Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Ok.
Hvor tør skod kom du deg til kontoret i dag, Sveinung? Altså, det er vårt kjære Bergensvær, det er sånn parodien her. Jeg sitter nå oppe i 9. etasje på NHH, og det er omtrent som om jeg skulle stått noen minutter for meg, sånn der jeg sånn sprøyte og bare vaska huset.
Jeg ser omtrent ikke ut av vinduet i dag, så da jeg gikk til jobben i dag, vel vitende om at i dag så skulle vi snakke om noe så eksotisk som parkdresser, som en tjeneste, så tenkte jeg at det hadde vært fint med en sånn diger som parkdress på menn. Er det noe som jeg gjerne kunne tenke meg å se deg i en sånn parkdress, løpende litt sånn lett opp bakken til Norges Handelshøyskole? Jeg tror egentlig det finnes en sånn filmatisert versjon av det i barneteveformat.
det hadde jeg betalt gode streamingpenger for. Hele Tøbbi nummer 1 som gikk opp fra Fagernes i dag til Fagernes 19 til NHH. Vi skal inn på noen spennende paradokser i dag, Lars Jakob. Vi skal ikke snakke bare om regn, altså sånn det kunne vi jo pratet mye om her borte på vår del av verden, men vi skal jo inn på disse paradoxene rundt bærekraft, og vi hadde jo
besøka Jo Egil Tobiasen her for litt siden, og Nordern Playground, som skal tjene penger på å selge mindre klær og få folk til å reparere. Du delte en nyhet med meg i morgen om Lego. Ja, det er ikke ofte jeg rekker å sende første Messenger-melding til deg. Den pleier som regel å komme fra din grytidelige del av skogen. Men riktig, jeg leste i dag tidlig om Lego, som vi har snakket om i mange år, og jeg lurer på om vi skriver om det i boka vår, Restart, også.
som satt seg dette målet om å erstatte all oljebasert plast med noe mye grannere. Og de måtte rett og slett gjøre noe såpass ærlig og veldig direkte som å si at det her får vi ikke til.
Så vi må finne andre måter å ta ned fotavtrykk vårt på. Så det var jo en på en måte litt trist, og samtidig veldig realistisk start på dagen. Her er det en aktør som har jobbet i mange år og kommittet veldig mye ressurser til å lykkes med en stor bærekraftssatsing, og så ser jeg også at her må det tenkes annerledes, og disse
Disse paradokser, disse problemer, disse utfordringene, de kjenner jo alle på som skal bygge en forretning for dem. De som har fulgt oss lenge vet at vi er glad i å prate om bærekraft. Vi mener at vi må prate mer om bærekraft. Vi må jobbe med å finne disse løsningene, enten det er Northern Playground, eller om det er Lego, eller om det er andre aktører som skal bli mer sirkulære eller mer bærekraftige. Så må det jo prates mer, fordi vi er nødt til å lufte disse ideene. Men så skal det...
resultatet fremover. Altså man skal vise det i resultat. Og i dag så har vi en gjest som, jeg vet ikke, han får jo fortelle selv etter hvert hvor mye han har stanget hodet i veggen eller ikke. For en ting er å gå fra de fine sommerfuglmodellene til Ellen MacArthur og lese om produkter som en tjeneste. Men så gå videre inn og gjøre dette her. Vi pleier jo å si litt sånn overrørende at det er mulig
men at det er forbannet vanskelig. Og det mistenker jeg at vi skal snakke om i dag også, fordi vi har med oss Henrik Håhjem, som er mannen bak Parkdressen.no, som mange antageligvis har hørt om, i alle fall flere og flere har hørt om etter hvert, og ikke minst etter at nyheten slapp her forleden om et nytt og spennende samarbeid mellom Parkdressen.no og
Q-bus, som er jo i et forretningsmodellperspektiv spennende. Så det gleder vi oss til å høre mer om, og vi gleder oss mer generelt til å høre om hvordan i all verden lykkes med parkdress som en tjeneste. Velkommen til Barkas eventyr, Henrik. Tusen takk for det.
Høylykken er der. Jeg vet at det nettopp har begynt, men er det på tegnebrettet noen ideer om å lage parkdresser for voksne? Jeg pleier å si at det er 270 000 barnehagebarn i Norge. Det er 95 000 mennesker som passer på dem.
Så det er jo et marked der. Men voksne mennesker kommer i litt andre størrelser og varianter enn hva små barn gjør. De ser ganske mye likere ut, så det er en litt større oppgave. Men ja, det er det på tegnebrettet.
Det er en litt sidespor dette her, men det er sikkert ikke først og sist i dagens episode, men da ungene mine var små og gikk i barnehagen, så pleide jeg å plukke dem opp etter ryggen i disse parkdressene, og skulle liksom bære en unge i hver arm og gått opp i nakkekragen her, og det hadde jo vært litt vakkert å sette noen som hadde vært svær nok til å ta meg da.
på samme måte, å bare lempe meg opp etter nakkekraget. Men det var som sagt et sidespor. Men vi er jo inne på noe
viktig her, og apropos disse ungene mine, jeg vet ikke hvor mange sånne parkdresser vi har liggende oppå loftet, jeg vet ikke hvor mange par med splitte nye slalomsko og diverse som har gått gjennom det systemet, og du kjøpte det en sesong, og så gikk det et år, og så vokste disse ungene ut av det før du rakk å si en kake. Og det er vel litt av bakgrunnen for tjenesten der altså, er det ikke det? Det er
Det er jo egentlig hele fundamentet til den tjenesten, at du skal kunne få lov til å leie en Pytus når du har bofor den, fordi det er vel strengt at ingen som ønsker å eie den, altså sånn
Det er ingen som går ut på byen og sier sånn, jeg går og kjøper de nye Paitersen til kidsa. Hva synes du om det? Og når du da havner på loftet, så får du egentlig bare drås av hvittet. Du skulle lagt på filmen noen kveldsbilder, når du visste at du får en femte lapp tilbake. Så det kan man si, det er liksom grunnlaget selvfølgelig, å få leide ut Paitersen sånn at de har en riktig størrelse etter som den vekks.
Men jeg tror kanskje det viktigste grunnlaget vårt, som er det som driver oss fremover, du snakket om å stange hodet i veggen, vi føler ikke at vi gjør annet, men det blir vel gul snart. Jeg vet ikke om det er i hodet eller i veggen, det får vi vel se.
Men det som er viktig for oss er jo at den gjengen som vekker opp, vi snakker kort om det, men vi som sitter her er jo vant til å kjøre på kærnevåret, vi kommer sikkert til å kjøre på kærnevåret i all det vi har i fremtid, men den gjengen som går i barnehagen, de har jo ingen vana. Tenk om vi kunne være med på å skape noen vana for den gjengen som vekker opp, den ettåringen, toåringen, treåringen som bare
Få ting levert hjem på døra, bruke det når du har behov for det, og når du er ferdig med det, så bare leverer du tilbake den på den samme døra. Det er det vi kjemper mest for. Som vi har snakket om i flere episoder om hvilke ulike fasetter og dimensjoner av
Bærekraftig tekstil, bærekraftig fashion, kall det hva du vil. Det er jo at her er en adferdsendring som jeg vet at du også er opptatt av, som er nødvendig. Og den adferdsendringen som jeg helt sikkert har sagt før i episoder som handler om det samme, den ser vi godt for eksempel med våre unge studenter som går på H&S-skolen og som er i frabyenelsen til slutten av eller midten av 20-årene og som i økende grad er adoptert. Leiemodeller, delemodeller, second hand, alle disse greiene her.
Og så skulle du på en måte tenke at... Kanskje jeg har to motstridende krefter her da, med barn. Fordi...
På den ene siden, vi skal ta den negative først da. Så det er jo veldig sånn, nå har jeg endelig fått barn, og nå skal alt være perfekt. Jeg snakket med en fyr som jobbet på en av disse store barnbutikkene, det var det barnas huset, og han sa det var den enkleste cellen han jobbet med i hele sitt liv. Det var bare sånn, den her er best i test, eller den her er litt bedre for ryggraden til barnet når han ligger der med brassen enn den andre, og så kjøper folk og hiver tusenlappet etter det. Så på den ene siden så er jo folk veldig opptatt når de får barn av den greia der, det tror jeg mange foreldre kan kjenne seg igjen i.
Men på en annen side, det som i veldig stor grad taler for den modellen her, og som gir det nesten overraskende at den ikke rukket opp og blitt utbrett før, det er jo det veldig åpenbare poenget med så veldig fort en vokser ut av ting. Så ingen sted skulle dine typer noenferdshendring være i hermeteng lettere å få til. Men kan du snakke litt om disse, ja, kanskje både driverne og barrierene da, rundt det å skulle få...
Ola og Kari, som har fått barn i ulike størrelser, til å adoptere denne typen modellen i konkurranse med den gamle modellen som vi kjenner veldig godt. Kjøp deg tingene du trenger og bruk deg til du er ferdig med deg. Det er langt flere barrierer enn driver av. Fordi jeg holder poenget med at vi er vant med det vi er vant med. Men hvis du skulle si at sånn
Fra vår kant kan jeg si at det å drive en liten startup er stort sett alltid et budsjettførsmål.
Og det som får si hares hver gang er jo kommunikasjonen, ikke sant? Så det er jo kjempe mot, og det husker jo Egil i Nørrepleiergang snakket om også, at forretningsmodellen for vanlig tekstilbransje består av mange ting, men fryktelig stor andel av pengene som kommer inn brukes på kommunikasjon, ikke sant?
Mens i vår sirkulære forretningsmodell så ser det annerledes ut. Vi er jo egentlig opptatt av å putte mest mulig penger inn i kvaliteten på produktet, og la den snakke for seg selv. Men da har vi ikke hatt så mye penger til å kommunisere enda. Og dermed så ender jo det ofte opp med at folk sier, herregud, hva en fantastisk idé, men jeg har aldri hørt om det.
og det er jo liksom så det har nok vært den sørste barrieren for vår del, at vi har ikke hatt mulighet til å kunne kommunisere det godt nok til mange nok og så men så opplever vi jo når vi da liksom har fått produkter ut på kundene så er jo de, og nå har vi jo leidt til drøyt 3000 småvaretsommelier og dem jo da velger at da, når den da melder tilbake en til oss så sier han herregud dette var jo dødt
dødsbra. Vi fikk bytte størrelse, det var veldig god kvalitet, og det var praktisk med måten bredsen er laget på. Så det vil nok påstå at når du først får ut produktet, da kan du liksom
Da har vi to feit randt. Du er inne på beskrivelse av forretningsmodellen her. Fortell bare helt sånn konkret. Jeg er i dag en familie. Kull nummer to, så jeg har fått barn igjen. Men den skal vi ikke dra opp nå.
Fordi jeg er bare hypotetisk, og det er heller ikke noe jeg ønsker. Du har jo alle disse pakkene dine som ligger deres. Det er jo et kjempegrunnlag for å starte på nytt. Skulle jeg begynt på nytt igjen med et eller annet, så skulle du ha et jækla bra pakk til deg selv. Det kan jo gå til at du har, så kanskje jeg får motivasjonen for å gå videre i livet. Men vi lar den ligge. Men å gi det hypotetisk at du nå henvender deg til en familie hver dag.
er liksom heispitchen på hva dere gjør. Det som kanskje treffer folk best og som er viktigst for oss er jo at barna er i barnehagen for å lære seg å gå og springe og hoppe, ikke sant? Å være i bevegelse. Det er ganske vanskelig å gjøre hvis du har en dress som er to-tre nummer for stor. Og det er liksom sånn
Så det er kanskje det viktigste vi sier til foreldre, at kjøp en, eller lei en dress sånn den passer med en gang, og så bytter du fortløpende. Og så finnes det, så legger vi jo tillegg til at det finnes jo forskning på at aktive barn i barnehagen, eller hvor aktive barn er i barnehagen, har direkte korrelasjon med hvor aktive de er som 15-årige.
Så hvis du da har enkelt for å bevege deg i barnehagen, da kan det vel hende at det er enklere å bevege seg som 15-åring også. Det er en viktig greie, men som er litt vanskelig å få frem til foreldrene. Fordi en parkes kan koste 1500 kroner, og når du står der og skal legge ut den pengen på XXL, så er det sånn, ja...
Skal den passe akkurat nå, eller skal vi ta en som er et nummer for stor? Og så har du det godt. Og det er jo det vi har vokst opp med alle sammen. Alle vi har vokst oss inn i en eller annen størrelse. På kammers her, hva gjør dere som kunden ikke ser? Hvilke type aktiviteter er dere nødt til å gjøre for å levere den tjenesten til kundene? Hvis vi går på forretningsmodellen, så har vi
et veldig stert insentiv i at det er høy kvalitet. Hvis vi tar en vanlig dress, sammenlignet med den som finnes i butikken, så vet du at i butikken skal de ha tre ganger, så da koster den dressen 15 kroner, da koster den 50 kroner inn. Og så skal de som har lagd dressen, de skal ha cirka to ganger på den, så da koster den 250 kroner å lage.
I og med at vi har et insentiv at den dressen skal vare så lenge som mulig, så har vi da puttet tre ganger av produksjonskosten inn i dressen. Så går det å disse koste 750 kroner å lage. Skulle vi solgt det ut av butikken, så hadde det kostet 4,5 tusen kroner. Det er ingen som kjøper en peitdress til 4,5 tusen kroner. Så da har vi sagt at dressen skal aldri selges, så det er ikke noe problem.
Det som da er en fin greie å tenke på, er jo at da demokratiserer vi høy kvalitet. Fordi de leies ut for 149 kroner i ballen. Er du kubusfremsmedlem så får du 129, men greit nok. Men da får veldig mange tilgang på høy kvalitet, som før i tiden var høy kvalitet, høy pris. Ikke for alle mennesker. Og det er en kul greie som vi synes som
blir mulig med den forretningsmodellen. Vi startet med det som denne diskusjonen
vise seg fint av det sammenhengen mellom de ulike delene av forretningsmodellet. Logikken fra hva det er en tilbyr og hva det er som må skje i bakkant for eksempel å havne på et prispunkt som er attraktivt nok for den som skal overbevises til å kjøpe noe. Og
Jeg og Sveinung, jeg sitter her på rommet, som dere ser, jeg sitter på rommet til min eldste datter, det føles ikke som det, det er så fryktelig lenge siden vi gikk i barnehagen, men hun er jo 14 nå da. Men det betyr at det er ikke lengre siden enn at jeg og Sveinung gikk rundt, for han pleide å være på besøk der oppe, jeg vet ikke om han var for å kikke på parkdressene eller hva det var, men vi endte jo oppe i Sveinung på den tiden der vi i foredraget vår, det var jo når vi,
hadde snakket mye om sirkulære økonomi allerede, men vi hadde begynt å snakke litt mer om delingsøkonomi og sånn, så vi sto rundt på scener og brukte jo faktisk nettopp dette eksempelet med parkdresser og tjeneste modeller. Og da husker jeg at en av tingene som jeg tror det var du, Sven, som reiste spørsmålet
fra en scenekant et eller annet sted. Det er sånn, hvis du skulle ha en slik modell der du solgte parkdresser som barna da kunne i en viss forstand vokse inn i fordi det var mange av dem der de kunne bytte inn og ut så blir jo et viktig spørsmål da er jo liksom, hvem er kunden altså hvem er det mest hensiktsmessige å selge til? Jeg husker du dro opp dette sånn, er det foreldre som bør ha
eier det, eller er det barnehagen som bør kjøpe det som en slags flåte av, akkurat som en logistikkaktør da, som har en flåte av biler som noen kan få tilgang til, kontra en sånn nabobilmodell som er 1-1, så kunne du spørre deg det samme spørsmålet rundt parkdressene, altså er det og da er det liksom både fra tilbyderen sin side, altså fra parkdressen.no sin side, hvem er det i helmeteng lettest å selge til, men også fra en sånn kundperspektiv hva vil gjøre
familie X mest lykkelig? Er det det å kunne ha den direkte relasjonen til parkdressen.no, eller er det det å bare kunne få dette som en del av pakka med barnehagen? De fikser mat, de fikser alt mulig, og de fikser jagg i parkdressen også. Har dere vært inne på disse spørsmålene, og når jeg har sagt...
hva ville vært avveiningene? Dere har jo valgt en vei, så dere valgte ikke den andre. Og det er det noen gode grunner til. Men ja, utdyp gjerne tankene rundt det her. Ja, vi har, skal jeg ærlig si at vi har valgt mange veier underveis. Men det er et godt spørsmål. Jeg fikk det spørsmålet senest i forrige uke. Hvorfor sender du ikke bare til en barnehage med 50 barn? Hvorfor sender du ikke bare 70 dresser dit og så fikser de resten? Ja,
Men nå da, etter fem år og har vært inn og ut av hundrevis av barnehager, så ser man at i barnehagen så har de også så mye å gjøre. Så det er liksom sånn, det og da fungerer som en logistikksentral for Paitre seg i tillegg. For det ene er jo at det er litt sånn, ja ja, de skal være der, de skal få lov til å bytte størrelse og så videre, men så er det sånn, ok, nok en... Plutselig så har du ikke nok størrelse da, men du ser en melding til oss eller hva det måtte være, men
Så vi har også gjort en del samarbeid med ulike merkevarer, som går på nettopp det her med, og da har vi, vi hadde en teori da, dette er tilbake i 2019, men vi hadde en teori om at, ok, hva om alle barna i en barnehage har like praktiser, vil det fungere sosialt utjevnende?
Og det var en tid vi presenterte Oslo kommune, så sa de, ja, kjør. Her kan dere få en pittlite potten penger, så utstyrer dere en barnehage med det her. Da fikk vi også testet dette her med VRX-adressen i en barnehage og se hvordan det går. Men for vår del så også
viktig at det skal oppleves. Skal vår føttingsmodell oppleves som et reelt alternativ til kjøp og salg, så må det være snidigere. Så hvis du går og kjøper en dress i dag, eller leier en dress for oss, så er det jo mer eller mindre samme opplevelse som å kjøpe noe i en butikk, som du er vant til. Fordelen kommer kanskje tre-fire måneder ut i løpet, hvor du da liksom sånn, ja nei, nå skal jeg jo kjøpe en ny dress, eller skal jeg bare bytte sølgelsen?
tilbake til den der barnehagen som fikk alle de 50 dressene da så var det sånn at ok, så fikk du være der i en 3-4 måneders tid og så spurte vi foreldrene hvordan opplevde dere det her jo, det var liksom sånn
Det var digg med å merke hva er stresset, og det var ikke en del av hverdagen lenger. Det var veldig overleit å få leverte barnehagen, for da hadde jeg slått an å stikke den turen innom den sportsbutikken. Men de satte også pris på at de kunne ha en del som passet med en gang. Det var foreldrene som var takknemlige for det. Så spurte vi barnehagepersonale.
hva var deres opplevelse og de var sånn
Ja, men nå da, i og med at alle barna var like presset, så sånn, en ting var sånn, i begynnelsen så var det ganske koltisk, for du hadde liksom 50 like barn sprang rundt. Og så går det et par uker, så lærer jeg at, ja, ok, nå har vi forskjellige hud, forskjellige handsker, våtne sko og sånn, og så har vi en navnelapp bak på ryggen ball sammen, så det var praktisk. Men det som var opplevd som fint da, var jo at det
Da hadde jo, i og med at alle barna hadde like kvalitet, så var det ikke sånn at det barnet med den dårligste dressen før i tida, som måtte ta med seg fem andre barn inn for å følge med voksen, det problemet var plutselig ut av verden. Så det var en greie som vi oppdaget, at det var greit, men den setter pris på barnefæren, men alle setter pris på det også.
Når vi oppdaget det, så var det slutten av 2019, så mars 2020 så kommer jo korona, og da var det sånn at det var man-man, det var i. Og da var det, skal vi bare gjøre mer av det som nettopp funket veldig godt? For vi fikk jo 50 nye kunder.
Og da tenkte vi at kanskje dette her kan være interessant for en bransje eller flere bransjer som nå gjør det godt under covid. Andre bransjer lå nede med bruk av rygg, mens dagligvare for eksempel gikk jo en vei. Så da ringte vi til Reba, og så sa vi...
Vi har akkurat gjort denne greia her med Oslo kommune. Nå som håndballcup og fotballforderinger er ferdig eller lagt ned for sommeren. Hva med om at lokale kjøpmenn, som jo vanligvis betaler om det er gratis følelser eller fruktkurve eller et beløp på fotballklubb. Hva med om at de nå tar kostnaden for en hel barnehage i sitt nabolag?
Kan det være en måte for dem å gi tilbake til noe som det går veldig godt for dem? Så kan man si sånn, ok, det er en gruppe i samfunnet som vanligvis ikke får så mye, for det er jo stu rent å slenge på en Rema-logo på en parkdress, og det gjorde vi heller ikke. Men vi var veldig opptatt av å si, ok, dette er en gjeng som ikke får så mye ellers. Hva med å bare gjøre noe som bidrar i et tid som kanskje oppleves som vanskelig for småvarene?
Så det likte Rema, og så sa de «Ok, greit. La oss kjøre en test på det». Og så kjørte vi en test på det, og det ble kjempesuksess. Kjørpanelen synes det var gøy.
Vi leverte ut på ITS som aldri før, og småbarnsfamilien var kjempehappy. Men da fikk vi akkurat testet akkurat det du spurte om i sted, Lars Jacob. Dette med logistikken i barnehagen. En barnehage er veldig flink til å ta imot ting, men ganske ikke så flink til å levere fra seg ting. Fordi de er ikke laget for det. Anna er en barn da, heldigvis. De leverer dem tilbake. Men...
Så det var en greie som vi fikk testet ut, og så har vi gjort dette videre med masse sparebanker. Da har det plutselig blitt en del av vår forretningsmodell, at vi utstyrer ikke enkeltpersoner, men fulle barnehager med Poitiers abonnement.
Og så gjør vi det parallelt med helt vanlig business to consumer løp. En annen ting vi diskuterte på scenen der, sånn hypotetisk, det var gøy å høre på deg med testregimen ditt og deres
Vi er jo forsvarere av testen. Det er jo det vi driver med på ulike måter. Tusler rundt i ringen vår fra kjennelsesprosesset. Prøver sånn som jeg har gjort med deg nå. Hva er egentlig forretningsmodellen her? Jeg har mer spørsmål enn etter hvert. Å utforske litt muligheter og hypoteser, mer eller mindre velfunderte. Og så teste litt, som du har gjort her. Testa i en barnehage og testa med Rema.
og gått litt videre på godt og vondt. Og som du sier, det er flere barrierer her enn det er muligheter. Men en annen ting vi snakket om den gangen der, og det gjelder vel litt på sånne sirkulære forretningsmodeller, mer sånn bærekraftig valg, at vi skulle drømme om den der, på engelsk, defaulten. Den gangen vi åpnet Word, og så skrev alle enda grunn i Times New Roman,
ikke med at vi elsket Times New Roman eller at den var så fantastisk mye bedre enn andre, men det er jo digg da for de som klarer å komme seg den personen i posisjon at det ikke er noe valg det ligger en default, det er det som ligger bakt inn i systemet, og jeg tenker her rundt dere også hvordan er det dere har jobbet med å få dette her inn på default-siden, hvem andre aktører er det som kunne ha hatt
at dette her som en sånn default, i det øyeblikket du på en måte kjøper forsikring da, eller i det øyeblikket du gjør noen sånne type grep, så blir det bare den automatiserte valgte. Ikke sant? Altså sånn du kan få den i den pakka her, så ligger park
adressen, abonnementet ligger ut i barnehagen kanskje sammen med, for det spekulerte litt den tiden der, ikke sant, for vi anerkjente at dette ville bli vanskelig, ikke sant, altså at det fremdeles er det, altså vi ville bare lekte litt med sånne ideer rundt hva som kunne vært mulig, men i det øyeblikket jeg da, for å bruke meg igjen back then, det begynner å bli mange år siden ungene var små, men
i barnehagen, og så betalte man de tusenlappene man gjorde i barnehagen, og så la man på en liten enn, og i det så hadde du alltid parkdress liggende. Og så kunne man også foresitte seg at det lå andre ting da, i den pakka, og det ble på en måte bare default når du kjøpte... Har dere lekt noen sånne default- muligheter, slik at dere kunne på en måte sneke dere inn, så det ikke ble disse...
aktive valgene hvor det er så lett å velge bort men det er bare sånn, nei, det er dagens Times New Roman er parkerettet
Det du sier at du blir kvitt et par tretti tusen kroner i måneden i barnehagen og lekkavar, så du husker å legge på deg en hundrings, så har du det resten tillegg. Det er jo no-brainer for de aller fleste. Her som Calle
småbarnsfamiliekonsept da, så er det fryktelig mange ting du kan henge deg her på. Men det gjelder også fryktelig mange andre produktgrupper også. Men det vi, apropos dette med testregimen, det vi nå gjør med PyTelsen er jo en eneste stor test. Fordi at vi da ønsker å kunne komme med flere produkter senere.
Men det er veldig mye bedre å teste og feile innenfor en varugruppe med så mange størrelser og så videre, og kunne si sånn, gikk dette bra, gikk det ikke bra. Klarte vi å skape kunder. Men i det vil jeg knekke koden med at folk har lyst til å begynne å leie. Vi tenker da at når folk først har begynt å leie Pytus, og funnet ut at det var jo digg å slippe å reparere den, for den kunne vi jo bare bestille ny og sånn.
ble en andre sendt til reparasjon. Så tenker vi at det er vel sånn de egentlig, altså apropos default da, hvis du først kan gjøre det, du kan gjøre det innenfor barnevogna og bilstoler og sykler og hva det måtte være da. Sånn, så
Det kaller jeg vårt store mission der ute. Å sørge for at småbarnsfamilien skal kunne slippe å bruke i snitt 50 000 kroner det første året barnet har blitt født. For ting som du vokser ut av i løpet av seks måneder.
Jeg vet ikke helt om jeg har svart på det, men det er veldig mange ulike tjenester der ute vi kan tagge lang på. Vi mener selvfølgelig at nå jobber ikke vi med Rema lenger, men vi tenker jo at dette her er jo egentlig noe som kan potensielt være nye bleiatalen.
Jeg bare har lyst til å grave litt mer i aktivitetene. Vi er jo glad i disse forretningspodellene, og vi har snakket mye om møte med kunden på kommunikasjonen. Det er en del som er uskjære på hva dette one-mans-
bandene som nå har blitt flere, altså hva du driver med. Driver du å reparere også? Driver du å ta av deler av en parkdress og syre inn i en annen? Den delen av forretningsmodellen som ikke ses, hva er det som skjer backstage, bak stenen? Hva gjør dere i tillegg?
der skal jeg være også ærlig, det er kanskje viktig å få frem også, det var et one-man-band i form av at det var jeg som startet selskapet med, men jeg gjorde det sammen med et selskap som heter RS T-Sync Innovation.
som dere sikkert kjenner til og der kan jeg si der har vi fått uverdelig mye hjelp i det å sy sammen en verdikjede for som du sier, skulle I ha reparert alle partressene eller kjørt dem til kundene eller fått dem finansiert avhengig av lomboksa, dette har vært over før du helt tatt rakk oss i kake så det som har vært kritisk for, eller det vi har brukt veldig lang tid på er jo nettopp å sy sammen verdikjeden bakover
Det gikk fort opp for oss at før vi startet med den aller aller første testen var jo å få et markedsavklaringstilskudd fra Innovation Norge, kjøpe 100 dresser, prøve å være leire ut igjen på barnehaget. Og når du da får tilbake den dressen, så tenker du sånn
ja, dette her kommer ikke til å gå, for denne dressen er jo ikke laget for å tåle utleie. Så da var det sånn, ok, men da må vi jo redesign det. Vi er nødt til å lage vårt eget produkt. Så da var det jo å få tak i en designer, som hadde jobbet innenfor tiktildesign i mange år, og så skjønte man at, ok, greit, vi må få det finansiert noen plass. Det å få laget det varulagret
er jo ikke gratis. Så da må vi få med en bank da. Og da må jeg ta av hatten for Sparbank i Østlandet. De har vært veldig fremoverlente. Og er det fortsatt. For det å ta risiko som bank, det skjer ikke i dag. Det er ikke sånn de kjenner penger. Men de har nok vært med på det her. Så det å
Sørg for at du har en reparasjonspartner. Det er viktig. Som også kan vaske og reimpregnere ting. Så gjør det sammenslengen. Du må ha en logistikkpartner som kan plukke og sende til varene. Og så er det å si sammen det her saknesikkert. Og skaffe den leverandøren som sier at nå skal vi
bruke all kunnskapen vi kan fra den vanlige måten å lage klær på, og så skal vi få lov til å plukke fra øverste hylle i form av materialer, knappavliler og sånt der, og så skal vi sette det sammen til å bli en produksjon som skal tåle bruk i 34 sesonger. Der har det gått opp et lys for meg, at vi, i og med at veldig mange andre produsenter i forkant av oss har kranglet på prisen,
med dem som sitter og produserer det her i Asia, så får vi plukket fra overstyrle til en egentlig ganske lav pris. Om vi skal være ærlige. Så der har den linjære økonomien gjort oss en tjeneste, for nå kan vi sette sammen alle de høyskvalitets...
Jeg kaller det materialet til en practice. Og så kan den få lov til å leve livet der ute i barnehagen. Men tilbake til dette med verdikjeden, så er det sikkert mange man glemmer å tenke på i den settingen her, men det har vært den største jobben for liksom sånn
få det er ingen som har lyst til å gjøre alt, men alle kan gjøre litt så da er det å ta kontakt med dem som du tror kan finansiere vaske, impingere sende, produsere designet, ikke sant og nå da til sist kommunisere ikke sant det er sånn jeg ikke sikkert vet hvem jeg tenker på, men ja
Det er jo interessant her, Henrik, fordi du er inne på noen av fordelene, og det er ikke alltid det de hører først om. Ved å ha en sirkulær modell, disse materialene dere får tilgang på, og så videre, men så er jo du
allerede tatt oss inn i en del av ulempene som en har når en prøver enten en startup eller en etablert aktør å prøve å adoptere en sirkulær forretningsmodell, så er det så mange som du var inne på, så har vi nødt til å få noen til å reparere, og det betyr at det må være en aktør der som kan reparere. Det betyr at vi må ha et materialvalg som gjør at det kan repareres, og så videre. Så du har liksom...
Alle disse forretningsmodell-ulempene som en tradisjonell linjære aktør ikke har. Forhåpentligvis over tid blir det mer av fordelen og mindre av ulempene. Men en ting som ofte blir nødvendig for å få disse tingene til å skje, og du hintet vel til det i en tidligere del av samtalen her,
det er jo samarbeid generelt, og kanskje samarbeid med større aktører spesielt. Du var jo inne på Reitanis da, og fortalte også at dere ikke lenger har jobbet med deg. Jeg har jo sett på bakgrunnen av tilgjengelig informasjon offentlig at Sparbank 1 Østlandet, som du vel også nevnte, er en partner dere har hatt. Du var inne på Æra, som vi kjenner godt fra andre sammenhenger.
Og så er det jo også slik da, som jeg sa helt innledningsvis, at dere nå har fått Q-Bus med på laget. Og jeg går ut ifra at for en aktør som befinner seg der i livsløpet dere gjør, at det å få med en aktør med den typen, både muskler og størrelse, men også den posisjonen jeg har i markedet, at det er med på å kanskje hoppe over noen hek.
og låse opp noen dører. Og i sirkulære økonomien er jo disse typerne allianser mellom store og små, etablerte og nye, og aktører som befinner seg på ulike steder i verdikjeden, det er jo ofte en nøkkel til suksess. Kanskje du tar oss litt mer inn i samarbeidet med Q-Bus, og hva det er mulig å gjøre for dere? Det gjør jeg gjerne. Jeg kan si at Q-Bus i tekstilverden er vel varhold på friidrettsbanen. De er ganske gode til å hoppe hekk.
Så nå skulle vi bare slenge oss på dem. Vi begynte å snakke med dem i begynnelsen av det året her. Og det som etter tre timer etter det første møtet,
så var de sånn, ok, dette er ikke så mye å tenke på, dette må vi bare teste, ikke sant? Og det som jeg kan si som var en aha-opplevelse fra vår kant, det var jo at når vi presenterte ideen og fortalte vår modell, så sa de at, ja, vet du hva,
Vi skjønner jo også at det kommer regulering av krav, og det blir alle nødt til å forholde seg til, uavhengig om du er stor eller liten. Og så sa de også at de var helt forbauset over at de ikke hadde hørt om oss før, fordi vi har ikke noen markedsføringsmidler til å snakke om, og så begynte vi å skjønne at det er dem vi er fryktelig gode på.
Det er kommunikasjon og tilgjengelighet til kunden og være et reelt godt alternativ for småbarnsfamilier. Det vi hadde, det var et skikkelig bra produkt, skikkelig bra tjeneste, og så var det sånn,
Og vår holdning, og det er også det som er mørkt, at skal vi flytte nåleien i noen retning, så er vi nødt til å gjøre det sammen. Og da hjelper det ikke at masse små start-ups står og skriker og klager til store stygge konserter og sier sånn, ok, da må vi gå i en eller annen form for dialog og finne ut hvordan vi kan gjøre det her sammen, ikke sant?
Det skal de ha, for der er en fremoverlente, nysgjerrige og velvillige. Vi skal bare fortsette å gjøre det vi er gode på. Skal dere fortsette å gjøre det dere er gode på, så gjør vi det her sammen. Og så...
Og dem tilgjengeliggjør jo et helt sinnssykt mye større volym enn hva vi noen gang vant til. Og det er jo det som også er klart, det kunne tilby det som en kundefordel til sine kunder, det gjør jo at kubus blir mer attraktiv. Ja.
Du kan leie PyTesten på pytesten.no, eller du kan gjøre det, eller kalle det via Q-Bus, og være en Q-Bus-friend, og så får du en bedre pris. Da blir du kanskje litt mer... Da bygger du litt mer på Q-Bus også. Så det er liksom...
på en slags klassisk vindvinnelig. Det er litt sånn paradokser, er det ikke det? På de tjenestene dere tilbyr, veldig produktorientert, tør å påstå relativt linjær aktør. Jeg kjenner ikke dette her i detalj, jeg kjenner jo varene litt bak der, og ideer, og vet å jobbe med ulike bærekraftstiltak, så det står ikke på det. Men likevel, hvis jeg skulle...
blitt utfordret på det, så tror jeg vi vil putte av det med en tradisjonell linjær kategori, og dere som er mer sånn hyper-syrkulære på et vis, altså er det sånn, vi blir utenlandske, motsetninger tiltrekker seg hverandre, er det, kan det bli et lykkelig ekteskap at det er, eller vil partene på en måte, vil de over tid oppleve noen konflikter, sånn som du ser det?
Jeg tror for det første at det er så stort at det liksom sånn det kommer ikke til å være noe problem. Det at vi går inn i en produktkategori dem også selger er liksom sånn det er ikke der skoet trykker liksom. Også kan jeg si at nysgjerrigheten deres er større enn trykten. Så dem er vel enige om at eller vi er alle enige om at hvis dem har lyst til å leie ut parkdøser så kan de gjøre det i morgen.
Men det de anerkjente da var at vi har prøvd å feile i 4-5 år, og det å utvikle det produktet, det kan sikkert gjøres av en god særlighet, men du er nødt til å bruke den dataen som kommer inn fra en bruktpartner som har vært ute i 8-9 måneder.
Da vunner du å si at vi må gjøre noe med buksebein, eller baken, eller der hvor ting går hull. Og når den andre kjenner det, og sier sånn, ok, hvorfor skal vi gjøre det på egen hånd, når den kunnskapen allerede finnes? Så velger de å tro at ekteskapet kan bli lykkelig. Opposites attract.
Og det er jo vi som har vært i ekteskap en stund. Vi har jo noen gang opplevd at vi kan lære av hverandre. Selv om man er forskjellig. Så jeg synes jo det er sportlig av dem også å da inngå et partnerskap med noen som er såpass forskjellige. Og etter hvert kan man jo tenke at dette her også kan smitte over på virksomheten totalt sett også. Det har vært vår målsetning også, som vi er ærlige med dem på, at
Ok, men hvis vi er like galt skal hente en paitress hjemme hos folk som kjøper kubus tøy, så er ingenting verkt at vi kan hente litt kubus tøy også.
Når vi snakker om kundeperspektivet, vi snakker om kalde produksjonsperspektivet, vi snakker forretningsmodell, vi snakker allianser, vi snakker om en hel del ting. Jeg vil bare ta en liten sving om inn om noe helt konkret. Jeg vet ikke om det andre ikke var konkret, men veldig fysisk konkret, nemlig selve parkdress.
En interessant ting ved det sirkulære skiftet, om vi skal kalle det det, er jo nettopp hvordan ting må designes på nytt. Altså det må designes annerledes enn når det var designet for en linjær økonomi. Nettopp fordi at en ønsker å muliggjøre det at en kan bruke ting igjen, eller en ønsker å muliggjøre å reparere. Du var jo så vidt inne på det i stedet med behovet for å reimpregnere, hvis det blir riktig ord.
Og så videre og siden. I hvor stor grad har dere vært nødt til å ta en produktdesign-grep som skiller seg fra det en helt vanlig gammeldags parkdress-produsent vil ha gjort? Kan du ta oss litt inn i den kallte sirkulær produktdesign-perspektivet? Ja, det er to ting som vi da kanskje vil fremheve. Det er dette her at
vi har jo, eller tre ting blir det men det er jo en ting at det er viktig at produkten har lang levetid, ikke sant? og skal være enkelt å reparere det var liksom, det var pri 1 når vi skulle lage Piteisen
Det andre var at hvis vi skulle lage en skaldress for høsten og en vinterdress for vinteren og en ny til våren, så måtte vi drive å sende ting frem og tilbake veldig mye. Og vi vet at akkurat den distribusjonen som foregår mellom oss og kunde, den er ganske tofintlig.
Så da var det viktig for oss å lage et produkt som kunne være ute hele sesongen, eller helt til det man hadde behov for å bytte størrelse, slik at vi får minst mulig logistikk under
Og derfor lagde vi en todelt rest. Som da er det en skaldrest, og så er det en primaloft, en innre rest, som gjør at de er godvarme. Og da kan foreldrene drive å justere dette her avhengig av været. Men da slipper vi å drive å sende ut ting frem og tilbake. Og så til slutt er det jo dette her med å prøve å lage et produkt for å kunne lade resikler til slutt.
Dere vet jo at tekstilgjenvinning i dag, det er ikke kommet kjempelangt. På ingen måte, i hvert fall ikke i store skala. Folk driver og syssler med litt her og der. Da var det viktig for oss å velge materialer som, vi sier sånn, ytterdressen, den skal lages i 100% nylon. Vi har vokst opp med den gode gamle Beber nylon buksa, så den tårte jo alt og det og andre. Da tenkte vi, ok, vi bruker nylon. Det er ikke
det er ikke noe sånn, altså våre dresser er ikke noe mer bærekraftig å produsere på ingen måte, men i og med at de er laget for langvarig bruk og enkel reparasjon, så er det liksom sånn, da begynner vi å være inne på noe, etter at de har levd i to år, tre år. Det her med å
lage dressen i to deler har jo også gjort det visst at da er det jo enklere å reparere den ene delen så får man mye juling, mens den andre delen den trenger du egentlig ikke å reparere, den trenger ikke å impregnere den heller og det er jo det som er fascinerende når du får en reparatør til å snakke med designeren før du lager dressen da er det sånn, hvordan skal jeg tegne dressen sånn at det blir enkelt for deg å reparere
Det var jeg oppdaget av da har vi vært inne på et eller annet. Og så er det da den selve resirkulerings biten, der
Det kan være helt ærlig at så langt har vi ikke kommet, og vi venter fortsatt på at det er noen andre der ute som skal knekke den koden. En ting er å resukere nylon, det skjer i dag, men hvordan skal vi få plukket ut den membranen eller alle de glidelåsende knappene? Det blir ikke mye manuelt arbeid, men...
Den delen av jobben skal ikke vite av seg. Det er noen andre som kommer til å gjøre det. Men det kommer til å skje i kjempe stor stil. Det er ikke noe til. Du, Henrik, utrolig interessant å snakke med deg. Vi kunne fortsatt uhorvelig lenge, kjenner jeg. Vi graver oss inn i en verden
som vi nerder i og koser oss med mye. Altså det kundeperspektivet her, ikke sant? Atferdsperspektivet og alle de tingene som Lars-Jakob nå nevnte rundt den sirkulære økonomien som ser så fin ut på papiret. Og ikke bare fin på papiret, men på PowerPoint så er det jo helt vidunderig. Og du kan lage de største, vakreste bilder hvor alt bare fletter sammen og passer sammen med alt. Og så vet jo vi da, som hadde en idé sammen med gode kollegaer og venner for noen år siden å ta...
skip og borrerigger, og så skulle vi lage fasadeplater som vi skulle eie, og så skulle disse fasadeplatene bare kle bygninger rundt omkring i verden. Det eneste vi trengte var et monster av en valse, helst drevet på atomkraft, og så skulle vi ha helt perfekte skip som lå lignet opp med disse platene
Og det var jo starten, og det er noe helt annet. Det hørte liksom så lett ut. Ja, det er den gangen som det skulle være mulig å levere fasadeplater som en tjeneste. Og i dag så er jo dette selskapet kommet langt videre, og vi har testet og testet og testet og slått huet sammen med deg i veggen. Og så begynner man å se sporer av noe som virkelig kan bli produkter. Og litt annerledes enn det man tenkte på veien, så er det utrolig spennende å høre på hvordan dere har jobbet her. Jeg begynte jo med en sånn vermelding i
Når vi begynte episoden her og meldte om at NHH ble vasket, og nå er den ferdig vasket, og jeg ser rett og slett sånn blå himmel utenfor her. Så det du trengte nå var jo ikke park til resten av voksne som en tjeneste, jeg hadde tenkt solbiler som en tjeneste.
Men det er jo en... Det er noe som kanskje, apropos tenkte at det var en tjeneste også, men vi kan ha den ligge akkurat her og nå. Men Henrik, jeg kjenner at vi kommer til å ha deg i sidespeilet og følge med videre. Jeg håper vi kan plukke opp igjen tråden og eksplodere
experimentforskeren i meg og oss sitter og hopper litt på stolen, for vi er jo ordentlig sugne på de dataene. Det har vært artig artikkel å skrive, rett og slett, om Parkdress som tjeneste, og veien der, og hva dere har lært underveis, men det får vi plukke opp en annen gang det også. Tusen takk for praten, Henrik, og lykke til videre. Takk for invitasjonen, det var gøy å snakke med dere.
Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyrkrøllalfa jørgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcast. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.
Teksting av Nicolai Winther