‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

3/11/2025

Siri Kristiansen - "Skrek; redd meg og ikke babyen!"

Siri Kristiansen, en stand-up komiker og nå podkastvert, besøker podcasten "Er det noe liv?" Hun diskuterer sin karriere, morsrollen, vekt, trening (Crossfit), og sine to fødsler, inkludert et katastrofekeisersnitt. Samtalen berører emner som vinterdepresjon, å være forelder, og utfordringene med å balansere jobb og familieliv. Sponsoren er Bookbit.

00:00

Podcasten tar opp følelsen av vinterdepresjon, selvomsorg, og utfordringer ved å balansere liv, barn og karriere.

10:45

Deltakeren diskuterer trening, kosthold og foreldrerollen gjennom sine erfaringer med CrossFit og tenåringsbarn.

15:34

Taleren reflekterer over livet som forelder, om lykke, valg og utfordringer ved å oppdra barn.

21:35

Bruk lydbøker og podcaster for å gjøre kjedelige oppgaver morsommere, og hør anbefalte bøker som "Det ender med oss".

30:25

En kvinne deler sin erfaring med keisersnitt, inkludert smerte, hallucinasjoner og fascinasjon for prosedyren.

Transkript

Nevnt i episoden

Siri Kristiansen

Podkastens gjest, en stand-up komiker og podkastvert. Hun deler sine erfaringer og meninger om ulike emner.

Er det noe liv?

Tittelen på podcasten Siri Kristiansen deltar i.

Crossfit

En treningsform Siri Kristiansen driver med for å holde seg i form.

Ozempic

Et merke nevnt i forbindelse med vekt og slanking, men ikke diskutert i detalj.

India

Siri ble gravid i India, noe som førte til en uventet graviditet og bekymringer om medisiner og rønken.

Ullevål sykehus

Sykehus i Oslo hvor Siri leverte medisiner for å sjekke om de ville påvirke barnet.

Goa

Sted i India hvor Siri ble gravid.

Bookbit

Sponsoren for podcast episoden, en lydbok app.

Det Alle Snakker Om

En podkast Siri Kristiansen har startet, som fokuserer på nyheter og kjendissladder.

Putin

Nevnt i diskusjonen om hva som definerer en kjendis.

Trump

Nevnt i diskusjonen om hva som definerer en kjendis.

Kompani Lauritsen

Et TV-program Siri deltok i, som involverte hard trening.

Skal vi danse?

Et TV-program Siri deltok i.

Der krepsene synger

En bok anbefalt av Siri Kristiansen.

Det ender med oss

En bok anbefalt av Siri Kristiansen, om kjærlighet og vold.

Svininfluensa

Mannen til Siri fikk svininfluensa, noe som kompliserte situasjonen etter fødselen.

Babyblues

En periode med ekstrem gråt og følelsesmessig ubalanse etter fødselen.

Oslo

Siri bodde i Oslo før hun flyttet.

Simpel

Podcast produksjonsselskap

Deltakere

Guest

Siri Kristiansen

Host

Ukjent

Sponsorer

Bookbit

Poeng

«Føler ikke at jeg er på 100, fra etter jul»

En vanlig følelse for mange, spesielt etter høytiden.

Mars er den verste måneden.

En utbredt oppfatning blant nordmenn.

Jeg har aldri vært et menneske som setter meg ned og jobber hardt med noe.

En ærlig refleksjon over egen arbeidsmetode.

Jeg er eksepsjonelt dyktig på å holde ut.

En selvironisk bemerkning om evnen til å takle utfordringer.

Det er mye lettere å si hva andre skal gjøre enn å gjøre det selv.

En universell sannhet om å gi råd.

Jeg tar alt veldig personlig.

En ærlig tilståelse om sårbarhet.

Jeg har trent noen helvetes mye.

En underdrivelse om mengden trening.

Jeg klarer å la være å spise.

En ærlig, men ikke anbefalt, metode for vektreduksjon.

Jeg synes all trening er kjedelig.

En ærlig tilståelse, men med en interessant vri.

Jeg er glad i det på veldig forskjellige måter.

En ærlig refleksjon over kjærligheten til barna.

Påstander

Siri Kristiansen ble gravid med spiral.

En uvanlig, men sann, påstand.

Siri Kristiansen hadde et katastrofekeisersnitt.

En dramatisk, men sann, påstand.

Siri Kristiansen produserer ikke melk.

En personlig opplevelse som kan være relevant for andre.

Å få barn er en investering i langsiktig lykke, men ikke kortsiktig lykke.

En interessant påstand om lykke og foreldrerollen.

Amming er det beste, og du må amme, og det er ikke bra med morsmelkerstatning.

En vanlig oppfatning, men ikke nødvendigvis sann.

Lignende

Laster

En podcast fra Simpel. Er det noe liv her? Her er det liv, vet du. Er det noe liv, sier Kristian? Er det noe liv? Ja! Men artig at du spør, for jeg vet ikke om det er alder eller om det er sesong, men både meg selv og mange jeg spør for tiden sier sånn «Føler ikke at jeg er på 100, fra etter jul».

Det er jo lenge siden du gjorde noe. At du ligger og vaker på sånn

85 prosent liv liksom. Jeg føler ikke at jeg kommer helt opp på 100. Er ikke det vinteren da? Ja, er det vinteren? Men jeg har aldri tenkt på det før. Ikke, for jeg fortrenger det og glemmer det hver vinter. Når det er mørkt og sånn, her er det mørkt klokka fire, jeg skjønner ingenting. Og så er det jo sånn hvert år. Eller at jeg blir overrasket over at jeg er vinterdeprimert hver vinter. Ja, nå blir jeg veldig lite vinterdeprimert da. Jeg får det nå på våren.

Du får det på valg. Jeg er jo ikke deprimert heller, men da flens over hva man skal bruke. Vent da, nå må vi ut, ja.

Hva vi gjør der ute igjen, fyller tiden inn i huset min, den null stress, kan se på TV i 12 timer i strekk, uten skam. Men plutselig er det lyst ute, så det blir dumt å se på TV, så må vi ut og bruke verden. Jeg skjønner ikke hva jeg skal bruke verden til ofte da. De sier at folk er faktisk mer sånn, kjenner på nedstemthet og sånn, og lettere for å bli deprimert og vål, av en eller annen grunn. Ja, fra nå til 17. mai, synes jeg går litt trått. Ja.

Mars er den verste måneden. Ja, det tror jeg. Nå har vi sånn nordmenn som snakker om været, det er veldig fint. Vi må introdusere deg, det må jeg også begynne med. Du startet jo karrieren din som stand-up-komiker. Ja. Det er veldig gøy, gjør du det nå? Nei, jeg bruker det. Men jeg vil aldri ha sagt at jeg sto på en scene som stand-up-komiker og holdt stand-up nå. Nei. Det slutter jeg med å gjøre.

Ja, i det øyeblikk jeg fikk barn, tror jeg. Rett etterpå, kanskje. Og det er det jeg føler kommer til å skje med meg. For nå har jeg ventet alt for lenge etter jeg fikk barn, og så føler jeg at jeg mistet humoren litt etter jeg fikk barn. Hva var grunnen til at du sluttet etter du fikk barn, da? Følte du at nå er jeg for gammel til å drepe med stand-up plays? Ikke helt, men jeg har aldri vært en komiker som... Eller jeg har aldri vært et menneske som setter meg ned og jobber hardt med noe. Hvis ikke det ramler ned foran nesa mi, så...

er interessen borte før jeg har fått gjennomført. Sånn er jeg også. Men jeg forbereder meg til alt jeg gjør på en annen måte, som er at jeg går og tenker på det på et annet plan, som gjør at alt annet blir litt i veien. Så en uke før jeg skal gjøre noe jeg gruer meg til, for eksempel, som ikke jeg går og tenker at jeg gruer meg til, eller jeg går bare og tenker at det burde jeg forberede meg til, eller jobbe med, så kan alle avbrytelser, og da mener jeg til og med hyggelig sånn, «Hei, søren min, vil du ha en kaffe?» Kan bli sånn,

Ikke forstyr. Og det fungerer veldig godt når man er alene. Men når man får samboer og barn og sånn, så kan man ikke være sånn lettantennelig, drage en uke før hver eneste jobb. Jeg kan ikke være så mye, liksom sånn, ha kort luntet så mye. Nei. Som jeg har, når jeg gruer meg til noe. Men du har drevet med mye TV og sånne ting. Gruer du deg mye da? Nei.

Det er jo på en måte min blessing, at jeg ikke er så mye nervøs, men jeg tenker mye på det. Det er min måte å forberede meg på. Eller kanskje jeg gruer meg om bare at jeg gjør det, selv om jeg gruer meg. Jeg tror aldri du vil sette på meg at det er det jeg gjør, men jeg trenger, spesielt rett før, uansett hva jeg skal gjøre, om det er TV eller på en scene, så trenger jeg å komme til et sted hvor folk vil skravle dere før du skal på scenen. Det synes jeg er veldig, veldig vanskelig.

Og veldig mye sundelig på de som er sånn people-pleasers, omgjengelige, skrabbelete. Og så går de på scenen, for eksempel. Ja, det skjønner ikke jeg hvordan de klarer det. Og de fremstår så mye hyggeligere enn oss andre, men jeg må...

Jeg må inn i mitt eget hode og være der helt alene. Ja, men så har du jo, du er jo en radiolegende, vil jeg si. Du har jobbet i radio i 100 år. Petermorgen, lørdagsrådet startet du i, ja. Siri og de gode hjelperne. Så du har jo egentlig jobbet veldig mange år med å hjelpe folk. Ja. Har du lært mye av det? Har det vært sånn terapi for deg også? Nei, jeg vet ikke om jeg har blitt så mye bedre på akkurat det, men etter å ha sagt setningen, dere må jo bare prate om det en milliard ganger. Mm.

så har det jo på en måte festet seg litt at, oi, er det det som er løsningen? Så jeg har i hvert fall blitt mer bevisst på det, men om jeg har blitt i praksis noe bedre på det, det tror jeg ikke. For du har jo vært litt sånn hobbypsykolog, egentlig. Ja, ja. Nei, det betyr jo bare at man erfarer at det er veldig mye lettere å si hva andre skal gjøre enn å gjøre det selv. Ja, men det er jo alltid det. Det er jo det. Jeg har de beste tipsene til veninner på hvordan de skal løse alle problemer, men så sier du sånn, hvorfor gjør ikke du det selv da? Nei, men jeg har blitt faktisk flinkere til å lytte

av det, fordi på privaten så merker jeg at det hjelper jo ikke egentlig å gi råd så kanskje jeg bare skal holde kjeft

Og det viser seg at folk setter pris på det også. Bare holde kjeft? Nei, og bare få lov til å prate uten at noen skal blande seg, for jeg driver og gitter råd, råd, råd, råd til venner og av kretioppletet i alt det. Så er det jo ikke så ofte det er det jeg egentlig vil, de vil jo bare prate. Det er ofte det jeg trenger, sånn kjæresten min skal alltid løse problemene mine. Ja. Så jeg sier sånn, du trenger ikke å løse det, jeg vil bare ha en sånn ventil og bare få sagt sånn, at.

det er skikkelig dritt, og så kan du svare, ja, fy faen, det er dritt, og så går vi videre. Ikke sant, men du må bare gjøre sånn og sånn, og hvis du hadde gjort det og det, så hadde det løst seg. Det vet jeg sikkert innerst inne, men det er ikke det vi hører. Men det hørte jeg at det ligger, hvis ikke i menneskens natur. Nei. Jeg har vært særdeles lite hos psykologer i mitt liv, men jeg har vært innom to psykologer,

Og begge sa at jeg tenker og agerer som en mann. At jeg ofte gjør det menn vil gjort. Og da til meg for eksempel, eller menn flest, så lønner det seg sammen partner å si sånn, nå vil jeg bare at du skal lytte. Dette er ikke et problem du skal løse, men før mann, så kanskje du må gjøre det til mannen din. Dette er ikke noe du skal løse, jeg vil bare si det høyt. Fordi det er veldig klassisk at mannen, og da tydeligvis meg, går rett i hvordan skal jeg fikse dette.

Og da hører jeg nesten ikke hva du sier, for jeg går rett inn i en sånn fiksemodus. Og så er det ofte det man ikke vil, og så kan man bli litt stresset av det, for hvis jeg tenker sånn, det klarer ikke jeg å fikses, tenker jeg sånn, å nei, da har jeg feilet. Men nå har du startet en ny podcast som ikke er å hjelpe folk nødvendigvis, men det heter Det Alle Snakker Om. Og det er litt sånn nyheter, litt sånn kjendissladder og sånne ting, er det ikke det? Jo.

Er du opptatt av kjendiser? Nei, vi prøver jo å snakke om ting som ikke er med kjendiser også, men hva er kjendis? Er Putin kjendis? Er Trump en kjendis? Jeg dykker ikke inn på side 48 i DN for å finne noe obskurt bak der, men det er mer fordi jeg er ikke ekstremt nysgjerrig. Så det må ramle ned på nesa mi. Og det ramler kjendiseri ned på nesa mi mer enn sånn

smart kuriosa som ofte kommer litt lenger bak i avisen, eller litt lenger ned på scrollen. Det er gøy å snakke om når man bare kan snakke uten at man må tenke så mye. Ja, det er helt nydelig. Men jeg kjenner deg ikke så godt, så mitt inntrykk av deg er at du... Jeg føler at du er en person som snakker veldig for levebra. Du er en som...

Som tåler mye? Eller misforstår jeg hva? Du er ikke lett krenkbar. Du vil aldri se det, i hvert fall. Ja, det er der det går, kanskje. Jeg tar... Jeg tenkte at du er litt sånn hard. Ja, det vet jeg at veldig mange... Og det er ikke noe negativt, det er litt sånn kult, altså. Jeg har nok et veldig hardt språk. Du vil bli overrasket over hvor konflikt skjer, egentlig. Det skal være ganske prekært for at jeg egentlig gidder å ta tak i ting. Mhm.

Ikke så glad i konflikt, ikke så glad i krangling. Krangler veldig lite. Det er vel så godt som aldri kranglet med mannen min. Vi har vært sammen i 18 år. Oi, gratulerer. Takk, og det er ikke fordi jeg har et temperament fra vilde helvete. Det lærte jeg i komponitt i Lauritsen, når Fendrik satt meg, at jeg var innbytt. Jeg er

eksepsjonelt dyktig på å holde ut. Så det er nok ikke fordi jeg ikke blir krenket, eller jeg ikke blir sint, men jeg er veldig flink til å bare la det ligge. Men er det noe du gjør for å få ut det sinnet da? Går det å knuse tallerkener i skjul, eller? Nei, jeg trenger ikke ofte. Det er merkelig hvor fort ting bare forsvinner når man lar det ligge, på en måte. Ja, men tror du ikke det bygger seg opp da? Jeg svelger alt for mange kameler, og så kjenner jeg at jeg går inn med litt sånn aggresjon.

Jeg øver meg på å si fra litt oftere for å ventilere litt randre oftere. Jeg er veldig sjelden krangelig og sur på kjæresten min, men jeg kan kjenne at jeg har behov for å snakke litt dritt om han her, for eksempel. Og så kommer jeg hjem og så er egentlig alt fint, men så kommer jeg tilbake hit og spør «Åh, vet du hva, kjæresten min, han glemte valentinstedet, han glemte morsdag». Men da er jeg liksom ferdig med det, for jeg har fått sagt det her.

Det er en måte å møte verden på, jeg vet ikke. Men du skulle prøve å være krenkbar. Jeg er hundreund krenkbar. Jeg tar alt veldig personlig. Ikke glad i kritikk. Ikke engang konstruktiv kritikk. Ikke glad i motstand eller...

Hvis jeg sier forferdelige ting, for eksempel i podcasten, og det skulle komme noe sånn at folk var lei seg eller uenige med det, så synes jeg det er helt forferdelig. Ikke haket sne, var Sigrid Båndtusvik i meg, som er sånn opp på barrikaden og sier sånn, det driter vel jeg. Jeg tar det hundrevent personlig. Ja, det er innbitt. Men jeg måtte jo google deg litt også. Vet du hva det første er som dukker opp når jeg googles Kirke Kristiansen? Har du gjort det noe nylig? Ja. Slanking, tipper jeg. Ja.

Ja, og sempik. Og tynn. Ja, Siri Kristiansen tynn. Da skriver folk det i emnefeltet. Ja, Siri Kristiansen tynn. Så det er noen som er giret på å vite hemmeligheten, tydeligvis. For du har jo snakket om at du har vært en litt sånn jojo-slanking. 100% jojo. Fordi jeg er ikke noe glad i å forberede eller gjøre noen ting 100%. Så endre kosthold og livsstil og sånt, det er ikke noe for meg. Men...

Det er en grunn til at jeg ikke har snakket så høyt om det, fordi jeg tror ikke min måte å gjøre det på nødvendigvis er noe jeg anbefaler så veldig mange. Men jeg har trent noen helvetes mye å gjøre.

og gjør det fortsatt. Så det er ikke å sende på kassa? Nei. Men jeg har jo hatt et veldig, jeg kan kalle det et dårlig kosthold for å gå ned i vekt. Jeg har spist fryktelig lite mat. Åja. Ikke noe jeg kan anbefale noen. Ikke sånn pimp lotion med bare kjøtt for eksempel? Nei, jeg klarer ikke å følge noen plan, men jeg klarer å la være å spise.

og det er ikke lurt og det er ikke sunt men jeg står såpass støtt i liksom, har mannen min rundt meg og ungen og jeg kommer ikke til å ramle ut på noe sykdomsgreier der man klarer å jobbe og sånn da med tom mage, jeg er helt så avhengig av å trøkke i meg karbohydrater for å klare å holde hjernen min i sjakk jeg merket det ikke så mye på jobb, men jeg merket det jo på trening, det har jo blitt svakere for eksempel på trening ja, ja, det gjør man jo

og svimmel og sliten og rykker ikke så mye, ja det har jeg absolutt marka så det er ikke noe, nå spiser jeg jo ganske normalt bruker ikke noe sånn veldig planlegget, det er ikke noen ting jeg ikke spiser eller noen ting jeg spiser mye av, eller egentlig har jeg lyst til å få sånn hjelp med hvordan jeg skal få med meg riktig mat, for jeg

Nå bare, som alt annet i livet, spiser jeg det som ramler ned på nesa, men jeg har bare prøvd å spise fryktelig lite av det. Men er det sånn, når du var etter kompani Lauritsen, nå skal vi danse og sånn, hvor det har vært litt sånn hard trening, at du bare har fortsatt da? Ja, akkurat, skal vi danse? Skjønner jeg ikke at folk synes det er så slitsomt. Det synes ikke jeg var noe slitsomt. Det skjønte jeg aldri, at folk var så sliten av det greiene der. Jeg får danse åtte timer hver dag. Nei, men altså, du skal ganske godt å danse for å bli sliten av det, altså, ass.

Ja, nei, jeg har ikke noe erfaring med det. Jeg bare ser for meg, for å sitte fritt på kontor i åtte timer, til å danse i åtte timer, må være ganske... Ja, kanskje vi bare hadde danser som ikke var så slitsomme. Det var ikke så mye sånn hopp og sving og opp-ned og tjoa-hei. Vi var ikke på noe sånn funky-gyn-nivå, for å si det sånn. Kanskje det er mer slitsomt når man er rett og slett bare bedre til å danse. Men kompani Lauritsen, da merket jeg at dette er en måte å bli sliten på som jeg synes er gøy.

Så utvalgene til å gå lenge og sånn? Nei, ikke den delen, det hadde jeg det verste jeg vet. Fortsatt. Det er vel mer at jeg tilfeldig begynte på et treningssenter som bare var et sykt hyggelig sted å være. Og så ble jeg såpass bitt av den treningsformen at jeg så at hvis jeg skal bli god i dette, eller hvis jeg skal få til mer av dette, så kan jeg enten bli helt sykt sterk, eller så kan jeg bli litt lettere.

Hva slags type treninger er det? Crossfit. Crossfit, ja. Og du ble byttet av den... Du er med i sekta, ja. Hors, jeg må bare prøve det, siden folk blir så veldig byttet av basilen når de først begynner. Man gjør det, eller heldigvis, eller dessverre, eller ja. Ja, det er heldigvis, tenker jeg da, hvis du finner en treningsform som du elsker å gjøre. Jeg synes jo all trening er kjedelig. Ja, det synes egentlig jeg også. Men crossfit...

For meg har et element som appellerer til meg, som er at jeg føler seg at det handler om å bli ferdig hele tiden. Og det er den innstillingen jeg har til det meste i livet. Til spising og liv og alt. Så skal jeg bare bli ferdig. Jobb, alt. Ferie til og med. Skal jeg bare bli ferdig. Kryssa i boka, gå videre. Ja, men crossfit er kanskje noe... Jeg er der fire-fem ganger i uka da. Nei! Ja, får du sett barna dine da?

De sitter jo bare og ser ned i mobilen sånn likevel. Jeg tror det er veldig sunt for barn å se at man skal holde seg i form. Ja, jeg tror det også. Men man skjønner at trening er viktig. Jeg har aldri hatt det, ingen av foreldrene mine har trent, og det har gjort at jeg ikke liker det heller. Jeg tror ingen av mine foreldre har trent. Jeg var med mamma inne med treningssenter da jeg var 14, et eller annet sted rett i nærheten her. Men da tror jeg han bare var der for å få massasje. Ja, ikke sant? Ja.

Det er litt andre tider nå, heldigvis. Vi skal jo snakke om barn også. Du har jo to barn. Hvor gamle begynner de å bli nå? Nå begynner de å bli, datteren er snart 13, sønnen er 15. Altså det er tenåringsperiode, så er det så ille som man trodde. Nei.

Nei? Kanskje datteren kan nok komme til å bli fysel etter hvert. Det fortjener jeg. Ja, for jenter er verre enn gutter har hørt. Ikke sånn, men på generell basis da. Nå er hun forløpig så charmerende at det er vanskelig for å si det for meg. Men hun er jo sassy. Kjappe replikken. Vi blir sånn som mamma. Sånn som morsi, skal jeg si. Ja.

Så at man får noen gloser etter hvert, at man får litt mer motstand, det er jeg helt sikker på. Det blir som å krangle med seg selv, sikkert. Ja, og jeg fortjener masse av det. Jeg var forferdelig da jeg var 10-åring selv. Sønnen, der sier det jo sånn,

Hvis det har vært litt sånn røft i oppveksten, så blir ikke puberteten så ille, eller tenårene så ille, for da har du liksom vært igjennom en kald natt før. Og det stemmer han, det er bare irriterende, for det er så giddelaus. Du vet at det livet du lever nå, vet du hvor fantastisk du egentlig har det? Du har to foreldre som er veldig glad i deg, glad i hverandre. Vi har et hus, vi har hund, vi har ingen økonomiske bekymringer.

masse frihet, du bor i verdens beste by i verdens beste land, har alle muligheter ligger foran deg, du benytter ikke noen av dem. Du kunne bodde i en flyktningetelt langt ut i en ørken et eller annet sted og leve det livet du lever nå så lenge du fikk med deg mobilen og det var nett. Så hvis du får med deg mobilen og det er 5G der, så kunne du like seg bodde i et telt i et eller annet sted. Tror du de har lyst til å leve ditt liv, eller?

Tenåringen klarer ikke å se for seg noe annet, ikke sant? Husker jo selv når jeg er i barnehagen og de som jobber der, så er det sånn, hvorfor spiser du ikke opp maten din? Barna har Afrika, har ikke mat, så jeg er sånn. Det driter vel jeg, jeg bor ikke i Afrika. Jeg tror ikke jeg tenkte at det driter, jeg klarte ikke å tenke. Nei, jeg sliter jo med det i voksen alder, å liksom bare tenke at... Hjelper det at jeg spiser? Nei.

Det er liksom rart, så er man veldig sånn der jeg skal forvente at barn skal skjønne det. Men så går man jo ikke rundt som voksne og tenker på det heller. Nei. Men det er mye lettere å bli sur på barna på en måte. Ja, men å få inn litt sånn skam på å sitte inne på en dag med strålende sol ute og alle muligheter utenfor døra. Sitte inn på rommet sitt under dyna. Da har du lov å si fra. I pysj og se på mobilen liksom. Som om man var syk. Det er litt skam synes jeg man kan ta lege med barna. Ja, det synes jeg man skal få. Ja.

Men du sa at du var forferdelig når du var 10-åring. Hvordan da? Det var ikke helt ulik sånn som jeg er nå, men jeg var veldig, veldig frekk oppstår nasi. Alt av autoriteter.

Jeg var ute etter å teste absolutt alle, overalt. Men var du rampet til å gjøre det liksom? Ja, jeg tiltrekkes jo av alt som er litt sånn på kant med loven, og som er litt sånn det morbide. Du var litt sånn halvkriminell, eller? Jeg er for fornuftig til det, men jeg likte å holde meg i nærheten, ja. Ja, halvkriminelle. Så jeg ville aldri ha ranet en bank, men jeg kunne godt stått og sett på, på en måte. Men du har alltid visst at du skulle ha barn, eller? Ja.

For du startet jo relativt sent, sånn som meg, og du var i 30+ var det ikke det? Ja, jeg var 30 akkurat. Det er jo perfekt. Men jeg kunne hatt masse unger før det, skal du vite. Hadde du lyst på barn før? Nei, hadde ikke lyst på, men lagde en del av dem, og så tok man dem bort igjen, sånn som man holdt på.

Er det noe du tenker på? Ikke det helt tatt. Ikke noe du går og angrer på? At jeg ville hatt de to andre barna på toppen av de to jeg har nå, med de to andre kare som, nei takk, ikke det helt tatt. Jeg gleder meg hvor et åpent land hvor det er muligheter.

Men det har vært frem til, det var en periode jeg ville ha fire barn faktisk, det er jo ironisk nå i retrospekt, for gullet har jeg jo hatt. Ja, fire barn. Og romantisert flokk. Men det har også vært på at jeg ikke vil ha barna. Ja, så enten fire eller null, på en måte. Nei, og alt mellom der også. Jeg har ikke stabil nok til at jeg klarer å holde meg til en plan eller drøm eller tanke veldig lenge av gangen. Så jeg tror jeg har vært innom alle elementer. Men etter at man får barn, så er det jo...

Helt umulig å se for seg at man ikke skulle hatt barn, men... Jeg har stilt et spørsmål til mange av mine som tror du kunne hatt et lykkelig liv uten barn. Ja. Jeg tror jo... Men ikke sammen med han jeg er sammen med nå. Unnskyld hvis du hører på. Fordi ingen av oss er litt skapelig nok opptatt av andre ting. Du må fylle den tiden med noe da. Vi hadde ikke kjøpt oss en seilebåt og pusset opp den fra grunnen og tatt den rundt jorda. Vi hadde fylt den tiden vi nå fyller med planlegging og kjøring og sånn.

med Netflix, enda flere timer på Netflix. Mm.

Og da hadde jeg ikke vært like lykkelig. Folk har jo spurt meg, har du blitt mer eller mindre lykkelig etter du fikk barn? Men det er jo fortsatt sånn berg-og-dalbane som livet generelt da. At noen perioder er kjempefint, og andre perioder tenker jeg er sånn, hva er det jeg har gjort? Hadde jeg det ikke mye bedre før? Men så er det litt sånn vinterdepresjon, og så er det sommer igjen, og så er man positiv igjen. Det er jo som livet generelt, tenker jeg da, med og uten barn. Jeg synes den slitsomme delen av det er, jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, eller det er det jo selvfølgelig, men det slitsomme er

at man alltid er litt redd for hvordan det skal gå. Hadde jeg visst at det kom til å gå bra med begge, så hadde jeg koset meg gjerde. Det var jo, jeg leste det for mange år siden,

At det å få barn er jo ingen investering i kortsiktig lykke, men det er en investering i langsiktig lykke. Så det er ikke det at akkurat her og nå blir det så mye lykkeligere. Men det er når datteren de lurer på om når vi kommer hjem til huet på julaften, så har man henne og barnebarnet, da tenker du sånn, der la jeg kortet min riktig. Det var en eller annen komiker, tror jeg, som sa det, som ikke har barn, som sier sånn, det er så sjukt med de foreldrene, som sier sånn, altså, barna mine er den største lykken i livet. Det er jo ikke rart, de har jo tatt fra deg all

All annen lykke. Og det har jeg kjent litt på. Når man må si nei til venninne, eller nei til en jentetur, eller fordi han ble syk, eller det skjedde noe, sånn avlyste planer. Og da har jeg tenkt på at han gjør meg veldig lykkelig, men han tar fra meg mange lykker også. Men det er jo valg man tar hele veien. Man kan jo...

Kan jo dra på den jenteturen, selv om man er syk. Da kan du si sånn om du er sammen med pappaen din. Det er jo veldig typisk, hvertfall førstegangsforeldre, at de er sånn, vi kommer ikke i dag fordi lille Knut er syk, så vi kommer ikke i dag. Ja, men det man kan dele seg opp, det er jeg enig i. Ja, det er jo folk med ett barn veldig, veldig dårlig på, så får de to steng sånn, hva? Vi kunne jo delt oss! Ja, nei, vi er ikke gode nok på det. Ikke at vi har to stykker som passer på, men jeg tror jeg bare har en mann som reiser veldig mye, så jeg er litt sånn halvveis alene mor.

Ja, sa hun bittert. Sa hun bittert og drakk en slik vann. Men hvordan ble du gravid, holdt jeg på å si? Det er lett at det er tiss mot tiss, men sånn... Jeg hørte noen rytter om at du egentlig gikk på prevensjon. Ja. Jeg sa at du ble gravid med spiral. Ja. Så det er ikke anbefalt, holdt jeg på å si. Det er jo veldig få andre som blir det. Da er du ekstremt ferd til, da. Ja, det stemmer.

Jeg tror hvertfall et av de som ikke er ut og vandrer blant oss også var med spiral. Så jeg har nok vært gravid med spiral hvertfall to ganger, ja. Naturen bare vil at du skal formere deg. Det er jo helt god. Det er et stort kompliment, tenker jeg. Det er masse folk der ute som er flinkere blant enn meg. Ja.

Ukas annonsør er Bookbit, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang, folkens, benytte deg av tilbudet da. Kodeord er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.

Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnevogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.

Jeg har anbefalt dere tidligere boken Der krepsene synger, men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken Det ender med oss en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre av seg. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte. Effekten er den samme, vet du. Så ja, tusen takk.

Tusen takk for et fint samarbeid, Bookbit. Og igjen, kodeord, er det noe liv? Gratis, gratis, gratis, gratis er deg. God lytt. Men når du fant ut at du var gravid, var du happy da? Ja, akkurat når jeg fant ut på første, så ble jeg veldig, veldig redd, for da lå jeg på et sykehus i India og ante ikke at jeg var gravid. Fikk det bare fortalt av en sånn forbipasserende lege som random informasjon.

Nå må du gi litt bakstor her Jeg var i Goa med min mann Det er det mest Veldig rart at vi har vært der Veldig lite typisk oss Det er ikke sånn yoga folk som stikker til Goa Nei, vi er sønnvingres hårt Lolle og Bernie folk Og jeg forlater jo helst ikke Europa

Men du ble matforgiftet da, sikkert? Nei, jeg fikk indre ørebedennelse. Oi! Og fikk noen heftige medisiner og noen rønken og noen greier som antageligvis ikke er kompatibelt med å være gravid. Nei. Men det visste vi jo ikke. Nei. Men da kom det en leg inn med en sånn vissende rosa og sa «Congratulations, it's women's day today». Så jeg sånn «Ja, takk». Og så kom det inn en leg til...

og skulle gratulere, så tenkte jeg sånn jeg vet det, det er kvinnedagen sa sånn, you are expecting ja men da var jo min mann i rommet, vi ble veldig glad men også, jeg ble veldig glad og så ble jeg veldig redd for da begynte jeg å tenke sånn, men vent da, den der hestesprøyta du satt i skinka på meg i stedet med var det og den ubåten jeg lå inne i i stedet når vi tok rønken og hele kroppen, var det alle de pillene jeg har spist nå siste er det nå fikk du sjekke opp i det da

Jeg stjal masse medisiner med meg, tok meg hjem til Norge og leverte det til Ulvål og sa, fortell meg hvor rar ungen min blir. Så gikk jeg tre måneder og ventet på svar, var livredd, sov med alt mulig rart, og skulle komme krypende ut der nede. Blir han SRP'er? Ja, i hvert fall.

så sa de til Tremont sånn, ja, hvis du absolutt må gå på medisiner, altså antibiotika eller penselin eller hva det var, som gravid, så er det disse eller ikke noe. Ja, så de har kunnskap i Indien også? Det, og det vet jeg jo. Det er jo verdens beste leger. Men de er ikke, her overlegger jeg ikke spesielt glad i frøken gravid som sier så, som har egne meninger for eksempel. De er ikke så glad i det. Men,

Men hadde de sett det inni når du tok rønken at det lå et foster der? Blodprøver eller jeg vet ikke. Så sjukt å finne ut på den måten der. Ja.

Og så ville jeg at jeg skulle bli på sykehuset i de første 16 ukene av svangerskapet, for de syntes det var farlig å fly. Jeg bare, nei, nei, det går veldig bra. Jeg skal hjem. Jeg skal ikke føde her. Nei, jeg skal ikke være her i 16 uker, nei. Det tror jeg bare dropper. Har du dratt tilbake til går? Nei. Nå er det charter. Nå er det Europa her fra ut. Men likte du å være gravid da? Jeg elsket det.

Ja, så digga det. Men det er lett å si når man har null plager da. Sikkert irriterende for folk som er sånn, spør meg om det hvis du får svangerskapsforgiftning eller noe sånt. Jeg ble i hvert fall kjent på en sånn avhengighet av mannen min, som jeg vanligvis ikke kjenner på så mye avhengighet til andre mennesker. Veldig opptatt av å klare meg selv. Men der kjente jeg på sånn, nå må vi være team. Ja.

Men særlig rett etter at babyen kom, da var jeg også veldig sånn på deg og meg liksom. Men kanskje det er en av fordelene ved å ha vært store og tunge store deler av livet, at når man blir gravid så er det på en måte another day in the park, hvis du skjønner. Og man legger jo ofte ikke på seg så mye når man er stor fra før, så jeg følte meg ganske hot. Gikk i trang i kjoler og ja, ja, ja, jeg følte meg ganske hot. Ja.

Det er ikke noe jeg har kjent på veldig mye i tiden før eller etter, men akkurat når jeg var gravid så tenkte jeg sånn, nå skal det komme trange klær. Ja, for jeg så kjøpte jo masse trange kjoler. Ja.

Så jeg prøvde å gå med de nå. Det er ikke det samme, altså. Det er noe med den der at man har lyst til å vise magen, og da er gjerne skjoler som på en måte fremhever magen. Gjerne et belte. Ja, ikke sant? Og det er jo ikke så greit på et mann å ha født, da. I hvert fall ikke rett etterpå. Nei, jeg liker dramatikk og aksjon selv om jeg blir redd, men akkurat så fødsel og sykehus og...

Jeg synes det var litt spennende. Jeg synes det. Men ikke interessert nok. Jeg leste ikke en setning under graviditeten. Ante ikke hva som skjedde uke til uke, eller hva som skulle skje når de kom ut. Men forberedde deg ikke til fødsel i det hele tatt? 0%. Begge kom jo en måned for tidlig, så vi hadde

Vi hadde ikke vogn, eller seng, eller pakka bagg, eller... Ikke noen fødebrev, eller noe sånt? Ingen verdens ting. Hadde vi gått på sånn kurs en gang? Nei. Sånn man, jeg tror man må, innom på sånn... Nei, du må ikke. Pust- og partnerkurser, og... De anbefaler ofte det. Jeg svimte jo av på det kurset. Ja. Fordi at det er...

Da ser man jo sånn inni en kropp, på en måte, viser de, og så liksom, det var sånn en gammeldags helt skelett med innvåler og sånn, som de kan ta ut, og så ser du babyen, og så skulle de vise hvordan babyen kommer ut, og jeg bare sånn, at jeg skal gjennom det her, jeg klarer ikke å se på det, så jeg måtte inn på do, og bare begynte å hyperventilere, og ble helt sånn... Du har litt engstelse i deg, du da?

Ja, eller hvertfall sånn at jeg skal føde. Det føltes så uvirkelig. Ja, nå skal du gjennom den største smertehelvetet du noen gang hatt i ditt liv. Jeg brukte jo nye måneder på grumma, jeg vet ikke om det er anbefalt heller. Men samtidig var jeg forberedt på det verste også. Mens du fikk et sjokk, eller? Ja, men jeg brukte også litt tid på som jeg gjør hvis jeg grummer til ting generelt.

Så går jeg på kjøpsenter, så ser jeg på folk rundt meg, som jeg tenker at ikke nødvendigvis får til absolutt alt her i verden. Så tenker jeg sånn, hun der har barn, da skal jeg klare det også.

Ja, jeg var sikker på en tussvik sånn, du, Kim Kardashian, Line Meister, de har født, da kan du også klare det. Undervurdere folk bare for at de har blånt hår og restillanlepper, eller? Nei, men det er jo mer med at dette er jo noe alle får til, så hvorfor skal ikke du få til det? Men jeg forstod på, hadde du en vanlig fødsel, eller var det keisesnitt? Jeg hadde et hastekesensnitt og et katastrofekesesnitt. Ja, ikke sant? Litt dramatisk da. Fortell gjerne litt om det. Åja.

Ta oss igjennom hele røyden. Nei, men ok, så da visste du at du skulle ta kæsfløyd? På begge to? På han første så visste jeg at jeg skulle ta kæsfløyd, men ikke da.

Hvor lenge før visste du at du skulle ta kæsling? Det visste jeg ganske lenge, for tro det eller nei, men inni kroppen min skjuler det seg et ganske smalt bekken. Så hadde legen sagt det, at du har et veldig smalt bekken, du ligger i grenseland for hva vi liksom... Så kan jo ikke de anbefale noe, de skal jo ikke anbefale noe, de leggene. Så spurte jeg, hvis jeg hadde vært datteren din...

Hadde du bedt meg å ta kreisersnitt? Ja, hvis det var datteren min, så hadde jeg bedt meg å ta kreisersnitt. Er det sånn du må formulere versmålet til leirer? Ja, det er sånn jeg har hørt. Fordi det kan du ikke bruke i en rettsak. Han sa at det er som om jeg og datteren var allerede der, sånn, du er ikke datteren hans ferdig. Men, så da satt vi opp time for kreisersnitt. Da visste du at du kan plotte i kalenderen din, på en måte. Ja, og det hadde jeg gjort. Og vi hadde til og med funnet, for han satt opp en dag og sa, akkurat den dagen kan jeg ikke, og sånn. Jeg var der, jo, jo, jo, jo, da kan jeg, det passer dårlig. Jeg har en jobb, faktisk. Ja, men jeg skulle på jobb.

Nei? Jo, jeg var midt i TV-innspilling av noe som heter Desken, og så er det den dagen av innspilling, så det går ikke. Så jeg må få det dagen etterpå. Ja, kan vi ta det, så satt vi det på en dator, men før man har barn, så er det jo bare noe som skal inn i kalenderen. Men så gikk jo vannet noen uker før, og når vannet har gått, da er det ikke noe sånn, da,

Da er kalenderen nulla ut. Det er bare fødsel som står innen den kalenderen. Ja, du hadde en Hollywood-opplevelse at vannene gikk. Jeg skjønte ikke, for jeg hadde ikke lest noe. Så jeg ringte navnet og sa sånn, du, nå har jeg tisset ned hele trappa her. Kan den at vannene har gått? Er det blankt? Ja, det vil jeg påstå. Ja, da har vannene gått. Ok, da må noen kjøre meg til sykehuset. Var mannen din hjemme også da? Nei, da kom sviger, så hentet han meg og kjørte meg til Tusenfryd.

Og så kom mannen min og hentet meg på tusenriff, for han var på jobb i Oslo. Så de møttes på halvveien. Så kjørte han meg. Men hadde du smerter og sånn da? Nei, det er ikke så smertefullt. Jeg må bare skyte inn. Hvordan vet han at du har liksom smalt bekken? For det har aldri noen sjekket på meg. Nei. De ser det jo på ultralyden, kanskje? Ja, men ultralyden tar det jo opp på magen. Ja, jeg vet ikke. Får de ikke med toppen av bekken der? Jeg vet ikke hva egentlig bekken er. Nei, jeg vet ikke.

Men da kjørte hvertfall mannen din deg til sykehuset, og da var det rett på sånn hastekasset ditt da. Nei, da var det ikke så hastet det, annet enn at vannet hadde gått, så det skal ikke ligge så lenge, og så hadde de tid, var litt stille akkurat nå, så jeg sa sånn, kanskje vi bare skal gjøre det nå, nå har vi tid. Ja. Og så

Og så måtte jeg sette et epidural i ryggen, for da tar det jo bare lokalbedøvelse på sånn type kreisesnitt. Og så kommer det inn en lang mann og setter sprøyt i ryggen min, og så bomber han ni ganger. Nei! Setter den sprøyta rett i rygggraden min, og det gjør jævlig vondt. Å fy faen! Og så sa han sånn, ok, nå prøver jeg en siste gang, bøy deg så mye du kan framover, og hvis jeg bomber nå, så blir det narkose. For nå kan jeg ikke prøve flere ganger.

Ja, da sovner du helt. Da er du helt borte. Da måtte mannen min ha gått ut. Det er ny rigg, og nå er det flere hundre tusen på bord, og nå er det flere leger. Det er litt større rigg, da. Koster samfunnet mer antagelig. Så da bøyde jeg meg så mye jeg kunne, klemte sammen mage og alt, og så tok han bedøvelse. Så husk derfra ut, synes jeg, mener jeg husker at to helt like damer med rødt hår

satt i foten av senga mi og dro ut babyen. Stemmer det da? Det viser seg at det stemmer ikke. Det satt en dame der. Hun hadde ikke rødt hår. De var ikke to. Så man blir litt ryset av det greiene der? Litt ryset av det greiene. Du bare hallucinerer to mennesker som ikke er der. Litt ryset. Men det husker jeg så dritspennende at jeg var litt irritert på at jeg ikke kunne få lov til å se mer, for jeg er jo veldig fascinert av blod og innvoller og gørr og kniv og

Hadde egentlig lyst til å bli sururg selv, hvis det er gøy. Eller fotlegge. Det er litt annet enn det skal være, men jeg er fortsatt kniv. Litt annen bransje du er enn da. Ja, fortsatt ting som kanskje er i seg. Du vil se ditt eget keisersnitt? Ja.

Men jeg fikk lov å se på morkaka også, for den kastet litt i sånn bøtte, så de holdt den opp så jeg fikk se. Å, den ville jeg ha vekk med en gang. Ja, altså det var veldig gøy at den var så stor. Men kan man se sitt eget keiserstøtt? Jeg så litt av det, for jeg ser opp i den, du vet sånn som man har i tallingen, som man ligger og ser opp i den lampa hvor det er sånn speil inne. Det er det jo der også. Så jeg så jo over på andre siden av det grønne forhenget, men jeg hadde jo ikke vinkeren så jeg fikk sett

tilbake og inn i mitt eget kreisersnitt. Men kunne du spørre om, altså er det lov? Tror du? Ja, sikkert. Men du ligger jo med sånn mask og... Og de er ikke så interessert i dialog med pasienten der og da. Nei, men de er på jobb liksom. Det er som å trekke en tann liksom. Det gjør jo ikke vondt fordi jeg har tatt bort smerten, men det er jo en rigg. Mhm.

Det er ikke som å løfte en appelsin ut av et fruktfatt. Den ligger jo inni, bak og under. Så man blir jo herjet med. Men kjenner du at babyen går ut av kroppen din? Absolutt. Ja? Ja.

Men det er en ganske rask prosedyre, er det ikke det? Det tok litt tid, altså. Men det er ikke en operasjon som tar timesvis? Nei, det gjør det ikke. Det er på en måte en ganske rask sånn... Det tar jo lenger tid etterpå, for de skal jo sy alle lagene og sånn. Men det er ikke så farlig, for da er jo mannen ute med ungen og klipper streng og vasker og har sånn lynkurs i baby. Jeg tror ikke jeg fikk noe på brystet rett fra, jo, kanskje jeg gjorde det, en blodliten sak. Jeg husker ikke, men da var jeg jo dopa. Du var russet, du vet det. Jeg var russet på livet.

Det er litt koselig å få pappa en ekstra connection når man tar kaisersnitt, for de må ha babyen med en gang. Når man føder vaginalt, så er det veldig sånn, jeg ville jo at mannen min skulle holde babyen med en gang, for jeg syntes han var så tung, og jeg var så sliten. Kan ikke du holde han liksom? Nei, det er veldig viktig at det er du som har han på brystet. Ja. Da tenkte jeg, det er ikke koselig at pappa kan få lov til å holde han da. Men tok det som et nederlag at du måtte ta kaisersnitt, at du ikke kunne føde selv og sånn? Det er mange kvinner som kjenner på det. Nei, det tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Nei.

Jeg kan se på meg der. Det er for mye... Man kan jo ikke noe forhånd om hvordan man er satt sammen, men det er litt for mye føleri rundt i greiene der, synes jeg. Men hvordan var prosessen etterpå? Da var du på sykehus ganske lenge, eller kunne du dra hjem en gang? Jeg var der litt, men mannen min måtte dra, for han fikk svininfluensa. Nei. Jo, så han ble kastet ut.

Og så var det jo ikke lov av besøk, for det var jo så mye svininfluensa, at det var jo sånn lockdown på sykehuset, så var ingen som fikk... Og så ble han kanskje smittet på sykehuset da? Ja, det tror jeg. Ja. Ellers var det han som smittet alle de andre, eller det var han som startet hele ballet, eller jeg vet ikke, men det var i hvert fall... Men du fikk ikke det?

Nei, jeg fikk ikke, og Bevin fikk ikke, men vi slapp også å få besøk, og da husker jeg at vi var en gjeng som gikk rundt i gangene der og sa sånn, anbefalte sykehusen vi dro videre sånn, dette her synes jeg skal innføres med generell regel. Jævlig deilig å slippe besøk. Ok, jeg trodde man ville ha dem en gang, ja.

Være litt i fred. Det var ganske digg. Det skal jo starte en familie og sånne ting. Det er kanskje vits at masse bestefar og venner og alt skal komme. Jeg er ikke så glad i å ha publikum eller vittner til at jeg driver med ting jeg ikke føler at jeg kan. Det er den verste delen med å være mamma. I noen år faktisk. Mamma hjemme. Null stress. Følte at vi fiksa det. Mamma ute blant folk.

Det er jo kjempevanskelig. Når du sier det, det kjente jeg veldig på i starten jeg også. Null stress å amme hjemme, men på kafé og blant andre mødre, så plutselig ble jeg sånn noob på alt. Da følte jeg at jeg måtte prestere på et eller annet. Rart det der, at man plutselig føler prestasjonsangst foran andre mennesker, og når man er hjemme så bare det her negler jeg jo. Ja, men er det så rart? Jeg ser Sofie Elise nå som har blitt...

fått bekymringsmeldinger til barnevernet fordi hun har trillet forbi noen som reagerer på måten hun har kledd på ungen. Folk følger jo med på hva du driver med. Ja, er det så det var det du tenkte på da? Hva andre tenker om deg? Jeg tror ikke jeg skjønte det i øvrigt. Men når jeg sto midt i det så tror jeg jeg bare tenkte at dette synes jeg er litt...

vanskelig, jeg visste ikke sånn jeg husker da jeg satt barnevakt for kusinene mine også at jeg gledet meg sånn til foreldrene skulle dra for jeg kom jo ofte før mens de tok på seg høyjerdasko og lebstift og var på vei ut døra liksom, da tørte jeg ikke å snakke til ungene, men med en gang jeg gikk da var det bygge klosser og lese og leke og synge og herje jeg bare likte ikke, fordi jeg

Jeg visste ikke om jeg var flink. Da ville jeg ikke at noen skulle se på. Nei, jeg tror det er mange som kjenner på det der. Men hvordan syntes du det var å komme hjem fra sykehuset? Hadde du sånn babyblues? Jeg gråt helt ekstremt. Jeg gråt og gråt og gråt og gråt. Du fikk sånn skikkelig... Er det ikke babyblues det heter? Ja, det er kanskje det.

For jeg sa litt til meg på sykehuset, ja, nå er det jo på dag tre, så nå kommer du til å bruke mesteparten av dagen på å bare gråte. Så var jeg sånn, ja, skal vi se. Jeg prøver å tvinge fra noen torre. Nei, jeg fikk ikke det, men jeg tror liksom 90% får jo det. At de bare gråter nesten, for de vet ikke hvorfor de gråter en gang. Nei, det var det mye av, det husker jeg mest når jeg kom hjem.

Men skjønte du hvorfor du gråt? Da må jeg nå litt tilbake på det, for det føltes som en helt sånn unik situasjon. En ting var at jeg var svininfluensa, så min mann fikk ikke lov til å være nær meg og barnet, så han satt med munnbind i andre enden av rommet og vinket til oss. Nei! Det var 20 minusgrader ute, så jeg kunne ikke gå ut med barnet, så jeg var låst inne i denne institusjonen av et hjem. Ok.

Ikke rørt og gråt? Som var hans hus, og jeg var ganske ny i det huset jeg kom fra. Den høyeste sutret utenfor. Jeg bodde i en kul leilighet på Grønland. En gammel smie, liksom. Drev med stand-up og bodde i Oslo og sånn. Flyttet ut til Follow i rekkehus hvor alt var best.

Med en mann med svininfluensa, 20 minusgrader, og en unge som, og jeg hadde ikke melk, så fikk ikke ungen næring heller, han bare skreik. Og ingen skulle hjelpe meg, for svininfluensa, han kunne ikke hjelpe, og jeg kunne jo ikke noe, jeg hadde ikke lest en bok, og en unge bare skreik. Nei, det var, altså de første ukene der, var helt jævlig. Ja. Helt jævlig, faktisk. Det er ikke rart å gjøre det, tenker jeg. Men jeg var jo antipretensiøs på mamma-rollen, så jeg var ikke en sånn,

Jeg dreit i å dusje og vaske klær og gå tur og lage mat. Sånn, jeg bare gikk rundt i One Piece med den ungen hud mot hud. Når han sov, så sov jeg. Det skal man jo i stedet. Jeg bare surret rundt og sov. Ja, jeg også gjorde det. Samsov med den ungen på sofaen, helt ja. Jeg klarte ikke å løfte, jeg klarte ikke å liksom ta oppvask på sin eller gjøren to. Jeg bare etterlatte alt til mannen min på det greiene der. Ja, det har man ikke lov til, eller? Det er litt ærlig. I to uker der, så får du ikke lov å løfte noe annet enn ditt eget barn. Ja, ja.

Ja, men det skal vi ikke gå inn og løfte ting heller når du har barn. Det er liksom bare barnet du skal drive og... Ja, men du kunne ikke ta ut opp væskmaskinen for eksempel. Det var ikke lov. Jeg hadde resept på det. Ja, deilig. Men kanskje en ting som gjorde det litt sånn ekstra vanskelig også var på... Jeg bodde på Ulvål Hotel, som det heter, etter man hadde fått babyen. Så må man jo ha noen der, for man trenger jo hjelp, og mannen min fikk ikke lov å være der. Så da måtte mamma komme og være der sammen med meg. Og jeg har ikke et sånt forhold til mamma.

At vi er nære nok til at vi kan dele kroppslig og såre. Ja, for hun kom fordi mannen din ikke kunne være med deg. Ja, og de sier at dere skal være to, hvis du har muligheten til det. Så jeg anbefaler å være to. Så jeg brukte en del energi på at ikke skjerpe meg, men

Jeg brukte en del energi på bare at hun var der. Energi jeg egentlig ikke hadde som jeg burde brukt på babyen som ikke ville spise. Han bare skreik. Han spiste jo ikke på to døgn. Så når de kom seg sammen, «Gud, han har ikke fått mat på to dager!» «Hva heter faen jeg?»

Det må jo dere fortelle meg, jeg kan ikke noen babyer. Ja, fordi du kjente at det kom ikke noen melk ut av puppen? Jeg trodde han lå febrilt og prøvde å få mat ut av puppen, men han fikk jo ikke akkurat gitt beskjed om at det ikke kom noe ut, det vet jo ikke jeg. Nei, hvordan finner man ut av det? At han etter to dager ikke har fått i seg næring, så han ble jo krympa eller hva etterfra. Men fikk du det anbefalinga etter hvert da? Nei, nei, ikke helt. Jeg produserer ikke melk. Oi!

Så det fant du ut ganske kjapt da, at det kommer ikke til å komme noe melk der? Det kommer ikke til å komme melk her. Nei. Jeg hadde sånn elektrisk pumpet av automaten, så jeg holdt på og satt meg inn en time siden, så klarte jeg å dekke båndet av et sånt eggenglass. Ja, ikke sant? Og da skjønte du at det er ikke noe vits. Nei, det er ikke noe pop. Jeg kjente jo veldig på det der ammepresse. Jeg vil jo ikke amme. Nei. Og så er det sånn, amming er det beste, og du må amme, og det er ikke bra med morsmelkerstatning. Var du redd for at barna dine skulle bli kriminelle, siden de ikke fikk morsmelk?

Nei, hvis de blir det, så tror jeg ikke det er derfor. De har vært historisk lite syke, begge to. Kanskje de bare blir vaksinemotstandere og klimafornyktere. Det kan jo hende. Det er jo livsfarlig å ikke få morsmelk. Eller kanskje de blir FRP-politikere. Ja, kanskje det er bare det. Da får det bare bli sånn. Jeg tror det går veldig fint å få morsmelkersatning. Siksø har ikke...

eksistert hvis det var skadig for barna. Det er ikke som om de gir røyk. Nei, det er jo sånn man sammenligner det nesten, i hvert fall mannpolitiet. Ja, det er bare tull. Men var planen ganske sånn kjapt da å bare klinke til med en til unge? Nei, jeg var ikke så sikker på om jeg ville ha flere barn

Ja, det er ofte det som skjer når man får barn. Ja, og jeg romantiserer fortsatt, og jeg tror modellen mamma og pappa et barn er den perfekte riggen for de aller aller fleste. Å, det er interessant, fordi alle jeg har delt litt av det at jeg synes det er litt skummelt å få et barn til, og jeg vet ikke om jeg har behov for det. Nei, det må ikke gjøres. Jo, du må få flere barn. Hæ? Nei, det må ikke gjøres. Og må ha søsken, kan ikke leve et liv uten å ha søsken. Det er ikke ditt problem. Nei.

Da må jo ungen fylle livet med noe annet da. Det er ikke sånn at mitt liv er...

La oss si at det er åtte av ti nå, da. Det er ikke først veien på broderen. Nei, det er godt poeng. Men det er liksom sånn, jeg vet ikke, da må jeg velge mellom... Altså, jeg vil jo heller være en god mor til sønnen min, Matteo, og en god kjæreste, enn at jeg skal gi han et søsken og være en skikkelig sinna, utslitt mamma, da. Og aldri vil ligge med kjæresten min igjen, for jeg er så sliten av å ha to barn. Så jeg er litt sånn delt på det der...

Ja, er det bedre å få søsken, eller er det bedre å ha en bra mamma? Ja, så vet man ikke. Kanskje jeg klarer å være bra mamma til to. Jeg skal jo ikke si at jeg har veldig mange... Jeg har nok kjærlighet til å gi. Det gikk veldig mye på bekostning av kjæresten min når jeg fikk barn. Jeg merker jo at jeg må dele på det jeg har til to mennesker i stedet for ett. Det kjenner jeg veldig stor forskjell på. Noen har jo bare sånn uendelig med kjærlighet til å gi. Jeg tror jeg har begrenset at jeg skal ikke ha fire barn. Nei.

Nå er det jo et tippehus du får en til, så må du hente litt av den kjærligheten du gir til første mann, og putte det på andre mann da. Ja, men det er jeg ikke villig til. Nei, det går bra. Ja, for du må låne bort litt. Litt. Ja, men klarer du å bli like glad i begge barna dine?

Eller er det noe med førsteføtte? Nei, jeg er glad i det på veldig forskjellige måter. Altså nå som jeg har blitt kjent med begge to, så vil jeg jo aldri valgt bort den ene. Nei, det går ikke. Så det å drømme om å være ett barn, så handler det ikke om at jeg tar bort ett av de barn jeg har, da handler det om at hvis jeg hadde gått tilbake i tid uten å ha kjent noen av de, så skulle jeg ønske jeg bare tenkte at ett barn hadde vært helt konge.

I et sånn type mamma som jeg er, og sånn type pappa som vi er, så hadde nok vi fungert bedre som familie, hvis vi bare forholdt oss til en unge. Ja, det er interessant. Det er kanskje ikke for alle, nei. Du, hvor lenge har vi snakket? Oi, vi har snakket litt videre da.

Jeg hadde egentlig spørsmål om fødsel nummer to, men det tror jeg må ta i neste episode. Katastrofekeisersnittet, ja. Jeg var veldig understøyd når du sa katastrofekeisersnitt, for det hørte seg ganske voldsomt ut. Det er hastegeisersnittet. Men kan du bare forklare, er det noe som heter katastrofekeisersnitt? Ja, da står det om liv og død. Da har man ett og et halvt minutt på seg. På å få ut unge med sykdom blir den i beste fall skikkelig rar.

Så da går alarmen, og da løper de. Og da er det for å redde barnet, ikke deg nødvendigvis. Ja, det var jeg litt opptatt av. Rakk jeg å være litt opptatt av. Det har du vært opptatt av. Ja, det var jeg nemlig veldig redd for, at de skulle, mens jeg lå i narkose, liksom måtte ta et valg mellom meg eller henne. At de skulle velge henne foran meg.

Jeg kjente jo ikke henne. Ja, nei, du vil heller redde meg, liksom. 100%! Du kjenner jo ikke den ungen der enda. Nei, og så tror jeg jo at både min mann og min sønn vil jo ha hjem mammaen sin. Selvfølgelig. Og konaen sin, sånn at de kan lage en ny baby heller. Ja. Enn å få hjem en baby, og så må de ut på Tinder og finne en ny mamma. Du rakk å tenke det, ja. Jeg rakk å rope det. Åja! Det viktigste er at jeg overlever. Det ropte jeg.

Jeg hadde sikkert gjort det selv, men det er ikke lov å si, men jeg tror veldig mange tenker redd meg. Jeg er ikke veldig glad i å lage høy lyd eller lage scener. Da må jeg være veldig presset opp i et hjørne. Jeg har opplevd tre ganger i mitt liv at jeg har måttet si fra en rope-sifra om noe. Dette er den ene, for nå har jeg det.

noen sekunder før jeg forsvinner inn i narkose så jeg kan ikke tenke etter om det er en annen måte å si det på, eller jeg kan si det etterpå, eller si det sånn det må bare ut og så så jeg mannen min forsvinne sånn i periferien for de beina går med meg, men så ble jeg stående igjen litt sånn, hva skjer da? og da måtte jeg rope til han viktigste er at jeg er overlevd ja, for da var det liksom samme prosedyre men det måtte skje mye fortere da ja, da måtte jeg narkose, de begynte han sto, jeg husker at han mann sto med kniv på magen min og sa, nå må hun sove hvis ikke så begynner jeg bare å skjære nei, jo

Fordi da var jeg antageligvis bedøvet allerede ganske mye, men jeg hadde ikke sovnet.

Hvorfor var det så viktig at du sov da? Ja, med narkose, da sovner man jo. Det er det man gjør. Men da tar du litt tid før du våkner igjen og sånn. Da var det plutselig bare ungen der og alt. Hun var nyvaska og kunne lese og skrive alt av seg. Men da sto det om ditt liv eller barnets liv? Barnets liv, ja. Da skulle jeg faktisk føde normalt. Jeg hadde jo ni centimeter åpning og alt var liksom... Skulle du føde normalt selv om du visste at du hadde smerte?

Da skulle jeg det. Åja. Fordi da var du ikke inn på føde, eller da sa legen, nå prøver vi. Jeg vet ikke. Husker du? Jeg spurte ikke. Nei, jeg tror ikke. Eller kanskje, nei. Kanskje jeg skulle ta kassen i dag også, men hun her kom jo en måned før tiden. For da gikk også vannet. Ja. Så det er samme prosedyr, bare at det ble mye mer. Det var ikke et hassekass, det var et katastrofekass. Ja, fordi etter at vannet hadde gått, og jeg lå på sånt rom hele natta,

fordi jeg sa ikke fra meg at jeg hadde rier for jeg skjønte ikke at det var det det var for jeg trodde at riene var i magen, men de er jo i ryggen jeg trodde bare jeg hadde vondt i ryggen ja, det visste ikke jeg

Så jeg så ikke fra henne det, så jeg våknet på morgenen og spiste frokost og latt det som ingenting, og de til slutt tok en standard, sånn, ja, skal vi bare kjenne etter det, men Gud, du har jo nysangstmeteråpning, du må jo si fra, du er jo fødsel. Åja, det visste hun ikke jeg. Helt nørdemå, ja. Men så mister hun hjertet, da kobler meg sånn maskinen, så mister hun hjertelyden, fordi hun har jo da tydeligvis navlestrengen, for sånn rundt halsen, det er noe en ting, men hun har også knutet på navlestrengen, så når hun begynner å svømme utover eller hva de driver med,

Så strammet jo det seg. Så strammet knuta seg, og det strammet seg rundt halsen, så hun lå der inne og kvert seg selv. Og det merker man jo ikke før hun var på vei ut. Da er det sånn, nå har vi ett minutt på oss før... Ja. Ja, shit. Jeg husker det var mannen min som sa for han, så sa han sånn, du nå på den skjermen der, der er det jo ikke noe hjerterytme. Det er bare, nå! Det stemmer! Og det var han som så det? Ja. Og da trykket de på sånn rød knapp og sikkert larmen på hele shoppa. Hva hadde skjedd hvis ikke han så det? Jeg vet ikke, ja.

Sånn tenker jeg da. Hva hadde skjedd da? Da hadde vi bare hatt den ene ungen da. Hvilket sykehus var det der? Nei, det finnes ikke lenger, ellervis. Det er lagt ned. De la det ned rett etterpå, faktisk. Det er greit å vite. Ja, men da fikk jeg jo innsikt i to fødselere. Helt nydelig. Vi har snakket lenge, og det har vært veldig hyggelig. Jeg sitter med arm og kors hele veien. Ja, for du er jo litt streng. Jeg vet ikke hvorfor jeg sitter sånn. Det pleier jeg å gjøre.

Jeg vil ikke bråke på bordet. Du sitter med en sånn fransk sidehatt, og så sitter du med armene i kors. Det er ikke rart noe å få inntrykk av at du kan være litt sånn streng. Litt sånn streng, ja. Men jeg hørte at du er veldig snill. Ja, takk. Og det var en veldig fin prat, så tusen hjertelig takk for at du ville komme. Bare hyggelig.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!