‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut
8/15/2021
Lars og Pål | Skolepolitikk, Nyheter, Skoleflink vs Gatesmart, Utdanning, De Unge Nå Til Dags

Wolfgang Wee Uncut #171 er en podcast med Lars og Pål som diskuterer skolepolitikk og utdanning. De diskuterer fordelene med aldersblandet undervisning, og hvordan det norske skolesystemet fokuserer for mye på å lære barna å tenke innenfor boksen. De diskuterer også den økende bekymringen for barns fremtid, og hvordan det påvirker barns mental helse.
Transkript

For du har ikke en sånn Jamie? Nei, jeg får veldig mange tilbud om folk som har lyst til å melde seg som Jamie. For jeg har tøyset med det så mange ganger. Og så er det sånn, jeg har ikke hjertet til å ha en her jobbende gratis. Og så vil jeg at det skal skje organisk, så jeg blir kjempeperson sånn.

Også må du være en som faktisk ofrer seg litt for å være med på det her. Hvem av sånne mennesker får du tak i da? Gratis er litt vanskelig. Men det hadde vært nyttig, for jeg tenker ofte at ting hadde gått bedre hvis man hadde slått opp på det og kunne finne ut noe. Å ha en som bare kaster ut. Jeg håper jo at profesjonaliserer litt etter hvert. Det var det vanskeligste starten, fordi jeg stolte ikke på teknikken.

Jeg tenker sånn, nå må jeg hele tiden følge med på å ta det opp. - Drita feit, og så etter en time med prat, så er det borte. - Ja, også kan det skje noe med harddisken, plutselig har det fyllt seg opp fordi jeg glemte å tømme den. Det er masse småting som skjer da. Så vi slapper bare mer av etter hvert.

Vi har jo opplevd at noen episoder går dunken fordi vi kødder med teknikken, men det har aldri skjedd når det har vært gjester. Det er litt skreit, men den siste gjesten som tok opp sin egen side, han var ganske nervøs før det kom i mål. Jeg har også hatt folk på andre siden som på en måte har fått problemer med sitt opptak på andre delen. Så må vi starte på nytt, og så blir det jo ikke det samme. Nei, det...

Anders Kopstad tok opp mobilen, satt og pratet på PC-en, holdt mobilen som opptakeren, og sendte opptaket fra mobilen sin. - Han gjorde det? - Ja. - Dere får til å høre som om det er i samme rom sammen. - Det er kult, for jeg har hørt masse ræva lydopptak-podcast, men det går litt på nervene hvis du har problemer med å høre, og så er det gøy å...

Det er litt gøy å nørde på teknikk altså. Ja, jeg brukte mange timer på fine-smekker, følte jeg da. Nå er det jo... Nå ser jeg allerede at kameramikseren jobber jo på spreng her. Det ser ut som det er helt på syre, fordi når du prater nå, så ser jeg at den slår ut på den mikrofonen. Så jeg tror faktisk du må kjøre mikrofonen din litt nærmere. Skal jeg bli denne litt sånn? Ja, sånn at den ikke finner helt dem som... Den slår ut på den og sånt. Så det er

Det er jo et stort eksperiment det her. Det kommer til å bli mye hiss i folk som bare blir kjøsike. Hvis jeg plutselig nå begynner å le litt av noe Lars sier, så blir det sånn... Jeg sier noe som han sier. Det er sånn irriterende Zoom-samtalen, når det er noen som ikke slår av lyden, så hører du og så skifter det til en tulling som ikke... Bare du lagde den høye lyden også, så hoppet det over på ham, faktisk.

Det her kommer til å bli et skikkelig... Jeg kunne jo satt meg litt bak. Det slår ikke ut, du trenger ikke å si noe, for det går jo bare inn på din mikrofon uansett, for jeg tror jeg har skrudd den så fryktelig høyt. Men hvordan er det med hvor mange som ser på YouTube versus laster ned podcast? For mine egne? Jeg har bare hørt på Roggen på podcast, ikke sett videoen.

Lyden ligger litt foran denne. Jeg tror folk foretrekker lyd 60-70 prosent, kanskje. Men det som er ting med video og YouTube er at det plutselig går viralt. Videoene dør aldri. Jeg føler podcastene dør ut i en sånn lang hale

og så fortsetter de å bli hørt på litt over lengre tid, mens YouTube kan plutselig få et oppsving, og hvis det er kjente navn, så går YouTube mye bedre over lengre tid. Så det er vel forskjellen på det. Du kan dele YouTube-klipp fra det tidspunktet, men du får ikke gjort det med... Ja, det er mer attraktivt for mange, og lettere å dele og sånt. Så er det bildet der, og...

Du får mye gratis der da. Men det er jo samme andelen mer arbeid med video enn det er med lyd. Jeg bruker jo alltid på video-grenene. Så det er video og lyd, så det tar ikke så lang tid. Men klipper du videoen og så trekker du lyden ut av det? Nei, alt er mer eller mindre fælt. Når vi trykker på skrueknappen her, så er alt mer eller mindre...

ferdig prosessert. Så det blir ikke så mye lydet etter arbeid. - Men jeg tenker på at hvis du redigerer bort noen ting, så er lyden klippet i både lydversjon og videoversjon? - Jeg har en lydfil og en videofil. - Så du jobber i videoen og trekker lyden ut etterpå når du skal lage podcastversjonen?

Det er det jeg bruker mest tid med. Det er mye man skulle sluppet å gjøre med, apropos Jamie, å få en eller annen som bare sitter og tar ut til sosiale medier, til Instagram, kastet meg på TikTok,

Og så har jeg laget en klippkanal på YouTube og laget en podcast nummer to også, som er sånn, fordi noen sa at samtalen var for lange, så jeg skjønner ikke det. Tre-fire timer liksom. Så det har gått, så har jeg gjort noen sånne kortversjoner, så hvis vi hadde snakket om norske skattesystem i en time, så hadde jeg plukket ut det som en kortversjon da. Og stakk det på en egen kanal, så bare se om det er noe å hente på det. Så det er bare balet på. Så man blir aldri ferdig med, altså det er litt sånn som,

å lage en låt eller en bok, du blir aldri helt ferdig med episoden på en måte på å få det ut. På et eller annet sånn... Jeg foretrekker å klippe mindre heller enn mer. Mange ganger er det bare kjør det ut. Hvis du bruker to timer på å klippe bort to minutter, så er det ofte kaldt i verden. Det beste er når gjesten sier sånn,

Jeg husker ikke helt hvor samtalen var, så det hadde kanskje vært her 3-4 timer og dukte alkoholen. Kan du ikke ta vekk det der når jeg var på den strippeklubben i Thailand? For når var det som jeg sitter og hører i noen timer for å finne det strippeklubbklippet og ta det ned fra YouTube og opp igjen. Men det er som vi sendte deg i går, må vi med med det vi sier, at det er veldig gøy med den lange praten, for du skjønner at folk tenker høyt, og hvis folk forsnakker seg, så er det liksom...

Det er ikke så farlig. Det er befriende å kjenne at det ikke er så farlig med hvert enkel påstand man kommer med. Jeg har også tenkt på det med journalister, at hvis de hadde hørt mer på podcast, så kunne de hentet ut så mye nyhetssaker. Det er jo så mye forsnakkelser og drøye ting som blir sagt, men det er aldri ...

Jeg vet ikke om det er sånn kotyme hos journalisten at de ikke plukker ut ting av det som blir sagt, er at de ikke gidder å høre på podcastene. Det er som dere var inne på, du plugget som tema, sånn der mener vi egentlig alt vi sier, at podcastene er blitt freda til nå. Ja.

Det er et godt spørsmål, da. Men det er jo mye man sitter og rytter gjennom. Jeg vet ikke om det er noen som sitter og sender sms til journalisten, og hørte du han sa noe kontroversielt på en da og da. På alle synes at han er en idiot. Det er egentlig et godt spørsmål. Det hadde vært interessant å vite noe om.

Jeg har prøvd å sende hele klipp til de. Jeg tror hver gang de åpner lydfilet og setter det to timer lang, så tror jeg sånn, ah, faen. Jeg tror ikke de kan høre igjen. Det virker jo så travle. Podcast er sånn

overskuddsfenomen, føler jeg. Du kan ikke sitte og lytte på dette for å jobbe, for å leite etter en sak, tenker jeg. Det er sånn, ja. Jeg liker måten dere lager podcast på, for dere utforsker mye ideer, tanker, og ser litt hvor samtalen går, og dere er

veldig lite låst på holdninger og tanker og tankegodts. Det virker som at dere liker å knave hverandres ting i verbal forstand. Ja.

Jo, det har kanskje skjedd da ved å lage podcast at du liksom innser hvor jævla teit det du sa i den episoden for fem episoder siden. Altså innser du på en måte det er en veldig enkel måte å ta seg selv i domskap da. Og da blir du litt sånn, åja, jeg sier jo mye dumt. Og da blir du med en gang mye bedre til å liksom ta deg selv

umiddelbart i det dumme du sier. Så jeg tror podcasten har fremskyndet den evnen der til å høre seg selv litt fra utsiden og tenke at det gir ikke mening det jeg sier nå. Men føler dere ofte at dere sier veldig mye dumt i deres egen podcast da? Når dere hører rett på? Nei, ikke veldig, men jeg har jo blant annet vinglet litt mer om det å klippe ut argumenter som ikke går noen steder og la de være der for å vise at det er sånn det fungerer. Så det er både og.

Så det er ikke noen fast konsekvent måte å gjøre det på, men jeg synes det er blant greit å klippe bort bare for å få episoden litt kortere. Iblant så tenker jeg at det er fint å vise at vi også sier mye besprøyt. Og selvfølgelig at den beste...

det er ofte når jeg sitter og hører igjennom etterpå, og det har du også nevnt, at du merker at her sier den andre noe smart som du burde kommentert på, og som du ikke klarer å ta opp tålen til, fordi du har sittet og tenkt på et eller annet smart i de to du har mer lyst til å få ut, og så klarer du ikke å respondere godt nok på det den andre har sagt. Og det å sitte og høre sånne ting tilbake i etterkant, det er jo en jævla god...

Det er god trening, det er øving i å samtale, og øving i å tenke mens man prater, og være til stede. Jeg tror jo lengre man prater, jo mer er man tilgitt for å si feil ting. Det er sånn ideen at hvis du er på et veldig kort format som Dags 18, så veier hvert eneste ord mye mer enn i en podcast, hvor du kan rote litt og miste tråden, og det er en format som bare tilgir

Det er ikke som om lytteren vil ha at du roter deg bort, at det er litt av charmen. - Det er nettopp derfor det er blitt populært. Det er ikke, hvem er det som sa, jeg tror jeg hørte på en, det var kanskje den med han, han som skrev norsk jihad, han journalisten. Lars Akkerhaug sa det veldig fint, at det ikke er at vi nødvendigvis har så mye mindre

oppmerksomhet, sånn attention span. Det er bare det at folk gidder ikke høre på piss, liksom. Og det er det som egentlig ofte du blir da, når det er sånne korte greier, for du vet at det er ingen som kommer til å endre mening, det er ingen som kommer til å høre på hva andre sier. De bare sier sin greie, og så går de. Og det er jo liksom umenneskelig måter, som det er jo vanlig, jeg er liksom faktisk sitt og lytte og ville være interessert, men du får ikke den følelsen i sånne kort versjon. Men podcasten, det har du en følelse av at folk faktisk er interessert i å prate, og kanskje til og med endre mening. Og

Det er derfor det er gøy å høre på Joe Rogan i tre timer. De gjestene dere har hatt innom sånt, tenker dere at dere vil bare lære av gjesten med sine ekspertiser? Vil dere få brynt deres egne ideer med gjesten?

Ja, det er jo veldig mye sånn. Det er noen spørsmål jeg har kjempelyst til å stille til gjesten, og jeg må bare få spurt om det her på en måte som... Jeg har en følelse at de er enige med meg. Jeg har lyst til å få dem til å si det klart og tydelig, det som egentlig jeg tenker også. Iblant er det det, at du har lyst til å få denne fyren som kanskje har mer status enn meg til å si noe som jeg føler at dette må sies oftere. Så det er liksom å skape en slags...

Vi gjør det her fordi det er litt for gøy, men også fordi det er visse ting som er irriterende. Kan man presse frem noen poenger som folk ikke er klare over? Som regenerativt landbruk, for eksempel. Det er sånn...

Men vi har vel stort sett også invitert folk mest fordi vi ønsker å spre deres budskap på en eller annen måte, eller det temaet synes vi er viktig å ta opp og har lyst til å si noe om. Vi har vel nesten aldri hatt noen på som vi føler at vi er uenige med, eller har lyst til å ha mer kontroversiell prat med, eller lære mer om deres ståsted. Det er ganske mye vi inviterer, stort sett folk vi er...

enig med. Det har jeg fått litt kritikk for selv, men jeg har egentlig samme inngang på podcasten. Dere sa det veldig tydelig i første episode at dette her handler om nysgjerrighet, og kanskje mye av deres egen nysgjerrighet. Det er altså min egen inngang på det hele, at jeg bare hadde lyst til å bli smartere, og snakke med folk som er mye smartere enn å drive med ting som jeg er interessert i, og gjester som jeg kan lære av. Og hvis jeg synes det er en ny sjanse, kanskje det er noen andre som synes det er...

men trettinism også synes du er interessant det er jo en unik mulighet til å få snakke med bra personer fagpersoner du kan liksom ikke bare gå rundt og ringe på døra til folk og spørre om du har lyst til å ta en prat men når du har en podcast så kan du det det er helt genialt skal vi intervjue han her i morgen da ja, hvem er det? apropos kjærlighet veldig fin bok men det er sånn

Markus Lindholm, og den heter Nysgjerrighet. Er det her en lærebok, eller? Nei, jeg tror det er et universitetsforlag, så jeg kan ikke kalle det det, men det er bare en fin bok, for det er nettopp Nysgjerrighet, og jeg har snakket forferdelig mye om skolen på podcasten, og det er litt på grunn av at vi begge føler at skolen, den sier at den skal støtte Nysgjerrighet og læring, men det den ofte gjør er det motsatte, i en til en viss grad. Hvordan da? Jeg har en forstand at liksom, jeg vet ikke,

Alle vil jo at barn skal lære, men det er veldig mye av det vi gjør i skolen som undergraver litt utforskningstrangen og nysgjerrigheten hos barn, for de føler på en måte at det læreren vil ha er veldig spesifikt ting, og det er veldig vanskelig å jobbe med åpne prosjekter og stille spørsmål og forfølge dem. Slik at jeg tror jo at skolen kunne vært så mye bedre for barn, for barns nysgjerrighet, enn den er i dag.

Det er noe vi begynte å snakke om i kjærlighet. Det var ingen plan at podkasten skulle være en skolepodkast, men det visste jeg at så har det blitt det, for det er utrolig mye snakk om skolerelaterte temaer. Det er mye som handler om læring, og det er jo en stor oppdagelse kanskje om spesielle menn, jeg vet ikke om kvinner, jeg kan ikke snakke for dem, men mange menn jeg har fått kjenne som når de blir 30 og nærmer seg 40, kanskje senere også, at de blir sånn kunnskapshungrige. At det er ferdig med

den gode bekymringsfri tiden, nå skal man lære å hente seg opp igjen, og noen vil kanskje bare briljere rundt neste middag, mens andre har faktisk lyst til å fordype seg i noe som de kanskje helt inadvertitiserte, men ikke har tid til å virkelig gå ned i materien på. Det var jo det som, vi hørte jo mye på Tim Ferriss og sånne ting, det var en

som vi hørte på den tiden vi begynte. Det er mye med han som er den selvhjelpsbiten som iblant kan bli for mye av det gode nesten, men jeg synes jo det er hans poeng med at det er utrolig hva man kan lære hvis man virkelig vil, og du kan gjerne effektivisere læringen masse, du kan lære deg ganske mye veldig fort. Og den er jo på en måte ofte mangelfull i skolen, for det er det som er sagt, men sikkert over mange år, noe som på en måte åpenbart er kjedelig for mange. Du ser det på hvordan motivasjon og

og interessen mange barn har for skolefag, som egentlig er et spennende tema. Naturfag er spennende, men spør du en 16-åring, så sier de ikke det. Det er også poenget for den historien her, den får vi høre ofte. Folk blir ferdig med skolen, så blir de litt eldre, og så plutselig blir de interessert i alt mulig som de hadde på skolen, men ikke var interessert i da.

og det er helt sikkert noe biologisk det er sikkert noe med hvordan man fungerer som ungdom og hvordan man er i hodet, hva som er viktig da i livet og sånne ting også, men det er garantert en stor del av det som bare er skolen som ikke klarer å legge til rette for at man får følt sin nysgjerrighet der den tar det og lære det du har lyst til å lære, alle må lære det samme til samme tid det er ikke sånn nysgjerrighet fungerer egentlig nei, det der med pensum

I bokstavlig talt er det pent som vi skal gjennom dette. Jeg kan ikke skjønne å kjenne meg igjen i det jeg var tenåring, og hvorfor ikke jeg synes for eksempel Nyrhistorie var interessant. Jeg fikk to i Nyrhistorie. Hva dreier meg? Videregående er det kanskje ungdomsskolen, spesielt for å ta fremmedspråk. Det er sånne ting som

Ingenting er døllere enn å lære seg fransk eller tysk som tenåring. Du sitter her og gjør seg til på. Også er det fransk, for ofte er fransklæren en type som er litt sånn jålet og høy på seg selv nesten. Ikke alltid, selvfølgelig. Men førsteklassinger, små barn, de elsker lærespråk. Jeg har sett første-, andre-, tredjeklassinger lære tysk og fransk, og de er jo helt annen holdning til det. De synes det er kjempegøy, det er ikke flaue. De koser seg.

Mens tenningene de vrir seg i stolen, prøver å få dem til å si noe annet. Jeg tror ikke det er den beste tiden å lære seg sånne ting på. - Det er også et poeng at vi stort sett ikke er åpne for det. Å tenke at det er en tid der det er nyttig å lære noen ting, og en tid der andre ting bør læres på en måte.

Og så tenker jeg litt sånn, kanskje litt sånn biologisk også, at noen ting er smart å lære når du er så gammel, mens andre ting kan vi godt vente med, rett og slett. Og skolesystemet er jo basert nå på at man prøver å dytte inn mest mulig av alt på kortest mulig tid, for det er man ikke blir enig om hva som er viktigst. Ja.

Og alle som representerer sitt fagfelt synes jo sitt fag er det viktigste. Barn og unge kan ikke gå ut uten å ha så og så mye matematikk, eller kroppsøving, for alt er en del av dannelsen, og tar man vekk noe? Det var litt den diskusjonen som kom nå nylig med å ta vekk de fellesfagene i videregående. Det ble en kjempeprotest hos mange, for hvordan kan du ta vekk dette faget? Man kommer jo ut og sånn,

udannet analfabeter. Men det er også sånn, det er et grunnleggende misforstått syn på skolen da, og viktigheten av skolen. Og kanskje også en sånn, på en måte, negativt syn på mennesker og hvor mye lærevillighet vi kan ha etter skolen også da. Det er jo ikke sånn at man skal være ferdig når man er ferdig med skolen. Målet er jo egentlig å komme ut etter skolen og

fortsatt kunne ha en kjærlighet og trang til å lære nye ting. Jeg har tenkt i flere år, jeg tror, om det videregående, for å på en måte bli klar for å studere og sånne ting. Fortsatt nå er jeg kjempeglad for de som har lyst til å gjøre noe annet enn å studere, for jeg synes ikke det er den eneste veien til lykken. Men jeg hadde et par år hvor jeg bare jobbet og spilte musikk og sånne ting, før igjen, så nå fikk jeg lyst til å gjøre noe sånt. Og det...

Vi har jo hatt ungdomskoleelever flere år, og de er jo forferdelig bekymret for hvor viktig de er valget, hvilke videregående er. Jeg har jo bare bærum, og det er en del som kjører hardt på skolepressene. Jeg skjønner jo at det er gode intensjoner og alt det her, men du ser jo at ungene tror at dette er liv og død de står på. Men voksne vet jo det, at du kan sulle rundt, du kan gjøre noe feil, du kan holde på med noen og noen år, og så vender du hele...

på interesse og finner en ny jobb og så videre. Og det er ikke enden på livet ditt da.

Det er nok ikke så mange som sier det. Det er det som er litt sånn problemet også. Og så snakker de om yrkesfag skikkelig, og det er bare noe dritt, for det er jo litt synd. Men det har vært sånn der, det er noe som har overlevd helt siden. Jeg kan huske også at det var jo ikke noe tema å ta yrkesfag, for det var jo sånn second option. Og for de som ville ta en snare vei og tjene raske penger, som kanskje jobbet med svette da. Det var gjerne relatert med det, og det var i hvert fall sånn her i Bærum så...

Det er sikkert en ressurssterk kommune i det store og det hele, men jeg følte ikke at jeg var omgitt av ressurssterke ungdommer da jeg gikk på skole. Det var alltid to rikinger i klassen igjen som skilte seg ut og som hadde helt avsindig liv, men resten jobbet på sjellen og deltidsjobbet og veldig normale folk. Men yrkesfag, det tror ikke jeg kjenner noen av i min 1982-kretsarbeid som gikk til.

Oslo har jo ekstra lavt, det er jo halvt om halvt i landet med yrkesfagstudieforberedende, men i Oslo er det jo områder rundt, så er det jo lavere, færre som tar yrkesfag. De er liksom flaue for å gå med kjeledress på skolen og den slags type ting, det er liksom alt som har med yrkesfag å gjøre er litt sånn andre rangs da. Og

- Det er sprøtt på mange årsaker. En ting er hvorfor skal man være så vanvittig og fokusert på at alle skal til høyere utdanning. Der er det masse folk som studerer i mange år, så får de høy studielån, og så er det mange som sliter med å få jobbe med det de egentlig har utdannet seg i. Jeg tror det er minst like meningsfullt for mange som jobber med yrkesfag. Hvorfor skal noen unger føle seg litt teit fordi de liker å snekke, hvis du går på snekkerlinjen?

Det er sånn det skjer da, at du merker at ungene snakker på en måte, å skal ikke du gå på studieforberedende? Det er ikke like bra da. Jeg tror det var en sånn stille sannhet i at hvis du var flink med etter språk, matte, eller interessert i den, og skolesmart sånn sett, så var det helt gitt at da tar du selvfølgelig den der generelle retningen, så du hadde kommet på BE, eller gå inn på universiteten og sånt, eller så var det waste at du var flink i matte eller norsk, eller

noen av disse fagene her, og så det var bare sånn det var. Jeg kan ikke huske at det var noen spørsmål rundt det. Utrolig trist da. Det er to ting. Det ene er at

Det føles litt som en trist historie i Norge, gitt at vi klarer å bli kvitt stigma, men det er jo sånn bare å se ned på yrkesfag at det er

At det har vært så trist, og at håndverk og den del, den kunnskapen har blitt sett ned på, som alltid har vært viktig, og som fortsatt er viktig, og nå er noe av det enda viktigere enn noen gang. Og så kommer alle de her akademikerne som mittelskris, hvor de skal lære seg håndverk og sånt, og det er meningsfullt. Etter å ha satt det på kontoret og papirer i mange år, så er det plutselig håndverk det som er meningen. Apropos når jeg skulle bygge takstoler nylig, og jeg har jo en utdanning der det ikke ble noen ting, ikke sant? Og

og plutselig, og nå har jeg bygget på hus og alt mulig i mange år og synes det er super interessant egentlig, man kan ingenting om det YouTube hjelper jo på en måte men det bunner jo også i et sånt kunnskapssynet at vi snakker om kunnskap kunnskap er teoretisk kunnskap, ikke sant? kunnskap er tenking

Vi har ikke vært flinke nok til å sette pris på den kunnskapen, den gjør-kunnskapen, den "knowing how"-delen. Det er vi alt for dårlig til å formidle i skolen også. For det første at det er kunnskap, viktig kunnskap, og det er kunnskap på samme måte som man kunne si

at Napoleon døde på St. Helena, eller noe sånt meningsløst egentlig. Men at du kan kunne ting med kroppen din, ofte er jo det sånn tauskunnskap som ikke du klarer å formidle, men som du kan være lynende flink, rett og slett, som håndverker, som kunstner, som idrettsutøver for så vidt. Det er de sånne Howard Gardner, da han snakker om sånn

Han snakker om ulike typer intelligens, da er jo det kanskje en sånn teori som er mye kritisert, men ofte gir det mening å snakke om for eksempel at man har en sånn kinestetisk intelligens som han snakker om, blant annet at det også er en form for intelligens, så du kan være jævlig intelligent til å bevege deg, for eksempel. Og vi blir imponerte av det, altså når vi ser på idrettsutøvere, og vi er alt for dårlige til å bli imponerte over det når vi ser på rødleggere og sveisere og tømrere og

som gjør mye bra. Det er ikke noe sånn at når man ikke er flink til de tingene, jo eldre man blir, jo flauere er det at du faktisk ikke evner å gjøre noe som helst. Det praktiske? Ja, det praktiske. Det er litt sånn at min generasjon ...

at de alltid ringer pappaene sine for å liksom fikse noe mens jeg drar til meg og pappa for å fikse liksom kabelmodet med deres lettere sånn, det er det eneste jeg kan bidra med jeg fikser TV-en, fjernkontrollen eller wifi liksom, det er det jeg kan bidra med men andre veien så er det liksom alt av det praktiske og fysiske, her er en sann historie fra et par dager tilbake hvor jeg følte meg nesten testosteron i hånden min droppet ned til null på et par sekunder og jeg fikk noe sånt blomstekasse fra Maxpo og

tenkte at dette er jo liksom så IKEA at dette er bare å få veggene opp og innskruene og bruksavvisningen ligger klar, men så var det en industriaktig bruksavvisning med tre bilder marginalt forklart og du måtte få størrelsesklass for å se og da ble jeg så sint

først på hele dritten av det, jeg vurderte bare å hive rett opp på containeren sånn over siden av det, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle angripe det, for det var jo ikke noe forklart for meg hvordan jeg skulle sette det opp, og så skjønner jeg at dette her var bare drit, altså jeg er sint på meg sjæle, at jeg rett og slett bare...

skjønner hvor evneverket er, og nå kommer snart kona hjem, forventer at disse blomsterkastene står oppe, hvor vanskelig er det å sette det opp da? Og da gikk jeg flere runder, bare så skal jeg ringe noen som faktisk skjønner det her klart, og så sa jeg, nei, nå må vi bare prøve å feile, og så...

og bare fucker det opp et par ganger, så må du bare skjønne det. - Jeg ser for meg en typisk tjeneste hvor du har en gjeng med erfarne praktikere, ofte middelaldrende eldre menn som sitter der, og så ringer det unge, desperate akademikere som har tastene tette, eller de leker, eller du skal sette opp en hylle, og så kan du få hjelp før du dommer deg ut foran familien.

For det første synes jeg det er viktig at du ikke må bli sånn at vi sier at noen typer kunnskap er bedre enn andre. Du skal ikke være flau for det du ikke klarer å lage

heller henge opp blomsterkasser eller lage en takstol, fordi man kan andre ting. Alle kan forskjellige ting, og det er det man prøver å lære barn i skolen av, for å sørge for at alle går ut med en viss mestringsfølelse, at du er flink på noe, og du er flink på noe annet, og det er lov å være forskjellig. Men samtidig så tror jeg også at det er, vi kommer ikke vekk fra et evolutionsbiologisk perspektiv, vi er nok bedre laget for å gjøre

enn for å sitte og tenke og rasjonalisere rundt ting. Når vi da ikke kan gjøre, når vi ikke får til ting som gjør med kroppen, skaper form og omgivelsene våre, som er det vi har utviklet oss til over veldig lang tid, så tror jeg det gjør mer vondt enn å ikke få til en tenkeprosess, at det er mer frustrerende.

Det er også et morsomt fenomen, dette med DIY-filmer på YouTube, for eksempel. Det er masse som gjør det selv, hvordan du kan mekke og lage ting. Det er superpopulært. Ja, helt vilt. Og det treffer noe i oss, det gjør det. Tror du ikke det er litt sånn at vi merker at foreldrene, vi er veldig fra eget ståsted og sånt, men et type av flere som kjenner seg inn i at det er

at man ser hva fedrene kan, eller at de har gjort mye mer håndverk, kanskje ting i løpet av livet, og har løst praktiske floker, som man gjorde på 60-78-tallet, uten noe hjelp fra folk. Sånn som jeg gjorde det, at man også føler seg litt hjelpesløs når man beholder at man både, at jeg føler jeg kan lite om veldig mange ting, i stedet for å kunne mye om...

viktigste tingene, så kan litt navn på forskjellige fuglene, men jeg vet ikke hva de gjør, og jeg kan ikke sette opp IKEA-møbler, men jeg kan ikke lage en grunnmur. Det kanskje også speiler igjen på hvordan vi ser oss selv som menn. Hva ekte menn er. Er jeg en ekte mann som har drevet med å sitte bak en datamaskin i 20 år? I Excel, er det det mannen skal gjøre? Ja.

Tydeligvis nå så er det jo det, blant annet. Men det er jo to ting, det ene er jo det her, jeg vet ikke hvordan du, så når han snakket med Arsle Tøyer, så sa han, ja vi akademikere, så sa han, du har jo ikke gått på universitetet, og han ble litt sånn overrasket over det. Men det er jo liksom,

Jeg gikk ut fra at jeg hadde gått på universiteten der. Jeg vet ikke, man antar jo mye om folk uansett, men kan man snakke og sitte og snakke om teoretiske ting, så er man liksom, ja, du har sikkert gått på universitetet da. Og så er det litt det at folk, litt det at folk

antar at det er noe mer... Sånn er det jo åpenbart, du ser det på elevene på ungdomsskolen og videregående, at de legger litt mer verdi i teoretisk kunnskap på universitetet versus yrkesfag. Men det er jo...

helt absurd, hvis jeg tenker over det, både fordi at samfunnet nesten, ja, vi er avhengig av alle sammen da, men vi er avhengig av de skuesfagene også, og de tjener ofte godt, de har ofte, og hvis du har prøvd å gjøre fysisk arbeid, så er det lettere, forrige uke så rydda jeg en sti oppe i skogen, liksom, og holdt på en dag og bare slepte greiner og trær. Det er sånn,

Det er mange ting å si om det. Det ene er at det er utrolig behagelig fordi tankene dine flyter så lett og du tenker egentlig ikke på så mye. Det er en veldig fin aktivitet av den grunnen. Fysisk arbeid er veldig avslappende for hjernen. Man skal ikke romantisere fysisk arbeid for mye. Det er mye dritt der også. Det er mye dårlige arbeidsforhold og så videre. Å sitte for lenge av det, som han her, filosofen Hume, på 1700-tallet skrev om, det er litt morsomt.

Han er jo en av de store klassiske ex-philosofene. Han sa det at han satt hjemme og tenkte på noen filosofiske problemer, og så følte han at verden holdt på å falle fra hverandre, og alt var meningsløst. Og så gikk han ut og spilte noe billard og drakk øl med kameratene, så var de problemene borte. Og sånn er det jo med fysisk arbeid, å henge med folk og komme seg ut av hodet sitt. At det er...

Det man trenger iblant, og det er derfor folk som får midtlivskrise og begynner å stelle i hagen mer eller gjøre sånne ting, det er for at det er befriende. Når alt dette er sånn, så er det helt absurd at man skal nedvurdere yrkesfag i samfunnet på den måten vi gjør. Hvis du spør en person om yrkesfag er mindre verdig, så sier de nei, selvfølgelig ikke. Men de snakker og oppfører seg som det er. Det er litt motbydelig egentlig. Med mannsrollen er det også litt, der er det en annen greie.

Det burde jo ikke være noe som er sånn, sånn må en mann være. Hvis du føler du er mann, og jeg føler at jeg lever ikke opp til forventningene om hva en mann skal være, så er det i seg selv litt sånn tåpelig. Jeg er veldig for at du kan være akkurat som du vil som mann, liksom. Og det er ikke noe problem med å være femi, eller å være upraktisk, eller å være kjempepraktisk, eller hva det skulle være. En kategori en mann og kvinne er ganske store og romslige, burde det i alle fall være.

Det er også, hvis man skulle målt det, gjort noe empirisk på det, jeg ville tippet at hvis vi hadde sett mannsrollen i dag, det er litt sånn våre generasjon, du er 82, jeg er også han er 83. Så ville du nok sett veldig mange menn som er mer sammen med barna sine, mer flinkere på familie på en måte, mindre fraværende. Og det er en på en måte våre foreldre igjen, og det er ikke noe man skal liksom,

sier negativt. - Det er puss i, for de damene sier at det er veldig sexy og mannlig med menn som bruker tid på familien, men barn blir så trygge og de er så solide. Jeg sa noe som dame holdt på å klikke på meg. Jeg var dønn ærlig, og det er akkurat det Andresen sa også. Jeg greier ikke å fjerne meg fra det, men jeg har også trillet masse tur med barnehage, men jeg synes fortsatt det er et eller annet sånn der

menn som triller barnevogn. Jeg vet ikke hva det er, men det er et eller annet sånn der...

jeg tenker alltid over det hver gang jeg ser det og det er jo det mest naturlige ting den dag i dag i 2021 og jeg tenkte ikke over det selv men det er et eller annet med den mannen som går og triller på den barnevognen så jeg bare sånn synes det fortsatt er pussy og da ble hun dritstumme hva er det, hva er det gammeldags jeg bare helt ærlig og jeg vet ikke, men må bare si det

- Det er forskjell på å si og være ærlig på hvordan det føles. Jeg ser hva du mener, men det er forskjell på å si at det føles rart og si at du støtter den følelsen. Jeg har masse følelser og ting jeg tenker som jeg ikke synes er spesielt bra, men å være ærlig på det, å si at dette føles rart, er ikke det samme som å si at jeg mener at dette er riktig. - Det er ikke en normativ uttalelse? - Nei, men være ærlig på å si at du synes det er en guffende innfall iblant.

Jeg husker jeg hørte en sånn Invisibilia podcast episode for et par år siden, hvor et av temaene var at det var en person som fantaserte om å drepe en annen person med kniv, og ble utrolig satt ut av det.

- Det kan godt være hun hadde ekstremt intense drapsfantasier som var ordentlig urovekkende, men hvis man skal være ærlig med seg selv så har man jo merkelige ideer iblant. - Det er en grunn til at vi ikke sier alt vi tenker på. Da hadde jo ikke samfunnet vært mulig å... - Det finnes psykiske lidelser der folk gjør det på en måte. Da funker man jo ikke. - Det er også sånne syke ting som "hva om jeg hadde gjort dette nå?"

Det tror jeg bare gjør nesten hele tiden, på de drøyeste tingene, for det er bare morsomt å spille det ut. Men å si alt man har av hodet av sånne ting, det er jo litt det merkelige rollen av å være menneske, er jo det der med å holde igjen. Hva er det omgivelsene vil høre, og hva er akseptabelt? Hva synes du er?

100% ærlig, så hadde jo ikke dette greiene funket så veldig bra. Nei, men det er bare å snakke om en balansegang, for du kan ikke si alt, og du kan ikke si ingenting. Det er som at de fleste mannskulturen, sånn femtil vår generasjon, kanskje litt generasjon før, var å si lite. Jeg vet ikke hvor gammel den er igjen, men

Ikke si alt, ikke si ingenting, men finne en slags balanse. Hvis man er usikker på hvor man er, må man eksperimentere litt. Det er det som er gøy med podcastformat. Det er en plass hvor man kan teste ut og si ting og se hva som skjer. Først og fremst for meg selv, hvordan reagerer jeg på det jeg sier selv? Så kan jeg høre på hva Paul synes og hva andre synes. Det var skikkelig teit sagt. Ikke gjør det mer.

Det er mye humor også som er basert på det, sånn mørk humor, det er sånn

Vi kjører bil med kona, og vi kjører forbi en gammel dam og jeg sier, ta om døra. Så det er jo det samme, det er jo innfallet, det er sånn å smile litt på det, på den følelsen, åh, hva med bare det, tatt åpne døra, virkelig felto i 40 kilometer i timen, bare for å se hva som skjedde. For det er en liten tanke som spiller en ut, som en spøk, og mye humor er jo sånn, så vet du jo på en måte når du går over grenser, sånn sosialt sett, på responsen fra folk.

Er det ikke det du snakker om, at sånne gamle rune, man finner sånne forhistoriske ting som skrifter i huler og sånt, så gjør man så utrolig mye mening i alt av funn, og prøver å finne ut hva var intensjonen, og hva de prøver å si med runen. Så er det ikke kanskje noen som bare slapper av og lager noen greier med et eller annet som gir noe skrift i, at det bare er noe trivielt, at man hele tiden tillegger en større mening av sånne store forhistoriske funn, at alt

ingenting er trivielt, men det må jo ligge i oss flere årtusener tilbake at vi bare har det gøy å finne på morsomme ting med hverandre. Det har jeg tenkt mye på. Det føles litt sånn Larsson skalverden ut, men på en måte humor har vi jo alltid hatt, eller hatt fryktelig lenge, i hvert fall. Og man må jo ha drevet sånn spøkt

via bilder og sånne ting, og tegne ting bare for kødd. Det er jo helt tydelig. Troll av nabohula litt. Ja, ja, ja. Og det er jo sånn, man finner kjentefigurer, venusfigurer, eller damer som er kuttet ut, som man tolker til hver som den ideelle kvinnekroppen, eller fruktbarhetssymbol og sånne ting. Men hva om det bare var noen som var skikkelig

kåt på nabo-dama på en måte. Og det var alt. Og det kan man jo ikke vite. Hvis du ligger oppe i en turistforening-hytte, eller en leierhytte, så ligger du i senga, så ser du opp på...

overkøya så ser du alt mulig kødd som folk har skrevet. Jeg håper ikke, eller det har vært morsomt at vi som fremtidens historikere forsøker å forstå intensjonen bak dette. Det er jo generelt med historien at

man prøver liksom å forstå forhistorien og lese bøker og skjønne hva ville egentlig denne personen og hvorfor skjedde dette her og hva var meningen, hva var poenget. Men så hvis du tenker over hvordan vi forstår nåtiden, altså opplevde de siste årene i USA med valg og all galskapen der, altså folk skjønner jo ikke sin egen samtid.

Altså, hvordan skal man da forvente å lese historie og forske på historie? Skal man forstå fortiden? Altså, man kan forstå, man kan forklare og klare å gjøre mye, men ideen om at man skal forstå det underkjenner jo det at det faktisk er utrolig mye sprøyt som foregår til sånn tilfeldigheter og uflaks og sånne ting. Det er mye med hvem som tolker også, da. Jeg snakket med...

En episode som vi spilte inn, som ikke vi har lagt ut enda, så snakker jeg med kona mi, Camilla, som var med, som vi har for Lars, og så snakker vi om hva tilfellig er funnet av den eldste tekstile tråden, som er funnet, som er mellom 30-50 000 år gammel, som er farget inn med ulike fargestoffer og tvinnet på en viss måte, og en sånn ordentlig tråd.

Og så har det blitt tolket til av de som har funnet den, eller arkeologene, til å være noe sånn veldig funksjonelt. Også hodet, som er en klesdesigner, og jobber med hvorfor vi gjør sånne estetiske ting, som øyeblikkelig tenker at

Her er det jo noen som på en måte, her er det en estetisk ting dette her. Det kan godt være at dette er bare for pynt, bare fordi det er fint at de har tatt seg jobben med å finne fargestoffer og farge det inn på ulike måter og eksperimentert med det. Og av de som har funnet det så tolker de at det kanskje var en bære reim eller noe sånt, men det er noe med at

Men det eksempelet viser sånn at hun ville tolka det funnet, og hva funksjonen til denne tingen var, på en helt annen måte enn arkeologen gjør. Fordi hun har en helt annen kunnskap, eller en helt annen forhold til det å skape noe som er estetisk, og noe som kanskje du har kun for estetikken, for det du synes det er fint, og som ikke har så mye funksjon i det hele tatt.

Og det er også tolkningen av historien. Det har veldig mye å si hvem som tolker og hvilken kunnskap de sitter på. Det er helt tydelig. De som var interesserte i å formidle ting, og det var jo de som var morsomme historiefortellere og skalder og dikter og sånne ting. Og det der med, jeg vet ikke hva jeg skal si, humor må ha eksistert med menneskearten så lenge vi kan

tenke oss, og da var det noe av det laveste foran for humor, det er jo å være morsom på andres bekostning, og det er jo sånn, det må jo være veldig nærliggende, du skal gjøre en tegning at du gjør narra av den feiteste personen i leieren, eller noe som alt man har gjort narra på et eller annet vis, så

Så det er jo mer sannsynlig at det ligger på det nivået av de tingene vi finner, enn at vi finner den glupeste, smarteste på hele kontinentet der som har skrevet ned noen ordentlig filosofiske tanker.

Ja, det er helt sant. Det er et veldig godt poeng. Det er en overvurdering av... - Beviskontrollen? - Ja, egentlig ja. Jeg synes det er artig med historien. Vi snakket om en episode om russisk revolusjon. Det gøye med...

med historien er litt å bli oppspå hvor utrolig tilfeldig ting er da, hvor mye rart sånn, mye skjer nettopp ikke med noen intensjon og klar idé om hva som skal skje, og det er så mye merkelig som forårsaker det som i dag er den store historien hvordan den russiske revolusjonen skjedde hvilke sånne små hendelser der som på en måte hadde ikke Lenin sluppet gjennom den der ene politisperringen, den kvelden hvor han skulle snike seg inn, altså sånne

Tenk, hva hadde historien vært uten det? Det er en veldig kontrafaktisk historie som på en måte ikke ledes noen sted, men det forteller oss i alle fall at det er veldig vanskelig å planlegge. Det er veldig vanskelig å si hvem som har mest betydning. Kanskje en som tror veldig stort om seg selv og det han gjør, ender opp med å ha lite innflytelse, mens andre folk som

ikke er like høy på seg selv, er de som faktisk preger historien. Det er en sånn historie som burde fungere som en slags jekke ned folk litt, og få oss til å innse at vi kan både ikke kontrollere ting så godt som vi håper og tror, og at den er litt åpnere også enn vi egentlig tror. Jeg tenker vi bør ta den hendelsen som kanskje har forandret

I moderne tider allermest er det bare å dra på Frans Ferdinand og tilfeldighetene rundt det. Jeg husker jeg bare hørte Dan Carlin forklare tilbake hvor tilfeldig det var at den bilen tok disse omveiene og de her serbiske studentene som skulle gjøre attentat at de stilte seg på feil sted. Og så var det ene som bare

ikke innså at det var oppdraget, at det var misslykka hele greia, så ble han bare stående igjen til Frans Feinheim, kom tilbake i den veien de ikke helst skulle kjøre, inn i en blindgate, og bilen ble stående på tvers i den blindgaten vi skulle rygge fram og tilbake. Hadde du skrevet et filmmanus på det, så hadde du sikkert sagt noe sånt, dette her er helt usannsynlig, dette her vil jo aldri skje, ingen er så dumme og har så flaks.

Så det er jo rart å høre sånne ting, hvordan det utløser de største tingene. Jeg tror også vi har, vi tror på en mye større grad av systematikk og kontroll i hverdagen og historien, og hvordan verden utspiller seg på. Og det er et eksempel på hvor lite som...

kontroll det egentlig er, og hvor tilfeldig det er liksom sommerfugle-effekten føler jeg, sånn type masse misforståelse i folkemengden din, det er jo sånn en første verdenskrig det er resultatet, og så får du andre verdenskrig, så er det liksom baller på seg Jeg elsker sommerfugle-effekten og jeg tenker på den, fordi jeg har gjort et sånt, det er en av mine nyere leveregler nå, at det

sommerfugle-effekten kan kikke inn en eller annen gang i fremtiden, bevege at jeg gjør den lille tingen her, så kan det liksom kaste skade av hendelser å komme etterpå. Jeg tenker spesielt på YouTube at jeg går alltid inn og liker en gammel video, tilfelle det setter i gang en eller annen sommerfugle-effekt ute i Asia eller et eller annet sånt, eller

Jeg tror ingenting er forjevest, spesielt ikke den digitale verdenen, hvor algoritmen også er bare sånn, det er noen kreier som lever der ute, som bare, jeg tipper også det er ganske mange sommerfugleffekter, men sosialt også, bare sånn bekjennskaper, ting, hva du har sagt i et sosialt lag, hvordan folk oppfatter deg, sånn. De tingene der akkumulerer opp til å bli

- Det er super spennende, men du har aldri kontroll på om det virker positivt. Det er en eller annen effekt som forsterker seg og blir til den større. - Da får du bare gjøre ditt beste, som er en annen fin leveregel. - Det er det som er problemet med at vi er så gode til å tenke gjennom alt vi driver med. Som regel maler vi oss inn i et hjørne, best karakterisert med spørsmål om hva er meningen med livet, hvorfor gjør jeg dette?

Vi skjønner jo sjelden hva konsekvensene av våre handlinger er. Det er masse småtteri vi kan gjøre som ender opp med å bli kanskje et øyeblikk som virker fullstendig meningsløst, er det største øyeblikket i livet ditt. Du forandrer mest menneskers liv. Antakeligvis vil du aldri vite det. Og veldig mye av det du gjør i livet som på en måte virkelig hadde betydning, får du ikke engang vite at det hadde betydning. Så en sånn type holdning er jo veldig befriende, for at du

Man må liksom ikke strebe etter å føle seg så jækla viktig hele tiden da. Og det henger litt sammen med sånn type å akseptere ting litt som de er, fordi at da kan man faktisk bli bedre til å gjøre det som trengs da, og forandre ting. Så ofte sier jo folk at sånn stoiske tanker om å akseptere virkeligheten og liksom, ja, ja,

Det høres jo litt som om verden er super ok. Det er det ikke. Men det er poenget bare at akkurat her nå så får du ikke gjort noe med dette. Så hvis du vil forandre verden, så kan du ta deg litt mer tid og ikke stresse med dette øyeblikket. For dette øyeblikket får du ikke gjort en dritt med. Og det er sånn misforståelse kanskje da, som folk har med sånn stoisk tenking og den slags. Poenget er ikke at du skal akseptere alt i verden, men akkurat nå så ta det litt med ro, og så blir det antageligvis bedre i morgen. Er det det?

du har mer energi til overs for å gjøre noe mer fornuftig enn akkurat å sitte her og slå i rattet på bilen og forbande alle dine medtrafører? Nei, det er en veldig god levergelighet, som jeg sier. Spesielt det der nyhetskonsumet vi har med at vi tar inn over oss så mye informasjon som vi ikke får gjort noe med. Det er en syktelig preg av at vi går inn og

Jeg har vært der selv mange ganger og talt meg selv i det, at når jeg er inn på VG for fjerde gang, hva er det jeg driver med? Det er bare en sånn automatisk loop når du kommer med skjermtid og sånn. Og det å kutte i nyhetskonsumer, det har jo vært en forsøk fra meg på å forklare det hodet, at jeg trenger ikke all informasjon. Og det er det som Taleb sier, han prøver å lese lite nyheter fra portaler og forskjell og sånt, fordi

på en merkelig måte så kommer de store nyhetene og de viktige tingene til deg på en eller annen måte enten sosialt eller via diverse filtre da

Ja, det er jo du hører på en måte at alle medier Washington Post sier noe sånt som democracy dies in darkness og det er selvfølgelig noe sant i det at du må på en måte ha noen sånne folk som passer på som kan grave litt i dritten og finne korrupsjon og sånne ting men det er ikke det mestparten av mediene gjør når Trump gikk av som president og de store nyhetskanalene fikk et stup da i serietall så kan man liksom

omtale det som en demokratiets krise, men kanskje de er en del av det problemet i den første handen at så mye av oppmerksomheten vår tas opp av feil ting, og vi må ha medier, helt sikkert, men kanskje ikke så mye og så intens som vi har nå. Og liksom,

Vi kan ikke gjøre det til en sånn greie at enten så er det for medier og for demokrati, eller så er det mot medier og mot demokrati. Kanskje vi har en helt annen posisjon som faktisk er litt mindre medier og mer demokrati. Det er flere løsninger enn de to. Så jeg er helt enig.

i fjoråret, som sitter i USA uten arbeidslatelse og henger hjemme. Det måtte definitivt passe at jeg ikke sitter og lester for mye nyheter på nett, fordi at det er... Du føler deg skikkelig sånn rotten innvendig etter for mange timer der. Men det er som du sier, det er kjempe lett å bare bli sittende. Det er fristende. Merkelig nok så er det fristende. Det er kanskje litt fristende på samme måte som å spise en stor sver saftig kanelbolle.

Det er jo antageligvis et fysiologisk, og så er det jo en dopamin respons, altså det er en forventningsdriv som...

som driver det, som hele tiden leter etter nyhet, hva er det siste nye. Så det er ikke det å få nyheten, det er ikke å få den gode belønningen, eller donutten, eller hva det er, det er forventninger om å finne en ny ting, en ny spennende ting å lese. Og det er jo bare en avhengighet, det er bare en hijacking av en naturlig mekanisme som vi har, som fører til avhengigheter.

Og da er vi ikke inne på sosiale medier engang heller, for der er du mye mer inkludert selv med egne stakes. Ja, det er det jo. Men det er nok mye av de samme grunnmekanismene. Og helsemessig er det jo ikke noe tvil om, der kan du argumentere lett for at det er ikke bra for deg å se for mye på nyheter. For det stresset som du får da, den fysiologiske responsen,

Den vet vi ganske mye om hvor negativ den er over tid. Så man burde liksom holde seg, eller ha litt brems på da egentlig. Jeg hadde et bra eksempel der på en kollega, det var når, jeg tror det var Kappelen eller Jensen som skulle få dommen sin i den dreffelende jævla mediatirkuset der da. Da var det jo livestreaming på VG eller noe sånt. Da var det

i hvert fall en eller to kollegaer som var helt sånn obsesst på det når det tidspunktet var, og logget seg inn, og som en idrettskamp, da skulle få med seg dette her, skulle konsumere selve dommen, og det var spenning. Det var så knyttet til at jeg er så spent på hva som skjer. Det er så utrolig. Akkurat som det er en slags mediehistorie. Jeg vet ikke, men det er jo et eksempel på noe som du ikke kan bruke til noe heller, i tillegg til toppen av det hele. Men det er liksom det her med...

å gjøre da liksom den slags type liksom vi er glad for at vi har et rettssystem, vi er glad for at vi har demokratiske institusjoner og diverse sånne ting, men å koble det opp mot underholdning er litt sånn kjipt fordi at man bruker det til feil ting det er sånn som man sa på 90-tallet, det var sånn Anita Hill en dame som anklagde det var Clarence Thomas en eller annen amerikansk dommer for seksuelle overgrep og så var det en sånn kjempestor

høring på TV, og det er en i første som ble sendt nesten konstant på TV. Og hvordan folk plutselig så ble da det som tidligere var, altså folk ville ledde deg hvis du sa at dette var underholdning. Altså hvis du fortalte bestfaren din at du satt og kikket på en rettsak, liksom, livestreaming, så ville han lurt på, har det ikke noe bedre å gjøre? Sånn at...

Og så i tillegg så skaper det en slags idé om at du kan noe. Den Kruger-effekten der, det å sitte og høre på en rettsak i mange timer, eller høre på en 20-timers lang podcast om en eller annen rettsak. Du får en følelse av at du har peiling, og

Og antagelig så er det ganske mye bare liksompeiling. Men så blir du så jævla skråsikker på ting, og så begynner man å snakke om dette, som du har en mening som alle burde høre. Og så får du forsterket det kanskje med sosiale medier, hvor du kan spy ut alle de meningene dine. Sånn med King & Møller og sånt. Det er avsinnlig hvor mange timer man konsumerer der i et drap man aldri synes du ville hørt om, hvis det ikke hadde vært noen smarte serieskapere der. Det er jo sånn... Ja, det skal jo ikke...

Det er en drapsak. Alle drapsaker er jo tragiske i seg selv, men det blir til at du

overinvestere, rett og slett. - Det er vanskelig, for det er jo bra også. Jeg var veldig glad i den podcasten som heter "In the Dark". De var kjempegrave journalistikk, litt sånn "serial". Og igjen så blir det litt sånn, det er noe sånn tittergreie, det er det å få masse intime bekendelser og detaljer som på en måte er selvfølgelig fristende, kanskje man burde holde seg for god for det, men den som "In the Dark" var jo på en måte veldig fin, for de går skikkelig inn i detaljer.

på tidligere rettsdommer og de får systemet til å innse at vi behandler en del mennesker ganske urettferdig. Så de er jo med på å endre rutinen i rettssystemet. Så det er jo selvfølgelig, det er jo definitivt en viktig plass for journalister i samfunnet. Men

kanskje det ikke burde være så underholdende. Den underholdningsbiten gjør at man går etter hva som helst for at det selger. Det er jo kapitalismens problem. Det øyeblikket du må konkurrere med de ulike kanalene, så konkurrerer man jo på underholdning også i salg av nyhetssaker. Det er sikkert et argument for å ha en statskanal uten reklame.

Men det blir en del av det, for vi trekkes bare, hvis ikke vi er bevisst til å trekkes imot det som er mest underholdende, altså med mest spow og store fonter og farger og halveis overskrifter som er clickbait. Men det er jo, vi må ikke glemme også at VG og Dagens Næringsliv har gjort flere sånne enorme Excel-avsløringer som vi må ha tatt månedsvis å jobbe med, som jo da kan man jo også

Hvis de da sier at vi bruker underholdningspengene på å gi lønn til disse journalistene som jobber under cover-up i 3-4 måneder for å få fram dette stoffet, så må det vel være verdt det. Og akkurat det argumentet er jo vanskelig å si noe på. Ja, de hadde jo annonsinntekten før, som var det de finansierte disse jobbene med, og nå er det underholdningsnivåene. Så ja, de har på en måte funnet en ny måte å finansiere jobben sin på. Men det kan være at

da blir plutselig liksom totaleffekten av nyhetene likevel liksom mer negativ enn positiv? Ja, det føles ut som prisen er på en måte, man kan si det på engelsk, dumbing down of society, at det er som prisen du betaler. Ok, vi gjør hele samfunnet i en gjeng med idioter, men vi blir avslørt disse, ikke sant? Jeg synes det høres ut som en alt for stor pris å betale her.

Hvis du bare ser disse fem klippene med Chartesvein, så kan vi gi deg ordentlig grammeskjortestikk. Det er jo det som er transaksjonen. Det er sånn jeg opplever norske nyheter. Men jeg holder meg ganske unna nyheter. Ja, du greier det. Ja, for det meste. Jeg takler nesten ikke Dagsrevyen heller lenger. Men jeg kikker innom nrk.no.

innimellom. Det er stort sett det. Og Reddit da, derfor er det internasjonale ting. Hvis det er skjedd noe viktig internasjonalt, så dukker det opp der. Men da kommer det fint pakket inn i mye annet morsomt da. Koselige ting. Kattevideoer og sånn. Da går det fint.

Reddit-verdenen har jeg ikke vært inn i noen gang. Har du oppdaget Reddit? Jeg vet jo hva det er, men jeg tror ikke jeg har turt å gå inn på det. Det er litt sånn ekvivalenten til, nei, jeg kan ikke si golf. Det er noen ting som jeg vet kommer til å ta veldig mye tid hvis jeg blir glad i det.

- Det tar tid. - Jeg bruker ikke Reddit heller, men jeg tenker på fjellklatring på samme måte. Jeg hadde helt sikkert blitt glad i å klatre, men man må prioritere litt. Du tar det valget. Reddit bruker jeg ikke, og ikke fjellklatring heller. - Jeg tenkte på det i dag, jeg så høytrykkspulte en stol hjemme.

Og på Reddit er det en sånn subreddit som heter "powerwashingporn". Der filmer folk som høytryksspiller ting. Og så er det utrolig behagelige, skittende ting som blir høytryksspillet. - Er det en sånn mannversjon av jeg visker-videoene? - Ja, kanskje. - Mannlig ASMR eller noe sånt? - Det er vel så veldig ... Ja, men ... Nei, du blir ikke akkurat helt tent av det, men ... - Det er sikkert en liten undergruppe som blir det.

Det er sikkert noen som blir det, ja. Men det er veldig behagelig å se. Du ser at ting blir rent. Og en god høytriksspiller. Jeg vet ikke, kanskje kona di kan ikke heller gå ut og gjøre det selv. Det var jeg ute og høytriksspillte med min

- Hvis du bor i en leilighet høyt oppi blokken, så er det ikke noe høytrykspill. - Nei, det er sant. - I gamle dager skulle du ha en lekker dame som ligger over panser og vasker bilen. Det var gamle metaforer, men nå er det høytrykspilleren som har tatt over. Mer politisk korrekt.

Ja, det er vel egentlig det. Men apropos sånn manne ting, det er jo et poeng som du nevnte i stedet, det er jo mange ting som våre foreldre kunne gjøre, som vi ikke lenger kan gjøre.

Så før kunne man koble litt elektrisitet selv, og man kunne liksom fikse litt på røra selv, og ting kunne fikse på bilen, for den var ikke så avansert, ikke sant? Ting var mer mekanisk og litt mindre elektronisk. - Nå er det liksom ikke lov en gang da. - Ja, faktisk lovemotor blir hindret å gjøre masse ting. Jeg er ganske sikker på at det skulle klart å sette opp en del sånn sterkstrøm etterstand der hjemme. - "Famous last words".

Jo, men jeg har jo fått med, jeg har jobbet liksom sånn som, jeg har jo jobbet liksom sånn som vaktmester på SIP på en måte, ved siden av studiene, men jeg har fått noen sånne karameller, når jeg glemte å ta sikringer, for eksempel. Det er deilig. Ja, det er, ja. Ja.

Det er litt skummelt når du står i toppen av en stige og fikser i en lampe. Men det er jo et poeng. Det er mange muligheter som på en måte blir fratatt også. Jeg tør jo ikke åpne panser på bilen og begynne å rote rundt oppi det nå, for det er med forsikringer og elektronikken som er der og sånne ting, men det var det jo ikke før. Det kunne du faktisk gjøre. Så det har mistet mange muligheter også. Jeg har dyrket det å skifte dekk på bilen min. Fordi jeg har jo fortsatt en ...

2006 Hyundai Getz en sånn liten fise av en som jeg har hatt i jeg tror snart åtte år og det er ikke godt

hundre tusen en gang, så jeg bruker nesten ikke bilen, så jeg har liksom ikke fått, altså jeg tenker alltid når vinteren kommer, denne bilen her, siste sesongen jeg skal ha den da, så får jeg byttet ut med en familievennlig bil, altså bare, det er ikke å bruke penger på en bil som skal stå og ta på seg i garasjen da. Men det er sånn, da var det en nabo som sa, du kan bare kjøre bort på dekksenteret her, så får du jo byttet dekken inn for 400 kroner, så sa jeg meg, dette her er jo min kvalitetstid, og det var ikke i rådningskang, for da har jeg på...

bokpodden, som er den første norske podcasten jeg har oppdaget. Og så hører jeg alltid på det ritualet. Og så blir jeg møkket på hendene, og jeg må løfte i dekken og inn og ut av boden. Det er litt sånn ikke pytonarbeid, men det er strevsomt, og så er det bare at du gjør det selv.

og på med dekka og så er det bare for det var enda mer klisje enn jeg var i stedet så føler man litt mer mann i det jeg er ferdig med at dette her fikser seg, jeg trengte ikke andres hjelp dette her gjorde du bra hos meg jeg også har det på sånn måte jeg nekter å la andre skifte dekka mine det gjør jeg helt selv for den der følelsen av å være mann det er mulig at det egentlig bare er en mestringsfølelse og det er jo et sånn viktig poeng da med

veldig mye av det praktiske, den praktiske kunnskapen, det er at du får øyeblikkelig resultater. Hvis du sitter og driver med tankeverk som etterhodet, enten du skal være i historie eller matematikk eller samfunnsproblemer og sånne ting, så opplever du ikke at du gjør noe, så får du et

et resultat, og nå er du ferdig. Men det gjør du i veldig mye av de praktiske inngangene. Når oppgaven din er å skifte dekk, så kan du klappe deg på skuldra og si job well done når du er ferdig. Og det er ingen tvil om at du er ferdig. Det er ingen tvil om om du har lykkes eller ikke. Og det...

Og det er jo liksom, det er jo en sånn viktig følelse, og den forsvinner ofte, og sånn som i skolen også, altså hvordan vi lærer bort ting, i stedet for ting som ikke, du sitter med matteboka, og så har du 45 minutter, så skal du løse et visst antall oppgaver, det er ikke noe slutt neste time, skal du fortsette, da er du slapp. Og den er sånn, ja, vi mister den følelsen av å få en oppgave, bli ferdig, det er liksom derfor man også i matematikken burde

bygd noe, eller gjort noe, gjort et prosjekt, og lært matematikken gjennom det prosjektet. Men vi er jo i jevnhaldere, hvor stor forskjell er det på barne- og ungdomsskolen og kontra da vi gikk der? Det er ikke så mye forskjell, altså det er mye, skal jeg si, vi var jo rett før reformen 1997 og 1994, det var akkurat så vi var ferdige med ungdomsskolen, men forskjellen er jo, jeg tror det at det

er det som samfunnsforventninger til skolen, og det øndrer på hva skolen er for noe. Hvis skolen er en av mange ting du gjør i livet, som barn, hvis du leker en del, nå kan vi snakke om mer frilek og hva barnet gjør på fritiden, for det er

Nå er det noen som vil ha det til at skolen eter all tid til barna, de domedagsomtentene, skolen tar alt i barnelivet, og det gjør den ikke helt, men den tar nok mer tid nå enn før med lekser og fokus, og så er det det viktigste at det er mer snakk om nå at alle må, for før så var det sånn

Fulgførte du bare ungdomsskole, så var det ikke helt sånn unormalt. Det var ganske mange som gjorde det, og det var yrkesmuligheter. Nå er det på en måte at du må ha en grad, i alle fall fullført videregående, men helst en bachelorgrad eller mastergrad for å få jobb. Ofte er det sånn at du sorteres etter hva du har når du skal til å søke jobb. Jeg tror nok noen...

klarer faktisk å se personer, ikke bare deres bakgrunn, men det er dessverre sånn at mange legger mye vekt på de formelle kvalifikasjonene man har. Det gjør jo på en måte at skolen er viktigere enn før på den måten, og det føles som alle snakker mange voksne som om vi er glad i det, uansett, karakteren er ikke alt, særlig ungdomsskolen, det er ikke så farlig der, men ungene føler jo, indirekt så kommuniserer vi veldig det at dette er litt liv og død da.

Og da blir det en helt annen eksistensiell greie å gå på skolen. Så jeg tror på en måte, hvis jeg skulle ønske en ting som jeg skulle gjerne sett endret i skolen, så er det ikke at vi må gå mindre på skolen eller lære, ha færre fag eller sånt. Det er bare mer det at vi kunne ta litt mer ro. Hvis du er en barn som ikke likte noe eller sleit med noe, så blir ikke det så utrolig panisk. Jeg tror før var man litt mer i stand til å la tiden gå. Det var klassisk at de som må lære på barneskolen, nå er det jo litt sånn

Vi skal helst lære alle bokstavene før jul. Man begynner ganske fort å sette inn tiltak hvis barna ikke lærer seg å lese tidlig. Før var det mer sånn, lære seg å lese første og andre klasse mest, og så er det noen som kommer senere. Det var helt tydelig at man strammer litt inn på hva som er greie avvik, og det skaper nok en del stress for mange.

Jeg tror ikke alt skolehverdagen er på noen sider bedre. Vi har blitt flinkere til å jobbe med mobbing, men jeg tror likevel at elevene føler at dette betyr mer nå enn før. Det er litt kjipt å legge mer press. Jeg synes ikke barn skal være stresset. Jeg synes barn skal få slippe det. Det er

Det går jo inflasjon i utdanning også, det er jo det som har skjedd der. Mitt inntrykk er på en måte at det er mulig det bare er fordi jeg har blitt voksen, men at ungdom nå er mer voksne, er mitt inntrykk, enn når vi gikk på ungdomsskolen. Jeg føler også det. Ja, og de studentene som jeg får på min jobb, når de kommer rett fra videregående, synes jeg, jeg kan ikke skjønne, jeg var ikke i nærheten av så moden som jeg...

som det de er. Og det kan man liksom litt tenke at det er fint, men jeg blir litt sånn bekymret for at liksom

de blir litt for voksne for tidlig, og at noe av det henger sammen med at man tar skolen for seriøst. Det er interessant, for jeg så noen undersøkelser i NRK, så gjorde de en undersøkelse på veldig unge mennesker på ambisjonene deres. Jeg har også inntrykk av at de er mye mer motende, og mindre sånn, jeg skal bare se hva som skjer. Jeg er sånn...

ta det der friåret og bare prøve å finne ut av ting. Det er mye mer, det var tre ting som dukket opp allerede i mellom 15 og 20 år, det var at de skulle få seg en trygg jobb, god utdannelse og en familie. Og de skulle begynne å spare det bolig. Dette her var ideer som de allerede hadde i 15-20 årene, og vi satt og så på hverandre, vi er det samme generasjonen som

Jeg så på denne undersøkelsen tidligere, og så bare sånn, herregud, for en ambitiøs kipgjeng. Jeg kan ikke huske noen 15-20-åring som hadde de tankene at de skulle skaffe seg en kommet på boligmarkedet. Det var en kjempeviktig greie, for det er noe som mediene og sikkert også foreldrene har printet, at der må du inn tidlig, og du må begynne å spare. Pansjonen må du ikke glemme, ikke sant? Og du må...

Så det der å få de brikkene på plass sånn at du ikke faller utenfor eller blir hengende etter, virker som en veldig essentiell greie hos unge mennesker nå. Det kan også kobles på med litt confirmation bias, at de ikke drikker så mye. Det er ikke så mye rus, jevnt generelt i befolkningen av unge mennesker som det var tidligere.

Skummelt altså, synes jeg. Men det er jo også litt sånn at hver generasjon går litt sånn mot forgenerasjonen og går fra å realisere seg selv til å få hus. Det er litt å forvente, og det er mye av det. Det høres litt kjipt ut. Og så er det sånn... Det er jo veldig dumt at boligmarkedet er blitt slik at du må så tidlig inn for å få muligheten til å få noe særlig. Men det er et litt annet spørsmål enn med skole. Og så...

noe av utviklingen er god. Det er ikke sånn at det nye generasjonen var feil. Det er masse bra, men akkurat det her med stress, å være bekymret for hele fremtiden sin, jeg tror ikke man er mentalt klar for å tenke de baner som 14-15-åringer, og det gjør man sånn som det er i dag. Det tror jeg ikke er noe bra. Jeg synes at man har litt rett på å ha litt bekymringsløst barndom. Det tror jeg er en stor fordel.

Selvfølgelig mange barn har ikke det, men jeg tror ideelt sett så skulle man gjort barndommen ganske bekymringsløs, for jeg tror også det skaper mer lærevillig, mer interesserte, mer åpne mennesker, sånne voksne. Jeg tror et mål med å få opp unge

er jo ikke bare å få det inn i jobb også. Vi har jo avhengig av å få de her folkene som virkelig har risiko å søke noe til å lage firmaer, til å teste ut nye idéer, at vi lager internasjonale suksesser, finner opp ting. At vi har den gruppen der som er villige til å dra inn

samfunnet videre til neste nivå, skape arbeidsplasser, ikke bare ordne seg en bolig og en trygg jobb. Det er et veldig trygghetssøkende greie som jo, jeg kan ikke koble på COVID-19 greie, men det trenger vi kanskje å trenge. Det er sant, vi har mange gode eksempler av kjente folk som har gjort utrolig bra ting, som har ikke funket på skolen og droppet ut tidlig og gjorde sin ting, og så skaper de noe bra. Det er noe med at alt er sånn

Alt det beste i verden, føler jeg, de gode opplevelsene som du må reise for å få. Du må treffe andre mennesker fra andre kulturer og se ting som du aldri har sett før. Smake nye ting. Da på folkehøyskole og prøve noe som du aldri før har prøvd, bare fordi det er gøy. Det er viktig å ta vare på de tingene også.

Og det er veldig synd hvis det skal velges bort til fordel fra en sånn her jag, en sånn linjært jag. Du vet at du må få den karakteren på disse studiene, så må du komme inn der, og du kan ikke vente, for da kommer du bak i køen. Du må så så fort inn på boligmarkedet, ja.

Det er et kappløp, det er en slags kappløp da, hvor de som er villige til å stikke en annen vei og ta risiko, de blir ikke nødvendigvis så, det er ikke noe åpenbar belønning i andre ender der, med mindre du har kanskje noen i familien, eller at du har en sånn

skaper i deg som vet at du er trygg, du kan ta sjansen på det her, for du har ressurssterke familie i bakgrunnen som kan kovre for deg. Jeg vet ikke at det er de som har muligheten til å ha sjansen som gjør det, men ingen andre er villige til å risikere den

Jeg synes det er veldig trist når jeg ser barn som sliter med en eller annen, ofte bare skoleting, eller sliter med noe som helst, så lurer jeg alltid på hvor mye av de problemer, for det har jo god statistikk som viser at å ikke fullføre ungdom, videregående, karakterer og fravær og sånne ting, det gir negative utfall i livet generelt. Og det tror jeg på, men jeg tror hvor mye av de negative effektene er nettopp fordi du har

eller alle rundt deg bekymrer seg. Du merker jo på at folk rundt deg er bekymret for deg. Vi baller på disse problemene enda mer ved å gjøre det større enn det det er. Iblant er det jo, man vet jo det, at som voksen er det beste måten å løse noen problemer er å ignorere dem på, og bare drite i dem. Det funker iblant. Du kan ikke løse alle problemer. Det er veien til misslykkes fullstendig. Når du skal gjøre noe konstruktivt, så må du på en måte...

kunne la ting ligge og overse og glemme og sånne ting. Men barna, de får ikke, særlig de som sliter, får ikke fred. De skal konstant hjelpes. Det er med gode intensjoner, men det er sånn som han, Ole Jakob Mattsen, han er psykolog i professoren, som skriver mye om det her, generasjon, prestasjon og de ideene

Han viser jo at de som egentlig har det verst, det er jo på en måte de som har lav sosioekonomisk status, ikke de her flinkpikere som vi er så veldig bekymret for. Men de elitene, de flinkpikere type familiene, de setter jo standarden for de som er på TV, det er de som snakkes om. De drar jo på en måte opp standarden for hva som forventes, og er litt redde for at vi på en måte alle skal liksom

dra i den retningen, men det er ingen som egentlig har tenkt over at er det noen poeng å komme seg dit? Er det dette her vi vil da? Så det er sånn, alle følger flokken på et vis, uten at vi stopper opp og tenker at må vi nødvendigvis intensivere denne skolejaget da? Jeg tror det er ganske dumt ved å gå.

Jeg har ingen del sammen med oss at det er veldig mange dead ends innenfor høyere utdannelse. Det er så mange ting du hører om som foregår på høyskole og universiteten, hvor folk utdanner seg til ting. Hvor finnes det jobber innenfor disse tingene? Ofte gjør du ikke det. Nei? Nei.

Det er vanskelig, for det er jo for at folk studerer ting som ikke er umiddelbart nyttig, men det må på en måte være begrenset mengde. Hvis du skal ta filosofi, som jeg har tatt litt av, så er det kanskje litt poeng å gjøre litt sånn

Det er ikke noe poeng at alle studerer filosofi. Jeg tror alle kunne gått av å ha litt filosofi. Hvis man gjør det til noe livsnært, kan det være ganske nyttig og interessant å gjøre livet litt mer spennende. Men hvis du skal ta en masterfilosofi, så er det kanskje et poeng at du har en mindre gruppe mennesker som virkelig må jobbe hardt, slik at de som tar det virkelig har lyst til å jobbe innenfor dette, eller i hvert fall studere og prestere. Sånn at det er

Det er litt rart noe av ... Veldig mange jeg gikk sammen med tok medievitenskap-grunnfag. Det er veldig få som snakker varmt om det nå siden. Det er ikke noe galt med medievitenskap, men det er veldig rart hvordan ... Når man har gjort noe, har man en tendens til å forsvare sine egne valg. Veldig mange forsvarer ting de kanskje ikke ville forsvart hvis de ikke hadde selv hatt en personlig investering i hva noen der de forsvarer.

Er det ikke sånn at det er ikke vitenskap hvis med en gang du må legge ordet bak, så er det ikke vitenskap? Samfunnsvitenskap? Ja, litteraturvitenskap, filmvitenskap, det er jo soft sciences alt sammen. Ja, og hva er det for noe sånn at utdanningsvitenskap er jo i stedet en viss forstand, det er veldig mye av det som på en måte...

Og da kommer vi tilbake til det, det er veldig mye der som er veldig uklart, det er veldig mye påstander rundt skole, jeg husker når jeg tok lærerutdanning, så er det veldig mye der som er veldig tynt belegg for, men som sitterer mye, og det er veldig sånn,

Da kommer vi tilbake til historie, fordi vi snakket om at ting hopper og går litt, det er tilfeldigheter som ender med å bli samfunnet. Norsk samfunn i dag er en sum av masse tilfeldigheter, pluss en del intensjoner og folk som jobber hardt for ting. Hvis du leser skolehistorie, intervjuet er Kim Gunnar Helsvik på podcasten, om nyere norsk skolehistorie og skolepolitikk og sånne ting,

så ser man at veldig mye av det vi tar for gitt i skolen, det vi tenker at barn må gjøre ditt og datt og sånne ting, er jo litt sånn... Ofte er det en par personligheter som er sterke personer, Eva Nordland på 50-tallet som på en måte hadde mye ideer om skolen, og veldig mye bra og gode intensjoner. Men du får på en måte folk som litt sånn ut av det blå kommer og former veldig sånn grunnleggende aspekter ved for eksempel norske skolesystemer. Og så...

også nå er det liksom så, nei, nå er det kjempetatt flytt, og det er som skrev inn i lovverk, og det er blitt liksom, det er stort byråkrati som sørger for at det skal være sånn, men det er ingen som på en måte går tilbake og tenker at, men det kunne jo vært helt annerledes, og det er ingen ting som sier at dette er ultimatesystemet, vi justerer det litt smått, men det er veldig vanskelig å ende på de store tingene, men de ble til ved litt sånn historiske tilfelligheter, og det er litt sånn,

Jeg synes jo historien er nyttig fordi at det kan løse opp i de her antakelsene våre, og gjøre oss litt mer bevisst om at ting har ikke trengt å være akkurat som de er. Har du noen eksempler på noe som er veldig tungrådig innenfor norsk skolehistorie? Alt er tungrådig. For eksempel det her med at vi deler klassen inn etter alderssyn. For eksempel at du har første klasse, andre klasse, tredje klasse. Før var det jo veldig mye småskoler hvor ofte det var ett klasserommet og en lærer som hadde første tilsett.

eller noen sånne ting. Og det kan jo si ganske upraktisk på noen måter, men det kan også være veldig nyttig. Det er veldig mye sånn fådelt skoler som det kalles, som er sånn ofte små bygdeskoler, de få som ikke er lagt ned. Det er jo åpenbart en fordel ved å gå der også. Det er en sosialisering som er helt ulikt der du får en modern trinndelt skole.

I dag er det barn, sjetteklassing, jeg er ikke spesielt glad i å henge med femteklassing eller fjerdeklassing, og det er sånn små og ikke så kule som oss. Sjetteklassingene eller sjundeklassingene, de er der i måte kule og store, så de tør jeg ikke å snakke med. Så du kan få en sånn alderssegregering som egentlig ikke gir mening, og hvis du har barn som ikke er vant til det, så er ikke det noe rart for en sjetteklassing å henge med en fjerdeklassing. Så det er noe av den kultur vi skaper da.

Og det ser du veldig mange andre kulturer og sånn antropologi hvor de studerer urfolk og sånt, så er jo sånn type aldersblanding veldig sjelden. Barn generelt i all historie, som man fortsatt kan se hos jegere og sankre, de bor i flokker på en måte. Det er veldig mye av barnepasset skjer av andre barn. Og veldig mye av det sosiale som man lærer, lærer man fra andre barn. Og de små prøver å etterligne de store, og de store lærer omsorg og

og hjelper å passe på å bli voksne gjennom den prosessen, og sånn skal det liksom være. Og det er på en måte det vi er laget for, i små grupper naturlig nok. Så i stedet så har vi laget for det første kjempestore skoler med store grupper, der alle som du går sammen med er nøyaktig like gamle som deg. Og så må du lære det samme, alle må lære det samme til samme tid. Ja.

Og bare det konseptet gir jo ikke noen mening i seg selv. Jeg skulle ut og spørre om det motsatte, om det kom til å dra i mer retning at man setter, for etter å ha fått barn selv, å se hvor mye det har å si å bli født i februar, januar, kontra, november, desember, helt ekstremt. Jeg har en februar-jente og en oktober-jente, og så er det selvfølgelig mange

mye randomness mellom der, men det er bare å se modenheten på hva måneden har å si på når man er forberedt på skole, hvor kan man lese før man begynner på skolen som seksåring, hvor noen blir jo

sex først langt ut i skoleåret. Det er ekstremt stor forskjell på barn, og da ser du på idrett kanskje allermest. Det er jo en sånn statistikk på at de idrettsutøvere i visse landslager, eller toppskikter, er jo født mellom januar og april. Så jeg vil jo tro at man kom til å samle mye mer bolkvis da, av en sånn januar til mai, barn mai til august, sånn at man skulle...

at de skal ha med like forutsetninger. Og det har jo samme med særlig gutter født sent på år, har mye høyere andel ADHD-diagnoser. Det er jo ganske ny norsk forskning som viser det, så det er jo helt tydelig at det er en del sosiale kulturgreier som går inn i det vi tenker som individuelle problemer da.

I USA er skoleåret kalibrert til september, slik at før og etter september. I det minste er det kalibrert med skoleåret, som gir litt mer mening, kanskje. Men det er jo helt sant, en gutt som er født 29. desember og en som er født 1. januar, at de skal hende på to forskjellige trinn. Det kan jo funke greit. Ja, det kan, men du kan ikke forvente like forutsetninger.

Og sånn det eksempelet ditt med å dele inn etter måned, det er jo bare en dystopi. Det er jo ille nok som vi har det nå. Jeg er født 3. januar, så det er det som vil lite til, jeg er jo 14 dager for sent i tillegg, så livet mitt vil jo dra, jeg vil jo, jeg skulle si hermetegn, vært ett år foran i livet hvis jeg hadde blitt født en dag før da. Det er ganske spøtt å tenke på. Eller tre dager før da. Ja, ja.

Jeg tenker alltid at du kunne vært nå. Jeg tenker at jeg brukte det året på. Men det er jo spørsmålet. Det var ikke noe sånn 14 hestede foran alle andre, selv om jeg har født redd vaner. Men jeg hadde jo sikkert blitt fysisk mindre enn det kullet over meg. Jeg synes det, ja.

Men en viktig poeng med aldersblanding er at hvis du er en aldersblandet gruppe hele tiden, og ikke tenker så mye over, som femteklassing, tredjeklassing, så er det noe med at...

Det blir ikke like stor konkurranse. Du ser det jo når du spiller fotball med barn som er mange forskjellige aldre. Så vet jo sjetteklassingen at hvis han scorer på førsteklassingen, så er ikke han dødskul. Han er ikke dritgård i fotball for det. Barn er veldig klare ved aldersforskjellen, men det gjør jo også at konkurranseinstinktet blir litt annerledes. Det handler ikke om å konkurrere, det handler om å

spille sammen. Hvis du klarer å drible en som er myndig, så er du ikke så god. Hvis du klarer å lekeslås, og det er en fyr som forsket på det ganske nylig, han skrev en doktorgrad på lekeslåsing hos små barn. Han filmet og studerte barn lekeslås i barnehagen.

ganske små, to, tre, fireåringer. Han viste jo det at de eldre barna hadde sånn self-handicapping, de slåss på knærne, de var kjempeflinke til å justere seg, sånn at de ikke ble sånn der David og Goliath. Det han viste på en måte er at barn skjønner disse tingene her, og det handler ikke om å vinne, for da kunne han være fireåring, bare gruset toåringen ned i gulvet, og gått bort fra derfra, men det gjør de ikke. Lek er ikke å vinne, lek er å lære å sosialiseres og sånne ting.

og den fremmes nok absolutt hvis du har aldersplanning, for da er det ikke så mye bevissthet rundt

- Du er ikke så god i matte som en som er etter eldre enn deg. Det blir ikke det samme sammenligningsgrunnlaget som gjør at vi føler at vi må hevde oss. - Hvordan kunne vi løst det praktisk?

Jeg har jobbet i alternativ skole, i Montessori-skole, og der er det aldersplanning. Men jeg tror ikke Montessori er svaret. Jeg tror at aldersplanning generelt ikke gjør problemet mindre. Men jeg tror veldig mange lærere umiddelbart sier at det går ikke for det er så stress, for du skal gjennom pensum og det er så vanskelig å tilpasse undervisningen til flere trinn samtidig. Men der er det på en måte...

det kommer problemer av den tilnærmingen man har. Hvis man hadde hatt en annen tilnærming, hvor du kanskje ga mer rom til barnets egen aktivitet, så ville det forsvinne litt av seg selv. Men det er jo sånne kjempespørsmål som man har forsøkt veldig mye forskjellig opp gjennom tidene, og det finnes jo alltid sånne reformskoler og alternative skoler, og noen lykkes, noen går i dunken.

Noen går dårlig fordi de ikke har en god idé å basere seg på, men andre går dårlig fordi at hvis du driver med noe alternativt i samfunnet, så er det jo en psykologisk effekt av det at alle foreldrene velger å sende barna seg dit, versus det å la barna gå på den offentlige skolen, som er defaultvalget som alle har.

Hvis du sender barna dine på offentlig skole og det går dårlig, de sliter, de blir mobba eller ikke lærer å lese, så er det litt sånn

Du føler at det er jo kjempetrist, men det er ikke ditt valg som har forårsaket dette her. Dette skjer med noen. Men hvis du har valgt en alternativ skole og sender barnet dine dit, og det går dårlig, så er det litt sånn, oi shit, jeg gjorde en tabbe når jeg valgte det alternativet. Slik at du har på en psykologisk ulempe ved å gjøre noe alternativt, fordi folk er redde for å begå feil, siden det er sånn tross alt snakk om barn. Folk vil jo ikke eksperimentere med sine egne barn.

Så derfor stiller alle som forsøker å gjøre noe annet ekstra dårlig av den grunn. Og dermed er det veldig vanskelig å oppdage at det faktisk kan skikkelig finnes bedre måter å gjøre skole og oppvekst på. Fordi at alle folk kjører safe og gjør som alle andre.

Det er veldig forståelig fra en enkelt individ, men det er også veldig synd fordi vi kanskje misser en hel masse muligheter til å gjøre ting bedre. Det er jo det som du sier, siden du spurte om hva som er rigid. Hele systemet er jo rigid i den forstand at vi får ikke... Hvis folk tester ut noe som helst alternativt, så er det så lite alternativt at det fortsatt er innenfor veldig...

normale rammer, at du får egentlig aldri sett noen effekt av noe. Og det er vanskelig å forske på, det er vanskelig å virkelig teste ut noe ordentlig alternativt, og få noe data på det.

For det må jo testes over tid også. Du må jo sende folk gjennom helsen hele skolegang for å vite noe om hvordan det går. Du kan ikke bare ta et alternativt år og sende tilbake til vanlig skole, rent vitenskapelig, så går ikke det. Men så er det jo så veldig mye av det som er i skolen som bare er... Skolen som system, som du sier, den er jo ikke...

det er jo ikke som det er, for noen satser ned og tenkte nylig, hvordan kan vi lage et best mulig utdanningssystem? Det er jo bare en historisk artefakt, det blei som det blei, helsesystemet er jo også sånn, det er jo ikke som det er, for noen satser ned og fant ut at dette er den beste måten å organisere helsesystemet på. Det er jo bare en levning av, det har bare utviklet seg sånn. Leksene er jo fortsatt bare en sånn

henger vel igjen fra den tiden når det ikke var skole hver dag. Så fikk man arbeidsoppgave mens læreren kom innom og underviste noen dager, og så hadde man ting å jobbe med til man kom tilbake. Mens nå har man skole hele dagen, og fortsatt kan man jobbe mellom hver eneste dag med skolearbeid. Så det er

Det var jo åpenbart et kjempestort fremskritt å sende barna i skolen fremfor de jobbet. Før det så var det fabrikkene, og det var jo litt av grunnen til at man startet skolen, det var jo det å frigjøre barna fra fabrikarbeidet som var helt jævlig og beinhardt. Og en av bekymringene fra noen plasser var jo det at du fikk rekrutter til førstegangstjenesten eller i militæret som var allerede så forkrøptla og så dårlig fysisk form på grunn av at de hadde allerede jobbet i mange, mange år i

arbeid som ødelegger kroppen, slik at det var også en bekymring i det militære, at barnearbeid skaper en dårlig herr. Så det var helt åpenbart et fremskritt å starte skolen og få barna inn, men det betyr ikke dermed at bare fordi de kom fra noe dårlig og så ble det litt bedre, så betyr ikke at dermed vi funnet løsningen. Og det var veldig mye fokus på disiplin og skapet

gode arbeidere, gode adelydende arbeidere, men som du sier så er jo i dag behov mye mer på selvstendighet, og der tror jeg Norge gjør en veldig god jobb i dag. Norske elever er nok mye mer selvstendige enn de aller fleste i mange land, og det som jeg har hørt av folk som for eksempel i Kina så bruker de ofte i elevene som kommer utenifra, altså på universitetene, så bruker de ofte elever fra andre land inn der som på en måte, for de er mye bedre til å jobbe selvstendig og tenke litt sånn, sette i gang mens kanskje de elevene i Kina er blitt sånn mer

bunne, og de klarer ikke å ta så mye initiativ. Så jeg tror Norge mer enn mange andre land skal ha på ganske gode selvstendige trygge barn. Så vi er på en måte ikke det er ikke noe forferdelig ille, men jeg tror fortsatt at vi har mye ting vi kunne gjort annerledes som ville på en måte skapt både bedre hverdag for lærerne og hyggeligere dager for elevene.

Jeg tror ikke det ville vært noe sånn stilt dårligere når de først kom ut i arbeidslivet. Det er et poeng at man lager skolen litt for å få barna ut for gruvene og fabrikkene og redde dem, mens nå så ville jeg antageligvis tenkt at mange hadde hatt bedre av å være i fabrikkene enn på skolen. Da har det snudd seg at fabrikken er en trygg plass der du kan lære et håndverk og

Kanskje. Som du virkelig kan være interessert i da. Men skolen er en plass som du virkelig kan lide, og mange gjør det jo gjennom hele skolegangen, lide seg gjennom. Og alternativet, eller det alternativet da, å kunne gå til fabrikken og være der i stedet og gjøre noe som du kanskje er flink på, noe som du trives med og som du mestrer, det er jo borte. Så jeg føler litt også at vi har en sånn situasjon helt, og jeg er fortsatt enig at det norske skolesystemet er nok antageligvis et av de beste i verden på

på mange måter, og da ikke målt det på en måte PISA-testet og sånne ting, men mer i form av hvor stort stress det er, arbeidspress, og hvor flink vi blir til å lære barn og unge til å bli selvstendige, og

gode samfunnsborgere, men det er likevel mye som ikke funker, og det er for rigid. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan du hører så, det er sånn ting, jeg er så vant til å tenke i tankene om hvordan høres det ut for deg, liksom bare sånn umiddelbart, altså disse tingene, er det sånn fremmed, er det rart, eller gir det mening? På hva da, tenker du? Den type...

en sånn kritikk av skolen da om det liksom gir mening det er ganske nye ting for meg jeg har en jente som går to år på skolen nå og jeg har fortsatt ikke jeg vet veldig lite om skolesystem og skolepolitikk og den type ting også så er det jo tillegg da at jeg har ekstremt selvstendig så det er nesten veldig lite oppfølging

oppfølging. Det trengs å gjøre for hun slipper å henge over skuldrene og sørge for at alt blir gjort. Så det er veldig pliktoppfyllende. Så for meg virker det jo, det er to ting jeg, hvis jeg skal tenke på hva som kan være et problem med skolesystemet, så er det to ting jeg tenker på. Det ene er, er det rigget for at

Eller det er jo mye som tyder på at jeg er rigget for at veldig mange gutter sliter i systemet, og at det favoriserer jenters tidlig intelligens, at det er de som er de store vinnerne i det lange løpet, at de ser at det er noen skjevheter der, og så er det det her med iPad da, som jeg synes virker for meg komisk til tider. Det er noen ekstrem oppgaver, for det er sånn

du følger med to instruksjonsvideoer på hvordan du skal flytte dokument gjennom tre forskjellige apper så arbeidsflyten skal gjøres i et tredje program, og så skal det hentes opp i et program nummer to, og så skal det legges inn som et vedlegg i program nummer en. Det er bare sånn, du kunne egentlig bare tatt et ark og skrevet svaret og regnet det ut der, tatt bildet av det og sendt det av går, eller levert din bok av dagen etterpå. Det er de to tingene som jeg egentlig tenker på først, når jeg tenker på

skole. Ja, altså det er jo generelle greier da, det er både vanskelig å se hvordan man, jeg kjenner selv at det er interessant å spille inn podcast, for du kan høre deg selv snakke om noe for et par år tilbake, det er ikke ofte jeg hører på gamle podcaster, det er veldig sjeldent, men iblant har jeg gjort det bare for å sjekke ut noen ting, og da kan man se, åja, jeg har jo endret mening om disse tingene, slik at det er en slags timestamp i livet ditt på en mening, og

Vi er veldig blinde for hva meningen er og i hvilken grad den forandrer seg. Du kan egentlig føle som om du aldri endrer mening, men så innser du at det er ikke sånn at du senker lyset sakte så ingen merker at lyset endrer seg. De er blinde for sakte... Når det gjelder skole har jeg for min del hatt noen aha-opplevelser. Oi shit, min mening er jo helt avvikende fra veldig mange...

Og så blir jeg bekymret for at enten er det jeg som har blitt kokol, og nå har jeg begynt å innbilde meg i ting, eller nå har jeg gått meg bort i noe sånn...

Jeg håper det er en sunn impuls, at hvis man kjenner at man står på siden av konsensus på noe, så bør man spørre seg om det er jeg som er problemet, eller er det jeg som tar feil, eller er det kanskje noe i det her. Og så tror jeg at når det gjelder skole, så er det jo som du sier, at flesteparten tenker ikke så mye over det. Det er ikke sånn at man tar litt fyt, og man har gått der selv, og det gikk jo helt greit, og det går jo veldig gøy med de aller fleste, og det er veldig supert.

Så jeg tror på ingen måte at man, og jeg har veldig sympati for alle som står i det systemet og sånne ting, for det er ikke alltid så lett, og det er mye frustrasjon blant lærere nå av mange årsaker. Så lærere er jo super positive og ønsker å virkelig gjøre det beste, men jeg tror det er mange som føler seg litt fanget av et system som ikke alltid...

Det er veldig frustrerende å kjenne at du ikke er den personen du skulle ønske du var, eller er, og kan være. Det med vold i skolen og sånt, det er vel noe som det ikke så ofte man leser om det, men det er også en virksomhetsproblem at det er mye mer handlingslamma i forhold til...

typisk skoler både i Oslo og Øst da, hvor det er bare hører sånn helt rystende historier på oss, og så prøver jeg å tenke sånn hvordan faen hadde jeg hatt om han tenkte her selv da, sånn hvordan greier man å holde seg selv, blir man redd, eller blir man pass, altså blir man aggressiv sånn mer og mer og blir man sånn bitter over ting, og blir man

eller blir man, altså hvordan håndterer jeg det? Det virker som jo helt absurd når du har sånn svære ungdomsskole eller videregående elever som kommer opp i ansiktet ditt og som burde vært helt fjernt for noen ti år tilbake med tanke på

hvor mye makt lærerne hadde før i tiden, og hvor disiplin og hele den pakka der. Ja, men da er du tilbake til hvor du kunne true med fysisk avstraffelse. Ja, i ytterste grens. Og det var jo mye av det. Jeg leste en bok om skikkelig skole i Kansas ved 1870-80-tallet. Det ble slått og sparket. Det var ikke måte på. Mye jævelskap som

lærerne begikk mot elevene. Det er liksom to ender av en voldsakse der, at det er

Hvem er det som sitter med? Jeg føler at lærerne er i en definitiv vanskelig posisjon med tanke på hvordan de kan forsvare seg fra det, hvordan de skal kunne gå på jobb uten å ha vondt i magen av hva som kan hende. Og elever er ekstremt beskyttet virker det som. Hvis ikke det kommer til noe sånn helt...

og kriminelt, så er de ekstremt beskyttet av systemet og alt mulig. De er beskyttet mot sin egen domskap også. Hvis du er kroppsøvningsleire og skulle være uheldig å sette ut trampetten i gymsalen, og en eller annen tullete elev bare hopper rett i veggen, så er det lærerne som får skyld, og som blir saksagt, for den hadde jo satt en trampette. Og sånn er det jo faktisk. Så man er beskyttet på hele linjen.

Men du løser jo ikke med å gi lærerne mulighet til avstaffelse, for problemet er jo ikke at de ikke har nok makt, for det er jo fint at man ikke har... Det er jo kanskje respekten man savner litt, hvordan dyrker man det da, vet du?

det er jo ofte, så jeg vet ikke om du var helt innledningsvis inne på at vi legger veldig mye på at nå må skolen ordne opp dette. Skolen må lære de verdier, skolen må lære de seksualitet. Foreldrene har liksom på en måte viska ut sitt eget ansvarsoppnål. Mange ting. Det kan gå tilbake til det med voldene, men det med at skolen skal fikse mer og mer er jo en kjent greie. Du ser det i alle de her stortingsmeldingene og

reformene, så er det som skolen skal fikse, for eksempel sosial mobilitet og gi alle like muligheter. At skolen skal gjøre det er jo egentlig litt absurd. Det er nok mye som yrkespolitikk for hvordan vi legger opp arbeidsmarkedet, skattepolitikk, boligmarkedet, alt dette har minst like mye å si. Jeg tenker sånn i USA, hvor så mange

barn leve i familier hvor de ikke har helseforsikring, de foreldre som sliter med for eksempel helse av den grunnen, så er det at du har blitt ruinert fordi du fikk kreft. Hvis

Hvis du har et barn som lever i den slags omgivelser, så kan du ikke forvente at skolen skal kunne gi det barnet like muligheter. Det er et feil fokus å snakke om sosial utjevning og skole. Skolen har nok en mye mindre rolle. Det er ikke en kritikk av skolen, det er bare at man kan ikke forvente for mye, for da undergraver man det man faktisk kan gjøre.

Jeg tror man burde si at dette må fikses på andre plan enn skolen. Og det her med vold, at du har elever som utagerer, det er en bieffekt av det, at skal skolen løse det også? Der har vi gettoffiseringen og forskjellig, at du får en sånn kjempe... Nå snakker vi om fritt skolevalg, Simon Malkenes var veldig på det her med Oslo skolen, og hvordan du fikk en A- og B-klasse, for du har de som kan velge skole. Fritt skolevalg er egentlig for halvparten sikkerhet.

Og så får du de skolene som har de elevene som måtte bare dra der de måtte. Og det er masse nyanser i den debatten, men det er åpenbart at noen elever føler seg ikke spesielt godt ivaretatt av noen, og at de da gir litt fanen, det er ikke så veldig rart. Ja. Det er veldig komplisert. Ja, men det er jo...

Jeg hører jo så mange historier om lærere som sier at på en måte samtalen med foreldre og foresatte nå har blitt vanskeligere, fordi de krever mer og legger mer skyld på lærerne og stiller høyere krav til skolen. De også føler at skolen skal ordne ting som de burde ha ordnet. Det er grunnen til at jeg har liksom

Det jeg nevnte for Lars, at jeg lagde en liste over ting som jeg ikke synes burde eksistere, som jeg begynte på. Og dårlige foreldre er jo på den lista. Så måtte vi nyansere litt når vi pratet om det. Men det er mange foreldre som ikke gjør så veldig god jobb, og det er jo ikke...

Det er jo lett å si årsakerne til det ofte i samfunnet, men skolen kan ikke fikse det sånn umiddelbart. Den er ikke laget for det, i hele tatt. Men jeg tror også mye av det kunne vært fikset med å faktisk tilby en annen type skole. At

For eksempel, elever kunne gjøre litt mer som de ville. Lære det de ville til den tiden de ville. At man kunne ut og jobbe mer i stedet. Ute i lære. Spre seg litt, rett og slett. Ikke samle alle sammen på en plass der du ikke har lyst til å være. Ja, det er interessant det der. Det er vel frykten for at man skal...

at det skal bli disse nivåene og hierarkiene, eller hva som er med status. Det er det som holder igjen at hvis man bare sender inn alle i samme rom med de samme forutsetningene, eller de har ikke samme forutsetninger, men med de samme mulighetene, så får vi bare se hva som kommer ut i den andre enden. Det kan ikke skylde på oss, for her har alle vært innom det samme traktet på en måte. Ja.

Det er jo den misforståtte rettferdighetstankegangen, at rettferdighet er at alle får det samme. Det er jo ikke en ekte rettferdighet, vil jo jeg argumentere for, at folk får det som er tilpasset dem, den enkelte. Da er det rettferdig. Og når alle går inn med forskjellige forutsetninger, så er det ingenting rettferdig med...

Man har selvfølgelig en viss grad av indeling i skolen også. Du får en matematikkbok kanskje med rød, grønn og blå matteoppgaver som er nivåindelt, og så er det sånn at da kan du jobbe på ditt nivå, ikke sant? Men

Men poenget er at noen burde slippe hele matematikken. Det ville vært rettferdig da. Det er noen som vil innrømme og si at jeg var en jækla latsad. Jeg burde ha blitt presset litt. Jeg skulle ønske at noen presset meg mer. Det er jo sant, men jeg tenker at folk har sånn idé at hvis du ikke innen 18 kan din brøk og din grammatikk, så har du løpet kjørt. Men det er jo noen eksempler på mennesker som har gjort masse stort som ikke...

kunne disse tingene ved 18 eller 20. Slik at det er noen som tar utdanning senere, og Darwin som fikk ikke styr på skriveringen før han var oppe i 20-årene. Folk vil ha en ting, men de ser ikke det. Det er veldig mange mennesker som har klart det helt fint å få de tingene senere. Selvfølgelig er jeg også helt enig med det er skummelt å skape nivådeling og hierarki hvor noen får gå på idioten og sånn...

for en sånn annerledes ut... Det er ikke det vi vil ha, men vi må også innse at antagelig er det lurt å tilpasse oss mer og se at det er individuelle forskjeller og respektere de har en veldig positiv effekt, for det viser også respekt for individet. Vi kan også respektere individet for mye selvfølgelig. Vi må presse dem og vi må på en måte gi dem litt utfordringer, men

- Det er jo blant så kan man si at dette er ikke nødvendig for deg nå, ta det om et par år, jeg tror du klarer det seg like bra. - Hva er det mer velkelige fag som man gjør veldig mye senere på videregående, at man plukker ut mer fag som er egnet? Ville det vært et sted å begynne?

Det er vanskelig å si. Det beste minnet fra ungdomsskolen var medievalkfag, hvor vi bare satt jeg og to kamerater og skrev manus i et lille grupperom, og så laget vi noen skikkelig kødende filmer. Ja, det gjorde vi også. Det var strålende. Hvis jeg skal si hva jeg lærte mest av i barndommen, så er det å lese Rignes Herre, spille rollespill, lese Star Wars-bøker på engelsk og lage film.

Det er det jeg husker. Jeg kan godt høre at det er fullstendig feil. Jeg lærte sikkert mer enn jeg trodde i skolen også, men det sitter veldig tydelig læringssituasjonene utenom skolen. Så er det også et poeng at hvis du kommer for sent i systemet, det er muligheten til å velge på den måten for eksempel, så ...

så har du antageligvis vært ganske sånn, du er ganske satt da, og det er jo en ting som vi merker på universitetet på Oslo Mett for eksempel, når vi får en student til der, så har vi en sånn forventning om en grad av selvstendighet

som de ikke har, fordi de har faktisk blitt gjetet gjennom en veldig kreit løp gjennom hele videregående. De har aldri lært å være selvstendige, og så skal de egentlig plutselig studere helt selv. Så ventning er at de bare skal komme og få kunnskapen, og vi skal bare fortelle dem hva de skal gjenta på prøven. Ja, ikke sant? Det er en gjengivelse. Vi vil at de skal kunne gjøre det. Og

Og hvis du da tenker at du begynner med litt studieforberedende til studentlivet i videregående, så tror jeg det er for sent. Du må starte tidlig. Du må egentlig lære og erfare at læring kan og kanskje bør være på en annen måte enn at du bare får servert kunnskap du skal hoste opp, og så bli testet på det en eller annen gang. Det er også sånn typisk sånn der... Jeg husker alltid tilbake igjen på...

Det var aldri de jeg anså som de aller, aller smarteste som stakk avgårde med de høyeste karaktersnittene. Det var en gruppe av smartingere, og så var det de som var skolesmartere, som var ekstremt gode på prøvereksker. De var gjennomgående, husker jeg, alltid gode på å notere, gode på å organisere, veldig ryddige, og hadde veldig god ukommelse, og kunne gjengi pensum og læreplaner, og var veldig gode til å få... De var gode på å få gode karakterer, rett og slett. Og så var det jo sånn...

- Jeg har hatt samtale med de her gutterhenterne, og har jo kunnet si det, så det er liksom ikke noe forventelig som at de her er sånne mennesker som kan mekanisme i verden, og som ligger noen nivåer over deg på alle fag, men så er det sånn at det er

Det er ikke noe tyngde der annet enn at de er jævlig skoleflinke, mens de smarteste har kanskje et mye mer dynamikkspenn i sine karakterer. Ja, men så er det også det at intelligens er også litt det å skjønne samfunnet rundt deg. Det er en veldig morsom forskning som viser at unge barn som skårer godt på kognitive tester ofte lyver når de kan komme ut av situasjoner. De er raskere til å lyve for å komme ut av en kinky situasjon. Og det er sånn der... Street smart.

Hvis en skikkelig smart 15-åring skjønner at her er det ingen vei utenom skolen, så er det smart å bare gjøre det som lærerne ber om. Slik at den smarteste eleven vil ikke hive seg på å ta selvmord. Du kjemper ikke mot et system du ikke kan slå. Det er også intelligens. Men med barn og lyving, det er veldig rart at vi

Det er veldig mange som lyvingslig har knust et glass eller gjort noe galt. Hvis du ikke sier noe, så slipper det å gjøre noen spørsmål. Hvem gjorde dette her? Så er det ingen som innrømmer det, og så slipper alle det. Men hvis du innrømmer det, så er det ofte konsekvensen at du får straff. Da sender du signaler om at ikke innrøm dine feil, for da får du straff. Slik at

Mange har en instinktiv greie at hvis noen innrømmer at de har gjort noe galt, så må vi straffe dem. Men da legger du et insentiv at du forteller alle rundt dem at hvis du er i denne situasjonen igjen, så ikke innrøm dine feil. Og det er jo absolutt ikke noe vi vil ha. Ja.

Det er det samme med grunnleggende barneoppdagelse, på en måte. Hvis du vil at barna dine skal komme til deg og si for henne at det er noe som er galt, så er det jo helt grunnleggende at du kan ikke kjefte på ditt når du gjør noe galt. For da slutter de jo å si fra. Det er jo det samme med om du skulle oppdage en hund, det er akkurat det samme der. Hvis du vil at de skal komme til deg

til det, og du begynner å kjefte på den fordi den ikke kommer, jeg har i hvert fall ikke lyst til å komme du må gi dem god bit det er det som gjør at de kommer jeg har problematisert sånne overlojalitet overfor døtre mine, for jeg vil at jeg har prøvd å lære dem til å bli litt konspiratoriske mot oss, at de samarbeider og ikke, jeg vil ikke at de skal tyste på hverandre jeg vil ikke at de skal snisje, jeg vil at de to skal være på lag og kunne liksom kunne vri litt på sannheter og dekke for hverandre det synes jeg er mye mer gøy at de to har at de to setter heller sitt søsken

søskenverdier foran det å snakke sant til foreldrene. Så mye en gang de kommer og snitser på hverandre at den ene har gjort noe, så sier jeg det der, det er ikke noe gøy. Sladring, det vil jeg ikke høre noe av. Jeg vil heller at jeg skal spille på lag. Det er sånn der overlov. Da har det nesten vært sånn der at

Hvis du får overlojalitet tilbake, at de forteller deg alt. Det er en smerteterskel der også. Hvis du har en sånn, og så oppdrar et barn som bare er nesten sånn

som angir folk, som bare angir opp til systemet, hvis foreldrene er systemet, så er det sånn at de tyster på alle andre, om det skal være til skolen, eller myndigheten, eller politi, eller hva det skal være. Det er ikke den mest populære eleven i klassen. Vi har manglende sosiale ferdigheter, hvis du går rundt og tyster på alle rundt deg. Men det er jo et poeng det du sier, for det er

Det skolen lærer vårt er å bli flink på skole. Ikke alt i livet er skole. De som gjør det best på skole er de som lærte det best. Det er ikke alltid noe godt mål på hvordan det funker ellers, hvor flink du er sosialt, hvor godt menneske du er og hva du kan gjøre i verden. Du har bare blitt flink til å spille i det systemet. Jeg taler bare om orsommene hvor det er kron og mynt-

En annen tester en annen nafs, og så sier han at det er en kron-mynt-situasjon, og så har det blitt mynt 100 ganger på rad. Så er det liksom, hva blir det neste kaste, tror du? Blir det mynt eller krone? Hva er sjansen for de ene eller andre? Og så sier den skoleflinke, 50-50, det er det alltid. Og så sier den stridsmarte bare, nei, mynten er rigget. Og det er jo det riktige svaret, å holde den oppenbart. Så det er...

Det er vel egentlig poengtert satt på spissen, de to tingene, er det ikke det? - Det spørsmålet er klassisk. Jeg har satt og sett Stanford 10, et standard IQ-test, standardisert testing som de bruker i USA veldig mye, som er basert på de gamle IQ-testene fra 1920-tallet.

Og de er jo veldig på det der med å stille lure spørsmål for å sjekke kognitivt... Det er diverse evner, men nettopp... Det er antageligvis ville vært riktig at... Ja, 50-50, ikke sant? Så det er veldig usosial forståelse av kunnskap. Det er ikke noe sånn å ta hensyn til at... Det er praktisk, ja. Ja, ikke sant? Så...

Det er veldig mange elever som blir veldig irritert, for dette spørsmålet er så irriterende dumt. Jeg ser jo hva som er svaret, jeg ser hva de vil ha av meg, men det er irriterende at de skal spørre seg om hva mitt i kronglete. Det er jo et eksempel på noe som også vil kunne skape trøbbel inn i vitenskapen. For eksempel, hvis du tenker på det sånn poppesvarte svanet,

eksperimentet da du kan motbevise en påstand med en observasjon altså hvis du påstår at alle svaner er hvite så kan den påstanden bli motbevist av å observere en svart svane

Men så er poenget at det ikke er nok som andre vitenskapsfilosofer har påpekt. Det kan være at du burde se etter pøblen med en sprayboks, med en svart malingssprayboks. For noen ganger er det det. Og hvis du kun går inn med sånn rent... Jeg synes du mangler det å kunne ta det perspektivet.

Som i det kronmynte-eksempelet, så stiller du gjerke mye dårligere inn i rent vitenskap og kunnskapsfortolkning. Det er mange av de som går i sånne klassiske feller i vitenskapen, der de

og overgeneraliserer resultatet, så er det for dårlig til å se usikkerheten som finnes i mange av detaljene. Det er det man lærer fryktelig lite av på videregående. Man blir veldig god på teorien, men det er veldig få som bare tar inn i ...

økonomijobber og finans og sånt, og hvor lite verdt den teorien er. Du må forstå tingene, men alt der ute handler jo om praksisen og erfaringen du bygger opp, og hvordan du skjønner hvordan ting spiller. Og det er jo...

Det er jo to helt vitt forskjellige... Var det en annen analogi jeg så på? At på skoler skal du lære deg å tenke innenfor boksen, mens utenfor skoler skal du lære deg å tenke utenfor boksen. Det er jo også poengtert sånn at det er to forskjellige verdener. Ja.

Når du snakker med folk som jobber som bedriftsleder og sånne ting, så kan du spørre hvordan det er å få nye ansatte igjen, hva er det som skaper problemer, så er det veldig ofte det at det er flinkiser inn som er veldig dårlig til å innrømme feil, eller spørre om at...

For eksempel, du gir dem oppgaver, så nikker de og så går de og skal begynne å jobbe. Og så viser det seg to uker senere at de skjønte ikke hva du sa, og de vet ikke helt hvor de skal begynne. Men de turte ikke å si fra om det der og da, for de var redde for å fremstå som dumme eller sånt. Og det er noe dyskefremlig sånn, hæ? Hva mener du? Skolen er veldig dårlig til å skape sånne ferdigheter. Det er sånn John Holt skriver om på 60-tallet, at skolen skaper en sånn holdning hvor det beste er å kunne det, det neste beste er å la seg kunne og slippe unna med det.

Og det gjør det. Hvis du har hørt deg komme ut fra muntel-eksamen og si «Shit, jeg kom igjennom, jeg fikk en firer, jeg kunne ingenting, jeg klarte å snakke rundt sensor, jeg har vært sensor selv på ungdomsskoleprøver og sånt». Det handler ikke om hva du kan, det handler om hvordan du fremstår. Og det er jo...

Du vil ikke ha en partner som tenker sånn for eksempel. Du vil ikke ha en, hvis du skal være, skal ha en familie, liksom ha en partner som oppfører seg sånn og tenker på den måten. Du vil jo ikke ha det, og du vil ikke lære barna dine å gjøre sånn. Du vil selvfølgelig lære barna dine om at i visse situasjoner så er det faktisk ganske greit å lyve, for det er ikke alltid, alltid, alltid lurt å si i sannheten. Men du må på en måte ha litt sånn street smart-

Det er pusser det der, at det nesten, hvis du ser bort fra hard science-ene, det harde vitenskapen, så er det jo nesten at du må bruke fotballspråk. Du må banke høyskolen og universitetet ut av det nyansatte for å få inn jobben, og så få de til å glemme det der

det riktige måten å gjøre på å bare få de bankede skolegreiene ut av deg i det du begynner for å få de i den virkelige verden. Riktig ganske. Og så er det en morsom ting, Brian Kaplan, en amerikansk økonom som skrev en bok for et par år siden som heter The Case Against Education. Han er veldig sånn...

veldig økonom tilnemming på det her, men han har veldig mye gode poenger. Han sier blant annet at høyere utdanning er det eneste produktet hvor kunden blir glad hvis de får mindre av produktet. Så hvis du får beskjed om at dagens forelesning er avlyst, så jubler alle igjen.

Hvis du går inn på butikken og kjøper en sjokolade, så sier de at du får ikke en sjokolade, så blir de forbanna. Mens studentene har en litt annen holdning til det her, og det er selvfølgelig mye mer der, men det er noe rart med at du betaler dritmye for noe som du egentlig gjerne synes at du blir glad av hvis den forelesningen er avlyst. Det er mye sertifisering i det her, er det ikke? Ja. Vi snakker mye om dette på min jobb, der man liksom

Vi blir sikkert litt desilusjonert etter hvert også, men som man er glad i faget sitt og sånn, men vi håper liksom alltid tror at når det kommer studentene og skal, de har jo lyst til det mer, de har valgt det selv, så de kommer jo til å møte opp, selv om ikke undervisningen er obligatorisk, så kommer de til å komme, så vi trenger ikke gjøre noe obligatorisk, ikke sant? Men så viser det at man må jo det, og det er en standardstrategi da, at man må gjøre ting obligatorisk for å sørge for at studentene kommer, hvis ikke så

kommer de ikke, for de blir bare glad hvis de blir avlyst, de har ikke det men det er altså nok en gang poenget at de har jo aldri lært å

De har aldri valgt selv. Det er første gang for mange at de virkelig velger noe selv, og de gjør bare det samme. Samme som videregående. De bare forventer å møte opp det er noen kjedelige ting, så skal de sitte og høre på noe som de egentlig ikke har lyst til å høre på, og så skal de hoste opp dette på en eksamen når det blir testet etterpå. Så er det ikke sånn det burde være. Masteroppgaver og sånt også. Jeg har jo sittet og hørt noen masteroppgaver i, jeg skal ikke si mye nå, for det er litt for ferskt, men det er altså sånn.

det er ikke mye fornuftige greier å hente ut av de snakker ikke jeg skulle være sånn faglig observatør jeg skulle ikke ha noe å si for dem jeg skulle bare få høre på hva de hadde greid å forske frem for dette temaet som jeg er interessert i

Og da var det jo, de snakket jo bare til sensorene som, du hørte liksom at de er, de vil bare, de pliser sensorene med den, med hele sånn måten de har tenkt på, hvordan de har lagt det frem og hele greia og det sånn.

og veldig mye sånn, hva heter det, lingo. Mye lingo. Ja, en sånn name dropping, du passer på å referere de riktigste tingene som du vet at du skal referere, de viktigste kildene og sånne ting. Og det er jo sånn poeng at ...

Man har jo alltid lært å tørre å være annerledes, for man får ofte ikke gode tilbakemeldinger på det. Du blir ikke berømt for det. For det man forventer i skolen, så er det mye basert rett og slett på å gjengi det riktige svaret, eller det vi forventer at du skal gjengi. Ikke en sånn kreativitet der du tester ut noe, og kanskje går det galt, men så blir du berømt for det du prøvde, og kanskje du kan gjøre det på denne måten neste gang. Sånne ting. Og sånn er det jo...

Det er jo det, altså hele det greiene med å innrømme feil også, som er en del av det, som også skolen hadde vært mye, mye bedre hvis den bare hadde

lært elever verdien av å innrømme feil, og ta feil. Det er jo gjennom å gjøre feil at man lærer seg det som er viktig. Når jeg jobber med idrett og sånne ting, så vet man jo at det er gjennom å gjøre ting feil at du til slutt kommer frem til riktig bevegelsesløsning, mer effektive løsninger og blir flinkere. Det er den eneste veien å gå. Hvis du bare gjør ting riktig hele tiden, så stagnerer du. Og

at vi er for dårlige til å lære på det. Det er så få risikotakere som får oppleve det, det der med å gjøre feil, og det er ofte morsomt at de gjør ofte feil på feil på feil på feil, og går konkurser, eller de prøver på nytt, eller starter opp noe nytt her, og så får de til til slutt etter å ha feilet ekstremt mange ganger, da har de vært tapere ti ganger, og så blir de vinneren en gang som tromfer alt det, men den reisen vil ikke de fleste gjennomtrø. Og det er, jeg tror det, nå hadde jeg et eller annet på,

på tungvei, men jeg forsvant. - Ja. - Ja. Tenker du kanskje du skal ta en kapp dotur? - Ja. Jeg skal faktisk på fotballtrening om halvtime. Så jeg må faktisk begynne å runde. - Ikke noe problem for meg altså. - Det var bra du sa frem med dobbelt sykdom, for det kjente dere knæ på skjærleire. Men vi glemte jo pilsen din da. - Ta en dotur og så en kapp pils. - Hvis det er halvtimen. - Eller når vi må følge med å dra.

Jeg må snikke om ti minutter sikkert. Da er det bare... Det er en hyperunøyte. Du må ikke så mye. Nei, for vi kan jo begynne å runde av. Det er...

viktig trening i dag, det er jo startet opp igjen nå vet du, nå er det hvis vi får til neste gang så kan vi jo knekke en pils alle sammen her kanskje, hvis vi er samlet da, så å ta en liten lenger økt gjerne det altså, gjerne det, det har vært veldig hyggelig synes du det funket overraskende bra med tre stykker, jeg har jo ikke gjort det her før

Nei, vi er vant til å kjøre sammen. Ja, dere gjør det over Zoom, sa dere just det. Det var jo litt interessant da. Ja, vi har hvertfall gjort det de siste halvandre årene. Men vi er jo vant til å prate sammen. Det var jo derfor vi startet opp. Hvorfor startet du opp? Var det den klassiske dette her kan du bli en podcast, Lars? Vi har så mye bra samtaler sammen. Det var ikke det at vi syntes at vi sa så mye viktig på en måte. Hvordan var det egentlig det startet da?

Vi hadde liksom hørt litt podcast, og så hadde vi bare lyst til å teste det ut. I 2015, det var ganske tidlig på da. Ja, første innspillte var i desember 2014. Da spilte vi inn noe for første gang. Vi tok ikke en halvår før vi kom inn.

komme oss i mål da, begynte å legge ut begynte å teste ut da men jeg tror kanskje vi sa noe sånn som at vi leser oss opp et tema, og så prøver vi å se hva som skjer hvis vi snakker om det en time det er liksom noen eksperiment da hva skjer hvis vi leser oss opp på noe og diskuterer det så ser vi om vi endrer mening da så det var liksom målet å presse inn meningsendringer jo men i tillegg så har vi ofte snakket om dette med at

Man kan erfare å bare gå og prate om noe, og så tenkte jeg at dette her hadde sikkert vært interessant for andre om de hadde hørt det. Ikke fordi man tror det er så viktig, men bare fordi du kanskje, du kommer frem til ting da, mens du prater, som du ikke hadde kommet frem til utenom, og som kanskje blir sagt høyt på en måte som tenker at det var egentlig en fin måte å få sagt det høyt på.

Det har også vært en del av det, bare å ta opp ekte samtaler om ting. Dere to er jo analogien til Joe Rogan, at det er to smarte mennesker rundt et bål, og så kommer en tredje person som er litt yngre og bare får lov til å høre på hva de voksne prater om. Og det er jo essensen ofte av en podcast, at du blir en tredje person som får lov til å høre på en

på en spennende samtale om et eller annet. Det kan være hva som helst. Du blir litt sugt inn i det uansett hva trikken er, hvis det er interessante mennesker. Det er den følelsen av å lytte på en åpen samtale hvor du føler at alt kan skje her og folk kan endre mening. Også det at det ikke betyr så mye hva som skjer underveis, og man trenger heller ikke komme noen sted. Det er den litt ydmyke holdningen til

hvor mye og hvor lite man kan. Man burde jo blant, særlig når man tar opp noe som man ikke tar opp, merke bare underveis i en setning eller i en samtale at jeg kan jo mindre om dette enn jeg trodde. Ikke som Alderstein da, sånn der du velger å bli. Det er jo sånn, folk har en sånn

som er helt nybegynnere, de tror de kan masse, og så etter hvert som du blir mer og mer flink på noe, så innser du hvor lite du kan. Eksperter er eksperter på hva de ikke kan. Det er veldig sunt, men jeg tror veldig mange folk

Kanskje nettopp fordi man ikke har tid til å sette seg ned og virkelig prate om ting. For jeg tror det første, et tegn på en god samtale er at du ikke har snakket så lenge at du har begynt å innse at jeg har vist noe å lære her. Og det er det som er idealet. Hvis andre liker å høre på det vi sier, så er det forhåpentligvis fordi det er tydelig at vi har en sånn holdning til det.

Det var det gøy å snakke om neste gang, at jeg føler jeg har veldig lite sterke meninger om ting lenger, i forhold til før. Jeg vet ikke, det er ofte sånn som med skoler for eksempel, de har ikke noen sterke meninger rundt det. Alle de tingene jeg oppdager at jeg

det er andre mennesker som sitter på mye mer kunnskap og innsikt på det. Det virker for meg absurdt at jeg skal ha veldig mye sterke meninger om mange av de gjestene jeg har på besøk, og så får jeg sånn peper av lyttere som bare, du har mye pushback, og du må stille harde spørsmål, men av og til er gjestene bare at de har lyst til å lytte og høre hva de har å si. De er kanskje ikke enige med de selv om de er innfelt, men jeg har mest lyst til å få fram deres perspektiver og ideer og tanker, og så er det

og jeg har ikke noe sterke mening utenfor, eller et godt eksempel på det er jo det her med boykottet av Qatar og OL og denne debatten her. Jeg har ingen sterke men jeg er veldig interessert i det og det er en dag som jeg merker at jeg er overpå og sier ja faen, vi kan ikke bare gi dere støtte for boykottet og så ja faen, kanskje vi bare skal sparke politikken utenfor fotballet og sånn at jeg skjønner at man kan man ikke bare gjøre det og så er jeg litt veldig frem og tilbake på jeg har ingen sterke stampunkter på det men jeg synes det er veldig interessant. Ja, så er det det at vi

Nei, det er helt supert å ha den holdningen at vet du hva, dette kan jeg ikke noe med, jeg skal ikke ha en mening engang. Det er ikke noen poeng å ha en mening om noe bare fordi det er den riktige. Og det er en viktig holdning da. Og igjen, noe som skolen kanskje gjør litt for mye, at man skal liksom

ha debatt og finne seg med, hva mener du om dette? Det burde jo ofte være at jeg har ingen mening. Og så gjør jeg det lettere for de som faktisk, en analogi som jeg tenker er litt så fin, er det som hvis du skal komme deg fram gjennom et konsertlokal som er fullpakket av folk. Forskjellen på å gå gjennom det er at folk slipper deg gjennom, vær så slik at alle står stille. Det er noe med at hvis du har en del menneskesamfunn som kan noe med en ting, og

Det er forskjell på om bare de har en samtale som hører folk på, altså noen som rekker opp hånda og sier at "Hei, dette høres dumt ut." Alle skal mene noe om alt, så blir det kaos der hvor egentlig ingenting når frem, og det blir mulig å skille mellom de som faktisk kan noe og de som ikke kan noe. Men den selvinnsikten der, og det er skummelt å drive med podcast, fordi det er jo også... Vi har sagt at man mener mindre, samtidig sitter man på en podcast og mener masse.

- Det er lov å mene, men det er forskjell på å sterke meninger. Jeg tror meninger eksisterer på en skala. Å sterke meninger i kombinasjon med manglende kunnskap er jo tross alt noe av det skummeleste som finnes. - Kryptonitt. - Det er jo det, og det er verdt å unngå. Det å ha passe meninger, meninger som endrer seg, er ofte det fornuftige valget.

Det spennende med podcast, vi tiltrekkes jo sterke meninger som flue til fluepapir. Vi elsker jo å ha gjester som også har sterke meninger og er kanskje veldig kunnskapsrike, så det er veldig morsomt at det er veldig stort spenn til hvem man... Det er jo gjerne de som trekker mange podcastlyttere, det er jo de som kan ha sterke meninger og ikke er så åpen på det nødvendigvis. Kanskje, men det er også...

Det er jo helt åpenbart at sterke meninger... Politikken burde vært mye kjedeligere, for da ville det blitt mindre forstyrrende å bli interessert av feil årsak. Man burde skyve folk fra seg ved å være kjedelig. Vår podcast er jo... Vi har snakket om at kanskje hvis vi er heldige, så snubler vi over en morsom vits. Men det er aldri noe forsøk på å være morsom. Mhm.

Det hadde vært for pinlig hvis vi gjorde det. Noen kan sikkert få til det, men det er ikke vår greie. Hvis vi snakker om tema, hvis det blir underholdende, så er det supert, men vi prøver ikke å gjøre et tema mer underholdende bare for å gjøre det underholdende. Det høres som en rengang. Ja.

Tusen takk for en veldig morsom og interessant Gøyal-platt om veldig mye forskjellig. Vi synes vi greide å bygge tema på tema og berike det med digresjoner i kjent stil. Digresjoner er viktig. Ja, det er jo essensen av podcast. Vi har mer tema på lager også. Jeg tar gjerne en ny platt til oss. Kjente du nevnte Kataro? Kanskje vi må skynde oss å ta en til? Neida, den er for stor. Ja.

Der er det mange interessante mennesker å plukke asset til. Takk for praten igjen. Så må folk gå inn og høre på podcasten deres. Lars og Paul. Takk for at vi fikk komme. Det er kjempegøy. Skal vi manglet, så håper vi får til mer neste gang. Gjerne det. Da er det tidspause.
Nevnt i episoden

Wolfgang Wee Uncut
Navnet på podcasten
Lars
En av podcast-vertens navn
Pål
En av podcast-vertens navn
Jamie
Et program som brukes til å redigere podcaster
Anders Kopstad
En gjest i podcasten
Roggen
En annen podcast som nevnes
YouTube
En video-plattform som nevnes
TikTok
En videodelingsplattform som nevnes
Instagram
En bildedelingsplattform som nevnes
Norske skattesystem
Et tema som diskuteres i podcasten
Dags 18
Et tv-program som nevnes
Norsk Jihad
En bok som nevnes
Lars Akkerhaug
En journalist som nevnes
Joe Rogan
En podcast-vert som nevnes
Tim Ferriss
En forfatter og podcast-vert som nevnes
Naturfag
Et skolefag som nevnes
Nyrhistorie
Et skolefag som nevnes
Fransk
Et språk som nevnes
Tysk
Et språk som nevnes
Nysgjerrighet
En bok av Markus Lindholm som nevnes
Markus Lindholm
En forfatter som nevnes
Montessori-skole
En type skole som nevnes
En skolelinje som nevnes
Bærum
En kommune i Norge som nevnes
Oslo
Hovudstaden i Norge som nevnes
Yrkesfag
En skolelinje som nevnes
Håndverk
Et yrke som nevnes
Maxpo
En butikk som nevnes
IKEA
En møbelbutikk som nevnes
En avis som nevnes
Dagens Næringsliv
En avis som nevnes
En nettside som nevnes
Powerwashingporn
En subreddit på Reddit som nevnes
Invisibilia
En podcast som nevnes
Washington Post
En avis som nevnes
Trump
En tidligere president i USA som nevnes
Anita Hill
En kvinne som anklagde Clarence Thomas for seksuelle overgrep
Clarence Thomas
En amerikansk dommer som ble anklaget for seksuelle overgrep
King & Møller
En podcast som nevnes
In the Dark
En podcast som nevnes
Serial
En podcast som nevnes
NRK
Norsk rikskringkasting
PISA-testet
En internasjonal test av skoleelevers prestasjoner
Simon Malkenes
En politiker som nevnes
Oslo skolen
Skolesystemet i Oslo
Qatar
Et land som arrangerer OL
Olympiske leker
Stanford 10
En IQ-test som nevnes
John Holt
En forfatter som nevnes
Rignes Herre
En bok som nevnes
Star Wars
En filmserie som nevnes
Oslo Mett
Et universitet i Oslo
Darwin
En vitenskapsmann som nevnes
Eva Nordland
En person som hadde mye å si for skolepolitikken
Kim Gunnar Helsvik
En person som har forsket på skolehistorie
Frans Ferdinand
En erkehertug som ble drept i Sarajevo
Dan Carlin
En podcast-vert som nevnes
Camilla
Podcast-vertens kone
Ole Jakob Mattsen
En psykolog som nevnes
Brian Kaplan
En amerikansk økonom som nevnes
The Case Against Education
En bok av Brian Kaplan som nevnes
David og Goliath
En fortelling fra Bibelen som nevnes
ADHD
En diagnose som nevnes
Kina
Et land som nevnes
USA
Et land som nevnes
COVID-19
En pandemi som nevnes
PISA
En internasjonal test av skoleelevers prestasjoner
Taleb
En forfatter som nevnes
Hume
En filosof som nevnes
Kataro
En podcast-gjest som nevnes
Alderstein
En person som nevnes
Boykottet av Qatar
En debatt om å boikotte Qatar som nevnes
Deltakere

Host
Lars
Host
Wolfgang Wee Uncut #471: Ingrid Liland er nestleder i MDG og norgesmester i karaoke. 0:00 Start 2:02 Musikk 5:27 Plagieringssakene 6:47 Politikernes tillitsbrudd 15:00 Kompetanse 17:55 Samfunnsko...
Se mer
Laster