Mahmoud Farahmand | Rasisme i Norge, Ytringsfrihet, Patriotisme, Diskriminering, Mangfoldskompetanse

00:00
Forfatteren diskuterer fasting, frokostvaner og motstanden mot tvungne kjøttfrie dager i kantiner.
04:04
Podcasten diskuterer utviklingen av røyking og samfunnets skiftende holdninger, og advarer mot restriksjoner på individuell frihet.
08:24
I denne talen diskuteres hvordan folk ofte poserer i sosiale medier for å vise moralsk støtte uten å ytre seg klart om sine meninger.
14:25
Taleren oppfordrer til kritisk tenkning og personlig vurdering av informasjon i stedet for å følge medieflertallet blindt.
19:50
Talen handler om de sosiale kostnadene ved å ha kontrære meninger, spesielt i diskursen om rasisme og samfunnsproblemer.
Transkript

Det er fylla hverdag, det kan du bare glemme. Det er fasting som gjelder nå. Det gjelder mora mi også for så vidt. Og for så vidt datteren. Vi spiser jo ikke mat før, altså vi spiser nesten ikke frokost, det er sånn brunch-aktig greie. Da spiser jeg salat, jeg liker, jeg er glad i salat, så på ukedagen spiser jeg salat, i helgene så går det litt i pølser og egg og sånn.

Og så går det litt tid, og så kan jeg putte meg noen nøtter, og så er det middag. Jeg har ikke så jævlig sukkersug og sånt heller. Nei, det var du heldig i da. Ja.

Jeg er jo sånn der, jeg pusher unge mine veldig lite hvis de ikke vil ha frokost. Så jeg er jo sånn, ja, men da slipper du. Jeg vil jo ikke eksperimentere med fasting på småbarn. De skal vokse og spise, og hvis de er sultne skal de få mat og sånn. Men det er sånn der, hvis de vil gå morgenen uten mat og gå i fast, ja, for de må gjøre det da. Jeg stresser jo ikke med det, men kona blir jo helt kæren hvis ikke de får det. Men det er et sånn norsk greie, tror jeg. For jeg personlig har ikke vært så opptatt av det.

Så dette med frokost, hjemme hos oss i Iran så spiste vi jo, men da var det brød og feta ost når vi bodde i Iran da. Det gikk ikke.

Men jeg har ikke noe stor behov for å spise frokost. Det legger jeg merke til, og preger livet mitt. Jeg kan våkne om klokka kvart på seks, reise og trene. Løpeintervaller, trene litt styrke, sitte og være litt sosial når jeg er på treningssenter, komme hjem klokka

gjøre klar ungerne og kjøre de av gårde, og så klokka ni så tenker jeg, ja, nå har jeg vært oppe i fire-fem timer, kanskje greit å få seg i næring liksom, og så spiser jeg et eller annet, da går det i noe enkelt greie, kan faktisk finne på å spise et epple, og så er det liksom der, jeg trenger ikke, jeg er heldig stillt sånn, men så tåler jeg jo sånn ekstremt sult, jævla dårlig da. Hahaha.

Det er interessant at du faktisk spiser ikke frokost og nesten faster på morgenen, men du tåler ikke den. Skulle tro at du hadde trent opp den sulttoleransen ganske bra? Ja, men det er det spørsmålet man må se på. Hvis jeg sier sånn, i går krevet jeg meg rundt halv tolv, sovnet rundt halv tolv,

Dette er andre koppen kaffe og andre flasker med vann. Så det er ikke noe stort behov for det. Men da kan det jo være, når jeg først får en ordentlig sultfølelse, da er jo blodsukkeret så jævlig lavt at det er ille. Da går du veldig fort til stortingskantinaen,

Ja, men der går det stort sett i salat. Er det ikke så kjøttfrie dager i Stortingets kantine nå? Nei, du har alltid et vegetariansk alternativ. Jeg er glad i kjøtt, det må jeg si også. Jeg spiser salat, men da er det noe tunfisk oppå. Jeg vil ikke lage tunfisk. Så salat med tunfisk, og så dressing, det må jeg ha av noen slag. Ranch eller noe sånt. Det er mange offentlige institusjoner og bedrifter som innfører kjøttfrie dager.

kjøttfrie dager og kanskje litt med kjøttfri kantin og sånt, det er som om Stortinget de er siste som blir forrynet. Jeg er jo fullstendig mot denne opplegget her. At du skal ha et vegetarisk valg er jeg helt enig i, men du skal gjennom tvang da, tvinge folk til å bli vegetarianere. Hvis budskapet ditt og fremtidsvyene dine og den krystalkula di er så sinnssykt bra,

så vil nok disse folkene innrette seg til hva du trenger å tvinge dem i. Det er som alt annet, hvis tyranni er så sinnssykt bra, hvorfor er det ingen som velger frivillig? Hvorfor må du tvinge dem på folk? Det er samme greiene her. Apropos det, i Porsgrunn kommune, der jeg bor, så har kommunestyret vet at det ikke er lov å bruke nikotin i arbeidstida for kommunalt ansatte.

Hæ? Ja! Jeg skjønner tanken, men det er litt sånn ekstremt. Jeg kan se på meg som nesten begynner å røyke på trassen. Du først pushet ut, husker du begynte i NRK på 80,

i begynnelsen av 2000-tallet, da var det sånn at du kunne røyke i halve kantiner og sånt, og så ble du dyttet inn i et røykerom, så ble det litt sånn utenfor døra, og så ble det en bu, og nå er det sånn at de må flytte det. Nå må du gå ned på T-banestasjonen for å ta det røyket og komme opp i det, så det ikke assosieres med fucking. Det røykerne har jo blitt en sånn minoritet, altså det er jo...

Vi segregerer jo nesten ut røykerne nå. Kan vi se tilbake på den tiden her, hvordan vi har behandlet røykerne? Det var en sånn KLM-sketch, husker du? Ja, med den der, hvor de så nazige greier. Den er jævlig bra. Den er så bra. Jeg synes det er så hysterisk morsomt, jeg. Det er så masse bra referanser der. Det er helt vilt. De har jo sånne røykvarsler festet på et gevær.

Så puster kirkevannet på ned, og så pipa han, og så drar de med han ut, og unger og kås er full. Og den leiligheten er så sovjetisk. Så sinnssykt bra. Jeg tror den sketchen var...

Spilt inn, det her er et narspilt, tror jeg den er het på NRK. Var det, ja? Jeg tror det var KLM-narspilt som gikk på begynnelsen av 90-tallet. For da var det snakk om røykeloven, at ting ble strengere. Så så de at det scenarioet skulle spille seg ut i fremtiden, og det var fremtiden i 1993, det var jo 1997. Ja, det stemmer jo. Men det er jo litt sånn det har blitt. Jeg røyker jo ikke.

Min mor har røyket mange, men har redusert det veldig. Mens ungene mine har ingen behov for røyker. De ser ikke så mange som røyker, og dermed har de ikke noe forhold til det. Jeg er redd for at du skal komme tilbake igjen. Røyking? Ja, det er en kul greie. Når du gjør det som du holder på, så blir det motstanderfolk som bare «fuck you, da skal jeg i hvert fall gjøre det». Jeg har ikke helt trua på den tilnærmingen der.

være seg med kjøtt eller røyker og alt det der du må ivareta andre folks helse, men det å forby folk å gjøre ting i arbeidstida, det er forbyringen å spise kjøtt i arbeidstida, du får ikke lov til å ha kjøtt på legg med deg

Det er jo helt vildt å bare snu det rundt. Det er jo helt feil det der, så lenge du går ut over de andre i rommet, de som jobber der. Ingen er jo imot å røyke i et rom, men stå utenfor arbeidsplassen og røyke. Det å bli nektet å røyke i arbeidstida? Det kan ikke være lov. Det kan jo ikke være lov. Men Porsgrunn kommune har jo en tendens til å veta jævla mye beklagerbehandlinger, ekstremt mye rart. Det er liksom sånn ...

De tok her for litt siden, og det var i, ja, det var faktisk i høst. Da hadde Sian vært i Porsgrunn og holdt et innlegg. Ja, stemmer det. Og så gikk de for å,

har kommunestyret, eller Arbeiderpartiet, prøvd å gå inn for å forby siden i byen. Det var greia. Altså, hvorfor skal du forby de? Hvis du er uenig i budskapet, så er det greit. Det kan man forstå. Men det er jo fortsatt ytringsfrihet og forsamlingsfrihet i dette landet her, og hvis du skal forby de, hva er neste? Hvem andre skal du forby? Og da kommer jo denne debatten opp, og det her er, med all respekt, litt sånn lokalpolitikere innimellom også. Det er

Det er så prinsippløst, for de var uenige i en tegning de hadde hatt med seg. Det var gruppelederen for Arbeiderpartiet. Det er ikke en sånn nobody. Fyren jobber i privat næring, driver og forsker på ting og utvikler ting. Han er ikke en doming. Han tar og viser frem en tegning om at denne tegningen hadde drevet seg. Dette her er islamofobi, og det var ikke måte på. Det var en karikatur av han vilks.

Hvor forferdelig uviten er du som menneske da? At du på en måte ikke forstår de grunnleggende prinsippene, pilarene i dette samfunnet her. Jeg er ikke noe tilhenger av Sian, men jeg er tilhenger av ytringsfriheten, og når de holder på sånn, så skaper de bare enda mer blest og enda mer helvete, beklager, ro og holyden igjen. Altså det var ti mennesker som var også på Sian. Hahaha!

Og de stod med ryggen til å kaste tomater på deg. Ikke sant? Det er jo en blanding av moralspanikk, men også det der med å utstråle, vise at du også er mot deg. Nesten skulle tro at det var...

At man er usikker selv, så viser man jo gjerne på en måte, kanskje man forandrer profilbildet sitt for å vise andre at jeg står på riktig side. Jeg har jo på en måte, jeg har jo hverken behov for å vise, eller jeg er særlig tvil om hvor jeg står, men det er jo det der med hvorfor du skal score de poengene, og er det bare så, er vi kommet dit at...

Veldig mange voksne mennesker bare tar, tenker på det gode og moralske med en gang, uten å tenke helt tatt, prinsipielt, de lange konsekvensene av hva du faktisk sier og gjør. Sånn som ytringsfrihet. Hvor skal du sette grensen der? Er det...

Du er jo, altså, nå skal jeg være forsiktig, for nå har jeg akkurat byttet profilbildet på deg, politikerprofil min, med en sånn ukraina-flagg, så jeg skal være veldig forsiktig med å uttale meg stert om det, men det er en viss sånn, du er inne på det, det er en sånn viss...

hva kalles det da? Som posering? Ja, det var ordet jeg lette til. Folk poserer? Det føles som det er gjort. Det er så enormt også. Det verste jeg ser, nå skal jeg karikere dette litt, det verste jeg ser er folk som poserer på deg som er imot disse påvirkningene som Instagram-babes har på kvinner og sånn. Og så ser jeg på dem og bare, du har jo...

og du har jo operert, og så vet jeg hva det er du snakker om. Du er jo prototypen, bare at dette fungerer, det har jo påvirket deg. Men den poseringen er forferdelig irriterende, og jeg tror behovet for å posere har blitt en del av denne

den moderne vesten da vi er så mette og vi har det så fint så det ene som er igjen nå er det på en måte vi klarer å få det moral high ground over våre feller da og det er liksom litt undelig og du ser jo liksom på jeg satt og så på farmen

Jeg må si at jeg blir helt satt ut av at en eller annen person som Kjersti Grini da sier at, å, se, en negerku. Og så er det en annen som står og griner på tida til å gjøre det. Hva er det du gråter for da? Jeg var så neger, og da hadde du så vondt i livet sitt. Ja, men du er jo hvit. Du er jo, du trenger, altså, hva, hæ?

Hva skjer? Hvorfor? Det frustrerer meg så veldig, og da jeg på en måte sitter hjemme og tenker, hva er dette for noe? Du var jo inne på det i en av de podcaster du snakket om, Jad Saad, kompisen til Taleb. Han sier jo det veldig greit, han sier at hvis du ikke klarer

Altså hjernen er som kroppen. Den må på en måte utsettes for trykk, for press og formes og på en måte gjøres motstandsdyktig. Og han tar sammenligning til kroppen for virus. Hjernen må også på en måte få motstand, altså intellektet ditt og hjernen din. Jeg tror vi har skapt en generasjon, og det kan godt være at jeg er en del av en generasjon, hvem vet,

som ikke har fått tilstekelig motstand. Alt det du har gjort har vært så bra, og du er så flink, og så bra, og jeg er ikke i måte på at når du hører ordet negerku, så begynner du å grine. Enten så er det fordi du ikke har fått utviklet den der motstanden opp i hodet ditt, som at dette var et ord, dette er ikke et slag. Ellers så er det der at du driver med aktiv posering, så får du velge hva som er verst. Kan det poseringsgrevet være litt sånn at man også, jeg tror veldig mange har lyst til å delta i

det offentlige ordskiftet og politikk og samfunn, men føler terskerne høy, synes det er på en måte skummelt å skrive hele setninger og si og mene noe, og den poseringen da er sånn, hvis du forandrer profilbilen litt, nå skal vi ikke gnage på profilbilen, men det er sånn, at når du forandrer profilbilen litt, så er det sånn, ok, på det ene punktet, da vet alle hvilken leir jeg tilhører, og det andre er sånn, da slipper jeg å skrive og si noe for det bildet som sier alt, hvis du har

Pride eller et flagg, eller whatever, det er alltid en eller annen slags profilbildegreie som pågår, og da har du på en måte deltatt litt i diskusjonen, men du vil ikke ytre med ord, eller være med i diskusjonen. Ja, for det er ingen som vil ta standpunktet nå. Det er det du sier. Jeg bytter profilbildet til Ukraina, men så skriver jeg fire tekster om det på det her politikerskjermet samtidig, men det er ingen som vil ta et standpunkt som kan være ...

som du på en måte må forsvare. Hvis jeg skriver, det skrev vi jo nå akkurat, jeg er for å sende våpen til Ukraina, og mitt rasjonale bak det er for eksempel at den dagen Norge står i samme situasjon, hadde jeg vært fornøyd om noen sendte oss pølser og hjelmer, eller puter og dyner og faen, det er våpen du trenger for å krigge. Men det standpunktet har jeg, og det kan jeg forsvare. Det er jeg villig til å forsvare også. Men hadde jeg bare lagt ut det flagget,

Hva skal du si? Det er jo et ukrainsk flagg. Hvilken motstand kan jeg få på det? Da slipper man å forsvare et komplisert og sammensatt problemstilling. Det er det man gjør, eller en heter det på norsk, en problemstilling. Det som skjer da er at du på en måte slenger ut et profilbilde, et profilbilde av noe slag, og så lar du være med det og får masse heiarop og hjerter og smileys og likes. Og så kan du gå og legge deg med god følelse. For legger du ut et eller annet tekst, så vil folk plukke

blokke på det. For vil folk begynne å diskutere og debattere? Og så er det sånn, som jeg sier, det er ikke alle som har vært til å debattere med på sosiale medier. Noen tar jeg bare og blokker, og andre får på å være der. Men jeg tror det er liksom tilbake til at man kan komme dit hen at frykten for å måtte debattere, og kanskje

Til og med det er at en viss mangel på innsikt og kunnskap gjør også at folk på en måte veger seg. Holdt det å bare legge ut det der, for det er inne i tiden, og alle støtter, så støtter jeg det også. Uten å tenke over hva som er bakenforliggende her. Det er masse ting jeg ser i samfunnet, som jeg tenker, dette er fornuftig. Det er sikkert noen som kan støtte det, men jeg kan ikke stå for dette, for implikasjonen av dette her betyr i bredere enn det lille pusslespillbildet jeg ser. Det er mer som kommer til. Ja.

Jeg tror det er med en gang man ser en situasjon utspiller seg, så følelsene kikker inn hva er rett og galt her, og så bare kaster man seg på hjernet, så er det konsensus hos alle medier. Jeg tror folk...

I stedet for å binde seg med et profilbilde, eller bare stå sammen med majoriteten, og hva som skjer med medien og alt mulig, kan man ikke bare være mer agnostisk, hvis man faktisk er interessert i det, hva som foregår med den store hendelsen som alle snakker om, så grav litt i det. Se på alle sider, og så trenger du ikke...

hive ut et sympati profil med oss. Det er ingenting gærent med å forandre. Vi snakker jo om veldig liten ting her, men det er tilbøyeligheten for å gjøre det. Det er en liten ting, men jeg synes det er et symbol på hvordan samfunnet vårt har blitt. Som du sier, man trenger ikke å ta standpunkt til alt her i verden. Man kan erverve kunnskap og

Og dette med å erverve kunnskap har jo også blitt et sånn mangelvare i samfunnet vårt. Hvis jeg tar to kriger da, hvis vi ser krigen som foregår i Ukraina nå, sammenlignet med krigen, altså invasjonen av Afghanistan i 2001,

I løpet av disse noen av 20 årene så har jeg i hvert fall lært meg et lite triks. Det er ikke noe vits å sitte og oppdater seg på nyheter hvert minutt. Du får ikke noe mer ut av det, ikke sant? Og Arsle var vel inne på det og tror jeg mente, altså, heller sette deg ned og lese en analyse på slutten av dagen eller slutten av uka. Det sier jo Taleb også, ikke sant? Dette greiene med...

Støy og signal. Støy og signal. Du klarer ikke å skille mer. Men det som jeg ser nå er at i 2001 så satt jeg, TV-en min sto på i studenthyperen, kontinuerlig og jeg følte med alt som skjedde. Ja, det gjorde vi også. Det lå der, den gikk i et sett, og jeg så ikke det på flere uker, for det gikk vi bak. Men det var helt nytt for oss også. Det var jo ganske vilt å se at det var live overføring fra Tengsten som kjørte inn i Afghanistan, så det var liksom sånn

Det var jo spesialstyrker som landet i Nord, men det skal jeg ikke ødelegge på. Men i alle fall så gjorde vi det, men det gjør ikke jeg nå. Jeg sitter heller, jeg leser en eller annen, jeg er litt dårlig på å lese jo ikke...

Jeg må si at det er ikke norske nyheter jeg er opptatt av meg på først på om dagen. Det går i Reuters og Wall Street Journal og sånne ting. Og så kommer jeg til det. Og det er det jeg bruker som kilde, for norske medier henter jo sine nyheter derfra, i hvert fall internasjonalt. Og det er litt sånn det har blitt. Jeg tror nok det er mer fornuftig, for tilbake til støy og signal, jeg tror litt av problemet også, det er så mye støy.

at man tør ikke, og man får ikke med seg signalene, og derfor så blir det bare et Ukraina-flagg, eller Pride-flagg, eller hva det måtte være. Og det er mye lettere. Tilgangen vår til informasjonen i dag er så enormt stor. Jeg ser med ungene mine hjemme, 14 og 10 år,

De har tilgang til mer informasjon i løpet av en dag enn det jeg kunne ha i løpet av et helt år som tiåring. Altså helt sånn oppriktig. Leksikon som står i hyllene er jo en ting med YouTube, Google, hva det måtte være. Så det som vi har vært opptatt hjemme hos oss er det klare å lære dem å skille.

fakta og hva som er fakta og hva som ikke er fakta, hva som er verdifull informasjon, hva som ikke er verdifull informasjon, og hva trenger du egentlig å vite? Som jeg sier til jentungen som sitter og er veldig opptatt av historie og sånt, så sier jeg til ham «Det hjelper ikke for deg nå».

å sitte og lese 90 grittige detaljer om amerikanske revolusjon hvis spørsmålet er hvem er president etterpå? Det hjelper ikke. Dette er fin informasjon å ha som bakgrunn, men det gir jeg ikke svaret på hvem som ble president eller hva det var. Fokusere på det du trenger å få svar på, så kan du heller bygge opp bakgrunnskunnskap

Og det å lære barn det med den informasjonstilgang de har nå, tror jeg er ekstremt viktig. For å unngå nettopp denne tomme poseringen. Så du tør å mene noe, du tør å skille fakta fra false news, for å si det sånn, og du klarer å finne ut hva som er viktig å vite i denne sammenheng. Så slipper du å posere. Jeg tror mange er redde for å fremstå som dumme også. At det å ta steg ut og stille et tvil om...

Og nå er det mye hardere konsensus ute i sosiale medier og i nyheten og sånn, med alt fra samfunnsting til politikk til ...

alt rundt COVID-19 og sånt, og så på en måte stå i en sosial samtale eller et møte eller et selskap og ha en litt ytter, eller være i tvil til noe, kan jo være en ganske høy kostnad. Jeg husker bare helt i begynnelsen av COVID så satt jeg i middag og så sa jeg sånn, så går det alltid litt sånn, faen meg hvis alle rundt bordet er enige. Jeg gidder ikke å sitte her sånn og ja, ja, ja, helt enig. Da fyrer jeg litt opp. Da begynte det å være sånn der,

veldig sånn der, veldig mye munnbind prat da jeg startet av COVID-19, og jeg fyrte liksom bare, kjørte full djevelsadvokat, og det ble så dårlig stemning, fordi at jeg hadde liksom på en måte, at jeg ikke visste hensyn, og hadde en annen type mening, og liksom på en måte det, og det er den der liksom, jeg kan skjønne at mange vegrer seg liksom for liksom,

ta det, si noe sånn at de stiller seg tvilende, eller nølene, eller avventer litt med å være så bastant da. Da er det sånn, ja, men ok, så du tror kanskje det verste. Du er ganske, eller har jo lagt merke til at du har en evneverdig opposisjon i hvert fall, kan jeg si. Hahaha.

Jeg kan bli litt kontrær når jeg drikker. Jeg fortalte deg på telefonen, og opplevde det der podcastet først. Er det et NRK-prosjekt? Men det du sier om å være kontrær, for det er en sosial kostnad ved det, ikke sant? Tør du gå motstrøms, så er det en sosial kostnad ved det.

så er det en ting en middagsselskap en annen ting er å stå i offentligheten og si at rasisme er ikke et samfunnsproblem i Norge get rid of the program continue og så går dette bra for deg

Det har gjort det siste å få til å kjenne offentlighetens vrede, for å si sånn. Hvordan da? Nei, det er en lang historie. Jeg ble jo utfordret på det. Mitt standpunkt var at rasisme er ikke et samfunnsproblem i Norge. At enkeltindividet opplever rasisme, det er veldig bra. Men det er jo ikke noe

Det er ikke et utpreget rasistisk samfunn, ei heller, apartheid og slikt. Så da må vi på en måte skille. Folk som, nå må jeg bare passe på hva jeg sier, men folk som på sett og vis gjør sine personlige enkeltopplevelser med enkeltindivider til almennylige prinsipper for et samfunn, er stort sett de samme som mener at vi bør

bedømme individer basert på det de presterer og viser, og ikke basert på deres hudfarge og gruppetilhørighet. Så det blir en motsetning. På den ene siden sier jeg at du som person skal dømes for det du presterer, sier og gjør. På den andre siden sier jeg at du er jo hvit, så da er du automatisk rasist. Eller da blir det sånn at jeg som mørk må bedømes sånn, du som hvit må bedømes slik. Men det var det som på en måte var litt av diskusjonen, men det koster å mene noe.

Det var en periode her, jeg vet ikke hvordan det er nå, men da begynte folk å gå etter andre folks jobber. De begynte å ringe arbeidsgiver. Hva er dette for noe? Det skjer utrolig mye i den kansleringsbiten her, spesielt blant mange gjester som har vært her. Ikke alltid fordi de har vært her, men at de har gjort et eller annet. Alt fra miturrundene til alt mulig, så ringer du opp arbeidsgiver og bare vet at han har vært her.

blitt intervjuet der og der. Visste du det? Jeg jobbet i offentlig etat i mange år. Jobbet i forsvar og så var jeg i diverse offentlige etater, og så fikk jeg jobb i privatsektor. Og da var jeg jo etablert kommentator, eller spaltist, eller blogger, skrev ganske mye. Og da når jeg kom dit, så

så sa de ledelsene i selskapet jeg kom til, de visste jo hvem jeg var, de hadde lest det jeg skrevet, og det var bra å få noen som kom bort og var kjempefornøyd. Det jeg skrev var ikke mainstream shit, det var mye om innvandring, integrering, mye om Midtøsten, islamisme, jeg er ikke akkurat kjent for å være lite kritisk på disse punktene. Da var det jo sånn at de var veldig upbeat, og så skal jeg representere selskapet på TV i visse sammenhenger,

Da blir man plutselig den sikkerhetseksperten som skulle være der. Da ble det, når det kom til skillelinja, enten er jeg sikkerhetsekspert eller blogger, så blir det litt lett. Jeg har ikke opplevd den der, jo jeg har opplevd det, men folk har jakta på jobben min. Det er det som er godt etter for å ta fra meg jobben. Selv om vi hadde et par på jobben her i

Når Floyd-saken oppstod, så skrev jeg en tekst om det. Hva sa du? Jeg skrev statistikken. Det er såpass mange hvite som dør, og såpass mange svarte som dør, og sånn og slik, og politiet og sånn og sånn. Dette blir litt ekstremt, disse påstandene om at amerikansk politi er iboende rasistiske. Da var det en på jobben,

Jeg satt jo i en ledergruppe, men det var en juniormedarbeider i en annen avdeling som sendte meg en e-post. Først så sendte han på private e-posten, jeg svarte ikke. Så sendte han e-post til nettavisen. Så sendte nettavisen e-posten videre til meg, sa jeg ser dette er bare vrøvla, så er det bare tull. Så tok han og sendte e-post på jobbeposten min. Og da tiltet jeg.

Og det var midt i arbeidstid, så jeg svarte takk for svaret ditt, men jeg antar at du som juniormedarbeider har noe annet å gjøre enn å drive og passe på hva jeg skriver i nettavisen midt i arbeidstida.

Men det er liksom sånn, skal du bruke fakturerbar tid på å gå etter en leder, så burde du i hvert fall gjøre det med en viss panasj og med en viss presisjon. Men sånne ting er ikke, det er det jeg har opplevd i sånn profesjonell sammenheng. Jeg hørte ikke noe mer fra han, så vet jeg ikke om han jobber der han jobbet tidligere. Ja, det er utrolig. Hvor mange som går inn i en slags merkelig vigilante vaktbikk-rolle og skal...

ta personer som de mener ikke fortjener offentlighetens oppmerksomhet, og da gå rett og nappe det opp med rota. Husker du han Doremus, Doremus' sjefer? Hvorfor nå? Nei, har du ikke hørt om han? Det er jo urkomiske! Dagbladet, som er litt sånn liberale stablimangets høyepåg, skulle jeg si. Nå skal jeg passe på hva jeg sier her. Men Dagbladet hadde jo

En spaltist, anonym en sånn, Doremus Sjefer, heter han. Og han skrev jo anonymt, eller han eller hun eller den eller de, eller hva det var, skrev jo anonymt og kritiserte Gud og Værmannsen. Det var jo helt sånn fantastisk å se på. Og så har vedkommende forsvunnet, men vedkommende gikk jo etter meg, og det ble jo brettet ut av en sånn dobbeltside kommentar i Dagbladet, det var ikke måte på, et

Et par-tre ganger for jeg var uenig om noen voldteksttall og noen statistikk og noen voldtekstdommer og overfallsvoldtekter og sånn. Så tenkte jeg, og da sendte han, det var sinnssykt bra, da sendte han en sånn e-post til redaktøren i nettavisen, Gunnar Stavrum. Gunnar har riklad oss. Og Gunnar svarte, det var et eller annet Gunnar, hva var det Gunnar skrev nå som at, ja, det er...

Vi forsvarer de som tar debatten med fullt navn og bildet. Anonyme kommentatorer og sånt kan på en måte passe på sine egne ting og slikt. Og det var veldig sånn, og tenkte jeg, fader, og Gunnar Stavrum i Nettavisen, han har, og for så vidt Stefansen, de har stått, altså stått

rakrygger ved siden av oss som har vært kommentatorer der og spaltister i mange år. Og det har på en måte vært kjempestøtte. Men tilbake til dette med musikereien, det er sånn du får skrive anonymt og henge folk ut. Hvem er du? Hvorfor er du meningsberettiget? Hvor er det du kommer fra? Hvem er det som har gitt deg den makten og muligheten til å være anonym spaltist og kommentator? Det er gjerne å utgjengle det med anonyme innlegg, som du sier. Kronikk i spalt...

Og det vanskelige er jo også, jo mindre, skal vi si, det mediehuset eller det nettsiden er, så på en måte begynner det å være sånn, er det redaksjonen som har skrevet det? Hva er dette greiene? Ja, det synes vi bør unngå det, for en verd pris. Hvis man skal være med i det offentlige ordskiftet og diskusjontebatter, så må man

ta steg ut der da, og så på en måte slutte å skylle på alt mulig sånn der, ja, det er lett for meg å si det her, men altså, ja, man må ta steg ut da, og ta liksom være med på leken og tåle steken. Jeg er helt enig med deg, og det er det som blir liksom det, det som blir ganske interessant med det der, er at av og til så er noen av de som er, som fronter de mest liberale verdiene i samfunnet, de som på en måte er

minst tolerange, og i dette tilfellet er også opptrer anonymt da, så tenker jeg hvorfor, hva er greia her? Hvorfor er det nødvendig? Jeg har ikke, nå mister jeg litt tråden på hva vi snakket om i utgangspunktet, men dette med kansleringskultur og den type ting, for meg så er det et kjempeparadox at noen av de som står steiles hva det er riktig å gjøre,

er de som i sitt eget hode og i argumentene ønsker å fremstå som mest mulig liberale. Altså, hvor i den liberale verdensorden og tankesett er det greit å si at du skal kanselleres og du skal ikke høres. Altså, hvis det er slik at vi skal...

ha et liberalt samfunn, på en sett og vis, så må debatten være der. Vi må kunne snakke sammen. Og jeg tror på ingen måte det blir bedre. Jeg kan ta eksempel etter eksempel av at kanselering og den type tilnærminger, i Østen så heter ikke kanselering, det heter attentat, for å si det sånn. Og den type tilnærminger, eller henrettelse for så vidt, den type tilnærminger bare skaper en sånn, som brukes som en sånn soppvekstaktig problemstilling.

Du ser det ikke, så plutselig står du der med sopp på alle vegger og vet ikke hva skal gjøre med det. Vi må ta de debattene. Vi kan være grunnleggende uenige. Jeg er grunnleggende uenig i veldig mye av det Sian fremlegger. Har aldri snakket med folk av det. Men det de...

Det de fremlegger måten de gjør det på, det er sånn, ja, det finnes en temperament å snakke om ting på. Men at jeg ønsker at de skal få lov til å stå på et torg og fortelle sin versjon, jeg ønsker det, fordi hvis vi stopper de ...

Hva blir det neste da? Siden er ikke innenfor, men det er greit. Er det da slik at Pride-paraden er det innenfor? Eller er det opp til ordføreren å bestemme det? Eller bystyret? Eller kommunestyret? Hvis ikke det er innenfor, hva med...

Hva med arbeiderbevegelsen? Skal de få lov? Litt avhengig, hvis du er FRP-ordfører, så går det kanskje ikke det da. Og så hold, og vi utvider begrepene, og ikke på en systematisk måte, men opp til, med all respekt til Melle, noen halvskolerte, eller, jeg må passe hva jeg sier, og vi legger det i hendene på noen lokalpolitikere, og sier at nå skal du få lov til å bestemme, eller lokalpolitikere, av og til de vi bestemmer, hvem skal få lov til å komme til kommunen deres. Så tenker jeg, ja, jeg skjønner at du har lyst til å bestemme det, men

konsekvensene av dette her er så enorme. Det stopper ikke med, for deg så er det moralsk komfortabelt og hyggelig, og du kan sitte i middagsselskap og møte læreren på konferansetim og snakke om dette her og være veldig stolt. Men det stopper ikke der, for konsekvensene er så omfattende. Man kan jo snu på det, hvis det er en venstrevridd kommune, så vil man liksom

har bokt med siden av den biten der, og så plutselig skifter kommunen hender, og så er det på en måte en mer høyre vridd konstellasjon som da sier, nei, vi skal faen ikke ha noe sånn kommunisme-sosialisme greier her, som på en måte, dette her er jo helt innanfor, disse her er jo

De må jo kunne stå på et torv, for å ta et motsatt side, så skal man ikke nekte steigang, for eksempel holde et foredrag på... Du ser jo nå Iver og vann på Møller, det er en trædarlig kampanje, ikke sant? Det er som bare, jeg sitter og ser på dette, nå har jeg ikke satt meg godt nok i sakene, hva er det vi oppnår? Jeg får en opplevelse av at

Det er posering da. Posering, oppmerksomheten er viktigere enn innholdet. Det er litt sånn det er. Jeg føler av og til at noen ganger blir enkelte av våre fremste samfunnsdebatanter minner mer om... Nå skal jeg være VF. Minner mer om noen av disse påfuglene man møter ut på byen. Ikke sant? Det er ekstremt mye...

rent fysisk, veldig mye som er synlig, men lite innhold, for å si det litt sånn. Det er så fascinerende, for det er så mange, jeg skjønner, jeg ser på Twitter og Facebook, veldig mange som er opptatt av Trædal. Hvor stor rolle, hvilken verbe, hvilken historie han har. Jeg har aldri vært så veldig opptatt av Nim Drop eller alt mulig sånt, men det er jo

Jeg ser jo at han er veldig sterk på sosiale medier, og er veldig god til å bli, skal vi si, misslikt. Det er businessen hans. Hvis du tar bort

Trædals evne til å bli mistelikt, hva har den igjen da? Er det litt som MDGs Hege Storhau? Ja, ja, ja. Du prater om å skape det samme blestende trafikken. De værsker jo den. Malig versjon av Hege Storhau. Nå er jeg veldig fritalende her. Kommer du til å bli sitert på det der? Jeg er jo ganske enig. Noen har gjort det en kunst å bli mistelikt, og hvis de ikke blir mistelikt, så får de ikke noe mer i oppmerksomhet. Det er liksom businessen.

Du har merchants of grief and death, og så har du merchants av dårlig stemning. Eller bad voice. Nå sklir det ut der. Men det er liksom det å være en sånn

primære oppgaven er å være misslykt, og når du er misslykt så kommer du på, og når du kommer... Og så blir det sånn, som vi snakket om, så blir det en sånn... Hva heter det da? Kondisjonering. Så du lærer at, åja, ubevisstheten din sier til deg at...

så lenge du er misslykt, så lenge du er kontrært, langt ut i siden, så kommer du på. Jeg har jo vært der, jeg har skrevet mye rart på Facebook, jeg har kommet på. Og så etter hvert så blir det bare vanlig å skrive mer og mer ekstremt for når man kommer på. Og det verste er at de biter jo på og slenger deg på. Altså du sitter på dagsnyttdaten og spytter folk i ansiktet, helt i rabia til idiot liksom. Mm.

Men dette er jo ganske interessant. Han når jo frem, og det er veldig mange av de typene der som er sånn elsket og hatet, som når veldig mye lenger frem på sosiale medier og blir invitert til studier, og som takler den motbørn som kommer. Noen tyver til, det har vært jævlig,

Det har vært jævla mye hets i kommentarfeltet det siste. Han gjør jo det han også. Han sitter og koser seg med misnøye, som jeg kaller det. Det er jo det. Det er tverrpolitisk. Det er ikke bare han, men det gjelder alle. Du ser folk, og det ser jeg også i eget parti og andre steder. Hvis jeg velger å stikke hodet mitt fram, og være kontrær, og det har jeg vært,

så må jeg altså forvente at noen som er like kontrære i andre enda skalene dukker opp. Jeg må altså forvente at folk som er enda mer kontrære, eller like kontrære, men er villige til å gå lenger, dukker opp. Hvis jeg ikke takler det, eller hvis jeg tenker at jeg ikke takler det, så må jeg også si nei takk til Dagsnyttatten, debatten og skrive spalter. Fordi det er ikke ...

Altså, ingenting er kostnadsfritt i verden. There is no such thing as a free lunch. Det kan vi sikkert snakke mer om etterpå. Men det er en realitet, for folk glemmer det. Folk forsømmer at ting har en kostnad. Det er ikke... Og når kostnaden kommer, så blir du overrasket. Så tenker jeg, da er du litt realitetsorientert, virkelighetsorientert om hvordan verden egentlig er. Ja.

Jeg kan ta et eget personlig eksempel. For noen år siden la jeg ut et bilde, en sånn maleri, ikke maleri, en sånn tegning, som en jordansk karikaturtegner hadde tegnet. Det var et bilde av Mohammed, en sånn barnetegning av Mohammed, som står med et sverd, og så drypper det blod fra sverdet, og så er det pøl av blod under esket som jeg finner. Det la jeg ut på Facebook. Og så var det et par andre ting jeg la ut. Det var en sånn periode jeg la ut veldig mye sånne karikaturer. Og så var jeg på en sånn samling i Risør med jobben min,

Og så kjørte jeg hjem, jeg har en liten øpp, så jeg kjørte den øppen, og den øppen har så mye støy inn i bilen. Så ringer telefonen min, så tenker jeg, jeg gidder ikke å ta den. Og så ringer det igjen, og så tenkte jeg, faen, det har jeg ikke gjort. Og så plutselig kommer det en melding. Nå gjør jeg noe veldig ulovlig, jeg lester meldingen mens jeg kjørte bilen. Det er foreldre, sikkert ikke. Lester meldingen, så står det i meldingen, jeg skal se om jeg finner den her. Jeg skal bare lese hva som står her. Det er ganske bra, skjønner du.

I alle fall, beklager altså. Jeg kan jo si sånn, apropos det med å lese meldinger og kjøre i bil, jeg tenker når skal kjøreskolene og kjøreopplæringen ha en sånn egen, du har glattkjøring og sånt da, du burde ha en sånn egen lese melding mens du kjører. Sånn.

For alle gjør det jo. Ingen vil ta for seg på at hvis du skal sette på en låt på Spotify eller skrive tekstmelding, så må du øve på den kjøreopplæringen. Jeg skal fortelle en annen historie. Bare skrive Spotify her, så jeg kan se Spotify og kjøring. Ja.

Men det jeg skal si er at dette var i 2016. Så får jeg... Beklager, jeg kan ikke snakke nå. Bare send en melding tilbake, så kommer det meldingen. Ellers kan du ringe meg når det blir mulig for deg. Skulle snakke med deg i forbindelse med karikaturtegningen du har lagt ut på FB. Hilsen, Arfan Batti. Oi! Hahaha!

Da stoppet jeg bilen, så sendte jeg bare en melding. Hei, så hyggelig. Hva har du på hjertet? Og så ringte han da, og vi pratet sammen. Jeg er litt dårlig på autoriteter, for å si det mildt. Så skal han belære meg om hva jeg burde og ikke burde gjøre, og true meg, og så sier han sånn implisitt.

du er ikke klar over at det har konsekvenser å gjøre og sånn og slik. Når han sa det, så sa jeg, men hva er det du prøver å si, sier jeg. Nei, det har konsekvenser. Så sier jeg, snakk norsk, hva er det du vil si? Nei, du vet jo hva som skjer med folk som gjør sånn. Da tilte jeg, så sier jeg, du kompis, hør på meg nå. Og da en litt høyere pitch og litt høyere stemme

Hør noe faen på meg nå. Jeg er en opptatt mann. Jeg har mye å gjøre. Jeg er på vei til en debatt. Du kaster bort tida min. Jeg ringer deg til å prate piss. Hvis du ikke kan si hva du skal tenke til å gjøre for real, så driter du i det. Jeg jobber der. Jeg er på jobb klokka da og reiser klokka da. Du kan godt komme på arbeidsplassen min. Kan vi ta en prat hvis du vil det? Jeg kan møte deg på utsida av arbeidsplassen. Da jobber jeg på Oslo S, eller jeg jobber på Postkyrubygg. Men hvis du dukker opp ved døra med hjemme, så blir det ordentlig stygt.

Han dukket ikke opp hjemme. Og så tenkte jeg, mens jeg kjørte videre, så tenkte jeg at telefonen hans er mest sannsynlig over å ha PST. Og når telefonnummeret mitt popper opp der, det går jo ikke. Jeg har en sikkerhetspleiering å tenke på, et liv å tenke på. Så jeg ringte politiet og sa, du, han har ringt meg, dette her er historien. Det er ikke noe greier, jeg vil bare fortelle dere om dette. Min kone jobber i politiet.

Så kom jeg hjem, og så sa jeg ikke noe til hun, og tenkte at det er en idiot gjengmedlem pakistaner som de tror å være. Han tenkte å gjøre noe, så dukket han vel opp, tenkte jeg. Og så gikk det et par dager, så kommer kona, eller kona ringte meg først, og så satt jeg opp til at hun ikke hadde noe, så kom vi hjem fra jobb og sånn, så sier jeg da,

det er noe du ikke har fortalt meg så tenkte jeg oi, hva har jeg ikke fortalt meg oi og så sier jeg du, sjefen min fortalte om battisaken noen er bekymret og så videre så han og han fra den og den enheten ringer så ringte de og vi tok en prat og de inviterte hjem til kaffe og sånn og så sa jeg til de politifolkene som dukket opp som på en måte driver med sånn så sa jeg at

Jeg er ikke redd for denne fyren her, men dere bør virkelig fortelle meg at han ikke skal dukke opp på gården her. Hvis han gjør det, så blir det ikke pent. Har du sånn Jason Bourne-hagelig liggende klar opp på skapet? Nei, det er ikke det. Men poenget mitt med denne machohistorien er at ...

Jeg stakk ufra ham. Konsekvensen var at den som Arfan Batti dukket opp, og politiet var jo, ja, det er mye voldspotensial i han og sånn. Så gjorde jeg noen beredskapsting og pranet meg litt med et par tidligere kolleger fra min tidligere jobb om hvordan vi skulle løse dette, og la noen ting på bordet og forberedte litt ting. Men tanken min var også at, vel, det er noe jeg har valgt selv. Og det sa jeg til politifolket, det er et valg jeg har gjort.

Han kan prøve og se hvordan det går, men det er et valg jeg har tatt. Jeg stopper ikke med dette her. Har de sett likne trusler eller situasjoner hvor de har faktisk har likne personer har dukt opp på døren og det har eskalert og sånn, så de er veldig forberedt på det? Nei, det vet jeg ikke. Jeg kan ikke uttale meg om det. Men vi må være klar over at

virkeligheten ikke finnes i kommentarfeltene på Facebook. Mange av de som sitter og kommenterer der, du har folk som Arsle Toie og Ole Asbjørn og andre som på en måte er seriøse mennesker og oppegående og sånn. Jon Hustad, du har hatt flere av de her, og så videre. Så når jeg fører en samtale med disse der, så er det liksom, det kan være litt klovneri, men det er seriøse mennesker, altså virkelige mennesker som jeg vet hvem er. Så er det en del andre som på en måte

Er der, slenger ut masse rart, truer litt, men dette er ikke virkeligheten. Det kan være på et kommentarfelt, tall av et kommentarfelt med 100 kommentarer, så er det 15 som er ufine. Det betyr ikke at 15 prosent av samfunnet skal ta liv av meg. Det er jo den der hetsgreia som alltid dukker opp når personer trenger litt sympati. Ja, og så er det litt sånn, ja, nå tror du det.

Hørte hva du sa, så tenkte jeg. Men det er liksom at jeg prøver å si til kollegaer at vær nå klar over at kommentarfeltet ikke reflekterer, altså jeg tror alle er klar over det, men reflekterer ikke virkeligheten. Og de mengder trusler man får der reflekterer heller ikke den mengde trusler som finnes i samfunnet. Jeg har jobbet med sikkerhet og beredskap både i og utenfor uniform i over 20 år. Og ja, 20 år blir det. Og jeg kan si at jeg

er alltid forundret av hvor folks vurdering av trusler, hvordan de vurderer trusler. Hvordan da? Nei, altså, folk har særlig lite forståelse av hvordan en trussel fungerer, en menneskelig trussel fungerer, ikke viruset som mennesker som trusler fungerer. Hvis vi ser på, jeg kan ta et konkret eksempel da, hvis du er redd for terror, er du mer redd for terror i sommerland i Bøe?

eller er du mer redd for terror på Oslo spektrum? Ikke sant? Kanemann eksperiment? Ja, det er jo det. Kanemann er helt fantastisk på å beskrive seg, for han beskriver fra et finansperspektiv, men det er lett å overføre at det trusler også. Så jeg bruker å si til folk, jeg har vært med på håndteringen av disse økte terrorberedskapene i Norge i en periode, da hadde jeg et ansvar for en offentlig etat i den sammenhengen.

Og prøvde å hele tiden si at trusseren er i Oslo sentrum, eller er ikke i Oslo sentrum, men de mest attraktive målene for en terroraktør er her. Det er ikke en tilfeldig stasjon oppe i Skjørdal. Prøv å forklare folk at hvis du går av flyet på Gardermoen, tar toget inn til Oslo S, tenker du da at du skal reise deg opp til Skjørdal og sette av en bombe-neppe?

Du får mest bless borsløs, du får mest bang for the buck borsløs, du får mest igjen borsløs. Altså eksempelvis da. Mm.

Og derfor har jeg alltid reagert på når man på en måte har disse trusselvurderingene, trusseløkningene, så er det folk ute i de mest rareste steder i Norge som sier at nå kommer terroren hit. Nei, terroren kommer ikke, det bøyte hele marken, det skal jeg love deg. Det er ikke der det ligger. Men det er sånn at dette med å forstå trusler rent psykologisk er jo en ganske interessant sak. Vi husker under denne

ja, nå er jo saken fortsatt live da, men når kidnapping trusler og sånn øker, så er det interessant å se hvordan folk reagerer. De fleste som blir kidnappet blir kidnappet av, eller abducted, for å bruke det ordet. Bortført. Bortført, ja. Fy faen, det er norsktøm i nass. Bortført blir jo bortført av nær familie.

Det er sjelden det dukker opp en eller annen rød arm med fraksjon og gjeng og kidnapper folk. Det glemmer folk. Så de beskytter seg masse mot alt som er på utsida. Så tenker jeg, hvordan er dynamikken med søskemannen ditt? Hvordan er dynamikken med onkeren din? Så det å få en trusselforståelse er viktig. Og igjen tilbake til det vi snakket om, disse menneskene som er på Facebook, veldig få av dem er reelle trusler.

Veldig få av dem har et voldspotensial som er nevneverdig.

Og så kan det hende, jeg ser det fra mitt stål, men den bakgrunnen jeg har. Men jeg tror nok vi politikere også gjør rett i å få litt tjukkere hud. Tåle litt mer. Det er første gang du ser det der, eller får det opp i fide og innbokser, så tror jeg du blir veldig redd. Ja, det kan, det forstår jeg også. Men man må alltid ta et steg tilbake. La det marineres litt, og så se på det igjen. Hva var det som egentlig sto der?

Jeg er for dårlig til det. Så når jeg leser kommentarer og tilsvar jeg får, så slår den der bryteren seg på, og nianertalmannen kommer opp og stiver fingre og masse sarkasme i svaren og sånn, og så tenker jeg, det der var ikke så lurt, var det det? Og av og til skal jeg aldri publisere svar andre ganger, så må jeg på en sett og vis... Det er lurt å gi en liten buffer tid, for hadde du skrevet noe i statusen på Facebook eller en kommentar...

ta en kaffe, gå en tur, gi deg en halvtime-time, og gå og se på det etterpå. Hvis du fortsatt liker gira,

så kan du vurdere å legge det til. Ja, de som på en måte leser mine innlegg, ser jo at de har redigert fire ganger bare på grunn av skrivefeil på første kvarter. Så er det dårlig tid. Da skriver jeg jævlig mye rart. Så er det et eller annet. For det første er skjermbeskytteren den der dekselet. Knus, så når jeg trykker på visse bokstaver, så kommer det andre over. Det er bare helt kaos. Har du mye temperament, eller? Hahaha!

Ja, jeg har det. Jeg skal ikke legge skjul på det. Det har blitt bedre om årene, men jeg er temperament. Tenker du det er det jeg kommer fra røtten? Ja, det gjør det. Jeg er til en oppvekst som det er. Jeg har levd et litt annet liv enn de fleste andre politikere på Stortinget, kan jeg si. Og det er litt av kluet, at ...

Jeg hadde en veldig streng far, en biologisk far som var veldig streng, og jeg husker han ga meg noen lusinger, og mer enn det et par ganger også. Det er ikke på grunn av det, men jeg vokste opp i et sånt ... Min far levde frem til han var seks eller sju, så gikk han av syv årene, så gikk han bort. Han drukna, men i de første årene, disse berømte ...

hva heter disse første årene, de formative årene, for å si det sånn, de årene som kanskje former gjerne alle med, så var han til stede. Og en del av mine fakta og

og sånn er nok en del av det jeg er derfra. Jeg har, og ungene hjemme, jeg ser det på dem, de vet jo jeg har temperament. Ikke at jeg blir jo ikke voldig og slår og sånt, men de har skjønt et par ting at hvis du kommer hjem for eksempel, og ikke tar med skolesekken din opp, så pappa kommer inn døra, så er det Ragnarokk, ikke sant? Da er det, altså, roper jeg navnet på den der bassfyllte stemmen min, «Vet her!»

og jentungen er jo pustet ned, så hun er jo hjemme nå igjen, da. Men jeg har temperament, ja, og jeg tror det er godt å ha det, og så er det greit å vite at man har det. Mm.

og av og til bare bite ting i seg, og så la det gå. For det roer seg ned etter noen få sekunder, ikke sant? Og så hjelper det med sarkasm alltid. Sånn litt sarkastiske svar, passiv aggressivitet. Har du gjort noen tanker om sånn der, jeg synes det er greit å skille mellom vold mot barn, altså hvis du grisehuler, banker opp et barn, det er noe annet enn, det må vi bare si at det er noe annet enn å gi en ørefik ris på rumpa, eller hva skal vi si sånn der...

Sånn god gammel avstraffelse og sånt, for at det ble usikker. Jeg har jo vokst opp uten noe, man vet jo aldri hva det er, men jeg er veldig sikker på at jeg aldri opplevde noen sånn vold fra hverken mor eller far i min oppvekst. Men så har jeg tenkt på flere ganger, etter å ha blitt foreldre selv, du hører utrolig mange steder i forskjellige kulturer og familier, bare her i Norge også, hvor vanlig det er at du har fått litt juling.

Og historisk sett, det med familie, å bli foreldre også, jeg har jo kjent flere ganger på den der, ok, det her jeg mister det, og bare dryler til ungen, for du er så jævlig forbanna, stressa, og så videre da. Ja, det er, altså, jeg må si at nå...

jeg har en kone som jobber med denne typen saker i politiet. Så det er blant annet. Men det jeg kan si er sånn, vold mot barn, det er jeg ikke pro på noen slags måte. Ikke fordi jeg er politiker, men generelt sett, jeg tror ikke det fører noe godt med seg. Hvis jeg skal skrive vold, også må jeg skrive det.

Du kan fortelle noen andre historier også. Vent da, jeg bare skriver det. Men vi må skille med noen vold og avstraffelse. Vold og konsekvenser. Jeg trenger ikke å slå ungene mine for å vise deg en klar konsekvens. Når guttungen og jentungen, det har jo skjedd, jentungen fikk helt ny telefon til jul,

så blir guttungen sur på, så tar han telefonen og så gjemmer han den, ikke sant? Og hvor gjemmer han den? I en eller annen skuff der det er noen spisse gjenstander, så tar jeg den telefonen i handen og hater den i tre dager og kikker på den. Skjermen er ripet opp. Det er min feil, for jeg har ikke kjøpt noen Gorillaglass, men i alle fall. Og da sier jeg til ham, da tenner jo jeg i bånd, for i alle dager, det er ikke en billig telefon, det er en dyr telefon, det er det som skjer her. Mm.

Det er viktig for han å skjønne. Han mister jo pad og Xbox i noen dager, og sånn er verden. Det er en konsekvens av å gjøre en dum handling. Det er jeg pro. Det er et problem i samfunnet. Hvis du ikke lærer at dine handlinger er en konsekvens fra barns med av, så er det

Ikke rart at du går ned i kjelleren og blir veldig lei deg og sliten når du i en alder av 22 finner ut at verden har konsekvenser. Kjøre for fort med for at du mister lappen. Ikke få gode karakterer med for at du ikke får jobb. Sitte på intervju og tro du er verdens kuleste, har en konsekvens. Verden har konsekvenser, og det er viktig at barn forstår det. Og så er det det at du kan justere konsekvensene og så videre, men jeg er vokst opp i Iran.

Jeg er født i Iran, kom til Norge. Vi hadde gått på skole i et par år i Iran før vi kom til Norge. Jeg husker jo, det var rå disiplin på skolen. Hvordan da? Nei, altså, jeg husker, for det første, første skoledag, stappfull klasse. Når jeg lukker øynene, så ser jeg for meg faren min, han tok meg med til skolen. Han var ikke så høy. Han tok meg med til skolen, og

alle fedrene, alle barna var jo grein når vi ble satt der ingen som ville være der så vi hylte jo grein og så var det jo sånne gammeldagse pulter som plasset tre stykker ved siden av hverandre satt på rekke og rad trepult og godt brukt og så videre så vi satt der stappfull klasse en liten, jeg vet ikke hvor stort dette rommet er men altså

Når man bare ser for meg i rommet, så bruker jeg 40 kvadrat, cirka 50 kvadrat, stappfullt, læreren sitter foran, svart tavle, og faren min som stikker huet mellom dørkammene, det går bra, det går bra. Pappa var lærer selv. Men det var første skoledagen min, og hver mandag, vi hadde seks dager skoleuke, fredag var fri. Så når det dukket opp på første skoledag på lørdag, så var det inspeksjon av neiler,

og hår. De gikk rundt, så på neglene. Ja, vel sånn, har du klippet neglene. Det er interessant hvorfor det ble sånn. Dette var jo tilbake til, det var en prosess som mest sannsynlig ble satt i gang av Shahen for å opprettholde hygiene i samfunnet. Altså en del av den hvite revolusjonen i Iran, denne endringen fra å gå fra å være et føydalsamfunn nærmest til å bli en moderne stat, krever at du på en måte lærer folk klippe neglene. Og du hadde jo masse forskjellige mennesker

som vi kan sikkert snakke mer om, men jeg bodde i en by i Karaj, tre kvarter, halvtime tre kvarter fra Tehran, vest for Tehran, nesten som suburbia for Tehran, og der var det jo, vi bodde i en del av byen, det er helt fantastisk, altså rett bak oss,

i den bydelen, så var det jo disse ulovlige bosettingene, altså folk som hadde kommet fra landsbyen og bare satt opp en eller annen skur og bodde der. Favelaktig. Favelaktig, litt sånn. Nå har jo dette blitt utbygd, vi snakket om det, men det som er litt interessant med den tilværelsen på det skolegreiene, var den her jerndisciplin. Inspeksjon, hårneiler,

Og så går du videre til at du på en måte står der, og hver morgen, det var etter revolusjon, og så var det stå, og så sto vi jo oppstilt. Øverste klasse til nederste, altså fra sjette til første bakerst, rekker fra høyest til lavest, og så hadde du klassens elevrepresentant, eller vi hadde sånn ukendelig bytte på det, hvis jeg ikke tar feil, det vi i forsvaret kalte klassekommandør. Ja!

KK, så hadde vi en sånn ordning der en av elevene hver uke eller andre uke hadde byttet en av elevene andre uke på en måte hadde ansvar for klassen og sto fremst ytterst på raden og stilte klassen klar på en eller annen måte. Men jeg husker ikke om jeg noen gang hadde det ansvaret, for jeg tror jeg var for sur etter til. Og da startet vi etter inspeksjon av neiler på lørdag. Det var hver dag. Hver dag var det oppstilling.

så gikk vi over til å rope død over Saddam, og død over Irak, og død over England, og død over USA, og død over jøden, og død over den som måtte passe for lagen. Sånn holdte vi på. Eller død over Israel.

Sånn var det litt, og så var jeg inne i klasserommet og lærer seg ting og tang, og så var det masse lekser, ekstremt mye lekser. Jeg satt med lekser til sent på kvelden, men vi hadde bare halvskoledag, så vi kompenserte med mye lekser. Det er denne disiplinen, og jeg husker jo, vi hadde prøver regelmessig, gloseprøver, matteprøver, diktat, matteprøver, litt sånn etterhvert almen kunnskap. Vi hadde til og med semester-eksamener,

halvdagstester eller to timers tester og sånn, fra første klasse faktisk. Men du leverte jo en leksening hver dag, og da stilte du deg i kø, satt rektor, altså læreren fremst, og han hadde et sånt stempel, skolens stempel, hadde du gjort det fint, så fikk du et sånt ordentlig stempel, hadde du gjort det dårlig, så gjorde han sånn, og så grein det utover, dette var ikke bra, prøv igjen.

Og det var sånn, altså, og så prøver, jeg er flate, det var, og jeg fikk jo ofte sånne stygge stempler, men jeg husker sikkert en konstruksjon av my memories. Men

Vi hadde jo prøve regelmessig som jeg sa, og det var også for å indusere disiplin, ikke sant? Du blir prøvd i matte, du blir prøvd i diktat, og så får du karakterer, 1-20, jeg tror det er franske systemet, er sånn 1-20 karakterer, og så får du sånn halvkarakterer, 17,5, 18,5, aldri skjønt hvorfor du fikk hva, hadde du altferds fikk du 20, hadde du altferds fikk du 0, og så var det 10 eller 11 som var på en måte stå, og alt under var jo stryk.

Og da hadde vi, vi hadde jo sånn semesterprøver, og jeg husker ikke om det var på skolen på Tåfyr, eller om det var på Kæsra. Men en av de skolene, da var det sånn at jeg er jo helt ufattig

virkelig dårlig til å tegne. Altså det er så elendig. Det er vi to. Ja, helt jævlig, så beklager banen en gang. Så mamma sa, ok, dette er, altså jeg kunne ikke, det var helt forferdelig. Det jeg tegna, det var sånn, dette her holder jo ikke vann, liksom. Så ble jeg sendt, hadde jeg et par kvelder sammen med ei datter av teg, en venninne av mamma, en kollega av mamma,

hvor hun lå på gulvet og sa hun lærte meg å tegne, så husker jeg fortsatt de tingene hun lærte meg. Så tegnet jeg noen trær og noen sånne greier og sånt, og så fikk jeg faktisk ståkarakter i tegning på den der timersprøva og sånn hva det var. Men det her er disiplinen, det er det jeg er vant med, og tilbakemeldinger kontinuerlig, hele tiden. Jeg ble jo dratt inn i rektorskontoret, jeg var kjemperampete, jeg ble jo dratt inn i rektorskontoret, han tok meg i at jeg drev å slåss med en gutt, og jeg løp.

Jeg tror jeg løp etter han på pultene i et sånn tom klasserom. Jeg løp opp på de pultene, og han løp på bakken, og så fikk jeg tak i han, og så gav han en lus. Helt vilde tendenser. Så inn på rektorskontor, og så var jeg heldig, pappa var lærer, så disse her kjente jo faren min. Det var en stor by, men lærer kjente hverandre. Og de hadde på en måte gått på skolesammenheng, eller hva det var.

Så han tok meg inn på kontoret, det var jo flere av oss som var inn der, og så det var det sånn, i voksen alder så bruker jeg den referansen jeg snakker om tortur. Jeg ble dratt inn i det kontoret, og så hører du på i naborommet, det er noen som hyler og skriker, en annen elev som ble dratt inn samtidig som meg som var der inne, og så hører du noen smell, og så hører du hylling og skriking. Og så sitter jeg på stolen ved siden av døra, så sier han «Herr Faraman, herr Faraman», så sier jeg «Ja».

så sier jeg, ja, ja, ja, vil du ha te? Nei takk, det går bra. Vil du ha vann? Nei takk. Så kom hit, så da satt jeg sånn der da, ved siden av veggen, og så måtte jeg gå frem til pulten, det var masse sånne, sånn læreværelse var det, med masse sånne arbeids, kontor da hadde de, sånn masse pult, kom hit, så går jeg frem, så ser han og sier han at, du er heldig, jeg kjenner faren din, du skal ikke få, du skal ikke, du skal slippe å bli slått på hendene i dag, men ikke la det gjenta seg. Mm.

Hører jeg fortsatt skriking på andre siden av døra. Og så blir jeg sluppet. Det skjedde jo regelmessig med meg. For jeg var rampetatt. Det hadde ikke noe oppdragende effekt på deg i det hele tatt? Nei, det hadde jo det. Men det som skjer er at man bygger en sånn toleranse. Men jeg er jo... Autoritetsgreier, det er liksom...

Det er som ble koldt der også. Jeg har ikke noe problem med å akseptere at noen har mer autoritet enn meg, men prøve å utøve denne autoriteten, da blir det sånn, what the hell? Men det du har sagt om det, den sinnssyk hare skolen der, hvor du kommer fra, den ekstreme disiplinen til dagens skole, jeg skulle ønske at vi var et eller annet sted midt mellom det. Ja, ja, ja. Og jeg husker jo den overgangen fra Irans skole til norsk skole,

Jeg husker min første dag ved Uringavåg barneskole i Hareid. Hva er dette for noe? Hva er det? Det er leker og tegninger og farger og hva er det? Dette er jo ikke en skole. Dette er barnehage. Så jeg husker det. Det var ingen prøver. Jeg fikk ikke noen prøver innimellom, men det var ikke noen greier. Men jeg husker læreren der, han var jo av den gamle skolen. Der hadde vi mellomting.

lærere som induserte litt disiplin, ikke sant? Så du på en måte får det, liksom litt gratis, lærere som en del av en sånn

ha en oppdragende effekt, og jeg er jo vant med altså, jeg anser personlig lærer som en av de viktigste verktøyene i et samfunn. Mine barn er av og til mer sammen med sin lærer enn de ser meg. Det er sånn, altså på en vanlig dag så kan det hende det er sånn, ikke sant? De er mer på skolen, har mer interaksjon med læreren enn de har med noen andre, og det at læreren også klarer ikke bare å overføre kunnskap, men også overføre visse verdier som vi ønsker i det samfunnet her. Utover våknes da, for å si det rett ut. Det

Det er litt å si, og det er sånn mellomtingen som du beskriver mellom det som var i Iran og det som er i Norge i dag. Jeg tror vi hadde det på slutten av 80-tallet og 90-tallet i Norge. Men de var lærere av den gamle skolen, så forsvant det. Jeg husker mine egne lærere, han godeste Knut Morten, eller var det Finn Morten? Nei, han hadde Knut Morten Finnbøro, en lærer jeg hadde på videregående.

Ja, sosialist på sin hals, men han var vanvittig flink. Jeg digger fyren. Møter han på vindmål innimellom i forskeren. Vanvittig flink fyr. Formidlingsevne-type? Ja, formidlingsevne, engasjement. Han brann for det han snakket om. Det var en sånn uhilda ønske om å overføre kunnskap. Jeg husker også, vi hadde en religionslærer på videregående. Han var gammel omisjonær, vært i sentral-Afrika og sett et og annet. Han var knallhardt.

sånn typisk barrel chested skallet man med briller og det er et blikk som kunne bryte gjennom stål, tror jeg. Han var streng, men han var også sånn

Det var god strenghet, hvis du skjønner. I en disiplin kommer, og jeg skulka i prøver, for jeg hadde ikke forberedt meg. Så en gang skulka jeg, så kom han bare, du, inn her. Så tok han meg til et sierklasserom. Nå skal du prøve deg myntlig. Så spurte han hva som spør, og svarte, ja, du får en femmer på dette her. Gå, gå, gå. Det var sånne mennesker,

trenger vi mer av. Så når jeg hører om ungdommer som på en sett og vis ikke klarer tilpasset, tenker jeg at

Vi bør også se litt på, jeg er all for å ha en skole som på en måte er veldig liberal og åpen og tilgjengelig og alt det her, forstår jeg. Men vi må også ha en skole som induserer disiplin. Ikke gjennom juling og det jeg snakker om i Iran, men gjennom mennesker som er villige til å indusere disiplin. Jeg ble invitert til en videregående skole her for mange år siden, bort i Østkanten.

og var der, beskriver den opplevelsen som å komme i et bygg overfylt av testosteron. Da hadde jeg nesten akkurat sluttet i forsvaret, og hadde jo vært sammen med mye testosteron. Jeg kom inn her og tenkte, fy flate, her er det jo weird, her er det veldig underlig. Lærerne gjorde sitt beste, men det var mye sånn,

Ungdom i opposisjon, ungdom som på sett og vis hadde sine meninger om verden, som hadde trengt litt mer rammer. Jeg vet ikke hva som skal tilgjøre at så på en måte

Det virker som at når lærere, i hvert fall her ute i Bærum og sånt, og spesielt er det mye skrekkehistorier, at hvis læreren blir for hard i klypen eller rektor, og så de strammer inn eller gir feil karakter, så har de foreldre og advokater på nakken. Jeg har hørt rykte om det. Og utvisninger. De har ingenting i ene vertekassa til å stramme opp ungene i det hele tatt, virker det som. Det er litt sånne ting som jeg har sett være...

Kongsvik videregående, eller hva det heter. Jeg trodde det var litt sånn tull det der i parodien, men så var det en sted at det er jo litt sånn det er. Foreldre dukker opp. Men jeg ser jo hjemme, jentungen kommer hjem, har fått dårlig karakter, eller ikke har prestert, eller gutten kommer hjem med dårlig resultat, så tenker jeg det er vel opp til deg. Hvis andre klarer å få bedre karakter enn deg, så er det jo sikkert noe du gjør gærent. Og så tror jeg det er det der, vi har fått et samfunn der,

for å bruke, altså jeg hater det ordet, men alle føler at de har en viss rett til å kreve sitt. Og så er det sånn, men

det kan jo ikke være sånn. Det kan ikke være sånn at, du nevner bærum, jeg bor ikke her, jeg kjenner ikke til hvordan det er her, men jeg kjenner jo igjen fra noe av det samme, hører jeg rykter om i Porsgrunn, der foreldre krever av skolen at skolen skal være til for barnet deres. Ikke barna, men barnet deres. Da tenker jeg, da må du finne en annen løsning, tenker jeg.

Men vi har kommet til et unnlig sted, og det er igjen tilbake til foreldregenerasjonen, som har vokst opp i et samfunn, det norske samfunnet, hvor verden har vært forresføttet. Og da får man en følelse av at det skal jo være sånn.

igjen tilbake til God Sad som beskriver dette problemet du snakket om en annen podcast her du snakket om en podcast med Arsle var det en av de i hvert fall og der du nevner nettopp dette med at foreldre skaper lite samfunnsdyktige barn puter airbags du skal ikke oppleve samfunnet og når du først opplever samfunnet så blir inntrykkene så sterke at

at du på sett og vis ender opp med å si at du er deprimert, lei deg, sliten, utmatta, uteladet, eller hva det nå heter.

Jeg tror det er spot on. Tilbake til det med vold mot barn, avstraffelse. Etterpå det der med at hvis de ikke får noe motstand i heimen, som jeg opplever at mange foreldre nå er litt redde barna sine, redde for å gjøre de leise, redde for at de skal bli neffer, at de skal få en dårlig dag, at det kan gå utover syken, og da blir det psykisk helseproblemer, og så kanskje det kan gå utover... Det er sånn utfordret komplisert. Dette skjønner jeg, beklager å avbryte meg selv her. Ja.

Jeg blir veldig engasjert og frustrert, for det er lov å være lei seg. Det er menneskelig å være lei seg. Du skal være lei deg innimellom. Du skal ikke være kjempestolt når du taper en fotballkamp. Du skal ikke være kjempeglad når du får elendige resultater. Du skal ikke være kjempestolt når du ikke får en jobb. Det er helt naturlig å være lei seg. Gud bedre, som jeg sier til alle, jeg har feilet mer enn jeg har lyktes i livet mitt, og det er ikke tull engang.

Men det betyr ikke at når jeg vokste opp, og når jeg feiler, så anser jeg det ikke som en sånn naturlig utløp. Jeg skal sitte og skrive en spalt i Aftenposten og si hvor stygg verden er mot meg fordi jeg feilet. Beklager, reis deg opp. Sorry, jeg blir helt sånn. Dette provoserer meg så grenseløst. For det er ikke verdens ansvar at du ikke lyktes nå. Det betyr ikke at du ikke skal lykkes igjen.

Men samfunnet skal gi deg verktøyene, men samfunnet kan jo ikke sørge for at du lykkes i alt. Det er et personlig ansvar å få ting til. Og så skjønner jeg at det er vondt å ikke få det til, men alternativet,

er ikke å skrive en spalt i aftenposten og si at verden er imot deg. Alternativet er å jobbe mer og bli flinkere og komme i mål. Eller kanskje endre retning. Det er jo en sånn scene som alltid går rundt på Facebook og YouTube. Det er jo fra, jeg tror, Rocky 3. Det er jo ikke spesielt bra film det akkurat, men det er jo en sånn pep-talk der som alltid går igjen. Stallone til, jeg husker ikke helt hvem det var mellom da. Da sier han til eleven sin at nå hører jeg at du ...

Du unnskylder deg for at du ikke har fått til. Du begynner å peke på andre elementer og folk, og ting som gjør at du ikke har lykkes. Det er på grunn av dette og dette. Hvis vi ser på det sånn, jeg kan ta eksempelet fra mitt eget liv. Jeg var på P2 her for en stund siden. Jeg har feilet så mange ganger i min såkalte forsvarskarriere, og jeg har måttet prøve om og om igjen.

At jeg tror de til slutt ble lei og sa greit, du skal få lov til å komme hit. Men alternativ, og jeg mener et par av de gangene som har vært så frustrert, så sint, så irritert, så forbanna, og det har vært lenge. Men når man sitter i en alder av 42 og ser tilbake på det, så kan jeg si ja, noe var meg, noe var de, men hva er løsningen? Det er litt tilbake til de debattene vi har i samfunnet.

hvor vi påpekker at visse grupper i samfunnet, eller du som person er sånn og sånn. Og så tenker jeg, ja da fikk vi påpekt det da. Men hva endrer det? Blir han mindre sånn og sånn? Kommer han eller den eller de til å stå mindre i veien for meg? Og det bringer meg tilbake til denne rasismedebatten. For egen del, la oss nå legge til grunn det faktum at hvite nordmenn generelt sett er rasister.

Jeg legger det som et premiss. Jeg aksepterer premissen ditt. Hva er løsningen? Hva er løsningen for meg som person, for individ? Hva skal jeg gjøre med det? Skal jeg flytte til Afrika eller Iran? Det er jo et alternativ. Men

Er det da virkelig en løsning å bare påpeke at alle er rasister? Hva må bare greit? Det er realiteten, la meg jobbe med meg selv da, og komme meg gjennom det. Beste eksempel jeg har på det er, jeg husker tilbake i 1999 da jeg var på befalskom for kavaleriet, jeg og en annen, han var pakistaner fra Oslo, skal ikke nevne navnet hans, vi stod og pustet våpen ned i pusserommet, ned i kjelleren der. Mhm.

Han sa en ting som har vært med meg i alle år etterpå. Han sa at han hadde jo en B-utdanning, en bachelorgrad som alle andre har innenfor en enkel økonomi som jeg kaller det. Jeg skulle gå på fagskolen, og han sa at jeg skal bli så flink jeg at det ikke finnes noe alternativ enn å ansette meg. Jeg skal bli så flink jeg at det ikke finnes noe alternativ enn å beholde meg her.

Og det er litt av den der fandevalgsk innstillingen jeg ønsker. Jeg sier til gutten min når han spiller fotball, ja, du fikk ikke den passningen, hva er alternativet ditt? Hva skal du gjøre? Sitte og grine midt i banen? Sånn er det. Jobb videre. Keep on going, så kommer den ballen til slutt. Du får ikke slått den passningen. Jobb videre, så kommer teknikken til slutt. Du må jobbe riktig. Det

Det hjelper ikke å sette seg ned og grine og sutter og bære seg. Det kan hjelpe deg der og da, men det gjør ingenting, endrer ingenting i fremtidsutsiktene dine. Og det savner jeg at vi overførte barn. Sier det på altså, det er lov å feile, det er helt naturlig å feile, alle har feilet, det er ingen av de færre som har fått ting til på første forsøk. Og de som påstår det, de juger stort sett med det.

Det er ingen som på en måte lykkes første gang de prøver på noe. De må jobbe og jobbe og jobbe og jobbe. Og det å lære barn å jobbe, lære barn å gjøre en innsats, selvfølgelig jobbe riktig, det er litt av greia. Tilbake til det vi snakket om, innhente riktig informasjon.

men jobbe riktig, jobbe målrettet, vite hva du vil. Jeg forventer ikke at en 14-åring vet hva vetkommende vil, men vetkommende vet hva vetkommende vil, for de rammene vetkommende kjenner til, det barnet kjenner til. Jentungen har lyst til å bli god i håndball. Hun spiller håndball, hun er skjevent og så videre. Da må du jobbe, da må du jobbe med det og det. Det må du i hvert fall sette deg som mål de neste to, tre, fire, fem, seks treningene, at du skal få det til.

Da leder jo barnet i riktig retning. Jeg kunne vært som pappa, jeg har sagt, ja, nei, jeg ser jo at du blir kjempeleit, jeg er litt som pappa innimellom, det må jeg si, og at du aldri får noe, ja, jeg skjønner det, og jeg forstår det. Men så må jeg ta meg sammen, bare fortsett å gjøre det, så kommer den passingen til slutt. Den kommer. Ja, bare prente inn, og så gjøre ...

Unge og enda mer, men egentlig alle blir litt mer realister. Det med rasism og sånt, du begynner å lure. Ta meg jakka, det blir jævlig vondt. Nå har du av med jakka, nå har Torstein Bae still her. Det liker jeg. Det er jo sånn, hvis man har reist litt, jeg har ikke reist mye rundt i verden, jeg skal ikke være sånn person som sier at jeg har reist mye, men vet nok om at hvor enn du reiser i verden, så finner du rasisme. Ja, ja, ja. Og det er noen...

Det er noen land som er ekstremt mye verre enn nesten alle europeiske land kombinert. Jeg tror alt det kommer til å finnes der ute. På en måte andre dårlige ting med menneskeheten, så tror jeg det eksisterer der ute, kommer til å finnes, og så synes vi vi alltid møter på det. Hvis du er en minoritet et annet sted, så kommer du til å møte på noen situasjoner hvor du kjenner på de kreftene der. Det er jo sånn,

Deal with it, men på en måte i et større bilde. Nei, det er ikke sånn vi ønsker å ha det, men du kommer til å møte på det, og du kommer til å oppleve det, og det er hvordan du håndterer det. Det du er inne på, det er ganske interessant, Wolfgang, for jeg

Jeg lurer på om folk som på en måte snakker om rasisme, egentlig mener rasisme, eller mener diskriminering, eller mener noe annet. Vi må skille. Rasisme har blitt en sånn begrep som tar inn over seg alt. Igjen tilbake til vi snakket om det rett før nå.

Hva oppnår jeg som far til Margit og Darius ved å fortelle dem at deres muligheter i Norge er begrenset fordi deres far er iraner? Jentungen spør meg ved middagsbordet her for litt siden, pappa, det var vel et kollektivt spørsmål fra de begge kan jeg si, er det sånn?

at du opplever mye rasisme og ikke har fått de mulighetene du har, og så videre, på det språket de har. Og så tenkte jeg, hvor i alle dager kommer dette spørsmålet fra? Og da sier jeg, men du, all other things being equal, altså alt annet er like da. Jeg er stortingsbestandt, jeg jobber i forsvaret, jeg har vært i City som leder i staten og leder i et privat selskap. Ok, vis meg

andre nordmenn i alder av 42 som har fått de samme mulighetene som jeg har fått hvis jeg er i en minoritet på en eller annen måte og alle andre har kommet lengre enn meg så kan vi jo ta en diskusjon men det er jo ikke realiteten så for meg så er det som en ting er vi kan gå og diskutere ennå men så kan vi tenke på hvilke effekt har det på de unge i dette samfunnet som har innvandrer bak dem innvandrerforeldre eller hva det måtte være hvilke effekt har det på de jeg husker igjen tilbake til der husker jeg så klart for meg

Vi bodde på Vessia i Porsgrunn. Ikke Vessia, men Vessia faktisk. Vi bodde der. Mamma hadde besøk. Mamma og stefaren min hadde besøk av en familie fra Oslo, iranere, som vi hadde kjent i mange år. Så ble det et spørsmål. Hva er det du har tenkt å bli når du blir stor, mamma? Sånn typisk iransk, iranersk spørsmål. Nei, jeg har jo lyst til å jobbe i forsvaret. Da var jeg 13, 12, 13, et eller annet sånt. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, kanskje eldre.

Jeg var faktisk 14-15. Jeg har lyst til å jobbe i forsvaret, sier jeg. Så kom det et sånn lurspil fra, smil fra de, han mannen. Men du Mahmod, Mahmod, men du Mahmod, du vet jo at du er jo innvandrer. De vil jo ikke ha sånne som deg i forsvaret sitt her, vet du. Det kommer ikke til å gå bra.

La oss si at jeg er en litt annen person. La oss si at det er 2021 og jeg har tilgang til sidespalten i Aftenposten. Leser jeg regelmessig? Får dette servert? Hva tror du jeg, Mahmoud Farahman, Mahmoud Farahman, som har litt autoritetsproblemer, har litt temperament, hva tror du jeg gjør da? Tror du jeg går på skolen og tenker at nå skal jeg bli kjempeflink på skolen?

Hele verden forteller meg at jeg har ingen muligheter. Aftenposten sier det i sidespalten sin. Alle de andre innvandrerne sier det. At til og med han her som er på besøk sier det. Det er jo en sannhet. Se på det. Det er rasisme overalt. Jeg kommer ingen vei.

ja, hva gjør jeg da? Nå polariserer jeg dette veldig. Men det du sier som er interessant med dette med rasismen av hver andre sted i verden, har du lest og hørt om Thomas Sowell? Hans arbeid, jeg har lest tre av bøkene hans, og hørt og lest mye av det han skriver. Hans perspektiv er ganske interessant. Jeg er ikke enig i alt han sier, men jeg er enig i veldig mye, det må jo så sies. Kan du koke det ned til...

Han snakker jo mye om rasisme, slaveri og hvordan, og det er det jeg skal si, noe som koker det ned. Han skriver veldig mye om rasisme, disparity, som man kaller det, forskjellet mellom raser, grupper i USA. Tar et globalt perspektiv på det. Han er jo økonom,

Fyren har vel to doktorgrader, er jo big brain for å si det sånn. Han har vært fellow ved Hoover Institute i en manns alder. Afroamerikaner, vokste opp i sørstatene, flyttet til New York og har vært erkeskommunist og etter hvert finnet ut at det ikke fungerer helt optimalt, og det sier han rett ut. Thomas Sowell er, hans arbeid og hans tekster er helt fantastiske. Han sier at det er ingen

Han tar perspektiv fra afroamerikanere, og så skaper det mye bråk, det han sier da, men han sier at, se for deg at de afrikanere som er i USA nå, hadde bodd i Afrika. Hvordan hadde livskvaliteten deres vært da? Altså, nå er vi veldig sånn, og så kan man sikkert diskutere det perspektivet, men så legger han til at til og med de fattigste i USA, hvit eller svart,

har et betydelig bedre liv enn store deler av befolkningen i Afrika. Vi kan sikkert diskutere det, vi kan si mye om det, men det er jo faktisk noe som vi bør si, det er jo kanskje en del av sin realitet. Så er det sånn hvordan oppleves livet i NUE, hvordan oppleves livet ditt sammenlignet med livet mitt, og så videre og så videre. Det er som litt annet perspektiv. Men han ser også på de tingene, han ser på statistikk, han er jo veldig glad i tall, ser på statistikk, og tar for seg blant annet effekten av

fars rolle i afroamerikanske unge mennes liv. Og han er jo en, det er der uenigheten kommer, altså en notorisk, han er en notorisk negativ til velferdsstaten slik den praktiseres i USA. Og så videre. Og mange av hans poeng kjøper jeg, og er enige i. Fordi hvis vi nå tar dette perspektivet med at

med hvordan hadde livet mitt vært hvis jeg hadde vært i Iran, kontra det å være i Norge. Hvis vi tar det da, det som er hans greie, så kan jeg jo si med stor sikkerhet, jeg hadde mest sannsynlig ikke hatt en høyskoleutdanning. Jeg kan bare si det fordi det koster penger. Ikke har jeg så veldig mye talent og evne heller, ikke kommet inn en gang. Vi har nasjonale prøver i Iran som arrangerer alle elever, og til slutt så får du en plass muligens. Jeg hadde mest sannsynlig jobbet

med en helt mediocre lønn, og måtte ha flere jobber for livet å gå rundt. Hadde jeg i hvert fall ikke sittet på Stortinget, det skal jeg love deg, eller i iranske Majlis, som det heter, og så videre og så videre. Det er realitetene. Og så kan man jo si at det er jo ditt liv, hva med alle de etterkommere og sånn. Ja, det er jeg jo enig i også. Men etterkommerne må også sette ting i en kontekst.

og si at veldig mange av de etterkommerne som vi ser klage på norsk kultur og forrikål og at noen spurte om et pass i en 12-greie, det er altså samfunnsledende mennesker som har klippekål på Dagsnyttatten. Det er altså helt sånn seriøst. Og så må vi tørre å, jeg stiller meg selv det spørsmålet. Jeg har sikkert blitt diskriminert. Jeg er for dum til å skjønne at jeg har blitt diskriminert mest sannsynlig.

Vi har mest sannsynlig også vårt fordel å være innvandrer. Det skal vi ikke underslå. Vi skal ikke glemme det. I dette samfunnet her, der alle snakker om mangfoldskompetanse, men ingen klarer å fortelle meg hva det er, så har jeg fått til de der noen fordeler ved det. Så må jeg si at en av hovedgrunnen til at jeg nesten elsker å være i Høyre, er at ingen er villig til å gi meg uhensigtsmessige fordeler for at jeg er innvandrer. Det er helt fantastisk. Vil du si at det er en større greie i andre partier, ja?

Jeg vet jo om partier som, jeg tror det var SV som på en måte ga alle med innvandrerbakgrunn dobbelt halvti på randsmøte og sånn et eller annet sånn tullball. Hva? Det er liksom, hva er greia? Jeg mener altså ikke, jeg har ikke sjekket det nå i siste, men det er sånn,

Jeg ønsker jo ikke å dukke opp på Dagsnytt 18 hver gang det er en innvandrerdebatt. Jeg vil snakke om det. Jeg kan det. Det er sikkerhet. Jeg kan det. Det er beredskap. Jeg kan det. Sidere finanskomite har ansvar for oljefondene. Og den type ting. Det er det jeg vil snakke om. Og du vil bli behandlet liksom som de andre? Ja, vi blir behandlet liksom som alle andre. Jeg vil ikke dukke opp der fordi det er en eller annen som ikke liker forekål og skal forsvare forekål. Who the hell cares? La oss snakke om inflasjon. Skal fortelle deg litt mer om hvordan det påvirker livet ditt enn at du ikke liker peppekorna på forekål. Eller?

Og igjen tilbake til det jeg sa innledningsvis, det er ganske interessant. Jeg vil bedømmes som enkeltindivid, ikke fordi jeg er iraner. Det er veldig hyggelig å være iraner. Vi har veldig flotte folk og så videre. Veldig pene mennesker. Veldig pene mennesker. Men jeg vil bedømmes for den jeg er og for det jeg presterer og leverer. Så hvis noen stopper meg i passkontroll, en toller stopper meg i passkontroll, og sier til meg ...

gikk bra for deg i dag også. Du har jo norskpass. Det må jeg si, for de som ikke henger med på det, dette refererer jo til noe som faktisk er... Det er en debatt som har pågått nå i det siste om dette må være norsk, og så har jeg ikke lest hele saken, da skal jeg være ærlig i rømmet. En redaktør... Neida. Du så overskriften. Jeg så overskriften og leste, følte meg litt... Så er det noen som, en redaktør faktisk,

Så skriver hun at vedkommende på vei hjem fra utlandet hadde en kjempefin tur, og så ble de stoppet i tolv av en toller eller hva det var, og passkontroll, og så kommer tollerne med følgende kommentar, tror jeg det var, at det gikk jo bra for deg i dag, og at du hadde norsk pass eller noe sånt. Og dette tar vedkommende fornærmelse nærmest, og skriver til slutt at det er en befrielse å ikke måtte være norsk lenger.

Og da for meg, da må jeg legge det sånn, at denne tolleren, slik det fremstår for meg, denne tolleren, mest sannsynlig hvit norsk mann, mest sannsynlig, jeg tror det var det også, blir en representant for hele norske samfunnet. Og så legger jeg til grunn at vedkommende som skriver denne teksten her, ikke ønsker

Eller ønsker å bli dømt for at han er på individuell basis. Samtidig så er han villig til å dømme et helt samfunn basert på en enkeltevis uttales og handling, som han heller ikke vet det bakenforliggende motivasjonen for. Altså jeg som innvandrer kan finne, jeg er jo innvandrer, kunne ha funnet på å ha sagt noe sånt til noen. Til deg. Ja, det gikk bra for deg, du har jo norsk pass. Altså, altså.

«Kom igjen! Kom igjen da!» Og da tenker jeg «Ja, interessant». Altså, jeg har opplevd mye rart i Norge. Jeg har hørt mye rart. Men rasismedebatten legger til grunn at folk har en iboende motivasjon for å diskriminere det. Mm.

Er det ikke litt interessant at, nå tenker jeg bare høyt her, men at er det i veldig stor grad gjerne anekdoter og ikke statistikk eller påviste strukturelle ting som setter i gang disse voldsomme... Ja, det er anekdoter. Jeg hadde jo kommet i skade her for noen år siden,

for to år siden var det, da var vi i Arndal på fotballskolen med guttungen, og så raste nok en sånn debatt, det var Floyd-saken, alle hadde jo, det var ikke måte på, det var flere som hadde opplevd dette her, og så videre, og da skal jeg kjøpe, da var familien der, og vi kjørte frem og tilbake til en fotballskolen, og så videre, i Arndal på Sørlandet, og så skal jeg kjøpe meg en klokke, så går jeg innom klokkeforretningen, for så vidt den klokka jeg har opp med nå, jeg skal ta den bort, og så sier jeg til den fyren, jeg skal ta og kjøpe den klokka, sånn og sånn,

Og så prater vi litt, så sier han, du tar med deg hjem, du. Jeg bare, ta med deg hjem, du vet ikke hvor jeg er i gang. Skal jeg betale for den her? Bare ta med deg, så kommer du tilbake med den i morgen. Og så tenkte jeg til kona, det her er interessant, Borge. Da gikk jeg i sjors, utvasket t-skjorte, skjeggete, caps, altså jeg så ut som jeg hadde... Rett fra årsens eleven i gjengen. Ja, ikke sant, sånn veldig lurvete.

Jeg tror faen meg lukta dritt for å legge på. Men i alle fall, så tok jeg meg og tenkte, det er strukturelle rasisme der folk hunses rundt i gatene. Hva er dette for noe? Så jeg skrev en tekst i VG, og fikk jo tilsvar om at jeg fornekta, det var ikke nok å være antirasist, det var ikke nok å ikke bare være rasist, det var nok å være aktiv antirasist og sånn. Bare, what?

Hva med den aktive antirasismen? Hva mener du, skal jeg med all respekt brenne hvite folk på bålet nå, eller? For det er liksom sånn, det der, for meg så blir disse debattene som sier anekdoter, så når jeg slanger ut min egen anekdote, så var det ikke nok, det kunne ikke være sant. Så tenker jeg, det er noe interessant rundt veldig mange, altså du hører stemmen til noen få, de fleste sier ingenting.

Hvorfor det? De fleste er mest opptatt av å få livene sine å gå rundt. Når jeg våkner om morgenen, så tenker jeg ikke om han som satt i kassa på Rema var rasist eller ikke. Jeg tenker, fikk jeg kjøpt brød og melk og frokostbranning så unge kan spise frokost eller lunsj eller hva det er? Det er det jeg er opptatt av. Jeg sitter ikke og vurderer om hun jenta, blånde jenta med sminke bak der, var det sånn at hun kikket litt rart meg før jeg var mørk?

Var det det? Nei, jeg har nok med meg selv. Det handler om å komme meg hjem. Så tenker jeg, hvis du hele tiden skal gå rundt og se til rasister, så ser du rasister. Hvis du hele tiden skal se til folk som på en måte er ute til å ta deg, så ser du folk som er ute til å ta deg. Det er sånn det er. Kan man skrive om det blant annet? Taler skriver om det. Var det ikke sånn at det var en statistikk eller undersøkelse på at unge med innvandrerbakgrunn eller andre tredje regjeringen ikke

ikke i nærheten opplevde så mye som man gjerne forespeiler. Da ble det en større debatt. Jeg tror Espe Goffinga har med masse inn på det. Kjetil Rollenes selvfølgelig. Det ene er jo, er vi virkelig tjent med at vi hele tiden... Jeg tenkte på om datteren din spurte deg, har du møtt rasisme? Hvor kommer det spørsmålet fra? Litt sånn som masse andre ting jeg merker på skolen, som bare sånn rundt miljøet og mye sånt. Så kommer det hjem med spørsmål som man...

Er dette her noe dere har snakket om på skolen i dag? Og da er vi tjent med at vi snakker så ekstremt mye om rasisme. Vi skal bekjempe rasisme. Det er så mye rasisme vi må komme til livs med. Og at det hele tiden da, som da så kommer gjerne fra utdanningsinstitusjoner, fra voksne, fra kommentatorer og

Veldig mange mennesker vil jeg tro, som har det der som Territ Fett kaller for stedfortrede makt, som på en måte snakker på vegne av de som opplever rasisme, at de opplever masse rasisme. At vi på en sett og vis snakker om rasismens historie, og eugenics og alt det her er ikke noe problem, jeg synes det er godt innenfor å gjøre det, og at barn lærer om det. Men vi må skille mellom

Det å ha uheldige opplevelser, det å oppleve diskriminering og det iboende rasisme, at folk har en iboende motivasjon for å diskriminere meg fordi jeg er Iran eller fordi jeg er mørk, de er rasisme. Det er gjennomført en ganske interessant forskning, europeisk forskning, GEM heter det, det var to norske forskere som var der, det har foregått over mange år i flere europeiske land. Nå husker jeg ikke navnet på de norske forskerne som var der, det foregikk over som sagt Tyskland, Nederland, Storbritannia, mange EU-land.

De ville se på rasisme og diskriminering, og det var ikke egentlig på arbeidsmarkedet. Det interessante der var at jo da, det finnes en viss grad av diskriminering, men ikke rasisme. Diskrimineringen kan ha mange tonasjoner, og mange forskjellige forhold som påvirker den.

Og så ser jeg at tyrker i Nederland og tyrker i Tyskland har to helt forskjellige sysselsetningsgrad. Hvorfor det? Jeg ser på tysk, det var sånne forhold de så på. Og så kommer det frem at jo, noe av denne diskrimineringen handler om opplevelse av klasse.

som bringer meg over til Jonathan Haidt, som vi kan sikkert snakke mye om. Men det er, altså, jeg kan jo si, og det har man jo sett i andre land nå, hvis jeg tar forskning fra USA, så husker jeg ikke sannhetsgalten i den forskningen bak der, men det som er litt sånn interessant er at man ser at i USA så diskrimineres folk på navn.

Når man går etter hvorfor diskrimineringen er på navn, så er det en opplevelse av hvilken klasse disse tilhører. Heter du Ken Ronnie, så har du lavere sannsynlighet for å få en jobb av en viss slik, enn hvis du heter Øystein eller Øyvind eller hva det måtte være. Så det kan være at Mahmoud, Mohammed og Ali blir diskriminert, eller Fatima blir diskriminert, har en større klasse

perspektiv enn en hudfarge etnisitet perspektiv og jeg jobber i privat næringsliv og jeg kan si at jeg var når vi diskuterte dette med mangfold og sånn så har jeg alltid vært opptatt av denne ting

Hva kan du bidra til min business som kommer til å styrke meg? At du har hudfarge etnisitet, det styrker meg ikke. Hva kan du bidra med? Hva har du av innhold utover det? For det er det som også dukker opp i disse debattene. Fordi jeg er innvandrer og har en helt særeggen kunnskap. Hvorfor har du det? Hva gjør at jeg som iraner har en helt annen kunnskap i hvert fall et fagfelt enn det du har?

Bare fordi jeg er iraner? Ja, hvis vi snakker om Iran, så kan det hende. Men hvorfor sier jeg det kan hende? For det kan være at du er som min søster, som jeg er veldig glad i, som kan veldig lite om Iran. Hun kan sikkert mer om gjennomsnittet enn nordmann, men det skal ikke så mye til. Men hun kan veldig lite om Iran. Jeg har interesse for Iran. Jeg leser iranske aviser daglig, om ikke daglig, i hvert fall ukentlig. Kan mye iransk historie.

Men er det relevant for en jobb jeg skal gjøre? Hvis det ikke er det, så er det veldig sånn kuriositet rundt lunsjbord og fin og farger i fegelfellesskap og alt det der. Men bidrar det til businessen?

Hvis svaret er nei, da er ikke det viktig. Mangfold har blitt redusert til et sånt, du snakket om det, jeg tror det var med Arsle du snakket om det. Nei, med episode. Men det var sånn interessant å se, mangfold har blitt redusert til pigmenter og genetikk. Vi snakker om mangfold av meninger, mangfold av tanker, mangfold av ideer. Og tanker, ideer og meninger påvirker bakgrunnen din, det gjør det selvfølgelig. Men

Bakgrunnen din betyr ikke at du har disse tankene og ideene som er mangfoldige. For jeg er innvandrer som er medlem av... Altså, hvis jeg er SV-medlem innvandrer, så er jeg der som det er. Det er disse kretsene jeg beveger meg innenfor. Det betyr ikke plutselig at jeg får veldig radikale SV-tanker, for jeg er et særskilt innvandrer. Det blir jo komisk hvor man begynner og slutter mangfoldskompetansen. Og det er jo sånn...

Og det går nettopp på hudfarge og pigment, som du sier, og det gjør det så merkelig at ... Beklager, da har jeg bryttet tanker ikke mer. Dette som også Sovel beskriver så godt, at merchants, som han kaller det, handelsmenn og kvinner i den bransjen der, de skader innvandrerbefolkningen, og ikke hvit, eller hva du vil, mer enn de er til hjelp. De er merchants, de er handelsmenn og kvinner.

når jeg dukker opp på jobbintu, og det vil jeg tro de fleste innmanner som dukker opp på jobbintu, de vil behandles for den kompetansen de har. Det faglige kompetansen de har. Ikke fordi de er mørke. Ikke fordi de er pakistanere, iranere, somalere. De vil bidra med noe. Og det som er problemet med å drive med den type mangfoldskompetanseopplegg, er at hvis jeg blir ansatt som brandmann,

og ikke klarer å bære min egen vekt, ikke klarer å gjøre den jobben som skal gjøres, så ødelegger jeg for alle andre innvandrere som faktisk klarer å gjøre en jobb, som brannmenn og kvinner. Det er det man ikke forstår, for det blir sånn handelsvare. Jeg har skrevet en bok om mangfold, kom og se, nå skal jeg lære deg om mangfold, nå skal jeg holde foredrag for PVC om hvordan vi skal få høyere andel innvandrere. Hvorfor skal vi få høyere andel innvandrere? Hva er det som gjør det? Hvorfor skal vi det?

Hvis det er slik at PVC finner dyktige innvandrere, så ansetter de dyktige innvandrere. Sånn er verden. Det er sånn verden fungerer. - Det er litt det å sitte med en selvfølelse at du har blitt kvotert inn for at du ikke er det du kan, men den du er. - Ja, exakt. - Den du ser ut som. - Når du da feiler, så feiler du ikke på grunn av kompetansen din, men du feiler fordi dette ikke fungerte. Kan vi ta to minutter? Jeg må hente litt vann. - Ja, selvfølgelig.

Sjekke tummen av wolf. Det kan innehålle, vi kan spare til en eller annen scene. Jeg tenkte vi kunne rappe opp den rasisme vi har brukt på i sted, og så tenkte jeg det er et punkt der du var litt innpå det med det der kronikken og han fyren i sted. Hva tenker du om debatten rundt det der med å være norsk?

føler seg norsk, er jeg norsk nå, hva skal til for å bli norsk, og så videre. Men dette er en interessant debatt på hva er det, hva vil det si å være norsk, hvem er norsk og hvem er ikke norsk og sånn. Og jeg tenker litt sånn, jeg er ikke så opptatt av det der. Helt ærlig, jeg klarer ikke å være opptatt av det. Nå er jeg veldig lite ydmyk, og det beklager jeg på forhånd. Jeg har bært dette landets uniform.

Jeg har to barn som er født der. Jeg har en kone som er herfra. De fleste av mine venner er her. For meg så finnes det ikke noe annet hjemland. For meg så er ikke Iran et alternativ. Aldri vært, aldri kommer til å bli. Jeg har aldri vært i Iran etter jeg har forlott Iran. Kanskje jeg kjøper meg en feriehus i syden, store landet syden. Men dette er hjemlandet mitt. Så kan vi sikkert diskutere hvorvidt jeg er norsk og ikke norsk og alt det der, men det er irrelevant i den store sammenhengen. Dette er hjemlandet mitt.

Og for å si det rett ut, når jeg ser Ukraina så blir jeg veldig rørt. Kvinner og menn stiller opp for å forsvare hjemlandet sitt. De forsvarer ikke passet sitt. De forsvarer ikke bare Ukrainer. De forsvarer hjemlandet sitt. Og jeg hadde gjort det samme her. Dette er hjemlandet mitt. Jeg forsvarer ikke norske passe. Forsvarer ikke min rett til å bli kalt norsk. Who cares? Dette er hjemlandet mitt. Jeg har ingen andre hjemlande.

så kan vi sikkert diskutere hvorvidt jeg er min forfatt. Dette er sånne diskusjoner man tar over en øl og sitter og humrer og ler. Man bruker ikke samfunnsintellektuelle kraft på dette her, tenker jeg. Jeg tenker også sånn, og det bringer meg over til det jeg hadde veldig lyst til å snakke om. Se på Ukraina. Ukrainere reiser tilbake til Ukraina for å forsvare hjemlandet sitt.

Når du ser bildene, så ser du stort sett kvinner og barn som reiser ut, og så skal jeg ikke dra den videre for NRK hvis det er noen veldig interessante bilder i går. Stort sett kvinner og barn som reiser ut og er eldre. Ukrainerne reiser inn igjen for å kjempe mot okkupasjonen, kjempe mot invasjonen. Det rører meg virkelig, altså det er virkelig. Men det skal også nevnes da til deg, selvfølgelig også menn som prøver

dra ut og flykte, men som da faktisk blir stoppet og begrenset og blir bedt om å gå tilbake igjen og forsvare landet sitt. Det er et fåtal av de du ser. Mens i et annet land, ikke for så lenge siden, det er ikke mange måneder siden, presidenten fløy ut, og vi fløy ut spesialstyrkene i landet. Og så, det som provoserer meg kanskje enda mer, er at det siste eksempelet, den gruppa, er de som også snakker aller varmest om heltemotet i folket sitt. Så tenker jeg,

Altså, nå skal jeg ikke utbrodere alle mine tanker, men jeg får en sånn behov for å påpeke det mest åpenbare her. Hvis man virkelig er så heldtemodig, både i tradisjon, i kultur, i folkelynde, virkelig er så stolt. Hvorfor er det slik at når man er trent til å være våpen, legger en våpen og tar beina fatt og løper? Mens vi ser i Ukraina at

Kvinner som står og rasper opp isopor, de er ikke trent å bære våpen. Men som reiser tilbake for å være med i kampen, jo, det er noen som prøver å reise, det har jeg helt rett i. Men det viser en følelse for et hjemland, følelse for et fellesskap. Og så må jeg si, da jeg slo på BBC her på lørdag, så det var kjempeinteressant. Det er medisinstudenter fra afrikanske land som studerer i Ukraina. De vil ut av landet, de vil reise bort fra Ukraina.

Så kommer de til grensene, så prioriteres de, altså det er et eller annet som skjer, så de kommer seg ikke over. Da mener en eller annen i BBC eller en eller annen kommentator at dette er et tegn på en slik diskriminering og rasisme. Så sitter jeg og tenker fra min ende, med erfaring fra krig og fred og sånt, at det land som Ukraina trenger aller mest nå er medisinsk kyndige mennesker, bortsett fra kulere krutt.

Hvis jeg hadde kommet til Norge fra Iran for å studere medisin, Norge ender opp i en vepn av konflikt med, la oss si, Sverige da. Da tar vi et helt sånn fjernt eksempel. Mm.

Da hadde jeg nok ansett det som et ansvar for meg som har fått lov til å komme hit og studere og være her i hvert fall et par år til å bidra til det systemet som er her for å opprettholde dette landet. Det er en takknemlighet. Da tror jeg, jeg er i hvert fall ikke bygd som hadde pakket kofferten min og løpt av gårde. Det viser også en sånn, dette er greiene med entitlement. Men entitlement å rette noe med for oss at du har plikt til noe. Hvis jeg nå velger å kalle Norge mitt hjemland,

Og det gjør jeg. Så er det sånn mitt ansvar, min plikt, til å stille opp for dette landet og dette landet trenger meg. Det kan ikke være sånn at jeg bare krever min rett, men når plikten kommer så skal jeg pakke kofferten min og kjøpe meg feriehus i Tyrkia og reise dit. Jeg har gjort meg så mye tanker om det, som helt klart du så det der engasjementet, og som du sier at på alle samfunnsnivåer, sivile som militært står og klarer og skal kjempe for landet sitt, så tenker jeg sånn, hvordan vil det vært hvis det norske forholdet,

Og så sa jeg til meg selv, og jeg sa det med ungene, du vet at federe sier farvel til ungene sine på grenser, eller når kvinner og barn drar, og de sier ha det til faren sin, forklarte det på ungene, sånn type, se for deg hvis det blir skjedd i Norge. Så måtte jeg blitt igjen her. Og da sa jeg, det var sånn, påminnte meg, ja, det er akkurat det jeg skal gjøre. Det er en ting som er viktig da, det er at du skal slåss for fedlene ditt. Og det er liksom sånn...

Hvordan er det med den norske mentaliteten? Det har gjort meg sånn tanker, og det er vanskelig å si før. Man vet jo aldri hvordan mennesker reagerer før de blir satt under press. Et vil han si med at du kommer til å være ganske splittet der mellom en stor del av befolkningen som kommer til å kjempe for enhver pris, og en stor del av befolkningen som...

erklærer seg passivister eller ikke kommer til å reise ut, eller som ikke vil kjempe. Det er sant, det er sånn det vil være i hvert fall. Jeg er født i Iran, jeg har opplevd krigen mellom Iran og Irak, og husker bombinger, jeg har opplevd bombing av sivile mål. Vi gikk ned i kjelleren og trakk ut i gata og teipet igjen vinduer og slo av lys på kvelden. Alt det har jeg vært med på som barn.

Jeg har vært delaktig i krig som voksen med uniform på kroppen. Jeg har vært uniform i krig. Du er nok inne på noe viktig. Du vet aldri hvordan folk reagerer, men jeg tror nok at noen av debattene vi har er direkte destruktivt for denne følelsen av fellesskap. Selvfølgelig skal vi ha debattene, men

debattene ledes i en retning som jeg ikke tror er konstruktivt. Jeg mener ikke at debatten skal være der, og vi skal diskutere det, men det må også være rom for å være grunnleggende uenig i premissene for debatten. Det handler ikke om å være norsk eller ikke, det handler om hva du definerer som ditt hjemland, hva du er villig til å offre mye for. Og jeg kan jo si, du er inne på noe veldig interessant her, altså jeg

Hva hadde skjedd om Norge ble utsatt for et overfall da? Militært overfall, invasjon. Jeg er dypt bekymret for hva som ville ha skjedd i visse deler av befolkningen vår. Tror nok de fleste hadde tatt opp våpen, eller ikke de fleste, men mange hadde stilt opp. Men så tror jeg at deler av befolkningen vår hadde sagt at dette er definert som et hjemland som jeg reiser derfra.

og det vil jeg ikke utfordre noe mer her, men det har jeg tenkt mye over de siste dagene. Jeg har tatt farvel med kona mi og ungene, ja. Jeg har skrevet brev og lagt igjen i skuffer og skrevet testament og alle disse tingene her. Og det er ikke, det er ikke, å tenke hvordan jeg skal si det, det er ikke lett å gjøre det, men det er en jobb, og jeg har gjort det. Og nå har jeg stått, og det blir en sånn,

Greie da, for når jeg har stått i operasjon der nede, så har jeg nesten ikke hatt kontakt med de hjemme. Veldig sporadisk. Fordi jeg er der. Det er det som foregår der. Da snakker du om Afghanistan, Irak, de kontingentene. Ja, de snakker om de, vært borte, vært ute. Da er det jobben som gjelder der nede. Så har jeg gjort jobben, så har jeg ringt hjemme innimellom og sånt, men

Og der har vi jo vært ganske flinke, der har vi på en måte klart å være voksne, ikke sant? Det er liksom sånn, that's the way things flow, og så klart å på en måte leve med det som er der. Men jeg opplever jo altså denne folkelige kampviljen som ukrainere viser,

helt uten sånn meningsløs bravada, masse sånn rar flaggvifting og masse sånn greier som andre nasjoner, jeg ser noen nasjoner som i en eksempel, heltemodig og er så opptatt av machokulturen og sånt,

På Skamskjav så er mennene de første som løper av gårde, tog med menn som står gjennom Europa for å komme til Nordjære på. Du ser på ukrainierne som reiser ut, de vil tilbake, de sier rett ut vi vil tilbake. Vi skal til Polen og Tjokoslovakia, være der inntil vi kan komme tilbake. De valfarer ikke til Norge, eller Sverige, eller Danmark, eller Tyskland, for de vil tilbake. Det står det respekt av.

så vet jeg at de som på en måte vil opponere der ute, hvis jeg sier at Ukraina har stått i krig i ti år, Ukraina har stått i krig i åtte år. Vi har ikke sett sånn tsunami av ukrainere som har kommet til Norge. De har stått i krig i åtte år i østlige deler av landet. Og det som også synes rent militært fra mitt perspektiv, det jeg ser som er kjempeinteressant,

er hvor mye skade de klarer å påføre russerne. Hvor mye, og så er det jo masse ting der som etter hvert kommer fram, som man burde på en måte snakke om litt mer. Men det som er interessant her, er at de med den folkelige motstandsviljen, og ikke minst evnen, klarer å påføre disse såkalte russiske eliteenhetene enorme tapp. Du ser at VDV, Luftlandestyrken og Marineinfanterikorpset, sliter i Odessa.

De prioriterte avdelingene som kom fra østlige Russland for å ta Kiev, sliter nå inn i hampen. De mekaniserte enheterne, panserenheterne, de fungerer visst nok ikke. I øst, by som er fire mil under russiske grenser, der står spetsnavns siste og stamper, de kommer ikke inn i byen. Dette er folkelig motstand.

fire mil unna russergrensa. Og så driver russerne og gjør ting nå som vittner om at dette kan bli et stykk blodbad til slutt. Men det her er verdien av å ha en

et velfungerende patriotisme. En følelse for et land. Når vi snakker om nasjonalisme i dette landet her, så snakker vi nesten som det skulle ha vært en stinkende bleie, som ligger der. Men tro meg, det er ingenting feil med patriotisme.

Jeg kan ta et konkret eksempel fra Iran. Det er jo kjent hva som skjedde der. En av de sørligste byene i krigen mellom Iran og Irak, for de som ikke vet det, så var 80-tallet en krig mellom Iran og Irak, en ganske omfattende krig, som varte i 8-9 år.

Irakerne satte inn et betydelig antall styrker, altså vi snakker om to-tre panser og divisjoner, det er enormt antall soldater og tanks, som ble satt inn for å på en måte lage, for å ta en by. En av divisjonene gikk for å ta byen, med diverse bataljoner og støtteenheter. De to eller tre andre divisjonene gikk for å lage en blokkade, så ikke resten kunne komme inn. Denne byen heter Horemskjær, det betyr den, Horem, hva betyr det på norska? Det er frodige by, kalles det.

De gikk inn. Det som skjedde da var at en bataljon med iranske marininfantrister med tilhørende spesialstyrke ble satt inn. Det var 200 mann eller noe sånt mot denne flere tusen mann sterke avdelingen med stridsvogn og artilleri. De hadde bare lette våpen. De klarte å holde irakerne unna i 30 dager i den byen. Kjempe av gate til gate med en folkevilje. Vilje til å kjempe i en krig.

Og til slutt, det som var ganske artig der, var at den enheten, de hadde mange døde, det er en elv som deler denne byen fra resten av landet. De klarte å holde den i 30 dager, så trakk de seg ut over en elva. En av de siste som passerte elva, det var en korporal, husker ikke navnet hans, han ble senere marinesjef for den iranske marinen.

Han gikk av nå for ikke så lenge siden. Han sa det i en av de intervjuene de hadde med han, at når han forlot byen, for da hadde Irakene tatt byen, så var det en ting som sto i hodet hans, det var å komme tilbake og ta tilbake byen. Det gjorde de, og igjen basert på folkevilje, basert på patriotisme, basert på en vilje til å kjempe for det du kaller for ditt fjelland, ditt hjemland, når du var der.

Vi skal aldri undervurdere det. Vi skal styrke den følelsen, og igjen tilbake til hovedspørsmålet ditt, det er helt irrelevant for meg om folk anser meg som norsk eller ikke. De fleste bryr seg bare ikke. De fleste er opptatt om hvem jeg er, hva jeg bidrar med, om jeg er et godt menneske eller ikke. De beklager å si driteri om den norske debatten, det er så abstrakt og fjernt.

Hva er det bunner ned i da? Er det en evig indre kamp om at man føler utenforskap, at man ikke greier å ta inn over seg eller

De tradisjonene og de tingene som er veldig tradisjonelle norske ting. Hva er det bunner ned i det her? Jeg prøvde å stå på ski, jeg prøvde å gjøre ditt, for å være mest mulig norsk, men nå gidder jeg ikke mer. Hva er det bunner ned i her? Du er inne på noe artig her. Jeg har prøvd å bli mest mulig norsk. Ja vel?

Jeg har ikke tenkt på det, men jeg vil gjerne høre deg. Jeg tenker bare, ja vel, jeg har prøvd å bli mest mye norsk. Jeg går på ski og står på ski og hater forrikhold og sånt, men for egen del skal jeg si at, jo da, jeg kjenner meg igjen litt av den følelsen. Som ung gutt, 16-17-åring, så hang jeg ekstremt, altså jeg hadde bare utlandske venner, det har jeg for så vidt veldig, to av mine nærmeste venner er iranere. Ja.

De to andre er nordmenn. Shout out til de to iranerne. Men jeg hadde også som 16-17-åring et behov for tilhørighet, belanging. Jeg fant det med disse utlandske guttene. Vi gikk rundt gata langs og slåss og gjorde veldig mye fanskap.

Det var ikke få ganger jeg ble forvist fra sentrum i byen på grunn av ting og tang. Siste episoden var jo en ganske brutalslåskamp med flasker og skrujern og kniver og slikt. En av de siste episodene jeg husker. Da var jeg jo faktisk over 18. Og den belangingfølelsen, altså følelsen for å tilhøre noe, er der.

Og det kan være det som, nå er jeg ikke noen psykolog, men det kan være det som slår ut, nå har jeg prøvd å tilhøre dette samfunnet, men jeg får ikke tilhøre. Ja, men får du ikke tilhøre, eller føles det at du ikke får tilhøre? Og er dine følelser objektive sannheter? For hvis vi bryter tilhørighet ved å ta bort alt av emosjoner, og si hva er tilhørighet i grunn? At du har like muligheter som jeg sier, like muligheter som alle andre.

Lik mulighet til å ta utdanning, lik mulighet til å få jobb, lik mulighet til å skape en egen fremtid, lik mulighet til det ene og lik mulighet til det andre. Det er lik mulighet, like muligheter vi snakker om her. Jeg tror veldig mange overfokuserer på det der med norsk mat, påsketradisjoner. Det man glemmer er at det er en haug med nordmenn som hater å gå på ski, som hater brunås, og som ikke liker de norske tradisjonene vi har i gang med jul. Det er ikke...

jeg tror man legger veldig mye vekk på sånn det er det synlige og det som er ganske interessant her er at jeg bare flytter den her litt enklere det som er liksom bare si fra hvis det er bra det er perfekt det som er litt interessant her er som dette greiene med hvorfor fokuserer vi på det synlige på det yttre øhm

Hvorfor snakker vi ikke mer om de andre tingene? Og jeg var jo, en motsigelse her føler jeg nå da, når norskestepaten er abstrakt, så ber jeg om fokus på det abstrakte. Det er ikke det jeg gjør, men jeg sier at hvorvidt du velger å feire påske på fjellet eller sitte på en pub i Oslo sentrum, er ikke en definisjon på om du er norsk eller ikke. I hvert fall ikke i Oslo.

Og jeg kan si for egen del, i løpet av min barndom og ungdomstid har jeg aldri, vi har jo ikke påskeferie, så vi er hjemme 17. mai, hadde ikke råd til å kjøpe en ny klær, så jeg gikk jo rundt og så ut som en dass, og 1. mai skjønte jeg aldri noe av. Juleferie, da var vi hjemme. Det var masse sånne ting, vi hadde jo nesten aldri sommerferie. Og da er jeg litt tilbake til, beklager, hva er et behov for å tilhøre?

trenger ikke å bety at du må rasere noen tradisjoner og verdier som andre har kjært. Du kan tilhøre helt uten det. Jeg kan tilhøre Norge. Jeg kan kalle Norge mitt fedeland. Eller ikke fedeland, men jeg kan kalle det hjemland. Jeg kan kalle Norge hjemlandet mitt, uten å si at da må dere endre på juletradisjoner, sånn at jeg skal kunne føre meg passe inkludert. Hvorfor det?

der kommer den der stedfortreder greien og du ser det bare sånn, men igjen da det er jo gjerne etniske nordmenn som da er livredde for at ting ikke skal være at ting skal være ekskluderende det er på en måte noe av det største minefeltet nå, du ser man kvitter seg med sånn det man tror kanskje er triggerord at noen kan føle seg ekskludert utenfor, så man dropper visse ting som kanskje gjør noe sånn kristenbudskap eller noe med jul eller sånn jeg forstår, igjen

At jeg blir inkludert og får like muligheter, betyr ikke at du må forkaste dine ting. Det betyr at jeg får like muligheter til å være en del av det. Jeg går i kirka, ikke jeg er så veldig troende muslim, og ikke jeg er så veldig troende generelt sett, men jeg går i kirka. Hvorfor det?

Fordi det er der folk begraves, og det er der folk har bryllup, og det er der folk døpes. Sånn er verden. Du trenger ikke gjøre om kirka til troshus, eller hva de kaller det noe annet, livssynshus, for det skal gidde å gå dit.

Hva er greia? Jeg er sikkert for enkel opp i huet mitt og ikke skjønner andre folks problemer, det må jeg bare legge til grunn. Men det blir også sånn at denne norskes debatten har visse premisser ved seg, som jeg synes er ganske rart.

Det betyr ikke at Norge og nordmenn, etniske hvite nordmenn, skal forkaste det som er kulturen deres for at jeg skal kalle dette mitt hjemland for at jeg skal føle en tilhørighet. Det er en premiss som er helt feil. Det er ikke sånn at jeg...

Det er jo ikke sånn at vi forventer at andre land skal endre sine kulturelle koder og kontekst og alt som er, for at det skal være mer inkluderende for oss som turister, eller hva fader skal være. Nå forenkler jeg veldig, det er jeg klar over. Men jeg er opptatt av at Norge som mitt hjemland skal gi meg, mine barn, min familie, de mulighetene de gir alle andre, og det har de gjort til de grader også. Så til de grader også.

Men de du diskuterer med, hva er liksom motargumentene, eller hva sier de du som er helt uenige med det? Nei, altså, de som er helt uenige mener jo at jeg misforstår budskapet, misforstår premisse, og ikke viser forståelse for andres følelsesliv. Og det er jo for så vidt sikkert sant at jeg kan være insensitiv til det.

nå mener jeg ikke å vagatalisere andre ting, men så peker de på for eksempel diskriminering som et problem, de peker på sånne ting, så sier de, men diskriminering, eller de beskriver diskriminering som rasisme, og sier at det er et problem i samfunnet, ja, det kan for så vidt bli diskutert.

hvorvidt rasisme og diskriminering er en egen diskusjon, men at folk opplever en eller annen form for beslutninger som faller i deres disfavør på grunn av noen iboende uendelige, altså uforhandlige forhold de har ved seg fysisk, det er nok et faktor vi må diskutere og se på. Men vi må også skille mellom enkeltindividers handlinger og det institusjonelle. Det institusjonelle i Norge er slik at

at vi har en overrepresentasjon av medisinstudenter, advokatstudenter og ingeniørstudenter som har innvandrerbakgrunn. Vi har nok en overrepresentasjon av leger med innvandrerbakgrunn,

Kanskje med sykepleiere. Farmaceuter var veldig inn i en periode, og advokater mest sannsynlig. Spesielt at jeg har hørt at pakistanere er veldig sånn der, det er høyverdig å gå for å bli lege-advokat. Ja, det er litt av greia, men det kommer også samfunnsanskullelse og forståelse. Det kan vi snakke litt mer om. Jeg kan si det med en gang. Jeg kan jo si at hvis du kommer fra et samfunn eller et kulturområde,

og det gjelder jo iranske kulturen og mange land i Midtøsten, Sentralasia mange land utenfor Vesten for å si det sånn eller utenfor Skandinavia hvis du bare beveger deg til Tyskland nå så er det sånn at lege, advokat, ingeniør det er dast og skitt, resten av dere kan legge der og dø litt men det er jo liksom litt sånn det blir, hvis du ikke er lege, ingeniør eller advokat så er du egentlig ikke en sånn høyverdig kandidat til å få noe anseelse ikke sant?

Og hvorfor er det slik? La oss ta steget tilbake, hvorfor det er sånn. I gamle dager var det de eneste utdanningene, de eneste profesjonene som hadde en slags utdanning bak seg, du fikk et klassisk dannelse. Du lærte ikke bare om at dette er et nyråd, dette lever og det fungerer sånn og slik, du fikk også en klassisk dannelse ved det. Men i Norge så har vi en klassisk dannelse i grunnskolen vår, det er det vi driver med. Så hvis du blir rødlegger og snekker, så har du en grunnleggende klassisk dannelse.

Og det er den misforståelsen som ligger her. Dette med status og anseelse for at du har gått på en skole, gått på en universitet, vært i en by. Hvis vi trekker det helt tilbake dit, som flere har vært der og snakket om, at med en gang du skal bli lege, eller bli advokat, eller ingeniør, eller hva det måtte være, så måtte du til en by. Få oppleve bykulturen, ta en utdanning. Dette er gamle dager. Og dette har hengt ved visse kulturer.

Da er det status. Status mer enn utdanninga, som er det viktige. Men jeg husker ikke helt hvor jeg var. Jeg tenkte på litt annet ting som jeg har sett i diskusjoner på internett. Vi snakket litt med Lea Ekerts om det her også. Det der med hvor mye, det å miste seg selv i jakten på å bli norsk eller føle seg norsk. Det største tabunet gjør er jo liksom

å gjøre om ting på seg selv for å tilpasse samfunnet. For meg virker det også på en måte som en dårlig vei å gå, som så halv og fosselig. Jeg har sagt flere ganger på Facebook, og det har vært diskusjoner om at

Det kan være lurt for folk med enten innvandrer eller med innvandrerbakgrunn å for eksempel forandre navnet sitt. Jeg skjønner rasjonale logikken i at det vil kanskje gi deg lett, altså på en måte komme forbi visse sånne her, komme inn på jobb en tur også, så statistisk sett stiller det deg bedre, men hadde jeg flyttet til et annet land og liksom skulle...

ikke sagt at jeg har dette navnet her, jeg kommer fra det stedet og det vil jo miste min egen identitet på et nytt sted. Jeg tror folk liker at, jeg tror alle kulturer liker at folk tar vare på sin egen kultur og historie i stor grad. Men man må altså, man må ikke for å

Man må være forsiktig med å ikke miste seg selv. Du kan godt gro og bli et flott tre og flyttes litt rundt i hagen. Men da må du ha med deg røttene dine. Jeg driver litt med det sånt. Og da må vi ha med mye av røttene. Fint bilde. Ja, fint bilde. Jeg er...

Jeg er født i Iran. Jeg er oppriktig opptatt av Iran. Leser mye om Iran. Heter Mahmoud Farahman. Snakker farsi. Hører på iransk rap og iransk musikk faktisk innimellom. Og hører på iranske nyheter. Men dette her er hjemlandet mitt. Jeg er mer villig til å offre Riv og Lem for Norge enn det jeg er for Iran. Så enkelt er det. Men du har aldri vært død til å bytte navn og sånt? Nei, man går jo gjennom sånne perioder i livet sitt der man tenker at kanskje livet blir enklere å se på alle. Altså...

Jeg har jo av og til tenkt at, og i yngre alder tenkte jeg at ja, det hadde kanskje vært bedre. Men nei. Ikke sant? Fordi, og igjen, ingen kan påstå at jeg ikke har misslyktes, for jeg har misslyktes noe helt hinsides mye i livet mitt. Det er ikke en måte du kan spørre folk som kjenner meg.

Det var en periode i livet mitt der jeg tenkte at jeg tenkte ikke andre tenkte på meg at dette kommer jo ikke til å ha enda gått. Men nå sier du jo så mange ganger nå er det bedrifter og konkurser eller bare sånne ting? Nei, det er ikke sånn. Jeg har ellendige skoleresultater og feilet på militære opptak gang etter gang, søkt på jobber jeg ikke har fått, ikke kommet inn på skoler og så videre og så videre.

Men sånn er livet. Ta opp Lego-bitene dine og begynn på nytt. Altså, det er et eller annet sånt. Og igjen tilbake til det vi snakker om, så dette med å bytte navn. Halvor, jeg liker Halvor Fossli, og vi prater litt sammen innimellom og sånn. Men dette med å bytte navn, det er så overfladisk da med det. Ja, det er det nok også. Det er sånn veldig sånn, det skaper ikke en sånn,

Det gjør ikke at Mohammed Salman plutselig kaller Norge hjemlandet sitt. Fordi han heter Martin Askeladd, vet du hva jeg skal kalle ham? Man gjør det jo egentlig for noen andre, ikke for seg selv. Man gjør det for å få gangene samfunnet rundt seg, i stedet for å stå på den identiteten, eller navnet man har. Hva skal man si da? Jeg tror vi må heller komme dit hen at...

innvandrere, i hvert fall nyeankomne innvandrere, ser verdien av å kalle dette her sitt hjemland, mer enn noe annet. Men det som er problemet vårt, det som står veldig i kontrast til det, er at mange av de innvandrere som kommer hit, de har fri pass til å reise tilbake til hjemlandet sitt, opprinseslandet, og mange gjør det kontinuerlig. Det er en interessant tankekors, at somalere, iranere, afghanere, oss og videre og så videre,

som flykter fra krig, men reiser tilbake på ferie. Og så kan det hende at igjen jeg forenkler situasjonen veldig, det gjelder ikke alle og så videre, jeg kan på en måte legge inn alle disse F-sambats. Men dette med å forstå viktigheten av å tilhøre et samfunn,

som gir deg gratis utdanning, gratis helse, gratis velferd av alle mulige former og farver. Og at du til syvende og siste, hvis push comes to shove, så er du villig til å på en måte offre livet ditt for det. Bære våpen for det. Gjøre en innsats for det. Da må det være sånn at du ikke har noe annet til å reise tilbake til. Beklager. Og det tror jeg er

Det tror jeg vi glemmer veldig. En av de rareste tingene jeg har sett, det er den konstruksjonen med dobbelt statsborgerskap. Veldig liberalt og interessant tankegang. Veldig sånn...

tilnærming til at vi er alle en stor familie og alle land er egentlig like, og så videre. Du ser at du smiler lurt, og så videre, og så videre. Men det er også en av de tingene som bidrar aller mest til å forhindre denne følelsen av å ha dette som hjemland. For du har jo et annet hjemland, egentlig. Du har et annet pass. Og igjen så er det ikke...

Så handler det ikke for meg om forrikål og flagg og pass og det ene og det andre, men det er om alle brikkene eller alle hinderen som bidrar til at du på en måte gjør en oppriktig innsats for å bli en del av dette samfunnet her.

Jeg ser grunnen til at jeg er veldig nølende til når jeg sier ting, er at jeg bare ser på meg kommentarfeltet etter vi er ferdige. - Ja, veldig hyggelig kommentarfelt, hva skal det sies? Det blir sikkert bare verre og verre jo større det blir, men jeg tror ikke du skal bekymre deg for det. Det verste kommentarfeltet

De to verste stedene, jeg synes TikTok er det verste stedet av alle kommentarfelt. Der er det helt lovløse mye hjemtilstand. Der er det brutalt. På Twitter er det jo mer sånn,

Ja, det kan jo kanskje være så vondt for at det kommer gjerne fra folk som er på Twitter, har gjerne titel og posisjoner, og folk som på en måte litt mer i dine sirkler og sånt, så det kan være litt mer personlig, men TikTok er brutalt. Jeg har fått meg TikTok noen om sider, og så ser jeg, hva er dette? Det eneste jeg føler er sånn noen foodbloggere. Det skal bare ta en telefon herfra. Skikkelig tyngd av en av oss.

Det som vi har snakket ganske mye om, som jeg synes er ganske interessant oppi dette valgskvanget, er jo den evige debatten om norsk pass, norsk flagg og norskhet. Hvis jeg sier at, jo, det vi snakket om, nå kom jeg på det. Var det passene? Det var faktisk det å ha en tilhørighet til en annen nasjon og dobbelt statsforskjell.

Der mener jeg at det dobbeltsstatsborgerskapet skaper at man mister noe av den tilhørigheten til Norge, og på en settvis muligheten til å kalle seg sitt hjemland, fordi man har et annet hjemland. Og så kan vi si at vi er alle borger av jorden, og så videre og så videre, men jorden har mange forskjellige samfunn, og veldig få av de velferdssamfunn som Norge der skatter det innrass og deles ut på en annen måte. Så ...

Jeg mener at diskusjon handler om et hjemland, om et tilhørighetsted, og jeg kan også si, det skulle jeg sagt litt tidligere, at ingen mennesker, uansett hvor de bor,

er unntatt for friksjon i livet sitt. Du vil alltid møte på noen som er drittsekker i livet ditt. Du kan velge å si at denne drittsekken behandler meg ufint, for jeg er mørk, eller at bare han er en drittsekk, han behandler alle ufint, helt uavhengig av hvilke hudfarger det er. Jeg kan også legge til at de fleste mennesker som nå sitter og klager over det ene og det andre i Norge, aldri reflekterer over, kan det virke sånn for meg, hvordan livene deres ville vært hvis det var et annet sted.

Milder de å ha møtt på motstand, motgang, friksjon i livet? Eller er det noe som har begrenset seg til deres tilværelse i Norge? Ja, det er et godt poeng. Hva er alternativet? Gå tilbake på bare å ha ett pass? For dette er jo litt sånn impersonalt. Det er mange ting vi kan diskutere rundt det, men jeg tror med den endringen vi ser i Europa ...

Nå med det som har skjedd i Ukraina så tror jeg vi får en helt ny debatt. Jeg tror ting endrer seg ganske kjapt. Og alternativet kan være at vi sier du kan ikke ha dobbelt statsborgerskap, du har norsk statsborgerskap, ellers har du pakistansk eller iransk eller hva det er, du kan ikke ha dobbelt. Det er en mulighet vi har. Og igjen tilbake til det vi snakket om for litt siden, dette med vilje og evne til å forsvare hjemlandet sitt.

Det er også noe vi må se på i sin helhet. Det snakker vi med Asle Torgård om, at vi har lagt frem scenariet på at det er veldig liten sannsynlighet for krig, at vi har nedrustet i stor grad. Vi må vende oss til tanken nå fremover at

Ting skjer fort, og ting er ekstremt anspent akkurat nå. Vi bør være ekstremt forberedt, ikke bare på å kjøpe jodtabletter. Det er viktig det. Vi må være beredt på at vi faktisk kan komme til å forsvare landet vårt. Ja, og jeg skriver jodtabletter, skal jeg komme inn på det. Men det er vilje. Alle penger i hele verden kjøper jeg ikke forsvarsvilje.

De kjøper forsvarsevne. Tilbake til eksempelet Afghanistan. Bygde opp et forsvar, bygde opp et politi, bygde opp spesialstykker som skulle være crack-commando, det var ikke måte på.

Det var forsvarsvilje omvendt proportional med mengde våpen de hadde nesten. Forsvarsvilje på nivå med min 10 år gamle sønn, for å si det rett ut. Jeg er veldig brutt hal, men det er det som var fakta. Med tanke på det tempet de kom inn i. Spesialstyrket ble hentet ut av Afghanistan med fly, som vi har trent opp å bruke milliarder på. Jeg får veldig vondt i hua og sånt. Men tilbake til opprustning ...

og være klar over at en krig kommer, er viktig. Men en krig utkjempes av mennesker med forsvarsvilje.

Det kjempes ikke ut av at penger er viktig faktor her, men det er viljen som vi må bygge opp. For å ha viljen så må vi også ha nasjonalfølelsen. Patriotismen i bond. Nå er vi inne på nasjonalismen. Det er så rart hvordan det er med å si ordet nasjonalisme, så begynner folk sånn. Men det er jo skrevet. Det er jo Jens Sobel, han beskriver jo nå, han er veldig brutal.

Han sier jo at en enkelte har vært en pådriver for balkaniseringen av Europa. Hva mener han med det? Han påpeker at, se på Balkan, et land, mange grupper. Hva skjedde når man på en måte ikke fikk bygd opp tilstrekkelig patriotisme, nasjonalisme, en felles nasjonal identitet?

borgekrig og noen av de bildene han beskriver er jo helt barn som ble gravide kvinner. Det var veldig brutalitet, enorm brutalitet. Det er det omvendte av patriotisme og nasjonalisme. Nasjonalfølelse kaller de det da.

Det er ikke noe feil med nasjonalisme så lenge man ikke slår ut og blir dritt med eugenics og den type ting. Man kan være stolt av det landet man bor i. Altså jeg, som innvandrer som kommer til en alder av åtte, jeg har bodd der i 34 år, opplever jeg seg som norsk patriot og stolt av norsk kultur og norske verdier. Det skulle bare mangle.

Alle mulighetene jeg får, min søster har fått, min mor har fått, mine barn får, er fordi vi bor i Norge. Det er ikke fordi jeg er meg, det er fordi vi bor i Norge. Og det må jeg være stolt av, det må jeg forsvare, det må jeg slå ring om.

Ikke sant? Så kan jeg være enig i at forekål er drittrett, og det finnes en eller annen idiot i gata, men det er ikke, det er noe annet. Men hadde du et vendepunkt fra liksom når du gikk rundt og hadde slåsskamper 18-19-20 års alderen, det var jævlig mye bråk utvist fra det ene og det andre, hadde du et vendepunkt i livet hvor det var sånn

Jeg har tenkt mye på det. Hvorfor det ble sånn? Jeg tror vendepunktet kom når jeg feilet og forbasket misrabelt på befalskolen. Reality check? Ja, ikke bare reality, jeg passet. Det var helt kjent. Det fungerte ikke sånn. Alt det her greiene med autoritetsgreier og masse, masse greier. Ja.

Og så må jeg si at det var sikkert noen der som herrede informering som ville bare få meg ut og sånne ting, og det er jeg godt innenfor det. Men du kan tenke deg en innvandrergutt som heter Mahmoud, kommer inn på oppklaringslinja på en befalskole og skal lære seg å bo ute i skogen. Det nærmeste han hadde kommet til telttur var en av de hyttene han bygde som tolvåring som hadde kompiser i levanger. Så det er liksom sånn, mange sånne ting som slår inn, ikke sant?

Og så har jeg veldig flaks i livet mitt, har jeg finnet ut. Så velger noen araber å fly to flyene i to tårn. Av alle land i verden så velges Afghanistan som et mål. Av alle ting i verden så snakker jeg flytende farsi. Og et av språkene i Afghanistan er farsi. Er det tilnærmet lik farsi? Og forsvaret trenger tolker.

Der kommer du inn. Ja, og så må du si at før det så reiser jeg på et par andre opptak, og det går rett til helvete, ikke sant? Jeg trener i halvannet år for å reise på et opptak, og så er det noen som finner ut at du har vært på en befalskole en gang, og sier at det var en av de mest provoserende øyeblikkene i mitt liv. Det jeg søkte på nå i forsvaret, uten å gå på detaljer, og fikk full beskjed om at ja, det er hjertelig velkommen til opptak. Veldig bra.

Jeg trente i halvandet år. Jeg løp opp og ned med sekk og bikke og det som var, og bodde ute i skogen og var helt idrott. Jeg løp to og en halv mil i åka og svømte i en time. Et vilde tilstander. Du var jo en super triathlon-filer. Ja, det var ikke så langt ut av. Jeg løp med sekk faktisk, det var det jeg gjorde. Og så får jeg først beskjed om at du er hjertefullkommen til opptak.

Og så går det et par uker, så blir jeg ringt opp. Nei, du har dessverre ikke ...

kommer ikke dessverre. Det har skjedd noen endringer. Hva som har skjedd av endringer? Vi har snakket med noen som har hatt med deg å gjøre det da du var på falskolen, og vi finner jo at du ikke er en riktig type å ha her. Åja, så interessant. Noen av disse her er jo ledere i forsvaret i dag, disse menneskene som jeg har pratet med, og som jeg har sagt, hvis jeg noen gang møter skal jeg påminne om dette her. Neida, så...

Så reiste jeg på et annet topp, så jeg gikk jo rett til helvete det, og sitter i studenthyvern og lurer på hvor den avsagde hagla er. Det var helt oppriktig, jeg var helt ned i kjelleren, langt nede, langt, langt nede, for jeg jobbet så sinnssykt hardt, og på en måte prøvd og ville og kunne og alt det her, og så får du nei, og så feiler du, og så sitter jeg bare, faen, så...

Vendepunktet kom rundt den tiden der, og så kom kanskje det endelige vendepunktet når jeg øyner en mulighet i det fjerne. Opptakene gikk ikke i veien, det gikk jo bare ikke, så plutselig dukker det opp en brev i posten. «Mahmod Farahmann, du er fra forsvaret, vi ser at du kan farsi, vi ønsker å teste språkkompetansen din. Ring dette telefonnumret, så kommer du inn på språktest.»

Så reiser jeg på språktesten, det viser seg at en annen som er på språktesten er en av mine venner nå, som tilfeldig er samtidig, og jeg gjør det bra, og så har jeg førstegangstjeneste bakgrunn, og vært i oppklaringslag, og klarer å kle på meg en støvel og bære min egen vekt, liksom, og

Og så går det noen uker, og så får jeg beskjed om, da jobbet jeg, det var i 2002-2003, jobbet jeg som data, altså jeg var pensjonør ute i høyskolen, og så hadde jeg fått en jobb med å fikse PC-er, bævbare PC-er, og da ble bævbare PC-er innrullet på universiteter, og da skal jeg på en måte sitte der nede, og vi laget images, og lastet opp, og fikset og trikset, veldig mye rart, så kan jeg fortelle mye om det også. Og så sier de, du, vi ser at du kan det og det, når kan du reise til Afghanistan? Ja, bare.

Ja, i morgen? Da var jeg så lei av å sitte i en kjelle. Han bare, ja, det var som helst egentlig. Ja, men kan ikke du komme til Oslo i morgen, så skal vi ta en liten intervjuerunde og sånn. Så reiste jeg, og så var det en fyr som en afghaner som dukket på språktesten her på afghansk. Han bare, du kan ikke fælt synes så godt, og det her går ikke, og du kan bare drive med sånn mundane shit. Det var det han sa indirekte. Og så var det to kvinner, en som heter Helene, hun jobber nå, hun er i Bryssel nå.

eller nede i Belgien, tror jeg det er. Hun er i Belgien nå, i et hovedkvarter der, og ei som nå har gått ut av forsvaret. De to intervjuer meg, Bento og Herren, og de sier, vet du hva, du reiser, noen dager senere så reiste jeg til Afghanistan med Telemark-pataljonen, og var tolk, det var sånn første runde. Mhm.

Det var som det startet rundt der. Jeg har ikke trodd på at det ble vendepunktet, det skjedde, men det kommer liksom summen av ting som skjer i løpet av de årene der gjør at jeg på en måte, ikke bare, men noen av de kompisene mine reiste bort, og det ble liksom, ikke var jeg så opptatt av å drive med nark, og ikke var interessert i det. Jeg hadde alltid tenkt at jeg ville forsvare. Altid drømt om det, og dermed holdt det stinsen litt ren. Ja.

og sånne ting. Men hvis jeg skal ta et par hendelser, så er det den der slåsskampen med jeg fikk en flaske i bakhuvudet, husker jeg. Slåss og blødde fra knyttnever og det var som helt... Den slåsskampen var det de siste

ut av et utested i Skien. Da var det jo, da var det en, jeg husker det var en somalier, det var flere somalier, som skulle stikke meg med skrujern. Jeg hadde jo vært meg selv, for å si det sånn, og terga de, og så var det en annen kompis som gikk til et annet utested og hentet alle disse bossenjakken hans kjente valgbanerne.

Og der sto vi da, og det eskalerte fort, jeg husker jeg hang, jeg sto ved en lyktestolpe, så kom en knytneve, og så kom et spark, og så sto vi og slåss, og så gjorde jeg noen greier med en på bakken, og så fikk jeg en flaske i bakhudet, og så kom politibilet, og jeg var sånn bare, what the fuck. Alle andre forsvant, og så ble jeg og et par til andre stående der, jeg blødde jo fra hender, og det var ikke måte på liksom.

Det var en av de siste rundene. Det var vel den siste rundene, tror jeg, før et par andre helt uskyldige episoder, skal jeg si. Men det er summen av ting som skjer i en periode. Det er ikke alltid en enkelhendelse, men summen av de tingene som skjer i den perioden. Så kom jeg til forsvaret, og etter en rund ned i der, så kom det noen som sa, du må søke på dette her.

"Dette kan jeg, søknadsfristen har gått ut og sånn, bare søk du, det fikser vi." Søkte, kom inn på noen IQ-tester, og faen sålde mor og jeg, ikke jeg er smart og ikke jeg er flink og ikke kan jeg noe, så jeg sa bare ja. Kom meg innom IQ-testene, og så var det noe pugging av en hel skittelåd med ting, og fikk en skittelåd med informasjon om du skal pugge på 2-3 dager. Det var ganske mye altså.

Så måtte jeg kunne alt, teste på det,

Ja, og så begynte reisen videre derfra. Men etter det var forsvaret og søkt på opptak som jeg feilet på, og ikke kommet med å ha vært bitter og innersluttet. Og da er det lett å falle tilbake på at de gjør det fordi de er innvandrer. Og så sier de, nei, er det det? Det er jo ikke det. I just failed. Du har noen følelser inn at du har ikke prestert. Du har ikke prestert, og da er det lett å si,

Det er deg. Det er ikke jeg som ikke har prestert, det er ikke jeg som ikke passer, men det er deg, det er dere. Og hva er det eneste forskjell mellom meg og dere? Dere er hvite, jeg er mørk. Rasist, rasist, rasist, rasist. Det er veldig lett å gjøre det. Og så er det jo sikkert folk som iboende mener at jeg som iraner eller innvandrer eller hva det er, ikke har noe i forsvaret å gjøre. Ja, dem om det.

Har systemet noen gang lurt på, eller gravd de? Det var jo en case nå med to iranere som ble fersket som spioner i landet. Er det noen som i systemet prøver å grave seg? Jeg har jo hatt sikkerhetslæring tidligere, og da graver de. Jeg husker at de gravde jo, det var ikke noe slettere å grave for, for det er ikke noe slettere i livet mitt, jeg har bodd her i livet. De gangene jeg har skadet gjennom klarering, så er jeg jo...

og sarkastiske og sånt, og det er ikke alltid like lurt å være det i formelle intervjuer. For du fyller en søknad og sender den inn, så er det intervjuer rundt det. Spesielt for oss som er innvandrere, for meg som er innvandrer, så er det alltid en samtale, eller to eller ti. Så blir jeg innkallt til samtale til en enhet, som driver med dette i forsvaret. Og disse folka kjenner jeg jo. De jobber med kontraretteretningsavdelinga. Jeg jobber i en avdeling jeg jobber i. Vi kjenner hverandre, vi har jobbet sammen. Altså, spør...

Så husker jeg han spurte noe om, har du hatt kontakt med andre lands etterretningstjenester og terrororganisasjoner og sånn, og litt av jobben min var jo å omgå disse menneskene inni mellom, og det visste jo de jo, men jeg kom til skade for å si noe som at... Du kødda? Ja, jeg kødda. Jeg har jo reist mye med fly, og der er det noen flyvertinner som sier kødda. Dette her blir jo sånn...

Og da ble det her filmet, ikke sant? Og lydopptak og sånn, så gikk det så bare, disse folkene som satt i intervjuet, han ene og han tok jeg tåget med regelmessig. Og han, så gikk det litt tid, så kom det et brev fra en annen entitet som også driver med klæring på et høyere plan, og de alvorlige sakene går dit. Og så tenkte jeg, faen, hva skjer nå? Og inn der da,

Og det intervjuet var til tre og en halv time, tror jeg. Altså jeg var gjennomsvett når jeg var ferdig. Det er litt sånn podcasten her om andre år. Ja, litt sånn. Men da sitter du i en litt ubehagelig situasjon, for kameraet står på, de sitter der,

Og så spør de masse spørsmål. Og alle spørsmålene jeg stil tidligere, og med min tålmodighet på å gjenta ting jeg har sagt tidligere, så sier jeg flere ganger, men dette har jeg fått svar på både skriftlig og muntlig tidligere. Hvis du hadde konsistente svaringer. Ja, ikke sant? Og så sier jeg til dem, vi er i samme bransje, tror jeg, så dette her fungerer ikke. Så går du over til noe annet. Har du noen gang opplevd diskriminering i Norge? Rasisme? Sånn. Så sier jeg, nei. Ja, kanskje, jeg vet av fader, men hva er et poeng, liksom?

så skal jeg komme tilbake til hvordan dette fungerer. Så i alle fall spurte de mye om det, og mye om min mor og min søster og Iran og bla bla bla, og sånn, og til tre og en halv time var jeg ferdig. Jeg var gjennomsett. Jeg sette av, så spør han der i ene, da ble jeg så provosert, har dette vært en behagelig samtale? Jeg bare...

Fikk litt sånn tikk, så jeg bare, ser det veldig sånn ut? Så takk for seg, og så gikk det greit. Jeg fikk jo klareringen min, og alt var i boks, men det er sånn det er, og folk graver jo i fortiden, det må du gjøre, det mener jeg helt godt innenfor. De iranere som ble tatt for spionasje var i Sverige, det var de to brødrene som jobbet for svenske etterretningspolitikk. Han ene, det er helt vilt.

De har jobbet for Svensk CEPO og Militær Etterretning, begge to. To brødre. Han ene, eldstebroren som hadde, var sikkerhetsleder i CEPO. Det er ganske høy stilling. Du da driver med kontraetterretning på CEPO, hvis jeg ikke tar feil, på et eller annet nivå. For CEPO leder ikke kontraetterretning, men du jobber internt med sikkerhet og kontraetterretning internt. Han hadde jo før han fikk jobben i CEPO fått påpakning fordi han var...

uvøren med gradert informasjon og hvordan det ble forvalta. Gradert informasjon er det folk på folkemunnet kaller for hemmelig informasjon. Statshemmeligheter av diverse valger. Men når vi var inne på det, dette greiene med å kartlegge folks motivasjon, synes jeg er ganske interessant. Hva er det som gjør at folk blir spioner? Hva er det som gjør at folk på en måte forlater en sti

Veldig mange vet ikke at de har forlatt en sti en gang. De bare gjør det. De får ledes inn i en ...

inn i en samtale, inn i en verden. Treholdt er kanskje det beste eksempelet, mest åpenlyst i norsk kontekst. Det er han på en måte for det vi kaller for, det man kaller for egopolering, altså ego hans for blomstre. Han får lov til å drive og ego eksplodere. Han føler seg viktig som han, så russerne sett og hørt av mann som skal ha frem. Ikke sant? Og når den relasjonen oppstår, og det blir vennskapelig, det varer over tid. Mm.

så deler du mer og mer og mer. Til slutt mister man hemminger, tenker ikke på hva man gjør, og for å opprettholde relasjonen, så får man, så gir man litt. Og så er det jo økonomiske motiver her og andre ting. Og dette med, som jeg sa, jeg kommer inne på det, hvorfor spør de om rasisme og hva er så opptatt av det? Fordi det kan faktisk være en faktor som motiverer meg til å divulge informasjon. Det er en faktor som kan være med å påvirke

kan brukes å påvirke meg. Hvis en fremmed makt, et retningsorgan i verden, organisasjon, eller til og med en privat selskap med diverse interesser, tilnærmer seg meg, og de vet at jeg på en sett og vis trigger på dette rasisme-greiene,

så er det jo bare å spre nok missnøye til at vi ser at de har jo rett, jeg blir jo behandlet rasistisk, hvorfor i alle dager skal jeg være lojal mot disse folka her, da kan jeg ikke gi informasjonen dit og få anerkjennelsen her. Hvis vi tar dette individnivået opp til et makronivå,

Så er jo det også det han russiske ambassadøren drev med i den debatten som var i forrige uke med utenriksministeren, der han sier at ja, det er store skiller og store forskjeller mellom Nord og Sør og Nord-Norge, og det er konflikter mellom Nord-Norge og Sør-Norge og så videre. Det er på makronivå, på individnivå så gjør det samme, bare på en annen måte.

Det som er litt interessant med alle disse diskusjonene som vi snakket om i lønnskiftet med trusler, både fysisk terror og krig, men også dette med etterretning, er at ingen tror det kommer til å skje med de før det skjer. Ingen tror det kommer til å skje med de før det skjer. Litt av jobben min i mange år har vært å gjøre folk oppmerksom på dette her.

Jeg har jobbet med ene siden av det, som med innhentingen, så er det andre å på en måte gjøre folk oppmerksom på at dette kan skje. Og det kan skje med de, alltid fra Rema-butikken, der det handler om dagligvarer, til fotballbanen, til hvor det måtte være. Og jeg sier ikke at de kommer dit for å på en måte...

innhentig informasjon, men som du ser på fotball, men prosessen starter der. Prosessen starter ved at jeg ser samme person i køen i dagligvarerbutikken jeg handler i hver dag. Se, jeg vet ikke om det er nok, og vet ikke om det på en måte kommer i en samtale med meg, så har vi fått en relasjon.

Og så er det byggebro fra den relasjonen til neste steg, og folk som har profesjonalitet gjør det veldig pent, veldig ryddig, veldig sømløst. Så ser hun på dagligvarerbutikken, og så ser hun på fotballbanen, og plutselig sitter hun og drikker øl, og plutselig er det på ferie sammen, og så kommer ting fram. Og vi ser jo at PST har i mange år advart mot russiske, iranske, kinesiske aktører i Norge.

Jeg ser jo på Stortinget som politiker at en del av mine kolleger er helt bevisstløse rundt dette her. Dere sier naive? Ja, naive, kanskje bevisstløse, kanskje jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men det er litt sånn, av og til så tenker jeg,

Jeg er jo kanskje skadet da, for det kan vi snakke litt om etterpå. Når folk kontakter meg så tenker jeg, hva er dette for noe? Hva de vil. Ja, hva de vil. Jeg tenker det at på en måte norske politikere også er, kanskje ikke helt klare over de farene som er der ute, hvordan de...

hvordan de påvirkes. Lett manipulert. Manipulert. Og så er det ikke alltid informasjonsinnhenting som er målet. Det er å påvirke beslutninger. Og det skjer jo med oss politikere hele tiden. Alt fra vindparker til havs til moms på kattemat, så prøver folk å påvirke det. En ting er det som skjer i det åpne, en annen ting er det som skjer i det skjulte, som vi må på en måte være mer overåkne på, se hvordan både rent seekers, men også undervisere,

statlig etterretningstjeneste prøver å påvirke våre beslutninger. Ligger det litt i det norske folkeskjel at vi tror det beste om den personen vi sitter overfor? At vi har et tillitssamfunn og at vi stoler veldig på den andre personen? Men er det en kontrast i å tro det beste om folk og også være overvåken for deres motiver?

- Ja, det er ikke kontrast, men det å være så skjerpet på det til hvert tid, det tror jeg krever oss nesten en trening også. Det må vi gjort klare over. Jeg kan se for meg at din kollega er ganske løsløpende. - Jeg kan ta et eksempel. Jeg skal jo i en rettsak om ikke så lenge, og være ekspertvittne på iranske etterretningsapparatets virksomhet i Europa.

Og det er ikke mot iranske regimen, men det er for å forklare bakteppet i en sak som foregår. Og da er den andre parten i den saken, har jo interesse der. For min forklaring vil jo undergrave deres ståstemmeligens. Så kommer vi dit hen at jeg blir kontaktet av noen folk som vi har møter, og jeg inviterer dem til møter. Og så er jeg ikke hjemleksam i for jeg inviterer dem, så jeg vet ikke hvem disse her er. Så først kommer et søskenpar som forteller sin sak,

interessant, og så kommer det frem at de tilhører denne gruppa som jeg på en måte skal vitne mot eller for, eller se det som du vil da så går det noen dager til så dukker det en annen gjeng opp og den andre gjengen er minnesjongen den første og de starter med veldig mye sånn flatterende greier, ja flink og de er dyktige og vi er stolte og iranere du skriver så godt og sånn og med en gang de begynte med det så begynte alle disse bjellene så så jeg for meg når de startet å si det så så jeg for meg hvor vi endte

hvor på slutten av samtalen så kommer han ene inn på at «ja, men du har uttalt sånn og slik i denne og denne avisa da og da».

Tenker du at det er sant? Og da blir det igjen tilte jeg fullstendig, så sier jeg det er hyggelig at dere har kommet hit, det er veldig hyggelig å ha dere her. Dette er mine uttalelser, jeg står ved de. Neste gang skal andre si hva dere vil komme hit for, så kan vi ta over telefonen, for nå har jeg brukt en time av tiden min for dette her, det har ikke noen heller sagt det med en gang. På en veldig hyggelig og høflig måte, men det er liksom sånn, når man på en måte har vært i et par sånne situasjoner, så ringer bjellene. Det er ikke...

Nå skal jeg ta noen andre litt mer grove eksempler, men det er litt sånn miljøskala, kanskje. Det er litt sånn gode celler å operere, da. Ja, ja, ja. Det er jo...

De er så hyggelige i møtekommen at du sliter med å legge på eller greier å si. Ingenting som er verre enn en slitsom telefonseller. Jeg orker bare ikke. Og så er det veldig mange av de unge nå omdann, så jeg er ikke helt polert i de ferdighetene. Kona er helt utrolig tålmodig. Hun kan snakke. For å si at hun er tilgjengelig, så kan hun bruke et halvt minutt på å si at hun er utilgjengelig. Mens jeg er sånn, det går ikke noe.

bare legge rett på og spare alle for tid. Kona, hun ber de bare ringe meg, så de ringer jo fra telefonselskaper, forskningsselskaper i hytt og pine og skal selge meg ting. Så sier jeg, hvordan i allerevel, jeg får telefonnummer mitt, det er hemmelig, kona de bare, du køtter nå, hva faen er det liksom?

Så det har vært litt sånne ting, men dette med etterretningstrussel og den type ting er ganske interessant. Det kunne vi nesten hatt en egen spesial om, men jeg tenkte nå bikker vi snart tre timer her. Og jeg tenkte kanskje, det spurte jeg, det tenkte jeg spørde deg i pausen i stedet, kan vi snakke noe om høyre, eller? Ja, vi kan snakke om høyre hvis du vil, hva vil du høre om høyre? Bare gode ting. Hahaha.

Nei, jeg skal ikke gå så langt ut på det. Jeg har jo sagt flere ganger i podcasten som tidligere høyrevelger, så jeg har vært litt skuffet. Tidligere høyrevelger? Hva stemmer du på nå? Jeg har sagt flere ganger at jeg stemte blankt med forevalg. Ikke så fornøyd med foregående periode. Jeg skal ikke prøve å sette deg opp mot noen fraksjoner av partiet og sånt, men det er litt sånn...

Høyre unøkkelig synes jeg forandret seg veldig mye på kort tid. Jeg har en følelse av at det fortsatt er en konservativ del som minner kanskje mer om det gamle Høyre, og så er det en nyere del som nesten virker som har shoppet ting hos alt fra MDG, SD, Venstre, og det er sånn uten emne navn, men jeg tror flest skjønner hvem jeg snakker om, som er veldig profilert

profilerte høyre politikere på sosiale medier og alt mulig som bare sånn, hvilket parti er det det egentlig den personen er til? Så man blir veldig sånn i stuss, altså det er jo

For å ta et nyere eksempel nå, med Erna som kastet seg på den walkera med Arne, som jeg synes var en helt merkelig ting å gjøre. Og det er liksom miljøaspektet er viktigere enn på en måte selve miljøpartiet. Det er mye som et sprikende parti. Nei, nå er jeg ikke partikanin her, men jeg skal si det at når jeg sto på utsida av storleksgruppa, så opplevde jeg kanskje

noe du sier. Så kommer jeg inn, så ser jeg en litt annen dynamikk da. Og så er det sånn, det jeg faktisk liker med å høre, er at vi som enkelrepresentanter, er frie til å mene veldig mye. Men, så går vi jo i takt internt, ikke sant? Jeg kan være enig i noen av de tingene du nevner, uten å få til å spesifisere helt hva. Men, jeg tror, jeg tror vi er,

betydelig mer gamlehør enn det mange ser for seg ut av. For de debattene som foregår innad er de prinsippielle debattene, jeg synes de er gode og fornuftige. Og så er jeg jo enig med deg i at vi har jo en liberal fløy for å si det rett ut, som kanskje gjør seg mer synlig enn den konservative fløyen. – Tydeligvis. – Ja.

Og vi har en tendens til å kanskje ikke la de konservative komme like mye til, eller kanskje de konservative ikke kommer like mye til.

ikke kommer like mye på, for å si det sånn. Jeg har jo uttalt meg om Afghanistan, om at jeg har kommet inn på Stortinget. Altså når jeg kommer inn på Stortinget, så får jeg et ansvarsfelt. Mitt ansvarsfelt, jeg sitter i finanskomiteen, og det er det jeg skal holde på med å snakke om nasjonalt. Men jeg har jo uttalt meg om Ukraina, om Taliban, om innvandring, integrering, ytringsfrihet, i løpet av de månedene jeg har vært der. Og den friheten har jeg fått.

Og jeg er jo ikke akkurat kjent for å være veldig liberal. For å si det sånn. Så det er jo et aksept for det. Og vår politikk endrer seg, og vi er dynamiske på ting, men når folk nevner de problemstillingene du nevner, og vi ikke er på kamera, så er det litt lettere å diskutere noe av det. Og så må jeg jo si sånn, jeg tror ...

Hvis vi tar klimasaken. Det har jeg foran meg her nå. Mahmoud Farahman vil tenke nytt om energipolitikk i Høyre. Vi er nødt til å tenke om energi i en strategisk perspektiv og innrette oss på en måte som... Så det er en sak som ligger ut på min nærvannett. Jeg begynte å snakke med Aksel her forrige uke. Jeg kommer fra et industrifylke i Telenmark. Vi er avhengig av kraftig.

I kraftkrevende industri, vi lever av energien vår. Da må vi også ta noen avveininger mellom hvordan vi bruker energien. Det er jo ikke noe problem det. At vi på en settvis bruker energien på mest mulig optimal måte, er viktig.

Og så er det jo, altså debatten som avsted kommer, hvis vi snakker om elektrifisering av sokker, er veldig svart-hvit når den kommer ut. Enten eller. Det er ikke enten eller i min verden, altså det er veldig greit, for elektrifisering er en ting, men hva ønsker vi der ute på sokker? Det er å redusere karbonutslippet i produksjon. Mhm.

Det finnes andre måter å gjøre på enn bare elektrifisering. Er du pro eller mot elektrifisering av sokker? Hvis jeg skal ta mitt perspektiv fra Telemark, Telemark-perspektivet, så er jeg ganske mye imot det. Men vi har aldri høyere heller sagt at vi skal elektrifisere sokkeren koste hva det koster vidt. Vi har sagt at vi må ha noen vurderinger før vi gjør det. Mitt perspektiv er jo at mitt ståste, jeg har et ansvar om familievelger i Telemark.

industrien i Telemark, arbeidsplassen og næringslivet i Telemark, da står elektrifisering av sokkerne i kontrast til det. Og så skjønner jeg norsk olje- og gassimposisjon her, der de sier at vel uten elektrifisering, så vil det bli store problemer for oss. Da kan vi diskutere realiteten og virkeligheten i det med en krig pågående i Ukraina, fullstendig boykottet av Russland. Men så har vi en annen problemstilling her som dukker opp,

og det er det at vi har sagt at vi skal kutte utskippene i Norge med en hel hev av ting, en hel betydelig mengde. Så kan vi diskutere hvorvidt det var lurt og klokt og ikke, og det bestrider jeg ikke. Vi kan ta den diskusjonen. Det er et aspekt til som du ikke har nevnt, som sjelden kommer fram, vi hadde spurt så mange høyrevelgere som overhodet mulig,

Hvor mange av velgerne er interessert i å elektrifisere sjokkjernen? Det kan faen ikke være mange. Altså, hvis folket ... Folket kan jo ikke ... Hva er det folket for? Jeg kan vanskelig se på at det er ... Hvis du tar ... Ta igjen den her, den blinker i et sett. Den skulle jo egentlig ha en til å se på nyheter. Men hvis du spør folket, så tror jeg at du vil se en enorm deling i folket også.

Ikke at strømprisen har gått opp så mye. Nei, nei, nei. Delingen jeg sier vil være mellom de som bor i byene og de som bor i distriktene. Du vil si at grunnløkka gjengen og de som bor i kjerne av Oslo og Trondheim og kanskje Bergen stemmer veldig pro, og resten stemmer veldig mot.

Gryn og løkka gjengen. Jeg har fått en egen kalle med gryn og løkka gjengen, og så er det folk i bærum. Du vet hvem de er. Ja, du vet hvem de er. Men det som er litt sånn artig med det perspektivet, er jo igjen Jonathan Haidt, vi snakket her i Kunkunan, men du har jo sett hvordan avstemningen foregår for og imot EU, for og imot innvandring. Så er det en veldig stor spredning mellom de som bor i urbane strøk og de som bor i rurale strøk.

Det samme vil du si i oljespørsmålet. De fleste bor ikke i Oslo, men det ser veldig ut som det er en stor oppslutning. Hvis jeg da beveger meg i en sirkel på tre kilometer fra Stortinget,

Så vi har kanskje ikke møtt så mange som har noe veldig mot det der. Men tror du det er sånn, vi har jo gjett med sånne der MDG og Venstre og SV som bor i byen. De er ganske tilbøyelige for å elektrifisere sokkersystemet. MDG vil jo legge ned hele oljenæringen. Det vil jo fortsatt SV og til dels også... Til det spørsmålet skal jeg se for meg de byene. Ja, elektrifisere sokker, det er en god plan. Jeg skal bare presentere et standpunkt her, men man bare sier at jeg er ikke sånn...

pro-elektrifisering. Karbonkutt der ute kan vi prøve å gjøre på andre måter enn elektrifisering, mener jeg. Men det perspektivet som blir presentert, som jeg på en måte kjøper, er veldig mange av de som er mot elektrifisering, i hvert fall i politiske sirkler, er veldig mange av de samme som vil legge ned hele oljenæringen. Og det er jo forståelig det, på sett og vis.

at det er en sammenheng der, og mange som er veldig for elektrifisering, frykter norsk oljenæringsframtid helt oppriktig. Det er ikke en sånn påtatt, skal vi si, pass på hva jeg sier, miljøbevegelsesak, men det er reell frykt for norsk oljenæringsframtid. Problemet med det argumentet er jo at

Verden er helt avhengig av olje som innsatsfaktor og gass som brensel. Vi kommer ikke unna det.

at gass har en fremtid uansett, spesielt med den taksonomien som har kommet nå i EU. Ja, og spesielt med det som skjer i Østeuropa nå, så det er ikke mye gass å få der fra snart. Det er ikke det, og Norge har betydelige gassressurser og har mye å bidra med der, men du er inne på nå, dette hvordan Høyre framstår ut av, du tar elektrifisering som et eksempel, vi kan diskutere mange andre ting. Jeg tror noen av de mest klare røstene

fronter noen av disse problemstillingene, veldig klart, mens resten av oss som kanskje har noen problemer med det. Vi er ikke i eliteserien i partiet. Vi er normal doers som ligger, som jeg sier, jeg er, hva bruker jeg å si, ja,

Jeg sitter bakerst i reserverbanken hos Høyre Stortingsgruppe, for jeg er helt fersk og helt ny, ikke fordi jeg er innvandrer. Sitter jeg kvotert inn? Ja, kvotert inn. Men jeg tror vi... Du har nok rett i hvordan det framstår, men jeg tror det er mer nyansert enn som så. Torbjørn har jo vært inne på noen av disse greiene når han var her også. Ja, nei, det er bare å drite i den elektriseringen. Det...

Tror du det blir noe av, eller? Elektrik deler av sokkeret, tror jeg, kan fort bli elektrifisert. Det ligger jo inne, men jeg tror det kommer til å sitte langt, langt inne nå, for å bli elektrifisert resten. Og så tror jeg det er en ... Igjen, det finnes andre måter. Du kan faktisk gjennomføre hydrogenproduksjon der ute,

bruke carbon capture og putte karbonet ned i hulladduadrat og gassene ut av, og da har du på en måte hydrogenproduksjon der ute som man kan bruke på stedet. Hydrogen er jo et helsike som frakter rundt, men som energikraft

Der ute kan du bruke det. Det er fullt mulig. Vi festler det CO2-regnskapet nå, det er krig i Ukraina og sånt. Det er sånn at det setter meg helt. Det var en eller annen som, jeg skal ikke nevne navn, det blir bare teit, men det var en eller annen forfatter som skrev på Twitter, ja, krigen i Ukraina, for klimakampen, folk dør. God timing. Hva er greia, liksom? Det er sånne mennesker som,

De kommer tilbake og sier, de klarer ikke å løsrive seg fra sin egen virkelighet for å forstå verden. Men de krever hele tiden at verden forstår deres virkelighet. Hvis ikke vi redder klima, så kan ikke Ukraina og Russland slåss en gang. Hæ?

Men det er en sånn interessant sak. Det var mye jeg skulle snakke om her, for jeg synes det er ganske interessant, men det er igjen tilbake til at vi snakket om conditioning. Du snakket om jodd, det må jeg nevne. Ja, jodd, du har skrevet noe jodd her.

Jeg hadde en diskusjon om jodd med søstrene min i går. Hun er jo helt sånn manisk på sånn jodd-greie. Har du kjøpt jodd? Snaps, har du kjøpt jodd? Nå har jeg jo kjøpt jodd, men da har jeg fått ikke jodd. Du kan jo kjøpe jodd nå, ja. Så sier jeg til henne, men hva i alle dager er jodd-greie? Det blir krig. Hva faen skal du gjøre med jodd hvis det blir krig? Har du vann, har du alt det andre? Eller en sånn drit i jodden? Du må jo ha jodd. Du vet jo hva det er. Ja, men altså...

Tror dere virkelig på det? På atomkrig? For real? Etter at jeg snakket to og en halv time med Asle Tøyegård, så var det ikke så lett å sovne etterpå. Vi er jo nærmere atomkrig enn... Det at ordene ble nevnt, jeg tror faktisk første gang i går eller foregårs,

Det å åpne for liksom, det er jo til å bli nervøs da. Hvis du skulle komme til det punktet. Det er der jeg også tror en sånn rasjonell aktøranalyse er viktig å ta med seg her da. En rasjonell aktør, og vi legger til grunn, ikke Putin, men Russland er en rasjonell aktør oppi dette her. Putin kan være så irrasjonell han bare vil, han er syk og gammel og alt er gærent med han. Men det, altså,

Vi må være klare over denne atombalansen som er der. Det vi ser nå, for å ta det konkrete, det vi ser nå, er et Russland som sliter på alle fronter. Nå skal jeg være veldig kjapp her. Som sliter på alle fronter, og deres militære ineffektivitet blir veldig synlig. Veldig synlig. Spesialstyrkene sliter, elitstyrkene sliter, de vanlige panserene, alt sliter.

De er underdannet i den militærtaktiske og strategiske. Nå setter de atomvåpen i beredskap. Det er tilstrekkelig atomvåpen. Med en gang de bruker disse atomvåpene, så vil det få så enorme konsekvenser for russiske samfunnet. Bare fullføre. Så jeg tror de som sitter rundt Putin også ser dette her.

Og de vil sette en stopper for det. Om han på en måte drar det for langt, så ser jeg for meg militærkjøp for det. Nå kjente jeg at det ble dags 18 å avbrøte deg. Det er jo hele regelen. Og du bare sånn, la meg snakke ferdig. Sorry, det var ikke mer jeg ville gjøre. Det var bra du gjorde, for jeg ble litt hisse på gaspedalen der. Det var vel sånn vi snakket om i går, at det var, se for deg, Putin innser at det her, det er snakk om noe som eskalerer eller

krype tilbake og se at man tok feil. Du presser han opp i et hjørne, hvor ille det kan gå faktisk. Det kan du si sånn, den invasjonen av Ukraina, hvor lurt var det? Hvor mange visste om det? Toyer spekulerer at Kina visste kanskje ikke om det en gang, og det var bare et liten gruppe mennesker som han betropte seg til som

Så er det typisk russisk å trekke seg tilbake og si, ok, greit, vi... Nei, det er ikke det. Nå pøser vi på med våpen inn der også. Jeg er veldig prov å sende våpen inn, men det er av en helt annen greie. Men la oss begynne med det enkle, at Kina og andre land ikke kjenner...

kjente til at det tangler på er ikke overraskende. Det er ikke sånn at vi forteller hele verden når vi reiser rundt og skal gjøre ting. Vi beholder det til en sånn indre sirkel, og den indre sirkelen, det er de få som har visst om det. Men det å gå fra invadere Ukraina, satse på en såkalt Jacques-en-A-effekt, som de har gjort, og ta noen byer og på en måte være fornøyd med det, det å gå derfra til å starte fullverdig atomkrig, det er et langt steg.

Det som kan sies er at vi har nå et land som Ukraina, kan vi sikkert snakke om masse av de fasettene og nyansene, men som har ønsket å bli en del av NATO. De har det tidligere også, de har fått nei tidligere, de ønsker det igjen.

Det er deres rett å søke. Så er det NATOs rett å si de har en rett å søke. NATO må få lov til å gjøre det. Du kan søke. Men så er det mange ting i NATO som stopper deg. Asch har vært inne på det. Er du i konflikt med nabolandet, har du ubestridde grenseproblemer, så kan du ikke bli en del av NATO. Og det er jo realiteten.

Ukraina har stått i konflikt med Russland i 8-9 år, så det var ingen realitet for at de ville medlemme av NATO. Men bare det faktum at de søkte, plaget Putin. Og at NATO ønsket både Georgia og Ukraina velkommen i 2008.

Ja, til å søke, men det er to forskjellige ting. Til å søke og bli medlem. Men responsen allerede da var jo ganske krass, ikke sant? Det var jo sånn, det er en direkte trussel mot oss, og det var jo sånn, det var jo som jeg ville ha med tøyet, at det er jo, har liksom truslene, eller tilbakemeldingen fra Russland vært konsistente siden 2008, og det virker sånn på en måte at de sier det samme som de gjør i dag. Det har de gjort. Men med det sagt,

så er det et langt steg å gå fra å si at dette vil vi ikke ha noe av, til å invadere et land basert på et fiktivt medlemskap som de ikke har engang. De må få lov til å søke. Hva skal NATO si? Skal det være sånn at enkeltnasjoner i verden kan pålegge andre nasjoner og entiteter hva de skal gjøre og ikke? For Norge er det katastrofe.

Er det sånn at Russland skal fortelle oss, for eksempel, hvis ikke vi produserer den mengde gass Russland vil, skal de invadere oss? Når vi snakker om dette, så bringer vi tilbake til situasjonene på 70-tallet, og er det masse interessante forteller om Kissinger, for det kan vi tegne av. Beklager.

Vi kan ikke ha en sånn verdensorden. Det er derfor jeg også er veldig pro å sende våpen og utstyr til Ukraina og sette de i stand til å forsvare seg. Så ser jeg konsekvensen av det. For når NATO gjør det samlet, så er det plutselig NATO.

som på en måte kriger mot Russland. Men dette her er noe Russland har påført seg selv, det er ingen som tvang Russland til invasjon. Så jeg mener at, jeg tror Putin nå innser, og det er det som Arsle var her tidligere og snakket om et par tre punkter. En av de tingene han snakket om, hvor godt trent og velverenset russiske forsvaret var, det vi ser nå er ikke det. De som står og stanger i Kiev, det er eliteenhetene fra østfront, altså østlige militærdistrikt.

De som står og stanger i Odessa, det er elite lufthlandeenhetene. Altså det er spesialstyrkene deres. Og i Kharkov, som de nå driver å jevne med jorda, jeg fikk en sånn tweet om det,

der står Spetsnaz, ikke Spetsnaz Alpha Group, men andre entiteter fra Spetsnaz og slåss og klarer ikke å ta byen. Det viser en effektivitet på et helt grandios nivå. Ja, det kan du også si. Det kan være en hybridsplanlegging uten sidesyke også, men vi er jo et par dager inne i det. Ja, ja. Noen mener også at Reuters mener at de omringer Kiv, altså

Vi ser kanskje helt annerledes på dette om en uke eller to, når ukrainske folk er helt nedtappet for vilje. Men si det sånn. Nå skal jeg ta noen eksempler igjen. Genghis Khan gjorde det samme. Han omringet byer, drev folk på frukt til nabobyene, og så skremte livsskyttene av folk, så falt de disse byene. De omringer Kiev. Velkommen til å gjøre det. Det går veldig greit.

Men fire dager ut i en sak, så klarer ikke russerne å sikre forsyningslinjen sin en gang. Litt av grunnen til at de stopper opp, hele fremrykningen stopper opp, er fordi deres forsyningslinjer er tynn slitt. Ikke har de tilgang til drivstoff, ikke har de tilgang til ammunisjon. Og hva bruker ukrainerne? Tyrkisk produserte droner til å sprengge i lufta forsyningslinjene. Det er ingenting.

Jeg har jo stått i sånne situasjoner. Det er ingenting verre enn at du har en motstander som du ikke vet hvor kommer fra og kan ramme deg på mange måter. Så endrer ting seg om en uke. Det vil det nok gjøre. Men ineffektiviteten i det russiske forsvaret er blitt veldig klart.

Og den desperationen vi ser nå, er at de, jeg tror nok de går inn for en grozny taktikken, der de flater byer med jord, altså som de gjorde med grozny i 99, for å på en måte bryte folkevilja. Det som skjer dernest, er at du ender opp med disse tjejenske problemstillingene, med motstandsgrupper, opprørsgrupper og så videre. For å fullføre denne greia. Russland invaderte Afghanistan,

I løpet av de årene de var der, så fikk de 15 000 døde. De har invadert Ukraina. I løpet av fire dager sier de at de mistet 4 000. La oss halvere det, la oss si 2 000. I løpet av fire dager. Krigen i Afghanistan fikk disse soldatmøderbevegelsene på beina. De laget så mye støy og bråk rundt denne krigen at de til slutt trakk seg ut, blant annet på grunn av det. Samme så vi i Tjechnya. Samme opplegg der.

Nå har de lært, nå russerne, de sender ingen lik tilbake, de blir kremert, ingen skal snakke om det, og så videre og så videre. Det som er problemet nå, er at selv om man gjør disse tiltakene og sier at det er «missing in action» og så videre,

så kommer ikke soldatene tilbake. Folk legger merke til det, familien legger merke til det. Det sprer seg. Den misnøyen kan ikke Russland leve med. I tillegg så, disse boykottene som er satt i gang, vil gjøre noe drastisk med det russiske samfunnet, og ikke minst privatekronene til enkeltrussere. Det vil skape misnøyen. Du ser oligarkene trekke seg unna. Forfolkningen kommer til å trekke seg unna. Så du ser det mer og mer isolert. Ikke Russland, men Putin. Ja.

noen kommer til å tak, og jeg tror nok ikke det går så lenge heller, for vi ser noen som tar tak, hvis ikke han klarer å finne en endelig løsning, og endelig løsning er ikke atomvåpen. Nei, det er jo gæren, men det er jo det som er fryktende, at det skal spinne helt ut, men jeg er jo helt enig i alle de tingene du sa der.

Så, nei, det... Ja, som sagt, vi er jo et par dager inn her, og dette kommer jo til å høres igjen med et par dager, så mye av det som vi kan ha, som du har nevnt nå, som jeg har nevnt nå, så kan jo være veldig datert. Ja, utdatert informasjon og alt mulig sånn. Så kan...

Ja, nei, det var til jodtabletter. Det er nok kjekt å ha. Det var ikke det vi skulle frem til her. Jodtabletter er kjekt å ha, men jeg tror hvis folk skal på en måte, ikke bare jodtabletter, men ha vann og lære deg å lage mat på bål og sånne ting, så tror jeg det går greit, men jeg tror ikke det blir noe atomkrig. Jeg tror ikke det. Kjøp fiskestang. Kjøp fiskestang. Jodtabletter, vann.

og Trondhjems maksiboller, eller sodd. A la capre hvis det er helt krise. Når pandemien satt i gang, så reiste jeg til butikken for å kjøpe noen hermetikker og noe slag. Ikke på grunn av pandemien, men... Hva sier du? Jeg gjorde det jo. Så sto jeg der, og så snakket jeg med en gamle makker, Ole, og så sier jeg til Ole, det er jævla rart, Ole, all sånn mathermetikk er borte. Altså sodd og joikaboller og alt det. Og han bare...

Han bare begynte å le, så jeg bare, du ler, og han bor jo på Noenøy, han bare, det har vært sånn her lenge, vi er jo livredde for å få krig og reddighet. Så det er menneskesinne, altså det er jævla vanvittig undelig, som jeg sier til ungene, lær deg å lage bål, så overlever du ganske lenge. Begynn med det enkle. Du, det her har vært en blast. Ja, det er sinnssykt kult. Over tre timer, det må være poddrekord vel? Ja.

Ja, det er poddrekordene her. Tre og en halv time har vært det. Det var sinnssykt kult. Jeg kommer gjerne tilbake, altså. Du har åpen invitasjon, når som helst. Du må ikke si det til meg. Det var veldig gøy. Og jeg kom jo rett fra intervjuet. Jeg gjorde jo en podcast for under tolv timer siden. Jeg hadde bare et skikkelig storbeløp med research før du kom hit. Bare sånn ...

Jeg fant ikke igjen det vi hadde snakket om tidligere. Jeg bare så, ok, dette her får vi bare kjøre på. Så hadde jeg jo følelsen fra vi snakket på telefonen at dette her kommer til å bli en veldig hyggelig enkel sak. En ting som driver seg fram av seg selv. Jeg synes det har vært sinnssykt kult å være her. Vanvittig bra. Morsomt å prate med deg. Lett og ledig. Så får vi se hvor mye...

Hvordan er disse kommentatene som er nevnt uten navn? Det blir grilling i kommentarseltene, det blir kronikker, og splid i høyre, energipolitikk, elektrisering av sokkerne. Var det den nye høyre lederen vi så i Wolfgang W. en køtt i februar? Jeg tror det, nei. Folk skriver sånn, folk har ikke, veldig, veldig flaterende, du kan bli statsminister, sånn kommer det. Ja.

Du vet ikke så mye om politikk.

Det er en jævla lang vei, men det hadde vært veldig gøy å ha hatt deg et par ganger i studio her før du ble statsminister. Da har jeg en god inngang på... Hvis jeg blir minister så kommer jeg tilbake, men det tror jeg ikke noen gang blir... Om du lover meg at jo høyere du kommer i systemet, jo mer frittalende blir du. Ja, nå hadde vi vår kjære landbruksminister. Det er helt krysset, men veldig kult å være hos deg. Tusen takk for at du kom. Synssykt bra, altså.
Lignende

11/8/2022
Wolfgang Wee Uncut
Mahmoud Farahmand | Iransk Historie, Opptøyene, Amini, Khomeini, Sunni vs Sjia, Revolusjonen 1979

Wolfgang Wee Uncut #317: Mahmoud Farahmand (født i Karaj i Iran) er en norsk politiker som har vært stortingsrepresentant fra Telemark siden 2021. #Iran #Amini #wolfgangweeuncut 0:00 Iranere...
Se mer
10/13/2021
Wolfgang Wee Uncut
Aslak Nore | Krig Og Elendighet, Nassim Taleb, Michel Houellebecq, Havets Kirkegård, Frankrike

Wolfgang Wee Uncut #186: Aslak Nore er forfatter, journalist og forlagsredaktør. Han er fortiden aktuell med sin nye roman: "Havets Kirkegård". Boken kan kjøpes her: https://www.norli.no/havets...
Se mer
4/4/2024
Wolfgang Wee Uncut
Nils Rune Langeland | Krig i Norge, NRK-ideologien, Hyttekultur, Nye Russland, Ukraina, Patriotisme

Wolfgang Wee Uncut #480: Nils Rune Langeland er forfatter og historiker, og var professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. 0:00 Jon Hustad 6:00 Amerikani...
Se mer
12/4/2023
Wolfgang Wee Uncut
Jan Bøhler | Svenske Tilstander i Oslo, Ungdomskriminalitet, Politiet, Forebygging vs Grensesetting

Laddar
Mahmoud Farahmand | Rasisme i Norge, Ytringsfrihet, Patriotisme, Diskriminering, Mangfoldskompetanse

Transkript

Lignende

Mahmoud Farahmand | Iransk Historie, Opptøyene, Amini, Khomeini, Sunni vs Sjia, Revolusjonen 1979

Aslak Nore | Krig Og Elendighet, Nassim Taleb, Michel Houellebecq, Havets Kirkegård, Frankrike

Nils Rune Langeland | Krig i Norge, NRK-ideologien, Hyttekultur, Nye Russland, Ukraina, Patriotisme

Jan Bøhler | Svenske Tilstander i Oslo, Ungdomskriminalitet, Politiet, Forebygging vs Grensesetting

Mahmoud Farahmand | Iransk Historie, Opptøyene, Amini, Khomeini, Sunni vs Sjia, Revolusjonen 1979

Aslak Nore | Krig Og Elendighet, Nassim Taleb, Michel Houellebecq, Havets Kirkegård, Frankrike

Nils Rune Langeland | Krig i Norge, NRK-ideologien, Hyttekultur, Nye Russland, Ukraina, Patriotisme

Jan Bøhler | Svenske Tilstander i Oslo, Ungdomskriminalitet, Politiet, Forebygging vs Grensesetting

SmS #49 Kadafi Zaman om Norge bak fasaden, 22. juli, tsunamien 2004 og journalisters samfunnsoppdrag

Aslak Nore | EP2 | Innvandring og Kriminalitet, Klankultur i Storbyene

Wolfgang Wee Uncut #610 - Mahmoud Farahmand

Leo Ajkic | Rus, Hva Vil Det Si Å Være Norsk, Uønsket, Asylbarn og Asylpolitikk, Rasisme, Russetiden
