ikke hver dag. Men det er bare det her å justere kart og treng, da. Ikke liksom være så grunnleggende misfornøyd med at du ikke får det du alltid har hatt, men bare justere det inn og få det til å henge opp utenfor de forutsetningene du har, men ta vare på de små øyeblikkene.

Og det tror jeg faktisk, jeg kan si altså at de aller fleste i min bransje, selv om jeg av og til kan være uenig i mye av det som sies der også, så ser jeg jo det at det er ofte det som går igjen, at ikke tenk så veldig stort, ikke tenk så grandios, men tenk det at det er hverdagskjærligheten du må ta vare på. Og det er gjeldende for alle relasjoner. Mister du hverdagen, og da mister du relasjonen. Hmm.

Ja, men hvis man bor langt borte fra de man er glad i? Ja, det er det eneste jeg skal si. Der er jo faktisk teknologien fantastisk. Det er jo der teknologien har brakt oss nærmere hverandre, selv om vi aldri er så lenge borte.

sånn at er du langt borte fra noen, men har muligheten for å ha den lille innsjekken på telefonen fem minutter, for eksempelvis. Eller sånn som noen av ungene mine var små, ikke hadde noen besteforeldre i nærheten, det var FaceTime, så de faktisk fikk se, eller sosiale medier hvor du faktisk kunne også vise et bilde hvordan hverdagen var. Da kobler du på hverandre likevel, og så hjelper det å ivareta en relasjon på sin måte.

Men som sagt, jeg tror du må finne din form. Først og fremst. Ikke lete etter denne felles oppskriften, men finn din form. Det tar tid å finne sin form. Det er work in progress. Ja, hele tiden. Og det der med å justere livet, for vi er så forskjellige i hvor stor belastning vi har i livet, i forskjellige tider av livet. Det har vært noen tider i mitt liv der ting har vært skikkelig, skikkelig vanskelig.

At da er jeg klar til å se hvem som er skikkelig viktig i mitt liv, som jeg vil ta vare på, og som har stilt opp som jeg kanskje ikke hadde tenkt at, oi, det var helt utrolig hva du gjorde for meg når du så at jeg hadde det vanskelig. Det er de der relasjonene man ønsker å ta vare på da.

Jeg synes jo det eksempelet du har i boka din med folkene i Roseto, ikke sant? Jeg synes det er en historie som burde vært veldig mye mer over, fordi

Det ser vi jo i ulike kulturer rundt om i verden, at de som fortsatt har denne landsby-tankegangen, og det siver jo ut den nye, moderne livsformen i alle kanter av bøyene, så du finner ikke like mange av de lenger. Men det er jo noen som sier, og det her kan ikke jeg noe om, men de sier at desto nærmere du kommer ekvator, desto mer knyttet er mennesket sammen, og desto bedre har de det sammen. Men jeg tror bare det handler noe om at

de har en annen måte tilnærming til relasjonen her oppe i Kallenord. Men jeg tror i hvert fall generelt sett så tror jeg det her med å tenke at vi har noe å lære av historien også. Og når vi på en måte hele veien skal inn i denne moderne livsformen

Så ligger det masse muligheter der, men vi mister kanskje mer og mer av det intuitive i mennesket, og totalt parallell, men hele denne pauses ofte over hvordan vi lager så utrolig store diskusjoner om det som for meg er helt naturlig, altså når Torkel Fære skal skrive bok om solas betydning for mennesket, og det blir en kontroversiell ting, tenker jeg at

Altså når alt annet liv er avhengig av sola, hvorfor i alle dager skal ikke vi være avhengig av sola? Og når det er opplest å vite at hvis sola forsvinner, så dør alt liv. Ja, ok, men trenger vi egentlig vite så veldig mye mer enn det? Og solkrem hadde de jo ikke for 100 år siden, så det er jo ganske naturlig å tenke det at noe gjør det jo, både av pluss og minus, men at det skal være kontroversielt å tenke det at det å ligge i sola i 10 timer kan...

øke faren for å få kreft, versus å være litt mer taktisk i forhold til hvordan du forholder deg til sol. Og sånn tenker jeg om det meste, og sånn tenker jeg om relasjoner også, at intuitivt sett så er vi bygd for å knytte oss til andre mennesker, og vi er ikke bygd for å være koblet på telefoner og sosiale medier, og så videre og så videre, og da må vi bare kjenne det at det har en pris.

Og så kan vi alle sammen ta valg om å koble oss litt mer av og koble oss litt mer på det som er intuitivt. Men det krever trening, og det er work in progress. Så vi startet med å puste, og jeg tenker at det synes jeg generelt sett også er en sånn ting som vi gjerne må begynne å tenke på, at vi skal ta mer tilbake enn puste litt mer helt ned i magen.

Helt på tampen her, Anders. Hva er det du ser går igjen i dine timer? Hva er det du ser vi sliter med i relasjonene våre? Og sånne små ting vi kan gjøre som gjør ting lettere for oss.

Nei, jeg synes vi strever med mange ting, men jeg tror først og fremst så strever vi med for høye forventninger. Jeg sa jo ikke, jeg glemte jo hele ligningen, men det er ikke sant, jeg snakket om det som meiringsbærer når jeg snakket om verdiene dine, men det jeg ikke sa, er jo det at det folk kommer inn med, er at de ønsker å snakke noe om kommunikasjon, og i kommunikasjonen så ligger det veldig mye forventningsavklaringer og forventninger som vi ikke møtte, og så videre. Bak alle konflikter så ligger det en forventning som vi ikke har møtt. Og

Derfor tenker jeg at det å være litt mer opptatt av forventninger til deg selv, forventninger til andre, forventninger til livet,

Det må være et samsvar mellom hva du har kapasitet til og hva du faktisk har forventninger til å få til. Og hvis det blir en for stor mismatch mellom det, da blir vi veldig depressive, og da føles livet tungt, og da føles det som at vi mister vår glipp av livet. Så da må du justere, ikke sant? Og det er faktisk enklere å justere forventningene veldig raskt enn å justere kapasiteten din. Det tar ofte litt lengre tid.

Så forventningsjustering tror jeg nok er noe alle strever litt med. Som sagt, til seg selv, til relasjoner, til livet. Så det er nok et sted å begynne. Jeg var inne på det stedet, det å bare godta det at det å velge en ting, det gjør at du velger vekk noe annet. Velger du den kaffen med en kollega, så velger du samtidig å kanskje vekk en fotballtrering med gutten din.

hvilke nytteverdier har hva? Noen ganger er den kaffekoppen riktig å ta, noen ganger bør du heller være på den fotballtreringen. Det å være litt mer bevisst på hvor tid jeg har, og ikke prøve hele tiden å rekke begge deler. Og så hadde jeg også lyst til å si, for jeg vet at du stiller deg spørsmål, og det her med skråsikkerhet, som sagt. Ikke vær så veldig skråsikker. Ikke vær skråsikker i møtet med partneren din, ikke vær skråsikker i møtet med barna dine, ikke vær skråsikker i møtet med deg selv heller.

For skråsikkerhet, det gjør at du får en masse blindsoner, og du vil også møte masse motstand, og bruke masse energi på det du ikke kan gjøre noe med. Så det å være litt mer nysgjerrig på deg selv, på relasjonene dine, og på hva du synes egentlig livet ditt skal handle om. Og Simon Sinek sier jo på en måte veldig fint det her med, og det

citatet elsker, det er det her med at vi må slutte å hele veien lete etter det her perfekte. For det vakre med å være menneske, det er det uperfekte. Det at vi roter det, og at vi hele veien er underveis, og at vi gjør feil og lærer underveis, det er det som er menneskelighet. Og det må vi ikke miste. Fordi at i alt det her

Det er veldig mye bra med selvutvikling og optimalisering, og det ligger litt som en livskraft i oss til åg, men hvis det skal ta over, og at det er malen for et godt liv, så risikerer vi å gå glipp av livet. Det er viktig. Det er skikkelig viktig det du deler.

Det har vært en sann glede å ha deg i studio, Anders. Skikkelig, skikkelig hyggelig. Hvor kan mine lyttre nå deg? Nei, jeg har jo Instagram-kontoen min, som er partner-arpeuten-anders. Der svarer jeg stort sett på meldinger. Jeg har ikke like mye trafikk på den kanalen som det du har, foreløpig. Så jeg klarer stort sett å svare på de fleste henvendelser der.

Ellers kan de gå inn på hjemmesiden min, som heter www.farhus.as. Der ligger litt bakgrunnen min og hva jeg tilbyr. Der kan du også booke en gratis bekjent halvtime, hvor du får lov til å stille spørsmål om måten jeg jobber på, og om det er en god match. For det er kjempeviktig å få fram at skal du ha hjelp av sånne type prosesser, så må du kjenne det at kjemien med den du skal jobbe med stemmer.

Ja, for det kan være verdens beste terapeut, men har man ikke noe god energi oss imellom, så blir det ikke de gode samtalene der som er så viktige. Takk for den viktige jobben du gjør, Anders. Og hvis du hører på denne episoden og tenker at den har jeg lyst til å dele, så del denne som vi får ut en god kunnskap. Nå må jeg nå lukke på doktoren etter Dragland. Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Håper dere får kjent på masse god relasjonell energi. Ha det godt!

Musikk Musikk