‹ Tilbake til podkaster ‹ Helsetipspodden

3/30/2024

53. Indre kraft, intuisjon, egne verdier, grenser og ta gode valg for deg. Gjest: Cathrine Lund

Denne episoden av Helsetipspodden handler om å finne din indre kraft. Cathrine Lund, homøopat og healer, gir tips og øvelser for å komme i kontakt med din indre kraft, intuisjon og verdier. Hun understreker viktigheten av å være til stede i kroppen, å gi rom til følelser som frykt og uro, og å gjøre ting som gir deg glede og energi.

00:03

Podcast-verten ønsker å utforske og formidle den indre kraften, hvor kroppen er et viktig verktøy, og inviterer til en øvelse.

06:25

Prøv å senke skuldrene, ta dype pust og bli til stede i øyeblikket, å være i kontakt med kropp og tanker.

10:56

Et viktig morgentrutine: Stå opp, gå på do, ta en dusj og nyt kaffe i favorittkoppen mens man observerer hagen.

15:40

Kvinne gjennomgår smertefull dobbel kneoperasjon og opplever helhetsforbedring gjennom trening, yoga, hvile og støtte fra hjelpere.

25:16

Berøring og sårbarhet kan bidra til helbredelse, mens det å gi rom for frykt kan føre til trygghet og tillit.

Transkript

Nevnt i episoden

Cathrine Lund

Hun er homøopat, healer og instruktør i babymassasje, og gjest i denne episoden

Helsetipspodden

Podcasten handler om helse og velvære

Norsk Akademi for Naturmedisin

Cathrine studerte homøpati her

Norsk Homeopaters Landsforbund

Cathrine er medlem

Naturmedisinsk Barneklinikk

Cathrine jobbet her i Oslo

Stavanger Homøpatisenter

Cathrine jobbet her i ni år

Sanitetsforeningen Selvstøyhus

Cathrine flyttet sin praksis hit i 2009

Homøpati

En behandlingsform som stimulerer kroppens evne til å helbrede seg selv

Babymassasje

Cathrine er instruktør og holdt kurs i dette

Dial Healing

Cathrine er utdannet i dette

Holistisk Healing

Cathrine er utdannet i dette

Det Norske Healerforbundet

Cathrine er medlem og godkjent healer

Healing

En helhetlig behandlingsmetode

Innre kraft

Dette er temaet for episoden, og kan kalles intuisjon, magefølelse eller hunch

Vagusnerven

Øvelsen med å sitte godt kan aktivere den

Yoga

Cathrine bruker yoga for å komme i kontakt med kroppen

Lego

Et eksempel på noe som kan gi glede og energi

Fjelltur

Cathrine liker å gå på fjelltur

Skogstur

Cathrine liker å gå på skogstur

Sosiale medier

Cathrine anbefaler bevisst bruk av sosiale medier

TV

Cathrine anbefaler bevisst bruk av TV

Spikke

En aktivitet som kan gi glede og ro

Einer

Cathrine liker å spikke i einer

Visualisering

En teknikk for å komme i kontakt med kroppen og helbrede

Basketball

Et eksempel på hvordan visualisering kan ha effekt

Kronisk sykdom

Cathrine snakker om viktigheten av å finne glede og ro i hverdagen når man er kronisk syk

Utmattelse

Cathrine snakker om viktigheten av å finne glede og ro i hverdagen når man er utmattet

Smerte

Cathrine snakker om å finne glede og ro i hverdagen når man har smerte

Hjerne

Cathrine snakker om å gi hjernen fri fra ny stimuli

Stillhet

Cathrine snakker om viktigheten av å skape stillhet for hodet

Nervsystem

Cathrine snakker om nervsystemet til dyr

Hund

Cathrine bruker hunden som eksempel på hvordan dyr bruker sitt nervsystem

Katt

Cathrine bruker katten som eksempel på hvordan dyr bruker sitt nervsystem

Dyr

Cathrine snakker om hvordan dyr bruker sitt nervsystem

Livskraft

Cathrine snakker om å finne sin livskraft

Deltakere

Host

Nette Lønå

Guest

Cathrine Lund

Lignende

Laster

Velkommen til helstipspodden, og takk for at du lytter. Jeg heter Nette Lønå, og jeg har denne podcasten fordi jeg har et ønske om at kunnskap som bidrar til at vi kan leve friskere liv og mer autentiske liv skal nå ut til enda flere. Har du kjent på at det kan være vanskelig å komme i kontakt med deg selv, egne verdier, egne grenser, og ta gode valg for deg som er viktige for at du skal ha et godt liv?

Denne episoden skal handle om hvordan du kan få til det. Til det bedre. Jeg har selv et lite utvalg av ulike terapeuter og helsepersonell som jeg går til når jeg trenger det. Og en av disse hjelperne er episodens gjest, Cathrine Lund. Cathrine har vært uvurderlig nytte i mitt arbeid for å blant annet kunne stå i egen kraft og ta bedre valg for meg selv.

Cathrine studerte homopati ved Norsk Akademi for naturmedisin fra 1992 til 1997, og er medlem i Norsk Homeopaters landsforbund. Hun jobber på naturmedisinsk barneklinikk i Oslo noen år, men flytter etter hvert til Stavanger, og har jobbet ved Stavanger homopatisenter i ni år. I 2009 flytter hun sin praksis til Sanitetsforeningen Selvstøyhus. Dermed begge har kontor.

Homopati er en behandlingsform som stimulerer organismens iboende evne til å legge seg selv ved hjelp av individuelt valgte homopatiske midler. I 2000 ble hun utdannet instruktør i babymassasje og holdt kurs for barselgrupper, på yogacenter, frilige foreninger og på kontoret sitt. Hun utdannet seg videre inn med dial healing og holistisk healing. Der fikk hun utvikle og trygge sine medfødte evner som healer.

I 2009 ble hun medlem og registrert godkjent healer i det norske healerforbundet. Healing betyr å hele eller helbrede. Det er en helhetlig behandlingsmetode. En healer har oppdaget og videreutviklet sine medfødte evner. Behandlingen skjer i kraft av kjærlighet og ved hjelp av fysisk og energetisk berøring. Healing kan bidra til å få naturlige evner til å hele oss selv. Katrine har jobbet som terapeut i 27 år og har over 20 000 timer med behandlingserfaring.

I denne episoden skal Cathrine snakke om et tema hun brenner for. Den innre kraften. Men hva er egentlig den innre kraften? Den innre kraften kan kanskje kalles intusjon, magefølelse, hunch, eller bare at du bare vet at det er sånn. En slags gåsudopplevelse, et øyeblikk av å skjønne at noe er viktig, riktig sted til riktig tid. Det kan også være når du er helt i ro, midt imellom to tanker, nullstilt, at tiden står stille.

Det er flere og ulike måter å forholde seg til dette temaet. Og det er Cathrine veldig glad for. For det finnes ikke en måte som er riktig. Og hun har sin måte som hun brenner for. Og Cathrine er opptatt av at du som lytter får ut av dette og ønsker at du skal ta imot det som gir mening for deg og det andre kan du slippe å ta i. For noen kan det være spirituelt, og for andre ikke.

Så hva skjer når vi får kontakt med vår innre kraft? Hva betyr det egentlig? Og hva skjer når vi ikke har kontakt med kraften? Og jeg er også glad for at Cathrine skal dele denne konkrete øvelsen som vi kan bruke for å nettopp komme i kontakt med vår egen kraft. Dette gleder jeg meg til å snakke om. Velkommen, Cathrine!

Tusen takk, Annette. Så kjekt at du har lyst til å være gjest i helsetipspåten. Ja, jeg har gledet meg. Jeg har jo grunnet meg litt også. Jeg kjenner jo deg, og det gjør det jo litt lettere, men jeg har veldig behov for å formidle dette med den indre kraften vår. Jeg har lyst til at det skal komme ut til flere, fordi det er på at vi setter seg nedt.

En del av oss som vi av og til har litt tendens til å glemme ut. Vi glemmer ut egentlig å høre etter hva er det som skjer inni oss. Ja, og glemme ut er en ting, men har vi noen gang lært det? Ja, det var det. Det er vel ikke det vi først lærer oss, tenker jeg. Fordi

Vi lærer oss jo ofte at vi skal få til ting. Vi skal være flinke, eller vi skal lære oss en metode, eller få ting på en måte som du kan forklare. Men det med den indre kraften, det går ikke helt an å forklare hva det er. Men du hadde jo en god introduksjon på det. I hvert fall det som jeg tenker er viktig i forhold til den indre kraften, det er kroppen vår. Kroppen er et veldig viktig verktøy.

Så jeg har egentlig aller mest lyst til å begynne med en liten øvelse. Skal vi gjøre det? Sånn at vi på en måte kommer litt inn i det. Da har jeg bare en liten notat her som jeg tenker jeg skal bruke. Ja, da ønsker jeg for deg som lytter å sette deg godt til rette.

Du kan sitte på en stol, du ligger eller du står, men bare legg merke til bakenden din. Det er jo også noe som vi ikke så ofte snakker om, men det er en veldig viktig del i kroppen vår. For å få enda mer kontakt med bakenden, så kan du løfte opp baken med hendene, slik at du prøver å sprette den litt ut, slik at du sitter enda bedre.

Samtidig som du kjenner på bakhendene, så legge merke til magen din. Slipp magen ut, så får du en tyngde. Legg merke til den tyngden du har i kroppen nå. Kjenn på beina dine. De er godt plantet på gulvet. Du kan gjerne ta dem litt fra hverandre. Sitt sånn som er naturlig for deg. Neste ting du kan gjøre er å lukke øynene.

Du kan lukke dem på en rolig og myk måte. Så kan du også se litt innover mot naseroten. Ikke skjegle eller skjele, men bare se rolig innover. Så kan du ta et par dype pust, og prøve å legge merke til at nå er du her. Da kommer vi litt tilbake til det vi begynte å snakke om, at vi prøver å være flinke, eller vi prøver å få til ting. Det du gjør nå er at du trenger ikke å få til dette. Nå skal du bare sitte. Tillatt at det er sånn.

Den tyngden du kjenner i kroppen, det er jo også med på å holde deg på jorden og styrke energi nedover. Den energi som går oppover, den kan være at du kjenner at du strekker deg litt, eller du blir kanskje i kontakt med det litt klare tanker. Du kan kjenne kanskje en klarhet i hodet og en tyngde i kroppen. Kan du bare sitte her bittelitt, så skal vi avslutte denne lille øvelsen.

Jeg vil si at dette er en veldig enkel øvelse. Det er ikke noe krevende, men det er enkelt. Det er ofte det som er enkelt som jeg tror er litt for enkelt, men det har veldig god funksjon. Eller kan ha stor betydning til at du er i kontakt med kroppen din. Det er ofte at tankene våre bare kjører og går. Vi glemmer ut kroppen, vi glemmer ut hva vi egentlig holder på med.

Så det er vel den første øvelsen jeg hadde lyst til at vi skulle ta. Så fint. Jeg ble helt stadig her. Så bra. Og jeg skal ha fokus på alt jeg skal spørre om, men det var ikke det. Og for mange er jo dette gjerne helt uskjent. Å sette seg ned og bare være i seg selv.

Og noen vil kanskje kjenne på at de blir urolige, eller tankene større. Hva kan han gjøre da for å, skal han få det til stille, eller skal han være urolig? Ja, og det er jo et veldig godt spørsmål, fordi det er jo veldig lett at du kan bli urolig. Nå sitter jeg her og slipper å slappe, og kjenner at kroppen min er der, men så er det noe jeg skal gjøre nå rett etterpå.

Og det som jeg tror er viktig da, er å tilate at de tankene kommer. Det er greit. Det er greit at jeg skal gjøre det etterpå, men å sitte inne her og ligge veldig. Og legge merke til rumpen mitt. Og legge merke til at du sitter godt. Og så er det noe med, jo mer du gjør de tingene, jo mer blir det som en vane. Og det å ha gode vaner, det vil vi jo gjerne ha. Ja.

Dette er en øvning som må finne ut av seg selv. Gjør litt sånne ting som du liker. Det er jo det viktigste. For jeg gjør det på min måte som funker for meg. Jeg har brukt det mye, jeg tror jeg holder på med det hele veien, uten at jeg tenker så mye over det en gang.

Fordi det er veldig godt å kjenne på den der, at du synker litt ned. Man samler seg litt, og så forbeidses det fra vagus. Så er jo det en veldig fin måte å faktivere vagus på. Absolutt. Og egentlig rekalibrere litt det her med systemet, som gjør at man ikke blir hengende i stress hele dagen, men å ta de pausene, komme i kontakt med seg selv og koble seg på sammen,

sitt indre som ikke bare er så ytterst styrt hele veien. Der er det nok avfrestelser. Og så tenker jeg jo det at for å få disse gode vanene, så kan du jo tenke litt på hva som er hverdagslig gjøremål, hva du gjør i hverdagen din. Det er veldig lett å bare gjøre ting

uten å vite at du har gjort det. Det kan jeg i hvert fall ikke ha. Har jeg på stenderne, da må du kjenne på om det kjennes som om jeg har det. Det er et beleggt av smårekk. Men det er også noe som jeg vil anbefale. Prøv å tenke litt på hva dine hverdagslige gjørmål er. Er det noen ting som du setter pris på? Rekk litt på det. Rull litt tid på det hver dag.

Jeg har jo noen ting som jeg synes er veldig gode om morgenen. Hva til? Ja, altså det jeg pleier å gjøre er å stå opp, og så går jeg på do og lette trykket. Det er jo utrolig deilig. Det er jo noe jeg ikke tenker så mye på egentlig, men det er jo veldig godt å kjenne at ok, nå tømmer du ut restene fra natten, og så skal du begynne dagen igjen. Det jeg gjør da etterpå, så...

Går og setter på kaffe, så tar jeg meg en dusj, klapper på meg, og så setter jeg meg en stol. Og har ofte med min favorittkoppen min. Den er veldig fin. Hvordan sier han det? Det er en kopp som har kjirsteverd blomster på seg. Jeg er jo veldig glad i blomster. Så det er min favorittkopp. Jeg har flere også, men den er liksom...

Så når jeg setter meg ned i stolen, så er det ofte at jeg sitter og ser ut i hagen. Har en fin trær, som jeg prøver i hvert fall nå å følge med på. Hvordan går det med blomstringen? Er det på vei? Så tar jeg koppen opp til munnen og kjenner. Nei, nå var den litt undervarm. Så setter jeg meg ned igjen. Kikker litt ut i hagen. Brygger litt tid på det. Og bare sitter der. Så kan jeg ta koppen opp igjen. Og så lukker jeg ofte øynene.

Ta koppen inn til munnen og la kaffen renne ned i halsen. Og kjenne bare, åh, det var deilig. Det er en sånn god begynnelse. Og dette gjør jeg veldig ofte på morgenen når jeg skal jobbe. Og så er det andre dager hvor jeg bare slurper i meg kaffen og så er jeg på jobb uten å ha hatt pusthenner. Så det skjer jo også.

Så det er ikke for det at jeg snakker så fint om dette her, så er det jo alltid at jeg får gjort det sånn som jeg ønsker heller. Og det er vel derfor også ofte det vi kanskje snakker mest om, og brenner for, er jo gjerne det vi også strever med selv. Ja, absolutt.

Ja, for det å være, altså det motsatte av å være i kraften vår, det gjør deg kraftløs, eller kjenner på at ikke du er i kontakt med det indre, eller at ikke du helt klarer å følge det som er godt for deg. Så jeg tenkte jeg skulle bare dele en historie fra mitt liv. Det er at jeg har, helt siden jeg var liten jente, så har jeg hatt mye problemer med knærne mine.

Mye smerter. Vi var på mange undersøkelser og visste egentlig ikke helt hva det var som var i veien. Men jeg hadde mye smerter. Jeg synes det er litt vanskelig å bruke ordet hendikapp, men jeg var nok det uten at jeg egentlig forstod det før jeg ble godt voksen. For de knærne ble bare bedre og bedre.

Jeg hadde noen operasjoner, og de var jo veldig lykkelig, men det hjelper ikke egentlig til at det ble veldig mye bedre. Men det jeg gjorde da, det var jo ofte at jeg...

"Hvis noen spør om jeg går bra, har du vondt i knærne?" "Nei, det går bra. Jeg skal bare stå og se på noe." Jeg prøvde å dekke litt over det. Det var jo litt flaut. Det var jo ubehagelig. Så rart at vi syns at sånn er flaut. Det er jo det mest sårbare. De sårbare tingene i livene gjemmer vi litt vare på.

Og så i 2004 da, så var jeg og snakket med en kirurg på sykehuset, og han sa at det ser ikke så veldig bra ut dette her, så jeg vil anbefale deg å få proteser. Og jeg tenkte mye på det, og brukte mye tid, og tenkte, er det der jeg er så ung? Det var bare 40 år liksom.

Og da tenkte jeg, det tror jeg ikke at jeg skal. Så jeg satt i gang med mye gode behandlinger, og jeg jobbet jo med homopati. Jeg var veldig iherdig og veldig stad, for jeg ville så veldig gjerne få dette til. Og gjorde mye bra. Så det gjorde nok at jeg klarte å holde meg ganske stabil i de årene jeg var.

Men det er veldig rart fordi når du lever med smerte, så vet du ikke, altså jeg visste jo ikke hvordan det var å ikke ha det. Så det er også en sånn ting som er litt interessant da. Men når det hadde gått cirka ni år, kanskje åtte-ni år, så skjønte jeg at dette ser ikke så veldig bra ut, det blir ikke bedre. Så da skulle jeg bli satt opp til operasjon.

og tenkte at nå må jeg bare gjøre det. For da hadde jeg så vondt, og nå er det nesten ikke bøye knærne. Og da på sykehuset så traff jeg jo en helt fantastisk kirurg, som så meg og sa at «Wow, du er ingen pingelig, Cathrine!» Og for meg så var det en veldig god anerkjennelse av at hun skjønte at

hvor vondt dette var, for hun kunne jo se det fysisk, men det er ikke så lett heller å skjønne har jeg veldig vondt nå, eller er det ikke så vondt, fordi at hvem skulle jeg sammenligne meg med i forhold til den type smerte da? Altså du skjønte med din smerte? Ja. Så jeg løfte jo med dem mye av tiden, og hun sa, men vi bør jo egentlig ta begge knærne da, og så

bare håpet jeg at dette skulle gå bra. Og vi har jo klart å operere begge knærne samtidig. Det er jo helt rart. Det er jo ikke vanlig å ta to på en gang. Men jeg tenker når du har så mye smerter i begge to, så er det gjerne ikke...

tenker at det var nok best å få bare gjort det ja, for jeg tenkte at jeg vil bare gjennom dette og bli ferdig og begynne med opptreningen så hele kroppen min skal heles så trengte du ikke ta to runder med det nei, og så tenkte jeg om det ikke er dobbelt så vondt eller jeg visste ikke helt det var vondt da, jeg hadde mye smerte men det som er ja, etter cirka to måneder så slapp smerten jeg

Og det var jo helt vilt. Da skjønte jeg jo ingenting. Hva? Hva skjedde nå? Det var jo en lang prosess. Og i den prosessen der så hadde jeg veldig mange gode hjelpere, må jeg si. Jeg har jo tenkt på dette her, men nå når vi skulle snakke om dette her, så fikk jeg jo oppsmøre litt om hva jeg gjorde og hva jeg kreftet.

trolig masse gode møter. Blant annet en fysioterapeut. Jeg bytte jo trening ganske fort, for det var anbefalt. Så sier han, jeg skal ta en øvelse. Så gjorde jeg den øvelsen veldig stolt, så klarte jeg ti ganger. Så sier han, ja, supert, Katrine, men hvor sent klarer du å gjøre den øvelsen der? Og da gjorde jeg den øvelsen så sent jeg bare kunne. Og det var...

Det var ganske spesielt og en sterk opplevelse fordi når jeg gjorde det så sent, så var jeg i kontakt med hele meg når jeg gjorde den øvelsen.

Det krever en veldig bevissthet i å klare å prate noe sakte. Ja, ikke sant? Og jeg klarte tre, og da var jeg så fysisk sliten, og tårene bare sto i øynene. Jeg var helt gåen. Og han bare oppmuntret meg til å gjøre dette, og så sier han, du kan. Det gikk jo

veldig, veldig rolig fremover. Men det var jo mye mer en helhedlig oppbygging av kroppen og hele meg. Og det er jo traumatisk å være igjennom en sånn operasjon. Ja, og mange enorme smerter også. Ja, absolutt.

Så jeg var jo helt gående ofte etter de treningene. Så det var jo kanskje råd var, tren og kvil. Og så kan du lage mat, og så kviler du. Så det var liksom det der. Så jeg var jo ganske ung, men jeg følte meg jo som en gammel dame, som bare skulle kvile mye og ta det med ro. Men det var utrolig fint. Ja, og den der restitusjonstiden, ikke en belastning,

Det er jo viktig så lenge vi lever. Og så er det litt sånn, du sier det med at en følelse er gammel, for nå trenger vi å hvile. Men det er jo en utfordring for mange i dag, at vi har alt for mye i høy stressbelastning, og så har vi ikke regulert ned og slapp litt av enn i mellom. For det trenger kroppen vår for å fungere bra. Ja, absolutt. Og det som jeg synes var veldig fint, det var jo at

Når jeg kom hjem og kvilte, så var det virkelig godt. Jeg tilåt meg å kvile, og jeg trengte det. Sånn at jeg hjemme var klar til å kunne gjøre noe annet. Men også i den perioden, litt før operasjonen, så har jeg truffet en yogadame som er helt fantastisk.

Hun hadde sånn tro på meg, og hun sa «Du kan jo gjøre yoga», og så sa jeg «Men jeg klarer jo ikke å sette meg ned, dette var jo før operasjonen. Jeg klarer jo ikke å sette meg ned, for jeg klarer nesten ikke å breke nærmere». «Nei, nei, men jeg skal hjelpe deg». Så hun var alstren og voldsom for å få meg ned på gulvet og få gjøre disse eggløvelsene, som var bare super effektive og veldig, veldig gode for meg.

Og etter operasjonen så fikk jeg mye, mye støtt og hjelp av henne. Hun trodde virkelig på at dette klarer du. Det er ingen grunn til at du ikke skal klare det. For nemlig du har dårlige knær, så kan du jo gjøre yoga. Men det trodde jo ikke jeg. Nei, og det er fint at noen bare ser deg og møter deg og heier på deg. Det er jo også å få tro på seg selv. Og så også bare, ja knærne vondre, men det er masse som fungerer også. Hva kan han gjøre med det? Ikke sant? Ja.

Så det var jo også en veldig god hjelp. Og jeg satt også noen ganger når jeg hadde mye vondt, så jeg satt mye og kvilte og slapp av. Men da

Så visualiserte jeg en del. Så for meg at jeg gjorde yoga, eller så for meg at jeg gjorde ting selv om jeg ikke fysisk gjorde det. Så det var også en veldig fin måte å nærme meg meg selv. Og jeg var litt overrasket over at jeg trodde jo at jeg hadde jobbet mye med dette, og var veldig bevisst på det. Jeg hadde jobbet som terapeut ganske lenge. Men jeg hadde nok ikke vært så til stede i kroppen min.

som når jeg ble oppmerksom på disse tingene, både med yoga og med trening. Så jeg fikk jo mye god støtte av venner og familie, og det var jo egentlig en ganske røff tid, men en veldig god tid også. Nå når jeg tenker på det i etterkant, at jeg startet jo litt på nytt på mange måter, og går andreledes. Knærne så jo helt andreledes ut. Og så husker jeg det var en gang...

Det er også noe med at det ikke alltid er så lett å vite hva du trenger når du er litt ute. Jeg var veldig takknemlig for den medisinen jeg fikk og den hjelpen jeg fikk for å klare å komme meg. Jeg tror det er veldig viktig at vi er på lag. At vi ikke handler om at vi er på lag med alt. Med vanlige medisiner trengte jeg å ta ganske mye og så holdt jeg på med de andre tingene som jeg også tror er bra for meg. Eller også for andre.

Men det kommer forlæringen min til meg en dag, og så spør hun meg, hva kan jeg gjøre for deg, Cathrine? Og jeg sier, jeg vet ikke. Jeg klarer ikke helt å vite det. Men hva har du lyst til, sier jeg til henne. Og så sier hun, jeg har lyst til å massere føttene dine. Å, herlighet, hvordan gleder jeg meg.

Jeg som har opprett knærne, hvem har lyst til å holde på beina mine? Men det ville hun, og det var helt fantastisk. For det var også noe med å gi meg litt over, at jeg ikke skal vise meg bedre enn jeg er. Så hun bare gjorde det fordi hun hadde lyst. Så fint. Ja, og tårene spredt igjen, og jeg savnet.

Og så når jeg da våkner, så sier jeg jo, Katrine, du er så fin når du sover. Så det var bare en sånn utrolig opplevelse av kjærlighet, og kunne egentlig klare å ta imot det, det var jo også en ting. Jo, og at du har gode mennesker i livet ditt, som spør da, hva trenger du? Og når du ikke vet det, da, og likevel gi noe så fint den her. For det er så mye omsorg i det, og

ble tatt på og der igjen, det er jo også ofte som en sånn det oppleves privat, og det ser jeg jo i min behandling, der er jeg jo oppe og handler på hud og på kropp og hvor mye en da kan aktivere helbredelsesprosesser bare med kroppskontakt og berøring ikke sant også er det mange som tenker at mange går et helt liv uten at noen har tatt på dem også har vi den enorme

evnen til at kroppen med stimuli kan gjøre at man har det bedre. Og så tror jeg jo at ved å våge å vise seg som noe litt sårbar, at jeg vet ikke om jeg får dette så godt til, eller om jeg klarer dette, så gjør det jo også at andre kan vise sin sårbarhet, sånn at relasjoner kan jo også bli litt lettere. For ofte så er det

opplever jeg i praksis at hvis man forteller litt om livet sitt, eller forteller om det som er vanskelig, så kan det jo være at andre tenker «Hva har du i problemer? Du ser ut som du takler alt. Vi har jo alle våre ting. Vi har alle noe vi er urolige for.» Da vil jeg komme inn på det med frykt. Frykt er jo et stort tema i oss mennesker.

Frykt er noe vi kan kjenne på i så mange sammenhenger, og det som foregår i verden for tiden. Det er så mange tøffe ting som skjer alle steder, eller veldig mange steder. Vi får det så nær på, for vi får nyhetene fortløpende med store overskrifter og bilder og til og med film. Det er ganske enormt. Ja, det er det.

Det berører jo det store bildet, men det kan også berøre oss veldig personlig. Vi kan også bli bekymret for andre ting. Bekymring kan jo generere bekymring. Når vi er redde og engstelige, så vil vi ofte prøve å få det vekk. Jeg vil ikke være her lenger. Jeg vil ikke ha det sånn, dette skal jeg få vekk. Dytte det vekk. Jeg tror egentlig ikke at vi kan dytte vekk noe.

Jeg tror det handler mer om å klare å anerkjenne at nå er jeg redd til, eller nå er jeg urolig, jeg redder ikke som jeg er engstelig for nå. Og da kan vi igjen komme litt tilbake til den øvelsen med å kjenne på kroppen. Du setter deg ned og kjenner på hvor er det den uroen sitter. Jo, jeg kjenner det kanskje i magen. Jeg er urolig for noe som setter seg der.

Det å gi rom til at det er greit at jeg er rolig, det betyr ikke å finne en løsning, men gi rom til. Det går gjerne å tenke seg, men hva er det motsatte av å være redd? Hva er det motsatte av å være engstelig? Det er også noe som jeg vil at dere som hører på skal bare oppleve.

og tenk litt på det selv jeg sier jo noe som jeg kan formidle men det kan godt være at du tenker helt annerledes enn det jeg gjør så det så ser jeg jo bare fint men det motsatte for meg av frykt og engstelse det er trygghet og det å på en måte det er trygghet og tillit og da tenker jeg mest at det er tillit til meg selv det å ha tillit til oss selv og kjenne at vi har den i oss det er

Den tror jeg er veldig viktig. Og for det vi snakker om, det er veldig sånn, komme med eksempler og komme med gode råd, så er det jo også noe med å gi rom til at, ja, men jeg vet ikke om jeg føler meg trygg, eller jeg vet ikke om jeg føler at jeg har kontakt med dette, men det er greit. Men gjør disse øvelsene allikevel, og se om det kan være noe som kan dukke opp, og prøv å tenke litt på de vanlige tingene i hverdagen din. Gjør det som kjennes bra, eller ting du har lyst til. Kanskje du har hatt lyst til lenge,

Og noen ganger så tenker jeg, av og til så kan det være litt godt å gjøre unyttige ting på en måte. Det er jo ikke riktig å si unyttig, for alle ting er jo nyttige på en måte. Du vil til det? Ja, jo, for det er jo så viktig. Altså ofte så tenker vi, vi må produsere, vi må gjøre noe. Og så tenker jeg, den der verdien av ingenting,

er så viktig. Og når vi var barn, så hadde vi egentlig ganske mye tilgang på ingenting. For det var ikke barneteve før, halv syv til syv, eller hvor tid det var. Vi hadde ikke noe internett, mobil eller noen skjermer som forstørret oss. Vi måtte være i intet til vi kom på noe. Og det har vi ikke noe særlig god tilgang på lenger. Det må vi ta. Det må vi skape. Og til og med vi som vokste opp,

Vi har øvd mye på det. Vi synes jo også det er vanskelig å få til i det moderne samfunnet vi er i, for det er så mye som forstyrrer oss. Ja, det er akkurat det. Og derfor kan det være å tenke på hva du gjorde når du var barn. Hva likte du å gjøre da? Var det noen ting som du synes var gøy, som du kanskje lenge siden har gjort?

For eksempel klatre i trær. Det kan jo kanskje være litt utfall for en utsann løkning. Men en litt fuste grein kan ikke være så stort. Og der hadde jeg i går hatt et fantastisk fint bærvær, og da holdt ungene på å leke i strandkanten, og da gikk jeg og plukket litt sjel, for det likte inn i hverdagen. Ja, sant. Og da koblet jeg litt ut.

Da følte jeg jo ingenting. Da holdt jeg inn til ro. Det er jo også noe hjernekroppen min kjenner igjen som ga meg ro når jeg var barn. Ja, ikke sant?

Og akkurat sånne ting, jeg tenker, kan være veldig bra. Og noen ganger så kan det være at du har et lite øyeblikk av det, det kan være et par sekunder, andre ganger så kan det være ti minutter. Noen ganger så kan det være at du kanskje bare sitter og stirrer ut vinduet i en time, og tenker etterpå, herregud, jeg har ikke gjort noen ting. Nei, akkurat. Det har bare vært. Og kanskje det var en utrolig fin opplevelse, men vi har lett for fort oss over til

herligheten har jeg gjort det, nå må jeg jo fort mye til en gang. Eller nå må jeg i hvert fall gjøre noe produktivt i løpet av dagen. Og det er ingenting kanskje det beste han gjorde for seg selv hele dagen, tenker jeg. Det er liksom det, men litt sånn midt i mellom, det er liksom en mellomminutpust på et vis. Eller bare sånn et lite rom av en slags boble eller en sånn tilstand av noe som...

Ja, av og til kan det være litt vanskelig å bruke ord på disse tingene, for det er jo noe jeg ønsker at vi prøver å finne litt ut av selv. Ja, og litt enda med å få tag i sin indre kraft, da må vi jo løfte inn over, og være til sted, kjenne at vi er her og nå, og også litt innledningsvis, hva er det da,

For min del handler den innekraften med å få tak i meg selv, men også å få tak i energien min. Fordi at jeg har så lett å gjøre så mye, så gjør at jeg blir sliten. Så hvor skal jeg få tak i det der som er viktig for meg, som gjør at jeg skal ha det bra og ikke bli utslitt? Ja, det er bra du sier det. Fordi det som jeg tenker på da er...

Av og til hvis du blir spurt om noe, kanskje i forhold til barnene dine, at de spør så mye, og så tenker du at det har ikke jeg så veldig lyst til. Men så sier du ja, klart de blir med. Og så kan det være litt slitsomt. Men hvis du i en sånn samme situasjon prøver å tenke på, ok, hva er det jeg kjenner inn i meg? Jo, jeg kjenner faktisk at jeg har ikke så veldig lyst til det.

Men det er greit. Jeg blir med fordi de blir glad. Da har du vært innom deg selv. Så jeg tror vi trenger av og til å bare høre litt etter. Har ikke så lyst, men jeg blir med likevel. Da mister du ikke energien sånn. Fordi da holder du deg likevel på kraften hva du egentlig vil. For det er ikke alltid at vi kan følge det som vi kjenner inni oss. Det passer jo ikke alltid inn i hverdagen eller i det du skal. Så

Men det er i hvert fall å være innom. Ja, det er litt fint det du sier, det er mer at da har han tatt et valg, og da får han holde litt på det, da var det et valg. Og så var det ikke så kjekt å holde på å leke med Lego for tusen timer, men å kjenne i det, men det har jeg lyst til, for jeg har lyst til å være med ungene, jeg har lyst til å være med meg også. Ja. Så det, ja...

De tingene vi snakker om er jo egentlig ganske enkelt. Det er enkelt og fint og tilgjengelig for oss alle, egentlig til enhver tid. Men det er det der med å bli bevisste og tilate deg selv og bruke bittelig tid på det hver dag. Og jeg tror jo også, for å komme litt tilbake til den historien min med knærne,

det det det også handler om er kanskje å snakke litt fint til kroppen sin da for før operasjonen så snakket jo jeg ikke særlig fint til knærne mine for de klarte jo ikke eller de kunne jo ikke være med på så mye eller jeg kunne jo ikke være med på så mye fordi jeg hadde så mye vondt gå på ski med sånne knær det er jo helt vilt det er jo bare jeg har gjort men det gikk ikke så godt du måtte prøve ja ja

Men det å på en måte snakke fint til kanskje de områdene i kroppen som er litt sårbare eller som har utfordringer, det tror jeg, når jeg fikk protesene, så har jeg snakket veldig fint til knærne mine. Og det gjør noe helt ubevisst. Jeg sitter ofte og stryker på knærne som en slags kjærlig omsorg.

Og det høres kanskje litt rart ut å snakke fint i kroppen sin, men det er veldig bra. Jeg tror jeg gjør det hver dag. Når jeg skal sykle til jobb, så tenker jeg, ok, hva klær skal jeg ha på meg i dag? Og da er det jo også i forhold til hvor varmt og kaldt det er, og knærne trenger på en måte litt mer varme. Så på en måte vil jeg jo si at den indre kraften som jeg da har kommet i kontakt med, via mine knær, jeg ser på det som min aller aller beste venn.

Og den er det alltid. Den er jo ikke dømmende. Den sier ikke riktig eller galt. Den er bare det. Det er som på laging med deg selv. Og det kan være litt vanskelig fordi man ikke har blitt lært opp til det. Og det er hva jeg ønsker om at vi skal lære fra oss små og gi omsorg til oss selv.

Og det er også, når vi får tag i den der innre kraften sitt ekte seg, da vil det være lettere å skjønne etter hva mine grenser, hva mine verdier. For vi har jo så mange som kommer og er utslitt, og helt utbrente sengeliggende. Og vi leser artikler om at det er stadig yngre som blir utbrente. Så det må betales på alvor, tenker jeg. Ja.

Og en måte å få tak på det som gjør at folk ikke sliter seg ut fra tidlig alder av, er jo å få lære å kjenne etter hva mine grenser er. Hva trenger jeg for å ha det bra? Hva trenger jeg ikke for å ha det bra? Og hva gjør at jeg mister kraften min? Ja,

Og så tror jeg at det er et veldig godt utgangspunkt for å kunne ta imot annen type behandling eller ta imot andre ting som kan være til hjelp i forskjellige situasjoner.

For når det er noe som gjør mening, som du sier, hvis du kjenner at dette gjør mening dypt inni meg, så er det jo lettere å forholde seg til det. Men vi kan jo av og til, så kan det være for meg, og har jeg jo erfart at jeg har lært meg ting, som jeg tenker at dette er veldig bra, det er nyttig, men så er det noe som jeg, det treffer ikke helt. Fordi jeg kanskje ikke har helt hørt dette, da er dette riktig for meg eller ikke?

Så jeg tror jo at dette er på en måte mye av basen i det å være et menneske, på en vis. Det er ganske store ord da, men det å være et menneske, det er jo så mye, men det å høre ikke innover først, eller egentlig ikke først, men hele tiden, så vil du jo lettere gjøre de tingene som er rett for deg. Ja.

Og så er det jo ikke så lett å vite hva som er rett, så noen ganger tenker jeg en del av livet er jo å lære, altså vi skal jo feil, men det gir oss masse god informasjon på, ok, dette her var ikke helt bra for meg nå, og kjenner ikke inn over dag, ja, men hva trenger jeg i stedet for? Hva kan jeg bytte det ut med? Ja, for da gjør du jo en anerkjennelse til det. Sånn er det, men jeg ønsker noe annet, hva kan jeg gjøre for å få tag i det?

Og jeg tror de fleste som har kjent på store utfordringer i livet, skulle helst tenkt at de ikke ville hatt det. Men det gir oss en enorme innsikt og erfaring også. Og litt som du sier, så får han mulighet til å komme ned på folk hvis han våger å snakke om det. Ja.

Jeg tenker at de mest kunnskapslige menneskene jeg har møtt i mitt liv, det er jo de som har stått i veldig utfordrende ting. For de har blitt kloke av den erfaringen. Og klart å bruke det til noe fint som kanskje man også kan lære av. Ikke sant? Som du er veldig god på. Ja, takk! Jeg prøver jo å gjøre det som nå, spesielt etter den operasjonen,

så har jeg blitt kanskje enda mer tydelig på, enda mer bevisst på å kjenne etter, bruke hele meg. At intellektuelle er jo enormt viktig i alt vi gjør. Men noen ganger kan det jo også bli en slags... Vi kan jo forstå ting intellektuelt sett, og det gir mening, og du kan kjenne at dette her er riktig. Men det er ikke sikkert at det er...

Hvis du ikke har med deg kroppslivet, så kan det jo være at det ikke gir den meningen som du egentlig kanskje trodde det ga. Jeg synes jo det var helt utrolig spennende for meg når jeg kjente så sterk kroppen min. Og jeg trodde jo jeg visste det. Eller jeg trodde jeg hadde mer kontakt med det enn jeg egentlig hadde. Det synes jeg var en veldig fin oppdagelse, men ganske røff.

Du måtte jo kjenne etter. Du måtte jo virkelig kjenne etter hva som er i kroppen. Ja, du er tvungen til alt. Ikke sant? Og jeg synes det er så fint at du sier det med intellektet kontra kroppen. For det er jo ofte vi kan forklare intellektuelt at det bør jeg gjøre, det er fornuftigt. Det kan jeg kjenne penger på, eller da får jeg en bedre titel. Eller da liker de meg sikkert bedre. Og så kjenner en sånn kroppslig...

Kanskje ubehag, vondt i magen, det tar pusten fra oss. Og da har vi plutselig to ulike språk som egentlig kan gi helt motstridende informasjon. Og så er det så lett å gå i det som bevisstheten vår styrer seg. Av det vi har blitt lært opp til. Og hvis vi da tar for mange en velg i det og ikke sjekker inn og gjør en sånn øvelse som har til sted.

så tenker jeg summen av sånne verdier er egentlig ikke litt hva som er viktig for oss det gjør jo også at vi mister kraften ja

Det er egentlig fint du sier at vi mister kraften, for jeg tenker vi mister den aldri. Nei, vi mister tak på den. Ja, vi mister aldri kraften. Den er der, den er ikke som en stabil, sterk kraft inni oss som bare er der. Men av og til er det kanskje vi har lukket døren litt, eller vi har ikke ville se den veien, men den er der. Når vi da blir litt mer bevisst på det igjen,

Så er den der. Og det er vel også en av de viktige tingene som jeg på en måte føler at jeg gjentar meg selv litt nå. Men det er litt av poenget også, tror jeg, at jeg skal gjenta det litt. Det med at du skal bare holde på. Ikke stopp, bare fortsett. Og kav litt. Synes at det er vanskelig. Ikke vit helt hvordan du skal få det til.

Men jeg liker vel bare å prøve å lytte frem, både med intellektet, kroppen, sjelen, alt. Vi kan kalle det hva vi vil. Det er jo heller ikke så viktig med alle disse ordene, hvordan vi forteller det eller forklarer det. Hvis du får noe ut av det, så gir det mening. Hvis ikke, så gir det ikke mening. Så enkelt er det egentlig, i hvert fall i forhold til det som jeg har lyst til å formidle. Jeg tror nok de fleste har kjent veldig sånn, hvis en står i noe,

Som et enkelt eksempel, hvis du får tilbud om to jobber, samme lønn, og så er det som regel noe som skiller deg, en følelse at der likte jeg meg bedre, der har jeg lyst til å jobbe. At det er en sittring eller glede, det kjenner jeg ikke litt av kor i kroppen, kjenner du det når noe også er riktig? Ja.

Det er en ting å kjenne etter uroen når vi får informasjon på hva som ikke er så godt for oss. Men også hvordan du kjennes ut når det er noe som gir deg energi, gir deg kraft, gir deg glede. La deg være til stede her og nå. Hva gjør du når du glemmer tid til stede bare er? Og da kommer vi litt inn på det.

med de tingene som du bare gjør fordi du har lyst. Uten at det trenger å være produktivt. Har du noen sånne? Ikke at du trenger å si det, men... Ja, uten å være produktivt. Altså det jeg... Når jeg har det aller best, det er egentlig når jeg går en fjelltur eller skogstur. Men der...

Her har det hjulpet meg å lese masse forskning på hvorfor det er godt. For da får jeg en verdi i at den skogsturen gjør ikke bare som en egoistisk handling for at jeg har lyst til å være for meg selv, men for å også intellektet mitt med at det har mange helsefordeler som gjør at jeg enda bedre tar det valget. Så det strever jeg litt med å bare gjøre noe fordi at det kunne gått for meg selv hvis jeg føler jeg må forklare meg

Eller har en grunn. Ja, men så kan det jo være at ditt språk da, er at du trenger jo også å kjenne at jeg skal gjøre dette, men jeg må også ha de andre dimensjonene med, fordi da kan jeg nyte den turen enda mer. Så da kan det jo faktisk være at du har drevet med å lese en del forskning, eller finne ut hvordan kroppen kan fungere enda bedre.

så får du enda mer ut av den turen for det var ikke litt fint du sa, for det er jo også noe med å forstå

egentlig sitt eget språk da. Vi har jo så forskjellige måter og forskjellige språk. Det er fint det du sier, for det er litt sånn hva driver jeg? Ja, ikke sant? For deg så ville det kanskje vært å gå på de toppene. For meg så ville det vært å sulle rundt i mosen og se hva jeg fant der. Det hadde vært en helt topptur for meg. Ja, det var jo

Ja, og hvis du skulle sagt nå må du gå ut i hagen og portle, så hadde det jo skjedd at jeg greier ganske fort, for det er ikke min interesse. Og det er jo et viktig poeng, fordi det er så individuelt. For hva er...

Hva liker du å gjøre? Hva liker jeg å gjøre? Skal det være sammen med andre? Eller skal det være alene? Og det er derfor jeg synes dette er så viktig å snakke om. For å få tag litt på det. Sette i gang litt tanker og litt undering i hvor tid har jeg egentlig bra? Og så tror jeg jo også at i forhold til det å ha, altså vi tenker kanskje jeg trenger mer tid til meg selv.

kanskje det ikke handler om at du trenger mer tid men det handler kanskje om de få minuttene som du har imellom noe at kanskje akkurat de få minuttene der er ganske herlige til å bare kjenne på du sitter godt eller du tar deg et glass vann og det å være til stede for ellers så blir det jo også dette med å jage etter at jeg trenger mye tid

Men så får du aldri den tiden, og da blir jo savnet ikke å ha mer tid veldig stort. Ja, det har jeg kjent på denne småparnstilfærelsen. Ja. Ja. Ja, rett og slett. Og det er jo en av de tingene du har hjulpet meg med tidligere også, nettopp det der med å

ta den tiden selv om det skjer noe. For det er noe med at de minuttene der, de kan merke veldig lange når du sitter i noe som er ditt eget. Eller så bare forsvinner de. Så det er sånne små øyeblikk av

Av ingenting eller av noe som er helt sånn rart. Samtidig sånn merkelig god følelse. Eller at det ikke alltid trenger å være godt heller, men det kan være bare en tilstand av noe. At du sitter og kanskje noen snakker til deg, men du hører ikke det. Men det er jo ikke fordi at du er fjern. Nødvendigvis er det bare kanskje at du er i noe annet. Jeg tror det er viktig å gi rom til sånne små øyeblikke. For det er en verden som er... Det er mye som foregår.

Og da trenger vi små pauser. Hele tiden egentlig. Eller i hvert fall være innom de små pausene. Ja, og jeg har kanskje den viktigste pausen vi faktisk trenger er å la hjernen få fri fra ny stimuli. Så det er der å skape stillhet for hovedet. Og når tankene eller uroen stiller, så er det gjerne nødvendig for å få kontakt med oss selv innover det. Ja.

Så hvis den stille tiden er å scrolle på dagblad med de verste overskriftene, så får man jo ikke tilgang på det. Nei, og det er jo noe som jeg tenker akkurat med sosiale medier eller TV, alt hva enn det måtte være.

så er jo det noe som er det er jo kommet for å bli vi lever jo i den verden så jeg tror det er viktig å kunne si at det er faktisk en stor del av livet vårt men at vi kanskje

kan bli litt mer bevisst på hvordan er det jeg velger å bruke det, mer enn at du bare sklir litt inn i det, for det er jo det letteste. Og det å tenke at vi skal ha, altså at det skal bli mindre, det gjør det jo ikke, fordi det er en del av utviklingen, som jeg tror også er, det er jo noe veldig konstruktivt og fint i det, men vi må også velge selv da, hvordan skal vi ta vare på oss selv i det. Vi tenkte litt på det der med litt sånn ting som ikke egentlig

er så nyttige da. Jeg vet ikke hvorfor jeg tar ut det ordet nyttig heller, men det var i hvert fall en kompis som inspirerte meg til det for noen år siden. Og det er å spikke. Jeg synes det er veldig gøy å holde på med tre. Og einer er veldig godt tre å jobbe med. Det er utrolig deilig å ta den der barken på einer.

Så det begynte jo med det at jeg likte så godt å ta den bergen. Og så kom de fine, glatte trepinnene fram. Og så tenkte jeg at dette var gøy med disse pinnene. Så da begynte jeg å lage knagger. Små egnerknagger. Veldig mange rare, finurlige, morsomme fasonger på disse knaggene. Og det gjorde jeg fordi jeg hadde lyst.

Fordi jeg likte det. Vi sto opp tidlig. Jeg husker det var en ferie en gang. Vi sto opp tidlig for å gå ut og spikke på disse pinnene. Og pusse litt. Så det var en sånn deilig opplevelse. Av å bare gjøre det fordi jeg hadde lyst. Og det er et veldig godt eksempel fordi at

I alle valg som vi har, og et tips jeg pleier å gi til de som kommer på beilene hos meg, og det er at man kjenner ikke, har du lyst, har du tid, har du kapasitet, og hvis det er nei der, skal jeg kanskje vurdere å si nei, eller gjøre det på en annen måte. For dette her som du sier, det hadde jeg lyst til. Det er

gir jo en sånn livsglede og gnist og og det der å skape noe fra naturen og Aksel du sa at det var ikke tungt å stå opp den morgenen for dette har jeg lyst til men da kjenner jeg litt på en sånn sittring i noe ja, ikke sant tenker jeg det virker liv i sendene våre ja

Og så er det jo i perioder i livet hvor du har utfordringer, hvor det er mange ting, det kan være med deg selv eller med andre, så er det akkurat som at den trenger, kanskje spesielt da, å gjøre noe som bare er for deg selv. Små øyeblikk. Små og fine øyeblikk med noe som egentlig er ingenting. Og ikke bare prestere og prøve å presse og få til. Ja.

Og igjen det med å gi rom til at jeg har det kanskje ikke så greit nå, skal ønske at det var annerledes. Skal virkelig ønske det. Men det er ikke sånn. Og ved å gi rom til at det ikke er sånn, så kan det lette lett. Det gjør jo ikke at du får finne resultat, eller at det nødvendigvis blir bedre akkurat, men det gir kanskje bare rom til at «Da må jeg bare være her da. Jeg må være i dette. Jeg må tillate meg selv dette».

For jeg tenker jo at det vi kan gjøre noe med, det er oss selv. Vi kan ikke gjøre noe i forhold til andre mennesker. Vi kan ikke få andre til å gjøre det vi vil, eller få dem til å tenke sånn som vi gjør, eller hvis bare det skjer, eller hvis jeg hadde gått til venstre den gangen, så hadde jo ikke dette skjedd. Det hjelper jo heller ikke til å gi rom til at vi er der vi er.

Ja, og det tenker jeg på de som er kronisk syke, altså langvarig syke og har mye smerte og larer utmattelse, så handler det jo ikke om å gi opp. For det er ofte sånn at jeg inntrykker at en tenker sånn, hvis jeg skal akseptere situasjonen, så har jeg jo gitt det på å bli bedre. Men det er jo begge deler.

Det ønsker om å bli bedre i å arbeide i det, men også hva trenger du nå da? Frem til du blir bedre. Hva trenger du for å ha det bedre? Er det noe der man kan gjøre? Ja.

Det er litt det med de hverdagslige tingene. Hva kan jeg gjøre? Hva er det jeg får til? Selv om jeg har mye smerter, eller selv om jeg ikke er mobil, eller klarer å gjøre de tingene. Jeg tror jo visualisering igjen kan være veldig fint. Visualisere seg for deg.

For eksempel i dag er det en strålende dag, og hvis ikke jeg hadde vært i slag eller ikke kunne gått, så kunne jeg sett for meg at jeg går meg en tur ute, selv om jeg sitter og ikke kan gå. Og der finnes det jo et fint studie der de skulle øve seg på å treffe et basketballkolder. Så det var noen som skulle øve seg rent fysisk.

Og så var det noen som skulle ligge og tenke. Og da hadde det effekt av å tenke på å treffe. En annen studie gikk på trening. Det var noen som skulle trene og noen som skulle tenke at de trente. Og de som tenkte at de trente hadde økt muskelstyrke. Så det er bevis at det har en effekt å visualisere. Det har det. Og hvis en da kan visualisere...

at det hadde vært deilig å gå den turen, så kan det jo også gjøre, med hormonene våre, at vi får tilgang, kanskje, og at vi føler mer glede. Ikke sant? Og gjerne få litt fred fra de smertene, eller fra den tilstanden av utmattelse, med å gå innover og tenke at når jeg er ute og går på det stedet som jeg ønsker å være. Ja, ikke sant?

Og så er det jo kanskje bare sånne små øyeblikk av en liten følelse. Jeg husker en gang når jeg satt der i stolen min, hadde jeg veldig lyst til å gjøre yoga, for når jeg først begynte å skjønne at jeg var ikke helt ute og ikke kunne gjøre yoga, så husker jeg at jeg visualiserte det når jeg satt i stolen min.

Og bare gjorde noen øvelser som jeg tenkte, wow! Det var kult! Jeg kan gjøre sånne ting som jeg egentlig aldri kan gjøre. For jeg kan jo ikke gjøre så mye nå, men det er jo mange ting jeg ikke kan gjøre på grunn av de klærne. Men det gjør jo ingenting. Fordi jeg er veldig fornøyd med de tingene jeg kan. Ja.

Så da jeg visualiserte det, tenkte jeg at dette var kult. Men til og med når jeg visualiserte det, så ble jeg ganske trøtt. Så da sovna jeg. Jeg tror nok at min måte å rehabilitere meg på var at jeg tilåt meg å sove mye. Gjorde ting, kviste. Gjorde ting, kviste for å være på lag med kroppen. Så ja,

Jeg er jo kjempeimponert over hva kroppen vår egentlig også er i stand til å kunne gjøre når du har vært igjennom noe tøft. Så at kroppen restituerer seg selv hvis det er mulig. Og det er jo et fantastisk verktøy vi har, denne kroppen vår.

Ja, og det har jeg jo kjent på når det ble mye knesnakker, for jeg har jo operert et kneskjøn. Og nå er det jo ti år, så ja, men en gang jeg kjenner noe, jeg går i frykt på det. Og en måte jeg da gjør

For å senke den frykten, for det sitter jo som et traume, er jo bare å skjønne etter at ja, men, nei, det går fint det. Jeg tåler å stå på en fot. Jeg skjønner etter at føttene er nede i bakken, og kan gjerne vugge litt, og bare skjønne jo, men det er ikke farlig det jeg skjønner nå, det er noe annet. Så det der å koble seg inn på og bli trygg igjen, kan være så fint. Absolutt.

Vi er spennende vesener, altså. Altså, vi er... Altså, alle...

levende arter at man har en tilgang på en reparasjon og restitusjon og det som jeg synes er fascinerende når jeg har lest en del forskning på nervsystem til dyr de siste de gjør jo det bare instinktivt og du kan se på en hund bare nå er jeg klar for tur så går og henter bånd og logger opp i FV og sier hallo, nå trenger jeg aktivitet og så bare går og tister og basher der det skal gjøres

Og så rett inn frister av seg litt den høye aktiviteten i nervesystemet og legger seg ned i hvile. Og det har vi jo litt å lære. Ja, absolutt. For jeg synes det er ganske fascinerende. Og katter også, altså mange dyr. De står gjerne bare der og drøv, tror jeg, hele dagen. Og det er en kjempeviktig jobb, det er det de skal gjøre. Men vi forstørrer ikke så mye vi skal gjøre.

Mye mer enn noen gang i menneskets historie da. Ja, og kanskje akkurat at det er sånn, tror jeg jo også gjør at vi trenger litt sånn påminnelse om disse tingene. Og bli oppmerksom på, lytt til deg selv. Prøv å gjøre det som kjennes rett til enhver tid, hvis du har mulighet. Og jeg tror det der med

Med å ikke gi opp. Om du ikke får det til, så er det jo ikke heller å egentlig få det til, men bare hold på likevel. Gjør det som kjennes bra. Jeg tenker at vi trenger å øve oss resten av livet på det. For det er ikke noe vi nødvendigvis blir gode på. Nei, det tror ikke jeg heller, men vi bare gjør det fordi vi gjør det. Jeg tenker ikke så mye over det, men det at du får det inn gode vaner,

og at du klarer på en måte det å klare å sitte godt, være i kroppen tenke på hva er det jeg holder på med i hverdagen min gi rom til at jeg kan være redd men jeg trenger likevel å gi meg plass til at det er greit å være redd og hva er det som er motsatt av det å være redd så det å anerkjenne oss selv sånn som vi er uten å prøve å forandre nødvendigvis eller egentlig bare bli mer det vi er

Det er hvertfall det jeg tenker jeg har lyst til å brenne for. Å, Cathrine! Du er så klok, og jeg er blitt så glad i deg. Verkelig i hvilken måte. Og jeg er veldig glad for at du ville komme og snakke om dette her. Ja, og jeg synes jo det var veldig kjekt at du har spurt meg. Jeg synes det har vært litt skummelt, for å være helt ærlig.

men allikevel så er jo det er jo også en del av det det å våge å ta imot utfordringer som kanskje er litt skumle eller berører noe og allikevel klare å gjøre det fordi jeg kjenner at det temaet jeg brenner mer for temaet enn at jeg kjøpte på min frykt for å gjøre dette så det var jo også å møte meg selv da jeg synes det var litt ubehagelig

ja, da må den jo litt sånn inn i hva er den frykten da hva er jeg redd for det er jo litt skummelt i sånn podcastformat det er jo litt skummelt for det plutselig skal jeg ta ditt og så skal jeg sende det ut til verden men også da ok, det skaper litt uro men har jeg lyst likevel hvorfor har jeg lyst og det tenker jo jeg at hvis du har noe du er veldig opptatt av, så er det jo

I hvert fall sånn som jeg tenker, så er det det som er det viktige i det. Det budskapet på en måte, eller det som temaet er viktigere enn meg. Å drive kraften i det. Å drive kraften, nå har jeg ikke tenkt så mye over det ordet før, men det er jo det som driver oss videre, ikke sant? Absolutt. Både å stå i kraften og gå videre med den i oss. Ja.

Ja, hvordan kjennes det ut? Fint. Ja, det synes jeg også. Er det noe som du tenker at vi burde ha med som vi ikke har snakket om? Eller noen siste tips på vei? Jeg tror vel det er de tingene som jeg har snakket om, det med å være til stede i kroppen, gjøre noen øvelser for det, være bevisst på hverdagen din, er det noe du liker i hverdagen som du vil ha med deg, lage gode vaner,

Og det å gi rom til å anerkjenne uro og frykt, og kanskje tenke på hva er det som er det motsatte av frykt. Jeg tror det er veldig egentlig det. Godt oppsummert. Takk, Katrine, for at du ville være gjest. Og tusen takk for at jeg fikk være gjest. Ja. Det er et veldig pris å være med. Jeg liker så, og jeg vil takke deg så mye.

Så håper jeg nå at noe av det Katrine og meg har snakket om er med å sette i gang litt sånn undring og refleksjoner. Og at du kjenner litt ytter hva som gir deg livskraft. Og kanskje daglig ta med en sånn øvelse med sjekken og koble på kroppen for å få tak på. Og finne svar hos deg. Og så takker jeg deg selv ut av. Ha det godt! Ha det!