‹ Tilbake til podkaster ‹ Lederpodden

6/1/2024

🤝 Hvordan møte psykisk uhelse som leder? [Ønskereprise]

Denne episoden av Lederpodden handler om å møte psykisk uhelse som leder. Det fokuserer på angst, depresjon og utbrenthet, og hvordan disse kan påvirke medarbeidere på jobb. Episoden gir råd om hvordan ledere kan støtte sine medarbeidere, og gir et innblikk i hva slags symptomer å se etter og hvordan håndtere situasjoner der medarbeidere sliter.

00:00

Podcasten diskuterer betydningen av psykisk helse på arbeidsplassen og gir ledere verktøy for å forebygge og håndtere psykiske helseplager.

08:25

Diagnoser kan både hjelpe og stigmatisere, mens angst og depresjon manifesterer seg ulikt gjennom kroppslig uro og negative tanker.

15:05

Angst, depresjon og utbrenthet påvirker arbeidsevnen forskjellig, og sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse må anerkjennes.

20:14

Psykologisk trygghet er avgjørende for trivsel og effektivitet på arbeidsplassen, og krever bevisst ledelse og åpenhet om psykisk helse.

36:01

Sjekk inn med deg selv, uttrykk empati, lytt aktivt, og vær tydelig for å støtte sykemeldte medarbeidere.

Transkript

Nemnt i episoden

NAV

NAV sin statistikk viser at 20 prosent av sykefraværet i norske virksomheter skyldes psykiske helseplager.

angst

En vanlig diagnose som ofte er forbundet med kroppslig uro og en fryktreaksjon uten et spesifikt objekt.

depresjon

En diagnose som ofte kjennetegnes av negative tanker og et grått syn på verden.

utbrenthet

En diagnose som kjennetegnes av mangel på energi og følelsesmessig utmattelse.

Arnhild Laueng

En psykologspesialist som har jobbet for å synliggjøre at det er mulig å ha en skisofreni-diagnose og fortsatt ha et høyt funksjonsnivå.

Cecilie Koss Furuseth

En person som har delt sin historie om å leve med bipolar lidelse og vist at det er mulig å prestere godt.

Stig Beck

En advokat som har delt sin historie om å leve med bipolar lidelse og vist at det er mulig å prestere godt.

ADHD

En utviklingsforstyrrelse som kan påvirke psykisk helse.

Herman Flesvig

En person som har gitt et ansikt til ADHD og vist at det er mulig å ha en vellykket karriere.

stress

En vanlig årsak til psykiske helseplager som kan føre til angst, depresjon og utbrenthet.

kronisk stress

Langvarig stress som kan ha negative effekter på fysisk og kognitiv fungering.

psykologisk trygghet

En viktig faktor for å skape et godt arbeidsmiljø og bidra til effektivt samarbeid.

NHN

Norges handelssyskole, der Bård Fyn forsker på psykologisk trygghet.

Lederprogrammet

Et lederutviklingsprogram som tilbyr en modul om psykologisk trygghet.

flytmodell

En modell som beskriver hvordan vi kan finne en balanse mellom utfordringer og ressurser for å oppnå optimal fungering.

angstsona

En sone i flytmodellen som beskriver når utfordringene er for store i forhold til ressursene.

komfortsona

En sone i flytmodellen som beskriver når utfordringene er for små i forhold til ressursene.

empati

En form for medfølelse der du prøver å sette deg inn i andres situasjon uten å bli overveldet av følelser.

sympati

En følelse av å dele andres smerte og bli dratt inn i deres følelser.

psykologkontoret

Et psykologkontor som tilbyr hjelp og støtte til ansatte som sliter med psykisk helse.

Lederpodden

En podcast om ledelse som gir råd om hvordan håndtere psykisk uhelse på arbeidsplassen.

Execu

En organisasjon som hjelper organisasjoner å utvikle ledere og ledergrupper.

Lederprogrammet.no

Nettstedet til Lederprogrammet, et lederutviklingsprogram som tilbyr kurs og opplæring i ledelse.

Emil Kulsveagen

Personen som har skrudd sammen denne episoden av Lederpodden.

lederpodden.no

Nettstedet til Lederpodden, en podcast om ledelse som gir råd om hvordan håndtere psykisk uhelse på arbeidsplassen.

Deltakarar

Host

Thor Åge Eikrapen

Guest

Bård Fyn

Sponsorar

Execu

Lignende

Lastar

Dette er en podcast fra Execu. Vi hjelper organisasjonene å utvikle enda bedre ledere og ledergrupper. Lær mer på execu.no.

Velkommen til Lederpodden. Mitt navn er Thor Åge Eikrapen. Jeg jobber som organisasjonspsykolog med leder- og ledergrupputvikling i Exeku. Og dette her er en podcast om ledelse. Og i dag skal du få gleden av å høre om igjen en episode som er spesielt utvalgt for deg fra vårt rikholdige arkiv. Kos det, og god kveld!

Hvis det er en god ting som har kommet ut av pandemien, så er det at stadig flere snakker høyt om psykisk helse på jobb.

Tidligere har dette vært et av mine minst populære foredrag. Nå er det i ferd med å endre seg, og vi ser at store konsern, småselskapet, andre aktører markerer psykisk helse større.

på jobb og prøve å ta noen initiativ for at vi skal snakke mer om hvordan vi kan forebygge psykisk uhelse, hvordan vi kan møte psykisk uhelse på jobb. Og i dagens episode så vil jeg gi deg som er leder eller HR-medarbeider noen innspill, noen perspektiver, kanskje noen verktøy på hvordan du best mulig kan møte psykisk helse og psykisk uhelse

på din arbeidsplass. Hvordan kan du forbygge, og hvordan kan du best mulig følge opp dine medarbeidere som sliter med ting som relateres til psykisk helse? Det er det vi skal snakke om i dag.

Vi må begynne litt med begynnelsen, og det er jo å definere noen bokser her. Psykisk helse, vi prøver jo å få det inn i noen bokser, det er jo det diagnose og diagnostisering handler om, og så er det ikke alltid at de boksene er like hensiktsmessige. En diagnose kan lett skabe forvirring og desinformasjon, heller enn å være klargjørende. Men jeg skal prøve å skissere opp litt om hva det egentlig er vi snakker om her. For det er jo mye fint prat om psykisk helse,

Men av og til blir det litt upresist, og jeg kan få følelsen av at det er et litt sånn pliktløp. Dette må vi snakke om, dette er viktig, og så er det veldig varierende, og folk egentlig legger i det. Men la oss gå til statistikken og kikke. Det NAV sin statistikk forteller oss, og det har vært relativt stabil siden begynnelsen av 2000-tallet, det er at kjøkkenet,

20 prosent av alt sykefravær i norske virksomheter som er meldt gjennom lege, 20 prosent skyldes lettere eller moderate psykiske helseplager. En ganske stor andel, og den øker, ikke dramatisk, og nå har jeg ikke sett tallene som er fra det siste året, de er ikke greide å finne, men det øker litt fra år til år,

Og det er en såpass stor del at dette her er jo noe virkelig en skal ta på alvor. Sykefravær, det representerer en stor utgift, det representerer en stor belastning for de som er sykmeldt. Så dette her er det gode grunnet til å ha et fokus på. Men, og er det vi snakker om? Når vi snakker om lettere og moderate psykiske helseplager,

Så er det tre diagnosekategorier. Det er angst, det er depresjon og det er utbrenthet. Og så skal jeg love deg at det ikke alltid i disse kategoriene er like lett å skille, og av og til kan vi rett og slett ha full pakke alt på en gang. Men for å skille litt fra det mer alvorlige, så er det andre type diagnose, sånn som

bipolar lidelse, skizofreni, personlighetsforstyrrelse. ADHD er en litt annen kategori. Det er ikke en psykisk lidelse, men kaller det for en utviklingsforstyrrelse, så det er noe litt annet. Selv om det kan for så vidt handle om psykisk helse, så er det noe litt annet. Men det som har skjedd de siste årene, som er fantastisk, og som det er all grunn til å feire, det er jo at...

Det endrer seg hvordan vi ser på dette her. For selv om jeg ikke skal snakke så mye om de tyngre diagnoserne, så er det sånn at

Det er ikke så mange år tilbake. Hvis du fikk en av disse diagnoserne tidlig i livet, så vil du veldig fort få beskjed av en psykiater eller en annen type spesialist om at dine muligheter i arbeidslivet er begrenset. Dine muligheter til å stifte familie og inngå relasjoner er begrenset. Du vil rett og slett møte en sånn deterministisk holdning om at hvis du tilfredsstiller disse diagnosekriteriene som noen her pønsker ut, ja, da er løpet kjør.

Sånn har folk holdt på i psykiatrien, legestanden, psykologene. Vi har rett og slett gitt folk en begrenset dødsdom på bakgrunn av en diagnose. Hvilket vi i dag vet er fullstendig feil.

og takket være noen helt modige mennesker som har gått foran og vist vei og bevist at det er faktisk ikke sånn. Det er sånn at du kan få en alvorlig diagnose på et tidspunkt i livet, men det betyr ikke at siste ord er sagt, og at de løype er lagt i det hele tatt. Og da må jeg få lov til å trekke frem noen personer. Psykologspesialist Arnhild Laueng.

Hun har gjort en fantastisk jobb med å synliggjøre at ja, det er mulig å ha en alvorlig skisofreni-diagnose, det er mulig å jobbe med det, og det er jo mulig å ha et ekstremt høyt funksjonsnivå, og løpe ei ikke kjørt på noen som helst slags måde. Helt utrolig. Cecilie Koss Furuseth, advokat Stig Beck,

som var i dagens næringsliv for ikke så veldig lenge siden, de har gitt et ansikt til bipolar lidelse, og det kan være for noe. Hvordan det funker for dem, hvordan de håndterer det. Folk som altså presterer, gjør en fantastisk jobb, og som i tillegg må håndtere en lidelse, men de har gitt et ansikt, og de har vist at dette her gjengler øye an å leve med.

ADHD, som altså ikke er en psykisk lidelse, det kalles en utviklingsforstyrrelse, der er det jo utrolig mange velfungerende mennesker som har gitt det et ansikt. Og jeg så nettopp en artikkel om grunder med ADHD, som brukte ADHD egentlig som et middel for å få ting til, og få ting gjort.

Altså, energinivået, graden av initiativ gjorde at de fikk en fordel som gründere, og jeg vil vel si at Herman Flesvig er den som kanskje på en aller best måte er greid å gi et ansikt til hva det kan være for noe.

Og så er det jo viktig å si at en diagnose er ikke en diagnose. Folk opplever det svært ulikt. Graden av fungering er svært ulig. Så selv om noen har greid å få noen gode historier ut av sin diagnose, eller at det har blitt en bra ende på det, eller at de håndterer det på en god måte, så er det selvfølgelig ikke sånn for alle. Og det betyr heller ikke at alle kan det.

Men la oss dra tilbake igjen til de diagnoser som du oftest møter på som leder, som kollega. Angst, utbrenthet og depresjon. Jeg skal prøve å tegne et lite bilde av hva er likheten og hva er forskjellen. Og da må jeg jo si at for et enkelt individ så er ME jo ikke bygd opp

som en diagnosemanual. Det betyr at du vil oppleve symptomer og plage som gjenger på kryss og tvers av de her firkantene eller bokserne som vi prøver å presse symptomene inn i. Så det er ikke et svart kvittbilder. Dette flyter lett i hverandre.

Og du kan ikke komme til noen for det om de har fått diagnoser sånn og sånn, så skal du forvente at de skal være på en viss måte for det du leste et sted, eller du har møtt noen andre. Altså folk opplever dette her svært forskjellig, og diagnoserne er jo bare et forsøk på å systematisere noe som egentlig er ganske usystematisk. Vi prøver å lage noen kategorier, for vi vil jo så gjerne ha litt system her i verden,

Og diagnosen kan være et hjelpemiddel til å få bedre hjelp, til å forstå litt av sykdomsforløpet og hva som fungerer for å få det bedre, men det er jo ikke alltid sånn. Av og til kan diagnosen fungere som et stempel som gjør at du føler deg stigmatisert.

At du føler deg utenfor, og av og til kan det gi deg en god forklaring på noe som ikke du har skjønt. Hvorfor er det sånn som det heter? Hva er dette her for noe? Så det er både fordele og bakdele med diagnosen, men la oss begynne med angst.

Angst er jo en naturlig mekanisme som vi alle har i oss. Det er fornuftig å bli redd når du ser at det er en trailer som kjører mot deg i 120 kilometer i timen. Det er naturlig å kjenne litt at du er litt redd når du tar opp et huslån som du ikke er sikker på om du kommer til å klare å håndtere. Det er mange situasjoner i livet der angstfølelsen, frykten, er på sin plass.

Men når vi snakker om angst i denne sammenhengen her, så snakker vi jo om en veldig kroppslig fryktreaksjon, som vi ofte ikke klarer å relatere til noe spesielt. Altså noen har fobie og den type angst, men når vi snakker om den angsten som det er mest på sykemeldingseidlene, så er det jo ofte den generaliserte angsten, GADD.

som altså handler om en kroppslig uro, en fryktreaksjon, men som ikke knytter seg til en spesiell hendelse eller noe som du kan peke ut, men du er bare aktivert, og det er veldig fysisk. For noen gjelder det seg utslag i at du svetter om natta, du er så urolig at du fær ikke sove,

Det er altså som å være i en konstant fryktreaksjon, men bare at når vi er det til vanlig, så synker denne aktiveringen ned igjen på et greit nivå, mens når du har angst, så er du aktivert store deler av døgnet, og det er slitsomt for kroppen.

Det gjør at det er vanskelig å konsentrere seg. Det er ofte vanskelig å tenke klare tanker, for denne uroen preger hele systemet vårt og kaprer oppmerksomheten vår. Det er vanskelig å konsentrere seg dypt på andre ting hvis hele kroppen din er urolig og du vet ikke hvordan du skal kunne ro ned, og du vet heller ikke hva du skal fjerne fra livet ditt for å få det bedre.

Så angst, hvis jeg skal enkelt forklare hva det er for noe, så er det altså en kroppslig uro som kan være intens og være veldig sterk, men som ikke du klarer å relatere til noe veldig konkret. Kirkegård snakker jo om dette her, altså angsten er frykten for ingenting.

Og så kan vi snakke om eksistensielle angst og mange typer angst, men sånn i utgangspunktet, litt forenklet, en kroppslig uro som er på sitt verste, intens og vond og som okkuperer deg.

Og som selvfølgelig gjør at det kan være vanskelig å fungere på jobb, for det krever så mye energi, det krever så mye oppmerksomhet, denne angsten, at det å skulle konsentrere seg om andre ting, det å skulle fremstå som glad, imutekommende, serviceinstilt, kreativ,

Jeg tror det er veldig, veldig vanskelig hvis du virkelig har fått angst, og det sitter godt i det. Og så er det noen som vil si at distraksjoner er bra, og det å gjøre noe annet og tenke på noe annet kan være veldig bra. Hvis du hele tiden har tid til å fokusere på angsten, så blir det bare en ond spiral. Så det er mange tilnemming til dette her. Veldig få fasiter, og folk opplever det forskjellig, men i utgangspunktet noe som krever mye mentalt overbevaring.

og fysisk, og som du selv om du skulle ønske det, så klarer du altså ikke å slå det av. Depresjon

Det er jo kanskje halvbroren eller fetteren, og av og til broren eller søstre, det er angsten. De har jo en tendens til å dukke opp i par, men rent diagnosemessig så skiller det da fra hverandre. Men depresjonen, sånn som det er definert, handler jo litt mer om tankene dine.

Så angsten om det kroppslige, depresjonen om tankene dine, triste tanke, negative tanke om deg selv, om fortiden,

om fremtiden, om nåtiden. Og du er på deg noen briller som ser verden med noen særdeles grå filter, der det er vanskelig å bli glad, selv om alle dine materielle drømmer skulle bli oppfylt. Å, du fikk den bilen, eller du fikk den baden du måtte være for nå. Og andre ting som du ønsker deg, selv om det skjedde full julaften for voksne.

så gjør det ingenting med humøret ditt. Du klarer ikke å kjenne på glede, du klarer ikke å glede deg til noe, du klarer ikke å se det lyse du er omgitt av, selv om du har det veldig tett innpå deg, og det er akkurat som det er ingenting av det som skjer utenfor deg selv som kan påvirke deg eller gjøre en positiv forskjell.

Og depresjonen, der er det jo mange som har prøvd seg å kurere det med å si, skjerp deg, ta det sammen. Men det er jo nettopp det som er problemet når vi snakker om psykisk uhelse, at du klarer ikke selv å gjøre noe med det. Du føler deg maktesløs, du føler at du mister kontroll, at depresjonen flytter inn i deg. Og det er en håpløs situasjon å være i. Og hvis du da kombinerer det med

Med angst er det klart at det er i en del jobber der det er vanskelig å fungere optimalt. Det betyr ikke at du ikke kan gjøre noe som helst, men det er vanskelig å fungere optimalt. Hvis du kjenner på både den kroppslige uroen og de depressive tankene, og dette her ligger veldig tett på det, så er det utfordrende å fungere optimalt i en del jobber.

Men igjen, det finnes massevis eksempler på folk som klarer å håndtere det på en måte øv, men det kommer an på hvilken type jobb du har, hvilke krav det er, mange hensyn å ta, men i utgangspunktet, hvis du har sterk angst og sterk depresjon, enten sammen eller hver for seg, så vil jeg tenke at mange typer jobber er det vanskelig å fungere ordentlig. Spesielt hvis det handler om at du skal tenke, du skal kommunisere med andre, du skal framstå på en viss måte, det kan skje.

være krevende. For eksempel å være motiverende foredragsholder, samtidig som du kjenner på en angst som holder på å spise deg opp, og du er deprimert og egentlig synes at alt er trist og leit, og det finnes ikke et snev av motivasjon i deg selv, ja, da skal jeg love deg at det er ikke den beste jobben å ha i det hele tatt. Den siste kategorien, utbrenthet.

relativt ny som diagnose, men et begrep som vi har forholdt oss til lenge, og som mange er sikkert kjent med. Og det er jo en rar ting, for vi snakker jo ofte om å gå på en smell og møte en lettvekk. Vi har masse av sånne folkelige begreper for å ta litt brodden av det alvor som ligger i dette her. Og det er nok sånn at det er mer sosialt akseptabelt å være utbrent

enn deprimert og engselig. For hvis vi er utbrent, så ligger det implicit en idé om at vi kan koble mot jobb, og at det er noe litt utenfor oss selv som er skylda, og da er det ofte lettere å prate om det. Selv om du egentlig er deprimert, så er det lett

og si at det er utbrent, for da er du egentlig en veldig flink person som har gjort ditt beste, men så har kravene blitt for høye, og det er ikke noe du kan legge på deg selv. Og det er det jo ikke uansett, men det er bare sånn det fungerer. Men utbrenthet er jo noe helt spesifikt, og min opplevelse er jo at jeg har kanskje blitt overrasket noen ganger opp igjennom når jeg har møtt folk som er virkelig utbrente, for det er noe vesentlig annerledes

enn angst og depresjon, selv om det ene kan føre til det andre, og det kan være symptomer som forekommer samtidig, så er jo utbrentheten her tappaheten for energi. Mange følelser er jo emosjonelt utbrent, de kan føle at de blir litt kyniske, altså de klarer ikke å håndtere andres følelse, heller ikke egne følelser, og for noen kan det få noen meget fysiske utslag.

Vi driver å lage skille mellom det fysiske og det somatiske og det psykiske, men det er litt tull egentlig. Det er en gang i hverandre. Det er massevis av kroppslig symptomer på psykiske helseplager. Det er jo ganske mange som har opplevd at den smerten i ryggen, i skuldra, i magen,

egentlig handler om noe psykisk. Så det der skille mellom psykisk og fysisk, der det er helt ok å snakke om alt som er fysisk, men veldig skummelt å snakke om alt som er psykisk, det er tullete. Det må vi slutte med. Kroppen og mennesket, vi er hele. Dette her henger nøye sammen. Men utbrentheten, det handler jo om rett og slett en totalt mangel på energi, og for noen så er det utslag i at de klarer ikke å komme seg opp.

av senga. Noen blir lyssky, noen blir sky for andre ting, noen kan utvikle hoste og andre kroppslig plage som en respons rett og slett som kroppen gir for å si frem at hei, nå er det nok her. Så utbrenthet er sånn sett annerledes enn de to andre diagnosene, men er

enkeltsymptomet kan forekomme samtidig. Når vi snakker om utbrenthet, så tenker vi ofte at det er jobbrelatert, og det ligger litt i diagnosekriteriene, men det er helt klart at med mange sånne type reaksjoner som i ferd, så er det ikke bare en ting eller en fakt.

som gjør at vi kommer der. Men jeg tror nok at for mange av oss så føles det litt sånn deilig hvis vi kan legge det litt sånn utlukkende på jobben. Og av og til er det på sin plass og helt rektig, mens andre ganger så er det en grov forenkling.

Hei, jeg heter Bård Fyn. Jeg er nørdeduktatt av samarbeid. Og det er fordi jeg gjennom mange år i forsvaret har kjent på hvor utrolig givende det er når samarbeid på jobb fungerer, og hvor utrolig slitsomt det er når samarbeid ikke fungerer.

Noe av det jeg har kjent på er hvor avgjørende min psykologiske trygghet er. Både for at jeg selv skal kunne ha det bra på jobb, men også for at jeg skal kunne gjøre det bra på jobb. Denne psykologiske tryggheten viser seg viktig for at vi skal kunne jobbe effektivt sammen mot de målene vi setter oss.

Her på NHN, Norges handelssyskole, har jeg de siste årene hatt gleden av å forske på dette temaet. Til høsten skal jeg delta med en modul på ledeprogrammet, og der skal vi dykke ned i hva denne psykologiske tryggheten er for noe og ikke er for noe, hvorfor den er viktig, og hvordan vi kan lede til psykologisk trygghet i praksis.

Det er gjort masse god forskning på dette her feltet, og jeg brenner for å gjøre den tilgjengelig og anvendelig for folk flest. Så vi skal se på hvordan vi kan bygge økt trygghet i arbeidsmiljøet, og bygge økt trygghet i lederrollen. Jeg håper å se deg der. Mer informasjon på ledeprogrammet.no. Ditt neste spørsmål dukker opp, hvis vi er litt sånn

Kunnskap om de her kategoriene, det er jo hva er det som, hvordan ser dette her ut da? Og det er ikke et svar på det heller, men hvis du som leder tenker at nå skal jeg se litt etter symptomet,

eller nå skal jeg forstå litt bedre og få min medarbeider oppføre seg veldig annerledes enn det vedkommende pleier å gjøre, så er det jo noen tydelige kjennetegn. Det starter jo ofte med en reaksjon på stress.

så kan altså den reaksjonen utvikle seg til noe litt mer, men i bunn og grunn så handler jo veldig mange av de her plagene, det er noe genetisk der og det er noe med miljø og det kan være historikk, massevis av faktore, men det er jo et eller annet med at det blir for mø da for kroppen, for hjernen for den enkelte, så blir det for mø og et bilde på det er jo at det blir for mange stressore

Noen av disse tresorene er synlige og lett å identifisere, andre er mindre synlige og kanskje umulig å se for deg som er leder. Du har ikke peiling på hva som beveger seg inni HAUT-Folk, så det er ikke sånn at alt er lett å oppdage eller forholde seg til.

Og det er ikke sikkert du som leder skal gå inn og forstå alt heller, men en vanlig respons på stress. Hvis vi tenker at stress er noe som kan skje episodisk, altså at du har en episode der du føler deg veldig stresset, litt engstelig, litt redd,

Og så blir det bedre igjen etterpå, så synker aktiveringsnivået ned igjen. Det er jo sånn vi liker å ha det. Men så er det jo av og til vi kommer opp i noen situasjoner der det er vedvarende stress. Vedvarende stress over tid. Og det trenger ikke bare være en ting. Det kan være mange stressorer som jobber sammen, og som på en måte akkumulerer, så det fylles opp.

Og da vil vi etter hvert få en stressrespons som kan gå over i en av de her diagnosene som vi snakker om. Og det vi vet da, det er jo at hvis du er stresset over tid og det etablerer seg som et sånt kronisk stress, så gjør det jo noe med den fysiske fungeringen din. For noen så er det stive muskler, det kan være svekket immunforsvar, appetitt, kvalme, diaré, puls og pust kan det gjøre noe med, svekket sansevne, mange ting.

Og så vet vi at stress påvirker oss kognitivt, og det kan en merke da når folk blir

litt mer av noe enn det de pleier å være. For eksempel at de har mer tunnelsyn. Ganske vanlig hvis du er stresset, altså at du ser ting plutselig veldig sånn utenfor perspektiv, altså du blir veldig låst på et syn og du ser ikke alt det andre, eller du kan overdreve viktigheten av et eller annet tema som egentlig ikke er så viktig. Svekk av hukommelse er vanlig. Det å prokrastinere, utsette ting mer enn det du pleier å gjøre,

dårlig dømmekraft, altså du tar risiko som ikke du pleier å ta. Søvnproblemet følger jo som en konsekvens ofte av kronisk stress, langvarig stress. Og at en lett misforstående ting, og blir misforstått. Og det handler om at hvis vi er stresset over lang tid, som da er forløperen til

De diagnoser vi tidligere snakket om, som oftest, så svekkes vår evne til kognitiv fungering, rett og slett. Vi greier ikke å prosessere informasjon på den samme måten som det vi pleier. Vanlige, emosjonelle symptomer på kronisk stress, det kan være irritabilitet,

Du blir mer bekymret, du har mer humørsvingninger, du har overreaksjoner, altså du kan reagere ekstremt emosjonelt på ting som du vanligvis bare pleier å smile til. Noen blir aggressive, noen kan bli paranoide, og du kan få...

Enkelte som blir veldig passive eller unnvikende, altså trekker seg unna, prøver ikke å bli sett, prøver ikke å delta, kan være vanskelig å få tag på, svarer ikke på telefonen. Og da skal vi ikke tenke at det er fordi vedkommende er en undersluntror eller ikke ønsker å snakke med oss. Veldig ofte er jo dette her symptomet på at folk ikke er det bra, unnvikenhet, et veldig mistolket symptom. Mange som blir...

såret og forbannet og trekket feilaktig sluttninger når folk blir unnvikende, mens ofte så handler det da egentlig om at det er et symptom på noen som ikke nødvendigvis hadde veldig bra. Så som leder så er det jo mulig å følge litt med på disse tingene, men du skal ikke diagnostisere, og du skal være forsiktig med hvilke sluttninger du trekker, men dette her er

endringer, og det er jo kanskje mest typisk at når folk begynner å få det dårlig, så merker du at det er endringer i måten de er på, fysisk, kognitivt eller emosjonelt. Og det kan jo være en grunn til å følge litt ekstra med, men med et omsorgsfokus først og fremst, og passe for å trekke noen sluttninger, eller sette noen diagnoser når du egentlig vet hva det er snakk om. Men hvis du ser sånne type symptomer,

og det gir deg litt bekymring, så er det jo lov å ta det opp. Og det skal vi komme til litt senere, hvordan du kan gjøre det på en god måte. Det som jeg greier med psykisk lidelse, psykisk uhelse,

Det er jo at med første blikk så kan det se ut som at det er én ting som forårsaker det. For eksempel jobben eller en konflikt. Og av og til så stemmer det. Av og til så er det den ene tingen. Men min erfaring når jeg er i en mer terapeutisk rolle,

Det er at de fleste som kommer til det stadiet, at det blir så ille at de fær en diagnose, de fær kanskje en sykemelding, de klarer ikke å fungere sånn som de ønsker i hverdagen, da er det som regel en kombinasjon av flere elementer sammen. Ofte pleier jeg å bruke en metafor som at det er en ryggsekk som det kommer en stein i, det gjenger bra, så kommer det en stein til,

Det henger jo bra. Og så kom den tredje steinen, og den var litt tung. Så det var litt voldsomt. Men vi klarer denne også. Og så kommer det hjemme en stein på toppen der. Og for noen så har jo den siste steinen vært pandemien og heimekontoret og alt som følger med.

Og det kan altså være en miks av mange ting. Vi kan snakke om ytre stressordet, arbeidsoppgave, familiesituasjon, livshendelse, dødsfall i nærmeste familie, arbeidsmiljø, grad av sosial støtte, har du folk du kan prate med, har du noen som du er fortrolig med, eller er det sånn at du holder alt i deg selv, dårlig økonomi, økonomi, jeg trener meg på å uttale det ordet riktig, økonomi, ikke økonomi,

Sjefen kan i seg selv være en ytre stressfaktor som er ganske betydelig. Bare sånn at du vet det, sjef. Du kan være en ganske stor stein i den ryggsekken. Og så er vi de indre tingene som ikke er mulig å se. For eksempel, i hvilken grad har du kontakt med dine egne behov versus de hensynene du til etter andres behov? Hvilken følelse av kontroll har du i eget liv?

Er det sånn at du føler at alle andre bestemmer hvordan ditt liv skal være, eller sitter du i førersette selv og kan ta litt styring av og til? Det vet vi at betyr en del, og det kan være ganske stor stressår hvis du føler at du ikke har kontroll i eget liv.

Dette her med manglerens evne til å prioritere. Klarer du å si nei? Vi vet jo at mennesker som alltid sier ja, de har en høyere risiko for å bli utbrent. Og tør du å prioritere? Eller lever du litt på akkord med deg selv, der du hele tiden

gjenge over noen grenser, noen verdier, så lever du egentlig på en litt annen måte enn det du vet at du vil. Det kan føre til indre stress. Og så er det jo en del ting som er med oss fra fødselen. Vi har en arv, alle sammen.

Vi har noen genetiske forhold som ikke vi styrer over. Vi har personligheten vår som gjør at vi håndterer livets utfordringer på ulikt vis. Og så er det min relasjonshistorie. Oppvekst. Er det mange avvisninger som du har måttet håndtere opp igjennom? Er det mange som er sviktet av det? Ble du sett ordentlig som barn? Er det noen mønster som etablerte seg i barndommen som noen gode strategier, men som ikke funker nå lenger? Alt dette her

kan være de steinene som fyller opp, og av og til er det synlige steiner, og av og til er det veldig usynlige steiner som er lett å nedvurdere og undervurdere viktigheten av. Men det er jo ingen tvil om at mange opplever at det å komme ut av en dårlig relasjon for eksempel, kan jo forandre hele helsesituasjonen.

Du kan gå ifra å være veldig syk til å bli veldig frisk. For det er noen stressorer som er lukket i den relasjonen, som ikke du har sett helt tydelig, men som er verdt det hele tiden. Og når du kommer ut av det, så blir ting bedre.

Som leder så skal ikke du være psykolog. Du skal ikke gå inn og forske på hvorfor det ble sånn, og hva slags behandling skal du ha. Men det er greit å ha med seg perspektivet, at veldig ofte når vi kommer til et punkt i livet at ting blir veldig vanskelig, og vi ikke klarer å fungere optimalt på jobb, så er det

et komplekst bilde, et sammensatt bilde med mange ulike elementer som virker sammen. Og så er det jo sånn at når vi færer det vondt og vanskelig, så vil vi gjerne ha noen enkle historier å putte det på. Ja, det var jobben, og av og til er det jobben, men i en del tilfeller så er det mer enn jobben. Det er et sammensatt bilde som handler både om noen indre forhold og noen ytre forhold.

Men det kan være en støtte i det å tenke at det er jobben, og som sagt, noen har rett, men av og til må vi gå litt dypere, og det er mer komplekst. Og så er det ikke nødvendigvis sjefen, og kanskje ikke sjefen i det hele tatt, som skal ta den jobben med å sortere i dette her, men det er greit å ha masse perspektiver for å forstå at dette her er som regel kompleks.

bakgrunn, så hvis du som sjef leiter etter grunnen hvorfor ble det sånn så kan du egentlig droppe den tanken allerede nå, det spiller ikke så stor rolle det som er viktig det er jo å forstå hvordan kan jeg som arbeidsgiver bidra hvordan kan vi bidra positivt her det er jo det som skal være ditt fokus, og noe kan arbeidsgiver gjøre, noe kan den ansatte selv gjøre, og noen ting har vi dessverre ikke kontroll på

En måte å se dette her på, det er jo at det å få en psykisk reaksjon, som de vi har snakket om, det er jo en ubalanse da, mellom din opplevde kompetanse og de ressursene du føler du sitter på, kapasiteten som du sitter på, og de utfordringene som du færger.

Og de utfordringene kan være av alle mulige slag. Hvis det er på jobb, så knytter det seg til antall arbeidsoppgaver, miljøet på jobben. Det kan være en helt høy å ta her, men litt av kluet her er å prøve å finne ut hvordan vi kan balansere mellom utfordringene og forventningene fra miljøet og det vi opplever som vår egen kapasitet.

Da er vi jo inne i Chichent Mihaly sin flytmodell, der vi da prøver å navigere mellom angstsona og den her komfortsona, som er et veldig demotiverende sted å være. Hvordan kan vi få til den perfekte balansen her? For det er jo ingen tvil om at vi må av og til nærme oss angsten litt for å ha det bra. Vi må pushe ting litt, vi må kjenne at det er liksom noe bryende med virkelig her. Og det er jo der mestringsopplevelsen ligger, men det er altså når det blir for mye krav.

i forhold til de ressursene jeg føler jeg sitter på, og når det gjenger for lang tid, at det kan utvikle seg til et problem og psykisk uhelse. Men som leder, hvordan skal du håndtere dette her? Hvordan skal du ta tak i

For det første så tenker jeg jo at alle arbeidsplasser har en jobb å gjøre når det gjelder å øke kunnskapen om psykisk helse. Sånn at vi kan snakke litt åpner om det, for det er jo sånn fremdeles at jeg vil jo mye heller ha bruket beinene på to steder enn å være dypt deprimert.

for det er så mye lettere å peke på det bruddet i beinet mitt enn å forklare depresjonen, altså jeg blir så ekstremt sårbar når jeg skal forklare min depresjon og jeg møter jo veldig lite forståelse, og jeg merker tvertimod at nå er folk redde

eller dette her blir skummelt for folk å ta tak i, og nå er det noen som begynner å fantasere det. Så hvis jeg skulle ha valgt mellom bruk i bein og depresjon, ingen tvil om at jeg hadde valgt bein og arm for så vidt jeg vil, før depresjonen, og det er jo kjipt at det er sånn da. Så det er en jobb å gjøre her, og du kan godt klage på åpenhet, og at det er alt for mange kjendiser som bruker sin historie som en sånn innsalgssgreie,

Helt i orden, klag i vei du. Men jeg er veldig fornøyd med åpenhet og alle som stender frem og forteller historien sin. For jeg tenker jo at skritt for skritt så gjør det at vi kan snakke om psykisk helse litt mer likt sånn som vi snakker om somatisk helse. Men som leder så må du følge opp enten før det har blitt en sykmelding for å forebygge og for å gi litt

tegn på det du ser, og det kan være viktig, for det er ikke alltid en merker det selv. Av og til blir den gradvis dratt inn i elendigheten, og så skjønner du ikke før du plutselig sidder der med begge beina i dritten, da skjønner du at nå har jeg kommet til et sted som det er vanskelig å komme seg ut av. Og det er jo litt av poenget her, at når en først blir sykemeldt, på bakgrunn av de her diagnoserne, så har hele tendensen til å bli litt lange sykmeldinger

og det kan være utfordrende for mange å komme tilbake igjen. Så din måte å følge dette opp på som leder, din måte å forebygge på som leder, er veldig viktig. Og jeg tror jo din rolle er utrolig viktig for å få folk tilbake igjen. Så leder, oi oi oi, du er med ansvar, og mange muligheter.

Det første er jo å ta en liten prat med deg selv og sjekke ut, og er det egentlig jeg vil her? Og er det jeg vil med denne oppfølgingen? Og er intensjonen min? Og det som bør være intensjonen din, det er jo å støtte den medarbeideren din. Det er å ønske den andre vel og uttrykke at du er viktig for oss. Jeg ønsker at du skal

komme tilbake på jobb så fort du føler at du kan det. Vi ønsker å strekke oss langt for å legge til rette og bidra hvis vi kan det. Og der tror jeg ikke du kan være tydelig nok i å uttrykke i klartekst din gode intensjon for den andre.

Og det er et skille mellom empati og sympati. Empati handler om en form for medfølelse der du prøver å sette deg inn i en annen situasjon samtidig som du anerkjenner at du egentlig ikke vet helt hvordan det føles, men du skjønner at dette her er krevende. Og sympati handler

Det er noe litt annet. Det er når vi blir dratt inn i følelsene og vi begynner nesten å føle det samme som den andre føler. Og da tenker jeg som en profesjonell leder, så er poenget at du skal holde deg på den empatiske siden og ikke gå inn i sympatien der du kjenner på ting og blir berørt og dratt inn. Da er det nok vanskeligere å være en god og trygg støtteperson.

Og dette her er jo litt en litt annen bruk av begreperen enn det vi bruker i dagligtalen, så det er helt greit, men det er altså hvis vi skal være litt psykologiske, så er det et skille mellom empati og sympati. Og du

Du skal ikke være psykolog, du skal ikke være hobbypsykolog, så det er liksom å prøve å forstå alt som, hvordan kunne dette her skje, og hva er historien din, og litt innsikt kan jo være greit, men det er ikke din rolle å grave for langt ned i dette her.

Og det er heller ikke nødvendigvis din rolle å være for aktiv på forslagsfronten når det kommer til hva skal til for å få det bedre. De tenker det lurt og overlater det til de profesjonelle som forhåpentligvis er involvert i dette her, og hvis ikke så kan jo du være en bidragshyter kanskje der til å få noe til å skje. Flere og flere arbeidsgivere har jo avtale med psykologkontoret og muligheter der, så det er jo en greie.

Hvis det er en ferdighet som du får bruk for i samtale med sykemeldte, uansett hva de er sykemeldte for, men kanskje særlig når det knytter seg til psykisk helse, det er din evne til å lytte på et høyt nivå. At du klarer å lytte uten å assosiere til dine historier, dine referanse, hva du vil, men bare være hos den andre og høre det som blir sagt.

Hvis du klarer det, så tror jeg mødet ligger til rette for å få en god oppfølging og gode samtaler. Det verste, noe av det kjipeste, spesielt når du er i en sårbar situasjon, det er å møte folk som har antakelse om deg, og som presenterer de antakelsene, som lukker spørsmål, og presenterer sine greier, og de prøver å dytte deg inn i et hjørne med noe de har lest, eller noe de har bestemt på forhånd. Så det å møte mennesker fordomsfritt,

åpent lyttende uten å få det til å passe med et eller annet bilde som du danner deg på forhånd. Det kan være krevende, men er særdeles effektivt for å skape en god relasjon, en god oppfølging, en god samtale og øke sjansene for at vedkommende kommer tilbake på jobb eller ikke ryger ut i sykemelding. Et annet poeng er at hvis du er bekymret og ønsker å ta opp ting,

Så kan vi gi et langt oppskrift på det, men hovedpoenget er i hvert fall at det presenterer dine observasjoner, og det du ser, uden å fortolke det for mye eller legge for mye følelse i det. Men hva er det du ser som er annerledes enn før, som gjør deg litt bekymret? Og så trenger det ikke være så mye mer enn det, og bare gi et signal om at jeg ser at det nå er litt annerledes, og er åpen for å ha en samtale om det, hvis det er noe du ønsker å snakke om. Og husk at selv om jeg er et

et samfunn som stadig blir åpnere, så er det veldig skamfullt for veldig mange å i det hele tatt bare åpne den boksen. Og de vet kanskje ikke helt selv hva som er oppe i den boksen, og de er kanskje ikke helt vokabulare begrepsapparater for å sette ord på det. Så det er krevende, men det å vise at du er åpen og at du er åpner å observere, tenker jeg ofte er en positiv ting. Så samtidig ligger en god intensjon bak.

Det vi husker er at hvis du er deprimert, hvis du har mye angst, hvis du er utbrent, så er det en del av bildet at du ofte vil tenke negativt og fortolke verden negativt. Og det må du huske at en person som uansett om du har fått en diagnose eller ikke, men hvis du har denne type plage, du er i en fase av livet der du har det vondt,

ja, da er du ikke helt deg selv. Du reagerer annerledes, du har andre briller på deg, du får tolke ting mer negativt enn du ellers ville ha gjort.

Og der er vi jo inne på noen etiske dilemmaer knyttet til, ja, vet jeg mitt eget beste når jeg er deprimert og full angst? Klarer jeg å ta gode beslutninger på vegne av meg selv? Eller trenger jeg at arbeidsgiveren utter noen ansvar? Og her er det vanskelig greie. Fastlegen må involveres, det må flere inn. Men dette her må nå ta høyde for at hvis det er gjenge på jobb, dag ut og dag inn, og bare prøve å holde stand.

Jeg nekter å ta en sykemelding, jeg nekter å snakke om det. Ja, da vil jeg sakte men sikkert prestere dårligere, og så vil jeg bli vurdert av omgivelsene til at det er sånn jeg er, mens det egentlig er et symptombilde. Og det er jo den viktige grunnen til at av og til så er sykemelding riktig. Og i hvert fall det å få etablert en dialog, det er jo at jeg vil bli...

misvurdert og dømt på feil grunnlag hvis jeg egentlig er plaga. Jeg gjenger på jobb, jeg prøver å gjøre jobben min, men jeg klarer ikke å gjøre det sånn som jeg gjorde det før, og så blir jeg vurdert av omgivelsene som om jeg skulle være frisk eller at alt var som før. Så det er en god grunn, både for arbeidsgiver og arbeidstaker, til å få adressert de her problemerne på tidlig tidspunkt og få en dialog rundt det. Og i alle de her samtalene, altså

prøve å holde det unna tolkningen, men fokusere på det objektivet, de faktiske forholdene, og vær tydelig, overtydelig, for det er en tendens, hvis du heder kjip, så kan vi bli litt paranoide, vi kan bli mistenksomme, vi kan fantasere, og da må jeg ha tydelighet for utsigbarhet. Hva snakker vi om i den samtalen? Lag et ordentlig referat, så vi kan bli enige om det. Vær positiv og gjør kjapt

Løp tilbakemelding og vær ærlig, for hvis du driver med en skjult agenda og du tør ikke helt å fortelle meg og du tenker og sånn, så blir det bare verre. Og hvis det er misforståelse, som det sikkert vil bli, så prøv å rette opp. Vi prøver ting, eksperimenterer litt med ting, tiltak, ting som kan gjøre det bedre og kanskje mulig å fungere litt på.

på jobb. Dette er et stort tema, så du fær ikke hele pakka, men jeg prøver å gi deg kanskje noen viktigste punkter i hvordan du kan bidra til å forbygge og håndtere psykisk uhelse hos dine medarbeidere. Og det er jo sånn i livet vårt at det er ingen som slipper unna

Dette her, selv om du har vært heldig og klart deg godt, og du kan strekke strikken din i det uendelige, uden at du fær noen symptomer, eller at det skjer noe med kroppen din, eller måden du tenker på, så er det sånn for de fleste av oss, at hvis du bare fær til strekkel i steinen i denne her ryggsekken, ja, så vil vi gå i knestående, og kanskje i en periode ha problemer med å gjøre jobben vår sånn som vi skal gjøre den. Og så er det jo sånn at

Etter vi har vært utbrent eller deprimert eller i andre typer problemer, så tar det ganske lang tid å komme seg ordentlig på beina igjen. Så det er jo en fase etterpå der du har blitt friskmeldt som også kan være krevende. Og nettopp derfor er det så viktig å komme inn tidlig og ha...

et kontinuerlig fokus på dette her, og skape et arbeidsklima der det er lov å snakke om at vi har vondt i syken, ikke bare i beinet eller hendene det måtte være, og at det er en form for aksept da, for at sånn kan livet av og til være, men du skal fremdeles være en del av flokken her, og det er vi jo plass til. Så kjære leder, du har massevis av gode muligheter til å

til å gjøre en forskjell for de folkene som du jobber sammen med. Og jeg tenker at det er lurt det, å bli litt trygg på dette feltet. Det er ikke så mange ting du kan gjøre steingalt, men det verste er når folk leder og blir litt redde, og når de blir litt spekulative, og når de ikke tør å snakke om ting, men i stedet de er rundt og fantaserer og dykker inn i egne tankespinn.

om sin medarbeider. Så jeg tenker at det å tørre å være åpen, det å tørre å ta en samtale der du bare lytter og gjør det ofte, det er en god start på å få en god psykisk helse på din arbeidsplass.

Til deg som hører på, hvis du er nysgjerrig på alt som skjer i vårt lederunivers, da kan du komme deg inn på lederpodden.no, trykk på den rette knappen og legg igjen din e-post, så vil du få vårt nyhetsbrev hver eneste.

eneste fredag i din inbox. Hvis du er interessert i å utvikle deg som leder, oppdatere deg, lære nye ferdigheter, være rustet for det som måtte komme, ja, da har vi et tilbud til deg, og det er lederprogrammet som settes opp 3. september. Et hybrid lederutviklingsprogram som gjenger over 12 uker med noen av landets fremste eksperter i psykologi og ledelse. Hvis du har lyst til å bli med, så er det plass igjen, og du melder deg på på lederprogrammet.no

Takk for at du hører på Lederpodden. Vi høres igjen om en uke. Denne episoden er forresten skrudd sammen av Emil Kulsveagen. Lederpodden er gitt til deg av Execu.