Maria Mena - "Kastet Mastercardet mitt på jordmor"
Maria Mena, nybakt mor, forteller om fødselsopplevelsen, morsrollen og Europa-turnéen. Hun diskuterer utfordringene med å balansere morsrollen og karrieren, samt utfordringer i forholdet til partneren. Hun reflekterer over sin egen oppvekst og betydningen av å være til stede i nuet.
00:00
Moren deler sine erfaringer om utfordringer og gleder ved å være nybakt mamma, samt hvordan det påvirker forholdet hennes.
16:55
Taleren diskuterer viktigheten av sosialisering for barn og hvordan foreldre kan påvirke deres utvikling og trygghet.
20:09
Deltakeren reflekterer over det fascinerende, men også skremmende ved å være nybakt forelder og ansvar for et nyfødt barn.
25:20
Hun diskuterer hvordan hennes erfaringer med skilsmisse har formet henne som mor og hvordan hun ønsker å unngå samme smerte for sitt barn.
35:05
Foredraget handler om å gi seg selv lov til å være sårbar som forelder, egne følelser rundt fødsel, og viktigheten av informasjon.
Transkript
Nevnt i episoden
Maria Mena
Musiker og nybakt mor, hovedpersonen i episoden.
Europa-turné
Marias kommende turné, nevnt i sammenheng med morsrollen.
fødsel
Beskrivelser av fødselsopplevelsen, både positive og negative aspekter.
posttraumatisk stress
Marias frykt for å utvikle PTSD etter fødselen, og hennes forberedelser for å unngå dette.
Morten
Marias partner, far til barnet.
Matteo
Marias sønn, fire måneder gammel.
BookBeat
Sponsor for podcasten, en lydbok-app.
Der krepsene synger
Bokanbefaling fra Maria.
Det ender med oss
Bokanbefaling fra Maria.
Jan Eggemyr
Person nevnt i sammenheng med en historie om en forfatterkid.
Barnehage
Matteo har begynt i barnehage.
Instagram
Sosial medieplattform, nevnt flere ganger i episoden.
Nordstrand
Område hvor Maria og familien bor.
New York
Sted hvor Marias foreldre møttes.
Hollywood
Sted hvor Marias foreldre møttes.
Harlem
Sted hvor Marias mor bodde.
Bærum sykehus
Sykehuset hvor Maria fødte.
My Lullaby
En av Marias sanger, diskutert i kontekst av morsrollen.
Simpel
Podcast-produsent
Marte Brattberg
Nevnt i sammenheng med en tidligere podcast episode
Deltakere
Guest
Maria Mena
Host
Nora
Sponsorer
BookBeat
Poeng
Jenter er vanskelige.
Et kontroversielt utsagn som reiser spørsmål om kjønnsroller og oppdragelse.
Puppene mine har aldri vært løsninger på noe. Nå er de endelig løsninger på alt.
Et humoristisk utsagn om de praktiske aspektene ved amming.
Mannflue er verre enn å føde.
En subjektiv påstand om smerteterskler og opplevelsen av sykdom.
As a daughter I forgive you, but as a mother I will never understand.
Et sitat som uttrykker kompleksiteten i mors-datter-forholdet etter en skilsmisse.
Jeg er verdens råeste dame.
Et selvsikkert utsagn som understreker følelsen av mestring.
Påstander
Jeg har 90% gode dager som mamma.
Et personlig utsagn om balansen mellom utfordringer og positive opplevelser.
Jeg tror det kan være arvelig å ha angst.
En påstand om genetikkens rolle i mental helse.
Det å føde på et sykehus er en anbefaling.
Et råd basert på personlige erfaringer og en forståelse for potensielle komplikasjoner.
Alle de tingene går over.
Et tips om å håndtere vanskelige følelser og situasjoner i småbarnsperioden.
Jeg gir litt mer f... i hva folk tenker om meg.
Et utsagn om å prioritere egen selvfølelse og redusere bekymringer for andres meninger.
Lignende
Laster
En podcast fra Simpel. Jeg hørte på podcasten din, for jeg har ikke hørt den før. Da hørte jeg på første episode, så scrollet jeg litt gjennom for å få litt vibe. Så måtte jeg jo høre på første episoden din. Og jeg er enig i... Kelly? Jeg lurte litt på om det du... Nei, det var Marte Brattberg som spurte om det var kødd, da. Om at du hadde vært hos legen og fått beskjed og så videre. At det var liksom en hel utfordring.
utgangspunktet for å starte en podcast. Det var bare en slags funnet på-historie. Men den er ekte. Ja da, det stemmer det. Det er jo helt sinnssykt. Her er livet ditt! Så er det gøy å høre for deg. Jeg kjenner meg igjen i veldig mye. Ja, gjør du det? Og den første episoden...
Jeg kjenner at jeg angrer på at jeg ikke gjorde en episode med en podcast i det jeg var gravid. Fordi det du har der, jeg har lurt litt på om du har lyttet til den igjen. Jeg har ikke tørt. Jeg ville gjort det. Og så er det så gøy å høre masse av de fryktene du har, hadde jeg. Og så satt jeg i sted med han på puppen og hadde en skikkelig god dag. Jeg har jo dager hvor jeg er litt sånn... Jeg håper det. Ja, absolutt. Jeg har dager hvor jeg tenker at dette går jo ikke.
Men jeg hadde en skikkelig god dag i dag, og har 90% gode dager. Og hadde vært gøy å høre meg selv si, fortelle, ramse opp alt jeg var redd for. Fordi det er så mye som bare ikke eksisterer. Du rekker ikke å kjenne etter. Du rekker jo ikke å kjenne etter. Før det er en ny dag, og du har stått opp igjen og må finne ut av det. Det skipeste jeg synes var at han skulle bli en gutt. Og nå er det jo bare sånn der, tenk å ha en...
jeg skal jo ha gutter. Jeg skal ikke ha jente. Jeg er guttemamma. Jeg også. Jeg har alltid også trodd jeg skulle få jente. Og jeg trodde jeg skulle få meg selv i fleisen. Det er det jeg har tenkt at i sånn universet... Og du er bare Gud, nei. Ja, riktig talt. Jeg vil ikke ha barn. Jeg vil i hvert fall ikke ha en jente. For jeg var vanskelig av å gjøre det. Eller jeg har... Jenter er vanskelige. Ja, jenter er vanskelige. Jeg har vært mye. Og de har fortjent det.
Ikke det. Men jeg har vært mye. Og meg som tenåring med litt ekstra dyst av hormoner, var spennende. Og jeg var så manipulerende. Jeg har hatt pappa fortsatt rundt lillefingeren. Jeg har bare figured it out. Hvordan få det som jeg vil, og hvordan knekke dem. Knekke voksne mennesker. Og det ville jeg ikke ha.
igjen da nei, vi får se om Mathia klarer å knekke deg jeg er kjempespent nå er han jo inne i en sånn liten nå er det bare fire måneder men nå er Morten endelig gått i perm og han har plutselig fått en skikkelig mamma-periode så jeg håper jo, jeg liker jo det jeg kan ikke noe for det er det sant? har det blitt en sånn?
At du liker at han er nest glad i deg? Jeg elsker at jeg har løsninger. Og det er puppene mine. Puppene mine har aldri vært løsninger på noe. Nå er de endelig løsninger på alt. Men hvordan synes samordningen din er å være i perm da? Han begynte i perm i går, og han ser ikke ut som at det er... Jeg mener at det ser ut som at han har mistet piffen litt.
Jeg tror han hadde en slags countdown på Instagram, som to dager igjen til pæremål, en dag igjen til pæremål. Og så tror jeg at starten på dette er jo at jeg har to dager nå hvor jeg har preproduksjon på min konsert. Og det er lange dager hvor jeg må spille med bandet,
jeg kan ikke ha Matteo der, for det er for høyt. Alle andre dager så kan vi være to om dette, ikke sant? Men i dag, eller i går, så måtte han faktisk bare trille rundt, og så ventet de Matteo og ble grinete, og så måtte han innom, og så måtte jeg amme, og så måtte han ut igjen. Og det å starte dagen sånn, og permen sånn, men da også bonusen våkne opp for kjøla.
Men mannflue er det verste. Det er jo verre enn å føde, vet du. Jeg har vokst opp, jeg var på badis da, og så spurte jeg meg selv, hvorfor har du så lite tålmodighet med andre når de er syke? For det har vært et alvorlig problem i mine forhold. Jeg har ikke vært noe år deg til å være syk rundt. Nei.
Og svaret er selvfølgelig, som jeg svarer på alt annet også, jeg lurer på, om hvorfor jeg er som jeg er. Og det er at jeg ble ikke vist så mye tålmodighet da jeg var liten. Det var ikke plass til meg da jeg var syk. Så jeg klarer ikke på død og liv å synes synd på noen som snufser. For jeg har ikke opplevd at noen syns synd på meg da jeg snufsa. Nei, men altså når du har vært gjennom en fødsel også, så er litt snufsing litt sånn...
Det tåler du. Jeg har så lyst til å være, jeg har så lyst til å være. Ikke lyst til å være. Fordi jeg har vokst opp med at jeg har vært redd for å si mamma, jeg er syk, for da må jeg være hjemme for skolen, og det skaper jo et jobb, hels ikke, og så videre.
Men jeg må byte, skjønner du? Jeg vet ikke, jeg synes det er litt urettferdig vår forskjell. Det er en grunn til at det heter man-flu. Ja, og det er noen som mener de har forsket på, som kanskje heller burde ha forsket på kvinnehelse, som har forsket på om den man-fluen faktisk er verre for menn, og det mener de at den er.
Jeg skjønner jo ikke hvordan du skal sammenligne det, hvordan det går å sammenligne det, men jeg mener at den er ikke det. Den er jo ikke verre, det er jo fordi vi kvinner har mye høyere smerteterskel. Fordi vi har måttet, vi har jo ikke noen valg, å våkne i dag og rydde hele leiligheten, passe på babyen, ta ut oppvaskemaskinen, lage frokost og så videre, mens han ligger bare i senga og sjekker Instagram.
Når er det ikke han som er i perlen? Når er det ikke han som må gjøre de tingene der? Can I get a fucking hallelujah amen punktum? Det er det det er da. Det er det jeg har gjort i dag. Og jeg har lyst til å si, jeg skjønner at du er syk. Samtidig så er det noe i dette her som gjør at jeg også føler meg som verdens...
kuleste dame, da. Ja, vi er ganske mye råere enn gutta på mange måter. Jeg er så rå! Altså, det er rent hjemme! Skjønner du? Jeg har tatt vare på en fire måneder gammel baby, jeg har ammet han, jeg har passet på han, jeg har underholdt han, jeg har laget meg kaffe, jeg har ryddet og vasket og ordnet og fikset. Du synes ikke du sover dårlig i natt, da? Nei, jeg sover heldigvis godt. Ok, greit, vi går videre. Jeg har en fire måneder gammel baby, han heter det samme som din. Og han sover gjennom hele natta? Nei, men...
Men jeg er allerede vant til å sove i rykken opp.
Ok, men hvordan sover han da? Vi har bare funnet ut av dette. Vi har noe som heter munnbun. Ja. Og... For de som ikke er mødre, alle mødre vet hva det er for noe, men for de som ikke har barn, munnbun er en svindyr, sånn greie som vugger for deg. På en måte er det en seng som vugger for deg, så du slipper å stå og gjøre sånne dype knebøy. Ja. Så som jeg forstod det, og jeg visste jo ikke det, og det er glad jeg ikke visste det, for det hadde vært livredd, er at har du ikke hatt det, så har du jo måttet sitte
gjøre dette fysisk. Og det skjønner jeg ikke hvordan jeg skulle ha stått i, men det hadde jeg jo sikkert lært. Ja, jeg har ikke hatt munnbunnen, og noen babyer er ikke sånn som kalles vuggebabyer da. Noen trenger ikke det, men så andre babyer trenger det da. Og igjen, du vet ikke før du får babyen din. Jeg ville ikke ha kjøpt den før jeg visste om babyen likte det eller ikke, for den er dyr. Den er en smiddyr. Min kom fra en vinnene. Vi er en vennegjeng som...
sender den rundt til hverandre. For hver gang noen blir gravid, så er man på lista. Så vi tar veldig godt vare på den. Jeg fikk den av min minne Julie. Hun sa, nå er min datter lei den, så nå kan du få den. Så den bare satt vi opp, og så tenkte jeg, ok, den ser fres ut. Vet ikke hva det er for noe. Og den har reddet oss. Ja.
Sånn som ting er nå, så sover jeg for klokken fem på ettermiddagen. Da gjør vi alt. Da spiser vi middag, da ser vi serier. Vi lever det livet vi har levd. Og så legger jeg og Matteo klokken ni, for da er jeg ferdig. Den tidligste kvelden jeg har hatt nå, det er syv. Da har jeg følt meg ferdig. Er det sånn? Går du og legger deg da? Ja, jeg går og legger meg da. Jeg har det bra. Jeg går fortsatt og legger meg klokka ettet. Nettopp. Jeg har alltid vært en sånn sovete person. Ok.
Så legger jeg meg klokken ni senest, sammen med han, og så våkner han ved å grynte litt, og da enten så snur jeg meg til andre siden, nå har da måtten flyttet til gjesterommet, så han sover der. Så jeg får ikke den man-fluen nå, for vi møtes i ny og ned. Og så snur jeg meg og tar den andre puppen, og så sover den igjen. Og sånn gjør vi cirka, nå jeg sjekker klokka om natten, cirka hver andre time. Og så snur jeg meg.
Og sånn har jeg sovet før også. Altså, jeg har våknet av meg selv etter to timer, og så har jeg kanskje gått på do, og så har jeg lagt meg igjen. Så det er ikke noe problem for meg. Det å bli vekket er ikke for meg. Det er et bonus. Da kan jo jeg minne meg selv på at ...
Det er fire timer igjen til du skal våkne. Det synes jeg er en fantastisk, nydelig pluss. Jeg tenkte før du fikk barn at jeg skal ikke være sånn som at typen min skal sove på gjesterommet. Det var det jeg skulle si nå. Akkurat det jeg skulle si nå. Jeg har alltid sett litt nedpå, for sånn synd på folk som sover på forskjellige rom. For når du sier det nå, så er jeg sånn, sover typen min på gjesterommet, så er jeg sånn, vent da, det gjør min også. Og det tenkte jeg sånn, sånn skal ikke vi bli. Vi er
veldig kjærlige av oss. Og det er ikke sånn at jeg mangler, jeg har. De første tre ukene så savna jeg han. Jeg synes det var kjipt. Jeg følte jeg ble tvunget til å ha det til kjæresten min. Og han savna jeg. Jeg gikk rundt og var lei meg. Jeg sørget over forholdet. Jeg husker også da fødselen startet så sto jeg faktisk i dusjen
og hylgråt på en sånn kulturale måte. For jeg skjønte at nå var det ikke lenger bare meg og Morten. Jeg synes det var det verste. Det tok litt tid for meg før jeg skjønte hvor mye det går utover forholdet. Hvor man plutselig bare er to partnere som jobber for å få dette mennesket til å overleve. Da er det veldig viktig å ta til seg et par små ting som folk har sagt, som jeg
skal ta med meg. Og det er det første året så skal du liksom passe på å ikke ta temperaturen så ofte. For det er en omstilling, og det går over. Det kommer til å gå over. Så prøv å ikke liksom analysere alt det første året. Og så finner jeg mye glede i hvor fantastiske sånn teammates vi er. Jeg kan bli liksom opphisset
pisse av det, at vi er litt sånn ting den der bleier der, pysjen bein holdt nede, skjønner du? Jeg kan bli litt sånn jævla kule vi er lite hvis jeg hadde tatt en finger jeg tente på for fem år siden og synes bare det var jævla kjekk og så er liksom my mate da, det synes jeg kan være litt sexy og så er vi gode på å holde rundt hverandre og klippe hverandre i rumpa litt og være litt sånn
Jeg har fått mye som folk advarte meg om, som jeg trodde aldri jeg skulle få. Et litt sånn aggresjon mot kjæresten min. Den har jeg, ja. Jeg har blitt veldig sann. Jeg kan få skikkelig rasserianfall på han. Og vi har vært sammen i ti år. Det har aldri skjedd før. Men jeg tror det er bare at jeg synes det har vært
så sykt urettferdig hvor forskjell det er hvor at jeg må stå opp, jeg må amme jeg må få i meg nok næring og så er det jeg som på en måte kan alt om Matteo mens han på en måte ganske fort måtte tilbake i jobb da og så glemmer jeg at han bidrar jo økonomisk og han må jo tilbake på jobb vi kan ikke sitte begge to i månedsvis og begge to passe på den babyen
Men det prøver jeg å utferdige at jeg er så låst. Det var det første sjokket. Så det er ikke sånn at jeg ikke har rasteri-
Deremot, virkelig, har perioder hvor jeg virkelig lurer på hvorfor vi er sammen. Det var veldig vanskelig for meg å si. Det er i utgangspunktet veldig vanskelig for meg å be om hjelp. Jeg glemmer, og dette gjelder alle, jeg glemmer at jeg kan det. Og jeg glemmer at han egentlig er ganske lett å be om hjelp. Å få en baby på
over natta. Det er ikke sånn at du får det. Det er ikke sånn inngåingsfase. Du er, bortsett fra kanskje de tre dagene vi var på barsel, så er du der. Der er du et nytt liv. Og så må du finne ut av det. Og det er veldig mye som skjer med både kroppen og hormoner og så videre, men det er også veldig mye som skjer med bare rutinene dine, som du må finne ut av. Og så må du bli kjent med babyen. Og i det så ønsket jeg
Jeg hadde på til å være hun kule. Jeg hadde lyst til å være hun. Det går bra, gå på byen. Jeg har jo da, altså jeg har tatt på meg for mye, og på et tidspunkt så fikk jeg liksom breakdown. Da jeg fikk breakdown, det kostet meg mye å si, det er urettferdig. Det er skikkelig, skikkelig, skikkelig, skikkelig urettferdig at alt er på meg. Du kunne like så godt ha dratt på ferie, og vi hadde ikke merket det. Nei. Du kunne like så godt ha dratt på ferie og reist bort i seks måneder nå, og jeg tror ikke vi hadde merket det.
Og det å si det til noen også, det kostet meg så mye å si det til han. Fordi på mange måter vil jeg jo si, det er jo ikke sånn at ikke du er viktig. Du er veldig viktig, men akkurat nå ligger alt på meg. Og jeg var en type sliten og visste ikke helt hvordan jeg skulle be noen avlaste meg. Fordi når folk sier sånn, jeg kan komme og trille litt, så er det på en måte ikke det jeg ønsker meg og det jeg trenger. Det jeg hadde trengt var at du
Du ga meg fri en uke uten dårlig samvittighet, og at jeg faktisk også fikk dosen sønnen min, og så kom du tilbake. Det er ikke realistisk. Den type pause jeg trenger er ikke realistisk. For nå er babyen her. Men er det ikke sjukt hvordan man bare sånn, når man er med babyen, og det blir for mye, så er det bare sånn, jeg må bare rømme, jeg må få fri.
Men så vil jeg fortsatt være med babyen min. Og det er så god for å si, for jeg er så nødvendig for å bli mistolket av folk hvis jeg bare nevner alt som er negativt. For sannhet, bunnlinja er at det er det mest deilige mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg vil bare ha han sånn. Men så vil du vekk også? Ja, det er helt sjukt. Og en av grunnene til at jeg satt opp en turné så tidlig etter fødsel, er jo at jeg trenger å fortsatt være meg. Ja, og det er viktig.
Men hvordan vi skal få det til, helt sånn logistikk-wise? Jeg har møtt meg selv i døra så mange ganger, og mye av det går på å tørre å leve i nuet. Å tørre å virkelig være sånn, nå er jeg her med deg, Nora.
og etterpå, det får være etterpå og det går seg til og jeg vet ikke om kanskje vi ikke har fått nok advarsler fra andre kvinner om hvor mye det faktisk er jeg tror ikke det hadde hjulpet heller ikke, for han hadde ikke skjønt det før han er i det nei, mitt problem er at jeg hadde da tatt innover meg alt jeg skulle være bekymret for det er mitt problem når folk sier åh gud, bare vent til det, og bare vent til det at jeg nyter ikke nåtiden jeg nyter ikke at Matteo for eksempel sover godt gjennom natta nå åja, ja, ja, ja, bare vent til han blir to år
Skulle jeg da brukt all tiden min på å grue meg? Jeg synes ikke det er noe gøy når folk sier bare vent, bare vent, bare vent. Og dessverre så stemte jo mye av det. For jeg også hadde jo en baby som bare sov og alt er fint og flott. Og det er det fortsatt, men det er på en måte annerledes nå. Hvordan er det nå da? Nei, nå er det helt jævlig da. Men hvordan da? Han sov frem til han... Jeg vet ikke om jeg skal si det der til deg. Jo, gjør det. Jeg skal prøve å stå i det. Han sov frem til han var et halvt år, og så bare snudde alt. Ok, og da...
Og da er det opp. For da har du lagt han i en seng, eller sover dere sammen? Nei, vi har aldri sovet sammen. Han har alltid sovet i en side crib rett ved siden av meg, men ikke i senga. Jeg er så redd for å legge meg opp på han, så det bestemte jeg meg for. Jeg er kjemperedd for å rulle opp på han. Så han måtte ligge i en egen seng. Og egentlig ble jeg veldig vant til det. Og så skal han ligge i en seng på eget rom, og så bare funker ikke det. Og så funker det en liten periode, og så går man opp.
ti ganger på natta bare fordi han er smuk, og så blir man helt gær med det. Det skjønner jeg. For det er grunnen til at vi sover sammen, at jeg har ikke det i meg. Det er så vidt. Jeg har våknet av med bleier som har vekket meg. Bleier har tatt seg selv av rumpa til Mathias og sagt «Hey, bitch!» «Du må sove, for jeg må skiftes! Jeg har ikke kapasitet til meg!»
Å, jeg kjenner igjen den. Og midt på natta liksom. Og det er så vondt og mørket i dag. Men grunnen til at vi sover sammen er jo at jeg bare ser at det der å våkne midt på natta og reise meg, ta på meg et eller annet, og så sette meg ned og amme, det er ikke alternativ for meg. Men vi må jo, jeg ser jo at vi kan ikke holde på sånn for alltid. Og på en tidspunkt så
Så nå når vi skal på turné, så må han jo sove andre steder. Han må både sove i andre senger, faren må sove i samme seng som oss, på hoteller, og han må sove backstage i vogna si. Tenk så kul han kommer til å bli da, etterpå.
Jeg tror det er veldig viktig. Jeg håper det ikke blir sånn som nevner det, som name dropper. Å, den er kjip. Han møtte Jan Eggemyr i går, liksom. Tenk om han er sånn. Han møtte Jan Eggemyr i går. Ja, frem til han er ti, så går det fint, tenker jeg. Jeg skal ikke si det om deg, men jeg møtte en forfatterkid en gang, som var så ufordragelig. Er det sant? Ja, det var faren sin skyld, altså. Men han var konstant bare sånn der. Han og meg, han og deg. Ja, nettopp. Det er gøy. Har dere lest den boken? Det er bare sånn...
Du er åtte år gammel. Kjeft. Jeg tenker at Matteo kommer til å bli kul, fordi han er med på ting, og han blir vant til å møte mange mennesker og sånn. Jeg var veldig bevisst på det, at jeg vil ikke ha en baby som bare jeg kan holde, som ikke liker andre mennesker, som er redd, som bare gjemmer seg bak meg. Så jeg var veldig aktiv. Dere må holde han, dere må være med han, han må være med, vi må reise med en gang, bare ta med på ting. Sånn som nå har han begynt i barnehagen. Verdens enkleste ting. Samme greia. Same.
Og det var jo ikke egentlig bevisst, det var mer et behov for avlastning også. Sånn, hei, kan jeg holde babyen din? Ja, vær så god. Så, ei, ei.
Men de blir litt kulere av det. De blir mer sosiale. Jeg tror at du kan hjelpe dem til å bli sosiale. Jeg tror det. Da gjør du deg en tjeneste senere. Det er enklere å begynne i barnehagen. Det er enklere å få venner til å passe, familie til å passe. Jeg tror det er lurt å begynne tidlig med det. Ta meg på rutiner. Jeg har ikke hatt noen alternativ. Sånn har jeg vokst opp også. Jeg har vokst opp med noen som kom inn døra og var litt sånn Hei, går det bra?
snakk vanlig det siste jeg trenger er en baby som man må viske rundt da kan ikke jeg gjøre noe jeg har ikke gjort noe hjemme så han sover gjennom absolutt alt jeg er ikke en veldig utrygg mamma og jeg er ikke en veldig angstfylt mamma og det er også et valg
Faktisk, tro det eller nei. Er du sånn person? Ja, men det er også fordi jeg har veldig kjennskap til angst, og så videre. Så jeg har vel egentlig bestemt meg. Jeg tror jeg har møtt...
har møtt et par mødre som har vært veldig redde og veldig angstfyllte, og så har jeg oppriktet og tenkt at dette gir du til barnet ditt. Det at du er så redd og så bekymret, det kan umulig ikke smitte. Så fra jeg gikk gravid, det er litt morsomt, det har jeg ikke tenkt på, så var det viktig for meg å ikke ha angst. For jeg ville ikke at han skulle være i nærhet
av å kjenne angst på kroppen så jeg jobbet veldig, veldig herdig med meg selv, slik at han ikke skulle få den følelsen inn i systemet sitt jeg husker det var en konflikt med en håndverker
og fikk den opp i asseteten, og da bare klarte jeg å gi det fra meg til noen andre. Jeg var gravid, og jeg skulle... Så det der beskyttelsesinstinktet, det har dukket opp veldig tidlig, selv om det høres veldig alternativt ut, men det har bare vært viktig for meg at jeg ikke at han skal være i nærheten av den følelsen, for den har kua meg så mye i livet, da. Den har virkelig, det har vært...
perioder av livet mitt som har vært vanskelige å leve fordi jeg har hatt så heftig angst men jeg har helt i begynnelsen og igjen, jeg er ganske fortsatt i begynnelsen men nå føler jeg seg litt mer naturlig
Så klarte jeg nesten ikke å forholde meg til at det var et menneske. Jeg har aldri møtt en baby som er nyfødt. Jeg har aldri møtt en nyfødt baby, som oftest virker som om foreldre beskytter deg fra disse vesenene som ikke klarer å holde blikken noen sted, og bare er ubrukelige. Så jeg har bare møtt tre måneder gamle babyer som nesten er ferdige, og tenkt, åh, liten baby! Jeg visste ikke for det første hvor små de er. Ja, de er bittesmå. Og hvor...
hvor sånn er det galskap øynene jeg har fått en baby som skjeler de klarer ikke å se det var det rareste jeg har sett og på mange måter så ble jeg litt sånn jeg ble mer uvørn enn det jeg likte
For jeg skjønte ikke at det var et menneske. Jeg måtte ta meg selv i å ro deg ned, Maria. Bytt bleier i ord. For jeg ble litt sånn, ok, jeg skjønner det. Jeg forstod ikke at det var et menneske. Og jeg kan ikke ha gjort noe, jeg har ikke gjort noe gærent. Fyren er Gud. Men det var noe i meg som jeg hele tiden måtte minne meg selv på, at dette er et menneske. Selv om han ikke snakker med deg, selv om han ikke sier ifra, selv om han ikke gjør noe annet enn å grine og drite og sove, så
så er det faktisk et menneske. Så du må ta litt forsiktig i dette vesnet. Og jeg har jo en hund fra før, som jeg kan noen ganger bare dytte ned og hoppe fra senga. Så jeg måtte minne meg selv på at det ikke... Men det var liksom et bevisst valg. Hele tiden var det sånn, ta forsiktig, vær forsiktig med babyen. Men jeg tenkte på det du sa med angst og sånn. Tror du det er litt arvelig?
Absolutt. Det sier jo litt, altså. Jeg merker jo at Matteo er en del av meg. Og de sier jo at han ikke skjønner at vi egentlig ikke er ett menneske før han er liksom fire til seks måneder. Det merker jeg nå, som Morten er i perm. Han sover nesten ikke. Vi har vært sammen som familie ganske alle helger og sånn. Han har sovet godt og vært trygg, men da har jeg vært der. Og i går var det ikke greit før jeg kom hjem. Nei.
Så et eller annet sted her så opplever han meg som hans nervesystem. Og han får ikke roen før jeg er der. Jeg må bare si at jeg elsker det ansvaret. Jeg synes det er så vakkert at jeg kan gi av roen min, den jeg har brukt en million i terapi på å få, at jeg kan få lov å helt bevisst gi den til en baby, synes jeg er dritvakkert. Ja.
Men jeg tror det kan være arvelig. Jeg klarer ikke å huske om mamma og pappa har vært stresset, men jeg tror det er mer miljø for min del. Det har vært litt viktig for meg i det jeg nå ... De menneskene som har kommentert at jeg skal tilbake i jobb så tidlig, har vært sånn, men du trenger jo ikke det. Du trenger jo ikke det. Og så har det vært litt sånn, nei, men det føles helt naturlig.
Ok, så bra. Eller at jeg har vært på trening fra, jeg har trent hele graviditeten og begynt å trene etter seks uker, og elsker deg. Men du må jo ikke, du kan ta det med ro. Det hadde gitt meg mer stress å ta det med ro, enn å få lov å bruke meg. Og jeg gjør bare det som føles riktig og godt. Ja, det er bra. Og trenger jeg en pause, så tar jeg den pausen. Du hinger ikke dette at du skal være kul, og du skal ha ditt gamle liv, og sånn at det er noe som... Nei. Men tenker du ikke sånn at dette er kanskje perioden i livet mitt, hvor jeg faktisk...
Et år kan bare være mamma, en helt annen rolle, og ikke tenke karriere? Nei, fordi jeg har en så herlig jobb der jeg kan ta meg et år fri, og har tidligvis gjort det. Uten å være mamma. Jeg har ingen følelse av at jeg må skrive låter nå. Men du har følelse på at du måtte på full turné med en firemånedsbaby? Jeg må ikke. Det var alltid snakk om at jeg kunne avlyse den. Ble det satt opp mens du var gravid, eller før du var gravid? Mens jeg var gravid.
Er det sant? For det er ganske mange datorer. Det er kjempe mange. Og det er utlandet også. Ja, det er det livet jeg kjenner. Det er de menneskene jeg trenger i livet mitt. Det er jo snakk om en hel gjeng mennesker som jeg får enormt mye energi av å være sammen med. Da jeg satt på min første øving i går, da jeg første gang hører stemmen min igjen, og jeg har måttet sjekke om magemusklerne har vokst sammen, og at alt er gud, og at alle tonene mine er der. Den følelsen av å få
av å få synge. Da jeg kom hjem da, om jeg får lyst til å grine og snakke om det, jeg kom hjem og var bare, jeg var mer takknemlig for å ha Matteo i livet mitt enn
Jeg har vært noensinne. Jeg fikk lov å være meg i to timer. Synge, skape. Det tullet med bandet mitt, liksom, at vi kødda. Men bare tenk hvor viktig det er, da. Og at man bare får litt space. At man blir bedre mamma man blir, hvis man bare kan være litt seg selv. Jeg er veldig for at alle...
skal få lov å ta det valget som passer dem. Altså, feminisme for meg handler om at alle må få lov å skreddeski, og at det er mulig å skreddeski i hverdagen sin. Og at hvis du har lyst til å være hjemme med barna dine, til de er og hvis du har lyst til å hjemmeskolere de, til de er 18
så synes jeg at det skal du få lov til å gjøre. Ja, 100%, så lenge det er ditt eget valg. Så lenge det er ditt valg. Og da må det også gå andre veien. At dette er mitt valg. Og det føles riktig. Og jeg er voksen nok til å kunne si, men hadde det føltes feil, så hadde jeg jo stoppet det. Jeg kan det. Jeg har råd til å ta meg fri. Men jeg har lyst. For det gjør meg til en bedre mamma. Å komme hjem etter å ha vært...
Etter å ha sunget og sunget låter som plutselig har fått et helt nytt perspektiv. Altså bare det å synge My Lullaby nå er jo helt ekstremt, ikke sant? Det er jo bare wow, nå er jeg jo i moren. Og så kan jeg komme hjem og så kan jeg se på denne lille bulten som smiler. Du har tenkt på apropos My Lullaby. Det er en sang du skrev som handler om moren din, er det ikke det? Eller handler det om skilsmissen? Det er liksom mitt hjertestykke.
etter skilsmissen. Men det er vel en ung jente, den har skrevet bare sånn. Det er ikke så mange tanker bak den. Og teksten i seg selv er veldig enkel, men i det jeg har tolket den flere ganger... For du var ganske ung når du skrev den? Jeg var 11. Så etter å ha hørt den som voksen, så har jeg skjønt at det her er jo en ung jente som sier at det er ikke plass til meg. Du spør meg hvorfor jeg synger vuggesangen min,
Og så vil du aldri ha svaret, men svaret er jo at jeg trenger å føle meg trygg, så jeg synger i ugesaken min. Det er jo det hun sier. Ja, jeg blir litt rørt av det. Men tok du det veldig hardt når foreldrene dine skilte seg? Det er en veldig komplisert historie som jeg ikke har noe problem med å svare på, men da får du ikke et enkelt svar. Nei, jeg skjønner. De skilte seg, altså mine foreldre, jeg er et kjærlighetsbarn på alle mulige måter. De møttes i New York, Hollywood,
Han var taxisjåfør og musiker. Gikk med skinnjakk og var tøff og kul. Hun var ung og blond og norsk og bodde i Harlem uten at hun skjønte at det kanskje var livsfarlig for en ung og blond dame. Hun forelsket seg og så tror jeg hun dro hjem igjen til Norge. Da var hun gravid. Uten å vite hele historien så har han flyttet etter og bestemt seg for å bli her. Og
Og dette kjærlighetsforholdet, det var opp og ned og store følelser. En sånn type kjærlighet som jeg tror jeg har prøvd å få tak i før, fordi jeg trodde det var normalt, men du vet sånn, kastetingeregger og sånn, gjenforening og det var alt. Det var enormt store følelser. Jeg tror vi alle ønsker å se filmen, men å leve livet er noe annet. Jeg har vært i et sånt forhold, men jeg er mye mer glad i det forholdet nå, som er litt mer stabilt. Nettopp.
Jeg måtte gjennom det jeg også Parra de Et par hvor han var den eksplosive Og et par hvor jeg var den eksplosive Helt til jeg skjønte at det jeg trenger er ro Men man må gjennom det for å skjønne Jeg er glad jeg har vært gjennom det Jeg husker det, jeg husker jeg har hatt et par forhold Hvor jeg har kommet til et punkt som sleit meg ut Sånn at jeg bare ønsker å kvangle mer Det er ikke verdt det
Og det er ikke verdt å vente til at han tolker følelsene mine heller. Men da de skilte seg... Hvor gammel var du da? Ni. Så var vel ikke det at de gikk fra hverandre det vanskelige. For det var så eksplosivt, det forholdet. Det som skjedde, som skjer, og som du nå som en voksen person ser, og all respekt til folk som har barn,
etter noe så svårt som en skilsmisse, var jo at det er to mennesker som ikke vil snakke med hverandre. Som ikke vil ha det med hverandre å gjøre. Og når du er co-parents for to barn, men du hater eksen din, og du ikke klarer å legge skjul på det, så blir det barnas oppgave. Det blir mye på barna. Så grunnen til at dette har preget meg så mye, er jo det. Det faktumet at jeg har hatt to mennesker som har gått gjennom et brudd, som har hatt det kjempevanskelig,
og som ikke har ønsket å kommunisere. Og hvis det hadde vært kommunikasjon, så hadde det vært vanskelig. Så de gangene jeg nå, og det skjer, det skjer, når jeg nå ser som et voksent menneske, ser mennesker gå fra hverandre med barn, så kjenner jeg jo det der behovet for å si bare, bare skjul, skjønner du? Og jeg skjønner at det koster alt. Jeg skjønner at du går rundt med en konstant klump i magen, en konstant klump i halsen, men bare liksom på Guds skyld.
Ikke sett barna mitt i det. Ja, men var det sånn at de kunne liksom slenge dritt om hverandre og sånn? Ja, absolutt. Det synes jeg er noe av det verste. Men også ofte uten at man... Da har jeg liksom tatt meg selv og tenkt sånn, nå må jeg ta meg selv i å endre jargongen min her. Sånn, jeg løfter Matteo opp og snakker sånn ditter faren hans uten at jeg egentlig mener. Litt sånn, et lite stikk. Ja.
og hadde ikke pappa tid til det han skulle bare se på telefonen sin nei, gjør du det? nei, ja, tatt meg selv i det en gang og så bare, vet du hva? det der må du aldri gjøre igjen nå forstår ikke Matteo heller ikke hva jeg skal gjøre nå, så du kan fikse det men det skal jeg kutte, for dette skal jeg aldri gjøre igjen, men ja så det har vært mye av de der
Pappaen din sier at alt skal være der for oss, men er han inne i skapet? Og den er sår! Den er veldig sår, mye mer sår enn det man kanskje tror. For det er sånn, ikke snakk dritt av faren min. Jeg er glad i han, ikke snakk dritt av han. Du tror ikke, du forstår ikke selv hvor lojal et...
lojalt et barn er. Så det er jo det som har vært det vanskelige oppi alt sammen, da, har jo vært at, tilbake til det vi snakket om, om Matteo er en del av meg. Han og jeg deler nervesystem nå, på mange måter. Og du slutter ikke helt med det. Jeg har ikke hatt kontakt med mammaen min på veldig mange år, men jeg er fortsatt fryktelig sånn beskyttende overfor henne. For det er mammaen min. Nå sier jeg mer enn jeg har sagt noen gang, men det er greit. Jeg leste en
utrolig, jeg er veldig glad i quotes hvis de er bra. Ja. Det er ikke Morten. Han hater det. Værst av veit om. Han synes det er kleint. Ja, han synes det er kjempekleint. Jeg synes det er tidligvis oppklarende, til og med. Jeg synes det er helt nydelig. Men det er grenser da. Det er sånn, have a nice day and drink your coffee, sånn, det driter vi. Og vi skal aldri atte på veggen noen sted. Nei. Nei, det er gode grenser. Victor?
Men å reposte den liten en på Instagram har aldri skadet noen. Men jeg leste en som satt seg, og der sto det As a daughter I forgive you, but as a mother I will never understand. Og den husker jeg den satt seg. Det sier litt. Som barn så har jeg, så kan du tøye meg i alle retninger.
Men som den beskyttende voksne da, så kjenner jeg at jeg lurer på hvor. Where was your head at? Men er det sånn, i og med at du har vært gjennom en skilsmisse selv, er du mer redd for at det skal bli slutt mellom deg og Morten? For du vil ikke at Matteo skal gjennom det samme? Å, jeg har ikke tenkt så mye på Matteo i det.
Du har bare vært sikker på at dere skal være sammen for alt det? Nei, jeg tror jeg og Morten hadde hatt denne praten tidlig i forholdet vårt. Sikkert i champagne rus, men allikevel. Og vi ble litt enige om å være bra skiltefolk, hvis det skulle skje. Jeg tror jeg har sagt det en eller annen gang, så har jeg sagt til noen at Morten er en av de jeg kunne ha skilt meg fra. Og jeg tror at vi hadde vært bra skilt. Og det høres veldig sånn... Det høres realistisk ut og litt sånn... Og det er jo kanskje ikke så romantisk, men...
Han er så bra. Han er så tvers igjennom bra. Og jeg vet jo at man kan se nye sider ved mennesker når man skiller seg og så videre, men når det kommer til barn, nå er jeg sammen med en barnehagepedagog, så er det no bullshit. Og der, i hvert fall når det kommer til Matteo, så tror jeg vi hadde funnet ut av det. Men de sier jo det er giftet med en du kan skille deg fra. Ja, det er ikke alternativet, jeg er jo ikke der. Men hva det vil si, og hvor mennesker kan strå feil, kan jeg forstå.
Med tanke på at dette er viktig for meg. Vi må passe på at han har skitøy. Han har aktivitetsdag nå, og så kan faren bare gå og se til. Og så har du klinsjen, da. Så jeg kan forstå at det er lett å si høyt, og si når man er i et godt forhold. Som mammaen til Matteo er jeg ikke så redd for å skille meg, men som en som er nylig forlovet. Ja.
og som driver et sakte men sikkert planlengt rillup, så synes jeg det er skummelere å gifte seg igjen. Synes det er skummelere å gifte seg igjen for barn? Nå tenker jeg, nå er dere kjørt uansett. Nå er det jo ikke noen stress å gifte seg. Nå skal dere ha noe med hverandre å gjøre nesten resten av livet, uansett. Ja, men som foreldre, som kjærester,
så fikk jeg det jo ikke til. Og den sitter. Jeg har jo ikke vært mamma til noen før. Men det er jo et lite traume der, i at man har gått igjennom en skilsmisse og vet hvordan det så ut da. Og det var ikke noe godt, og det satt seg. Men du har jo sikkert vært igjennom en kjærlighetssorg før i livet. Du har jo vært gift før, har du ikke det? Jo, det er jo det. Jeg har vært gift før. Ja, og da har du jo vært igjennom sikkert en kjærlighetssorg.
Før det også. Har du ikke mer forståelse for hvor forferdelig det er å være gjennom en kjærlighetssorg? Selv om du har et barn, så er det så mye følelser at du klarer på en måte ikke å gjøre noe med det. Jo. Du måtte bearbeide så mye følelser selv at du ble skivet litt vekk. Jo, jo, absolutt. Det er ingenting i meg som lurer på hvorfor det var vanskelig. Og virkelig. Så der har jeg all mulig forståelse for at det har vært vanskelig. Mhm.
Så ikke at det er greit for deg? Nei, nei. Jeg tror det er veldig viktig å si at det går an å ha to tanker i hus samtidig. At jeg både kan ta foreldrene mine sine sider og forstå at det var vanskelig, og så kan jeg også være barne. Jeg har vel tatt mindre plass som barne i livet mitt. Jeg har hatt perioder hvor jeg virkelig kjente at nå gidder jeg ikke å forstå dere lenger. Nå er jeg lei når jeg har forstått meg jævlig på dere. Dere dreiter ut. Punktum. Jeg har brukt mindre tid i livet på å være hun som tør å si...
At det er urettferdig at jeg er mammaen, og at alt ansvarlig ligger på meg. Jeg har gitt meg selv mindre lov til det, da. Og skal ha vært mer den voksne som skal forstå alt og sånn, er det. Så å tillate seg selv å bli litt sånn teit og barnslig, og skylle på folk, og grine og trampe i bakken, jeg prøver å gi meg selv lov til det. Hva er det du gjør for å bli en voksen?
Ukas annonsør er BookBeat, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang, folkens, benyttere av tilbudet da. Kodeord er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.
Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnevogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.
Jeg har anbefalt dere tidligere boken Der krepsene synger, men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken Det ender med oss en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre av seg. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte!
effekten er den samme, vet du. Så ja, tusen takk for et fint samarbeid, Bukbitt. Og igjen, kodord, Er det noe liv? Gratis, gratis, gratis. Gratis er deg. God lytt. Du, tiden går, jeg må høre litt om fødselen din nå. Jeg husker veldig godt, jeg har bare møtt deg en gang før, og da var du høygravid, rett før du skulle føde. Du hadde en veldig ro,
En veldig sånn send følelse. Det var veldig gøy å se dere. Jeg husker at da var vi, for da var dere på et sted og dere var uten barne. Du var uten. Du hadde barnevakt. Ja. Martha hadde med seg babyen sin. Ja.
Ja, Martha Blattberg hadde med seg en liten baby, ja. Og jeg bare så på det og tenkte at ok, ok, så er det sånn dere gjør det. Altså jeg var sånn, jeg var så lost. Jeg skjønner dere gjør det. Og den sover der. Da kan jeg kanskje komme til, da kan jeg leve det livet jeg levde. Gruer du til deg ikke til fødsel? Nei, det gjorde jeg ikke. Men kom det som et sjokk da fødselen kom da? Nei, og det var også veldig deilig. Jeg hadde både en dola og en...
fødselsfotograf. Endola var det en? Endola er en sånn fødselscoach. En sånn alternativ fødselscoach som du kan ha ved siden av, som også er gravitet. Hun er en del av hele prosessen. Og grunnen til at jeg hadde henne er jo i utgangspunktet at jeg er ofte litt uforberedt i livet.
Jeg er en skomleser. Og da blir ting gjort litt feil, og så ender jeg veldig ofte opp med å få posttraumatisk stress av ting. Så i det de kom til fødsel, så bestemte jeg meg for å være så informert som mulig. Og da gi det ansvaret til noen andre å informere meg. Fordi jeg visste at hvis jeg ikke gjør det, så kan det hende at jeg får en posttraumatisk stress opplevelse etterpå, og
og da vil det gå ut for barna mitt. Så såpass klart klarte jeg å tenke. Og så fikk vi en del kurs, og bare gikk gjennom prosessen, ble enige om hva vi kunne gjøre. Morten synes på et eller annet tidspunkt at det var litt teit, og så etter hvert så var han litt sånn, dette er bra. Nå er det
lurer liksom ikke jeg på hva jeg skal gjøre. Nei, det er jo fint at det er informasjon om hva mannen også kan bidra med. Ja, han var veldig aktiv, og er jo egentlig ikke, han er litt sånn gjespete og spiller på telefonen sin fyr. Så det var veldig kult å se hvor aktiv han, jeg har ikke følt på et eneste tidspunkt at han ikke, at han bare har vært sånn i fødselen, han var liksom med. Ja, så bra.
Ja, ikke meg. Det var jeg som gjorde alt. Ja, du gjorde alt, men det er jo viktig at han bare er der da. Han var ikke noldus, liksom. Nei, men en sånn som snakker om en sånn dola, det er jo jeg føler at jeg har vært veldig trendy det siste å føde hjemme og sånn. Vurderte du det? På ingen måte. Og
Og bless alle de som gjør det. Jeg skjønner ikke hva dere har laget. Jeg hadde jo en litt annen opplevelse på sykehus, fordi sønnen min ble operert og sånne ting med en gang. Så jeg er jo veldig på det at man...
Jeg har veldig respekt for sykehus. Folk får gjøre hva de vil, men man vet aldri hva som kan skje under en fødsel. Det kan være mye komplikasjoner. Jeg vet at jordmødrene er bra, de som driver med dette. Jeg hadde jo en jordmor på besøk, som jeg synes var fantastisk, som kom inn for å sjekke åpning. Det gjorde hun fordi hun kjente fotografen. Hun spurte rett og slett, det er en jordmor som driver og sykler rundt på løkka nå, har du lyst til å bare bli sjekket? Ja. Så sa hun.
Fordi jeg hadde vondt, men ingen av oss helt skjønte. Vi drev å ta i meg alt, men ingen skjønte jo hvor store åpningene mine var. Så syklet hun innom, gikk opp trappa og tittet inn, og så sa hun «Her blir det ikke født noen barn i kveld». Og det var så herlig, for da slapp jeg å stikke på sykehuset og bli sendt hjem igjen. Men jeg vet også at hun ene så på badekarvet og sa «Du har plass her hvis du vil», og da tenkte jeg «Nei, jeg tror ikke jeg hadde kunnet tilgi meg selv».
Hadde noe skjedd. Som alt kan skje. For meg var det både komplikasjoner med fødselen, at jeg måtte kjapt få intravenøst alt mulig greier, og så at det var komplikasjoner med sønnen min i tillegg. Så at man var på et sykehus da, var jeg bare sånn...
Jeg vet ikke engang om sønnen min hadde vært i livet hvis ikke jeg hadde født på et sykehus. Så jeg har veldig respekt for det da. Og så må folk gjøre hva de vil. Men jeg ville bare ha en anbefaling at det er veldig lurt å føde på et sykehus. Selv om det er trendy å føde hjemme. Jeg tror de som ønsker det har en tanke om at de igjen lysten til det. Så jeg tror det er en retsel for å bli overkjørt. Rettsel for å ikke bli lyttet til. Og det å respektere. Vi har veninner som opplever det.
og har opplevd at sykehuset har vært det motsatte. Jeg har hatt en helt fantastisk fødsel. Å, så bra. Og det er det jævligste jeg har opplevd i hele mitt liv.
Ja, det er det selvfølgelig. Så jeg gikk jo ut derfra og igjen tilbake til det vi snakket om for barn, at jeg i bunnlinja min gjør at det var fantastisk. Men så vil jeg fortelle hvor jævlig det var oppå der igjen, hvis du skjønner det. Så jeg har jo hatt den, alle var litt sånn, det går bra? Ja, det var helt grusomt. Ja, men har du hatt en vanskelig fødsel? Nei, det er en helt fantastisk fødsel, men det var jo helt grusomt. Ja, og det skal det jo være. Jo, men, ja, det
Det er ingen som noensinne kan forklare deg hvor grusomt det er. Nei. Ble du tatt på senga, bare hvor jævlig det var? Jeg har jo sett mine litt sånn spinklige veninner få barn, og så smiler de og rusler og skipper nede ved veien. Ja. Det plager meg, da. Jeg kunne gjort det igjen, skjønner du? Og så er hun halvparten av meg i størrelse. Og babyen er dritstor, og jeg bare, hvordan har du...
Hvorfor er du så OK med dette her? Jeg er et voksent menneske. Jeg er 1,80 høy. Jeg har hatt fantastisk graviditet. Alt er gud. Og jeg var på vei ut døra. På slutten der. Jeg ville ikke mer. Men tenker du nå at du kunne gjort det igjen da? Nei. Ikke? Nei, det husker alt for godt. Men du har hatt en fantastisk fødsel. Jeg kan jo gjøre det igjen. Men?
Men jeg vil ikke gjøre det igjen. Fordi det er en smerte. Jeg skjønner ikke hva er vitsen. Hva var vitsen? Og da tror jeg litt på Gud da, ikke sant? Kjære Gud. Hvem er det som har pushet meg så langt til et punkt hvor jeg bare gikk ut av kroppen min. For dette er så smertefullt at jeg kan ikke være her mer. Og så husker jeg. Jeg må bare forlate kroppen min og la det skje. Jeg hang over det. Og
Og så husker jeg at folk sa sånn, nå må du bare komme ned igjen. Jeg husker jeg så på Martin og var sånn, Martin, liksom. Sånn det er helt jævlig. Han gråt og bare, jeg vet det, men liksom nå er jeg, og jeg følte at de løy. Ja, de gjør det da. De løy. De løy masse. Nå kommer han snart. De løy. Ja, ja. Ti timer senere. Var det en lang fødsel eller? Ja. Den var lang. Men den føltes kjapp fordi du rekket.
Det er jo så mye du skal gjennom at du rekker ikke å kjede deg. Det har jeg trodd da. Jeg må le litt av den ideen jeg har hatt før om hvordan jeg har trodd det skulle være. Og det har vært litt sånn, tre dager, det er lang tid, skjønner du? Du tenker ikke over at det har gått tre dager.
I det hele tatt. Men hvis du skulle sagt til andre som ikke har født, føler du noe er underkommunisert med fødsel eller med tiden etterpå? Ja, absolutt. Men jeg bare vil at du skal vite at skal du føde, så er det siste du skal gjøre å bekymre deg.
Hvorfor det? Det er ingen vits. Du skal gjennom det, du skal i det, og du kommer til å klare det. That's it. Om du skal bruke denne energien her, disse dagene her, på å grue deg til noe, så er det virkelig bortkastet energi. Jeg ville gjort meg selv informert hvordan en epidural settes, hvordan de har lystgass,
hvordan når de skal sette på CTG hvordan det oppleves alle pusteknikker alt og så videre stillinger du kan ligge i bare sett deg inn i alt
Tok du imot smertestillende forresten? Jeg kan se for meg at du hadde helt sånn naturlig fødsel. Hæ? Takk for at du sier det. Jeg tror det er håret. Jeg tror det er håret som tilsier at jeg kanskje har hatt det. Det har jeg ikke. Du ser meg som en som bare pustet ut en bedre... Pustet ikke en dritt. Det var så sinnet. Jeg var oppriktig kastet av mastercardet mitt på jordmålen og sa betal meg ut av hva som helst. Finne... Betal meg? Dra kort til liksom. Jeg kan kjøpe meg ut av dette. Help me the fuck out of this.
Ja, ja, Maria, jeg har litt spenn, altså. Jeg vil ut av det aldri! Jeg kan ikke spenn sånne greier. Hvem er det jeg snakker med? Hvem betaler jeg for å få meg ut av det her? Å, det er veldig gøy. De var sånn, nei, dette må du gjøre selv. Du må faktisk gjennom det. Og hun møtte jeg, hun driver han der, møtte jeg i døra. Hun hater, jeg hater henne. Men hun er der. Det er hun som betaler seg ut av ting. Du vet, hun som skipper køer, for dette gidder jeg ikke. Hun traff jeg, og hun...
Jeg liker den ikke, for jeg liker å tro at jeg er en jordnær dame, men akkurat der er jeg ikke. Jeg ville ut av den fødselen. Men det hjelper litt. Da fikk du litt epidural. Ja, og det er jeg veldig glad i. Jeg visste hvordan den settes. Det er Guds gave, vel? Guds gave, ja. Vi fikk sove. Jeg hadde lest
en melding jeg fikk i innboksen min dagen før, hvor en jente som hadde født, som sa, jeg har holdt på i 20 timer, og så trengte jeg å sove. For jeg skjønte at det er jo en marathon, og så var det en spurt på slutten. Og jeg skjønte at jeg har ikke energi til den spurten. Så jeg må sove. Og så var det såpass vondt at jeg sa, nå vil jeg ha epidural.
Og da, noe i meg trodde jeg skuffet Dolan, men det er jeg veldig vant til. Ja, drit i en Dolan. Ja, men det er en dag hun Maria som absolutt skal gjøre ting selv. Epidural, lystgass, og for en som har sluttet å drikke for over et år siden, så må jeg si at lystgass. Jeg ble stand-up-komiker hver gang jeg
tok meg et magadrag, altså. Fikk du både lyska og epidural? Jeg fikk det jeg ville. Ja, da har du dratt maskere, for det fikk ikke jeg. Nei, jeg har dratt i bærum. I bærum, vet du, der får du alt ut.
Jeg får jo lyst til å masse, vet du. Å, herregud. Og badekara. Du måtte bruke etternavn for å komme inn på Bærum sykehus, eller? Nei, jeg måtte ikke det. Fikk du bare plass? Nei, det var plass til meg. Vi ringte for å sjekke. Du spør meg, er det noen ting som du føler er underkommunisert? Jeg har sikkert egentlig ganske mye jeg har lyst til å si. Jeg har bare syntes at...
Du bør sette deg inn i hva en fødsel er. Jeg har ikke visst så mye av det, før jeg da fikk hjelp av denne Dolan og satt meg inn i det. Jeg kan ikke si at jeg er sånn stolt av hvordan jeg fødte. Jeg synes den Ring of Fire var vondere enn jeg hadde trodd. Men det går over. Og sekundene du har den ute, jeg har alltid trodd at kanskje det å føde etter,
etterbyrden skulle være vondt, det merket jeg nesten ikke engang. Hva synes du om tiden etterpå da? For meg synes det var mye som var overraskende der. Det var magisk. Synes du det var magisk? Synes du ikke det var rart med liksom, plutselig magen som er stor, men den... Jeg var så sliten, jeg følte meg så tynn, jeg tok på meg alle kjolene, jeg er sikker på, jeg tror jeg var så ut av det.
Svettet og masse blod. Og så sier alle sammen bare vent til natt nummer to, da er han våken og sånn. Men vår hadde gulsott, så han sov jo hele tiden. Så vi fikk hentet oss inn. Vi var sånn som fikk besøk på sykehuset fordi vi hadde overskudd til det. Jeg trippet jo rundt fordi jeg hadde, jeg vet ikke om det er så innmari den gjør skryta, men jeg hadde nok plass der nede, så det gikk ikke så gøy. Jeg hadde et aktiv datingliv, så sånn sett så var det plass til å føde alle.
Jeg tror ikke det kan samlingsstå. Det var et kort i ganske store elementer. Det har vært heldig, da. Ja, det har vært heldig, da. I wanna go home.
Er det bra når det er damer som synger jula inn? Og så er det hun som forteller om det. Nei, ehm... Men jeg synes det kan slite seg med alle de sykepleierne som kommer inn og... Nei, det sto i fødebrevet. Kommer inn og fister deg og... Nei, det sto i fødebrevet. Gjorde det? Jeg visste ikke om det. Nei, altså, skriv gjerne et fødebrev. Og da skriv gjerne om... Jeg hadde ikke kunnet skrive disse fødebrevene, for jeg visste ikke at de drev å komme og plagde meg så mye. Derfor hadde jeg en dola. Ja.
Dondola, kanskje? Ja, jeg vet. De kommer jo og sjekker magen din. Nå har du vært gjennom ganske mye, så de har sikkert vært litt ekstra påpasselige med deg. Men vi har sagt at vi ønsket var en til to timer alene inne på rommet jeg er født i, til å bare hente oss inn og være alene med babyen. Og da tok vi opp
på lyden av det første gråten han så vi liksom og da Morten hadde han på magen Morten var sånn, jeg skal ferdig ikke ha han på magen og sånn, jeg skal ikke ta meg på jeg har så mange bilder av Morten i bare overkropp det har jeg ikke tenkt på engang det var så koselig jeg har ikke rukket å kjenne på om jeg blir forelsket nettopp hvis du ser på bilder nå da
så er det så fint jeg er så glad vi hadde noen som tok bilder ja, det angrer jeg meg på jeg har sikkert ikke noen bilder fra festdagen min det var derfor jeg ville det og jeg husker Svigermor var litt sånn det er jo veldig privat da men ingen kommer til jeg trenger ikke å vise det til noen jeg vil ikke ha jeg vil at Morten skal være til stede jeg vil være til stede selv men det er jo ingen som kommer til å ta bilder så sitter jeg igjen da og så har jeg ikke bilder av det
En sambole min skuttet av bilder, tror du han husker det? Nei, det gjør de aldri. Hver gang jeg er fin i tøyet, tror du han tar frem kamera og tar bilder av meg? Nei, han gjør ikke det. Jeg må be han om det. Ja, det blir gjerne et dårlig stemning. Jeg kan ikke ligge der og bare ta bilder av meg nå. Og så er det så dårlig å ta bilder av oss. Det blir så dårlig stemning. Vi er på den solnedgangen i Santorino, vi har på meg den fine skjolen og sminka. Så tar han bilder av seg. Så vitt han sier at jeg ser bra ut, og så får jeg ikke noen bilder av det.
Og hvis det er bilder, så er det fra den vinkeren at du ikke vil ha advaks. Jeg er helt sikker på at jeg ikke ser sånn ut. Jeg nekter. Jeg føler meg så bra. Her er jeg støggelig. Hvordan klarer du å få meg? Er det sånn du ser meg? Jeg har faktisk vurdert å sende Morten på fotokurs. For det er så unødvendig krangling.
Men jeg tenkte også, hvordan synes du det var sånn, føler du kroppen din har forandret deg etter du fødte? Ja, altså jeg har jo hatt spiseforstyrrelser, så jeg har alltid vært veldig redd for det. Altid vært redd for å bli gravid. På grunn av det. Vektøkning. Jeg føler på mange måter at alt jeg har vært gjennom i livet har ledet opp til dette. Og det har vært en grunn til alt. Jeg har virkelig gått den tøffe veien i terapi. Jeg har gått i terapi i over 20 år.
Jeg har delt meg enormt mye. Gamle, vonde sår. Jeg har delt meg med spiseforskyldelser og angst og depresjoner og posttraumatisk stress og så videre. Og det er en grunn til at for eksempel jeg ble mamma i en alder av 38. Det var meningen. Jeg skulle rydde meg frem til dette. Hadde jeg hatt spiseforskyldelser og fortsatt slitt med det, så hadde ikke jeg nytt den kvaliteten så mye som jeg gjorde. Jeg elsket det. Det var godt.
som jeg har fortalt om den angsten det var godt å gi fra meg ansvaret for denne kroppen det var ikke min kropp lenger kunne jeg bruke en hel dag på å tenke i dag vil jeg ha i meg de og de vitaminene det var så viktig for meg å gi han næring for han skulle bli god og rund og happy kid det var ikke meg lenger magen synes jeg er det vakreste jeg har sett
Jeg trodde jeg skulle få bekkelløsning, det fikk jeg ikke. Jeg har vært aktiv, jeg trente vel to dager før jeg fødte. Er det sant? Ja, jeg har vært helt sånn psyko-klare for å være gravid. Jeg har fått tilbake mensen også, så jeg tror den har lyst til å være det igjen. Du var veldig fin gravid, og vi to har jo spemmet Instagram med gravidbilder. Å, jeg har følt meg så fin! Og det føltes også litt ut som om ingen andre hadde vært gravid før meg. At jeg hadde vært sånn, «Folk, se da!»
Roda det, vi har fått unger overalt liksom og jeg elsket å stå på scenen med den magen og jeg elsket det jeg følte meg så powerful jeg er helt enig, jeg gjorde stand up og sånn med den magen og bare sånn følte meg så fet liksom det er så kult, se hva jeg gjør jeg lager et menneske med kroppen min og her står jeg fordi jeg har overskudd det her hehehe hehehe
Men er det ikke veldig gøy at begge Matteane våre har vært på scenen allerede? Det er helt magisk. Jeg så noen bilder, men du har ikke lagt ut så mye bilder av Mattea, og du har ikke så lyst til å ha han i spotlighten. Nei, og det er... Du hadde ett bilde når han ble født, og jeg klarte å se at han var... Har jeg sendt?
voksenbilder av han, eller sånn, har jeg sendt det nå? Nei, vi har jo bare sett det ene bildet du har lagt ut på Instagram, så jeg vil ha mer, men jeg har veldig respekt for at det... Du skal få mer. Det er ingen stor grunn. Nei. Jeg tror vi bare blir enige om det. Og helt ærlig, så tror jeg mye av grunnen til at jeg ikke deler, er at jeg er redd for å få kjeft for å dele. Ja. Jeg er faktisk mer redd de som mener man ikke bør dele bilder av barna sine, enn jeg er av de som liksom synes det er litt stas at han dukker opp, skjønner du? Ja, jeg
Det sies jo at det er sånn at 88% legger ut bilder av barna sine, så det er jo bare et fåtal som synes at det er... Ja, og de er jeg redd for. Jeg vil ikke ha, fordi de treffer en nerve i meg, som er sånn at du kan dele bilder av barnet ditt. Hæ? Tenk på hans privatliv senere. Og den delen av meg, hun som er redd for å gjøre noe feil, det er hun som holder igjen. Ja.
Han er verdens peneste gutt, og jeg er lei meg for at ikke resten av verden skal få se hvor standardøy det ligger. Hei, standard! Jeg fikk lov av samarbeid min, og jeg har fått lov til å legge ut noen bilder av meg til og frem til han blir ett år. Men etter det så får du ikke lov, og nå har han blitt ett år, så nå har jeg ikke lov til å legge ut bilder av ham lenger. Og det er nå det blir gutt.
Men jeg synes jo det er litt sånn nyanser der da. En ting er jo liksom å ha en TV-serie hvor barna er, du signerer med TV 2 at det skal ligge ute i 15 år, eller at du bruker spemmereklame med barna dine. Jeg synes det er på en måte litt forskjell der å legge noen dripp av barna dine av og til, imellom andre ting. Jeg elsker, altså det er så viktig for meg å si at jeg elsker når andre gjør det. Jeg elsker et samfunn der vi har leirer,
litt av alt. Vi kan både ha de sure som hater at du gjør det, og så kan vi ha de folkene som selger sokker på L-indeks via unger. Sorry, altså. Jeg vil ha et variert samfunn. Jeg vil ha det samfunnet. Det vi snakket om, jeg tenkte på det vi snakket om, at det har vært viktig for meg å gi Matteo til folk, for at han skal bli en sosial fyr også. Men heia hun dama som ikke vil at du skal ta på kiden hennes også. Vi trenger også introverte, rare barn. Vi
Vi gjør det. Det er viktig å si, det er det. Vi trenger hele. Jeg vil ikke ha bare ekstraverte kids. Da blir det gæren. Jeg vil også ha de som har holdt hjemme litt for lenge og har litt blodmangel og sånt. Det er helt topp. Litt anemisk.
Genert kid. Gi meg et samfunn fullt av kontraster. Du, avslutningsvis, du var jo litt sånn som meg som ikke visste helt om du ville ha barn. Men nå som du har fått et barn, tenker du at du kunne hatt et like lykkelig liv uten barn? Eller føler du nå som du har fått barn at det må man få? Wow, det er et bra spørsmål. Jeg klarer ikke å svare på det selv, så jeg bare stiller det til deg. Det redder jeg alltid hadde lurt på om jeg gikk lipp av noe.
Det er personligheten min. Jeg tror ikke alle er sånn. Personligheten min er at jeg hadde lurt langt inni meg, hadde jeg lurt på om jeg gikk lepp av noe. Og da svarer jeg sånn som ting er nå, ja, det hadde jeg. Men hvis du er et menneske som ikke tenker sånn, hvis du er sånn, åh, jeg er så happy, please ikke få barn. Ikke for alle, og det er ikke sånn at man ikke angrer tidvis. Har du ikke vært redd for å angre på at du fikk barn også? Jo, jeg fikk en helt sånn...
uke to var jeg sånn, jeg angrer. Det ble ikke lenge. Men det kan komme tilbake igjen. Nei, oppriktig talt, jeg har bare veldig, veldig, alle mine sånne situasjoner der jeg tenker, kommer det aldri til å bli bra igjen? Så har jeg fått et tips fra en veldig god venninne som sa, husk at alle de tingene går over. De tankene du har da, kommer til å gå over. Så man må tørre å være OK med å ha øyeblikk.
og følelser som flyter over i andre følelser. Å være og romme de, og ikke skamme seg over at man kjenner at man ... Jeg angret, selvfølgelig angret. Jeg hadde lyst til å gå ut døra uten å ha med meg et last med ting, og en kid som grein. Det er også helt i begynnelsen å ha noen som bare skriker til deg. Det er jo tortur. Det er jo tortur. Jeg var helt sånn der, men kan du ikke si noe hyggelig da? Jeg har jo liksom ... Og så sakte, men sikkert så får du det lille smilet, og så får du latter.
Den fikk jeg, apropos. Han lo selvfølgelig første gang i går da jeg var på jobb. Nei, med pappaen sin? Det er så typisk, det er fedrene som alltid får latteren. Sånn var det med min Matteo. Han filmet det da. Han gjorde det? Ja, så jeg fikk se det. Men du skal få masse latter fremover. Åh, barnelatter er det beste. Du blir så glad. Tenk så mye du skal høre den latteren der fremover. Ja.
Det er fint, da har det vært alle sammen. Jeg har blitt til gammel, og jeg synes det er fint. Selvfølgelig er det det. Jeg synes det er skikkelig fint. Alle de som satt sånn, se på det her, og se på det her, og flyttet dit, og tenkte de måtte ha plass, og hage, og trampoline, og dritt og møkk, og jeg tenkte, jeg skal aldri få meg ut av løkka, og jeg sitter på Finn.no som en gjerning nå.
Vi har flyttet til Nordstrand for en måte. Vi ses på Nordstrand, Nora. Vi må være en gjeng kule damer der oppe. Jeg føler meg ikke kul lenger, kanskje. Men samtidig, etter jeg ble mamma også, så merker jeg at jeg gir litt fane. Så deilig. Jeg gir litt mer fane ting om hva folk tenker om meg. Jeg merker at jeg ikke bryr meg. Det er ikke peiling. Jeg har vært gjennom så mye mer enn det. Så mye mer? Jeg gikk hjem i går. Da jeg våkna klokka fem. Ja.
Jeg ammer en kid, jeg har fått han til å sove igjen. Jeg har da tatt vare på en syk mann, for det er han jo. Jeg drar rett til tannlegen, ammer igjen mellom dette her, drar til bennøving, klarer å rydde opp i en del rot som de har holdt på med. Jeg er der i tre timer, ammer imellom, drar innom butikken, kjøper og lager lasagne fra bunnen når jeg kommer hjem, kommer hjem til en syk
skrike til kid som jeg må ligge med og roe ned i en time, reise meg til min syke mann, har jo da ikke gjort noen ting, setter i gang med den sausen fra byen, lager den lasagene. Skjønner du? Dette var meg i går. You can't tell me nothing. You can't fucking tell me nothing. Jeg er verdens råeste dame. Står opp i dag, gjør det samme igjen. Helt rått.
Så nei, kanskje ikke så kul, men jeg er verdens råeste dame. Helt sant, helt sant. Du Maria, tusen takk for at du har delt så mye fint. Jeg føler jeg må... Du må klippe og kose deg du nå. Jeg kan ikke klippe over noen ting. Jo, jo, det er bare at du skal få lage litt logikk ut av dette her. Jeg hadde egentlig skrevet litt spørsmål om annet, men det har jeg ikke sett på i det hele tatt. Så bra da, det er et kompliment. Ja, er det ikke det?
Og så kommer jeg tilbake igjen, tenker jeg. Ja. Snakk med meg om et år. Ja, ikke sant? Se hvor vi er, da. La oss gjøre det. Tusen takk for at du kom. Dette er livet, du. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk.