‹ Tilbake til podkaster ‹ Helsetipspodden

11/18/2023

34. BARSELTID OG MENTAL HELSE. Gjest: Maria Abrahamsen

Nette Løno snakker med psykologen Maria Abrahamsen om barsseltid og mental helse. De diskuterer temaer som fødselsdepresjon, permisjonstid, tilknytning til barnet, og hvordan man kan takle utfordringene i denne perioden. Abrahamsen deler sine tanker om samfunnets forventninger til foreldre og viktigheten av å snakke åpent om følelser og søke hjelp når det trengs.

00:00

Podcasten "Helsetipspodden" handler om å dele kunnskap om helhetlig helse, med gjester som deler sine helsetips. Både gravide og småbarnsforeldre får råd om hvordan de kan ta vare på seg selv i denne intense livsfasen.

47:33

Det er viktig å snakke åpent om følelser under barselperioden og inkludere begge parter i samtaler om fødselsdepresjon og ansvarsfordeling.

Transkript

Hei, mitt navn er Nette Løno, og velkommen til helsetipspodden. Denne podcasten har jeg startet fordi jeg ønsker å dele forsknings- og erfaringsbasert kunnskap om helhetlig helse. Jeg inviterer gjester som kan mye om helse, og får de til å dele av sin kunnskap og beste helsetips med deg. Og jeg ønsker å dele om alle temaer som angår helse, for alle livets faser.

Jeg har gledet meg lenge til å snakke med dagens gjest. Og vi kunne i grunn snakket om det meste, for denne damen er full av klokskap. Jeg snakker om Maria Abrahamsen. Maria er psykolog og forfatter. Hun står bak profilen Syk deg på sosiale medier. Hun formidler psykologi med en lettfattelig stil. Maria brenner for forebygging og har en helhetlig tilnærming til helse.

I 2021 ble utpekt av kongen i statsrådet å sitte et nasjonalt utvalg for kvinnehelse for å skrive en ny NOU. Du er foredragsholder og har gitt ut to bestsellende bøker. Den ene, Syk deg, er det egentligste foregår på innsiden, er en bok for ungdom. Og boken, Butken for syken, har voksne som målgruppe.

I 2020 mottok psykologforeningens formidlingspris og ble i 2022 nominert i kategorien Empowerment under den internasjale prisutdelingen About You Awards i Milano.

Et tema som hun kanskje er ekstra opptatt av for tida, fordi hun selv er småbarnsmamma, er barstilansorg og mental helse. Og det er det vi skal snakke om i dag. Vi skal ta for oss graviditet, fødsel, emming, nettevåk og det som hører til denne ofte intense perioden. Jeg lurer på hva Maria tenker på rundt det at hva vi selv kan gjøre for å ta bedre vare på oss i denne perioden av livet.

Og så lurer jeg også på hva hun tenker rundt det med permisjonestid, og hvordan vi som samfunn og flokken rundt kan være med å ta vare på den nye småbarnsfamilien. Velkommen, Maria! Tusen takk!

Det er en merittelist som det er lett å bli imponert av. Jo, tusen takk for det, og i like måte er jeg veldig imponert over podcasten din. Jeg synes det har vært kjempegøy å følge med på det. Så kjekt å høre. Og med disse utmerkelsene også så betyr det jo at du har en stemme som blir hørt av mange.

Ja, det er jo en stor ære og et ansvar som man må prøve å forvalte til beste evne. Ja, og der gjør du en skikkelig god jobb. Og jeg lurer jo litt på hva som gjorde at du valgte å bli psykolog?

Ja, så gøy spørsmål. Jeg hadde egentlig først og fremst bare planen om å ta et årsstudium i psykologi og se om dette var noe som var interessant. Jeg har noen i familien som er psykologer, så jeg har jo vært litt inspirert av de og sett at de trives veldig godt i jobben sin, og så

Og så tok jeg et årstudium og syntes bare at dette her var fantastisk, og dette ville jeg lære mer om. Så etter det så bare gikk jeg raka veien og ble ferdig så fort som jeg kunne. Så

Ja, det har alltid vært veldig nysgjerrig på menneskesinne og hvorfor vi tenker og gjør som vi gjør, og hvordan vi kan oppleve en situasjon så forskjellig. Altså dette med persepsjon, at vi ser verden med forskjellige briller, og hvorfor er det sånn? Det har alltid vært veldig nysgjerrig på.

Ja, og det er lett da når han følger deg på Instagram å skjønne det at du har en sånn kjærlighet. Og så har du jo, mye av det kan jo være så komplisert, men det er jo også den der evnen til å forklare ting på en enkel måte. Du får oss til å tenke, undre litt.

kanskje sånn stille spørsmål å ja det var sant, ja hvorfor tenker jeg sånn eller hvorfor har jeg det sånn så hva har fått deg da til å få det engasjementet rundt det med å dele så mye, jeg er på sosiale medier og ute i nyheter og

For du våger jo å stå frem. Ja, altså det var jo noe som begynte under pandemien når jeg ikke hadde så mye å gjøre på hjemmekontoret. Så var det først og fremst for å prøve å nå ungdom, men så innser jeg jo at dette her var jo noe jeg trivdes veldig godt med, og jeg så at jeg nådde breyere ut enn det jeg hadde forventet.

Så jeg kjenner jo at det jeg får lov til å drive med nå er på en måte en kombinasjon av alle interessene mine. Jeg har alltid likt å formidle og dreve mye med teater og skuespill og musikk på privatlivet. Så jeg har likt å stå på en scene og snakke og formidle, og nå føler jeg at det er for kombinert.

interessene mine med psykologien og formidling i en plattform, så det gjør jo at jobb er interessen min på en måte, så jeg føler meg ekstremt heldig.

Så bra, og så er det jo litt interessant det du sier med at det kom en pandemi som bare har tvunget litt folk til å tenke nytt og annerledes, og så har han kanskje tenkt at ok, det skal jeg gjøre midlertidig, og så er det over, og så skal han tilbake igjen gjerne på kontoret, men så har han sant det at her når du ut, det er så mange med så viktig kunnskap, og så har du bare fortsatt med det. Ja.

Når jeg så at dette her var noe som det etter hvert gikk an å leve, så tenkte jeg at nå må jeg bare smi mens jeg er nede og varmt, og så får vi se hvor lenge det var. Så jeg sa opp jobben som kommunesykolog og lever jo egentlig nå av å drive med formidling, men også har jeg litt sånn pasienter på privaten for å vedlikeholde den biten. Det tenker jeg er litt sånn viktig for min del. Så

Nei, pandemien den var jo en døråpner for mange, selv om det var selvfølgelig mest vanskelig for folk flest, så var det jo som du sier en anledning til å tenke litt nytt. Og så er det jo flere nye ting som skjer i livet ditt.

Nå har du et nytt barn i huset også. Gratulerer. Tusen takk. Det er veldig stas. Som du vet, det er jo alt av følelse, det å være mamma. Nå har jeg en på fem og en på åtte måneder. Det er mye som skjer på ettermiddagen her. Ja, og så er det litt det med sent direktesendt.

De to eldrene der, ulike behov, og så har jo du noen behov inni dette her også. Ja, det hadde jeg nesten glemt.

Det blir litt sånn at det kommer jo ganske i siste rekke. Men det fine med det er jo at, som jeg får merke at liksom, jeg har jo en reisejobb, så jeg reiser en del og holder foredrag, og tenker veldig ofte når jeg har sånne våkenetter at det blir deilig å komme natt på hotell. Men så merker jeg jo at den natta på hotell sover jeg veldig dårlig, og jeg må opp

og pumpe mer begynner jeg å lengte hjem allerede selv om jeg liksom har lengta til denne natta så det er jo litt sånn at selv om man har liksom tenkt at man har mange behov for egen tid og ja

bare det å være med seg selv, så er det noe med at man får litt andre behov når man er i den fasen av livet. Jeg tror at hjernen hjelper deg litt med å like å være der og tilfredsstille de barna på et vis. Ja, og det får meg litt til å undre, for du sier at vi trenger egen tid

Og så er det litt sånn, jeg trenger med det. Eller er vi egentlig litt sånn konstruert at vi skal jo vel være med disse små, de overlever ikke uten oss. Er det et samfunnsskapt behov med det med egen tid? Hva tenker du rundt det?

Jeg synes det er et kjempegodt spørsmål. Før fikk vi barn når vi var veldig mye yngre. Fra naturen kan vi få barn allerede fra tidlig pubertet. Nå ser vi en kjempeøkning i hvor sent vi får barn. Det har jo blikket over 30.

før vi får vårt første barn gjennomsnittlig i Norge. Jeg var rett før 40, så jeg tar den statistikken høyt opp. Ikke sant? Og det er jo mange gode grunner til det, at vi har så mange muligheter i de årene som 20-åringer og 30-åringer, som vi har lyst til å benytte oss av, ikke sant?

om det er utdannelse, selvrealisering og sosiale relasjoner reise så vi lever i en tid hvor vi har så mange muligheter at det å få barn det er liksom noe som frarøves fra de mulighetene da

Så jeg skjønner jo at det er færre og færre som prioriterer det. Og så er det jo et økonomisk aspekt ved det, at det koster mye. Og man skal gjerne ha en bolig med plass til disse barna. Så det er ikke så lett å tenke at man bør få barn som yngre. Men det er klart at det har gjort

noe med tankesetter vårt rundt det å få barn, fordi at hjernen vår er jo ferdig utviklet når vi er i midten av 20-årene. Og hvis vi før når vi fikk barn mye tidligere, så var jo på en måte det å være en forelder med på å sette

å utvikle hjernen vår, sånn at den omsorgsrollen var med oss i selve utviklingen av hjernen, og sikkert preget personligheten vår litt mer. Mens nå får vi på en måte en ferdig hjerne uten å ha kjent på det å være omsorgsperson. Også

Og så har vi jo laget oss en livsstil hvor vi liker å bruke tid på oss selv og våre aktiviteter og interesse og fylle hverdagen vår. Vi klarer jo å fylle hverdagen vår uten barn, ikke sant? Og fortsatt kjenne på at jeg skjønner ikke at noen har tid til å ha barn i tillegg. Så det er jo noe med det at jeg tror at

Før hadde vi en annen livsstil enn det vi har nå. Det gjør nok at mange tenker hvordan skal jeg offre den egen tiden min til fordel for et barn. Men når du sitter der med de barna, så fungerer hjernen ganske annerledes enn det du ser for det. Ja, det har vært nesten litt sånn

jo jo, sjokkerende kan jeg godt bruke som ord og det at akkurat det du sier, jeg har ikke tenkt så mye over det at man utvikler hjernen i den omsorgsrollen som foreldre og så er det jo

Det er jo første gang nå, ut fra det jeg har innsikt i, vi fødes så sent, og skal tilbake inn i jobb så raskt. Bare nå er jeg 45, min foreldregenerasjon, stort sett, så var det særlig få av oss som gikk i barnehage. De aller fleste var hjemme, til vi begynte på, da var det noe som heter førskole, når vi var seks år.

så vi har jo endret mye på kort tid også

Ja, det går liksom ikke an å sammenligne den tiden vi lever i nesten med våre egne foreldre. Jeg vokste jo opp med en mor som var hjemme med oss, alle tre. Det var vel helst en tredje som var nede i barnehaget. Men ja, så det er klart at det gjør noe med hva vi tenker om hvordan det er å få barn, og at det føles som at det er veldig mye å offre og

det er vanskelig å få enda en tom ødesøv uten at det skal gå på bekostning av det. Vi strever litt med det nå, at min sønn ble født på en type året som gjør at det er vanskelig med barnehageplass, så vi har et halvt år som vi må prøve å få dekket.

med hjelp fra besteforeldre eller som en av oss går litt ned i stilling så det er ikke så lett jeg tenkte, du har født på feil tid av året så dette blir vanskelig ja, sånn er det når man ikke planlagte det helt

Ja, vi var så heldige. Jeg har en som født i januar, og vi er jo så heldige at vi har foreldre som pensjonister, så de har byttet på å ha frem til denne augusten når barnehageplassen blir ledig. Men det er det jo virkelig ikke alle som har

ha mulighet til? Nei, det er just det. Også er det jo flere og flere unge mennesker bor jo i storbyer og flytter vekk fra besteforeldre. Jeg har mange venner som bor i Oslo og nå bor i en liten leilighet med flere barn og ingen som kan hjelpe dem ut. Så det er jo at motivasjonen blir kanskje litt redusert for de som ser hvor vanskelig det må være.

Ja, og det får meg til å tenke på gjennom tidene der vi har vært generasjonsboliger, mange mer har bodd sammen, vi har hatt kanskje mer tilhørighet og mer felleskap rundt akkurat den gravide eller den nye småbarnsmammaen. Og det at vi nå så i stor grad skal

oss selv. Hva tenker du om det? Jeg tror at det du er inne på der er nok mye av grunnen til at vi ser at fødselsdepresjonen blir mer og mer vanlig. Som du sier, før så levde vi i flokk, og mor ble veldig godt tatt vare på å

og det var alltid noen der som tok seg av de andre barna når hun kom hjem og måtte amme, ikke sant? Og noen som lagde mat og hjalp med barneoppdragelse. Så barneoppdragelse var jo egentlig en mer kollektiv ting som skjedde i flokken, hvor alle hadde litt ansvar for alle barna i flokken.

men nå er vi liksom, det er kun kjernefamilien som skal sette regler og grenser og oppdra og prøve å få Julian til å gå rundt helt alene. Og det er til og med litt sånn at når du nettopp har født, så

så er folk litt redde for å komme på besøk. Det er jo litt sånn, de må ikke bry de, de må få lov til å være alene, ikke sant? For dette, stakkars mor må jo ikke bli stresset. Og det er sikkert litt fordi vi er redde for å se inn i hverandres kaos. For er det en ting jeg kan...

Innrømmer at dette var et fullstendig kaos etter at det fødte. Det var rot overalt. Det var mat på kjøkkenbenken hele tiden. Det lukter bæsjebleie. Sånn er det jo bare. Men jeg tenker at vi må lære oss å tåle å se inn i hverandres kaos. For vi er

det er jo ingen som kan forvente at vi skal leve ryddig liv rett etterpå det, det er liksom det er ikke det du skal prioritere heller så jeg tenker egentlig at kanskje det kunne vært fint om vi turte å besøke hverandre mer og avlasse hverandre mer og jeg husker jeg synes det var kjempedelig når noen bare kom og lekte med femåringen min, ikke sant, mens jeg satt

med babyen, eller om noen kunne holde babyen mens jeg tok meg en dusj. En etterlengt av dusjen. Ja, og så snakker vi jo om fødselsdepresjon som noe som rammer kvinner, men faktisk er det nesten like vanlig hos menn. Det synes jeg er litt underkommunisert, og er jo noe som peker på at dette ikke bare er en fysiologisk reaksjon på fødsel og hormoner, men

Det er jo det vi egentlig litt lærte til at det er en hormonell årsag, en hormonubalanse som medfører at den fødende kvinnen da har fått en fødselsdepresjon. Men jeg var ikke klar over at menn egentlig kunne få fødselsdepresjon før for barnehagen få år siden. Ja.

Nei, det har vi snakket mye om her hjemme, fordi han, samboeren min, han fikk jo virkelig merke i det, hvor livsomveltans det faktisk er, og at det blir en sånn fulltidsjobb, hvor det er noen som trenger det hele tiden, og det å gå ifra å bo alene i en leilighet for seg selv, til å både bli samboer og ha ansvar for to barn på kort tid, det er

ga en liten støkk i han samboeren min da så vi snakket mye om det at det fødselsdepresjon kan dreie seg veldig mye om den store livsomveltningen det faktisk er og en slags sorg over det man mister

Og det kan jeg jo kjenne på enda, ikke sant? Inni mellom når det er skikkelig kaos og jeg er kjempetrøtt, så er det sånn å tenke liksom hvordan det var før, på en måte. Og så er det egentlig bare å prøve å akseptere at det er en sorg som vi kan ha med oss samtidig som vi er takknemlige for den nye tilværelsen. At det er ikke sånn at man enten er misfornøyd eller fornøyd. Det går an å kjenne litt på begge deler, på en måte. Ja.

Og så fint at du sier, jeg har selv strevd med en sånn sorg over å miste friheten min. Og den har vært intens, og akkurat som du sier, når jeg har vært på det mest slitne. Samtidig så vil jeg jo aldri butte ut, sant, ungene. Utrolig takknemlig for at jeg har de. Sånn at det går an til å føle...

eller alle følelser inni dette her samtidig. Og ofte er det jo mange, mange følelser. Det er akkurat det. Og ja, vi har stått i mange sånne situasjoner hvor det bare er så sterke behov fra begge barna samtidig med gråt og litt...

Jeg føler at vi har to veier å gå, meg og min samboer. Enten kan vi kapitulere og begynne å gråte litt begge to og bare bli oppgitt og sure, eller så kan vi prøve å finne blikket til hverandre og bare se det hele litt ovenifra og begynne å le litt sammen. Og bare sånn, wow, nå koger det greit. For det har på en måte blitt litt vårt forsvar å prøve å...

se absurditeten i det som foregår her og kjenne veldig på det at shit, hvem var oss dette ansvaret? Det er ganske sprøtt. Vi får gjøre det beste ut av det. Og så fint at du deler, for igjen i det der kaos eller en følelse av en intensitet så blir han igjen så

det er så fort gjort å miste hverandre da men det å kanskje ta noen par dype pust og bare møte blikket til hverandre at ok, dette er vi to om og dette ordner seg nå er det intens, men vi er der sammen ja og liksom jeg tror det er så viktig å se og anerkjenne til hverandre og vise at nå ser jeg hvor mye energi du bruker sant?

og ikke bare forvente og ta det for gitt at ja, men det må du tåle, du er pappa liksom, dette her, sånn er det liksom, jeg tror den ta det sammen-kulturen kan være litt vanskelig innen de par forholdet jeg tror at vi liksom, ja vi blir sterkere av oss å anerkjenne hverandres effort og bare liksom, å fy søren nå, hva

nå jobber du bra. Fordi jeg vet hvor godt han liker å sitte i fred og ro og drikke en kopp kaffe. Og da blir det ganske stor avstand til den freden og roen innimellom her. Og da hjelper det å bli sett litt for det, tror jeg. Ja, og nettopp det der, hvor mye et blikk mellom to kan faktisk gjøre også, er så fint. Og så nevnte du det med fødselsdepresjonen.

Det kommer jo så mye følelser i alt dette her. Hvordan vet vi om at det faktisk er en depresjon? Ja.

En depresjon kan se veldig forskjellig ut fra person til person. Det å kjenne på tunge følelser i en livsomvæltet situasjon, det er jo først og fremst naturlig i alle overgangsfaser i livet, som det å få barnet. Det kan være overgangsfase for eksempel det å flytte til en ny plass, det er en overgangsfase å begynne en ny jobb,

selv om det er nye lyst betont i en overgangsfase så er det også en sorg over det man mister så det tror jeg er litt viktig at vi liksom er klare over når vi får barn at det er helt naturlig å kjenne på sorg og tungsinn og særlig på grunn av at man mister mye søvn og derfor har et lavere psykologisk forsvar så

Men når man kjenner på at man begynner å isolere seg selv litt, og at det blir så mørke tanker at du strever med å se verdien i det samme,

Det er fint med å ha fått barn, eller at du kjenner på flathet. Det er mange som beskriver at de ikke føler at de klarer å være glad i det hele tatt. Da tenker jeg at det er alltid lurt å snakke med helsepersonell om de tingene for å finne ut om dette er noe som bare er litt midlertidig, går det over, eller kanskje du trenger å snakke med noen om det og få litt hjelp. For det er ganske sånn.

Hvilke konkrete ting man kan gjøre for å få det litt bedre i den situasjonen? Der er min erfaring at jeg har vært god å følge det oppe i helsestasjonen.

I alle fall med første så var det et skjema jeg måtte fylle ut, men det som var utfordringen da var jo at jeg var mer sånn at jeg fulgte ut og sånn, jo jo, men det føler jeg nå fordi jeg er så trøtt, men hvis jeg ikke hadde vært så trøtt så hadde jeg fulgt ut på den måten som jeg lurte litt også.

For at jeg ville ikke innse eller anerkjenne hvor sliten jeg var. Jeg punter litt på det, husker jeg. Samtidig så håper ikke jeg tror at på helsestasjonen er de så gode på å virkelig fange opp hva som er en tilstand som en tenker bør ta på alvor. Men jeg

Må jeg innrømme at jeg kanskje har savnet litt den der å bli møtt større i forståelse av de følelsene den har. På helsestasjonen jeg var sist nå var jeg jo kjempegod på det. Men nå før siste barnet jeg fødte var jo midt i covid. Det var mai 2020. Så da var det jo en unntakstilstand der også. Men også at vi som partner eller familie rundt også passer på å

Bare, ja, så en spør, hvordan har du det? Ja, det er litt det at det er viktig at vi ikke tar for gitt at de nybakte foreldrene har høyt trivsel. Fordi det husker jeg jo, altså det opplever jeg jo fortsatt at når jeg går rundt og triller, og særlig i starten da, ikke sant, så folk skulle kikke ned i vogna, bare sånn, kan jeg se, ikke sant, og så våkner de unge når jeg er dødstrøtt.

og sliten, og så bare, er du ikke kos, og du må nyte tiden, så får jeg lyst til å skrike, liksom bare, nyte! Du kan ta han litt, så kan jeg gå og legge meg. Men nei,

Jeg tror at det er typisk oss mennesker at når vi har kommet oss ut av den varseltiden, så har vi gjerne en tendens til å idealisere den tiden. At vi glemmer det som er vondt og vanskelig. Jeg husker veldig godt når jeg fødte for andre gang. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke var vondt å føle. Det gikk jo fint. Når jeg fødte for andre gang, så sa jeg at det var

Var det så vondt sist? Det har jeg bare glemt. Men jeg tror det er sånn vi mennesker er. Vi har en tendens til å glemme ting som er kjipt og tenke tilbake på det som var fint med en sånn fase. Jeg tenker det er en mekanisme som er nødvendig for at noen skal i hele tatt føde mer enn ett barn. Jeg husker etter

Etter første fødsel så traff jeg noen i heisen som gikk med en sånn tralle og en unge til. Jeg bare «Har du født to stykker? Du er helt galen i å håpe!» Og da var det jo friskt i minnet. Og så glemmer vi. Vi må nesten det, tenker jeg. Ellers hadde vi ikke klart å overleve oss av det hvis ingen av oss hadde hatt lyst til å føde.

Det er jo litt sånn heldigvis. Det er noe vi som er i barseltida kan huske på når folk maser om at det bare er hyggelig. Så er det ikke nødvendigvis for at det var hyggelig for alle andre og ikke for deg. Men det er bare at de har glemt det, rett og slett. Så går det jo an å forsiktig minne dem på det. Det er veldig fint, men det er jo veldig tøft.

det har du kanskje glemt men det er jo veldig lite søvn det gjør at det er vanskelig å ha godt humør gjennom dagen

Ja, jeg har hatt veninner som har sagt «Åh, så koselig, ny tid!» Da har jeg vært sånn «Nei, husker du?» Og tøfte med lite søvn og med amming og bare alt. «Jo, jo, nå husker jeg det.» Men akkurat da du sender den gjentegne med «Åh, det er så koselig!» så er det sånn «Ja, det er så koselig!» Samtidig så er det et knallhardt arbeid. Ja, det er det virkelig.

Hva betegnes barseltid med dere? Er det kun den første tiden, eller? Ja, det er jo egentlig det. Jeg vet ikke helt når definisjonen går, faktisk, til når det slutter å være barseltid. Men jeg har bare kanskje tenkt på det som den perioden hvor man er hjemme i permisjonen, og at når man er amm, eller de som gjør det,

Det oppleves i hvert fall som varseltid for meg. Jeg føler fortsatt at jeg har varseltid selv om jeg har begynt jobb, fordi at jeg aner meg. Ja, ja, og før vi startet så fortalte jeg at jeg har fått to unger inn til meg i løpet av natten, og

nesten debatteltiden nå av og til ja, ikke sant? ja, det er jo nettopp det fordi at det er unntakstilstand når, altså særlig for når man er så bevisst over dette med søvn, det er jo du og jeg sover jo til og med med sånn garming klokke som forteller hvor ekstremt dårlig søvn jeg har så kan man jo bli ganske stresset av akkurat det

Så det er virkelig unntakstilstand i årene der barnene frar over det fra mye søvn. Men det er ganske fascinerende hvor godt vi tåler det. Det er en grunn for at mangel på søvn ble brukt som et torturmiddel i krig.

Og at hormonene er stilt litt inn, så gjør at vi faktisk klarer å overleve den intense perioden. Og så gjør jo ikke mennene det. De har jo ikke samme tilgang på akkurat de hormonene, så gjør at de kan bli enda mer slitne de. For det er jo så fint at de...

så deltagende synes jeg og så husker jeg liksom han sa, bor vi bare så trøtte for jeg har vært vågen i natt så jeg sa, tuller du med meg er du trøtt, prøv deg på dette her som jeg har vært igjennom men litt det der forståelse for at det

Vi har også en kropp som er litt tilpasset i en periode, og ut fra det jeg leser, vi går på spesielt norma amme, som gjør at vi tåler litt bedre å ikke få denne søvnen. Ja, ja.

Ja, det hormonet som vi skylder ut når vi ammer, det gjør at vi blir mer trøtte og døse. Og så har vi jo, når vi ligger inn til barnet og har det på puppen, så skylder vi ut mer oksytosine, som er jo en del på å gjøre det mer rolig og mindre stresset. Så det merker jeg at det gjerne er litt vanskeligere for samboeren min å finne søvnen igjen enn det det er for meg, akkurat i denne fasen.

hvis man blir våkne og nå er det jo psykisk helse du er så god på hva er mer utsatt for du nevnte det med fødselsdepresjon men så vet du jo at noen kan få depresjon når de er gravide og har du noen tanker rundt det? mm

Ja, og det er jo, vi har jo snakket litt om det hormonelle, at det er ikke nødvendigvis bare det som forårsaker en depresjon,

en fødselsdepresjon etter fødsel det samme gjelder jo i graviditet det kan både være hormonelt at man er mye mer trøtt man merker en slags endring i personlighet og hva man får til og hva man har lyst til jeg merker særlig det at i utgangspunktet så er jeg et menneske som har veldig høy drivkraft og har lyst til å være kreativ og få til ting

og det dabber veldig av i en graviditet hos meg. Jeg blir mer og mer introvert, og har ikke lyst til å være kreativ, jeg har bare lyst til å slappe av og ligge på sofaen og ta inn en dårlig serie, liksom. Og det er veldig ulikt meg, og det i seg selv kan gjøre at jeg blir litt sånn...

i øyeblikket redd for, har jeg mistet den gamle meg på en måte men så er jeg jo klar over at det er en fase og at ganske kort i dette fødselet så begynner den gamle Maria å dukke litt opp igjen men når man erfarer en graviditet for første gang så kan jo den personlighetsendringen som man kan kjenne på være litt skremmende ikke bare for en selv, men også fordi at andre forventer kanskje at du er den du alltid har vært

at du har lyst til de samme tingene men plutselig så har du ikke lyst til de samme tingene lenger så den mismatchen i seg selv av hva omgivelsene forventer det kan skape en liten ja, kippet tanke også er jo dette med at

når man kjenner på hvordan kroppen forandrer seg så mye og alle de fysiske symptomer man får og med vann i kroppen og ubehaget og det å føle seg tung og ikke få til det samme lenger det er jo en fryktelig demotiverende prosess synes jeg da jeg synes det er veldig sånn

Jeg er så glad i å være frisk og på en måte fysisk aktiv. Så det å være halvveis i graviditeten og føle seg kjempetung og sliten og merke at dette går bare en vei resten av svangerskapet, det blir bare bedre. Det i seg selv kan gjøre at man får litt mørke og pessimistiske tanker. Så det er en stor...

en stor livsomvæltens prosess, hele graviditeten, ikke sant? Og mange bekymrer for fødselen, hvordan det skal gå, ikke sant? Tenk om jeg ikke rekker frem til sykehuset. Vi har en barselomsorg som, ja, man kan kritisere, særlig i store byer og i distrikter hvor det er langt å reise. Så det er...

Ja, det er mange ting folk går og bekymrer seg for i en sånn sårbar livssituasjon, som gjør at mange kjenner på depresjon allerede før fødsel. Og det er jo noe som er viktig at helsepersonell følger opp, fordi hvis man kjenner på depressive symptomer allerede før fødsel, så øker det sannsynligheten for at du får en depresjon etter fødsel, eller en fødselsdepresjon.

Så jeg synes jo at den screeningen kommer litt sent egentlig. Den kommer jo etter fødsel. Jeg synes det er viktig å screene litt for det er allerede før. Og så synes jeg det er viktig at menn nå screens. Det husker jeg var litt opptatt av når jeg jobbet som kommunesykeolog at her må vi innføre screening av menn nå for det er at statistikken er nesten like høy blant menn. Det er det altså. Har det endret seg? Nei.

Har det blitt mer av det de siste årene, eller tror du det alltid har vært sånn? Siden det er så lite snakket om fra før av, er det for det at det er nytt, eller bare for det at vi faktisk setter fokus på det? Jeg tror nok litt begge deler, at det antageligvis har vært en økning mye fordi at menn er jo mer hjemme. Her i huset har vi delt permisjonen i to, så

Og det er flere og flere som gjør det sånn, og det er flere kvinner som er i arbeid tidligere, og menn som tar permisjonen. Så det gjør jo at de får kjenne på mange av de tingene som tidligere det var damer som kjente mest på. Men så har vi jo også blitt flinkere til å måle og være litt mer observant på disse tingene som kan ramme begge kjønn, som vi bare har antatt at rammer den ene. Men det er

Dette ble gjort en dansk studie for et par år siden, hvor det viste at omtrent 9% av menn fikk fødselsdepresjon, mens det var rundt 12-13% av kvinner. Så det er jo litt mer kvinner, men fortsatt ganske likt, omtrent 1 av 10 på begge. Det er ganske interessant, og så...

Da skjønner du litt at situasjonene i seg er kanskje i større grad å skape det, siden at nå når menn er mer hjemme, så er de mer utsatt for det også. Så hva skal vi gjøre da? Hva kan vi gjøre for å komme oss ut av en fødselsdepresjon?

En av de viktigste tingene er jo den klassikeren å snakke om det. Å være åpen og ærlig, og ikke være redd for å si noe om de følelsene, fordi det er helt vanlig å kjenne på vonde og vanskelige følelser, selv om du er i en situasjon som du kanskje har gledet deg til, og du har tanker om hvordan ting skal være, og så blir det ikke helt sånn

Men det som er veldig viktig å minne seg selv på, det er at hva du tenker og føler, det sier ingenting om deg som omsorgsperson. Det er jo hva du gjør for noe som er viktig. For eksempel dette med når man er deprimert, så er det mange som strever med å smile. Og når de skifter bleie på barna sitt, så er det gjerne veldig flate ansiktsuttrykker. Så en veldig konkret og enkel ting som

man kan minne seg selv på, er å faktisk være klar over at du kan tenke mørkt tanke, men om du klarer å likevel smile når du ser på barnet ditt, så vil ikke barnet ditt ta noe preg av hva du tenker på innsida. Barnet vil bare se det smile. Det er jo en ting som vi kan beilede foreldre litt i, det å prøve liksom å

utad for barnets skyld prøve å vise optimisme, men til at det er helt greit at det kjennes tungt ut på innsida, og det å snakke med andre voksne om hvor tungt det føles, og gjerne oppsøke litt avlastning. Her lokalt er det en sånn

en sånn barselgruppe som er drevet av Blåkors hvor de tilbyr mødre og fedre om å komme og samles med ungene sine og så lager de mat til dem og så sier de at vi gjerne kan holde ungene og så kan de gå og ta seg en

kvil på sofaen der liksom Åh, så fint! Ja, det er helt fantastisk! Det har jeg ikke hørt om før! Nei, det var nytt for meg også så det synes jeg var utrolig fint og det håper jeg er et inspirasjon for flere kommuner også fordi at er det noe jeg trenger så er det bare at noen kan holde den litt så kan jeg bare ligge på sofaen enten om jeg bare vil lukke øynene litt eller bare skrolle litt på telefonen liksom bare for å

gjør noe annet enn å håndtere baby, så jeg tenker for de som strever med fødselsdepresjon, vite at det er helt naturlig å ønske seg vekk, og som regel er det ikke så mye som skal til, om du får avlastning fra en eller annen person en liten time, så kan det gjøre underverket, da kan man til og med glede seg litt til å holde den ungen igjen plutselig, så

Så spør om hjelp. Prøv å, ja, om du bor i Oslo og ikke har noen familie rundt deg, prøv å samle noen andre i en barselgruppe, så kan dere avlaste hverandre litt innimellom, og lag deg din egen lille flokk der du er. Det tror jeg vi trenger, altså. Og det synes du og jeg er fantastisk med, det konseptet med barselgrupper, at de blir...

samle opp mot noen som bor i samme område med baby omtrent født på samme tid sånn virkelig bare forstå hverandre og det var jo nå når jeg hadde siste fødsel var jo midt i pandemien så det var ikke noe sånn organisert varselgruppe sånn som det var sånn som det vanligvis er og det merker jeg forskjell på og det må jeg virkelig si at det der

Bare for å være med noen som vet akkurat hvordan du har det. I en eller annen grad. Hvor fint det er. Ja. Man kan føle seg så sett og forstått uten å trenger å si så mye.

og det i seg selv er veldig preventivt for utviklingen av vinterdepresjon skulle jeg si. Ja, og der er det jo det som var fint der med det var at det var lokalt på

Bydelshuset der de lånte ut det er en oppfordring til bydeler for jeg synes det var helt fantastisk det å låne ut noen timer på bydelshuset der bare baselkvinner kan komme og være for da måtte vi ikke være hjemme og rydde og vaske og føle at alt måtte se kjempefint ut og servere deilig mat sånn at det laget men kunne bare komme der og være slitne sammen nettopp, og det tror jeg det høres helt genialt ut

Fordi det er jo litt sånn som du er inne på der, det er jo en sterk forventning til hvordan et hjem skal se ut for tiden. Og det gjelder generelt. Og jeg tror at mange nybakte mødre strever litt med å senke forventningene til seg selv i forhold til hva de skal presentere av et hjem når de får besøk av en varselgruppe. Ja.

Så jeg heier litt på det der med å invitere hverandre inn i det hverdagslige og tillate seg selv og la det være kaos. Jeg tror at det å normalisere det litt hos hverandre kan være litt nyttig. Ikke føle at man må vaske og rydde. Bare la det flyte litt. Vi må lære oss å tåle rotet til hverandre. Og

Har du noen konkrete verktøy som en kan bruke for å kunne forsenke stresset og ta litt bedre vare på oss selv i en sånn situasjon?

Jeg tenker jo at det er viktig å prøve å ha litt realistiske forventninger til seg selv, og akseptere at småbarnslivet er krevans, og at vi ikke skal forvente at alt skal være perfekt, og gi rom for feil og forståelse for situasjonen. Fordi, ja...

antageligvis så gjør man sitt beste utifra sitt energinivå og det er mer enn godt nok i den situasjonen vi må ha mer rom og forståelse for det både for oss selv og for hverandre og så tenker jeg jo at det er viktig at

Om man er i et godt samliv som partnere, og så får man barn, så er det viktig å huske på at det er noe som ønsker å ha tid å pleie, til og med etter man har født barn. Det å prioritere hverandre, tid sammen, og se hverandre, det trenger heller ikke være så mye, men

Men det å ha en liten kaffedate med partneren sin og bruke litt tid til å snakke sammen på slutten av kvelden tror jeg er veldig viktig i den fasen av livet. For det blir litt sånn at

jeg merker det selv også at vi kan fort gå inn i et spor hvor vi bare bytter på å avlaste hverandre i stedet for å bruke tid sammen men jeg tror at det er ekstra viktig for våre barna at vi tar vare på parforholdet at det er noe som vil gange de barna på sikt at mamma og pappa liker hverandre og er glad i å tilbringe tid sammen ja

Ja, og innimellom spiller det gjerne mer at han bare gir beskjed eller kommandoer bare for å få gjort unna situasjonen han er i. Og kanskje også spørre, hva trenger du nå for å ha det bredere? Og våge å spørre det sånn at det kan være det for hverandre også. Ja.

Ja, det er jo en veldig fin måte å se og anerkjenne hverandre på oppi kaoset. Og det å liksom ta vare på tiltrekninger til hverandre, ikke sant? Bare små komplimenter og det å liksom stryke litt på hverandre mens den ene holder på å lage middag, ikke sant? Bare vise at oppi alt dette så er det fortsatt et «vi».

og det er ikke så mye som skal til, men jeg tror det er kjempeviktig. Det er selve fundamentet for familien AS, er jo nettopp det lime der. Ja, og det er jo så mange som går fra hverandre i småbarnstilværelsen, og der tror jeg nok det er viktig å ha en oppmerksomhet på at, ok, hva skal vi gjøre for å ta vare på hverandre også? Sånn ikke bare...

ja, får mer og mer avstand, at han må bare få hente seg inn og være sammen igjen, og kanskje stoppe opp, og noe av det fineste jeg vet er jo når jeg ser samboen min med små fine øyeblikk sammen med guttene,

da smelter jo hjertet mitt men jeg må jo ta meg tid til å få med meg de øyeblikkene også ja, stoppe opp og være litt oppmerksom og anerkjenne det øyeblikket til partner det hadde fort gjort å gå ned i kjelleren og skifte maskin heller og så har han kjøpt det med seg nettopp, ja det er veldig godt sagt

Og så tenker jeg også at en ting som blir krevende for mange er jo det der tempoet som mange er i. At hvor viktig det er å kanskje bare roe ned noe i nærheten. For hvis han hele veien skal ut på noe, så blir han også sliten av det. Å bare tenke litt. Og det er noe av det beste...

Og rådene jeg får av mine veninner som har eldre barn er «Hold ut, det blir bedre». Så jeg bare, i stedet for å si «Åja, men det er så kjekt», eller «Det er så koselig», eller bare «Bare hold ut», så jeg bare «Det var akkurat det jeg trengte». For jeg vet at du har vært gjennom det, og så får jeg en anerkjellelse på «Ja, det er tøft, men det endrer seg til noe bedre».

Yes, og det er jo en lærdom som jeg tar med meg inn i barn nummer to, som jeg ikke hadde i nummer en, ikke sant? Og jeg husker, jeg var ganske ung da jeg fikk den første, da var jeg 25 år, og følte meg ikke ferdig med

med min egen tid i det hele tatt så jeg var jo ekstremt rastløs i permisjonen jeg følte at jeg stod bare liksom ungen min og strakk han mot samboren når han kom hjem som simba, ikke sant? Ta han! Sånn at jeg kan liksom tenke alene litt eller bare gjøre et eller annet for meg selv

Men så har jeg et helt annet forhold til det nå i denne runden. Og så tror jeg nok at jeg er litt eldre og har en litt større aksept for at det er ikke så viktig. Det er egentlig jeg jeg heter. Fordi at når man har en karriere man har lyst til å bruke tid på, så er det ikke så viktig. Det er liksom...

Den tiden man har små barn, den er sårbar. Den varekorten får du ikke igjen. Det er mye man kan ta igjen etter hvert. Som jeg har lært mer nå i denne tiden, å bli bedre til å si nei til ting som jeg vanligvis før hadde jaget etter. Så ja, heller å være litt mer til stede i nuet og akseptere at nå er det sånn det er en periode. Det er greit.

Ja, så behovene endrer seg jo også, og det må jeg jo si at det er derfor nummer to går deilig, det er med å bare ha vært gjennom alt før, så ikke alt er nytt hele veien. Så er det sånn, å ja, litt utslett, ja ja, men det vet jeg jo går over, det er ikke så farlig, til stedet for å gå inn og google og bare, åh.

All informasjonen skal få tag på. Ja, det kjenner jeg meg veldig enig i. Det var mye opplesning på symptomer på første måned, og så følte jeg slavisk med på disse appene på utviklingstrinn og hva det fyrer til. Den appen har jeg helt glemt at jeg har på nummer to. Så det er veldig interessant. Man har en annen ro. Ja, heldigvis.

Og det er derfor jeg synes det er så viktig å snakke om akkurat dette her, for å nettopp forstå at det er helt vanlig med alle disse følelsene, så han ikke føler seg unormal. For hvis han tenker at alle går rundt og er så fornøyde og glad, og at han bare selv er den eneste som strever, det er da å få en åpenhet og snakke om disse følelsene, at det kan både være vanskelig og tøft og slitsomt å

Skjekt og fint og nydelig og vakkert og alt innimellom. Men også det der viktig å våge å snakke om. Og også disse mennene. For det tror jeg nok er ukjent for mange at...

at det er så høye tall på at de også kan få fødselsdepresjon nå er det jo mor spesielt som blir fulgt opp i helsestasjonen eller mor og baby selvfølgelig primærbaby, hvordan skal vi få tak i disse mennene da? har du noen løsning på dette?

Jeg synes at de skal kalles inn til de første samtalen i starten, og selv om det går fint den første uka, så skal man ikke ta det for gitt at det var det. Så gjerne på tre måneders kontroll oppfordre begge foreldrene, om det er nedmo, medfar eller annet.

hvem det er, så synes jeg at begge skal komme, og at man screener begge to for fødselsdepresjonen, og hører hvordan det går, fordi det er lett å ta for gitt at det er den som har født som har det verst, men det er ikke nødvendigvis sånn. Det kan være enda tyngre for partner. Det kan være vanskelig for, og det var fint du sa medferd eller medmor for det, at nå var det veldig sånn

tatt at det var faren så var det den andre parten og det trenger det ikke være absolutt ikke men den andre da som ikke har født tror du det kan være vanskelig å ta det opp i et sånt fellesskap jeg tenker kanskje det kunne vært fint at de hadde fått en samtale alene ja det er jo noe som oppfordrer min samboer til at de har jo familiesenter på helsestasjonen som

som er gode på nettopp denne typen problematikk med tilknytning i starten, så vite at det finnes gode tilbud i din kommune, og det kan være lurt. Jeg synes egentlig alle burde gå der og bare få lufta sine tanker og følelser, uavhengig om man er kommuner,

at det har gått så langt at man har en depresjon, men hva er normalt og ikke? Det er mye vi tar så vidt at man skal vite. For eksempel dette med tilknytning, at det er noe som tar tid. Mange tenker at med en gang den ungen er født, så skal jeg elske han. Men så skjer ikke det for alle. For noen er det et

fremmedlege med som ligger der som en glassmann er til å kreve ekstremt mye av meg, og det er jo en belastning i seg selv så det å være klar over tilknytning tar tid og det krever mye nærhet for eksempel at det

Det er lettere for den som har født og amme å knytte seg til barna, nettopp fordi de har mye fysisk nærhet. Men hvis den andre partneren går inn for å legge babyen mye på brystet, og ta litt ekstra bleieskift og bade det, så vil du skille ut mer oksytosine, som gjør at den tilknytningen kommer litt mer og mer av seg selv. Så det er...

det er mange ting som er vanskelig som jeg tenker at flere skulle ha visst og det kan man lære på helsestasjonene og familiesenterene i kommunen. Jeg synes det er så fantastisk det

oppleggelse sett rundt at en får oppfølging under graviditet en får oppfølging ganske lenge etterpå og vi er så heldige å ha den ordningen i Norge og at den blir prioritert og den må bevares

Ja, det er jeg helt enig i. Men så er det jo viktig å vite at den ikke oppsøger deg alltid. Det er viktig at man vet at den edder, og at man må gå litt aktivt inn for å få den hjelpen selv, og at det er helt lov å gjøre det allerede før det er

litt vanskelig, man kan gjøre det mens det går fint det, bare for å ha noen tips, noe jeg kan lære, noe jeg bør være forberedt på for å forebygge for det er gratis, og det ligger masse kunnskap der gratis for deg og god oppfølging, så ja bruk det ja, virkelig er det noe du tenker at vi trenger å snakke mer om også, da vi har vært innom ganske mye hehehe

Nei, jeg tror vi har vært innom det meste. Du har det jo ganske fast, for nå er du jo i tilværelsen på mange måter, og det er jo akkurat som du sier, en glemmer plutselig ut hvordan det faktisk var, bare det har gått kort tid siden. Ja.

Jeg har et lite spørsmål. Hva tenker du en gang i lengden på permisjon? Hva føler du på det her? Ja, det er jo kjempevanskelig. Og så tror jeg at det er ekstremt individuelt, egentlig. Jeg skulle ønske at det var mer...

frihet for hver enkelt familie å bestemme hvordan de vil gjøre det. Fordi jeg vet at det er mange kvinner som ønsker å ha hele permisjonen og synes det er vanskelig med de 15 uker som mennene skal ha, eller andre parter skal ha. Jeg synes det skulle vært noe fleksibilitet, for jeg tror hver familie vet

hva som er best for de. I vår familie så var det riktig å dele alt 50-50. Og det dreier seg mye om min fleksible arbeidshverdag, hvor jeg kan fortsette å amme. Jeg kan fylle av meg selv om jeg er 100% i jobb og spiser lunsj sammen med de hver dag, og de er litt rundt meg. Og det er jo et privileg jeg har i min type jobb, som ikke alle andre har. Så jeg ser veldig godt at det er mange kvinner som ammer, som gjerne skulle hatt

med lengre permisjon og at det er kreveren som skulle gå ifra å være 100% til stede til å ha en 8 timers lang arbeidshverdag så nei jeg heier på egentlig at det skulle vært opp til familien selv å vurdere hva som er best for de det er jeg enig i

Og det ble jo å endre akkurat dette her mellom mine to. Og jeg kjente veldig godt, synes det i alle fall da, den forskjell når det var noen uker som ble gitt til far. Akkurat i uken så hadde jeg hatt litt til for å komme meg litt mer opp til å begynne å jobbe igjen. Men igjen, akkurat som du påpeker, det er jo individuelt.

Så det å stole nok på familiene til at de kan ta gode valg for seg selv, heier jeg på. Nettopp, det er jeg helt enig i. Og så pleier jeg å avslutte med å spørre om du har tre helsetips du vil dele om temaen vi har snakket om.

Ja, siden vi snakker om barsel og småbarnsliv, så tenker jeg at det første kan være at det er viktig å kommunisere åpent og ærlig uten å dømme hverandre. Å minne seg selv på at tankene vi har, de gjenspeiler ikke deg som person, og hvordan du faktisk fungerer i rollen som forelder. Det er hva du gjør som er viktig. Og det er utrolig helsefremmende å sette ord på de tingene som foregår, og snakke med partner og familie om de tingene.

Det andre er i en sånn familietilværelse som vi lever i nå med småbarns liv, at det kan være lurt å dele ansvaret og ha tydelig forventningsavklaring til hverandre. For jeg tror mange går litt sånn og kjenner på at nå er det din tur, hvorfor har han ikke gjort det? Typisk nå har han glemt å gå ut med søpler, ikke sant?

At vi kan snakke om arbeidsoppgavene og si, hva kunne du tenke deg å gjøre i dag? Hvilke ting har du ikke lyst til å gjøre? Hvordan skal vi fordele hvem som skal gå ut med søppel? Dette har vi å fordele. Hva vil du gjøre? Hva skal jeg gjøre? At man har forventningsavklaringer. For jeg tror at det i seg selv kan skape mye stress og dårlig stemning innen de parforholdene som gjør at familien også fungerer dårlig.

og da går det ofte ut over den psykiske helsa til samtlige så prøv å holde humoren i livet når det føles som at ting rakner og babyen hylgråter og femåringen trasser så kan det være lurt å prøve å le litt av det, zoome ut og prøve å finne blikket til den andre og liksom du

dette er komisk egentlig jeg tror humor er et av de beste og sunneste psykiske forsvarene vi har og det kan vi med fordel bruke i den tiden som er rar og annerledes det er ikke normalt så det er mine tre råd for å forebygge fødselsdepresjon og ta vare på parforholdet i småbarnslivet

Det var veldig gode tips, Maria. Veldig stolt å få snakket med deg. Takk, i like måte. Tusen takk for at du ville ha meg med.

Jeg inviterer deg gjerne igjen. Du kan så mye, så det er mange temaer vi kunne snakket om, men jeg synes jo dette her er et viktig tema som kanskje etter min erfaring snakkes for lite om, så jeg er veldig glad at vi får startet med det. Så hyggelig. Tusen takk i like måte. Invitere meg gjerne igjen. Ja.

Ja, det har jeg lyst til. Så takk til deg som har lyttet, og del den gjerne med noen som er i situasjonen, og gjerne hvis du er nå i barseltid, del den med de rundt deg, slik at de gjerne vet litt, lærer litt mer om hvordan vi som flok rundt kan ta vare på de som er i denne spesielle, gode, fantastiske, krevende tiden.

Så setter jeg stor pris på om du vil dele episoden med de rundt deg. Takk for at du lyttet. Ha det! Hei igjen. Jeg vil bare tipse deg om at jeg har fått gleden av å inngå avtaler som gir deg noen fordeler. Du kan få 30 dagers gratis lytting i Lydbok-appen Storytel, som har over 500 000 lyd-e-bøker i alle kategorier for alle aldre.

Du får 10% avslag i helsegodsbutikken Superstate, der mitt absolutte favorittprodukt er magnesium L-tronat for symbiotika, som jeg merker gir meg et klarere hoved. I tillegg får du 10% avslag i nettbutikken til Happy Hikers, der de selger produkter som bidrar til økt turglede.

Jeg kan tipse om at jeg blant annet har matbokser i rustfritt stål. Link og rabattkode finner du i episodetekst. Ønsker du lære mer om vagus, stress og bærekraftig helse, er du velkommen til å følge meg på Instagram. Jeg holder også foredrag om vagus, der jeg deler kunnskap og verktøy som gir økt forslag mot stress, helseplager og sykdom. Takk for at du lyttet, og jeg ønsker deg en fin dag.

Nevnt i episoden

Maria Abrahamsen

Psykologen som er gjest i podkasten. Hun er ekspert på mental helse, spesielt i forbindelse med barseltid.

Syk deg

Maria Abrahamsens bok om psykisk helse for ungdom. Den nevnes i konteksten av hennes arbeid med å formidle psykologi.

Butken for syken

Maria Abrahamsens bok om psykisk helse for voksne. Den nevnes i konteksten av hennes arbeid med å formidle psykologi.

Psykologforeningens formidlingspris

Prisen Maria Abrahamsen mottok i 2020 for sitt arbeid med å formidle psykologi.

About You Awards

Internasjonal prisutdeling i Milano hvor Maria Abrahamsen ble nominert i 2022.

NOU

Norsk Offentlig Utredning. Maria Abrahamsen var medlem av et utvalg for kvinnehelse som skrev en NOU.

Instagram

Sosialt medieplattform som Maria Abrahamsen bruker for å formidle psykologi.

Storytel

Lydbok-app som er sponsor for podkasten. Lytterne får 30 dagers gratis lytting.

Superstate

Helsegodsbutikk som er sponsor for podkasten. Lytterne får 10% avslag.

Magnesium L-tronat

Produkt som nevnes som Nette Lønos favorittprodukt fra Superstate. Den er ment å bidra til et klarere hode.

Happy Hikers

Nettbutikk som er sponsor for podkasten. Lytterne får 10% avslag.

Vagus

Nerve som er knyttet til stressregulering. Nette Løno er ekspert på vagusnerven og holder foredrag om det.

Blåkors

Organisasjon som driver en barselgruppe i Oslo som tilbyr avlastning til mødre og fedre.

Familiesenter

Enhet på helsestasjonen som tilbyr støtte til familier, spesielt i forbindelse med tilknytning til barnet.

Deltakere

Host

Nette Løno

Guest

Maria Abrahamsen

Sponsorer

Storytel

Superstate

Happy Hikers

Lignende

2/11/2024

Snakk med Silje

SmS #15 Heidi Wittrup Djup om barnevern, bekreftelsesfellen og å være samfunsdebattant som psykolog

Heidi er en erfaren og samfunnsengasjert psykologspesialist som jobber ved Klinikk for Krisepsykologi i Bergen, som redaktør i Tidsskrift for Norsk Psykologforening og har en bistilling som...

Se mer

8/23/2020

Wolfgang Wee Uncut

Line Marie Warholm - Oppdragelse, vennskap med barna, aktivitetsfikserte foreldre, diagnose-syken

Line Marie Warholm er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "Kule Kids - og foreldre som strever med å slippe tak". Mer om "Kule Kids": https://ugla.aschehoug.no/frokost-for-hjernen/line-ma...

Se mer

8/17/2024

Helsetipspodden

70. SMERTEFRI FØDSEL. Fødselsforberedelse, fødeteknikker, mestring, styring av smertesignaler, oxytocin, partnerens viktige rolle og en god fødselsopplevelse. Gjest: Ragna Thesberg Larsen

Gjest: Jordmor Ragna Thesberg Larsen Ragna har vært jordmor i 29 år og elsker jordmorfaget. Det Fødsler har vært en del av jobben gjennom nesten hele jordmorlivet hennes og nå holder hun utelukkende kurs i "Smertefri fødsel". Smertefri Fødsel er praktisk, direkte og hands-on fødselsforberedelse, med helt konkrete fødeteknikker som kan bidra til å oppnå ro, tro på deg selv og følelsen av at du er med og styrer smertesignalet i stedet for at det styrer deg. Smertefri Fødsel er et unikt konsept som er skapt av den danske gründeren Anja Bay. Det er mer enn 45.000 kvinner som har forberedt seg og født med teknikkene de siste 12 årene. Smertefri Fødsel passer for deg som vil delta aktivt i fødselen, som liker følelsen av kontroll og ønsker visshet for hva du og partneren din selv kan gjøre gjennom hele fødselen og for kan bidra til en god fødselsopplevelse. I denne episoden skal du få høre om hva smertefri fødsel konseptet går ut på, hvorfor fødselsforberedelse er så viktig, hva man kan lære, hvordan smerteopplevelsen egentlig fungerer under en fødsel, om viktigheten av å kjenne til oxytocin, partnerens rolle og hvorfor den er så undervurdert og så tar Ragna med oss på en ri. Ragna finner du her: www.mamastork.no www.instagram.com/mamastork Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.nervusklinikken.no www.instagram.com/helsetipspodden * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Reklame: - VAGUS MAGI. Dagsretreat av Asha Sundaran og Annette Løno der du får lære enkle og kraftfulle metoder for å senke stress og styrke helsen, samt kunnskap og verktøy du kan ta med deg i din hverdag for økt helse og velvære. Arrangeres i Bergen 18/8 og Stavanger 25/8. For mer informasjon og påmelding: annette_loeno | Instagram | Linktree - 1200 kr i rabatt på Flexbeam med koden 'Helsetipspodden'. En infrarød terapienhet som kan brukes for smerter, søvnplager, mage/tarmplager, idrettsskader mm. - 10% rabatt med koden 'Nervus' i helsekostbutikken Superstate. Mitt favorittprodukt er BiOptimizers magnesium breakthrough. Har du et produkt eller en bedrift som du vil annonsere for i Helsetipspodden? Send mail til [email protected] Takk for at DU lytter! Du kan hjelpe meg med at Helsetipspoddens innhold vil nå ut til enda flere ved å: - abonnere på Helsetipspodden i din podcastapp - gi en god vurdering og omtale i din podcastapp - fortelle om Helsetipspodden til dine nære og kjære - dele episoder på sosiale medier

Se mer

4/4/2023

Leger om livet

#103. Livssorg, flamingoer, bekymringer og hvordan få mer plass til livet. Med psykolog Janette Røseth.

I denne episoden snakker jeg med psykolog Janette Røseth om livssorg, om smerte og sykdom, men også om glede og magiske øyeblikk midt i det vonde. Vi går inn på tema som ufrivillig barnløshet, når alt ikke går bra, om foreldrerollen, bekymringer og hvordan vi kan få mer plass til livet. Kontakt Janette Røseth: https://www.janetteroseth.com/AnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på apple podcast eller bonusepisoder annettedragland.noDisclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

1/27/2024

Helsetipspodden

43. Overgangsalderen. Gjest: Marianne Natvik

Gjest: Lege og forsker Marianne Natvik I denne episoden får du blant annet høre om: - Hva overgangsalderen er - Hvilke symptomer og helseplager som kan oppstå rundt overgangsalderen - Forskning på kvinnehelse og overgangsalderen - Hormonendringer - Hormonbehandling - Åpenhet og kunnskap - Hvordan kvinner kan ta bedre vare på seg selv Marianne finner du her: www.instagram.com/drmariannenatvik www.egenmestring.no Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.nervusklinikken.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Reklame/rabatt: - 10% rabatt med kode Nervus i helsekostbutikken Superstate - 10% rabatt med kode Annette10 hos Happyhikers som selger produkter for økt turglede Takk for at DU lytter. Jeg setter stor pris på om du abonnerer på Helsetipspodden, legger igjen en god vurdering og deler at du lytter.

Se mer

9/7/2024

Helsetipspodden

72. UT AV UTBRENTHET. Stressmestring, mønstre, forståelse, autentisk liv, styrke og egensomsorg. Gjest: Maren Kvalvaag-Toven

Gjest: Familieterapeut og coach Maren Kvalvaag-Toven Har du kjent på at livet byr på for mye? Med en økende følelsesmessig press og slitasje? En følelse av å ikke strekke til? Der du blir utslitt av livet du lever? Dagens episode skal handle om utbrenthet. Som jeg syns er et viktig tema å snakke om. Fordi det rammer stadig flere. I en artikkel fra 2024 på psykologisk.no står det at et nytt verktøy som måler risikoen for utbrenthet, har blitt testet i Norge. Her kommer det frem at 13 prosent av norske arbeidstakere er i faresonen. Tall fra 2023 viser til at nesten 8 av 10 unge arbeidstakere sier de har opplevd å bli utbrent eller vært nære ved å oppleve utbrenthet. Når man først blir utbrent kan det for mange ta lang tid for å komme seg igjen. Viktige spørsmål er hva er årsaken til utbrenthet, hva kan man gjøre for å unngå å bli utbrent, hva skal man gjøre om man først har blitt utbrent og hvordan kan man unngå å bli utbrent igjen? Dette er et tema som jeg brenner sterkt for. For vi må få ut kunnskap som kan bidra til at flere kan leve mer bærekraftige liv. Selv om utbrenthet ikke er betegnet som en sykdom, er det ikke tvil om at de som blir utbrent føler seg syke med sterkt redusert livskvalitet. Episodens gjest har selv vært utbrent og hennes erfaringer ga henne en livskraft i å ville hjelpe andre i samme situasjon. Etter hun ble frisk ble hun online-grunder og startet Det lille pusterommet der hun coacher utbrente kvinner til å skape den versjonen av seg selv som de er ment å være. Nå er hun også nybakt forfatter med boken 'Ut av utbrenthet'. Denne boken gir deg verktøy til å:- forstå deg selv og dine mønstre- oppdage dine styrker og gaver - skape deg en givende hverdag med mer energi og glede- unngå å møte veggen igjen Takk for at du lytter. Maren finner du her: www.instagram.com/marenkvalvaagtovenwww.detlillepusterommet.no Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.helsetipspodden.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Vil du hjelpe meg til å at enda flere oppdager Helsetipspodden? Da kan du abbonere på Helsetipspodden, legge igjen en god omtale i din podcastapp og dele når du lytter til episoden på sosiale medier. Har du et helserelatert produkt eller et firma du ønsker å annonsere for i Helsetipspodden? Send mail til [email protected]

Se mer

9/14/2024

Helsetipspodden

73. ROBUSTE BARN. Om hvordan vi kan hjelpe barna våre til å tåle ubehag, bli mer robuste og være superhelter i eget liv. Gjest: Line Marie Warholm

Gjest: Line Marie Warholm. Line Marie er psykologspesialist og psykoanalytiker. Hun har bakgrunn fra barne- og ungdomspsykiatrien og familievernet, fra psykisk helsevern for voksne og sikkerhetspsykiatri, fra privat praksis og fra arbeid som fagkyndig meddommer i tingretten. Line Marie er forfatter av boken «Foreldrerevolusjonen- fire veier til robuste barn» og boka «Robuste barn- fra ofre til sosiale superhelter». Hun er også fast spaltist i Aftenposten. I denne episoden forteller Line Marie om hvordan vi kan hjelpe barna våre til å tåle ubehag, bli mer robuste og være superhelter i eget liv. Vi snakker blant annet om; - at foreldre ikke kan eller skal rydde unna all smerte og ubehag - hvordan foreldre kan hjelpe barn til å øve seg på mostand - hvordan vi foreldre kan finne balanse mellom mellom ubehag og holde ut, trøst og tillit, sånn at barnet ditt kan bli mer robust Line Marie finner du her: http://www.instagram.com/linemariewarholm Bøkene til Line Marie kan kjøpes blant annet hos Ark. Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.nervusklinkken.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Reklame/rabatt: - Rødlysterapiapparatet Flexbeam fra Recharge Health. Rabattkode 'helsetipspodden'. - Helsekostbutikken Superstate. Rabattkode 'nervus' Vil du hjelpe meg til at enda flere lytter til Helsetipspodden? Jeg blir veldig takknemlig om du legger igjen en god vurdering/omtale på din podcastapp og deler episoden på sosiale medier. Takk for at DU lytter!

Se mer

9/20/2024

Familieliv

307: Hege Susanne Bergan - Det altoppslukende og kjærlighetsfulle foreldrelivet

Kan vi bli enda mer åpne og rause i samtalen om forventningene til oss foreldre? Hva gjør det altoppslukende og for mange, den overveldende følelsen ansvaret for barna våre kan gi oss? Susanne har utforsket det sterke båndet i relasjonen mellom foreldre og barn gjennom å skrive ut egne følelser og erfaringer til dikt og noveller. Med Oda snakker hun om fellesskapet i å føle seg utilstrekkelig som forelder, hvordan enda mer åpenhet om de krevende sidene ved foreldrelivet kan skape mindre ensomhet, og hva små setninger om det vi står i kan fungere som terapi og heiarop til oss selv.Hege Susanne Bergans bibliografi:https://tiden.no/forfattere/hege-susanne-berganSee omnystudio.com/listener for privacy information.

Se mer

Laster