118.Hvorfor kvinner har høyere sykefravær og hva må vi gjøre annerledes? Gjest: Unn Therese Omdal

02:56
Terese diskuterer kvinnehelse, sykefravær og nødvendigheten av tilrettelegging i arbeidslivet for å forbedre kvinners helse og trivsel.
11:17
Kvinnehelse er et stort samfunnsproblem med høy kostnad, som krever politisk oppmerksomhet og forebyggende tiltak.
16:18
Mange livsstilssykdommer kan forebygges, og samfunnet må legge til rette for bedre helsevalg og kvinnehelse.
20:25
Kvinners helseplager, som overgangsalder, får ikke tilstrekkelig oppmerksomhet og kunnskap i helsevesenet, noe som hindrer dem i arbeidslivet.
26:23
Emosjonell belastning i helsevesenet påvirker kvinners helse og øker sykefraværet, noe som krever systematisk endring og bedre tiltak.
Transkript

Episodens annonsør er Recharge Health som selger rødlistterapi-apparatet Flexbeam. Jeg har fulgt med beforskningen på rødlistterapi i mange år og ble så glad når jeg oppdaget Flexbeam. Den er enkel å bruke, kan brukes på den del av kroppen som trenger det, kan lett tas med på reise og hos oss bruker hele familiene. Rødlistterapi kan brukes ved tilstander som lite energi, smerter, magetarnplager, søvnplager og idrettsskader.

I perioden 6. november til 21. november er det Black Month. Og da får du 10% rabatt. I tillegg får du ytterligere 5% rabatt med koden helstipspodden. Det er 60 dagers åpenskjøp og 5 års garanti. Jeg anbefaler Flexbeam. Og så vil jeg tipse deg om at onsdag 19. november kl 18.00 skal jeg holde digital workshop om vagusnerven på pulskuren.no.

Du får lære om hvorfor vagusnerven er så viktig for helse di, hva du selv kan gjøre for å stimulere den, og hvordan du kan bruke pulsklokka for å måle hva som gir effekt for deg. Påmelding gjøres på pulskuren.no. Hei, mitt navn er Nettie Lønno, og velkommen til helsetipspodden. I denne podcasten ønsker jeg å belyse og opplyse hva som skaper god helse, og hva som skaper uhelse, både på individ- og samfunnsnivå.

Dagens tema synes jeg er viktig å snakke om. Kvinner har større risiko for å bli syke, og står for betydelig høyere sykefraver enn menn. Det store spørsmålet er, hvorfor? Og hva må vi gjøre annerledes? Dette spørsmålet tar statsviter, forfatter og foredragsholder Unn-Therese Omdahl på alvor. Hun har nylig gitt ut boken «Sykefraversparadoxet», som har fått stor oppmerksomhet i media.

I boka deler vi forskning, sterke historier og viser hvorfor vi må forstå sammenhengen mellom kvinnehelse, arbeidsliv og kvinneliv for å se de virkelige årsagene bak kvinners høye sykefravær. Unn Therese skriver så treffende «Vi kan ikke pålegge den enkelte kvinne å forandre seg når det systemet det er noe galt med».

Hun peker på at arbeidslivet fortsatt er tilpasset mannen på 1970-tallet, og at tiden er moden for endring. Overmoden, tør jeg påstå. I denne episoden skal vi høre hvorfor dagens arbeidsliv og samfunn ikke er godt nok tilpasset kvinners virkelighet, og hva vi kan gjøre for å skape et mer bærekraftig og helsefremmende arbeidsliv for alle. Unn Therese Omdahl er firebarnsmor til fire gutter mellom 9 og 23 år.

Wow, vil jeg bare si til det. Også har hun vært politiker for Arbeiderpartiet i over syv år, blant annet som vareordfører i Egersund og vare til Stortinget. Hun er statsviter med master i sammenlignende politikk og har også psykologi, historie og journalistikk i sin grad. Hennes første bok, Diagnose, flink pike, handler om møte med veggen og veien tilbake. Der skriver hun ærlig om stress, prestasjonspress og betydningen av mindfulness og egensamsorg.

Til daglig jobber hun som jobbkonsulent for AKS i Egersund, der hun hjelper mennesker som står utenfor arbeidslivet med å finne veien videre.

Gjennom dette arbeidet har hun fått en unik innsikt i hva det gjør med et menneske å stå på utsiden, og hvorfor jobb er så viktig for oss, både som mennesker og som samfunn. Hjertelig velkommen, Terese! Tusen, tusen takk! Så utrolig kjekt å få bli invitert med på en podcast som er en av mine favoritter, så dette har jeg gledet meg til. Åh, så kjekt å høre! Nå kjenner jeg at jeg blir skikkelig stolt!

Og jeg har jo lest boka di, og det må jeg jo si. Jeg hadde den med meg på en flytur og satt med penn. Ofte gjør jeg det der jeg stryker ut og markerer ut det som jeg synes er viktig. Og jeg tror nesten at jeg strekker under det meste som står i boka. Det er jo utrolig kjekt å høre. Det er jo litt av et prosjekt jeg egentlig begav meg ut på å prøve å forstå hvorfor kvinner har så høyt sykefravær. Og det å

noe om de store sammenhengene og komprimere det ned i en liten bok. Det var til tider veldig kjekk, til tider reivet meg i håret. Så tenkte jeg at det er mange ting jeg ikke fikk belyst, men det viktigste var at jeg ønsket å gå litt mer ned i rotårsagene, for jeg synes at den politiske debatten handler veldig mye om enkle løsninger. Og løsninger skal vi finne, men det er vanskelig å finne en løsning før vi innfører

egentlig vet hva som er årsagen til at kvinner har øvet dobbelt så høyt sykefravær som menn i Norge. Og det som jeg synes er kjipt å få med meg er jo det at jeg leser i media er at det får oppmerksomhet at kvinner er mer sykemeldte. Men der kommer det politiske forslag om hva kan vi gjøre for å presse dem tilbake i jobb? Og så

lese ingenting om faktisk hva årsagen er og hva vi kan gjøre for å legge til rette for at flest mulig kvinner kan være i arbeidslivet uten å presse seg til å bli enda sykere. For det er jo det som egentlig blir og det senker sykepenger slik at du også i tillegg strever med økonomi som også er med å forverre helsen. Sånn at debatten er

ganske ødeleggende og det gir jo ikke noen løsning i det hele tatt derfor er boka så enormt viktig fordi at du har med årsagene men også forslag til løsninger og det er jo det vi må snakke om

Jeg er helt enig. Jeg synes det er en debatt blant politikere og parter i arbeidslivet. Det er klart de skal finne gode løsninger, men det er en underliggende moralsk pekefinger som er litt sånn «skjerp deg, kvinne». Det provoserer meg så enormt. Jeg er

jobbet med mennesker i mange år, jeg er veninne, jeg kjenner folk, jeg har snakket med utrolig mange, og jeg har jo selv vært sykemeldt. Og min påstand er egentlig det motsatte. At de aller fleste står på å prestere alt for mye i alt for lang tid. Og når det da ryger, så ryger det veldig hardt for mange av oss. Fordi vi har skapt et arbeidsliv som ikke tilpasser kvinner, det er min påstand.

Og hvorfor? Forklar! Jeg velger å kalle boken min «Sykefraværsparadoxet». Paradoxet ligger jo nettopp i det at vi er et av verdens mest likestilte land. Vi har høy sysselsetting blant kvinner. Norske kvinner sier faktisk selv at de har god helse. 8 av 10 angir seg helse som god eller veldig god helse.

8 av 10 sier at vi trives godt på jobb, og vi har lagt en velferdsstat som vi liker å kalle den kvinnevennlige velferdsstaten, som nettopp skulle gjøre at kvinner kunne kombinere det å være i lønnsarbeid med familie og fritid. Og vi har røyse permisjonsordninger, så alt ligger til rette for at vi skal klare å være i jobb.

Lik og vel er vi blant verdens høyeste 20 fra hver, og det synes jeg er et stort paradoks, og derfor har jeg dypdykket i kvinnehelse, arbeidsliv og kvinneliv, og der fant jeg mye interessant. Ja, og det er litt så du sier at jeg har aldri møtt noen som ikke ønsker å være friske, og ikke ønsker å være i arbeid, og være i en jobb som de trives i.

Sånn at med det å overprestere og etter hvert presser seg så mye at du ender opp med å bli syk og sykemeldt. Der kommer det også så mye skam, vonde følelser, og det å komme ut av arbeidslivet, føle at du ikke strekker til, og så har med et arbeidsliv...

som likevel gjør at det er så mange som blir sykemeldte. Og en sykemelding er jo primært på grunn av belastning på jobb, som jeg har sagt før også at jeg ikke er enig i, for det er jo den totale belastningen i livet. Samtidig så kan man jo ikke sykemeldes fra hver mor, eller datter, eller sønn, medmenneske. Og når jeg vokste opp, så var jeg såpass gammel at

Det var vel ingen som jeg husker som gikk i barnehage. Vi var hjemme med, som regel var det jo mor da, frem til syv når vi begynte på skolen da. Og veldig mange mødre jobbet ikke fulle jobber, sånn at det var noen når vi kom hjem. Og så har det skjedd et skifte i denne veien til likestilling. Ja, der man presset kvinnene inn i...

Den formen med, som du sier, menn på 70-tallet. Og hva skjer da?

Jeg tenker det som i den boken så har jeg både lest en del forskning, utredninger, og så har jeg intervjuet tolv kvinner som har fortalt sine historier. Alle de har valgt å være anonyme, og det forstår jeg godt, for det du sier om skam, det går som en, det sniggler seg gjennom alle historier. Det er så mange som kjenner på skam over å ikke få det til skam.

Og jeg tenker det som i 2023 lagde det såkalte kvinnehelseutvalget frem en rapport et regjeringsnedsatt utvalg som undersøkte kvinnehelse. Og konklusjonen var at vi har ikke nok kunnskap om kvinnehelse. Det bevilges ikke nok penger til fagfeltet. Kvinnehelse er helt av status. Det er dårlig koordinert.

og mye av den kunnskapen som finnes når ikke ut til klinikerne. Og det er jo helt utrolig at vi i 2025 enda ikke vet nok om hva det er å være kvinne og hva helsen er. Og det mest nedslående er at det var en lignende utredning i 1999 som viste nesten samme konklusjon. Så har vi altså hatt denne utredningen i så mange år med så mange forslag til tiltak og veldig lite har blitt gjort.

Så jeg tenker at det å først og fremst se på hvorfor har ikke kvinnehelse høyere status? Vi har glemt den biologiske forskjellen står der i det utvalget, og det er jeg helt enig i. Og det er det som er litt i den påstanden min med at arbeidslivet tilpasser en mann. Hvis du ser på sykefravær blant menn, så kan du se sånn grovt sett at menns sykefravær, spesielt i yrker som er sånn tunge industri, produksjon, teknikk, det fyller alder og slitage.

Og kvinnes syke fra hver skyldes det samme, hvis du ser det øger litt med alder og slitasje. I tillegg er det to fine bomper i kvinnens livsløp. Det ene er med svangerskap, graviditet og småbarnsfase, og det andre er i overgangsfasen. Så vi har et arbeidsliv som ikke tar høyde for at kvinner har helt andre hormonelle svingninger i sitt liv enn det menn har.

Også er det sjokkerende da at egentlig så kunne vi gått i gang med dette på 90-tallet. Har du noen tanker på hva som gjør at

Forstod vi ikke alvoret? Eller manglet det politikere som hadde lyst til å røre dette her? Hva er dine tanker på det? Altså, nå er jeg jo selv vår politiker i en del år, og jeg vet jo mye om å lage gode planer og legge de en skuffe utenpå. Det er noe med at det koster jo penger. Kvinnehelseutvalget foreslo en kvinnehelsemilliard. Og det er klart å bevilge det når vi vet litt hva...

hvor mye forskjellige sektorer i samfunnet krever. Samtidig, hvis du skal se litt på tallene, nå er ikke jeg en så vanligvis så glad i å snakke om tall, men av og til så er det lurt å trekke det frem spesielt for å få oppmerksomhet fra de som styrer landet. 20 fra hver koster den norske start 85 milliarder kroner i året. Og hvis du legger til vold i nære relasjoner, så koster det rundt 100 milliarder. Og det er så store tall at folk flest klarer ikke helt å forstå, meg selv inkludert.

Men hvis vi sammenligner, så bruker vi om lag 170 milliarder på alt innen spesialistelsetjenesten, alle sykehusene, all behandling. Og så bruker vi altså mer, hvis du kan kalle det det, du kan ikke slå sammen vold i nærrelasjoner og sykefravær, men det er astronomiske summer det smerter om. Jeg tenker at hadde vi redusert den 85 milliarders porten, bare noen prosentpoeng, så hadde du hatt mye penger som heller kunne snudd rundt

brukt på forebygging, helse, helsefremdene og arbeidsliv, mer tilrettelegging, og jeg er helt sikker på at vi ville fått mye mer igjen av det, både samfunnsmessig og på bondlinjen i den enkelte bedrift. Og så er det også viktig å trekke frem tall fordi at politikken i størst grad

Jeg ser det i alle fall i styrt av økonomi. Hvis man kan legge frem tall på hvor dyrt det er å ha folk syke, og hvor mye man kan gjøre for å fremme helse, og hva det vil spare...

Så håper jeg at det er noen politikere som bare våkner opp litt og ser at «Oi, dette her er jo skikkelig bærekraftig, for sånn som den retningen går i nå, så er det jo ikke det». Og den største valuta for samfunnet vårt, det er jo å ha mennesker som er mest mulig friske, og har det godt, og også jobbe.

Og det er akkurat det du sier, det er ikke bærekraftig. Hvis du skal se det på et litt sånn øverende perspektiv, så vet vi jo at velferdsstaten står overfor store utfordringer. Den såkalte eldrebølgen gjør jo at befolkningsveksten i Norge kommer blant de eldre. Og det er bra, for det betyr vi har bedre helse og vi lever lenger. Men det fødes færre barn, og når du ser på sånne såkalte fremskrivninger i befolkningsutvikling,

så er vi stadig færre i yrkesaktiv alder som deltar i jobb som skal bære på en måte alle pensjonisterne og alle barna. Så vi er nødt til å endre det. Vi trenger flere folk, sier de. Og det gjør vi. Helse og omsorg bare trenger 180 000 nye medarbeidere i den 2060 for at helse- og omsorgssektoren skal være bærekraftig.

Samtidig er det over 700 000 mennesker som står på utsida av arbeidslivet i Norge i dag. Det er mennesker som... Noen skal stå på utsida, og hvis du skal kalle det utsida, det er et veldig stigmatiserende ord, men...

Noen er syke, ikke sant? Det er ikke det at alle skal inn i arbeid. Noen har diagnoser og lidelser som gjør at de skal få behandling og få et best mulig liv. Men noen kan kanskje bidra 20%, noen 30%, noen 50%. Og det å få lov å delta med den friske delen av deg selv, og hvis du er en del av et godt arbeidsmiljø, så tror jeg det er bra for både fysisk og psykisk helse, og det er bra for landet vårt. Ja, det er jeg så enig i. Og så er det...

De som allerede er syke skal få den hjelp under behandlingen som en trenger. Men målet må også være å sette inn tiltak som reduserer risikoen for at folk blir syke. Og i dag vet vi jo at

Veldig mange har livsstilssykdommer. 70 prosent av sykdommer er livsstilssykdommer som vi må legge til rette for at folk kan leve friskere liv. Og med det vil de også ha mulighet for å jobbe mer.

Absolutt. Og da er det jo igjen tilbake til de store paradoxene. Hvor mye vi bruker på behandling kontra forebygging. Cirka 97 prosent av helsepengene går til behandling og reparasjon, og 3 prosent til forebygging. Og da er det snakk om alt ifra fysisk aktivitet i skolen, sunn mat, tøftetøy,

skolemat, det å lage sykkelstier, grøntarealer, bygge idrettshaller, ikke sant? Og da er vi jo tilbake på politikken igjen også. Og det er klart det gjers mye bra, men det gjers ikke nok om vi er nødt til å skru opp tempoet for å skape et mer helsefremmende samfunn og arbeidsliv. Så det er jo det med at

Hver enkelt skal ta gode helsevalg, men det er så du sier, vi må også ha strukturer i samfunnet som gjør at vi har mulighet til å ta gode helsevalg, og de er ikke tilstrekkelig gratis det, nå mener nå jeg. Og hva er det som du ser da som gjør at kvinner blir sykemeldte?

Jeg tenker at mange av de som jeg snakker med har jo lidelser som både er diffuse, som ikke blir tatt på alvor, og det går enormt mange kvinner, flere enn 100 000 kvinner i Norge, med sykdommer og lidelser som de kunne fått en helt annen hjelp for på et mye tidligere stadie. Jeg sa at det står at kvinnehelse har lav status, det står jo i kvinnehelseutvalgets rapport.

Det er en undersøkelse blant norske leger og sygepleiere av begge kjønn som sier at det som har mest status er hjertekar, traume, hodskade og sånn. I den graden kan man si at status er litt merkelig ord. Men på nederste plass kommer fibromyalgi.

Og det er en sykdom som rammer flest kvinner, som mange ikke blir trudd på, møtt på en god måte, det blir bagatellisert, det blir feildiagnostisert. Og de som lever med fibromyalgi har jo enormt redusert livskvalitet, og mange dette ut av arbeidslivet. Og det synes jeg er en skam at ikke de som har den lidelsen får bare hjelp. Eller for å ta et annet eksempel, det var en som jeg intervjuet i boget,

Hun har lidelsen vulvodyni, og den hadde jeg ikke hørt om før jeg snakket med henne. Det er veldig sterke smerte i underlivet, i ytre kjønnsorganer. Hun fortalte at en ting var det som vi andre gjerne tar for gitt, å kunne kjøpe det under tøyet du har lyst til å ta på deg, gå i donger i bukser, sykle, ta tog. Det var helt umulig for henne. Intimitet og samverd var ekstremt smertefullt.

Hun ble møtt med at det sitter i hovedet. Skjarp deg. Ta deg sammen. I 15 år var hun inn og ut av arbeidslivet. Det gikk ut over psykisk helse. Hun var deprimert og medlemmer.

Men det verste av alt var følelsen av å ikke bli trudd. Så møtte jeg en behandler på en smerteklinikk som sier «Oi, den kjenner jeg igjen». Hun fikk henvisning til en fysioterapeut som var spesialist innen den diagnosen. Det tok tre minutter for diagnosen. Så fikk hun hjelp, behandling, både fysioterapi og medisinsk behandling, som gjør at hun i dag lever et mye bedre liv.

Men det å si er jo den livssorgen over de 15 årene der hun har gått rundt og hatt så utholdelige smerte, hvor det er gjort med henne, og så sier hun, også har jeg kunnskapen om behandlingen vår der, det er bare fastlegen min visste det ikke. Så det er så mange sånne historier som jeg synes det er egentlig helt uverdig at vi skal ha det sånn i Norge i 2025. Helt enig, og først og fremst så må en bli trodd, og det er jo noe sånn jeg leste, den at

Det som flest kvinner har av helseplager og sykdom, det blir ikke tatt på alvor.

og så du sier status og det er dumt å bruke ord med litt sånn usexy sånn at kvinner kommer og klager og så nummer en må jo være å kartlegge hva er disse smertene og hva har man kunnskap og hvis legen ikke har den inngående kunnskapen så må du henvise deg til spesialister som ikke bare går og går og går og holder ut med intense smerter til slutt blir han jo sykemeldt for livet er jo utholdelig

Og det er også at det tar så lang tid for å få en diagnose når du har en kvinnesykdom kontra en mannesykdom. Det er helt sinnssykt. Ja, det er faktisk det. Og så tenker jeg det er noe med at vi må få kunnskapen ut, vi må spre det, vi må snakke om det, og vi må...

de personlige historiene ut i det offentlige rom. Når det gjelder overgangsalder for eksempel, nå er det heldigvis mye fokus på det de siste årene. Og jeg selv er jo i den der fasen rett før overgangsalder. Jeg også. Jeg hadde ikke hørt om periomenopause før bare inntil et år siden når jeg begynte å jobbe med boken.

Så tenkte jeg, hvorfor har jeg ikke hørt om det? Jeg føler meg sånn rimelig godt orientert i samfunnet og sånn, og begynte å se på alle symptomene der. Det med søvn, stress, hjernetåget, hvordan det påvirker deg kognitivt, hvordan du får ubehag i kroppen og så videre. Og da jeg da...

begynte å lese og lære og se, så er det jo helt utrolig at vi ikke har nok kunnskap om dette. Eller at enten

treidel av alle kvinner som kommer i overgangsalderen får så sterke plager at de blir sykemeldt og gjerne faller ut av arbeidslivet og det er kvinner i sin beste alder ferdig med småbarnsfase har jobbet, fått erfaring har kompetanse, virkelig kan blomstre i arbeidslivet så blir de satt tilbake på grunn av disse helseutfordringene som de ikke får hjelp for hadde de fått hjelp til rettlegging så er jeg sikker på at vi kunne beholdt så mange flere i arbeidslivet enn det vi kan i dag

Det er en ting jeg har undret meg mye på. Hvorfor har vi ikke oppfattet at dette er noe? Han hørte om overgangselderen, at det er når kvinner ikke har menstruasjon lenger, og han kan få litt hetetokter. Det har vært det som har vært skjent.

Så ligger det egentlig en del kunnskap tilbake i tid, men heldigvis nå så fortsettes det mer, og det kommer mer oppmerksomhet på det. Jeg har hatt to episoder om det, og det kommer flere med, for det er viktig å snakke om.

Og så du sier, en treiendel har så mye plager, og en treiendel har middelsplager, og en treiendel har ingen. Og så er det jo ofte de som snakker høyest i den debatten, de som ikke har noe. Så du sier, ja, men overgangsalder, det har jo ingenting å si. Jeg klarer å være i jobb. Ja, men så flott at du er så heldig at du har en helse der du ikke...

Ikke har noen særlige plager, men vi må jo ta det på alvor de som har så store plager at de faktisk ender opp med etter hvert å bli sykemeldt fordi at de har bare holdt ut.

Og det er jo det som er utfordringen, kunne vi møtte med en større respekt og forståelse, og kanskje tilrettelagt i en periode for de som er så uheldige å ha det sånn, så du sier, så kunne vi beholdt i arbeidslivet. For det er jo da du har masse erfaring, du har drivkraft, ungene begynner kanskje å flytte ut, det skjer så mye, det er den beste tiden, og så plutselig er det en sånn kjempedropp i livskvalitet på grunn av

At vi har hormonendringer som vi alle skal gå igjennom. Ikke sant? Men det som er gledelig er at jeg ser at flere og flere bedrifter nå tar tag i dette. Man leste jo i Stavanger Aftenblad tidligere i høst om Sparbank 1 i Sør som tok tag i det med å være en menopåsvennlig arbeidsplass med økt kunnskap, økt rettelegging for alle. Og det synes jeg er fantastisk.

Og så har jeg lyst til å fremheve sanitetskvinnene, som jeg synes gjør en utrolig god jobb med å spre både kunnskap og åpenhet, slik at det er mange som jobber på forskjellige måter. Du gjør noen podcasten din som når utrolig mange mennesker. Vi må selvfølgelig nå både de som bevilger penger, helsevesen og så videre, men også hver enkelt kvinne, for jeg opplever jo at mange ikke

skjønner at det er det det går i. De tenker bare, jeg har ikke stresset litt for mye, det er sikkert det, det er sikkert det, jeg er litt deprimert, hva er det? Og så kan du på en måte med å få hormonbehandling hvis det er det som skal til da. Plutselig ser du at, oi, der var jeg jo igjen. Jeg trodde jeg hadde mistet meg selv. Og den er det så mange som sier. Og det er ganske underlig at vi faktisk går rundt og tenker vi skal bare stå det av. Det er jo gjerne typisk det vi kvinner gjør mye mer enn vi burde.

Ja, og så er det jo litt sånn som jeg har sagt før med at vi er jo oppdrett mange av de fleste av oss med at vi skal holde ut, ikke kjenne ytter, reise deg opp, slutte å grine, det går over. Og det er mange veldig gode på. Det er det gjerne øvelse på gjennom livet, og så plutselig begynne å øve og skal ta hensyn til noe. Det kan være veldig vanskelig det. Og så sånn du har kjent at

at jeg kjenner meg ikke helt som meg selv, jeg har vondt, jeg får ikke sove, jeg er kvalm, jeg har smerter, jeg er etetokter, og hvis man da går til en lege som ikke oppleser på dette her, for jeg vet at legen ikke lærer særlig mye om det på medisinstudiet, så det påkrever jo nesten å ha en lege som har en sær interesse å lese seg opp på det da,

Men å bli møtt med «Det er helt vanlig å være sliten når du er 50. Det går over, eller det blir bedre, eller hold ut», så holder han jo ut. Så det å bli møtt med en sånn «Hvor gammel er du? Kanskje her er det noe som vi må nøtte å grave litt i og prøve å avdekke». Og så er jo spørsmålet «Nå har vi den informasjonen, hva gjør vi med det da?»

Ja, og det er jo et godt spørsmål. Jeg tenker det med kunnskap og åpenhet og vilje til endring, og da hvis vi liksom skal, en ting er på en måte hva politikere skal gjøre, og så ble det jo nå inngått en ny såkalt IA-avtale, avtale om inkluderende arbeidsliv, og det er jo den som skal sette standarden for mye av det arbeid som skal forebygge og sørge for et godt og bærekraftig arbeidsliv i Tyskland.

de fire årene vi nå står i. Og da skal de jo bruke tid på kunnskapsinnhenting for å finne ut mer om årsakerne til det høye sluget fra været, og det tenker jeg er bra. Vi har tross alt et godt regulert arbeidsliv i Norge med trepartssamarbeid, med god lovgivning, med gode HMS-regler og så videre. Og det er bra, men paradoks i arbeidslivet, det er jo det at vi har et veldig skjønnstelt arbeidsmarked.

Nesten 80 prosent av alle kvinner jobber innen helse og omsorg eller yrker som handler om mennesker, om det er barnehage, skole, veileder, rådgiver. Og menn jobber mest i produksjon, industri, teknikk, økonomi, finans. Og så har jeg fått et spørsmål, er det egentlig et problem? Og egentlig er det kanskje, det er vel nesten mer sånn.

Jeg kan ikke si verdimessig, moralsk, etisk spørsmål. Men det vi vet er at det er veldig forskjellige betingelser å jobbe med folk og jobbe med ting, hvis vi skal sette det veldig på spissen. For vi er jo, vi liker å si at vi er verdensledende innen HMS. Og det er vi jo. Vi går jo på HMS i Norge. Og hvis jeg bare skal ta en liten historie som jeg har fått lov å dele. Jeg har fire gutter, som du sa i innledningen. Og han nummer to, han blir snart 19 år.

og han er lærling på Akka Solutions i automasjon og hans store drøm siden han var liten det var å jobbe offshore og nå har han hatt sin første periode ute og skal ut igjen i dag på to uker ute i Nordsjøen

Og siste gangen var det hans første tur. Så sendte han meg en melding, et bilde. Og Erik er en sånn fornuftig, stødig kar som ikke er den som strøer rundt seg med store ord. Så sendte han bildene. Han hadde fått et gavekort på 250 kroner. Så skrev han sånn, oi, wow, fortell hva skjedde. Så skrev han tilbake, noen kunne dødd. Så jeg ba, hæ? Nå må du fortelle. Så ringte jeg han på kvelden da. Og så sa han at han hadde oppdaget

nå burde jeg visst ordet, det har jeg ikke lært meg, han så en dings, så hang i taget en jerndings med litt rust på. Og når en jerndings er rusten, så kan den dette ned. Og det var fire-fem meter ned. Så han hadde da rapportert inn, da henger en jerndings med rust, han sa det rette ordet da, nå er det mor som spiller med, og

til sin leder, så han rapporterte inn et avvik, og så fikk han gavekort på 250 kroner for at han da hadde fulgt regler og prosedurer for HMS. Og det er jo helt fantastisk, sant? Den unge mannen kommer til å gå med blikket høyt opp i taget, tenker jeg. Leivett og rust. Ikke sant? Og da får jeg nesten litt sånn retoriske krumspring her.

Har du noen gang hørt om en ung helsefagarbeiderlærling som har rapportert inn og fått gavekort på 250 kroner fordi vi måtte løfte pasienten uten bæreutstyr i dag for vi hadde ikke tid til å feste det på? Eller jeg så en kollega knekke sammen i gråt fordi vi var underbemannet hele helgen og nå kom det ekstra syke pasienter eller vi fikk ikke tid til å gå på do i dag.

Jeg har aldri sett et sånt gavekort for de som jobber i helse og omsorg. Så HMS er noe helt annet når du jobber med folk, og vi har ikke tatt inn i hverken hva den emosjonelle belastningen gjør, spesielt med hverken kvinne. Tenk litt på den, du Solutte. Det gjør jeg også, for det er et veldig godt eksempel. For det å jobbe innen helsevesenet og omsorg, det er krevende.

på en helt annen måte og veldig tappende og hvor mange som går på jobb og ikke får lov å vise omsorg for at han skal bare kjapt inn og gi noen medisiner og så sitter det et eldre menneske alene i en leilighet og den eneste samtalen han får med den personen den dagen og så må du bare skynde deg videre eller bli tvungen inn til å jobbe selv om du egentlig har jobbet for mye for det er for lite folk på jobb du får ikke tatt pause

Jeg tror ikke egentlig at mange av de som jobber i en helseomsorg heller hadde forventet et gavekort, men det å få en takknemlighet hadde hjulpet. Men det hjelper ikke i lengden når du stadig må presse deg langt over egne verdier, egne grenser, som har også et helsevesen som...

er nå rigget til å ikke ta vare på de som er ansatte. Og der er det flest kvinner. Det er en flykt fra det offentlige helsevesenet. Vi står foran en kjempeutfordring som vi må ha endring til. For vi kan ikke ha et helsevesen der folk er sykemeldt fra eller flyktet til andre sektorer for det at en klarer ikke å leve i det systemet som det er rigget til.

Og så når jeg også får med meg at det er store bedrifter som får kurs i hvordan de skal motprøve sykemeldingen fra legene, så skjønner den hvor alvorlig feil retning vi går i. Ja, det er helt håreisende. For jeg får jo frysninger når du snakker om det med den dårlige samvittigheten. Vi er ikke sånn lagt at vi kan skru av en knapp når vi går hjem fra jobb.

De aller fleste av dere er jo empatiske vesen. Og når du jobber spesielt for eksempel i en helseomsorg, men det er jo kanskje skole eller jobber med mennesker, og ønsker på en måte stå i og være mottagelig for andre mennesker sine. Kanskje står de i en livskrise, det er alvorlig med helse, det er så mange aspekter. Og hvis du da selv kanskje har sovet dårlig, har små barn som ikke sover, altså det er summen av belastninger i et kvinneliv.

enn summen av belastningen i et mannsliv. Det er min påstand. Og det påvirker dere, og det gjør dere sledende. Forskning viser at den emosjonelle belastningen som er å jobbe med folk, og hvordan det kan påvirke nervesystemet, det vet du jo alt om, det er med å skape uhelse blant kvinner, og er en medvirkende årsak til det høye sykefraværet.

Vi kan ikke noe om emosjonell belastning, og vi har ikke gode nok tiltak for å jobbe med det. Forskning viser hva som skal til, så kunnskapen finnes. Men da er det, som du sa, klokt igjen. Det er jo systemet som ikke rigger for det. Hvis jeg bare skal ta et eksempel på det. Jeg har snakket med bedrifter i privat næringsliv som kanskje er mansdominert.

Som sier at i dere bedrift så har vi en filosofi om at det skal være åtte medarbeidere per leder. Altså en ledertetthet på åtte. Men det var litt mye, så de gikk ned til fem. Og så har jeg intervjuet ledere i helse og omsorg, for eksempel i kommunale enheter som kanskje har 80-100 medarbeidere under seg.

I tillegg er det kanskje budsjettansvar og fagansvar. Og det er jo en helt umulig øvelse å kunne klare å være en trygg og god leder for alle disse medarbeiderne. Det er jo ikke sjans til å skape tillit, trygghet, gode relasjoner. Det som er så viktig for at medarbeiderne skal føle seg sitt og ivaretatt, og våre å komme til leder og fortelle når livet er byttet imot. Så det er systemet som tar knekken på de som virkelig prøver å utarbeide et godt lederskap.

Her er det mange sider av dette her. Som et eksempel da, hvis du har en kvinne som er i et omsorgsyrke, og så jobber hun gjerne av skiftarbeid, og kvinner ofte også opplever vold i nære relasjoner, og så har du kanskje omsorg for en syk far eller mor, og så har du kanskje to barn selv. Altså det er bare jeg sier det nå, så får jeg jo nesten pustebesvær, for han skjønner jo at det blir for mye.

Ja, og det er akkurat det. For det treet som jeg skriver om er jo kvinnelivsparadox. Og det går jo på det her med det treet skiftet. Det har vi jo snakket mye om. Men også omsorgsrollen. Alt det ulønne omsorgsarbeid som kvinner gjør. Og jeg leste en bok av en dansk forfatter som heter Emma Holten som heter Underskudd. Der i Danmark så sier det at en kvinne er et underskuddsfenomen for saten økonomisk sett. Kvinnes arbeid er viktigere enn oljeinntektene.

Men likevel, det er egentlig to sider samme sak, bare i det negativ og positiv valør. Vi har glemt verdien av det omsorgsarbeidet som veldig mange kvinner gjør. En ting er for egne barn, så du sier, og hvis barna er friske og sover godt og sånn, så kan det likevel være hektisk nok å

Får du et barn som er kronisk syk, eller står du i et samlivsbrud, så er du kanskje en syk far. Det er som oftest kvinnene som tar hovedansvaret for familien. Det er såkalt ulønne omsorgsarbeid, og den usynlige koordineringsrollen fra S-familien. Og det viser av forskning, det skaper mer stress. Så hvis du ser kvinnehelse, arbeidsliv og kvinneliv i en sammenheng,

Så, ja, jeg vil inne med, jeg bare får ta det, for hun fortalte et godt bilde på det. Hun sa hun hadde tatt en sånn videreutdanning innen kognitiv terapi, og så skulle øve på veiledning da. To stykk, to studenter, sa at den ene skulle være veileder, og den andre skulle bli veileder.

Og så skulle den som øvde seg på å være veileder stille masse spørsmål, og den som ble veileder skulle svare på forskjellige ting fra hennes liv. Og hver gang hun som ble veileder fortalte om noe som hadde vært tungt, vanskelig, om det var utenforskap, følte seg utenfor på barneskolen, opplevde at ungdomsskolen ble mobba, hun opplevde det og det og det. Hver belastning hun på en måte fortalte om, så kom læreren bort og gav henne en pude.

og til slutt så ble jeg sittende med ganske mange puder på den stolen og var litt sånn, hallo jeg ser ingenting bak alle disse pudene og så sier veilederen eller læreren da, ja hva har du tenkt å gjøre med det?

og egentlig synes jeg det er et fantastisk bilde for vi damer bærer mange flere pude enn menn gjør nettopp på grunn av kvinnehelse som ikke blir behandlet tatt på alvor, diagnostisert arbeidsliv som er helt andre betingelser enn menn og i tillegg dette treieskiftet vi er nødt til å vise oss synligere pudene så vi kan begynne å legge noen av dem vekk godt bilde og til slutt så blir det umulig å bære for den kommer helt ut av balanse ja

Og du legger jo ikke fra deg kuden når du går på jobb heller. Er du bekymret for familiemedlemmer som ikke har det bra, så kan du heller ikke skru over en knapp og gå på jobb og være på en måte 100% til sted. Vi er ikke sånn utstyrt. Det er ikke sånn det funker. Og da trenger vi å tenke helt nytt om hvordan vi skal klare å kombinere

alle disse forholdene og alle disse belastningene i et kvinneliv. Og det er det jeg mener med at arbeidslivet tilpasser en mann på 1970-tallet. Vi tror heller ikke menn har gått til sånn som arbeidslivet er designet i dag. For menn får ikke tilstrekkelig anerkjennelse til rettelegging, for eksempel fra farsrollen. Vi har permisjonsordninger, men det er ikke nok. Vi må ha et mer likestilt familieliv. Helt enig. Og så er det jo også noe med det er noen som spurte meg hva jeg mener kvinnehelse er.

Og mitt sånn enkle svar som kom til slutt til kvinnehelse handler om at kvinnene er annerledes enn menn. Og vi skal ha likestilling med like rettigheter, men så er det også noe som er særstilt for kvinnene i forhold til hormoner og omsorg, og det betyr ikke at menn ikke har omsorg, men jeg undrer meg også litt på hvordan endte vi så gale på veien at vi

Han mustet anerkjennelse, respekt og forståelse for hvor ekstremt viktig den omsorgsrollen er og hvor høy verdi den har.

Jeg blir litt skuffet og undrer meg, hva var det som skjedde gale på veien som gjorde at vi glemte dette ut? Ja, det er jo et veldig godt spørsmål, jeg tror. Noen sier at ligestilling har gått for langt, og det mener jeg ikke. Men jeg tror vi må omdefinere hva ligestillingskampen skal være i 2025. Ligerettigheter, ligemuligheter, absolutt. Men i det ligger det en forutsetning om at vi ikke er like.

Og det med tilrettelegging for eksempel, noen har sagt sånn, det er ikke for mye tilrettelegging. Tilrettelegging skal jo ikke være at du skal ha et helt annet arbeidsliv, men sitt at du i en periode når ungene er små kunne ha jobbet litt redusert, uten at de gikk ut over pensjonspoeng og lønn og rettigheter og sånn.

Tenk igjen 85 milliarder kroner. Tenk at vi pøser noen av de inn på at de som har behov kan få litt mer fleksibilitet. Noen av dere er jo, jeg jobber på kontor, så jeg er heldig jeg kan få fleksibilitet. Jobber du på en butikk eller som regnholder eller på en skole, så kan du ikke det på samme måte. Men mulighetene må like der. Og jeg tror at for å ha en fleksibilitet at...

Kanskje kan far være litt mer heima hvis mor for eksempel sliter etter en fødsel. Selv om permisjonen egentlig er over, så vil det være en så god investering i menneskene at det vil komme bedriftene til gode designere. Ja, og så er det

Det å tilrettelegge, da kreves det jo at det blir en mulighet. Så snakkes det mye om at hvis kvinner jobber redusert, så er det mangel på pensjonssparing. En blir liksom straffet for å ta gode valg. Sånn at det er viktig at vi som enkelt individer øver og prøver oss på å leve bærekraftige liv. Men hvis samfunnet har en struktur...

som gjør at det nesten blir umulig å tape så mange med at folk blir syke derfor snakker jeg stadig om og har hatt Sonny Schumacher som gjest tidligere og hun har skrevet i boka om det som går på helsefremming fordi at vi må sette det i system og sånn at det er enklere for folk å holde seg friske nettopp

Og jeg tenker, hvis du på en måte løfter blikket litt i forhold til samfunnsutviklingen nå, vi fødde færre barn i Norge. Jeg husker som politiker for noen år siden så var det litt sånn, oi, tenk Italia, de fødde bare 1,3 barn hver kvinne, og det er en katastrofe for landet. Og da var det litt det at italienske kvinner på en måte protesterte over manglende ligestilling og forholdene i forhold til karriere og barn og så videre.

Det skal ikke så veldig mange år tilbake i tid før vi er låg på 1,9-2,0 barn per kvinne. Nå er vi nede i 1,44 barn hver kvinne. Det er jo statistikk selvfølgelig, men det handler om at skal du på en måte opprettholde en jevn befolkningsvekst, så må du egentlig reprodusere mor og far og en vekst, hvis du tenker at det er på en måte 0,1. Så 2,1 er på en måte et godt tall. Jeg tror at det er et...

bildet et symptom på at veldig mange kjenner at jeg får det ikke til.

Når det er sånn at på noen sykehus skal de nå sende nyfødt, eller de som nettopp er født, hjem etter seks timer liggetid. Kanskje er det en mor, en far, førstegangsfødende som får en baby, bor i en leilighet i Oslo, kommer hjem etter seks timer med en baby du vet knapt opp, ned på han. Ikke ammingen kom til gang. Ikke er du hila på en måte etter fødselen. Ikke er du nettverk rundt deg. Altså det er ikke løyet fødselsdepresjon av øyet at mor opplever stress, at far opplever stress.

Men hva gjør det med unge nok? Vi ser jo at psykisk helseutfordringer øger blant de unge. Og jeg tror det handler om at vi ikke kan skape et samfunn som går i turbofart. Vi er nødt til å ta tilbake noen av verdiene. Vi har mistet storfamilien. Vi har andre samfunnsstrukturer. Men nettopp derfor er det så viktig å ha disse samtalen og se hvordan vi kan skape mer ro og mer...

tettere, hva skal jeg si, it takes a village to raise a child. Hvem er den villagen i dag? Hvordan kan vi gjenskabe den for mer bærekraftig liv? Og jeg snakker mye når jeg hører at jeg blir så engasjert. Ja, jeg også, og jeg er så glad for at ja, det er det. Det som er at vi har overlevd som art fordi vi har vært en flokk, vi tar vare på hverandre, vi trenger trygghet i flokken.

Og vi trenger å kunne stole på hverandre og være der for hverandre. Og hvis vi nå går i en retning der folk blir presset med å jobbe mer enn de egentlig har tid og kapasitet til, så ofte, jeg har jo jobbet med utbrannthet i mange år, og det som stadig går igjen, som en fellesnevner hos egentlig alle, er at de har mer arbeidsoppgaver enn de egentlig har tid til rådighet.

Hvis du har veldig god samvittighetsfølelse, å gå hjem fra jobb og føle at du alltid burde jobbe mer, men noen presser grensene dine. Nå er jeg veldig opptatt av nervesystemet, men det å konstant være i en beredskapsmodus,

Det ødelegger oss. Det er også grobund for dårlig helse. Samtidig også at ungene våre skal vokse opp med foreldre som konstante i beredskapsmodus. De kopierer og adopterer vårt nervesystem.

Sånn at vi må også inn i en annen rytme. Nå har vi snakket om mange ting som er med å skape økt med helseplager, men vi kan heller ikke leve i den rytmen som vi gjør nå. For vi må gire ned litt også. For vi har en utfordring, og så er det jo også, vi begynte å snakke om det med kosthold og søvn og moderne livsstil.

Her trengs det kunnskap, og så trengs det et samfunn som legger til rette for å leve med bedre helse. Og så skal vi ta vare på de som allerede har blitt syke, og så må vi ta hensyn til at kvinnene er annerledes. Likestilling må jo handle om at vi legger til rette for mennshelse og kvinners helse.

Absolutt, og jeg er så enig i det. Og jeg tenker akkurat det du sier om at samfunnet går for fort, det er mange som sier det og som reagerer på det, men det er jo litt sånn vagt å si «tempo for høyt, det går for fort».

Men jeg tror at mye av det vi ser i dag er en reaksjon på at vi har skapt et samfunn som er basert på litt feil verdier. Og det snakker jo Sonny Skomaker litt om at vi har lagt et samfunn basert mer på verdier for effektivitet og økonomi og litt sånn new public management. Når vi egentlig burde hatt...

som helse og trygghet og livskvalitet som rådende verdier. Så jeg tenker vi står egentlig overfor en ny avgjørelse

av og til sier revolusjon, men det er bare for at jeg er sånn politiker, så jeg tenker at det går for sent. Store ord, ja. Men hvis vi sier på en annen måte, på 1970-tallet så sa kvinnebevegelsen at det personlige er det politiske. Og med det som er intervju på at det som spesielt kvinner opplever herregud,

hjemme innenfor husets fire vegger skulle de personlige historiene måtte luftes ut i offentligheten og så måtte det skapes politikk på det for eksempel vold i nære relasjoner ble jo bare kalt for husspråk før og var noen enkelte familie måtte ordne opp i

Så sa kvinnen at dette finner vi ikke i. Det kom ny lovgivning, det kom ny straffelove, krisesenter. En helt annen fokus på hva dette virkelig gjør med de kvinnene, noen menn, men flest kvinner, som lever med helt uutholdelige regimer som virkelig skader både fysisk og psykisk helse og har enormt negative ringvirkninger for familiene.

Behov for barnehageplasser, det er noe annet. I stedet for å tenke at det er ditt problem, så luftet de det ut og skapte politikk, og på flere andre områder. Nå tenker jeg at tiden er kommet for likestilling 2025, der kampen handler om å ta de personlige historiene om hva vil det si å være mor, hva vil det si å være kvinne, hva er kvinnehelse. Ta de personlige historiene og luft de ut i det offentlige rom, og så må politikerne skape en ny politikk.

For det som jeg har sagt noen ganger nå, det er ikke bærekraftig sånn det er nå. Stadig flere blir utbrent og kjenner at jeg synes ikke at jeg har god livskvalitet. Kanskje jeg klarer ikke, jeg vet hva som er gode helsevalg, men jeg rekker ikke å ta det i mitt eget liv. Og da er vi nødt til å snu. Så spørsmålet er, får vi det til da? Vi må jo håpe og tro at

det som du holder på med gjennom din viktig formidling med MiBog, med alle de som jobber med kvinnehelse, at vi må virkelig tro på at det er nytte. Noen ganger så blir jeg oppgitt og litt motløs, og så henter jeg meg inn igjen og sier at dette må vi bare få til. Det må endres, fordi vi kanskje går lenger feil, for vi velter hele lasset da.

Dere har alle rundt med alle disse svære putene, og hvis vi kan rigge et system for å bruke det bildet, at noen kommer og sier, jeg tar den puten, så blir det litt mindre tungt for deg å bære. Nettopp. Og håpet mitt er jo å dele det til hver enkelte som lytter, og så kjenner de noen, og så kjenner de noen, og det er der også at

Vi snakker om kvinnehelse. Hvordan vi har det. For jeg skal ærlig innrømme meg og si at det er ikke alltid jeg er ærlig med samboen min faktisk hvordan jeg har det en dag. Om det er hjernetåket eller hetetåket hele natten. Eller jeg er låget med migrene. Men en gang jeg kommer opp av senga igjen så er det bare å bite tennene sammen og late som jeg har det bra for å være til stede for ungene mine.

Vi må også våge å være ærlige uten at det skal være en svakhet. For det er det jeg savner i denne debatten og samtalen, at vi bruker ord med større respekt og forståelse og anerkjennelse, og møter det også med omsorg.

Det er så utrolig viktig det du sier, for det ord, det er jo med å skabe virkeligheten vi lever i. Og måten vi bruker ord på, det kan bygge oss opp, eller dra oss ned. Og det er derfor jeg blir så utrolig sint, egentlig, når du får de derne moralske pekefingrene at norske kvinner trenger en holdningskampanje. Ja, selvfølgelig finnes det noen som jukser med en 20-lønnsordning. Ja.

Det vil det alltid være. Det vil alltid være folk som jobber svart, eller folk som sniger på bussen, eller et eksempel jeg har hørt om, folk som lar være å betale gulosten i selvbetjentkassen. Altså, det finnes alltid. Men majoriteten i midten er ordentlige folk som prøver det de kan for å få det til. Og vi kan ikke lage

lovgivninger og system for de få som er på utsida der må det finnes andre ordninger vi må lage et system basert på majoriteten i midten som faktisk vil jobbe for vi vet for eksempel det å være i jobb er så viktig men det må ikke gå på bekostning av livet ellers

For det å være i jobb, det gir dere jo identitet, mulighet for utvikling, tilhørighet til et fellesskap, lønn å leve av selvfølgelig. Men det er så komplekst, og vi vet at de aller fleste ønsker å bidra. Men vi må ha den anerkjennelsen for at noen ganger i livet vil det å bidra kanskje se annerledes.

annerledes ut enn den litt sånn genære strømlinjeform og arbeidslinjer som vi har skapt, som selvfølgelig på mange måter er bra, men det er på tide å justere og revurdere den litt og tilpasse den et kvinneliv. Jeg er så enig. Og jeg er så glad og tydelig i dette her.

Hva skal til for å få politikerne til å virkelig forstå at dette er bærekraftig for samfunnet, både for menneskene som er det viktigste, men også for økonomien?

Jeg tenker, de aller fleste politikere, dette er jo viktig, ikke sant? For det er et stort samfunnsproblem når vi skisserer opp dette med både tall og bærekraft og velferdsstaten og sånn. Men jeg håper at politikere kan bruke den kunnskapen som allerede er

ta frem denne rapporten til kvinnehelsutvalget, der ligger det en smørbrødlist av bra ting. Det var jo en utredning i det såkalte kvinnearbeidshelsutvalget som ble levert nå i vår. Den er jo kjempegrunnig og god å vise på tiltak og hva som skal til. Så vi har egentlig tiltakene liggende. Men så er det litt sånn politikerelivets syklus er ofte sånn fireårssykluser, egentlig toårssykluser. For det at du skal jobbe, og så skal du

går mot et valg, og da det å ta litt sånn upopulære, langsiktige beslutninger, det krever litt å stå i det. For det at du så jo nå med statsbudsjett og feriebrog, ikke sant? Det er mye politisk som... Ja, det er noe annerledes med den politiske virkeligheten i dag, med litt mer ekokammer, litt mer tilspisser, uten å ta stilling til gratis ferie eller ikke, så er det mer, tenker jeg, debatten er jo et symptom på...

at det er skjedd noe i tillitsforholdet mellom folk og politikere som jeg tenker politikere må ta på alvor men det å våge å si vi trenger å satse på dette i 20 år det savner jeg at dere er mye mer av og vi starter nå ja, vi starter nå ja, så det er mitt ønske jeg har sagt det før og sier det igjen vi trenger nye høybråten så våge å gå inn og være litt upopulær eller veldig upopulær i en eller annen

Jeg har en sånn drøm om at det kommer inn helsepolitikere som bare dette tar med, og vi starter det nå, og det setter seg i gang, så uansett så kommer det på om fire år, så er det ikke noe valg på å gå på retur på det, for det er allerede gått i gang. Ikke sant, og jeg tenker Dagfinn Høybrotten er jo et glimrende eksempel med hvordan han videreførte og igangsatte røykelovene, ikke sant?

Og noen ganger kommer lovgivning før holdningsendring. Ikke motsatt. Det er ikke sånn at først endrer du holdning, så kommer loven. Og jeg tenker akkurat der, nå er jo jeg bakgrunn for Arbeiderpartiet, så det er klart jeg skal ikke si det og fremheve det,

folk i mitt parti, men jeg synes at for eksempel Karin Esa Nordtud, som jo er utdanningsminister, har et viktig folkehelsetiltak når det gjelder det med altasgrense på sosiale medier. Det må vi ta på systemnivå. Det er vanskelig for den enkelte foreldre å si «Nei, du får ikke lov, du får ikke lov».

Du kan stå i det, men det er et vanvittig press når det ikke er noen reguleringer. Jeg tenker at noen av de store, upopulære beslutningene må politikerne ta, sånn at det blir lettere for oss vanlige folk å navigere når vi vet hvordan grensene er. Så jeg er helt enig, vi trenger flere som tår å ta upopulære valg. Ja, helt enig. Og der er jo

Hun helt rå, synes jeg, og jeg bare håper at med det hun nå går og tar tag i, inspirerer andre rundt ned til å våge gjøre det samme, ut fra hva post de har da.

så ja, jeg heier stort på hun også jeg tenkte, nå har jo jeg barn jeg har en i skole, en i barnehage og så har jeg vært sånn, åh, skal hun ha den i helse som tid, så er jeg jo veldig glad at hun tar den inn i skole og utdanning sånn at det er jo en sånn, men ja, skulle gjerne klone hun over i helsesektor også, men ja, vi får se nå, hvem som våger å ta den jeg, men vi trenger det

Og som du sa, vi trenger lov før, altså hvis vi skal bare vente på holdning, så kan det gå for sent. Så ja, både du og meg er jo litt utholdmodige her, men det første starter jo med å få kunnskapen ut, og så må dere også lytte på dette her, sprede videre, for at dette må vi ta på alvor, om du er mann eller dame, så lever du, du har kvinner rundt deg, ikke sant, så

Ja, det er på overtid, så vi må få til endring. Og vi begynner med akkurat det du gjør nå, med å samle den kunnskapen i en bok, så den boken kan jeg varmt anbefale. Ja, tusen takk. Det er i alle fall et forsøk på, om ikke akkurat starter revolusjonen, men i alle fall å prøve oss å snu litt opp ned og se på de jubelsammenhengene før løsningene kommer.

Så jeg tar ikke egentlig så mye stilling til en del av de løsningene som i dag er i den offentlige debatten. Jeg tenker det er høyt tillit til at det er kloge folk som både politikere og parterne i arbeidslivet og de som jobber innen helse, de klarer det, men ikke glem å se på sammenhengene for det er vi nødt til å skape et mer bærekraftig samfunn hvis det ikke går det ikke rundt. Nei, det gjør ikke det. Så det må endring til. Du, takk!

For at du var gjest. Jeg har gledet meg så enormt til å snakke med deg, og det ble like fint som jeg hadde trodde det skulle bli. Dette her er jo et tema som jeg virkelig ønsker å løfte opp og ut, slik at vi ikke tar knekken på...

på kvinnene, men samfunnet. Vi må ha, hvis, ja, med så mange sykemeldte, så mister folk helsesektet, helse- og omsorgssektet, så det er at det må tas på alvor.

Ja, virkelig. Veldig kjekt å få lov å komme og snakke her hos deg i dag. Dette er et tema som engasjerer oss begge to. Vi kunne sikkert fulgt minst tre timer til, hører jeg. Men jeg tenker det, det å belyse den der, hva skal jeg si, jeg jobber litt med individ og samfunn, som jeg sier litt sånn på statsvitter-språket. Og det

Og det betyr jo egentlig at det handler jo om mennesker. Først og fremst og sist om mennesker. Og at vi alle ønsker å leve gode liv og jobbe og bidra og være hele mennesker. Men da må

rammene rundt livet nok må være gode nok. Og rammene er jo nettopp det med helsetjenester, politiske bevilgninger, lovverk, alt dette. Og det er egentlig der jeg mener vi må løfte blikket. I stedet for å pege på den enkelte og si «skjerp deg», for det er at folk skjerper seg veldig mye

så må vi se hvordan vi kan få til en samspill eller nesten dans mellom individerne, menneskene og rammene rundt dere og det er det som er politikerne sitt ansvar så det er litt ambisjonen med bogen min å få til en ny dans egentlig Det håper jeg at de vil bli budt opp til dans Ja, det håper jeg også Så pleier jeg å avslutte med å spørre om du har tre helsetips som lytterne kan ta med seg videre inn i dagen

Ja, og det synes jeg var et

Så det jeg tenkte mange ganger på når jeg hører andre gi sine tips, tenker jeg, hva vil jeg selv ha sagt? Og nå står jeg jo i den situasjonen at jeg bruker litt tid på det. For det er jo, noen har sagt til meg sånn at, ja, men folk har jo ansvar for eget liv, og det håper jeg at jeg får frem, at det mener jeg selvfølgelig at vi har, men det er som sagt den dansen. Og jeg vet, hvis jeg skal ta utgangspunkt bare i meg og mitt liv, men også det rundt meg, så vil jeg si at mine tre beste tips, først og fremst, det er søvn.

Jeg vet at det er så mye å si for min fysiske og psykiske helse at jeg får nok søvn. Så jeg har begynt å legge meg tidligere på kvelden, og det gjør underverket for at jeg føler meg egentlig i form og oppegående og at hovedet er noenlunde klart. Jeg merker jo at hvis jeg går med for lite søvn over tid, så blir jeg et frunset, nærtagende og skjelvende person. Ikke noe koselig å være sammen med, tror jeg.

Så det er fundamentet. Og så bevegelse. Det å gå tur, yoga, starte dagen i dag med et isbad, det er anbefalesøvn, men det å bruke kroppen og gjerne ut i naturen, det gjør meg enormt påfyllt.

Og den tredje, det har jeg diskutert en del med kjæresten min som er osteopat, og det er stillhet. Altså litt den kraften som ligger i stillheten, om det er meditasjon, om det er å våge å sitte i seg selv. Jeg har jo bakgrunnen som mindfulness-instruktør, og når jeg får tid til å skape de gode pauserne og stillhet og finne balansen, så tror jeg det er utgangspunktet for dette.

Eller sånn som kjæresten min også sier, det er utgangspunkt for egentlig det meste i din helse. Så jeg kjenner at jeg er helt nødt til å ha stillhet både meditasjon, men også stille pauser og rom for å klare å stå i alt det kjekke som ellers skjer, og spesielt nå med bok og alle oppmerksomheter rundt den. Tusen takk for gode tips. Det er tre ting som jeg også har stor fokus på for å klare å holde balanse i livet.

Og det er helt essensielt for å kunne klare å ha det godt og holde seg frisk. Men også hvis man allerede er syke og har det bedre. Så med alt som vi har snakket om nå, for å ta det inn, så er det en god måte å la det få lov å synke inn, er jo også å skape stillhet etterpå. Så gjerne skru av podcast når vi nå er ferdige. Ikke fortsett på neste, men bare legg det vekk.

og gå til et sted der det er stille. Gjerne i naturen hvis du har mulighet til det, eller hvor enn du er. Men bare skap stillhet, for der skjer det mye godt for oss. For i et samfunn med tilgang fullt på støy, så er et godt tiltak å bare få ro. Takk for at du lyttet, og så blir det en ny episode neste uke. Ha det bra!
Lignende

4/8/2025
Leger om livet
#195. Utbrenthet, helhetlig helse og hvordan helse skapes i samfunnet. Med lege Sonni Schumacher.

I denne episoden har jeg med meg en kvinne som virkelig brenner for helhetlig helse og helsefremmende tiltak – Sonni Schumacher, lege, spesialist i samfunnsmedisin og kjent for mange som Folkehelselegen på Instagram. Sonni har jobbet som kommuneoverlege i Hammerfest i 14 år, skrevet en rekke kronikker, og er en tydelig stemme i debatten om hvordan vi best ivaretar befolkningens helse – både som enkeltmennesker og samfunn.Vi snakker blant annet om:Hva forskjellen er på helsefremming, forebygging og behandlingHvorfor helsen skapes i samfunnet, og ikke bare i helsetjenestenHvordan levekår og samfunnsstruktur påvirker livsstilssykdommerUtbrenthet og veien tilbakeHvorfor sykemeldte kvinner ofte overpresterer, ikke underprestererHvorfor vi trenger en egen folkehelseministerHvilke verktøy og valg som kan gi deg bedre helse – i din hverdagFor mer fra Sonni Schumacher:https://www.instagram.com/folkehelselegenGod lytt!Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
6/14/2026
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #782 - Mozzie Marvati | Fastlegeordningen, Innvandring, Tortur i Iran

Se mer
11/22/2022
Leger om livet
Laster
118.Hvorfor kvinner har høyere sykefravær og hva må vi gjøre annerledes? Gjest: Unn Therese Omdal

Transkript

Lignende

#195. Utbrenthet, helhetlig helse og hvordan helse skapes i samfunnet. Med lege Sonni Schumacher.

Wolfgang Wee Uncut #782 - Mozzie Marvati | Fastlegeordningen, Innvandring, Tortur i Iran

#195. Utbrenthet, helhetlig helse og hvordan helse skapes i samfunnet. Med lege Sonni Schumacher.

Wolfgang Wee Uncut #782 - Mozzie Marvati | Fastlegeordningen, Innvandring, Tortur i Iran

#87. Pust, uro, trening, stresstoleranse og søvn. Med lege Trude Salte.

Silvija Seres' AI -råd til næringslivsledere

11. KVINNEHELSE OG MANNEHELSE. Forskjell på kjønnene i et helseperspektiv, hvordan unngå sykdom og endret pasientbilde siste 10 årene. Gjest: Katharina Pracon

#55. Utbrenthet, stress og debrief. Med lege Elin Østrem.

97. Hvordan skape mer friskhet i samfunnet – og hvorfor kvinnehelse må tas på alvor. Gjest: Sonni Schumacher

133. Ensomhet, systemsvikt, symptombehandling og mental slitenhet – hva skal til for bedre helse? Gjest: Mozzie Marvati
