Jeg er en person som hater oppstyr rundt min egen person. Med mindre det er av en grunn, et produkt eller noe jeg har laget eller noe jeg vil vise fram. Men bare oppmerksomhet på min ren og særlig person av å være voldskak med person. Det synes jeg er jævlig ubehagelig. Er du ulik? Veldig. Jeg er jo ekstremt mye ute og holder foredrag og sånt. Og da er jeg sånn som jeg ...
Jeg stikker av meg en gang jeg er ferdig. Du gjør det? Ikke noen mingling, ingenting. Jeg sørger for å være før ute, så jeg ikke møter de ut. Du har lært av gamle feil. Det er ikke noe feil, men noen synes det er veldig størst å snakke med folk etterpå, men jeg tenker at nå har jeg gjort mitt på en måte. Jeg har kunnet behov for den andre biten. Så jeg er ikke noe glad i det.
og tilstelling og å være med på lunsj og middager og alt sånt, så hadde jeg. - Det er der hvor du må mestre litt tomprat? - Nei, jeg kan si det er tomprat, men det er en form for oppmerksomhet jeg ikke setter pris på. Det er egentlig veldig hyggelig oppmerksomhet, litt sånn rosa og sånt, og det er ikke jeg. - Nei, så det er helt jævlig. - Jeg liker ikke det noe, helt tatt.
Så det er hyggelig å høre at man gjør det. Det er ikke det, men det blir litt sånn sånn, å være det over lengre tid er ikke noe særlig. Nei, jeg er enig. Hva gjør det dette da? En introvert? Ja, det er nok det. Men jeg trives veldig godt med å holde foredrag for 2000 mennesker og sånt nå. Og jeg kan virke veldig ekstravert på scenen. Jeg er veldig ekstravert på scenen egentlig. Ja.
For jeg bruker aldri manus, og har gjort dette her i 25 år kanskje, sånn den type ting, så jeg er ganske fortrolig med det. Og vet hva som funker og ikke funker og alt sånt nå. Så da kan det nok virke ekstravert, og da har folk kanskje en forventning til at det er det. Men jeg liker ikke sånne...
- Hocktail parties og den typen smusinger, jeg hater alt sånt. Hagefesten til Aske var jo for å fatte av pisten på dagen liksom. - Ja, ja, ja. - Fullstendig. - Jeg skal på en hagefest nå snart, så får jeg bare ut og lufte meg litt, tror jeg. - Hvem er det som har hagefestet? Aske har sluttet med sin, tror jeg. - Nei, det er en sånn musikkbransje greie. Så det er jo bare for å se gamle kjente igjen da. - Det er jo greit nok på en måte med en sånn networking greie og sånt.
Så jeg vil helst bare ut på Ringsaker på landsdag, sitte alene med bikkja liksom. Men det der scenetekket, er det sånn av og på-knapp for deg da? Ja, for jeg har gjort det veldig mye, og jeg trives veldig godt med det, jeg er veldig glad i foreløse, jeg liker godt å stå der og tenke og jobbe på den måten her, ja.
Jeg jobber uten manus og jobber ganske intuitivt med det, men det er jo ting jeg kan godt da, ikke sant? Så jeg jobber mye med det. Og hva funker på hvilke typer grupper? På størrelser og grupper? I dag er det en liten gruppe, da er det noe helt annet som funker enn på store grupper, for eksempel. Og mellomstore grupper, og hva er sammensetning i gruppene? Og da er det liksom...
De vanskeligste gruppene er egentlig de jeg jobber med på høyskolen. Folk i tidlig 20-årene skjønner faen ikke hva de er opptatt av. Det er et helt håpløst gruppe, egentlig. Er det det? Jeg synes det. For at du ikke responderer sånn du får... Nei, jeg er veldig forsiktig også. Er det for å si noe feil, liksom? Ja, jeg tror det. Og i gamle år skulle det være noen som...
En gjeng med sånne hundre revisorer rundt 50 pluss minus er drømmegrupper. For meg er det det. Fordi de har levd livet, de har senket skulderen litt. Ja, kanskje det er så mange ting du kan spille på for en sånn gruppe. Du kan dra Monty Python-referanser. Gjorde du det til kjøringræsj så tror du det er krenkende hvilket det i og for seg er.
Det er interessant det der. Snakker du til en og en som du ser i øynene mens du prater, eller snakker du til grupper? Jeg snakker til grupper, men jeg sørger for at alle har fått med seg et blikk. Hvis gruppa er under 50,
Hvis den er over så gjør jeg ikke det, så er jeg i gruppa. Så du ser ikke på en og en? Nei, og det er ubehagelig hvis de er, det er mange opplevelser ganske ubehagelige. Ja, Jordan Peterson venter seg til å gjøre det. Hva? Snakker til en og en person i salen. Hvem gjør det? Jordan Peterson. Han sa for å ha lært scenepiten sin. Ja, du kan plukke ut noen, det er litt sånn, hvis du skal skape en opplevelse av hvert en dialog mellom deg og gruppen, så skal du få tre feedbacks.
når du driver på, så vi hele forsamlingssittene har vært en dialog det er veldig rart det men vanligvis er det ikke mulig med gruppe 2-300 å ha en dialog men hvis du sier at vi tar en greie på at det er tre stykker som sånn, så sitter gruppen igjen med en opplevelse det som jeg har vært opptatt av er å få gruppen til å slappe av og si at slappe av, jeg tar ansvaret nå dere tar ikke ansvaret for meg, dere må ikke sitte der og ta ansvaret for at jeg skal levere for det er oftest du gjør en gruppe det
Så min oppgave er å få det til rosen, slik at de slipper å ta noen ansvar i den situasjonen, så de kan lytte, lære, ikke sant? Og det er bare masse bittesmå nyanser. Nå må du bare slappe av, eller slapper du av? Nei, nei, nei. Ikke sånn type spørsmål. Så prøver jeg å unngå å være et begrepp jeg kaller eplekjekk. Eplekjekk er å vite hvordan andre har det. Ja.
Det er interessant det der, for det med publikum, folkemasser og sånt, og det er jo veldig relevant i det vi skal snakke om her nå, konformitet. Grupper er jo konforme. Det er selve gruppen. Når mennesker er i grupper, så er det element av konformitet der, og det ligger jo i sakens natur, for det er jo å innordne seg, og på en måte bli en del av, ikke sant? Det er noe der, og det er ikke så...
Det er mye godt å si om det. En veldig vakker form for konformitet, som jeg liker når det skjer, det er et fenomen som heter glidelåskjøring. Vet du hva glidelåskjøring er? Altså en sånn fletting? Ja, når det er sånn på veien at du har fått en innsnevring på en tofelsmotorvei, så får du en felt der ute av drift, så er det en kø.
og så blir man uten å gå ut av bilen for å diskutere det, så kjører man annenhver bil inn fra hver side, som en glidelås. - Fletting eller hørte jeg på kjøleskolen? - Nei fletting, jeg kaller det glidelåskjøring.
Det er ikke sånn at man går ut av bilen og avtaler at nå er det minnende. Sånn som jeg mener, alle bare finner den plassen, alle innordner seg det, fordi det er klokt, da går det faktisk bedre. Så er det selvfølgelig alltid en eller annen jævel som du vet stikker forbi, men det er akkurat som du kjenner hvordan den personen våre møter vrede for alle de andre da, ikke sant?
Det er en form for konformitet hvor vi tilpasser oss, innordner oss og sånt. Det er fint. Da blir faktisk en hel haug med bilister som aldri har møtt hverandre, som tilfeldigvis er der akkurat da kunne vært et annet sted, men akkurat da blir det en gruppe. Så da blir det en gruppe, og det er på godt. Det er mye godt å si om det. Veldig mye godt å si om det innimellom.
Men det artige er at da følger man en avtale man egentlig ikke har avtalt med noen. Akkurat som man kommer på det der. Men det er jo ikke sånn at man har liksom prøvd å kommunisere om det, eller vinke til hverandre, eller sånn som, nå er det din tur, nå er det min tur, og sånt. Man bare tenker at, ok, jeg skal inn der, ikke sant? Og så gjør man det. Og det er jo en
interessant fenomen det er ingen som lurer på er det hver andre og hver tredje hvordan dette her og det er nesten sånne moralske elementer hvis det er noen som forsøker å shortcutte dette her for det er det jo innimellom da og bare i stedet for å finne sitt plass kjøre helt fremmerst ikke sånn å hive seg inn der og det så det er jo konformitet på godt men konformitet på vondt det er jo det samme men det er en del andre sammenhenger og det skjer på litt annen måte og
Og det er jo en utfordring i den forstand at vi har så langt presentert det å være et menneske som en slags aktør,
Det er en pedagog som heter Roald Nygaard som skrev en bok for 25 år siden som heter Aktør eller brikke? Altså, hva er vår selvforståelse? Hvis livet var et brettspill, er du en av brikkene som blir flyttet omkring på bretta av krefter som virker rundt deg, eller er du en av spillerne
Og vi tenker jo i vår tradisjon at vi er aktører, vi kan ta valg og beslutninger i livet vår, vi kan ha ansvar, vi kan oppleve ansvar, vi kan ha lyst til å gjøre noe, men velge ikke å gjøre det, eller omvendt, at vi gjør alt det her. Og samtidig kan vi noen ganger oppføre oss som at det jeg gjorde var ikke mitt valg, men jeg gjorde det likevel, ikke sant? Og det stemmer nok noen ganger. Noen ganger bruker vi sånne litt søte ord,
formuleringer også for dette her vi har lyst til å, altså setningen jeg fikk ikke tid, det er en veldig morsom setning egentlig jeg fikk ikke tid, ja, fordi hvem skal jeg ha fått nå? det er noen som driver og deler ut tid hva er det du sier egentlig når du sier jeg fikk ikke tid du sier vel, ikke bare har jeg ikke gjort det men det er ikke min skyld heller
Det er noen andre krefter. Er det samme med jeg fikk ikke tid? Er det samme med det jeg fikk ikke tid uttrykket? Ja, det er det jeg sier. Jeg synes du sa jeg fikk ikke tid. Nei, jeg fikk ikke tid. Jeg fikk ikke tid. Ja, sånn ja. Og du sier noe, du sier at en ting er at jeg ikke har gjort det jeg skulle ha gjort, men det var egentlig ikke mitt valg. Ikke sant? Det er andre krefter, og det stemmer jo vanligvis ikke uttrykk.
Det er bare en prioritering. Ja, det er nettopp det der. Eller et uheld, eller en prioritering. Det kan være et uheld. Kanskje vi burde vært mer ærlige i dagligtalen på det der sånn type, nei, jeg har ikke tid til å møte deg helgen. Men la oss si at du har egentlig ikke lyst til å møte en person helgen, så det kan være en sosial fin måte å si det på også, i stedet for at jeg hadde ikke lyst til å møte deg. Jeg kan ikke si at jeg kan ikke prioritere deg helgen. Jeg kan ikke prioritere deg helgen. Så...
Men noen ganger så forsøker vi å fortelle, vi forsøker å fortelle hvor mye utstand for valget er egentlig ikke vår valg.
Det er andre krefter, så vi står ikke med noe ansvar i forhold til dette her. Når barna mine ikke har lyst til å leke med nabobongene, så sier de at de ikke har lyst. Ikke akkurat nå. Det er dønn ærlig. Det er brutalt. Det er brutalt, og det reagerer barn på. Så lærer vi når vi blir litt eldre å si dette på en sosialt, mer akseptabel måte. Det har jeg også.
med å innpasse seg og tilpasse seg å gjøre. Jeg tenkte på det her, du kalte det glidelås, jeg tenkte på det her med fletting. Det må jo være med konformitet også. Dette her er jo ting vi ...
absorberer og erfarer og lærer gjennom livet. For jeg tenkte sånn nå i en barnehage, du setter frem en ting der da, og det er en tranganger, altså det er ikke noe fletting eller system der, der er det liksom førstemann til mølla, og alle bare røsjer til, hvis det er is, det stiller seg ikke opp, det er utenfor en rekke å flette hverandre inn. Dette er jo noe vi
lærer av de voksne og de gjeldende systemene som god kotyme. Det interessante spørsmålet som jeg alltid tar med meg, som jeg ofte starter med når jeg jobber med etiske spørsmål, er jo spørsmålet hvorfor gjør vi det vi gjør? Vanlig svaret på det er jo fordi vi har gjort det før. Vi følger
etablerte mønstre, og mønstre etablerer seg veldig raskt. Jeg kan si til en forsamling, la oss si at vi skal, uansett hvor stor den er, så kan jeg si at vi skal ha en pause snart, det er det jeg sier. De har kommet inn og satt seg helt, kanskje tilfellig hvor de har satt seg, de har kommet inn og satt seg, og de er en gruppe som egentlig ikke kjenner hverandre, det kan være en vilt sammensatt gruppe, det kan være flere hundre, altså de har kommet inn og satt seg. Og jeg har ikke lagt frem noen saker og sånt, jeg har ikke noen papir og blyant, det er bare stole, det kan være en kinosetting eller noe sånt.
Og så sier hun, nå skal vi snart ta en pause og prøve å si, hvor tror du du kommer til å sitte når du kommer inn igjen? Og da sier folk bare le. Der jeg sitter nå, selvfølgelig. Vi har etablert et sittemønster allerede. Er det blitt avtalt? Har dere gjort avtaler? Eller kommer det til å gå ut i gangen og avtale litt? Husker du at du satt der og jeg satt der og det er viktig å holde dette her? Nei, men det er veldig så raskt etablerer mønstret seg
Og jo lenger og mer, jo mer etablerer Venstre seg. Ikke sant? Og til slutt så blir det nesten at hvis det kommer til noen som ikke var med før og satt seg der du satt, så er du litt usikker. Det er masse mulig andre plasser, men det er jo ikke der du skal sitte.
I NRK-kantina så var det jo da NRK-legendene hadde et fast bord. Ja, det var det. Har du hørt om det? Nei, jeg har hørt noe bak det, men fortell. Det var jo da i virkelig rutinerte gjengen med alt fra sportsfolk og kulturfolk og 60-70-åringene. Da var det gjerne noen nye som bare fant seg et fint bord helt nederst der hvor de pleide å sitte. Så var det sånn,
Folk merket ubehaget i det de satt seg ned for folk snudde seg bare sånn, hva er det du driver med? Du setter deg jo ikke der. Det her kommer du til å bli kastet bort. Nå risikerer du at nå kommer du snart. Når de kom med bretten sine da, Dan Børge og Scheie og hele den gamle gjengen der, så kikket de bare på det stakkars menneske som de satt der, så kikker de opp på det. Hva er det for noe nå? Så sier de, ja dere må jo flytte dere.
Så det var jo sånn, det var ingen som satt seg, så det var jo en veldig sånn konformitet, så veldig alle i NRK skjønte at de, jeg tror alle likte altså at den gamle gjengen hadde sitt bord, der var vi like med det samholdet også. Ja, ja. Det var en veldig interessant historie, for jeg har jobbet mye med folk i arbeidslivet, og privat og offentlig og sånt, så var det en dames kvinne som ble ansatt som sånn, det var i en kommune tror jeg, som en sånn
personalsjef eller noe sånt og hadde noen nye tanker om hvordan det burde være og at hun var veldig opptatt av at hun skulle på en måte bli kjent med folk så hun hadde bestemt seg for at hun, de hadde stor flat kantine men hun hadde bestemt seg for at hun skulle passe på å sirkulere ikke sette seg ved det samme bordet hver gang så det var hun veldig bevisst på så hun stilte opp første dag og skulle sette seg så var det ingen i kantina og kom neste dag var det ikke noen i kantina da heller
Og så ved en annen anledning, da vi ble samlet, så sa hun at det hadde vært veldig fint om vi kunne sitte i kantinen og spise lunsj, så får jeg også en anledning til å treffe folk. Og da sa jeg at vi gjør ikke det vi gjør. Og så nevnte hun meg til, vi spiser på kontoren vår, og noen går inn til hverandre og sånn. Og hun sa at det tok en uke, så satt hun og spiste på kontoret også. Jeg gjorde det, ja. Så poenget er da, man får,
Dette er nesten en paradoks. Man faller på plass. Vi er i stand til å utfordre den, altså ta våre valg, bestemme hvordan vi vil ha det, og være bevisste på å ha noen verdier og handle i samsyn. Alt dette kan vi gjøre, men vi vil også samtidig i ganske sterk grad falle på plass med omgivelsene. Så det er både dette, vi er individuelle, men så har vi dette
sosiale aspekter i vår liv som er ganske sterke. Jeg hørte på en podcast, var du ferdig? Jeg hørte på en podcast med to psykologer, det heter sykt interessant, og da var det to damer der som pratet om at
at det var to typer psykologiske inngang på det med sosial tilpassning. Det ene var informasjon, og det andre var normativt. Det er to forskjellige konformiteter. Det er den som kalles normativ konformitet og informativ konformitet. Normativ påvirkning og informativ påvirkning. Det er jo helt fint skuldret nå, fordi jeg kommer dit egentlig fra etikken.
Nå jobber jeg med det, men delvis også fra den filosofen, to filosofer jeg jobber mye med, Martin Heidegger, som har et sånt begrep på tysk som han kaller at noen ganger så blir vi dassmann.
Altså mann betyr på tysk akkurat det samme som det blir betytt på norsk. Noen ganger er man subjekter eller personer, men noen ganger blir man mann. Det betyr at man gjør sånn og man gjør slik. Man gjør som man gjør. Det betyr hva mann gjør. Det er det sosiale, det er konformiteten. Da kan du gjøre det på tysk som kaller deg for dassmann. Du blir et mann.
Og det er litt sånn fiffig, ikke sant? Hanna Arendt tar det begrepet videre og bruker det til Heidegger. Hanna Arendt begynner å snakke om tankeløshet. Du blir til slutt litt tankeløs. Ikke at du er irrasjonel, ikke at du ikke greier å legge sammen to pluss to, men du greier ikke å se for deg at verden kan være annerledes enn det den er. Og vi skal jo snakke om ondskap snart. Og dette er en vei inn i en spesielt form for ondskap som er ganske interessant, som betyr at ...
Jeg har faktisk en egen TEDx-talk. En sånn i Oslo? Ja, altså, ja. Den ligger ut på nettet, som en sånn TEDx på engelsk. Som heter «Why good people do bad things». Åja, at de ikke har sett den da. Det var kritikkverdig. Du og du. Men jeg tror ikke den har nådd 100 millioner enda, for å si det sånn. Skal vi sjekke?
Men i hvert fall, jeg kommer jo til dette som psykologene jobber med fra både filosofisk og filosofisk etisk hold, for dette er etisk interessant også. Fordi i etikken så forutsetter vi at du opplever deg selv som ansvarlig, at du er bevisst på og begrunneløs for det du gjør, alt dette her og her.
Men hvis vi går til verks og ser hva som faktisk foregår når vi gjør det vi gjør, så ligger jo ikke noe etisk refleksjon vanligvis der.
Vi er i stand til det, men det gjør typisk ikke det. Men vi gjør som vi gjør. Man gjør som man gjør. Heidegger går så langt som han har så lurt litt. Man trekker seg tilbake som man gjør. Man individualiseres som man gjør. Han er litt brutalsette. Uansett om du tror du er veldig spesielt og annerledes, så er du det på en måte som man gjør også. Det er som å si at
Det var en av de norske komikere for lenge siden, jeg tror du har hatt han som gjest også, hva heter han igjen? Ikke Harald Eier, men han... Gjertsen? Gjertsen, ja. Som jeg tror for lenge siden, prøvde også, og det var ganske fiffig, han prøvde liksom å late som om han var en blitser blant blitser. Ja.
Det var sånn TV-innslag, tror jeg. Og det var egentlig ganske elegant gjort, fordi de på en måte gjennomskuet han. Han var ikke dem. De brukte konformiteten mot ham. Du kan ikke bare late som du er også. Og det var egentlig ganske elegant gjort, for han fikk frem at blitserne var akkurat like konforme som alle andre. Ikke sant? Ja.
Og det var akkurat, det var som det handlet seg i skolen altså. Det var bare litt andre uniformer, og litt andre meninger, men akkurat like omformt. Det er sånn gruppe, sånn definisjon på gruppe også, så man er veldig var for inntrenger i gruppa, for forstyrrelse i gruppa, og en...
Alt det som kan forstøre kjemien. Ja, og dette har jo vært forsket mye på i forhold til ondskap, for eksempel, som vi skal snakke om senere, Stanley Milgram og Stanford Prison og sånt, men det er mye å kritisere den forskningen for også, for de har nok underkommunisert noen ting der også som ville ha gjort det mindre.
Men i hvert fall er det sånn at disse gruppene kan få oss til å ta valg og beslutninger, eller gjøre ting vi kanskje ellers ikke hadde gjort, og som i tillegg er i strid med det vi mener er riktig. Og da er jo det interessant etisk for at styrelsen krefter vi ikke egentlig kan styre, eller ...
Og svaret er ja, begge deler. Vi er i stand til å styre oss selv og ta valgbeskyttninger og gå mot gruppen. Ibsens folkefiende, ikke sant? En klassiker på det der. Men det er veldig lite applaus vanligvis for det, selv også i Norge. Vi kan sitte på den siden og glede oss over Ibsens folkefiende og gå ut og være akkurat like dønn konform etterpå. Og vært egentlig falt på plass med de som gikk imot den enskelige personen der.
Og dette ble det forsket mye på opp igjennom fra forårene. Og igjen, en sånn ting som utløser konfirmiteter, det er det som kalles normativ påvirkning. Og det er en forsker som heter Solomon Asch. Det er jo på 1950-tallet, tror jeg. Og det er linjestudiene hans. Det er jo klassisk, ikke sant? Du har en standardlinje som er omtrent akkurat så lang, og så har du en 4-5 andre linjer.
og så skal man si til en gruppe, kan du finne den linjen som er like lang som standardlinjen? Men disse alternative linjene, alle sammen er åpenbart kortere eller lengre enn standardlinjen. Det er ikke mulig å tenke at noen av disse er like lang som standardlinjen. Det er åpenbart ikke. Men så har du et klassisk forsøk, du tar en gruppe, la oss si åtte personer, og sier at dere er med på et studium, dere får et spørsmål, og dere skal alle svare linje B.
Som åpenbart er kortere enn standardlinjen, men dere skal si linje B. Og så er det en niende person som ikke har fått den informasjonen. Og så setter man i gang, og så person 1 og 2 og 3 og 4 sier linje B, og du ser egentlig på den niende personen at veldig usikker. Fordi han eller hun, begynner, ser jo at den linjen er ikke like lang. Den er kortere, helt åpenbart kortere. Men de svarer alle sammen, en etter en etter en etter en, sier du, like langt.
og så er det denne personen som skal si det siste for deg, selve poenget med forsøket. Da er det et slags signifikant utslag, det er forholdsvis mange som sier linje B. Selv om linje B åpenbart er kortere for alle, og det er all gutt å tro at vedkommende ser at den åpenbart er kortere,
Og så svarer personen linje B allikevel. Ikke alle, men et interessant utslag av mennesker gjør det. Trist å liksom reflektere over det etterpå, bare sånn, åh. Jo, men da får disse personene noen ganger spørsmål, forvalter du linje B? Ja, altså, kanskje de andre så noe jeg ikke så? Eller kanskje de var litt flinkere til dette her? Eller jeg vil liksom ikke lage ubehag i gruppen, svarer noen. Det er liksom...
Er det ikke en undertekst i alle de svarene der? Jeg er feig. Det er ingen som sier det, for jeg vet ikke om feig er det riktige ordet. Du sier det inni deg. Du er jo litt feig hvis ikke du tør å stå opp mot gruppen som åpenbart har feil. Ja, men jeg vet ikke om det er det som slår ut i gang. Men jeg skal fortelle et annet eksempel på dette som nesten ...
skal jeg tematisere litt, men poenget som en overgang til en annen form for konformitet, ja, er det feigt? Vi har alle vært der, vi gjør det hele tiden. Jeg var ganske sånn, fikk mye verbal juling av det baskegreiene i starten av egentlig gjennom hele pandemien, hvor jeg var ganske sånn,
Jeg brukte maske ved noen spesielle anledninger, og noen ganger ikke. Og de gangene jeg tok på maske, så tenkte jeg sånn, hvorfor feiger jeg ut nå? Jeg vet hva jeg mener om det her, men hvorfor feiger jeg ut nå hvis den meningen min er dette her? Kan jeg ikke da stå i dette? Så sa jeg til meg selv, ja, ok, nå er det en del gamle mennesker i butikken her, jeg har ikke lyst til å plage dem.
Jeg har ikke lyst til å irritere de ved at jeg går ut med maske her, så da tar jeg på masken. Så det var liksom min unnskyldning til meg selv, men jeg synes jeg gikk liksom på akkord med meg selv også samtidig der, at jeg følte meg at jeg var litt feig. For det er mye lettere å bare falle inn på for meg selv. Maske, det er maske jeg skriver om.
Jeg skrev jo mye kronikk i den perioden. Jeg skrev en 12-13-kronikk. Men jeg skrev også en kronikk som heter Å tape ansikt. Sånn bokstavlig talt da. For det er det man gjør med masken, man mister ansiktet sitt, og hva det gjør med oss. Og hele tiden så forsøkte jeg å skrive om ikke det direkte linken mellom, direkte smittevernslinken, men alt har...
i etikken, denne grunninsikten her det å gjøre en ting, altså det å løse et problem selv, det har andre problemer så hva er alt det andre berører dette her selv, helt uavhengig om det har en smittevernsfunksjon eller om det ikke har det eller om det er litt eller mye eller gud vet hva så hva annet gjør det med oss
Og det er klart at nettopp det med masken var ganske dramatisk, for det er jo å ta fra deg ansiktet. Det er å avindividualisere deg litt, og hvordan vi reagerer på det, eller hvor vanskelig det er, og hva det gjør med oss. Og det var interessant. Og det som kanskje var veldig plagsomt på den maskebruken, er at kanskje det vi kaller den
Normative påvirkningen, altså den form for konformitet, ble veldig sterk i samfunnet, og det er ikke sikkert det er så sunt for et samfunn, at den ble så sterk. Slik at for de som da eventuelt var imot, så var det veldig vanskelig å gjøre det, fordi det er så synlig, det er hele fjeset ditt, men om du ikke husker, så er det hele ansiktet ditt også, ikke sant? Og det er en av de tingene som
som jeg ikke er sikker på i seg selv, var så sunt for oss å erfare den form for, i så sterk grad, den form for konformitet. Men vi er jo, så der ble det veldig synlig, men vi er jo i sånne situasjoner mange ganger også, det er klart at, og grunnen til at de som til slutt velger den linjen og gir etter da, eller ser at den er kortomgivende, ikke sant,
De innpasser seg selv om de vet, det er ikke noe tvil om at de ser at linjen er kortere. Det er det interessante. Det er vi også i stand til å gjøre. Vi er i stand til å handle på tvers av våre egne oppfatninger, selv om vi er helt sikre på at vi har rett. Så skal jeg ta en liten fortelling som en overgang til en annen konformitet, noe som heter informativ konformitet, eller informativ påvirkning.
Det er noe vi er litt usikre på hva vi skal gjøre. I den normative påvikningen så er jo ikke den personen egentlig usikker på hva som er riktig. Han vet hva som er riktig. Han handler på tvers av det. Men hva om vi er usikre på hva som er rett? Og det er et liten eksempel. Det var en episode på NRK, var det i to eller tre år siden, om...
norske soldater på Østfronten under krigen, altså som kjempet på tysk side. Frontkjemperne, som vi kalte det. Og en teori om de norske frontkjemperne er at de var krigere. De drev ikke med de greiene som den forbriste mot menneskeheten ting. For typisk når tyskene rykket frem, så første linje var krigene, de som drev krig mot fienden.
Men rett bak de så kom SS-spesialtroppene, og de henrettet sivilbefolkningen og drømme krigsforbrydelser. Og så hadde man da intervjuer, og så var man helt lurt, stemmer dette her egentlig? Er dette sant? Vi var i første rekke og kriget, vi var anstendige soldater, vi kriget mot, og da er det jo innenfor på en sett og vis. Og så var det en som til slutt åpnet opp litt, og så
som var tidligere i frontkjempe, sa jo det stemte det, stort sett. Men ikke alltid. For noen ganger så var det sånn at de spesialtroppene, SS som kom bak oss, de skulle da utføre sine ugjerninger og trengte hjelp. For eksempel en situasjon hvor han var med på, hvor de jagde en hel landsby med kvinner og barn og eldre og alt mulig innen kirke, bolta en og tente på. Det gjorde de. Og da måtte jeg hjelpe dette her.
Det må være en del folk for å få jagd alle disse inn. Og stenge inn alle. Og det var han med på. Og da problemstillingen var selvfølgelig, de henvendte seg til en av frontavdelingen og sa, du kan dere hjelpe oss litt. Og da var det liksom litt kjipt å være den eneste av gjengen som sa nei. Men da var det spørsmålet om
Kan du hjelpe til med noe, eller kan du hjelpe til med dette? Det var ikke så mye tvil om hva disse folka her trengte hjelp til. De skjønte jo ganske kjapt hva de trengte hjelp til, som handlet om å jage sivile voksne og barn inn i en kirke, bolte igjen dørene, tenne på den og skyte de som ventet å komme seg ut. Det høres jo veldig ut som en normativ forvirkning. Ja, det er en overgang her. Fordi du vet ikke helt, men det er nok ...
Vi bør kunne vite at du vet at dette er feil, men du gjør likevel. Men det ligger et element av en annen påvirkning her, altså det er informativ påvirkning for, ok, men hva skal jeg gjøre i en sånn situasjon? Hva skal jeg gjøre i en sånn situasjon? Og så er det alle de andre kameratene dine som du kjemper med i fronten, og så er det jo sånn at de er du avhengig av. Altså det å være soldat, det handler om også at du har en annen soldat som passer på deg. Altså, og du passer på en annen soldat, altså det er det...
De tar vare på hverandre, ikke sant? Og da melder de seg ut og sier at dette vil jeg ikke være med på. Så hans argument da, det var ikke noe dypt intellektuelt argument, det var ikke noe sånt noe. Men det var jo bare sånn at det var litt vanskelig da, å være den eneste av gjengen som ikke ble med. Man synes jo, jeg vet ikke, det var ikke noe sånn dype greie, men han synes ikke det var noe særlig ordentlig da. Ikke sant?
Altså, jager, sivile inn i en kirke, barn, voksne, voldt igjen og tenner på. Som selvfølgelig er så brutalt som det kan bli, ikke sant? Men det var ikke noen dypere grunner til det. Hata de ikke, eller noe sånt. Og der er vi over på en delvis kanskje også det som kalles en sånn informativ påvirkning, som er noe annet, og det er en annen
psykolog eller forsker som heter Mustafa Sherif, og det er jo på 1930-tallet, som kaller det om informativ påvirkning. Når vi er usikre på hva vi skal gjøre, og det er jo mange sider sånn, når vi er usikre på hva vi skal gjøre, da ser vi rundt oss, og så ser vi hva andre gjør. Søker informasjon. Ja, og for å finne veiledning der, og hvis du for eksempel vil skape, hvis du vil ta makt over mennesker,
Hvis du har litt totalitære anlegg, jeg kan gå til Goebbels for eksempel, det å skape kaos, så menneskene blir usikre. Hva er det rett å gjøre nå? Å skape opprør, kaos, usikkerhet, så vil de begynne å kikke rundt seg og si, ok, hva gjør de andre? Da vet de ikke hva som er rett. Lidlige studier kan vi anta at de vet hva som er rett, men de vil gjøre som de andre.
Nesten uansett. Det er den kilden de har. Det vil alltid være unntak av personer, både i forhold til det normative og informative, men...
Men ganske mange vil gjøre som de andre gjør, hva nå det en er. Jeg teller panikk også inn i det her, for det er en veldig automatisk reaksjon. Hvis du stormer ut av en arena, det er full panikk, alle tråkker opp hverandre. Da rekker det ikke å tenke. Men det er vel sånn der, at hvis det er en ganske sterk gruppe som holder ond,
Da er det nærliggende å slutte sammen. Her skal en liten fyrstykke til til antenne og alt sammen. Men hvis man greier proaktivt å stoppe det opp, så kan man kanskje håndtere det. Hvis du ser at andre har panikk, så får du panikk. Men hvis du ikke ser at andre har panikk, så skal det litt mer til at du får panikk. For fare er et diffust fenomen. Da kommer det litt annet på
på hvordan du håndterer det, igjen så hvordan den gruppen fungerer, men det skal jo, nå har jeg så tenkt på i, la oss si at du står i en lang kø, en sånn håpløs kø, en sånn rørsk kø, du ser bare best inntallet, men du skal prøve en ting, prøv å tut da, og så hør hva som skjer. Forflantere seg? Ja.
Har du testet det sånn? Hvis du tuter sånn, litt sånn, to-tre, altså litt sånn, litt aggressiv tuting, ikke sant? Hva skjer da? Det nytter jo ikke. Det er det dummeste du kan gjøre, er å tute i en rørske. Det er jo ikke noen som bevisst holder igjen her, altså. Skal vi teste en gang? Men det kan fort få plan til at folk, fordi folk er litt edgy, ikke sant? De er litt irriterte, litt sånn småsvettet, ikke sant? Ok, har ingen funksjon, men de vil antenne den gruppen. Og
Det er interessant å følge hvordan grupper antennes, og det var også det jeg likte ganske dårlig. Helt uavhengig om munnbinden funket eller ikke funket, men det var så veldig synlig å dele folk inn i oss og de andre.
Og jeg skrev om dette her i forbindelse med flere kronikker i forhold til sånn koronapass også. Det er en veldig dårlig idé å fortelle en majoritet eller et flertall at de har et problem, og det skyldes en minoritet eller et mindretall. Det er en kjempedårlig idé. For den gruppen vil da konsolideres, og de vil ganske raskt...
blir ganske brutale og nesten grenseløse i hva de er villige til å utsette mindretallet for faktisk
Så det ble veldig farlige ting under demokorona, nettopp den indelingen er livsfarlig. Jeg var veldig uenig i mye som ble gjort, men fordelen var at det var universelt. Det gjaldt for alle, så du fikk ikke disse gruppeindelingene. Men når du skulle begynne med det i tillegg, så ble det veldig farlig, politisk farlig. Til et hyggeligere eksempel, eller lunere eksempel, så tenkte jeg informativ påvirkning-
Veldig sånn, hvis du er fremmed et sted, i utlandet, et nytt land, eller et religiøst samfunn, som moské, kirke, buddhistisk tempel, så ser du sånn, hva er nordmenn her? Eller er de i Asia? Så ser du på andre søkinformasjonstid, og så blir du konform på den måten. Ja, eller at du som har kunnska