For det var en periode der det smalt mye, og vi hadde opplevelser med leskudder som gikk i bilen, og vi hadde treffninger på kjøretøy og sånn. Så var det for eksempel en bombekastere i sanden der nede, så i jo sanden litt etter. Og vi hadde to biler som skulle inn og hjelpe noen sniper som holdt på å bli kjørt over Finn, som holdt på å bli tatt ut derfra.
så de skulle hjelpe til, så løsner den platen, eller bakken gir etter fra bomullekasseren, for den er jo på en plate, så blir det enormt trykk ned i platen og ned i bakken. Så den siger litt ned, så endrer vinkeren på røret, og endrer vinkeren på røret, så går den jo nærmere, så den treffer jo nesten opp på de bilene av våre, som er på vei frem,
Det siste de rekker å si er at vi blir beskutt med RPG, rakettgranat. Vi skjønte ikke hva det var, og så blir det helt stille. Vi kaller opp og hører ingenting. Fy faen, nå har vi mistet to biler og åtte mann. Da raste tanker gjennom hodet. Men det viste seg at det var de bombekassene som hadde bommet litt.
Traff kanskje 10-15-20 meter fra bilene. Og når det smalt, så kastet de seg ut av bilen og sambandet ble bare kastet i veggen mellom, så de rakk jo ikke å svare oss da. Så det gikk bra liksom. Så var det en periode der vi trodde at nå var det første åtte borte. Det var åtte med en gang. Så det var ganske surrealistisk. En Gud var norsk? Gud var en sinnssykt norsk.
- Hele UL da. Men det som rundret hele den perioden der, hvor vi på en måte har vært en del skuddvekslinger, så går det bra med alle. Ingen skade. Og vi er på vei hjem, og da har vi vært langt sør-vest utenfor der vi egentlig hører til i leiren vår. Så vi har jo en sånn 15-20 timer kjøring tilbake igjen.
Så vi kjører tilbake, også i det vi kommer i leir i Masar al-Sharif, så får vi beskjed om at vi må møtes inne i storsalen, vi skal ha brief. Det er litt rart at vi akkurat kommer til en leir, vanlige prosedyr er jo inn og fikse utstyr og gjøre oss klart i strid igjen, alltid fikse våpen, fylle av nasjon, vann, mat, hele pakka, du er klart til rykket.
Så vi synes det var jævlig rart. Så kommer vi inn der, så får vi på en måte budskapet at det er en norsk soldat i Afghanistan som er død. Og vi bare, ja, men vi er jo alle her. Hvem er det liksom? Vi er jo overledt alle sammen. Så er det jo i mellom andre, så er det jo Kristoffer Sølle Jørgensen som døde av en veibombe. Og det var bare et par timer etter vi hadde passert i området der. Et par timer etter dere hadde passert? Ja.
Da skulle han til skytebanen sammen med tre kompiser. Skulle bare vise gutta at de hadde litt gøy på skytebanen, for de var i leir og var vel på vei tilbake fra liv eller skulle på liv eller hva et eller annet sånt. De var i den leiren mens vi var ute. Så da kjenner du på at nå har vi vært ute fire uker og vi har vært i masse skuddvekslinger. Og så er det han som tar støyten da.
for oss. Føltes ut ekstremt ureferdig ut. Vi går fra enorm glede til at alle mann var tilbake igjen, til å gå i en fortvilse og litt sånn sorgprosess med at nå mistet vi igjen. Så fikk alle beskjed om å ringe hjem, for man ønsker å si fra nå kommer det på nyheten at nå er det en norsk soldat som har gått bort til Afghansene.
Så dere kan få lov å ringe hjem når nyheten kommer. For det første skal de foreldrene være varslet, men også få det sagt fra til den egne. Men da hadde vi en TV2-reporter i leir som hadde fått nyssa derfor noen hadde pratet. Så det hadde jo kommet ut på nyhetene før alle foreldrene var varslet og pårørende. - Og pårørende også. - Ja, og det sa de også på nyhetssendingen.
Det var så dårlig stemning å ringe hjem og bare hysteriske møter og bare "Nå trodde jeg det var deg som hadde tatt kvelden." Så vi blir jo for første sånn "Nei, det går bra med oss." Det var noen annen som slapp av. De gikk i gråt. Men så blir vi også jævlig forbannet. Så vi går og jakter etter han reporteren etterpå. For vi har lyst til å fortelle akkurat hva vi føler der og da. Det var jævlig dårlig gjort overfor oss og de hjemme.
og forteller på den måten og venter en time da, så hadde det vært lettere å gi beskjed til de hjemme. Men når du slår opp på TV2-nyheten og en norsk soldat drept i Afghanistan med pårørende ikke varslet, der er det mange som sitter og føler på hjemme at shit, sønnen min eller datteren min er der ute, og er det dem? Ja, så TV2 hadde da egentlig en opsjon på at de kunne samarbeide med forsvaret der om...
om tidspunkt, man kunne ha gjort det, og så kommer pressetiske på toppen av der igjen. Ja, om de ikke hadde en oppsjon, så tenker jeg det er litt sånn sunt vette. Men som journalist nå, hva tenker du oppi ditt eget hodet? Typ pliktig til når informasjonen er der til å melde det til sin redaktør, eller er det som journalisten
Jeg kan se begge aspekter av det, men akkurat i den perioden der, nå er jeg litt farge av at vi stod i det selv, og du får foreldrene på telefonen. Så jeg kan skjønne begge aspekter ved det, med sifra, sifra eller vente. Men der og da var det så mye i mediene, at vi føler jo at han kunne ventet litt. Om det så bare vært en halv til en time, i hvert fall så alle hadde rekt å ringt hjem først.
Så hva vurderingen rundt det var, vi syntes det var rart i hvert fall. Nå har jeg klart farget fra en side. Jeg tenkte også når du sitter redaksjonssjef for redaktører hjemme i Norge, som ikke er i deres posisjon, deres følelseregister,
så er det på en måte tenkt, det første som ringer er jo bare sånn, dette er scoop. - Dette er verdi. - Dette er nyhetsverdi liksom. Dette her er liksom først av alle nyhetsmediene. - Vi var første ut med det. - Ja. Og det er sånn bare sånn, det er styrkelig som det journalistikke til TV2. Og så er det jo liksom, det collateral her er de pårørende da.
Det å sitte og føle på det enormt mye blant de foreldrene som hadde folk ute. Så det må veie opp og få det imot. Er det viktigere med nyhetsverdien, eller kan man vente litt? Det menneskelige må man også ta litt hensyn til. I hvert fall i sånne type settinger, og en sånn situasjon som vi var i, hvor det har vært mye
- Det interessante er å se tilbake på det nå. Hvor mye var nyhetsverdien verdt for TV2? Hva er verdien av det nå? Det føles sikkert veldig stort som et skup der og da, men hvis du hopper tid og fremtid, hva er den reelle verdien som sitter igjen med det? I forhold til den familien som fortsatt fikk nyheten gjennom nyheten.
- Det kan jo tenke seg litt hva man får ut av det. - Hva vil man føle selv? Hvis man stod opp i det selv? - Som reporter? - Hvis man skulle vært presseaktør da? - Nei, det er ikke så vanskelig. - Ja, det er helt klart vanskelig. - Det er vanskelige dilemmaer. Det er nok av de. - Det lette er å si at "hadde jeg jobbet i pressen, så hadde jeg gjort det og det". Man kjenner jo hverken på en måte
etikken, kynismen eller konkurransen og presset fra systemet der. Men ja, det var interessant. Det kunne være mange faktorer som spiller inn på hvorfor han valgte å gjøre det akkurat der og da. Og det er jo samme som de faktorene vi følger på også. Hvorfor venter du ikke? Fordi at
Det er mange faktorer. Hadde vi kanskje sittet i hans sko og følte den presse, eller at nå dette er min sjanse, eller jeg har ikke en jobb hvis jeg ikke får noe snart. Det er så mye som spiller inn. Det valget er vanskelig for oss å vite hvorfor han tok det uten å sitte i de skoene selv. Samme blir det med de også. De sitter jo ikke i våre sko og må ringe hjem og fortelle hvordan det er. Det er vanskelig å sette seg inn på begge sider.