‹ Tilbake til podkaster ‹ Helsetipspodden

10/13/2024

76. TRAUMER. Er det mulig å bli fri fra traumer? Helhetlig tilnærming, utviklingstraumer, kroppslig uttrykk og hvordan vi kan forløse traumer. Gjest: Anneli Mjøen

Anneli Mjøen, en traumeterapeut, snakker med Annette om traumer, særlig utviklingstraumer som begynner allerede i mors liv. De diskuterer hvordan disse traumene påvirker nervesystemet, og hvordan vi kan forløse dem. Anneli deler sine erfaringer med NARM-metoden, som fokuserer på å regulere nervesystemet og identitet, og hun understreker viktigheten av å være ærlig med seg selv og andre, spesielt i forhold til barn. De går gjennom ulike teknikker for å regulere nervesystemet, som vagus-stimulering, pust, bevegelse og kroppslig bevissthet, og Anneli deler sine tanker om hvordan vi kan bli «traumefri» ved å jobbe med vår indre autentiske voksne. Hun oppfordrer til å finne små «mikro-hacks» som kan hjelpe oss å regulere nervesystemet vårt gjennom dagen.

05:12

Taleren reflekterer over hvordan tidlige utviklingstraumer fra mors liv påvirker identitet og helse gjennom hele livet.

07:36

En mors emosjonelle tilstand under svangerskapet påvirker barnet dypt, både hjernens utvikling og identitet.

22:52

Voksne må regulere sine egne følelser for å hjelpe barna med å utvikle sunne følelsesmessige ferdigheter.

33:37

Talerens opplevelser med kropp, traumer og frihet i en kunstnerfamilie fremhever viktigheten av å forstå og håndtere indre utfordringer.

39:22

Talen utforsker hvordan forståelse og regulering av nervesystemet kan bryte generasjonstransmisjon av traumer for både foreldre og barn.

Transkript

Nevnt i episoden

Flexbeam

Et merke for rødlysterapi som Annette er ambassadør for.

Recharge Health

Selskapet som produserer Flexbeam.

NARM

Neuroaffektiv relasjonell metode for å jobbe med traumer.

TRE

En teknikk for å redusere spenninger og traumer i kroppen.

Oslo Krisesenter

Et krisesenter hvor Anneli jobbet som miljøterapaut.

KK

Et magasin hvor Anneli jobbet som frilansjournalist.

Yoga for familien

En bok skrevet av Anneli Mjøen.

Traumefri

En bok skrevet av Anneli Mjøen om å forløse traumer.

PTSD

Posttraumatisk stresslidelse.

Gabor Maté

En lege og forfatter som fokuserer på traumer og barndomsopplevelser.

Bessel van der Kolk

En psykiater som har skrevet mye om traumer.

Frans Ruppert

En forfatter som har skrevet om traumer og psykologiske mønstre.

Lawrence Heller

Utvikleren av NARM-metoden.

Peter Levine

En psykoterapeut som har utviklet Somatic Experiencing.

ACE-study

Adverse Childhood Experiences-studie som undersøker vanskelige barndomsopplevelser.

Kraniosakralterapi

En terapeutisk metode for å lindre spenninger i kroppen.

Rosen

En terapeutisk metode som fokuserer på kroppsbevissthet og berøring.

Neurofleksologi

En terapeutisk metode som bruker refleksologi for å stimulere nervesystemet.

Somatisk utforskning

En terapeutisk metode for å forløse traumer gjennom kroppsbevissthet.

SE

Somatic Experiencing, en terapeutisk metode for å forløse traumer.

Qigong

En kinesisk bevegelses- og pusteteknikk.

Stephen Porges

En forsker som har utviklet teorien om det polyvagale nervesystemet.

Dopamin Nation

En bok om dopaminavhengighet i samfunnet.

Anne Kim Bins

En forfatter som har skrevet om dopamin og avhengighet.

Fintom

En forfatter som har skrevet om dopamin og avhengighet.

Atika

En yogalærer som bruker begrepet «babymunn».

Tyri Troll

En person på sosiale medier som snakker om «ramping» som en måte å forløse traumer på.

Vegard Dagblad

En avis som har krigsbilder på forsiden.

Ojai-pust

En pusteteknikk som stimulerer vagusnerven.

Deltakere

Host

Annette

Guest

Anneli Mjøen

Sponsorer

Flexbeam

Lignende

Laster

Hei, Annette her. Før jeg går i gang med ukens episode vil jeg dele at jeg er stolt ambassadør for Flexbeam fra Recharge Health. Flexbeam er bærbar, konsentrert rødlysterapi som utnytter den naturlige kraften i rødt og nærinforrødt lys. Nøkkelmekanismen til nærinforrødt lys er at den gir mitokondrene i cellene mer energi, slik at det kan øke ATP-produksjonen som er cellenes energivaluta.

Kan brukes for eksempel for økt energinivå, smertelindring, demping og betennelse, raskere legning for skader, raskere restitusjon etter trening, for bedre immunrespons, bedre søvnkvalitet, regulert hormonbalanse og mental velvære. Du får rabatt på Flexbeam med koden HELSTIPSPODEN.

Jeg har også gleden av å dele at 17. november blir det arrangert helsetipspoddens aller første live podcast. Det skjer på Sola Strandhotell utenfor Stavanger. Gjesten er lege og mindfulnesslærer Ragnhild Skarer-Juhl. Og temaet er nervesystemet, toleransevinduet og motstandskraft. Det blir tid for mingling, besøk på stand hos våre gode samarbeidspartnere.

Tid for spørsmål og muligheter for å vinne flotte premier. Mer informasjon finner du i episodeteksten. Hei og velkommen til helstipspodden. Denne podcasten er for deg som søker kunnskap om hva du kan gjøre for å leve et friskere liv med mer livsglede. Episodens gjest er Annelie Mjøen. Annelie er uddannelse fra Norsk Akademi for naturmedisin og er hudterapeut.

Hun har gått på kurs nesten hele livet, og jeg kan nevne terapeutisk dans, høstefrihjørnekurs, bioenergetiske øvelser, kunst- og uttrykksterapi og psykodrama. Og hun har også utdannelse i nærm og TRE. Hun gikk ett år på folkehøyskole med voksne, helse, helhet og selvutvikling. Kunst- og uttrykksterapi og psykodrama var ukendelig undervisnings- og gruppearbeid. Det var yoga og meditasjon, og hver uke kom det nye lærereholdkurs.

Det året forandret livet hennes, hun har lært utrolig mye. Annelie har jobbet på Oslo Krisesenter som miljøterapaut, undervist også beboerne i traumasensitive bevegelser og øvelser. I tillegg har hun jobbet 12 år som frilansjournalist, blant annet i KK.

Ikke nok med det. Annelie og yogalærer har tatt utallige utdannelser og kurser og skapt yogalærerudanser og yogaterapi som har gitt navnet holistisk yogaterapi. Hun er den første i Norge som underviser dette, som også kalles traumasensitiv yogaøvelsemetode.

Dette er en kvinne som helt tydelig stadig søker kunnskap og vil lære mer. Og det kjenner vi godt igjen i. Annelie forfatter av boka Yoga for familien og har akkurat ditt ut boka Traumefri, 8 kraftfulle steg for å ta tilbake vitalitet og øke tryggheten i nervesystemet ditt. Episoden skal handle om traumer.

I Norges første befolkningsstudie på PTSD fra 2017 avdekker de at 55 000 nordmenn sliter etter traumatiske opplevelser. Med vanlig statistisk tallbehandling har forskerne omgjort svarene til totalt tall for befolkningen.

Disse viser at ca. 72.360 voksne nordmenn hvert år utsettes for situasjoner som kan gi traumer, og at nær 2.500 nye tilfeller av PTSD oppstår i befolkningen hvert år. I denne episoden skal vi gå inn på hva traumer er, hvordan de kommer til uttrykk i kroppen, hvor det setter seg, hva det betyr, og hvordan vi kan løse ut kroppsflikke traumer.

Hjertelig velkommen, Anneli. Det var så rart, tusen takk. Det var så rart å høre alt det jeg leste tilbake til meg. Ja, det er ofte det, for det er plutselig, oi, har jeg gjort så mye, og kan jeg ikke så mye, hva har jeg holdt på med disse årene?

Ja, og så kjente jeg også litt på at hadde jeg tenkt at du skulle lese det opp, så hadde jeg kanskje skrevet det litt annerledes. Men det gjør ingenting. Jeg kan godt eie det, det er flott. Ja, det synes jeg er viktig, og du kan være stolt av. Og det får meg litt til å lure, for da er du en tidlig. Hva har gjort at du har blitt en kjerrig på dette her med

prøve å forstå hva som skjer, hvorfor skjer det. Har du vært sånn alltid? Ja, jeg vokste... Når man skriver en sakprosa-bok om traumer, så skal jo den tangere egne opplevelser. Og jeg har delt på en måte mye om opplevelsene jeg hadde, og så har jeg latt være å dele om hvem som gjorde hva

Og det har jeg lyst til å fortsette å holde for meg selv, fordi jeg respekterer noe som er personlig og noe som er privat. Men jeg har vokst opp med mye traumer, som også satt seg mye fysisk i kroppen. Så jeg vil jo si at jeg nesten var et litt sånn sykelig barn. Jeg hadde veldig mye luftveisproblemer og...

Astma og eksema ved hele kroppen. Jeg hadde mange lungebetennelser. Jeg husker på en måte et aktivt liv, men også et liv med mye sykdom. Jeg er i dag helt overbevist om at alt det handlet om mine utviklingstraumer. Jeg kan jo begynne med å si at jeg vokste opp i en leilighet på Frogner, hvor jeg hadde to barn.

ungdommer til foreldre som festet og røy, røkte. Jeg var i samme rom, men jeg tror jeg lå med en forheng mellom. I min terapeutiske forståelse, når jeg jobber med det vi kaller utviklingstraumer i Narm, så kan vi godt jobbe helt i fosterstadiet.

og det første leveåret det som skjer de første seks månedene er veldig forskjellig fra det som skjer senere, kanskje når det er to års alder så skjer det ting og så er alle disse alderstrinnene ulike og ulike traumer oppstår i ulike alderstrinn og den terapeutiske tilnærmingen er faktisk forskjellig vi kan ikke jobbe likt med et spebarnstraume som vi jobber med

Det finnes jo mange andre metoder, men sånn som jeg jobber terapeutisk, så jobber jeg veldig forskjellig med i forhold til når disse utviklingstraumene har oppstått. Hvis jeg skal ta det litt tilbake til meg, så har jeg jo jobbet med å visualisere og kommunisere med, og jeg har forsket i hvordan det kan ha vært for meg å ha ligget inni

Den kroppen, hvis du skjønner det, er den eneste måten å forstå det på. Hvis du har en mor som er veldig avbalansert, glad, trygg, rolig, harmonisk, har masse kontakt med sitt eget hjerte, og føler følelsene når de kommer, så bad jo fostret i den kokteilen.

Hvis man da har det motsatte av det, eller noe midt i mellom, kanskje en som er ganske avstengt fra sine egne følelser, sitt eget hjerte, som har traumer, som er ubearbeidet, som kan kjenne på stress og uro i ulike grader, så bader postre i det. Og vi vet jo hvordan dette påvirker utviklingen av hjernen vår, av følelseslivet vårt og nervesystemet vårt. Så...

Når fosteret er i mors mage, og hvordan mor har det, vil det påvirke videre liv fra det barnet? 100%. Noen synes det er veldig vanskelig å forestille seg, eller det kan til og med være vanskelig å skjønne hvordan mor kan ha vært. Men det er fullt mulig ved å

Det er mange forskjellige teknikker. Du vet, jeg har jo skrevet en hel bok om dette her, og jeg deler nesten alt i den boken. Ikke sant, absolutt alt, fordi jeg har latt være å dele de tingene som blir for komplisert i en terapeutisk situasjon til at det er nyttig å dele, hvis du skjønner. Men jeg har virkelig for første gang i mitt liv selvfølgelig, og jeg tror ikke, jeg har ikke kommet, det er sikkert noen ute i verden, men jeg har ikke kommet over noen som har

jeg har gjort akkurat dette her, og det finnes helt sikkert, jeg bare vet ikke om det. Så jeg har virkelig forsøkt å dele metoder for å forstå, for eksempel, hvordan kan jeg faktisk ha hatt det i mors liv. Hva er traume da? For ofte så tenker vi jo at kanskje traume, da har vi vært i en, vi har opplevd overgrep, eller en stor ulykke, noe som typisk gir et sjokk,

Men trenger det å være det? For nå beskriver du et type traume som vi kaller sjokktraume. Det kan selvfølgelig være mange sjokktraumer, men det kan være mer innrammede hendelser. Det er jo det vi kanskje tenkte var traumer før, og det er det vi ofte har snakket om i forbindelse med posttraumatisk stress.

Men utviklingstraumer favner om alt det som jeg begynte å skrape innå. Å nevne at utviklingstraumer kan faktisk begynne i mors liv. Fordi hvordan vi opplever oss selv når vi ligger i magen. La oss si at mor ikke har noen kontakt med barn i det hele tatt. Jeg bruker masse tid på å snakke om fosterstadiet. Men det er det som er mest uklart hos folk.

Det har så enorm betydning for utviklingen av hjernen, for eksempel. La oss si at mor har veldig lite kontakt med barnet, så betyr det at barnet kjenner på ensomhet allerede der. Da er du inne i en beholder, men det er ingen kontakt. Det betyr masse for hjernens utvikling. Og hvordan man, rett og slett, den koktelen man bader i, og så kan det være mange andre ting også. Utviklingstraumer er ...

Etter min mening på en måte kan være, jeg skal være ydmyk og si at det kan være mye mer, det kan være veldig alvorlig fordi det påvirker identiteten vår.

Så hvordan vi opplever oss selv har veldig mye med hvordan vi har det å gjøre. Så mange går jo rundt og, det er så utrolig mange, som du nevnte også, når vi snakket litt om det i stad. Folk kommer inn og sier for eksempel, jeg har hatt en kjempefin barndom, eller jeg har hatt det bra, eller jeg vet ikke hvorfor jeg føler det så naturlig nok. Og det er klart at alle de årene hvor vi ikke husker,

er de mest viktige og alvorlige årene, for det er der alt starter, og det er der alt dannes, og det er der identiteten vår dannes. Så hvis vi har det perspektivet når vi ser på traumer, så har vi jo antageligvis nesten alle utviklingstraumer, og det kan bli ganske alvorlig med ting som på en måte kan defineres som småtta.

altså ensomhet er ingen liten ting det er en enorm ting og som sagt mors tilstand, hvordan det påvirker fosterets identitet, ingen liten ting som sagt det er utviklingen av hele nervesystemet og alt, ikke sant? og det vinduet som eksisterer det første leveåret er en kjempe stor ting men jeg har jo sett det i forskning at de første to leveårene påverker seg noe enormt

i forhold til nervesystemet resten av livet og så er jeg undret meg sånn i det der med om det er så rart at det skal påverke oss mye, men husker jo ikke de to forståelige våre gang der før så er det vanskelig å forstå det, men med de metodene som jeg deler i denne boken og i NARM

Hva er NARM? Når du forteller det, for det er utkjent, vil jeg tro. NARM står for, alt er bokstaver i dag, gutter. NARM står for neuroaffektiv. Du er jo veldig opptatt av nervesystemet, så det er jo hele nervesystemet, ikke sant? Og det affektive, det emosjonelt opplevde, ikke sant? Hele det feltet der. Og så er det det relasjonelle.

Også bare metode, sånn neuroaffektiv relasjonell metode. Det betyr at vi jobber veldig mye med organisering, hvordan vi opplever virkeligheten, hvordan vi opplever oss selv, hvordan vi hjernen vår og bevisstheten vår organiserer det vi erfarer, for eksempel. Du kan tenke deg at hvis vi har mange tidlige erfaringer, så kan det være veldig mye vanskeligere å skille ting fra hverandre. Det er bare en greie. Det er bare en...

Man er jo egentlig bare et nervesystem nesten, og bare følelser og sanser. Så hvis det skjer tidlig, så vil det påvirke hele identiteten vår, og det blir fryktelig vanskelig å vite hva som er hva. Mens hvis man har hatt en veldig bra base, og så erfarer man en vanskelig og kanskje veldig alvorlig ting når man er mye eldre, så kan man i mye større grad isolere den hendelsen og bearbeide den på en enklere måte.

Så identitet er veldig viktig, og vi har metoder for å jobbe med utviklingstraumene og det aldersgrinne som de oppstod. Og de må behandles ulikt. Det er noe av det jeg synes er mest unikt med Narm, at Narm har en forståelse og en innsikt i hvordan man jobber med disse aller tydeligste traumene og utviklingen.

Så hvis man hadde det kjempefint, da sier man at man hadde to foreldre som var sammen, alt var lykkelig og bra og harmonisk og fint, og så kom det en eller annen brutalskyldsmiss eller noe når man var fem år, så påvirker det identiteten og mønstren og alt på en annen måte enn hvis man hadde det tidlig. Hvorfor påverker det oss da? Som sagt, hvis...

Vi blir født inn i en kropp, eller hvis vi ligger i fosterstadiet til en kropp som har veldig lite kontakt, som er mye stresset, hvis vi har, kan vi prøve å forestille oss at vi faktisk ligger og bader i en beholder som er helt uregulert, for eksempel, eller er helt avstengt, nedstengt, kald, kjølig. Så er det jo det hele bevisstheten vår ...

Da er det utgangspunktet vi har. Hvis du skjønner, så kan man jo se for seg at dette lille barnet kommer ut og får det annerledes på utsiden. Hvis mor ikke klarer å ha kontakt med barnet mens det ligger i magen, men så klarer hun faktisk å ha kontakt når barnet kommer ut, så vil jo det selvfølgelig reparere noe, selv om det vil være et dårligere utgangspunkt. Og så går det slag i slag. Men veldig ofte når vi har tidlige traumer, så vil det ta med seg traumene videre.

Fordi det er jo basen som resten av utviklingen er basert på. Så responsen vi har senere er basert på de tidlige opplevelsene, eller erfaringene. Og det er, det her er det som er så vanskelig for andre å forstå, ikke sant? At jo tidligere traumer, jo alvorligere blir det. Så det vi tror er borte fordi vi ikke husker det, det har en mye, mye, mye større makt over nervesystemet vårt.

Og hvordan vi opplever tilværelsen, hvordan vi opplever oss selv, hvordan vi opplever relasjoner, hvordan vi opplever samspill. Så hvis samspillet, særlig med mor, har vært redusert, så vil det påvirke alle andre relasjoner vi har. La oss si at du ikke har hatt en mor som du kan gå til, eller en far. Selvfølgelig, men mor er veldig viktig helt å begynne med. Hvis du ikke har hatt en mor eller far som du kan gå til for å regulere ditt eget nervesystem, så ...

Det er ingenting som er ferdig. Alt kan bearbeides, mener jeg. Men det er et vanskelig utgangspunkt for å ha relasjoner i det hele tatt. Fordi du har bare ikke erfart den gode reguleringen i det veiste. Så jo mer uregulert det er når du er liten, jo vanskeligere er det å gå inn i relasjoner når du blir voksen.

Da har vi jo snakket om nervesystemet i ganske mange episoder, men jeg vet at en del enda synes det er litt vanskelig å forstå. Hvordan forklarer vi nervesystemet opp mot traumer? Hvordan forklarer vi nervesystemet opp mot traumer? Jeg vet ikke helt hvilken retning vi skal gå inn i, men du som skriver om vagus for eksempel,

Ikke sant? Altså den parasympatiske, den rogivende hjernenerven og den kompleksiteten i vagus. Nå ble det veldig mye snakk om fosterstadiet her og den første tiden, men et regulert nervesystem er et regulert nervesystem. Vi må nesten prøve å skjønne det. Det er lettere å forstå det hvis vi tenker på hvordan det er når det er optimalt. Ja, for hvordan er det når det er regulert da?

Da er nervesystemet i bevegelse hele tiden, du har en hjerterytme, du vet HRV, heart rate variability, det er ikke sånn at man er rolig hele tiden, men det er litt sånn blablabla.

Det skjer litt, og så faller det til ro igjen, og man kan regulere sitt eget nervesystem, så man kan komme tilbake til hvile når man blir litt aktivert eller stresset. Og det går veldig naturlig, eller man har kunnskap om hvordan man skal gjøre det. Så noen må kanskje gjøre litt mer for å lande eller falle til ro. Mens på det tidspunktet hvor det blir veldig vanskelig å roe ned, at det blir...

en mer fryst tilstand, hvor bølgen blir veldig flat, eller det er veldig ned etter stress eller en intens hendelse, så begynner det å bli alvorlig. For noen er jo stress og uro helt almengyldige. Hvis du tar det tallet ditt med at det er 55 000 som sliter,

Med traumer er ikke det mitt perspektiv. Jeg tenker at vi har et helt samfunn, som også Gabor Mathesier, Bessie van der Kolk og mange, og Frans Ruppert. Alt vi opplever påverker oss videre i livet. Disse tallene baserer seg på de store traumene. Men alt vi opplever påverker hver enkelt av oss.

Ja, den nye måten å se traume på, dette er jo en ny psykologi. Narm er en del av den nye psykologien, som disse jeg nå nevnte, og Lawrence Heller som har utviklet Narm, og Peter Levine, og disse som går i bresjen for den nye psykologiske forståelsen. Vi har også på en måte heldigvis utviklet den posttraumatiske stressdiagnosen, som nå heter det kompleks PTSD-diagnosen.

Det er utviklingsdramer. Det er det jeg forteller om nå. At det blir mer alvorlig når vi har tidlig mangel på kontakt, mangel på regulering. At vi ikke har disse trygge, varme, nærværende voksenpersonene som kan hjelpe oss å regulere. For de små barn kan ikke regulere sitt eget nervesystem. De gjør det bare i møte med de voksne.

Det er derfor det heter «generasjonelle traumer», fordi uregulerte voksne får uregulerte barn, og så er det et helt samfunn av utviklingsforstyrrelser. Når man begynner å ta det inn, det er sjokkerende. Når jeg tar inn hvert eneste segment ...

Når vi tar inn at en av fem kvinner opplever grensovertredende adferd, uønsket grensovertredende adferd, vold, seksuelle overgrep, det er en av fem, det er ett område.

Når vi begynner å snakke om hvor mange barn som har foreldre som ikke har vært nysgjerrig på dem, som ikke har spurt hvordan de har det, som har sittet alene på rommene sitt hele oppveksten og prøvd å deale med følelser. Gå på rommet ditt! Hvordan er det du oppfører deg? Gå på rommet ditt! Da sitter barnet alene og skal forsøke å regulere seg selv. Det er umulig. Og så er det jo litt ironisk, fordi den vokter

Hvis ikke den voksne greier å regulere sine egne følelser, så krever de likevel at barnet skal regulere seg selv. Når den voksne blir sint og sender barnet på rommet fordi det er sint, så er det jo absurd. Fordi det er jo barn som skal få hjelp til å regulere nervesystemet sitt. De voksne sitt ansvar er å regulere sitt eget nervesystem. Så hvis han egentlig aldri har lært det, så er det jo...

Nesten sikkert har en del mulige oppgaver å hjelpe barnet til å gjøre det. Sånn som jeg tolker det litt hen, da er jo at nervesystemet kommer helt sånn som et rent blad, eller en ren bok, en kvit bok. Ikke noe form av det hele tatt, men fra forstående og videre i livet, så settes det preg på utenfor hva man opplever.

Ja, og det er morsomt at du sier rent blad, fordi de som er mest skadet, de som er virkelig skadet i mors liv, det skal faktisk ikke så veldig mye til. Da spør jeg av og til, hvordan ser du for deg? Går det an å se for deg at du kommer fra et bra sted? Noen ganger må vi bare bruke fantasien, fordi det er ikke noe god følelse å tenke på den beholderen man har ligget i, hvis du skjønner.

Men ja, la oss tenke oss det. At vi helt hypotetisk kommer med et selvfølgelig...

Det er ikke så enkelt, for det er jo noen generasjonelle greier her også. Ja, for det var det jeg tenkte nå, for akkurat nå når jeg sitter og skriver boka, så har jeg lest om franske nasjonelle traumer, at vi også erver det fra generasjonene før oss, sånn at akkurat når jeg sa det, så sa jeg at dette er jo helt feil, for det er mer komplekst enn det. Så vi kommer også med avtrykk fra de som har levd før oss, og nå begynner det å bli ganske komplekst.

Alt ved traumer er kompleks. Det som er så nydelig ved dette her, så ikke folk blir helt sånn disheartet når jeg sitter og snakker nå, er at det er faktisk veldig mange effektive måter å jobbe med traumer på. Vi trenger ikke, det må vi ta etterpå, vi trenger ikke å sitte og snakke om det vanskelige. Jeg mener ikke at vi ikke bruker ord, og vi bruker veldig mange ting, men historien vår og opplevelsene våre er på en måte bare inngangen til det vi skal gjøre med det.

Jeg er ikke så opptatt av at vi skal sitte og snakke om det vanskelige, men at vi bruker historien som inngangen til de terapeutiske metodene

Jeg har jo blant annet nevnt din metode i boken min. Jeg tror jeg bare nevnte kraniosakralterapi. Det var et eksempel. Kanskje jeg nevnte Rosen også, men kraniosakralterapi og neurofleksologi. Neurorefleksologi, ja det er tungt. Refleksologi, det var nesten refleksologi. Jeg har jo til og med prøvd.

Jeg har gått flere ganger til det, og synes det var veldig fint. Derfor nevnte jeg det. Jeg tror vi er litt på samme... Det ene er de terapeutiske metodene. De er ganske mangefacetterte og komplekse og veldig individuelle. Hver klient er på en måte en hel egen film og historie. Det er sånn...

sårbart, men også så utrolig nydelig å finne de inngangene og rekkefølgene og tempoet. Det er helt nydelig, og når man treffer det, så skjer det noe i hver eneste time, sånn som jeg tror at du opplever også, at det skjer, det er på en måte noe som kommer på plass. Og jeg synes at hvis man må gå, gå, gå i terapi, så kan det hende at det er riktig å prøve noe annet. Ikke sant? At man

Det skal ikke være nødvendig. Det er ikke nødvendig å bli retraumatisert i terapi heller. Det skal føles som noe som heles, som en ressurs også. Selv om man selvfølgelig kan kjenne på vanskelige ting. Ja, og så kjenner jeg jo at pasienter som jeg også har gitt syv år i samtale-terapi og egentlig

Å telle at de opprettholder traume mer enn de kommer videre. Sånn at det som jeg synes er viktig, det er jo at det finnes mange måter å tilnærme seg dette på. Og det er viktig å tenke helhetlig og holistisk. Og da kommer vi litt inn på det der med

En ting er minnene som jeg husker som historier i hodet, men hvordan det settes kroppslig. Du har fortalt i din oppvekst med masse forskjellige symptomer og sykdom, og når han begynte å grave litt i dette, så sa han at det er litt mening at dette oppstod på bakgrunn av hvordan han hadde det.

Akkurat det trenger man ofte litt hjelp til, å sortere og forstå den biten. Da har vi forskjellige metoder vi kan bruke for å forstå det. Det ene er jo sånn som du nevner nå, som jeg kaller somatisk utforskning. Det er jo en egen utdannelse som heter SE, og den har jeg ikke tatt, men Lawrence Heller som utviklet Narm, han var en av hovedlærerne på SE-utdannelsen.

Så det er på en måte bakt inn i en arm. Og så setter jeg mitt preg på det, og har forsket og forsket på hva som virker. Jeg er jo veldig på for å finne de mest effektive metodene. Så det som virker i terapi, det er det jeg beholder, og så får jeg testet det på nytt og på nytt og på nytt, og ser at det virker så bra, da beholder jeg det. Det virket ikke så bra, da tar jeg bort det. Jeg virkelig utforsker hver eneste time.

så nå har jeg på en måte noe jeg sitter igjen med som er veldig effektivt som er og det er selvfølgelig mye mer å si om det jeg nyanserer det selvfølgelig mye mer i boken men når vi er til stede med noe kroppslig la oss si at jeg ser at klienten min kommer i affekt det kommer opp noen følelser eller noe uro eller et eller annet som jeg ser hvis det blir mye så avbryter jeg og gjør regulerende øvelser

Det er også sånn man gjør i esse og i arm selvfølgelig. Masse forskjellige. Man kan se seg rolig rundt, se ut i horisonten, tappe på kroppen, jorde ned i føtten. Det er forskjellige metoder vi bruker. Hvordan vi bruker blikk er veldig viktig. Dette er felles metoder som vi har for å styrke klienten tilbake til her og nå.

Men vanligvis stopper jeg det veldig tidlig. Jeg stopper det før det har gått så langt. Men en gang jeg ser at det skjer noen ting, så sier jeg kanskje, hvis vi tar en liten pause nå, hva legger du merke til? Hva fornemmer du? Hva opplever du nå? Veldig åpent spørsmål. Jeg sier ikke sånn, hva kjenner du i brystkassen nå? Hva kjenner du i magen? Det er veldig inviterende og åpent, fordi vi skal ikke lede det, ikke sant?

Og da noen sier jeg kjenner ingenting, ikke sant? Og da kan det hende at jeg for eksempel begynner med føttene, og så jeg må på en måte hjelpe dem til mer kontakt med kroppen, og når de får mer kontakt med det som skjer i et eller annet sted, så

Det kommer ofte følelser, nyanser og fornemmelser. Men veldig ofte sier de: "Jeg kjenner på uro." "Hvor har du kjent på det?" "Her og der." "Hva er det som trekker mest på oppmerksomheten?" "Jeg kjenner noe her i magen." "Spør jeg om det er ok å utforske det litt videre?"

Forskjellen på å snakke om noe vanskelig, og fylle på med ord, bilder, filmer. Når vi forteller om noe, så ser vi det for oss. Vi gjenopplever det, vi husker hvordan det var. Da får vi faktisk en gjenopplevelse i nervosystemet vårt. Det kan være ganske dramatisk. Utrolig mange forteller at de har sittet i terapi og snakket om det vanskelige.

Og så har de vært helt i frys. De har bare vært helt iskalle. De kjenner ingenting i kroppen. For her oppe kan folk prate om de utroligste ting, og så er de basically i frys. Eller de har på en måte ingen kontakt med hva som egentlig skjer. Og det her er jo det jeg kaller re-traumatisering. For det er det som skjer. Vi går i frys, vi går i nesten et lite sjokk, eller vi gjenopplever det vanskelige.

Ja, for det å bli tvungen inn til å prate om det du som en norm har bare lyst til å glemme, og det oppleves gjerne utrykt av, så blir det jo ubehagelig. Det er en gjenopplevelse, ikke sant? Har du et traume, har du opplevd noe vanskelig, så jeg skal ikke si at ikke det kognitive har, altså vi norm er også en stor, fantastisk kognitiv modell, som sagt.

Den unike forståelse av traumer og hvilket alderssinn de forskjellige utvikler seg på, og hvordan man skal nærme seg det terapeutisk. Ord brukes veldig bevisst. Det jeg mener er at samtaler som snakker om det vanskelige for å forstå her oppe, betyr ikke at det blir en integrert forståelse, og det trenger ikke å løse ut traume.

Noen kan kanskje snakke om noe vanskelig, og så sier de at det var godt, eller så får man en form for forståelse, kanskje man blir validert. Men det er veldig begrenset. Det kan være begrenset hvor mye det faktisk endrer trauma i den helhetlige beholderen vi er. Jeg synes det er så viktig å få en forståelse for at ting setter seg i kroppen.

Vi er jo også mye i hovedet, og det ser jeg ofte når folk kommer til behandling hos meg også. Hvis de har for eksempel pusteproblematikk, strever med å få pusten rolig og dyp, så tenker jeg ofte når det setter seg i brystet, så kan det være at det er noe som treffer de hardt, eller det er vanskelig å puste for livet blir for mye.

Har han bekkenproblematikk, så ser jeg ofte at det er noe med nærrelasjoner å gjøre, eller at det er noe som skjedde litt tidlig i barndom. Setter seg i skjeve, så kan det være for den bitet hendene sammen og ikke få stå opp for seg selv og sette grenser og gi beskjed og så videre. For meg sier det som mening. Samtidig har jeg aldri lært om det før.

hadde vi bare visst om det fremfor yngre å ha en forståelse gjenkjenne det og også få metoder for å løse litt av den stagnerte energien i kroppen da jeg tror faktisk det var min inngang til alt dette her fordi jeg hadde så mye jeg var kjempemørkere det hadde masse masse traumer veldig tidlig og

Jeg vet faktisk ikke når jeg begynte å bevege meg, og jeg aner ikke hvorfor. Det er noen som har spurt hvordan du kunne drive med yoga når du var på 70-tallet. Jeg har ikke peiling, men jeg husker det best fra min barndom. Jeg husker faktisk fra før det også, men mer sporadiske hendelser, mer raumehendelser. Men jeg husker det svære huset vi bodde i med svære tregulv, og jeg som da

Ligger på gulvet, eller beveger meg. Og jeg har holdt på og holdt på med yoga, med pust, til og med sånn avansert pust. Jeg husker at jeg drev masse med noe som heter Nauli, som er egentlig en sånn kjempeavansert del av yogaen, hvor man beveger magen i sånne bølger og ruller, og holder pusten, med den asma-greia mi. Det er helt åpenbart at jeg ...

Jeg dedikerte mye av livet mitt til å utforske kroppen min og frigjøre smerte, spenninger, pusteproblemer. Jeg drev egentlig å reparerte meg selv hele tiden. Så du hadde noe intuitivt, instinktivt tilgang på dette da, som vi nok måtte gjerne forstå mer intellektuelt nå fordi vi har fått kunnskap, men

Og så er det jo ikke alle barn som har det, så det er jo helt nydelig å høre at du gjorde det og kjente at det var godt og fortsatt og gjorde det.

Ja, og så tror jeg dette var det fineste med min oppvekst. Det var at jeg vokste opp i en kunstnerfamilie på 70-tallet, i et svært, nydelig hus med masse natur rundt. Og de la seg ikke opp i hva jeg drev med. Altså, jeg var så fri da. Noen ganger var det litt velfritt. Det var veldig lite rammer og grenser. Men det gode ved det, var at jeg ble på en måte oppmuntret til å

leve, ikke sant? Jeg løper rundt der og så det her, jeg kan egentlig ikke forestille meg en gang hvordan det kanskje kunne vært hvis det hadde vært veldig strengt i tillegg, men jeg hadde motsatt det strengt. Det var liksom wow, det var virkelig sånn og alle rundt meg, mange rundt meg levde i sånn kunstnerhjem og litt sånn som man ser på sånne filmer fra kollektiv, bestvenninnen min bodde i kollektiv

Så det var rimelig fritt, for å si det sånn. For mange måter var det også et deilig utsett, men det kunne vært veldig trygt og fint. Det var utrykt, det var noen rammer som skulle vært på plass, og tidlige traumer og alt det. Men det gode ved det, var at jeg begynte på dans når jeg var fem år, begynte jeg på ballett.

Så det at jeg også hadde en veldig tidlig inngang til bevegelse. Jeg var veldig interessert i det. Antakeligvis drev jeg og danset rundt, og så fant de på at de skulle sende meg på ballet. Så ble jeg fullstendig hekta på det. Jeg ble jo utdannet på Statens Balletthøyskole i hele oppveksten. Fortsatt egentlig bare med alt det der, yoga og det kroppslige ble et veldig...

Det har vært min styrke hele livet, at jeg alltid har utforsket gjennom kroppen, og jeg sanser ekstremt sterkt. Jeg har aldri, på tross av mye traumasymptomer og mange ting som har skjedd, sluttet å sanse i kroppen. For meg har det aldri vært noe. Jeg sier ikke at jeg har opplevd å være avstengt, men jeg merker det når jeg blir avstengt, hvis du skjønner. Det har vært mer sånn at jeg har...

nesten følt litt for mye og vært søvnløs og slitt veldig mye å regulere nervesystemet mitt men jeg har alltid følt det og jeg har alltid beveget meg og jeg har alltid forsøkt å jobbe med kroppen som også har vært min inngang inn i disse kroppsrettede metodene som yoga, yogaterapi og qigong og alt dette og dans og alt det som jeg har holdt på med i fligert mån på koppa da er det så godt og nyttig

og bevege seg opp mot dette. Hvis vi tenker på dette berømte toleransevinduet, og disse forskjellige modellene i nervesystemet, som er jo ikke akkurat sånn, men det er en veldig fin modell for å forstå disse ulike nivåene i nervesystemet,

Og vi kan på en måte bevege oss mellom disse tilstandene ganske mye også, og det er forskjell på. Ja, det er ganske komplekst, men det er en veldig fin måte å forstå det på. Og for de som ikke kjenner til toleransevinduet, så er jo det, altså innenfor toleransevinduet, der har vi det veldig enkelt sagt, veldig fint, og så er det det som får oss ut av toleransevinduet, da kan vi gå i fight, flight eller freeze. Og så er det mye mer enn det, og det kommer en episode om det, men bare litt sånn, for de som er fra pandelen, er det helt uskjent.

Absolutt, det er veldig bra du sier. Du lagde en sånn kjempefin modell på Instagram som jeg likte veldig godt. Ja, igjen må jeg ta det tilbake til utviklingstraumer, disse tidlige tingene. Det er sikkert noen som vokser opp i et miljø som er ideelt, med trygge, gode voksne som jeg sa, som er nysgjerrig på barn. Men det har på en måte ikke vært noe kultur for det. To generasjoner tilbake var jo barn

i veien, eller utstillingsdukker, eller arbeidshjelp, eller to-tre, ikke sant? Det har vært ganske tøft da, hvis du ser bakover. Jo, og vårt stopp i andre verdenskrig, bare tilbake til 1940-tallet. Ja, ja, ja. Mine besteforeldre var jo kjempetraumatiserte. Helt uvilt, ikke sant? Sånn at bare det at min mor har hele hun har jo vært på en måte det jeg kaller en fakkelbærer da, i boken min, så kaller jeg det liksom de som

begynner å bryte de her generasjonelle traumene bevisst. Bare det at jeg fikk lov å ha en mor som startet på den prosessen der, at hun ble en fakkelbær, at jeg fikk se en sånn... Lys til vei? Ja! Det er ikke noe jeg liker å kalle det, for det ble så mye lys på meg etterhvert. Alt det hun gjorde for å regulere seg selv etterhvert, det regnet selvfølgelig på meg også, på alle mulige måter. Og

Helt fra jeg var ganske liten, så kan jeg huske at hun virkelig prøvde å hjelpe meg, og lærte meg å visualisere, og gjorde øvelser med meg på kvelden, og masserte føttene mine, og ba meg om å prøve å sanse, kjenne og nyansere. Hun begynte å trene nervesystemet mitt veldig tidlig, fordi hun

var jo desperat etter en vei ut for seg selv. Så jeg tenker at det aldri er for sent i det seelsomme øyeblikket det går opp for oss at, oi, jeg kan faktisk gjøre noe for å regulere mitt eget nervesystem, og på den måten gi noe til barna mine. Jeg har til og med en klient som sier, når hun har en eller annen sånn, woof,

og noe som blir forløst i terapien, så sier hun sånn, nå føler jeg at forfedrene mine bare jubler. Det er så deilig. Er ikke det fint å tenke nesten sånn at man endrer linjene bakover, og ikke minst fremover? Neste kamera ytter oss nå, ja.

Ja, altså hver lille ting teller. Hver gang du prøver å hekke nervesystemet ditt til et bedre sted, i stedet for å bare mikrostress, mikrostress, mikrostress gjennom dagen, så det bygger seg opp. Det er jo på en måte enten en spiral som går nedover, småstress gjennom dagen, eller hvis jeg har en mikroheksen, eller hva jeg skal kalle det, som snur den andre veien,

Ja, og så er utfordringene kanskje i dag jo at nettopp folk lever i så høyt stress i bare vanlige gjøremål, så at vi ikke får de nedreguleringene sånn at man allerede kjemper stresset og det kommer en

Et eller annet traume oppå der igjen, så tenker jeg at det er naturlig at kroppen bare responderer enda mer, og kanskje mye mer enn det hadde trengt hvis man hadde et nervesystem som naturlig regulerte seg og var i bevegelse i løpet av døgnet. Alt dette prøver jeg å favne i denne boken min, som har denne perky titling «Traumefri».

Jeg synes det var så skummelt, for kan man faktisk si at man kan bli traumafri? Og det er jo ikke sånn at, å, nå har jeg lest den boken, nå er jeg traumafri. Det er jo et lite arbeid inni der. Men jeg hadde lyst til å dele verktøyene på en måte, eller disse metodene. Og da tenker jeg at det er på en måte tredelt. Jeg prøver å gjøre det enkelt å forstå utviklingstraume, for nå har vi på en måte begynt å bare grave litt i det. Jeg bruker

Ja, et eller annet. En del av boken på å forklare dette på en enkel og lettfattelig og varm og myk måte, så man ikke trenger at det skal være godt å lese det på en måte. Det skal være deilig, og man kan regulere underveis, og det skal være fint. Men jeg har også tatt med noe som jeg kaller Utviklingstraumescore, som jeg har funnet opp selv, som er en videreutvikling av ACE-study. Jeg vet ikke om du har hørt om ACE, som er

adverse childhood experience, altså det vil si vanskelige barndomsopplevelser. Den gamle der, som er det største forskningsprosjektet på traumer, så vidt jeg vet, fremdeles. De symptomene var mer den gamle modellen, hvis du skjønner. Og så har jeg tatt med alle de tingene som vi nå vet om utviklingstrainer, hva som kan være traumatiserende, sånn at man kan ta en liten sånn

huka for den og den og den og den, og det er ikke fordi at det er noe sånn veldig godt, men det gir, jeg synes på en måte, det du sa nettopp, jeg synes den største trusselen for oss, for barna våre, for hele samfunnet, er at vi ikke forstår at vi har traumer faktisk. Vi forstår ikke at vi har hatt tidlige opplevelser som har skapt et uregulert nervesystem.

Og at det vi tror er et helt vanlig liv faktisk er litt dysfunksjonelt. Jeg tror det er fryktelig mange som lever livene sine i hodet. Og i boken min så kaller jeg det falske voksne. Fordi, og jeg har vært der mange ganger selv. For eksempel så kommer datteren min hjem, eller barna våre, og er sinte på oss. Så står jeg kanskje og lager mat, og så blir jeg litt sånn ...

Når jeg står og lager mat, og så kommer du bare inn her og skjeller meg ut. Så synes jeg allerede litt synd på meg selv. Og så anerkjenner jeg ikke at jeg faktisk er trigget. Jeg er skikkelig i en trigger.

Off-rollen som skjer inni meg mens jeg står og lager mat til barnet mitt, og synes at jeg virkelig gjør alt riktig. Dette er min yngre del. Dette har vi ikke kommet til enda, men jeg bruker begrepet yngre deler om disse avtrykkene i nervesystemet som oppstår i forskjellige alderstrinn. Du får spørre mer om det hvis du vil.

Jeg er allerede hensatt til en følelse som jeg hadde mye når jeg vokste opp. For eksempel. Ikke særlig regulert lenger, men så har jeg trent masse. Jeg er jo veldig skal gjøre masse riktig. Så jeg har jo trent meg selv i å si de pedagogisk riktige tingene. Men jeg går opp i hodet, og så sier jeg de rette tingene. Men i kroppen min er det jo fullt opprør. Ja.

Hva er det barnet responderer på? Barnet responderer på det de sanser og merker i energien, for det gjør vi alle sammen, enten vi er helt avstengte eller ikke. Så er det jo forvirrende da når ordene som kommer ut taler et helt annet språk enn kroppen. Det vil jo være uttrykk. Ja, nettopp. Fordi barnet har lyst til å skrike uten å vite det kanskje.

Jeg ser deg. Barnet har lyst til å si, vær ærlig. Du er jo slett ikke regulert. Du er jo egentlig fullt opprør. Du sender ut rare, forvirrende vibber, har barnet lyst til å si. Men du sier de rette tingene. Eller du sier noe med en rar stemme. Eller man er nesten falsk, hvis du skjønner hva jeg mener. Man er oppe i hodet og gjør. Jeg tenker at det jeg har sagt, er klart det er bedre å si noe bra.

enn å bli helt uregulert og begynne å ... Men det beste er å ta den lille tiden. Hvis du ikke klarer det der og da, hvis du ikke har de verktøyene inne for å regulere deg selv, så må man ...

Ta en liten time-out, gå inn på et annet rom, riste litt, regulere litt, stimulere seg selv litt. Det er jo en del av denne prosessen. Hva man må gjøre for å komme tilbake til helt redimensjonalt regulert tilstand. Inn igjen i toleransevinduet hvis du vil bruke den modellen. Fordi før det,

så er du et eller annet. Du er i fight, eller du er i flight, eller du kan flykte ved å gå opp i hodet, du kan bli skikkelig eitrende forbanna, vet ikke hva du skal gjøre med det, du kan enten undertrykke det, eller utagere på barna, eller du går i frys, kjenner ingenting, mens hjernen oppi her er man stresset. Du skjønner det har en masse forskjellige uttrykk, alt dette som er mønstret vårt, hva vi lærte oss den gangen.

Men det funker ikke. Det blir ikke bra for deg, det blir ikke bra for barna, eller deg, eller meg, eller hun, eller han. Vi har et helt samfunn som er sånn her. Ja, og så når vi vet at vi blir påverket av andre sitt nervesystem, og alle går rundt sånn, så er det kanskje vanskeligere enn noensinne å klare å ha et godt regulerende nervesystem.

Og likevel så vil jeg tenke at på tross av skjerm, på tross av dopaminkjøret som vi nå alle ligger under for, vi starter morgenen med, mens vi er fulle av kortisol, stresshormon, da er det rett på kaffen, rett på skjermen, så vi liksom firer på fir. Det første vi gjør, og så går det egentlig slag i slag derfra. Ja.

Det skriver jo Anne Kim Bins og Fintom i sitt dopamin. Hun har jo blitt inspirert av Dopamin Nation. Det er veldig spennende å ta det inn. Hvordan vi virkelig ikke akkurat hjelper vårt eget nervesystem ut av stress. Men vi er også den første generasjonen som snakker om det her. Som deler, som lærer oss om nervesystemet. Som lærer oss om hvordan vi kan komme ut av det. Som går i terapi.

som tar dette på alvor, som i det hele tatt diskuterer hvorvidt det er noe vits i å prøve å regulere oss selv for å regulere barna våre. Så jeg er litt lei av den der diskusjonen om at «oh, gentle parenting», det er skjemme mot barna, da blir det ikke... Jeg hører stadig vekk folk som sier sånn her «ja, da blir ikke barna gode til å bite tennene sammen og bli gode arbeidere», typ. Altså, jeg blir bare sånn «hæ?».

Går det faktisk an å tenke at det er det som er oppskriften på et godt liv, å bite tennene sammen, og så sier de at barna slutter å ta seg sammen? Jeg tenker at først må vi faktisk validere hvordan barna egentlig har det, og så skal vi hjelpe dem til å bli regulerte sånn at de fungerer. Det er jo ikke sånn at vi skal lulle dem inn i rosa bomull og si at du aldri trenger å gå på skolen eller jobbe.

Nei, det er bare å sitte her. Vi skal faktisk hjelpe barna til å bli funksjonelle. Men da må vi anerkjenne at de har det sånn som de har det. Og så må vi vise dem hvordan de kan få det bedre. Jeg er så enig. Og så er det nesten sånn, endelig snakker vi om nervesystemet. Og lærer om hvordan vi skal styrke det, om vi skal klare å regulere det.

Og så skjer dette på et tidspunkt der verdensbildet bare sånn totalt annerledes, og den hele haug med trigger og som prøver og, ja, sånn som med skjermene med dopamin og den avhengigheten. Viktigere enn noen gang, samtidig enda vanskeligere, tenker jeg, på mange måter enn noen gang.

Det virker som hver generasjon har sin utfordring, men vi må skille litt mellom snør og bart bare. Det er ikke sånn at nå kommer den bortskjemte generasjonen på en måte. Det er både nå vi har muligheten til å virkelig jobbe med dette og på til en ordentlig endring,

Jeg er full av håp og full av pågangsmot, og det er derfor jeg orket å skrive den kompliserte boken. Det var veldig vanskelig. Veldig vanskelig balansegang, fordi jeg prøver å skrive både til de som ikke kan noe om traumer, de som kan masse om det, de som jobber med mennesker, de som er fagpersoner, fordi jeg mener at verktøyene og de terapeutiske metodene er det samme, ja.

Men det sagt, så er det også sånn at jeg tror at alle generasjoner har sine utfordringer, og den neste generasjonen vil ha utfordringer vi ikke aner enda, eller som vi kanskje aner litt, men det blir store endringer i samfunnet, og

Og så har det også alltid skjedd fryktelig mye i verden, men som du sa, nå får vi det rett inn. Barna får det rett inn hele tiden, ofte helt uten filter, det er bare strømme mot oss. Jeg var på butikken i går og handlet, så sto disse her Vegard Dagblad hevd nede på laveste nivå, der rett i innblikket til ungene, og der var det mye forsida med krig på. Så det er sånn...

De stervesystem trenger ikke å ta inn hva som skjer i verden. De har nok med det som skjer i sitt eget liv. Og super nytt med å fortelle om all verdens krig og snakke om å skape utrygghet for noe som ikke er relevant for dem.

Ja, det er så sant. Og når det skjer, ikke sant, og så er det jo sånn at de plukker opp veldig mye fra skjermene sine, alle som har skjerm eller sånn, som du sier, du har vel mindre barn, så de får det vel mer, altså de får det inn på andre måter da. Men det er alltid noen som snakker om det, ikke sant, jeg ser jo aldri på nyheter, men jeg får jo med meg masse nyheter hele tiden likevel. Og da trenger de voksne.

som er regulerte, eller som i hvert fall jobber med å prøve å regulere seg selv, og som ikke bare møter barnet når det snakker om noen ting, men faktisk prøver å leve seg inn i barns verden. Det prøver jeg også å beskrive, dette her med relasjonell kontakt mellom foreldre og barn, handler veldig mye om å faktisk forsøke å leve seg inn i hvordan det er å være tre år,

og hvordan det er å være fem år. Det er forskjell på tre år og fem år. Men det er vanskelig. Jeg synes det er vanskelig, for han har jo vært det selv en gang. Nå er jo jeg fire-seks år, ikke sant? Så akkurat det der synes jeg kan være krevende.

Jeg sier ikke at det er lett. Det er ingenting av dette som er superlett. Det er det ikke. Men jo mer vi forstår om det, jo bedre er det. Det er noe av det jeg synes er litt morsomt med Narm, at det har virkelig en kunnskap om de ulike utviklingstrinnene, særlig opp til seks år. Hvor mye av basen er lagt med seks-syvårsalderen, som du sikkert vet.

Og mønstrene har allerede fått lov å utvikle seg årevis, og det vi kaller overlevelsesstrategier og forskjellige mønster. Du merker sikkert at dine barn har litt forskjellige responsmønstre. For det er veldig sjelden at to barn i en familie tar nøyaktig den samme rollen. Så den ene kan være litt mer bakpå, og den andre kan være litt mer fremme på. Ja, det er ganske fascinerende hvor forskjellige de kan være.

Ja, og så har vi, ikke sant, i en familie så er det på en måte en helhet. Vi har både forskjellige personligheter og mønstre og alt dette her, men det er også plasser i familien. Det er veldig sjeldent det er fem stykker eller fire stykker i en familie hvor alle har akkurat den samme rollen. Da vil det kanskje blitt litt kaos eller blitt veldig, veldig stille. Hvis alle har den samme stille konfliktskyrollen, så blir det veldig, veldig nedlukket. Nesten litt sånn

frysaktig, jeg vil jo si at de jeg har i terapi som har vokst opp i sånne jeg nesten kunne kalt det sånne frysfaniler hvor alle bare er helt tause og ingenting konfronteres og alt er bare helt stille og alle er konfliktsky det er tom materie å jobbe med altså

Da er det et halvt år med vet ikke, uansett hva jeg spør om, så er det vet ikke, kjenner ikke, merker ikke. Man har aldri fått øvd seg på å sette ord på en eller kjenne ytter. Aldri noen som har spurt, og alle unngår alt. Det er helt ille. Men vanligvis i en familie hvor det er litt sundere dynamikk, eller hva jeg skal kalle det, så har man litt forskjellige roller da.

Jeg pleier å si at jeg har en regelrøfter og en regelbryter. Ikke sant? Og jeg synes det er så gøy å se hvordan de møter verden ulik. Og som mamma er det jo viktig at jeg møter de i de surlikheter også. Så jeg kan ikke oppføre de like heller.

Det er akkurat det man ikke skal heller. Det mest utviklende for dem er at den som er ved regel bryter på en eller annen måte, får hjelp selvfølgelig til å regulere og dempe, ikke dempe seg, for det er helt feil uttrykk, men at man finner det som roer dem ned. Hvis han eller hun får sånn og sånn, litt ...

ta inn til hvis det er lov da du skjønner hva jeg mener det er forskjellige stader på dette her hvordan man regulerer barn men at den andre som kan bli litt for flink og litt for tilpasset og sånn få hjelp til å kanskje være litt rampete og ta litt mer plass hva er det egentlig du vil ja men det skjønner jeg men hva er det du har lyst til man må liksom hjelpe den frem da ellers så tar jo den der regelbryteren helt over

Jo, det er så fint. Det er jo påverkende kvinner, det er jo det som er så fint, så du ser jo også at en har ulike roller i en familie eller i en flok. Og jeg tenker sånn evolusjonsmessig sett på det, så det er enormt viktig fordi at

Hvis alle var like, så hadde vi tenkt at vi ikke overlevde som mennesker. Vi trenger de ulike rollene, sånn at noen er mye energi, en er en oppdager, en er en som setter regler, en er en som liker å lede, noen andre liker bare å jobbe i fred og ro, og så videre. Nettopp. Og det er jo det man sier med de som er litt, for eksempel ADHD-barn, eller hva, ikke sant? Jeg sier ikke at du er det, men du skjønner hva jeg mener. At de er så gode ledere,

At de elsker å jobbe prosjektbasert, og de er ofte de som liker å jobbe for seg selv. Jeg har fortalt litt til noen av de som har gått i behandling hos meg, at hvis det her med den store energien, så får vi gatt hvis vi skulle bygge opp en ny landesby, så når de andre sliter og går og legger seg,

Så våkner du neste dag, så har disse her med ADHD bygd noe ferdig, og mest sannsynlig kom på en eller annen genial løsning underveis også, ikke sant? Nydelig. Så det er der vi ser den gode verdien i dette her, at vi skal ikke presse alle inn i en ramme. Det begynner å bli trengt for mange av oss.

Ja, og det er det her jeg brenner så innmari for, og det er jo å se hvert enkelt individ som en hel historie, en hel fortelling, og finne hva er det som ligger i skyggene? Hva er det vi er redde for å se på? Hva er det vi unngår? Hva er det som ligger under? Hvilke mønstre er det som ligger under? For eksempel, hva er det som ligger og forstyrrer

Det med kontakt eller nærvær. I NARM starter vi alltid timen. Først bruker vi litt tid på å finne ut hva er den store lengselen. Er det mer ro i nervesystemet, kontakt eller mer trygghet? Du skjønner hva jeg mener. Det kan også være hva du ønsker å gå ut av i dag. Det kan være mer akkurat i dag har jeg behov for dette. Så finner vi ut av det.

Så starter jeg alltid med å si at det vi skal se på sammen er det som står i veien for det. Da har vi plutselig flyttet det til at det de lengter etter er det som ligger bak. Så når jeg mener at det bare er noe som står i veien foran, da blir det så mye mer innrammet plutselig bare der. Så har vi også noe vi gjør for å minne dem på hvordan det de lengter etter har vært der en eller annen gang, eller vi kan huske et eller annet, eller det har vært en episode, eller ...

I det øyeblikket man husker på for eksempel en eller annen gang man har sittet på det bestemors fange, eller hadde den gode opplevelsen, så er det plutselig mulig for nervesystemet å slippe til det man ikke har fått. Den sorgen kan nesten være helt nedfrostet til man faktisk husker noe godt, gir det mening. Man trenger ressurser, man trenger å huske på det gode, og minnes hvordan det var, det man lengter etter.

så løsner noe av den der nedfryst som er vanskelig å få kontakt med. Så det som har sett seg i kroppen på bakgrunnen av det vi har med oss i nervesystemet det trenger ikke å sette så stort avtrykk egentlig da. Det går an til å gjøre noe med det. Det er akkurat det der. Ja, men veldig bra spørsmål. Jeg slutter aldri

og overraskes og undres over hvor utrolig mye forløsning man kan ha på en time. Altså når kroppen får lov å løse ut det nedfrostende fra den og den og den episoden. Kroppen faktisk ved at man er der og utforsker og sanser og fornemmer. Det er ikke alltid jeg bruker den metoden. Jeg har flere andre metoder også, men det er også veldig effektive metoder.

Det er små mirakler også. Jeg må nesten kalle det det. Det er som sånn vår utslese bare sprenger vannet gjennom, og så...

Det er ganske fascinerende. Og i mitt fag så jobber vi med stimulering i huden, og der kan vi ut ifra teorien i faget da, gå inn og finne ut hvordan å sitte ut i huden i systemet på hvor tid trauma oppstår. Altså gå rett inn i alderen, og så jobbe med det punktet. Hvordan gjør man det? Det kommer jo litt an på hvor tid jeg har opplevd, men

her er det en linje, en tidslinje som jeg kan gå inn og jobbe med. Så da kan jeg gjerne si, her har det kanskje skjedd noe i 3-4 års alderen, og hvis pasienten husker det, så blir det gjerne et nykkel og hodet på at det stemmer, og så trenger vi ikke gå inn og snakke om det en gang. Men jobbe inn i systemet, og så kan jeg få en tilbakemelding på at der skjønte jeg det slik. Og det er jo sånn,

Jeg vet ikke hvor mange ganger man har grått begge to for det. Hva er dette for noe? Hvorfor skjer det? Hvordan kan det skje? Det bekrefter teorien i faget igjen og igjen. Men kun å jobbe inn i punkter, i trygge omgivelser, uten å prate om det, så kan det, for det er en del av beskrevelsen med at du kjenner at det flytter seg fra kroppen opp i hodet.

Så minnet er da enda som en opplevelse og historie, men det store ubehaget av en smerte eller en frosten tilstand, eller uro, det forløser seg. Ja, det kan også flytte seg fra et sted i kroppen til et annet, og så kan man trekke det forskjellige steder, men det er kjempespennende.

Jeg skjønte ikke helt hvordan dere kan tidslinje, bare gjennom hudet, men det er jo kanskje spenning, ting som dere har lært. Jeg jobber jo også med yngre deler. Det kan være at noen forteller om noe som har skjedd i det og det alderskjene, og så kan det være ting man ikke vet har skjedd. Hvor jeg kan...

klare å skjønne litt av ulike årsaker når det oppstod for eksempel. Men når vi har veldig mye som er ubearbeidet i oss, så kaller jeg det på en måte at disse yngre delene ligger i skyggene i stedet for mening. Og da vil de ha veldig mye makt over livet vårt i mønstrene som vi lagde oss den gangen for å overleve det vi kaller overlevelsesstrategier, altså mønstre til slett. La oss si at du har en familie hvor det er litt strengt da.

så er det veldig stor sannsynlighet for at barna blir tvunget til å tilpasse seg, fordi det er strengt. Konsekvensen av å ikke tilpasse seg er så store. Jeg pleier å si at lydige barn blir til lydige voksne, og at det er farlig. La oss si tenårene. I tenårene er det mye større sannsynlighet for at det skjer noe galt når man har en lydig tenåring, fordi en lydig tenåring vil ikke gå inn og kjenne «Hei!»

Dette vil jeg ikke ha, eller vil ikke reise seg og gå. En lydig tenåring vil tilpasse seg og samarbeide, og det vil også barnet gjøre der ute. Jeg synes ikke det lærte seg å sette grenser for seg selv. Ja, nettopp.

Man har ikke lært seg å reise seg og gå hvis det føles feil. Man har bare lært at man skal være lydig og akseptere det voksne sier. Kanskje det er også i mange andre situasjoner. Jeg har jo hatt masse terapi med en sånn lydig barn. Det er jo helt riktig. Blir det antall som går opp etter? Det er helt fascinerende. Fremdeles er den ...

denne vurderingen av barn er så sterk. Det sitter så sterkt igjen, denne generationelle, gamle tanken om at barn må oppføre seg og si de rette tingene og hilse pent. Jeg skjønner at vi må ha noe av det, men jeg tror at vi er nødt til å snakke litt mer om å ære de barna som faktisk er ærlige. Jeg mener,

Ofte i terapi så prøver jeg å speile for eksempel hvordan det hadde vært hvis de voksne virkelig var båndærlige om seg selv. Hvis man virkelig klarer å se seg selv klart, og man hadde virkelig vært ærlig i stedet for det som er vanlig at voksne, du vet, sier en ting og gjør noe annet. Eller at vi kanskje ikke er de kjempegode rollemodellene som vi har lyst til å være alltid for barna våre.

Jeg pirker jo i sårene til mange voksne her, men jeg mener ikke at vi skal være perfekte. Det er masse rom for å være uperfekt, men jeg vil bare at vi skal være mer ærlige om det. Også med barna våre, og bare si du, nå dreit jeg meg ut. Åh, meg gud, jeg sier det til datteren min hele tiden. Jeg har null problem å si unnskyld. Jeg har virkelig lyst til å være så ærlig som overhodet mulig, og le litt av meg selv når jeg er

sier en ting og gjør noe annet eller som jeg mener, jeg kan være litt sånn dobbelt kommuniserende eller slå på meg selv reparere etterpå for vi vil alle komme til å peile da vi har med tegn på hva er feil men vi kommer til å gjøre ting vi tenker det var ikke så lurt, hverken for meg eller den andre og hvordan kan vi fikse opp i det

Det er bare å være ærlig. Det aller beste er selvfølgelig hvis vi får til å leve oss inn i barnets virkelighet, fordi barn og voksne har ikke samme virkelighet, og det er så viktig. For de som voksne tror vi veldig ofte at barn forstår det samme som oss, og det gjør de ikke. De er inne i den treåringen med en treåringsbevissthet. De er fullverdige mennesker. De er ikke små, underutviklede voksne.

De har ting som ikke vi har, men vi må validere barnet i den virkeligheten det er i. Da er jeg tilgjengelig av å si ting høyt. Veldig mange voksne har det vi ofte kaller positiv invalidering, som er at man skal på en måte trøste barnet, eller ja, ja, men nå går det jo bra, eller distrahere dem, eller ...

pynte på det, eller hvis de ikke har lyst til å gå på skolen, så skal vi si jo, jo, men er det ikke noe som er hyggelig på skolen da? Er det ikke noe fint? Vi skal på en måte prøve å gjøre det lettere for dem, og det samme gjelder når vi har en eller annen konfrontasjon, så kanskje vi prøver å pynte litt på det på et eller annet vis, men det alle barn trenger er at mor eller far prøver å leve seg inn i barnets opplevelse, og si det høyt. For eksempel sånn her,

vet du hva, nå kan jeg forestille meg at sånn og sånn og sånn, nå ble det sikkert veldig vanskelig, for nå var jeg litt kantet i stemmen, og så var mamma litt stressa, og da ble jeg litt lite følsom for hvordan du hadde det, og her satt du og hadde bare lyst til å leke, og så ble jeg irritert fordi jeg hadde sagt fra til deg fire ganger, men det tenkte ikke du på, for du var jo inne i den leken, og sånn og sånn at man liksom bruker

hvis det er tid da, bittelitt tid på å faktisk bare prøve å være på innsiden av den fireåringen eller seksåringen som skal relatere det til deg. Eller for min del, som har en snart 20-åring og en 18-åring og en 17-åring. To bondestøttere. Jeg har bare laget dette selv, så jeg er så heldig at det er en flokk. Jeg har to nydelige bondestøttere som jeg har kjent siden de var små, eller vært sammen siden de var små.

De trenger masse greier de også. Med så voksne barn må man hele tiden vise at man faktisk ikke forstår

Jeg kan bare gjette, men de har mer makt i eget liv, så der validerer jeg ikke på samme måte som jeg ville gjort med en treåring eller en sjuåring. Da kan jeg leve meg inn, og så må jeg hjelpe dem å forstå hva de selv har erfart, hvis de skjønner, og hva de opplever. Men en 18- og 20-åring er veldig veldefinert, og de har mye kraft i livet. Så der handler det mer om ...

Det handler mer om å innrømme at jeg er helt tjukk i hodet, og at jeg ikke skjønner hvordan det er å være tenåring. For det gjør jeg faktisk ikke. De tenåringene nå lever helt andre liv enn jeg. Hvis jeg skal begynne å late som jeg skjønner hvordan de har det, så mister jeg dem. Da trekker de seg bare vekk, fordi de føler seg så...

ikke validert og ikke sett og forstått, og da bare forsvinner de inn i skjermen, og så blir de der. Bare enda skjønner, nei, jeg vet ikke hvordan du har det. Jeg har aldri vært tenner i skjermen før. Ja, ikke sant? Og hvis de blir forbanna og brøler til meg og sånn, så liksom, yes! Nå, wow! Nå setter du skikk. Wow! Wow, så mye kraft du har. Kult! Og jeg skjønner at ikke jeg skjønner hva du vil nå, fordi...

du begynner å skrike da har jeg bommet det er helt sikkert, men jeg vil forstå, nå skal jeg holde helt kjeft gi meg en sjanse til vær så snill hva skjedde nå? ydmyghet ærlighet, kan ikke, skjønner ikke jeg er nysgjerrig på deg jeg har lyst til å lære, jeg bryr meg det er det man må møte tenåringen med det er ikke noe annet som fungerer

Nei, jo da. Noen tenåringer er lydige, og så virker alt til synlattende bra, men konsekvensene kan bli store, og vi kan miste kontakt med hva som egentlig foregår der ute på sosiale medier, der på den festen. Hvis du får vite hva som skjer,

da har du gjort en bra jobb hvis du virkelig får vite om de kjipe tingene og det skjer mye kjipt, kan jeg si unnskyld meg, altså jeg mener ikke å skremme foreldre, men det er god grunn til å prøve å være ja, prøve å faktisk delta i tenåringene våres liv, fordi de det skjedde før også, men du skjønner hva jeg mener hvis ikke de har tillit til oss så får vi ikke hjulpet dem heller sant? Nei, de skal føle seg trygge til å komme og

å prate når de trenger det og så er det mye de skal finne ut av selv nå men hvis de ikke kan komme hjem og fortelle om de skikkelig alvorlige tingene så kan det få mye større konsekvenser enn om de faktisk tør å dele men jeg har inntrykk av at de som har vokst opp i dag deler mye mer med foreldrene sine enn hva vi har gjort eller jeg skal snakke om det selv kanskje vel

Det er helt sikkert, tror jeg. Jeg tror det, jeg håper det, og jeg tror det. Men så har vi dette skjermlivet også, som det er veldig vanskelig for oss voksne å ta del i. Så de ser veldig mye mer, som du sa i sted. Nå ble det mye på foreldrerollen. Ja, det er jo interessant det også. Det er jo, om en ikke forelder selv, så har han jo hatt en forelder, eller i hvert fall noen som har tatt vare på en sånn at...

Dette er jo kjempeviktig i relasjonene. Jeg tenker hvis jeg skjente noe, at det hadde vært godt å ha en metode for å bare klare å roe seg ned og samle seg. Har du noen sånn som du kommer på, som du kan ta meg og lytterne med på? Mange.

Jeg får jo lyst til å begynne med vagus, jeg vet ikke hvordan du... Jeg elsker jo vagus, så jeg blir kjempeglad. Det jeg gjør hele dagen lang, for mange kjenner nok kanskje ikke så godt dette, men jeg merker virkelig det som skjer i kroppen, jeg merker spenningen i nakken, jeg merker uroen i magen, jeg merker hvordan hjerterytmen slår, jeg kan virkelig merke hvordan det driver og bølger å holde på.

Og det er så mye som, du vet, dette vet jo du, men på lytteren, at nesten hver eneste trigger tanke, eller selvfølgelig kaffekopp og skjerm og alt dette i tillegg, men det er så veldig mange mikrostress ting som skjer i løpet av dagen. Og jeg kjenner det veldig ofte som en spenning som drar seg til i nakken. Så i stedet for å prøve å massere nakken og holde på med øvelser for den, så gni jeg på ...

på halsen, og så lar jeg fingrene gå nå har jeg sånn greiepropp her men jeg lar fingrene gå opp sånn her, som i en V på hver side av øret og så holder jeg på sånn hele løgden jeg går sånn, hver gang jeg kjenner på den spenningen så går jeg først på den ene siden og på den andre siden, og for meg så løsner det mye mer i nakken for eksempel, og kjeven enn hvis jeg driver å holde på med det selv om jeg også gjør det, selvfølgelig og så kniper jeg den her jeg er litt nysgjerrig på om du kjenner til akkurat det her ja

Men jeg kniper i den øret den der. Ja, da må du ha lys på, for nå blir det en annen lyd. Ja, da må jeg ta den andre proppen. Sånn, jeg kniper i den, og så, ja, så bare stikker liksom tommelen inn sånn, det gjør sikkert du også. Og så holder jeg på med øret på forskjellige måter, jeg liksom drar i øreflippen. Ja, det er ganske fascinerende med øret, hvordan

Det sitter nerve enda helt ut i huden, så du kan stimulere for å påvirke blant annet vagus og nervesystemet. Og litt som du sier, hvis du da har en veldig ansvendt nakke og må se deg hard på den,

så har du noen ganger muskler som nesten blir litt irritert på «Hei du, slutt opp med det der!» Men hvis man går inn og jobber med vaguspunkter og bare får roa ned nervesystemet, så vil muskulaturen få signaler om «Åh, nå kan det slappe seg av! Nå kan det roes ned!» Så da jobber du mer mot åsagen symptom da, enkelt sagt. Nettopp. Kjempebra forklart. Og

Jeg kjente et bittelite frislipp i nakken av det lille jeg gjorde nå. Det veldig mange glemmer, tror jeg, er at det vi gjør hele tiden, det er ikke bare en gang og en gang og en gang. Det er en synergieffekt. Når mitt system har blitt trent til dette her, så skal det veldig lite til før den lille frigjøringen kommer. Jeg kjenner noe som skjer nedover her. Jeg gjør det så ofte. Den må vi huske på.

I traumaterapien, når det blir veldig mye oppi hodet, for nå snakker vi jo veldig mye. Jeg prøver å koble meg på kroppen mens jeg snakker. Men det er klart det blir mye mind. Og så holder vi veldig mange tanker oppi samtidig. Vi har egentlig begynt på veldig mange tråder, og så har det ført videre. Det er fint, for det er litt sånn naturlig og organisk.

Men en ting vi bruker i terapi for å organisere og samle, og komme tilbake til her og nå, og litt mer sånn tredimensionalt, er å la blikket bare gli rundt i rommet. Og det vi prøver å gjøre da, er å ikke feste oss ved en spesiell ting, eller forholdet vi har til tingen, men vi tar inn form, farger, teksturer. Så vi prøver virkelig å komme til det her nøytrale blikket. Så bare la vi...

Det føles sånn rart første gang man gjør det, men når man vender seg til det. Det er en hvil i øynene da. Det kjente jeg var vanskelig nå, for nå er jeg ikke så på. Ja, vi er jo på. Det hadde vært morsomt å sjekke hvilket nesebord som var mest åpent til en sånn yoga-heks for å se hvilken del av nervesystemet som er... Vi har masse sånne yoga-heks, skjønner du, så vi trenger ikke puls. Vi trenger ikke puls klokken er av. Jeg delte en studie på Instagram med at venstre nesebordpust konaktiverer vagus.

Og da fikk jeg ganske mange tilmeldinger. Hvordan sier alle dager? Det er jo helt unaturlig å puste noe et nesebord og bla, bla, bla. Så nei, dette har de holdt på med i alle år. Det er bare nå at det er så gøy at forskningen kommer inn og viser det som har vært en innsikt som har vært kjent i årets vidst.

Ja, og apropos pust, som du også er veldig opptatt av. Jeg har jo undervist i pust i ti år, ikke sant? Jeg fikk plutselig lov å forske på pust med en pustekspert, med det profesjonelle duppet ditt opp i nesa, koblet til en svær datamaskin, og vi fikk målt HRV og alt mulig. Så jeg fikk forsket på alle disse pusteteknikkene og

nyanser i det, det viste seg å være ganske mange spennende nyanser for eksempel det som, jeg vet ikke om du har hørt om ojai-pust, du vet sånn, altså vestlig versjon er jo s-pust eller f-pust, eller som jeg bruker mye sånn, at det er bare smile-pust som jeg kaller det, man bare siler luften ut i en sånn bittelite hull bare for å få utpusten til å gå langsommere fordi det aktiverer vagus igjen roer ned

Så var det kjempespennende å se at spenningsnivået i mellomgulvet, ja der kom det en fin liten gjesp, det er bra. Der landet du litt faktisk bare ved det vi holder på med. Ja, jeg skjønte det, og det er fordi jeg ikke vet det da, at hvis du gjesper, så er det som regelen vare til sektivering.

Så derfor er det... Kroppen prøver også å komme ned ved å gjespe. Ja, og så er det litt sånn oppfart at vi må ikke gjespe høyt når det endrer folk. Vi skal jo bare bidra tennene sammen og ikke vise merkeverdike ting som at du skal være uhøflig og gjespe, som jeg egentlig er helt rar. Så jeg går heilig på alle gjesper, så derfor slipper jeg alle høsten også. Veldig bra. Veldig.

Veldig, veldig bra. Sånn skal vi ha det. Og når jeg holder foredrag, så prøver jeg å få folk til å late som de jesper, eller jesper, ikke sant? Så sitter vi plutselig 200 stykker eller 100 stykker og bare det er ganske morsomt da, eller å se folk sitte og riste. Og jeg sitter jo ofte, sant? Så det er jo så når jeg nedregulerer, så tvinger jeg litt jeg til å nedregulere også med at ditt innekropp er ja, det er så speilende for henne å kopiere over. Det er helt fantastisk.

Der er du inne på noe innmari viktig. Fordi, som vi sier, det beste for mennesket er kanskje et annet menneske, men det verste for et menneske kan også være et annet menneske. Så det å koregulere igjen, som vi kaller det, det å samregulere enten med speiling eller nærkontakt, eller hvem du er i et romme, betyr så mye for hvordan nervesystemet ditt har det. Og selvfølgelig tar vi inn

bevisst, ubevisst forskjellig, men ja, det er som du sier, smitteeffekten er enorm. Så det å se seg rundt, det å gape, eller jespe, en yoga, en nydelig yoga kollega av meg som heter Atika, hun snakker om noe som hun kaller babymun, da ser man jo ganske sånn ... Slappende klaus. Ja, at man faktisk, det er jo for å få munnen til å slappe av, ikke sant? At man

av og til liksom og da skal munnen være litt åpen og helt sånn vi kaller det babymunn det føles veldig rart å gå rundt sånn men veldig ofte når vi lukker munnen så har vi en tendens til å klemme tennene litt sammen eller presse leppene litt sammen så øver på å bare slappe av i det området og det kan være så vanskelig jeg gjør det hver kveld jeg legger meg og noen ganger så kjenner jeg bare å, jeg får ikke helt

Både ikke til å slippe, men da kan det ta litt tid. Men det er så deilig når det bare har gått igjen og blitt muskler i ansiktet, bare å kjenne at der slapp det. Og ubevisst så er det veldig vanlig for mange, inkluderer meg, med disse her aktiveringen i ansiktsmusklene som konstant står på. Det er derfor jeg liker å bruke hestepust, for det er også sånn som jeg kaller vagusaktivering.

Fordi du vet jeg driver med TR, så det er som å på en måte riste med leppene, for det er jo masse vagisnerver her også. Ja, sånn at jeg har den der bår-lyden. Fordi hvis det først føles som det tar litt tid før det slipper, så er det veldig lurt å bruke risting, for det kan virkelig bryte den der lille frysen på en måte som du beskrev nå. Ja, det er det.

Det er masse, masse, masse metoder. Ja, og det er masse, og jeg synes det er så kjekt, for det å ha noen sånne verktøy å ta med seg og bruke, og trene seg litt på, for det er ikke så komplisert heller. Nå snakker vi jo mye, og det er mye informasjon, men det er også litt det, det å fri spenninger, disse små traumene,

og da er det jo nok sånn jeg husker du skrev til meg en gang for vi har hatt en del kontakt på Instagram at migrene er et trauma og så er det sånn det er det jo jo, men det er jo traumatisk å ligge med intense smerter og ikke vite når det går over

Det er jo et kjempetraume i seg selv. En episode er et traume, og skader, noen får jo migrene etter skader, ikke sant? Vi må jo også huske på at vi kaller fysiske skader for traumer en prolaps, nakkesleng. Det er fremdeles et trauma, ikke sant? Spenning som ikke blir utløst av kroppen blir et traume på en måte. Det må løses ut på et eller annet vis da.

Hvis jeg skal tenke hvordan vet den at det er et traume? Hvordan kjennes det ut? Kroppslikt følelser. Hvordan gjenkjenner den at her er det noe som skjer med meg som ikke er bra?

Mest at man bare ikke kommer tilbake dit man ønsker. Man kommer ikke ned i parasympatisk, man får ikke regulert tilbake nervesystemet. Det er vanskelig å komme inn i toleransevinduet, eller toleransevinduet blir veldig, veldig smalt. Det er veldig sjelden man på en måte er i det som vi i Stephen Porges kaller grønn, eller at man er i «social engagement».

Veldig ofte merker man det i relasjoner, for det kan være vanskelig å være i nær kontakt med seg selv, med andre. Det kan være lite glede. Man kan føle seg veldig flat, og så videre. Så alle disse responsene som vi nevnte i nervesystemet når vi er ut av balanse.

så vet vi at nå har vi noe som sitter kronisk i systemet vårt. Og jeg liker at du sier at vi kan gjøre masse sånn små... Jeg vet ikke om jeg tegner det opp i hånden her, men jeg tenker alltid sånn mikrostress, mikrostress, mikrostress. Det gjør det sånn fanne opp det, eller bare anerkjenne at vi har det.

Jeg vet at hvis jeg starter i morgen med å bøtte ned kaffe og være masse på skjerm, så kan jeg veldig fort gå til nesten litt frysaktig tilstand. Det er vanskelig å få gjort de tingene jeg virkelig trenger å gjøre, fordi jeg blir litt låst i dette nervesystemet. Det blir overdose. Da ...

Jeg er veldig tilhenger av, og nå blir det helt åpen reklame av boka igjen, fordi jeg nevnte at det var mye kunnskap om utviklingsdreier og alt dette her, og den andre delen av boken handler om disse her tingene som vi snakker om nå, som er det som jeg kaller sånne mikro-hacks. Og jeg vil helst at det, ja, vi kan gjøre de store tingene, men det er så vanskelig for folk. Så jeg mener virkelig at gullet ligger i de her bitte små tingene vi gjør.

Tre sekunder med hestepust. Prøv å øve på å se langt ut mot horisonten. Se seg rundt. Bruk blikket på en ny måte. Se på himmelen, se på trærne. Bakkekontakt når vi går. Litt vagusstimuli. Litt berøring av noen slag. Det er tusen forskjellige små dritt. Du nevnte tapping, risting, vogging.

Ugge, rygge. Jeg sitter jo ofte sånn hele dagen. Jeg sitter jo mye foran PC-en og jobber. Jeg blir jo helt gal av det. Og så bare... Og nå kjenner jeg masse energi som bare begynner å fosse i kroppen. Bare på det bitte lille jeg gjorde nå, så kjenner jeg sånn... Sittring av liv, pulsering, noe sånn kull og varme som driver og beveger seg. Fra denne her litt fryste, spente... Litt foran PC-en, ikke sant?

Og hvis man ikke en gang vet om man har det, så tenker jeg da kan man jo begynne med litt sånn småregulering her og der for å se om man kan bevege noen ting bare. Kan det hende jeg sanser litt mer hvis jeg nå tar et sekund og ett eller to pust og bare legger en hånd på hjertet og en hånd på magen og bare eller det jeg kaller pusteanker at jeg sier til meg selv at jeg puster inn

Jeg kjenner at jeg puster inn, og så kjenner jeg basiret på innsiden av meg selv, og så kjenner jeg at jeg puster ut. Og nå har jeg kommet tilbake til et eller annet. Nå kjenner jeg at jeg prøver å ankre. Jeg har mange sånne ankre. Man kan ha ytre ankre, ta på ting. Man kan ha indre anker. Nå kjente jeg et sekund at jeg var til stede her. Det er uendelig verdifullt.

er så lett å gå en hel dag uten å ha man har ikke kontakt på innsiden i det hele tatt ikke sant? Nei, og så vet den jo dette her er kanskje jeg har tenkt mye på det at den innsikt i nervesystemet som vi har nå den viktigste biten vi har nå det er så ekstremt viktig nettopp fordi at vi har med oss traumer

fra generasjoner før oss, fra livmor og gjennom livet. Vi har et yttre samfunn som konstant trekker nervesystemet vårt og trygger og stjeler oppmerksomheten vår. Vi får inn informasjon fra hele verden. Før dette, i alle generasjoner før oss, har nervesystemet fungert for å vurdere om vi er trygge her og nå i våre egne liv.

Men nå skal vi forholde oss til resten av verden også. Så de tingene du snakker om nå, disse mikro-greiene, det er så viktig for å kunne klare å ha et godt liv.

Det er så viktig, og jeg har også lyst, ja takk skal du ha, og jeg har så lyst til deg, du og jeg jobber for det samme, og jeg er så innmari glad for at det finnes, jeg har også veldig lyst til å si virkelig fra hjertet at det er ikke meningen at folk skal klare alt selv, selv om jeg sitter og deler sånne små hjelpemidler og reguleringer av nervesystemet, så

Jeg går også i terapi av og til. Jeg går til behandling. Jeg har prøvd neurorefleksologi. Nei, det var det riktig. Jeg har tatt osteopati, og jeg har gått til kranio. Jeg gjør ting for å få en liten pause, for å få litt inspirasjon. Når jeg kjenner at jeg står litt fast et eller annet sted, så ...

Så snakker jeg med et klokt menneske, eller jeg rett og slett ringer en terapeut og sier «Nå trenger jeg å reflektere, nå trenger jeg å få hjelp til å kjenne, nå trenger jeg å få hjelp til å føle, til å få løse». Og den siste delen av boken er så ambisjøs, for her deler jeg somatisk utforskning, hvordan det faktisk kan foregå i terapi, fordi det er nyttig for terapeuter, og så håper jeg at vi alle kan lære av hverandre.

Jeg deler veldig mye om yngre deler, fordi jeg mener at det å utvikle en egen, jeg kaller det en egen autentisk voksenstemme inni oss selv, som kan, akkurat som vi skal leve oss inn i hvordan barna våre har det på det alderstid de er, så kan de faktisk lære å leve oss inn i

det er her som skjer med oss når vi blir trigget. For det det skjer, jeg kan kjenne faktisk, nå har jeg gjort dette så mye, men jeg kan kjenne når spebarnet kommer opp og tar over nervesystemet mitt. Jeg kan kjenne når åtteåringen som var så ensom og satt alene på rommet melder seg. Jeg kan kjenne når tenåringen kommer. Jeg kan gjenkjenne de partnerne mine. Jeg gjenkjenner det i... Jeg kan til og med gjøre det med mine egne foreldre. Jeg kan gjøre det med...

arbeidskollegaer, ikke sant? Og nå, noen av de kan dette så bra nå, at de kan si sånn, nei, nå ble vi litt 12 år begge to. Ja, fy søren, ikke sant? Det var vi sånn tuppen og lillemor plutselig i tre sekunder der, men i det øyeblikket vi har tatt det fra skyggene og inn i lyset og er ærlige og snakker om det, så er det bare kult. Og nå ble begge litt trygget. Kjempeinteressant, ikke sant? Og det er jo sånn vi kan møte sinnet også. Hvis jeg sier sånn til deg, Anette,

Nå kjenner jeg at jeg blir så provosert. Jeg kjenner at det begynner å koke innvendig.

kunne du tenke deg å utforske sammen med meg hva som skjer med meg nå jeg kjenner jeg blir bare helt sånn jeg får lyst til å forsvare meg og jeg får lyst til å bare kan ikke du hjelpe meg hva er det som var så tryggende i meg hvilken yngre del var det nå som bare følte seg så tråkket på eller alene eller utsatt på en eller annen måte det er jo ikke noe skummelt det

da har jeg hverken undertrykt det eller jeg har overført det på deg eller jeg kan si sånn, Anette nå trenger jeg å gå en liten tur rundt huset, og så kommer jeg tilbake når jeg har greid å regulere nervesystemet mitt og når jeg skjønner hva det er som foregår inni meg nå, så kommer jeg tilbake og sier jeg har kjempelyst å fortsette å snakke med deg men nå må jeg bare gå jeg må bare få det derfra til ned her det er en eller annen yngre del som har tatt over i meg som holder på å eksplodere eller

Alt er bedre enn å undersøke det eller eksplodere. Vår egen respons eller reaksjon handler jo egentlig ikke så mye om den andre. Den andre er bare en utløser av det. Ja, og det er så fort gjort det der. Jeg har tenkt at venn eller hun bare, åh, det er jeg. Hun irriterer meg sånn. Og så legger jeg skylden på...

Den andre, i stedet for gjerne å undre hva er det som gjør at jeg blir så irritert? Hva skjedde nå? Hvor kjenner jeg det? Hva er dette her for noe? Og undre seg litt. Og ikke bli streng i det. Men undre, synes jeg er et fint ord, for da er man litt mer lekende i det. Og møter det med en nysgjerrighet. Ja, det er så nydelig. Det er så nydelig å være den. Jeg elsker ordet undring og nysgjerrighet. Det er alt. Det er alt fordi...

Noen ganger oppfører andre seg dårlig, eller sånn dårlig som man mener. De blir uadekvate. Da kan det hende at det skjer en respons i oss fordi vi ikke har tatt oss selv på alvor. Vi har tilpasset oss litt for lenge, vi har holdt ut litt for lenge, vi er litt for slitne, vi har gått litt for langt, vi tror at det går bra, det går bra, det går bra, og så plutselig går det ikke bra lenger.

Fordi det hadde faktisk vært greit å si fra da, for to timer siden, når du avviste meg, når jeg hadde lyst til å snakke med deg og satt deg foran TV-en i stedet, skjønner du litt hva jeg mener? Da følte jeg meg avvist, men da sa jeg ingenting. Da trakk jeg meg inn i meg selv, og så tenkte jeg liksom, ja ja, men hver gang vi gjør det, hver gang vi på en måte ikke tar oss selv på alvor, og det vi merker i øyeblikket, så bygger det seg opp, og så kommer det en litt sterkere reaksjon senere.

Som kanskje til og med blir levd ut på noen andre. Eller sjefen på jobben. Eller det stresset gjennom dagen. Eller det vi ikke fikk, bla bla bla. Jo, det er et eksempel igjen her på en jobb hvis det er alt for mye å gjøre, så skal den ene, nå må du svare på den, og så får her er det et nytt prosjekt.

Og så har det bare bygget seg opp hele arbeidsdagen, og så kommer man hjem, og så skal ungen ha noe, og så blir han sint på de. Og så skal du også ha noe med, eller en sambo, eller en mann, eller noe sånt, så har du ingenting med. For eksempel det barnet som kommer, du kan jo hjelpe meg med noe, men det summen har altså bygget seg opp i løpet av dagen, eller dagen, eller årene før.

Ja, det er det som er litt komplisert. Jo mer traumer vi har, og jo tidligere og alt det der, jo mer av den overveldelsesekken har vi på oss hele tiden. Da skal det jo mindre til før det renner over, før det er for mye, før det blir en respons. Det er bare sånn det er. Akkurat det eksempelet bruker jeg faktisk i boken. Vi må anerkjenne at sliten ...

Har ikke fått sagt fra det jeg burde sagt fra. Det dytter en veldig, veldig raskt til neste nivå, som er en sånn håpløshetsfølelse. Åh, alle skal ha noen ting. Det slutter aldri. Åh, hvorfor er det så rotete her? Kommer inn i gangen, så ligger jakkene på gulvet allerede. Der kjenner man at det er for mye på jobben.

Men jeg må også rydde opp her og fra deg. Nå har jeg sagt det hundre ganger. Det skal ikke så veldig mye av de tankene til før vi kommer inn i overveldelsesfølelse, som jeg kaller det. Og overveldelse snakker alltid med utviklingsdrevene våre. Eller alt vi har erfart. Fordi vi ble overveldet, og så måtte vi finne en eller annen måte å cope på.

Men det som ikke har blitt forløst i nervesystemet vårt, ligger der som overveldelse. Så når vi blir trigget i nåtid, så kommer vi inn i tidligere tiders overveldelsesfølelse. Det vil si, jeg kaller det å bli tatt over av yngre deler. Når man jobber en del med det, så kan man faktisk sanse hvilket alderstrynn man føler seg i. La oss si at jeg føler meg, hvis det er ensomhetsfølelse, så har jeg, ikke sant? Da vet jeg

Du vet, når man krangler med noen, eller får en sint reaksjon, så kan man veldig ofte kjenne sånn, nå følte jeg meg som om jeg var fire år, eller nå følte jeg meg som om jeg var syv år, eller kanskje man er mer som en sint tenåring. Man kan med litt øvelse, så kan man pinpointe. Ja, kanskje gå tilbake igjen til den gangen en var sint, og ikke fikk lov å være sint, og måtte gå på rommet og håndtere følelsene.

Så hvordan skal vi klare å få ut disse følelsene? Hvis en er lei seg og sint, og så er det ikke lov å være sint, eller du er ikke rett på å være skuffet, hvordan skal vi klare å få det ut?

Det her er noe av det ambisjøse prosjektet som jeg holder på med i denne boken, hvor jeg virkelig prøver å gå opp denne veien og vise trinn for trinn hvordan man kan jobbe med dette her. Men en av metodene er det jeg kaller autentisk voksne og yngre deler.

Det er ikke sikkert man får tak i hvilken yngre del som er aktiv i øyeblikket, men når vi begynner å «reparent our own inner children», hvordan sier man det på norsk, være foreldre for våre egne yngre deler. Jeg liker å bruke yngre deler, fordi det er mange av dem. Ja.

Hvis jeg sier indre barn, så er det så lett å tenke at det er ett barn i en bestemt alder, men vi har faktisk avtrykk fra mange forskjellige aldre inni oss. Dette er ganske lett å organisere og få øye på i terapi. Vi har mange forskjellige metoder for å gjøre det.

Så det ene er jo å bringe det frem i lyset, fordi at de her yngre delene som ligger, de ubearbeidet hendelsene i form av yngre deler som ligger i skyggene, de hergir veldig mye mer med oss. Hvis for eksempel partneren min har en tendens til å gå i en 12-13-årings identitet, et mønster, la oss si at partneren min har opplevd noe i den alderen, så kan det hende at

Så fort han føler at det er et eller annet rart, eller han blir usikker, eller jeg, et eller annet, han føler seg kritisert, eller et eller annet, beklager jo hvis du hører på den episoden, at jeg bruker deg som eksempel, men det er bare et eksempel. Jeg får lov å bruke han i boken også, så jeg bare gjør det. Så kjenner jeg så godt til det mønstret, for eksempel tilbaketrykning. Jeg har litt erfaring med at noen menn gjør det, og kvinner også.

Det er jo, jeg skal ikke si at det er kjønnsbestemt, men det er jo mest kvinner som går i terapi, så er det ganske mange kvinner som forteller at de har en partner som trekker seg tilbake og blir stille eller taus for eksempel når det er et eller annet. Og da sier selvfølgelig aldri jeg til ham, å nå går du i tenåringen igjen, da har jeg jo mistet ham for lenge siden, jeg må jo være veldig skånsom og ydmyk i møte med dette, men kanskje fordi han har så lang trening i det her nå,

så kan jeg enten påpeke litt hva jeg ser i han, eller jeg kan snakke om hva det gjør med meg. Så jeg kan si sånn, nå merker jeg at du sånn og sånn, har du noen fornemmelse av, jeg sier dette til han fordi han har trent på det, har du noen fornemmelse av alder?

Og hvis han er villig til å utforske, kan hendene avvise meg først, men som regel gjør han ikke det. Og så sier han, jeg har sånn tenåringsfølelse. Og da validerer jeg det. Så kan jeg si sånn, ja fys, hører du. Du må være så drittlei av å ha en sånn her terapeutkjæreste, eller sånn og sånn. Det må være sånn, her kommer jeg og graver og spørrer.

eller, nå gjorde jeg det og nå kom jeg inn på kjøkkenet der og sa hvorfor har du ikke jeg håper ikke jeg sier sånn, men du skjønner hva jeg mener hvorfor har du ikke kjøpt den kjøttdeien og da er det ikke noe rart hvis du føler deg kritisert kanskje jeg gjør det fordi jeg ønsker å få ham opp til autentisk voksen igjen det andre jeg kan gjøre er å fortelle ham hva som skjer med meg så når han har en eller annen reaksjon en eller annen respons går i en yngre del, så blir jo jeg på en måte alene

som voksen, hvis jeg er voksen da. Hvis jeg er i... Du kan jo kanskje gå tilbake i hver sin eld, altså dere møter ikke hverandre i eld, nesten uansett. Ja, men skjønner du, det er akkurat dette som er så mindblowing når man skjønner det. Hvor vanskelig det kan være å kommunisere i en relasjon, fordi

Hvis vi hadde vært to autentiske voksne, så er vi jo, la oss si vi er i toleransevinduet, da er vi autentiske voksne i vårt toleransevindu. Men når han kommer utenfor det, lukker ned, går litt i frys for eksempel, eller flight, hva man skal kalle det, trekker seg vekk, stenger ned,

Hvis jeg er i mine autentiske voksne, så skjer det at jeg blir alene. Jeg blir alene, Annette. Hvis jeg blir alene lenge nok, da trygges den ensomhetsfølelsen fra min barndom ganske heftig. Da kan jeg si sånn her.

Nå merker jeg at jeg har en yngre del som blir aktivert. Nå kjenner jeg at jeg føler meg ensom, jeg føler meg alene. Jeg er bare bonn ærlig med hva som foregår i meg. Eller nå får jeg en forestilling, om jeg liker å si forestilling, for da jobber jeg med en arbeidshypotes i stedet for å begynne å definere og bebreide og si «Nå forlater du meg, nå har du gått vekk fra meg, nå avviser du meg».

Da er det plutselig ganske vanskelig å gjøre noe, for da føler han seg anklaget. Men ved å legge det ut her så sårbart, nå får jeg en forestilling om at jeg er alene. Nå kjenner jeg at jeg kan om en liten stund bli trygget. Så det er innmari viktig å sette ned tempo og få med seg hva som skjer. Nå får jeg en forestilling om at du har gått i en yngre del.

Det er så utrolig mye lettere å komme tilbake til autentisk voksen derfra. Hvis vi glemmer relasjonen, så er hele livsprosjektet vårt, jeg ønsker at livsprosjektet vårt skal være å utvikle en sånn tydelig voksenstemme inni oss. Veldig mange har aldri utviklet den ordentlig, fordi de har ikke fått hjelp til å utvikle den av tryggeregulerte foreldre, omsorgspersoner.

Så det at vi faktisk tar steg på forskjellige måter og begynner å lære oss å kjenne hvordan høres den stemmen min ut når jeg er på plass, når jeg har det bra, når jeg er i vinduet mitt. Hvordan er den stemmen faktisk til motsetning? Hvordan disse stemmene blir når vi er trigget, ikke sant? Indre kritiker, offerholden, yngre deler, trrrr.

og så begynne å snakke til oss selv fra den her voksenstemmen begynne å kommunisere med de her delene Åh, ja, det er så mye spennende og jeg ja, dette har jeg bare lyst til å lære mer om og det er jo litt det det handler om jeg er jo også veldig nysgjerrig på alt, men litt det der med hvordan skal man ha det godt og hva er det som trykker oss hva er det som gjør at vi bare kan

og vi skal ikke bare ha det bra i livet, men litt den der undringen, og for mye av uforleisete traumer å vette med er jo risiko for sykdom, og det der å leve friskere liv, og ha konkrete verktøy, og litt som du sier at

Det er ikke meningen at vi skal gjøre alt selv, så det er hjelp å få også, og det er mye godt i det å være og snakke med noen som man kjenner føler seg rolig og trygg sammen med. Vi kan korregulere med... Ja, til og med med dyr. Du kan ha en hund som er med og kan hjelpe deg. Og så heier jeg litt på det der med et annet fint ord, ekthet.

Det er for meg ekte å våge å slutte å finne ut av hvem jeg er. Det jeg kaller ekte betyr jo at autentisk er det samme ordet. Når jeg valgte å kalle deg autentisk voksen i boken min, så er det fordi det er den mest regulerte stemmen i oss. Det er den mest regulerte tilstanden. Det er der vi klarer å være til stede her og nå. Vi kan godt kalle det nærvær også. Fordi det er når vi virkelig kan være ærlige

Som du sa, med alle følelsene våre, og vi kan uttrykke hvordan vi har det uten å være redd for å bli avvist. Så når jeg sier traumafri, som jo er en veldig sånn, det er jo ikke for at vi skal komme til en ferdig tilstand som alltid er der, men det er at vi skal lære metodene og gjøre det arbeidet, sånn at vi kan bli mer og mer regulert og føle mer og mer eierskap til personen.

vår egen indre reise, ikke føle oss som offer lenger, ikke våkne opp og tenke at jeg har ikke noe valg, det finnes ingen muligheter. Men eierskap, eierskap er jo, når vi mangler eierskap, så er det fordi vi ikke hadde en omsorgsperson som kunne vise oss veien og korregulere med. Det er jo det omsorgspersoner skal gjøre, de skal se det utfordrende, og så skal de

støtte barnet i både selvfølgelig vise hvordan barnet skal gjøre det men også støtte barnet i å finne egne ressurser hva hadde du lyst til å gjøre der hva kunne du gått i høyre eller venstre der og hva tror du om det det kan man gjøre med helt små barn til og med når de har hatt en dårlig dag i barnehagen

Kan man spørre litt sånn, hva gjorde du da? Gikk du til høyre eller venstre? Gikk du inn eller ut? Gikk du til en voksen? Hvordan var det? Ble du sittende alene? Hva hadde du hatt lyst til å gjøre neste gang? Hvis du hadde hatt en drømmescenario, hva hadde du gjort da? Hvis du ikke hadde vært redd for å bli avvist, hva hadde du gjort? Det hørtes litt voksens ut, men du skjønner hva jeg mener. Man kan rett og slett utforske barnet, for da bygger det motstandsdyktighet og...

finner egne kreative løsninger på utfordringen. Dette er jo det som bygger en trygg voksen, ikke sant? Litt og litt. Og det er akkurat det du sier, det der med å klare å få tak i det der ekte, men også trygghet, slik at nervesystemet vårt i større grad kan respondere når vi er i reell fare, og ikke hele veien.

fyrer seg opp i mindre situasjoner. For når vi er mer trygge og har et mer robust nervesystem, så skal vi egentlig tåle at det er travelt, eller at det skjer mange ting på en gang. For da er vi robuste i oss selv, uten at vi blir så påvirket i så stor grad av alt som skjer rundt oss.

Det er veldig godt sagt, og det er kanskje det som jeg tenker på som traumafri på en måte, at man har en sånn... Og så er det så innmari viktig å differensiere mellom alle de som faktisk tror at de er robuste, hvis du skjønner, fordi de har stengt ned og er denne mer falske voksne, hodestyrte tilværelsen. Fordi det er så ufattelig mange som forteller meg om det samme hele tiden. At de følte seg supersterke, at de...

Jeg hadde kjempehøy smerteterskel fordi de bare kunne kjøre på. Det var ikke kontakt. Jeg har nesten vært hyposensitiv hele livet, men det har faktisk vært min viktigste ressurs. At jeg sanser og føler så mye at det blir så tydelig. Det blir tydelig hele tiden. Det har vært noe jeg har måttet kommunisere eller måtte deale med.

Så jeg tenker at, jeg liker ikke å kalle det hypersensitivt, men jeg har vært veldig sensitiv, og det har vært min største gave, en av mine største gaver, at jeg har bevart kontakten med kroppen. Så jeg er veldig tilhengelig av mer kropp. Mer kropp i samfunnet! Ja, jeg er så enig, og der er det jo med skygong og yoga, mange måter å bevege seg på, og være i naturen,

Gå i ulent terreng, i naturomgivelser, så mer bevegelse og mindre hovedstyrte, som på mange måter jeg synes er kjempevanskelig, for jeg går veldig fort av hovedet og tenker... Så det er en stor utfordring for min del, så jeg skal...

Takk for at du deler. Ja, takk. Og så er det jo, bare jeg får gått en tur i skogen, så kjenner jeg jo bare nesten etter ti minutter at der var jeg med. Da roet hodet seg, og så fikk jeg kontakt med kroppen. Men hvis jeg ikke gjør det, så mister jeg det jo. Så det må gjøres. Og ikke må i sånn strenghet, men å prioritere det for å klare å komme i kontakt med hele oss da.

Nå prater vi og prater, og nå er det en sånn... Ja, grensen begynner å nås. Det er så godt å prate med deg, og du har så mange gode refleksjoner og innspill og erfaringer som er så viktige for mange.

Egentlig alle, men... Det er akkurat som vi har et sånt samfunn nå, hvor jeg elsker at det er så mange leger og psykologer som på en måte snakker om dette med natur, altså å regulere seg selv gjennom sånne vanlige, på en måte ganske normale ting, og jeg er et sted midt i mellom. Jeg mener at det er helt avgjørende å gjøre det, og så mener jeg at det er helt avgjørende å jobbe med traume, rett og slett for å frigjøre dem, men jeg mener at det finnes mer effektive metoder.

Men det er sant, og det har vi tangert hele veien i dag, bølget frem og tilbake mellom å forstå traumer, mellom å bruke disse små mikroheksene og litt større ting for å regulere nervesystemet, gå tur og gjøre alle de gode tingene. Og det trenger ikke å være så stort heller, det kan være sånn bitte, bitte små ting gjennom dagen. Og så har vi snakket masse om, i hvert fall en del om disse terapeutiske verktøyene, hvordan man faktisk kan gjøre det da.

Takk for å oppsummere, det var fint. Det var jeg som pleier å gjøre det, så jeg tror det var helt fint. Unnskyld? Nei, ikke si unnskyld, jeg tenkte litt sånn, nei, nei, nei. Nå senker jeg skuldrene, så jeg synes det var helt deilig. Takk. Det var så bra. Og så pleier jeg jo å spørre om du har hendelsetips til hele beslutningen, som en sånn, nå hadde du akkurat en oppsummering,

Ja, og vi har jo snakket om veldig mange helsetips, og jeg er nesten litt sånn, de der tre som jeg hadde skrevet opp, som jeg skulle nevne, de har vi jo allerede snakket om. Ja, men dette her trenger ikke noe nytt, dette er egentlig en sånn konsept, som en oppsummering, sånn at isoløtene kan ta med seg en liten sånn god bit videre inn i det egne.

Jeg har lyst til å si noe litt rart, fordi hvis det er noen av mine deltakere på yoga-terapien på utdannelsen min som hører dette, så kommer de til å le. Men jeg har så innmari tillenger av å drikke basiske ting. Det blir sånn helsetips igjen, men akkurat som kaffe er veldig syredannende, og du vet, jeg elsker kaffe, men

Det har noen bieffekter på nervesystemet som ikke er så bra. Så drikker jeg ganske mye vetegress gjennom dagen faktisk. Det er litt kjølende i termalkvalitet, så man kan bli litt kald i magen av det. Så nå som vi går mot høst og vinter, så drikker jeg ganske store mengder med ingefær, og sånne varmende te og chili og chai og alt sånt ved siden av det vetegresset for å få balanse i høsten.

For det her mener jeg, altså hvis man har hetetokter for eksempel, så kan man også drikke vetegress fordi det kjøler ned kroppen på innsiden. Eller hvis man har feber. Men det er sånn basisk, og det gjør et eller annet med meg. Det er sånn hver gang jeg drikker vetegress, så får jeg sånn der...

jeg får sånn klarhet i hodet det er sånn motsatt av å ha sånn kok i hodet det kan jo være godt for vaget jeg har ikke lest noe galt men husk å slå meg ja, og jeg har absolutt ikke noe

forskning eller beskrivelse jeg kan ikke forklare hvorfor det virker så oppklarende og liksom nedkjølende det er som å ta bort det her trykk i hodet jeg er litt frelst på det og jeg har holdt på med det i 18 år

19 år, like lenge som jeg begynte rett før jeg gikk gravid med datteren min. Nå skjønte jeg at jeg må få ta gevetegress i alle fall. Ta den til deg hvis du vil, og lytter den også. Elsker det. Og egentlig alt som basisstrykk, ikke sant? Massa av det, og alt dette er basisk, og det basiske på en eller annen måte så hjelper det meg med hele

Alt sammen. Og det er bra for mikrobiomet, og det er bra for, ikke sant? Kanskje det er noen forbindelse med vagus der, fordi at det påvirker tarmsystemet på en veldig bra måte, det snakker tilbake til sånn og sånn. Det der må vi forske mer på. Ja, det må vi. Og nå skal jeg få teste deg ut. Hjertelig takk for at du hadde lyst. Har du mer? Ja.

Ja, det var det. Det skulle være veldig kort. Jeg har egentlig sagt det. Mikrobevegelser. Hvis man ikke klarer å sette på musikk og danse, så bare ryste litt på hendene. Mens man sitter der. Det er kjempeviktig. Så driver jeg også med kalde dusjer, varme og kalde greier og alt det andre som du har delt masse om.

Det er jeg fra Psykia nå. Jeg skal få tag i vetegress i løpet av helgen. Når vi sitter og smerter, som det er helt nydelig å smerte med deg, så er jeg litt aktivert i å holde styr på samtalen og spørsmål. Også for å få utløp litt fra det stresset. For nå sitter jeg jo i ro, og kroppen er jo egentlig litt i bølge.

Nei, jeg er ikke i feit pleit, for jeg føler meg veldig trygg og har det veldig godt i samtalen med deg, Anneli. Men nå har jeg sådd deg rose lenge, så det jeg skal gjøre er at jeg skal reise meg opp, og så skal jeg rett og slett ta oss og riste litt løs. Gjør det. Kjempebra. Og det håper kanskje du som lytter også har litt lyst til å gjøre, og hvis han er ukjent med disse virkene, kan han føles litt sånn tullete. Men det er det. Det skal være litt lekent.

Tenk bare at du rister løs hvert eneste lett og binder vev og muskler og frigjør litt stresshormoninger og spenninger. Ja, det er akkurat det. Jeg siterer hun som heter Tyri Troll på sosiale medier. Hun snakker om å rampe

Fordi at når disse her greiene som ligger i skyggene våre kommer ut i lyset, så tror jeg de her yngre delene, eller det gjør de jo, de blir til sånne lekende, deilige barn inni oss. I stedet for at det blir sånne ubalanserte yngre dele barn, så blir det sånne lekende, litt sånn småtrampete, litt sånn spontane og blæ blæ blæ blæ.

bevegelser det er dit vi skal vi skal jo ha de her yngre delene men de skal være på en måte det beste ved oss drømmer og fantasi og leksulhet og litt ramping det er så mye deilig å hente der

og regulere og hvis den ikke venter med det så er det litt ukjent felt å bevege seg inn i så begynn å riste på en hånd hvis du ikke klarer å riste på hele kroppen start litt begynn å leke deg litt med det eller hestepust hvis det er alt man får til tusen takk Anne-Li og hjertelig takk for det jeg sa luttet

Det ble en spesial episode dette her, for den er ekstra lang, men det er viktig å få prate om dette her, fordi det gjelder oss alle, og gir en innsikt og innblikk i noe til at vi skal klare å forstå oss selv litt bedre, rett og slett.

Kanskje det her er hele nøkkelen til den psykiske helsen for hele samfunnet. Det er litt det jeg sitter og føler på. Det er ganske stort. Det er smått. Også kan det være veldig smått. Det er det som er så kult. Det kan bare være en dråpe gjennom dagen mange ganger, så blir det en veldig stor innvirkning av det.

kanskje vi kan faktisk forandre verden litt vi har mikrohekket nervesystemet faktisk jeg håper du tar deg mot denne nøkkelen nå og åpner opp litt og undrer deg litt i å finne litt det der den autentiske voksne det ekte, sårbare det sterke, det fine i det å være menneske så takker jeg deg for litt ha det bra