Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen.
Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business.
over det ganske land og det ganske utland i store virksomheter, i små virksomheter, i de som har store brune fotavtrykk og de som har mindre, så sitter det mange rundt og lurer på første trappet din, hvordan kan jeg gjøre min varehandelsvirksomhet mer bærekraftig, og så kanskje trappet din over som henger nøye sammen med det, hvordan kan jeg gjøre
vare- og handelvirksomheten min var sirkulær. Når vi gjør vesentlighetsanalyser sammen med denne type virksomheter, så synes jeg ofte litt synd på dem, for de sitter jo der og tar inn varer, og er ofte en sånn liten aktør, men ikke sånn stor forhandlingsmakt opp mot de ulike leverandørene. Det er litt avhengig av hva som skjer langt borte, og kanskje gjennom det ene og det andre og tredje-fjerde grossistleddet før det kommer til dem. Og så sitter de der også med et ansvar
i hvert fall hvis de vil, og føler et ansvar for kundene og hvordan vi på andre siden bruker det, og også da hvordan dette her avhendes, og hvor stor påvirkningskraft har egentlig dette som varehandelsledde. Det er jo som jeg ofte opplever, og derfor synes jeg dagens gjest er veldig interessant også, som nettopp har prøvd å ta tak i det leddet. Og jeg vil legge til i tillegg, har prøvd, har jeg også fått til mye, og
Og vi har lyst til å prate både om prøvinger og om feilinger, for all prøving innebærer feiling, og om ting som er funket, og om ting som kanskje kunne funket bedre, og hvordan verden ser ut fremover. Og for å gjøre det så har vi altså, som du sa, Sveinung, invitert en gjest som har mer erfaring enn de fleste med å forsøke å gjøre en vår handelsvirksomhet.
mer bærekraftig, ja, og mer spesifikt, mer sirkulær. Og det er Espen Karlsen som har kommet inn i bærekraftseventyrstudio dagen etter han gikk av som administrerende direktør i
Og det er mange som kjenner til det arbeidet som Espen har gjort og leder i Jernia, knyttet til bærekraft og sirkularitet. Og vi hadde lenge tenkt at vi skulle benytte sjansen til å få tatt en prat med Espen om dette her. Og nå skal vi vokte oss vel for å ha en sånn kun i bakspeil prat om dette. Men nå får vi en unik mulighet til å høre om utfordringene, mulighetene og
Alle innovasjonsprosesser er knyttet til å forsøke å få til tilskolaritet i Gjernia. Og så spørsmålet om vi ikke skal nikke litt i fremtiden for noe sier meg at jobben til Espen ikke er gjort og avsluttet enda. Velkommen til Bærekrafts- og eventyr, Espen. Tusen takk. Hyggelig å være her. Kjenner du en sånn problembilde, eller overdriver jeg, hvor stort eller hvor lite er handlingsrommet til varehandelen når du kommer og forsøker å bli mer bærekraftig, mer sirkulært?
Nei, altså du treffer spikeren på hodet, fordi hvis det er sånn at vi skal bare selge det som på en måte er, nå er det ikke veldig mye som er bærekraftig hvis vi skal være helt brutalt ærlige, men med det som har lavere fotavtrykk og så videre, så kommer det til å bli glissen til hyllene. Fordi vi er jo avhengig av, som du sier, grossister og produsenter og fabrikker.
Men det sagt, det er veldig mange lyspunkter, og det er veldig mange fabrikker som produserer og har gjort og gjør veldig mye. Og innenfor det vi selger i Gjerne, for eksempel, så kan jeg jo trekke fram Fiskars, som har mange brands, men som er store hos oss i Gjerne.
Det tar skikkelig tid å vende seg av med det. Men som produserer på en klimaneutral fabrikk. 100% fornybar kraft. Bruker bare resirkulert metall. Og det er jo en
endring som vi ikke så når vi begynte vårt arbeid i 2018. Så vi ser mer og mer av det nå. Vi var jo opptatt av, hvis vi ser det store bildet, så er det sånn. 60% av verdens klimafot eller utslipp kommer fra forbruket vårt. Og vi lever jo, altså vår forretningsmodell baserer seg jo på økt forbruk.
Det i seg selv er jo en selvmotsigelse. Men vi kan jo ikke bli i det bildet, fordi det er ikke bare statsministeren som skal redusere utslippet i Norge med 55%. Det er jo faktisk oss alle, så det betyr at
de varene du kjøper i alle butikker, vær det seg hva som helst, må ha i hvert fall 55% lavere fotavtrykk i 2030 enn det har i dag. Det er jo oppgaven vår. Og det arbeidet startet vi i 2018, og da lagde vi etablert fire kamper, altså kampen mot unødvendig bruk av emballasje,
kampen for bruk av resirkulert materiale, altså økt bruk av resirkulert materiale i produktene våre. Der er det igjen et viktig element at vi må få økt etterspørselen etter gjenbrukte råstoffer, og det er der varerånden kan spille en veldig viktig rolle. Og så har du den tredje kampen, det er jo kampen mot unødvendig bruk av engangsemballasje.
Har du tenkt over reisen til en engangskopp? Det er jo helt grusomt å tenke på. Det produseres i Kina hvor de hogger trær for å lage cellulose, for å lage et pakkerhus, så fraktes det, og fabrikken går jo på kullkraft, mest sannsynlig, og
Og så fraktes det i dieseldrevende lokomotiver eller lastebiler ned til en havn. Så skippes det i oljefyrte containerskip over Atlantaren til en utskippingshavn i Europa, hvor det skippes videre i mindre skip. Så kommer det inn til en havn i Norge. Der kjøres det på dieseldrevende lastebiler til en grossist, som kjører det på dieseldrevende lastebiler ut til en butikk. Nå er det mange i Norge som kjører elbil, men vi kjøper jo da, drar til en annen butikk, kjøper en rull med engangskrus,
og så drikker vi en kopp kaffe eller to sluker vann, og så kaster vi det. Det er jo helt vanvittig å tenke på, for meg er det symbolet på galskapen i bruk- og kastsamfunnet, når, i hvert fall, jeg vet ikke, men jeg tror det var sånn at man fant opp drikkebeger som kunne vaskes for flere tusen år siden.
Så det er noen sånne skifter. Og derfor sa vi bare at vi skal ikke ha engangsprodukter. Vi skal ikke ha engangsgrill, vi skal ikke ha engangsbestikk, vi skal ikke ha engangstalerker og så videre.
Jeg sier ikke at hjernet er helt fri for engangsprodukter, men vi har et mål å rydde opp i det, der hvor det finnes alternativer. Den fjerde kampen? Den fjerde kampen er, hva var det? Det er jo den sirkulære, at man må få kampen for kvalitet i at de tingene vi selger varer.
Og det handler jo om både at det vi selger har såpass god kvalitet at det faktisk, og vi i Gjernia så bruker vi ordet begrepp funksjonell kvalitet, og det handler egentlig om to ting. Det handler om at det produktet du kjøper skal faktisk gjøre jobben det er tiltenkt at det skal gjøre, altså det er jo veldig bra at du gjør jobben, og så at det er en kvalitet som er at det varer.
Og i det kvalitetsperspektivet så tenker vi også det sirkulære, fordi hvis du tenker sånn, før så var forretningsmodellen vår å selge griller, nå er forretningsmodellen til hjernen å hjelpe deg å holde liv i grillen lengst mulig.
Sånn at vi har jo, ifølge Weber, så blir vi til helgen kåret til verdensmester i å selge reservedeler for Weber. Det er ingen i hele verden som selger mer reservedeler for Weber enn oss. For flere år siden tok vi opp den kampen. Det er ikke sånn at det er noe nytt med reservedeler, men problemet er jo at
du må ha reservedeler når du trenger det. Du kan ikke vente i 3-4-5 uker og få det fra Danmark eller Tyskland. Da er det ikke et reelt alternativ å reparere. Sånn at vi sa
sammen med Weber, forbruker pakninger på de mest etterspurte og mest brukte reservedelene, som gjør at det holder seg som flavorizer, tennere, grillrister og så videre, det som normalt sett ryker på en grill etter noen år. Og det må være tilgjengelig hyllende. Akkurat som du kjøper en grillbørste, så må det være tilgjengelig for kundene. Da begynner det der å funke, og det er det vi har gjort sammen med Weber. Og det er jeg veldig glad for, at
Vi ser produsenter, for Weber så er det bedre for Weber egentlig, og Webers forretningsmodell, at de selger hele en ny grill.
Men de ser også den omleggingen og har vært med oss på den reisen og følger faktisk. De har etablert en bærekraftstrategi på bakgrunn av de kravene vi stilte til dem. Så Weber-griller er jo også fra nå isoporfrie. Og det kan vi takke lillehjernet for i Norge at vi har begynt å stille krav til. Og det er jo her paradokset kommer inn, Sveinong, fordi...
Det handler egentlig om at vi er dønn avhengig av det fabrikkene lager, men vi kan stille krav. Vi kan komme med forslag, og det å ha en konstruktiv dialog med et klart mål for øye, det har vi gjort, og det har vi lykkes med mange ganger. Og så er det noen ganger vi ikke kommer helt i mål.
Jeg synes dette er et utrolig fascinerende eksempel i en sånn right to repair-verden, Espen. Vi vet at det kommer noen regulering som skal gjøre at kunden... For det er to sider ved reparasjon, som du sa. Det ene er at produktet er laget på en sånn måte at det lar seg reparere. Men en helt annen spørsmål er jo... Ja, det er til og med to spørsmål i ett. A. Er reservedelene tilgjengelige? Og B. Er det noen som har spørsmål om at det er tilgjengelig?
og B. Er reservedelene tilgjengelige til en pris som gjør det meining skuld for kunden og attraktivt for kunden å reparere? Og så synes jeg at Weber-grillet, jeg har en skjølse som står her ute, er et godt
eksempel, det er en god produktkategori på sånn, som du sa, reparerbare produkt. Det skulle ikke være noen grunn til at vi ikke skulle kunne holde et sånt robust kvalitetsprodukt som er så som du sa, du kan plukke fra hverandres deler og sette sammen igjen. Det er litt som gamle biler på en måte. Ikke at jeg hadde klart å gjøre noe som helst med en gammel bil, men sånn i prinsippet da. Ja, sette kjøret. Ja, det var jeg ganske god på. Spesielt sånne med bakhjulstrekk. Men du sa noe viktig, og det var
det er jo mye mer lønnsomt for, jeg vet ikke om det var ordet du brukte, men det er mye bedre for Weber å bare selge en ny grill. Det koster masse penger og alt sånt, så det er mye bedre at folk kommer inn og bare tenker det. Og den andre siden av mynten, jeg ville jo også forvente at det var bedre for Jarnia å selge en ny grill enn å selge nye deler, og det kanskje er blant det som vi ofte ser med overgangen til mer sirkulære forretningsmodeller, er at, ja,
Ja, det er så mange barrierer av ulike karakterer, men en av dem er jo at vi er låst inn i disse forretningsmodellmønstrene, som jeg og Sveinung, det er ordet vi pleier å bruke på det, som mønstre som på en måte favoriserer en måte å gjøre ting på. Og at noen ganger kan det være en aktør i kjeden, for eksempel den som lager produkter, som i en viss forstand bare legger deg premissen at sånn er det, og at dette lar seg se ut.
la oss ikke se reparerende, men ikke minst synes jeg det er slående når flere aktører i en tjede, de som produserer det, de som videre selger det, alle kanskje har en
økonomisk interesse i status quo da, i å bare opprettholde det her med å pushe ut grill etter grill etter grill etter grill heller enn slite del etter slite del etter slite del som stort sett koster mindre og kanskje selger svært. Ja, og her er det jo, dette er jo en krevende øvelse for oss, fordi vi har jo vokst opp i en linær økonomi. Og det det egentlig handler om, det er jo, og hvis man setter seg og tar kundeperspektivet, så er det sånn at kundene vil jo
ha kvalitet, men de velger ofte det billige. Så det er jo et paradoks. Men det som er det det egentlig handler om, det er at vi må tvinge oss selv til å tenke, gå fra å tenke bare transaksjon til å tenke relasjon, til kunderelasjon. Fordi det er lønnsomt i et livsløpsperspektiv å eie kunden.
Det at du går til gjerne butikken din og kjøper en grillis, kjøper en flavorizer og ting som, for det er jo ikke sånn at alle ting i verden varer evig, men det å få til at man blir kjent for den type problemløsning for kunden og det å hele tiden ta utgangspunkt i kundebehovet, det er på en måte kjernen i å flytte oss, mener jeg, fra det linære til det sirkulære.
Og da må man fjerne på en måte de hindringene og tilgjengeliggjøre på en annen måte enn det vi har tenkt før. Du dro opp fire kamper her. Hvis jeg husker riktig, knyttet til avfall mer generelt, resirkulering, engangsemballasje og sirkulær kvalitet, som vi har vært inne på her. En femte kamp, og jeg bare lurer på om den har vært nødvendig. Jeg lurer på om den har vært en kjæreste.
skjulkamp, eller om det ikke har vært behov for en skjulkamp, for jeg tenker liksom den interne, om ikke det har vært en kamp da, for det høres så aggressivt ut, men en sånn kunnskapsdimensjon. Jeg er også heldig å få lov til å bo på Lillhammer og ha Gjernia her lokalt, altså Gjernia-borgen. Og det er noe som sier meg at den sirkulære kvalitetskampen
ikke nødvendigvis var så veldig stor der, for der er det jo en lang, lang, lang tradisjon, og spør du om en skrue til et eller annet der, så går det ti minutter, og så krabber de inn på lagere bak lagere bak lagere, og så kommer de ut, og så forteller de også hvordan du skal reparere det du har behov for å reparere, og så videre. Men det er jo ikke
alle butikker nødvendigvis i et kjøpesenter som har denne lange tradisjonen og kompetansen knyttet til dette her, liksom allerede vevd inn i DNA da. Så i en sånn organisasjon som det, hvordan har dere jobbet da for å også få kunnskap og interesse og forståelse både for at dette her
kan bli lønnsomt etterhvert, men også for at dette her er en viktig måte å bygge opp denne relasjonen på til kundene og få til disse fire kampene som du nevnte. Det er jo litt sånn grunnleggende i enhver ledegjerning hvis du skal ha med deg folk, og jeg tror ledelse handler veldig mye om å få følgere
Folk vil være med deg på den reisen du klarer å beskrive og tilrettelegge og tegne opp. Og i det så handler det jo, er jeg i hvert fall veldig opptatt av, the power of why. Hvorfor gjør vi dette? Ikke bare hva skal vi gjøre og hvordan skal vi gjøre det, men hvorfor? Sånn at det å, og på en måte at hjernen skal, altså vi sa bare rett ut at vi skal være med å redde verden.
Vi skal bygge bro fra det linære til det sirkulære, og vi skal lansere flere typer tjenester, og vi skal bli noe mer enn bare en butikk hvor folk bare går og handler det de trenger og løper ut igjen. I det har vi lagt veldig vekt på skolering og involvering.
For eksempel, vi utdanner knivslipere, fordi det er veldig alt for mange som ikke sliper knivene sine og kaster dem rett og slett.
og bare bli bare liggende der. Sånn at vi har også i det bygd og hevet kompetanse rundt det vi gjør. Vi har utdannet fargerådgivere som gir kunder de beste rådene i forhold til maling og så videre, sånn at vi har på en måte bygd dette under parolene moderne faghandel. Så det er litt sånn som vi kalte det «back to the future».
Fordi dette var en god jernvarehandel for mange år siden. Det var jo at du fikk hjelp til ting og du fikk løst ting. Så vi har på en måte børsta litt støv av den gamle historien om jernvaren som er en problemløser som hjelper deg. Og så har vi trukket det over i det moderne og i det sirkulære, men det er på en måte ikke noe nytt.
For det gikk jo til de gamle jernvarehandlene og fant det du trengte for når du skulle reparere, eller som du sier, så er det noen skruen på borgen og så videre. Så det er litt sånn, på en måte ta med oss tradisjonene og inn i en ny drakt, men med det for øye at vi skal bidra til å redusere klimafotavtrykket. Ikke bare på driften vår, men også for kundene våre. Hva er det du gjør for å redusere klimafotavtrykket?
Jeg liker dette bildet av jernvarehandelen som en litt sånn, altså både denne klassiske, der er det noe sånn klassisk og historisk å være en slik type faghandel. Men så er det også en type, altså i begrepet faghandel, til forskjell fra bare en butikk, er jo at du kommer til et sted, og det er jo det som Sveinung beskriver, et sted der folk liksom kan noe faglig, som gjør at de kan...
hjelpe deg på en måte som blir en veldig stor del av kundeopplevelsen og i det ligger også en kundeopplæring og
jeg sitter i styret til Vinmonopolet, en annen stolt faghandel i Norge, og jeg tror det er et av de viktigste fotavtrykket til Vinmonopolet, er jo nettopp all den unnskyld uttrykket voksenopplæringen som skjer i det sånne som oss går inn på Vinmonopolet og kommer i prat med disse utrolig flinke fagfolkene som går og trasker rundt i butikken der, ikke sant? Men så er det en dimensjon til, for du sa noe her, Espen, om at det
at dette handler om å få med seg folka, og da opplevde jeg at du snakket om minst to grupper, det ene var disse flinke fagfolkene som jobbet hos en, og der vil jeg tenke at det finnes mange av disse som Sveinung er inne på, som brenner for det her med å få en skru til å passe inn i en randingsskru den skal inn i, og finne måter å være kreativ og alt det der, men så skal du få med deg kunden også, som du var med på, og veldig mye av dette sirkulære skiftet handler jo om
om de utfordringene knyttet til det, så tror jeg jo at kanskje noen av disse litt mer sånn kallte klassiske typerne faghandler i, muligens har en, på en måte, ikke lettere jobb der. Hvis jeg fikk velge da, at jeg skulle enten gjøre jernia, hvis jeg skulle starte før du begynte på jobben, 2017 da skulle jeg gå inn, og så skulle jeg enten ta på meg jobben med å gjøre jernia sirkulær,
eller de som tar med jobben må gjøre XXL-sirkuler. Og dette sier jeg på ingen måte for å snakke ned jobben dere har gjort, for den er formidabel og imponerende. Men det jeg mener er at her er jo noen ting ved disse typerne produktkategorier vi snakker om her, som på en måte låner seg litt til. Vi var inne på grillen her i sted, som er egentlig veldig reparerbar. Men likevel skal du voksen opplære en kunde som har gått på
på XXL-ene i verden og ikke minst gått rundt på Normal og på Søstrene Grene og på alle sånne lavpriskjeder der du plukker med deg A og B og C og vi er vokst opp i en IKEA-tidssal der hvor, liksom, der er så veldig mange ting som kundene i varehandelen ikke er lært opp til. Og skal jeg legge til en siste komplicerende element en av mine favoritt scener i TV-historien
Det er faktisk i episode 1 av Brødrene Dal. Som dere husker, i Brødrene Dal skal de dra ut på tokt, og da drar de til en fantastisk varehandelsaktør, nemlig bensinstasjonen som selger alt unntatt bensin. Og dette er jo et sånn endeløst bygg, der du kan få tak i alt unntatt bensin, sånn at du har fått tak i alt som du har kjørt et annet sted for å få bensin. Men jeg tenker at det er noe som ligger i den der
Vi har blitt, og det er en forretningsmodellmønstre, vi har jo blitt som konsumenter lært opp til at alt skal være tilgjengelig for oss. Og jeg synes at noe av det modigste dere på et vis har gjort, og du var inne på det i sted, det er jo dette med å begynne å ta vekk folks innevalg. Har du lyst på en engangsgrill? Sorry. For du går et annet sted til en av deg som selger engangsgriller. Og dette er noe som jeg og Sveinunge har diskutert mye, det her med å på en måte ta fra kunden ting som de har lyst til.
til at skal være der, men du gjør det, og det var du inne på i sted, og nå begynner jeg å nærme meg spørsmålet her. Du gjør det fordi at du har lyst til å lære deg opp, slik jeg hører deg, i en annen måte å tenke kundopplevelse på. Ikke bare sånn all mulig dritt er tilgjengelig her, og plukk med deg det du har lyst på, men vi er her for å kuratere det tilbudet du trenger for å løse dine grillbehov,
drillbehov, skrubehov, sagebehov, stekepannebehov, you name it. Kanskje du tar enda litt lengre med inn i dine, liksom, hvordan dere har sett på dette møtet med disse kunderne som er så vranglerte inn i en linjær verden? Hvorfor føler jeg at du snakker om meg selv? Du, du,
Alle eksempler jeg har nå, unntatt dette med bensinstasjonen som ikke selger bensin, det handler om Sveinong-Høgensen, så take it away. Du, jeg likte veldig godt det du sa, Lars-Jakob, dette med å kuratere. Jeg tror det er et nøkkelord. Fordi poenget er, hvis vi skal få fart på det grønne skiftet, så er det ikke kundenes ansvar å velge bærekraftige ting.
Det er vårt ansvar, varehåndens ansvar, å selge bærekraftige produkter. Sånn at vi har et bærekraftig alternativ, og så har vi et ikke bærekraftig alternativ. Det er det jeg oppfatter du mener med å kuratere. Og det handler om at vi ikke kan gi kundene de valgene. Fordi vi er nødt til å si, hvis vi selger sterillis, og det gjør vi jo, så selger vi sterillis som er svanemerket.
Da selger vi ingen andre stærinlys, vi selger kun stærinlys som er svannmerket. Målet vårt har vært å selge kjeler med så høy andel resirkulert materiale som mulig. Nå har vi bare kjeler i sortimentet som har en andel av resirkulert metall i seg, og den andelen går opp.
Nå har ikke jeg sett tallene for 2023, men i 2022 var det 76 prosent av kjelene vi solgte hadde mer enn 50 prosent resirkulert metall i seg.
Og det betyr at vi veltar de valgene, og så velger vi bort de andre tingene. Og det er jo der jeg tror potensialet til varehandel ligger. Og det er den jobben som må gjøres. Og jeg synes jo det er litt rart, hvis vi går til dagligvarenda, og ser på den fantastiske, berømte karbonadedegn og kjøttdegn, så ligger det forskjellige typer emballasje. Og det er bare tull.
Fordi nå vet vi at vi kan pakke mat i emballasje med resirkulert plast og som er flappakka. Da skal det ikke være en kundesvalg å velge den andre ved siden av. Da er det det vi selger ferdig basta.
Så lenge utviklingen går i den retningen, så er det de valgene som vi må ta, som du kaller, og kuratere, som jeg mener er det som skal til. Da får vi spida opp den prosessen, og i det ligger den opplæringen. Det vil være en umenneskelig oppgave at vi i varehandel skal løpe
gi kunden et grunnkurs i hva som er bærekraftige produkter eller ikke. Det må være vårt ansvar. Den kunnskapen må vi sitte på. Det er vi som skal ta inn produkter med bærekraft, og det er vi som må bygge opp den kompetansen internt til at våre kategoriansvarlige og innkjøpere tar de valgene basert på den innsikten og den kunnskapen vi har.
Det er sånn vi har tenkt i Gjernia, og det er det jeg tror er nøkkelen fremover. Og det er veldig gledelig å se at nå er det så mye kurs på BEI og andre steder, sånn at nå er den kompetansen tilgjengelig. Når vi startet vår bærekraftstrategi i 2018, så inviterte jeg meg selv til møter med miljøorganisasjonene.
satt ned sammen med Maren i Naturvernforbundet og i fremtiden i våre hender og hva, liksom fordi at vi er en stor stykke uleven, men hvordan skal vi bli hva skal vi gjøre for å bli god hva er det vi skal liksom vi ikke reiser, det er det vi skal på og det er det jeg synes har vært veldig, veldig spennende
og som vi er på god gang. Når vi startet innbytteordning av gamle kjeler og panner, så gjorde vi jo nettopp det av to formål. For det første, at den gamle kjelen eller den gamle steikepanna som er ødelagt eller ikke lenger i bruk, den har en verdi.
Den skal ikke bare ned i kjelleren eller kastes i restavfallet. Den skal tilbake igjen i kretsløpet. Og da lagde vi en pantordning, sånn at du egentlig var drømmen at du skulle få en 50-lapp for den. Det er litt vanskelig å få til, men det vi gjorde var at du får 20% rabatt hvis du trenger en ny. Vi sendte den fra butikkene, så ble det oppbevart, og
Og så ble det sendt til Norsk Envinnings metallanlegg i Fredrikstad, og der ble det jo skjeddet opp og solgt videre. Så vi fikk jo betalt for tonnene av metall vi sendte inn. Nå er det sånn dessverre fortsatt, så apropos forretningsmodell, så er det jo sånn at frakta spiser opp den summen, men den prosessen i seg selv er mer eller mindre et nullsumspill.
I det ligger en slags opplæring av kunden at dette er en ressurs som man leverer inn, og så er det da at når du velger en ny panne, at du velger en panne som har høyt 90-100% resirkulert aluminium i seg for eksempel.
Det er lett å applaudere at dette er, Espen, ektefølt. Jeg begynte jo et litt sånn omsorgsperspektiv, hvor mye er det man klarer å gjøre noe med her? Hvis man er 1,27, så må man være 1,30 for å kjøre karusell.
så er det jo liksom, man kommer jo et stykke, men ikke lenger, liksom. Altså man kan kjøre på med noen platåsko og ha med en hår, så prøver liksom å få luggen til å stå litt. Hvorfor føler jeg at det er meg du snakker om? Er du 1,27? Jeg trodde du var 1,18.
Men du tenker sånn 18-24, disse seks årene, med alt det arbeidet som ligger bak, vi er jo fryktelig glad i Interface, ikke fordi de har løst alle verdensproblemer, men de satt seg et mål i midten av 90-tallet og trengte 20 år for å begynne å nærme seg null.
Og dere da, gitt der hvor dere var, med ambisjonen om 55% reduksjon i avtrykket og knallhardt arbeid nedover i verdikjeden, oppover i verdikjeden, internt i virksomheten, gjort disse grepene, er det lov å spørre? Jeg tar meg friheten til å spørre, så får du svare så godt du kan, har jeg sagt.
For vi vet om andre aktører i denne bransjen som liksom har knekt ryggen bak, og har likevel ikke fått til flere enn noen få prosent, for det er så jækla langt og stort og svart lærhet å bleike, da. Er det mulig å sette litt ord på, liksom, hit og ikke lenger-følelsen av å sitte og jobbe og jobbe med dette her oppimot noen sånne litt sånne harde mål? Jeg har ikke hatt en følelse av hit og ikke lenger, jeg har hatt en følelse av sakte, men sikkert framover. Hmm.
I fjor reduserte vi klimafotavtrykket vårt med 9%, både vår direkte og indirekte. I sommer monterte vi 10 000 kvm solceller på taket på lagret på Vinterbro, på serviskontoret. Så det er mange ting å gjøre etter hvert som ting blir tilgjengelig for oss.
Og i det å kartlegge, det å måle både direkte og indirekte utslipp, det er jo på en måte det som gir oss innsikt. Det å lage livsløpsanalyser og så videre er jo det som på en måte jeg tror er måpen hva han må jobbe mer med fremover. Og i det sakte men sikkert fremover så lærer vi hele nye ting. Og i sakte men sikkert fremover så handler det også om å ta de valgene.
Og det handler veldig, veldig mye om et av FNs bærekraftsmål er jo samarbeid. Og det er både samarbeid på tvers, men også samarbeid med leverandører og produsenter. Og vi har jo flyttet, vi har jo solgt masse kjeler fra Kina. Det gjør vi fortsatt, men nesten ikke lenger. Så det handler igjennom å ta de valgene. Så er det jo noen ganger, og vi kan ikke bli helt moralister heller, fordi vi skal jo få dette til å gå rundt.
Så derfor er det det jeg mener sakte men sikkert fremover å ta de valgene for kunden og skape trygghet for kunden. Og så er det noen ganger vi har bommet på ting. Altså at vi var så voldsomt innstilt på å ha sterillys som var 100% sterillys med lavt avtrykk. Men de var rett og slett for komplisert for folk å bruke. For vi kan ikke drive å lære folk å bruke kubbelys.
Så da måtte vi gå litt tilbake igjen til parafien. Men igjen er det hele tiden det sakte, men sikkert, og etter hvert utfordre å finne leverandører som jobber med de tingene og som har avtrykk. Vi satte også et mål i 2018 at innen 2022 skulle hjernen være isoporfri. Vi er isoporfri når vi runder 2023.
Og hvis det er noe isopor igjen, så er det hva som ligger hos leverandøren og så videre. Og hvorfor var vi så opptatt av dette med emballasje? Ref det med Weber. Når Weber kutta ut isopor, så før frakta vi fire griller i snitt per pall. Nå frakter vi seks.
Så det er 50% flere griller per container over Atlanteren. De gir også noe på fraktutslippet, ikke sant? Så alt igjen er dette her sakte, men sikkert fremover. Vi har jo ofte forfekt av det at det ikke alltid er internt i en virksomhet eller en forretningsmodell egen operasjoner man har størst påvirkning. Har dere noen tall på å sitte her og
deklamere disse tallene, ikke tallene jeg er interessert i. Men hvis dere klarer, en liten norsk aktør, klarer å påvirke store veber, ikke sant? Når dere i et samarbeid med Fiskars åpner for andre type alternative løsninger, når dere jobber for å kutte leverandører og så påvirke leverandører til å slutte med isopor for eksempel.
Har dere noen internregnskap eller eksternregnskap på hvordan dere på den måten har bidratt til å redusere andres fotavtrykk? For det kan jo kanskje være vel så stort som det dere klarer selv internt. Ja, for nå kommer det inn på noe morsomt, Sveinung, fordi i starten var det sånn customised packaging for oss.
Men da måtte vi jo si, for det var ikke sånn at bare de skulle lage en spesial emballasje til oss.
og så skulle resten av verden få isopor. Da sa vi, nei, nei, nei, nå har vi jo misforstått her. Poenget er at dere skal også kutte ut isopor. Det er fordi det gir lavere fraktkostnader, det gir klimaeffekter. Så der har det vært en del sånne misforståelser tidligere, og det har jo blitt luket bort etter hvert, fordi det er jo faktisk sant.
Men vi har ikke noe tall på hva det betyr, men poenget er jo at når alle her i Norge sender ut griller helt uten i Sepor over hele verden, så får det en impact. Det er jo rett opp det du var inne på med engangskoppen i stad, det er jo et favoritteksempel for Sveinung og meg også. Vi har hatt et stort forskningsprosjekt med engangskopper i sentrum det siste året, og det er jo
Det er jo mindblowing, ikke sant, hvordan vi har rigget oss som samfunn på det vi vender oss til. Og jeg tenker at det her isoporeksempelet som du kommer inn på her nå også, og det med at smartere, bedre praksiser kan bre seg i en verdikjede, slik at ikke bare den ene aktøren som etterspør det, men alle de andre også, nyter godt av det. Det er jo noe av det som er så kraftfullt. Bare det at noen på et tidspunkt sier det høyt, eller artikulerer kravene,
Hvorfor er egentlig alle dine unødvendige emballasjer der? Og så vet vi at for mange typer av produktkategorier har det vært gode grunner til, ikke minst potetgullposerne som ble større og større og større fordi at aktørene hadde lyst til å
liksom bli sett i hylla. Men så er jo det der en sånn uendelig reise. Du får vel ikke liksom en kilometer gang en kilometer store potetskultposer til slutt, men det blir et problem fordi at alle aktører får da et insentiv om å gjøre det samme. Og så blir det bare en stiltiende del av hvordan en potetskultpose skal produseres på samme måte som alt dette her ekstra
excess packaging som er vel termen overskuddsembalasjen som ikke er der fordi at han skal holde noe av glass, rekke fra noe av metall sånn at ikke denne glasset knuser, ikke sant?
Det viser jo kanskje på en måte hvor mange enkle, og med enkle igjen så mener jeg at det er enkelt å få til, men enkle seire i den forstanden at hvis bare noen begynner å tenke annerledes og velge annerledes og aktivt artikulerer disse kravene, så viser det seg at på andre siden av bordet så sier de at jo, det kan vi faktisk få til. Hvordan synes du det er...
hvor store har disse fjellene vært å klappe over, når alt kommer til alt. Har det vist seg at det på en måte er lagt om mye lavtengende frukter? Det er i hvert fall ting som alle i kjeden egentlig enes om, at sånn som det her trenger vi jo ikke å ha det, og at det derfor er litt
litt færre barriere å hoppe over når alt kommer til å... Jeg opplever egentlig at det ikke har vært så krevende. Fordi det har vært veldig enkelt for alle å forstå hvorfor skal vi gjøre det. Så egentlig har det blitt takknemlig for gode ideer.
Sånn at jeg opplever ikke at vi har direkte møtt motstand. Det som er utgangspunktet, det er jo at når en fabrikk skal legge om, så må en packaging line, altså sin emballasjelinje, så koster det penger. Så det er jo noen investeringsmidler som må på plass og sånn, sånn at det er egentlig, så det er noen sånne praktiske hindringer. Men så er det jo også, tiden jobber jo for oss.
Alle vet jo hvor vi skal nå, så det at man jobber og kommer med god innspill, og at alle handelsbedrifter tenker gjennom sin egen impact og stiller krav til sine leverandører hvordan de skal ha det, er jo det som må få fortgang på den prosessen.
Espen Carlsen, jeg nevnte i sted Ray Anderson. Jeg sa ikke Ray Anderson, men jeg kan nevne han nå. Han var da grunnlegger og CEO av dette svære teppeselskapet på midten av 90-tallet, som kikket seg selv i speilet og sin egen praksis og bedriftens praksis, og sa rett ut at i fremtiden vil folk som meg bli satt i fengsel. For den måten å drive råvdrift på naturressursene og på folk...
det går faktisk ikke an. Men han skjønte at det ville være et enormt arbeid over lang tid, som du også beskriver her, altså fremover, fremover, fremover, og litt tilbake og så fremover igjen forhåpentligvis, for å forsøke å løse det problemet som han var en del av, og som han hadde direkte ansvar for.
Jeg tenker på deg, veien videre her, gitt det du har lært nå, har du noen sånne grandiose vrangforestillinger? Har du fått deg noen sånne ideer og noen tanker om hvordan du kan bruke disse erfaringene? Jeg mener ikke vrangforestillinger, det er et helt feil begrep. Jeg prøvde å være morsom, men jeg trekker det tilbake.
En eller annen forestilling om veien videre, hvordan kan du påvirke dette her? For det er jo et kjempestort problem der, som varehandelen ja er en del av. Skal man nærme seg 55 prosent fotavtrykket, så er det jo ikke mange som skal gå sånn någlund i takt over lang tid, for å bidra med det. Når du sitter og spekulerer dagen etter at du ga fra deg nøkkelen til kontoret,
Tenker du om veien fremover? Har du lyst til å drive med? Jeg har veldig godt spørsmål. Jeg har sagt til meg selv at jeg skal bruke tid fra til påske til å tenke på det. Men jeg tror hvis vi ser i det store bildet så er det sånn forretningsmodellene, de linære forretningsmodellene i dag handler jo om at man tjener mest mulig penger på bruk og kast, og så får kundene til å handle mest mulig og oftest mulig. Så
tror jeg at dette er også et element av risikostyring. Fordi vi kommer på et eller annet tidspunkt til å gå fra bruk- og kassamfunnet til ta vare på samfunnet. Og hvis man da, som sier et selskap, har en forretningsmodell som ikke har klart å tilpasse seg det markedet, og den måten som vi kommer til å få bruke på i fremtiden, så er det jo ferdig. Og det er jo, så jeg tror man må
få det risikobilde inn på kartet i selskapene og si hvordan kommer det til å være når folk og våre barn og andre liksom begynner virkelig at... Og jeg tror vi kommer til å se en akselerende effekt nå, for det er... Mens vi sitter og snakker nå, så blåser jo halve Nord-Norge og Lofoten bort. Taket, det var akkurat hørte jeg på radioen før jeg snakket med dere, at vinduene på SAS-hotellet blåste inn. Og det er klart, dette...
Dette gjør bare at vi kommer til å bli enda mer og mer bevisst, og da er det ekstremt viktig at man som en CEO av et selskap og styre tar inn over seg den risikostyringen der og sørger for at forretningsmodellen er tilpasset til et burk- og kassamfunn. Og det synes jeg er spennende å jobbe med, og jeg håper at jeg, men ikke bare håper, men jeg tror at uansett hva jeg skal jobbe med, så vil det jo handle om, for dette handler også om min samvittighet,
Jeg har ikke lyst til å gå ut av tiden og så skal jeg si at takk for meg, vi visste hvordan dette kom til å gå, så dette får dere bare å ordne opp i selv.
For vi hadde det så greit. Så den der transformasjonen der, der tror jeg den er viktig, og det har jeg lyst til å være med på, å skape lavere fotavtrykk, rett og slett, for ulike virksomheter. Og når du rusler inn på Jernia, der du bor, eller hvis du er på besøk med Lillehammer, eller hvor det måtte være?
i slutten av 2024 eller slutten av 2025 du vil vel antageligvis ikke innom hjernen både titt og ofte fremover hva er det du forventer vil skje videre det er noe som er ting dere har satt i gang allerede og kanskje også ting som ikke er satt i gang men som liksom ligger i korta
kort da, for du har jo bedre utsikt på et vis inni den der spåkula for hvordan varehandelen skal utvikle seg fremover, så hva tror du vi som kunder kan forvente å se deg kommende året i Gjernia og tilsvarende aktører? Det er to ting det ene, det er jo at vi kommer til å fortsatt ha et sortiment med flere og flere produkter som består av resirkulerte materialer, og
og dette med reservedeler og gjøre det på ulike produktgrupper, tror jeg vi kommer til å se mer av. Og så er det kanskje det aller viktigste, og det har vært litt problematisk i forhold til produktinformasjon, faktisk få fram hva som er fotavtrykk og utslippet på produktene.
Og der synes jeg Elskjøp har gjort mye bra i det de gjorde med nudging. De snakket om pris per leveår, for eksempel. Den typen at du priser produkten etter hvor lenge du varer.
Jeg tror vi kommer til å se produkter med enda lengre garantier. Altså vi er høytrykspillere med 10- og 15-årsgaranti hvis du følger et serviceprogram. Så jeg tror det, og det er jo dette igjen, det å ha tilbake til kvalitetsperspektivet, det at du har vare som er god kvalitet, som varer lenge.
Jeg leste et tall, og det er at hvis alle i EU som eier en smarttelefon hadde beholdt den smarttelefonen ett år lenger, så tilsvarer det utslippet som å fjerne en million fossildrevne biler av veiene. Og det sier jo litt om potensialet her. Nettopp, ikke sant? Det sier bare det. Og derfor, og da tror jeg sånn, når vi blir mer bevisst,
så kommer vi til å tenke at nei, jeg skal ha den PC-en et år til, jeg skal ha den telefonen min lenger, jeg skal ha den dressjakka, den går jeg til skredderen og får fiksa. Sånn at det på en måte er, det der kommer til å sette seg mye, mye mer da. Og det tror jeg du vil se i gjerne butikkene fremover, så det med produktinformasjon som sier direkte hva utslippet på produktene er, kommer til å komme, og mer av det samme.
Den der kombon der, ikke sant, av nå skal jeg være, unnskyld uttrykket, flink gutt og beholde mobilen et år til, selv om man lader litt dårligere og er litt treigere, og kamera ikke alltid reagerer sånn som jeg skulle ønske. Så tenker jeg at den ene bevisstheten der er jeg helt enig i, og det trengs en sånn bevissthet fra min side, på kundesiden.
Men samtidig så trenger vi jo den fremveksten av en varehandel og leverandørene til varehandelen som gjør at den telefonen der er laget på en sånn måte at den varer lenger, samtidig som de kan tjene penger på kanskje ved å reparere den og rense den og leie den ut til en andre, så den telefonen kan selges ti ganger i stedet for en gang. Og sånn at hvis jeg er så dum som forbruker og vil bytte etter et år, så varer det produktet. Og det finnes aktører der ute som kontrollerer
Klarer da. Kanskje et kunststykke, for det er ikke så lett å ta disse reparasjonene av den der skjorta eller den dressjakka med han på hjørnet som gjør det for deg, men dette må industrialiseres og skaleres opp.
sånn som vi har sett med Alfa for eksempel, denne skoen skal de lage den der skoen som varer evig da, ja så må du få meg som konsument til å ta det valget og jeg må kanskje betale mer og jeg må ta vare på den og kanskje sende den til service samtidig som må varehandeleddet sammen med Alfa-leddet da klare å finne en eller annen måte å skalere opp
denne reparasjonen, den servicen og gjøre det på en måte at det er like attraktivt for meg da, fordi jeg tror ikke jeg er alene, og jeg pisker meg selv, altså jeg tror ikke jeg er alene om å synes det er litt sånn her knebøy og måtte vente to uker på en reparasjon på en ting hvor jeg synes egentlig jeg bare kunne fått med meg en ny kaffetrakte hjem, ikke sant? Altså sånn, ah, hva skal jeg gjøre disse to ukene her uten kaffetrakter, ikke sant? Men hvordan gjør jeg disse her tingene så strømlinjeforma?
og behage det. Altså det ene valget ikke føles så tungt i forhold til det andre. Og nå er du inne på noe veldig spennende, og dette handler jo om forretningsmodellen. For hva er det som kommer til å skje når vi går fra en forretningsmodell som er lønnsom i bruk og kast over til å ta vare på? Da må du ha andre inntektskilder.
Derfor så leier vi ut ting, for eksempel drill, slagdrill, høytryksbiler, tepperenser og disse tingene i alle gjerne butikker og det er en del av sortimentet. Du ser på nettet så kan du se denne kan du kjøpe men du kan også leie den. Fordi kundene har ikke behov for å eie en drill, de har behov for å høre i veggen. Og
og vi bor mer i leiligheter og så videre, og vi ser jo det at i byene så leier det mye, mye mer enn det gjør i deler av landet hvor husene er større og garasjene er svære. Så det er jo en del av demografien. Og så er det jo dette med å reparere
Så vi etablerte jo for to år siden et sentralt verksted som forsyner og reparerer for butikkene her på Østlandet. Og det ser vi... Fordi problemet er at når grassklipperen din du finner ut at, oi, grassklipperen er ødelagt, så
så er det ikke du den eneste, da finner alle ut det samtidig. Og da går det seks uker før du får den tilbake. Så det handler jo om den kundereisen der, og behovet er å få den tilbake raskt, så derfor kan du levere gressklipperen til en butikk, og så får du den tilbake hvis det ikke er noe veldig greit, men i løpet av fem dager.
Så det er også en spennende måte. Dette med knivslipping, den type tjenester. Men så er det det som jeg synes er spennende å begynne på. Nå er regjeringen på gang med å endre brukthandelsloven. Fordi her må vi passe på i varelandet at vi ikke mister den forretningsmuligheten som det er å drive med brukt salg.
For hvorfor skal du gi bort sånn om grillen din, eller sykeren din, eller høytrykspilleren din som er til Fretex, og så skal de selge den videre, og så skal du gå til meg og kjøpe en ny? Hvorfor kan du ikke ta med til en eller meg, altså til Gjernia, og bytte inn og få penger for den, og så blir den fikset opp? Og dette gjør vi jo litt i enkelt Gjernia-butikker i dag, som reparerer mot
og sager og ting, så selger vi brukt ut igjen. Men det har jo vært veldig krevende, fordi altså, brukt handelsloven har jo handlet om helleri. Så her er det en forretningsmodell som er veldig spennende, og som varehanden må passe på, at brukt markedet bare havner utenfor butikken, ja.
at det er Finn og Fretex, og jeg er under Fretex, det er ikke misforståelig, men det er en forretningsmulighet, fordi behovene våre endrer seg. Selv om vi ønsker å være på samfunnet, så er det sånn, vi hadde behov for en svær, hvis vi skal holde oss i grill, alle vi tre liker jo grill, skjønner jeg, så hvis vi skal holde oss i grillverden, så er det sånn, når du har hus, og du har barn, og du har stor familie, så liker du å ha en svær grill, men så flytter vi på et eller annet tidspunkt til en leilighet med en balkong, og da har vi behov for en litt mindre grill.
Da er det jo fint om du kan komme til en butikk og levere inn og få betalt for den svære webberen, men kjøper du kanskje en brukt mindre webber for den slags skyld, og da er vi tilbake igjen til det sirkulære kretsløpet. Og her er det veldig, veldig mange spennende muligheter.
Dette er jo der vi koser oss aller mest med studentene våre på NOH, enten det er på master-emene, vi møter bachelorstudenter eller på eksekutivutdanninga vår. Det er jo å sprenge disse grensene og rammene for hva er denne forretningspodellen, og jeg tuller med 1,27 hvis du er 1,30, for noen ganger kan du føle deg
umulig å bryte ut av en gitt forretningsmodell, men så er det mange som ikke har klart det, uavhengig av bærekraft, altså sånn Blackbuster, gamle gode historien, kontra Netflix, altså hvordan da beveger seg videre fra en forretningsmodell du har tjent jævlig god penger på, en av de viktigste tingene du tjente penger på som Blackbuster var jo alle de som ikke leverte og ikke spolte tilbake.
Så du tjener jo egentlig mest penger på de misfornøyde kundene, og så skal du da klare på et eller annet merkelig vis å bryte ut av det, og selv om du er 1-27 da, så må du på en måte tvinge deg inn i en eller annen type form, og det er jo her det er moro å jobbe, ikke sant, og artig å prate med deg også som har all den erfaringen.
Hva skal man da gjøre? For det betyr jo ikke at det er enkelt dette her. Det betyr jo at du er satt fast i 1.27, og du bør være i 1.30. Så hvilke muligheter er det da som finnes? Kanskje som 1.27, men da likevel. Klarer det kunstige å komme deg opp i karusellen likevel? Jeg er klimaatomist, selv om av og til får jeg noen mørke stunder hvor jeg tenker at
Det kommer til å gå helt ærlig til. Du er i godt selskap. Der har jeg litt delt syn, men hvis vi ser bakover historien, så har vi klart disse skiftene tidligere. Jeg tror ikke vi bare skal ensidig stole på teknologien og vente på at teknologien skal hjelpe oss, men jeg tror det også handler om menneskelige verdier
og at mennesker også er tenkende og til syvende og sist så har jeg tro på at mennesker også er fornuftige selv om vi ser noen steder i verden nå hvor det virker ikke som det stemmer helt
så tror jeg til syvende og sist at den fornuften kommer til å redde oss, og det må alltid være noen som går foran noen visse vei. Og igjen tilbake til, hvis du er tidlig ute og får til dette, så har du knekt en kode. Dette er min favoritttype forretningsmodelldiskusjon av Espen, hvor vi
både kan få lov til å være optimistiske og litt fortvilte over skogen vi er rotet oss inn i. Hvor vi på en måte hopper fra langs hele denne kjeden, fra deg som produserer til grossisterne, til deg som transporterer og til
innkjøperne, kategoriinnkjøperne, til butikkene, til kunden og til og med etter livet da når du kommer tilbake igjen på tilhengene. Myrne Gamle har brukt VBA-grillen din og er klar for en ny igjen. Og vi har løftet blikket opp til reguleringene som av og til hjelper og av og til står i veien og vi til og med på slutten her svinger innom teknologien som naturligvis blir viktig både for deg som skal produsere
materiale, komponenter, produkter, de som skal transportere og de som skal drive butikk både i den fysiske verden og på nett og alle disse andre utfordringene som skal til for å skape det som Sveinung er opptatt av om dagen, for vi har et stort forskningsprosjekt på det, disse sirkulære forretningsmodelløkosystemer.
hvor det er mange aktører som sammen finner mening i, i mer enn en forstand mening i. For en type mening, selvfølgelig for oss bedriftsøkonomer, det er jo lønnsomhet. Og som kanskje altså også kan finne lønnsomhet i å gjøre ting på smartere måter, på et vis enklere måter, og definitivt av mer sirkulære måter som øker ressursseffektiviteten i alle ledd i denne kjeden.
Vi har stått på mange scener sammen. Vi er spennende uten å noensinne snakke sammen. Du har noen ganger gått før oss på scenen, noen ganger har du kommet etter oss på scenen, og alltid har en av oss vært på vei inn eller ut av det aktuelle konferansebygget før vi har rukket og shaked hands og sagt hei. Men heldigvis skal vi snart få anledning til å treffe oss her i Bergen, for du skal også være her, fortalte du oss, før vi gikk på lufta.
til klimafestivalen Varmere, våtere, villere, hvor vi også pleier å oppholde oss både med NOH-hatten på og fordi det er hyggelig å drikke øl og snakke med smarte folk. Så vi gleder oss til å ta en øl med deg der og invitere samtidig alle andre som hører på her til å komme til Bergen den uka i mars, hvor det skal skje mye spennende på både klima og bergkassfeltet i denne våte byen her borte. Takk for praten, Espen.
Takk til sammen, og jeg gleder meg til å se dere i Bergen. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyrkrøllalfa jørgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier.
Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.