‹ Tilbake til podkaster ‹ Snakk med Silje

2/24/2024

SmS #16 Svein Østvik om oppveksten, psykoterapi, avhengighet, rampelyset og å stå opp for meninger

Svein Østvik deler tanker om oppvekst, psykoterapi, avhengighet, og viktigheten av å stå for meningene sine.

02:53

Opplevde terapeutisk effekt av å snakke med kameraene om vanskelige temaer fra oppveksten, særlig angående forholdet til faren.

12:15

Han opplevde suksess på ulike nivåer, fant sin lidenskap for sceneopptredener og fikk støtte fra en lærer til å utforske teaterlinjen.

17:55

Oppdage mer potensial i oss selv, bryte grenser og ikke la oss begrenses av samfunnets normer og forventninger.

21:04

Medisinering av personer for å takle psykoser, hvor belastning fører til skapelse av fryktbilder som refleksjon av smerte.

24:46

Fra å ha brakket anklene som fotballspiller til å lære zenbuddhistisk meditasjon og Silva Ultramind for å helbrede seg selv.

Transkript

Lignende

Lastar

Det som var ordentlig med Norge bak fasaden var blant annet det med at de tok klasserommet med de unga. Det som rørte meg mest i den greia var jo det der ungen som sier, du ser dem er redde for å svare først. Livredde for å svare. Og så er det en som tør å si at det er ikke lett å ta opp det. For da blir du ofte stemplet som dum.

Det burde ikke være ... Da burde vi bare si stopp, oppnå, må. Det er barna våre som ikke tør å ytre oss, fordi vi voksne har laget et sånn krenkelses- og et slags sånn ulovlig rom, som ikke er lov å nærme seg. Vi vet jo snart ikke hvordan vi skal si ting, for det er blitt så mange minefelt, jeg kaller det minefelt, å gå i.

Du lytter til Snakk med Silje. Velkommen, Svein Østvik. Chartersvein. Ja, ja. Hei, hei. Så kjekt at du ville komme hit i dag. Du er jo veldig aktuell for tiden. Tilbake i en litt rampelyse, for du har jo vært mye rampelyse fra langt tilbake. Så jeg håper at vi kan bli litt kjent med deg i dag, på godt og vondt. På godt og vondt.

Jeg skal gjøre mitt beste for å være, som jeg pleier å være, ganske så åpen. Så hvis vi bare starter med litt sånn ... Ja, hvordan ... Ja, hvem er du? Det er et veldig stort spørsmål. Jeg vil jo gjerne bli kjent med både det rampelyse svein, men også den mer private svein.

Det startet jo med den chartefeber, den karrieren i rampelyset, men du har jo en historie før det. Jeg har jo snakket mye om oppveksten min, fra jeg begynte på Farmen og var på Farmen kjendis, så begynte jeg å føle på det med å

Jeg følte at jeg hadde merket at det sprengte litt på, når du har vært så lenge. Da hadde jeg kanskje vært 15 år i TV og den greia der. Jeg kjente også at det er viktig når man blir hørt litt på, å begynne å snakke litt om de tingene jeg selv har elsket å høre andre snakke om, nemlig livet sitt.

De tingene i livet som både er med på å utvikle deg og ta opp og snakke om vanskelighetene man har vært igjennom og er igjennom. Jeg har følt mye på bestandig at hvorfor er vi mennesker så lukka og redde for å snakke om det vi egentlig sliter med i vårt eget, private liv.

Og så er det klart jeg har hatt en del sånne opplevelser og mønstre jeg har vært i livet, så jeg følte at farmen, når du var på det i så mange uker, og du blir sliten og du begynner å kjenne at du

Du har kamera rundt deg hele tiden, du spiser mindre, noen ganger du går ned i vekt, du kjenner at du har både lav blodsukker dit og datten også. Så følte jeg at det å snakke med kameraene ble på en måte som en slags terapi. Da begynte jeg å åpne opp litt om forholdet mitt til forfatteren, og egentlig litt om det meste. Alkoholen, litt mer direkte i stedet for å kanskje ha sagt det i et intervju. Så begynte jeg å snakke om

og de tingene som hadde vært vanskelig, for jeg vokste jo på Heistamon, ikke sant, og faren min var idrettsoffisær i Miltære. En veldig egentlig, heldigvis, ikke sant, som alle vet, så klarte jo jeg å bli, jeg klarte å bli venn med faren min etter slutt, ikke sant. Men du kan si i oppveksten min fra jeg var liten, så var det en pappa som

som antakelig så et talent i meg innen idrett. Gjennom sine ambisjoner, og jeg har alltid kalt det for hans mindreverdighetskompleks, så ble han en veldig overambisjøs pappa. Jeg tror han på en måte levde ut det han ikke hadde fått det selv, og skulle få det ut gjennom meg.

Og da mistet han tak i at det var barna hans eller sønnen hans han dirigerte. Nå begynte jeg på en litt annen måte enn jeg var der. Nei, men det er helt fint. Det går helt greit. Og da, så det ble liksom trening fra, jeg var kanskje ikke sånn, systematisk trening fra, jeg pleier å si fem eller seks år, liksom. Så begynte jeg å trene sånn som folk kanskje nå gjør når de er 10-11, eller jeg selvfølgelig turnere og disse som, jeg trente og trente sånn, liksom.

fire-fem ganger i uka, noen timer. For å få bekreftelse fra han? Ja, og han dro meg ut. Han kjørte bil mens jeg, han fulgte meg på alt jeg gjorde, treninger, kjørte bil hvis jeg løp langs veien. Det var kanskje litt eldre.

Han fulgte jo opp, det var jo ikke noe som livet hans var, på en måte, midt treningsregimen. Og det er ikke så gærent det, hvis det hadde vært litt glede i det, på en måte. Jeg ser jo Ingebrigtsen, brødre, og nå er det det er blitt en kris også. Den synes jeg var helt surrealistisk, den krisen der. Men for der synes jeg det virket som det var litt humor. Det virket som et veldig sunt farsøn og ditten og datten forhold.

Han hadde hatt kanskje i den tiden ikke så store ambisjoner, at han ble blind og bare tenkte at jeg måtte gjøre det, jeg måtte gjøre det, kjeft hvis du ikke gjorde det. Jeg følte at hvis jeg hadde skulka i en trening, og han kom hjem fra jobb, og jeg måtte juge, og mutteren og jeg hadde alliert oss for å juge, for å si at jeg hadde trent,

så blir det jo en sånn der, det går jo egentlig aldri an å slappe helt av, for du må skjule, du må gjøre alle disse tingene for å slippe å bli på en måte satt i veggs, eller i hvert fall få kjennepreken og sånn da. Så du kan si, samtidig som jeg var glad i det, det blir nesten som en slags vond greie mot noe du elsker.

Egentlig var jeg veldig god i langrenn, for eksempel, så gikk jeg jo hele 10-årssesongen, så var jeg ikke nær noe å tape, liksom. Nei. Nei, vi vant jo helt overleggende alltid, og så var det et renn som jeg da, jeg vet ikke, jeg kan ikke huske det, jeg var 10 år, men jeg husker på en eller annen måte veien til rennet. At jeg ikke følte meg bra, og jeg har jo skjønt at det var at jeg hadde lav blodsukker, det har jeg egentlig slitt med hele livet mitt,

Ikke sant? Jeg tror jeg hadde lav blodsukker. Det er ikke for en ulskyldning.

Det tapet jeg fikk da da, har jo egentlig vært utrolig viktig. Fordi, så det er ikke derfor jeg sier det, men jeg tapte med syv sekunder da. Og det er klart, du husker, når du husker syv sekunder i hele livet, så er det klart at, fordi det som skjedde når jeg skjønte jeg hadde tapt, det var jo at han var forbanna i målområdet, og der sto alle foreldrene til alle de andre vennene mine og sånn.

Og så drar han meg bare til siden av det, står og drikker varm saft, som vi gleder oss til ofte når blodsmaken omtrent var i munnen. Så drar han meg bare til siden, og så sier han, hva i all verden er det du har gjort ute i løpet her? Jeg skal vise deg. Og så drar han meg bare ut i løpet igjen. Og så går vi løpet hvor han forklarer meg hvorfor jeg tappte. Og da var jeg ti år gammel, ikke sant? Og det verste var jo på en måte, jeg vet at mange vil si, herregud, ikke sant?

Det er den ydmykkelsen som jeg har vært opptatt av, og krenkelse, ikke sant? For det er klart når venner ser at alle står der og har blitt nummer 4 og 5 og 6 og sånn, og noen har blitt nummer 10 og 12 og 15, og så får de omsorg og pledd over seg og drikker varmsatt, altså da var jeg, fikk jeg høre at hvorfor fjerner du ikke av her i det staupet, altså hvorfor, for å trykke ned på, ikke sant, for å skape fart og sånn.

Jeg skjønner jo at han hadde mye rett, men det var bare sånn ... Hæ? Er det det jeg skal liksom ...? Så jeg ble livredd for å tape, da. Jeg ble livredd for å tape, og det forfulgte meg jo egentlig at det er jo rettssæren for ...

rett og slett ikke var bra nok. Det har jeg jo alltid slitet med, i hvert fall hele fremtiden jeg var nærmere 40 år, og kanskje enda lenger. Men sånne krenkende greier, for jeg vet at krenkelse, det har jeg jo skjønt, jeg har jo gått i terapi i mange år, og det vi snakket mye om var jo krenkelsen som fatteren hadde på en måte satt i meg, som gjør at jeg tror det er et utrolig viktig tema for menn,

og sitt forhold til federe, for det merket jeg jo når jeg begynte å snakke om disse tingene i Foran meg kjendis, så merket jeg at jeg fikk så mye på inboxen min om nettopp det tema, ikke sant? Denne underdanigheten for autoriteten, pappa. Og som jeg aldri fant, liksom i løpet av hvert fall min ungdom, og helt til jeg ble nesten godt voksen, så skjønte jeg ikke hvordan skal jeg angripe det, liksom.

for å komme ut av å videreføre den krenkelsen. For det er jo det som blir, jeg har alltid vært opptatt av arvesyn, at du må på en eller annen måte klare å bryte ut av det mønster som ikke er bra. Så det som jeg gjorde da, det var jo at jeg skjønte jo at alkohol var, når jeg begynte å bli 15 år, selv om jeg var fortsatt utrolig aktiv til å trene, jeg trente jo like mye selv om jeg begynte å drikke,

så trente jeg mer enn alle andre, selv om jeg kanskje drakk også mer enn alle andre. Det var en kombinasjon ved siden av søvnløshet, som gjorde at jeg etterhvert skjønte at jeg presset kroppen min veldig hardt, sover dårlig og er litt for glad i å drikke eller feste. Det var jo bare fest i den tiden, men det ble ofte to ganger i uka ganske fort. Når du skal prøve å hevde deg på nesten toppnivå

i Norge, i hvert fall i Langrenn, som er kjempenivå. Jeg gikk jo mot Pål Gunnar Mikkelsplass, som nesten ble verdensmester for senior som junior. Han ble nummer to i VM som junior, siste års junior. Så det er klart å holde det nivået der, når du i tillegg er glad i å drikke, det er ikke lett.

Så jeg skjønte jo at jeg, jeg skjønte jo at langren klarer jeg ikke å kombinere med den livsforskjelden som jeg etter hvert utviklet da. Og fatteren var jo også fly forbanna på det. Han visste jo ikke at jeg drakk antagelig feil, eller ville ikke se. Ikke sant? Så han klarte jo ikke, han gikk jo rundt, og det også var sånn, han gikk jo rundt på byen og skrøyta meg, for det, jeg var kanskje best en av dem som alle visste om var god i idrett, både fotball og langren. Så han gikk jo og skrøyta at, ikke sant, det er jo,

Han gikk og skrøyte at sønnen hans var perfekt, og så visste en god del av dem. Det har du ikke sett av natters tid. Hva var grunnen til at du begynte å drikke så tidlig? Jeg er veldig enig i dem som sier at når du får en utrolig førstegangs opplevelse. Første gang jeg drakk øl, det var på Norway Cup omtrent. Det var på et idrettsarrangement.

hvor jeg tok tre eksport eller noe sånt, og så hadde jeg jo, så ble jeg liksom helt utrolig sånn utadvendt, altså jeg var jo egentlig utvendt, men da ble jeg kanskje...

Da følte jeg at jeg kunne snakke med alle, og fikk en sånn utrolig greie. Det var utrolig deilig, og jeg følte at jeg ble klokere. Det er jo også den greien at du føler at du blir smartere, og at du har mer tilgang på ting. Den er jo egentlig slitt med hele livet. Jeg føler nesten at det er sant, fortsatt. At man får tilgang på litt mer, i hvert fall til en viss grad. Jeg pleier å si at bestepromillen er 0,7.

For det er kunstneringspromille på en måte. Over det så bikker det. Men den sliter jeg med å være helt uenig i nesten en dag i dag. Men uansett så vet jeg jo at alkohol har såpass mye negative sider at jeg er veldig glad av at det er veldig sjeldent jeg har... Det er mye sjeldentere at jeg har dulkmasju også nå, enn før. Og så har jeg vel også skjønt at det går an å få tilgang på ting av visnom, eller av det beste i seg selv da, uten.

Ja, men uansett så ble det bare fotball etter hvert, og så var det jo at jeg trengte å fortsatt være veldig lovende, og i fotball så går det an å leve litt tøffere, for du trenger ikke den samme kondisjonen. Jeg hadde hurtighet og jeg hadde teknikk.

Jeg klarte meg også etter hvert så havnet jeg jo da i litt høyere divisioner enn det var på Kongsberg, og klarte meg også der veldig bra. Jeg begynte jo på Romerike folkeskole, og det var jo også, vi skal si, kanskje den første nøkkeren i livet mitt. Jeg kommer fra bare trening.

skjønte jo egentlig at jeg hadde fått, jeg hadde sunget i Kongsberg Kino når jeg var 14 år, solo. Så jeg hadde stått for 600 mennesker og sunget i en fantastisk oppsetning som vi gjorde på Ungdomsskolen og Videregående, som vi slo sammen Videregående og Ungdomsskolen med en fantastisk, han som hadde kantoriet i Kongsberg, som er nesten verdenskjent, hodet jeg på å si, han var dirigent og som lagde det.

Han pekte ut meg som solosanger. Det var stort, men da var jeg 14-15. Jeg var aldri redd for å gå på en scene, selv da. Det var bare et kikk. Jeg gikk ut og kjente power og gav gjerne. Det er kanskje det jeg ble kjent for, at jeg gir alt.

Men så var det jo trening i en og ditten, og så ble det jo slutt på det at vi reiste rundt med det koret. Så vi hadde selvfølgelig spilt litt teater på, ja, vi har jo alltid en eller annen oppsetning i julegreier, og da hadde jeg jo også alltid hovedrollen eller noe annet. Men så var det, det kommer til å bli jævlig morsomt, ikke sant? De tingene som er sånn helt sprøtte, altså, jeg er glad for at jeg tapte, også er jeg glad for en lærer vi hadde.

Hun tok meg til siden en dag, ikke sant? Det var i andre eller tredje videregående. Så tar hun meg til siden, og hun var litt alvorlig, husker jeg. Og så tenkte jeg, gud hva, nå skal jeg få kjeft for et eller annet, ikke sant? Det også er jo sånne gjenganger i meg, altså. Nå skal jeg få kjeft, hva er det jeg har gjort gærent, jeg har gjort gærent, hva er det jeg har gjort gærent? Jeg kommer ikke på at jeg har gjort noe særlig gærent, men så sier jeg bare, Svein. Nå nærmer det seg jo slutten, og du skal liksom begynne å finne ut hva du skal bli, og så sier jeg plutselig. Oi, det var Svein.

Jeg har tenkt mange ganger, kan du egentlig bli noe? For hun hadde hørt at jeg aldri gikk på de der, på Tinus Olsen i Kongsberg så var det alltid sånn at vi skulle gå bort for å se på forskjellige yrker, og hva som krevdes og sånn, ikke sant? Og jeg skulle ikke ha det. Og det hadde hun fått grei på. Så når hun da tar meg til siden, så var det for å snakke litt om det da.

Og så sier han til meg at jeg ikke har noe i anlegg for noen ting av disse greiene. Så sier jeg bare at jeg har også tenkt på det. Hva skal du egentlig bli?

Men du, jeg fant det sånn, jeg så litt, da hadde hun gått inn og begynt å se hva kanskje var hemmelig, så kommer han med søknadspapirene til, så læreren min kommer også. Jeg tror dette kan være noe for deg. Romer ikke folk i skolen, det er en jævla bra teaterlinje. Det er det, det er det beste.

Dette tror jeg du skal søke. Så skal jeg legge med litt rande gode ord på om at du har litt talent for å stå foran. Du snakker jo i timen her. Selv om du ikke har lest, så har du et eller annet rart i samfunnsfag. Jeg hadde jo ikke lest lekser i hele mitt liv, men jeg pratet jo om et eller annet tema. Så hun så deg?

Og hun så meg på, hun heter Tuba, og Tuba hvis du hører en gang, du har vært viktigere enn noe annet. For hun gjorde jo også omtimeplanen på en eller annen måte, for å få meg til å fikk lov til å sove litt mer i noen dager på skolen, det er jo helt vanvittig at en lærer klarer å få til det. For hun skjønte at jeg var så ukonstruert og sovna noen ganger, så hun gjorde så mye fantastiske ting. Men altså det at hun sa, kan du egentlig bli noe, eller hun sa, jeg har også tenkt, jeg klarer ikke å finne ut hva du skal bli, liksom.

Men det var, ikke sant, det er som å bli sett. Og liksom, når jeg fikk se den søknaden, så tenkte jeg, hva kan jeg skrive der? Og så husker jeg bare at det vi fikk ned, det var at jeg hadde sunget den greien der, da. Og så var det at hun skrev at han er jo klassens humorist, og kom med besprøpet. Jeg hadde gjort så mye rart på den videregående, at jeg bada jo nakenholdt her på skolegården, for å få råd til flaskebreddene mine.

for ukulønnen var brukt opp. Nei, ikke naken, jeg hadde det på matrisen, men det gjorde mye rart på vinter. Ja, det var mye rart. Du har alltid vært litt sånn ablegøyer fra deg, da? Ja, ikke sant? Jeg har vært på en måte ute i venner eller på skolen, for jeg hatet jo timene, så jeg måtte jo få noe ut av skolen, så jeg fant på mye rart i friminutter og i storfri og sånn.

Men hjemme var jeg kua, ikke sant? Der turte jeg ikke å gjøre noe annet enn det jeg... Der var jeg en lydig... Der var jeg en lydig gutt, altså. Og redd og engstelig og... Men veldig annerledes, ikke sant? Og klarte vel på en eller annen måte å få folk til å tro at alt var bare velstand, bortsett fra hullet her inne, ikke sant? Som skjønte et eller annet som ingen andre hadde gjort.

Og det er derfor jeg sier at hun har en sånn nøkkelrolle i det å se andre mennesker, som jeg heldigvis har klart å føle at jeg har blitt ganske god på selv, at jeg bryr meg om mennesker som sliter.

Kjenner liksom på meg, og det følte jeg hun lærte meg på en måte. Fordi hun tok tak i noe med sønnproblemene mine, ikke sant? Som jeg allerede, tror jeg jeg delte det på fest en gang, liksom. Fordi det var så skamfullt at jeg ikke sov, og det var ingen som hadde trott på meg, eller fordi jeg var god i idretts, er det vanskelig å tro at du ikke sover.

Men jeg har også skjønt noe av disse tingene. Det er jo at vi mennesker har så mye mer kapasitet enn det vi blir lært opp til å tro. Vi har rom som ikke åpnes. Så jeg liker ikke å høre at det er skummelt. Drikking er greit, det har jeg skjønt selv. Men alle disse tingene som er så farlige. Hvorfor skal vi få greie på at det og det er så farlig? Da blir det farlig.

Altså, jeg har sovet så lite, og jeg har drukket så mye, og allikevel så er jeg nå en av de sprekeste 63-åringene i Norge. Hvordan er det mulig da, hvis du skulle tro på det du blir plantet inn? Det henger jo ikke på greip, ikke sant? Nei. Og det sier jeg jo ikke, for selvfølgelig er jeg stolt at jeg har klart å snu det, men det er jo ikke det som er poenget mitt, det er jo at vi må ikke oppdras til å bli gamle, vi må ikke oppdras til å bli syke, vi må ikke oppdras til å tro at det er sånn, hvis det ikke stemmer. For vi har, der er han der,

Dag Otto Lauritsen, han er fin i det, ikke sant? Han har jo vært en del sammen med. Han vet dette. Han vet at vi har hundre rom når vi tror det er over, så er det hundre rom til. Og det er de som har gått i kjelleren skikkelig, ikke sant? For det gjelder både fysisk og psykisk.

Så du har jo virkelig vært i kjelleren og har jobba deg opp da. Den oppveksten din har jo påvirka ganske mye i deg. Også har du gått mye terapi også. Hvordan synes du det har vært da å få bearbeide mange av de vonde tingene? Jo altså, jeg gikk i psykoterapi og jeg gikk jo ikke en gang i uka, jeg gikk jo kanskje tre ganger i uka.

i seks år, og det er ganske mye. For det første var det steindyrt, det var det ene, men det er noe med at, det har jeg også tenkt mye på i livet, vi bruker penger på bare idioti, ikke sant? Så det å investere i livet sitt da, det er, jeg har jo aldri tenkt på at det var dyrt,

Men det er lett å tenke at du stopper deg fra å gjøre en forandring i livet fordi det koster penger da. Mens jeg er jo veldig glad for at jeg startet med terapi allerede i 89, da var jeg jo 28 år da. Og det var hovedsakelig for at jeg ble kjent med en psykolog som jobba, jeg jobba jo i psykiatrien da. Jobba jo på Dikmark og var jo en sånn engasjert, idealistisk player på en måte da.

som var på masse seminarer. Var det et seminar med en eller annen? Jeg husker det kom en bok som heter Tokfyrsten, med en svensk psykolog hette Barbara Sandin, fra et av de store psykiatriske sykehusene. Hun hadde latt en skizofren flytte inn hos seg, så hun helbreda nesten den første ordentlige paranoidskizofrene, kroniker,

som ble helbreda gjennom Barbara Sandin, og så skulle hun ha seminar, og da bare var jeg der, liksom. Jeg skal på det seminaret, og det endte jo på at jeg sto og ble kjent med de to under det seminaret, og leste jo alle bøkene mellom de to. For jeg også mener jo at det der er håp for alle, og jeg var jo motstander av medisiner da også, ikke sant? Var veldig motstander av å dope folk ned, ikke sant? Selvfølgelig noen gang i toppen og sånt, det kan jeg være enig i. Er det helt ekstremt, så må man ha noe beroligende på en eller annen måte, men

Men i hovedsak å medisinere mennesker bort fra personligheten sine og ikke skjønne at det sykoser er at du er sprengt følelsesmessig på en måte. Altså du har hatt for mye belastning mentalt til å ørke deg. Og så skaper du deg en verden som du kan leve i på en måte. Eller du skaper deg de fryktbildene som på en måte blir som et symbol på hvor vondt du har det på en måte.

Og det går han å gjøre noe med, ikke sant? For det går han å se et menneske lenge nok, og gjøre det trygt nok, og respektfullt nok. Men det er klart, det krever jo mye. Men hun hadde da gått den veien med han, jeg husker ikke navnet på han dessverre, det er jo 40 år siden, eller 35 år siden.

Men Barbro Sandin husker jeg. Og Toqfishen var en kjempe bok som gjorde... Så jeg har vært med mye seminarer og var sånn, ikke sant, den idealistiske typen. Og i perioder så var det fantastisk miljø på det stedet jeg... Det varierte veldig. Men i perioder så hadde vi et bra miljø da. Og så kom han psykologen. Vi hadde jo sett mange psykologer. De fleste var redde. Vi hadde jo ganske alvorlige paranoidisk schizofrene pasienter, slik at vi hadde faktisk mange av de pasientene som etter hvert havna på det avsnittet som nå er sikkerhetsavsnittet.

Det var før sikkerhetsavsnittet kom, med murer og vegger. Det var som en tenksel. Så vi overførte folk dit. Vi var tre stykker på Seinbach. På det avsnittet var det 11 på syv pasienter, og vi hadde tre på 15. Så du kan si at hvordan hadde verden vært?

Bare se, det jeg snakket om i stedet at vi tåler mye mer, vi klarte oss helt fint på tre. Og hva tror du er grunnen til at vi klarte oss på tre? Jo, fordi det var mindre provocerende for pasientene. Ikke sant? Jeg har jo jobbet i sikkerhetspsykiatrien selv, og det er jo noe med det jeg husker at det var mange som, de var veldig på det at, ok, men Silje, du er så mild og god, så du er ikke så provocerende for disse. Ikke sant? Så jeg ble ofte, egentlig de mest farlige da, de i gåshøyene.

følte seg mindre trua av en ung kvinne. Hvis du har bare store muskelbunter, så er det klart at de er ofte veldig redd. Du signaliserer jo at Gud og farlig jeg er som

11 broilere. Ikke sant? Ja, men uansett, jeg skjønner jo, vi skal selvfølgelig ikke... Man skal ta endelig sikkerhet nå selvfølgelig for de ansatte. Ja da, det er jo en balansegang det greia, men det var jo ikke det som var hovedpoenget mitt, det var mer at, så jeg hadde jo sett mange psykologer som hvis det skulle være samtaleterapi for eksempel, altså så sto vi utafor, eller noen ganger så var vi med inn for å gjøre psykologen trygg, og så får vi plutselig en psykolog som bare sier,

som hadde det synet. Nei, nei, nei. Det er den farligste pasienten. Han gikk ofte inn når pasienten var på sitt verste, hvor vi egentlig de fleste av oss ikke turte å være ute i avdelingen engang. Da gikk han bare alene inn, og så gikk det ett minutt, 30 sekunder, så var det helt rolig. Hver eneste gang. Så tenkte jeg, hva er det den mannen har? Og da tenkte jeg, hvis jeg skal gå i terapi noen gang, så skal jeg gå hos han.

Og det gjorde du? Ja, så begynte jeg. Og det var helt fantastisk. Det første han sa da, nå kan jeg gå og ta det. Når jeg kom av første timen, så kjente han meg jo. Vi har jo ikke personlig kjent, men han hadde nok merket meg på jobben, for jeg var jo sånn ivrig. Svein, ja, du kommer til meg. Jeg drev jo hitretta, jeg var jo spilt på A-laget Aske.

Nei, jeg hadde sluttet med det, for jeg brakk jo ankerne. Det var rett etter at jeg hadde spilt på A-laget Asker, og så var jeg spillende trener i litt lavere divisjoner, for jeg hadde brakk jo ankerne i 4.8 eller 5.8 eller noe sånt, så det var litt etter det. Men jeg var jo sprekelig som om jeg var spillende trener. Han visste jo at jeg var litt sånn rebello, jeg har jo egentlig aldri vært helt sturein, men så sier han, for hva er grunnen til at du kommer hit? Og så sier jeg det, for jeg sliter med utroskapet. Og så ble det helt stille.

Ingen som har turt å sitte med seg. Nei. Ja, og det skaper jo angst og sånn. Jeg klarer ikke å leve med det, liksom. Jeg klarer ikke å leve med at jeg er inni mellom dommer meg, på den måten. Og da var det liksom, yes. Der startet vi, liksom. Og etter halve timen, så sier han, det første vi skal lære sammen, det er meditasjon. Han var zen-buddhistisk. Han hadde et tempel.

Han hadde et zenbuddhistisk tempel, og han lærte meg zenbuddhistisk meditasjon allerede i løpet av de første to-tre timene. Jeg sa jo med en gang meditasjon, herregud, da hadde jeg kommet til å drive tre år. Da trodde jeg jeg skulle drive seks år bare for å lære det. For jeg er jo ikke den minst hyperaktive typen. Men han var helt fantastisk, så jeg lærte meg å meditere i løpet av

Jeg løpet to-tre timer da, så var det integrert, men så klarte jeg å gjøre det selv hjemme. Og senn disse kortfortalte jeg jo egentlig å fokusere hvis du har en smerte et eller annet sted også. Selvfølgelig telle deg. Telling er jo viktig. Pusting. Men i utgangspunktet finne, begynne å konstruere hvor er det du kjenner smerte. Så følg eksempel smerten er ofte andre steder enn der

La oss si spenningen eller problemet her da. Så begynte jeg plutselig å kjenne at jeg kjente ofte i skuldre og nakke som de fleste. Så begynte jeg å kjenne at i den meditative tilstanden så kunne jeg følge den smerten. Og da sluttet den der den ble oppdaget av meg. Og så førte den meg ofte til et sted og når jeg klarte å følge den helt til det stopp så ble hele smerten borte.

Senbuddhismens meditasjon er veldig nært inntil Silva. Håse Silva singer Silva Ultramind, som jo også går på omtrent det samme. Det er jo healing av seg selv. Det er egentlig veldig nært. Det er bare at i senbuddhismen er det mer velvære, mens Silva tar det litt lenger. Du kan faktisk fjerne betennelser, diten og datten og alt mulig, gjennom den type meditasjon.

Så jeg har gått kurser med Silva Ultramayen også, og blitt instruktør i Silva Ultramayen, for H.C. Silva traf veldig når jeg, men det var mange år senere, jeg tror det ble 50 år. Men det var starta med den psykoterapi. Så du har virkelig vært i en prosess da, og jobbet mye med deg selv, og blitt bedre kjent med deg selv, og forstått mer av kanskje de alkoholproblemene du utvikla, og mye av den angsten du kjente på som var med deg fra barndommen.

Ja, altså, de seks åra der var jo, ikke sant, jeg ville aldri vært uten, det var ikke alt som gikk på skinner der, men det får vi heller ta en annen gang, men i utgangspunktet så var det utrolig viktig, for det var jo å begynne å rette fokus innover, ikke sant, jeg hadde levd veldig utadvent, ikke sant, og selvfølgelig hadde jeg hatt tanker, men her ble det plutselig mer å gå inn i virkelig mønsterne, virkelig smertene,

Han var utrolig viktig de årene og gjorde at jeg kunne videreføre. Jeg er ikke en sånn person. Jeg har tenkt mange ganger hvorfor jeg ikke klarte å gjøre en stor forandring når jeg fikk så god hjelp. Jeg klarte jo ikke det. Jeg måtte mange nye runder inni selvdestruktive ting.

Gjentagelsestvang, det er jo et ord i psykologibøkene. Projective identification. Gjentagelsestvangen skjønte jeg med en gang, den gjelder jo meg. Jeg går jo inn i det samme mønster i gang etter gang etter gang.

Men så begynte jeg plutselig å kjenne, hva er det som gjør at jeg alltid må drikke, eller alltid må gjøre de tingene som jeg vet er ødeleggende, som drar meg ned i det selvdestruktive og i det mørke rommet? Hva er det som gjør det? Da begynte jeg å kjenne på at jeg tåler ikke lykke. Jeg tåler ikke sterke følelser som er positive for meg selv.

Og det var sånn, så prøvde jeg å nevne det til for eksempel folk som dreier med alkoholavvending, ikke sant? Så merket jeg, de tente litt på greia, men det var akkurat som det var.

Feil å si det. Det er akkurat som å ønske at du skal døve angst. Men hvor stammet angsten fra? Du må gå bak, bak, bak, bak. Ja da, du døver angst. Men hva kom angsten av? Jo, den kom av at jeg ikke klarte lykke. Jeg klarte ikke å ha gode følelser. Jeg klarte ikke å ha selvrespekt. Jeg tålte ikke. Da måtte jeg drikke for å orke å kjenne på gode følelser.

Og når jeg begynte den veien, da hadde jeg mer treff i. Da følte jeg at da var jeg kanskje ... Når det virkelig begynte å sette seg skikkelig, så var jeg da i en periode hvor jeg føler at drikkemønstre begynte å bedre seg. Men så dukket jeg omtrent, og da er vi jo nesten på skjortefeber, ikke sant? Og det er jo så jævla sprøtt at når jeg begynte å ...

Så kom jo et program som drar meg i gang igjen. Jeg har jo sagt at det ikke er mange som slår meg i drikking. Det var ikke så mange som slår meg i langre, men det er ikke så mange som slår meg i drikking heller når jeg var på det verste. Jeg har jo hatt noen av episodene i Charterfeber som var for fuktige.

Men egentlig så drakk første sesongen som vi egentlig ble mest kritisert for å drikke. Det var første sesongen i 2006. Da drakk vi nesten ikke, vet du. Å nei. Nei, da var vi bare adrenalin og ... Ja, altså, da var jeg så ...

Jeg var så giret. Selvfølgelig tok vi en øl til maten også, men vi var ikke promille. Vi la oss, jeg husker vi hadde jo barn med, men det at vi drakk øl og var så rare som vi var i den sesongen, som kanskje jeg synes er den beste sesongen, det er den første. Det var fordi vi var på adrenalin, vi var på en glede. Da hadde jeg endelig truffet et ... Da traf jeg på en måte det jeg kunne bli da.

Så jeg var så, men så har vi andre sesonger hvor jeg på en måte plutselig hadde sklitt litt ut. Det er klart at det var voldsom forandring i livet i 2006, ikke sant? Jeg var nyskilt også, ikke sant?

Så det er klart at en periode der i starten der, så glei jeg litt tilbake igjen, nok en gang igjentaget. Altså, jeg klarte ikke å mestre det som sikkert noen vil si at suksess, eller at jeg begynte å, gudda meg, skal jeg begynne å få til noe i livet, liksom. For når jeg ble skilt, så følte jeg jo at, jeg var jo 43 år når jeg ble skilt, og da følte jo jeg at verden raste helt i, nå har jeg jo, nå klarte jeg ikke det heller.

og følte at når du er 43 og ikke har noe selvtillit, så er det for sent å begynne nå. Hvor skal jeg begynne nå? Jeg har ingen jobb, jeg har ingen utdannelse, jeg har ingen verdens ting, ikke sant? Og så røyk det som jeg trodde skulle bli nå, og barna og alt mulig, ikke sant? Så det var ikke lett. Men da dukket plutselig det opp da.

som på en måte ble, som jeg sier, Charterfebrer var med på å være redning. For da fant jeg den hylla som jeg kunne, som jeg mestret på en måte da. Ja, så det var liksom fint for deg å begynne med noe eget, et eget karriere da, på en måte. Ja, ja, jeg klarer jo ikke å bruke ord en gang, karriere, for at jeg

Ja, jeg føler at jeg aldri, akkurat som læreren sa til meg, aldri hatt ambisjoner, jeg har aldri hatt noe som har trigget meg, ja, noe som helst. Ikke utdannelse, ikke, jeg har bare tenkt, når jeg leste autodidakt i Per Gynt, jeg spilte jo Per i Per Gynt på Romerike forresten, fikk jo hovedrollen der, og da var det autodidakt, det er jo et, ikke sant, han var jo en slags autodidakt, og jeg elsket det ordet da. Jeg har alltid elsket å skjønne en bok før jeg leser den. Ikke skjønne hele boka da, men, oi, den er interessant, for det som treffer, det har du klart å finne ut selv.

Altså som filosofi. Hvorfor skal vi bare lese oss? Faren ved å alltid bare lese andres forståelse av verden. Det er jo skummelt. Hvordan skal verden gå videre hvis vi bare skal ta de som ... Selvfølgelig, noen har finnet ut så mye at det ikke er så vitsig med så mye mer. Men det er jævlig deilig å finne ut ting selv uten å ha lest det. For da gir det en gjenkjennelse, det gir også en sederespekt. Kjente du deg igjen i den rollen?

Rollen, hva mener du? I Per Gunt? Ja, ja. Når jeg begynte å lese Per Gunt, var det tre timers forestilling, ikke sant? Og vi skulle være på scenen hele tiden, og det første du tenker er jo bare, hvordan skal jeg lære det utenhat? Det tror du jo at du klarer. I hvert fall trodde ikke jeg at det kommer allerede til å skje at jeg klarer det utenhat. Så hørte jeg at vi skal ha souffli da, og gud, herligvis. Det er en som ligger i den grava og roper. Men verst av alt, i premieren så hadde jeg ikke en souffli da, på tre timer. Jeg hadde souffli etterhvert, men på premieren hadde jeg ingen.

Men jo, Per Gunt, dette med å rømme, gå utenom, jeg hadde jo veldig mye forståelse for disse tingene da jeg hadde drukket så mye. Allerede da hadde jeg jo noe annet.

Når jeg var 20 år så hadde jeg jo skjønt at jeg hadde et drikkeproblem, altså jeg har ikke skjønt sånn at jeg sa at jeg hadde et drikkeproblem, men jeg visste jo at jeg hadde alt for lett for å tyte det. Så liksom det med å flykte da, også det med damer, ikke sant? Aldri klare å tro at jeg er bra nok, det er jo ofte det utroskapet er, men ikke sant? Hva er det det er? Jeg har sagt mange ganger og jeg står for det fortsatt,

Hvis damer hadde skjønt at menn oftest er utro når de møter noen de virkelig liker. Det er også helt imot alle, ikke sant? Hæ? Er det ikke bare fordi jeg ikke er bra nok? Nei. Fordi du får mannen til å føle at han ikke er god nok. Jeg fortjener ikke å være sammen med deg på noe, for du er for bra for meg. Det var i hvert fall det du opplevde. Du velger å lage skuffelsen på forhånd.

Og du tester ut, ikke sant? Som en ubevisst greie. Jeg mener at det er hoveddraven i min greie, i hvert fall. Jeg vet jo at alle er jo ikke som meg, men jeg liker jo alltid å utfordre sånne typer sannheter. For det er liksom at når damer kjenner på selvbildets siden at jeg er dårlig i senga, eller jeg er ditten, eller jeg er ikke bra nok. Så lytt litt til en mann.

Ikke for å få forståelse, men så slipper dere å gå så i grøfta når noen menn driter seg ut. For det kan være helt motsatt. Og jeg mener at det er det, men klart med unntak. Alle regler har et unntak, men jeg føler at det er da det er lettest å domme seg ut. Det er når det virkelig er stert. For de fleste mennesker er mye mindre trygge på seg selv enn vi tør å innrømme.

Og jeg føler også at det er noe som har gitt meg verdi. Det er at jeg har turt å vise mine minste sider. Hvorfor ikke? Hvorfor skal man prøve å være bedre enn man er, når man ikke har lykkes med det? Det har jo ikke gått. Det funker ikke å prøve å være bedre enn man er. Ikke sant. Ja.

Det er mye lettere å jobbe seg oppover når man har turt å vise sitt minste og sitt mest usikre. Vi mennesker trenger det for å skape næret til hverandre, at vi viser sårbarhetene våre. Er det ikke da isen ofte bryter seg? Er det ikke da man plutselig er i rommet helt for andre?

Plusslig er det energi som det går an å nå hverandre og sjelen. Hvor sjelen får lov til å være den som styrer greia. Ikke det man tror er lurt å si. For jeg har ikke noe energi.

Det er noe med det. Det ekte er det som bringer oss nærmere hverandre. Så det fikk jo du lære etter hvert. Ja, og det startet liksom med disse øyeblikkene, disse små tingene. Læreren som sier det. Psykologen som jeg så hadde noe som jeg ble nysgjerrig på. Hva i all verden er det han gjør? Og det han sa når jeg spurte ham om det. Hvordan klarer han?

Jeg tør å sette ord bak psykosen. Han snakket grunnen til psykosen til. For det var det ingen som hadde gjort, ikke sant? Han visste jo at den personen som er psykotisk, det er ingen som har turt å si. Han visste på en måte at det er ikke noe farlig om jeg bommer litt, for han kjenner omsorgen jeg prøver å sende.

For jeg prøver å forstå hvor det startet. Så han kunne sette ord på grunnene. Det ble så lite sett. Det var ikke nødvendigvis synsk. Det var mer at han turte å snakke bak det som skapte psykosen. Stikke hull på, på en måte.

For det er mye symbolisk i det de som har en psykose, de forestillingene de har gjort seg, det kommer jo fra et sted. Ikke sant. Det er ikke alltid tilfeldigheter på en måte, som mange kanskje tenker at det er. Hvis du leser journaler i tung psykiatri, så er det stort sett ganske vonde ting som har, mye av det er derfor jeg sier med utmykhet når jeg sier krenkelseoppfatter, jeg vet selv,

at jeg har hatt en snill barndom. Jeg hadde jo en god pappa til å vise seg etter slutt, ikke sant? Det er mange som ikke har en god pappa. Det er mange som aldri får se noe kjærlighet. Og det har jeg så respekt for. Jeg forteller min historie ut fra at det var nok til at jeg hadde det vondt. Men jeg vet at det er folk som har opplevd helt vanvittig mye mer grusomme ting. Men

Man skal heller ikke himse av, når vi snakker om traumer, for eksempel. Traumer kan være mye annet enn et seksuelt overgrep, mye annet enn å få juling. Absolutt. Traumer kan skapes av avvisning som til synelatende kan virke

Jeg tror veldig mye dreier seg om hvis du aldri, ikke sant, hvis et barn, la oss si hvis du har noe viktig på hjertet med kjæresten din, og han overhodet ikke ser det. Hvis du har null år, eller ett år, og du har noe viktig, og du aldri blir sett, selv om det bare er at du snur ryggen til, at mamma eller pappa skal snur ryggen til, så er det med på å skape en avvisningsproblematikk. Selvfølgelig.

Så det er egentlig bare å kjenne på seg selv, hvis man sitter med rødvinnen sin, og har noe som er viktig i forholdet, og du ikke når i heltatt frem, så kjenn hvor svår du blir. Som voksen. Ja, ja. Og barn trenger å bli sett. Det er jo et av våre viktigste behov generelt i livet, og kommer alltid til å være det.

at andre anerkjenner dine følelser og behov, og at barn som ikke får møtt behovet får å bli sett og anerkjent og få hjelp til å håndtere livet. Det er store mangler.

Hva er det foreldre sliter med? Dette med å være opptatt mer av hvordan fasaden er. Hvordan det virker som vi fungerer som familie. I stedet for å la det få lov til å utvikle seg. En unge griner.

En unge skriker, også i kivekøen, mens vi er livlige. Å, gud, tenk om vi virker, og vi har ikke oppdragelse. Skjønner du? Det er jo helt naturlig at unge griner. Han hadde kanskje sett noe han hadde lyst på på hylden der. Hvorfor er vi ikke rausende nok til å si at det er grinerung? Hvorfor er vi ikke sånn? Hvorfor står hele foreldet og føler seg dumme, og lar det gå utover ungen? Som er het og skyldig.

Det er de voksne som hele tiden bare lager sine rare regler utifra utilstrekkelighet. Og så sender vi hele utilstrekkeligheten over på barna. Projesserer vår egen utilstrekkelighet i stedet for å si at det ikke er din skyld. Nå er mamma litt. Nå er mamma inne i det. Bare gjør det ufarlig. Ikke sant. Du har jo gjort av noen erfaringer med å være far selv også. Ja, jeg har jo plumpet hele tiden.

Det er jo en av grunnene til at jeg kan snakke om dette, det er jo for at jeg har heldigvis turt å se tilbake igjen på alle fadesene og alt det dårlige jeg gjorde. Og det er også liksom at vi som foreldre, hvis du tenker deg at en del barn og ungdom, de ønsker jo på en måte å rettferdig gjøre noe av det som har skjedd i oppveksten, og veldig mange foreldre har en tendens til å gå rett i forsvarsposisjon.

hvor utrolig viktig det er å tørre å gå inn og innrømme noe slik at du kan, ikke sant? Dette med å prøve å få rensa ut vanskelige mønstre som har opparbeidet seg, slik som jeg sa, jeg kan ikke være en liten gutt i hele mitt liv hjemme hos mamma og pappa. Jeg må på en måte et eller annet sted tørre å vise at jeg tror ut og vil leve mitt liv.

Og den følelsen er alltid å tilpasse seg nesten å være den lille jenta eller den lille gutten hjemme hos mamma og pappa hele livet, fordi du ikke tør. Og det gjør jo seg utslag i at selvstendighet og den hvem er jeg, i hvert fall ikke får vokse til sitt beste potensial.

Og det har sammenheng med disse tingene, at vi må skape et rom for sånne type ting, og vi må gjøre det mye mer ufarlig å snakke om det vi egentlig savner. For jeg tror vi savner mye mer enn vi tør å innrømme.

Selvfølgelig har vi det fint inni mellom alt, men vi har et behov for å få tilbake den nysgjerrigheten til at vi har så mye mer å bidra med. Det er pisset som er i verden nå. Hvorfor har det blitt sånne fronter? Hvorfor er det så mye antipati? Hvorfor er det forrakt hver gang noen er uenig?

Hvorfor har vi fått sånn slags politisk korrekte ting som gjør at du ikke tør å... Ikke sant? Sånn som i Norge, for det som gjorde mest inntrykk på meg var jo skoleklassen. Hvor de sier at de tør ikke å si noe når du er 12, 13, 14 år om for eksempel vaksinen, for da blir du stempet som dum.

Ja, du tenker på bakfasaden. Ja, det er Norge bak fasaden som jeg var på. Det som jeg synes var det som rørte meg mest var det der ungen som sier at du selv er redd for å svare først. Livredd for å svare. Og så er det en som tør å si at det ikke er lett å ta opp det. For da blir du ofte stemt av symptom. Ja. Det burde ikke være ... Da burde vi bare

Stopp opp nå, det er barna våre som ikke tør å ytre oss fordi vi voksne har laget et sånt krenkelses og et slags sånn ulovlig rom da, som ikke er lov å nærme seg. Vi vet jo snart ikke hvordan vi skal si ting for at det har blitt så mange minefelt da. Jeg kaller det minefelt å gå i. Du trokka jo over et sånt minefelt da, vil du si litt om?

Vi kan gå til det, da. Når du brant munnbindet, så endret ting seg veldig for deg. Da var du et sted i livet hvor du egentlig hadde det veldig bra. Ja, det var jo bare fint. COVID begynte, eller koronagreina og nedstengningen, om 12. mars. Da hadde jeg akkurat kommet hjem fra siste skjartefeber-innspillingen.

Og rett før det så ble jeg kåret til årets kjendis. Ja, ikke sant? Ja. Du kunne ikke falt fra et høyere platå, på en måte da. Ja, nei, det var helt sprøtt å se at fra å ha hatt kanskje min sterkeste opplevelse på TV, det var jo kanskje Farmin kjendis. Så i hvert fall følelsesmessig for meg var det det var det stedet jeg kjente at

Jeg elsket jo farmen på slutten, og jeg kjente at gjennom at jeg begynte å åpne opp meg selv, så fant jeg faktisk en ... Altså, jeg hadde det finest på slutten jeg, på farmen. De siste to-tre ukene. For det verste, avhengigheten med telefoner og alt var helt borte. Du begynte liksom å ha kommet inn i det, hvor deilig det var bare å sove. Sove fra ni om kvelden sikkert. Vi vet jo ikke når vi sovna en gang, for vi hadde jo ikke klokke. Men la oss si at vi sto jo opp sikkert fem, så vi la oss ni.

slitene, og våkne klokka fem om morgenen, og så er det å begynne å bruke tre timer eller to timer på å lage frokost, for da hadde jeg å tenne opp i pausen og ditt, og jeg var ikke verdens flinkeste, men jeg gjorde det noen ganger jeg også.

Også dette med å kunne på en måte begynne å snakke om ting, og vi fikk venner der inne, og alle de som var på slutten der, vi var utrolig nære på en måte, for at vi var, du har ikke noe Stivel, du har ikke lenger, du har bare hverandre. Så vennskap eller noe sånt med han Samen og jeg ble jo veldig glad i hverandre, og Tyril også selvfølgelig som jeg var venn med helt fra starten, Tyril Sjostak Kristiansen var helt, så vi hadde en sånn der bond som var helt enorme,

Og så hadde jeg da terapiteamen min med kamera. Psykologen var kamera da. Ja, vi snakket om en eller annen ting. Og så plutselig så kommer da korona-greiene. Og det var jo egentlig som jeg sier, da hadde alt vært fantastisk, både økonomisk. Jeg husker jeg begreipet meg i å, fy faen jeg begynte jo, jeg tror ikke jeg tenkte rik, men jeg tror jeg tenkte sånn,

For da hadde jeg plutselig en konto som var ... Oi, det var ikke noe fare med regninger plutselig da. Jeg har aldri vært stort med det, men det var liksom ... Og en ferie kunne jeg bølge. Nei, det går også.

Plusslig var jeg der, liksom. Aldri vært. Så begynner livet å bli normalt, så begynner jeg å bli et menneske som får det til, liksom. Ja, der var jeg, liksom. Og så kommer korona, og så går det noen uker, og så tenker jeg så rart at de har stengt den hele samfunnet, og ingen av vennene mine, og ingen av dem, vi hadde et stort nettverk.

som jeg pleide å ha for sykdoms, at det var sånn avlyst på grunn av ditten, og hvis jeg skulle ha noe jobbgreier og sånn, så pleide det alltid i løpet av den, når det var sånne influensagreier, så var det jo alltid mange som var syke. Og så bare jeg tenkte, så skjod det meg først, det var alle første gang jeg begynte å bli litt, hva er dette for noe? Det var når jeg begynte å tenke, men det er jo ingen som avlyser. Det er jo ikke noe mer avlysing, det er heller mindre.

Og så gikk det opp for meg. Da var jeg 61. Jeg har levd i 60 år og aldri opplevd noe i nærheten av noe så alvorlig. Og så er det ingenting jeg klarer å se at det er noe mer enn sjukdom. Nå så jeg bare smittetallene. Hva er dette for noen røde tall? Smittetall, smittetall, smittetall. Og ingen spesielt mye syke.

Så begynte jeg å kjenne når jeg skulle ut og prate med folk. Da begynte jeg også å tenke at ... Så begynte jeg å prate om at jeg var litt sånn ... Nei, hva er dette for en slags overreaksjon? Så bare merket jeg energien. Hvis du tok opp noe, så var det plutselig en sånn energi at det snakket man ikke om. Det var på en måte nesten ...

Jeg begynte å kjenne meg redd, plutselig kan jeg ikke snakke om at jeg bare synes. Nei, det kunne jeg ikke. Og da slo det for at jeg har studert psykologi.

psykopati, så tenkte jeg at jeg kjenner igjen energien fra hvis du er en psykopat i rommet. Hvis det er en psykopat du er sammen med, så vet du akkurat hva som skjer. Du kan ikke nærme deg det temaet. Du kan ikke tråkke den på. Da tenkte jeg at han ikke er psykopat. Hva er det da? Da begynte jeg å tenke sånn.

Ikke psykopatisk, men er det noe løgnaktig her? Eller er det noe som skurrer? Ja, det var noe som skurret. Det er noe som skurrer. Nå brukte jeg psykopatikk, for jeg kjente igjen energien i det, og blitt redd for å si det mest naturlige. Det er greia. Og det er jo det en litt dårlig person ofte gjør. Han styrer det inn der han er trygg, og der han er sjef. Så det kjente jeg. Og da tenkte jeg, nå er det noe som skurrer her. Og så

Da hadde jeg huspet at jeg hadde ingen erfaring i noe som helst. Jo, alltid kritisk til myndigheter og sånt. Alt av disse personene opp igjennom tida, som på en måte, Arne Næs, når han lenka seg i Alta-saken på 70-tallet, eller når det var, jeg tror det var 70, ja. Så digga jeg jo han. Jeg digga jo alltid digga de folka som tør å stå for noe, ikke sant? Og Arne Næs var en sånn person. Jeg skrev særoppgave på videregående om Jens Bjørnebo.

Og disse personene som på en måte, og det var Jonas som hadde gjennombrudtsboka mi med Jens Bjørneborg om dysleksi og kritikk av det autoritære på en måte. Det har alltid ligget der i bunnen.

Men jeg tenkte ikke så langt i starten, jeg tenkte bare at nå er det et eller annet. Og så begynte jeg liksom å forhøre meg litt med folk, og begynte jeg å gå litt på nett og leite hva er covid, og så begynte jeg å lese litt der. Men i utgangspunktet så var det ikke så, i starten så var det bare sånn, og så ringte sønnen min, eldste, og så sier han, fatter, liksom, fatter, hva er dette for noe kødd? Og hva sier jeg?

Den der covid-greiene, det er vel bare noe kødd. Dette må jo være litt oppskrutt. Så kom en sønn min, og han er veldig intuitiv. Så jeg bare hørte, ja jeg, fader, noe av det er noe der.

Og så sånn startet det, og så kom jeg inn på en side da, som het en svensk side. Det var jo der jeg ble kjent med Johanna, som jeg jo fikk et forhold med, som har vært en veldig fin side. Akkurat nå står det stille hva den siden het, men det var en sånn svensk, hvor det var fantastisk flotte personer som bare skrev, som jeg elsker også, det er viktig å si,

Det var ingen kritikk av noen ting, av mennesker eller noen ting, det var bare veldig fint forsøk på å si noe om autoriteter og om hva er covid, er det et virus som er så farlig, eller er det, hva skal jeg si, er det

er det litt frykt, ikke sant? Det er kanskje også en ting som er, ikke sant? Jeg synes jo hele tiden, lenge før covid, at det er for mye fryktbasert. Jeg nevnte jo litt i starten, hvorfor får vi ikke mer oppmuntrende ting rundt, hvorfor skal vi tro at vi blir gamle når vi er 60? Hvorfor skal vi liksom tro at livet, altså hvorfor blir vi nesten lærte av, ja, men det er en skavang som kommer. Kan vi ikke heller bare snu det, ikke sant? Og frykt er jo noe som selger. Det visste jeg jo alt. Så liksom, det var noe med, er det litt for mye frykt her?

Litt overdreven frykt kanskje. For noe som selvfølgelig er farlig. Og så kommer statistikken etter hvert. Og så ser du at det ikke er noe overdødelighet.

Du ender på 0,15, ikke sant, som er helt normalt på en influensagreier. Og da begynte jeg å si, men herregud, hvorfor er hele Norge stengt ned? Hvorfor går du ut over små og mellomstore bedrifter? Hvorfor stenger vi skolen når det ikke er noe større dødsrate eller høyere dødsrate? Og det visste vi ganske tidlig. Og vi visste at det sunne mennesker,

Det var ikke noe farlig, det er akkurat som en vanlig influensasesong. Og noen unge friske vil jo dø i en normal influensasong. Nettopp, det skjer en eller annen. Ja, ikke sant? Og da begynte det, og så etter hvert, da tenkte jeg i starten, så begynte jeg å si at, så så jeg de første, jeg husker jeg Bergens Tiden eller noe sånt, noe hadde en demonstrasjon på, bildet av en demonstrasjon, og så sto det under at en av de deltakerne hadde fått problem på jobben dagen etter at han var blitt tatt bildet av på en demonstrasjon.

Det vekket meg veldig. I all verden. Da kommer kampgløden litt.

Hæ? For å være på en demonstrasjon og bare om at tiltakene var for strenge? Det var jo ikke så veldig, selvfølgelig var det en og annen der også som selvfølgelig har gått dypere inn i materier, det er det jo alltid, og vi skal være drita glad for at det er noen som graver i et samfunn. Hva er det Jens Bjørnebo gjorde?

pekte på ting på 60-tallet om dysleksi og hvordan, ikke sant, hvor dysleksi, hvor barn med les- og skrivevansker ble kalt for nesten evneveike. Og så ser vi jo at det er så bom at det hadde kunne vært nok, altså det er jo mange med skrive som er toppene i, altså det er ikke det at jeg sier, ikke bli det.

Det er ikke noe viss å prøve å bli dyslektiker, men det viser seg jo å være helt malplasert. Og Jens Bjørnbo så det allerede i antakelig fra han var 20 år eller da han skjønte dette greiene her. Og det er viktig med sånne folk. Og så er det da noen folk som graver nå. I dagens samfunn er det noen som graver litt dypt. For å komme med andre ting som er viktige. Akkurat som Jens gjorde, og som en del andre.

Det er litt skummelt når man ikke kan stille kritiske spørsmål, og at man rett og slett blir kanselert for problemer på jobben for å ha en ytring og ha en mening, og at man ikke heller kan løfte det opp og diskutere disse tingene. Noen ble jo alvorlig syke med covid.

Man måtte jo beskytte det syke og det gamle, men til hvilken pris? For det gikk jo sånn utover unge, friske mennesker som ikke kunne gå på skolen, og som ikke kunne på en måte leve livene sine, som også er veldig skadelige. Så det er liksom den der forholdsmessighetsvurderingen, men det var uenig, og det var jo ikke lov å være uenig i de beslutningene som ble tatt, og det var kanskje det som

Og så er det liksom, som jeg snakket om med husarten, energien. Hvorfor er det så betent at vi er redde som voksne mennesker å stille ganske naturlige spørsmål når vi opplever en tilstand i samfunnet som vi aldri trodde vi skulle oppleve? Da burde det virkelig være groben for å kunne dele hva som skjer.

Det var jo ikke det. Og det har det jo vist seg, og det er jo noe i det fine programmet som jeg synes ble veldig bra da. Fordi det faktisk stiller spørsmålstegn med akkurat det. Altså, hvordan klarer vi å bli så redd for kritiske spørsmål når vi opplever noe som er en katastrofe eller en krise som vi aldri har opplevd siden krigen? Hvorfor er det da så farlig å ha forskjellige synpunkter? Det er jo da man burde tilkalle alle og si

Her er vi psykolog, her er vi ditten, her er vi datten, her er vi noen som er ansatt av myndighetene, her er vi noen som er uavhengige her, for nå må vi snakke sammen og vi må finne ut hva er dette. Men det skjedde jo ikke. Og det er ting som gjør at jeg blir skeptisk, og som gjør at det skurrer. Og da gikk det mot at jeg skulle selge på en demonstrasjon. Men hva skjedde da? Når du hadde brent det munnbindet, hvordan endret livet ditt seg da?

Nei, det vet jeg ikke om jeg annet enn kan si enn at akkurat de første døgnene var det unntakstillstand i mitt liv. Jeg skjønte selvfølgelig at jeg stakk frem hodet litt og at det gikk på haugestaben, men jeg trodde ikke haugestaben var så ille.

Jeg trodde jo liksom at her ville det bli litt kritikk og en del sånn, men liksom når jeg er på hjemmeveien, hvor jeg bare får mine første telefoner fra venner, og de skriver bare «Svein, det er helt ille!» «Det er helt gære!» Og så sier jeg «hva da?» «Ja, nei, nei, det koker der!» «Og det er bare, du er, altså du er liksom...» «Du er så gæren, liksom, Svein!» Altså det var sånn, og da bare kjente jeg liksom «Å, herregud!»

Og da, jeg var jo på date, ikke sant, så jeg bare sa at vi kan ikke, nå er det, ja hun hadde skjønt, for hun hørte jo at jeg, for jeg kjørte henne, så hun er i bilen min når disse telefonene kommer da, så da skjønte hun at nå er det helt krise. Så jeg klarte ikke å liksom, nå er det ikke noe sjanse til noe som helst i den gata, for å si det sånn, så jeg bare kjørte henne til toget.

Eller til bilen, jeg husker ikke. Og da kommer jeg hjem da, ikke sant? Og så går jeg bare inn, og så sier jeg, herregud, hva er dette for noe? Det er bilder overalt. Bare ekstremt jævlige kommentarer. Og liksom, vi visste at han var en ...

Og da er det klart, da hadde jeg elektrod, altså det var sånn nervesystemet dirra liksom. Det var sånn elektriske støt i hele kroppen den første kvelden da. Men så begynte det heldigvis ganske fort å komme noen varme kommentarer.

Det kom nesten samtidig, men det var jo kanskje 1 til 100 eller 1 til 50 i proporsjoner. Men dem sugde jeg selvfølgelig i taket, dem som kom som var positive. Og nervetrådene, heldigvis som jeg sier,

Det er der jeg mener at jeg har hatt så mye angst i mitt liv, og hatt så mange nedtur på alkohol. Jeg kjente igjen at nå er det bare litt mer massivt, og jeg var jævlig, så det var forskjellen. Men jeg hadde jo levd med angst, jeg kunne takle det. I tillegg har jeg mye pusteteknikker, så jeg klarer å koble. Men akkurat første døgnet, jeg tror ikke jeg klarte å tenke meditasjon første døgnet. Nei, det sprakk da.

Jeg klarte ikke å, men så kom det som sagt etter hvert mer og mer støtte, kommentarer og sånn, og så klarte jeg etter hvert, og så fikk jeg besøk av en veldig god venn klokka ni om morgenen dagen etter. Han ringte først.

Og så sa Svein, jeg er så stolt av deg. Og så sa han, kan jeg komme? Ja, selvfølgelig da. Ja, du er så hjertelig velkommen. Jeg begynte å grine meg, ikke sant. Da var jeg jo helt åpen. Jeg klarte jo bare å greine omtrent. Og han kommer og bare kaster meg rundt halsen, men har aldri gjort det før, for han er en litt annen type personlighet enn meg. Han er ikke sånn klemmerig. Men da tror jeg vi sto bare og holdt rundt hverandre. Så han satt der sikkert noen timer og bare sa Svein, dette kommer til å gå, ikke sant. Dette går bra.

Og ja, takk skal du ha, liksom Tom heter han da. Så han kom og var der så lenge jeg trengte han. Han ble som en sånn toppen av angsten da. Så fint. Ja. Og da sa jeg noe, han dro, husker jeg om, til en sånn, så jeg kan inne jeg ringer igjen i kveld, og i hvert fall tar en prat da. Men da kjente jeg egentlig at da, etter det så klarte jeg liksom, da var det bare, det som begynte da var at media var jo på meg, ikke sant.

Så det som skapte nye sånne bølger, det var jo når jeg så det der nettavisen der, og ja, det er Dagblad. For da, jeg følte jeg var så åpen, og følte som at jeg visste at hvis de kommer med noe, så kan jeg si noe dumt igjen da, eller, jeg ble redd for, jeg ble på en måte redd for, jeg følte som jeg så angrepet da, at jeg liksom, jeg visste ikke om jeg klarte å være helt meg selv eller sånn, hvis dem skulle, for jeg følte de var litt ute etter å få meg enda mer ut på glattisen.

Og få meg til å si noe dumt og få meg til å bli forbannet eller et eller annet. For det hadde jo stått så mye om at hans svein må jo ha mista det, svein må jo være, bør jo innlegges. Altså det var så mye sånt nå, da tenkte jeg hvis jeg plutselig, hold kjeft, altså jeg kan jo være litt sånn nå, ikke sant?

Hvis jeg føler at nå er den bare ute etter noe, så kan det jo plutselig bli litt sånn. Så det var noe jeg så i nettavisen, vi vil gjerne ha en kommentar til det og det, vi vil gjerne ha en kommentar til Fredrik Resvik, vi vil gjerne ha en kommentar til det og det, så begynte det greiene der. Og da var det det som vekka igjen de nervetrådene som var vonde, men så hadde jeg jo klart et par intervjuer bra, så begynte det.

4, 5, 6, 7 dager så begynte jeg å kjenne at jeg i hvert fall fungerte da. Absolutt.

Men så ble du med på debatten. Ja, ja. Vil du si? Det var et nytt kapittel. Ja, for det ble omtrent like ille, vet du. Ja, klart det. Så fortell litt om det, altså. Ja, da var det først. Da var det først at Lothe Pusse og Linni og Charter Hilde da gikk jo ut med sterke, ja, jeg kalte meg for, bare,

Ja, det var i hvert fall ikke pent. Og spesielt Charlotte Hill, det var en langt intervju hvor hun slakte meg fullstendig, og det er greit. Det gidder jeg ikke å kommentere så mye mer. Det får stå for hennes regning. Men Lothepus vet jeg jo skiter litt fra hofta, og det var sikkert noen grunner til at han svarte. Det kan jo folk spekulere selv. For det er ikke lett å være kjent og begynne å støtte meg i den tiden der, det skjønner jeg jo. Og Lothepus snakker jo før han tenker av hva som jeg gjør, så

Så jeg tenkte at det er ok. Det er litt spesielt at det er du og Lotepus som står på debatten. Først var det en radiogreie, men også noen spesialister der. Da satt jeg hjemme på kjøkkenbordet mitt med headset, og var på en greie om det var Dagsnytt 18 eller noe annet.

hvor jeg også møter fagfolk, ikke sant? Alene. Men det er jo mange fagfolk som støtter ditt syn i for eksempel det med masker eller munnbind, som man kaller det. Ja, og når debatten ringte meg, så var det jo da i utgangspunktet først, meg og Lottebøs, de ville bare ha, ja, du har jo sett hva de har skrevet i ettertid, det var liksom at de ville gjøre det litt folkelig, og det at vi var venner rett før, vi hadde jo vært på et TV-program sammen i South Dakota, vet du, med indianerne der, og de visste jo at vi hadde et

god tone, og så plutselig så er vi da fiender på en måte, det er jo det veldig, altså fiendeskapet antipatier og sånt, og det er jo selv jo. Så, og da hadde Lotepus ringt meg også, og sagt, vi skal, jeg klarte at vi skal, ja. Så sa jeg, ja, stiller du opp? Ja, vi stiller opp. Og han hadde egentlig bare bedt sånn halvveis om unnskyldning, søren vet jeg, ja.

Jeg hadde ikke noe sterke, jeg syntes han var litt dum når han satt der og var så slappet når vi var i debatten. Men poenget var, vi skulle møtes da til en liten prate og se om vi kunne reparere vennskap og sånt da. Men så sier hun plutselig altså at, men vi kunne også tenke deg, Svein, at du var i studio litt etter at du var ferdig med Lotopus, og debattere litt med Nax da, og kanskje en til, og så skal du selvfølgelig da få en fra din side på en måte da. Og da fikk jeg da, om jeg hadde noe forslag,

Så det jeg gjør da, det er at jeg sier ja til det også, til å møte Naksda. Jeg hadde ikke noen høye tanker om Naksda, og jeg hadde satt meg inn i PCR-test og litt forskjellig, og tenkte at jeg skal fortelle litt om det jeg kan der. Og sender da en SMS til NRK med Didrik Hallager, blant annet Mette som var med, hun var rett av navnet, også var det vel han Graver, også var det, ja, det var tre navn jeg sendte til debatten.

Så en av disse tre, liksom. Eller, det er flere, sa jeg, men hvis dere får nei fra det, så kan vi, ikke sant? Det som skjer er jo at jeg får et svar tilbake, veldig bra, vi skal prøve, ja. Og så går det noen dager, og så er det plutselig dagen vi skal på debatten, og da ringer de liksom og sier at det blir bare deg og Naxda. Ikke sant? Det er jo helt vanskelig. Ja, og da er det bare liksom, da skal jeg på tog og alt mulig og inn til NRK, og jeg bare tenker, ok, jeg klarte liksom ikke å skjønne at det, jeg klarte ikke å tenke,

Jeg er ikke så jævla redd, jeg tenkte at ok, jeg blir ikke sånn der, akkurat da tenkte jeg bare at ok, da får jeg og Naxa det, greit. Jeg skal gjøre så godt jeg kan. Men det ble jo ikke bare meg og Naxa, det ble jo plutselig at det var en fra universitetssykehuset, og så var det ditten, og så var det statistikker, og så var det liksom plutselig, men greia var da at

Så da var du den ene som skulle være vittne for egentlig en side hvor det er mange leger og fagpersoner og andre som er litt enige med deg i at dette kanskje… Det kom ingen fra mitt ståstille som på en måte var skeptisk, det kom ingen. Ja, så du ble liksom satt opp til å bli, hva skal jeg si, ydmyka i beste sendetid da? Ja, og så er det en ting til som jeg ikke har snakket så mye om. Dette synes jo jeg, og jeg vet jo i tillegg at jeg har jo blitt intervjuet av Hemerli,

Angående dette, og jeg vet jo at de ikke har prøvd å få ta. Jeg mener, de er jo ikke ringt disse tre personene som jeg ga, ikke sant? Det er jo enda verre. Da blir det jo enda verre. Altså, de har ikke ringt dem. Vi har jo sjekket det. Tusen takk til alle som har støttet podcasten min til nå.

Jeg setter enormt stor pris på all støtte, både ved at dere abonnerer på kanalene mine, deler episodene mine og donerer penger via VIPS. Hvis du ikke har gjort det ennå, klikk på følge- eller abonner-knappen på kanalene mine, så støtter du meg helt gratis. Og de som ønsker å donere et valgfritt beløp, kan søke opp Snakk med Silje VIPS eller bruke VIPS nummer 806513.

Mål med podkassen er på ingen måte å tjene penger, men det koster litt å filme og redigere både lyd og bilde. Og donasjoner fra dere gjør at jeg kan holde podkassen åpen og tilgjengelig for alle. Takk for all støtte. Men uansett, det kommer en ting til, skjønner du, for at når jeg på en måte hadde

hadde fått vært der og sånn, så var det jo en ris... Altså før du går til programmet, så har du jo en sånn med Fredrik Solvang, ikke sant? Hvor jeg skal da fortelle litt om hva det er du vil komme inn på, Svein, ikke sant? Ja, jeg vil komme inn på PCR-testen og 45 sykluser. Jeg vil gjerne snakke litt om Antoni Fauci, sier jeg liksom. Ja, og Antoni Fauci som sier klart for vi bruker 45 i Norge, sier jeg. Og dette sier jeg på forhånd, altså på telefon før vi skal inn til Davaten, ja. Også Fauci sier jo at alt under 36 var helt ubrukelig. Det hadde vi jo på tape.

Og han sier det helt klart. Og så sier Fredrik Solvang, ja, men Svein, det, ja, flott, sier han. Hører jeg bare, ja. Da står altså en bak Fredrik Solvang, og så avbryter, og så kommer inn og sier, Svein, veldig flott at du har sagt det, men hør nå her, Svein.

Du vet, vi i NRK har et veldig ansvar. Nå tror jeg den ligner Bjartmeier Gjerde faktisk. Han som var jo NRK-sjef før en gang. Vi har et veldig ansvar, og spesielt da, for personer som når du skal møte med noe som ikke er din hjemmebane, så har vi et veldig stort ansvar for å ta vare på deg, Svein. Det er noe vi setter veldig høyt.

Fordi vi vet at det er ting og ansvar vi har, så ikke du skal komme uheldig ut. Og disse tingene gjør at jeg tror du skal la være å nevne det. Og så sier jeg en drostenrapporten da. Drostenrapporten var jo også utrolig viktig for å få halstefremkalt den eksperimentelle vaksinen. Da var det en drostenrapport, masse punkter, som ble slakta i en fagfeldervurdering av uavhengige fagfolk.

Jeg hadde det nå akkurat samme. Det skulle ikke nevnes. Du ble nesten litt sensurert i forhånd. Jeg fikk med at Fredrik Solvang sa «Ja, så flott!» Så Fredrik sa på impuls «Ja, så flott!»

så ble det stoppet. Men jeg hadde jo med meg Drosten-rapporten på innelomma allikevel. Men jeg kom jo aldri til å... Og det tror jeg Fredrik visste at den Drosten-rapporten, for den var viktig, fordi Drosten er jo ikke en veldig... Han har ikke så veldig god CV. Og den rapporten var livsviktig, for han prøvde jo å få alle medisiner som fungerte, vet du. Det er jo mange ting her som er interessante. Ja, og Drosten-rapporten var viktig, og det synes også Fredrik Solvang at den skulle han gjerne se på.

men ble altså på grunn av omsorgen. Men bare se hva som skjedde etterpå. Nettopp det at jeg ikke fikk forklart en del ting gjorde jo at jeg ble halsuket etter det programmet. Men egentlig burde en fagperson presentert de tingene, ikke sant? Det burde jo ikke vært du som stod der og måtte forsvare dine synspunkter alene. Det er det jeg synes ble litt sånn stikta. At du da ble hengt ut på den måten der.

egentlig til spott og sped, til advarsel for alle andre da, som kanskje stiller noen kritiske spørsmål. Det er jo et demokratisk problem at man ikke kan diskutere sånne ting på debatten, og at man faktisk ikke gjør det på en skikkelig måte da, når man først skal ha sånne diskusjoner. Ja, og hvis dere husker, eller jeg husker i hvert fall da, når jeg ble intervjuet, for eksempel store intervjuer i Dagbladet, og det var vel et par avvisere som lagde sånne portrettintervjuer,

er det ikke veldig rart når du skal gjøre et portrettintervju av en reality-person at det er i portrettintervjuet så er det liksom fagfolk som motsier alt jeg sier i portrettintervjuet. Det var det jo hele tiden i denne perioden at de kunne ikke levere ut et portrettintervju av meg som drev seg om i livet. Men det var inneholdt også selvfølgelig mitt syn på dette her.

Men så skal altså fagfolk kle av. Bli faktasjekka i portrettintervjuet på en måte. Mens jeg kommer i debatten og har ingen til å faktasjekke på min side. Så det blir jo helt rart. Et portrettintervju skal jo ikke inneholde fagfolk. Det drev seg jo ikke bare om det heller. Det drev seg om mange ting. Sånn som podkassen nå. Så det også reagerte jeg jo på at herregud, jeg har jo vært portrettintervjuet nå mange ganger i livet mitt, det har aldri vært snakk om å

Og jeg har vært frittallende på alt mulig. Skal det bli greia at du skal inn professorer i immunologi for å vise hva de mener om meg? Det er jo helt rart.

Men hvordan er det for deg nå da, etter at det har blitt vist, Norge bak fasaden og sånne ting? Norge bak fasaden, det var jo det tre dager siden eller noe sånt. Det var jo, når jeg så det selv så tenkte jeg, første tanken min var at de har ikke prøvd å fremstille oss dårlig.

De kunne jo på en måte lage en karikatur av hvor utrolig rare dere er, og hvor umme dere er. Jeg synes det var veldig mye respekt i det programmet, og hele opplevelsen med den. De har jo fulgt meg over to og et halvt år.

fra jeg på en måte var helt fersk i det å ha vært på demonstrasjoner og sånt, til da nå, helt til, ja, jeg tror det siste greiene var bare tre, fire, fem måneder siden, eller noe sånt. Og de har vært fine, og de har også følt at de har vært i bevegelse også sånn, i forhold til syne på ting. Altså hvertfall, jeg kan ikke uttale meg, for de har ikke sagt det sånn direkte, men jeg har merket det liksom på holdningen deres til meg. Den har alltid vært fin, men den har blitt egentlig finere og finere da.

Så det har vært helt greit. Og jeg synes at det som var hårdere med Norgebarkfasaden, det var jo blant annet det med at de tok klasserommet med de unge, at de viste liksom

Med meg så viser det meg at det er sveinforskjell. For husk på at jeg har jo vært innlagt på tvangsinnlagt på psykiatrisk og diagnostisert i HUA-Reva. Og det kunne vise at jeg er jo akkurat den samme personen. Det er meninger i en betent sak som er den eneste forskjellen på meg. Hadde folk lest dikta mine og sånn, som vet at jeg snakker mye om blind lojalitet, som er noe jeg også sier her. Vi er for lojale. Vi er for snille mot makt.

Det er jo helt normalt å si når de ikke er midt i en sånn type situasjon. Så er de egentlig begjublet og sier at vi skal angripe makten.

Vi skal være skeptiske til makt, til myndigheter. De skal alltid være under lupen. Det er ikke bare jeg som har sagt det, det har Erik By sagt, det har Jens Bjørnebo sagt, det er det hele hev av fantastiske folk som har sagt det. Men nå er det tydeligvis ikke sånn. Nå skulle man ikke si noe imot makten. Det er ikke sikkert myndigheten i Norge helt vet hva de driver med. Noen vet det sikkert at det ikke er bare bra ting her.

Men poenget er, hvordan kan det bli så farlig å være skeptisk til makt? Vi vet hva slags makt og begrep som har vært oppe, vi vet at det er kriger, vi vet at det, og vi skyter på hverandre, du mener det, og du er for Israel og mot Israel, og du er ditten og datten, og vi driver og skyter på hverandre. Det er opp der det må skytes. Mot de som er, som holder i, som drar i trådene. Hvem er det som får sparken av et fotballag? Treneren?

Ja, samme er det her. Hvem er det som skulle ha sparken nå? Det er dem som driver med ting som ikke er bra. Og vi må alltid ha søkelyset der. Ikke på hverandre. Nei, det er det. Så det blir litt sånn steile frem til oss imellom. Og da ser vi kanskje ikke oppover, og hvem som har ansvar og de tingene der da. Nei, og så tror jeg når det er så betent som nå, og når du ser hvordan splittelse og polarisering har skapt et tyranni innenfor meninger, så kan du tenke deg å være på Stortinget da. Tør de egentlig å si magefølelsen sin?

Eller har vi blitt ... Nei, det går antagelig bare å ... Gud, jeg sverger noe kameler i dag. Sånn skal det ikke være. Og det er vel egentlig det hovedbudskapet mitt. Selvfølgelig har jeg gravd det også, men i utgangspunktet så er det å kjenne på det som alle kan forstå. Det skal da ikke være så betent at man går etter makt.

Nå setter søkelyset på det, for vi vet vel at ikke alt fungerer i verden. Vi har terror, vi har alkohol, rus, kriminalitet, korrupsjon, alt. Er det symptomer som er bra for et samfunn? Tyder det på at alt fungerer? Nei. Det tyder på at alt for lite fungerer. Ergo, så burde man gå etter røttene. Hvor stammer et så usunnt samfunn fra?

Og hvis det blir ulovlig, da er vi på vilde veier.

Ja. Så du er modig da, sant? Som står på barrikaden og sier det du mener, og er autentisk og genuin. Og som på en måte står for det du mener er riktig da. I det, uansett hvor mye motstand du får, så står du i det. Det er veldig imponerende. Og jeg ble jo veldig

Jeg var glad i deg da jeg så deg på Camp Culinaris. Å, jeg blir så glad når folk ser på meg. Det var veldig fint å se deg der. Ja. Jeg har nok fått mest sånn skry eller sånn sterke melding fra faren min kjendis, men jeg hadde det gøy. Camp Culinaris var helt, det synes jeg var helt genialt. Ikke genialt av meg, men det var et genialt konsept, for vi hadde så mye gøy.

Du kunne liksom alt der. Jeg er jo ikke god til å lage mat, så da fikk jeg den hjelpeløse Svein sin greie der. Og så var det mulig å by på … Du hadde liksom alle spektere der, følte jeg. Så det var en utrolig … Det ville jeg kanskje ikke ta slutt, ikke sant? Det var sånn program som du ikke vil hjem fra, liksom. Kunne man bodde der resten av livet, liksom.

Og så ble jeg kjent med, og så kom Ari Behn plutselig. Jeg hadde jo et stert forhold til Ari Behn, og fikk møte han ordentlig, selv om det var på ett døgn eller et halvt, men i løpet av det døgnet, så ja, det var fantastisk det også. Og i hvert fall for møtten før han da utrolig nok døde da. Fordi han døde jo ikke så lenge etter at han var der, det var bare et år eller et halvt år maks etterpå. Men han var jo også en sånn person som jeg

Ja, og hvorfor ble han så populær etter, ikke sant? Det skulle jo vært noe mens han levde som turte å sette ord på så mye vakkert og sånn. Men det er jo janteloven involvert i dette også, ikke sant? Jeg tror ikke vi helt skjønner hva janteloven dreier seg om. Vi tror liksom at det med økonomi og vellykkethet å gjøre, at vi ikke tåler det, men det dreier seg hovedsakelig om annerledeshet.

Janteloven dreier seg om Aksel Sannemosse sin fortelling om Jante, byen Jante, hvor det er en person som er annerledes. Utstøtt, ikke sant? Ja, det at du ikke tør å være deg selv fordi du kan bli utstøtt av flokken.

Det er noen uskrene regler for hva som er greit og ikke greit i et samfunn som begrenser oss i å være oss selv på mange måter.

Men det er også noe med at man må ha forståelse for at vi ikke kan ordne så store ting på fem minutter. Det vet jo du som psykolog. Du kan ikke forandre når noe er litt revruskende gærent, eller når det er store utfordringer. Men vi må begynne på en riktig vei. Vi må begynne step by step. For det første må vi begynne å skjønne at polarisering og splittelse, det må vi finne

det må vi finne en start på slutten til. For ellers så blir det jo helt umulig, ikke sant? Altså, når vi mennesker som har blitt tildelt en, kan du si, birolle da, hvis vi skal drive og skyte på hverandre i stedet for å begynne å gå etter, ja, men hvor stammer problemet fra? Da har dessverre regissørene vunnet. Men hvis vi begynner å klare at vi har akkurat like stor stemme

Vi har akkurat like stor stemme, vi såkalt vanlige, som de som ikke er såkalt vanlige. Som styrer, som har pengene, som har makten til å... Hadde vi skjønt bare hvor viktig vi er, så hadde mye vært for andre.

Og samtidig ha en større raushet og romslighet i forhold til at det ikke er lett. Men vi må begynne på riktig vei, vi kan ikke fortsette på en gæren vei, vi er nødt til å snu det. Og da må vi tåle at vi er uenige. Vi må tåle og begynne å prøve å lære hvordan takler du uenighet, hvordan takler du trigger. For det er jo en trigger som gjør at du spyrer ut for rakt.

Hva var det jeg klarte å trigge så enormt med å kaste et lite papirtull som en symbolskandling? Hva er det som gjør at det hele eksploderer av forakt? Jeg klarer ikke å se det på noe annet måte enn at det ...

Kall det litt sånn mode-selvstendig, altså handling, kan provosere noe når man ikke, når man på en måte har, har innfunnet seg da på en måte med, man har innfunnet seg med for mye av det samfunnet krever av deg, sånn at når du går utenfor så tigger det kanskje et savnet, altså et savnet etter kanskje hvorfor er ikke jeg fri, eller hvorfor er ikke, altså det er et eller annet.

For det høres kanskje sikkert ut som om jeg tenker at jeg har gjort det. Jeg har ikke gjort noe annet. Jeg er ikke noe fantom som er modig eller noe sånt. Jeg vil jo sympatisere med alting jeg har gjort. Jeg vil sympatisere med dem jeg føler er på riktig sted. Så gikk jeg på den demonstrasjonen, og så ballet det bare på seg.

Det eneste jeg er stolt av er at jeg aldri var inne på å legge meg flat. For jeg tenker sånn at du skal legge deg flat når du føler du har gjort noe gærent, og be om unnskyldning, men du skal ikke legge deg flat når du føler du har gjort noe rett. Det blir jo helt... Hadde jeg lagt meg flat, da føler jeg at jeg hadde...

driter på meg, for å si det rettet. Da hadde jeg sviktet meg selv så inn i granskauen, og det var heldigvis aldri mine tanker å begynne å legge meg flat. Jeg prøvde å nyansere, altså jeg prøvde å forklare så godt jeg kan at jeg gjorde det

som jeg ville ha gjort i enhver ting i livet. Jeg stemte jo SV, ikke sant? Det var jo fordi jeg trodde at SV sto for utjevning, rettferdighet og veldig omsorg for de vanskeligstilte, ha en omsorgsfull, empatisk holdning til verden. Og da følte jo jeg at det var det jeg egentlig gjorde når jeg dro på demonstrasjonen. Det var å på en måte vise at jeg ville sympatisere med det jeg egentlig alltid har gjort.

Men her var det tydelig at det ikke var det det drev seg om. Nei, jeg tror folk var rett og slett veldig redde. Og når vi blir veldig, veldig redde, så slutter vi å trenke logisk. Vi klarer ikke å se alle nyansene i ting, på et vis. Fordi det var som om det du gjorde der, det er farlig for alle sammen. For vi kan alle dø hvis vi ikke går med munnbind. Sånn at det var en litt sånn ...

Logisk brist der, tror jeg, for veldig mange. Jeg forstår den veldig godt også. Jeg var veldig redd for å smitte selv, og jeg ville ikke smitte noen andre. Det var derfor jeg tok to doser av denne medicinen. Jeg trodde det hindret smittespredning, så det var trygt for andre å være med meg som kanskje var i risiko selv. Så følte kanskje mange også at jeg hadde offret veldig mye selv.

For å bidra i dugnaden. Og så var det som om du bidrar ikke i dugnaden. Så du blir liksom ugglesett. Ja, og til og med enda lengre at jeg på en måte indirekte nesten tok liv av folk. Ja, for det var jo litt sånn det ble lagt oppstemt. Jeg har masse beskyldninger på det. Da skal jeg innrømme at når jeg fikk de beskyldningene, det svei altså.

Da tenkte jeg, hæ? Alt jeg hadde lest meg opp på og sånt nå til seg jo at nettopp det jeg gjorde var for å prøve å, jeg mener jo fortsatt at jeg selvfølgelig har gjort det fordi jeg vil hjelpe folk. Jeg skjønner at det kan, i hvert fall i den perioden der, gjennom at frykten var så høy og folk trodde veldig mye på at det var et skummelere virus og alt det der,

så skjønner jeg at jeg tråkket litt, og det er jo greit. Men jeg vet jo inni meg at alt var jo i min verden gjort for nettopp at jeg mente at det var den beste hjelpen til folk.

Det er noe med den friheten til å kunne bestemme selv, om du vil gå med munnbindet eller ikke. Det var et påbud. Etter hvert er det jo ulov å si at hvorfor ble det ikke mer lagt vekt på at vi så ikke noe utslag. Vi leste jo statistikker, vi så på dødsrat og vi så på at det er så lavt prosent.

Hun fra Hemerli var jo på protestfestivalen, hvor vi sitter og forklarer dette her, og legger jo frem alle tallene. Så jeg sier, hvorfor kom ikke det mer frem? For nettopp å dempe frykten. Så måtte det jo vært deilig for folk da, i og med at de har så frykt at de nesten mister nyansen, som du sier. Hadde det ikke vært veldig viktig å fått frem at faktisk så ser vi nå, ganske på et tidlig stadium, at nei, det er faktisk ikke så farlig dette viruset. Men det kom jo egentlig aldri.

før det plutselig var borte når det dukket opp noe nytt. Det er sånne typer ting. Normalt sett burde det vært noen som sa at de hadde bomma litt på dette viruset.

Nå er jo jeg selvfølgelig, jeg mener jo at, ja, jeg mener jo som jeg sier at dette var ikke noe farligere enn vanlig influensasessong. Men sannsynlig så er det også mulig at det ikke var, at dette viruset også er, det er mange spekulasjoner på det, og jeg mener jo selvfølgelig at her bør det i hvert fall gjøres en ordentlig research ettertid. For her er det mye som ikke stemmer. Men det med frykt, og det å spre frykt,

Det håper jeg noen tenker litt over neste gang det kommer noen fryktscenarier. Vi kan ikke bare høre på disse skrekke greiene. For det første, når man blir for redd, da mister man mye av forstanden. Så jeg har jo alltid tenkt at frykt, det må man lære seg en metode å håndtere. Det er også viktig å lære å håndtere frykt. Det er massevis av verktøy for å klare.

Det gjelder både reell frykt og å kunne mestre reell frykt. Får du noe som er alvorlig, eller du er utsatt for en situasjon, så skal du selvfølgelig ha fryktreaksjon, for den er jo sunn. Men det å håndtere frykt, det er spesielt angst som er mer irrasjonell.

Den er det viktig å lære seg å håndtere. Vi kan dø, og vi kan dø av virus. Det har vi alltid gjort. Det var noe med at man ikke aksepterte at noen få mennesker kan dø av et virus.

Det var som om lederne våre ble så redde for å få ansvar for at noen kunne dø, at man stramma heller litt ekstra inn for å være på den sikre siden. Men det jeg tror en del glemte var at når du strammer inn der, så går det utover noen andre.

Og det går mest utover barna, de unge, de mest sårbare, de som har rusmiddelutfordringer, allerede har det tøft i livet. Det er jo de som er mest sårbare for disse tiltakene. Ikke nødvendigvis folk flest, mange hadde det fint med disse tiltakene og det var ikke noe stort problem. Men det er noe med denne for oss-messighetsvurderingen som egentlig aldri blir

ble gjort at man skjøyt fra hofta og tenkte at nå må vi beskytte befolkningen her. Så ble det kanskje litt i overkant når man ser det i ettertid. Så er det jo mange som sier at vi visste jo ikke bedre og det var på grunn av tiltakene at det var så få som døde. Men hvis du ser på den statistiske muligheten for å dø når du først får viruset så var den også egentlig ganske lav. Men det var litt farligere kanskje for de mest syke og gamle.

Det var som om det var en dødsdom for syke og gamle også, for det var jo 4% dødelighet blant de aller sykeste og gamle, som gjorde at de fleste av dem også overlevde. Men det virket som at folk tenkte at hvis bestemor får det, så kommer hun til å dø. Sånn at jeg skjønner jo at folk var redde, men det var så sykt at det gikk utover deg på den måten du gjorde.

Ja, altså det jeg sitter og tenker på når du prater det du sier nå, så er det det at jeg tror det er litt viktig for folk å tenke over at den er enorme, ikke sant? Hvis de tenker at ok, myndighetene gjorde det for at de er veldig opptatt av at ikke et virus skal ta liv av folk. Så enormt liksom empatisk som det blir på en måte, fremstilt og som mange trodde, ikke sant? Hvorfor lever vi i en verden hvor jeg skal

Når du skal i kassa på Rimi så er det sukker, sukker, sukker, sukker. McDonald's, ditten, datten. Altså hvis du har myndigheter og et eller annet. Hvordan kan du ha så ekstremt, hva skal vi si, omsorg for ett virus, i en verden som er så lite opptatt av arbeid og befolkning når det gjelder hva vi dytter i oss av alle mulige stimuler og avhengighetsskapene, ditten og datten.

Så det er noe man begynner å tenke litt. Det henger ikke helt på greip. At det plutselig kommer et virus, og da er det livsviktig. Altså, jeg er jo, selvfølgelig jeg vil prøve å redde et hvert liv, men det er bare at det henger ikke helt på greip at det plutselig er en så enorm omsorg, og så at alle må vaksinere seg, alle må dytte for en sykdom som plutselig er mikroskopisk farlig i forhold til en hel hevd av andre livsstilssykdommer.

Hvorfor er det ikke helt katastrofer rundt? Ja, men det dør jo flere av det, og det dør flere av det, og det dør flere av det, og det dør til og med flere av medisiner. Men det er plutselig ett virus som skaper total unntakstillstand. Og alle slutter jobb dit den daten for noe som ikke er i nærheten av toppelisten over hva som er farlig i verden. Det er et tankekors.

Og begynner man på det tankekorset så er det, det er da jeg sier, det er da man begynner å bli kritisk, og det er da man er sunt kritisk. Så finnes konspirasjonsteorier, ikke sant? Som er også, ja, det er et skammekrok. En ekstrem skammekrok. Samme som Ulf og Ditten, det er mange skammekroker å gå i nå. Minefeltet. Konspirasjonsteorier er, selvfølgelig finnes det sikkert noen som er helt på viddene, men man må også tenke på,

Hvorfor har man lagd en så møkket skammekrok? Ingen tør å gå dit, vet du. Det er mange kloke folk borte i skammekroken. Hvordan gikk det med de på skolen som var i skammekroken mest? Mange av dem har jo vært de tøffe og bra folk.

Det blir brukt som en hersketeknikk og en merkelapp for å avfeie alle kritiske spørsmål. Så med en gang du begynner å peke på at, vent litt, kan det være noe makt eller penger som spiller inn i disse beslutningene?

Og da blir det litt sånn at du er en konspirasjonsteoretiker, så da kan jeg ikke høre på noe av det du sier, selv om det kunne vært noen ting som kunne vært litt fornuftige fra alle mulige slags mennesker. Så det er noe med det at med en gang man får det merkelappen på seg, så stillner man de kritiske stemmene litt. Og det er ingen som vil bli associert med å være konspirasjonsteoretiker, selv om det er bare sunne argumenter.

Altså en del av det er jo, husk på du blir det så tidlig da, du blir det så fort. Og det andre er, det andre er jo at det, skal vi se nå hadde jeg forklart. Uffa meg, det ble borte forrige gang. Jeg hadde jo akkurat da du fortsatte så klarte jeg å miste deg på veien. Blir ivrig, vet du. Men uansett, det der med skammekrok og det med å bli satt. Jo! Disse nye kanalene som kommer, ikke sant? For eksempel Rumble og disse stedene.

så har jeg prøvd å si, ja, ok, så er det kanskje noen som driver den stasjonen eller den kanalen, som kanskje du ikke liker. Men gjester, ikke sant, hvis det kommer en professor da, som ikke har noe link til den kanalen, så klarer jeg på en måte, jeg har prøvd å fortelle at, at liksom, hvorfor vil du ikke høre på, fordi det er på en kanal som du ikke liker. Ja, men gjesten er en gjest, en professor som ikke har noe link. Og så prøvde jeg å si,

Så hvis ikke du liker Skavlan, og han kommer med en gjest du liker, vil du ikke høre på han, gjesten, fordi du ikke liker Skavlan. Det er jo sånn, hvordan kan du stemple en person, en professor fra Stanford University, fordi han er på en kanal som du ikke liker? Er han plutselig ikke professoren som kommer inn i rommet? Skavlan driver talkshow,

Sitter du og dømmer på samme måten og skavler han for en gjest som du ikke liker? Det er en logisk … Det er litt rart det der, for det har jeg også tenkt litt på. Stegene som har blitt … Stegene har alltid vært kontroversielle.

Du må ikke dømme det han legger, altså hvis han kommer med et innlegg fra en fantastisk person som du kan google og se at han har vært liten professor immunologi, virologi og ditten og datten.

skal du dømme det han legger ut fordi du ikke liker Steiga? Det som er litt fascinerende er at det kan jeg ikke lese fordi det står der. Det har vi blitt enige om at det er en kanal man ikke kan lytte til. Alt det som står der er feil eller feil informasjon. Det er sånn det er blant.

Total logisk prest. Det henger ikke på greip. Det er det viktig å få fram. Du må ikke bli så smittet av disse herske greiene. En kanal du ikke liker, ekskluderer et fantastisk menneske.

Som du kan lære en del. Så langt må de ikke gå. Det er en grunn til at de kanskje kommer til denne kanalen. Fordi de kanskje ikke blir invitert til andre steder. Det er det første jeg tenker. Ja, og da har de allerede blitt kansellert på et eller annet vis. Ja, ikke sant? Og det er jo også veldig lett å finne ut at det er veldig mange som er veldig anerkjente frem til en krise.

Og plutselig når krisen kommer så er de ikke anerkjent lenger, da er de i en skammekrok. Da er de plutselig entevekstret. Jeg skal ikke si at alle de personene er nødvendige hvis de ikke har noe gærent, men det er potagelig mange. Og det bør man være litt nysgjerrig på, synes jeg. Hvordan rykte hadde denne personen før denne krisen? Nettopp. Det kan være litt interessant å gå tilbake og se på. Nettopp, synes jeg vel. I hvert fall jeg. Ja, absolutt.

Ja, men nå må vi kanskje begynne å runde av her. Det er umulig, bare hvis du har noe mer på hjertet. Ja, har du noe mer du vil snakke om? Nå har vi vært innom veldig mye. Vi har gått gjennom nesten hele livshistorien din og hele covid-fabrisen. Kan du si noe til slutt om at nå, for det er sikkert mange som har lurt. Nå kom det jo nettopp det programmet.

med Norge bak fasaden som jo selvfølgelig også viser at jeg har det bra da. Men det er klart at jeg har jo faktisk fått utrolig nok, synes jeg, jeg lever nesten i min beste tid, i hvert fall som godt voksen. Både når det gjelder fysikk og psyke, så synes jeg at jeg har det utrolig bra.

Mye av avhengighetene som jeg har pratet om tidligere her, de er på sitt beste, altså minst aktive. Jeg har en sunnere livsstil på alle måter, har finnet i mange veier til å leve sunnere. Så kjenner jeg at det å ha vært igjennom, ja, kall det en litt tøff periode da,

Det har også gjort at jeg nesten har tatt tak i livet på en sterkere måte. Det starter vel kanskje egentlig med at når du har litt skyting utenifra, så er du nødt til å ta vare på deg selv for å tåle det. Nå føler jeg ikke at jeg blir tatt noe spesielt hardt, selvfølgelig alltid noe, men nå er det på en måte sånn at verdien inni meg føler en selvfølelse som er ukjent bra.

har det fint med barna. Det er utrolig stert å føle at denne tiden har brakt oss enda nærmere hverandre, og vi har helt åpent forhold. De har ikke vært 100% enige med meg i alt. Det er sekt, da. Sektleder, da. Jeg synes det var så greit å møte sektleder. Så rart at sektlederen for disse folka her er den som kunne minst om deg. Jeg tror de er sektledere ofte.

hvor jeg liksom kan så mye om et tema at de klarer å manipulere. Så jeg har jo vært insektleder som har lært av mine elever da. Ja, eksakt. Det er jo helt motsatt hierarki da.

Men unga har ikke vært noe sånn der vi skal støtte pappa uansett. Det har vært absolutt, spesielt i 2021 og 2022, så var det mange ganger jeg kjente at jeg kan ikke snakke alt for klart og tydelig til dem om alt jeg mener. Fordi at det var ikke absorbert, og jeg har ikke lagt noe press på noe som helst. Men nå,

I det siste året så har det blitt mer og mer åpent og mer og mer nærmere. Vi kan snakke om å åpne opp for både den perioden med covid og sånn, men også har det åpnet veier i resten av livet. Det er nesten sånn at det drømmescenario jeg håpet jeg skulle klare å skape til barna mine,

Det er i hvert fall i ferd med å begynne å utkrystallisere seg. Den åpenheten at de tør å snakke med meg om alt, og de vet at pappa aldri blir sint, uansett om de har gjort ting i livet sitt som de ikke er stolte av, så vet de at det er lov å dele det.

Jeg kjenner en samhengighet med dem nå. Det har aldri vært bedre. Selvfølgelig er det det viktigste for meg. Uansett er det å klare å bli en brukbar pappa.

Ja, jeg så en veldig fin TikTok som sønnen din hadde lagt ut. Gud, da skulle jeg bare sett meg, altså. Jeg visste ikke om at han gjorde det engang, ikke sant? Og så sier han bare på en melding at jeg har laget en liten video. Jeg satt plutselig og så fikk han vel en sånn feeling plutselig at han hadde lyst til å si noe, da. Og så sender han den til meg først, ser om jeg kan legge ut dette her, liksom.

Og jeg begynte å grine på første setningen. Og så la jeg den ut. Jeg glemte den, for jeg syntes den var så fin. Så jeg bare la den ut på veggen min. Før jeg hadde sagt det, for jeg er godkjent til det. Og så kom jeg på at jeg hadde lagt den ut, og da var det ti likes, tror jeg. Sikkert før de hadde sett på noen. Og da ringte jeg. Du, jeg har lagt den ut allerede! Og så heldigvis, da trodde jeg kanskje at han skulle bli sur, men han ble ikke det.

Du er litt impulsiv noen ganger. Ja, absolutt. Du har sikkert hørt noen rare historier om at jeg ikke visste at jeg hadde et hus. Ja, jeg har hørt om det. Det er fort gjort. Det er fort gjort.

Takk Svein for at du har kommet hit og snakket så åpent og ærlig om den tiden som har vært. Men hva tenker du om tiden fremover nå da? Det er jo ikke så lenge siden. Du har jo allerede fått en del kritikk i etterkant av Norge bak fasaden også.

Du fortsetter jo litt å stå i kampen. Jeg tror jeg bare må fortsette å være hundre prosent meg selv, og så klare å ikke gå inn i det for mye. Jeg vet jo, som du sier, historier gjentar seg, og du vet litt hvordan folk reagerer på ting.

Og kanskje det rett og slett ble en veldig bra greie i Norge bak fasaden, og at det vekker da igjen de som på en måte er, ja, som rullegardinene går ned bare og ser meg, tror jeg noen ganger. Så jeg tror ikke jeg kan få gjort så mye med det. Jeg får bare tenke at, ok, det blir en liten runde til da, men jeg vet jo hva det programmet var. Det var en respektfull måte. Det er selvfølgelig alltid noe som kunne vært bedre, og selvfølgelig er det det, for det er mainstream media.

De har sine regler og alt mulig sånt. Men utifra det jeg har visst, så synes jeg det var overforventning. Ja, for det kunne jo blitt tvingt ut der også. Ja, de kunne ha klippet det mye dårligere, for å si det sånn. Det har jeg ikke noe tvil om.

Hvis noen har veldig behov for å finne feil, så er vi alt for flinke til å finne feil i andre. Vi ser flisa, men vi ser ikke … Hva heter det for noe? Det er et godt uttrykk i våre egne øyne. Vi peker utover. Altid når du peker utover, så er det fire fingre som peker på deg selv.

Vi projesserer veldig ofte ut på andre. Det er de følelsene vi ikke klarer å mestre selv. Sånn er det. Det går nok bra. Jeg håper det vil gå bra i den neste runden som er opptaknet til nå. Jeg tror at man blir herda.

Jeg tror aldri jeg kommer, uansett hva som skjer nå og fremover, så tror jeg aldri at jeg får de der pigtråd og elektriske støtene som jeg fikk i starten i 2001. Det tror jeg på en måte er over. Jeg føler at du mestrer ting, du er nødt til å mestre, det må du bare mestre.

Det virker som om du står ganske stødig i det. Du har gode folk rundt deg, og du har gode mestringsstrategier selv. Det er noe med det å være genuin og stå i det. Det har jeg også kjent mye på. Det å være ærlig og åpen om hva man mener og opplever. Det gjør at man blir mer autentisk og tror mot seg selv, og det er veldig viktig.

Jeg har i hvert fall ikke finnet noe bedre måte enn det. Selvfølgelig hører jeg fortsatt på guidameditasjoner, og hører på de som er spesialister på å behandle og få løse sine egne traumer. Det er noe med å holde fokus.

innover på sitt eget måte å mestre ting på, i stedet for å lytte for mye på det ytre støyet, for det får du ikke gjort noe med, men du kan hele tiden bli enda bedre på ting i deg selv. Så det er jo liksom det fokuset jeg tror jeg skal ha, at jeg skal fortsette det, i stedet for å lytte for mye på kritikk og forakt og sånt, for det er på en måte ikke min greie.

Nei, men tusen takk for at du ville komme hit. Veldig hyggelig, Silje. Da blir vi enda bedre kjent. Ja, veldig hyggelig.