‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

6/12/2025

#205. Empati, akuttsituasjoner og hva som virkelig betyr noe her i livet. Med lege Hilde Wara og Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Podkasten "Leger om livet" intervjuer Hilde Wara, anestesilege og sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. De diskuterer viktigheten av empati, tillit i team og førstehjelp i akutte situasjoner. Wara fremhever betydningen av å være et godt lagmedlem, å dele kunnskap og å ikke være redd for å be om hjelp. Samarbeidet med Stiftelsen Norsk Luftambulanse er sponset.

00:01

Hilde Vara deler viktig innsikt om empati, tillit og teamarbeid i akuttberedskap under dagens episode av Leger om livet.

08:17

Emfasen ligger på samarbeid, empati og trygghet i helsetjenester for å sikre best mulig pasientbehandling.

11:48

Perfeksjonisme hindrer samarbeid og tillit, mens åpenhet om usikkerhet styrker lagets kapasitet og pasientsikkerheten.

16:48

Vi må prioritere empati og gode intensjoner for å skape et trygt og effektivt team i helsevesenet.

22:29

Taleren uttrykker hvordan livet i et samfunn med utfordringer gir en dyp mening, ansvar, og muligheten til å gjøre en forskjell for barn og naboer.

Transkript

Nemnt i episoden

Hilde Wara

Anestesilege, luftambulanselege og sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Intervjues i podkasten.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Sponsor av episoden og arbeidsgiver for Hilde Wara. Nevnes i sammenheng med førstehjelp og akuttmedisin.

Leger om livet

Tittel på podkasten der intervjuet finner sted.

Anette Dragland

Utdannet lege og vert for podkasten "Leger om livet".

Empati

Et sentralt tema i intervjuet, viktig for å bygge tillit og støtte i akutte situasjoner.

Tillit

Nødvendig for effektivt teamarbeid i akutte situasjoner. Viktig for å dele kunnskap og be om hjelp.

Førstehjelp

Diskusjon om hvordan utføre førstehjelp i akutte situasjoner, inkludert HLR og Heimlich-manøver.

Akuttmedisin

Et sentralt tema i intervjuet. Viktigheten av samarbeid og trygghet i akutte situasjoner.

Teamwork

Hvordan bygge et effektivt team som fungerer godt under press. Viktig for å redde liv i akutte situasjoner.

Kirkenes

By i Norge hvor Hilde Wara bor og jobber på sykehuset.

Londonhems

Et sted i London som nevnes som et eksempel på en arbeidsplass med fokus på mellommenneskelige egenskaper.

113

Nødnummer i Norge som nevnes i sammenheng med å varsle om akutte situasjoner.

Akutt ABC

Et førstehjelpskurs som Stiftelsen Norsk Luftambulanse tilbyr.

norskluftambulanse.no

Nettsiden til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, hvor man finner mer informasjon om førstehjelp.

Heimlich-manøver

Førstehjelpsprosedyre for å fjerne gjenstander fra luftveiene.

Russland

Nevnes i sammenheng med Kirkenes' beliggenhet og den eksistensielle situasjonen der.

Deltakarar

Guest

Hilde Wara

Host

Anette Dragland

Sponsorar

Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Poeng

Ingenting gror fra utrygghet. Utrygghet smitter.

Viktigheten av å skape et trygt og støttende miljø.

Perfeksjonisme gjør ingen trygg.

Å være ærlig om egne begrensninger er viktig for et godt team.

Den største forskjellen jeg gjør, det gjør jeg gjennom andre.

Å fokusere på å hjelpe andre til å prestere sitt beste.

Å være snill er et aktivt valg du er nødt til å ta hver eneste dag.

Viktigheten av bevissthet og ansvar i mellommenneskelige relasjoner.

I en akutt situasjon kan du ikke gjøre noe galt.

Oppfordring til å handle i stedet for å la frykt for å gjøre feil lamme.

Påstandar

Befolkningen er en av de aller viktigste ressursene i akuttmedisin.

Understreker viktigheten av folkelig engasjement og førstehjelpskunnskap.

Brandfolk redder over 500 liv i året gjennom førstehjelp.

Illustrerer den store effekten av enkel førstehjelpskunnskap.

I situasjoner med drukning hos barn, bør man prioritere innblåsninger før kompresjoner.

Spesifikk førstehjelpsinstruksjon for barn.

Lignende

Lastar

Musikk

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland. Jeg er utdannet lege, og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg gleden av å ha med meg Hilde Vara i studio. Hun er anestesilege, luftambulanselege og sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Og da vil jeg si takk til alle dere som har lyttet med meg.

Denne episoden er laget i samarbeid med nettoppstiftelsen Norsk Luftambulanse. Hilde er kjent for sitt sterke engasjement for akuttberedskap, førstehjelp og empati i praksis. Hun brenner for hvordan vi som mennesker, både helsepersonell og helt vanlige folk, kan bli tryggere, tidligere og bedre støttespillere for hverandre.

I denne samtalen skal vi blant annet snakke om hvorfor empati er så viktig, og hvorfor tillit i time avgjøres, og ikke minst hva du bør gjøre hvis du er den første som kommer til en ulykke. Hjertelig velkommen, Hilde! Tusen takk skal du ha. Her fikk jeg inn en lite dame med stor personlighet i studio, og jeg gleder meg skikkelig til denne praten. Tusen takk, takk det samme. Du bor i Kirkenes? Det stemmer. Og anestesileg, hvor lenge har du vært der?

7-8 år kanskje, spesialist da. Ja. Ja, 60 år. Og vi hadde en god prat før jeg slo på record-knappen, så nå må vi bare sette på record, for det som også er... Du sier som også bra, Hilda, og jeg er så glad for at...

Jeg får lov å ha deg her i studio med meg. Du har flyttet helt fra Kirkenes i går. Det stemmer. Først, jeg leste at du var sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, men at du ikke er sjefat. Hvordan går det? Ja, det tror jeg stemmer veldig godt. Jeg tror ikke at du trenger å være autoritær for å lede laget. Jeg tror at laget er veldig mye viktigere enn individet. Og pasienten, helt avhengig av at alle kommer over målstreken.

Pasientene er helt avhengig av at alle fungerer, og jeg tror med veldig sterke individer med perfeksjonisme eller noen utstrål i resten, så er det stor sjanse at de andre fungerer dårligere mer enn at de fungerer godt. Så jeg tror på ro i rommet, det å facilitere selvtillit i hvert enkelt ledd,

at du er et menneske som folk trives rundt, som de får lov å ha selvtillit sammen med, det tror jeg er en veldig mye større brang på vegne av pasienten. Ja, og det der er jo, det er så viktig, men det er også veldig underkommunisert, det at vi som team skal fungere, for det er jo kanskje ofte at det er noen som skinner litt mer enn andre, og at man, jeg husker hvertfall veldig, veldig godt når jeg jobbet som turnuslege, og hva jeg

hva vi kan si, nederst på rangstigen av legeren. Den som kunne minst, følte jeg, og det var jo sant. Jeg hadde minst erfaring, minst kunnskap, og det var så stor forskjell i hvem jeg jobbet med

Hvor mye ressurser jeg klarte å komme. Hvor god jobb jeg følte jeg gjorde. Det hengte veldig av hvem jeg jobbet rundt. Sykepleierne, legerne rundt. Og hvordan de spilte meg god. Det der er så viktig. Men hvordan skaper man et sånt team? Hvordan skaper man en sånn kultur? For det har jo dere vært veldig nøye med. Ja.

både i stiftelsen Norsk Luftambulanse og når dere er ute på oppdrag så har jeg skjønt ut fra våre samtale at det er noe dere har integrert i

Ja, så det er et kjempe stort fokus i luftambulansen, og noe av det jeg er aller mest stolt av. Jeg bruker å prøve å forklare det sånn at når vi kommer på jobb på mandag, min vaktuke den er altså 24-7 i syv dager sammenhengende, så er de samme tre da, er som den tredje. Hvem er de andre? Om det er redningsmålene så er det pilot. Ok, så dere tre er et team i syv dager? Ja, ja.

Og når vi møter hverandre klokka 12, så kan det godt være at vi aldri har truffet hverandre før. Og to minutter over 12, så kan det jo være at et menneskeliv holder på å gå tapt. Det betyr at hver enkelt av oss ikke trenger å fungere optimalt, men tilsammen må vi klare å levere på vegne av pasienten. Så det jeg pleier å si, at det er den aller viktigste kvaliteten som jeg leverer til det teamet, det er at jeg

veldig fort, klar å levere til time mitt hva jeg kan og ikke kan, altså at jeg lever godt med de tingene jeg ikke kan, at jeg er trygg nok til å klare å formidle det til time mitt, altså klære meg av fort til to folk jeg aldri har truffet før, og det at jeg liksom har innsikt at det er ikke der verdien min ligger eller faller. Så betyr at i løpet av to minutter må jeg klare å få fortelle dem

At det her har jeg aldri gjort før, og så må jeg være en såpass ok person at de også har lyst til å fortelle meg det i løpet av de samme to minutter. At ikke heller de kan. Men laget i lag er jo såpass oppvakt og kapabel at vi klarer å lese oss til det, ringe en venn eller finne ut av det i lag. Så jeg tror det liksom fullt og helt på at det er de ferdeste tingene vi ikke klarer å løse i lag. Og det er faktisk sånn at jeg sjekker aldri hvem jeg går på vakt med.

Selv om jeg skal være syv døgn sammen med to helt fremmede folk, så har jeg aldri vært noe interessert i å finne ut av hvem er det før jeg går på vakt. Og det kjenner du sikkert ikke igjen fra sykehuset. På sykehuset har du ikke lyst til å vite hvem det er som skal gå på vakt med deg. Stort?

Så den der flate strukturen som vi har i helikopteret, som gjennomsyrer hele virksomheten vår, den er så utrolig viktig for det oppdraget som vi leverer, som jo er pasienten sitt. Alt det fine ligger i det samarbeidet mellom tre. Og alle vi triv, vi er luftambulansepersonell. Piloten liker mye som doktoren. Redningsmannen liker sånn.

Det er ikke så ofte man hører dette, at en mann av sessilegget sier, jeg kan jo ikke dette. Men det er jo sånn at dere kan komme opp i helt usannsynlige ting som man ikke har lært om, og det er umulig å bli lært opp i det, for det har aldri skjedd før akkurat sånn på den måten som dere står i. Så dere må jo være veldig gode til å hente ressurser og finne ut hvordan man skal gjøre det i en gitt situasjon til enhver tid, og det er jo

Da trenger man jo tillit. Det er jo veldig sjeldent at de ressursene du trenger ikke finnes i rommet, eller tilgjengelig for deg. Det gjelder jo bare å evne og finne frem til det. Og det kjenner du sikkert igjen. Det er sikkert noe du har lært deg gjennom livet. Jeg har med meg selv det oppgjøret som sier at hvis den ressursen finnes i rommet, så skal jeg vite om den.

Og da handler det jo også om å, som du sier, tørre å være såpass ærlig at man har ikke alle ressursene selv. Og jeg tenker at det er den kulturen dere har skapt, hvor vanvittig viktig den er, og den kan jo også integreres i alle andre typer jobber. Dette er jo ikke særlig egentlig bare for luftambulansepersonell, kjent dette. Det å ha tillit til at vi som team kan få til de fleste utfordringer,

er jo enormt viktig, men hvordan har dere fått til en sånn kultur? Jeg blir veldig nysgjerrig da, for jeg har jo jobbet på flere norske sykehus, og jeg vet jo at det kan være ganske stor forskjell med hvem du jobber med, blant annet, om du føler at du får tilgang til de ressursene, og føler at du er trygg nok til å ikke vite det. Ja.

Nei, det er en stor bevissthet i seleksjon. Det samme gjelder jo for eksempel for marinjagekommandoen i Norge, som selekterer på ganske lik måte etter min innsikt da. Der det handler om hvem du er som menneske, altså dine mellommenneskelige egenskaper, at du spiller andre god, at du er en god lagkammerat, at du er trygg nok til å...

klær deg av at ditt største hensyn det er helheten og oppdraget og for oss pasienten det betyr at laget ditt må vite hva du ikke kan, jeg må vite er det noen andre som kan det her og det er for meg fullstendig likevildig hvem av oss som leverer det for meg kan jeg like gjerne vaske eller rydde hvis det er den oppgaven som gjenstår da hvis de andre oppgavene er dekt så vil jeg, altså vi vi fasiliterer hverandre og

komplementerer og kompletterer oppdraget i lag. Så vi i lag skal løse dette. Hvordan gjør vi det best? Er det du som tar luft ved en eller jeg? Jeg får ikke det til, kan du prøve? Da legger jeg av en flone i stedet, og så videre. Da bytter vi bare rundt rett og slett. Jeg synes det er veldig hyggelig å se at det her, det breder om seg nå, og mange av de yrkene som vi liker å kalle eliteyrker, begynner å ta til seg de her verdiene og det her fokuset.

Så for eksempel prate med en av de her ledende skikkelsene i Londonhems. Det er det kuleste stedet å jobbe for alle som jobber.

som bryr seg om akuttmedisin. Og de har ekstremt hørn over på pasienter, over bare alvorlige pasienter. Og når de selekterer, så kan man gå de bort helt fra pre-kvalifikasjoner, foruten om det som er helt åpenbart av krav, og ser kun på det mellommenneslige. Så de går på dypt intervju, og det mest øverste prioritet er å kartlegge evnen til empati. Nei!

Og det er tøft, sant? Så jeg er fanebærer av akkurat det poenget her, og er det noe som gjør meg stolt av luftambulansen, så er det at vi er godt på vei til å etablere det også som våre sønnheter. Men hva vil du si er empati egentlig?

Så jeg har lært meg av mamma, sant? Ingenting gror fra utrygghet, sant? Og utrygghet det smitter som ille tørt kress, sant? Så jeg vet at hvis jeg kommer inn i et operasjonsrom der ting står på hodet, så er den beste måten jeg kan snu det på, det er å...

Gi selvtillit. Så det betyr at hvis jeg blir ropt til for eksempel, sånn kan det godt være når krisene er ute, det er mye energi i rommet, av og til negativ energi, for det er mye stress. Replikkerne blir kanskje for direkte, og man klarer ikke riktig å ta hensyn til det her helt generelt.

Det som vi trenger for å føle trygghet da. Og hvis jeg kommer inn i det rommet, så vet jeg at min oppgave er ikke å være helt her. Det er å strekke ut en hand, en hand på skulderen og si hva trenger du nå? Og det vil ofte være selvtillit. Trygghet. Tre dype impulser, sånn som du lot oss gjøre i starten av samtalen her. Bare finne roen. Hva trenger du at jeg gjør det? Ja, men jeg finner ikke frem til. Ok, hvor er det? Jeg skal føre og hente det.

Det er bare å få ned stemningen, altså få roen i rommet. Få pulsen til å senke seg slik at vi finner frem til det beste i oss selv. De fleste av oss besitter ekstremt med ressurser, men vi har nødvendigvis tilgang til dem. Tilgang til tankene våre, tilgang til hjertet, tilgang til innsikten. Og vi trenger lav puls for å finne frem til det. Så min mor har lært meg at jeg får ikke dømme noen før jeg har bidratt i det ansvarlighetsarbeidet og først får de trygg.

Da kan man se hvordan mennesket, hvordan gjør du det for din egen del? Jeg tenker, dere kommer jo opp i ganske mange krevende situasjoner. Kanskje situasjoner der du kan bli redd for at det ikke går bra. Hvordan klarer du å holde roen i de situasjonene der? Jeg tror det handler mye om hvordan...

lager har det sammen. Og jeg har å si, jeg er kjempebevist rundt det at, altså, perfeksjonisme gjør ingen trygg. Så jeg vet med meg selv at om jeg sier høyt, det her kan jeg ikke, eller jeg husker ikke hvor man gjorde det, så fjerner det ingen verdi.

fra meg. Det gir hele verdi til laget. Jeg har så kapable folk rundt meg, at som aller ofte, så er det noen andre rundt meg som kan det. Eller som husker. Kanskje hvis jeg er stresset, så vil jeg si sånn, å, husker du, hva var doseringen på denne antibøyeren? Nå er jeg helt i erntøppet.

Jeg kommer dit i livet at det koster meg veldig lite å si. Og jeg vet samtidig at det er kanskje det mest verdifulle jeg kan gi rommet akkurat nå. Det er ikke perfeksjonisme i en enkelt oppgave. Det er ikke å brillere. Og det bare tror jeg helt og fullt på. Så det tar bort den der bøgen med at man skal...

få til enhver situasjon perfekt. Ja, det er ikke der pasientene overlever. Det er i det som skjer mellom de ulike leddene. Så alle leddene i hele kjeden er nødt til å fungere for at pasienten skal komme trygt i havn.

Det betyr at det hjelper ingenting at du er perfeksjonert hvis du har frittet ut lagkameraten din. Hvis du stresser lagkameraten din så mye at den regner feil, for eksempel. Eller ikke finner frem til utstyrket huskerkor. Alt det er jo nødt til å fungere. Det er jo sikkert hundre LED og mer som er nødt til å fungere for at pasienten skal komme hjem.

til den trygge havna. Så de tre sekundene du taper på, for eksempel spørre, det er ikke der pasienten taper. Det er i misforståelser mellom folk, at turnuslegen ikke tord å si fra. Og som du startet med, at du følte det som den minst verdifulle, og det er jo en fullstendig feil fortolkning. Alle vet når du blir litt voksen at turnuslegen er, sammen med sykepleieren, kanskje de aller viktigste ressursene i sykehusene.

Det er dem som følger pasienten, det er dem som ser forandring, det er dem som er tett på, det er dem som har møtt pårørende, det er dem som har oppfattet behovene til pasienten, dem som har fått med seg helheten. Og det å ikke lytte til sykepleier eller grunneslegge, det er fullstendig kunstfeil som spesialist. Jeg tenker alt det du sier nå er jo så viktig i hele arbeidslivet. Jeg har jo mange venner som ikke jobber i helsevesenet, som ...

synes det er vanskelig å vise svakhet. Vi skal liksom alltid prestere, og hvis man ikke kan så googler man i full fart under bordet sånn at ikke sjefen får vite at du ikke kan. Ja, det er så mye frykt for å ikke være god nok. Jeg tenker det er en veldig banal analyse. Du vurderer jo ikke andre folk sånn. Det skaper jo også et veldig trygt miljø mellom de operative luftambulansene, for vi har mye tid sammen med hverandre.

Vi er nært hverandre under måltid. Vi sitter ved siden av når noen får en trasig telefonsamtale hjemme. Vi får se hverandre på godt og ondt, og det er liksom summen. Vi kan være trygge på at du har lest meg utifra en helhet, ikke en enkelt episode. Så det fasiliterer jo også en trygghet mellom oss tre da. Ja.

Og det er altså helt seriøst, uten å være prekondisjonert, så bare bra folk i Lufthavnblokk. Veldig, veldig stolt av kollegaene mine, som jeg liker å jobbe med alle som en.

Men har du alltid vært trygg på deg selv på den måten du ser at det du gjør er godt nok? Du står støtt i deg selv, selv om du står i veldig krevende situasjoner. Er dette noe du er født med, eller tror du du har tillegg nå den kunnskapen? For jeg tenker at mange mennesker jeg hører på nå tenker, å men...

Sånn er ikke jeg, for jeg kan jo ingenting, og jeg er ikke god nok, og jeg kjente at disse tankene kommer opp. Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har jo vært kjempe mye utrygg, men det jeg tror som jeg har vært heldig med, og kanskje aller heldigst med, det er et fantastisk menneske av en mor som har ladd meg få føle at det jeg gjør og den jeg er, det betyr noe. Utifra

Verdikompasset mitt utifra å forsøke å velge hver dag å være en snill person, og ønske å få andre til å føle seg ok, er selvfølgelig sånn som du og sånn som alle andre betvilt og tenkt og grublet veldig mye over om jeg er god nok, fortjener denne rollen. Jeg har jo vært kjemperedd for at noen skal trekke det korte strået med meg på vakt, kanskje noen andre hadde klart det her og ikke meg, hadde alle de der tankene.

Og det er mange ting jeg ikke er spesielt god til. Men jeg er skikkelig god til å finne frem til det i andre folk. Og som ofte så finnes det i rommet, eller på huset, eller på telefonen. Så det gjelder å ha en fairly god selvinsikt og trygghet nok til å liksom ta det innover seg og leve godt med det, og ta den telefonen når du trenger å ta den. Og så det å

Stoler på at du kommer, altså virkelig til og med som spesialist i anestesi og akutmedisin, så kommer du ekstremt langt med ønske om å være en god person, med samvittighet, med etterrettelighet, med å være nøye, med å føle ansvar, med å velge hver dag å være et godt menneske, om å ønske å skape gode følelser i andre, om å ønske å gi andre muligheter.

selvtillit, og skape et trygt klima. Å være den personen som trør til hvis du ser at nå er det sykepleieren som mangler ressurser. Nå er det rotet her, og alle stresser kanskje jeg skal rydde. Så jeg har plagget meg selv også mye med at for eksempel nå jobber jeg i Kirkenes på sykehuset, før jeg jobbet i Bergen, og hadde litt større faglig selvtillit der, fordi jeg hadde et mye større turnover og bredde på pasienter.

mye mer spesialisert. Jeg har stor bredd også nå, men turnoveren er veldig liten, vi har lite volym av pasienter, det går langt mellom hver sånn store katastrofe. Men jeg tenker at verdien min ligger i en følelse for helheten. Og det at jeg i den sammenhengen også er lokal,

Jeg vil ha en innsikt for eksempel i logistikk, i geografi. Der er jeg kanskje ikke like skarp på det helt sånn medisinsk-tekniske nå. På enkelte ting vil jeg vite hvem er det som kan det. Det vet jeg ganske godt. Sånn det er gjort med orientert. Hvem er det som er skikkelig god på det her? Vi ringer også. Så tror jeg det er en veldig trivelig type. Jeg finner frem til de svarene. Jeg passer på at jeg vet at kirurgen der er vikar.

Så han vet kanskje ikke at han skal ordinere antibiotika, sjekker om han har gjort det. Du så at det stod en stresset pårørende der borte. Har hun fått de svarene hun trenger? Gå dit. Sørg for at det er best kjent med pasienten, at det har gjort meg fortjent til å være der, at pasienten føler seg sett og hørt, like så pårørende. Det er liksom summen av alt det der som sier noe om du fungerer, og hvordan du spiller laget ditt. Og så er det liksom å prøve å leve med summen.

Også leve med at jeg i hver enkelt punkt kanskje ikke har den største leveransen. Den egenskapen du snakker om her, empati og evnen til å spille andre god, den tror jeg vi snakker alt for lite om. For tenk for en ressurs det er i et team. Og det er jo ofte mennesker som...

har mye empati, som kanskje føler at de ikke strekker til for at de ser alle andre og blir kanskje redd for at man ikke klarer å være like god. Men jeg vet jo liksom, jeg begynner å bli så voksen at jeg kjenner jo meg selv godt, jeg ser hvem jeg fungerer med, jeg vet hva de er vokser og hva de er virker. Det er jo rundt mennesker som får meg

til å ha det godt med meg selv. Jeg vet at jeg leverer bedre da, og da tenker jeg at den personen skal jeg være for de andre. Den som får dem dit til det ypperste av det de kan prestere. Og det gjør jeg ikke med å få fra mindre verdighetskompleks eller prestasjonsangst eller så videre. Vi har alle

alle sammen vært der når vi har blekket helt utsatt og nesten ikke klarer oss i navnet vårt. Det bør jo ikke skje i en akutt situasjon. Og da tenkte jeg at ok, det kan jeg i hvert fall, om jeg ikke er den som har mest volym av pasienter nå, så kan jeg i hvert fall få til det. Og det som imponerer meg aller mest i mennesker, om det er på jobben eller på gata eller i vennekretsen eller hvor det måtte være, så er det at de er snill. For å være snill, det er et aktivt valg du er nødt til å ta hver eneste dag. Det krever motstander

mot, og det krever at du liksom, jeg håper ikke unngår å ta de der banale analysene da. Altså ikke la de primitive instinktene liksom dra gårde med deg da.

Prøv å stå i det, prøv å gi det et par synapser før du tar en beslutning. Jeg blir rørt av å høre deg snakke, Hilde. Det er veldig, veldig fint å høre deg snakke om disse tingene, fordi jeg har ikke hørt noen snakke om det på den måten som du gjør nå.

Og jeg håper at det er mange ledere rundt omkring som hører denne og tenker, det der skal vi få inn i vårt team. For det er så utrolig viktig at man har de der egenskapene i et team. Jeg tror de fleste vil vel, spesielt dem som søker seg til helse, de har vel søkt seg dit av en grunn, for å prøve å gjøre en forskjell. Og jeg tror at alle som vil det, kan gjøre en forskjell. Og så er det opp til oss å facilitere det, og få fram det beste i hver enkelt.

Og det var også sånn de sa i Londonhems, da sa de at vi tror at vi kan lære hvem som helst, hva som helst. Og det er jeg helt enig. Det handler ikke om det. Det handler om intensjonene dine, om kompasset ditt, om at du ønsker å gjøre en forskjell, at du er nøye, at du er samvittighetsfull, at du er en grei person, at du vil vel. Jeg tror det er så enkelt. Jeg hører sikkert naiv ut og så videre, men...

Nå begynner jeg nok å bli voksen dama. Jeg tror at den største forskjellen jeg gjør, det gjør jeg gjennom andre. Og så tror jeg at når vi kommer sammen, en gjeng som har lyst til å være her, så er det nesten ikke grenser for hva vi kan få til. Det engasjementet har du jo også tatt med deg til kirkenes, har jeg skjønt. Du er jo en

engasjert av meg, og du er både, du driver med tur. Skal jeg bare fortelle, du snakket litt med meg om det på telefonen, og du engasjerte deg for et godt lokal miljø. Ja, det her lille store liv i denne lille store byen, Kirkenes, eller Sørvaranger, som det er kallet oppe i Finnmark, det er kommunen.

Der bor det 10 000 folk, og det er ikke det aller enkleste livet, sier de norske målestokk. Det handler mye om å være og ikke være, og det er

konkurser og problemer med vi har jo grenser til Russland det er ganske eksistensielt å bo der nå men det har også vært over lang tid samtidig så får du virkelig kjenne at livet ditt betyr noen ting der og det er litt som mora mi har lært meg jeg har ikke selvkvalitet og alt men jeg har oppriktig tro på at jeg kan gjøre en forskjell jeg føler hver dag når jeg står opp at det finnes et ansvar å ta her det finnes en forskjell å gjøre hvordan får vi løst det her

Det må jo være ett eller annet jeg kan gjøre, en eller annet jeg kan ringe liksom. Og det føler jeg at det samfunnet der som nå er blitt hjemme til ungene mine, de gir livet ti av ti. Og når jeg streber og suller og tenker på hvordan skulle vi få flyttet, så tenker jeg, hva er målet? Det er jo barn som gir livet sitt ti av ti. Og at du får et avtrykk på samfunnet, og noe mer tenker at det ikke er å hente ut av det livet her.

Jeg tenker at det er ingenting større enn det. Å få lov å kjenne at du gjør en forskjell, jeg vet at når jeg står opp om morgenen, så har denne dagen et potensial for at jeg kan gjøre forskjell for noen andre enn meg selv. For meg finnes ikke noe større misjon. Og i tillegg så har jeg glade barn.

som føler at de betyr noe. Naboene kjenner dem, de spiser middag hos reservebestemore her i nabohuset. Jeg har jo 120 turnbarn som jeg trener for. Jeg er ikke hovedtrener for alle sammen, men jeg har de største partiene. Jeg har gamle turner selv. Og det der å ha sånn 40-50 reservebarn som jeg har sånn mer eller mindre innsikt i livet til, det er en så stor

Jeg har ærlig lyst til å begynne å skrike. Det betyr så utrolig mye. Å få lov å være den der reservevoksne for så mange fine unger. Vi har over 15 nasjonaliteter i klubben. Og det som skjer mellom dem på kryss og tvers av alder, kjønn, språk, kultur. Det er russisk og ukrainsk i samme gruppe. Du kan ikke drømme om å være med på noe større. For meg er det veldig likt som å gå på jobb.

Det handler om å få laget til å fungere, og jeg får effekter hele tiden til både trenere og turnere for det. Også det er et stort poeng det som handler om selvtillit. Og det å prøve å kondisjonere dem til å tenke, det jeg føler er riktig rundt mennesket sitt verdi, at det finnes mange måter å være en god turner på.

Det finnes like mange måter å være en god trener på. For det vil ofte være sånn at et barn vil være imponert av meg for eksempel fordi jeg er turner og kan gå på hender. Men jeg er jo ingenting uten den som er god på økonomi. Jeg er jo ingenting uten den som klarer å holde system på, og så videre. Vi har mange ulike verdier, og det samme gjelder turnerene. Så vi snakker veldig mye om verdikompass på treningene. Vi har for eksempel totalt mobilforbud. Når de er på trening så er de alle sin.

Når de er på trening skal de ikke sitte med veninner som de har fra skolen. Vi skal få dem inn i nye strukturer, gi dem andre selvtillit og andre verdier, og prøve å si til foreldrene at vi skaper ikke verdensmestre her, men vi skaper noe veldig mye bedre enn det. Vi skaper unger som får lov å være lagkammerater, som vet at det gjør en forskjell for mange om du kommer på trening og hvem du er der. At du hilser når du kommer, at du er et forbilde for de unge,

At vi er ingenting uten laget. Turen i kirken er sted en lagidrett. Det er ikke sånn individuell idrett som du ofte ser på TV.

Det er seks og seks på laget. Og i begynnelsen synes jeg at det der var litt kjedelig, for jeg har tidligere apparaturner da, og det her er litt sånn trampett og sånt da. Men nå synes jeg at det er bare det aller fineste, for det er jo akkurat det sånne her har det på jobbsalen. Så vi må ha en som er god å trøste, en som tar litt sjanser, noen som gjør det teknisk riktig, noen som er fleksibel, noen som er spennstig, noen som er sterk.

noe som er den modelige, noe som er den rampete, og tilsammen så blir det det perfekt. Og sånn føler jeg det på jobb også. At vi skal liksom finne fremtid i det der. Ok, kanskje du skal stå først. Så for eksempel har vi veldig god erfaring med å ha den her som er mest urolig, som kanskje mange tenker at, nei, han kan ikke si til ro. Men hos oss så vil det ofte være den som leder laget. Det å gi det ansvaret. Så jeg blir imponert av dem som er snill, men jeg blir også veldig imponert av dem som tar ansvaret.

Det finnes alltid et ansvar å ta. Det er så mange vise ord her. Jeg bare så før med deg, jeg reiser rundt på skolen i landet. Det hadde vært veldig fint. Og så er det nok mange som er kjempeleie av meg når jeg står og messer moral. Men jeg tror på det. Jeg tror på verdien i livet. Det er det som lever mellom mennesker. Ingen blir lykkelig vakum. Så enkelt er jo det. Det vet vi jo. Vi trenger hverandre.

Og det å være en forskjell for noen, det kan vi gjøre hver dag, det har man hørt før, men det er så viktig poeng. Ja, og da, vi har jo en akutt aksjon, som sier at det starter med deg, og det tenker jeg er overførbart på absolutt alt. Det har vi pratet om nå, det starter med deg, det starter med det ansvaret som du føler for helheten,

Det samme er det hvis du er i en akutt situasjon. Hvis du kommer til noen som ikke har det bra, noen som er leise, noen som sørger, noen som ikke vil leve, noen som er påkjørt, noen som har fått hjertestans. Det starter med deg. Altså i en akutt situasjon så er det som aller viktigst for oss å få formidlet at det finnes veldig mye god hjelp og livradens hjelp som kan gjøre seg helt ufaglerte folk. Så det aller viktigste er å gjøre noe

Ikke være redd for å gjøre feil, det finnes veldig lite feil du kan gjøre. Det handler om å gjøre noe, engasjere seg, ta ansvar og tro fullt og helt på at du kan gjøre en forskjell, for det kan du. Hva kan man gjøre i en situasjon der det har skjedd noe akutt? Det jeg tror de fleste er redde for er å gjøre noe galt. Jeg har lyst til å si at det blir litt overføring, men du kan ikke gjøre noe galt.

Det det handler om er å gjøre noen ting, og det vil først og fremst være å varsle, få hjelpen til stedet der du er, altså få noen flere på laget, for vi redder veldig få alene, så det blir veldig viktig å få inn noen.

Det gjør ingenting om du mistolker situasjonen, om du overdriver eller regler at bare tar feil og han kanskje tok seg en blund. Det gjør ingenting. Vi er jo her for dere, og vi vil heller ha en overtriasjert situasjon. Det vil si en situasjon der du har tatt feil og det var bedre enn antatt. Så aner du at det kan være noe som står på noe som er feil, noe som er farlig? Varsle.

Der er det en app, jeg vil bare si det er øvd med min sønn, at han har fått den appen på sin telefon. Sånn at det er enkelt for de. Da trenger man bare å gå inn på appen, trykke på en knapp, så ringer man, og da vet man, vet de som, det er jo en av tre, de vet hvor du er. Ja,

Ja, så er det en fin app som er en av tre appene. Da kommer du til et panel av veldig flinke folk, veldig godt skolerte folk, som vil kunne hjelpe deg gjennom enhver situasjon. De vil kunne fortelle deg hva du skal gjøre, hvor du skal ta det videre. Samtidig, mens de prater, så vil de sende ressurser til der du er. Da er det kollegaene der med som sitter på medlytt, og samtidig sender ut ressurser til der hvor du befinner deg. Så

Så det første hvis du er i en akutt situasjon, er å varsle. Bare man har integrert det, tenkt over det. Få tak i hjelp. Det har skjedd noe, jeg må varsle. Få tak i hjelp. Det kan være å ringe, men det kan også være å rope til personen ved siden av. Ring 113. Og det å gjøre helt enkle tiltak. Det å sjekke om pasienten puster. Og hvis du er i tvil,

så tolker du det som å ikke puste. En pasient som har hjertestans, den kan godt gi fra seg lyder, gurgle, eller vi har noe som heter agonal pust, altså det er en slags unormal pust. Det du kan tenke da er at hvis du ikke får kontakt med pasienten, hvis du rister i pasienten og roper høyt, er du våken og du ikke får svar, så skal du bare begynne kompresjonen.

Så da vil jeg tolke det som hjertestans. Kan man gjøre noe galt der? Nei, du kan ikke gjøre noe galt. Hvis pasienten ikke har hjertestans, så vil han gi lyd fra seg og si sånn, nei, stopp. Og da har du ikke gjort noe galt. Det gjør ingenting. Hvordan gjør man kompresjonen opp her sånn kjapt? Så hvis du ser for deg, det blir så folkelig språk, hvis du ser for deg brystvortene til en mann, så setter du hånd bakan dine,

Dette er litt vanskelig å forklare på muntlig. Opp på brystbeinet, sånn cirka mellom brystvortene til en mann. Sånn cirka på denne høyden. Og så trykker du ned med stiv arme, altså stiv av armen helt fra skulderen. Og så stiller du deg med sånn at du har god tyngde over armene. Og så trykker du ned sånn cirka 5-6 centimeter, og så slipper du helt opp. Og så gjør du det i en takt sånn cirka 100 i minuttet.

Men så heter det seg at vi skal gjøre 30 kompresjoner, og så skal vi gjøre to innblåsninger. Men det er viktig for meg å si at viktigst av alt her, så er det kompresjoner. Hvis du synes det er vanskelig å ordne med pustinga, hvis du ikke har noen til å hjelpe deg, så skal du bare fortsette kompresjoner. Det vi vet at gjør en forskjell, det er kompresjoner. Det er den tiden du bruker med hendene på brystet til den som har hjertesterns. Det er det som betyr noe.

Så det har forenklet det? Ja. De offentlige retningslinjene er jo sånn at du skal ha 32 retningslinjer,

å fortsette med det, til du får en hjertestarter på plass. Men hvis du føler at du har lite ressurser, du er usikker, du vet ikke helt hvordan, så er det aller mest verdifulle som du kan gjøre, og du gjør ingenting feil da, det er å bare fortsette med kompresjonen. Eller så finnes det jo mange fine sider som du kan se på på nett. Du vil jo aldri, aldri angre på at du lærte deg førstehjelp. Så stiftelsen har...

på sine nettsider, fine tegninger og instruksjoner til hvordan dette foregår. Og det der tenker jeg bare sånn, jeg er utdannet lege, men jeg synes det er skikkelig godt å få en sånn en gang i året, så tar jeg det kurset der. Bare kjapt sett over, tenkt gjennom hva jeg skal gjøre, jeg jobber ikke med akuttmedisin, og jeg tenker, det der er så nyttig for hvem som helst. Bare ha sett det, det tar så kort tid, det tar lang tid,

ti minutter, så har du fått kjempeviktig enkelkunnskap. Ja. Så hvor er det man finner den? Så de her instruksjonene og forklaringene og bildene, det finner du på norskluftambulanse.no.

Yes, bare gjør det, for det tar deg så kort tid, og det kan være livreddende. Men jeg får stadig vekk, Hilde, får jeg meldinger, hva skal jeg gjøre hvis den situasjonen skulle skje? Jeg var jo så heldig å ha livberedt stensett fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse hos meg som gjest for et par år siden, og da fikk jeg altså inn denne meldingen.

Takk for episoden du lagde med Liv, Berit. Visste jeg hva jeg skulle gjøre da min seks måneder gamle baby satt en matbit i halsen i dag tidlig. Han har brekt seg så på mye mat før, men jeg så på hele han at dette var kutt. Jeg fikk han ut av stolen, holdt han i posisjon, ansikt mot gulv, mens jeg slo mot ryggen og ringte 113. Biten kom ut mens jeg snakket med operatør. Hadde aldri hørt om førstehjelp for baby før denne episoden. Takk.

Jeg sendte den til Oliveret og dit på Norsk Luftambulanser, og det var bare sånn, det er kunnskap som er veldig komprimert kunnskap som kan ha så stor effekt da.

Ja, det er veldig mange av de tiltakene som er livreddende. Stemme er enkel, og de kan hvem som helst lære seg. En av de mest verdifulle helseressursene som vi har i Norge, det er faktisk brandfolk. Så Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansierer en ordning der brandfolk lærer seg førstehjelp, og de blir også satt opp med utstyr, så om hjertestarter og så videre. Tallene forteller at de bidrar til å redde over 500 liv i året.

med et enkelt førstehjelpskurs. Brandfolk? Brandfolk. Tenk deg så veldig mye av de tingene som redder liv, som betyr noe for et menneske. Det kan hvem som helst gjøre. Jeg og du, læreren, eleven, barnehagen, mammaen, venninna. Og det er slett ikke usannsynlig heller at alle kommer til å møte på en episode sammen.

der du kommer til å være den viktigste personen i noens liv. Det handler jo også om psykisk helse. Det handler om å faktisk tørre å spørre hvordan det går, og mene det, og høre på svaret. Ta en ekstra telefon. Det handler om å engasjere seg når noen faller om på gata. Det handler om å følge med på ungene i trafikken. Det handler om å engasjere seg som trener, og være den der reservevoksen.

Det handler om å bare være et menneske som bryr seg, og så ha selvtillit nok til å tro at du kan utgjøre en forskjell. Jeg tror at de aller fleste er gode og vil godt, men dessverre ser ikke de fleste seg som så viktig for samfunnet, og det har vi lyst til å endre på.

Rent faktisk når det gjelder medisin, så er den vanlige befolkningen en av de aller viktigste ressursene i akuttmedisin. Så vi ser at staten har kommet med en beredskapsmelding, og staten forteller oss at befolkningen er en veldig viktig del av beredskapen. Og så har vi problemet at befolkningen ikke ser seg som det.

Og jeg tror ikke det handler om uvilje, jeg tror det handler om fraværet selvtillit. Og det er det jeg startet med da, å si at jeg mangler selvtillit på mange områder, men jeg henger meg ikke så mye opp i det, for jeg kjenner så mye bra folk som kan de tingene jeg ikke kan. Men jeg har denne gaven som jeg har fått fra mamma, om at jeg virkelig fullt og helt tror på at det betyr, at jeg betyr noe, og at jeg kan bety noe, og at det nesten ikke finnes grenser for hva jeg kan få til sammen med andre.

Hvordan klarer man å holde seg rolig da i en akutt situasjon? For det er jo...

kanskje litt viktig. Ja, klart. Til og med jeg kan jo bli urolig, selv om jeg er anestesispesialist. Det må du bare tillate fra deg selv. Alle vil være stresset i en sånn situasjon, og føle på ubehag, og gjøre det rett, og så videre. Men jeg er her nå for å fortelle deg at du kan ikke gjøre noe feil, og akkurat nå så er det du som er der, og bare du, og det er du som står for forskjellen hos den pasienten. Det vil si at alt du foretar deg nå, er bare en pluss. Ja.

Du kan ikke gjøre noe feil. Det å sørge for at du får noen andre til stede, rop om hjelp, ring om hjelp, få tak i hjelp. Styrk laget ditt, sånn at du får lagkammerater med deg. Er det noen situasjoner du tenker vi skal bare belyse kort nå, som er de mest vanlige å komme opp i? Altså, nå går vi mot sommeren, vi vet at det er flere tråkningsulykker. Er det noe vi må vite, som du tenker er greit, at du skulle ønske at alle kunne?

Jeg tror at det aller viktigste, og det høres jo litt rart ut å si når man kommer fra stiftelsen Norsk Luftambulanse, men det aller viktigste samfunnet kan bidra med nå, det er å være en god venn og en god lagkammerat. Det dør ti ganger så mange i selvmord som det dør i bilulykka.

Så hvis jeg skulle si at potensialet for å gjøre en forskjell, det gjør du med å engasjere deg i samfunnet ditt, om å prøve å smile på butikken, spørre et ekstra spørsmål, ringe en ekstra telefon, være litt ekstra grei. Når det er sagt, så er det mange som er i vannet nå, når det er sommer, og det blir veldig viktig å følge med på omgivelsene dine. De som holder på å drukne, de har ikke overskudd til å si ifra,

Så det vil ikke være lett å fange opp hvis noen holder på å drukne. Hvis du ser at noen går under, hvis noen har vært i en drukningssituasjon, så gjelder det, motsatt av det jeg sa i stedet, her gjelder det da faktisk, og da spesielt når det er barn, så gjelder det å gjøre innblåsninger først. Først før man begynner med kompresjon. Ja. Så på barn, så sier man at hvis barn, når de får hjertestand, så er det som oftest på grunn av pusten deres.

Og da er en av de situasjonene du kan komme opp i at et barn drukner. Og da gjelder det faktisk å gjøre fem innblåsninger først. Fem innblåsninger først? Så det er en situasjon som skiller seg litt fra alt det andre. Så hvis du skal huske...

Og jeg gjentar igjen at du kan ikke gjøre noe feil, men forskningen forteller oss da at når det gjelder barn, så er det som oftest pusten som er problemet, og da gjelder det fem innblåsninger. Og når det gjelder voksne, så er det som oftest hjertet, og da gjelder det kompresjonen. Og som du fortalte om i sted, så er det jo også en annen situasjon du kan være borte i, det er jo å sette noe i halsen. Og de aller fleste av de situasjonene vil løse seg ganske enkelt med enkel førstehjelp.

Og det gjelder litt etter størrelsen på barnet eller den voksne, så gjelder det noe som heter Heimlich-manøver, som de fleste kanskje har sett på film.

og helt til de aller minste som du legger over fang og gir noen dunk i ryggen. Dette her finner du også informasjon om på norskluftambulanse.no. Der får du også se tegninger og beskrivelser, små tekstnutter og sånn som forklarer deg hvordan du skal gjøre det. Kjempefint. Tusen hjertelig takk. Dette har vært en så god pra til deg. Jeg har blitt så rørt av å snakke med deg, og du setter

sette ord på ting som er viktige her i verden og jeg får lyst til å bare dra hjem til guttene mine og gi dem en god klem er det noe på slutten du har lyst å si? ja, sjokkerende nok så har jeg lyst å fortelle av viktigste av alt så er det å være snill og gå inn for å bety noe for omgivelsene dine bry deg

Du gjør en forskjell, og det begynner med deg. I et og alt så begynner det med deg. Tusen takk. Og hvis man ønsker å få mer informasjon om førstehjelp, eller hva man kan gjøre i en akutt situasjon, så går man inn på norskluftambulanse.no. Jeg legger også ved det i episodeinfo. Der finnes også et kurs du kan ta, som heter Akutt ABC.

Det kommer også et nytt kurs til neste år, en oppdatert versjon, som betyr veldig mye for oss at vi skal prøve å gjøre befolkningen trygg i de situasjonene her, som vi har snakket om. Så fungerer man best hvis man er trygg, men aller viktigst for oss er det å få fortelt at veldig stor del av livreddende behandling kan gjøres av en som ikke har noe medisinsk utdanning. De tingene som redder livet er veldig ofte veldig enkle.

Tusen hjertelig takk for at du ble med her i dag, Hilde. Tusen takk selv. Du er en veldig trivelig dama. Og til deg som lytter på, hvis du hører denne episoden og tenker at den er til nytte for noen, så del den, det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og meg når dere på, doktor Annette Dragland. Tusen hjertelig takk for i dag. Vi ønsker dere en kjempefin dag. Ha det godt.