#JP195: Når hjernen ikke spiller på lag med Ingrid Grimsmo Jørgensen
Ingrid Grimsmo Jørgensen, førstelektor ved Universitetet i Innlandet, diskuterer sine kognitive utfordringer etter et septisk sjokk. Hun beskriver hukommelsesproblemer, konsentrasjonsvansker og behovet for tilrettelegging i arbeidslivet. Samtalen berører inkludering, åpenhet og viktigheten av et støttende arbeidsmiljø.
00:00
Podcasten diskuterer viktigheten av inkludering i arbeidslivet, delt gjennom personlige erfaringer og utfordringer fra vertene.
11:12
Ingrid beskriver sin kamp med kognitive vansker etter et hjerneslag, inkludert hukommelsesproblemer og stress i sosiale situasjoner.
26:01
Ingrid diskuterer hvordan hennes kognitive utfordringer etter hjerneslag påvirker identitet og sammenhenger med arbeid og samfunnspåvirkning.
34:52
Ingrid deler hvordan åpenhet om sine kognitive utfordringer har skapt et støttende arbeidsmiljø og fremmet inkludering.
43:07
Taleren deler erfaringer om inkludering, støtte under sykdom og viktigheten av fellesskap for å håndtere livets utfordringer.
Transkript
Nevnt i episoden
Septisk sjokk
En alvorlig infeksjon som nesten tok livet av Ingrid og forårsaket kognitive skader.
Kognitive skader
Hukommelsesproblemer, konsentrasjonsvansker og andre utfordringer som følge av septisk sjokk.
Universitetet i Innlandet
Ingrids arbeidsplass, som har vist forståelse og tilrettelagt for hennes behov.
Sundhås
Rehabiliteringssenter hvor Ingrid fikk hjelp til å håndtere sine kognitive utfordringer.
Kognitiv rehabilitering
Behandling og trening for å forbedre kognitive funksjoner.
VG
Avis hvor Ingrid har publisert kronikker om antimobbing.
Krono
Akademisk nettavis hvor Ingrid publiserte en kronikk om sine opplevelser.
GD (Gudbrandsdølen Dagningen)
Lokalavis som fulgte opp med en sak om Ingrids historie.
Lillehammer sykehus
Sykehus hvor Ingrid ble innlagt etter å ha blitt syk.
Rikshospitalet
Sykehus hvor Ingrid ble fløyet til for videre behandling.
Sveinung Jørgensen
Ingrids ektemann, som støttet henne gjennom sykdommen.
Lars Jakob Pedersen
Medvert på podcasten.
Jørgensen & Pedersen
Navnet på podcasten.
Bærekraftseventyr
Tittelen på podcasten.
Inge Unn Kinstad
Journalist fra GD som har jobbet med Ingrid.
Kjell Bekelund
Nevnt som et eksempel på en person som forsikret sine fingre (som et viktig arbeidsverktøy).
Charlie Jørgensen
Ingrids chihuahua, nevnt i podcasten.
København
Sted hvor podcasten ble spilt inn.
Deltakere
guest
Ingrid Grimsmo Jørgensen
host
Lars Jakob Pedersen
mentioned
Sveinung Jørgensen
Poeng
Livet leves frem lengst og forstås baklengs.
Et tankevekkende sitat om livets gang og forståelse.
Det å stille seg spørsmålet, hva trenger den ansatte av meg for å kjenne seg trygg, verdsatt og som en del av miljøet?
Et viktig spørsmål for arbeidsgivere som ønsker å fremme inkludering.
Det er ensomt å bli syk.
Et sterkt utsagn om den isolasjonen man kan oppleve ved sykdom.
Påstander
Mange arbeidsgivere forventer at ansatte presterer på samme nivå etter alvorlig sykdom, selv om det foreligger usynlige funksjonsnedsettelser.
Dette illustrerer et viktig problem knyttet til inkludering og forståelse for kognitive skader.
Det er et stort behov for mer åpenhet og forståelse rundt kognitive skader etter sepsis.
Ingrids historie understreker dette behovet.
Kognitiv rehabilitering er avgjørende for å hjelpe personer med kognitive skader å finne tilbake til et meningsfylt liv, både privat og profesjonelt.
Ingrids erfaringer fra Sundås viser betydningen av spesialiserte rehabiliteringstjenester.
Lignende
Laster
Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen.
Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Men ja, livet, Jørgensen, det er en rar greie. Ja, det må liksom leves, hva heter det nå? Leves frem lengst og forstås baklengst. Og så er det rart med livet, fordi selv om det er veldig oppi trynet på det hele tiden, så har det også en tendens til å
og likevel på en merkelig måte befinner seg litt i bakgrunnen for alt som vi driver med. Det vi skal snakke om her i dag ligger allikevel i forgrunnen, og så er det jo noe vi har tatt opp her på podcasten før. Dette er jo noe som kom inn i vårt liv, Lars Jakob, for tre år siden, som egentlig har ligget bak alle de episodene vi har spilt inn, men så har vi aldri tatt det ut i lyset før nå.
Så i dag skal vi litt bak vår egen gardin på et vis. Så det betyr at vi skal litt inn i det private i dag, men ikke minst, og kanskje i tillegg, så skal vi aller høyeste grad diskutere et tema som
Vi har vært opptatt av lenger enn å podkastere, nemlig inkludering, og inkludering i arbeidslivet spesielt, den sosiale værkraften, som vi vet at mange av lytterne våre vil at vi skal snakke mer om det. Det får vi høre hver gang vi har episode om disse temaene. Men vi skal snakke om en litt grann annerledes inkludering enn den inkluderingen vi har snakket om når vi har snakket med Varsam og Ali om inkludering.
ungdommer med krysskulturell bakgrunn og vi har snakket om ulike former for den sosiale verkaften. Men i dag skal vi tette det på både vår egen liv og på en annen typ.
For dette eier dere jo inn i våre liv, jeg husker jo når dette her skjedde, og ikke så lenge etterpå så skulle vi ha en samling med det som da var kanskje kult 2 på bærekraftsvisis, var det? Og du endte opp å måtte dra hele det showet, eller den alene, for jeg var et helt annet sted. Show og show, jeg husker jeg skulle innlede til første dag, så sto jeg og gråt. Det er noe upraktisk når du skal forelese, men det er jo...
Selve livet. Det er jo også, jeg tenkte på det for et par episoder siden her, så okka og bare i meg over at vi hadde en ukes pause i episodedropping, og vi skal jo alltid slippe en episode hver tirsdag, men i den perioden der så hadde vi jo halvåret, tenker jeg, med episoder, og vi hadde jo snakket om hvorfor det var sånn. Og ingen av oss to er egentlig hovedpersonen i det, på ingen måte. På ingen måte er vi det, selv om du er veldig tett på å være sånn Oscar for a supporting role, som det heter.
Men den som sitter her sammen med meg, jeg må bare presisere at vi sitter i et sommerhus på stranda utenfor København. Og til alle som hører på, hvis dere har et sommerhus på stranda i København som dere vil at vi skal ta, så er vi villige til å ta det her.
Men så her sitter vi sammen, og de som sitter her, det er altså Jørgensen og Pedersen, sånn som det pleier å være, men i dag er vi faktisk Jørgensen og Pedersen, og det tror jeg de fleste vil si er en forbedring. Du kan aldri få nok Jørgensen i livet ditt, er min ordning. Og den som sitter her sammen med oss, det er rett og slett Ingrid Grimmsmo Jørgensen, som først og fremst er
Ingrid Grimsmo Jørgensen, hun er førstelektor tilknyttet av universitetet i England, det heter det vel nå, med bakgrunn fra psykologifaget, pedagogikkfaget. Mange kjenner henne som antimobbingsinfluenseren. Dere har sikkert lest kronikken om det temaet både i VG og mange andre steder. Og i tillegg til å være en
En drivende, dyktig fagperson er jo altså kona til Sveinung Jørgensen. For å si det rett og slett, noen er nødt til å være det også. Ingrid som har tatt den jobben på vegne av oss alle. Så det er veldig kjekt at du sitter her sammen med oss, Ingrid. Velkommen i Bergas eventyrstudio på vei. Tusen takk, så innmari fin introduksjon. Veldig hyggelig å være her.
Ja, og vi har jo på en måte bygget oss opp mot denne samtalen her lenge, altså vi har rukt på den lenge, og det er jo ikke så mange uker siden nå at du, Ingrid, og dere to begge to begynte å dele denne historien med hva som hadde skjedd, og det skjedde først og fremst via en krono, altså en kronikk som var skrevet i avisen Krono, som er for en akademisk nettavis, og den
artiklen heter Når hodet ikke spiller på lag, men du fortsatt vil bidra. Og bakteppet her, det var jo en veldig alvorlig situasjon, med såkalt sepsis, altså broforgiftning, som nesten tok liv av det, men som heldigvis ikke gjorde det, men som likevel har hatt store virkninger for ditt liv og livet til deg rundt det, og som også har stått for store konsekvenser for ditt arbeidsliv. Og det er jo det kronikken handler om.
Og etter at dere begynte å dele dette, har det blitt fulgt opp med en sak i Krono i tillegg til kronikken, og en sak i GD like etterpå, så vet jeg at dere har fått en positiv storm tilbake igjen av folk, både som dere kjenner og ikke kjenner, som har latt seg bevege på ulike måter av innholdet som nettopp handler om inkludering i arbeidslivet for
Andre typer utfordringer er det vi kanskje tenker på når vi tenker på inkludering i arbeidslivet. Men kanskje du først drar oss inn i historien bak her, hva er det som leder frem til det? Ja, i august for snart tre år siden så ble jeg plutselig syk en morgen jeg sto opp.
Jeg følte meg kvalm. Jeg følte at jeg begynte å brygge på noe. Kanskje jeg fikk influensa, kanskje det var noe som foregikk. Jeg er jo levertransplantert, så når sånne symptomer kommer, så blir jeg litt sånn, da må jeg være litt oppstatt og kjenne litt etter. Etter hvert, når tiden gikk, så begynte jeg å kaste opp, og jeg ringte Sveinung og spurte hva jeg skulle gjøre nå. Han sier at jeg skulle ta kontakt med sykehuset.
Jeg tenkte, så faen det kan ikke være. Det er sikkert bare omgangssyke, det er sikkert bare noe som går. Dette går bra. Etter hvert som dagen gikk fremover, så begynte jeg å kaste opp en gang i halvtimen. Jeg ble dårligere og dårligere, og til slutt klarte jeg ikke å gå mellom soverommet og badet. Jeg ringte igjen Sveinung og spurte hva jeg skulle gjøre. Han sa, nå ringer du ambulanse.
Det gjorde jeg da ikke, og tenkte fremdeles at jeg kommer til å bli bedre, dette kommer til å forandre seg. Sånn at jeg var veldig dårlig i stand når Sveinung endelig kom hjem, først med fly og så med tog til Lillehammer, og så hvordan jeg hadde det, og ringte ambulansen en eneste gang. Ambulansen kom, og jeg ble kjørt til Lillehammer sykehus, og fra da husker jeg ikke mer av det.
Da er det sveinung som husker hva som skjedde videre. Hvis vi tar og spoler over noen uker der hvor du da lå i respirator og fikk behandling, så husker du jo en del fra oppvåkningen, for det var en lang oppvåkning. Men det du husker nærmere, det er ikke helt korrekt.
Nei, når jeg våknet så levde jeg på 40-tallet. Alle sykepleierne og legene var kledde i sånne 40-talls uniformer. Det ruslet sånne indianere rundt meg på sykerommet. Og det var masse farger og sånn tekno.
på veggene på en måte, og jeg kjørte helikopter til Nordsjeter til tanteunkeren min og ned til Spania en tur. Og jeg hadde legen min på langbord på en hytte på Nordsjeter, og alt dette tror jeg skjedde på en veldig kort tid, og det er veldig innholdsrik på en måte det som skjedde med meg. Du sa det, Lærte Akop, vi har vært enige om litt før. Du har jo et par levetransplantasjoner på samvittigheten med noen års mellomrom, og alltid kommet tilbake til det alt for kjøtt.
Du er en sånn type som man kan bare hive i veggen og så spretter du tilbake. Det har jeg alltid sagt. Og sånn har det vært før, og sånn tenkte du nok at det skulle bli nå også. Og jeg ble litt overrasket når du da kom hjem til deg, og du var så dårlig. Vi fikk ambulanse, vi fikk ta på sykehuset. Du fikk fort av det vi kaller septisk sjokk, ikke vi kaller det, for jeg...
Jeg vet jo etter hvert hva det er, men jeg visste jo ikke det da. Sepsisk sjokk, og så var hele rommet der fullt av spesialister.
Og så ble du fløyet til Rikshospitalet, og så tenkte jeg at jeg skulle inn over morgenetter, og jeg har jo vært igjen med dette her noen ganger før, med litt sånn inn og ut. Da fikk jeg pratet med deg, og du sa at jeg skulle ta med meg noen for hudkrem, så jeg satt i bilen på vei ned til Oslo og lurte på om jeg husker riktig hudkrem, for det var jo ikke viktig at man hadde ikke tatt med seg hvilken som helst krem når man skal på tur. Du måtte jo ha en sånn 40-tallskrem.
Så passet jeg i kontakt. Da skulle du bare operere, du skulle bare ta ut denne gallesteinen, så tenkte vi at alt skulle være bra, så ble jeg bedt om å vente litt, og så kom jeg på intensivhetssykdom.
til hvert våre venner, for det er ikke folk på Rikshospitalet. Og så kom det en lege der, og du lå da i koma. Og så sa legen til meg da jeg kom inn, og så sa jeg bare, åh, jeg håper vi kan hjelpe henne. Og så sa jeg, hjelper jeg henne? Jeg tenkte liksom, jeg har jo med meg riktig uten hjelp. Og så sa han, hjelp henne til hva da? Og så så han på meg som om jeg var helt falt ned fra månen. Og så sa han, jeg har til å overleve. Og så sa han, jeg bare, hæ?
Sånn som generelt der ute i verden ligger det veldig usunt med asepsis. Men da lå du lenge i respirator på Riksdagen, og det husker du selvfølgelig ingenting av. Og så etter hvert som du ble mer stabil, så ble du flyttet til Lillehammer, og der ble du vekket litt av dette deliret.
kanskje en grunn til at du var i det livet såpass lenge også var at du hadde hatt flere hjerninfarkt og dette her var jo tilbake i 2022 så var det vel ikke før i 2024 at man skjønte at dette her var ikke bare slitenhet etter sepsis når man våkner fra sepsis så skal man være heldig at man har alle lemmer intakt det er en del amputasjoner fordi blodstiklasjonen stopper men man er heldig at vi snyder og lunger og
andre vitale organer fungerer, for det er store problemer med det underveis, når immunforsvaret til pasienten går helt amok. Og så er det jo også farer i hjernen, at det stopper seg og klubber seg der oppe. Disse små bakteriene som beveger seg ut i blodbanene, det betyr at du får for lite oksygen, og det som skjedde med deg, du fikk jo da også fire hjerneslag mens du lå der. Hva er det som skjer med dine hjerneslag?
Men hvis jeg kan følge opp der, det er et lite spørsmål, Ingrid. Det som vi ikke sa til litt før, her er jo enda en Jørgensen her, fordi at den lille chihuahua, Charlie Jørgensen, han er i bakgrunnen, og han løper veldig fint ut, med veldig sånne fine, han tråkker seg sånn veldig tungt på gulvet, men du kan høre han fikke litt i bakgrunnen, så nå ble han også med oss rundt bordet her, så nå er vi altså Jørgensen, Jørgensen, Jørgensen, og det er det som høres ut som et advokatkontor i Brooklyn. Men
Men i alle fall, du sa jo at vi er noen
Det skjedde nok en hjerteinfarkt som del av din prosess. Jeg prøver igjen. Heldigvis ikke jeg prøver igjen. Hjerninfarkt var ordet jeg lekte etter. Men som du sa, det ble jo oppdaget først, eller det ble forstått først mye senere. Så dette var jo en situasjon som var der, men som enda ikke var oppspått. Men kan du fortelle litt om hvordan etter hvert som du våkna til igjen og kom deg ut av 40-tallet og
og etter hvert hjem igjen også, hvordan hadde du det da? Altså, hvordan opplevde du tilværelsen på veien tilbake igjen til livet så seg? Det er
Dette her var jo før jul i 2022 da, at jeg på en måte kom tilbake og flyttet hjem igjen og kunne begynne på en måte å tenke, lure på om jeg skal jobbe litt, ja. Så over jul i januar så tenkte jeg, nå skal jeg prøve å ta mitt første foredrag og komme tilbake igjen til jobb.
Og jeg hadde mange, mange utfordringer. Jeg sleit med hukommelse, og hadde store konsentrasjonsvansker, og sleit med dette med at når jeg fikk mye informasjon inn, så var det veldig krevende å følge samtaler, huske beskjed, og bearbeide ny informasjon var veldig, veldig vanskelig. Og når jeg sto og skulle holde dette foredraget, så oppdaget jeg at jeg
Jeg hadde ikke en rød tråd i foredraget. Jeg klarte ikke å huske sentrale teoretikere som jeg husket før. Alle casene som jeg hadde med meg, det var borte. Alle praksisfortellingene, jeg vant å stå og ta inn det folk sier fra salen, diskutere, svare på spørsmål. Det var uhyre vanskelig, og jeg leit meg etter ordene.
Som sagt, jeg husker ikke, var det en helt han som sa learning by doing igjen? Men var det, doing var borte fra hodet mitt, og det var så vanvittig ubehagelig, og jeg begynte å lure på, hva er det som har skjedd? Hvorfor er dette så vanskelig? Hvorfor?
Hva trodde du selv på det tidspunktet? For dette var jo før ekspertene hadde kommet på banen og satt ord på hva det var som var grunnen til at du hadde det. Hva var din egen hypotes om hva er det som foregår? Jeg har jo hatt noe av dette her før.
Etter store operasjoner, etter transplantasjonene, så har jeg jo ikke vært helt på nett, og jeg har slitt med å komme litt og litt tilbake, men det har alltid gått fremover litt og litt, og det har virket å presse seg selv og bare komme seg ut i arbeid igjen. Sånn at jeg tenkte, dette er sikkert en konsekvens av det å ha sepsis og ha vært så syk, så dette er sikkert helt vanlig. Men så begynte jo jeg hjemme å
Måtte ha gule lapper for å huske alt, måtte fylle kalenderene mine med legeavtaler, blodprøver og så videre for å klare å få med meg hva jeg skal til hvilken tid. Sånn at dette her, det ble jo mer og mer opplagt at det var noe som foregikk. Det var gule lapper rundt meg og på speilen når jeg sto på morgenen og så videre.
Og mitt oppgave er at du selvfølgelig skulle tilbake i arbeidslivet. Ja, absolutt jeg skulle tilbake inn i arbeidslivet. Og jeg tenkte, ja men det vil jeg jo klare, det har jeg jo alltid gjort. Så det har jo alltid virket det å bare komme seg i gang igjen, dra tilbake til universitetet, inn på kontoret mitt, føle meg bra. Og så merket jeg etter hvert at jeg ble sittende på kontoret mitt og lure, hva er det jeg skal gjøre her?
og begynte å merke at jeg begynte å se ut av vinduet og kollegaer kom inn og sa men Ingrid skal du ikke bli med på dette møtet og jeg bare oi er det møtet? og da ble jeg nå dratt med inn på et eller annet kontor et eller annet lokale hvor vi skal ha et møte hvor jeg etter sak nummer en
Så husker jeg ikke, visste ikke jeg hva de, hva er det dere snakker om nå? Hvordan angår det meg? Hva var det som var sak nummer en igjen? Det var fryktelig vanskelig å holde tråden på sånne møter altså. Så det var en kaotisk, litt uoversiktlig arbeidshverdag som gjorde at jeg kjente at dette mestrer jeg rett og slett ikke altså. Og var det noen kollegaene dine som satt rundt deg og var klare?
var klar over, eller fikk med seg, eller opplever du at det var noe som, og ikke på grunn av noe vond vilje i alle fall, men er dette noe som du satt meg på en måte selv og kjente på, eller var dette noe som på en vis var delt også med deg rundt deg? Nei, det var ingen som visste om det, og jeg tror ikke min nærmeste leder eller visste egentlig omfanget av hva som hadde skjedd med meg, for jeg visste det nesten ikke selv, for enda da så hadde vi jo ikke fått klarhet i at jeg hadde hatt en del hjerneslag,
Sånn at jeg satt og fommlet på mitt kontor og prøvde å innom mailen min, og hvordan det ser ut, hva det er jeg skal holde på med nå. Og hadde rett og slett ikke oversikt, og burde ha banket på døra til lederen min og sagt, du, jeg sliter. Jeg har noen vanskeligheter jeg må snakke med deg om.
Men jeg visste ikke hva det var, så derfor ble ikke det gjort. Og mine kollegaer behandlet meg som de pleier å gjøre. Send meg mailer. Ingrid, kan du ha en forelesning der? Og Ingrid, du må være med på et masterseminar der. Og vi har en 80 prosent. Da tar du tre av studentene der på en måte. Og jeg tenkte, og jeg satt og sa, ja, det kan jeg jo prøve. Men det gikk jo, så er det litt dårlig. Det var opp i 80 prosent på det meste, og ned i 50. Og så har vi en sønn da, som...
tok deg til side her i fjor høst etter at du hadde vært på en del det ble plukket opp for en ting at ikke kollega skjønte det her men virun skjønte jo men visste jo ikke hva det var det var jo fatig etter etter sepsis så klart man er sliten men du sa hele tiden jeg har ikke fatig jeg våkner ikke opp og er sliten og
Men allikevel visste jo ikke du helt hva det var, så ikke kollegaer visste det. Vanskelig for deg, vanskelig for familien, og helsevesenet også. For etter en sånn type skade så tar det jo veldig lang tid å avdekke det vi skal innpære, altså sånne kognitive skader. Vi snakker jo ofte om det fysiske, vi snakker om det psykiske, men det er for lite prat om det kognitive. Nå må vi komme tilbake til det etterpå, vi har lært dette her på Sundhås, hvor det har vært på et opphold nå i våres.
den kognitive dimensjonen. Men det var da sønnen vår endre som tok det til side. Han sa til mamma, du kan ikke holde på sånn som dette her. Det går utover alt. Og ikke har du noe glede av den jobben du da tvinger deg selv til å gjøre heller, selv om du elsker det. Og vi har også hatt en datter oppi dette her, Rane Anne, som satt sammen med meg på sykehuset på Rikshospitalet og senere på Lillehammer og har vært tett på denne prosessen. Så vi som er nærmest har jo skjønt
skjønte en del, men vi visste jo ikke hva det var. Så det var jo først da i bare et år siden omtrent da at spesialisten på regler på indre medisiner som ikke er spesialist på det kognitive men på sykehuset sa det var en greie nå, du kan ikke ha det sånn, men her er det en greie du har nødt til å utrede så så ble du sendt til en nevronosykolog. Litt viktig bare at før jeg skulle til min gastroenterolog
så satt jeg i bilen og skrev et notat til meg selv, for at jeg skulle huske hva jeg skulle si til henne, sånn at jeg på en måte hadde det skriftlig foran meg, og så satt jeg og pugget det flere ganger i bilen, tok med det inn på venterommet og pugget det flere ganger, og klarte å si til Tone, jeg må si noe til deg nå, og jeg må si det ganske fort, for ellers glemmer jeg det. Og da tok jeg opp telefonen min og på en måte halvveis sa det, halvveis leste opp den meldingen om at
Jeg synes det er så rart at livet mitt dreier seg nå om gule lapper, og jeg klokker å huske det jeg skal, og jeg strever veldig med å følge med når flere snakker samtidig. Livet mitt har bare blitt så innmari vanskelig, og så sa hun «Ja, men sånn skal du ikke ha det, Ingrid. Jeg tror vi skal sende deg til en nevrosykolog». Ja, Amar.
Og der begynte pilene å peke mot et Sundås som har spisskompetanse på dette, og som man kanskje skulle ønske seg å komme på banen før, for der er det vel en ekspertise som vet hva som skal til når disse tilstandene begynner å dykke opp. Sundås er jo en ting som har kommet et etat år, men bare til å komme til en spesialist på det kommende tida. Det var lange undersøkelser, du satt og gjorde mange, mange tester,
Ja, det var to dager som handlet veldig mye om dette med hukommelse, men det handlet også mye om rene IQ-tester, hvordan du skulle løse problemer og finne den ene som var riktig. Og så var det mange...
Tester som handler om oppmerksomhet og konsentrasjon. Hvilken evne har du til å holde tråden og huske det som blir sagt? Det var to dager, masse tester. Det første han sa da jeg gikk derfra var «Jeg lurer på om du kanskje ikke skal kjøre bil?»
Da ble jeg bekymret. Da tenkte jeg, oi, hvor dårlig er jeg egentlig? Men jeg sa, det skal vi snakke om neste gang når jeg får kikket gjennom testene dine. Så skal vi se om du kan få lov å kjøre bilen. Akkurat nå rådde jeg deg til å ikke gjøre det. Først av alle vi kom inn, og den innledende samtalen, det var jo som alle andre hadde sagt, du har nok fatig. Ja. Og når du satt og
Når du gikk gjennom disse testene og en del ting du bare ikke klarte, så husker jeg at du fortalte at han sa at du må jo ta en av de fire alternativerne, testene du skal gjøre, hvor du sa at du ikke var dum, at du skjønner at du ikke skjønner det.
Men du skjønte at du ikke skjønte det, men du skjønte heller ikke oppgaven? Nei, og det var veldig, veldig mange vanskelige oppgaver, og det var veldig mye som handlet om liksom, fortell meg hovedstaden i Italia, hva heter denne sirkelen rundt jordkloden, ekvator, hvem er det som har malt taket i kapelle i Vatikanet, og så videre. Det var så mange ting som jeg tenkte, ja, han vet jo...
Ja, dette klarer jeg jo. Og jeg fikk etter hvert bekreftelse på at langtidsukommelsen min, den er det ikke noe feil med da, egentlig. Og at jeg har mye kunnskap som ligger der bakover i tid, på en måte, som jeg kan dra fram. Bare for å supplere litt da. Så konklusjonen da, når vi kom tilbake igjen, det var da at du skåret på noe du liker å fortelle folk i din nærmeste heltiden, at du har skåret
Du er sett vanlig høyt på IQ. Det går ikke. Snakker vi mensa her? Du ligger jo to standarder vi går over på IQ. Og det vi har skjønt etter hvert er jo det som redder deg. Men du bruker jo veldig mye energi på samtaler, sånn som vi gjør nå.
å forberede samtalen, sånn at det skal flyte godt. Det å sitte sammen mange mennesker rundt en bord og lytte og se på forskjellige ansiktuttrykk, sånn som man har tatt flit før, det klarer du fremdeles, men du klarer det ikke så lenge, fordi du må bruke all din våpen oppmerksomhet på det.
og så scorer du fryktelig dårlig på korttidsminnet og det er veldig greit, du kan se den samme filmen om en om en så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så det er jo så
Så du har mange funksjoner som fungerer veldig bra. Og så er det noen funksjoner som man ikke klarer å legge merke til. For folk som møter deg i kort øyeblikk, eller i en time eller to, eller er sammen med deg,
Jeg hører aldri noe som kommer etterpå. Hvis ikke de jeg møtte da, jeg tror at de har gjort alt for mye, jeg er kjempeslitten, og de vet litt om det fra før, så møter jeg jo aldri noen som sier «Åh, Ingrid, nå virker det litt sånn og sånn». Men du kjenner det sånn, det vet jeg, du kjenner det hele tiden at det er litt sånn. Men du har jo en usynlig kognitiv skade som vi andre ikke kan se, og ikke egentlig kan høre. Men det er noe du har, hvordan oppleves det?
Det er superkrevende. Det å finne byggesetninger, finne ord og uttrykk, det er superkrevende. All støy
tas inn på samme måte, om det er på en kafé, bakgrunnsstøy, hunder som bjeffer, noen som ringer, tar en telefon, så går alt inn i like stor grad på en måte. Sånn at mitt batteri er tungt på ti minutter. Hvis jeg er i veldig sosialt krevende situasjoner, så selv om
Korte arbeidsøkter kan føre til at jeg er sliten i tre dager. Da kan jeg virkelig gi en sånn
Jeg får en sånn type kognitiv bakgrus, og det er en sånn hangover som du rett og slett ikke blir kvitt dagen etter, men du blir først kvitt det kanskje tre dager etterpå, hvor jeg er nødt til å ha ingen stimuli, man bare lukker meg helt inn, og man må bare på en måte rense alle lufta rundt meg, for å få en opparbeidet kognitiv kapasitet igjen da.
Så det er på en måte, jeg tenker at mange av utfordringene mine ikke er synlige for andre, og frem til nå så føler jeg vel kanskje ikke at jeg har ført til så veldig mange misforståelser, egentlig, men det har ført til veldig mange urimelige forventninger til meg, at alle rundt meg forventer at jeg presterer på samme nivå som jeg har gjort før, fordi at du ikke ser mitt handikap da, på en måte.
Nå begynner vi å bevege oss mot denne inkluderingsimplikasjonen av dette her. Hva betyr dette for arbeidsliv og så videre? Og dit skal vi bevege oss. Men jeg har lyst til å ta et lite skritt til siden, fordi det er jo en side ved dette som vi nå er inne på, som er litt sånn
Det spesielle for deg er jo at det viktigste arbeidsverktøyet ditt er jo litt skadet. Jeg husker at jeg gjorde inntrykk på det når jeg var en liten gutt og hørte om Kjell Bekelund, pianisten, som hadde forsikret fingrene sine. Jeg vet ikke om det er sant, men det er sikkert sant. Fordi det er det viktigste han har.
Og på samme måten, vi har kjent hverandre lenge, Ingrid, og du er jo en ekte intellektuell. Jeg kalte deg en influencer i starten, men du er jo en person som påvirker offentlige ordskifte om for eksempel antimobbing, så du har snakket mye om mange andre temaer også. Og det er jo fordi at du forsker på disse temaene. Du ble jo faktisk første lektor midt oppi alt dette, som er jo i seg selv en
bragen av en annen verden. Du forsker på disse temaene, du underviser i disse temaene, du driver massivt formidlingsarbeid rundt det gjennom
Så flere foredrag enn jeg klarer å telle og workshopper med rektorer og lærere. Min egen søster som er lærer oppe i lengre nord i landet har vært på undervisning med deg om disse temaene. Så du har jo arbeidsverktøysmessig så er det åpenbart at dette blir en utfordring. Men da tenker jeg også at når du er vant til å være den personen og vant til å kunne leve ut den siden av deg selv som en så stor del av hvem du er da, så vil jeg jo tenke at dette også har
identitetskonsekvenser hvordan føles det med tanke på hvem du er og hva betyr det for både hvordan du ser på deg selv og hvordan du ser på den nye versjonen av deg selv ja, det var helt rett
For meg så har vel kanskje, hvis du tenker livet som flere kakstykker, så er kanskje meg som formidler, foredragsholder, lærer, det er på en måte et veldig stort kakstykke for meg. Og det har vi snakket mye om når jeg var på Sunnås også, at hvordan er det jeg nå skal fylle det nye livet mitt.
den delen og kanskje lage andre kakstykker like store eller større for det er bare uendelig trist og det er jeg føler på en måte at hele identiteten min har forsvunnet på en måte
og dette er fryktelig vanskelig. Jeg føler så med alle som står i en situasjon hvor de tenker de har ett bein i arbeidslivet, men ett bein i et sånt liv med uførhet, og ikke helt vet å føle seg ensomme alene, så tenker jeg at de har rett på å få tilrettelagt de få tingene de kan klare, og kjenne at de er også viktige nå, da.
For det jeg kanskje er det første universitetet i Inland gjorde, var min lederskap til meg. Vi trenger kompetansen i Ingrid fremdeles, og det er jo en setting jeg aldri glemmer. Når du sitter og snav og du sitter og vurderer hva er det som er riktig for meg fremover, så er det jo uendelig viktig å ha en arbeidsgiver som sier vi trenger deg, vi vil gjerne ha deg, uansett hvor lite du kan jobbe, så vil vi gjerne ha deg. Det er kjempeviktig. Vi reiste ned til Sundhås på ...
Mars omtrent i 2025. Jeg husker du satt i bilen og så at du ble bedt før vi reiste ned dit. Du var da på et rehabiliteringsopphold på det som kalles kress. Nei, det blir altså kognitiv rehabilitering som noe sykehus. Og jeg husker at du hadde på mobilen din, for du ble bedt om å sette opp målene dine før du skulle dit. Husker du hva som var målene dine? Ja, det var jo å bli frisk selvfølgelig. Ja.
Hvordan var det å komme til Tune da? Nei, jeg var grått, ja. Jeg var grått, jeg var...
20 medpasienter som var lignende, mapprikk like meg, gikk rundt og surret og glemte navnene på folk, klarte ikke å finne veien til kantina, visste ikke helt hvor rommet vårt var, men de syklerne gikk og spurte, skal jeg følge deg til kantina? Vet du hvor rommet ditt er? Har du husket å dusje i dag? Og jeg føler at noe av dette her er jo på plass hos meg, altså, men jeg synes vi var veldig like. Men jeg gråt veldig mye, jeg synes det var veldig drist.
Du skjønte jo etter hvert at det må bli frisk. Det var et uoppnåelig mål. Ja, det sa de med en gang. De sa at den største forandringen skjer det første året etter hjerninfarkt eller hjerneslag. Da har du den største framgangen. Det andre året kan vi si at det er mer forsiktig utvikling. Og det tredje året som jeg er inne i nå...
da er det permanente skader. Derfor har jeg blitt veldig mye bedre på de tre årene. Nå klarer jeg jo å sitte og snakke med dere, mens i starten så følte jeg meg litt sånn dement. Skjønte ikke helt hva som var galt. Gikk rundt og surret for meg selv på en måte, men det var vanskelig å komme på sunn og større. Hva er riktig kompensativt av det?
Det er skader som er knyttet til...
Når du kommuniserer med andre, det kan være den ene tingen, at det er mange på Sunnås som har vanskelig til å... Alle sammen gikk vi til logopet, for vi synes det er vanskelig med å huske hva man skal si, bygge setninger. Når du ser på et glass, så husker du at det er et glass, men du vet ikke helt hva det skal brukes til. Det er mange ting som er knyttet til dette med kommunikasjon.
Og så er det også knyttet til hukommelse som jeg har vært innom, og da alle pasientene har, ingen klarte å huske navnene på hverandre, vi satt og pygget navn hver eneste kveld, og jeg tror jeg vant den konkurransen, og er veldig stolt over det. For jeg tok da og spurte hva alle het hver gang jeg møtte
så gikk jeg inn på rommet mitt og så skrev jeg ned alle navnene så skrev jeg ned gul t-skjorte, hår til alle kanter briller, eldre mann, glad i seiling sånn på en måte som jeg klarte å huske dem til slutt da, så klarte jeg å si navnene til alle sammen og de var så imponerte jeg syntes det var så fantastisk at jeg klarte det kjempevanskelig plutselig på slutten av oppholdet mitt så var det jo ti pasienter som ikke visste hva det het så det var jo litt vanskelig men språk
bekommelse, og så er det knyttet til dette med konsentrasjon, dette er evnet til å konsentrere deg over tid. Så er det også knyttet til oppmerksomhet,
Tror jeg. Er det flere ting? Jeg tar det ikke i fart, men det er bare en sånn kognitiv rehabilitering. Jeg husker hvor mye du har tenkt på det før, når du snakket om det der skille psykisk, fysisk og kognitivt. Vi jobber jo med atferd og beslutninger, og vi jobber jo med det kognitive. Hvorfor er det følelsesmessig når vi gjør eksperimenter og sånne ting? Vi kjenner jo begrepet det. Men har du tenkt så mye på disse kognitive utfordringene før dette her? Nei, sikkert alt for lite, men jeg tenker mye på det. Det er en del noe, da. Og jeg tenker jo på
du beskriver jo her at du har lyst til å bli frisk, og så viser det seg at den løsningen er ikke på bordet. Men så er det selvfølgelig andre ting disse flinke fagfolkene kan hjelpe med. Og jeg tenker på kognitivt da, vi kan jo alle ha liksom
måter vi fremmer de kognitive evnene våre på, for å ta et veldig trivielt eksempel, så er det ganske vanlig ting at hvis du kjører bilen, og så leiter du et sted du ikke har vært før, og så står du på musikk, så skrur du ofte av musikken. Det er jo et forsøk på å hjelpe deg selv kognitivt, hvordan er det jeg skal? Og det er jo ikke fordi at jeg har en kognitiv svikt, men det er fordi at jeg prøver å hjelpe sine kognitive evne og funksjoner til å fungere bedre i situasjonen. Og neste gang du skal kjøre til samme sted, så kan musikken bare stå opp, og nå vet du hvor du skal.
du skal. Og på samme måten så vil jeg jo da tro at en del av det som både fagfolk har på sin måte kunne hjelpe deg med, men også en del av det du står i nå også. Du var jo litt inne på det i sted, hvordan hjelpe deg selv til å fungere best mulig. Hva er det du trenger? Du var jo inne på dette med...
uttrykket du brukte om det var å rense deg igjen etter at du har vært veldig sosial, at du har tenkt å lufte helt ut, det var et uttrykk du brukte her i sted. Så jeg går ut ifra at for deg selv nå når du skal finne den nye versjonen av Ingrid, både i hverdagen og også knyttet til den du er jobbmessig, så må du nærmest hjelpe deg selv til, og deg rundt deg må hjelpe deg til å få maks ut av deg kognitive funksjonene dine.
Kanskje først og fremst er det å innse at du bare kan jobbe en liten stilling. Fordi at du har så liten evne til å multitaske og håndtere komplekse arbeidsoppgaver, dette er vanskelig. Så vi trenger mye tid til å fylle opp i en batteri, og jeg trenger også oppgave.
og at en leder kommer inn og meg og sier «Ingrid, nå skal vi ha et møte. Vi skal snakke om fire ting».
Det, det, det og det. Det første møtet er viktig for deg. Det første punktet er viktig for deg. Utover det så trenger du å følge med så mye hvis ikke du klarer det. Du kan forlate møtet hvis du vil. Lag oversikt og struktur i min hverdag. Gi meg masse tid til å roe ned og finne og lade batteriet mitt, tror jeg er viktig. Og så er det viktig at jeg kan få muligheter til å jobbe når hodet mitt fungerer best. Altså,
Altså denne med litt fleksibiliteten i forhold til «Åh, i dag kjenner jeg at det er en god dag. I dag kan jeg ha en del arbeidsoppgaver som jeg kan gjøre». Så det er veldig kort arbeidsøkter med gode mellom er veldig viktig. Og så nevnte du, var det noen av dere som sa dette med hvordan...
er det hvor du vet kollegaene dine om deg, og dette med relasjoner og å ha et støttende kollegialt miljø, det har kanskje for meg vært helt sånn, jeg vet ikke hvor mange mailer jeg har fått fra ansatte på universitetet, oi, dette visste jeg ikke, Ingrid, dette er helt utrolig, at du helt klare å være her i det hele tatt, på en måte. Hvis du trenger noe av meg, bare si fra. Og dette støttende kollegiale miljøet, hvor det har vært rom for meg å være åpen om
Mitt funksjonsnivå og mine kognitive skader, det har vært veldig, veldig viktig. Da er det en sånn liten samtale i gangen, en liten samtale på mitt kontor. Da lager du det kort, og de støtter meg og sier at jeg trenger ikke forklare alt i dybden akkurat nå. Så det har vært veldig viktig. Og så er det jo det flotte med universitetet, at vi har hatt masse muligheter til å jobbe hjemme og ha hjemmekontor. Det har også vært veldig viktig å ha...
Denne å ha en sånn stabil og forutsigbar arbeidssituasjon som ikke handler om alle disse mailene jeg mottar. Kan du komme og ha en forelesning? Kan du komme inn og diskutere det? Kan du ta en 80% på tirsdag? For det kan jeg ikke. Her kommer du inn på noe viktig som jeg kunne tenkt meg å spørre dere begge to om. Fordi i starten så spurte jeg, visste deg rundt det? Da sa du nei, det var bare du som visste det. Men nå vet jeg det, og så som du sa det,
da kan de også tilpasse seg til deg. Da kan de hjelpe deg. De kan agere på en måte som gjør deg mer til en ressurs for deg. Men så vet vi jo det at når det gjelder ting som er i varierende grader private, så koster det å være åpent.
det er jo på mange måter enklest å ikke snakke om ting, men dere valgte på et tidspunkt og jeg husker jeg så jeg fikk først utkastet til denne Krono kronikken, og den var under skriving og allerede i sitt første utkast var den veldig god, den var enda bedre når den var på trykk og det ble fulgt opp med en veldig god profilartikkel i Krono, og etterpå også den i GD, og det er jo sånn
Det muliggjør jo på den ene siden deg rundt deg, både på jobb og i livet for øvrig, og for den del også andre mennesker som lar seg berøre og inspirere av historien.
Det mulige gjør jo det, samtidig vil jeg jo tro at for dere begge to så koster det litt å invitere både Krono og GD og resten av verden inn i sitalen. Jeg vil gjerne høre hva du tenker om det, Ingrid. Det er litt sånn tilleggsdimensjonen gitt i målene. Du hadde et sett med mål da vi kjørte ned til Sundhavs.
du skulle bli frisk og du skulle komme deg tilbake og det holdt du høyt og så underveis er jo dette å sette seg mål en viktig del av oppholdet der å sitte og prate sammen med de 20 andre og høre at andre kan ha de samme utfordringene som en selv du møtte logopeden, du møtte ergoterapeut, du jobbet med psykologen du var med leger, dyktig psykofleiere og mye refleksjon hos deg selv og hos oss rundt også og en av de
de målene du da skrev underveis, var jo da lære meg å forstå hva det er, men også det å kunne sette ord på det. Og fremtiden så hadde du ikke noen ord å sette på det. Det var ingenting for neuropsykologen. Det var bare en sånn masse slik. Det er ikke slik. Det er en sånn fatig. Man skjønner at det er fatig, for en får gjerne tolke dette her. Men det er ikke en sånn utmattelse som andre vil kunne ha. Som også har i forferdelighet, men på en annen måte. Men
Men i løpet av den tiden begynte du å sette ord på det, og øvde å sette ord på det. Så før vi dro, så satt vi ned sammen med logoped og en sykepleier, og så hadde du gjort klar en... Ikke foredrag, men du skulle fortelle om deg selv, hva det var, og hvordan du hadde det, og hva dette her betød, og hva du tenkte. Og det var kjempevanskelig å komme seg dit igjen. Og så gikk det opp så mange uker etter det, hvor du begynte å fortelle litt mer til familie, og så...
Tok du da valget å skrive denne kronikken? Og så sier jeg ja da de sa at dette er så spennende, vi vil gjerne prate med deg om hvordan dette er. Og så førte GD opp også.
Og som da Jacob sitt spørsmål var da, den prosessen fra å ikke si noe til å lære å sette ord på det, til å åpne opp. På den siden så får man mye støtte fordi at man har åpnet når folk ikke skjønner. Men det må jo være en jævla kostnad også, for det er jo litt tabubasert dette her. Det er jo ikke sånn der, hurra, jeg har kognitiv problemer med lav innlæringsedden og dårlig korttidsminne og...
tempoer reagerer jeg litt dårlig på det er jo ikke en jubeldag å få den etiketten satt i panna, så jeg er litt nysgjerrig på det og du tenker om den veien fra å ikke ha et språk om det til å få et språk om det og da også begynne å fortelle det utad og også kunne være til hjelp for andre som har det på samme måte
Det er udelt positivt å dele. Jeg tenker at hvis jeg kan si noe om det til andre, er å fortelle de rundt deg om hvordan du har det, og hva du trenger for at du skal ha det bra, hva er det du har behov for.
For meg var det fra å være en stum østers og ingen visste noen ting, til nå i dag så er det flere medier og det blir snakket om av mange, og jeg har mottatt mailer fra ansatte ved flere universiteter, jeg har fått
av så mange sånn at jeg kjenner bare på positivitet nå jeg tenker, dette burde jeg gjort tidligere dette burde jeg gjort med en gang jeg kjenner at den åpenheten har gjort at jeg har klart formidlet at jeg ønsker å jobbe og at jeg opplever arbeid som meningsfullt og at det er på en måte helsefremmende for meg da å være knyttet til en arbeidsplass hvor jeg kjenner at jeg hører til
Det er for meg veldig, veldig, veldig viktig. Jeg har behov for et trygt miljø, med en leder som sier at vi trenger deg, og vi skal gjøre alt vi kan for at du skal kunne være der noen få timer, to ganger i uka eller en gang i uka. For det er viktig for oss. Det har vært kjempeviktig for meg. Den åpenheten har gitt meg så mange fordeler, så det tenker jeg har vært veldig, veldig viktig for så mange.
Og det er jo mange som jeg for så vidt har lignende type utfordringer som du har, men også som kan ha andre type utfordringer som krever den samme typen inkludering fra en leder og fra en arbeidsplass, fordi det kan være usynlige utfordringer som en står i. Du beskriver jo her en relasjon til din arbeidsgiver
For det første har du vært langt, du har jobbet der lenge, og du har vært en kjemperessurs for universitetet i veldig mange år, og du kjenner folk her veldig godt. Og så kan jeg jo sikkert se for seg at det er folk som er uheldige med at de har en lignende situasjon som de kanskje liker etter de har kommet til en ny arbeidsplass hvor de ikke kjenner folk så godt, og de har kanskje ikke fått etablert sin plass der så godt.
enda, og der skal jeg også legge til rette for inkludering. Hva ville vært hvis du skulle gi råd til arbeidsgiverne? Det er mange arbeidsgiver som hører på denne podcasten, ledere i ulike typer organisasjoner i privat og offentlig sektor. Hvordan kan de best
legge til rette for denne typen inkludering som handler om disse tingene som er usynlige? Ja, det er veldig godt sagt. Jeg tenker at det å stille seg spørsmålet, hva trenger den ansatte av meg for å kjenne seg trygg, kjenne seg verdsatt og for å være en del av miljøet? Jo, jeg må ringe umiddelbart når den har vært syk, og etterpå må den oppfølgingen skje raskt.
Kan vi møtes? Orker du å ta en kaffe? Sånn at vi med en gang kan begynne å snakke om denne tilbakegangen til arbeidslivet. Det at jeg fikk føle meg viktig og kjenne at den kompetansen min er det behov for, det tror jeg alle arbeidsgivere bør signalisere til sine ansatte. Du er viktig, og vi ønsker deg tilbake.
Vi fikk en viktig journalist fra Gedi på besøk, Inge Unn Kinstad, som du har jobbet med i mange år. Jeg har intervjuet deg og dere har laget saker til utenforskap med barn og ungdom og disse tingene. Jeg husker jeg nevnte akkurat det. Det var litt rart å via hele din yrkeskarriere til
å bekjempe utenforskap hos andre, og så plutselig så opplever du dette utenforskapet. Det var en ting av jobben, og det har du satt ord på. Men du er et utrolig sosialt menneske, som plutselig ikke klarer det sosiale lenger. Og du skriver her, du sa til en av gjengjørene, det er ensomt å bli syk.
Hvordan gjør du det?
Sånn at det er en ensom prosess, og du må være litt sånn, du må være litt sånn ressurssterk for å være syk da. Sånn at det er en sånn, det har jeg tenkt mange ganger, at oi, er det jeg som skal ta disse beslutningene her, knyttet til jobb, det sosiale, knyttet til så mange ting i livet. Det synes jeg har vært vanskelig, og det var veldig godt å komme på Sundheds, hvor de skjønte meg, og sa at vi forstår at det er vanskelig for deg, vi skal hjelpe deg.
Så sitter vi her begge to sammen, Lars Jakob og du er deg med ditt, og jeg er meg med mitt, og vi er vårt med vårt, med familie og jobb og sånne ting. Og så sa jeg til Lars Jakob, vi måtte ta den første økta der med gjengene våre, bare røft i business alene. Og da sto du bare og gråt, og Ingrid lå i respirator, og vi visste veldig, veldig lite. Og så tok du sats, og så gjorde du det for oss. Så det...
Det der fellesskapet, jeg har vært veldig heldig med arbeidstider som har sagt ja, Sveinem, vi vet at du
Har det som du har det. Du bor på Lillehammer og kan jobbe hjemmefra. Og det går bra. Det er det viktigste først. Det viktigste først, og la sjokk opp. Du tok mye periode å støtte av deg. Så en ting er som arbeidsgiver og sånne ting. For den som er syk, men også den som er rundt. Og det er litt romstet i periode for at ting får hjulet til å gå rundt og få kollegaer og venner rundt seg også som sier at dette skjønner vi godt. Vi skal hjelpe dere gjennom dette her. For vi
for dette er viktig seg selv og det kommer tider
fremover også og da blir det jo mindre sykdom, innskyld mindre ensomt å være syk, både for den syke og for de nærmeste pårørende men for meg da, på Sundhås det å få være med såpass mye som jeg har anledning til å være med igjen med en arbeidsutgiver som sier ok, nå er det dette her som står i sentrum, du gjør jo absolutt arbeidsoppgavene og det produseres mye men skal gi deg litt slakt, så du har mulighet til å være med men det er ikke alle som er det for en, så det er jo jeg er veldig takknemlig for det
så var det mye kunnskap der som pårørende også, å forstå hva dette er, og hvordan vi skulle leve med det. Og den der pårørende siden der, det er også språk for det for oss,
pårørende også. Både meg og ungene og andre som står der nær har også vært veldig viktige. Så det er jo steder som Sunnås, jeg synes jo alle som har en eller annen form for sykdom som ikke får hjelp ellers, hadde jo fortjent et sånt sted. Folk som er deprimerte eller etter ferdig kreftbehandling eller hva nå det enn er, så sitter jo veldig mange som ikke har et sånt type av
Jeg tror de føler de er ferdigbehandlet, og du kommer hjem, og så er det litt sånn, hva nå? Det spesielle med å ha kognitive vansker, eller få kognitive skader, er jo at du er enormt stutt den første tida. Det vil si at du har ingen sykdomsinsikt.
Sånn som jeg gikk rundt og ruslet rundt i livet mitt og trodde jeg ikke var syk og tenkte at alt går bra, jeg kommer til å bli bra igjen. Og så jeg liksom trengte å komme på Sundhås og derfor var det viktig også at du var der og at du kunne være med i denne prosessen hvor jeg skulle få sykdomsinsikt, jeg skulle skjønne hva disse
utfordringen min i hjernen hadde betyd for meg, og jeg ble da i stand til å ta noen gode beslutninger på vegne av meg selv. At jeg kunne si «Nei, Ingrid, du kan ikke jobbe mer enn 95%, eller du kan kanskje jobbe 5%. Kanskje du må ha en kjempe tilrettelegging i din arbeidshverdag, og kanskje det er andre beslutninger du må ta for livet ditt også».
Jeg tenker mange der ute, litt av det resten av mange, vi har med oss hjem fra syvende og så er jo kunnskap, det er jo en ting. Men vi har jo også en kalender som står på et bord. Ja.
Og jeg sa da at du blir ikke frisk igjen, men du har jo blitt mye bedre etter Sunnås, og det er jo grunn til det, fordi du lever jo på noe som nå endelig vore før vidtolikt. Ja, jeg har fått memoplaner. Det føles litt sånn at jeg har tatt et steg over i en annen del av livet, som er en sånn alderdom på en måte, men memoplaner har gjort at jeg kan visualisere hva jeg trenger å gjøre når, at
etter at du har hatt et møte eller et intervju eller en samtale med noen klokka ni om morgenen til ti så må jeg faktisk hvile
Og så kan jeg gjerne dra på trening, men etter trening så må jeg hvile. Og jeg kan ikke da handle eller lage middag eller noe annet, for da må jeg hvile, for ellers er jeg helt slut innen klokka fem. Sånn at nå kan jeg visualisere hvordan en hverdag ser ut, og jeg har fått et mye bedre liv også. Jeg har blitt veldig mye bedre ved at jeg nå lager batteriet mitt med jevne mellomrom. Ditt problem er jo at før har du vært etter så fort du har blitt bra, så har du ikke tenkt at du skulle jobbe og gjøre noe.
Hvordan i verden klarer du å holde igjen nå? Nei, jeg klarer sikkert ikke å holde igjen så veldig godt, men jeg kikker på denne memo-planen min, og der står det «Ingrid, nå skal du hvile», og da tenker jeg «Ja vel, da må jeg hvile da».
Og så nå etter at jeg har hvilt, så føler jeg meg 100 ganger smartere, og er mye mer ro i hjernen. Så da skjønner jeg at den hvilen har ført til noe positivt. Men det er ikke alltid jeg inni meg tenker at nå trenger du liksom å hvile. Jeg har veldig lyst til å dra på en ny løpetime, eller åpne PC-en, dra på jobben, gjøre andre ting. Det er bare sånn som når du gikk fra hvilen.
inne i Københavns sentrum i går, så var det ikke det eiersveien som forslå at vi skulle gå på en vinbartipp. Det var jeg. Men den som kom igjen da og
og får lyst til å legge seg på sofaen. Det er jo heldigvis deg. Så det er jo nettopp det. Ute og gjøre noe, og så koster det alt for mye, og så er det å hente seg inn igjen. Det er jo vel, der kan jo også Lars Jakob lære mye av deg, kan han ikke det? Med en sånn kognitiv bilde. Hva tenker du nå etter å ha bodd her med Lars Jakob og sett oss jobbe om dagen? Ikke snakke om meg, snakke om deg.
Nei, jeg tenker dere er gale. Dere jobber fra dere står opp til klokka er halv tolv hver eneste kveld. Jeg skjønner ikke at dere ikke selv skjønner at hjernen har en begrensning og trenger ro og hvile og trenger å sette seg ned og gjøre andre ting. Men det er dere selv kaniner som holder på fra morgen til kveld. Og så har dere veldig tro på deres egen kapasitet. Og jeg vet at den kapasiteten har dere ikke. Ja.
og det som jeg heller ikke har det er jo liksom grenser i det sosiale så er det tatt for at jeg ikke tolererer at jeg ligger her inne på dere omtrent om vi ikke gir vitten i noen seng altså i hvert fall jeg kan ikke skje med Charlie Charlie Chihuahua men det er kanskje den siste spørsmålet jeg har her da for nå vi snakket om disse deg rundt og det er en siste gruppe som jeg kunne tenke meg å spørre deg om Ingrid for det er jo
For de som skal være rundt og ikke kollegaer eller arbeidsgiver, men de som bare er mennesker rundt det. Det kan være venner, det kan være naboer, det kan være folk en kjenner i byen.
så vet en jo at ofte så kan det være krevende, altså folk opplever det som krevende, ta et bedøttsfall for eksempel, så er det veldig mange som sier når de har mistet noen at det er så rart at folk spør i en kort periode hvordan det går, og så plutselig slutter de bare å spørre. Skulle ønske at de hadde spurt, for jeg er jo fortsatt lei meg for at jeg har mistet kona min, jeg har mistet hva det måtte være, men så slutter folk å spørre, så er det jo ofte enkel eller enkemenn. Og så her kunne du se for deg to versjoner av dette, du kunne se for deg at
at du ønsker at folk skal snakke om det, men en kan også levende forestille seg at en kanskje kan få nok, og at en ikke ønsker at deg rundt skal spørre hvordan det går å ta opp dette som tema. Hvordan bør en tenke rundt? Nå går det ut fra at det er litt personlighetsavhengig for den enkelte, men hva er ditt blikk på det? Hvordan ønsker du at folk rundt deg skal forholde seg til den nye Ingrid Rundt?
Ja, altså jeg tenker at mennesker må forstå at når man blir alvorlig syk, man blir...
noen dør i en familie eller omkret, eller man går gjennom en skilsmiss eller andre ting, så går man inn i det vi kan kalle livssorg. Og når du bærer med deg livssorg, da trenger du empati og forståelse for andre mennesker, og du trenger at andre bryr seg om deg, og ikke bare de første tre månedene, for den livssorgen kan kanskje vare liv ut, og den vil den jo være for meg også.
Det er noe som legger demper på ting på en måte. Det er en måltone som aldri blir helt borte. Det tror jeg alle som har vært gjennom vanskelige ting i livet kan skrive under på. At vi trenger at noen bryr seg og viser deg kjærlighet og omsorg over lang, lang tid. Et råd til andre?
Vi har grått mye. Grått mye på sunnet, så har vi grått mye før, og grått mye etterpå. Og den sorgen her, den er mer enn ekte. Og det er mange der ute som har enda for å få sorg. Du nevnte den her.
skilsmiss eller sykdom, eller andre måter som gjør at du dør rundt deg, det er en annen type sorg, men du har jo også gått og fått hjelp nå, på en annen måte enn du har gjort før, for du har jo stått i tøffe ting og bare ordnet opp selv, men du har tatt imot nå hjelp på en annen måte, og
Har du noen råd der ute til folk som tenker at de er sånne folk du bare kan, eller som ser på seg selv, som sånne folk du kan hive i veggen og sprette deg bare ut igjen? For du spratte jo ikke ut deg en gang i dag. Nei, mitt råd er ikke å sitte alene med dette her. Det finnes så mye tilbud der ute, snakk om det. Det er ulike lavterskeltilbud i alle kommuner, hvor du får time...
Du ringer en fredag, tirsdag er du på plass og får time. Jeg har også oppfølging fra en sykepleier på Sundhås, som jeg har en videomøte med en gang i måneden, som snakker om «hva tenker du på nå om dagen?», «hvordan har du det?», «er det noe du har lyst til å snakke med meg om?», «er det noen erfaringer du har laget deg nå som du vil gjerne snakke om?».
Det er masse jeg vil snakke om. Jeg vil snakke om at jeg synes det er fryktelig trist at jeg har fått permanente skader, og jeg synes det er veldig trist at jeg ikke har den kapasiteten jeg hadde før. Alle disse tingene, for jeg er også som Lars Jacob en skikkelig Duracell-kanin, og ønsker å gjøre hundre ting. Jeg ønsker å ha stappfull kalender, som er en
våkner om morgenen og ser bak meg og tenker masse ting og da bare det gir meg så mye energi og livskvalitet så tenker jeg, ok, hva er det som gir deg livskvalitet nå? for nå skal du en gang i timen så skal du legge deg på sofaen, høre på en podcast eller gå en tur på en måte det tilfredsstiller ikke meg så det er jeg nødt til å lære meg nå at jeg må hvile og roe ned tempoet og det har vært veldig positivt i mitt liv det har ført til mange positive ting
Livet begynte jeg med å si, Jørgensen og Jørgensen. Det er rare greier, og alltid er det tunge greier. Og så er det heldigvis gode greier også. Så jeg er glad for det. Jeg er glad for mye som kommer. Jeg er glad for at vi sitter her i et sommerhus med åpne bøker. Vi kan gå ut i Københavnsola og være sammen. Deilig. Jeg tror det.
Jeg har veldig troet. Jeg har fått troet etter at jeg var på Sundhås og kom ut igjen derfra og fikk trene litt på livet og fikk endret litt prioriteringene mine på en måte. Så har jeg gått opp noen vis. Og når jeg da roer ned, så ser jeg jo detaljene i livet veldig mye bedre. Så det har vært positivt. Jeg gleder meg til å fortsette. Tusen takk, Ingrid, for at du var med på dette. Tusen takk for at jeg fikk komme.
Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Peder. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette.