Wolfgang Wee Uncut #586 - Martin Bech Holte | Landet Som Ble For Rikt
Økonom Martin Bech Holte gjestfør Wolfgang Wee og snakker om boken «Landet som ble for rikt». Han forklarer hvordan en designfeil ved oljefondet fanget politikere og velgere i en felle, hvorfor fastlands-Norge stagnerte etter 2013, og foreslår finanspolitiske regler der oljepenger går direkte til befolkningen via lave skatter på arbeid, med parallellen til Sveriges krise og Lindbeck-kommisjonen.
00:00
Podcasten diskuterer Thor Gåttas' fortellerferdigheter og viktigheten av frie, uavhengige stemmer i offentlig debatt.
05:15
Forfatteren ønsker å dele historien om Norges økonomiske suksess, til tross for oljeavhengighet, og utfordrer samfunnets passivitet.
09:38
Podkasten diskuterer utfordringer med oljefondets forvaltning og viktigheten av finanspolitiske regler for samfunnets vekst og utvikling.
20:12
Fra 1970-tallet til 2013 gjennomgikk Norge store økonomiske og politiske endringer, som førte til avvikling av sentralplanlegging og introduksjon av markedsløsninger.
27:56
Reformene på 80-tallet frigjorde produktivitet i norsk næringsliv, men skapte også insentivproblemer som utfordrer fremtidig vekst.
Transkript
Nevnt i episoden
Martin Bech Holte
Gjest og forfatter av boken «Landet som ble for rikt»; tidligere akademiker og næringslivsaktør.
Landet som ble for rikt
Boken som episodehandler om; kritikk av norsk økonomisk forvaltning etter 2013.
Oljefondet (Statens pensjonsfond)
Kritiseres for en designfeil i lag fire: ingen regler for hva pengene brukes på.
Jens Stoltenberg
Fremheves for handlingsregelen og Stoltenberg I-regjeringens reformer.
Erna Solberg
Kritiseres for å vinne valg 2013 på å verne offentlig sektor.
Thor Gjettas
Forfatter og podkaster; nevnt av verten som favoritt med magiske haikhistorier.
Nesse
Nevnt som uredd, smart fritenker; trolig Bjørn Kjos? Uklar referanse.
Comfyballs
Norsk bokseshorts-produsent, podkastsponsor med rabattkode Wolfgang15.
Sverige
Parallelltråd: gikk gjennom samme seks akter og ble reddet av Lindbeck-kommisjonen.
Lindbeck-kommisjonen
Svensk kommisjon (1992–93) som reformerte Sverige på ti uker; forelegg for Norge.
Assar Lindbeck
Ledet Lindbeck-kommisjonen; gjestens læremester under doktorgraden.
Agnar Sandmo
Norsk professor i kommisjonen; inspirasjon i Bergen/NHH.
Jeff Bezos
Amazon-grunnlegger; kilden til «dag 1/dag 2»-konseptet om organisasjonstagnasjon.
John Rawls
Filosof; maksiminprinsippet brukes som grunnlag for samfunnsdesign.
Ragnar Frisch
Grunnla Oslo-skolen; sentralplanleggingen som mislyktes på 70-tallet.
Telenor
Eksempel på vellykket deregulering og konkurranse fra 80-tallet.
Televerket
Statlig monopol som ble avregulert; halverte ansatte med dobbelt så god tjeneste.
Statoil
Privatisert under Stoltenberg I; senere dårlige vaner i oppgangstider (2003–2014).
Salmar
Lakseselskap med god arbeidskultur på Frøya; rekrutterer via NAV.
Astrid Søgnen
Kontroversiell skoleleder som hevet Oslo-skolen til topps gjennom hardt lederskap.
Fornebubanen
Eksempel på sløsing; 1000 kroner i subsidiert per ekstra kollektivtur.
Regjeringskvartalet
Kritiseres for kostnad på 15 millioner kroner per kontorplass.
Vinmonopolet
Eksempel på monoopol som fungerer greit for stabile tjenester.
Senterpartiet
Kritiseres for kommunekutt og Vedums boliglånsforslag.
NHO
Nevnt for at ledelsen nå består av journalister, ikke industrifolk.
Statkraft
Statkraftsaken brukes som eksempel på urimelige bonusordninger i statlige selskaper.
Francis Fukuyama
«The End of History» brukes som analogi til Norges livsløgn.
Magnus Carlsen
Verdensmester i sjakk 2013, samme år som Norges toppunkt i velstand.
Astrid Lindgren
Nevnt for brevet om Pomperipossa og 101 % skatt i Sverige.
KG (Forlaget)
Bokens forlag; redaktør Jorunn hjalp gjøre stoffet tilgjengelig.
Deltakere
host
Wolfgang Wee
guest
Martin Bech Holte
Sponsorer
Comfyballs
Poeng
Markedet er velferdsstatens venn.
Bokens grunnpremiss: Norge ble rikt fordi markedet og konkurransen ble sluppet løs, ikke bare på grunn av olje.
Hvis du åpner kjeften som forfatter i dag, blir du båsatt som venstre eller høyre med en gang.
Om polarisering og hvorfor Thor Guttu-lignende skribenter er beskyttende på meninger.
De eneste i Norge som er like happy som i 2013, er de over 60.
Om generasjonsforskjeller i velstandsopplevelse knyttet til statsrikdom.
Vi bruker 500 milliarder kroner på å passivere Norges befolkning i stedet for å aktivere den.
Kritikk av velferdsordningenes insentivstruktur.
Norge og Sverige er speilbilder av hverandre: all statlig sparing i Norge gjenspeiles i lite privatsparing, og omvendt i Sverige.
Om kapitalstruktur og hvorfor norsk næringsliv er kapitalfattig.
Du blir nesten belønnet for å skade investorer i dagens Norge – svak krone gir mer handlingsrom.
Om insentivproblemet ved finansministerens makt over kronen.
Det kreves som regel en ekte krise for å tenke på samfunnet ditt på nytt.
Lærdommen fra Sveriges akt 6 og Lindbeck-kommisjonen.
Politikere responderer på insentiver, akkurat som alle andre.
Om Senterpartiets kommuneforvaltning og franske valgallianser.
Påstander
I 1991 hadde Norge omtrent 65 % av USAs inntekt per innbygger på fastlandet, og i 2013 hadde Norge gått forbi USA på fastlandet.
Kan sjekkes mot nasjonalregnskapstall fra SSB/OCED justert for olje- og gassinntekter.
Handlingsregelen ble innført i 2001 under Jens Stoltenbergs første regjering, opprinnelig med 4 % bruk av fondet, senere redusert til 3 %.
Historisk faktum som kan verifiseres mot stortingsmeldinger.
Stoltenberg skrev i stortingsmeldingen i 2001 at oljepengene skulle utelukkende brukes på å styrke vekstevnen i norsk fastlandsøkonomi.
Kan sjekkes mot stortingsmelding nr. 30 (2000–2001).
Ca. 130 land har finanspolitiske regler av ulike typer.
Kan sjekkes mot IMF-databaser om finanspolitiske rammer.
Realveksten i Norge de siste tiårene har vært null.
Presiseres som null real BNP-vekst i tiåret etter 2013; kan sjekkes mot SSB-tall.
I 2013 var Norge nummer én på FNs lykkeundersøkelse og nummer én på Verdensbankens utviklingsindeks.
FNs World Happiness Report og Human Capital Index kan brukes til verifisering.
Norge var det mest sentralstyrte og samfunnsplanlagte samfunnet i Vesten frem til midten av 1970-tallet, dominert av Oslo-skolen bygget opp av Ragnar Frisch.
Økonomihistorisk påstand om sentralplanlegging og Oslo-skolen.
Norge hadde ikke noe konkurranstilsyn før 1991; det eksisterte kun et prisdirektorat opprettet i 1917.
Kan sjekkes mot historien om Prisdirektoratet og etableringen av Konkurransetilsynet.
Antallet ansatte i Televerket ble halvert fra begynnelsen av 1980-tallet til begynnelsen av 1990-tallet, mens tjenestene ble dobbelt så gode.
Kan sjekkes mot historisk statistikk for Televerket/Telenor.
Norge bruker dobbelt så mye av BNP på sykdom og uførhet som land nummer to i OECD.
Kan sjekkes mot OECD-helsedata.
Over 20 % av personer mellom 18 og 67 år er medlemmer av VIP-ordningene (uføretrygd, sykelønn, arbeidsavklaringspenger).
Kan sjekkes mot NAV-statistikk.
Antall unge uføre er doblet på ti år, og en ung ufør koster staten rundt 30 millioner kroner i nåverdig tap.
Første del kan sjekkes mot NAV-statistikk; kostnadstallet er forfatterens egen beregning.
Regjeringskvartalet koster rundt 15 millioner kroner per kontorplass, og hver tur med Fornebubanen er subsidiert med ca. 1000 kroner for de ekstra kollektivpassasjerene.
Gjestens egne beregninger basert på konsulentrapporter.
Sverige hadde høyest inntekt per innbygger i verden i 1973 med markedsbasert valutakurs.
Kan sjekkes mot historiske BNP-per-capita-data.
Sveriges Riksbank økte renten til 500 % i krisen rundt 1992 for å forsvare kronen, som deretter ble halvert mot dollar.
Veldokumentert historisk hendelse i den svenske valutakrisen.
Lindbeck-kommisjonen fikk rundt ti uker/måneder på å lage en redningsplan for svensk økonomi, og en stor andel av forslagene ble implementert.
Kan sjekkes mot historiske kilder om Lindbeck-kommisjonen (1992–1993).
Svenske husholdninger har siden 1995 spart opp privat finanskapital som er omtrent like stor som Norges oljefond.
Kan sjekkes mot statistikk over husholdningenes nettofinansformue i Sverige og Norge.
Norske husholdninger har høyest gjeld i forhold til disponibel inntekt i verden.
Kan sjekkes mot OECD/NB-statistikk om husholdningsgjeld.
Utlandet eier ca. 60 % av alle obligasjoner utstedt i Norge, 40 % av børsen og 30 % av kapitalen i private selskaper, og finansierer cirka halvparten av norsk fastlandsøkonomi.
Kan sjekkes mot Norges Bank og Oslo Børs-statistikk.
Ca. 50 % av alle norske gründere har flytteplaner klare.
Henvises til en undersøkelse; kilden er ikke presisert i transkriptet.
80 % av det økte handlingsrommet fra oljefondet er brukt på økt løpende offentlig forbruk, mens 20 % kan tilskrives flere pensjonister.
Gjestens egne analyser fra boken.
Offentlige utgifter i Norge er nå 63–64 % av BNP, mot ca. 50 % i Sverige, Danmark og Finland, og i 2010 var Norge nivå like Danmark.
Kan sjekkes mot nasjonalregnskapstall.
Norge bruker ca. 90 000 kroner per nordmann i året av oljepenger, tilsvarende 360 000 kroner skattefritt for en familie på fire.
Gjestens egen beregning av handlingsrommet.
Statoil ble privatisert og Petoro opprettet under Stoltenbergs første regjering (ca. 18 måneder, 2000–2001).
Historisk fakta som kan verifiseres.
Gassled ble solgt fra Statoil/staten til pensjonsfond i Europa, Canada og Midtøsten, og staten endret deretter prissettingen av transport i nettverket; staten vant til slutt i Høyesterett.
Kan sjekkes mot presseomtale og rettsavgjørelser om Gassled-tariffene.
Rune Hauge fikk rundt 300 millioner kroner i provisjon fra en avtale om TV-rettigheter for fotballforbundet.
Historisk omstridt affære som kan sjekkes mot tidligere dekning.
Magnus Carlsen ble verdensmester i sjakk i 2013, samme år som Norge nådde toppen av velstandsutviklingen.
Veldokumentert historisk hendelse.
Astrid Søgnen ledet Oslo skole i rundt 18 år og tok Oslo-skolen fra nederste kvartil i landet til best i landet på kvalitet, før hun ble sparket da SV fikk skolebyrådsposisjonen i Oslo.
Kan sjekkes mot tidligere dekning av Astrid Søgnens karrière.
Jeff Bezos skrev et kjent aksjonærbrev i 2016 om «dag 1 og dag 2»-konseptet for Amazon.
Kan verifiseres mot Bezos' aksjonærbrev fra 2016 (publisert 2017).
Deng Xiaoping uttalte i 1979 at det ikke bryr ham om katten er sort eller hvit, så lenge den fanger mus.
Kjent sitat (ordtaket dateres ofte til 1962, men er knyttet til Kinas reformpolitikk); uttalen i transkriptet kan være upresis i datering.
Laster
Jeg vil jo si at mine podcast-favoritter ever, det er noen av de du har med Thor Gåttas. Ja, det er morsomt. Jeg trodde du skulle si et eller annet sånn Husta Asle Torg, eller et eller annet. Nei, men altså han er...
Og så møtte jeg ham noen ganger. Han er en så fin type. Og så er han en helt magisk forteller. Og jeg tenkte på noen av de hvor han har haiketurene. Hvor han er i tenårene. Og han husker alt. Han husker navnene på alle han har haiket med. Og så er det fantastiske historier. Og så er det sånn... Det er sånn med Thorutte. Han er...
Han er ganske flink i podcast-intervjuesettingene også. Noen ganger du skrudder mikken, så er det sånn, det var så jævla mye som skjedde på en tur, jeg kunne ikke si det. Så jeg bare, faen da! Det der skulle vi hatt med da! Og det er mye sånn, han er jo smart da, han er sånn...
Han er veldig beskyttende for privatliv, det er jeg veldig sansende for. Han er også veldig beskyttende for å overføre meninger, politisk innhold, for han har ikke lyst til å polarisere. Jeg tror egentlig det er ganske klokt, for nå er det et sånn, hvis du åpner kjeften og som forfatter, så er du som den venstre, høyre bås med en gang. Så hvilken bås blir du plassert i nå, i januar? Det er jo nå meningen dette her, ikke sant? Det er jo...
Boken gir like mye kredit til AP som til Høyre, og like mye blame til AP som til Høyre. AP på sitt beste har vært kjempebra for Norge, og Høyre på sitt beste har vært kjempebra for Norge. Og så er jo dette en bok som har som grunnpremiss at markedet er velferdsstatens venn.
Og det var da Norge skjønte det, at norsk økonomi ble dritbra. Vi snakket om det på telefonen litt tidligere før podcasten, at det er jo ikke veldig mange fra din sektor, ditt segment, som tar steget ut og bare sånn, nå skal jeg mene, nå skal jeg skrive, nå skal jeg publisere. De fleste holder bare kjeft og sitter og slarver på julebord og slenger dritt på WhatsApp og sånt. Det begrenser seg der, men
Her tar du steget ut og vil gjøre noe med den offentlige debatten. Du vil få Norge et steg videre, virker det som, med boka Landet som ble for rikt. Ja, det er jo... Jeg tror det er flere grunner til det, egentlig. Det ene er jo at jeg kom litt fra denne verdenen. Jeg kom jo fra den akademiske verdenen, og så fant jeg ut at jeg hadde ikke temperament til å være forsker, i en måte som karriere. For du trenger å være for spiss og...
i mange år, for å følge den akademiske karrieren min. Jeg har ikke temperament i det. Men samtidig har det ligget noe uforløst siden jeg valgte en annen vei, som jeg har hatt et ønske om å gjøre noe mer av. Men så er det også det at et voksenliv er ganske langt, og det går an å gjøre mer enn én ting i løpet av det voksenlivet. Det har jeg hatt lyst til.
Så en grunn til at jeg har jobbet beinhardt når jeg har vært ung, er jo for å ha frihet til å kunne prøve andre ting når jeg blir litt eldre. Og nå prøver jeg å ta litt av den friheten. Og så nå har jeg jo begynt å jobbe for meg selv. Jeg jobber i styrer og rådgiver i noen situasjoner. Men jeg har brukt mye tid på dette prosjektet i år, men siden jeg har den rollen så...
Har jeg ingen bindinger? Og med en gang du har bindinger, så er jo jeg på en måte gjemt over ganske kynisk, da diskonterer jeg alt jeg hører. Jeg slo ikke på det. Det kan ikke sies nok ganger. Dette er også min hovedproblemstilling, når jeg får pitchet en gjester, spesielt som er bunnet opp mot sin arbeidsgiver.
Og da koker det ned til et par hoder. Det er ikke veldig mange hoder i Norge som har den fritenkende posisjonen som kan si og mene hva de vil uten at det går utover jobben deres, ryktet deres, eller også mulighetene deres. Og det er så få av de menneskene, og det tror jeg er sånn der, spesielt når vi nevnte Nesse innledningsvis, er mye av hans oppskrift, han er uredd.
super smart og bare dundrer på helt frykteløst og er en fyr som på en måte ikke beskytter noen av sine interesser og det er så få av de og det er så utrolig viktig personer i den tiden her da og derfor er jo teknologi en gave fordi det gjør jo at sånn som deg som har lyst til å være kanalen for at den type stemme kan nå frem får muligheten til det
Og det er jo kjempehyggelig å få være her og forsøke det. Så det ligger jo der, at jeg ikke har de bindingene. Og så har jeg, siden jeg ble interessert i samfunnet som ungdom, gått rundt og sniffer som en sporhund. Hva er det egentlig som hender? Hvordan henger dette sammen? Og så tror jeg jo at med det kombinerte akademiske bakgrunnen og den praktiske bakgrunnen fra næringslivet, at
Man forstår ting, og man kan fortelle om ting på en annen måte enn en god del andre kan. Og så tror jeg at jeg har forstått noe om hvordan det norske samfunnet fungerer, og hvorfor det har på en måte kommet litt inn i en hengemyr, som ingen har snakket ordentlig om. Så den fortellingen har jeg lyst til å skrive. Norge var jo
et av de mest vellykkede samfunnet i verden. Også rent økonomisk, et av de mest vellykkede samfunnet i verden. Og det har vi ikke noe med, du. Gjennom hele vår oppvekst. Og jeg husker, jeg er en 79-modell, jeg startet på skolen i 86, og da husker jeg, da var det jo jappetiden, og så kom trøbbel, ikke sant? Så da var det jo slutten av 80-tallet, begynnelsen av 80-tallet, var ganske vrint i Norge. Og det var jo...
ekstremt oppdragende og bra for barn, fordi da har de tider er litt bra, fordi da skjønner de at du må brette opp ærmen og jobbe litt. Men siden 1991 og frem til 2013 så gikk jo Norge helt ekstremt bra.
Vi er ikke så grave i Norge og sammenlignet oss med USA, men i 1991 hadde vi omtrent 65% av USAs inntekt til Norge på fastlandet. Så ta bort all oljegass, all shipping, alt som er utenfor fastlandet. Og i 2013 hadde vi gått forbi USA på fastlandet. Vi har spist oss inn år etter år på grunn av kjempegod produktivitet,
At vi våget å gi slipp på ting som ikke funket, og ting ble lagt ned, og vi flyttet ressursene til nye områder som kunne vokse, og som hadde gode priser i verdensøkonomien. Og i 2013 så hadde vi, selv om alt vi snakker om, som vi tror er det som har gjort oss riktig, så hadde vi høyere inntekter enn det samme.
Det er en veldig underfortalt historie de siste 10-15 årene at fastlands-Norge har gått så bra. Vi har jo en idé at det er olje, gass og litt fisk som holder hele greia i gang her. Det er jo et hovedpoeng i boken jeg har skrevet, er jo den fortellingen. I Norge er det to...
favorittspørsmål i landet vårt, der hvor du var det allvarlig bra brakstaven i 82, og så er det hva vi skal gjøre etter oljen. Men det svaret på det andre spørsmålet hadde vi egentlig løst, fordi fastlandsøkonomien gikk fantastisk. Vi var rikere enn nesten alle land i verden. Selv om vi stripper ut oljen, det var bare krydder. Den fortellingen om hvordan det skjedde,
Den har jeg lyst til at flest mulig skal forstå, fordi den gjør at du tenker veldig annerledes på fremtiden og hva som er suksessoppskriften, og du tenker annerledes på rollen til sivilsamfunnet og staten. Og så kommer vi tilbake til det, og vi kan snakke en god del mer om det, men så det som har skjedd de siste ti årene, er jo at egentlig at vi som samfunn har trukket inn årene, og vekst evnen, økonomien har gradvis forvitret, og
Grunnen til det, og det skjer i organisasjoner og samfunn i overflod, så skjer det veldig rett. Det er at du bruker friheten din til å bli mer passiv, mindre ambisjøs, mindre på tærne for å forbedre deg enn du var. Det er hele del to av boken. Det handler om den overgangen og hvordan en veldig spesifikk designfeil ved oljefondet
er rotårsakken til at det har kunnet skje. Og som har egentlig fanget politikerne og velgerne i en felle. Som skaper rom for særeinteresser og rent seeking og så videre, som preger samfunnet. Og som har tatt oss dit vi står i dag. Og base case for Norge er jo at vi ble fanget der. Fordi staten har råd til å la oss være fanget der i lang tid. Og
Og når jeg sier at jeg ikke har noen bindinger når jeg snakker, så er det jo på en måte bindingen min er at jeg har barn. Og jeg har lyst til at de skal leve opp i et samfunn med tærlig og samfunn med gode utsikter med aktiv ungdom som har lyst til å komme opp og frem og få brukt potensialet sitt til å lære så mye som mulig og gjøre spennende saker.
Du sa designfeil, så hvis vi bare har veldig røft før vi går inn på hele kronologien her, at det ligger et problem der i designet av oljefondet og forvaltningen av offentlig sektor og ressursene vi har, som da egentlig bare sakte men sikkert fra 2013 oppover,
nesten ikke merkbart bare blir verre og verre og verre. Det er en selvforsterkende effekt at staten blir større, politikere blir mer og mer avhengige. Vi har snakket i det kjedsommelige til her på podcasten hvor mye politikere er kappe som har brukt penger og disse særeinteressene. Hvordan også mediene spiller med på hvorfor bruker du ikke mer penger? Den biten der. Så det designet av oljefondet har fire lag, kan du si. Og
Det første laget er at vi har et oljefond. Og det er veldig bra. Og det beskytter samfunnet mot de store svingningene som er i oljemarkedet til enhver tid og så videre. Så det er veldig bra. Og så er lag nummer to. Det er at vi har sagt at det er Norges Bank som skal forvalte det fondet. Og det gjør de på en utmerket måte. Og det har vært masse diskusjon om det skulle vært gjort litt annerledes opp og ned og så videre. Men i store dele så gjøres det helt utmerket. Mhm.
Og så er jo lag nummer tre, er at vi har en handlingsregel som sier at vi kan bruke, nå er det 3% av fondet hvert år, som gjør at dette skal være en mekanisme som kan leve inn i evigheten, for vi bruker bare avkastningen. Og det er helt utmerket. Men så er det lag nummer fire, og det er hva vi skal bruke pengene på. Og da er det ingen regler. Hva tror du var tenkt der da? Så...
Handlingsregelen kom jo 2001, så var det Jens Stoltenbergs regjering som kom i den, og vi kan snakke mer om Jens Stoltenberg etterpå. Hans første regjingsperiode var helt utrolig. Blant annet fikk han introdusert handlingsregelen, og da kom en stortingsmelding i 2001 som beskriver at da var det 4%, og så har det blitt redusert til 3%, og så skriver Stoltenberg i den stortingsmeldingen at disse pengene skal utelukkende brukes på å styrke vekstevnen i norsk fastlandsøkende.
Det betyr at de skal brukes på å stimulere folk til å arbeide gjennom lave og moderate skatter på arbeid. Det skal stimulere til investeringer og sparing. Da må det også være konkurransdyktige forhold for det. Så skal det investeres i god infrastruktur i samfunnet. Det er transport, elektrisitet og digital infrastruktur. Men det ble ikke overført til en regel. Der burde man...
nesten gå mer opp i hvorfor det ikke skjedde. Jeg har hørt noen snakke om diskusjonene som var på den tiden, men jeg tror aldri de kom nærme å virkelig regelstyre den retningslinjen. Akkurat da hadde det ikke så mye å si, for det vokste mye penger. Men neste år er det 500 millioner kroner som kan brukes uten regler. Det skaper jo en
det setter på en måte velgerne og politikerne i en slags i en slags felle fordi velgerne vet at politikerne har de 500 miljardene og at de kan bruke den sånn som de vil og politikerne vet at det er velgerne som vet det og derfor fanges
politikerne og velgerne egentlig av den dynamikken hvor velgegrupper og særinteresser kjemper om å få sin andel av de pengene. Det høres nesten litt ut som den amerikanske grunnloven på en sånn bizarre analogi her, at hvordan kunne vi skapt oljefondet med en selvbeskyttende effekt at dette her, priset av hvem som styrer landet til hvert tid, bruker det, har begrensning på hvordan de kan bruke det? Jeg tror det er 130 land nå som har det som kalles finanspolitiske regler.
som er av ulike typer, men de regulerer for eksempel hvor mye offentlig gjeld et land kan ha, hvor mye et land kan ta inn i skatter som andre av BNP, hva som skal til for å få endret skatter. Det er også mer lov og regler på mange land. Og for eksempel hvor store overskudd for rentebetalinger som et land har. Så det er mange land som har sånne finanspolitiske regler.
Og lag nummer fire i forvaltningen av oljefondet, det er å etablere den typen finanspolitiske regler for Norge. Og det handler jo, hele del tre av boken handler om det, om hvordan det kunne vært innrettet, og så er jo et mål å skrive det, jeg har ikke forsøkt å være helt preskriptiv på akkurat hvordan de reglene skal se ut, fordi det hadde vært veldig gøy om de politiske partiene faktisk
konkurrerte litt om å skape de beste reglene, og ta politikerne litt ut av den sandkassen de opererer i nå, og på en måte flytte på småpengene. For her snakker vi om å flytte på flere hundre mye øyekroner. Og som er et annet ballgame enn det som har snakket om i norsk politikk de siste ti årene. Så det er jo der vi står nå, hvor vi trenger for å
komme ut av stagnasjonen som er inni. Og det er noe som jeg også har følt på mens jeg har arbeidet, er at samfunnet blir mindre og mindre attacking vikings mindset. Tenk på hvordan Norge var på 90-tallet, tidligere 2000-tallet. Telenor sponset det av pinlånslaget, fordi det var attacking vikings. Og Telenor også er attacking vikings. Det var ute i verden og i vanskelige land som det opererte helt fantastisk.
Men det mindsetet er gradvis vekket, fordi samfunnet slåss om å få freebiss, som gjør at de kan hvile. Det er ekstremt uheldig, for det tar bort guttsen i samfunnet over tid. Det er der vi står litt nå, hvor vi trenger den debatten. Hvis ikke, så kommer vi til å ha null vekst. Det er viktig å få frem, realundsveksten i Norges siste tiåre har vært null.
Hvis du da hensyn tar at unge mennesker har lyst på et sted å bo, og boligpriser har steget langt raskere enn prisindeksen, så er kjøpekraften til realen i dag...
For det er folk faktisk virkelig har mest lyst på. Mye svakere enn for de gjør sin. Tenk deg hvor mye penger vi bruker på utdanning, og hvor mange rare fag som har dukket opp fra barneskole til høyskole og universitet. Det er fortsatt der, og det kan sikkert mange skrive under på, og dette er jo en del av min egen dannelsesreise med podcasten også, hvor vanskelig det er å skjønne realelønn, inflasjon, kjøpekraft,
som basically burde vært printet inn på ungdomsskolen. Fordi det er jo den klassiske, du er fagorganisert, og så får du en 10-20 000 ekstra i Årsland, og så er det sånn, faen så bra da, så deilig liksom. Får noe tillegg her og der, og så er du så fornøyd med det, og så bare skjønner du ikke, du har ikke evnerikket til å forstå at du taper, du tjener mindre og mindre for hvert eneste år. Men jeg tror samtidig, så tror jeg at
Nordmenn kjenner det på kroppen. Og det er jo det som begynner å skje nå i samfunnet, at det begynner å knake. For når du har hatt dårlig velstandsutvikling over lang tid, så merker folk det. Og dette skjer jo også samtidig som at, la oss si at det er to ting som folk virkelig har lyst på, bortsett fra å gå på kiwi og reme og handle hverdagsmat. Det er et bra sted å bo, og det er å kunne dra på fine ferier. Ja.
Og muligheten for å gjøre de to tingene er jo på en måte 30-40-50% vanskeligere enn for ti år siden. Og det merker folk. Og selv om folk ikke er fullt utdannet i samfunnsøkonomiske konsepter og så videre, så merker de det. Og så er denne boken skrevet sånn at alle som er nysgjerrig på samfunnet forstår det. Så jeg har hatt en redaktør i KG, Jorunn,
som har jobbet med sakprosa i 25 år, men det er første gang hun har vært med på et prosjekt om økonomi og samfunn, egentlig. Så hun har jo hjulpet meg i å gjøre dette tilgjengelig for alle. Og til og med min far, han er lege, så har han lest den, og man koser seg og forstår det. Så dette er meningen med denne boken, er jo også å hjelpe folk med å
forstå dynamikken i samfunnet, forstå en del av den type konsepter, og bli nysgjerrig på det. Fordi dette er jo ikke noe man lærer på skolen, selv om man kanskje burde.
Jeg tenker det. Absolutt. Du sier det, men jeg tror dagligvarene er et viktig indikator når du ser at jarlsbergosten koster så jævlig mye mer, mens lønnen er ganske lik det var i 2018. Det er nettopp de opplevelsene der, ferieturen, plass du har det ikke rå, eller at bensin, faen så dyrt alt er, og at lønnen ikke går i takt. Jeg tror folk begynner å skjønne mer og mer av det, og det er litt den der
strømkrisen også på en måte er en trigger på hele utviklingen, en symptom på hele problemet, kanskje? Ja. Boken kom på et fint tidspunkt, for det er mange som har følt på dette nå over ti år, og det er sånn sommer-solvær, så å si at Norges sommer-solvær var...
2013, og da var jeg på det lyseste, og så en uke etter så er det fortsatt, det er lyst og fint og alt med det sånn, men så kommer det slutten av juli, og da hvis du er ute og kjører bål, plutselig er det nå, det begynner å bli mørkt. Ikke sant? Og så går det en måned til, og så merker du det ordentlig. Og der er vi nå. Hvor en veldig stor andre av befolkningen kjenner på det, og som gjør at...
Jeg tror veldig mange har lyst til å lese om dette her, og på en måte forstå det, og forstå det fra et litt annet perspektiv enn det jeg er vant til. Det er viktig for meg når jeg leste innom boka at 2013 setter det som en slags nullpunkt. Kan du forklare litt, hva var det som gjorde Norge til et så veldig kutt land før 2013? Hva var denne...
Gjerne kan gå til 78-tallet hvor det ikke var så bra, men hva var det som skjedde, og hvorfor var 2013 peakåret, årene opp til 2013? I mange tider var jo Norge det mest sentralstyrte og samfunnsplanlagte samfunnet i hele Vesten. Vi var dominert av en økonomisk skole som heter Oslo-skolen, som var bygget opp av Ragnar Frisch.
Og i forenklede termer så var målet egentlig at sosialøkonomene rundt regjeringen og finansdepartementet og økonomisk institutt på Blinna og SSB hadde en modell hvor de bestemte hvor mye kapital som skulle gå til den sektoren, hvor mange som skulle jobbe der, hvilke priser de fikk lov til å ta, hvor mye de fikk lov til å tjene. Og så la de sammen alle sektorene, og så fikk du BNP.
Og hvis du skulle utstede en obligasjon i et selskap, så måtte du søke finansdepartementet Norges Bank om å få utstede den obligasjonen. Og hvis du ikke var en av favorittsektorene til finansdepartementet, så fikk du nei. Er vi på 70-80-tallet nå? Ja, helt frem til midten av 70-tallet. Og 1970-tallet var et veldig vanskelig tider for verdensøkonomien. Det var oljekriser, kriser,
svak økonomisk vekst, inflasjon, så det krevde masse omstilling. Men siden Norge hadde det mest sentralplanlagte samfunnet, så var vi dårligst på omstilling. Fordi vi hadde ikke den naturlige dynamikken i samfunnet, hvor kapital kunne strømme til nye områder, bort fra områder som gikk dårlig, og du kunne få reallokert ressurser bra, så mot slutten av 70-tallet gikk Norge kjempedårlig. Da var det fastkursregimer, men kronen ble devaluert på årlig basis,
Dette er fleksnes, ikke sant? Fleksnes står på vei av å bli blodgiver for å få... Han tror han skal få penger, men han får ikke penger. Men det er Norge på støttet av det. Og da mister den skolen og den trosretningen på samfunnsstyring, mister troverdighet. Og da går Norge egentlig fra ideologi til pragmatisme,
nesten interessant, for i 1979 så var det vel Deng Xiaoping som sa det at han bryr seg ikke om katten er sort eller hvit, så lenge det fanger mus. Det var jo da samtidig egentlig som Kina gikk bort fra kommunistisk ideologi til å jobbe med det som funker, og bli mye mer promalske. Det begynte med markedsøkonomi og så videre, og det var egentlig samme år som Norge begynte. Og da startet det med egentlig at Høyresiden og Arbeiderpartiet
fikk mer innflytelse. Det kom en rapport som ble veldig innflytelsestrikt, som var ledet av Finn Lid, det heter Lidutvalget, som la retningen for hvordan norsk næringspolitikk skulle være fremover. Og det er nesten som å lese Milton Friedman.
Det er bort med alle subsidier, det er nøytral næringspolitikk, ingen favoriserte sektorer fra staten og så videre, og egentlig stole på at markedet er samfunns beste venn. Og med det som basis så ble det egentlig et samarbeid mellom Høyre Arbeiderpartiet gjennom 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet som ble ekstremt produktivt, hvor
et antall departementer, et antall byråkrater og regjeringer skrudde sammen Norge helt på nytt. Og det gikk fra deregulering av svære statsmonopoler, så televerket var jo en fullintegrert etat på den tiden. Det var
Hvis vi skulle ha et telefonapparat i Norge, så måtte vi ringe til staten for å få de gamle grå som det snurrer. Det var det serverk som løpte. Hvis vi skulle ha en telefonlinje fra et nytt hus, det tok 18 måneder.
Så det var punkt 1, kamp for å få deregulert noen av de monopolene, det var jo innenfor televerket, det var innenfor kraft, medier. Så NRK begynte å få konkurranse, det var kjempedebatt, men det skjedde. Norge gikk dårlig nok til at man klarte å gå gjennom protestene. Jeg så et bilde fra
Tromsø i 1980, hvor det er svært demonstrasjonstog til forsvar for Televerket, hvor det står parolen er telefonen er statens ansvar. Og det er attituden, det er der vi kom fra, men de klarte å trenge gjennom det. Og det gjorde at Telenor fikk konkurranse, Nettkom kom,
Pushetelen vår til å bli bedre. NRK fikk konkurranse med TV2. Det ble jo en helt ny mediehverdag. Og ikke minst fikk du degløp i kraftsektoren, hvor vi splittet opp i statnett, som er sentralnettet. Du har de lokale nettene, som ble et sett av ulike regionale selskaper, og som ble skiftet og splittet fra kraftproduksjonen og kraftsalg.
Så man fikk regulert hver del av kraftmarkedet på den måten som var best. Og det samme med Telenor og Kobbernet og så videre. Så du fikk textbook samfunnsøkonomi, regulering av monopoler. Du fjernet subsidier i masse sektorer og laget Even Playing Field, hvor ...
staten sa det at det er opp til dere å konkurrere innenfor rammen av det markedet tilhater. Og frem til 1991 så hadde ikke Norge hatt et konkurranstilsyn. Vi hadde bare hatt et prisdirektorat. Så et direktorat som var opprettet i 1917 som dikterte priser og avancer som ulike foretak i Norge fikk lov til å ta. Og dette er helt fascinerende og vi kan snakke mer om det etterpå, men det er
Men det ble da erstatt av konkurransresyn, som skulle overvåke at konkurransene i markedet fungerte, og kunne intervenere hvis noen holdt på med prisamarbeid, eller noe som ikke er lovlig. Og det var full reform av skattsystemet, hvor alle smutthul som hadde blitt forhandlet seg frem til opp igjennom tiårene ble slettet. Det gjorde at skattebasene økte, skatteratene kunne gå ned, og vi fikk...
Det regulerte kapitalmarkedet, som gjorde at selskaper som kunne vokse fikk tilgang på kapital, og vi gjorde Norges Bank uavhengig. Frem til 80-tallet var det finansdepartementet som sa til Norges Bank at renten skulle være 2%.
Og kronekurset var fast. Det var egentlig en umulig oppgave å få til å funke, men det var sånn det var. Men så ble Norges Bank uavhengig, og Norges Bank kunne også holde politikerne til ansvar hvis de gjorde noe overstavlig. Så det var et kjempestort sett av reformer som ble gjort på ti år. Kjempeimponerende å gå gjennom det. Hvordan man klarte å få arbeide seg gjennom alt det på etterhøyt ti år. Og belønningen...
Den kom da fra begynnelsen av 90-tallet utover. Så da skjøt norsk næringsliv fart. Elkjøp hadde muligheten nå til å vokse. Det ble nordisk leder innenfor elektronikk. Du hadde norsk varehandel. De får mye pepper. 3000 norsk klipp på natmer og sånt nå. Men de vokste, konsoliderte og ble ekstremt produktive.
Produktiviteten i norsk varehandel økte med 3-4% i året. Matusen er jo markedsleder i Danmark. Hvis du kjenner dansker, så blir du markedsleder i Danmark hvis du er ekstremt god markedsleder.
og leverer ekstremt gode tjenester og bedre. Rema 1000 har utkonkurrert. Det som var forbilde til Rema 1000, som var et tysk retailer, er utkonkurrert til Rema 1000, for Rema 1000 er så god. Og vi fikk, innenfor havbruk, så ble det deregulert, så selskapene som Salmar kunne vokse frem. Og gjennom en utrolig god drift, så kunne de bli større og større og større. Innenfor finans, så hadde vi
Skandia-banken som utfordret det etablerte, og så videre. Og realønnsvekst over tid, det er det samme som produktivitetsvekst. Og produktivitetsvekst i denne konteksten, det er at for eksempel i DNB, så er det hvert år så var det organisasjonsendringer, tusen personer mistet jobben, Telenor samme, hvert år organisasjonsendringer, vi fant mer effektive måter å jobbe på, samme i Storebrand, overalt, ikke sant? Og det er
enn kulturen for å få mer for mindre. Men det du sa nettopp, er nøkkelen det at folk fikk mer penger ut av lønningen sine og arbeidet sitt i forhold til inflasjonen før? Når et samfunn går bra, så er prisstigningen lav, og lønningene øker i større takt. Det er jo sånn at velstandsutvikling er over tid 1-1 med at vi klarer å levere mer for mindre. Og det er det samme som produktivitet. Så hvis produktiviteten stiger med
2% i året i samfunnet, så stiger avlønningene med 2% i året. Og så er det noen krusninger oppå det, som kan gjøre at det man kjøper og selger ute i verden stiger og faller litt i pris, og bytteforhold, som man kaller det. Men over tid er produktivitet alt. Og det handler om at man er et samfunn som tillater forandring, og tillater at ...
De ansatte i televerket, de var bekymret for jobbene sine, og antallet av ansatte i televerket ble halvert, fra begynnelsen av 80-tallet til begynnelsen av 90-tallet. Men i tillegg hadde jo televerket, de leverte dobbelt så god tjeneste for halvparten av ansatte, så det hadde blitt fire ganger bedre. Og da har du da 20 000 mennesker som da kunne levere andre tjenester. Så du frigjør ressurser til å levere andre produkter og tjenester, og det er produktivitet. Men det krever jo et mindset i samfunnet som tillater forandring.
Og det var den kulturen vi hadde da. Det var til og med sånn at Jens Stoltenberg på slutten av 90-tallet sa jo det at neste område hvor vi skal jobbe på den måten, det er innenfor offentlige tjenester. For offentlige tjenester, det vokser så mye i etterspørsel, og vi får flere eldre, kravene til helsevesenet blir større, og så videre, så vi er nødt til å også
forbedre oss på samme måte som vi har gjort i privat sektor, også innenfor offentlige tjenester. Og da tatt han valget. Og siden har vi egentlig ikke rørt det. For det er en tapesak i politikken å begynne å kødde med det der. Og særlig fordi velgerne vet at politikerne har penger. Og så er det viktig også at folk forstår at
I Norge har vi jo et ultimativt insentivproblem. Hvis finansministeren mangler 50 milliarder kroner, så kan han bare gjøre noe dumt som investorer i Norge ikke liker. Svekke kronene sammen med 10 prosent. Da har han 50 milliarder. Mens alle norske husholdninger har tapt. For deres kjøpekraft fra deres lønninger har falt. Men han har fått de 50 milliardene. Og det er jo... Hvis vi i Norge ikke klarer å gjøre noe med det insentivproblemet,
så er jo trusselen at det er minste motstandsvei hele veien. Men sier du at det er en delvis villet politikk av at det går helt fint å leve med en svak krone, for det åpner opp for mer rom for å bruke oljepenger, som igjen gjør det lettere å vinne valget? Det er jo, i den veien jeg lever i, så er adferd drevet av insentiver. Og
At du adferden din følger insentivene du har, det krever ikke nødvendigvis at du er så veldig bevisst på det, men det er det som er minste motstandsvei. For det er der vannet strømmer. For det er det du oppmuntres til å gjøre. Og jeg tror nok det er mest sånn enn at det er en villet politikk, men kostnaden av å skade investorer i Stiltids-Norge er ikke der. Du blir nesten belønnet for det. Ja.
Fordi du får mer handlingsrom. Og derfor skjer det også. Og det blir vanskeligere å få korreksjonen. Fordi det er jo siden 2013, vi kan la oss fullføre den til 2013 og snakke litt mer om insentivproblematikken etter det. Men vi hadde jo da et næringsliv som hadde produktivitetsvekst, som tilsvarte flere oljefond i velstandsverdi for norske usålinger.
Frem til gjennom 90-tallet, begynnelsen av 2000-tallet, og frem til 2013 som var toppåret for veksten i norsk velståndsutvikling. Norsk fastland hadde gått forbi USA. Vi var nummer én på FNs lykkeundersøkelse. Så anvendt å gjøre FN en lykkeundersøkelse i alle land i verden. Da var nordmenn mest tilfreds i hele verden.
Og vi var nummer én på verdensbankens utviklingsindeks, som jeg prøver å være en samleindeks for hvor bra et samfunn er. Og etter det så begynte det gradvis å gå i revers, og hele den dominoeffekten av effekter, som den kan vi snakke mye mer om,
Men det var jo det samfunnet som du og jeg egentlig vokste opp i, hvor det var utrolig mye positiv attitude i Norge, nye selskaper som utviklet seg og vokste frem. Og siden den tid er det egentlig veldig få, og det er mindre gutts i samfunnet. Og jeg dratt inn årene, fordi ...
Vi får jo også fortalt fra myndighetens side at vi er på en måte i mål. Vi har løst problemet, vi har løst rikdommen. Vi er rikere enn vi tror. Det er jo det vi sier når oljefondet feirer femme mot Turekjøble. Vi er rikere enn vi tror. Vi får fortsatt en utvikling. Er det rett og slett for at da i det det ble sagt høyt at vi må også når resten av samfunnet effektiviserer og får til at vi får økt produktivitet, størrelse
samfunnet glir, så må også den offentlige sektoren henge med i samme tempo, og i det det blir en diskrepans der, så begynner staten å bli sakte med sikkert litt for stor, og da fortsetter ikke den utviklingen som man tar litt for gitt, eller? Ja, så tror jeg vi har fått en på en måte double whammy. I 2013 så vant jo Høyre valget,
På en politikk som egentlig vernet alt av offentlige tjenester. Og det var jo fullfølelsen av en 12-årsreise. Stoltenberg tapte valget i 2001 mot Kjell Magne Bolenvik, som vant på kontantstøtte. Så samarbeidet Arbeiderpartiet og LO frem mot 2005 og laget et program som fredet offentlig sektor fullstendig. Og Arbeiderpartiet styrte i åtte år.
Og så vant Solberg valget på også et program som vernet offentlig sektor. Og det er den ene utfordringen, er jo det vernet, og at mer og mer penger har blitt brukt på offentlig sektor år etter år, fordi muligheten for det har vært. Men det har jo også skadet privat næringsliv, fordi
Privat næringsliv vet at det har vært muligheter for å få støtte på ulike måter. Så privat næringsliv har også blitt fekket. Og derfor også veksttakten der sunket gradvis. Så 2013 var jo sånn sett fullbyrdelsen av den sosiale kontrakten hvor politikerne aksepterte at vi skal verne
om det er det som består, og vi skal ikke tvinge forbedringer i hvordan vi leverer produkter og tjenester i samfunnet. Og det er sånn det har vært frem til i dag. Og vi har gått fra 50 til 500 milliarder i årlig forbruk på utdeling av goder til ulike interessegrupper. Det som skjer i 2013, er det et skillepunkt i politikken der at ...
at Høyre gjør noe som endrer dynamikken som åpenbart skal vi si har fungert i Norge i mange ti år, hvor du har en push-pull-politikk, hvor Arbeiderpartiet drar den retningen, og Høyre korregerer, og Arbeiderpartiet korregerer, og sammen så fungerer det som to styringspartier som balanserer politikken veldig godt frem og tilbake. Men så...
Skjer det noe med Høyre? Er det drøyt å påstå at Høyre er mye av grunnen til at vi har endt opp der vi har gjort nå, gitt at Arbeiderpartiets politikk var ganske konsekvent fra midten av 2000-tallet opp mot 2013, at Høyre rett og slett dro seg så langt inn mot sentrum og ble såpass beskyttende overfor staten og gikk bort fra konservativ politikk, som da gjorde at kanskje Arbeiderpartiet da
trekker lengre mot venstre, eller trekker i andre typer samarbeid som de ikke har gjort tidligere. Du går an å si det sånn, eller så kan du gå an å si det at Høyre var også offer for den designfeilen. Fordi Høyre kunne valgt å bli stående på en mer markedsorientert, produktivitetsorientert linje.
Da hadde vi ikke vunnet valget. Så da hadde man heller vært styrt av et arbeiderparti som hadde fulgt den type politikk. Men effekten er det eneste samme. Men grunnen til at det skjer er designfeilen, hvor Erna Solberg vet at eneste måten for meg å vinne valg når velgerne vet at staten er rik og har muligheter til å gi ressurser, det er at jeg går med på det spillet.
Og det gikk hun med på, og dermed har egentlig hele det politiske landskapet i Norge gått med på det premisset, og det er den sosiale kontrakten. Og den sosiale kontrakten, den kommer til å bryte ned norsk samfunn år for år før. Det høres nesten ut som en sånn sosialistisk-populistisk retning, at det er sånn, du tør ikke å
og stå der hvor du står, du følger den samfunnstrenden, og det må vi huske på, det er jo også på begynnelsen av 2010-tallet, så er det jo ingen ting som tyder på at det er noen krigremning, at det er noen krisremning, det går fortsatt bra, og det er fortsatt teknologien skyter fart, og disse tingene her gjør at vi kanskje også blir ekstra nøye på å fordele denne rikdomen, denne goden som vi sitter på. Dette er jo noe som skjer i nesten alle organisasjoner og samfunn i overflod,
er at de blir ødelagt av den dynamikken. Så du ser det også i selskaper. Så er det selskaper som for eksempel SAS på 80-tallet, som var veldig beskyttet konkurransmessig, tjente alt for gode penger på å transportere kunder i Norden. De brukte de pengene på å gi ekstremt god vilkår til ansatte, kjøpe hoteller rundt om i verden, og
egentlig brede grunnen for å tyve kjempevanskelig. Fordi de hadde muligheten til det. Og det å ha et lederskap som klarer å stå imot presset som oppstår når du har den type muligheter, er så vanskelig. Det samme kan du se med Statoil, 2003-2014 cirka. Så da, 2003 begynte Kinas inntog i verdensøkonomien virkelig å få effekter på oljespørselen.
Oljeprisene begynte å stige sakne sikkert, og statår ble jo kjempelønnsomt. Og sitte med kjempestor overskudd, og da har du muligheten til å få dårlige vaner. Og det fikk de. Og det er dårlige vaner som har vært 5 milliarder kroner i øret, 5 milliarder dollar i øret. Og så kom oljeprisene ned, og de klarte å ta skippertaket og reparere ting igjen, men
Det er jo som regel dette som skjer i organisasjoner som ikke har et lederskap eller insentiver som håndterer det, er at du blir offer for din egen suksess, kanskje. Det samme kan du jo si nylig med Google og Facebook og alt mulig sånn. De fikk seg en trøkk i aksjemarkedet noen år siden, og da måtte de rydde opp, for de hadde også fått ekstremt dyre og dårlige vaner. Dette vil jo typisk skje, og da må du designe deg ut av det problemet,
gjennom ulike former for regler. Fordi det er...
til politikerne, og det er der vi har endt, og nå har alle operert egentlig innenfor samme premiss i norsk politikk de siste ti årene. Du har jo sagt med meg når vi snakket litt om forkantat at det siste regjeringen vi har sett er regjeringer uten prosjekter. Tenkte du på det du sa, at det er rett og slett ikke regjeringen som vil utrette eller endre noe å gjøre annet enn å drifte, å legge på og plise de grupperne de kanskje har? Nei, jeg vil jo egentlig si at den siste
Forrige regjeringen i Norge som hadde store prosjekter og gjorde fantastiske ting for samfunnet, det var Stoltenberg 1. Så det var en 18-måneders regjering, cirka. Og da ble Statoil privatisert, Petoro opprettet for å skape ryddighet i forvaltningen av statens interesse på norsk hokkel. Petoro har et par millioner fat om dagen i olje- og gassproduksjonen.
60-70 mennesker som gjør det. Det er så rent og bra satt opp. Gassinfrastrukturen på Norsk Sokker, det har blitt gassleddetablert, sånn at man kunne forvalte det som et naturlig monopol. Gassko som operatør, som handlingsreglene kom, Telenor ble privatisert,
Alt dette gjorde jeg stolt med på alle måter. Hva var det som gjorde at du stolt med at du måtte gå igjen? Hva var det som feltet i regjeringen der? Det finnes sikkert folk som er bedre posisjonerte enn meg til å si det, men min forståelse er at han gikk jo til valg på å effektivisere offentlig sektor. Og så hadde du Høyre sammen med KrF og Bonnevik, som hadde kontantstøtte, og som egentlig var bygdelsen på det vi ser nå, som vant.
For mange velgere tenkte nok at hvis Arbeiderpartiet skal jobbe med samme type tematikk som Høyre sier de kan gjøre, pluss at Bonovik skal gi oss kontantstøtte, så kan vi velge dem. Jeg har sykt tenkt på at kontantstøtte var så utrolig stor kampsak. Men det er jo første virkelig sykdomstegne, vil jeg si, for Norge. For vi har brukt, nå bruker vi 500 milliarder kroner snart på å passivere Norges befolkning i stedet for å aktivere dem.
Og kontantstøtten var jo det første eksempelet på den sykdommen. Så når du sier passivisere, er det en soft universal basic income løsning? Vi har jo på en måte det, gjennom uføretrygd, sykelønn, arbeidsavklaringspenger, tidlig pensjon, og så videre. Nå bruker vi jo dobbelt så mye penger som andre av BNP på sykdom og uførhet enn land nummer to i OECD.
Det lykkelige landet. Dette er jo så trist, fordi alle undersøkelser rundt tilfredshet og lykke viser at de som er minst aktive, de som lever et passivt liv, de er minst tilfreds med eget liv. Naturlig nok. Fordi de får ikke nye arener hvor de kan prøve seg selv, hvor de kan møte nye mennesker, få nye venner, tro for sin kjæreste. De blir fanget i
et mindre liv da, enn det de håper på. Samtidig er det sånn økonomisk insentiv at du kan gå ganske bra med det økonomisk sett. Den fordelen av å jobbe da, i et yrke hvor det er veldig lett å komme inn i, og det kanskje ikke er det høyeste lønnen, men forskjellen fra å leve på stønader eller på
disse statlige ordningene, den er ikke så veldig forskjellig fra inntekten fra et sånt grunnleggende arbeid der ute, som gjør at hvorfor skal jeg gidde å jobbe egentlig? Det som har skjedd er at vi gradvis har gått bort fra det som ble kalt arbeidslinjen. Det var et begrep som Arbeiderpartiet hadde på 80-tallet, hvor arbeidslinjen og det å få flest mulig mennesker til å delta aktivt i samfunnet, det er grunnpilaren i velferdsstaten.
Og den har vi gradvis forlatt. Mer og mer og mer, fordi insentivene for å delta i et aktivt arbeidsliv er for svake for de som står på VIP-en. Og det er jo nå over 20% av de som er medlemmene 18 og 67. Og det er jo mye av det jeg skriver om i del 3, handler om akkurat dette her. Fordi vi
Det er viktig å få frem. Norge er det mest mulighetsrike samfunnet i hele Vesten. Når det gjelder å skape et godt samfunn med lykkelig mennesker som får utvikle seg, utfolde seg og leve et bra liv. Det er ingen andre land i Vesten som har samme muligheter som vi har. Hvordan kommer du frem til det? Fordi staten får nå 500 kroner i gratisintekter hvert år, som ingen andre land har.
Det gjør at vi kan for å dekke velferdstjenester, så kan norske staten ta inn 500 milliarder mindre i skatt enn alle andre land for å dekke de samme behovene. Norske samfunnet har da egentlig 500 milliarder disponibelt til å skape best mulig liv for alle. Og så har vi brukt veldig mye av de pengene på å skape passive, ulykkelige mennesker i stedet for å prøve å få til noe bedre.
Er det et kulturendringet tabu det å ha denne god gamle yrkestoltheten, det der med å si at det er en høy verdighet med å jobbe og gjøre nytte for seg, er det blitt et slags tabu at fordi hvis man skal si det, så går det veldig ut over de svakstilte i samfunnet? Ja, og så er det jo sånn at mitt grunnprinsipp når jeg tenker på hvordan et samfunn burde utvikles, så det er
og jeg nevner det kort, det er John Rawls. John Rawls er en av de mest berømte filosofene fra 20-årene. Han skrev en bok som heter The Theory of Justice, der han forsøker å komme frem til et verdigrundlag for hva som er et godt samfunn, rent moralsk. Og da har han et tankeeksperiment, hvor han inviterer alle til å tenke på at du skal inn i et samfunn,
men du står bak sendteppet og vet ikke om du blir født som ung eller gammel, mann eller kvinne, etnisk, norsk eller innvandrer, energisk eller energifattig, du vet ikke. Og hvordan vil du da ønske at samfunnet skal innrettes sånn at du synes at samfunnet er best mulig,
uavhengig av hvilken posisjon du kommer til å ende på. Og da kommer jo han frem til et prinsipp om at av den grunn, når du virkelig tenker gjennom det, så er det som det du er mest redd for, er å havne i en situasjon hvor du har det skikkelig vanskelig. Og det kan være at du er paralysert fra halsen og ned, og ikke kan bevege deg, for eksempel.
Og du legger ganske mye vekt på den type situasjoner, for det er de som er vanskeligst å håndtere for deg. Og du har lyst til at hvis du er i en sånn situasjon, at samfunnet hjelper deg litt. Og derfor har han noe som han kaller maksiminprinsippet, som er at samfunnet burde innrettes slik at hvis jeg er den vanskeligste av alle situasjoner, da får jeg det beste mulig. Så hvis jeg er paralysert, så har samfunnet mulighet til å ta vare på meg og få den hjelpen jeg trenger.
og jeg kan på en måte leve et så bra liv som går an i lyset av det. Og det er også min, overensett, min grunntanke med hvordan samfunnet burde være. Og vi burde være satt opp slik at de som har det skikkelig vanskelig og trenger hjelp, får det. Men det er ikke det samme som å si at de som synes det er litt deiligere å ikke jobbe, ikke jobber. Fordi, i hvert fall jeg personlig, hvis jeg hadde sett på meg selv som en person som stod på vippen mellom å jobbe og ikke jobbe, så ville jeg tenkt at
Og jeg vet også at hvis jeg velger å ikke jobbe, så kommer jeg til å være mindre happy med livet mitt enn hvis jeg jobber. Så hadde jeg ønsket at samfunnet skulle inspirere meg til å jobbe. For da vet jeg at jeg hadde fått et bedre liv samlet sett. Og det vi har gjort i Norge litt, tror jeg, er at vi har lømpet sammen de to typer mennesker som virkelig trenger hjelpen med de som synes det er komfortabelt å få den. Ja.
Og det tror jeg er en av nøklene til at vi skal få skapt et bedre samfunn, er at de som bare synes det er behagelig, de inspirerer vi til å gjøre noe mer med livet sitt. For det kommer de til å takke samfunnet for, om 20 år ned i løpet. Og da tror jeg at vi må tenke helt nytt rundt hvordan vi insentiverer til arbeid. Og mitt forslag er jo at vi skal bruke 80% av alle pengene til å ha
ekstremt lave skatter på arbeid, og gjerne negativ skatter på arbeid, og da snakker jeg ikke lønn, jeg snakker arbeidsinntekt, for lave inntekter, si de første 300-400 000, så kan du ha negativ skatter på arbeid. Nå bruker staten 400 milliarder kroner for mye året, og alt mulig økte driftskostnader. De pengene, i takt med det en stolte meg sa,
så burde det regelstyres slik at det går til å stimulere til et aktivt liv og arbeidsdeltagelse. Og gjerne da gjennom negative skatter på lav inntekter. Og da får du velsen. Så hvis du sier du får 300 kroner for å jobbe en time, og så gir staten deg 100 kroner også, i stedet for å ta en til 100 kroner. Pluss er det dobbelt så verdifullt å jobbe en time igjen. Og da kommer jo
noen til å si «Jeg skal prøve å jobbe en dag». De trenger og har lyst til å skalpe, og så møter du noen fine folk der, tenker «Jeg skal prøve to dager i uken». Får du noen gode venner, og så er jo uførhet, er jo dessverre veldig sosialt, som ikke sant? Du ser jo hvordan, og det er ikke så rart, fordi hvis kompisene dine er hjemme, og ikke har noe å gjøre, så er det jo ikke så rart.
Da er det jo bedre for deg også å ikke ha noe å gjøre, for da kan samme kompisen hele dagen. Så kostnadene vil jo faktisk ikke gjøre noe, bli mye mindre. For du kan ha litt sosialt på dagtid, men når det går motsatt, at kompisen begynner å jobbe, så kommer du også til å gjøre det. Det er veldig mange som består utenfor arbeidslivet av ren verdighetsårsak, fordi det hele den der innprintingen at du kan bli hva du vil, du har absolutt alle muligheter, du har et utdanningssystem, og du kan
basically egentlig bli og gjøre hva du vil, men så får du ikke de høyverdige jobbene som du kanskje så for deg, at reisen er jævlig lang, at det krever lang, og da er det sånn, det frister jævlig lite å ta noe som et lavstatusyrke, og da er det bare sånn, i fanestede, i påventa kanskje at lykket skulle treffe deg, og at noen skal oppdage det fantastiske talentet ditt. Ja, samtidig så er det jo sånn at gode bedrifter for eksempel,
som ikke nødvendigvis har mest høystatusyrker. De har en stolthet til det de gjør, og de kan levere ekstremt bra produkter og tjenester til kundene sine. Folk får alt på tid, kundene er fornøyde, og det er ekstremt mye verdighet til det. Det å skape verdigheten rundt akkurat det, det er et viktig attributt av et samfunn. Og så er det jo sånn at nå har unge ufører fordoblet på ti år.
Antall unge ufører er for dobbelt på ti år. En ung ufør koster staten 30 millioner kroner. I måneden et nåverdig tap for staten. Hvis du regner på fremtidige utbetalinger og at det ikke blir noen skatteinntekter og så videre, det er 30 millioner kroner. Og derfor rettferdiggjør det også masse investering, uen at det er skjerst.
Og det at du faktisk deltar i arbeidslivet, har jo et positivt konsekvens på hele samfunnet, og burde jo derfor stimuleres, i stedet for beskattes. Fordi du påvirker positivt alle rundt deg, og derfor burde vi stimulere til det. Og høystatus og lavstatus, jeg vet ikke hva er så mye, for det er jo...
Jeg kan bare se på outsourcingen og hva er det nordmenn ser seg villige til å gjøre, at vi har så utrolig segregert arbeidsmarked med hva vi outsourcer, hva vi ser som...
det er nesten sånn delt opp i etnisiteter og kulturer, at disse innvandrerne jobber med det, disse innvandrerne har tatt dette, og nordmenn gjør dette, og det er et eller annet med arbeidslivet som er en fullstendig krasj av dette her, de som leverer svette, som Nesse gjør da, til de som bare sitter på kontor, ikke sant, og så er det en viss verdesettelse av anywhere-kontorjobben som er helt hinsidig i forhold til den svettedelen. Ja.
Det er et kjempegodt poeng. Det finnes en del bransjer hvor utlendingene har en veldig stor andel av arbeidsstokken. Du har hotell, restaurant, oppdrett. De som er ute på mærene og de som er i fileterer og så videre. Transport til byggebransjen.
så finnes det helt klart en del arbeidsplasser hvor kanskje nordmenn synes det er komfortabelt å slippe. Samtidig er det jo sånn at hvis du tar for eksempel Salmar på Frøya, Salmar har jo der skapt et samfunn med en helt utrolig god arbeidskultur. Og der er det kommet mange innvandrere, de blir fastboende, får familier, bor i Norge og så videre. Men i tillegg så jobber Salmar med NAV,
for å få rekruttert norsk ungdom. Og de hjelper NAV i å forstå hva nordmenn også setter pris på med den type jobber og hvilke muligheter. Og det har jo vært et veldig konstruktivt samarbeid, og de har fått til mye med det. Så det finnes jo masse tær der ute, og når folk kommer i de situasjonene og posisjonene, så blir de jo stolte av det de gjør. Og det er...
Men vi har en jobb å gjøre for å komme tilbake til den attituden og verdigheten av å gjøre basiskoder. Det minner meg litt om han som tidligere ledet ASML, som er det nederlandske semikontraktsselskapet. Han hadde en filosofi rundt organisasjon, hvor han snudde organisasjonskartet på hodet. Han selv var nederst, og de som var i frontlinjen,
og det faktisk var de som bygget maskinene og så videre, de var øverst. Lønnsmessig liksom? Nei, for det alt hans jobb egentlig bestod i, var at de som gjorde jobben, og som normalt nederst på relasjonskartet, de ble hjulpet mest mulig til å bli effektive og produktive og bli litt bedre i morgen enn i dag. Og derfor snudde han diskusjonen opp ned. Så hvordan kan vi som egentlig bare sitter og gjør ingenting,
de som får ikke jobben til å bli mest produktive. Mm.
og liker å jobbe der, og så videre. Og det er en utrolig sunn holdning til både den organisasjonen og samfunnet. Fordi sånn er jo også samfunnet. Om det er lærerne, eller sykepleierne, eller om det er de som jobber i fiskforedling. Det er der produktiviteten skjer, og de som sitter på kontorer, og jobben deres er å hjelpe dem å bli produktiv. Og derfor burde de nok feires mer, og
oppleve hvor mye de faktisk gjør. Og så er det jo selvfølgelig at mange kontorjobber er jo også veldig produktive og alt mulig sånn, men det er helt klart noe rundt verdigheten. Og det er jo dyktige fagfolk, om det er elektrikere eller snekkere, det er jo ikke mye som er mer inspirerende enn skikkelig dyktige fagfolk. Det er...
Det tror jeg nok mange av dem egentlig opplever også i jobben sin, tross alt, selv om det kanskje ikke feires så mye i hverdagen. Hvordan er det, hvis vi hopper tilbake til oljefondet, er det det også at staten da når vi så også så hungrig på arbeidskraft, at de oppretter såpass mange jobber,
nye typer offentlige tjenester, stillinger, at det også forsvinner mennesker som burde vært ute der, som er produktive, i form av å øke... Jeg har et kapittel i boken, det handler om den første domino-brikken som begynner å falle når den sosiale kontrakten mellom politikere og velgere bare handler om offentlig forbruk og deler ut til særinteresser. Og det har masse følgefeil. Og den ene følgefeilen, det er at
seleksjonen av mennesker, både til byråkrati og politikk, forandres. Fordi de som bygde grunnmuren for Norges suksess på 80-tallet, det er nysgjerrige mennesker som liker å løse problemer. Men når oppgaven er å bruke penger, så finner de noe annet å gjøre. For da er det andre ting de kan bruke livet sitt på enn å
å bruke penger. Jeg har jo et drillor-lag jeg på en måte utnevner, i de som var med å bygge Norge på nytt på 80-90-tallet, og han ene som jeg satt på som målvakt, det er Svein Harald Øygaard, så han jobbet jeg litt med tidligere, og han har fortalt meg at, og grunnen til at jeg satt som målvakt, er at politikerne kommer jo hele tiden med ønsker om å bruke penger på nye ting, og det kunne komme til ham, da han var statssekretær i Finanseappartementet,
Så sa Sven Harald, nå har vi blitt enige om at vi skal bruke en halv milliard på dette her, og pengene skal hentes sånn og sånn. Og så sa Sven Harald, det er greit, jeg aksepterer at vi skal bruke pengene og sånn, men kan ikke jeg få 24 timer sånn at jeg kan finne en bedre måte å få finansiert det på? Og så fant han en måte, en metode å finansiere det på, som folk egentlig ikke oppdaget. Det var sånne små tilpassninger i stedet for
At du får plutselig skift med for eksempel ekstraordinær arbeidsgivereavgift på lønninger over så og så mye som har kommet de siste årene. For du har ingen målvakt som er igjen til å redde for den type tåpelige ting. Så det ene er at tilbudssiden av mennesker blir dårligere, og det andre er at etterspørselen av gode mennesker blir dårligere, eller forandres. Fordi hvis du er statsminister og vet at jeg har egentlig ikke noe prosjekt,
Jeg har ikke sagt til velgerne at jeg skal få til noe i denne perioden. Jeg har bare sagt at jeg skal bruke litt penger på dem. Da trenger jeg ikke så flinke folk til å gjøre den jobben, for det klarer de i samarbeid med byråkratiet å få det til. Derfor kan jeg velge regjeringen min basert på andre kurserer.
hvem det er mest opportunt, sånn rent politiske partiet mitt, å ha med. At vi har rett fordeling med by og land, og kvinner og mann, og etniskt norsk og innvandrer, og bakgrunnen og alt noe sånt. Og så sitter du igjen egentlig med et team som styrer landet, som er svagt da. Altså nøkternt sett. Hvis du ser på det, så er det veldig svagt. Men det er greit, fordi de har ikke noe prosjekt. Og...
Så er det da neste domino-brikken som da faller, er jo da at du har et byråkrati og politisk ledelse som har ansvar for 2 000 milliarder kroner, som egentlig ikke har kompetanse til å forvalte det så godt som det burde. Og da begynner jo offentlige utgifter å løpe løpsk, og du får lite igjen for pengene med offentlige utgifter. Og det ser man jo på mange måter.
og innenfor mange områder. Og så er det ikke det, og det som har skjedd i Norge de siste ti årene er ikke nødvendigvis at det har blitt så mange flere ansatte i staten, men de kjøper inn tjenester utenfra. Så det som har eksplodert er jo innkjøp av varer og tjenester, og utenfra er det noe som heter 100 milliarder ekstra, som bare kjøpes inn, hvor du skal få
Fordi folk følger med på mange som er statsansatt. Hvis du bare kjøper tjenester fra siden, så forsvinner det. Så det har skjedd mye. Men så får man jo også masse store prosjekter som er horrible. Regjeringskvartalet og Fornebubanen. Jeg regner Fornebubanen, siden vi sitter her på Fornebubanen.
Det har jeg regnet ut, for det kom en konsulentrapport fra Multikonsult eller Nordkonsult, som regnet for mange ekstra kollektivpassasjerer som kommer med Fornebubanen. For det går jo busser her hele tiden, og det er egentlig ganske bra dekning. Og det er jo ikke mange. Så jeg regnet ut at for hver tur med Fornebubanen herfra til evigheten, så er den subsidiert med 1000 kroner.
for de ekstra kollektivturene som kommer ut. Så det er som om du må kjenne at det er like bra som å gå på rockerkonsert hver gang du tar en tur på forhånd. Det gleder meg til å ta å gå på rockerkonsert. Og det er jo forferdelig kostbart. Og regjeringskvartalet blir 15 millioner kroner per kontorplass. Det er forferdelig kostbart. Og dette er det rommet som blir skapt av at man har muligheten til å gjøre det.
Det er ikke noe budsjettbeskranking. Når du ikke har noe budsjett å forholde deg til, så blir det sånn. Ja, fascinerende av de 10-15 politikerne jeg har hatt inn i podden her nå, stiller alt enkelt et standpå spørsmål. Hva synes du som regjeringskvartalet er
burde vært av i Oslo, og kan du liksom forsvare prisen, så er det ingen som har trukket til, altså det nærmeste har vel kanskje vært mye mer av Ola Bortenmo, men selv det der med et forbehold, med litt lojalitet til sine kollegaer og partilinjer, at det er sånn, ja, det er andre gode løsninger der, men det er ingen som tør å si bare sånn, dette er en forstendig skandal, og som faktisk har hevet stemmen på tingene, som en, og det er jo sånn, kanskje det er jo
For de som måtte gjøre det nå, eller har gjort det i løpet av de siste to årene, eller nå fremover, så er det jo lovlig sent. Det sier vel litt også at det er såpass konsensus rundt dette her.
Men hva er belønningen for å ta fighten? For de har penger. Du skal sitte ganske trygt i partilinja hvis du skal tørre å heve stemmen. Sånn som jeg har skjønt at partiene er innarbeidet nå med disse her komiteene som velger ut de riktige hodene til å kunne formidle den politikken som alle er litt enige om. Og så er jo politikken en ting. Jeg tar et annet eksempel av i nord som er jo et tilnærmet monopol for norske flyplasser.
Og Oslo-Lufthavn måtte utvides, ikke sant? Så da bygget de først en sånn provisorisk terminal. Og det var kanskje godt der, hvis du flyr innriks, så må du Sibir-gaten, kallte jeg for, for jeg synes det var så langt unna, ikke sant? Da går det en så lang gang med polyndromer og alt mer, ikke sant? Og da fikk de, kostet 160 millioner kroner for åtte gater. Ikke sant? Og den er jo nå blitt en permanent del av flyplassen. 20 millioner kroner per gate, ikke sant?
Og så bygget de den nye terminalen, og den kostet jo, skal vi se, var det 13 milliarder, og kostnad per gate er 70 ganger høyere. Og de pengene må jo av i nord ta inn en flyplassavgifter og alt mulig sånn, men så har de forent seg, og så har det jo vært praksisk kunk, også av i nord. Og det er jo et annet eksempel på hvordan ting gjøres alt for kostbart. Ja.
Og det baller jo på seg i mange sammenhenger. Så nå er det jo sånn at 80 prosent av oljepengene, de er brukt egentlig bare til økt løpende forbruk i offentlig sektor, mens 20 prosent av det kan tilskrives at det har blitt flere pensjonister. Så 80 prosent er bare ren oppvekst og økning i løpende kostnader i Norge. Hvordan skulle vi gjort et alternativ da? Burde man øremerket
Det er handlingsrommet, eller vil du helt tilbake på å stille spørsmål på det med handlingsreglene, eller konkretisere på hva pengene skal bli? Måten å gjøre det på er at i landet rundt oss er offentlige utgifter 50% av BNP. Så det brukes til å gi gode helsetjenester, gode utdannelsestjenester, god transport, og så videre. Og det er i Sverige, Danmark, Finland, og så videre, som er...
verdens ledende velferdsstater. Så det er tallet. Og i Norge nå så er det 63-64%. Og det har kommet de siste ti årene. I 2010 så var vi likt Danmark. Og siden da er vi bare kommet til gapet. Og alle de pengene skulle jo og burde gå rett til Norges befolkning gjennom det vi snakket om innledningsvis rundt finanspolitiske regler.
Hvor vi kan si at for eksempel 80% av pengene som er lov å bruke for ålderfondene skal brukes til lavere skatter på arbeid. Nå er det sånn at vi bruker ca. 90 000 kroner per nordmann i ålderpenger per år. Så en familie på fire, 360 000 kroner skattefritt. Det er det det tilsvarer. Utrolig mye penger. Per i dag sløser det bort.
for å si det enkelt. Men det er det vi gjør. Ja, for de pengene kommer da i form av til familiene. Ja, så de kommer jo på alle mulige måter, men i første rekke så brukes det jo på at vi blir mer ineffektive i alt vi gjør. Så vi har jo nå, hvis du ser på norsk skole, vi ansetter flere og flere og flere, og får mindre ut. Mhm.
Og helsevesenet, vi har veldig mange lærere og sykepleiere per hodet, men vi får ikke mer ut. Og sånn er det hele veien. Det er det vi må begynne å jobbe med. Men hvis de 500 milliardene i Ålefondet ikke hadde gått til politikerne, men gått til befolkningen gjennom verdens beste skattsystem. Og skattsystem var verdens beste i form av insentiveret aktivitet og et aktivt liv.
Så måtte politikerne forholde seg til vanlige spilleregler på hvordan de skulle få... Da hadde jeg hatt 50% av BNP å forholde seg til, og det er mer enn nok. Men da er budsjettbeskrankingen der, og da må man begynne å jobbe. Det kan vi gjøre litt smartere, det kan vi gjøre litt smartere. Det er den dynamikken som begynner å skje hvis du ikke har med penger. Men hvis du har penger, så slipper du. Og så er det jo sånn at min holdning er at
Monopoler er greit der hvor tjenesten på en måte er i stabilt sidelag. Så for eksempel det å selge vinflasker er ganske stabilt sidelag. Det er mer eller mindre det samme i neste årsbyrå. Det er begrenset for mye annerledes som skal gjøre det, for det er fysisk vare. Og da går det om monopoler.
Da går det om et godt lederskap, sånn som Vinnmonopolet gjøres. Eller sånn som flytoget har vært drevet. Det er en god tjeneste, veldig god kundopplevelse, og det går an. Flytoget skal gå fra Askerudrammen til Oslo lufta, og folk er happy, det oppleves som en veldig fint tjeneste. Men nå er det jo rest in peace i flytoget, er det ikke det? Nå er det jo overut. Ja, nå blir det en del av vi da, ikke sant? Og så er det mange tjenester som ikke egner seg så godt for monopoler, fordi
Det er for mye innovasjon og forbedring som er mulig. Og da trenger du en lab for å teste ut nye ting. Og da trenger du en form for konkurranse. Og den vil også da tunge seg frem, hvis politikerne ikke har penger. Men hvis du har penger, så kan monopolene få leve. Så
Men til spørsmålet ditt, så er jo forslaget mitt å lage regler hvor vi sier at x prosent av pengene skal brukes til lavere skatter på særlig arbeidsinntekt, men også annen inntekt. Y prosent av pengene skal gå til å lage konkurransemessige forhold for sparing og investeringer. Og Z prosent av pengene skal gå til infrastruktur, men det tror jeg egentlig ikke vi trenger å bruke mer enn vi gjør. Vi bruker allerede veldig mye. Så det betyr at
X pluss Y kan være 100%, og i mitt hode burde X være 80% av de pengene. Burde gå til at pengene går rett i lommene på norske folk. Og da forandres også dynamikken, for da har for eksempel en familie har da råd til å betale litt for Aks. For det er veldig sunt at en barnefamilie betaler litt for Aks. For noen lyttere er det sikkert vanskelig å høre SFO, men Aks er moderne SFO, ikke sant?
og som er blitt gratis, og som gjør at alle melder seg på, men de fleste kommer jo ikke. Og det er usynt at noe er gratis, fordi du får ikke et kund-leverandør-forhold, som gjør at kundene har forventninger til kvaliteten på tjenestene, leverandøren jobber for å gjøre tjenestene veldig gode, fordi de vet at kundene betaler for det, og de ønsker virkelig at kundene skal være happy. Så
Og det er jo den type verden som jeg tror er mye sunnere for samfunnet vårt. Det er jo en veldig interessant diskusjon rundt dette med stressfaktorer og hvordan de statlige systemene ikke greier, eller ikke har disse stressfaktorene som trimmer og oljesystemet jevnlig, som jo er den store fordelen med markedet og det private. Og der er det jo mye der skoen trykker, er det ikke det? Og da prøver man kanskje også å gjøre
statlige tjenester, konkurransedyktig og stresset, men det funker ikke, for du har ikke den naturlige dynamikken som er veldig mange av disse taleprinsippene som må til. Så er det jo sånn at konkurranse er slitsomt. Så har jeg nevnt innledningsvis det at Telenor har konkurranse fra Telia og
og ICE og så videre, tvinger Telenor hver dag til å tenke nytt rundt hvordan de kan levere enda bedre og mer kostnadseffektivt. Og hvert år er det plagsomme beslutninger, vanskelig beslutninger, men alle skjønner at konkurransen gjør at de plagsomme beslutningene må vi ta. Og samtidig så er det gode organisasjoner, det er en kultur rundt at sånn,
Det er en del av glemme. Det er det som gjøres gode. Det er det gøy å være en del av. Og derfor aksepterer organisasjonen at den type tilpassninger må skje. Men de gjør det fordi de må. Hvis de hadde kunnet slippe, så hadde de ikke gjort det. Da hadde tjenesten vært dårligere og dyrere. Så
Og så er det jo likevel sånn at det er, folk kunder det er gøy, det å lykkes i sånn konkurranse, det å drive seg av og så videre, det er jo over tid, det er faktisk veldig moro av den delen. Fordi da kan man være veldig stolt av det du klarer å levere. Du ser at, selv om det kanskje er noe som er enda bedre enn deg, ser du at vi har blitt bedre siden fjor. Og den dynamikken krever enten unikt godt lederskap,
Eller marked. Og jeg skriver om en person i boken som har vært ganske kontroversiell, men som representerer den ene dimensjonen rundt unikt godt lederskap, og det var hun Astrid Søgnen, som ledet Oslo skolen i, jeg tror det var 18 år. Og da hun startet i Oslo skolen, så var Oslo skolen nederste kvartil i landet på kvalitet.
Og da hun var ferdig, så var Oslo skolen best i landet, på kallet dette. Og hun var en terrier, ikke sant? Så hun var ute og jobbet
rektoren på alle skoler. Hun ville ha målinger og testing slik at hun kunne vise det presist hvorfor akkurat den skolen er så god på akkurat det algebra spørsmålet. Hun kunne snakket med læreren på den skolen og sprede det til andre skoler. Så ble hun til slutt spredt
sparket seg da SV fikk skolebyråene i Oslo. Men hun representerer noe som kan være en erstatning for et marked. Det er ekstremt iherdig, ergeri lederskap som mange nok opplevde som slitsomt og vanskelig. Ikke bare nok, mange opplevde det som slitsomt. Hun var så driven. Hva tror du er det beste ...
systemet der, altså å ha at man har prisgitt gode ledere i offentlig sektor, eller at du har et system som er mer markedsbasert, hvor det er push and pull og stressfaktorer som regulerer seg selv? Jeg tror jo, når det gjelder skolen, så tror jeg det er litt sånn tosidig. Så jeg tror det er veldig sunt for barna å oppleve mye trygghet
og ikke få mye konkurranse tidlig i livet. Fordi det gjør dem for taktiske rundt hvordan de tenker på skole og læring. De som har vært flinke i både en global og internasjonal sammenheng er Finland, og de har jo lite konkurranse og prøver mest mulig grad å lage en kultur rundt læring. Og så er det selvfølgelig også bygget rundt at
De har jobbet for å gjøre læreryrket til et skikkelig høystatusyrke. Så de er skikkelig gode lærere. Og da klarer de i større grad å lage en kultur rundt læring. Og så er det jo interessant nå for eksempel, når AI kommer, så er det jo i europeisk kontekst, så er det de AI-bedriftene som kommer og som vokser fortest, det er jo finske. For der har du jo skapt også en kultur rundt harefag som har vært veldig god, ikke sant?
Men det er ikke fordi det er konkurranse. Det er fordi de har skapt en veldig god kultur rundt læring. Og så tror jeg nok likevel at vi må tørre å eksperimentere litt med nye ting. Fordi i den verden vi er nå, hvor barn forstyrrer så mye av kortsiktige impulser, så tror jeg det er kjempeviktig at vi jobber systematisk med å forstå hvordan ...
Ungdoms lærelyst, konsentrasjonsevne, kreativitet, best mulig stimuleres. Fordi det går an å gå veldig feil. Da tror jeg det er farlig å bruke hele årskull som eksperiment. Vi burde heller eksperimentere litt i mindre skalaer. Det kan godt være private skoler, eller hva det måtte være. Det kan godt være offentlige skoler, men som får i oppgave å eksperimentere litt.
og hvor vi kan jobbe veldig systematisk og målrettet, fordi her går det an å gå kjempevel. Da trenger man labbene, hvor man får testet ut nye ting. Det kan gjerne være at teknologi skal spille en stor rolle, men det skal spille en stor rolle på en veldig spesifikk måte. Men da trenger man labbene. Jeg merker det er et godt sted for å ha sånne type labber, hvor man får løst å teste litt, men det kan også skje i ...
i offentlig regi, altså. Det er så svaket med, altså bare se her ute hvor Bærum og mine unger da har jo vært forsøkskaniner på det her helt hinsides digitaliseringen med iPad i skoleverket, hvor man går bort fra penne og papir og bøker og alt faens av lekser til matte, til lesing, til skriving skal foregå på en
på en iPad-skjerm, og hvordan høyteknologien og disse selskapene har greid å komme seg på innsiden av offentlig sektor i kommunene, og sikkert gi kjempegode deals der, og ha sikkert plentig med forskning og masse oppsider av å implementere dette her i skolen, og så skjer dette her som et forsøksprosjekt som bare ender opp
Det er dyrt, og det ser ikke ut som det er noe spesielt godt resultat med det, og de får alle backlashene av skjermbruken og så videre. Så det er jo et eksempel på at denne moderniseringen av skolen har gått for langt, eller hva tenker du om det? Jeg skal ta en liten innledning før jeg kommer til det. Gjennom hele boken bruker jeg et konsept som jeg kaller dag 1 og dag 2.
Det er lånt fra Jeff Bezos som er grunnleggeren av Amazon. Han har hatt et mantra fra Amazon helt siden starten om at Amazon skal være et dag-en-selskap. Et dag-en-selskap er besatt av å plise kundene sine. Det fokuserer på det som teller, ikke på kopier som man tror kan være viktig, men som egentlig ikke er viktig.
Det tilpasser seg overveien raskt, tar raske beslutninger og så videre. Og så skrev han et veldig berømt aksjonærbrev i 2016, hvor han skriver hva er dag to? For det var en i et allmøte hjemme, et ME-emelio-ansatte, og han spurte hvordan ser dag to ut? Og da mister man fokuset på hva kundene dine, du begynner å bry deg om det han kaller proxies,
som er på en måte en slags stedfortredere, og hvor digitalisering i skolen, det er en sånn stedfortreder, som begynner å leve sitt eget liv, og som blir oversatt til en KPI, og hvor KPI'en er at vi skal digitalisere skolen, og vi skal gjøre det gjennom at alle får iPad. Men det er jo en stedfortreder, for målet er jo å lage helstøpte, kreative, nysgjerrige barn som lærer mye. Ja.
Og derfra til at alle skal få en iPad, er det mye Sims-album mellom de to. Men det glemmer de. Og da begynner sånne kopier å leve sitt eget liv. Ruller ut, hakker ått i bøker, jobber med stensiler, skal drive og gjøre matte på iPad. Det er så tullt, vet du. Og man blir forferdet som far når man ser dette her.
Men det er jo fordi du mister fokus på det som virkelig teller, og som handler om å lage veldig læredyktige, sultne barn. I stedet for så har de sittet og zoomet inn og ut på iPad. Jeg har to døtre, de er 10 og 12, så hun ene har zoomet inn og ut på iPaden i snart syv år. Og da er det litt deprimerende. Er det her i boka hvor du beskriver dette her, at man ...
at ideen av en endring er viktigere i seg selv, uten at utbytte nødvendigvis gjør det bedre for mottakeren. Det er helt makro, det norske folk bare er nett og godvinsten at vi gjør denne endringen her, og da snakker du masse om reformer i form av kommune, digitalisering, offentlige tjenester, EU-S-greier, at dette er viktig. Ja.
I sånn utgangspunkt at det er viktig, og så er ikke utbytteresultatene så viktig. Det er akkurat det. Det er ting som på en måte, sånne pilarer som begynner å leve sitt eget liv, og så glemmer du egentlig hvorfor du gjorde det. Så kommunereformen er et godt eksempel på det, hvor Solberg-regjeringen jobbet med det året etter året etter året. Da de startet med det, så var det en god grunn. Det er jo at
En del kommuner i Norge er bare subskilt, de er alt for små, og kostnaden for å levere tjenestene går mot uendelig når antall bosatte i kommunen faller. Så skal du lage større enheter, så kan du få lavere enhetskost og bedre kvalitet.
Og så gjør du med kommunereformene og så videre, og så ender du da ferdig. Flere kommunale byråklater enn du har startet. Ja. Du har glemt hvorfor du gjorde det. Og det samme er med digitalisering i skolen. Du har glemt hvorfor du gjorde det, så ender du med å rulle ut, og det er fordi du mister fokus på oppgaven. Og så er jo...
På EØS er det jo tilsvarende, det vil jeg si, og hvor det krever en back-to-basics-diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til en region som selvdestrueres av regulering. Og når vi da spiller på lag med det, uten virkelig å tenke igjennom hva som skjer, fordi kontinentale Europa, det er sånn...
det går virkelig dårlig. Og det er etter et antall selvskudd, og hvor EUs forretningsmodell er jo blitt regulering. Og det har ikke vært en vellykket forretningsmodell. Og vi blir med på laget på en måte, for det er EU-SAT-talen, ikke sant?
Ja, det er helt fint. Vi implementerer jo samme ting som Spania gjør. Det er helt forskjellig historie, tradisjon, kultur, ikke minst værforhold. Det er så store forskjeller å implementere de samme tingene. Og det handler jo ikke om at Europa er en viktig handelspart for Norge, men det handler jo om at
Vi prøver å bygge vårt samfunn. Og vi må jo back to basics og bygge vårt samfunn så godt vi kan. Det er vår jobb. Og så gjør vi det med selvfølgelig ikke isolasjon, men det er utgangspunktet. Og det var jo den store styrken til høyre AP på 80-tallet, var at det var first principles.
De lagde Norge basert på first principles, hvordan ting skulle funke bra, og så var det grunnmøten.
Og fungerte kjempebra. Jeg synes den delen av norsk historie får alt for lite oppmerksomhet og ære for alltid. For hele norske etterkrigshistorien er basert på to ting. Gerhardsen-legisien og velferdsstaten. Og olje. Olje, selvfølgelig. Så jeg tror det er kjempeviktig for nordmenn å forstå den historien, fordi det er to elementer av det. For det første så var det jo
Jeg har jo en inntektsrangering gjennom boken som følger leseren gjennom boken, hvor
som viser Norges posisjon blant de 26 første OECD-medlemmene. Hvilken rangering inntekt på innbygger vi hadde. Vi startet ut 1905 som middelavsvarer, hadde noen veldig gode år frem mot 1918, både med samme eide og skipsfart og så videre. Og så hadde vi en 50-årsperiode hvor vi sto stille, men etter hvert falt mye. Og det var jo...
Arven etter den økonomien Arbeiderpartiet bygget, gamle Arbeiderpartiet bygget, var jo en økonomi som ikke funket. Du hadde ikke en økonomi som kunne levere på velferdsbakken. De laget jo en velferdsstat som kjempegode grunnpremisser, som handler om kollektivforsikringer, hvor basisgoder skulle nås til alle. Ja.
Men den hviler jo på en økonomi som kan finansiere det, og det klarte jeg egentlig ikke. For den gikk dårligere, og på slutten av 70-tallet var det eneste landet som var bak oss, det var diktaturen langs Middelhavet. Hellas, Portugal, Spania og Tyrkia. Ellers var alle foran oss. Så det er det ene som ikke er så godt forstått. Og så ble det reparert, og den reparasjonen gjorde at i takt med at oljen vokste,
så vokste jo fastlands-Norge helt fantastisk. Men den vokste jo på en måte skyggende oljen. Og den beretningen om Norge handler jo veldig mye om oljen, og om klokskapen i ressursforvaltningen, klokskapen i å etablere oljefondet, klokskapen i at vi har disiplin i å ikke bruke det opp fort, og så videre. Og den fortellingen handler jo veldig mye om statlig klokskap. – Mm.
I skyggen av dette er det konkurransen og markedene i fastlands-Norge som har faktisk gjort oss velstående, og som har mye mer verdi enn oljen har gitt oss. Dette er ikke spillovereffekt fra oljen. Dette er den industrien som har gått relativt dårlig i Norge når det gjelder produktivitetsvekst og velstående utvikling, er jo oljeservice. Der har produktivitetsutvikling vært veldig dårlig, og grunnen til det er at
oljeselskapene bestiller alltid nytt hver gang. Så det har ikke vært mulig for oljeservice å industrialisere og produktifisere på en ordentlig måte. Statoil skal ha den gullfarven, og Hydro skal ha den gullfarven, og vår skal ha den gullfarven, så alt er forskjellig hver gang, så du starter alt på nytt. Så derfor var jo oljeservice hadde la dårlig produktivitetsvekst, så de som gjorde det virkelig bra var jo
norsk tjenestsektor særlig, og som ble best i verden på å levere bank, finans, forsikring, varehandel, altså det er utrolig produktivt. Og for de som er i utlandet og prøver med banker, de føler seg jo fanget i noe som er 30 år gammelt, og det er fordi vi har vokst opp i noe som fungerer kjempebra, superproduksivt. Og
Og så er det mye lettere å regne på verdiene av oljefondet, for det er så mange miljarder, det står i bankene og så videre. Men i boken viser jeg årlige produktivitetsvinster, som er det samme som velferdsvinster, som har kommet fra disse sektorene hvert år. Og de kommer videre hvert år, ruller over hvert år, og blir større og større hvert år. Og det var...
Hvis du da skal snakke om Norges fremtid, så er det to veldig forskjellige utgangspunkt. Om du har utgangspunkt i at det er fastlandsøkonomien som gjorde Norge velstående, eller at det var klok statlig ressursforvaltning og forholdsforvaltning. Det er vel den historien og narrativen vi kjenner til, i stor grad. Veldig stor, ikke sant? Det blir også kulturelle fenomener, ikke sant? Er det ikke på ...
Petra eller sånn, i verdens rikseland, lykkeland på NRK. Det er den historien som er det kulturelle fenomenet. Og det er det folk føler på, og den er farlig også, fordi da føler jo befolkningen at staten fikser det. Jeg har egentlig gjort alt rett, så jeg kan ta det litt råere. Og mens den andre historien er jo
Det er mye kulere, det er mye mer inspirerende. Og så må jeg bare si det at norsk oljesektor, den har vært...
utrolig god, ikke sant? Og har vært forvaltet veldig klokt. Alt det er riktig, ikke sant? Og har utviklet kjempegod teknologi. Norske ingeniører har løst problemer som ingen andre ingeniører i verden har klart å løse. Og letemodellene har vært jævlig bra. Sett opp mot vindkraften i å sette disse. Og så har det vært samordning. Man har fått ut synergier på tvers av ulike lisenser og selskaper. Og så har det vært veldig klokt, ikke sant? Ja.
Så dette er ingenting å utsette på den biten. Men det er bare i skyggen av dette da, så har du hatt bread and butter næringene, som folk har fått gitt på en måte, har gått kjempebra. Og så er jo da noen andre ting som skjer da med oljefondet som er viktig å også snakke litt om, er jo at vi har snakket nå litt om
utvelgelsen av mennesker inni politikk og byråkrati, hvordan offentlige utgifter øker som en konsekvens av dette, fordi nå har jeg ikke noen beskjedt besklankning. Men så har du dette her med den historien om hva som skjer når olje- og oljefondsstorien er den som får dominere, fordi oljepengene brukes egentlig til løpet av offentlige utgifter. Men oljefondet kalles jo statens pensjonsfond. Og norske husholdninger
de oppfører seg jo som at det er pensjonsbegivnings. Hvis du ser på norske solgninger, de har veldig lite finanskapital og veldig høy hjelm. De har jo høyest gjeld i forhold til disponibel inntekt i verden.
Og nå kommer Vedum, det er det han sier er en gave, nå kan man lovse 90%, og nå har han med seg snill, men det er jo utgangspunktet, at vi har en husholdningssektor som har veldig mye gjeld, og veldig lite sparing i finanskapital, også fordi skattsystemet oppmuntrer til å gjemme bort pengene i eiendom. Ja, nettopp. Og all den avskrivningen på lån og så videre. Ja, eksakt. Og høy inflasjon. Så da hvis du sammenligner Norge og Sverige da,
så får du et sånn magisk bilde. Siden 1995, da oljefondet ble opprettet, så har jo selvfølgelig norske staten spart et oljefond. Og svenske husholdninger har også spart et oljefond på privatfond, som er like stor som norske oljefonder. Mer eller mindre. Nå er det et par år siden jeg så på disse tallene. Men det betyr at svenske husholdninger, de har aksjer i Investor, Nibe, Atlas Copco, Alfa Laval,
Og deres pensjon henger mye sammen med at svenskt næringsliv blir en suksess. Og det er et helt oljefond. Og så har de også spart en del utlandet. Og så har svenske staten gått fra litt netto i 1995 til å ha nå en liten nettofinansmøte, som er akkurat like som norske husholdninger. Så Norge og Sverige er bare speilbilder av hverandre. Så all statlig sparing i Norge ...
er gjenspeilet i veldig lite privatsparing. Og i Sverige er det motsatt. Så det er jo en litt sånn magisk figur inne her, hvor Norge er, norsk finanskapital vokser bare langs aksjen i offentlig kapital, og svensk Sverige vokser bare i aksjen langs privatkapital. Og det gjør jo det at norsk fastlandsøkonomi er veldig kapitalfattig. Fordi norske utsolgninger sparer veldig lite i finanskapital,
Det betyr at norske selskaper har ganske få steder å gå hvis de skal vokse og bygge store velgereselskaper. Særlig nå, etter at veldig mye av de største pengepingene har stukket ut, og da flytter oppmerksomheten mer og mer bort fra Norge og mot Nyland. Det er jo sånn at utlandet finansierer cirka halvparten av norsk fastland. Utlandet eier 60 prosent av alle obligasjoner som utstøttes i Norge.
De har finansiert over halvparten av bankenes innlån. De eier 40% av børsen, og 30% av kapitalen i private selskaper. Så norsk fastland lever på utlandskapital. Fordi norske husholdninger spareslites, det er så lite tilgjengelige hjemme, og fordi all statens kapital er plassert ute. Ja.
Så derfor er jo norsk næringsliv nå veldig kapitalfattig. Og da er det flere ting som skjer til disse dager, og som er ganske dramatiske egentlig. Det ene er jo at hver gang det kommer en norsk suksess,
i form av for eksempel dette laserselskapet som bruker laserteknologi for lakselus, eller du har en ny software-sukkes, eller så videre, som en gang de har kommet over første barrieren for å bli en ordentlig suksess, så selskjøres du til utlandet. For det er ikke nok kapital her hjemme til å backe dem til å skape et stort internasjonsselskap. Blir de fort beskyldt for å være money grabber? Nei, nei. Det er jo at folk
Sånn er bare situasjonen. Mens over grensen i Sverige, så er jo den vanligste forretningsmodellen der, og som er jo å bygge selskaper som vokser sten på sten, og kjøpe opp lignende selskaper rundt om i verden. Fordi det finnes kapitalet egentlig. Og da bygger de selskaper som blir litt større, litt bedre hvert år. Vokser og vokser og vokser og vokser. Og så i Norge, så for eksempel, Frank Mon ble jo sånn til Alfa Laval, som er akkurat sånn selskap, ikke sant?
Det andre som skjer nå, siden det norske fastlandet har et stort underskudd mot utlandet hvert år, fordi vi har stor nettoimport. Vi importerer masse, eksporterer ikke så mye. Så vi har 200-300 milliarder som vi låner fra utlandet hvert år. Måten det gjøres opp på er at utlandet kjøper opp deler av Norge. Delvis kan det være i form av at nordmenn får hjelp til utlandet, eller at utlandet kjøper aksjer. Når for eksempel kronene er halvert mot dollar,
så betyr det bare at de kan kjøpe opp Norge dobbelt så fort som før. Derfor er jo hele den norske debatten rundt milliardærer og så videre, det er egentlig 180 grader feil. Fordi det som skjer nå, når vi jager dem bort, og tilliten til kronen blir svakere, norsk økonomi blir svakere, er jo bare at utlandet kjøper opp Norge enda fortere før. Det er det som er alternativet, ikke sant?
Hvor reversibelt er det å få utlandske eierskap og utenlandskapital inn her? Hvis dette bare fortsetter, så blir det bare mer og mer av det? Ja, det er jo reversibelt i den forstand vi kan kjøpe tilbake, etter at vi har spart opp penger til å kunne kjøpe tilbake. Men ikke før, tross alt.
Og derfor burde jo hele diskusjonen i Norge handle om hvordan nordmenn skal spare i finanskapital, sånn at de kan være med på å backe norske virksomheter, sånn at de kan vokse frem i årens kommer. Og det burde vært diskusjonen. Men i stedet er det egentlig helt motsatt. Hvorfor er det ikke sånn at
Rik folk burde skattes enda hardere og så videre. Så her er det noen store problemer, som også er en effekt av at, vil jeg si, at det oppstår en slags statlig arroganse når staten er så rik, som mister i respekten for det som også egentlig er kunder av velferdsstaten. Et samfunn er jo egentlig et veldig interessant system, for det er en slags tosidig marked. På den ene siden så har...
samfunnet kunder i den forstanden at det er elever som går på skolen, det er pasienter som er på sykehuset, det er en type kunder i et samfunn. Men en annen type kunder er de som har kapital, de som har gode ideer, de som har arbeidslyst. Det er også egentlig kunder av samfunn, men vi tenker ikke på disse kunder. Men på mellomlang og lagsikt,
så må vi tenke på de innsatsfaktorene, og det er jo rakettmotoren i økonomien, som er helt fleksible, og at de kan være borte fra samfunnet vårt. Sånn som det er nå, så er det jo 50% av alle norske grunner av flytteplanene klare. For eksempel i land som Italia, Portugal og så videre, så er det en veldig stor andel av de flinkeste menneskene som stikker. Derfor må vi tenke på noen som kunder av samfunnet vårt,
Og så er det interessant, for det er den siste kundegruppen som muliggjør at den første kundegruppen får det bra. Ja.
Men vi må i samfunnet tenke på begge disse grupperne som er kunde, og det gjorde vi på 80-tallet. Det er litt det du sa i stedet å snu dette hierarkiet, at hvordan kan staten hjelpe disse bedriftene til å lykkes best mulig, enn på en måte hvordan tapper de, som jo er kanskje mer situasjon nå. Godt poeng. For å bare snu det opp på hodet, tenk for det er egentlig kundene mine. Hvordan skal jeg hjelpe dem best mulig, slik at de tenker på dette samfunnet som det beste stedet å være? Ja.
Det er et ganske stort mindset-skift. Jeg tenkte for en drømmekontakt
for et, ikke skal vi si lavtengende frukt, men bare for et initiativ for en politisk parti eller politiker å si bare sånn, vi har snudd drennet nå, har vi faktisk en undersøkelse her, vær så god Fredrik Solvang, hvor det står at norske grunnere helst vil være i Norge, og de trives med mulighetene og forretningsforholdene for å banke opp her. Det er et godt tegn. Fortsett å stemme på oss. Det er jo... Det finnes jo ikke grunnere som sier det nå som har lyst til det, så det er jo ingen som...
med mindre enn noen som kanskje akkurat er i en nisje hvor de har et sugerøynt innovasjons-Norge, eller har en form for business som ikke fordrer noen formueskatt, eller som kanskje bare holder helt kjeft og koser seg med den nisjen de har. Det er en dramatisk situasjon. Det er også en grunn til at jeg har ønsket å skrive dette her, for det er virkelig dramatisk. De ledende næringsbyggerne fra ...
De som nå er i 60-70-årene drar. Flere av de som har vært ledende i generasjonen under, så de som kanskje er i 40-50-årene, drar. Og at veldig mange av de som er i generasjonen under har planene for å klare å dra, og en del har dratt. Det er veldig dramatisk. Og det er de urkreftene som bor i en del av disse menneskene, den på en måte driver en
på en måte ønske om å få til noe, og risikoviljen. Det er ganske sjelden. Hvis du tar årskull i Norge med 60 000 som fødes i cirka, så er det veldig få av dem som er sånne. Det er gjerne viktige bidragsytere og kunder i et samfunn. Når vi kommer dit, at vi knipser dem bort fordi vi kjenner at vi har råd til det,
så er det en veldig krisesituasjon, og jeg vil si veldig trist. Det er en ting som man sikkert lærer eller forstår, selv om man har gjort startet et eget selskap, eller satt seg inn i det, så er det den enorme risikoen å starte opp, at du skal være litt tjukk i huet, litt gæren, skrudd sammen på en eller annen måte, som er villig til å offre så mange år av livet ditt. Og de
statistikken er jo ikke på din side helt at heller for at du skal lykkes med dette her. Og likevel så er det folk som tar den risikoen, og så er det kun en belysning på de som, altså man ser ikke på kirkegården, på alle som har mislykkes, og ser på vinnerne, og at de må betale sin ferie av kaka for å ha lykkes. Og der er det en sånn mentalitetsspits. Jeg håper det er ferdig med oss nå da. Jeg vet ikke helt, men det er noe med den her
Jeg tror egentlig veldig mange forstår dette. Det som er litt interessant med Sverige, så jeg er jo litt sånn halvsvensk, ikke sant? Så svensk kone, og bruker mye tid i Sverige, og studerte i Sverige, og alt mulig sånt. Men i Sverige så var det jo nå, veldig mange år, så var det en veldig sånn smal korridor du fikk lov til å diskutere innenfor. Og
Så plutselig, etter forrige valg, så brast den demningen. Og nå er det å komme til Sverige nå og se samfunnsdiskusjonen, er forfiskende. For det har vært så mye innestengte meninger og ønske om å diskutere ting på nytt. Så må jeg plutselig ha lov å diskutere. Og litt sånn er det nok i Norge også. Fordi
Folk som jobber i norske virksomheter, de har veldig respekt for de som har bygget virksomhetene sine. De vet hvor mye risiko de tar. De vet at de driver og sover litt dårlig i natten på grunn av lånene de har tatt. Folk har respekt for det, folk skjønner det. Men vi diskuterer ikke på den måten.
Men så kanskje går det også an i Norge med en slags demning som bryter, og at vi kan diskutere dette fra et annet nytt perspektiv. For jeg tror veldig mange egentlig tenker sånn, men vi trenger å få nesten etablert det som en utgangspunkt for diskusjonen, at det er sånn vi skal snakke om det.
Så det er nok mulig, og det er inspirerende med Sverige, hvor mye som har skjedd på 24 måneder, i form av hvordan hele samfunnet diskuterer ting på en mye mer oppriktig måte. Kunne du fortelle litt mer om, for du skriver en del om Sverige her, og det er ikke bare sånn med det du sier nå, men også helt tilbake til etterkrigstiden, 50-80-tallet,
hvordan Sverige også har vært ute og kjøre, og Sverige har hatt sine runder med formudskattene. Det virker som mange måter den historien du forteller om Sverige, som du gjerne må utdype nå litt, ligger hele tiden litt i forkant av Norge. Og det er også på en måte et par ting med den Lindbeck-kommisjonen som du også tar opp i boka, som har noen mistanker om, som vi kan ta etter hvert her. Gjerne utdyp det med den Sverige-parallellen. Ja, ja.
Så parallellen mellom Norge og Sverige er jo helt fascinerende tett, da. Og jeg har en måte å snakke om det på, hvor du kan tenke på at dette er som to filmer. Den norske filmen er egentlig en blåkopi av den svenske filmen. Den svenske filmen har seks akter. I akt 1 blir Sverige rikest i verden.
Så i 1973 hadde Sverige høyest inntekt i verden per innbygger med markedsbasert valutakurs. Og de hadde hatt kjempegod økonomisk utvikling i mange ti år. De startet etter 2. verdenskrig med et bedre utgangspunkt, for de var mindre berørt av krigen. Og brukte det til å bygge ny industri, god infrastruktur, bygget kraftsektoren, og det ble et rikstverden.
Og i akt to i Sverige, så blir jo Sverige et slags kulturelt fenomen i verden. Bjørn Borg vinner plutselig Grand Slam i tennis. Ingemar Steenmark vider alltid alpint. Abba kommer. Svenske hockeyspillere i NHL og så videre. Så det blir et skikkelig kulturelt fenomen. Og så i akt tre, så blir svenske politikere overmodige.
Fordi det er liksom Norges 2013. De står på toppen av verden. Tror de er udødelige. Og du husker hackerne i Goldeneye. James Bond-filmen, hvor han skriver sånn I'm invincible. Og så har vi fire svensk politikere, så de begynner å gjøre mye rart. Astrid Lindgren, dette var vel sent 70-tall, hun skrev et brev i Expressen, hvor hun snakker om
En jente som heter Pumper i Possa, som lever i Mannismanien. Og i Mannismanien har myndighetene sprengt reglene for matematikk, for de har klart å komme frem til noe som er over 100%, så hun har betalt 101% i skatt. Så det var det ene for småforetak og så videre. Men så innførte de også noe som heter løntagefonder, hvor overskuddene i private svenske selskaper
deler av overskuddene skulle gå inn i et fond styrt av LO, som så skulle kjøpe aksjer i private selskaper. Så svenske bedriftsseier får jo fortsatt, desto bedre vi gjør det, desto raskere kommer LO til å kjøpe selskapene våre, så de stakk. Så i akt 4 stikker svensk kapital utlandet. Så gjennom 70-80-tallet stakk mye av kapitalen, 60% av topp 100-kapitalen, stakk til Schweiz og Nederland og andre, og det er
Persson som er det H&M, Kamprad med IKEA, Rausing med Tetra Pak, og så videre. Og så i 85 begynner den svenske økonomien å gå kjempedårlig. Og mot innganget til 90-tallet er det veldig lite investeringsfuld i Sverige. Industriproduksjonen faller raskt, arbeidsledigheten stiger raskt, og Sveriges Riksbank forsøker å beskytte kronen. Da var det fast kurs, så de økte renten til 500%.
Så sentralmakterenten ble 500% for å forsøke å bestikke kapitalen til å bli værende i Sverige. Men det var ikke nok, så de måtte slippe løs kronekursen, så den ble halvert nærmest om natten mot dollar. Og det var en ordentlig panikk. Og da ble det nedsatt av det du nevnte med en kommisjon som ble kalt Lindbeck-kommisjonen. Den var ledet av en av Sveriges fremste økonomiprofessorer for årene, som heter Asa Lindbeck.
Og de fikk ti uker på seg til å lage en redningsplan. Og den redningsplanen, det er fort, sånn ti-tolv par måneder på å lage en plan som egentlig reformerte et helt samfunn. Og det ble kalt et fredelig statskupp, den rapporten, fordi de foreslo å ta bort en del
der hvor politikerne hadde hatt myndighet, men å delegere det til etatene. Så for eksempel innenfor infrastruktur og helse, så foreslo de å flytte beslutningsrett fra riksdagen til fagfolk. Og det er jo interessant, for det er jo egentlig grunnen til at Sverige var det eneste landet
der fagfolket bestemte responsen på covid, og ikke politikere. Det er mye mer opp på den teknokratiske siden, som det heter at eksperter og fagfolk skal... Og det er jo også fordi, når man ser at for eksempel infrastrukturprosjekter, så blir det så lett at det blir fanget av lokale særinteresser og alt mulig sånt, så blir det dårligere.
Men de gjorde mye annet også. De lagde for eksempel finanspolitiske regler for hvordan offentlig gjeld skulle utvikle seg i perioden som kom, hvilke offentlige overskudd man skulle styre etter. Riksbanker ble uavhengige. De foreslo nye pensjonssystemer som gjorde staten mindre sårbar. Og det er jo...
En stor andel av disse forslagene ble implementert. Så gradvis kom Sverige seg på bena. Det ble etter hvert et veldig godt land for kapital, som gjør at kapitalen kom hjem. Nå er det også sånn private equity fond har Sverige som base. De ser på det som et veldig sikkert og bra sted å investere utfra. Per, henne som er i Riks, kom hjem, og nye selskaper ble bygget opp i Sverige. Nå er det et av de absolutt beste stedene i Sverige å bygge butikk utfra.
Og svensk økonomi har gått bedre og bedre, og så er det delvis skjult at de har hatt kjempeinnvandringer det år, sånn at per capita-tallene her blir litt dårligere enn de underliggende sette her.
Og så er jo dette en gjeng som jeg har litt sånn relasjon til, for det var jo disse menneskene som var mine læremestre der jeg tok doktoranden min. Blant annet han norske, som du nevner. Ja, og han, og så var det jo invitert med to utenlandske professorer i denne kommisjonen. Det ene var en danske, og det var en nordmenn som het Agnes Anmo. Så han var jo en stor inspirasjon i Bergen, han var professor på NH. Og så var det jo litt morsomt, ikke sant, så han...
Det var jo stort oppmøte på Arlanda da han skulle komme fra Norge til å være med i denne redningsplanen, så der sto journalistene. Så hadde Agner vært uheldig, så han hadde bruket begge armene rett før. Så han kom jo gipset opp fra topp til bunn, så å si, ut og så videre. Men han ga et kjempebidrag til arbeidet. Men for Sverige tok det...
20 år fra topp til bunn. 1973 til 1993. Det var det det tok. De klarte ikke kursgårdgjøret. Som de sier, det trengs som regel en ekte krise for å kunne tenke på samfunnet ditt på nytt. Så har du Norge. Hvis jeg tar parallellen, i 2013 blir Norge rikest i verden. Men vi er rikest...
og på en måte det beste samfunnet, som vi har snakket om innledningsvis. Og det blir vi gjennom flere ti år med akselererende vekst og kjempebra, som vi har snakket en del om.
Og så i akt nummer to, som var interessant nok, i 2013 så ble Magnus Carlsen verdensmester i langsjakk. Som var helt uvirkelig. Fra en liten steinrøs oppi her, og det skal skje, som er samme år. Og så kommer Martin Ødegård, Ingebrigtsen-gutta, Håland. Plutselig får vi godtennisspillere og goalspillere. Det er så samme type greier som skjedde i Sverige, og det er fordi du kan investere i barna dine, fordi du har ressurser til det. Og så i akt tre i Norge, så blir
Norsk staten blir overmodig, akkurat som riksdagen i Sverige, og de begynner å gjøre rare ting. I Norge vil jeg egentlig si at det startet med gassleddsaken. Gassledd er jo det selskapet som eier all gassinfrastrukturen på norsk sokkel. Det er jo verdens best utviklet, mest idrikat og mest spennende system for å transporte naturgass. Det ble jo solgt fra Statoil og staten til Norsk.
pensjonsfond i Europa, Kanada og Midtøsten. Og dagen etter at vi hadde solgt, så sa staten sånn, nei, nå setter vi ned prisen på hvor mye det skal koste å transportere gassen i nettverket. Så de pensjonsfondene ble jo klingerne, ikke sant?
Og så vant jo staten til slutt i høyestrett, men det ble jo opplevd som et forråd, at det ble forrådt av norske staten, de som investerte her. Selv om noen investorer så nok at dette kunne skje, men de opplevde at det ble forrådt. Og det samme har jo andre opplevd, at i implementeringen av grunnerenteskatt på havbruk på landbasert vind,
så har jo også selv hvordan det har blitt innført også blitt opplevd som en svik. Og det er jo en litt arrogant svak sak, det ligner litt på Sverige i deres akt 3. Og så har vi akt 4, det er at kapitalen begynner å stikke, så det er jo det som skjer nå i Norge, hvor det begynner å nå samme nivåene som Sverige hadde på slutten av 80-tallet, begynner vi nå i Norge, hvor veldig mye av topp 100-kapitalen er borte.
Og dette er jo mennesker som er fantastisk ressursrike mennesker som er så ideerike, men de kan ikke være her lenger for å beskytte virksomheten sin. Og det er en viktig distinsjon, for det gjør vi også i dokumentaren vi kommer inn med, dokumentaren på VG, som er lagd om skatteflyktene, og da dykker vi litt ned etter dette her, og det er jo viktig å gjøre en distinsjon på de fleste forbinder Sveits med milliardærenes flykt, hvor de sitter der bare og bader i et eller annet fjellparadis. Men det er jo liksom ...
Tiotals, hundretals gründere og bedriftseiere som har flyttet ned dit, som på en måte er verdsatt høyt, har noe spennende på gang. Kanskje de har gjort et prematurt trekk for å komme unna skattesmeld som kommer senere. Det er veldig mange av de som enda ikke har fått det til, men som har lovende prosjekter, og bare sånn, de kan ikke ta sjansen på å ødelegge livsverkset ved å bli i Norge.
Og den gruppen der er veldig mye større enn den milliardærklikken som tiltrekker seg alt med oppmerksomheten. Det er kjempeinteressant. Og det er jo veldig trist at unge gründere nå, de bruker tiden sin på hvordan de skal forholde seg til den norske Berlinmuren. Og en del velger, som du sier, å
og klatrer over den mens det er usynlig i form av at selskapet deres er så lite at vi kan stoppe dem. Andre velger nye måter å finansiere selskapene sine sånn at verdesettelsen ikke skal bli synlig. Og ressursene, i stedet for å bygge gode selskaper, så brukes alt som er ressursene deres på hvordan de skal komme rundt på limen. Og de har jo lyst til å bygge selskapene sine herfra nesten alle. De har jo ikke lyst til å gjøre det egentlig i andre land.
Men de ser ikke at de har mulighet til å kunne skape det livsverket de ønsker, bak blimmen. Så det er Norges akt 4, parallelt med Sveriges akt 4. Og så Norges akt 5, det er jo at økonomien begynner å gå sort.
Det er der vi er nå, hvor null realdødsevekst på ti år, kommuneøkonomien begynner å knirke skikkelig. Det er veldig utrolig hvor forjelda, hvor ille det står til med... Det er jo fordi vi ikke har produktivitetsutvikling. Vi gjør alt på gamle måten, uten å ta ordentlig tak i hvordan ting skal gjøres. Apropos kommune-byten, bare for å pause det her, så er det sånn at
Det der med at noen norske kommuner går dårlig, er tanken sånn, ja, det ordner vel seg at staten kaster ut små greier, men så er resultatet det at politikken endrer seg, ikke på sånn man tenker at staten spytter inn og dekker det, men
bare sånn som Bærum kommune, Aske kommune får oppleve her nå, at de må stenge ned typ de populære tjenestene, eldreomsorg og skoler for å utjevne kommuneforskjeller og den type ting. Og det var en som sa, vi snakket om det her i helgen, at det var sånn et snedig trekk av Senterpartiet at de tar penger fra kommuner uansett at de ikke har noe støtte. Ja.
og for å få føre de pengene tilbake, så må det partiet som gjør det motsatte trekket miste sin støtte i den kommunen som har fått pengene. Ja, det er ikke snedig. Politiske partier responderer på insentiver som alle. Det er et eksempel i Frankrike i forrige valg nå, og det er jo interessant, hvor Sosialistpartiet og partiet til Macron, de fordelte egentlig bare hvilke kommuner de skulle...
stille, og så trakk det et av partiene seg, trakk seg fra valget, sånn at de, for der hvor de i sum hadde flere velgere enn Le Pen, hvis bare en av dem stilte, så ville de vinne.
Så politikere er enorme på å respondere på den type initiativer. Så det er jo klart Senterpartiet gjør det, ikke sant? Og så er det jo kanskje spesielt at de får lov. Ja, tross alt ikke hele regjeringen. Men det er hverdagen i norske kommuner nå, og det...
Det krever jo faktisk et lederskap som er helt annerledes enn det lederskapet som har vært nødvendig de siste ti årene, for da har det gått an å fordele ut. Mens nå blir det jo housecleaning mange steder, og det som er bra med det, er at nye mennesker kommer til å vise at de er skikkelig dyktige, får til ting, og da kommer de til å bli trukket opp og frem.
og få større og større rolle, og så får du bedre mennesker som styrer butikken i kommunene, for eksempel Bærum. Samme skjer det kommer til å se i Oslo kommune, hvor det er masse som har gjøres, og så tror jeg jo at en del av de mindre kommunene, så handler det jo også om at jeg er for små til å ha kritiske masse, og på en måte enhetskostnaden av tjenestene jeg skal levere blir for høy.
og de er nødt til å tenke nytt rundt, ikke nødvendigvis offisielle kommunesammenslåinger, men man kan jo likevel samarbeide om ting. Jeg tenker ofte sånn at små kommuner er litt sånn som monarki, at man er sånn prisgitt den hver tid, at det er noen i kommunene som har interesse for økonomi og kan legge sammen tall og gjøre fornuftige endringer, og får du en feil inn der, så er det så utrolig mange følgefeil, alt fra ansettelser til ...
skal sette opp noe kunst eller gi opp noe vindmølle, så er det så jævlig store endringer av å gjøre feil. Man er kanskje prisgitt i en liten kommune med tilgang til å få mennesker, at man har prisgitt de rette menneskene. Ja, det er klart. Det blir et større varians. Du kan være heldig, og du kan være mindre heldig. Det er Norges akt 5. Det er det vi er inne i nå, som
Jeg tror nesten alle nordmenn begynner å merke. At det er tøffere nå enn det var. Og så hadde jo Sverige sin akt 6 med Lindberg-kommisjonen. Men det tok 20 år fra 73 til 93 før det hadde gått så gærent at den ble nedsatt og ting ble fikset. Og nå er Norge da... Vi er 11 år inn, i hvert fall i forhold til tidsregningen jeg bruker. Så...
Det kommer til å kreve noe skikkelig godt lederskap og gode ideer for at vi skal klare å forbedre ting før det går enda surere og endringer tvinger seg frem, sånn som i Sverige. Base case er at dette kommer til å surere og gå en del år til, og til det går så dårlig at du ...
Du trenger en skikkelig clean-up. Norges utfordring er på en måte at på begynnelsen av 90-tallet var det ikke sånn at Sverige hadde ikke formelt sett godt kunk, men det føltes sånn. Svensk usåling fikk beskjed om at staten er ferdig, vi har ikke råd til noe lenger. Nå må dere gjøre mye selv her. Men det er jo lenge til Norge kommer dit.
Og da kommer vi tilbake til det initiativproblemet, er at hvis vi er i deep shit, så kan vi gjøre noe dumt sånn at kronen blir svakere, og så konvergerer statens andel av økonomien mot en. Fordi oljefondet blir mer og mer viktig, desto dårligere norsk økonomi går. Og det er på en måte defaulten, er jo at det skal surre og gå, ikke sant? Og over tid vil statens rolle i økonomien konvergere mot 100%.
Så det er på en måte litt sånn base case hvis vi lar det surre og gå, som det gjør nå. Jeg har et spørsmål her. Må det en krise til for å få til reelle forandringer? Jeg håper ikke vi tar oss tid til å vende på krisen, for jeg tror den kommer til å ta en god del år før den kommer. Og på veien dit så kommer vi til å utarme samfunnet så mye at ...
Det er tungt å få startet opp motoren igjen. Og så har vi i Norge en mulighet som er ganske spesiell, og det er jo at en politiker kan jo komme og si til norsk befolkning at jeg har et forslag til dere. Si at du er en familie på fire. Så hvis jeg vinner og får styre landet, skal du få 360 000 kroner skattfri til lommen. Det er alle pengene vi bruker i øvrigt.
Men det gjør jo også at jeg må kutte off til utgifter med firhjelmleder. Og det vil dere merke litt, i den forstanden at vi kommer til å effektivisere skole, helse, administrasjon og så mye. Vi kommer til å slutte å bruke penger på en del ting som vi bruker penger på nå. Sykepleierordninger, reddermed.
Ja, den kommer til å gjøre noe. Den burde man gjøre noe med. Og vi kommer til å dele ut mindre penger til alle mulige formål som vi gjør da. Familien får 360 000 kroner skattfrit. Og de pengene er deres. Det kan dere bruke som dere ønsker på brukerhetsliv. Og så er det jo sånn at 360 000 kroner for en familie på fire uten skatt
Det er et helt enormt forskjell. Det skaper et private økonomisk bilderom som gjør at du kan leve livet ditt på en helt annen måte. Og det du må gi opp er jo egentlig de dårlige vanene som norske staten har oppoverveidet seg de siste ti årene. Og det er ikke så mye å gi opp.
Fordi vi skal klare å få bedre skolegang, bedre helsedjenester, selv om vi tar bort de dårlige vannene. Hva er det som går bort da? Hvis vi tar en del av de store postene, så er det jo sånn at vi har økt subsidiene som deles ut i det norske samfunnet. Det er jo økt markant som andre av BNP. De må reduseres signifikant. Ja.
Vi bruker jo penger på en dum måte også når det gjelder flyktning for eksempel. Så når det gjelder ukrainere for eksempel, jeg har jobbet med mange ukrainere, og få folkeslag er like bedre å jobbe med. Det er fantastisk bra. Og vi passiverer dem i stedet for å aktivere dem. Så vi må tenke nytt rundt hvordan et insentivssystem er og på den type ting.
Og så har vi noen store spillår-effekter av de tingene jeg foreslår. De 360 000 kronene får du gjennom at du er med og arbeider. Da får du mer hvis du er med og arbeider. Da kommer flere til å begynne å arbeide. Kostnadene til uførhet, sykdom, arbeidsavklaring kommer til å falle. Over tid, sakte men sikkert.
Men sånn er det i alle samfunn. Over tid, så lenge du har god samfunnsstyring, så er det like mange som jobber som det er folk som har lyst til å jobbe. Det er sånn det blir. Så lenge du har god samfunnsstyring. Er det nok jobber der ute da? At vi tar folk ut av statlig? Så lenge det er arbeidstilbud, så finnes det jobber. Og så oppstår de på en måte som jeg ikke kan predikere. Men det er i alle samfunn som er godt styrt, så er det like mange jobber som det er folk som har lyst til å jobbe.
For man finner en vei. Det er det som er med mennesker. De finner en vei. Det er flott, ikke sant? Og så er det klart at med den politikere som våger å gjøre det der, og si det at i løpet av, det kan hende de må si at det tar to perioder å klare å komme dit. Kanskje går det an å være vågal nok til å si at det skal ta en periode å komme dit. Men programmet mitt,
hvis jeg får lov til å styre landet nå, er at gjennom denne perioden skal vi ta offentlige utgifter ned markant, krone for krone skal pengene gå til dere. Og vi skal gjøre norsk samfunn mer vitalt og aktivt, og flere kommer til å delta i arbeidslivet. Og alternativet er at det går gradvis dårligere for hvert årsangang. Og det er ikke lett, for det krever utrolig mye mot. Det er en del ting som må jobbes ut i form av akkurat hvordan insentivene skal se ut og så videre.
Men det går da å gå til valg på i Norge, og det går ikke an i noen andre land, for det er ingen andre land som er rå. Alle andre land går ved underskudd, og gjelden stiger, så de må kutte kostnader, men da kan de ikke gi noe tilbake til bolkningen. Men vi kan, for hver kroner vi kutter, kan vi gi det til bolkningen, så de kan bruke det å løse sine egne problemer.
Og det er jo en byttehandel som burde være mulig å snakke om. Hvordan får man til det der i praksis? Det viser seg hver gang man snakker om å slanke i offentlig sektor, så er det da alt i argumentet på hvor vil du kutte? Eldreomsorg, skole, politiet, forsvaret, altså alle disse operative tingene som folk...
Men det snakkes jo aldri om å legge seg ned for eksempel det at jeg elsker med Sand og Sarum bare få ned jævla fylkeskommunen, ikke sant? Bare begynn der, og så på alt dette byråkratiet, alle disse innovasjonsløsningene, alle disse institusjonene som bare skal fordele penger som er portvoktere i alle mulige sektorer da. Det er masse som kan legges ned, masse som kan slå sammen, og så videre, og så...
Og så har ikke jeg hele den gameplanen klar. Det er på en måte... Det er den norske Lindberg-kommisjonen som må lage hele den gameplanen. Men det er så mye å jobbe med i Norge. Vi har...
bygget opp 13% av BNP i dårlige vaner på 12 år. De dårlige vanene går ansett tak i, og folk kommer til å merke lite av det. Og så er det sånn at du må gå løs på ting som høres vanskelig ut, men hvis du ser på for eksempel norsk skole, så bygges det opp ansatte, ikke lærere, men backoffice.
Du må bare trimme det. Og det er jo i Oslo skolen også. Det er nye ledere her, første under året, og laget nytt lederlag. Så du må jobbe deg gjennom bare organisasjon for organisasjon. Det er beina jobbing. Og det er masse å jobbe med. Du har ikke nevnt i samtalen til nå noe om grønne skifte, aktiv næringspolitikk, de tingene der?
Og bistand liksom uten å sidestille det, men det er jo sånne enorme poster. Ja, altså bistand skal... I Norge så har vi jo blitt veldig gode til å på en måte skryte oss selv med hvor mye vi har puttet inn. Og ikke ha hva vi får ut. Ja, ja. Vi gir for å gi, som du er inne på. Og så ender du opp med å få mindre for mer. Og bistand er jo et sånt område som burde totalt transformeres. Og...
Og man snakker jo om NGO-er, non-government organizations, men det er jo, burde du egentlig kalle det government funded organizations, for da tenker du på det på en helt annen måte. Og her, nå kom det jo, Rand Paulius sa, forslaget er å gå all in på fri andel med fattig land og null uhjelp.
Han er jo litt drøy da. Uhjelp er å ta penger fra fattige mennesker i USA og gi til rike mennesker i Uland. Så er det jo ikke sånn det er i store deler. Men å være resultatorientert til bistanden og også akseptere at nøkkeldre fremgang for fattige land det er industri, handel i Nordfjelland.
så er det faktisk gjort en del bra. Og de jobber faktisk med å investere i unge bedrifter i Afrika. For eksempel å hjelpe dem til å vokse, og så videre. Og sånne ting er interessant, og du kan måle avkastningen på det. Og det føler jeg er veldig i lengderetningen. Og så klart det finnes ting å gjøre på helse og så videre, men det er klart det trengs en full shake-up, spør meg. Og så når det gjelder grønne skifte, så er det jo sånn at fra et faglig perspektiv, så
er det jo sånn at man trenger, hvis du ønsker å mobilisere ny teknologi, så er det riktig å bruke en del penger i forskning og utviklingsfasen av teknologien. Så tenk NTNU, Sintef, fasen av ting. Fordi det er før det finnes et kapitalmarked. Og så skal du
sette en markedspris. Det kan være enten en utslippspris, eller det kan for eksempel være med elbiler, at du på en måte subsidierer det, sånn at sluttforbrukerne kan ta i bruk det som er beste løsningen på å gi prissignalen de får. Og så er det jo sånn i Norge nå, det tror jeg er at
hvis jeg fikk lov til å shape ting. Norge og Norden har en mulighet til å lage en strømregion som er Europas eneste strømregion med grønn billig strøm. Grønn, stabil billig strøm. Så Norge i samarbeid med Sverige, det er et veldig fint land, kanskje kan Danmark være med. Fordi vi kan samspille med norsk vannkraft, med dansk vindkraft. Da kan vi lage en kraftregion
som er en oase i Europa. Og da hadde det kommet investeringer inn i den oasen rundt hele AI-verdikkjeden,
Vi kunne tenkt litt som vi gjorde i oppbygging av oljegass, hvor vi satt krav til de amerikanske selskapene som kom hit, sånn at de hjalp til å bygge norsk industri ved siden. Samme kan vi gjøre med Google, Microsoft og så videre. Det er at de investerer i utviklingslabber, om det er rundt NTNU eller Chalmers eller hva det måtte være. Og så ...
Hvis det er game plan, da kommer støtten til å bygge landbasert vind i Norge til å komme. Fordi Norge har jo kjempegod ressurser for landbasert vind. Men akkurat nå er det ikke noe grunn til at vi skal bygge det, fordi vi selger det til utlandet. Det tror jeg ikke oppleves som et interessant nok pakke for nordmenn, å bygge vindparker for å selge til Tyskland. Da ender vi opp med å flytte vindmøllene langt ut i havet, og bygge Europas dyresystem.
Det er jo ikke riktig. Norge har mulighet til å bygge Europas billigste strøm med å få et sted mellom 10 og 20 terawattimer mer på vannkraft. Og så har vi masse gode landbasert vindkraftressurser. Og det er jo ikke hele Norge som er Geiranger, tross alt. Og hvis det hadde vært en del av et prosjekt for å skape en nordisk oase for vindkraft,
energientilsynsindustri, og AI for eksempel er jo datacenter, er jo energientilsynsindustri, med smart politikk for å få utlendingene til å legge litt igjen for at de får lov til å være her, kunne vært kjempegøy. Og da kunne det vært prosjektet vi hadde. Og den tror jeg, men vi kan ikke skape et skjebnefellesskap med Tyskland.
Fordi kontinentale Europa er det største energi importerende regionen i verden. Vi har ikke nok energi. Og hvis vi har samme skjedenskapsfellesskap med dem, så kommer vi til å miste energitidsindustri. Så det er mitt utgangspunkt når jeg tenker på det grønne skiftet. Det er dette. Og det er store muligheter. Og som ikke kommer til å trenges så jævla mye subsidier egentlig. Og jeg tror at nordisk samarbeid kunne gitt oss veldig mye da.
Og der har jo også nå våknet svensken opp igjen, tilbake til kjernekraft, nye prosjekter, åpne opp reaktorer, og de har mye vannkraft, og vi kunne laget et kjempegodt kraftsystem, og det er liksom tilbake til Nordpol, på en måte. Men hvor gikk det gjerne til privatiseringen av energiproduksjon og strøm da? Hvor er det? Jeg...
Det er jo sånn at hvis overskuddsproduksjonen i Norges vers Norden er mindre enn eksportkapasiteten i kablene, så får vi mye prismitte. Og det som egentlig har gått gærent er jo at vi har sluttet å bygge strøm. Så det lå jo i de underliggende planene at vi skulle bygge ut ganske mye åndsjåvin, bygge ut mer vannkraft og så videre, slik at vi hadde hatt et ganske bra kraftforskudd,
Da hadde strømkablene vært litt sånn buffer, men på grunn av at vi hadde et overskudd, så får vi mye mindre grad av prismitte. Men siden vi har sluttet å bygge ut strøm, så kommer den en til en. Når vi først har de kablene, så merker vi det ekstremt godt, særlig i Sør-Norge.
Og så ser du Nord-Norge, for der har du overskuddsproduksjonen, og da er det ett øre, og så er det 15 kroner i flinnesnes. Og det er jo grunnen, og det er jo det som er svakheten jeg sier nå, og det er jo en del av sykdommen vår, vi har bare endt opp i fellene, det er jo vi ender opp med ikke å ta noen beslutninger. Vi kommer oss ikke videre. Men da tror jeg vi må lage et prosjekt, og det er jo sånn Norden kraftprosjektet vårt, som jeg snakket om, det tror jeg kunne vært et sånn type prosjekt, hvor vi kommer oss ut av
Dvalemodus da, for denne dvalemodusen vi er i nå er kjempefarlig. Og så må jeg si det at overhåndsett så har jo dereglerne i norsk kraftmarked vært utrolig bra. Og vi har vært en rollemodel for hele verden. Og det vi klarte å få til der tidlig på 90-tallet, det er
De fleste samfunn har vært fanget i fortiden med integrerte selskaper som har vært ineffektive og dårlig drevet og alt noe sånt, og har vært gjort veldig mye bra i Norge. Og så vil jeg si at største feilen nå er at vi har sluttet å bygge strøm. Men hva med disse statlige selskapene som opererer som aksjeselskaper og lønnsfester, typ statnett, statkraft, hvor de får nesten holde på som de vil uten noen form for oppsyn? Ja, men da er det sånn,
Men da er statskraftsaken, det minnet meg litt om, husker du da han Rune Hauge skulle forhandle TV-rettigheter for fotballforbundet? Så laget jo han en, jeg tror han er jo en ekstremt skarp type, så jeg tror han hadde en ganske god feeling for hva han skulle klare å få til. Og så skrev han en kontrakt med fotballforbundet, hvor hvis han klarte over et visst beløp, så fikk han en veldig stor kutt. Ja.
Og fotballfunnet tenkte at den køtten er umulig for oss nå, så jeg tenker ikke så mye på den delen av avtalen. Men han klarte jo det, så han fikk 300 millioner kroner. Og jeg føler at statskraftsaken er lignende litt på det. Du har endt opp nå i en periode som har vært så turbulent i kraftmarkedet, og hvor du sitter i en posisjon med statskraft av mulighet for å tjene så mye penger, at du endte opp i en sånn
på en måte edge case da. Som jeg tror ingen egentlig hadde sett for seg. Og så er dette også selvfølgelig et element av at statskraft opererer her i et europeisk kraftmarked. Dette er egentlig et tysk miljø som opererer i et tysk arbeidsmarked, som for dem er ikke dette unormalt. Men i en norsk offentlig sammenheng så oppleves det veldig unormalt da. Men det minner meg litt om det. Og så er det jo klart at statenhet og
Og alle de lokale distribusjonsselskapene, de er jo regulert som monopoler, så deres inntekter er basert på hvor mye kapital de har investert. Og så får de tilbakebetalt det etter en bestemt formel. Så de selskapene blir jo større hvis de kan investere mye kapital. Og det insentivet må jo eieren, det norske samfunnet,
være veldig påpasselig med å forstå. Det ene tingen er utenlandskabel, men det andre er jo forsterkninger av stamnettet. Og det at eieren er veldig på jakt etter å forstå om du går an å øke kapasiteten på mindre kapitalintensive måter, er kjempeviktig. Så nå kommer det et nytt selskap i Norge som heter Pixi.
Og de lager på en måte litt sånn mellomlager for strøm. Så sier du at du har et ladested for elbiler, hvor det er masse etterspørsel visse tider i uken, men lite ellers. Så lager de en mellomlagring, sånn at det er nok kapasitet når det er nok makstrykk på ladestasjonen. Men da slipper du å øke kapasiteten inn, sånn at du har makskapasitet hele tiden. Husker du en batteriløsning, eller?
Ja. Ikke sant? Og dette kommer jo da ut av det gamle eltech-miljøet i Drammen, hvor det er masse kompetanse, og da kan de øke kapasiteten, eller tilpasse kapasiteten i kraftnettet på en mye mer effektiv måte. Så sånne ting dukker opp hele tiden, mens insentivene er jo på en måte å lage så stor asset-base som mulig for disse selskapene, for det er sånn de får inntekt til. Så det krever et veldig klokt eierskap. Og
Og det er ikke alltid så lett, og det å regulere monopoler er vanskelig. Vi skal sakte med sikkert gå inn for landing her, og så er det fint å avslutte med del tre av boka. Veien tilbake til suksessoppskriften.
Så her er jo, jeg vet ikke hvor mye du vil gå i dybden av dette her, og hvor mye du vil la stå i boka, men vi kan jo ta et åpent spørsmål derefter dette her. Hva slags endring tror du må til? Vi har vært kanskje litt innpå det så langt da, men det er jo kulturelt aspekt, økonomisk, politisk. Hvordan skal vi komme tilbake til suksessskriften fra de granskningene du skisserte her tidligere? Jeg snakker jo om det at det er på en måte tre ting som må skje. Altså,
Først som å se er kjennelsen at vi har et problem, og at det finnes, og at det problemet vil føre oss inn i en hengemyr som vi egentlig ikke ønsker for oss selv. Livsløgn kaller du de boka. Ja. Hva er det norske livsløgn? Nei, det norske livsløgn er jo at vi løste problemet med ressursriktom, og at vi har skapt et samfunn som ingen andre har klart, og at det ...
er det Eldorado og Nirvana som er vårt mål. La meg kjapt nevne, det andre som må skje, la oss komme tilbake til livslønnen, det andre som må skje er at det pekes ut et alternativ til hengemyren som folk liker og tror på og lyst på. Det tredje er at politiske landskaper må forandre
slåss mellom de to alternativene, og at de som ønsker forandringen og peker ut endringen, klarer å få bygget nok support. Så la oss snakke gjennom alle tre. Men livsløyden er jo fortelling 1 om Norge, som er olje-oljefond-fortellingen, og lykkeland-fortellingen,
Som er Øystein Olsens biografi. Og som ligner litt på begynnelsen av 90-tallet. Da ble det skrevet en berømt bok som heter The End of History. Slutten på historien av Francis Fukuyama. Han sa at nå er kallekrigen ferdig. Liberaldemokrati vant. Så nå er historien egentlig over. Og det er på en måte feel good ending. Og så ble det jo ikke sånn. For da kom jo
Alt med islam og Kina selv til opp som en trussel, som er jo et totalitært regime. Så det skulle ikke bli så lett. Litt sånn er Norge også. Så vi, Norges trussel var det som ble kalt hollandsk syke. Som du kanskje har hørt om, som handler om
er tatt fra Nederland, og de fant mye gassressurser, og gassindustrien tok så mye ressurser, at lønningene ble budt opp, og annen eksportindustri ble utkonkurrert, på en måte. Så du satt igjen med et veldig sårbart samfunn. Det var Norge redd for, og derfor kom oljefondet, fordi da slapp man at man skulle bruke masse penger som gjorde landet for dyrt, så de ikke kan eksportere noe.
Og så laget man oljefondene, handlingsreglene, og det er klokskap da. Vi løste det. Og det som jeg kjente her med Holland og syke, det er at du får en sterk valutakurs da. En sterk reell valutakurs som det heter, hvor du tar valutakursen korrigert for prisforskjeller i land. Norge hadde jo en stabil reell valutakurs under jeddre, og så har jo Norges valutakurs kollapset i verdi. I takt med overgangen til stagnasjonen,
så hadde du motsatt det Holland syke skjedde. Og da kom det til en ny syke. Så dette er jo, hva skal man si, min battle mot de som forteller lykkelovsstorien, er jo at vi løste kanskje Holland syke, men vi fikk en ny type sykeretur, hvor egentlig befolkningens kjøpekraft klaudes ut av statens rikdom.
Og det er jo, hva skal man si, min mission de kommende månedene, og gjerne i komponisskap med så mange som mulig, er jo at folk skal skjønne det her, at vi har skapt egentlig en ny type problem. Og det monstre, det må vi angripe head-on, hvis ikke så kommer det til å påvirke livene våre i lang, lang tid. Og jeg tror, så det er liksom steg en av dette her, er jo å nå ut med dette her, det er et av målene med boken, er jo å få skapt den debatten og
Og dette er jo på en måte en sterk kritikk av den generasjonen politisk ledere som har vært i Norge de siste 15 årene. Men det er en kritikk av at de lot seg fange i den fellen. Og siden fellen var der i form av at oljepengene var der uten beskrankninger og alt mulig sånn, så gikk det i den fellen. Og det er ingen som har pekt på det ordentlig.
Men hele landet føler på seg at noe er gærent. Og det som også er interessant er at de eneste i Norge nå som er like happy som i 2013, maksåret, det er de som er over 60. Fordi de er på en måte i mål. Mange av dem er på pensjon, de vet at staten er rik, så de er ikke redde for det. Og de har egentlig ikke noe penger i aksjemarkedet. Så de bryr seg ikke om det heller. Så...
Og de yngre generasjonene, de er mindre happy. Og for hver måling FN gjør, så blir yngre generasjoner mindre happy, fordi livet er vanskeligere. Så denne kjennelsen, kamp nummer én, er å få skapt denne kjennelsen. Fordi da går det an å jobbe mot et alternativ. Og så er steg nummer to, det er hva det alternativet er, og vi har vært inne på det flere ganger. Men det handler jo om «bargain of the century».
og det er jo at norsk befolkning skal få oljepengene rett i lomma i stedet for at det skal sløses bort gjennom Stortinget og det må lages da med finanspolitiske regler dette kommer til å kreve tverrpolitisk samarbeid politikerne må si fra seg
retten til å bruke oljepengene. Det krever jævla mye politisk håndverk. Andre land har klart det. Det er 130 land som har sånne type finanspolitiske regler. Så det er jo ikke uvanlig. Men akkurat for Norge er det uvanlig, for det er noen regler rundt oljefondet. Men at det finnes regler, det finnes i veldig mange land. Vil et høyere FRP med 51 prosent i teorien kunne gjøre det da? Og så må du gjøre dette her sånn at ...
at kapitalen og menneskene ikke er redde for at hvis det blir 49% neste gang, så blir alt endret. Så derfor kommer det til å kreves en tverrpolitisk enighet, slik at ting ikke kan endres over natten tilbake. For det kommer til å bli fristende. For det kommer til å komme en tid om ti år, hvor statene kunne ønske seg at da kan vi ikke bare låne 50 milliarder. Det kommer til å komme, men da må det være ...
En regel som må kreve mer enn majoritet for å endre på. Så det kommer til å kreves skikkelig håndverk, altså 1980-tall-style håndverk for å få det til. Og hvis man klarer det, da har ikke politikerne lenger penger, og da må de begynne å løse problemene. Da kommer det til å strømme flinke folk inn i politikken, flinke folk inn i departementene, og
Da kommer de til å ... Jeg har et drillelag som ønsker å gi litt anerkjennelse, som bygget moderne Norge, og som prøver å gi en skikkelig honnør i boken. Da kommer det å komme et nytt drillelag i Norge. Jeg tror det må en kommisjon til. Jeg leser veldig at du vil ha en norsk Limbeke-kommisjon i en norsk setting.
Jeg tror det kommer til å komme, hvis man skulle klare å komme dit at denne type diskusjonen has, så tror jeg det kommer til å settes ned utvalg som lager et forslag til hvordan disse finanspolitiske regjeringene skal se ut. Og så kommer det til å komme et utvalg til som kommer til å se på hvordan man skal rydde opp i offentlige utgifter.
Og så må man bare få gjort dette fort nok, for norsk utvalg får som regel alt for god tid på seg. Linnbekommer, de gjorde det på to-tre måneder, så gjorde de greiene der. Det er veldig imponerende. Og det kommer til å komme et spørsmål. Men en gang man begynner å ha den type diskusjoner, så kommer et spørsmål etter det. Og så må det lages sånn at det gir...
Veldig få politiske frihetsgrader, men det må nok være noen. Fordi de reglene kan ikke være for faste. For det kan være at man lærer noe i løpet av fem årene som gjør at du har lyst til å for eksempel insentivere til innsats på en litt annen måte enn det opprinnelig som for deg. Men fortsatt sånn at det skal gå til de som ytrer inn i innsatssamfunnet,
men kanskje på en litt annen måte enn man så får. Så det krever kløkt å lage dem. Og så må det lages en regel sånn at politikerne ikke kan ta tilbake alle pengene, for eksempel for dobbeltmomsen. Så det er ganske sinnerikt det som må til. Og så er trinn nummer tre. Hvis man klarer å komme dit at man har den typen diskusjoner i Norge, så kommer kvaliteten på norsk politisk debatt til å løftes større.
Altså fra ADECO til Champions League på en måte. For det kommer til å bli så interessante diskusjoner. For da snakker du om hvordan du skal bruke flere hundre milliarder annerledes, og hvordan du skal virkelig gjøre en forskjell i folks hverdag og liv. Og da kommer de politiske partiene til å få en renesanse i form av at de blir inspirert til å starte med blankt ark, og tenke nytt på hvordan man kan gjøre det. Og med en gang man kommer til aksepten om at
slåsseriet er en uting. Det må jo folk ha enig. Og så fra ytterste til venstre til ytterste til høyre, det å kaste bort penger, det er jo ikke bra. Det er spørsmålet om du får hele tverrfaglig enighet. For det er jo, hvis det stemmer rødt, det er jo på en måte enig i mye av det vi snakker om her nå. Og så vil de være uenige. Jeg tror nok de vil være enige at
Det å levere det man skal levere så effektivt som mulig, vi er jo enige, vi skal ikke kaste på ressurser, og mange av dem synes jo det er feil. Og så har de et annet verdisyn enn for eksempel meg, i hvordan samfunnet skal utformes. Så jeg ønsker et samfunn hvor det er en sunn maktbalanse mellom stat og sivillivet. Fordi et samfunn hvor det er for ubalansert, er for risikabelt, for da er man sårbar for
At man går helt feil for lenge. Jeg tenker meg en gang på SV og Arbeiderpartiet, som er det partiet jeg får sånn som det ser ut nå, som ville vært klart mest imot det. Jeg vet faktisk med MDG, der er det partiet jeg greier å plassere utover energipolitikken, men i hvert fall de to partiene der, vil jeg tenke meg å stille seg veldig på bakbeina, at staten skal bygges ned. Det er nesten som å bygge ned hele partiprogrammet deres. Ja, og så sa du at Arbeiderpartiet som heter dem,
Ja, SV Arbeiderpartiet. SV er helt enige med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet på sitt beste for nordmenn på 80-90-tallet tenkte jo ikke sånn. Men det er nesten som et helt annet parti enn det vi ser i dag. Det er jo et helt annet parti nå. Og det var et parti med 40%. Og dagens Arbeiderpartiet er et parti med 17%.
Og deklarering. Jeg husker det var to år siden han sa neste meg Arbeiderpartiet er going down og grunntatt ikke se på større, se på politikken, men bare se på hopp 10-15-20 år tilbake i tid, se på de sluggkurtene respektable hodene, talknuserne og virkelig politikere som hadde
Stor-Norge i sinne til det som, så sa han, gå inn på Arbeiderpartiets sider, se på hvem som er bak
nestleder, partileder. Se hvem som kommer i rekkene bak, som er de unge og de nye stemmene. Se på mangfoldet. Du ser at det partiet der er på full vei inn i helvete. For det er så tynt bak ved rekkene der. De har mistet og kvittet seg med det som kanskje var en slags ryggrad. Det skal mye til å snu det der. Det er skikkelig jobb. Samtidig er det også sånn at
De nærmer seg nå et kritisk punkt hvor jeg er nødt til å begynne på nytt. Og da er det jo sånn at i tider hvor det er kjempestor endring, så er det nye mennesker som får muligheten, for de viser at de er kjempeflinke. Og så vokser det mye raskere enn man skulle tro opp i en ny generasjon. Og mange av de menneskene som holdt på i Norge på 80-tallet og 80-tallet, de var veldig unge. Men de var drivende dyktige. Og siden de løste problemene, så fikk de makten. Og vokste opp...
Så det er jo, men det er klart det krever jo en grunnstamme å bygge på, og det er jo ikke opplagt hva grunnstammen skal være. Men det samme kan du jo si om flere andre partier, det samme gjelder jo, og det er jo en effekt, og det har jeg snakket om rundt utvelgelsen av mennesker, så LO var drevet av industri,
Og nå er det drevet av... Tilkarringsindustri. Nei, men de er drevet av de som ikke er i frontfag, og som ikke er i industrien. Du har NHO, som er ledet av industrimennesker. Nå er det ledet av en journalist. Og du har politiske partier, hvor på en måte grunnleggende forståelse og...
for hvordan samfunnet utenom politikken fungerer, er ganske lav. Det er få som har erfaring. Så dette er jo et strukturelt problem, og som er et ekte problem. Og det kommer til å kreve frisk blod, og så er det jo noen yngre som kommer, ikke sant? Og det er ikke så mange, og de er unge, og så videre. Så det blir veldig spennende hvordan det spiller seg ut. Men
Men så har du jo, interessant nok, så er det jo sånn at du har en person som Ola Borten Moe, Trond Giske. De er ikke så langt unna denne måten å tenke på Norge på. De er ganske nærme. Og så er de satt på sidelinjen. Og det er jo også et symptom, ikke sant, av forskjellige grunner og litt sånne uheldige situasjoner og sånn. Så det blir veldig interessant hvordan det er spillskjøtt. Fordi...
Det er klart når du må begynne å løke 20 grand for å få velgere, så da er det ikke så mye igjen, ikke sant? Å nei. Jeg mener det er, vi skal ikke gå inn på den linja og den ranten der, men ja, jeg skjønner hva du mener. Nei, det er, jeg vil bare oppfordre alle som har hørt på og synes dette var interessant, i og med at du snart har hørt på tre timer her, så regner vi at det var det. Sjekk ut boka. Skal være ute nå, landet som ble forrikt, Martin B. Kolte.
Her er det åpen dør, og du må gjerne komme tilbake når det måtte passe, og så diskuterer vi masse andre ting som vi kunne hatt på lista her, men nå har vi konsentrert oss veldig rundt dette her. Jeg synes det var jævlig interessant, og det har jeg fått lest av boka. Dritbra, så jeg oppfordrer alle til å sjekke den ut. Og så skal du på et helsikes presseløp nå, så det blir jo en helt rå lansering det her. Det blir kjempespennende, og så har jeg hatt...
Game plan. Så nå kommer jo dette etter at forhåpentligvis en god del har lest julen, så det er jo 4000 eller sånn som har lest gjennom julen, som er i norsk kontekst kjempebra, så tusen takk til alle som har vært interessert. Og det er land og strand rundt, ass. På hver knaus i landet så er det ambassadører, så håper jeg
Har og hatt en god opplevelse, og så blir det kjempespennende hvordan dette spiller seg ut. Jeg synes det er helt rå tid. Jeg kan aldri huske at det var så mye energi rundt et valg så lenge forkant som nå. Jeg vet ikke, jeg er jo litt mer politisk interessert enn jeg var før, så kanskje det har noe med det å gjøre, men jeg vet ikke. Men det virker som om kultur, kjendiser, den type ting er litt sånn...
mye mer interessant, folk er jævlig mye mer interessant i norsk politikk, lederskapet, energi, kjernekraft, økonomi, sløsing, og hvordan Norge drives. Enorm interesse rundt det her. Det er deilig, ikke sant? Og så er det som skjer, er at
Ting går dårlig, og da kryper vi ned på Maslow's pyramide, og begynner igjen å bry oss om det som er fundamentet. Det er det som skjer. Og da er vi ferdige med en del av surret på toppen, selvrealisering på en måte, for det har vi ikke råd til. Det er back to basics. Ja.
Så det er kjempegøy, ikke sant? Og det var, jeg så her om dagen, hva var det han sa? Det var DJ Nordpol. Så det er alle mulige steder i samfunnet som viser folkengasjementen på forskjellige måter, så det er kjempeartig.
Jeg må si strålende, takk for besøket. Håper vi kan prate igjen senere, så lykke til med bokslipet og alle andre podcaster og ting du skal gjøre. Så takk for besøket, og takk for praten. Hjertelig takk. Tusen takk for at du har hørt på denne episoden av Wolfgang V. En Køtt, som alltid er sponset av Comfyballs, verdens mest komfortable bokseshorts, og de holder jo til ute i min egen kommune her i Bærum kommune, synes jeg er veldig hyggelig, med sånn kortreist
samarbeid med vår egen bokserprodusent Comfy Balls, som da ikke springer ut av en idrettsetøver som skal gå sol og så har et forretningseventyr og skal selge boksershorts. Dette her er et utgangspunkt til at vi ville lage en boksershorts som var helt unik og tok vare på ballene på en helt ny måte som de andre boksershortsene ikke gjorde. Så det er et bittelite norskt industrieventyr her med Comfy Balls.
som er veldig glad for at det sponser den podcasten her, og du kan selvfølgelig gå inn på comfiballs.no, og så skriver du Wolfgang15, så får du da en hyggelig liten rabatt på boksershortset dine, hvis du da går inn på comfiballs.no og skriver Wolfgang15.
Wolfgang Wee Uncut #757 Kjetil Bøhn | Sykemeldinger, Havvind, Sløseri: Hva er det Norge driver med?
Wolfgang Wee Uncut #757 - Kjetil Bøhn (er utdannet ved Handelshøyskolen i Bergen. Han jobbet på slutten av 90-tallet som journalist i Kapital og har siden drevet som serie-grunder.
0:00...