Jeg tar det igjen med presentasjonsteknikk, men det gjelder hele livet. Jeg tror det er å huske at det er i pausen at det skjer. Treningen har et godt bilde på det. Hvis du skal bli sterk, så betyr ikke det at du skal løfte vekter 24 timer i døgnet. Det betyr at du skal løfte vekter, og så skal du restituere. Den restitusjonen er det vi ofte glemmer. Når folk skal forberede en presentasjon, så ...
De setter av åtte timer til det, eller de setter av kanskje to timer til å jobbe på presentasjonen konsentrert. Og så har de masse møter og avgjørelser som skal ta resten av dagen. Mens det som hadde vært mye mer effektivt var å jobbe en time med presentasjonen og så gå en lang tur resten av dagen. For det er da hjernen får lov til å være kreativ og finne frem ting. Så vi kan ikke bare ta inn og putte ut hele tiden. Vi trenger pauser, vi trenger masse pauser. Hva er det du gjør?
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å formidle nyttig og spennende og god kunnskap som gjør at vi får det bedre der vi er i det livet vi lever i.
Med meg i dag har jeg Anke Boman Larsen. Anke er ekspert på muntlig formidling og presentasjonsteknikk. Hun har 20 års erfaring med formidling og det å snakke framfor forsamlinget. Hun har jobbet blant annet på Slottet, Nobels fredsenter, Akershusmuseet, Holocaust-senteret, Nasjonalteatret og Norsk Folkehjelp.
Hun er også gjesteførelseser ved Universitetet i Oslo. De siste syv årene har hun levd av å holde foredrag om å holde foredrag-
Jeg er aller mest opptatt av magien i kommunikasjon. Hjertelig velkommen, Anke. Tusen takk, Anette. Du har en veldig spennende bakgrunn, og det er så artig når du andre ganger møter, Anke. Du brenner for dette med å formidle. Hvordan hjelper andre å formidle bedre? Dette er jo en kunst, og jeg har masse jeg trenger å lære av deg. Så jeg er veldig glad for at du er her i dag.
Ja, og jeg tenker jo at vi folk som vil oppnå noe, sånn som du brenner for å få ut denne informasjonen til lytterne dine, det tror jeg alle som hører på podcasten din vet.
Når folk har et budskap de vil ha frem, så blir de ofte automatisk gode formidlere. Jeg tenkte på at hvis det brenner i rommet, så er det ingen som har problemer med å rope «Brenn!». Da sier vi ikke det er en utfordring i HMS-situasjonen. Vi blir konkrete, og vi blir tydelige, og vi blir målrettet. Det jeg synes er interessant med formidling på en scene,
er at vi ofte glemmer en del av de tingene, fordi vi blir så satt ut av situasjonen, at vi går vekk fra den gode formidlingen som vi kanskje ville hatt hvis vi skulle fortelle en venn noe viktig. Og så blir vi, og så begynner vi å snakke om utfordringer i HMS-situasjonen med tanke på temperatur. Men ikke på meg, jeg tenker ikke hva jeg snakker om. Så det, jeg tenker,
Min jobb, jeg håper ikke at du tror at jeg sitter på noe du ikke vet, for du er kjempegod på fagformidling. Det eneste jeg prøver å gjøre er å minne folk på det når de skal gå på en scene også. Ja, for det er så lett at man skal si alt helt rett og flott og riktig. Det blir nesten litt stakkato. Ja.
Ja, og stakkato kan egentlig være fint, for det gjør jo at vi følger med. En litt for lang pause, da spiser folk hjørnet, ikke sant? Så lenge vi har en god intensjon, så tror jeg vi gjør ting naturlig veldig riktig. Men det som skjer på scenen er ofte at vi blir selvopptatt. Ja.
Det jeg opplevde av grunnen til at jeg jobbet så mange steder, er at jeg bodde i utlandet da jeg studerte. Så jeg bodde i Danmark, Sverige, nei ikke Sverige, Schweiz. Og til slutt i Berlin. Og de jobbene jeg kunne få da, det var jo sånne strøjobber som bartender og ganske dårligbetalte, tøffe jobber. Eller jeg hadde norsken min som gjorde at jeg fikk jobb som omviser på museer.
Så jeg sto jo da som 23-åring og skulle holde to timers berlinerhistoriske omvisninger for skolegrupper som ikke var så mye yngre enn meg selv. Og dette er før smarttelefonen. Så de ble ikke stående og se på telefonen hvis de kjede seg. De gikk. Så da ble jeg kastet ut i det å snakke foran folk, og så oppdaget jeg at det hadde jeg lært meg på skolen, hvor jeg tenkte at nå skal jeg vise hvor mye jeg kan.
Og så skal jeg snakke på en god og tydelig måte, uten å ta for lange eller for korte pauser. Den måten å formidle på, det gjorde jo bare at de forsvant. Så da ble jeg veldig sånn trent til, hva er det som gjør at folk faktisk følger med, og blir med videre gjennom et museum. Og så kom jeg hjem til Norge og fullførte en mastergrad i idehistorie. Og det er jo, vi idehistorikere, vi går på arbeidsmarked til filosofene.
Så det er ikke like ettertraktet som en nyutdannet leger. Det er litt vanskeligere å få seg jobb. Litt vanskeligere å få seg jobb. Det er en veldig smalt arbeidsmarked. Så det som gjorde at jeg da fikk jobb, var jo at jeg hadde erfaring med å snakke foran folk. Og første jobben jeg fikk da, det var som omvise på slottet. Og siden så har jeg hatt masse sånne omvisejobber, og så ble det mer og mer kurs også for voksne og i arbeidslivet. Så jeg
Jeg har jo ikke lært å holde presentasjoner basert på å lese Aristoteles og retorikken og sånn. Jeg har jo lært det på hva det er som skal til for at folk blir med videre. Ja, for vi har alle vært på et museum, eller vært i et foredrag, eller hatt en professor som har undervist på universitetet, som bare... Altså, før de åpner munnen nesten, så blir man trøtt. Man bare...
drener alle livsglede fra kroppen. Og hva er det som skjer der? For det er så stor forskjell. De kan snakke om akkurat det samme, to forelesere, og den ene sitter på kanten av stolen og hører og lytter og synes det er kjempespennende. Men så er det en annen som sier akkurat de samme ordene nesten.
men der du bare holder på å sovne fra første sekund. Hva forskjeller? Det må jo du ha lært ganske fort. Det er to ting jeg tenker på umiddelbart når du sier det. Det jeg gikk inn i var et selvoptatt fokus. Jeg sto foran de skoleelevene, og så tenkte jeg at nå må jeg vise at jeg er en god omviser, og at læreren synes jeg er flink. Nå skal jeg vise hvor mye jeg kan. Nå skal jeg vise hvor mye jeg kan.
Nå skal jeg bli vurdert. Og det er også en fare i akademia, at du holder disputaser og skal vise hva du kan. Du skal bli prøvd på det du kan. Du skal bli vurdert, og det er hensikten. Men publikum vil jo ha noe som er nyttig for dem. Så for meg er det store skifte på en god formidling og en formidler som ikke når frem, er om man har noe man har lyst til å si, som er interessant for publikum.
Så det jeg alltid prøver å starte med når jeg holder kurs i presentasjonsteknikk, det er hva er målet ditt med å formidle? Og det folk da ofte svarer er jo målet mitt på denne talen er å ikke få jernteppe. Ja.
Og da får vi en egen måte å prate på, vi prøver å prate sånn at det ikke blir for lange pauser. Eller målet mitt er at jeg skal vise dem hvor flink jeg er, sånn at jeg får flere jobber og noe sånt. Og da begynner man å fremgjøre seg selv som også er kjedelig for publikum. Og veldig ofte så har folk ekstremt egoistiske mål, men som ikke er fordi de vil fronte seg selv. De bare prøver å komme levende gjennom det. Så målet mitt er å ikke dumme meg ut og få et spørsmål jeg ikke kan svare på. Ja.
Og da begynner vi å bli veldig omstendelige i ordene, så bruker vi et veldig abstrakt språk, som ingen kan egentlig forstå hva vi sier. Vi ønsker ikke å bli forstått, for vi vil ikke at noen skal være uenige, vi vil bare snakke i den timen og være ferdig med det. Og det tror jeg gjelder veldig mange, til og med professorer, at de prøver bare å overleve selv.
Mens det jeg tror gir den der gnisten av engasjementet, som jeg synes gjestene dine og du har, og som er så godt eksempel på, er når man merker at dere har lyst til å oppnå noe for lytteren. Eller for et publikum. Og det er kjempeforskjell om du går opp på en scene og tenker, nå håper jeg at de stoler på at jeg kan det jeg snakker om. Eller om du tenker på at jeg vil at de i publikum skal få bedre søvn i natt.
Det endrer hele måten man snakker på. Ja, jeg skjønner hva du mener der. For fokuset blir på at man må få formidlet denne informasjonen godt nok så de skjønner å klare å ta det med seg hjem. Det tenker jeg veldig ofte på når jeg formidler i podcasten. Jeg må formidle det på en måte der jeg lett kan hente ned noen knagger og bruke det i eget liv.
Men jeg må jo bare si at jeg har hatt veldig, veldig tale skrek. Det har vært sånn at det begynte vel kanskje på barneskolen, og det utviklet seg til å bli bare verre og verre og verre, så jeg løg
Hvis jeg måtte ha foredrag om at jeg var syk den dagen, eller plutselig så hadde jeg sånt i halsen at jeg kunne ikke snakke, så de andre på gruppen måtte formidle. Altså jeg hadde utrolig mange gode unnskyldninger for å slippe å snakke fremfor forsamlingen. Men av og til måtte jeg. Og de ganger jeg måtte holde foredrag, så gikk det forferdelig dårlig. For det eneste jeg hadde fokus på var meg selv. Og jeg hadde fokus på hvor leppa mi rista, stemmen...
bråste og gikk derifra og følte bare at alle tenkte at enten synes de er syndige med meg eller så tenkte de herregud hvor forferdelig det der var å se på så det ble en sånn der selv oppfyllende profeti at det ble bare verre
Og det var ikke før jeg gikk på kurs, jeg gikk på kurs hos Siri Skyttemy, talihjelperen, fantastisk dama, der hun liksom lærte meg det å ha fokus vekk fra de der tankene som surrer, at jeg virkelig knakk hodet. Og jeg hadde jo ikke kunnet ha denne podcasten hadde jeg fremdeles hatt det taleskrekken, for jeg hadde ikke tort å se på en mikrofon før. Men jeg skjedde hvor viktig det har vært for mitt eget liv å klare å
Kom over den der kneika. Fordi jeg har det så mye bedre i mitt eget liv når jeg tør å formidle ting som er viktige for meg. Og jeg tenker at det sitter så mange som lytter på her, som har lyst til å formidle noe, som brenner for noe, om det er strikking, eller om barneoppdragelse, eller om det er om helse. Så sitter det veldig mange der som ikke tør å formidle.
De har kanskje fått beskjed om at de ikke er så flinke til å formidle, eller at de burde stå sånn og sånn med hendene. Det ødelegger så mye, og det er derfor jeg er så glad for at jeg har deg inne her. Jeg hadde et foredrag noen dager etter du hadde vært hos meg.
Da sa du til meg noe som hjalp meg utrolig mye når jeg hadde det foredraget. Det var noe om energi. Det skal vi gå inn på, Anke, men det jeg prøver å få fram her er at dette som du formidler har ikke bare effekt på scenen, det har effekt også for livet. Det handler ikke om å prestere, det handler om å kunne
drive med det man brenner for, og kunne formidle om det man ønsker å formidle om, om det er så bare for to stykker på et kontor. Og det er derfor jeg synes det er så artig å få prate med deg. Så hvorfor brenner du så for dette med formidling? Nei, jeg tror det er noe av det du er inne på der, med presentasjonsteknikk-faget, at mange har fått høre at de skal stå på en spesiell måte, eller vet du hvordan du fremstår når du står på scenen? Ja. Og det føler jeg,
fort kan gi et feil fokus, at man nærmest gjør det skummelt for folk å gå over og si at det finnes en egentlig fasit om hvordan du skal gjøre det.
Så jeg tenker det er veldig viktig den retten til å ta ord i forsamlinger, selv om du ikke har vært på kurs og lært hvor du skal ha hendene dine. Det tenker jeg er kjempeviktig, at folk føler at jeg har en stemme. Og spesielt det med stemme. Folk får høre at de har en forlyst stemme, det er eiendesjekket. Eller at de har en aksang som er for tydelig. Det er så mange som får kanskje til og med velmentet råd, men som gjør at de har en enda høyere terske for å gå opp der. Ja.
Så det er veldig viktig for meg å si. Det er ikke noe hokus pokus. Så lenge du har et budskap du har lyst til å si, så pleier det å fungere veldig godt. Det er ofte det vi lærer om at vi skal være så abstrakt, eller når vi kompliserer det til å gjøre det vanskeligere. Og så tror jeg jeg bare har et veldig forbindlingsbehov selv, fordi jeg ser hva det kan gjøre i mitt liv. Jeg hører Marit Kolby snakke om ...
børstebilen, og at jeg la det gå tid mellom måltidene, det endret måten jeg spiste på en podcastepisode. Så vi kan jo faktisk overføre våre egne erfaringer til andre mennesker. Selv om vi bare kan leve våre egne liv, så kan vi
gi andre våre erfaringer og dra nytte av andres erfaringer, det synes jeg er utrolig fascinerende. Ja, det er så artig at du sier det. Du har et foredrag som heter Magisk presentasjon. Magiske presentasjoner. Hva mener du med magien i kommunikasjon? Jeg begynte å bruke den titelen. Først så kalte jeg det
litt om presentasjonsteknikk. Og det var det andre jeg tenkte på da du sa hva er det som gjør at noen er litt sånn drepende å høre på. Og det tror jeg ofte er at de ikke ønsker å bygge forventning. De går inn i rommet med en sånn «her skjer det ikke noe». Og det var jo det, det foredraget litt om presentasjonsteknikk. Du vil ikke ha forventning, du vil ikke gå på en podcast og snakke om magisk presentasjonsteknikk. Du vil snakke litt om presentasjonsteknikk. Ja.
Men når jeg begynte å bruke den titelen, så var det jo fordi jeg var tvunget til å selge meg selv og foredrage. Så jeg visste ikke helt akkurat hva jeg mente med det, men det var et eller annet jeg opplevde i salen. Av og til når jeg selv satt i publikum, eller når jeg sto på scenen. Og det er de der øyeblikkene hvor det er helt stille, alle lytter, og så bryter latteren løs, eller det går et sukk gjennom salen. Og hvor det er et eller annet i rommet der som jeg visste var mer enn det jeg bidro med.
Derfor begynte jeg å snakke om magien som publikum bringer inn i rommet. Så har jeg satt meg litt mer inn i det og prøvd å skjønne hva jeg selv mener med det. Så googlet jeg «magi». Da fant jeg en definisjon som jeg synes var helt underpoint. Det er at magi er når en enkelt person får tilgang på overnaturlige, usynlige krefter og kanaliserer det for å oppnå endring.
Så at du har den ene personen som står der, som får tilgang på disse usynlige kreftene, og kan oppnå endring, bruke det, rette det mot noe slik at vi får endring. Og det er jo akkurat det jeg opplever at skjer, at når du har tilgang på publikums oppmerksomhet, når du har alle menneskenes oppmerksomhet samlet på deg, og så tar du den kraften, og så flytter du den over på det du ønsker fokus på, og så kan du få til endring.
Og den kraften kommer jo ikke fra familien selv. Den som står på scenen skal jo bare si det den opplever, og det den har sett, og det den har erfart. Og så er det publikum som bidrar egentlig med magien, og kanskje endringen til og med skjer etterpå.
Du sa til meg, for jeg var veldig nervøs jeg skulle holde foredrag for 130 leger, og selv om jeg er mye bedre for taleskikken, så synes jeg fremdeles ikke det er komfortabelt å få så mye oppmerksomhet. Og så sa du at
noe med den energien som vi som står på en scene eller formidler noe for. Og det hjalp meg veldig når jeg holdt det foredraget. Kan du fortelle litt om det? Jeg forestiller meg at hvis du er en trollmann og får tilgang, eller en trollkvinne og får tilgang på alle disse kriftene, så vil du jo dirre litt i knærne. Og dette tenkte jeg på under korona faktisk, når det begynte å åpne opp og det ble flere foredrager igjen.
så merket jeg at jeg skal mindre etter at jeg hadde tenkt at det er jo naturlig at jeg skjelver. Fordi jeg har jo tilgang på alles oppmerksomhet. Alle disse smarte menneskene i salen stirrer på meg. Og så er min oppgave å være en menneskelig lynavleder og ta all den energien eller oppmerksomheten og flytte den over på budskapet mitt, slik at jeg kan få til endring. Jeg synes jo det er interessant med deg også, Annette, fordi du sa jo den episoden om personlighet.
at du var en sånn som gikk inn i rommet og så med en gang hvordan folk hadde det. Så jeg tenker jo, det er jo ikke rart at det for deg er spesielt overveldende når du skal følge med på hundre mennesker. Og det er jo ikke... Det seg selv at man blir stresset av at hundre mennesker ser på en, det tenker jeg jo egentlig er veldig naturlig. Ikke noe patologisk. For det er en helt unaturlig situasjon. Vi...
Hvis du er ute i det offentlige rommet og så ser folk på deg, det er jo det man prøver å unngå hele tiden. Det vil ikke plutselig komme en høy lyd og så ser alle på deg. Det er kjempepinelig. Vi vil ikke ha fremmende mennesker som merker på oss. Vi vil ikke at alle i et rom snur seg og ser på oss. Så jeg tenker at det ligger jo i situasjonen at det er skremmende, eller at det er overveldende da.
Det jeg synes var så nyttig var at når jeg kjente at jeg begynte å dyrre litt og bli litt nervøs, så tenkte jeg på at dette er bare energien i rommet som jeg holder nå. Nå er det min oppgave å få den energien over på mitt budskap, for budskapet er mye større enn meg selv. Det gikk jo veldig bra, men jeg synes det var så godt det du sa at du
Du kommer til å kjenne på den energien. Og den kan gjøre at du dyrter deg, eller blir nervøs, eller kan sette deg litt ut. Men da er det bare å holde fokus. Legg den energien over på det du skal
Jeg har aldri hørt det fra noen før. Jeg merker det hvis jeg står på scenen og lurer på hva jeg skal gjøre med hendene mine. Som er et selvsentret fokus, så blir jeg mer og mer stressa. Mens hvis jeg tenker at jeg er kjempestressa, de ser at jeg er stressa. Men hva var det jeg skulle si? Da slapper jeg av litt. For da er en annen oppgave enn å skulle ikke virke stressa.
Ja, så ufarlig gjør du det litt. Ja, jeg gir opp litt mitt eget ego da, kan du si. Jeg bare gir opp. Kan være de ikke liker meg, og der fikk jeg et skeptisk blikk, men det er ikke det som er målet mitt. Jeg skal si de tre tingene her. Ja, å, dette er så artig. Men hvorfor er måten vi kommuniserer på viktig?
Sist vi snakket, Anke, så sa du at du nevnte flere eksempler på kommunikasjon som bidrar til endring. Hva er det som er viktig for oss å tenke på? Det er et grep som jeg synes er veldig nyttig. Det er å tenke på om ordene vi bruker er sansbare eller ikke. Hvis jeg snakker om noe abstrakt, som ordet abstrakt. Ordet abstrakt er ikke sansbart. Det har ikke noen lukt, det har ikke noen smak.
Vi kan ikke se det for oss, andre bokstavene. Så er det litt tungt å følge med på. Akkurat nå er det litt tungt for lytterne å følge med. De synes kanskje det er interessant, men det krever litt av dem. Men hvis jeg snakker om noe som faktisk er konkret, noe som er sansbart, så skjer noe annet. Så hvis jeg nå sa til lytterne dine at vi sitter og drikker kakao, at du har laget kakao med marshmallows, smeltet marshmallows, brent smeltet marshmallows,
Så er det ikke det lytterne, dette er jo ikke en sånn podcast hvor vi bare smalltalker, men det er lett å følge meg på. Hva var det de drakk? De drakk kakao med brent marshmallow. Det kom med en gang. Men hva var det hun sa om abstrakt og konkret igjen? Det var litt sånn, ikke sant? Og det er fordi jeg snakker om noe som er sansbart, og da snakker jeg til sansene. Sånn, for ordet kakao, det kan jeg se for meg. Jeg kan se for meg en kopp kakao. Da lager jeg kanskje den koppen selv.
marshmallows, sjokolade, de smakene kan jeg finne frem i min egen hjerne. Kanskje forestiller man seg at det er varmt, og at man brenner seg, eller at det er behagelig å holde koppen. Da kan jeg vekke følelsene. Det som ofte skjer på scenen er at folk velger de ordene som ikke vekker så mye følelser, eller ikke vekker så mye sanser. De
Man velger ofte et språk som er litt sånn som vi har lært i utdanningen. Vi tar det opp på et abstrakt nivå, og så snakker vi om helsefremmende tiltak. Ja. Og typer næring som gir mye fiber. Vi snakker ikke om brokkoli.
Og så vil man ikke ha den diskusjonen om brokkoli versus potet, man vil holde det litt sånn vagt. Ja, ja, ja. Å, herregud, det er så mange her som formidler på den måten der. Og det synes jeg er veldig godt på den podcasten, fordi du går veldig sånn ned på helse, og så jobber du veldig for å få de der konkrete tiltakene man kan gjøre. Men i arbeidslivet ser jeg så mange ganger at folk holder det på et abstrakt nivå, og da bare faller vi fra det.
Vi vil ikke bli tatt på noe. Vi vil ikke bli tatt på noe. Eller man tenker at man skal være litt sånn neutral og profesjonell. Så man vil ikke fortelle om sin egen erfaring. Man forteller ikke hva man selv har erfart og opplevd. Man forteller det man lærte i læreboka, og det man har lest at andre har sagt. Men det er noe formidlet vi hører. Vi vil jo høre på den formidleren, fordi den formidleren har noen erfaringer. Og så vil vi ha noen farger og noen sanse på det.
som gjør at vi kan sanse det og oppleve det sammen. Når du sier det her, Ann-Kjell, så tenker jeg bare på, jeg driver og skriver bok nå, om helhetlig helse. Noe jeg virkelig brenner for. Og i går begynte jeg på et nytt kapittel, og så tar jeg meg selv i å sitte der, og styre på og skal gjøre dette så konkret, dette temaet vi snakker om immunforsvaret.
Så skriver jeg om immunforsvaret, og så bare merker jeg at dette er bare, ah, dette er så tørt, og det er akkurat sånn som jeg leste om det på medisinstudiet. Så lå jeg i går kveld, og så tenkte jeg, hvordan skal jeg forklare dette på en spennende måte, nyttig måte, og som gjør at man blir engasjert som leser. Så det du forteller,
Det er også viktig for oss som skriver. Da kom jeg plutselig på en historie fra en venninne av meg som elsket immunforsvaret på medisinstudiet og tegna opp hver av disse forskjellige immuncellene som forskjellige personer. Hun ga dem personlighet.
Og så tenkte jeg, herregud, jeg må jo fortelle historien om Olotte. Det er jo sånn jeg skal fortelle om immunforsvaret. Det er sånn vi klarer å se det før oss. Vi kan gjøre noe som er såpass abstrakt som immunforsvaret, som kan føles som en hinne eller skjold vi har rundt oss, til noe konkret som vi klarer å forstå akkurat hvordan det fungerer. Og det er jo akkurat det du sier, gå fra det abstrakte til noe konkret.
Som er noe vi kan se før oss, visualisere. Ja, ordet konkret betyr faktisk sansbart. Og så behøver det ikke, for når jeg sier det, så tenker folk ofte at de skal begynne å dramatisere alt. Men det holder at det er et sansbart ord. Du sa hinne, eller skjold vi har rundt oss. Da gjorde du det sansbart. Og jeg synes det er superfint at du bruker den historien du har. For da kommer ditt engasjement inn i det.
Og så formidler betyr mellomperson. Så du bygger den broen gjennom dine erfaringer, med å formidle dine erfaringer, og eksempel på det du snakker om. Og så er det jo ikke sånn at vi ikke trenger det abstrakte nivået. Og din evne til å tenke helhetlig og abstrakt rundt deg, er jo noe av det som gjør at du kan formidle det.
Men det som gjorde at vi forstod det, og kunne trekke våre egne erfaringer opp på et høyere nivå, det hjelper oss ikke i formidlingen, for der må vi bli enklere igjen. Vi må gå ned på det enkle nivået, og fortelle de enkle fortellingene om at sånn opplevde jeg det. Jeg synes det var veldig gøy når du hadde Marius Sørli, han fokustreneren. Han gjorde det jo helt nydelig. Han skal fortelle om hvor fokus, hvor viktig det er. Og den historien han forteller, er at han ligger på sofaen,
Han ser en YouTube-video når han føler seg som en taper, og så sier han på YouTube-videoen «Føler du deg som en taper?». Det var helt nydelig forklart, og det påvirket meg veldig. Men egentlig det han sier er jo bare «Dette har jeg sett på YouTube». Så det er helt enkelt, det er ikke noen fiksfakser i det eksempelet.
Men fordi det er hans erfaring, han har følelse knyttet til det, han forteller det, og det blir sansbart for oss, så opplever vi det med han. Og jeg følte på avsøkere så mange, og det påvirket meg, og jeg fikk et bedre fokus enn før jeg hørte han snakke om det. Så jeg tror vi skal være veldig uredde for å fortelle de små, rare assosiasjonene vi har til noe.
Eller bare sørge for at vi alltid gir et eksempel. Når du snakker om grøddsaker, nevn brokkoli. For det er mer sansbart. Ok, så det er et konkret eksempel fra din side da. La oss si at jeg skal formidle om noe utrolig tørt. Du sa jo Marit Kolby og formidlet om dette med fasting, og at det hjelper tarmen. Hvis det hadde vært sagt sånn at det hadde hjulpet tarmen, så hadde man kanskje glemt det, eller ikke i hvert fall følt så
stert på at dette er noe jeg har lyst til å prøve. Men når du sier noe så konkret som at børstebilen går gjennom tarmen din, så får du lyst til å oppleve det. Og det setter seg på et annet vis. Ja, og så Marie Kolbe, noe av det som gjør henne til en utrolig god formidler, er at hun klarer å gjøre det sansbart for oss. Og hun sier nemlig at kroppens naturlige prosesser må få jobbe uforstyrret.
kroppens naturlige prosesser som har behov for å få lov til å fullføre uforstyrret. Det sier hun også. Og så forteller hun om børstebilen. Så hun tar det abstrakte, og hun klarer å gi oss et bilde, for hun forteller om at hun har sett denne børstebilen på noen laboratoriebilder eller noe annet. Og da husker vi det. For den børstebilen er utrolig sansbar, og jeg lager jo et bilde av den oppe i hodet mitt. Så da har jeg begynt å jobbe med min egen fantasi
Og jeg er involvert på en helt annen måte. Mens det første abstrakta, da er jeg skrivende for å klare å lese opp. Men spørstebilen, den husker jeg også. Og folk, jeg bor sammen med min åtte år gamle datter, og så romler det i magen min. Og så snur hun og ser på meg, og så sier hun børstebilen. Hun husker ikke engang at jeg har fortalt det til henne. Men det setter seg, det har så god klistereffekt. Ja, det er det.
Jeg har et eksempel til, som jeg synes er spennende fra en episode av det. Siri Dalsmå-Berge, legen som er opptatt av parforhold, hun har et veldig gøy eksempel der. Og det synes jeg viser at vi trenger også det abstrakte nivået, for hun snakker om respons. Du spør henne hva er det som gjør et godt parforhold, og så svarer hun det er respons. Og ordets respons, det lukter vi ikke, vi smaker det ikke, vi kan ikke visualisere det.
Men så gir hun det eksempelet. La oss si at du sitter i en bil med en partner-
Og så peker du på noe ut av vinduet av bilen. Vindu, bil, peke. Det er sansbart. Og så sier du, se der. Og da gjør det stor forskjell om partene sier ja eller ikke. Så da har hun... Det betyr jo ikke, for hvis man da tenker, det er jo ikke det som er respons. Det er ikke sånn at hvis du skal ha et godt parforhold, så må du kjøre bil. Men det er et eksempel på det. Og det å tørre å gi et eksempel, selv om det handler om så mye mer...
Det har effekt, og det er litt morsomt for at etter denne episoden så fikk jeg utrolig mye tilbakemelding på akkurat responsdelen av det. Åh, jeg skal ha formidlet det til samboen min, jeg synes at hun gir alt for lite respons. De setter igjen med det der bildet da. Men når man formidler da, du nevnte at det er konkret mot abstrakt, at det er bra for oss som lytter,
eller som er i salen at vi får noe konkret å feste disse knagene på men har kroppsspråk noe å si? Ja, vi kan godt bruke kroppen men jeg skiller litt mellom tidlig og sent i en presentasjon her
og dette er litt som i et parforhold, i starten av et parforhold, så er det ingen som spør om hvordan de kan jobbe av aregnisten. Det er alt for mye. Vi så på hverandre. Jeg klarer ikke mer, jeg kan ikke sove, jeg kan ikke spise, vi så på hverandre. Det er så intenst. Og sånn er det gjerne i starten av en presentasjon, det er liksom, wow, de ser på meg, jeg ser på dem.
Nå må noen si noe. I starten spør folk ofte, hvordan skal jeg ta rommet? Helt trolig, du får rommet. Hvis du bare står stille alene på en scene, mangler ikke spenning der da. Du får den oppmerksomheten. Men så...
Litt ut i den presentasjonen, da begynner gnisten å dappe litt. Da ser du folk begynne å se litt ut av vinduet. Det er helt naturlig, vi mennesker har begrenset med konsentrasjonsevne. Så begynner du å se litt opp i taket og snulle litt rundt. Da er oppgaven å prøve å hente fokuset deres igjen. Det er det tidspunktet hvor jeg tenker at det ikke er så dumt å begynne å se på hva du gjør med kroppen din.
Jeg ville aldri sett på hendene mine, eller tenkt på hvor jeg har de de fem første minuttene på scenen. For da blir jeg bare helt forstyrret. Og de oppfører seg kjemperart, så da må jeg bare la de være i fred. Men etter at jeg har begynt å slappe litt, og publikum har begynt å dabbe litt, da er tiden inne for å se, hva er det jeg gjør nå? Hvis jeg står bak teaterstolen, så får jeg oppmerksomheten hvis jeg går et steg vekk fra teaterstolen. For da bryter jeg mønstret mitt. Og hvis du er den type som går frem og tilbake på scenen,
Jeg husker vi hadde en foreleser som gjorde det. Når han stoppet opp, da så alle opp. Wow, det skjedde noe nytt, ikke sant? Og vi er programmert å få om oss når det skjer noe nytt. Så hvis du er sånn som meg, da prate fort. Hvis du er litt Petter Stordalen, og prater mye og har mye energi, da er det veldig effektfullt. Hvis du etter ti minutter tar det litt ned, da får du oppmerksomheten igjen. Mens hvis du er en rolig type, kanskje ikke bruker så mye armebevegelser, da er det veldig effektivt hvis du tar den ene hånden ditt frem.
Så tipset mitt når det gjelder kroppsspråk er at det ikke er ett riktig kroppsspråk på en scene. Jeg synes det er veldig fint når folk prøver å oppføre seg som seg selv på scenen og ikke har tillært noen bevegelser. Men hvis du skal fange opp verksomheten til publikum igjen, og det må man jo hele tiden, så prøv å bryt mønstret ditt litt.
Jeg ble tenkt på meg selv når jeg holdt mitt foredrag. Da var jeg såpass nervøs at jeg tenkte ikke et sekund på hvordan jeg skulle presentere det med kroppsspråk når jeg forberedte meg. Jeg ville bare komme meg gjennom det. Men jeg husker når jeg sto der og begynte å bli litt sånn «Åh, dette går jo bra». Jeg var ikke så nervøs etter 10-15 minutter. Så tenkte jeg på det du hadde sagt, og da bare gikk jeg et skritt bort fra talerstolen.
Jeg tipper at det har litt effekt, bare at du endrer litt på hvordan du står, eller hvor du er på scenen. Det gjør at det ikke blir den samme praten hele veien i de 45 minutteren. Men for oss som er litt sånn nervøse av oss, og det er jo ganske mange som synes det er litt i overkant spennende å holde et foredrag. Er det noe som er
konkrete tips her du tenker hvis, la oss si at jeg jobber på NAV og skal nå holde en presentasjon for de andre som jobber på NAV om hvordan jeg skal strukturere arbeidshverdagen bedre. Ganske tønt stoff, men jeg ønsker å få de med. Har du noe sånn konkret du selv gjør som gjør det lettere for de å følge meg? For det handler jo også om at
Du har jo lyst til at de som hører på skal ha det hyggelig, og ikke holde på å kjenne seg gjæl. Man sitter jo med en kjemperessurs, og det er jo publikum selv. Og folk elsker jo å prate, i hvert fall i små grupper. Så det jeg pleier å gjøre etter ... Det går en gylleleger på 18 minutter der. Så disse TED-talksene som ligger på nett, der har man sett på når konsentrasjonen dipper,
Det er noen av verdens mest populære konferanser. Der filmer de, og de er alltid på maks 18 minutter. For det er da man ser det kommer et spesielt stor dipp i konsentrasjonen. Så jeg legger opp alt i kursene mine sånn at jeg maks snakker i 15 minutter.
Og så har jeg en eller annen form for oppgave eller et avbrekk. Og det kan være en pause, eller det kan være i det tilfellet man skal snakke om strukturering av arbeidsdagen. Da hadde jeg kanskje spurt deltakerne om de kan snu seg til en sideperson og snakke litt. Og gi et eksempel på en dag hvor de hadde en god arbeidsdag. Vær en god arbeidsdag for det. Da har du fanget oppmerksomheten deres rundt temaet. Du får dem til å begynne å jobbe med temaet.
Og så får de et avbrekk hvor de kan sette ord på det de har tenkt. Så at det ikke bare blir input. Og det nydelige med det er at da får jeg en pause. Så da har jeg et par minutter på å drikke litt te og se hvordan jeg ligger an i tiden og hente meg en litt.
Så det synes jeg er en veldig lett måte å gjøre publikum fornøyde uten at jeg behøver å jobbe mer. Ja, det er kjempelurt. Og når du nevnte å si Riddalsmåberget, så var jo hun på samme legekonferanse og holdt foredrag. Og det hun gjorde var at hun stilte spørsmål flere ganger. Og jeg synes det var et skikkelig godt foredrag hun hadde. Og det er noe jeg skal ta til meg. For jeg tenker at
Det lærer ikke også for de som sitter og får spørsmål, at de også kan tenke over at de er med på foredragsholderen og bidrar på en måte. Og det er noe av det som trøster meg mest.
For når jeg skal snakke for folk som jeg har veldig respekt for, og som er flinkere enn meg, så blir jeg sånn, men de er jo smartere enn meg. Hvordan skal dette gå? Hvordan kan jeg bidra til dem? Men da ble jeg å minne meg selv på at de bidrar jo også. Min oppgave er å holde på oppmerksomheten. Men det er jo ikke jeg som bidrar med alt som blir tenkt i rommet. Jeg skal bare fange oppmerksomheten deres rundt tema, og så skal de jobbe videre med det.
Så folk sitter jo ikke med tomme hjerner og lytter til en. De sitter jo der og tenker. Og så snakker jeg om noe sansbart, da har jeg fanget oppmerksomheten deres, og så fyller de inn med alle de abstrakte smarte tingene. Og så får de kanskje snakke med sidepersonen, og så snakker de i lunsjen, og så kan de være veldig fornøyde, selv om foredragsholderen kanskje ikke bidrar med noe nytt for dem. Ja, det er interessant. Dette er så spennende å snakke om. Tror du at det vi lærer om formidling har øyeblikk
Tror du at det du lærer bort om formidling har nytteverdi i kommunikasjon i hverdagen også? At det er overføringsverdi? Ja, absolutt. Spesielt det der med selvsentrert fokus versus å tenke på noe utenfor seg selv. Gitt min utdannelse har jeg vært på mye jobbintervju. Jeg husker at det gjorde meg ekstremt nervøs, og jeg begynte å snakke på en rar måte.
Men nå, etter at jeg har trent mye å stå på scenen, så har jeg også, siden jeg jobber for meg selv, så har jeg masse møter som på en måte er en slags intervjusituasjon, hvor du kanskje eller ikke får et oppdrag på en arbeidsplass etterpå. Men nå blir jeg jo hodet ikke nervøs for det, og jeg gleder meg til det. Og det er fordi jeg har trent meg selv i å fokusere på dem.
At jeg ikke går inn i det rommet og tenker «Nå skal jeg vise hva jeg kan». Jeg tenker «Nå skal jeg finne ut av hva de jobber med, og hvordan de tenker rundt dette, og hva som er deres utfordringer». Og da blir jeg rolig.
Det kan jeg forestille meg en lege som sitter bak skrivbordet og tenker, nå håper jeg at pasienten synes jeg virker som en kunnskapsrik lege. Det fungerer dårlig, ikke sant? Nå skal jeg vise hva jeg kan. Men det som fungerer veldig godt er den der, ok, hvem er dette? Hvordan kan jeg bidra her? Hva er det jeg kan? Hvordan kan jeg være en god formidler mellom budskap og publikum her? Den tanken er det jeg synes er så fint med det, at det gjør oss litt bedre formidlere, men det gjør oss også roligere.
Det kan jeg kjenne meg veldig igjen i. For før, når jeg hadde så talleskrekk, så hadde jo det overføringsverdi til hverdagen. Så hvis jeg hadde inne med pasientene mine, så hadde jeg alltid følt veldig mestring. Jeg føler at jeg er i en god lege, jeg føler at jeg ser pasienten min.
Men når jeg pratet med andre leger i starten av turningslegget, så ble jeg så nervøs. Jeg var så redd for å fremstille meg på en dårlig måte, at jeg ikke klarte å presentere kasustikket, altså pasienten, på god nok måte. Fokuset ble hele tiden på hva jeg sa, ordene, hvorfor jeg sa den setningen. Det var så vanskelig å formulere meg. Jeg tok meg selv i å formulere meg utrolig mye bedre til pasienten min enn til en kollega.
Og etter at jeg sluttet å bli så opphengt i hvordan jeg fremstil meg, så kom den der praten lettere. Altså, ressursene mine kom fram. Men da må man jo finne ut av hvordan man skal hente de ressursene. For meg var det å for eksempel ha fokus på pusten, eller hvor jeg plasserte beina mine, at jeg ikke hadde fokus på hva jeg sa til enhver tid. Men har du noen
Hva tipser du til de som kjenner seg igjen i det? Det er kanskje noen her som kjenner seg igjen i det. For det første vil jeg bare si at det med taleskrekk, det å være stresset for å holde en presentasjon, det regner jeg som normalen. Og det merket jeg veldig. Jeg vet jo at dere leger, ikke sant? Når man er lege så reagerer folk på en spesiell måte. Jeg har hørt historier om folk som
skal vise frem et utslett eller noe sånt på fest. Vi forholder oss til dere leger. Å, du er lege, se her. Det skjer faktisk med presentasjonsteknikkeksperter. Vi er en veldig liten gruppe, så jeg ante ikke hva som ventet meg. Men det jeg opplevde etter at jeg begynte å si at jeg var presentasjonsteknikkekspert,
var at folk begynte å snute seg mot meg, og så sier de sånn med dempet stemme, jeg har et lite problem. I starten så ble jeg litt satt ut, for det hørte sånn veldig tabubalakt ut, men nå vet jeg akkurat hva som kommer. Så når jeg er på tomannshånd med noen, og så sier de, ja, du jobber med det, ja.
Ja, jeg sliter litt der. Da vet jeg hva det er. Og det er det at når de går på en scene foran hundre mennesker, så skjer det noe rart med dem. Det er sånn utslett på halsen. Hva er dette for noe? For sånne røde flekker. Er jeg allergisk? Måtte formidle, eller de skjelver, eller husker ikke hva det heter. Hva er det for noe? Kan det ha noe med barndommen å gjøre? Eller var det fordi han er en slem lærer? Man prøver å
finne en årsak til at man er blitt sånn. Og det jeg synes er veldig trist, er at alle fremstiller det som et personlig problem. Men jeg vet jo etter hvert at det gjelder veldig, veldig mange. Og jeg ønsker vi kunne tenke på det som hopp i fallskjerm.
Noen synes det er kjempespennende, andre, slik som meg, vil aldri gjøre det. Og det er ikke fordi jeg tenker at jeg har et personlig problem med fallskjermhopping, det er fordi det er langt ned. Og det å stå foran en forsamling og alle se på deg, det er en unaturlig situasjon for et mennesketyr.
Hva var det du spurte om, Annette? Jeg synes det er så fint at du bare ufarliggjør dette. Fordi jeg tror vi sitter alle på vår egne... At vi alle sitter hver for oss og tenker at det kun angår oss. Men de aller fleste kjenner på deg, sier du. Selv de som holder foredrag ofte. Og det gjør det så mye enklere for oss. Ja, og nå husker jeg hva du spurte om. Det var det med å klare seg i situasjonen.
hva man kan gjøre. Og jeg opplever det der fokus-skiftet du snakker om som veldig viktig. Men de tankene med liker de meg nå, det slutter aldri å komme. Så jeg står jo fortsatt på scenen og hører min egen tanke kjøre og gå med hvordan ser jeg ut på håret nå? Nei, det er ikke vesentlig for formidlingen din. Det er ikke derfor vi er her. Men vent litt, de snakker sammen og ser på meg, det er noe galt. Hvorfor gikk hun ut av rommet? Det kjører hele tiden opp i huet. Jeg blir ikke kvitt det.
Men det jeg har fått er noe annet å fokusere på. Og for meg, du sa det er pusten, eller man kan kjenne på underlag. Det jeg gjør er rett og slett å fokusere på budskapet. Og da har jeg ofte sånn, hva er de tre viktigste tingene jeg skal få sagt? Og det har jeg øvd meg på hjemme. Så jeg snakker meg gjennom hjemme. Og det er en måte å øve på det fokuset. Å finne formuleringen min, så jeg ikke må finne det opp der og da.
Og så har jeg ofte øvd meg i rommet, slik at jeg har funnet ut hva jeg skal si mens jeg står på scenen. Jeg øvde meg å tenke på noe annet enn meg selv på scenen. Og for å ta litt av brodden av de der første usikre minuttene, så går jeg dit på forhånd. Og det kan man jo bruke i andre situasjoner også, ikke sant? Jeg kom hit for å se hvor vi skulle podde, møte deg, funne ut frem til adressen, så at ikke alt er nytt. For da vet jeg at det ikke blir så mange ting jeg må ha oppe i hodet samtidig, og det er lettere for meg å holde fokus på det som betyr noe.
Det tror jeg er et kjempegodt råd. Bare om du kommer så en time før, bare du skjedde før du skal selv opp på scenen. Det er...
Det har vært også veldig nyttig for min egen del. Sånn som når jeg skulle på legekonferansen, var jeg kjempenervøs, så dro jeg dit dagen før, og så spurte jeg hun som jobber på hotellet, «Kan du låse meg inn på deres golfforelesning, bare så jeg kan få se det?» Og hun så veldig rart på meg, og «Ok, ja», så gikk vi opp dit, og hun låste meg inn, så gikk jeg inn og bare så meg litt rundt, og sa «Tusen takk!»
Åre, vær så god! Det er jo rarere. Men det hjalp meg. For når jeg øvde på foredraget den kvelden, så visste jeg hvor jeg skulle stå. Jeg visste hvordan de kom til å sitte. Det gjorde det mer oversiktlig for meg. Og så tenkte jeg også på når de ropte opp lege Annette Dragland kommer opp. Så
Tenk deg over at jeg skulle røyse meg sakte. Ikke stresse opp, løpe opp som jeg gjorde, og jeg ser mange gjør. For å bli fortferdig med å gå sakte opp. Og så puste jeg tre ganger. Bare tok tre pust før jeg begynte. For man tenker at det hører så lenge ut, eller det føles så lenge når du står der, men det er jo ikke. For dem er det jo ingen tid i verden. Det går jo veldig fort. Ja, og de pausene både før og under,
Vi er så redde for å tenke på scenen. Når du går raskt opp, du ser at målet deres er å bli ferdig. Så de går raskt opp, så trekker de pusten, og så kjører de gjennom manuset, og så når de er ferdige, så puster de igjen. Det er som om de har gått under vann. Jeg skal bare ikke merke at jeg er her. Og det er veldig forståelig.
Jeg blir fortsatt nervøs, selv om jeg har gjort dette i snart 20 år. Så jeg forstår det veldig godt, men jeg tror det er bedre å prøve å holde ut og tenke der oppe. Jeg ville jo gått enda lenger i det rommet, kanskje rullet seg litt rundt på scenen, ikke sant? Utvidet, gjør det til ditt territorium, vende deg til å være der oppe, ikke komme inn på et fremmed sted.
Det er så herlig. Jeg lurer på hva du hadde sagt hvis jeg begynte å rulle meg rundt på scenen. La det som om du er full på forhånd, er mitt råd. Da er det litt lettere. Hvis du hadde stått på den scenen og ravet rundt dagen før...
Da er det litt lettere å bevege litt på den ene hånden når du er tilbake på den siden. Men hva er det som kan være litt uheldig da? Sånn som jeg har jo vært i en av timesvis av uve... Altså de foredragene, eller de forelesningene, kjennes ut som dager, selv om de er i 45 minutter. Hva er det som gjør det? Hva er det som vi bør prøve å unngå når vi holder en presentasjon? Jeg...
Jeg tror jo den der, hvis foreleseren selv ikke ønsker at du skal lytte til dem, så blir det fort langt. Og hvis du ikke vet når pausen er, det tror jeg fort blir smertefullt. Det er en sånn modell for motivasjon, indre motivasjon hos folk. Og det går på at man skal ha følelsen av selvbestemmelse, av mestring og tilhørighet.
Så hvis du sitter på en konferanse hvor det ikke er lagt opp til at folk hilser på sidepersonen, det passer jeg alltid på når jeg skal holde et kurs, så passer jeg alltid på å hilse på de første, slik at de også tar over og hilser på de neste. Jeg prøver å skape en hilsekultur, så at vi får vekke tilhørigheten, da koser vi oss i rommet, helt uavhengig om foredragsholderen er dyktig. Og så at de skal få følelse av mestring, at de forstår hva jeg snakker om. Blir det for abstrakt, så mister vi konsentrasjonen ganske fort.
Men hvis vi innimellom, åh, nå lærte jeg noe nytt, da får vi et lite dopaminrørs. Og så er det det med selvbestemmelse. Hvis du ikke vet når neste pause er, da er 45 minutter ganske lenge. Eller hvis folk går ut over tiden, så går de ut over den avtalen vi har med dem. Så det å overholde avtalen med publikum, og ja, de tingene da, det kan ofte være det som har gått galt, når folk sitter der og bare, åh.
Det var nyttig at du sa. Jeg skjønner akkurat hva du mener. Når folk går langt over tida, så blir man urolig, selv om det er spennende. Fordi vi har sett før oss at det er kvart på fire, da var vi ferdige for dagen. Det er veldig gode råd. Har du noe mer du tenker er nyttig for oss, nå når jeg er så heldig å ha deg her i studio? Nei.
Jeg har jo tatt med noen tips som du ba om. Vi har jo skrevet litt frem og tilbake. Og du har utrolig mye godt å formidle. Du har utrolig mange gode råd til oss. Men jeg tenkte at vi skulle gjøre det om til ti formidlingstips til oss som lytter på. Her nå på slutten. Ja.
Klarer du å oppsummere det i ti tips? Jeg klarer delvis å oppsummere det. Det blir noe gammelt, noe nytt. Eller gammelt. Noe fra denne timen, noe nytt. Ja, det er veldig bra. Men jeg skal gi deg ti tips som jeg har kokt disse 20 årene ned til ti tips. Oi, oi, oi, jeg gleder meg! Og da er det spesielt for den som skal stå på en scene foran et publikum. Det første er det jeg har snakket om, kommet tilbake på gang på gang. Ha et mål som ikke handler om deg selv.
Selvfølgelig har man mange mål om ikke å dumme seg ut, ikke å få jernteppe, virke kunnskapsrik og så videre. Men ha et eller annet du kan flytte fokuset ditt over på. Da er det mye lettere å stå der, og man tar mye bedre valg i forberedelsene. Så helt fra starten å spørre seg selv, hva er det jeg ønsker å oppnå her som er interessant for publikum?
Jeg mener det helt enkelt. Når du snakker om søvn, jeg vil gi dem tre søvntips. Da har du noe annet du kan flytte fokus over på. Så lenge jeg klarte å formidle tre søvntips,
Søndtips, så skal jeg være fornyet i dag. Ja, ikke sant? Og det kan være jeg får et jernteppe som varer i 30 minutter, men hvis jeg har 45 minutter på meg, så rekker jeg det allikevel. Og jeg gjør også det, ikke sant? Jeg skriver alltid ned hva er de tre viktigste tingene jeg skal si. Så nå vet jeg at jeg har sagt de tingene. Det må jeg i hvert fall få med. Så det å ha noen, når denne hjernetokken tar over, og bare ha noen ting, det, hvis powerpointen går ut, så skal jeg fortsatt si de tingene her.
Det andre tipset mitt, det har vi ikke snakket om, men det tenker jeg er kjempeviktig, og det er å gjøre research på publikum. For research tenkte du, ikke sant? Men nei, på publikum. Formidler, tror jeg allerede har sagt det, betyr mellomperson. Så du er en mellomperson mellom budskapet og publikummet. Det folk veldig ofte gjør, er å lese opp på budskapet, som de kanskje har jobbet med i fem år eller tre måneder,
når de skal snakke til publikum, men så vet de ikke helt hvem publikum er. Og du blir en enda bedre mellomperson hvis du faktisk vet hvem du snakker for. Ja, det er det.
Jeg har et eksempel på det som jeg synes var helt fantastisk. Jeg kaller det publikumskompetanse. Det var når vi fikk Leamus i den høyre leggen. Nå skal jeg ikke spørre deg om råd rundt det, Annette. Jeg har allerede googlet det. Så jeg sitter der og skriver på noen presentasjonsteknikk, og så får jeg Leamus, og så tenker jeg «hva skal jeg gjøre med det her?». Jeg googler det. Kjempefin distraksjon.
Og så finner jeg ikke ut, det var ikke så veldig mye behandling av leamus i høyrelegen, men jeg finner et brev som jeg skrev til en nettdoktor av en mann som også har leamus i leggen. Og han mener da, i dette innlegget, at det ikke er ALS. Sa jeg det riktig? Ja, ja, ja. Og legen er enig at dette ikke er den dødelige sykdommen ALS, så det jeg nå gjør,
Neste gang jeg får leamus i leggen og sitter og egentlig skal jobbe, er at jeg googler ALS. Å nei. Ja, Annette, jeg gjorde det. Og det tar jo noen timer, ikke sant? Livet er jo ødelagt. Og så husker jeg jo det, for jeg husker jo når internett kom, at man skal ikke google symptomer. Det var jo det første vi gjorde, ikke sant? Ikke gjør det. Ikke billedgoogle sykdommer. Nei, nei. Nei.
Spesielt ikke hvis du ikke studerer medisin. Så jeg slutter med det da. Jeg glemmer denne greia. Kommer det tilbake? Google Lea Musen. Da kommer jeg inn på en side ved Norsk helseinformasjon som har skrevet om Lea Mus og forklarer hva det er. Vet du hva de skriver? Lea Mus er ikke forvekslet med ALS. Det er ingen sammenheng mellom disse to.
Oi. Det er publikumskompetanse. De visste ikke bare hva leomus var, men også hva vi ikke-medisinere tror det kan være. Ja. Og da er det så utrolig nyttig for meg. Vær sånn som de bare kunne fortelle hva leomus var. Så hvis du forstår hva folk...
trenger da? Eller hva de... Ofte så sier man en god formidler er en formidler som kan mye om faget sitt. Jeg sier en god formidler er en formidler som vet hvor lite publikumet deres kan om faget. Så gjør research på publikum. Det er skikkelig bra at du sier det. Det er jo stor forskjell å snakke til en ungdomsskoleklasse enn å snakke til en gjeng med professorer. Det er jo nyttig å...
Og formulere enkelte ting. Men jeg må jo også si at jeg faktisk i dag så hadde jeg et møte med en venn av meg, så jeg heter Herman. Han har vært i podcasten Herman og egen vei. Og vi har av og til sånne workshops bare for å høre hva den andre gjør og hvordan det går. Og han Herman skriver også bok. Og da snakket vi om dette med at hvor viktig det er å gjøre formidle ting som
både en lege vil synes er interessant, men også noen som ikke har nok kompetanse på det. Og det føler jeg egentlig aldri blir feil, fordi at jeg har veldig, veldig mange lytter som er leger, psykologer, sykepleiere, hjelpepleiere, som kan mye. Men så synes det er spennende det jeg formidler om, selv om jeg snakker om det på et folkelig språk. Så det å
ikke prøve å virke så veldig smart hele tiden, tror jeg, er nytteverdig. Det er nytteverdig, absolutt. Herman er jo fantastisk for meg. Og når du nevner Herman, så får jeg også lyst til å si det at når han driver motiverende intervjuer, så blir de jo alltid konkrete når de skal oppnå endring, ikke sant? De blir alltid gå inn på det sansbare som skal endres. Det er aldri generelt. Nei. Ja, det var bare en tanke. Han er veldig god der. Ja, og
Og det er derfor det er så morsomt å høre på hans podcast med motiverende intervjuer, fordi de er så konkrete, det er så sansbart, og vi kjenner oss igjen i det. Men det er en ting jeg tenker på når det gjelder hvem du snakker til. Jeg har ofte sett råd om at du skal forberede deg foran et speil eller filme deg selv. Og da har jeg merket at det fungerer så dårlig for meg, for da glemmer jeg jo hvem jeg skal snakke til. Da driver jeg bare å vurdere meg selv.
Så jeg drar heller til den skolen på forhånd og ser Auland og elevene, og blir minnet om hvor gamle de er. Og så merker jeg «Åja, den historien passer kanskje ikke så godt for de». Men hvis du bare står og ser på speil og vurderer deg selv, så glemmer du jo hvem det er jeg egentlig formidler til.
Ja, det er veldig bra! Og så er jeg helt enig i at det er bedre å ta det ned, for det synes hvis du klarer å gjøre det konkret og enkelt, så vil de som har mye kunnskap om det være fascinert av det. Og så fyller jo de på med det kompliserte, ikke sant? For da har de oppgitt sitt eget hodet. Ja. Ja.
Jeg synes det er så artig å snakke med deg, Antje. Det er bare utrolig givende å ha denne praten. Takk. For meg er jeg jo litt sånn i, hva skal vi kalle det,
det stedet hvor noen av de beste norske formidlerne blir intervjuet. Så jeg er jo helt høy. Jeg aner ikke hva jeg sier. Punkt nummer tre. Vi er kommet til punkt nummer tre. Punkt nummer tre er et av de punktene jeg alltid har med i kursene mine, som er kjempeviktig, og det er å ta valg. For ofte samler vi bare mest mulig informasjon, skal vise hvor mye vi kan, og så får vi ikke tid til å dykke det i det. For vi skal ha med alt. Sikker på.
At flere som hører på i hvert fall har hørt et foredrag som slutter sånn her. Ja, da er jeg kommet til det jeg egentlig skulle snakke om. Ok, det er bare to minutter igjen av tiden. Da bare klikker jeg gjennom de siste 20 slidesene, og så sender jeg det ut til dere etterkant. Ja, ja, ja. Og det er fordi vi liker ikke så veldig godt å ta valg. Det koster hjernen litt. Og så utsetter vi det, og så er det mye tryggere å bare samle, samle, samle, enn å ta valg til en situasjon vi ikke kjenner.
Og det er derfor jeg sier det, men start med tre viktigste tingene. Det publikummet trenger å vite om det temaet. Og da har du også noe du kan fokusere på. Veldig bra. Og fjerde er det jeg har vært inne på mange ganger, gjør det sansbart. Og den enkleste måten å gjøre det på er å finne eksempler. Så bruk et eksempel på det du snakker om, eller kom med en sammenligning hjemme.
Det femte tipset mitt er veldig enkelt. Det gjør det lettere for meg å huske det jeg skal si, og det gjør det lettere for publikum å følge meg, og det gjør dem nysgjerrig. Og det er å nummerere. Ok! Ja, for hvis noen skruer av denne podcasten,
så er det sannsynligvis ikke midt i den tida lista. For nå er det jo ti ting de skal få vite. Ja. Nå er det kanskje noen som gjør det ren rebelskhet, og det skal du få lov til. Men vi fanger oppmerksomheten til folk når vi sier det er tre ting du ikke vet om søvn. Ja. Nei, nå kan jeg ikke gå og legge meg, for nå har du tre ting jeg ikke vet om søvn. Ja. Og nettartiklet bruker det hele tiden. Går inn på Facebook, skal sjekke noe kjapt, og så står det ti ting du ikke visste om heitemark. Ja.
Nå er det ti ting jeg ikke vet om meg til meg. Jeg får ikke hentet i barnehagen i dag. For det er ti ting jeg ikke vet om meg til meg. Jeg må jo gå inn der først. Vega har terrorisert meg nå i månedsvis og ødelagt arbeidsdagene mine ved at desken har hatt en sånn overskrift hvor det står variasjoner av «Dette spiser denne næringsfysiologen aldri».
Og så klikker jeg meg inn. Det kan være sånn, denne grønnsaken liker ikke mestekokken. Og så må jeg vite det er en ting den mestekokken, som jeg ikke aner hvem er, ikke spiser. Jeg må vite det. Livet mitt stopper opp. Alt annet på ligger jeg og klikker meg inn. Og det er lange artikler. Og så må jeg scrolle gjennom hele greia og finne ut hva det er. Og dere bør ikke gjøre det, for det var koriander. Og så...
Men det er hjernen vår den er bygget opp sånn, hvis du sier deg en ting du ikke vet, nå må jeg vite. Ja, ok, så det burde vi bruke i våre drag? Ja, ikke sant, hvis du sier deg tre ting vi skal gjennom, og spesielt hvis du har et publikum som du vet er litt litt uinteressert, så kan du vekke interessen og si deg tre ting jeg vil at dere skal vite om strukturering av arbeidshverdagen.
Dette er tre nyttige tips. Disse tre tingene kan gjøre livet ditt enklere. Her er det ti ting, og du gjør det jo ofte, du spør folk, er det tre ting som skal stå igjen etter deg? Gi meg ti tips. Du bruker nummerering, og det funker. Jeg har ikke tenkt på det på den måten, men jeg skjønner akkurat hva du mener. Man får jo lyst til å vite. Hva er det jeg ikke kan om et mark selv? Ja, hva er de ting ting? Nå!
Herregud, Anke. Ok, vi må videre. Det sjette tipset er, og det gjorde jeg veldig mye i det forrige tipset, skape forventning. For hvis du merker, ofte så prøver vi å være nøytrale. Vi har lært at vi ikke skal, typisk akademikere, skal ikke være forutinntatte. Skal ikke legge for mye følelser inn i deg. Skal holde deg nøytralt. Men det, en nøytral mellomperson, er en veldig dårlig formidling.
Vi kan godt være kritiske, vi kan være skeptiske, vi kan være sinte eller engasjerte, men vi kan ikke være nøytrale. For da får vi den udynamiske måten å snakke på, hvor jeg egentlig bare gjengir noe du kunne funnet et annet sted og det som står på nett, og det mangler jo ikke på kunnskap i våre dager. Du finner alt dette på en annen side. Så det er jo det, ja.
Så tørre å skape forventning. Når du gjør det, så høres det sånn ut. La oss se på det fra et evolusjonsmessig standpunkt. For det er så kjempespennende.
Når du sier det er så kjempespennende, så lytter jeg. Annette sa det var spennende. Da vil jeg høre hvordan det er å se på dette fra et evolutionsmessig standpunkt. Det er veldig nyttig at jeg er så nysgjerrig. For da vil også lytterne føle på den nysgjerrigheten, kanskje. Ja, vi speiler. Spesielt på scenen, vi speiler dem vi lytter til. Så når du sitter og føler at noe er veldig kjedelig, så er det nok fordi foreleseren ikke...
viser noe engasjement selv. Og det gjør vi jo ikke, for vi vil jo ikke. Folk leter ofte et bekreftelse fra salen, og så blir det sånn, ja, skjønner du hva jeg sier? Og så speiler publikum et blikk som sier, vi skjønner hva du sier. Og så kommer man inn i en sånn tung lup. Ja. Så tør å gi litt før du får noe tilbake. Skap forventning. Ja, den der speilingen, det er jo utrolig spennende. Også det forskes jo på dette, og
hvordan vi automatisk speiler den vi ser på. Vi er jo empatiske dyr. Og den som står på scenen har vanvittig påvirkning, fordi alle ser mot den. Og de speiler hverandre også. Hvis sidepersonen ler, så ler du litt mer. Så det å tørre å vise at nå kommer det en spøk, og jeg prøver igjen. Du må gi litt før du får den tilbake. Du kan ikke vente på å bekrefte, så du må bare gi og gi. Ja, ja.
Punkt nummer syv er det jeg snakket om å se rommet på forhånd. Det tror jeg gir veldig mye mindre skrekk i øyeblikket. Punkt nummer åtte er også et praktisk tips, og det er å finne frem tøy dagen i forveien. Jeg ser i hvert fall med meg selv at det stresset jeg føler en dag hvor jeg skal ut i et nytt sted,
Det handler ikke så mye om prestasjonsangst eller seneskrekk som det handler om at «Oi, hvor går bussen? Hvor er sykkel?» Det er masse nye ting som skal skje på morgenen. Og de morgenene er jo stressen i seg selv. Men når du da legger på et eller annet om at du skal et nytt sted du ikke har vært før, og du skal ha på deg kanskje noe annet enn det du pleier å ha på deg, fordi hvis du står på scenen og blir stresset, så finner du ikke noen rene sokker, og så blir du nervøs på grunn av rene sokker. Ja.
Er det mangel på rene sokker? Så må du legge frem de praktiske tingene og ordne alt det i god tid. Da slipper du at det stresset kommer i tillegg.
Så ikke blande inn hverdagsstresse. Det synes jeg er utrolig nyttig. At jeg legger frem alt jeg skal på meg. Eller at jeg har skjedd før meg. Jeg blir jo fremdeles litt nervøs for å være innholdsdinspilling. Fordi jeg føler et ansvar om at jeg må få det beste ut av mine gjester og den kunnskapen de sitter på. Så når jeg forbereder meg bruker jeg å se før meg hva jeg skal spørre deg om når du kommer hit.
hvordan jeg skal legge opp episoden. Det gjør det nyttig for meg. Det er jo kjempesmart at du gir rom for at dette er en at det er noe som krever noe. Og det synes jeg vi skal anerkjenne. Det er ikke sånn at fordi jeg holder mye kurs eller foredrag at det ikke koster meg noe. Det koster å stå på en scene og gi masse til masse mennesker. Det koster å ha en innspilling med mange tusen lyttere.
Men å skape rom for det, så blir det mye mindre stressende, synes jeg. Det nye tipset, det er et tips folk elsker, og det er litt synd, for jeg har ikke funnet det på selv, men det er rett og slett å bruke B-tasten på tastaturet. Den som skriver bacon, ikke sant? Du vet hvilken jeg mener, blåbær. B-tasten har nemlig en skjult evne, og det er at hvis du trykker på den mens du holder en PowerPoint-presentasjon,
så blir skjermen svart. Nei! Jo! Bare en gang? En gang på B-tasten. Og det fine med det er at den skjermen drar mye magi. Den trekker til seg mye av de kreftene i rommet. Og det er nyttig med PowerPoint-et hvis du har noe du skal blåse opp, eller du ikke vil ha rampelyset på deg selv. Men det å få å skru den av vil ha en stor effekt. Så hvis du skruer av PowerPoint-en, så får du all oppmerksomheten på deg. Da har du tilgang på de kreftene. Da sier du det viktigste-
Og så er du kanskje lei av å ha all den oppmerksomheten, og vil ha tilbake den powerpointen. Og da har jeg visst om disse tastene før, at det er taster jeg kan trykke på, men jeg har aldri funnet rett tast igjen. Når du taster overalt, så får du panikk. Det geniale med B-tasten, er at det er samme tast for å få tilbake powerpointen. Så nå har dere...
Kontroll på powerpointen deres, i stedet for at det er powerpointen som kontrollerer det. Åh, jeg elsker det. Jeg elsker det. Nå er jeg skikkelig spent på hva som kommer på nummer ti. Nå legger jeg opp forventningene. Å nei! Å nei, for punkt nummer ti har vi allerede sagt. Å nei.
Og det er å variere kroppsspråket sitt for å få tilbake oppmerksomheten. Jeg har rett og slett ikke en ordentlig finale. Jo, jo, jo. Det er en veldig fin finale, for finalen kommer nå, Anke. Kommer den nå? Den kommer nå. Og det er ...
Tenk at nå har du vist oss veldig mye, veldig konkrete råd, gode tips. Jeg ser for meg hvordan min neste presentasjon skal bli. Jeg har mange knagger å henge på her. Jeg synes det har vært skikkelig artig å snakke med deg.
Og så tenker jeg, du er en person som leser masse bøker. Fra sekunden jeg møtte deg, så synes jeg bare du er en skikkelig herlig person. Og da lurer jeg på, hva ville du gjort hvis du visste at du måtte forlaste planeten i dag, og det var bare tre ting du ville skulle bli igjen etter deg. Hva hadde de tre tingene vært? Åh, fikk det spørsmålet, ja. Det var æresfullt, Annette. Det aller første er jeg i hvert fall ikke i tvil om. Og det er at det handler ikke om å gjøre bevegelsen. Og det sa peten min til meg. Ja.
Jeg er ikke sånn supergod på å trene, så jeg har PT. Hun vet hva hun driver med. Hun er tidligere olympisk deltaker. Oi! Ja, ja, altså vi leker ikke, PT. Nei, det må jeg si. Hun er kjempedyktig, og jeg ligger på gulvet og gjør noe som skal se ut som
hva er det som heter, sånn sit-ups, jeg trener magemusklerne, med mye bevegelser, det er mye dynamikk. Jeg har armene oppi været, jeg har beina oppi været, jeg trener med mye bravur, det er tydelig at jeg gir alt. Og så ser hun på meg, og så sier hun, det handler ikke om å gjøre bevegelsen. Og da skjønner jeg ikke engang hva hun mener.
Fordi jeg gjør jo masse bevegelse, men jeg trener jo ikke magemuskler. Jeg bruker absolutt hele kroppen, men ikke magen. Og så forklarer hun meg hvordan jeg kan trene akkurat magemusklerne med en liten bevegelse som ikke er så veldig imponerende for resten. Det er ikke noen publikum som er interessert i det, men det har en betydning.
Få magemuskler, det var det vi egentlig drev med. Det tenker jeg også med presentasjonsteknikk, det handler ikke om å gå gjennom den powerpointen, og så har du gjort det. Det er mye viktigere at du har et øyeblikk hvor alle følger med, og du får sagt noe viktig, selv om det er manuelt, enn at du bare har gjennomført. Det gjelder barnebursdager, fester og arbeidsdager. Det handler ikke om å bare sitte foran en PC. Det handler om at det skjer noe,
Selv om dere da kanskje jobber to timer i stedet for åtte. Åh, det er så godt poeng. Det handler ikke bare om å spise, hvis vi skal overføre til bare kalme, men at du faktisk har næring. Det var fint. Har du noen andre to ting? Jeg har andre to ting som kan få stå igjen etter meg. Nå får jeg jernteppe. Det er jo interessant.
Du sa at det var bra for jerntøppen når man har presentasjon. Ja, det er... Når jeg ikke fikk oppmerksomheten til skoleelevene, så var det jo i de øyeblikkene hvor jeg lot som om jeg ikke husket hva jeg skulle si, eller faktisk trengte en tenkepause, at jeg så at de fulgte meg. Og nå har jeg et budskap til, ser du? Det er et Lena Cohen-sitat. Det er vel egentlig Hemingway, men jeg liker Lena Cohen mye bedre, musikeren som faktisk skrev Halleluja. Han sier «There's a crack in everything, and that is where the light gets in».
Fordi vi tenker spesielt med presentasjoner igjen at ting skal være perfekt. At det er da det blir bra. Men jeg fikk ikke oppmerksomheten til skoleelevene. Jeg klarte ikke å holde på den bare ved å holde gode, upåklagelige presentasjoner. Det var når jeg turte å vise dem at jeg var nervøs at de så opp. Så der har vi nummer to. There's a crack in everything. That is where the light gets in. Det er så fint, og det er så sant. Det er veldig få...
som går gjennom livet uten å få en krekk her eller der. Ja, ja. Altså man får noen riper og noen hull her og der, men det gjør oss til mennesker, det gjør at hvertfall de tingene jeg har gått gjennom har gjort meg til en bedre person og en klokere person, og det gjør at det er lettere for meg å relatere meg til andre som har sine ting. Så det at vi rusmer hverandre, det er så utrolig viktig. Ja.
Det interessante er at vi ikke klarer å koble oss på hverandre uten å se sårbarheten i hverandre. Så det er når man viser de sårbarhetene at man faktisk kan følge den tilknytningen. Det siste handler ikke om jerntepper, men om pauser. Jeg tar det igjen med presentasjonsteknikk, men det gjelder hele livet. Jeg tror det er å huske at det er i pausen at det skjer.
Det er, men treningen har et godt bilde på det. Fordi hvis du skal bli sterk, så betyr jo ikke det at du skal løfte vekter 24 timer i døgnet. Det betyr at du skal løfte vekter, og så skal du restituere. Og den restitusjonen er det vi ofte glemmer. Og det ser jeg når folk skal forberede en presentasjon, så de setter av åtte timer til det. Eller de setter av kanskje to timer til å jobbe på presentasjonen konsentrert. Og så har de masse møter og avgjørelser som skal ta resten av dagen.
Mens det som hadde vært mye mer effektivt var å jobbe en time med presentasjonen og så gå en lang tur resten av dagen. For det er da hjernen får lov til å være kreativ og finne frem ting. Så vi kan ikke bare ta inn og putte ut hele tiden. Vi trenger pause, vi trenger masse pauser. Det synes jeg var fint. Jeg merket det selv når jeg skrev boka at jeg trenger pauser. De pausene får frem det jeg virkelig vil formidle.
Det er da jeg klarer å visualisere det. Det er den roen. Og det er også litt sånn, når man vil formidle noe, og man har egoet med seg, så står det i veien for deg. Når du slipper ned egoet ditt, og bare formidler det du ønsker å formidle, så kommer det så mye bedre ut. Den ressursen du har, den kommer mye bedre frem da.
Men det kan føles som et press hvis man bare åtte timer skal skrive bok i dag. Da blir det et vanvittig press å få ut noe. Og da er det ofte egoet ditt som skriver. Så de der pausene er kjempeviktige for meg. Det er jo en historie, Why We Sleep, ja den finnes på norsk også, hvor han forteller om en pianist som øver og øver, og så ...
så sover han, og så neste dag så ser han at søvnen har like stor effekt som alle øvingene. Og det merker jeg når jeg skriver, at jeg skriver, og så legger jeg til side, og så morgenen etter, så...
får jeg rettet opp like bra, eller redigerer det like bra som hvis jeg hadde sittet hele gårdslagen med det. Så jeg tenker på det å gå en tur, være med venner, gjøre ting som ikke er output eller input, som en viktig del av arbeidsdagen.
Ja, det var kjempefint sagt. Tusen takk for at du har delt oss og røst i dag, Anke. Det har vært veldig morsomt. Jeg har litt ondt i smilemusklerne mine. Og så har det vært veldig nyttig. Så tusen takk. Er det noe sted mine lytter av kan nå deg? Jep. Jeg finnes på Instagram. Akkurat fått meg Instagram-konto. Ja. Relativt nytt. Der heter jeg magiske-presentasjoner. Ja.
Magiske presentasjoner, med understreke mellom. Med understreke mellom, og der deler jeg ukentlige tips i presentasjonsteknikk. Og så er jeg på LinkedIn, der heter jeg Antje Boman Larsen, det heter jeg også i virkeligheten. Og der deler jeg også ukentlige tips. Og så har jeg et nyhetsbrev. Hvor, ikke overraskende, jeg deler ukentlige tips, der har jeg litt mer plass til å skrive. Så der deler jeg så godt jeg kan det jeg har lært.
Og det finner dere både på Instagram og LinkedIn i profilen der, så er det linket til det. Perfekt! Da vet dere hvor dere finner, og hvis dere har noen spørsmål, og hvis dere har noen spørsmål om episoden, så kan dere bare skrive under i kommentarfeltet.
Og hvis dere har noen spørsmål til meg, så finner dere meg på Instagram, på doktoranette.dragland og på Facebook. Og med det så tenker jeg at vi takker for oss i dag. Tusen takk for at du tok deg tid til å lytte, og tusen takk til deg som abonnerer.
Med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Og ja, hvis du har lyst til å legge inn et kommentar på podcasten på der du lytter til podcast eller gir en rating, så har det så mye å si, for da får vi ut podcasten til flere. Det er sånn det når ut til flere. Så tusen takk for det. Og tusen takk til deg, Anette. Det har vært veldig gøy å snakke med deg. Og tusen takk for alle de gangene jeg har lyttet til deg. Det har vært veldig nyttig. Tusen takk, Anette.
Ha en kjempefin dag.