#224. Et nytt perspektiv på stressmestring – MAKT metoden, takknemlighet og egenkjærlighet for et bedre liv. Med lege Nick Faradonbeh.

00:03
I denne episoden diskuteres hvordan langvarig stress påvirker kroppen, med fokus på ro og healing etter traumer.
14:34
Taleren beskriver sin reise fra PTSD-diagnose til meditasjon og Zen-buddhisme, og hvordan dette hjalp ham gjennom tøffe tider.
18:35
Lytteren deler sin reise fra frustrasjon med meditasjon til å finne mening i Rumi’s poesi og utvikle sin egen metode.
22:54
Leger utviklet et 10 ukers stressreduksjonsprogram som resulterte i 37,5% mindre stress for deltakerne.
27:08
Bruk verktøyene av mindfulness, aksept, kjærlighet og takknemlighet for å håndtere stress og perspektiver i livet.
Transkript

Denne annonsen er gjort i samarbeid med BookBeat. Visste du at det å lytte til historier aktiverer mange av de samme områdene i hjernen som når vi leser? Deriblandt hjernens default mode network, som vi også kan kalle hvilenettverk.

Det gir oss mindre stress og mer ro uten skjermlys. Og her kommer Bukbit inn. Bukbit er en lydbok-app med over en million bøker som du har tilgang til rett i lomma. For meg er lydbok blitt en fin måte å få plass til lesing i en travelhverdag. Jeg lytter til bøker på vei til jobb, på en rolig kveldstur eller når jeg lager middag.

Boktipset mitt i dag er en bok av Tara Westover, Noe tapt og noe vunnet. Det er en sann historie om å vokse opp uten skole, og om hvordan livserfaringer former helsa, nervesystemet vårt og selvfølelsen vårt. Hvis du vil teste BookBeat, får du 60 dager gratis med koden LEGEROMLIVE60. Eller gå til bookbeat.no-legeromlive60. Du finner også link i episodeinfo. Boktipset mitt i dag er en bok av Tara Westover,

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre god og nyttig og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for alle. Med meg i dag er jeg så heldig å ha fastlege og universitetslektor Nick Faradonde med meg i studio.

Vi skal snakke om hva langvarig stress gjør med kroppen, og hvordan man finner ro etter trauma og vanskelige ting som har skjedd i livet. I denne episoden skal vi også snakke om hvordan stress setter seg i både kropp og i sinn, og hva som kan hjelpe. Både i livskriser og i en travel hverdag. Hjertelig velkommen, Nick!

Tusen takk, Nete. Det er veldig gledelig å få den muligheten å være her hos deg og dine lytter. Jeg er så takknemlig for at du tok deg tid til å komme hit i dag. Du har litt av en historie. Vi ble jo kjent ved at du sendte meg en mail, og den rørte meg så stert at jeg tenkte at

Vi er nødt til å møtes, og det har jo ikke gått mange uker, men her sitter vi på Fornebu. Sent. Riktig. Du bor i Trondheim? Jeg bor i Trondheim. Og der jobber du som fastlege? Riktig. Og universitetslektor. Hva er det du underviser i? Jeg underviser i første og fremst kommunikasjon, så det er legepersonkommunikasjon og noe som heter eksilrelatert sykdommer.

Det har jeg undervist i mange år. Hva er det eksilrelaterte sykdommer? Det er de sykdommer som oftest får komme hos folk som er eksil da.

De har vært på flykt fra hjemmene sine, og de traumer som de har opplevd med å forlate hjemlandet, venner, familien, og de traumer som de har opplevd underveis, under flykten, og de vanskelige som de møter når de kommer til nye lande.

Ja, du har selv en sterk historie. Kan du fortelle litt om din reise fra oppvekst i Iran til at du kom hit til Norge og jobbet som lege i Norge i Trondheim? Jeg kommer fra en fjellensby som heter Faradonby. Men han er kommet derfra. Faradonby ligger på 2200 meter over havet.

i en fjellskjede som heter Zagros i sørvestlige Iran. Den har en iskalle vinter opp til minus 40. Nei. Og varme sommer opp til pluss 40. Men selv sommer, vi har jo snø i sikte i toppen av fjellene, for landsbyen er omgitt av høye fjell i skjedder. Hva så skjedde? Hvorfor bor du ikke der fremdeles?

Nei, altså, saken var at da jeg var 12 år så møtte jeg en venn av familien, doktor Eli, som gjør et sterk inntrykk på meg, doktor Eli. Så da bestemte meg jeg skal bli lege. Og jeg som den første søsken for løkken ble jo sendt til byen for å gå på ungdomsskolen.

I Iran, barneskolen er frem til tolv år. Det er bare fem år, barneskolen. Og så ungdomsskolen er frem til tolv år til femten år. Og du var den første som fikk lov å gå? Jeg var den første i søskenflokken som fikk lov. Hvorfor fikk du lov til det? Nei, jeg var overmiddelig til skoleflink da. Ja. Hvordan endte du opp i Norge? Da jeg kom til København etter vi...

Efter jeg fikk asyl, så da jeg fikk dansk språkeksamen, så jeg begynte, jeg måtte ta dansk studenteksam, så jeg brukte et år på det. Ja.

Og så for det karakteret jeg fikk der, så fikk jeg velg til udennesi, så jeg valgte medisin i København som første velg, og så kom jeg inn. Nei, kom du inn på medisin i Danmark? Ja, det var altså da jeg var to og et halvt år da. Da du var to og et halvt år i Danmark? Ja, jeg lærte dansk, og så begynte jeg på medisin.

Og så der bodde jeg på en stor kollege som heter Øresunds kollege på Amager. Og der flyttet en av mine venner ut fra nagerommet. Og så der flyttet en jente fra Trondheim i rommet der. Så var det gjort.

Da var det gjort. Da var det gjort, ja. Det var det første året på medisinstudiet. Nei, dette var kanskje tredje året på medisinstudiet. Det andre tredje året, ja. Så det var sånn du endte opp i Norge? Ja, ja. Fond du kjærligheten? Man kan si at jeg er kjærlighetsflykning. Kjærlighetsflykning. Så du fullførte de årene på medisinstudiet i København? I København, ja. Og så flyttet du til Trondheim?

Ja, altså vi hadde en liten ombord, vi reiste til Sør-Amerika, Heidi, som er min kone, en fantastisk samer, hun ble med, altså det var en grassrådbevelse sammen med IMCC, International Medical Cooperation Committee, det sendte medisinstudentene, siste års medisinstudentene, til der hvor folk har brygg for

legehjelp da, så han bare fått lege sammenhittet på dansk. Så den gir det som tilsvar til Norad som finansierer den prosjektet i Bolivia. Så vi reiste til Bolivia i 18 måneder og bodde i telt, reiste med muldyr og hest og bodde ved samme kretsj ved indianerne.

Og der var det en fantastisk leget prosess for Heidi. Fordi jeg tenkte, ok, hvis hun holder ut den der situasjonen i Bolivia, da kan hun være vår samhelse, altså gir han. Så da var vi der i 18-årene der, og kom vi tilbake, og da jeg var torningslege, så fikk vi jo altså førstefødte Sara i København.

Men i København, vi hadde masse venner, flest av dem fra Norge faktisk. Men når de ble ferdige, så nær jeg at mine barn kallet dem tente, de som tente Vera og tente Elin. Og så da, når de flyttet tilbake, når de var ferdige, de flyttet tilbake til Norge, og så plutselig hadde vi ingen venner der, i hvert fall ikke så mange. Og

og jeg har ingen familie der, Heidi har ingen familie der, så da flytter vi til Lisebarten, Norge da. Vi trives veldig godt i København, men på grunn av at barn er der, så flytter vi til Norge.

For hun er fra Trondheim. Hun er fra Trondheim, ja. Så du møtte din kone Heidi, er dere begge fastleger? Nei, hun er studerende på Henningshøyskolen i København. Så hun er en bankdame. Hun er en bankdame? Ja. Å, herregud min. Ok, så du har vokst opp i Iran. Det er jo et ganske...

annet liv enn det barn i Norge har vokst opp med. Du fikk ansvar veldig tidlig. Riktig. Og tilfeldigheter og, ja, hva kan man si? Det var jo noen møter, noen viktige møter i din barndom som har

veiledet deg mot alt for at du møtte en lege når du var 12 år til å begynne på ungdomsskole der fikk du hjelp du fikk et sted å bo du møtte på en lege som hjalp deg å sove du var med i bevegelser som gjorde at du måtte flykte er du den eneste som har flyktet fra Iran av din familie er du nok tilbake i Iran? ja da

Ja, det er just det. Etter ni år, jeg fikk for første gang lov til å reise tilbake til landet. Det var min største drøm i mitt liv, det var å besøke min familie igjen. Men så kom det en slags amnesty, altså de som ikke hadde, de flyktninger som ikke hadde vært engasjert i vepnet opp mot regimet i Iran, de fikk lov til å besøke deres familie. Men jeg kan ikke oppholde meg mer enn maksitt tre måneder i Iran.

Vi var tilbake, og vi har vært kalt inn til efterretningstjeneste og sittet der i forhøret i tre enn halv time. Altså Heidi, hun satt altså tre enn halv time i forhøret. Var ikke det forferdelig skummelt? Det var kjempeskummelt.

Så da kan man da helt ferdig gråte. Men sånn er det. Sånn var det jo. Det er en pris man betaler. Ja, men det du skrev til meg var at det og alt du har gått gjennom nå,

For at du har jo gått gjennom tunge ting også under krigen, og har jo ført deg til der du er i dag. Og mitt første møte med deg i dag, Nick, så forteller du meg bare om alt det fine som er rundt her jeg bor. Og du fant faktisk mynteplantet, det visste jeg ikke at vi hadde utført her litt lengre bort fra døra. Og du ser...

Du er veldig opptatt av dette med hvordan stress påvirker kroppen. Og jeg tror du har veldig mye godt å lære oss andre om dette. Og jeg vet også at du har forsket på dine pasienter. Kan du fortelle litt, hvordan kom du inn i denne verden med stressforskning? Da jeg kom til Danmark, jeg hadde jo veldig mye flashback fra krigen og mareritt.

Jeg kunne ha mareritt hver eneste natt i tre måneder i treng.

Det var i stedet for to mareritt som gentok. Den ene, 80% av tiden, var den ene mareritt. Det var fra fronten. Vi var jo på et tidspunkt stasjonert på grensen til Irak, litt inni Irak, i ørkenområdet, bak en by som er dessverre sengert. Det stedet er Mykdal. Der var det sende dynar og

Og vi hadde liksom nærmest gravet seg. Ikke gravet, men bygget sånne graveskytter med sannsikker og sånn. Og det var masse elve av støvet. Det blåste, og det var en eklig stemning der. Og så husker jeg en dag. Og drømmen er at jeg befinner meg der igjen.

Og så plutselig hører jeg den der lyden. Og jeg hører bare lyden fra en helikopter, og de var veldig redde for det fjendtlige helikopteret. Men jeg ser den ikke. Jeg bare ser rundt meg, og det er sånn send bakker rundt omkring. Og så ser jeg meg. De ble bare høyere og høyere i den lyden.

Og så plutselig kommer det propellen, den gigantiske helikopteren i søvn, jeg garanterer fem-seks ganger større enn en vennlig helikopter, kommer opp bak inn i dynen, sender dynen, og så ser han meg. Jeg står der med min AG-3-gevær hengende på elsen, og jeg støver og står der, og så får vi en kontakt, og jeg vet hva som kommer. Og da kan noen kjære gjennom at

sånn at jeg kjenner det i magen. Og da jeg synker på knær, og da tenker jeg, jeg synes det er veldig synd at jeg skal dø så ung. Jeg er ikke vant til det hele tatt. Jeg synes det er utrolig synd at jeg skal dø så ung, og så myndingsløs, og så tenker jeg på min mor. Og da våkner jeg et tørende presse på øyet, så åpner øynene, så våkner jeg med det der, så har jeg pulser, liksom.

Jeg svette og alt det der. Og det der fortsatte lenge. Jeg snakket ikke med noen om det der. Og det er til jeg var veldig ikke dynamisk og alt det der. Men om natten var jo det der kom igjen. Så en dag var jeg hos en kontaktperson i kommunen. En veldig ykkelig mann som heter Jan. Og så sier han, «Nyktus er træt ut.»

Jeg fikk nesten litt tør i øynene, for det er noen som var så diaktig, og så adresserte jeg det min indre tilstand, og da jeg var litt tvil om jeg skulle fortelle det, fortalte jeg det om Maritene da.

Og så ble han litt alvorlig ansiktet og skrev, han trodde hvem var min fastlege, så jeg sa du må snakke med din lege. Og da var han på sin fastlege da, og da efter bare tre minutter, han fikk en alvorlig ansikt, og så sa han det her, du må til psykolog, det her er PTSD. Jeg visste ikke hva PTSD var, men han kunne...

Men jeg sa nei, jeg skal ikke til sykehållet. Fordi det er fortsatt psykologer i mitt kultur, det var liksom tabuene, det var bare gale folk som går til sykehållet. Jeg nekte å gå til sykehållet. Men jeg begynte selv å lese, jeg husker da jeg var i Iran, jeg leste av til Heiko, Heiko-dikter, den japanske kartdikter. Og den var utrolig beroligende. Heiko er liksom en snabb bilde fra en tilstander.

Det er veldig beskrivet av naturen. Det er utrolig fantastisk fine dikter. Det har vært 17 år, og da må du virkelig være kompakt. Ikke noe å nyte i ekstraordene, men en veldig fin bilde av naturen. Det er Heiko. Da begynte jeg å lese Heiko, og fra Heiko så da...

Jeg begynte å bli interessert i Zen, Zen-buddhismen. Så begynte jeg å studere Zen-buddhismen, og så begynte jeg å meditere. Og etter faktisk noen år, og så begynte jeg, det baller på seg, det kom flere inn i bildet, jeg leste en flere. Buddha og de der, og så da, Dala Lama også. Så da, etter tre år, så forsvant Maritene.

Tre år? Ja, det tok seg tre år, så forsvent det. Så dette var under medisinstudiet? Ja, det var under medisinstudiet, så forsvent det der. Og da fortsetter jeg med meditasjon, da. Jeg synes det var fantastisk, fin meditasjon. Og helt fram til, da ble det her nesten 25 år siden, da min datter Sara var tre og et halvt år,

og Heidi som jobbet på et tidspunkt på BI, hun var på sin studiereise, eget studiereise, jobbereise i USA,

Og for første gang jeg og Sara på tegtheltet var vi alene i Norge. De første dagene gikk fint. Vi laget mat sammen, vi bygget dokkehus, mykket det, alle det der. Og om kvelden så vil vi bli innom hvilken klær vi skal ha på. Og så da hadde jeg sett frem for å spare tid om morgenen. Jeg skulle kjøre inn til barnehaget og så legge seg der.

Men den tredje dagen, hun våknet liksom i veldig dårlig humør, og gråt og nektet å samarbeide. De klærne som hun hadde valgt, hun ville ikke ta det på. Nei, jeg vil ikke ha det der. Nei, jeg vil ikke ha det der. Og så gikk jeg hen til henne. Nei, jeg vil ikke ha det heller. Og tiden gikk, og tiden gikk, og så så jeg at jeg måtte sitte der. Når jeg kommer for sent, og jeg kan ikke sitte på venterommet, så vil ikke jeg tenke sånn. Og prøver å åpne, men det

det gikk jeg, altså da da begynte jeg å grate

Jeg begynte å gråte, og Sara hadde aldri sett pappa sin gråte. Hun ble bare sånn stå i øynene, så begynte hun å ta tingene på, men hun bare hadde det med meg. Hun tok klærne på, og vi spiste frokost, og børste tennene, og satt i bilen, og kjøttet i vannehage. Det var jo for sent da. Så tok jeg inn omkjøringsveien i Trondheim for å komme fortere frem med

Men det var uheldigvis den dagen det var enten i trafikk, eller det var til å dykke seg ned i snøet. Og da jeg ble så frustrert, og så ble jeg så sint på meg selv, jeg ble frustrert. Jeg hadde jo mediteret over ti år, og

Hva blir det da? Eller det der som du snakker om, behold roen, puss djup, eller det der. Da tenkte jeg, ok, det her funker ikke. Det her er ikke designet til travle mennesker. Det her er designet til folk som bor i en klasse på Fuji Mountain og jobber i hagen om morgenen og sier tajt om kvelden. Det her er jo den forpliktelsen for barn og familie alle der.

Jeg lærte den på hylle. Alt meditasjon. Nei, etter ti år? Ja, etter ti år. Og jeg sanet det veldig. Det var liksom noen miste en kjæreste nærmest. Men så en dag jeg satt og leste inn, anet ned sine bøker, og plutselig, det var liksom et lys, et håp som begynte å komme da. Jeg sa, ok,

Jeg kan ikke være helt bortkastet av det der ti år investering på meditasjon og alt det der, fordi jeg følte at han hadde greid å få skjønne den travelmaterialistiske visselgjysformen med den der

annerlige dype østlige visdom da, på en vis. Han heter det sånn forskjønnet, det der Arne Næss. Hvem da? Arne Næss? Arne Næss, ja. Og da blir jeg så begrepet, så begynte jeg å lese Arne Næss, og så jeg oppsøkte ham på en freskonferans, han skulle ha litt tale der, og adykke inn fresmonumentet.

Da står jeg der med en bok fra innen hans bøker. Jeg skulle ha en autograf da. Jeg vet ikke om du kjenner han, han tuller veldig mye da. Han bokser og tuller og sånn. På det tidspunktet var han 91 år. Så han er på vei til å adukere den der, så stopper jeg ham og sier «Kan jeg få din autograf?» Så han tok boken og så lærte han sin arbeidssann, og så drar han meg til seg.

Han var litt høyere enn meg, og mitt hode er på hans brøst i seg. Og så visker han, hvor er du fra? Hvor er du fra? Jeg ser fra Iran. Ah, perser, perser. Kjenner du Rumi?

Romy er en persoske, vi har talt til retten, han er grunnleger, han er på Sofismen, jeg kjente ham ikke så godt, jeg visste ikke hvem han var, men han kjente at jeg ikke kjente Romy så godt. Så han klokk på denne persoske, han sier, kjenn din Romy, og får med boken sin, med min bok under armen sin. Og så gikk han. Han gikk.

Kjenn din Rumi. Kjenn din Rumi. Og så stod jeg der. Jeg vet ikke om du har sett Brian i Life of Brian. Når han sier lyset i samme eksempel. Så jeg stod der i en kjeldent, åndelig opplevelse. Og da begynte jeg å studere Rumi. Og så tenkte jeg, utrolig, paradokset er enormt.

skulle anbefale at jeg skal lese en persisk dikter fra 12-1300-tallet. Det var helt fascinant. Men da begynte jeg å lese romer som falt alt på plass.

Alt det jeg hadde lyst til før. Det er liksom da du fant den der pusselen som manglet, for den er billig. Så plutselig så jeg hele den der. Og der utviklet jeg den der som jeg kaller maktmetoden. Eller jeg remixer det. Det her begreper meg. Makt står for mindfulness, accept, kjærlighet og

og takknemlighet, de begriper en eksistens jeg har offret før, men jeg remikser det, fordi jeg tenkte at

Folk har ikke tid til å sitte og meditere en ting om dagen her i Norge. I hvert fall ikke venlige 90-95% venlige folk med alle forpliktelser. Du har sendt de små barn, du vet hvor mye tid det tar å ha små barn. Og så tenkte jeg at de skal være en metode hvor alle, uansett hvor travel de har, kan øve på. Det vil si lett tilgjengelig, ikke tidskrevende.

Og det her blir jo makten. For dette er noe du har lært dine pasienter også. Ja, for da tenkte jeg, ok, da begynte det å komme flere og flere pasienter med stress hos oss.

Da faktisk jeg søkte, men hadde en søkemotor på journaler på diagnosenisteres, og så fant jeg ut at det var over 18 000 diagnosenisteres bare på ett lege senter i en periode på 20 år. Vi var fem leger på det.

Og så tenkte jeg, det her er utrolig, det er så mange som sliter med stress, og jeg stresser, og jeg er syk da med krisereaksjoner, stressreaksjoner, og hva til hva. Og de folkene, de blir jo henvist, og jeg hadde veldig mye sympati for det, for jeg forstod hva de går igjennom, for jeg hadde selv vært der. Men de blir avvist, blank, fra DPS, psykologer, og til hva, for de var ikke syk nok.

Og så da kanskje vi måtte gå med sånn kronisk stress og lang tid, og vi vet det er masse forskning som viser at kronisk stress har skader i virking på helse, både fysisk og mentalt helse. Da tenkte jeg, ok, de får jeg ikke hjelp, hvorfor skal jeg ikke hjelpe dem da? Jeg har jo selv vært gjennom, så hvorfor ikke bruke samme metoden?

Men jeg tenkte at det ikke var nok. Da meldte jeg meg først på en kurs på Yale, University of Yale i USA, på STS-messingkurs. Og så meldte jeg meg på kognitiv terapi, ASSE-kurs på kognitiv terapi.

Og så da jeg høyde dem der, så begynte jeg med å designe en gruppe, en stresstmessig gruppe. Da var gruppa 56 pasienter som kom til meg efter klokken fire. Når pasientene var ferdige, så kom de på legesenteret, og da tok hele en time der hver gang, 90 minutter.

Og da startet vi også inn et forskningsprosjekt på det, for å finne ut om det funker eller ikke. For en ting er at man kan anta at det funker, og ting som har funket på deg, det er ikke nødvendigvis det funker på andre. Så da startet vi inn et forskningsprosjekt sammen med to kolleger, Marit Rye og Jørgen Wernes.

fra samme legesenter. Og det vi gjør, vi kartleier stressnivået av deltakerne i stressmessig kurs før kurset. Da finnes det en verktøy som man kan gjøre det. Og etter kurset, det vil si etter ti uker. Kurset var det ti uker. Og da viste

en stressreaksjon, altså en reduksjon på stressnivået på 37,5% etter 10 uker. Det er helt vanvittig. Nesten 40% stressreduksjon, det er nesten ingenting som kan sammenligne seg med det. Ja, og det var bare etter 10 uker, og det her var at de skulle ikke bruke ekstra tid på det.

Nei. De skulle øve på maktmetoden. Mindfulness, aksept, kjærlighet og takknemlighet. Kjærlighet er først og fremst selvkjærlighet. Men den der er, om man har fem sekunder, eller om man har fem minutter, så kan man øve på maktmetoden. Man kan øve på det mens man kjører bil, man kan øve på det mens man sitter i en buss,

Man kan øve på det mens man sykler, mens man venter på bussen, mens man sitter på do, mens man venter på venterommet, så kan man øve på maktmetoden. Det krever ikke ekstra tid, den er veldig lett tilgjengelig, og begrebene er jo veldig familie, veldig kjent. Det er de her begrebene som man har brukt i hundrevis av år, alle de spirituelle begrebene,

prinsipper og religioner har både kjærlighet og takknemlighet og aksept og mindfulness det er de siste hundre årene og det er masse forskning på det jeg faktisk googlet det på mindfulness det var 2500 artikler forskningsartikler om mindfulness effekten på stressnivå ja

Bare det ene er verksjøyene som er din verksjøyskasse som jeg kaller makt. Det ene verksjøyskasset består av fire verksjøy. Det ene er mindfulness, det andre er accept, kjærlighet, takknemlighet. Når du møter en hvilken samfunnssituasjon, så kan du ta den der verksjøyskassen din, og så bruker du det ene verksjøyene, eller to eller tre, og så kan du løse det problemet. Hvordan lærer dere opp pasienten deres i det?

Nei, altså det var jo den der kurset som jeg designet, det var at pasientene som kom inn, først vi snakket om at det er stress, for stress er jo nødvendig også, stress er ikke bare negativ. Hvem var det som sa det?

Jeg tror det var pølsesam, så det er etter det som salt. Jeg synes det var veldig fint. Han selger? Ja, ja. Salt i maten. Det er jo nødvendig med salt. Og den salt smaker jo ingenting. Livet og den esterisse smaker jo ingenting. Men for mye salt,

Din forderver maten. Og det er, når vi snakker om stress, det er snakket om kronisk stress, mye stress. Fordi vi har den kurven som følger jo, det er sånn en klake, en ringeklakeform da, ikke sant? Det er det, ikke sant? At man må ha en viss stress for å kjerpe prestasjonen, for eksempel for eksamen, for en kamp, for hva det vil. Og så hvis det blir for mye, så prestasjonen går ned.

Så det må være en viss nivå av stress. Vi skal ikke prøve å unngå stress for alt det er verdt, for stress kan også gjøre mange gode ting i livet. Absolutt. Vi har jo forskjellige, hva skal vi si, vår toleranse på stress er forskjellig. Hvor mange push-ups kan du ta? 12.

12 uker, hentes er kjempefin. Jeg prøver å komme til 20, skjønner du. Ja, ikke sant? Det gjør faktisk min kone også, hun er kommet på 15 nå. Oi, oi, oi. Men målet er at... Ok, jeg har høyt det. Men det er noen som gjør det en gang enn.

Og det er noe som greier frem til. Det er på samme måte. Noen av oss tåler mye stress. Noen av oss tåler ikke engang litt stress. Det er resiliens, det er robusthet, det er utrolig mange ting som er stille. Det er noe som faktisk trives best i stress.

Jeg var i Tøren, jeg snakket med min taksisjåfær i Tøren, jeg har den verste tenkelige trafikken du kan forestille deg. Det er utrolig mange biler, og så er det de kjører opp som bare det. Det er hovedstaden i Tøren. Ja, ja, og så sier jeg, men er det ikke utrolig slitsomt å kjøre en drusje her i 12 timer om dagen som du er

Nei, nei, nei, ikke det. Det var en dag jeg hadde en passasjer som jeg skulle kjøre til i landet Nord-Iran. Jeg skjødde meg glede om jeg kom tilbake til trafikken. Jeg tror de lærer en sili-estim. Og den beveger seg i forhold til estimen. Og det gir det min... Det er noen som er faktisk sånn... Jeg har en kamerad, han sier at han elsker trafikkork. Jeg sier, hæ?

Ja, som en trafikkork. Er det en ekstra pause som du ikke har bedt om? Åh. Hva gjør du? Nei, jeg tar musikk på, og så synger jeg på full hels, og så håper jeg ingen som hører meg, for jeg synger veldig falsk, sier jeg. Og jeg behøver ikke forklare noe til min arbeidsgiver, det var jo trafikkork. Så det er mange som blir irritert av trafikkorken.

Og så hvordan du tar tingene, og den der maktmetoden vi lærte, for eksempel, det første gang, de måtte kartlegge alt stress, stressør, som kalles det, stress, stressør, det som fremkalles seg i livet. Ja. Så var en av deltakerne en dame, 50 pluss, som hadde skrevet, hver morgen jeg kjører på jobb, så skal jeg kjøre et hull i asfalten, og jeg blir irritert hver morgen. Og så tenker jeg, hvorfor i hele verden kan de ikke reparere den der hullet? Ja. Og

Og så da var det en av de andre deltakerne som sa, hvorfor blir det i Ristia? Du kan jo tenke deg en bergodalbane som du kjører over. Og der i siste møte vi henne, så den damen fortalte at, nå har de reparert i hullet, og jeg er veldig lei meg.

Jeg sier, lei deg. Hver gang jeg kjøpte av den der, jeg kom til å flyre på. Jeg tenkte på, det er liksom berg og dal her nå. Og det her viser bare at det som er maktmetoden sikta efter, bare er litt en endring av din måte å se på tingene på. Og det holdet som var en irritasjonsmoment for henne,

Det blir forvennelig til en gledelig begivenhet. Det er det vi jobber med. Bare en litt endring. Ja, for vi kan endre hvordan vi tar ting i livet. Ja, absolutt. Det kommer an på hvilken perspektiv du har. Alle begivenheter kan jo betraktes for en perspektiv på en sirkel rundt en på 360 grader. Hva du står og ser på din begivenhet, den er avhengig av din

oppvekst, kultur, geografisk plassering, det er det som gjør, altså du velger for eksempel fra pluss 30 til pluss 60 lastigheter fra din vinkel, det er din spennvite, og så ser verden fra din vinkel.

Men de kan også gjøres fra helt motsatt siden. Og da ser det helt annerledes ut. Når jeg for eksempel underviser på det der eksilrelateret sykdom, og jeg starter alltid med en kort og verdenskort, hvor Afrika er helt på toppen, og Europa er helt ned på kortet. Jeg har vunnet om hele greia. Ikke sant?

Og det går en å se verden som, ja. Ikke sant? Man behøver ikke se det, kloden er jo rundt, hva man ser den der. Og begivenheterne kan også ses fra forskjellige vinkler. Og flest det er konflikter, og til og med kriger, det oppstår fordi du har venskelig å forstå andres perspektiv. Ikke sant? Det er en, la oss si, hvis du beveger deg, for jeg ser for eksempel i PA-forhold og whatever, så

Vi har jo forskjellig syn på tingene. Vi ser tingene fra forskjellige vinkler. Hvis du er villig til å flytte litt fra ditt ståsted og se den begivenheten fra vedkommende ståsted, så ser du plutselig at det ser litt annet ut, men det har du rett i. Jeg vet ikke om du har sett bildet av prins William.

som kommer ut fra sykehuset, og kone har nedoppfødt. Og så møter jeg et journalist av kameralet der, og forteller om det der, for de er veldig spent på å vite hvilken kjønn det er, og hvordan det var. Og han forteller, og det er hans tredje barn, hans fader, prins William. Og da viser han med fingeren til prinsen,

til journalisterne, ikke sant? Men det er en tysk fotograf som fanger det bildet opp fra en vinkel. Det ser ut som han gjør sånn til fotograferne fra den vinkel som han slår til. Og det blir en kanon bilde, for det kommer på bilde og alt bilde

eller aviser, eller blader, ikke sant? Sladeblader i Europa, den der, han står der, og så masse fotografier der, og han står her. Når man bare flytter seg litt i grunn, og så tar det tre fingre. Så alt har jo å henge fra hvilken vinkel du ser på det. Fra hans vinkel, den tyske fotografen, han gir fingrene til folket, fra andres vinkel som er større at du har for ham.

Han viser at det er trelle barn nå. Jeg fikk tre barn, så jeg fikk trelle barn. Han er veldig stolt. Han sier fingeren. Og det som gjelder oss i mange situasjoner i livet, så noen ganger tror vi at andre viser oss fingeren. Men det er fordi vi står feilplassert. Hvis vi beveger oss litt, så er det ikke fingeren. Det er så mange ting jeg tenker på når vi snakker om dette. Rumi,

Og alle de bøkene som jeg også har lest. Jeg har ikke studert Rumi som du har, men jeg har lest litt. Det gir meg et nytt perspektiv på ting. Det har hjulpet meg veldig i mine møter med relasjoner, med jobb, med livet.

Og jeg unner så alle å få lov å oppleve det. For at jeg var en av de som lett kunne blitt, kunne vært de som var veldig, veldig stresset resten av mitt liv. Men det å få i bruk meditasjon hos meg da, har jo endret livet mitt. Og jeg blir så glad når du sier at dette er ikke noe du trenger å bruke mye tid på, for vi har ingen av oss

som er jobb, hvertfall ikke hvis man har en krevende jobb for eksempel, eller har små barn, har tid til å meditere en time om dagen. Jeg har ikke tid til å meditere en time om dagen når det er sommerferie. Men jeg prioriterer det hvertfall ikke. Men jeg prioriterer 10-12 minutter hver dag. Og det er så banalt. Det er så banalt enkelt, og samtidig så utrolig,

utrolig vanskelig. Og for meg så tok det mange, mange år før jeg innså at, oi, men det har faktisk effekt. Jeg mediterte hver dag, men følte ikke egentlig at det var noe effekt. Men så sitter man der plutselig og bare, det har utrolig effekt på livet. Det er utrolig gledelig at du har fått kjennskap til roaming. For meg er roaming nesten en frihet. Ja.

Og han er jo helt fantastisk. Han er faktisk en av de mest selgende poeter i verden. I USA er han den mest selgende poeten 750 år etter sin død. Og så kommer han jo fra en muslimsk land. Han har jo sin egen månedsmagasin. Da finnes det sånne PhD-prosjekter som handler om romer.

Og det er noen folk som lærer persisk for å forstå hans originaliske ord. Men han sier for eksempel, det finnes ikke gode og dårlige mennesker. Det finnes bare mennesker. Og så sier han, mennesket er som venn. Vennet, hvis den har gode betingelser,

er syngende og dansende. Og så sier han, bare hør på lillebøkken fra fjellsiden, hvordan den synger og danser. Men hvis den ikke får varme, altså i og med kjærlighet for mennesket, da fryser den til is. Den blir så hard, at du kan knuse skallet med andre mennesker med det venn. Mennesker er på samme måte. Hvis de får sånn,

varme kjærlighet, så er det syngene og dansene. Hvis de får mye kjærlighet, så stiger de inn i himmelen. Skyene, sammen med vennene, stiger seg. Og så sier han, skyene blir så blåst bort vind til fjellet, og der faller de ned sammen med dråpet.

Og så sier han, din tro på å ha bare ett formål, å bli forenet med oceanen igjen. Og der starter et liv. Og det samme gjelder mennesker. Og så sier han, hvis du møter noen mennesker som er kolde, det siste ting du vet hva man trenger, det er din kolde skulder. Det er mer kolde. Du må ikke vende den kolde skulderen til mennesker som har det vanskelig.

Venskelige mennesker har det venskelig, for de har det venskelig. Det eneste de trenger i en situasjon, det er varme. Ikke mer kolde. De som har det venskelig. Og så det her, den filosofien er helt fantastisk, samtidig med det akseptet. Så sier han, han starter med en av sine dikter, han sier «Kom».

Kom, uansett hva du har gjort, uansett hva du har gjort. Du er inne hos oss. Kom. Han diskriminerer ikke mellom de gode og dårlige menneskene. Det finnes bare mennesker. Ikke gode og dårlige menneskene. Det er vi som klassifiserer dem som gode og dårlige. Men hvis vi prøver å forstå hvorfor de som vi betaler som dårlige, er de dårlige, så forstår vi at det faktisk har en logisk konsekvens av situasjonen.

at de har blitt sånn som de har blitt. Det er ingen som vil gi meg vilje å bli besværlig og dårlig menneske. Gjenner du? Hvordan tenker du, hvordan møter du da mennesker som, for vi alle møter på mennesker som vi synes er

kall, hard som is. Hvordan møter de på pasientkontoret og ellers i livet? Jeg kan jo fortelle et eksempel. Det er kanskje ikke så pent eksempel, men jeg må gjøre det. Det var en dag en eldre dame som oppsøkte legecenter. Vi er jo som sagt fem leger som jobber på legecenter. Hun var jo pasient til min kollega som ikke var til et sted. Og det her var fredag, en fredag. Øyhjelp.

Og så vil jeg ha time hos Ola. Så sier sekretæren at Ola er ikke til stede. Men du kan få time hos Nick. Og så sier jeg, men jeg vil ikke til ham der fremmede. Og så sier jeg, men da må du vente til din lege kommer da. Når kommer hun da? Han da? Så jeg kommer på onsdag. Men jeg kan ikke vente til på onsdag, forstår du vel? Sier han. Og så sier jeg, det, vi kan ikke trylle.

Enten må du ta imot din team eller vente til din. Eller oppsøke legevakt. Ok, da tar jeg imot den teamen da. Da sier jeg, ta og ring meg før jeg skal hente inn og fortelle deg den der episoden. Jeg skal med lojalitet etterpå. Vent at du er en pasient. Hva er det første tanken som slår meg? At dette kan bli vanskelig. Ikke det. Her trenger du varme. Ja.

Ikke sant. Jeg tenkte hun trenger hjelp. Det var det som slår meg. Da hun kom meg inn, jeg tar imot henne. Det er så vennlig som alle andre pasienter. Og så da får hun søkt for behandling, og jeg tas litt på hennes hånd.

Og de der eldre damer, det er noen av dem, de er sånn som svenskene kaller det sånn skjodhunger. Det er ingen som har rørt dem i kanskje månedsvis og årevis. De gjør noe med den, det er helt utrolig. Det var bare han som var på båret, jeg skulle måle og bli trykket, så tar jeg han på det. Den gang måtte de betale til sekretæren. Han skal betale, så sier han, ja, men han snakket jo norsk, sier han.

Du får til å være noen patienten, så ok, han er fremmed, han snakker sikkert engelsk, og jeg kan ikke engelsk da, ikke sant? Ja. Og

Men mange kollegaer ville tenke at hun er rasist, og ta og vise det i kolleskolen, og så bekrafte hun hennes fordomme innom dette. Men om mandagen så satt hun igjen på venturområdet. Jeg visste godt at min kollega var ikke tilbake. Så går jeg og spør, så sier jeg, hvorfor er han her? Sånn, nå skal du høre. Han har bestilt din time for å komme og gi deg en bukett med lomster. Hæ?

Dette var ikke mitt verk, dette var Romy. For det er som sagt, for meg, det finnes ikke dårlige mennesker. Jeg har mange kolleger, mange pasienter som er rosemissbrukere, kriminelle, whatever. Jeg har pasienter som sier, jeg blir nødt til å gå med det der, og så revolver inn i lommen. Jeg har ikke noe problem med det. Jeg har god forhold. Ja. Ja.

Men det her, det er Romy igjen. Ja. Jeg kjenner å bli rørt for at jeg tror så på det.

Og så lever vi litt sånn polariserende verden akkurat. Og det er så trist. Fordi det som du sier, de aller fleste mennesker har veldig gode intensjoner. Hvordan lærer du bort maktmetoden til pasientene dine, sånn at de

klarer å fortsette med det sånn kan du ta oss gjennom det så kanskje de som lytter på også klarer å få det innfra, har veldig veldig mange lytter altså ser at de har så lyst å starte med meditasjon eller mindfulness eller finne en eller annen stressmestingsteknikk, men de føler ikke at det er for dem kjenner på samme måte som jeg sendte noen sider ned boken til deg jeg sendte noen sider ned boken til en venninne jeg har og

Stephanie heter hun. Stephanie Palomino, da var de. Og hun blir jo så begrepet. Hun er en sånn sosiale mediemenneske da. Hun har jo drevet med sånn kulturprogram og intervjuet noen B og C kjendiser og sånn da. Og hun blir jo så begrepet og sier, Øyvannik, vi skal lage podcast av dette her. Det er så mange der ute som trenger det. Mange av mine veninner. Vi må lage podcast av det.

Det er ok.

Nå er jeg jo faktisk i gang med å lage podkast. Nei, er det sant? Hva heter den podkasten? Det heter «Vitenskap om velvære». «Vitenskap om velvære». Ja, det kommer på... Nå blir vi konkurrenter. Det kommer på Spotify. Jeg ser aldri på andre podkaster som konkurrenter. Jeg tuller. Jeg bruker flest enn de samme metoder som jeg har lært til mine patienter.

som de heter, en 40% reduksjon på stress, opplever stressnivå, etter ti uker. Samme metode. De får noen oppgave, og det er podcastene bare 20 minutter, de får en oppgave som de skal øve på det, i to uker.

og så til neste gang. Fordi stressmessingen, det er ikke noe man kan lese seg til, eller bli fortelt. Stressmessingen, kunnskap, kunnskap tilegnes med øvelser. Du kan ikke bli Arne Tillefsen med å gå til din fjollonist, hvis

hvis du ikke øver. Du kan heller ikke bli fiolinist hvis du leser hundre bøker om hva de nært vil ha fiolin. Det er bare øvelser som gjør det. Og det er maktmetoden at best gjøres på øvelser, men øvelser som ikke trenger ekstra tid. Så hvordan øvelser da? Neimen, jeg sier her da, vi sitter og mediterer for å få komme inn i noe, for å få kontakt med noe, være til et stedet.

og samle tankene. Dette er et barn med alt respekt. Det er et barn som skal lære å sykle. I starten må de ha hjelp. Vi springer etter oss unge, med en pinne, så de lærer å sykle. Men når de har lært å sykle, så sykler de uten å støtte eller tenke på det. Meditasjonen blir egentlig å bli familiær med.

meditasjon i tilstand, ikke sant? Og vær til stede, ikke sant? Full fokus på det du driver med. Så hvis du kommer til det punkt hvor du har full fokus på det du driver med, så er du i meditativ tilstand.

Om det er jobb, om det er trening, om det er mens du går, om det er mens du spiser, om det er mens du elsker, eller whatever, så er du i meditativ tilstand. Og det måtte metoden gå ut på. Og du skal lære deg det der. Når du spiser, for eksempel, så ser vi, altså, spiser mindfull. Det er at du skal ha en liten

ti sekunders burbon, det er liksom gammeldags burbon, inn i deg. At jeg skal spise det der retten med respekt og full tilstedevelse. Amen. Ikke sant? Og så da, først må du bruke sensene. Det er en maktmetode vi har med mindfulness. Vi har den der sens- oppmerksomhetsmetoden. Man trener oppmerksomhetstrening.

Da bruker du dine senser for å få stimuli fra noe og gå til hjernen. Hjernen er jo liksom en hund som tykker på bein. Den må ha stimuli hele tiden. Hvis du ikke har stimuli fra noe, så hent den stimuli fra fortiden eller fra fremtiden. Og fortiden dessverre på når vi menneskes art den der negativitetsbiasen.

hvor vi husker negativ ting bedre enn positive, fordi vi har hatt en større innvirkning på vår overlevelse som art, så henter dessverre 90% av de der stimuli som henter fra fåtiden er negativ. Og i fremtiden på samme måte, så da lager de en scenario som er 90% negativ. Og det gjør at det gjør noe med oss. Men når vi er til et sted og henter stimuli fra noe,

Så da er hjernen opptatt med noe, og bearbeider stimuli fra noe. Så den rønner ikke tilbake til få til denne fremtiden, men den er tilstede her og nå. Når du spiser for eksempel, og så da ser du sensene dine, for at ved tilstede i noe, så må du ha en oppmerksomhetstrening, altså sense perception, sensetrening. Så det du gjør, at ok, lukten,

og hvordan den dufter. Og du skal liksom få til at du er en matkritiker som skal gi karakterer, sånn som tærningskast eller hva det er. Og så hvordan den ser ut, den estetiske, farger, og sånn. Og så når det kommer til smaken, så skal jeg jo tykke godt og gi karakterer smake. Og så

Og så med respekt, jeg spiller det med respekt, og så tenker jeg på den bunnen som har dyrket det der, jeg har vært selv bunnen, jeg vet ikke hvor mye jeg trenger for å se en tomat, og vi hadde altså alt viteprodusert den gang det var ekologisk da.

Men altså, med respekt, liksom, jeg legger ned det, jeg drikker kaffe, jeg drikker kaffe fra kaffebrannene, liksom, de gode kappene som kommer inn fra Brasil, eller fra Kenya, eller hva det er. Så jeg får stille meg landskapet, jeg får stille meg når den begynner å spire, jeg får se når den blomster, og når den kommer, også de som kommer. Det er sånn,

Det blir en historie, det blir for en annen dimensjon. Og det her er tilstedevelse. Det er noe, ikke sant? Og du får det inn i det du allerede gjør hver dag uansett. Du drikker din kaffe, eller du spiser din mat uansett. Hva gjør det med deg? Nei, altså, du blir jo inn i det mest forskningsomvisende, når du er tilstede i øyeblikket. For i øyeblikket, egentlig,

Jeg er evig. I øyeblikket har jeg en start og en slutt. Det er ikke en start, men det er en slutt. Så snart du skal slutte når du er i øyeblikket, så er det starten på øyeblikket. Å være i øyeblikket, så er det en evig liv. Du lever en evig liv når du lever i øyeblikket.

Men vår sinn dessverre er tidsbåndet sinne. Så den erbåndet kan bare identifisere seg i en tid som er definert enten for tiden eller fremtiden. Ikke noe. Det er det som er vårt bøyeste på en viss måte. Men de går an å trene seg på det.

Og når du trener deg på det og er i øyeblikket, så du har full fokus når pasienten kommer inn, du har full fokus på pasienten, både mimikken, måten å gå, måten å snakke. Du er mer effektiv når du er i øyeblikket, og så har du mye, mye mindre stress. Fordi det meste av stressen kommer enten fra fortiden,

Og dem som er veldig mer orientert i forhold til tiden, de får samme eller depresjon. Eller fra fremtiden, dem som er veldig orientert mot fremtiden, de får angst. Men notiden er frihet. Og kanskje det er det som er meningen med livet, å kjenne på frihet. Exakt.

Å være i noe. Å få livet med livets strøm. På scenen har de noen som heter kån. Kån er sånne regler som du skal øve på. For eksempel de som kommer på sceneskole. Det første kån de må øve på, det er hvordan lyder innhåndsklappet.

Og så må elevene gå og tenke på det lenge for å komme og gi svaret. Og så sier de, nei, det er ikke det. Og det her er bare, og det er vel det, det er ikke jeg som tenker, så hadde vi kanskje tre måneder bare å tenke på det der. Men det her har ingen svar. Det er bare å gi dem mulighet til å fokusere på en ting. Ja, ikke sant? Og så det er en korn som sier at

Da foreslår jeg en frosk i vennet, en elv. Og så frosken sier sånn da, no need to clinch.

Jo, floating frog. Det er ingen behov for å forhøfte seg der og der og der. Bare legge deg i pelven, og så med hendene bak der, og så lage sånn små ventler og plustre og full med livet. Men problemet der kommer da på det aksept A, efter M, aksepten. At vi har vanskelig aksept det at sykdom,

er en del av gamet. Døden er en del av livet. Motgang er en del av livet. Altså døden vives på en mening bare i kontrast til døden.

Det er liksom dagen på mening i kontrast med natten. Men det er noen som ønsker ikke at det skal være sykdom og død eller det der. Det er liksom noen som ikke ønsker at det skal være nett. Det var det igjen. Det her er en del av game. Ikke sant? Vi må bare akseptere det. Jeg pleier å si at livet er som en fotballkamp.

Altså, fotballkamp, det er ikke sånn alltid du vinner. Det er ikke som RBK i 2000-tallet, altså han ventet hele tiden. De andre laget de var spilt om, når det begynte sesongen, så spilte de andre plass. For de visste at RBK kommer til å vinne førsteplassen. Det var så skjedelig. Det gikk jo, det var det norske fotball. Ikke sant? Men det er ikke sånn at man vinner hele tiden i fotballkamp. Noen ganger, men

Spiller jo avgjørt noen ganger, men taper. Men en prøvd fotballspiller, man forholder seg til det. Det er ikke det gamet. Du kan ikke vinne. Det blir jo kjedelig. Og så må være mot den. I fotballkampen er det ikke lag, 11 mennesker. Hvis eneste mål er å forhindre deg,

å komme til mål. Og så de bruker jo som oftest heldigvis lårlige metoder, men noen gang til og med bruker de olårlige metoder til å stoppe deg. Enten dempe deg, eller spenne binden eller bein, ikke sant? Men altså, en trøfffotballspiller, du sitter ikke og grater og sier, hva på jævla det, ikke sant? Du reiser deg opp og fortsetter å spille. Det er mange mennesker som har venskelig å akseptere.

Motgangen. Ha vanskelig aksepterer noen som er vanskelig. De ønsker at verden skal være sånn som de vil ha det. Men blyv med.

aldri verden har vært sånn som noen vil ha det. Det blir alltid noe som ikke, og heldigvis da, hvis verden vil ha noe sånn som du vil ha det, hva skal jeg gjøre? Da blir det jo, det er ikke sikkert at jeg vil ha en verden. Så verden vil være sånn som det er, og så må du akseptere det. Jeg kommer å akseptere det. Det er det som jeg har fått noen pasienter som er innvandrere. Jeg sier, trener du? Jeg er veldig opptatt av trening. Det er noe som du har.

Det er grunnplanet, det der med mat, sønn, trening og det sosiale. Det er utrolig viktig. Jeg jobber med det der også. Veldig viktig å være på plass før vi går i det der. Og så sier jeg, men trener du? Så peker jeg mot vinduet. Men går jeg en trene her? Brådshjulet klima. Jeg sier, klima? Hva har du med saken å gjøre? Hvor lenge har du bodd her da? 21 år.

Hvor lenge har du klaget over klimaet? 21 år. Har det endret seg? Nei. Hvor lenge til har du tenkt å klage over klimaet? Du må akseptere det. Vi er i Norge. Norges klima er sånn. Du må få det beste ut av det. Jeg sykler hele års tykkelig. Jeg sykler om vinteren. Jeg har vokst opp i Iran. Det går helt an. Det går pint.

Så det her aksepten blir veldig viktig å akseptere. Du må være forberedt på at det kan være oforsierbar motgang. Men samtidig, jeg elsker den der norske uttrykket som sier at det er i motgang.

det var apobar ja, jeg vet ikke det noen sier det er i den der retningen også det samiske uttrykket seg enten

så går det bra, eller så går det over. Ja, det har jeg også der. Og så tenker jeg, det er det jeg lærer, det er det der mindfulness, det er aksept og kjærlighet, det der søkjærlighet, jeg som med alt respekt, normene er veldig dårlige til søkjærlighet, i hvert fall torrentere, jeg begynner på den her, det er den samme jeg kjenner i torrenten.

Noen ganger jeg ser til min pasient som slutter, jeg driver en del med samtale-terapi med mine pasienter som slutter med angst og depresjon og sønneløshet og utbrann. Og så sier jeg til dem at de må selge lys og varme før de kan hjelpe andre.

Altså, kjolen kan ikke kjenne på andre hvis den er kald på haget, varme og lys. Men når den har varme og lys, så behøver jeg ikke engang løfte pingeren for å hjelpe andre, for du kjenner på andre. Du må sørge for å selv ha det bra for at du kan hjelpe andre. Det er noen som har veldig fokus på andre. Andre er mye viktigere. Familie, whatever, venner, de er viktigere. De er liksom orientert på å hjelpe andre, og ikke leve med seg selv.

Og så da, av og til jeg sier at du må øve på det der, du står foran speilet om morgenen, og så sier han etter, du er god nok sånn som du er.

Du gjør faktisk en bra jobb. Du er ikke perfekt, heldigvis. Men du er god nok, og jeg er stolt av deg. De har det så vanskelig med det der. Jeg fører dem foran i speilet på kontoret, og så skal de si det. De har det så utrolig vanskelig. De får tørre. Jeg kan ikke. Jeg kan ikke. Liksom.

Du tenker, ok, det der kjærlighet som vi sier, som selvkjærlighet, det er utrolig essensial i maktmetoden. Du må elske deg selv, før du kan elske andre. Det er faktisk noen som påstår at hvis du ikke elsker deg selv, så kan du ikke elske andre for ekte. Jeg tror nå ikke på det der, i hvert fall når det gjelder barn, barnevål. Men det der med å

elsker seg selv, det er utrolig viktig. Det gir en god følelse. Hvordan kan man lære seg til å elske seg selv? Jeg ser jo alltid, jeg ser det på en evolusjonær sammenheng, jeg ser tingene fra en bitbeng til nå. Jeg ser at du er nede til det her universet har jobbet 13,8 milliarder år å skape deg. Du er resultatet, det er 13,8 milliarder evolusjonsår.

Du er det mest avanserte gadget i universet. I hvert fall helt til vi kjenner. Og så tar Rumi og sier at du er en heligdom. Du er en helig tempel.

Pass på hva som går i det tempelet. Hvem som går i det. Hva du putter i tempelet ditt. Så du må si at ok, det her er en fantastisk maskineri som universet har skapt meg. Det er utrolig avansert maskineri. Du har bestått 37 trillion celler i

I hver celler du har en DNA som blir to meter. Hvis man ganger to meter med 37 trillion, det blir 150 ganger herfra til sol og tilbake. Tenk deg da. Du er sånn i maskineri. Og da må du være glad i det. Du må være stolt. Du må være glad. Du må sette pris på det, da.

Akkurat her nå så har du blitt til av atomer som en gang var dinosaurer og en stjerne. Har satt seg sammen og blitt til deg i denne mikroskopiske lille tiden vi er her på i morgen. Ja, det meste er universet, det syngde universet som er bare 5% er universet.

60-80% av universet er dark energy, 26% er dark material. Og det 5% som vi kan måle med instrumentale sensene vi kan sense, det er over 2 trillion galakser. En overvask galaksi med mer enn 100-400 milliarder stjerner, og så solen er en av de stjerner, mellom større stjerner, og vi er bare resten av solen. Men det

De universitetene, synlige universitetene, står og sier at det er laget av to grønnstoffer. Det er helium og hydrogen. Det er liksom sol. Det er bare to. Men vi har laget andre grønnstoffer. Og de tunge grønnstoffene, de er resultatet av en kjernefysisk fusjon i stjerner som har kollapset og blir så inntrykt der. Og de der neste er der. Og så kommer det en eksplosjon som heter supernova. Så

Og det spredes der. De cellene, de der atomene som er inni deg, det har vært i kjernen av en stjane som inngang har klapset, og så supernova. Du er i virkeligheten.

Vi er stjerner. Ja, det er så fint sagt. Jeg elsker måten du forteller dette. Jeg er helt enig. Det er så fint å snakke med deg, Nick. Så nå har vi gått gjennom mindfulness, eller meditasjon, aksept og selvkjærlighet. Og virkelig, hvor ...

fantastisk vi er alle sammen. Vi fortjener å bli elsket. Ikke sant? Og så er det siste takknemlighet. Ja, og takknemlighet, da mener jeg at i hvert fall et sted hvor vi har veldig, veldig god grunn til å være takknemlig, det er i Norge.

Vi har så utrolig fine ting i Norge at mange andre misunner oss og kjemper med livet som innsats for å oppnå det. Her i Blant, jeg var blant dem som kjempet med livet som innsats i mitt land for å oppnå en samfunn som tilnærmet Norge. Ikke sant? Men hva er det vi gjør med det? Vi har en velferdssamfunn som er fantastisk. Eller

Alle har sikkert tak over hodet, mat på båret, tilgang på helse, tilgang på utdanning, alle. Pension og sylvelsen. Det er ingen som ålet til seg selv. Velferdssamfunnet som en stor familie tar vare på hver eneste medlem er det. Det er derfor jeg elsker NAV. NAV er for mange negativt. NAV er den beste organisasjonen vi kan få oss til. Hahaha.

Men anyway, så det som er at vi har velferdssamfunn, vi har plassfrihet, vi har talefrihet, vi har likestilling, vi har så utrolig mange essensielle og viktige ting som vi har da.

Jeg tenker at hvis jeg var en alien som kom og skulle slå seg ned på jorden, og så var veldig klok, og så visste alt hvordan det er for kjelleste der på jorden, så ville jeg velge det vestlige Europa, og især Skandinavia, og kanskje Norge som det beste plasset til seg. Og det her

Vi har utrolig mye å være takknemlige for. Bare det der å bli født i Norge, det er liksom å bli født med en lotto med 100 millioner samtidig. Men folk dessverre tar ikke pris på det. Og jeg forstår godt hvorfor. Fordi de blir født til det der. De har kjempe...

få oppnå det der. Men de som har vært med til å kjempe, de er mer glad. Så min sveimor Gerd som er på 91 år, hun har opplevet nesten krigen, og opplevet at Norge var fattig land. Hun er så kjempe stolt og glad for landet sitt. Men ungdommene, de klaver.

Nå er det som sagt utrolig mye, 26% av ungdomsskoleelever klager over mye høyere stressnivå daglig, og 36% er videregående elever. Hvorfor i hele verden skal vi ha disse problemer? Hvis vi setter pris på det, hvis vi blir toknemmelige, og bare prøver på det her, når du står opp i morgen i morgen,

Du kan jo faktisk være takknemlig for at du får en dag til her på kloden. Det er ikke selvfølgelig. Men det er mange av oss som betaler at de selvfølgelig skal våkne opp. Men det er faktisk flere hundre, tusen av mennesker som vennat går i seng og ikke våkner om morgenen. Tenk det. Men du våkner en dag til. Man kan være faktisk takknemlig bare for å få en dag til. Og så når du kommer på badet, det du ser i spillet,

Du må være takknemlig for. Fordi du er frisk. Så lenge vi er friske, vi setter ikke pris på det, men det er utrolig viktig å være frisk. Men det sier at når man er frisk, så har man tusen problemer. Når man blir syk, altså alvorlig syk, da har man bare

En bekymring, et problem. Men vi glemmer det. Og så først når vi kommer der og blir alvorlig syk med sånn en kort levetid igjen, da sier jeg, hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort med mitt liv? Hvorfor var jeg ikke fornøyd? Vi går hele tiden og venter at livet skal starte. Den der hele tiden går vi og venter at fremtiden skal være bedre. Og så er det bekastning å sette pris på noe at

Hvis jeg er ferdig med videregående, da begynner jeg å leve. Når jeg kommer på universitet, da begynner jeg å leve. Når jeg er ferdig med universitet, da begynner jeg å leve. Når jeg har funnet jobb, da begynner jeg å leve. Når jeg har funnet partner og hus og barn, da begynner jeg å leve. Når barnet flytter hjemmefra, da begynner jeg å leve. Og så plutselig er det pensjonist. Og så skal jeg begynne å leve senere.

Sorry mate, du må pakke, vi skal reise fra denne verden. Sier, hva i all verden snakker du om? Jeg har gått venn til det, jeg skal begynne å leve. Sier, nei.

sorry, feil fokus, nå er det over. Men hvis da er vi på det der mindfulness, jeg eier blikket, og så setter jeg pyr i spølet, livet blir så utrolig langt, at du er enig. Noen ganger tenker jeg, er det mulig å leve så lenge? Er det mulig å leve så lenge? Det virker bare så utrolig langt. Kjenner du? Ja.

Så det her er takknemlighet. Det er utrolig viktig, og det er masse forskning på det. Når du er takknemlig, du produserer samme hormoner, samme kjærlighetshormoner. Og din neutralis er denne stresshormonen.

og du blir mer glad og mer dynamisk og mer energisk når du er takknemlig. Så det første jeg, altså med denne maktmetoden, at før du legger deg, du må tenke på tre ting du har gjort i hele dagen, og du er takknemlig for, eller tre ting som du har. Fordi da produserer du det der takknemlighetshormonen, serotinin, dopamin, oksytaksin, og så hjernen din blir marinert i disse hormonene om natten.

I stedet for kortisol, stresshormon, hvis du tenker på sånn jobb og alle det der. Eller legge det til at du har scrollet på nyheter. Ja, ja, nyheter, ikke sant? Så tar du med deg ubevisst inn i søvnene dine. Ja, absolutt, for det er nyheter jeg har 90% igjen negativ. Ja. For det er igjen det der evolusjonsbiasen, ikke sant? Jeg snakket med en journalist, hvorfor jeg skriver dere så mye negativt ting? Ved du hva? Positive nyheter selger jeg. Folk vil ha negativt. Ja. Sånn.

Så takknemlighet er utrolig viktig og lett å få det til faktisk. Det er lett å få det til. Når du om morgenen sykler, og du kan sykle så, og din besvær og din smerte er fantastisk takknemlig. Det du ser, det er så fredelig. Det kommer ikke noen rakett mot deg. Det er ikke noen skumle folk som venter på deg og faller deg og tar mobilen din og sykler den din.

Det er utrolig mange ting. Kommer du på jobb, folk er så ordentlige her i Norge. Kollegaene er så fantastiske. Medarbeiderne er så fantastiske. Pasientene er så ordentlige. Selvfølgelig finnes det noen som har utfordringer, som har det vanskelig. Men igjen, jeg sitter her med min godeste kollega, Harald Sundby, som sier at folk er vanskelig fordi de har det vanskelig.

Ikke sant? Og det her er faktisk sendt. Vi må finne det her koffer, det har det menneskelig. Og det her vil jeg jo

Det motgangene som er nødvendige for livet, for livet er alltid berg og dal. Det er flatt, det blir kjedelig, men kan man tilkjede seg gjeld, man må ha challenges, utfordringer. Det er noen som sier at livet faktisk får mening bare med å løse utfordringer, challenges. For den challenge er ikke noe liv. Akseptere det. Det her er aksept. Det kommer aksept inn i bildet. Det er en maktmetode. Hvordan gjør du det i egen hverdag, det her?

Nei, men det samme. Jeg prøver å være takknemlig når jeg våkner om morgenen. Jeg har jo gjort disse ting så mange år at det blir litt automatisert. Det er ting jeg kan gi på det jeg gjør det bare. Altså når jeg bare går fra kontoret til vinterrommet for å hente neste pasient, hva er trin som jeg gjør? Jeg er nesten takknemlig for å være innpust og prøve å kjenne det.

tyngden og respekt for Johan, og du blir liksom innstilt til neste pasient. Det går enda å øve på det der. I starten er det litt vanskelig, det er tilskrevende, det er liksom alt andre. Jeg vet ikke om du har, spiller du noen instrumenter? Du vet ikke hva det er vanskeligere? Jeg spilte piano til jeg var tolv. I starten var det vanskelig, senere så kommer det seg selv, det blir sånn automatisert. Eller sykling, eller hvilken som helst. Det tar så mye litt.

to og en halv måned hvis man øver seg ved det i rida, så det blir automatisert, så blir det inntillet din underbevissthet. Så da er alt som underbevissthet skal akseptere, det må konverteres til vanlig, av habit, eller så vil jeg ikke akseptere det. Og da går det automatisk? Da går det automatisk. Da går det av seg selv. Da behøver jeg ikke sitte og meditere og whatever, så alt blir meditasjon. Fra Farnaby S, hittil som jeg gikk, det tok vel 11 minutter eller sånn, da

Det var en fantastisk masse, masse gode opplevelser. Det var ny regnighet, det var frysj, det var sånn dykk, nesten dråpet på planta, og det var så grønne eng og trær, og frysj alt var blomst der. Ja,

Og den fokuset ditt, det er så to fine vekster. Det var jo bær og det er... Ja, det er fantastisk. Og når du sier det å øve, for jeg leste fem bøker om meditasjon, før jeg følte at jeg ikke fikk det til. Og jeg knakket ikke koden til meditasjonen, for jeg skjønte at det var ikke noe kode å knekke. Det er bare å øve.

Det er en del. Bare få det inn. Når jeg står i kassa på Kiwi og venter på min tur, så kjenner jeg hvordan føttene mine står på bakken der. Når jeg går ut av et møte, så kjenner jeg hvordan hånda mi er mot dørontaket. Dette er sånn som var veldig vanskelig for meg i starten, som nå går helt på automatikk. Det skjer naturlig. Jeg trenger ikke bruke tid på det. Og jeg føler at jeg er et sånt...

Hvis jeg klarer det, som var den mest stressede personen jeg kjente, så kan alle klare det, tenker jeg. Neste gang du er i køen, og kjenner tyngden din på bakken, prøv å send kjærlighet til de folk som er både foran og bak deg. Så behøver jeg ikke si det høyt, men ønsker deg god dag og helse.

Det er så gratis, og vet du hva? Du kjenner det. Det kan godt være at de ikke kjenner det, men du kjenner det når du sender den kjærligheten til kasseren, til den der røstmissbrukeren som står foran deg, eller til de folk som står bak deg. Når jeg går forbi noen som helst, enten foran eller bak, så ønsker jeg dem det der.

Og vet du hva? Noen gang jeg føler at de kjenner det. Fordi det kan være litt smil når jeg går forbi og ønsker dem en god dag. Virkelig. Og det er helt gratis. Men du har ikke ekstra tid eller effort. Og du får så god følelse. Fordi det er å elske. Og det er å gi energi kjille. Og det er det samme vi kan gjøre i jobbsammenheng.

i jobbsang, men jeg mener at i jobben har en dypere dimensjon enn bare jobb. Det er liksom et forhold der det finnes en dypere dimensjon i en samarbeid, i en institusjon med å oppdra barn og ha felles økonomi og røre til større hus og biler og alt det, men det finnes en felles dypere dimensjon, og det er

kjærlighet, ikke sant? Og den kjærligheten i parforhold, alt jobb man gjør, det blir mye tyngre. Hvis det ikke var kjærlighet, hvis det var bare en avtale for det, ok, da får vi rød til å kjøpe større hus og bedre økonomi og oppdra barn i sammen, for det er det vi oppgiver mellom oss. Det ville være en tom greie. Men på jobben vårt,

Da finnes det en dypere dimensjon. I hvert fall jobben som lege er aldri jobb faktisk fineste. Aldri jobb. Men hvis vi tar legejobben da. Samfunnet folk kaller oss for omsorgspersonale. Jeg synes det er fantastisk. Det tegner seg omsorgspersonale. Så vi har vel til å leve av omsorg som lever ved det. Og gi omsorg til oss med mennesker. Så hvis du har din der i min, da blir det godt brant.

da blir du gjort brennende og fordi du har givet omsorg er en energihil du får energi å gi

energi og gisje er omsorg. Du blir ikke utbrannt av det. Fordi jeg husker at det var en gang jeg jobbet med en kollega som har slitt veldig mye med patienter og syntes det var veldig vanskelig å gråte nesten av og til fordi det var så vanskelig. Og så jeg prøvde å hjelpe, vet du hva mener du da? Så en dag efter patientene var gået så gikk jeg til, vet du hva mener du, så sier jeg du

Jeg kjenner at du har det vanskelig. Jeg hadde jo lånt skulderen min over til. Jeg vet hva, man hadde ikke råd på skulderen, for det var så vanskelig. Så sier jeg, nå spør jeg en ting. Hva tenker du på når du sier patient, inpatient? Så sier jeg, nei, jeg tenker at patienten har et problem som jeg må løse. Det er det samme skilden. Hva snakker du om? Hva tenker du på da? Jeg blir liksom litt irritert. Så sier jeg, nei.

Jeg tenker på at det er en mulighet å gi omsorg. I hver pasient er det en anledning å gi omsorg. Jeg forstår ikke hva du snakker om, siden du har pakket det og gikk. Men jeg tror det er en essentiell forskjell å se på pasienten som et problem som skal løses, eller en anledning til å gi omsorg. Så hvis du ser på det, og jeg underviser i grannkurs A,

Det er kollegaer som blir spesialister med medisin. Og det her liksom kjøper hesten min. At dere må ikke glemme omsorgen. Omsorg er en jobb. Vi legger jobb uten omsorg. Det er en par forhold uten kjærlighet. Så hvis du virkelig fokuserer på omsorg, så blir det godt brant. Blir det ikke.

Jeg tror omsorgen er kanskje det viktigste vi kan gi. Ikke sant? Våre pasienter. Det er det viktigste vi kan gi for deres tilheling. Viktigere enn medisiner og råd. Absolutt.

Det er ganske riktig. Og det som er, når du har den innstillingen for din pasient, og da kan du faktisk være litt frittalende. Du kan snakke og kritise pasienten til og med, fordi de vet at det kommer fra omsorgen, ikke fordi du kritiserer dem på å være årlegen eller hva det var. De vet at du bryr deg om det. Mine pasienter, når de ser meg, de smiler de.

De vet at det er. Og det her er, og det snakker jeg veldig rett til. Hva gjelder det for noe? Det er magemoskler du har. Skal du ikke omplasse dem til andre steder, så flyr jeg dem bare. Jeg kan tillade meg å snakke sånn til dem. For de vet godt at jeg kommer fra en godt plass. Og hverdagen blir mer lettere for deg selv. Du ser? Ja, du ser.

Du kan komme i kjevel i litt. Nik, det har vært så utrolig fint å ha deg i studio. Det har vært så... Det er altså mange ting som har gått å bli påmynt. Og jeg tror du treffer rett inn til litt i kjernen. Er det noe siste du ønsker å dele før vi legger på for dagen? Oi, jeg...

Jeg ønsker så innerlig at folk var klar over hvor heldige de er. Selvfølgelig er noen som sliter med utfordringer omstendige enn jeg er alltid. Sånn som de vil ha det, men

Men som jeg ser det er en del av gamet, vi må akseptere det. Vi har en dikter som sier at han har skrevet sine beste dikter i sykehuset senga da han var kraftsyk, en som heter C.P. Harry.

Han skriver om blomsten som var så stor som helverommet, fordi han i det sier at hallucinasjon er feber, feberfantasier. Han har beskrivet tingene ut fra en feberfantasie som er så utrolig surrealistisk. Men det er hans beste dikter. Han er ingen bitter eller noe som helst. Han synes at selv sykdom kan være en positiv ting.

Men det er noen som kommer der da. Vi er ikke der, vi er venlige mennesker. Men jeg vil bare si til dem der at sett pris på det livet du har. Sett først og fremst. Du må ikke glemme. Sett pris på at du er frisk. Hvis du er frisk. Det er utrolig viktig. Og så det andre er at du må

vær klar over at du må bygge til deg selvkjærlighet og så kjærlighet til omgivelsene hvis du viser kjærlighet til deg selv virkelig gjør mirakel hvis du kommer til det punktet og står foran i speilet og sier at jeg elsker deg gjør noe med kroppen din virkelig hvis du kommer til det punktet

Jeg husker da vi var i Bolivia, og vi måtte jobbe sammen med noen andre. Det var en som var veldig firkantig. Jeg er litt mer cowboy. Du jobbet som leker da? Ja. Han hadde alltid en liten hefte med, og hver gang jeg snakket med nye mennesker, så skrev han navnet der. Han var i den nivåen da.

Han blir jo sånn overlege på innestå avdeling på Rikshospitalet senere. Men jeg kjente at vi to har vanskelig å jobbe sammen. Vi var fra to forskjellige verdener, liksom. Ikke sant?

Og så da jeg så kontorene av den konflikten som ville oppstå her, så begynte jeg å meditere. Jeg stod foran i speilet og så sier jeg, jeg elsker, la oss kalle ham Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Og så der hvor vi bodde, så da er jeg i løpet med henne, så satt på fjellet, så stod ned gangen, jeg satt på lotusestillingen, og så gjen tok mantraet.

Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsker Klaus. Jeg elsk

kunne sense at jeg mente det virkelig. Altså, for det er en ting språket, det andre er non-verbal kommunikasjon, og vi har faktisk, vi senser hverandres ara, ikke sant? Virkelig. Og for sånn, jeg senser din ara fra din stemme, der jeg høter det, ikke sant?

Jeg hadde en hel bilde, og det er nok det svaret jeg vil. Og det her, det kommer bare for fokus på kjærlighet. Det kan løse utrolig mange problemer som vi har, både i parforhold, på jobbforhold, og i større planer. Det er der å fokusere på kjærlighet. Først selvkjærlighet, og så kjærlighet til alle andre. Ikke bare mennesker, men også naturen.

Så jeg håper virkelig at de tar seg og er gode med seg selv og med sin unge som aner at man må være snill mot hverandre. Punkt om.

Tusen takk for at du delte i podcasten min. Er det noen steder man kan lære mer om dette? Du har vel sikkert full liste? Jeg jobber jo bare tre dager om uken, så da har jeg to dager hvor jeg sitter og skriver. Jeg skriver inn en bok som forventelig

Kommer ut på IT-spåren. Det gleder meg veldig til å dele med litt av det. Ja. Så det skal jeg si ifra om en gang den kommer. Og så er vi jo i gang med podcastet da. Så den podcasten kommer høyt sannsynlig om bare få uker, så da de kan finne oss på Spotify. Og hva var det? Velvære? Det er vitenskap om velvære. Vitenskap om velvære. Herre min, den trenger vi virkelig. Så takk for at dere laget den. Takk.

Og hvis du som lytter på tenker at dette var en episode som ga deg noe, del den, det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og mer kan dere nå på Dr. Anette Draglund på Instagram og på min nettside. Og med det så ønsker vi dere en veldig fin dag. Ha det godt! Ha det bra, liksom!
Lignende

7/1/2025
Leger om livet
#208. Tvang, lukket avdeling, mental helse, håp og tilhørighet. Med forfatter Nikoline Riis Lindahl

I dag har jeg med meg en gjest som har rystet mange med sin første bok. Nikoline Riis Lindahl er journaliststudent og forfatter av Pasientrom 42, som gir et sterkt innblikk i hvordan det er å være tvangsinnlagt med anoreksi på en lukket psykiatrisk avdeling.I denne episoden deler Nikoline sin historie om hvordan det er å miste kontrollen over eget liv, møtet med en institusjon preget av tvang og isolasjon, men også om veien tilbake. Vi snakker om hvordan man kan begynne å bearbeide traumer, hva som hjalp henne videre og hva hun håper kan endres i psykiatrien.Nikoline belyser viktigheten av å se hva som ligger bak symptomene, tilhørighet og relasjoner i psykiatrisk behandling og det å bli sett som menneske, ikke bare som pasient.For mer fra Nikoline:Pasientrom 42 - to år på lukket avdelinginstagram.com/nikolinelindahlhttps://facebook.com/nikoline.lindahlØnsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
6/10/2024
Henrik Beckheim Podcast
Annette Dragland – Leger om Livet, Kosthold, Psykisk helse, Depresjon, Økologisk mat og Stress

Annette Dragland jobber som lege og driver podcasten Leger om Livet. Hun har tidligere jobbet som fastlege, og har de siste årene jobbet som lege i spesialisering i hudsykdommer. Kapitler:...
Se mer
Laster
#224. Et nytt perspektiv på stressmestring – MAKT metoden, takknemlighet og egenkjærlighet for et bedre liv. Med lege Nick Faradonbeh.

Transkript

Lignende

#208. Tvang, lukket avdeling, mental helse, håp og tilhørighet. Med forfatter Nikoline Riis Lindahl

Annette Dragland – Leger om Livet, Kosthold, Psykisk helse, Depresjon, Økologisk mat og Stress

#208. Tvang, lukket avdeling, mental helse, håp og tilhørighet. Med forfatter Nikoline Riis Lindahl

Annette Dragland – Leger om Livet, Kosthold, Psykisk helse, Depresjon, Økologisk mat og Stress

#84. Nils-Ingar Aadne om sorg, relasjoner og veien videre.

#204. Biologisk aldring, hvordan få flere friske leveår og psykisk helse. Med psykiater Jon Skjævestad.

#227. Et nytt blikk på smerte og hvordan vi kan få det bedre. Med manuellterapeut Kjartan Vibe Fersum ph.d.

#116 «En gang må jeg fortelle hva jeg har blitt utsatt for»

#98. Stress, mestring, press, indre uro og nervesystemet. Med lege Bjarte Stubhaug.

#219. Nervoplastisitet – hvordan vi kan reprogrammere hjernen for å redusere smerte, utmattelse og plager. Med lege Laila Five.
