295. Kjærlighet uten å miste seg selv. Den råeste biohacken? Å leve i sannhet - også når det gjør vondt
I denne episoden av Biohacking Girls diskuterer Alette, Mai Camilla Munkejord (forfatter) og Therese Tonning (EQ-terapeut) traumer, relasjoner og grensesetting. De forklarer hvordan traumer påvirker oss, og hvordan å sette grenser er viktig for et sunt liv. De deler personlige erfaringer og gir tips til lytterne.
00:00
Podcasten utforsker emosjonell intelligens og hvordan den kan transformere liv, relasjoner og personlig helbredelse.
04:06
I denne rørende episoden utforskes traumer, deres opprinnelse og følelsenes betydning for vår opplevelse av avvisning.
08:39
Traumer fra barndommen kommer ofte til overflaten i parforhold og vennskap, noe som krever bevissthet og grenser for å håndtere.
21:40
Å sette grenser er vanskelig for mange voksne på grunn av frykt for avvisning og ansvar for andres følelser.
25:28
I denne episoden diskuteres viktigheten av å sette grenser for selvkjærlighet og hvordan det kan være vanskelig å si nei til nære relasjoner.
Transkript
Nevnt i episoden
Mai Camilla Munkejord
Forfatter og formidler, aktuell med boken "Slipp meg fri – hold meg fast", delt sine erfaringer med traumer og relasjoner.
Therese Tonning
EQ-terapeut, har også en podcast kalt "Syke tilstander", bidrar med ekspertise på traumer og relasjoner.
Biohacking Girls
Podcastens navn, hvor samtalen finner sted.
Slipp meg fri – hold meg fast
Mai Camillas bok om parforhold og traumer.
EQ-instituttet
Institusjon hvor Therese jobber.
Traumer
Et sentralt tema, diskutert i forhold til relasjoner og grensesetting.
Relasjoner
Diskutert i sammenheng med traumer og grensesetting.
Grensesetting
Viktig tema, hvordan sette sunne grenser i relasjoner.
Selvaksept
Et mål gjennom å jobbe med traumer.
Heling
Prosess med å bearbeide traumer.
Selvkjærlighet
Viktig aspekt av å sette grenser og ta vare på seg selv.
Oslo Skin Lab
Sponsor av podcasten, selger kollagentilskudd.
The Solution
Oslo Skin Labs kollagentilskudd.
Solidox
Nevnt i en reklame for munnskyll.
Telenor
Sponsor av podcasten, tilbyr svindelvarsel.
Relasjonskraft
Konferanse arrangert av Mai Camilla og Therese.
Oslo Event Hub
Sted for Relasjonskraft konferansen.
Gabor Maté
Forfatter nevnt i sammenheng med traumer og kroppslig påvirkning.
Myten om det normale
Gabor Matés bok nevnt i samtalen.
PTSD
Posttraumatisk stresslidelse, nevnt i sammenheng med medisinering.
Medisinering
Diskutert i forhold til PTSD og traumebehandling.
Hypnoterapi
Terapiform nevnt av Mai Camilla.
Mindfulness
Nevnt som metode for å øke tilstedeværelse i kroppen.
Meditasjon
Nevnt som metode for å øke tilstedeværelse i kroppen.
Indre barn arbeid
Metode for å bearbeide barndomstraumer.
La masken falle
En av Mai Camillas bøker.
Deltakere
Host
Alette
Guest
Mai Camilla Munkejord
Guest
Therese Tonning
Sponsorer
Oslo Skin Lab
Telenor
Poeng
Traumer er følelsene som setter seg fast inni oss, ikke hendelsen i seg selv.
Viktig å skille mellom hendelsen og den emosjonelle responsen.
Avvisning er ofte det største traumet, da vi mennesker er flokkdyr og trenger flokken for å overleve.
Forklarer hvorfor avvisning kan være så smertefullt.
Å si nei til noe er å si ja til seg selv.
En viktig påminnelse om selvkjærlighet og grensesetting.
Å undertrykke følelser påvirker kroppen negativt, og kan føre til sykdom og emosjonelle utfordringer.
Undertrykte følelser forblir i systemet vårt, og påvirker oss både fysisk og mentalt.
Påstander
47% av personer diagnostisert med PTSD fikk forskrevet minst en medisin innen 6 måneder.
Høy andel medisinering, tyder på et behov for alternative behandlingsmetoder.
Langvarig bruk av medisiner mot PTSD kan forverre tilstanden.
Viktig å vurdere alternative behandlingsmetoder, som traumaterapi.
Alle trenger terapi.
Et kontroversielt, men interessant synspunkt.
Å bearbeide traumer burde være obligatorisk i undervisningen.
Et radikalt forslag for å forebygge traumer og skape et bedre samfunn.
Lignende
Laster
Det er sagt at emosjonell intelligens er den viktigste egenskapen for fremtiden. Hvordan vil verden se ut med høyere emosjonell intelligens? Jeg, Therese Tonning og min kollega Tore Pettersson er begge EQ-terapauter. Vi tar deg inn i en verden der EQ eller emosjonell intelligens er i føresette. Syke tilstander hører du gratis alle steder der du hører podcast.
Musikk
Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer, alt for å bli en hel helse.
for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.
Det er ny uke, og denne episoden treffer oss dypt og langt inn i sjelen, inn i magerbein, og vi tror at mange av dere vil kjenne dere igjen.
Vi skal snakke om traumer, relasjoner og det modige arbeidet det er å sette grenser for å kunne leve så sant og fritt som mulig. Og det er biohacking for sjelen.
Ja, og vi er så heldige å ha med oss to helt spesielle damer. Mai Camilla Munkejord og Therese Tonning. Dere som er med oss på Bajvækningviken i april, dere husker kanskje det sterke øyeblikket på scenen da Mai Camilla delte så åpent om sin bok «Slipp meg fri, hold meg fast» med støtte fra Therese ved sin side.
Det er ikke bare en bok om parforhold eller en part i dag, men det hun skriver er dypt personlig, og det hun snakker om, meg og Camilla, er en fortelling om sårbarhet, skyggarbeid, trømmer og veien mot selvaksept og heling. Og Therese Tonning, som da er
Terapeut og lærer på EQ-instituttet hører også podcasten Syke tilstander. De to sammen deler ord og setter over følelser, og de er modige, og de går foran og inspirerer oss til å tørre å åpne opp alt det skalle som holder oss opp, og kanskje til og med gjøre oss syke.
Therese er det kanskje mange av dere som kjenner igjen, for hun har vi hatt med i podcasten hvertfall to ganger tidligere. Hun har hjulpet oss og mange andre med å forstå hvordan traumene de lever i kroppen og påvirker livene våre i stillhet.
Sammen med meg Camilla snakker vi i dag om hvorfor det er så vanskelig å sette grenser, spesielt mot mennesker som står oss nære som foreldre, gode venner og til og med barna våre.
Hvordan vet man forskjellen på sunn grensesetting og det å flykte fra øyeblikk opplevelser av mennesker? Hvordan kan man takle skammen over å velge å si ja til seg selv i møte med familieforventninger og tilstendinger? Hva gjør man når eksperter og autoriteter gir råd så kroppen vår sier nei til?
Denne samtalen handler om mer enn bare parforhold. Det handler om hele livet og hvordan vi kan bli trygge nok til å sette grenser til å lytte til kroppen og velge kjærlighet som ikke krever at vi mister oss selv.
Og som jeg ofte sier, ta oss med på ture, eller sett deg et hyggelig sted og drikk en kopp te, eller vær i en opplevelse mens du hører på podden. Og det er særlig viktig i dag, for dette er en ærlig og rørende episode som håper kan gi deg innsikt og støtte uansett hvor du er i livet godt da. Velkommen til ukens episode. Musikk
Kjære meg, Camilla og Therese, velkommen til podcasten vår. Dette gleder vi oss til. Vi har hatt dere på Biohacking Weekend, og det var herlig å ha dere som samspill, og det ønsker vi nå på podcasten. Så kan ikke dere bare kort si hei og hvem dere er før vi setter i gang. Du, meg og Camilla, kan starte.
Ja, hei. Jeg er altså Mai Camilla. Jeg jobber som forfatter og formidler for tiden, og har flere prosjekter sammen med Therese, der vi holder foredrag og kurs og litt forskjellig.
Jeg er da Therese Tonning, og jeg er ekoterapeut, foredragsholder, kursholder, og jobber sammen med meg og Camilla, og har også en podcast. Jeg er veldig interessert i å høre hva dere legger i dette med traumer, hver og en av dere. Kan ikke vi bare få en liten gjennomgang av det? Ja, da vil jeg begynne hva traumer er.
Det er noe vi tenker at vi alle bærer på. Traumer er da altså følelsene som skjer inni kroppen, som skjer inni deg når du opplever ulike ting. Det er altså ikke hendelsen i seg selv som er traumer. Det er det mange som tror, så derfor tenker jeg det er viktig å avklare det med en gang. Traumer er følelsene som setter seg fast inni oss når vi opplever ulike ting. Har du noe å tilføye, Mai Camilla, eller er det samme for deg?
Jeg og Therese har samme forståelse av traumer. Et annet viktig poeng er at traumer kan også oppstå som et resultat av det som ikke fant sted i barndommen.
Trøsten som vi ikke fikk, fange som ikke var til stede, mors tilstedeværende blikk som ikke var der. Og derfor er det så mange som bærer på sår og trømmer fra barndommen som de ikke helt får tak på. For det var ikke nødvendigvis det som skjedde som skapte følelsen av å være bagatellisert eller ikke viktig eller ...
feil, eller det må være noe galt med meg. De følelsene der kan ha oppstått som resultat av emosjonell bortventhet, og det som ikke fant sted, men som barna hadde trengt. Jeg synes det er fint at du nevner det, Camilla. For sånn som jeg ser det, så er det ofte det aller største traumet, det er avvisning.
Som barn, hvis vi blir avvist på følelsene våre, så føler barnet seg avvist som menneske. For barnet er i følelsene sine, og når følelsen blir avvist, eller ikke sett, eller ikke validert, så kjenner barnet at jeg er ikke verdifull. Så det er det aller, aller største traumet, sånn som jeg ser det. Og
Vi mennesker er jo flokkdyr, så det forklarer jo hva som er grunnen til at avvisning er det største traumet. For flokken trenger vi jo for å overleve, og når vi blir avvist, så blir vi faktisk redde for dypest sett at vi ikke overlever. Så det er den dypeste, dypeste form for frykt og traume.
Det er så nyttig å ha to av dere her, for dere kan sikkert bidra til å øke forståelsen. Vi merker på podcasten vår og på Instagram at det er veldig mange som er nysgjerrig i disse temaene, fordi de føler at det er for lite som har skjedd i livet som har gjort store sår.
til at de er verdige i terapi og kunne bruke tid og oppmerksomhet på dette. Her er dere to som forent. Hjelper dere hverandre også? Jeg er helt på linje med lutterne deres. Jeg kan si for min egen del at da jeg bestilte meg time hos psykologen for aller første gang i 2020,
så skammet jeg meg litt. For jeg tenkte, skal jeg ha time hos psykologen, jeg som nesten ikke har opplevd noen ting og skryter opp på en måte, og følte nesten at det er beslag, eller la beslag på viktig tid, som sikkert noen andre fortjente mer enn meg, og
og så viste det seg jo at jeg bar på masse sår og trømmer, men som jeg hadde bagatellisert, og som jeg hadde fortrengt, og som jeg hadde dekket over, og som jeg hadde glemt, men som dukket opp etter hvert som terapien utfoldet seg. Ja,
Jeg kjenner igjen det du sier, Camilla, fordi i mitt terapirom, og der jeg også underviser på EQ-institutt, så kommer jo de aller fleste i starten og sier at «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har det sånn her, for jeg hadde det helt nydelig som barn. Jeg hadde det jo kjempefint». Og så sier jeg ofte det at «Ja, det hadde du sikkert også, men når vi begynner å se litt nærmere på hva du faktisk følte»,
hva du faktisk opplevde, og går inn i det, så oppdager jo alle at «Åja, jeg har sår. Jeg har sår, jeg har traumer». Og det er ofte et sjokk for veldig mange.
Maj-Kamilla, du har jo akkurat skrevet denne boken din som vi har lest, og vi ønsker jo nå å bruke litt av det du snakker om i forhold til dette med traumer i parforholdet ditt, og svare på litt av de spørsmålene som både vi lurer på, og lytterne våre lurer på. Så litt om boken din, vær så snill.
Ja, jeg kan gjerne snakke litt om den. Jeg har skrevet flere bøker. Den første boken jeg skrev heter La masken falle, og jeg skal ikke snakke mye om den, bare at der forteller jeg om hvordan jeg oppdaget at jeg bar på barndomstraumer. Og så forteller jeg litt om det, og jeg tar leserne med inn i hypnotherapi, fordi hypnotherapi var den terapiformen som først hjalp meg til å begynne å få løse noen av de fastlåste følelsene som jeg bar på fra barndommen.
Da Maskenfallet kom ut, så kom en ny bok, og den heter «Slipp meg fri, hold meg fast. Kan et parforhold transformeres fra smerte til vekst?» På baksiden der skriver jeg «Er du i et parforhold som føles smertefullt og begrensende til tross for parterapi og all verdens gode intensjoner?»
Da er du ikke alene. I mitt nåværende parforhold, ekteskap nummer to, var det ikke bare to sterke, sunnige, atilsynlatende, suverene mennesker på 31 og 33 som treffet hverandre for nå er det 15 år siden. Like mye var det to sårede, indre barn som møttes. Begge på vakt.
Begge med en følelse av å være feil og uønsket. Å møttes gjorde også to ulike, jeg kaller det for kompenserende adferdsmønstre. Det kan vi komme inn på. Og så skriver jeg i flere år hva parforholdet i overlevelsesmodus. Jeg følte meg misforstått, avvist og deprimert, og det samme gjorde nok min mann. Vi gjorde alt som sto i vår makt for at Lasse ikke skulle veltet.
skulle velte, og så velte jeg det likevel. Og så spør vi liksom, skulle dette bli et endelig punkt om, eller var det spiren til en ny start? Og det som jeg da skriver om i denne boken, mener jeg, som er veldig sårbar, den er så sårbar at jeg selv har knapt brukt et kalori på å markedsføre den frem til nå, så da skriver jeg om
Hvordan parforholdet blir en ramme for at barndomstraumene kan komme til overflaten. Og så kan man jo tro at det er mannen min som er irriterende, og mannen min som roper med høy stemme, og mannen min som gjør forskjellige ting som er vanskelig for meg. Eller så kan jeg velge å se på min reaksjon som et tegn på at jeg bærer på sår som trenger forløsning.
Og så skriver vi boken frem som et drama i flere akter, der jeg gradvis kommer på sporet av min indre dypeste smerte. Og så blir det jo spørsmålet, kan jeg bli væren i dette forholdet når det er så vondt? Eller må jeg faktisk ut for å klare å ivareta meg selv?
Ja, det er helt nydelig, og jeg skjønner at du ikke har brukt en kalori på markedsføringen av denne boken, for den er heftig. Jeg er så imponert over hvordan du klarer å huske alle disse små øyeblikkene, bare blikket du sender og hva du mottar. Ja, det er sånn.
Men tilbake til dette med disse traumene, og vi vil jo da snakke om det i relasjoner, og da kan vi jo bruke dette her som et eksempel, fordi Monika og jeg har jo snakket mye om det at vi sliter i forhold til venner og setter grenser, og hvor går da grensen mellom det å være lojal mot seg selv og det å liksom bare gjøre det andre sier. Og en god venn, ja.
Jeg vil gjerne si noe om det. Det handler jo om hvordan du føler deg sammen med disse vennene. Hvis du kjenner at det er en venn som tapper deg for energi, eller du føler at det ikke er balanse i vennskapet, eller på en eller annen måte ikke føles bra for deg, så er det utrolig viktig å kanskje få løse denne relasjonen, eller
kanskje en litt dypere prat om hva du selv har behov for, for å se om det kan endre seg til det bedre.
Jeg tenker i hvert fall uansett at det er veldig, veldig viktig å ta seg selv på alvor, og ikke bare være i en relasjon fordi man har vært det hele tiden, eller fordi man synes det er vanskelig å såre den andre, eller fordi man tror man bare må for å være et godt menneske, rett og slett. Så dette er et utrolig viktig tema. Jeg vet veldig mange sliter med dette, både i forhold til venner, men også i forhold til familie. Ja.
Og jeg kan jo nevne der, når hun snakker om det der med å håpe seg slå opp med venner, så har jeg en del erfaringer, og det har kanskje dere andre også her, og jeg har jo valgt da, i min prosess, å faktisk
sette flere vennskap på pause og avslutte enkelte vennskap selv om det er ganske vanskelig vi snakker jo om et vanskelig parforhold her og da er det jo lov å gå til parterapi og man kan skille seg hvis det virkelig går adundas mens i vennskap så
Har vi ikke noen systemer for å slå opp eller sette vennskapene på pause, men da er noen av mine oppfordringer, samme som Therese Lutte innevar, å ta seg selv på alvor. Og hvis man kjenner at man blir drenert av en relasjon, i stedet for at den får påfull, så er det et tegn på at kanskje vennskapet er usynt. Hvis man...
kjenner at man må strekke seg på bekostning av sine egne grenser og verdier, så er det jo også et tegn på at vennskapet ikke er så sunt. Og hvis man ber om en pause og får massiv kjeft i retur, så er det jo også et tegn på at vennskapet er usunt, for at et vennskap skal jo ha rom for at den får lov til å ta hensyn til seg selv og sine egne grenser. Og hvis man ikke har rom for det,
så er det rett og slett antakeligvis en usunn relasjon som inviterer oss til å sette grenser og si nei takk. Men det verste er nesten den følelsen av at noe er galt, selv om ingen har sagt noe. For da går det bare rundt å føle på at du ikke er bra nok, hvis du kjenner. Hva gjør man med det? Da tenker jeg avklare forventninger, og så kan du, Therese, utdype det. Avklare forventninger. Jeg ville ha sagt til sånn tydelig at
Det er jo ikke noe som er skjedd her egentlig, men jeg går rundt og føler på at jeg ikke helt strekker til. Har du noen forventninger til meg som ikke du har satt ord på? For det går jeg rundt og føler på. Jeg tenker det er veldig viktig å ta den samtalen.
Samtidig så vet jeg at i mitt liv i hvert fall, så var jo mine traumer, det handlet jo om at jeg ble forlatt, og resultatet av det var jo at jeg egentlig følte meg verdiløs innersinne, og hadde lett for å føle at jeg ikke var bra nok i alle relasjoner. Så for meg så var det jo viktig å bearbeide mine traumer, sånn at ikke det var en konstant følelse inni meg,
For jeg husker veldig godt at jeg kunne godt føle avvisning der det ikke var avvisning på grunn av de traumene jeg hadde. Så det er nummer en å jobbe med seg selv, og da kommer jo også disse grensene lettere tilgjengelig for oss når vi har jobbet med oss selv, bearbeidet våre traumer, så blir det lettere å sette grenser fordi vi tar oss selv på alvor.
Og så tenker jeg at uansett om jeg hadde bearbeidet mine traumer, så kunne jeg oppleve i relasjoner at jeg ikke følte meg bra nok. Og da skjønte jeg jo at det handlet om den andre. For da hadde jeg på en måte bearbeidet mine følelser, men likevel så fikk jeg den følelsen, så da skjønte jeg at da er det noe
som skjer mellom oss to, som jeg tar inn, eller som jeg senser, eller den andre sier noe som er kritikk, eller får meg til å føle at jeg ikke duger som venn. Så da er den samtalen veldig viktig. Vi får ofte spørsmålet, hvorfor tar dere egentlig kollagen til skudd? Svar.
Svaret er enkelt, fordi kollagennivåene var å begynne å synke allerede i slutten av 20-årene. Det skjer naturlig, og det går enda raskere med stress, dårlig kosthold eller lite søvn.
Resultatet? Jo, slappere hud, fine linjer og mindre spenst. Men heldigvis finnes det en enkel løsning. The Solution fra Oslo Skin Lab er hydrolysert kollagentilskudd som jobber med huden innenfra. Og som dokumentert reduserer rygger og gir bedre elastitet. Dette er biohacking. Nå er det sommer. Var hud og naturlig glow er det som gjelder. Gi huden din det lille ekstra. Føl deg vel i egen kropp hele sommeren.
Vi har brukt dette kollagenet i to år. Vi digger det, og ja, vi merker forskjell. Vil du også teste The Solution fra Oslo Skin Lab? Du kan oppleve gløden selv. Bruk rabattkoden BIO60 for 60% rabatt på første kjøp. Hva er det som skjer i kroppen vår når vi stadig går rundt og undertrykker disse følelsene? Hva skjer fysisk med oss?
Therese, du er best å svare på det. Ja, jeg kan godt starte der i hvert fall. Det som skjer med oss er jo at disse følelsene som vi undertrykker, det betyr jo ikke at de forsvinner, det betyr nettopp at vi trykker dem ned. Så de er fremdeles i systemet vårt.
Og det påvirker oss, det påvirker kroppen vår, det gjør blant annet at stresshormoner produseres i kroppen, og hvordan det påvirker andre, både organer og funksjoner i kroppen. Så det å ha undertrykte følelser i kroppen sin, det er absolutt ikke bra. Det kan føre til sykdom, det kan føre til emosjonelle utfordringer, kroppslige ting. Så
Og som vi sa i starten, alle bærer på disse traumene. Så det er en viktig del av det å bli et sunt og helt menneske. Kan eventuelt utdype brytelighet, ja. For det er sånn som Therese sier at når vi trykker ned følelser, så er det akkurat det vi gjør. Altså vi trykker de i kroppen. Mange tror liksom at det betyr å få løse. Men å trykke ned, det betyr virkelig bare å feie under teppet. Og tro liksom at tiden legger alle sår og den slags. Og det er jo en illusion.
Så det som i stedet skjer, det er at stresshormonene øker, kroppen kommer i ubalanse, vi får nedsatt immunforsvar, vi kan også få depresjon, som jeg tenker faktisk er, det er bare et ord som betyr at vi har undertrykket en rekke følelser i den grad at vi begynner å føle nestemthet og meningstap, og vi kan få angstreaksjoner.
Fordi det vi lengter etter er å leve autentisk. Vi lengter etter å sette sunde grenser. Vi lengter etter å ta oss selv på alvor. Og når vi strekker oss utover vår egen evne, så sier vi indirekte til oss selv «Jeg er ikke så viktig. Jeg er i alle fall mindre viktig enn de andre». Og derfor så svikter vi oss selv. Og når vi svikter oss selv, så blir vi ikke til å stole på. Og da begynner vi å tvile på alt.
Jeg lurer på en ting, og hvorfor er det så utrolig vanskelig nå, jeg er en voksen, voksen dame, å sette grenser for foreldre og søsken, selv nå når jeg er voksen og tror at jeg på en måte klarer det, så er det helt umulig. Du sier noe som sikkert veldig mange kan kjenne seg igjen i, Alette. Det som er grunnen til at det er vanskelig å sette disse grensene,
er jo fordi at vi er livredde for å bli avvist. Sånn som jeg var inne på i sted, det er det største trengen vi har, det er avvisningen. Og det å sette grenser, det utsetter oss for en mulighet for å bli avvist. Og frykten for avvisning henger ofte sammen med ansvar. Vi tar ansvar for andres følelser, vi tar ansvar for at de ikke skal bli lei seg, så vi glemmer våre egne følelser, for det er ikke så farlig. Vi er vant til å gå og trykke de ned, eller gå og kjenne på de uansett.
Så det å sette grenser skaper en ekstremt stor frykt inni oss, før vi lærer å gjøre det. Og da kan jeg utdype fordi at det som en dag får en invitasjon til er lettet, det er jo da å for eksempel takke nei til en invitasjon, og eventuelt få en reaksjon, og så er øvelsen å ikke unnskylde seg,
Ikke forklare, men bare eie avgjørelsen om at denne gangen takker jeg nei. Skal du selvfølgelig si et eller annet og ha en hvit løgn, og noen trenger faktisk en hvit løgn i en overgangsfase for å våge å takke nei, men etter hvert så er anbefalingen at man bare sier, i dag så trenger jeg stillhet, ta vare på meg selv,
prioritere en treningsøkt, eller et sjøbad, lese en bok, legge meg tidlig, hva som helst. Jeg trenger å ta vare på meg. Og vi har faktisk lov å ta vare på oss selv. Men vi går jo rundt og tror at det er viktigere å varetare andres følelser og behov enn våre egne. Så det er tilbake til det igjen, ja. Så det er en god øvelse, da. Jeg ville sagt liksom til lytterne nå, så
Lag dere gjerne et sånt eksperiment der dere bestemmer dere for å takke nei til minst tre ting, til og med kanskje ting dere egentlig på en måte har litt lyst til, bare for å teste hvilke følelser dukker opp i deg når du takker nei, hvilke tanker dukker opp i deg når du takker nei, og så ser du på tankene.
Kanskje tenker du, herregud, hvem er jeg som tror jeg har rett til dette? Nå skuffer jeg den andre. Skriv tankene ned og forløs dem. Følelsene, da er min oppfordring, hold rundt dine egne følelser. Følelsene av å ikke være god nok, litt utilstrekkelig, blablabla. Disse følelsene, hold rundt dem.
inntil du kjenner at de på en måte får løse seg. Fordi min erfaring er at når vi sitter med følelsene,
så kan de plutselig begynne å presse i brystet kanskje, eller ulme i magen, eller presse i tinningen. Og når vi sitter med de tilstrekkelig lenge, og det kan være 30 sekunder, to minutter, ikke evigheter, så plutselig så forløses de fra kroppen. Vi kjenner at de slipper. Overrørte sallidaks. En hvit løgn. Men hva har skjedd med bryllupsbildene? Hæ, hva har skjedd? Tennene mine, de er jo ikke så gule i virkeligheten. Nei, nei, nei, nei.
Her er det en fotograf som har gjort noe galt. Prøv det nye munnskylde Solidox hvite tenner. Reduserer og motvirker misfarging.
Jeg lurer på begge dere to. Begynner med meg, Camilla, først. Hvilke følelser av det vi snakker om nå, med å sette grenser og tørre å være seg selv, bærer du fremdeles med deg fordi du har hatt de trømmene du har hatt i barndommen og oppveksten din? Hva er det som fremdeles er vanskelig for deg å si nei til, eller i alle fall i hvert fall ta seg selv på?
Hva er det som er vanskelig å ivareta seg selv på? Jeg tenker ofte at når man sier nei til noe, så sier man ja til seg selv. Jeg har jo enormt mye erfaring med å takke nei, men jeg kan si det som sist var vanskelig, det var en avgjørelse som var litt vanskelig i vår, det var at vi hadde en konfirmasjon.
i slekten, i familien og jeg kjente at jeg var ikke klar til å dra i den konfirmasjonen jeg var ikke klar til å være i fysisk nærhet av spesielt mine foreldre enda, på grunn av ting som foregår i familien
Og så var det på en måte en viss motstand da, mot den avgjørelsen, også hos min mann. Fordi min mann har en tanke om at altså, konfirmasjoner det sier man bare ikke nei til, der stiller man av hensyn til ungdommen. Sånn at da var det et sånn lite drama som spilte seg ut, egentlig mest mellom meg og min mann, fordi han opplevde skam,
om vi ikke skulle komme, og så endte det med at han dro med de av ungene som ville dra. Men det var et lite drama der, altså har vi rett til å ta vare på oss selv, og la være å stille opp en konfirmasjon til en jese som ikke har gjort noe galt? Og som sagt, jeg valgte å ikke dra. Jeg har også valgt å takke nei til tre begravelser, siste halvandet året, tre tanter som har dødd,
Da har jeg valgt å bare ta for veldig mitt indre. Veldig mange våger jo ikke å utebli for den slags. Det var et steg fra meg også, men for meg føler jeg litt at jeg vokser i selvkjærlighet gang for gang. Så vet jeg at noen blir lei seg, noen blir skuffet, og noen skammer seg over at jeg ikke er til stede. Noen mener til og med at Marie-Camilla skaper lidelse for alle sammen ved å utebli. Det må jeg bearbeide,
inntil jeg kjenner at det er deres følelser, og det er helt i orden at de føler det sånn, og så må jeg være der med. Uten at dette er kynisk, dette er selvkjærlighet. Og det er et lite tankeeksperiment for oss. Ja, jeg vil si noe. Er det greit, Alette, eller skulle du si noe nå? Da fortsetter jeg. Jeg tenker at det å sette grenser, det henger sammen med å tåle at andre kan bli lei seg.
tåle det uten å føle skyld eller skam, eller ta på seg det ansvaret tilbake til det med grenser og ansvar. Det som har vært vanskeligst for meg etter alle disse årene med terapi og selvutvikling, det som fremdeles kan være vanskelig for meg, det er å si nei til mine egne barn.
Kjenner jeg. For eksempel hvis de spør om jeg kan passe en hund, som jeg elsker overalt på jord, og jeg ikke kan, det synes jeg er utrolig vanskelig. Jeg føler at jeg svikter. Så det kan jeg fremdeles kjenne i forhold til mine barn, og i forhold til min mamma. Hun er jo gammel nå, så der har jeg på en måte...
ingen mulighet å ikke ønske heller om å si nei til noe. Men det er jo fordi jeg velger det selv selvfølgelig, for det føles godt for meg å være der for henne. Men jeg kan faktisk kjenne at jeg skulle ønske at jeg var enda mer hos henne enn det jeg er. Så der er det fremdeles noe i forhold til å føle at jeg ikke strekker helt til, kanskje. Ja.
Ja, jeg skal bare si noe i forhold til barn, for det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Helt kort, så tror jeg mange kan kjenne seg igjen at det er vanskelig å si nei til sine egne barn når de har behov, og det synes jeg også. Og så samtidig så ser jeg jo at hvis jeg overstrekker meg selv for ungene, så er jeg ikke et godt eksempel. For jeg ønsker jo at de skal klare å si nei når svaret er nei til sine venner som de ønsker å stille opp for. Så noen ganger så sier jeg nei til mine barn, men da sier jeg at, vet du hva?
Nå velger jeg å si nei, fordi jeg trenger sånn og sånn, men jeg skal innrømme det at det protesterer i hele brustet, fordi det er ingenting jeg egentlig ønsker mer enn å gjøre det for deg, men som sagt, i dag trenger jeg noe annet. Beklager å skuffe deg, men jeg håper at du da kan kjenne at du har lov til å si nei.
til dine venner når de trenger noe, er en dag du faktisk ikke kan stille opp. Fordi det som jeg har gjort før, og mange i mitt nettverk har gjort før, det er jo at man strekker seg over evne for andre, og så ender man opp med å bli supersliten, ikke sant? Kanskje til og med syke. Og det har jo ingen hensikt.
Jeg er så glad for at dere deler dette, for jeg tror både jeg og de som lytter kjenner seg igjen i det. Det er godt med eksempler, og så er jeg veldig glad for at du sier at du forklarer hvorfor du sier nei. Jeg hadde en liten følelse av at man egentlig ikke trenger å forklare seg så mye, men at det letter jo litt på det trykket man har i brystet hvis man kan forklare barna sine hvorfor man sier nei.
sier nei. Nå fikk jeg litt lavere skuldre, for jeg sliter jo selvfølgelig med det samme i forhold til barn.
Jeg kan bare si det, for jeg sa jo i stedet at man kan øve seg på å ikke forklare og ikke unnskylde, men det er klart at i enkelte relasjoner som du sier, Lette, så vil vi forklare, og vi vil gjerne, og det synes jeg er fint å si hva som foregår i en selv, og si at nå føler jeg meg litt utilstrekkelig. Og det kan man godt gjøre også hvis man har en god relasjon til en veninne som trenger deg, og at du da sier, jeg skulle gjerne ha stilt opp, jeg føler meg litt utilstrekkelig nå når jeg takker nei, men jeg trenger faktisk ...
og ivareta meg. Det kan man godt gjøre. Men sånn egentlig strengt tatt, hvis man er i en litt, la oss si litt dårligere relasjon, og det menneske man da avviser på en måte begynner å kjefte, eller på en måte begynner å projisere masse, jeg håper å si,
negative følelser på deg, du skuffer dette, da trenger du faktisk ikke å unnskylde og forklare, med mindre du trenger det for din egen del. Men ikke begynn i hvert fall da å bukke og skrape og gå med på andre sine negative projiseringer, for det ser jeg også noen ganger, at du får en sånn skyldebøtte, og så sier du da, ja, ja, jeg forstår det, og dette var skikkelig dårlig gjort av meg, og så liksom blir man selv en sånn der type...
en vaskeklute, altså bli vridd opp, liksom, og jeg vet ikke helt, jeg vet i hvert fall selv da, at jeg noen ganger kan gå med på andre sine skyldebøtter som ikke nødvendigvis stemmer, og det øver jeg meg på å ikke lenger gjøre. Ja, så bra. Men litt sånn tilbake til disse litt nære relasjonene, er det mulig
Dette kan jeg kjenne på selv, å elske noen veldig, men likevel må jeg ha avstand, for det blir for mye. Den ambivalensen man kjenner på, hva kan man gjøre med det? Skal jeg si noe om det, eller, Therese? Jeg tenker helt klart at det går an å elske noen veldig høyt, og likevel trenger å ha dem på avstand. Jeg kan ta relasjonen til mine foreldre som eksempel.
Jeg elsker jo begge mine foreldre på et dypt plan. Men så er det sånn at sånn som jeg er i dag, så opplever jeg at de ikke ser meg. For de ser meg med noen filtre som er deres filtre. Og vi har alle filtre, vi har allerede, alle sammen har vi på en måte briller som vi ser på verden med. Og hvis noen andre sine briller da er såpass, kan det få kludret,
At du på ingen måte kjenner deg igjen i måten du blir forstått og sett på, så kan det være så smertefullt at det er bedre å holde avstand.
I enkelte familier er det ting man ikke skal sette ord på, det er enkelte følelser som ikke er lov å føles, man har ikke rom for å være autentisk, og hvis du ikke har rom for å være autentisk, så kan du kjenne at du blir drenert av å være der, og da kan du trenge avstand. Så de fellesskapene vi lengter etter, er jo de fellesskapene hvor vi kan få lov til å være den vi er, som vi er,
når vi er sårbare, glad når vi er glad, at vi kan få lov til å slippe å tenke masker og tilpassning og så videre. Og enkelte mennesker kan vi altså være glad i, men det er likevel ikke rom for å være oss selv, og da kan det være nødvendig med pauser, eller i alle fall mindre samverd. Vil du si noe om det, Therese? Jeg synes meg og Camilla sier det veldig, veldig godt, egentlig. Ja.
Det å sette grenser og kanskje til avstand betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke elsker. Det handler om hva som er godt for en selv. Og jeg opplever også hvertfall at de relasjonene jeg har, jeg synes det er utrolig viktig at folk er tydelige og setter grenser, for da blir jeg trygg. Da kjenner jeg at jeg er trygg, for da vet jeg akkurat hvor det mennesket er, og jeg går ikke rundt og lurer noen.
Mener han eller hun egentlig det? Hvordan er det egentlig? Da begynner fantasien å gå. Men når et menneske er tydelig og setter grenser og sier hvor de er, sier hva de har behov for, så blir jeg veldig trygg. Og jeg og Therese har hatt et eksempel på det. Vi skal nemlig ha en konferanse, jeg har lyst til å nevne det, den 27. september, «Relasjonskraft».
Og der er alle lutterne hjertelig velkommen. Det er på Oslo Event Hub. Og vi får spennende foredragsholdere. Og der skal vi blant annet snakke om nettopp hvordan relasjoner kommer til uttrykk. Hvordan vi kan gå innover i oss selv og jobbe med oss selv når vi kjenner at
En relasjon kanskje til søsken, foreldre, sjefen på jobben og så videre. Lygge, komme litt på sporet. Hva er det egentlig som spiller seg ut her? Og hvordan kan vi bygge tryggere, sterkere relasjoner gjennom emosjonell intelligens?
Therese kan gjerne si noe mer, men poenget her var at da vi holdt på å planlegge denne konferansen, så ble jeg plutselig litt usikker på om jeg klarte å være med å organisere den, eller om det ble for mye, om det ble stressende for meg, fordi jeg gikk gjennom masse på privaten. Og så sier jeg til Therese da, midt i planleggingen, vet du hva, Therese? Nå vet jeg ikke om jeg klarer å være med på dette likevel. Jeg bare hadde helt sånn kaos inni meg. Og så sier Therese, ingen problem.
Du bruker all den tiden du trenger på å lande i hva du vil, og så tar vi det derifra. Og når du blir møtt sånn, med ro og tålmodighet og null stress, så kunne jo på en måte denne uroen lande i meg ganske raskt. Og så var det jo bare, kanskje en ukes tid senere, at jeg kunne si til Terese «Nå er kaosfølelsen over, og jeg er klar».
Men hvis Therese hadde møtt meg med veldig stress, og herregud, og du må bestemme deg, og hvorfor driver du å tvile, og kanskje hun begynte å tenke, er det meg det er noe galt med, så ville jo dette blitt et sånn stort drama som hadde spint av gårde.
Så betydningen der av å romme hverandre, og møte hverandre, og validere følelser, det betyr veldig, veldig mye. Og da kan vi jo glede oss desto mer til denne konferansen, for vi vet at vi eier den 100% begge to, og vi gleder oss til å ønske alle dere der ute som ønsker å vite mer om relasjoner, velkommen til en sånn dagskonferanse med spennende foredrag, og slem poesi, og alt mulig spennende.
Takk for at du bruker det eksempelet, Camilla. Det synes jeg var nydelig. Det går helt godse ut, faktisk. For det er jo nettopp det som gjør at en relasjon er trygg, og at ting kan få lov til å bare passere, i stedet for at det blir et problem, at det blir et drama. Og det er jo resultatet av å jobbe med sine egne traumer. Det å romme sine egne følelser gjør jo at man rommer andres følelser,
Og jeg var ikke et sekund i tvil om at meg og Camilla tok vare på seg selv i den tiden. Og så visste vi jo ikke om det ble et ja eller nei, men så ble det heldigvis et ja. Og jeg gleder meg så mye til å ha den konferansen sammen med deg, Camilla, og foredragsholderne, helt nydelige folk, hele gjengen.
Og i denne konferansen så vil vi jo da snakke om emosjonell intelligensrelasjonskraft, som den heter, bygg broer med emosjonell intelligens. Så da vil vi jo snakke om traumer, hvordan de utspiller seg for seg selv, blant venner, blant søsken, i parforhold, da tar vi det liksom fra alle mulige vinkler. Så jeg tror det blir en fantastisk dag. Så hjertelig velkommen til alle litterne.
Ja, så utrolig spennende. Det tror jeg det er mange som har behov for å komme og lytte litt der. Men hvis vi går litt tilbake til dette med å si nei, takk til 70-årsdager, konfirmasjoner.
Hva vil dere si til en person som er veldig skamfull for å ikke ønske å gå i disse bursdagene og heller tenke på seg selv? Hva er et råd der sånn at man ikke skal føle på den grusomme skammen og dårlig samvittigheten for at man ikke går? Jeg kan svare først, og så følger du opp, Therese. Jeg vil tenke at det er en invitasjon til å føle på skammen.
Skammen vil få løse seg når du våger å føle den helt ut. Så det som jeg da ville ha gjort, det var at jeg ville sagt nei, og så ville jeg på en måte kjent hele skammen da, og dårlig samvittighet som på en måte blomstrer hele kroppen, og så ville jeg brukt minst ti minutter til å sette meg ned, og så ville jeg på en måte snakket til skammen. «Hei skam, der er du ja. Nå kjenner jeg hvordan du flommer i hele brystet. Hvor kommer du egentlig fra?»
Og så ville jeg gått litt i meditasjon og prøvd å følge skammens tråder bakover og bakover og bakover i tid til den første gangen jeg følte en sånn skam. Mest sannsynlig så snakker vi da om et ganske tydelig barndomsminne der skam
Man som barn opplevde skam, kanskje fordi man skuffet mamma, eller skuffet læreren på skolen, eller glemte replikkene i teaterstykket. Et eller annet minne der man ikke tilfredsstilte andres forventninger. Og så hentet man frem det indre barnet og gir det kjærlighet, og tar vare på det indre barnet som følte skam den gangen.
Og man kan også gjerne bruke litt tid på det. Finne kanskje en bamse eller et symbol for det lille barnet, og bruke tid på det også i dagene som kommer. Og jo mer man bruker tid på den skammen, og det indre barnet som følte skam den gang da, jo mer vil denne følelsen forløses fra kroppen. Sånn at neste gang du tar ikke nei, så kjenner du at det var lettere. Du følte kanskje bare på et visst ubehag, eller et blaff av
en følelse av utilstrekkelighet, og tredje gangen ble det litt lettere, og fjerde gangen enda lettere, og så videre. Så jeg tenker at poenget her er å ikke piske seg selv for å føle skam, heller ikke rømme fra skammen, men å våge å finne rotorsaken og hile den. Jeg synes du sier det fint med, Camilla. Jeg er helt enig. Det er dette som er så viktig, fordi når vi begynner å sette disse grensene, så vil disse følelsene komme opp.
For det er jo grunnen til at vi tidligere har vært grenseløse for å unngå å kjenne på den følelsen av skam, eller dårlig samvittighet, eller ansvar, eller følelse av ikke å være tilstrekkelig. Så det er utrolig viktig å være klar over at når disse grensene begynner å settes, så vil de følelsene komme. Det er ikke det å unngå. Men det er gamle følelser som kommer opp, og det å møte de, og gjerne gjøre sånn som du sier meg, Camilla, det er jo det.
som er viktig for at vi blir kvitt den gamle skammen og klarer å en dag sette disse grensene uten å føle på det. Det er interessant, for det er jo biohacking på et veldig kjedelig nivå dette, for vi leter jo alltid etter rotårsakene til helsen vår. Og vi må tilbake mange, mange lag i kostholog, fordi sykdom oppstår ikke akkurat her og nå. Det begynte for mange år tilbake. Hva tenker dere?
100% og ja, Therese du må gjerne utdype men jeg kan bare si med svar 100% alt har sin rotårsak langt, langt tilbake i tid og så har jeg bare lyst til å si i forhold til kosthold så har jeg bare den morsomheten som jeg har lyst til å dele nå og det at akkurat nå i den fasen jeg er i sånn cirka tidlig overgangsalder og sånn, så kjenner jeg at mine behov både for urter, te
Om ingredienser i maten, om måltider og så videre, det er en ny ferd med å endre seg-
Og jeg gjorde noen endringer for fem år siden. Da reduserte jeg kraftig på sukker og e-stoffer og vetemelk og melk og sånn. Men nå er jeg kommet i en ny fase, der det er nye justeringer jeg trenger. Nå sier kroppen min at den vil ha faktisk litt mindre nøtter og frø. Den vil faktisk ha mindre havremelk, som også er ultraprosessert. Og den vil ha enda mer måltider som er varme, varme supper av grønnsaker, varme peier. Den vil ha...
De vil ha mer bær, de vil ha mer kokos, og jeg synes det er så spennende å lytte til hvordan kroppens behov endrer seg, og hvordan mat på mange måter er medisin. Og hvordan også for min del, for en siste ting, det å spise sakte og med tilstedeværelse blir mer og mer viktig for at jeg ikke skal få vondt i magen etter måltidet.
Ja, jeg vil gjerne si noe mer, Monika, til det du sa, at dette er jo biohacking på det dypeste. Det er faktisk det. Følelser og kropp, det henger jo sammen. Helt tett forbundet er det ikke mulig at det ikke kan påvirke hverandre. Jeg har også tatt en helsecoachutdanning for noen år tilbake, og der husker jeg de snakket om at
Det er relasjonen du har til deg selv, og relasjonene du har til andre, som er avgjørende for hvordan kroppen din klarer å ta opp næring, eller respondere på trening, eller på alt vi gir den av næring, og ting for at den skal være optimal. Så hvis du ikke har en god relasjon til deg selv, så vil ikke kroppen være i stand til å
ta opp disse næringsstoffene og respondere på trening på samme måte. Så det er jo, tenker jeg...
en ekstremt viktig del av biohacking. Du må ha ligget nå på bestsellisten i 12 uker. Wow! Og det er takket være deg som backer biohacking og faktisk skjønner greia før alle andre. Det snakkes om biohacking overalt nå, i møterommet, på treningsstudio og i markedsavdelingene.
og endelig også i helsen din, der det faktisk betyr noe. Og vi digger at du er med å løfte begrepet i Norge.
Dette er ikke bare en trend, det er en livsstil. Ja, du hører oss, Biohacking Girls, med Norges første bok om biohacking. La oss hekke livet videre sammen. Og takk for at du er med oss. Men tror dere da dette har sammenheng med at vi har blitt så bedøvet av alle smakstimulantene at
ofte så klarer du ikke å kjenne etter at du spiser noe McDonalds eller noe som du vet er veldig dårlig, men du klarer ikke å kjenne at det er dårlig for deg lenger. Nesten så du ikke klarer å kjenne at brokkoli og kylling er godt for deg lenger, at man blir på en måte nesten litt sånn utenfor kroppen og litt sånn nummen. Ja, jeg tenker 100% at man blir nummen. Når man er der, at man sitter og spiser, ikke for å være fekk, men at man sitter og spiser det,
fast food, uten å kjenne at dette ikke er bra for meg da tenker jeg det er helt i orden, alle dere der ute eventuelt som gjør det, men da betyr det at man har, tenker jeg da kommet såpass langt at man har dissociert ganske kraftig
og har latt være å ta vare på seg selv og sine egne behov. Det er null stress, tenker jeg, å sitte og kose seg med en burger, fordi man har bestemt seg for det, og i dag vil jeg gjøre det, og jeg spiser den burgeren med nytelse og tilstedeværelse. Null stress. Men det å sitte og jaffe seg ned og i neste øyeblikk bare legge merke til at nå har jeg spist to burger og jeg var ikke engang til stede i måltidet.
Da vil jeg anbefale at man begynner med mindfulness, meditasjon, kanskje litt terapi, indre barnebeg, og velger å komme tilbake til kroppen. Får du fullt mulig å være en såkalt velfungerende robot, som kan ha høy tempo, eller en Duracell-kanin som får masse ting unnagjort,
uten å være til stede i sitt eget liv. Og vi ønsker jo å leve livet mens vi gjør det. Og da må vi våge å være til stede, også i skammen, også i følelsene, også i smerten. Fordi når vi er til stede, så kan vi få løse. Og da har vi også mer rom for glede og for fryd og for lys og så videre.
Du har noen tall her på medisinering, og jeg synes det er interessant i forhold til hvordan man da finner løsninger på problemene sine eller utfordringene sine. Og med tanke på PTSD så viser det seg at 47% fikk forskrevet minst en medisin innen 6 måneder etter at de fikk et diagnose.
Og i tillegg så er det et studie som viser at langvarig effekt på dette her, jeg tror det går på 180 døgn doser, gjør egentlig tilstand litt forverring. Så ja, ca. 50% av folk som lider av PTSD bruker medisiner, og noen har da kombinasjon med terapi i tillegg. Og så er det også utskrevet veldig mye oppi Weeder, ikke sant? Hva tenker dere om det?
Ja, hva tenker jeg om det? Jeg vil ikke være rigid i dette jeg sier nå, men jeg tenker at medisiner tar ikke rotårsaken til det som har oppstått, til den lidelsen de har enten fysisk eller psykisk.
det bare bedøver. Og det er jo litt det samme som å undertrykke. Vi undertrykker følelsen for å bedøve oss, og vi kommer ikke lenger i kontakt med oss selv. Litt sånn som du var inne på med mat også. Det disassocierer, og ikke ha kontakt. Men
Det er ikke bare det. Det er jo også når du bruker medikamenter, så er det vanskelig å få løse traumer også i terapi. Fordi at det stenger for tilgangen, rett og slett. Så
Jeg synes det er trist at vi har et samfunn hvor vi medisinerer i stedet for å faktisk forløse traumene våre. Så jeg savner, altså nå begynner det å bli veldig mye kunnskap om dette her, med traumer og hva det gjør med oss og hvordan det fungerer. Gabor Maté blant annet, i den siste boken hans, Myten om det normale, han skriver jo veldig mye om akkurat denne sammenhengen i forhold til følelser og kropp og
Så jeg tenker at kunnskapen er der, og jeg håper at dette implementeres mer og mer i vårt helsevesen, rett og slett. Sånn at det blir vanlig å skrive ut en resept på traumaterapi, og da er det viktig at det ikke bare er kognitiv terapi, for da forløser vi ingenting. Traumene sitter ikke i hodet, det sitter i kroppen, og vi trenger å forløse den følelsesmessige energien, rett og slett, som sitter i kroppen.
Sånn at vi trenger å gå inn og få løse det, og det er det jeg håper vil bli den normale behandlingen i vårt helsevesen. For da tenker jeg, da har vi kommet langt til å få et bedre samfunn.
Da lurer jeg litt på dette her, når vi har sånne autoritetsrelasjoner som til psykologen din, legen din, kanskje lærer hvordan disse også kan virkelig gjøre skade, ikke bare hjelp, sånn i forhold til dette her med medisinering og sånne ting. Hva
Hva skal man tenke på der? Vi hadde jo Hedvig Montgomery som snakket om dette med en lærer som hadde uttrykt en kommentar til en elev som var bare direkte sårende og umotiverende. Men ikke det at det var en bevisst handling, men jeg tror kanskje vi er så ubevisst som autoriteter sier ting som vi ikke skjønner rekkeviddende konsekvenser av.
Ja, dere er inne på noe veldig, veldig viktig. Jeg husker flere situasjoner som barn, hvor en lærer påførte meg traumer, uten at jeg skjønte det før jeg begynte å gå i terapi. Det var jo kommentarer som de mest sannsynlig ikke skjønte hva gjorde med meg. Men det påførte meg skam, det påførte meg en følelse av ikke å være bra nok, ikke få det til, ja, ulike ting. Så dette skjer jo i vårt samfunn. Og
Jeg mener 100% at alle trenger terapi. Og jeg tror at hvis alle hadde gått i terapi, så hadde ikke dette forekommet. For det handler jo også om at når en lærer, som i eksempelet deres, ikke har jobbet med seg selv, så er de jo ikke i kontakt. Og da kan sånne ting skje. Så jeg tenker at det å bearbeide travene sine skulle vært obligatorisk,
Det skulle vært i undervisningen. Ja, det er det jeg ser for meg ville vært løsningen.
Ja, så jeg tenker også vi får jo bare håpe at denne og lignende samtaler bidrar til større trømmebevissthet i samfunnet.
Og at alle som lutter tenker at jeg er verdifull nok til at jeg fortjener traumaterapi. For vi har alle traumer, vi bærer alle på traumer, enten vi er bevisste eller ei. Og et tegn på det er at vi får dårlig samvittighet når vi forsøker å sette sunne grenser. Et tegn på at vi bærer på traumer er at vi sier ja når vi mener nei, eller nei når vi mener ja.
det er at vi kanskje har et vektproblem, et overvektproblem, eller at vi ikke klarer å slutte med godteri enda vi så gjerne vil. Vi har en eller annen avhengighet. Eller vi er arbeidsnarkomane, eller vi er treningsnarkomane. Altså alle former for narkomani er et tegn på en underliggende smerte som kommer av at vi bærer på trømmer. Så være villig til å normalisere trømmer, og være villig til å normalisere trømmeterapi,
å gå bort fra forestillingen om at medisiner hjelper oss. Medisiner gjør ikke noe annet enn det som er sagt nå, nemlig det nummer smerten. Det gir oss en viss beroligende effekt der og da, ikke minst en viss placebo-effekt. Men på sikt er medisinenes primære funksjon når det gjelder det vi snakker om i dag, det er å numme kroppen. Det er vanskeligere å få løse trømmene vi bærer på,
Dessuten har medisinene bivirkninger som kan være vel så store som de positive effektene. Det vi trenger er å validere våre egne følelser, tid ute i naturen, spise mat som er sunn for oss, gode søvn, rutiner og alt det andre som dere og Biohacking Girls fremmer gjennom deres både bok og podcast og alt som er.
Og det viktigste av alt til slutt, selvkjærlighet. Vi er her for å begynne å elske oss selv, hele oss selv, også de av våre sider som vi kanskje skammer oss litt over.
Så hvor skal lytterne begynne da, hvis de bærer på en avhengighet, kanskje så de er klare over, eller så de kanskje løper litt fra? For jeg tror vi vet hvor det trykker. Vi kan jo selvfølgelig lese bøkene dine, meg og Camilla. Vi kan høre på podcasten til Therese, fantastisk syketilstander heter den. Og gå i terapi hos Therese, og søke kurs hos deg. Så jeg bare tenker, hvor...
Hvor starter alle oss da hvis vi skal få et litt springbrett fra dere to, proffe? Jeg vil gjerne starte der. Jeg tenker at som art er vi avhengige vesener. Vi er avhengige av rutiner for det er trygt.
Sånn at det å bli avhengig av noe, noe er sunt å bli avhengig av, noe er ikke så sunt å bli avhengig av. Men det handler egentlig om det samme, for vi mennesker vi søker trygghet, og det handler også om å anerkjenne at vi gjør det.
Jeg tenker avhengigheter som er usunne er jo verre enn de som er sunne. Men det er utrolig viktig å tenke på det som at vi er faktisk avhengige vesner. At man ikke dømmer seg selv eller andre for å ha ulike avhengigheter. Men å jobbe med de, ja, absolutt jobbe med traumene sine.
for å løse de. Fordi er det uro, er det frykt, er det utrygghet i systemet, så er man jo enda mer avhengig av å få noe å være avhengig av som gir trygghet. Camilla, vil du si noe mer om det? Jeg vil bare si at jeg støtter det du sier. Jeg er så hjertens enige. Jeg fikk lyst til å bare lese et bittelite dikt fra boken, helt avslutningsvis. Det heter «Stadig gjenfødelse», og det heter «Det går sånn».
Har du tenkt på at naturen går i syklus mellom lys og mørke, liv og død? At naturen i bunn og grunn er en syklus, og at virkelig vekst forutsetter villighet til å gi slipp, villighet til å la det utdaterte dø. Dette handler jo om parforhold, og da skriver jeg «Lenge har jeg forsøkt å starte parforholdet på nytt, uten å gi slipp på det som var».
Nå er det som om jeg tvinges til å fullstendig gi slipp på det jeg trodde var mitt å bære. I overgivelsen skjer magien. Og dette her med at i overgivelsen kan magien skje,
Det tror jeg vi kan ta til oss, både vi som er her til stede og alle lytterne, fordi det handler om å være villig til å se, villig til å åpne øynene og overgi seg til det vi intuitivt vet er best for oss. Og så kan hver enkelt kjenne etter hva er det så jeg trenger. Er det å begynne å ta sjøbad? Er det å begynne å stå opp ti minutter tidligere for å meditere litt? Er det å begynne å gi klemmer til de nærmeste? Begynne å være til stede i klemmene?
Er du begynn å observere naturen, fugler, blomstene som vokser? Hva trenger du for å være til stede i ditt eget liv og gjennom tilstedeværelse lytte innover og sette sunne grenser og leve autentisk? Og så vil veien utfolde seg etter hvert som du går den.
Ja, jeg synes du sier fine ting der, Camilla. Og så vil jeg tilføre noe som jeg tror er viktig. Fordi når vi er i en endringsprosess, eller endrer vaner, for jeg tenker vaner og rutiner er jo denne avhengigheten jeg snakker om. Vi blir avhengig av rutiner for å føle oss trygge. Men jeg tror det er veldig, veldig viktig å være klar over at det har lett for å være nå skal jeg gjøre det, nå skal jeg gjøre det, nå skal jeg endre på det. Altså alt på en gang.
Det blir overveldende for systemet. Så jeg vil anbefale å ta en og en ting, en liten ting, om gangen, og implementere det som er nyvannet, og det tar jo ofte 90 dager før det er helt integrert i systemet vårt. Så jobbe med en og en ting, kanskje to, hvis det føles greit, og så bare fortsette.
Tusen, tusen takk til dere begge to. Dette var en fryd og lærerikt å høre på. Ja, jeg er helt satt ut. Det har vært helt nydelig å høre på dere. Så mye gullkorn. Jeg håper du som lytter også bare tar dette innover deg og begynner å jobbe med deg selv, for det trenger vi alle sammen. Tusen takk til dere to.
Tusen hjertelig takk dere to også. Veldig fint å være her. Takk for at vi fikk komme, og til utdannet velkommen til Relasjonskraft. Dere finner informasjon på lamaskenfallet.com slash relasjonskraft.
Tusen takk til alle som er med oss på denne episoden og vi skal selvfølgelig legge linker til hvor du finner alt fra meg, Camilla, og Therese Tonning. For der er det nyttig informasjon både hvis du har lyst å selvutvikle deg selv, eller sette deg i en kroke, kanskje i en hengekøy i sommer og lese og få lov til å kanskje gråte litt og kjenne på følelser. For det er jo så mye vi kan gjøre
For det gjør du når du leser bøkene til meg, Camilla. Og når du hører på podcasten til Therese Tonning, Syke tilstander, det er så mye vi kan lære bare ved å lytte og lese. Gjett om! Da ønsker vi dere en fin uke. Happy biohacking! Happy biohacking! Happy biohacking! Happy biohacking!
Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander.
Hei, det er Petter. Hei du, vi har klart å sende pakken du bestilte, men det er noe feil her, så vi trenger kreditkortnummer og bankide på nytt. På den ene siden anser Petter seg selv som en ganske skjerpet type. Skal du ha den, eller? Ja, sorry, jeg er på vei til barnehagen. På den andre siden... Hva sa du med bankide? Kreditkortnummer og bankide på nytt. Telefonsvindel er dessverre et økende problem. Derfor inkluderer Telenor svindelvarsel i nye mobilabonnement. For vi skal være hele Norges sikkerhetsnett. Se Telenor.no.