‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

5/6/2025

Amalie Iuel - "5 barn og hjemmeværende, høres digg ut!"

I denne episoden av podcasten "Er det noe liv?" snakker programlederen med Amalie Iuel, en toppidrettsutøver og mor. De diskuterer morsrollen, søvnproblemer med små barn, Amalies oppvekst med mange søsken og utenlandsboende, hennes forhold til Axel Lund Svindal, og hennes idrettskarriere. De snakker også om forventningspress knyttet til idrett og morsrollen.

01:33

I denne episoden deler vi erfaringer om søvnproblemer, foreldreskap og hvordan det er å navigere hverdagen med små barn.

08:27

I denne episoden diskuteres barns matlæring og samtaler med en toppidrettsutøver om oppdragelse og idrett.

11:56

Parret diskuterer planlegging av bryllup og hvordan barn har påvirket deres prioriteringer, med fokus på overraskende frieri.

16:14

I denne episoden reflekterer de over hvordan morsrollen har endret oppfatningen av alder og konkurranseinstinkt etter å ha blitt mor.

33:44

En mor reflekterer over kjærlighet og utfordringer ved foreldreskap, inkludert søvnprioriteringer og reiseutfordringer i idrettslivet.

Transkript

Nevnt i episoden

Amalie Iuel

Gjestedeltaker i podcasten, toppidrettsutøver og mor. Hennes erfaringer som mor og idrettsutøver er sentrale i samtalen.

Axel Lund Svindal

Amalies partner, alpinist. Deres forhold og forlovelse diskuteres.

Storm

Amalie og Axels sønn. Hans søvnproblemer er et viktig tema i samtalen.

Matteo

Amalies sønn. Hans søvnproblemer er også diskutert.

Apple Watch

En smartklokke som brukes for å spore søvn, puls og andre helseparametere. Amalie diskuterer sine erfaringer med klokken.

Pyeongchang

OL-sted hvor Axel vant gull, og hvor de møttes.

Tyrving

Idrettsklubben Amalie var med i.

Telenor

Pappaen til Amalies arbeidsgiver, som førte til mye utenlandsreising.

Namibia

Et land hvor familien bodde en periode.

Pakistan

Et land hvor familien bodde og opplevde bombetrusler.

Dubai

Et land hvor familien bodde en periode.

Thailand

Et land hvor familien bodde en periode.

Eurojackpot

Sponsor for podcasten.

Simpel

Podcastens produsent.

Ralf Kaspers

Programleder for en annen podcast nevnt i slutten av episoden.

Ralfs relevante rätsel

En annen podcast nevnt i slutten av episoden.

Deltakere

host

Programleder

guest

Amalie Iuel

Sponsorer

Eurojackpot

Poeng

Høy HRV (Heart Rate Variability) indikerer ofte god trenthet og stressmestring.

Et interessant poeng om sammenhengen mellom HRV, trening og stress.

Det er vanskelig å få åtte timers søvn i strekk når man har små barn.

En vanlig utfordring for småbarnsforeldre.

Det er lettere å fokusere på det negative enn det positive.

Et psykologisk fenomen som er relevant i mange kontekster.

Man må lære seg å både vinne og tape.

Viktig lærdom i både idrett og liv.

Graviditet er ingen sykdom, men det krever tilpasning av treningen.

Viktig balanse mellom aktivitet og hvile under svangerskapet.

Fødselen kan være en helt annen opplevelse enn man har forventet.

Viktig å være forberedt på ulike scenarier.

Det er uendelig mye plass i hjertet til kjærlighet.

Et håpefullt perspektiv på kjærlighet til flere barn.

Påstander

Søvn er kjempeødeleggende for prestasjonsevne, både i idrett og i hverdagsliv.

Underbygd av erfaringer fra både idrettsutøver og småbarnsforelder.

Det er viktig å tilpasse søvnprioriteringer i parforhold med små barn for å sikre optimal funksjon.

En løsning for å håndtere søvnmangel i parforhold med små barn.

Man kan elske flere barn like høyt.

Et kontroversielt, men håpefullt synspunkt.

Å være forberedt på fødsel kan minimere skuffelse over uforutsette hendelser.

Basert på erfaringer med ulike fødselsforberedelser.

Lignende

Laster

En podcast fra Simpel. Hvordan er verdens grumme av denne greina her? Jeg har nytt på Apple Watch. Er det klokka di? Det er den driver og plinger hele tiden. Sånn tekniske ting har ikke jeg peiling på. Gæren.

Er det sånn pulsklokke du sjekker hele tiden? Det er sånn Apple Watch. Jeg er ikke så god på sånne dupeditter, men det er litt sånn som tracker, alt fra puls og nattesøvn og HRV er det store enn det nå, så man skal se hvor høy HRV du har. Hva er HRV? Det er Heart Rate Variability. Det skal vi snakke, si litt om hvor godt

hvor utvilt du er, og hvordan du takler stress og sånn i hverdagen. Høy HRV, som veldig ofte, hvis du er godt trent, så har man gjerne litt høyere HRV, men så skal du selvfølgelig sammenligne med deg selv, og så får du en indikator om du trenger å rone litt, eller at det skjer litt mer. Så det er jo klart med trening og litt lite søvn, så er det jo ikke alltid den er sånn

kjempe mye å skryte av, men sånn er det jo når du skal balansere småbarnsliv og togvidret. Jeg fikk jo faktisk en Apple Watch av kjæresten min, og jeg kunne ikke ha den, for det var bare sånn der, nå må du stresse ned, du må stresse ned, du må stresse ned. Bare sånn, ja, men jeg har ikke gjort det, og bare du ser på klokka hvor lite man har sovet, jeg ble gæren av det. Og så sier den plutselig at, oi, nå er det litt

jeg får sånn noise update, at det er mye bråk da. Ja. Sånne høye frekvenser. Og da er det sånn, ja, men det er ikke rart, storm skriker jo, skal jeg be han holde kjeft, det går jo som ikke. Nei. Så den klokka er ganske feil noen ganger. Også hvis det er sånn

forlagt meg på sofaen bare bittelitt da, siden jeg har hatt en skikkelig lang og stressende dag, og så sier den plutselig, time to stand up and get moving! Så jeg er sånn, hold kjeft, jeg var på trening i åtte timer i dag, og alt har gått i ett, så nå skal jeg ligge her, skal ikke lytte til den klokka. Nei, jeg har litt elskast for alt til den klokka der, så jeg tenkte det var lurt å tracke litt

ikke hvor mye jeg sov for å få inn litt timer, men jeg synes heller det ga for meg litt omvendt effekt, fordi da skjønte jeg hvor lite jeg sov over sliten jeg var. Det ga meg litt angst av at jeg har sovet så lite, men jeg må få inn de åtte timene. Og så må jeg ha skjønt at nå har Matteo blitt ett og et halvt år, og det er ikke snakk om å få åtte

Nei. Time i strekkelig. Altså, det går ikke. Jeg trodde det var etter seks måneder så sov de i løpet av natta. Jeg tror det også. Men nå er det liksom... Folk sier noe at det kan nærme seg to år før de får en full nattsøvn. Ja, men jeg mener at folk, de bare utsetter den hele tiden. Altså...

I begynnelsen var det sånn, ja, men bare vent, han blir ett. Bare vent, han blir annet. Ja, det hørte jeg av. Men nå har vi hatt en... De liver. De liver. Vi hadde jo en sovebaby i starten. En som sov hele natta, og det var eget rom, og sluttet med nattmating etter fem måneder. Vi følte som at dette her har vi virkelig fått reisen på. Så begynner vi barnehage, og så er det bare, nå er det opp ned på alt. Våken som kan være våken i tre timer midt på natta.

og det er sånn, hvorfor? Har du ikke lyst til å sove? Og når han først kanskje roer seg ned og faktisk sover, og jeg går og legger meg inn, så får ikke jeg sove. Nei, det tar du jo ikke. For jeg tenker på hvor mye jeg skal få gjort neste dag, og hvor lite jeg har sovet, og jeg må få sove nå. Og da blir man jo... Det er en ond sirkel. Ja, veldig. Så man må tenke på at sånn har de fleste andre det også. Ja, og så må man tenke på at dette skal vi gjøre fire ganger til, så da må man bare stå i det. Ja. Klarer seg like det. Ja, det er på netten jeg tenker sånn,

Jeg tror ikke jeg skal ha fire barn i hvert fall. Det er veldig forskjell på dag og natt for meg, hvor mange barn jeg vil ha. Ja, men er du enig i at det noen ganger er litt deilig når man legger de for kvelden også? Altså sånn, hvis det har gått veldig jett og sånt, så er det digg å få den litt sånn alene tid på kveldstid også. Om det er da. Jeg kan jo ta meg selv og sitte og sjekke klokken litt for ofte. Du har en halvtime til søndag da.

og da er det sånn, det er så deilig med den roen i huset. Det husker jeg, det var så rart med foreldre som sa før jeg fikk barn, det er så deilig når de har lagt seg, hvorfor skal du få barn, for det er digg at de ikke er med deg. Men nå skjønner jeg det så jævlig godt. Det er jo kjempehyggelig når de er våkne og de løper rundt og sånt, det er jo det, men det er jo klart, man blir jo sliten av det også. Og

Egentid, det er noe jeg bare må si til alle som ikke har barn. Nyte mens dere kan. Nå er vi sånne. Jeg mener ikke det egentlig negativt. Jeg mener det bare sånn at det er helt sjukt hvor mye fritid man egentlig hadde før man hadde barn. Nå nyter man dusjene, for da er det egentlig en mann på en måte. Gå og tisse, så deilig. Håll litt fred. Nei, men dusj er jo heldig nå. Det er liksom en skikkelig sprø.

spa-opplevelse. Før var det liksom å ta en dusj. Det var kjedelig. Nå er det sånn, kanskje jeg bør vaske hår i dag også. Vasker hår hver dag, ja. Men det er liggelig. Nå får man liksom det å høre seg negativt ut av barn, og det er det jo ikke. Det er jo seriøst så mye...

utrolig gøy med det. Vi er jo i en fase nå, begge to, hvor det kanskje har begynt å komme litt språk og litt sånn ord og sånne ting, og de begynner å skjønne litt mer når du snakker til dem. Føler at du kan kanskje ikke resonere med dem helt ennå, men de forstår mer da. Det er jo kjempegøy. Det jeg snakket om tidligere i podcasten er at det er så lett å på en måte snakke om det negative. Det er sånn mennesker...

bygget opp, liksom, at vi liker å snakke om det negative, og så glemmer vi litt det positive, da. Det er enklere å klage. Ja, og så tror jeg man det er mye lettere å kjenne seg igjen i det, og man føler at, åh, men jeg er ikke alene om dette. Så bare få ventilert litt, det er godt av og til. Jeg synes det er helt nydelig når jeg hører at du, sånn som deg, som er litt sånn

At du sier sånn, åh, sønnen min sover ikke. Så er det sånn, en side av meg er sånn, åh, faen så dritt, jeg vet ikke hvordan du har det, men så er det litt deilig å høre at du sier det også. At du har det litt vondt, du også. Men vi har jo en sånn søvntrening, har du hørt om det? Ja, jeg har vel hørt om det, men så har jeg ikke tatt tak i det da. Nei, vi måtte jo ta tak i det, for det gikk jo for langt med, altså...

være våken tre timer midt på natta det gikk jo ikke, så nå er det litt sånn nå er vi på andre uken da hvor vi bare får løtt å gå inn vi må vente så og så lenge med å gå inn så det begynner ganske mildt, du må vente tre minutter etter at han har grått, så kan du forsiktig prøve det, og så går du ut igjen, og du skal liksom bare vise han at jeg er her, men nå er det natta og så skal du gå ut igjen, og så venter du fire minutter, og så blir det tid til han er lenger og lenger da

Den er litt mildere enn den som de brukte på 90-tallet, som er sånn, bare la de gråte til de sovner. Den leste jeg meg bare sånn, nei, jeg tror ikke på den her, og jeg tror liksom, jeg vet ikke om, jeg tror vi har lært mye siden den gang da. Ja, jeg tror også det. Jeg synes det er vanskelig nok å vente de 3-4 minuttene. Det er liksom noe hjerteskjerende å høre at barnet ditt gråter og

Jeg kan ikke skjønne at folk klarte det. For det var en sånn teknikk de virkelig brukte. Det kommer på 80-90-tallet, at du skal gå ut og la de gråte til de sovner. Så mye som kanskje vi, hvordan vi behandlet, eller hvor flere behandlet når de var små, hvordan de har lært, hvor mye konsekvenser det har hatt.

For eksempel kjefting på barn. Man tenker sånn, ja, men da får du autoritet, og da blir barna litt redde i godstand for foreldrene, og det er bra å få autoritet. Men det skader jo bare selvtilliten dem, så får dem til å føle seg mye verre. Men det er litt frustrerende når det er noen som...

kaster en sånn duplo klosse i hodet på deg for tredje gang på rad, og du sier, nei, vi kaster ikke, gentle hands og alt det der. Ja, ja, hva gjør man da? Nei, men ikke tro at jeg ikke skriker, altså, jeg gjør det, jeg har ikke kontroll på følelsene mine, men det at man kanskje skjønner at man ikke bør gjøre det, så gjør man det kanskje mindre, enn at man får beskjed om at det er bra å skjefte på barna, så kanskje til at man sa det mer enn det man burde gjort, da. Ja, og det er jo, men jeg synes det er veldig vanskelig å vite sånn, ok, ja, vi blir jo fortalt av

man ikke skal heve stemmen, man skal ikke si nei, man skal ikke gjøre ditt med datten, så synes jeg det er vanskelig. Men så sitter jeg sånn, men hvordan skal jeg få han til å slutte å kaste mat på meg når jeg sitter her og spiser, eller kaster ting og rører på, og så er de så små, hvor mye forstår de? Og man skal vise noe, det har jeg også hørt, du skal bare overse det. Så jeg er sånn, ok, men skal jeg bare få...

14 sånne dupløser i tidningen da og sitter og bare tar det som en kvinne jeg. Jeg har fått sånn tips du skal ikke liksom, du skal ignorere det du skal la han spise maten selv grøten sin selv da og det er jo en krikszone når han er ferdig fordi han må stå og gnykke og ligge på gulvet og vaske etter han

Da er det jo bedre å kanskje ta litt tak i det med en gang, sånn at jeg slipper å bruke hele morgenen på å vaske hele huset. Ja, og jeg tenker jo at han lærer jo å spise selv på egen hånd på et eller annet tidspunkt. Ja, altså det er jo om han kan spise med kniv og gaffel når han er 11 måneder, eller vi kanskje drar jo til han er 2,5. Han sitter jo og griser storm, altså vår også, og holder på, men jeg tenker at

noen ting prøver jeg å hjelpe han litt på veien med. Sånn som akkurat grøt, det blir bare sølv. Ja, og det er også sånn typisk, det går på Instagram, la barna dine få lov til å smake og kjenne på maten selv, ikke liksom mat i meskje. Det

Det er liksom veldig fy-fy nå da, er greia. Men også sa moren min sånn, tror du liksom at jeg matet deg med skje? Det er ikke sånn at du aldri lærte å spise med skje, at når du var 12 år så bare skjønner du ikke hvordan skje funker. Det er akkurat det jeg mener, at før eller siden så lærer man det, og om du er litt bak de andre i barnehagen med det. Og så vet du hva, det som er ganske fint oppi dette her er at barnehagen,

de lar deg grise og holde på. De tar seg ofte litt av den der spise suppe med skje og tenker at det er en god balanse. Det får ikke vi. Nå har jeg snakket lenge uten å introdusere deg, egentlig. Jeg må si det er jo det er veldig stas å ha en toppidrettsdøver i studio. Du er hekkløper. Det er veldig rart å si det. Du er en hekkløper. Du driver og hopper over hekk. Ja, rett og slett. Jeg

løper i ring og hopper over ting. Ja, hopper over ting. Og så tar de jo jævla mye gull i det også. Ja, det... Gull og sølv og alt som er...

jeg vet ikke om jeg skal nevne alle medalene du har tatt for det er jo jævla mange det trenger vi ikke vi kan bare gå videre vi egentlig ja da blir du klem av det ja gjør det å det er gøy jeg kan gå rett på at du er jo her for at du har fått en sønn som heter Storm også har du jo ikke barn med hvem som helst du har jo et barn med alpinsterna Akselund Svindal det lurer jeg egentlig på var det litt sånn avstandsfellessk det igjen før dere møttes

Nei, faktisk ikke. Jeg visste jo noenlunde hvem han var, men jeg hadde ikke crushet på han lenge. Det var først når jeg ordentlig ble kjent med han, at jeg tenkte at han er en fin fyr. Ja.

Ok, han var jo på lista, han har jo kåret til Norges sjekkeste og vært på alle de greiene der da. Ja, men jeg tror ikke jeg har fått med meg alt det, for jeg har bodd store deler av livet i utlandet, og vært det lite egentlig. Du visste jo hvem han var. Jeg visste hvem han var, men det er fordi jeg er idrettsinteressert i det.

Men jeg hadde liksom ikke så god kontroll på alt han hadde åpnet da. Jeg hadde jo ikke møtt han tidligere, så jeg hadde liksom ikke gjort opp noen ordentlig mening om han. Han var bare en som var veldig god til å sope på ski. Hvor møttes dere da? På toppet i resenteret. Ja. Det var vel kanskje rett etter han hadde vunnet utfordringen i Pyeongchang, kan jeg si det med. Så bare gratulerte jeg han. Så var det du som vinskjelde? Ja.

Ja, og så, nei, det var jo bare, da tenkte jeg ikke noe mer over det. Gratulerer til alle gullvinner, skulle jeg si. Neida, men også et par dager senere så kom han inn, så satt vi der i kantinen der, så kom han inn med noen sånne briller fra en utstyrsponsor som han hadde, som var lakert, altså de var gull da, laget av gull. Husker jeg slange en lang kommentar, sånn, har du blitt kokke nå som du har...

vunnet OL-gull, begynner å gå ut med gullbriller og sånt. Så ble han så flau, for han er jo egentlig en veldig sånn folkelig fyr, og veldig sånn nepp, og egentlig ikke sånn helt. Så han ble jo helt, jeg skulle jo bare tulle, han ble jo sånn, nei nei, jeg er jo egentlig ikke sånn. Det var bare, det var det første jeg fant til, de lå på bordet og ble litt sånn småflau over det da. Så jeg har tatt opp det noen ganger i ettertid, når jeg har sett at de brillene ligger et eller annet sted i huset. Ja, så da hadde du litt overtale.

Nei, det var det ikke. Jeg tror bare han følte at jeg gjorde meg opp en mening om han som han ikke følte stemte helt. Han var enig med hvordan han egentlig er. Jeg er ikke Petter Nordtug, altså. Så begynte dere å date litt og ble et par da. Nå er dere på lov ut. Det stemmer. Herregud, kan jeg ta bilder på brillepøller? Ja, vi har jo ikke kommet så langt i planlegging, så alt er opp for grabs. Du gjør håret og sminke også, gjør du ikke det? Jo, jo, jo. Du har fikset meg før, du. Ja, jeg har jo det.

Stemmelig kan man kjøre en pakkedel på meg. Synger du også? Spiller du instrument? Nei, jeg skulle bare solgt en full pakke. Du kan være litt sånn stand-up. Jeg kan være tolsmaster, sminkør og ta bilder. Herregud, det må jo skje. Har dere fått planlagt noe i det hele tatt, eller er det når du fikk barn som typisk at da blir alt lagt på is?

Du, faktisk ja, også er det så sykt mye som skjer i hverdagen hele tiden. At vi folk som aldri satt oss ned ordentlig og bare begynte å planlegge. Jeg hørte på en podcast eller noe sånt, hvor Emil Gukkel snakket om at de hadde en sånn, jeg tror de satt av hver søndag eller noe til å planlegge.

At du må bare sette av tid til det. Og da tenkte jeg at det er ikke så dumt. Fordi sånn som det er nå, så går jo dagene bare. Man tenker kanskje vi skal gjøre det til vinteren. Ja, neste vinter. Og så utsetter man, utsetter man. Og man egentlig ikke kommer så mye lenger i planlæring. Ja, fordi det var etter dere fikk barn, som dere ble forlovet av. Barn setter en stopper på noen folk.

Men det finnes jo, som du sier, det er et godt tips da, å bare få liksom syv minutter innimellom. Og bare ok, nå setter vi oss ned syv minutter, i stedet for å se på en dårlig serie når stormen har lagt seg, så planlegger vi litt bryllup. Men kan jeg spørre hvordan han fridde? Jeg ble ofte flau, hvis det er sånne store sosiale settinger og sånt. Og sånn er han selv også, at vi liker liksom å ha privatlivet privat og sånt. Så da vi var ute på tur, og så fant han en fin spot, vi var på Ita,

Og så bare står jeg og forteller en historie, og så føler jeg at jeg får ikke noen reaksjon. Så snur jeg meg rundt og bare hører hva jeg sier, eller så står de plutselig på et kne. Så da var jeg sjokka. Det så jeg ikke komme. Ikke? Nei. Du hadde jo akkurat gitt dem en sønn. Jo, jo, men jeg tenkte at det var noe som ned på et kne med ring og alt. Det var veldig overraskende.

ekstremt hyggelig. Jeg har aldri vært sånn typen til å, jeg har ikke vært sånn typisk jente som har hatt det som scrapbook med masse ideer om hvordan mitt store hvite bryllup skal se ut og sånt. Jeg har liksom tenkt at for min del kan man fint bare stikke inn på rådhuset og

og så ha en liten feiring etterpå, eller noe sånt. Noe smått uten taler, for jeg hater taler. Det går helt i oppløsning. Jeg blir så emosjonell. Jeg har vært med etterpå for barn. Enda verre. Jeg synes ikke det skal gå an. Taler er så stelt grusomt. Jeg vil heller bare unngå

unngå deg, enn å sitte der foran masse folk og grine. Ja, og jeg er ikke sånn du vet det er noen som i talen så kanskje de stopper litt opp og tørker en liten tår og sånn oi, nå ble jeg rørt, men jeg er jo sånn hulken det er ugly cry Kim K kan bare ta seg en bolle, det er ingenting i nærheten der er det snør og gør og virkelig ikke pent

Så folk kommer jo ikke til å synes at det er Åh, så søt hun gråter Nei, det der er liksom litt mye, eller? Men begynte du å gråte når han frydde da? Ja, det var en økkelig cry foran han da Ok

Nei, da tror jeg jeg klarte å holde meg ganske bra. Det var i sjokk. Jeg var mer i sjokk. Fikk litt adrenalin liksom? Ja, skikkelig adrenalinkikk. Veldig hyggelig da. Fordi jeg var så overrasket. Det er mange som vet når det kommer. Men her var vi på hytta og gikk en tur, som vi alltid pleier på en måte. Så jeg så ikke den kommende helt tatt. Men det kom jo noen tårer i jorda. Men ikke den ugly crying.

Læren er verdig. Du kunne samle vin. På ditt eget vin. Minst 10 millioner euro i jackpot. Tidninger dinsdags og fredags. Livet kunne være så jackpot. Med Eurojackpot. Nå i din anbefaling. Info på eurojackpot.no I Norge litsensierte anbeter. Spilletilgang om 18. Glücksspill kan søktes. Info og hjelp under checkdeinspiel.de Jackpotchance 1 til 140 millioner.

Men har du tenkt noe på det når du går, eller kanskje ikke så mye nå lenger, men i starten, når du gikk på trilletur, tenkte du sånn, oi, tror du de tror at jeg er mammaen? Eller kanskje bare en storsøster? Jeg er jo alt for ung til å egentlig være mor.

Følte at alle dømte meg på publikken og bare, oi, hun er ung mor, altså. Men nå, altså etter hvert nå, så føler jeg at jeg har blitt fem år eldre også ved å få barn, da. Jeg kjenner at det der å ikke få sove og sånn gjør meg gammel. Ja, men det gjør det. Altså bare at jeg takker nei til en kopp kaffe i tolv tida, det er jo egentlig fordi at jeg ikke får sove på natta. Ja, man blir gammel. Og så har jeg lært at man egentlig ikke skal kommentere at man begynner å bli gammel, for da...

virker man eldre enn det man er. Hvis man alltid sier sånn, å jeg føler meg så gammel. For da manifesterer du det som at du er gammel i stedet for at... Ja, og så vil folk se på deg som eldre enn det du kanskje egentlig er. Så det er ikke nevne, folkens. Men jeg sa jo i stedet når jeg kom inn her, jeg trodde jo ikke på at du var snart 35. Så det må jo... Du holder deg godt, som de sier. Det sier man jo ikke når man er 20-åring. Du holder deg godt, altså.

Vi skal snakke litt mer om morsrollen og sånne ting, men jeg er litt nysgjerrig på oppveksten din, for du nevnte noe om at du har vokst opp med veldig mange søsken, og bodd mye utlandet. Men først og fremst, hvordan kom du inn på å havne inn i idretten? Jeg hadde veldig mye energi som barn. Jeg tror mamma og pappa bare synes det ble litt mye. Jeg skulle konkurrere i alt. Alt skulle konkurreres i. Om det var førstemann til å puste tenna, eller opp trappen, eller ut i bilen, eller whatever, så skulle jeg alltid konkurrere med gjerne storebror mine, da.

Så jeg tror de skjønte fort at her må vi få henne inn i idretten før vi mister det alle, for det var så mye energi til overs hele tiden.

Jeg lurer på om du hadde vært sånn som meg, som er enebarn, som ikke har det der konkurranseinstinktet, om du får det av å ha mange søsken, eller om du bare er født med det? Jeg tror du må være litt født med det. Fordi jeg kjenner flere som har søsken som overhodet ikke har, altså de har ingen tegn til konkurranseinstinkt. Og jeg trodde at det var litt sånn at har du konkurranseinstinkt, så har du konkurranseinstinkt. Men jeg ser jo på Aksel, han hadde jo veldig konkurranseinstinkt i idretten sin. Men alt annet, kortspill, brettspill, whatever da, nødvendigvis,

null. Hun kunne ikke brydde seg mindre om han tappte eller vant, men jeg er sånn jeg må vinne alt. Om det er et uskyldig spill med Uno med en venn min, eller whatever, så er det som alt er blodig alvor da. Stakkarsjønnen, det er ikke noe som er jukse til at han får vinne et kortspill. Absolutt ikke. Han får ikke forsprang og sånt, det gjør han ikke. Hvis du spør om vi skal race, så kommer jeg til å gå all-out. Jeg tror det er veldig viktig å lære seg å ta på også. Ja.

Både lære seg å ta på, og lære seg å vinne. Og være både en god vinner og en god taper. Men var det foreldrene dine som fikk deg inn i idretten, eller har de drevet med idrett selv? De har vært mye i idretten, altså i oppveksten og sånt, men de har aldri satset på samme måte. Men de har vært innom mye forskjellig. Pappa drev med masse, alt fra bandy til fotball og løping og unøyemhet. Men ikke friidrett, det var aldri noe satsing på noen sånn nivå.

Men jeg tror han, det var et veldig fint fritidsmiljø nede på Nadru stadion med Tyrving, den idrettsklubben jeg stod i. Så han tok meg med dit, og jeg følte jo bare, altså første dagen jeg var der til jeg var ni,

Så tenkte jeg at, hvor er det jeg har kommet? Dette er jo helt fantastisk. Her er det mange på min alder, alle elsker å konkurrere, og jeg kan holde på i flere timer og bare slippe meg løs og konkurrere fra meg. Ja, så jeg tenkte at jeg hadde kommet til helt himmelen. Jeg har liksom visst helt siden jeg var liten at det var fridrett jeg skulle drive med, og at jeg hadde lyst til å komme meg til OL og litt sånne ting.

Det synes jeg er som helvete for meg. Det er så gøy at man kan synes at det er forskjellige på hva man synes er gøy. For meg hadde det vært livredd hvis jeg hadde kommet inn hvor det er bare masse sultne konkurranseinstinkt. Så jeg bare sånn, det går bra, jeg kan tape, det går fint, det går fint. Men det er det jeg også, jeg forstår ikke det. Du skjønner ikke hvorfor jeg er sånn som jeg er, men jeg forstår heller ikke at du synes det er helt greit å tape. Ja, jeg skulle veldig gjerne ønske jeg hadde mye mer konkurranseinstinkt da.

Jeg synes det er jo en gave det du har fått, å ha det. Du kommer jo lengre i livet med det, tenker jeg. Ja, men jeg tror man kan ha konkurransinstinkt på ulike måter. For meg er det veldig fysisk, alt som man kan konkurrere i, konkurrerer jeg i, og alt skal helst være en konkurranse, og bli bedømt på et eller annet vis. Men du er jo ikke uten ambisjoner, vil jeg si. Nei, jeg håper jo ikke det, da. Nei, og det er jo en form for konkurransinstinkt også, men kanskje mot deg selv, da. Men du sa, hvorfor bodde du så mye i utlandet? Var det for å begynne å...

Jobben til pappa, så han jobbet i Telenor i mange år i Norge, og så fikk han en mulighet til å reise til Namibia og sette opp et nytt selskap der, som på en måte var under Telenor, det var også et sånt telselskap. Skulle utgangspunktet bare være der et år, synes vi det var kjempekult å bo der, og synes det var gøy å oppleve ulike kulturer og se litt av verden da.

Så vi reiste videre til Pakistan etter det, og så fikk skolen vår plutselig bombetrusler og sånt etter noen måneder, så det var sånn, mamma var sånn, nå tar jeg med kidsa til Dubai, sånn at pappa hadde kort pendlevei da. Så bodde vi der litt, og så var det Thailand, og så... Herregud.

Og så tror jeg på college-tusa. Så det var liksom 11 år der da, hvor vi bodde i utlandet. Så da var det godt å komme tilbake til Norge og lande litt, kjente jeg. Ja, det skjønner jeg. Men hadde du noen forhold til Norge da, når du hadde bodd så lenge i utlandet? Vi kom jo alltid hjem på ferie og sånt, så det var jo alltid det da å

Jeg hadde jo fortsatt idrettsklubben min som jeg trente i og konkurrerte i gjennom hele sommeren. Så jeg holdt jo litt i det sånn sett. Og så hadde jeg noen barndomsvenniner som jeg fortsatt holdt kontakt med. Så det var lettere å komme inn igjen, ha et nettverk når jeg kom tilbake igjen. Men var det norske skoler der, eller engelske? Nei, det var internasjonale, ja. Så du er gjerne god på engelsk, du da? Engelsk, det kan jeg. Det er ikke som de der idrettsutøverne vi har, som bare helt...

Elendig å svare på intervjuet på engelsk. Nei, akkurat der føler jeg at jeg klarer meg. Men det er veldig gøy å se. For du må jo stille opp i mikson etter at du har konkurrert, og presskonferanser er gjerne, altså jo bedre du er, jo mer forventer du å forlange deg. Så det er jo egentlig litt synd. Vi har en jente som tok EM-sølv på 400, og hun synes det er så forferdelig å snakke engelsk. Så hun går jo over seg gjennom hele mesterskap.

og vinner sammen. Hva er broccoli på engelsk? Broccoli. Broccoli. Det er veldig...

Men jeg føler ofte også at det er mye forventninger til at det er så skjedelig svar disse idrettsutøverne kommer med når man intervjuer dem etter de har vunnet. Men hva faen, de har akkurat gjort tidenes innsats, og så skal de svare fønny på de der dølle spørsmålene dere journalistene kommer med? Ja, og så hvis man svarer fønny, eller har et eller annet ikke ordinært svar, så blir jo det også...

pluss den greie i media. Jeg skal love deg etter at du har konkurrert, og kanskje ikke tenker helt klart. Da er det sånn stor fare for å si noe man kanskje ikke mener, si du har løpt et dårlig løp eller noe annet. Og da er det på en måte lettere med de litt kjedisvarene, i stedet for at du kanskje bretter ut og kunne lett begynte å gråte etter et dårlig løp. Da er det ikke så gøy å se tilbake på det etter et par dager når du liksom har

Få summet deg litt. Ja, det er ikke det. Så da er det kanskje litt mer standard svar da. Ja. Og så er det noe med når du har kroppen proppfullt av syre. Det er jo vanskelig å tenke klart. Og du er sliten. Du har kjempeanpusten. Så skal du alltid komme opp med mikrofonen i ansiktet med en gang. Ja. La meg puste. Det er lov å si nei da. Men man får vente veldig. Nei, det er ikke det.

Ikke? Nei, ikke i miksoner. Det må du gjennom. Du skal opp og svare for det da. Jeg synes ikke det er litt stress noen ganger. I hvert fall hvis det har gått dårlig, så liker du liksom å... Jeg synes ofte at du liker å... Dytte deg ned i bakken enda mer. Vri kniven litt. Bakke ned litt kjipt. Men hva...

følte du når du kom sist i mål? De skal virkelig... De gjør jo en jobb, de, herregud. De skal levere til sjefen sin. De prøver å få en reaksjon, ikke sant? Ja, overskrifter og sånn. Men det må også være veldig mye press på det der, at du representerer ikke alltid bare deg selv, men du representerer landet, Norge. Det må være en så syk press på når du står der. Prøver du ikke tenke på det bare, ok, dette gjør jeg bare for meg selv, eller tenker du sånn, nå representerer jeg landet mitt? Ja.

Nå har jeg jo vært i gamet, kan man si, en stund nå da. Det er jo ti år med internasjonal konkurranse for Norge, så det begynner jo å bli, man får jo med seg erfaring for hver gang. Det blir jo mindre og mindre skummelt, og så takler media. Man må jo tenke litt på hva man sier. Ja, men bare det, men også når du står der og vet at det er så mange som sitter og heier på deg, og som blir forbannet når du taper, fordi at Norge tappte, de ser jo bare på Norge, du er jo på en måte Norge. Ja.

Jeg vet ikke om du tenker så mye over det, eller om du prøver ikke... Jeg hadde ikke tenkt på det før du sa det nå! Neida. Sånn som Klæbe nå, da. Ja. Hvor mye liksom sånn... Men jeg tror han ligger mest press på seg selv. Det vet jeg i hvert fall gjør som... Altså, som selv også. Jeg tror jeg er den som ligger mest press på meg. Jeg har jo noen de lyster å få det til. Og det er jo jeg som går derfra mest skuffet. Men, ja, fordi nå ble jeg hundjournalisten, da. Men du skuffer jo på en måte... Hele nasjonen. Hele nasjonen, altså!

Har ikke tenkt noe på det. Ja, takk Nora. Da skal jeg ta med det til neste gang. Men du var jo, i fjor så var du jo også med i OL i Paris. Og det er jo da under et år etter du hadde født Storm. Jeg tenker på det er jo helt sykt. Du er ikke redd for å gi press til andre mødre der ute.

Som ikke har en gang tatt en joggetur på et år. Det var jeg faktisk. Snakke med en venn her. Det var jeg faktisk ganske redd for. Jeg var veldig oppspå, var jeg formidlet at dette her var jo jobbet min. At jeg trente gjennom vangerskapet og la veldig til rette for at jeg skulle komme tilbake

så fort som mulig, siden jeg hadde dårlig tid til OL. Men det er ikke fordi at man skal legge noe press på andre møter, at man ser hvor fort man kan komme tilbake i toppvarm etter fødsel. Det var ikke det som var poenget med det. Jeg hadde jo også et kjempestort team rundt meg med leger og fysioer som på en måte hele tiden overvåket meg og så

at jeg ikke gikk for langt over og pushet kroppen til tingene ikke tålte det er jo ikke noe jeg anbefaler til enhver på en måte jeg hadde jo spesialister som fulgte meg godt opp og sånt så jeg håper ikke at det la press på den vennen din som du spør for jeg tuller jo bare men jeg er jo en som synes det med trening var både vanskelig under graviditeten men spesielt etterpå da nå har ikke jeg vært en som har trent så mye

Men jeg savnet jo litt å trene under graviditeten, hvor det var for tungt for meg da å gjøre det. Men alle er jo forskjellige også. Jeg kom jo fra mye trening før graviditet, og fortsatte det gjennom graviditeten, og hadde en relativt grei graviditet, med minimalt av plager. Jeg fikk mye bekkensmerter og sånt mot slutten og sånt. Men da måtte man jo ta hensyn til det. Og jeg vet jo om folk som har vært sengeliggende fra uke fem, liksom. Så alt...

Alle er jo forskjellige på det, og sånn er det jo også etter et svangerskap. Det må sikkert vært litt rart for deg å ikke ha kjent deg like sterk når du var gravid. Det var skikkelig mindfuck faktisk. Fordi at jeg vet, si at vi skulle hoppe i trappen da, kjøre noe trappespennelse eller noe sånn, så vet hjernen min veldig godt hva jeg må gjøre for å sette i gang den øvelsen.

Men når jeg prøvde å utføre den, så gikk det ikke. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle hoppe fire trinn om gangen. Du var for fortung? Ja, ja, så kom jeg meg to trinn opp i trappa, kanskje en liksom. Det var helt rart for meg, for jeg visste jo nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Men siden det er så mye endringer over så kort tid da,

Så klarte det som ikke hjernen min og kroppen min å snakke sammen. Jeg trodde i hodet mitt at jeg var kapabel til så mye mer, men så sa kroppen at nei, du skal ta det rolig. Men det er bra at kroppen sier ifra da. Tenkte du under graviditeten at nå skal jeg bare lytte til kroppen, hvor mye jeg skal trene, eller leste du om du fikk råd eller hjelp til hvordan du skulle trene? Jeg fikk jo veldig mye oppfølging i svangerskapet med både fysio og leger og sånn, og ble jo fortalt at...

det å være gravid er jo ingen sykdom, så du skal kunne fortsette å trene, men selvfølgelig styre belastningen etter både dagsform og hva kroppen sier da. Har du smerter, så skal du selvfølgelig ikke pushe gjennom det, bare fordi det er det som står på treningsplanen. Man må hele tiden lytte

Det er noe jeg er vant til å gjøre fra før også, med idretten. Jeg har blitt veldig flink til å kjenne etterpå på kroppen, er det en dag i dag hvor jeg kan pushe, eller må jeg kanskje ta det litt mer med ro? Jeg ser for meg at du har noen harde leger som bare, gravitet er ingen sykdom. Nei, men man føler seg fyllesjuk hver dag. Jeg gjorde i hvert fall det. Ble du mye kvalm og sånn? Ja, litt sånn som er veldig vanlig, tror jeg, at man først er veldig kvalm, og så går man inn i en fin fase hvor man føler seg litt,

normalt. Når maget begynner å vokse, man føler seg litt sånn fin. Og så var det jo et helvete på sluttpunkt. Det er veldig sånn basic, vanlig graviditet. De siste ukene var jeg så lei. Jeg var sånn, nå, kan ikke bare komme nå. Så ble jeg sur på alle som sa til meg sånn, åh, nå er det ikke lenge igjen. Så jeg sånn, du skal ikke fortelle meg at det ikke er lenge igjen. Åh, og så var jeg så giret på å bare få møte han. Likte egentlig veldig godt å være gravid. Jeg følte meg fin, og syntes det var skikkelig kult å kjenne at jeg grotte en person inni meg, at det var

Det føles helt rå. Jeg tenkte bare at dette er det råeste som finnes. Hvorfor stopper ikke verden opp for at jeg er sånn? Nå skal jeg føde. Det er helt unikt i opplevelsen. Men dette er jo det vanligste som finnes. Det har blitt gjort en milliard tusen ganger før. Helt rå opplevelse, synes jeg. Det var kjempehyggelig å gå gravid. Men så...

mot slutten så var det ikke det at jeg hatet å være gravid, det var mer det at nå bare gledet jeg meg sånn til å få møte han, se hva som var der inne, og hva som hadde vokst inn i meg de siste ni månedene. Det har vært mer liksom lengseligheter å få møte han, få han på brystet, og liksom starte den fasen da, enn det at jeg

Følte meg tung og sånne ting. Og så var det så sjukt kult å være det der første møtet når man får han på brystet for første gang. Det er tusen jeg har vært inne med. Det er helt sjukt. Men var det den opplevelsen du så for deg? Ja, det var faktisk akkurat sånn. Det var mye sterkere. Ja, det var det. Så fint at du sier det, fordi det er veldig mange som har fått opplevelsen

omvendt effekt, at jeg nesten har blitt litt skuffet over det, men så fint at du fikk den der fyrverkeriet og stjerner. Ja, men jeg hadde liksom forberedt meg på begge deler, for jeg var veldig forberedt på fødsel. Jeg hadde jo hørt på alt av fødselspodder og forberedende kurs og sånne ting, så jeg var liksom forberedt på alle scenarier. Men

Men når han kom, så var jeg klikket på sånn, åh, nå. Jeg følte meg så komplett. Og til og med dagene etterpå, så var det sånn, jeg hadde jo barselstårer og alt sånt, altså sånn de der vanlige en uke etter fødsel, hvor du plutselig bare kan begynne å gråte for ingenting, om du er kjemperørt, eller at du føler deg nedstemt, eller noe annet. Men så var det sånn, den perioden etter det, så var det sånn at jeg tenkte at hvis jeg ikke kommer meg til ål nå, betyr ingenting. Nå er jeg sånn,

fått det fineste i verden og du bare følte liksom at alt var komplett, det var som den siste brikken som falt på plass nå, med sånn blitt en familie og jeg følte at det her, det er så klisjé å si, men at det her var meningen med livet og vi er jo designet for dette så det er jo sikkert masse hormoner som spiller inn og får deg til å føle dette også

Men det var en veldig fin barselstid Ja, så fint Det er så hyggelig å høre den siden også Jeg har hørt veldig mange forskjellige sider Ja, men så får man kanskje litt dårlig samvittighet også Hvorfor det? Å fortelle det, eller sånn Nei, det skal du ikke ha Det er mange som ikke kjenner på det Men du skal jo ikke ha noe dårlig samvittighet For det er jo det folk ønsker Men kjenner du noen ganger på at For når du snakket om at du kanskje hadde lyst på to barn da Kjenner du noen ganger på at

jeg vet ikke om jeg bør få et barn til, fordi jeg vet ikke om jeg kan elske det barnet like høyt som du er glad i det barnet du allerede har. Det er det jeg hovedsakelig tenker på. Det gikk jo litt på bekastning av kjæresten min over på Matteo, fordi jeg tenkte sånn, jeg elsker kjæresten min, og det er så mye du kan etke noen, og så kommer Matteo, så er det bare sånn...

Du er jo ikke... Det blir feil å si det. Men den kjærligheten er på en måte sånn, wow, den er jo helt sinnssyk. Så jeg tenker jo at... Hvordan skal man ha plass i hjertet sitt til så mye kjærlighet? Er det sånn at det blir mindre kjærlighet på en vær? Eller hvordan er det det fungerer? Det var vel Siri Kristiansen i en intervju som sa sånn, du tar litt av den ene over til den andre. Mente hun da.

Men noen mener sånn, nei, nei, nei, du elsker barnet dine like høyt og sånn, men jeg vet ikke om jeg tror på det. Jeg vet ikke. Jeg har jo fire søsken som jeg elsker kjempehøyt. Like høyt? Ja. Eller er det en du liker mer enn andre? Altså, jeg er så dødt glad i søsken mine, så jeg vet ikke om hvis man bare har et

et søsken, om deres kjærlighet for det søskene er enda større enn det jeg har for enn hver av mine. Men jeg føler jo at det ikke går an å være mer glad i søskene mine enn det jeg er nå. Det blir jo det noe annet for søsken og barn og sånt, men jeg tror egentlig at det er sånn som hjertet er konstruert

At det er uendelig mye plass. Ja, men mennesker er jo forskjellige da. Noen har ikke den kjærligheten de gir til alle. Men se for deg da, at du har noen i livet ditt som tar all fokusen din, som gjør at du ikke får sove på natta, han vekker deg flere ganger om natta, og han bæsjer i badekaret, og du må gjøre det rent, og det er det ene etter det andre. Det er jo fortsatt det mennesket du elsker høyspeiler i jorda. Det er jo sjukt at de kan holde på sånn, og samme fortsatt. Ja.

så uendelig glad i det. Ja, jeg har tenkt noen ganger på hvorfor er jeg så glad i han? Fordi i dag har han liksom bare torturert meg. Han har bare ødelagt dagen min på veldig mange måter. Han, som du sier, han bæsjer i badekar, han har skreket, han har vært veldig nydig, han har suttret, han har kastet mat, det har vært en skikkelig vanskelig dag, og så legger jeg han til å sove, og så er jeg bare sånn, fy faen, jeg elsker deg så mye. Og det er sånn, som man selvfølgelig da ikke forstår, folk som ikke har barn er bare sånn,

Han blir jo helt tullete. Hvis kjæresten min hadde begynt å oppføre seg sånn, så hadde jeg til et visst punkt begynt å hate han. Men jeg lurer på om sønnen min kan holde på sånn i åretsvis sikkert, og jeg bare elsker han like mye for det. Fuck, liksom. Det er sånn det er Stockholm-syndrom. Men det handler litt om intensjonen også. Hvis kjæresten din bevisst gikk og bær seg i badekar og visste at du skulle tørke opp etter han og holdt deg våken på natta, så hadde du kanskje tenkt, hvorfor holder du på sånn? Det hadde vært rart. Ja, da hadde jeg sikkert valgt en annen partner etter hvert. Ja.

Vi har snakket mye om søvn og at man er sliten og sånn, og det er jo veldig viktig for idrettsfolk å få sove. Kan dere havne i diskusjoner der, Aksel, med hvem som skal få prioritet til å sove?

Nei, altså, vi var jo veldig sånn i starten, så tenkte vi at det er så uromantisk hvis man skal begynne å sove på hvert sitt rom og sånne ting, og det skal vi i hvert fall ikke gjøre. Men så så man jo at når nettene begynte å bli vanskelig og man begynte å være mye våken, at hvorfor skal begge ligge våkne? Og ikke få sove er det ikke bedre at man da deler seg på et eller annet vis. Så da begynte vi å se på uka, ok, når er det du har noe viktig den uken?

Jeg har tøffe dager i mandag, onsdag og fredag. Det er mine lange dager på trening. Da må jeg være utvilt de nettene. Da må vi splitte opp sånn at man kjører litt annen hver natt. Så du vet at når du går og legger deg for natten, så vet du at du får full nattesøvn. At det er den andre som er på nattevakta, som vi kaller det. Det er mulig å ta litt romantikken ut av dem. Og at det blir litt sånn å holde seg til en

liste på en måte, eller opplegg. Men det har funket veldig bra for oss, og jeg tror det må gjøres sånn for at alle skal komme seg noenlunde gjennom det. For det der med lite søvn er jo kjempeødeleggende. Om du driver med idrett, eller om du bare har en helt vanlig jobb, så er du helt

avhengig av den søvnen. Da må man prøve å legge en plan på ting. Ha laget et system. Hva med dere? Har dere et system? Skjønner meg helt igjen. Skulle ikke sove på hvert sitt rom. Det skal i hvert fall ikke bli en sånn. Men vi gjør jo det nå da. For å prøve å hente oss inn. Så jeg synes jo det er trist. Fordi man hadde lovet at man ikke skulle bli sånn.

Vi legger oss alltid sammen da. Og så er det eventuelt at den ene når nattevåkningen skjer, så går de og

Nei, vi må legge oss på hvert vårt rom, for han begynner å våkne. Vi aner ikke når han våkner. Så vi har gjort litt sånn, ikke hver natt, men nesten hver natt må jeg innrømme. Men planen er at med en gang han begynner å sove, så må vi tilbake igjen. Jeg vet om noen som på en måte bare fortsetter den der hver på hvert sitt rom. Det er litt trist. Ja, de må få holde på de. De har sikkert sin løsning på det.

Ja, det var hvertfall målet vårt å ikke gjøre det da. Men ja, søvn er viktig. Jeg tenkte på når du skulle til OL og sånn også. Da har du sikkert en sånn der, da trener du vel ekstra mye før du drar, eller hvertfall når du skal prestere da. Ja, eller vi trener mindre faktisk for å få overskuddet, men da er jo søvn enda viktigere. Så da er det jo sånn å... Bokken inn på et hotell da, nesten når du sover. Ja, men da har vi det som, altså pre-camp, at vi reiser jo ofte tidlig til en mesterskap fremover,

for å få overskudd og for å akklimatisere enten til varme eller tidsforskjell eller hva enn det skulle være så da har man litt tid til å få det overskuddet

Sikkert deilig å få noen etter sånn helt uforstyrret. Ja, det er veldig rart, for i starten så er man fortsatt på den klokken med at man våkner klokka fem, for man tenker at nå våkner jo Storm hvert øyeblikk. Og så kommer man på, og det husker jeg faktisk fra første gang vi reiste, da vi dro til Bahamas i fjor, og skulle kvalifisere stafettlaget til OL. Da første natten da, på pre-camp i Miami, så våkner jeg at Storm begynner å skrike, så jeg går ut av sengen, og så plutselig så går jeg rett inn i en vegg, tenker jeg.

Tenker, hva i verden? Det er jo ikke noe vegg her. Og så tror jeg at jeg er hjemme, og at det er storm som gråter da. Så jeg er jo helt... Jeg har halsøvnet. Men så er det jo...

Jeg er jo på andre siden av jordkloden, står meg hjemme, og det er jo tydeligvis en baby jeg har hørt et eller annet sted. Jeg er sikkert langt, da går det. Du har sikkert noen instinkter, du hører dem milesvis, enn da en gråt. Og så bare tror jeg at det går ut fra at det er min, og jeg reiser meg opp, men så skjønner jeg plutselig at nei, jeg trenger ikke å respondere på noen babygråt, jeg er på pre-camp, ja. Men det må være rart de første gangene. Hvor tidlig var det du reiste fra? Første gang var 20. Ja.

17. april, så det var 7-8 måneder etter fødsel. Ja, det er en stund da. Men det synes jeg var skikkelig tøft. Da hulkete jeg i det vi skulle si ha det. Han skjønner jo ingenting, ikke sant? Skulle du være lenge borte da? Da skulle jeg ha vært bare i fem døgn, men det synes jeg var lenge. Ja.

Ammet du også den da? Nei, da hadde jeg sluttet Jeg hadde mistet melkproduksjonen Jeg gikk med for stram sportspill Det er tydeligvis en greie Så jeg mistet den gradvis Når jeg begynte å trene opp igjen Nei, da var det mye nano og sånt Og det var jo egentlig greit Med tanke på at jeg ikke skulle være så mye hjemme Eller var mindre hjemme da

Men er det mange perioder du må være veldig lenge borte, sånn som du nå, eller er du mange uker borte? Da var jeg borte i nesten tre uker, og det var tøft. Ja, det skjønner jeg. Altså, to-tre uker er jo lenge, men jeg trodde kanskje du var borte i to måneder. Nei, er du gæren? Nei, nei, nei.

Nei, det er aldri nødvendig. Det var den lengste perioden jeg hadde vært vekk fra han. Og det synes jeg var lenge nok jeg. Han ga meg litt sånn side når jeg kom tilbake. Han var litt sånn, nå skal du komme her liksom. Det er så vondt når de begynner å straffe deg for å ta bort det. De forstår liksom. Og det begynte tidlig. Da jeg plukte han opp så var han sånn, vil han bort til pappa da? Ja.

Den avvisningen når de begynner å bli pappa-parode, den er sånn, jeg har fødet deg! Ja, faktisk. Det er så blandet med at jeg synes det er utrolig koselig å se Matteo og faren hans sammen. De har liksom den beste forholdet. Så jeg er sånn sitt og ser på dem, bare veldig lykkelig og rørt av å se på dem. Men så kommer jeg og er sånn, nå vil jeg være med å få en kos, og så er jeg bare sånn, nei, pappa. Jeg blir sånn, du døver og dritter. Ja, faen meg fett deg! Så ja, men

Men da, så Aksel må stille opp mye også. Ja, men jeg stiller noe opp, ja, når han er ute og reiser. Det kan jeg tenke meg. Nei, det går begge veier, så det blir jo litt reising på begge to, egentlig. Men han stiller mye opp, og det er jo veldig fint at han også, han kommer jo fra en bakgrunn med idrett,

og vet hva som kreves. Han har veldig mye forståelse for det, så det er veldig fint. Du var vel forberedt på at du kom til å reise mye? Ja. Det var jeg forberedt på. Det er også derfor jeg tenker at hvis man skal få flere barn etter hvert, da har jeg lyst til å være ferdig. Så man kan være mamma

på sånn 100% da. Vær ferdig med idretten, tenker du på? Ja. Har du noen mål om hvor lenge du har lyst til å holde på? Nei, vi tar ett år om gangen. Men altså, Storm må jo få sånne søsken på et tidspunkt også. Hva ønsker du å gjøre hvis du legger av? Vil du fortsatt være i bransjen? Eller er det da du skal bli mamma til fem på fulltid? Nei, jeg må holde meg aktiv med et eller annet. Finne på noe å gjøre. Hvis ikke så blir jeg helt rassløs. Men hva det er, det...

Spør du meg så spør jeg deg For det er egentlig et stort spørsmålstegn Angående Liv etter karrieren Ja, men det finner man jo ofte ut av Mange blir jo i samme bransje og du kan gjøre masse der Ellers så er det jo

Kjempehyggelig å være mamma da. Bare få masse barn og bli en nærdrymmegjeng, flytte til en gård og bare ha masse dyr og barn rundt deg. Det husker jeg ikke flyttet på gård, men masse barn det høres bra ut. Masse barn i en leilighet midt i Oslo? Ja. Eller hvor er dere bor nå? Vi bor på Snarja, så vi har hus der. Hus på Snarja, da er det plass til noen barn. Plass til litt barn.

Jeg skulle egentlig høre om fødselen din, men jeg tror ikke vi rekker det. Det ble akutt keisernitt, og så kom han ut til slutt. Da vet vi det. Jeg kunne se for meg at du var sånn som pustet deg ut. Jeg hadde veldig lyst til å kjøre, altså jeg følte at jeg ble robbet for den opplevelsen, så jeg

Jeg må jo få flere barn. Jeg var litt sånn uten epidural og uten noe smertelindring og sånt. Du har lyst til å teste det? Veldig lyst til å teste det. Men så kom han ned og satte seg fast, så han kom sikkert ut. Det var det rett på kassernett. Kjedelig. Veldig.

Det tok det sikkert som et litt nederlag. Skikkelig, ja. Jeg hadde lagt opp hele planen, vet du, da jeg var klar. Altså, riene er som en intervalløkt. Du må bare komme ned med intervallen, så får du en pause. Og så hadde jeg sånne teite dobbelrier som gikk inn i hverandre, så jeg fikk jo ikke pause. Det bare fortsatte. Men en gang en var over, så var det på menyen. Det var ikke så nær det skulle være. Og så sa de til slutt at du måtte ut med keisersnitt, og da raknet det. Nei!

Da tar det også lenger tid å komme tilbake, ikke sant? Så det var også den tidsplanen jeg hadde med O eller sånne ting. Det var ikke sånn det skulle bli. Det er så vanskelig å se for seg ting. Man kan nesten ikke gjøre det. Nei, man kan ikke det. Men det gikk jo veldig fint til slutt.

så bra. Det ble bra. Du, det her har vært en veldig hyggelig prat. Jeg synes du har sagt mye fint. Hva skal man si? Jeg synes det var en veldig, veldig fin prat, og tenker bare tusen takk for at du kom. Det var hyggelig å se deg igjen. Ja, jeg liker meg også. Håper vi ses rundt. Jeg kommer i bryllupet ditt. Ja, du er boka da. Ja, så bra. Jeg noterer meg bare ikke gjøre det. Takk.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!

Hvis du har spurt deg om en hjerte kan breke, eller om vår jord har en puls, eller hvorfor vi kan sove bedre i liggende, så er jeg Ralf Kaspers, og jeg steller meg slike spørsmål med fint regelmessighet. Og jeg sier de ansvarene med fint regelmessighet. I podcasten min, Ralfs relevante rätsel, avkjøpt RRRR, så bidrar jeg meg hver måned med slike spørsmål og alltagsfenomener.