#232. Hvordan vi kan møte oss selv og andre i sorg — skyldfølelse, savn og sorgprosessen. Med forfattere Maud Angelica Behn og Helena Stålnacke.

00:03
Helena og Maud deler sine personlige erfaringer med sorg etter å ha mistet foreldre i ung alder, og viktigheten av åpen dialog om følelser.
58:00
Livet skjer, og påminnelser kan hjelpe oss å håndtere sorg og dårlig samvittighet uten å glemme oss selv.
Transkript

Musikk Musikk

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Nette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag er jeg så heldig å få møte Helena Stålnakke og Maud Angelica Behn som har skrevet boka Plutselig, personlige fortellinger om ung sorg. Begge har bakgrunn fra Steiner skolen og har en sterk interesse for kunst og litteratur.

Sammen formidler de noe sjeldent nært om hvordan livet kan endre seg på et øyeblikk og hvordan man finner lys midt i sorgen. Hjertelig velkommen dere to! Tusen takk! Så fint å ha dere her i dag! Så koselig å være her! Vi startet dagen, det regnet ute, men her er det hyggelig og vi har fått litt kaffe og vann. Først vil jeg vite, hvordan kjenner dere to hverandre?

Vi møttes første skoledag, og ble egentlig venner med en gang. Og så...

Det gikk ikke så lang tid før vi plutselig dro på kafé sammen. Jeg ler alltid av det, for da husker jeg at nå er vi ordentlige venner. Nå er vi ikke bare skolevenner. Åh, så koselig. Men det er så vilt, fordi første skoledag på videregående så satt vi ved siden av hverandre, og så endte vi med å bli bestevenner etter det, og det bare er så vilt å tenke på alle de tilfellighetene som skjer da, for at du har de menneskene du har i livet ditt.

Ja, og dere, du bor nå i Barcelona, Helena? Ja. Men dere holder kontakten? Ja, absolutt. Snakkes jævlig. Jeg tenker også å komme på søkene. Å, hva artig!

Men dere har skrevet en, altså i går så brukte jeg mange timer på å lese boka deres. Og den er så fin. Den er bare, jeg må jo si at jeg gråter og gråter og gråter, men den var sånn, den var hel annet. Det er veldig, veldig fint. Dere setter ord på ting som vi alle, eller veldig mange av oss har kjent på. Og det er jo sorg.

Og ikke alle har opplevd det dere har opplevd, men veldig mange av oss har opplevd en eller annen form for sorg. Og dere skjøtte så godt ord på det her. Jeg ble så imponert over den boka der. Dere, Helena, du mistet en mamma når du var 13 år, og nå du mistet en pappa, begge plutselig. Hvordan har det formet dere? Altså, man får jo en sånn

et sånn tragisk lokk over seg da i en veldig ung alder så man får liksom et alvor over seg som man ikke hadde før heldigvis så er jo de fleste 13-åringer de slipper jo å tenke på død og de er liksom ikke det der i hodet sitt men jeg ble jo da tvunget til å tenke over død og liv og hva som betyr noe og sånn i en tidlig alder

Og da, ja, å ha tragedier over seg som man kommer tilbake til hele tiden og tenker på. Føler du at det har formet mye av den du er blitt som voksen? Ja, definitivt. Det har jo gjort at jeg har hatt veldig andre typer samtaler, eller jeg har søkt andre typer samtaler enn bare det overfladiske samtaler.

Så jeg merker jo at jeg raskere enn vennene mine begynner å snakke om litt dypere ting da, når vi henger sammen. Eller for så vidt når jeg møter nye mennesker også, så har jeg en større søken kanskje etter ting som har verdi da. Ja, det er det livet mitt har handlet mye om det. Så det er jo både positive og negative ting som har kommet ut av det da, i voksen alder.

Du mistet pappaen din, men dere ble kjent før dette. Ja, jeg synes det er veldig absurd å tenke på det jeg snakket om i boken, at jeg ble jo kjent med Helena på videregående, og så sa hun til meg at hun mistet moren sin, og så et halvt år senere mistet jeg faren min. Det var jeg veldig sånn, ja, veldig vilt da. Ble jo Helena viktig for deg i den prosessen? Ja, virkelig. Jeg husker at jeg...

At jeg fikk en melding av Elena etter det skjedde, og at det betydde så mye da. Så mye å få en melding fra noen som visste hvor vanskelig det var. Jeg har veldig, veldig mange spørsmål. Fordi dette med sorg, det er jo så altomfattende. Og det å miste en forelder i så ung alder som dere gjorde, det er jo livshendrende. Og som du sier, det er så tragisk, det er så vondt på alle planer.

Men sorg er noe vi må forholde oss til, vi mennesker, i mer eller mindre grad. Og jeg er jo lege, og har studert seks år medisin, og vi har hatt om sorg, og hvordan man skal takle sorg. Jeg tror du kan ha studert så mye medisin og psykologi som du bare vil, når sorgen kommer, eller når du er i møte med noen med en sterk, altomfattende sorg.

Så i hvert fall for meg så har det vært veldig ulikt hvordan jeg møtte de ulike menneskene, for at jeg ser at de trenger ulike ting. Så man kan liksom ikke bare følge den der planen med, ok, sånn møte et menneske i sorg, for vi trenger ulikt. Og det skriver jo dere veldig fint om i boka, at dere gjorde litt forskjellige ting i starten, og så senere i prosessen. Og det jeg synes er så finulig, er at vi

I Norge håndterer vi sorg på en ganske annen måte enn man håndterer sorg i mange andre land. Det er et kulturelt fenomen hvordan man håndterer sorg. I Norge føler jeg ofte at det blir veldig baklokket gardiner. Her skal jeg sorge kanskje med mine nærmeste, men...

Mens for eksempel i India, så sørget de jo sammen med venn og familie ukesvis før begravelsen. Det er en sånn, de er alle sammen. Så vi er jo så forskjellige. Hva var det dere gjorde i starten? Altså for meg så, i starten så fikk jeg lov til å være hjemme fra skolen. Og det betydde veldig, veldig mye for meg, for jeg følte at jeg klarte ikke skole. Og jeg trengte å liksom...

ta tid før jeg var klar for det igjen, da. Og så var det jo korona rett etterpå, så da kunne man liksom ikke se noen, så for meg så har jeg på en måte både tatt litt tid alene med å liksom prosessere alt og gjøre ting jeg liker å gjøre og sånt, men også liksom å snakke med folk, da, og gråte med folk og være sammen med andre, da. Så litt sånn

Føler liksom den balansen at det gjorde jeg rett etterpå. Ja, for du skrev at du trengte tid hjemme. Ja. Og for deg bare det å koble av du gamer. Bare fikk pause hjemme. Ja. Det var en måte for deg å håndtere det. Ja, for meg så var det

veldig viktig, og jeg følte at skolen tok veldig hensyn til meg, og det satt jeg veldig pris på, for det gjorde det veldig mye enklere for meg i denne prosessen. For meg så tror jeg det ville vært mye vanskeligere for meg hvis jeg også skulle gjøre skolen som tidlig, som jeg måtte bearbeide den nye realiteten min. Ja. Men for deg, Lena, så du var tilbake på skolen etter tre dager. Ja.

For min del handlet det faktisk mest om bare å gi livstegn til vennene mine og til læreren mine, for jeg visste at de syntes synd på meg, og jeg visste at de tenkte mye på meg. Så jeg hadde veldig behov for å bare komme på skolen og si at jeg lever. Det var

Det går bra tross alt. Det er litt trist å tenke på at det var hovedfokuset mitt. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte på hva det er jeg trenger. Men jeg husker også at jeg tenkte at jeg ikke hadde lyst til å sitte på rommet mitt og gråte heller alene. Så jeg tror nok det var en blanding da.

Men ja, jeg var jo tilbake veldig fort, og jeg merket jo at elevene var jo veldig, de ble veldig ukomfortable, de visste ikke helt hva de skulle si.

Det er ikke så rart at de ble ukomfortable. Det ble jo både voksne og ungdommer, men jeg bare merket at de hadde ikke noen forhold til det i det hele tatt. Og jeg husker at vennene mine ganske fort etterpå satt og klaget over sine mødre da, som kjeftet på dem fordi de ikke hadde gått med søpla eller at de ikke ryddet rommet.

Da husker jeg at jeg satt der i stillhet og bare, dere har jo en mor. Så heldig dere er som har en mor som kan kjefte på dere. Eller når læreren snakket om at den matteprøven var kjempeviktig, så satt jeg der og tenkte sånn, den er jo ikke det. Folk dør jo. Den er ikke viktig det hele tatt. Er det vanskelig å vite...

Hva man skal si, blir det fort stillhet i et rom når de rundt dere vet at dere kjører? Var det en vanskelig del av sorgprosessen at dere plutselig var annerledes? Ja, det føler jeg. For meg har jeg vært veldig redd for å ødelegge stemningen med vennene mine.

At liksom i begynnelsen så klarte jeg ikke å tenke på noe annet enn pappa. Men jeg følte liksom sånn, åja, men jeg kan jo ikke snakke om pappa hele tiden, eller være lei meg hele tiden, sånn. Men det var jo på en måte sånn jeg følte meg, da. Så det kan være litt vanskelig når du er ung og liksom vite hvem du skal snakke med, da. Og selvfølgelig er det jo vanskelig for folk å vite hva man skal si, og det er jo helt forståelig, fordi hva er det du sier i en sånn situasjon? Men derfor, det betydde så mye for meg å ha Helena, da. Fordi da føltes det liksom ut som at

Bare alt var lov å si, og vi kunne bare snakke helt åpne om det. Og vi kunne liksom både le om det og gråte, og bare nevne det liksom helt hverdagsliv på en måte. Og det var så fint at vi kunne bare snakke om alle måter rundt sorg helt åpnet. Og jeg husker at da dette skjedde med Maud, så var jo min umiddelbare tanke «Åh, nå kan jeg være til støtte for Maud». Og ble på en måte litt lettet i det, og gjorde meg veldig klar for å støtte henne i alt jeg kunne.

Men det jeg innså i ettertid var jo hvor avgjørende dette vennskapet ble for meg også, i min sorg. For jeg hadde jo vært veldig alene med det, for jeg hadde ingen venner rundt meg som hadde opplevd noe lignende. Og jeg begynte etter hvert i sorggruppe, som ble veldig viktig. Men da dette skjedde med Maud, så skjønte jeg at det å ha henne var like betydelig for meg da.

Jeg føler det har betytt så mye å ha en venn i en lignende situasjon. Og det er jo helt sykt at vi hadde det. At vi begge to hadde mistet foreldre i unge alder. Og at vi hadde hverandre i hverandres liv. Det er jo ikke alle som har en sånn type venn. Så det har betytt skikkelig, skikkelig mye. Men dere nevnte sorggruppe. Har dere begge vært i det? Ja, vi begge har gått i sorggruppe sammen. Hva er en sorggruppe?

Jeg synes det er litt morsomt, fordi jeg var så skeptisk til å begynne i søgruppe. Fordi jeg så for meg på film at man sitter i en sirkel og gråter i et mørkt rom. Men det var ikke det det var i det hele tatt. Og jeg begynte i en søgruppe et halvt år etter mamma døde.

Og det var så hyggelig, vi spilte spill og spiste kake og snakket om det som hadde skjedd. Det var veldig rom for å dele mye eller lite. Og ja, man fikk høre om andres perspektiv, og da skjønner man jo også at man er ikke så alene som man tror. Og mye sorgen handler om at man får dårlig samvittighet, tenker jeg i hvert fall da.

At man angrer på ting man skulle sagt, ting man skulle gjort annerledes, ting man skulle spurt om. Kanskje man tenker at man kunne gjort noe for å forhindre dødspallet til og med. Altså, sorgjernen gjør de villeste tingene mot deg. Og i ettertid så har man dårlig samvittighet for hvordan man har reagert, om man gråter nok eller ikke gråter. Mens i sorggruppen da, så kom jo de med akkurat de samme tankene, og da skjønte jeg jo at...

Vi er jo bare... Vi alle reagerer både likt og forskjellig, og alle reaksjoner har noen hatt før deg. Ja, og det relaterer jeg så til, det der med angre og dårlig samvittighet. Jeg føler liksom det er noe av det verste med sorgen. Sånn...

Alt du skal ønske du fikk gjort da. Og så er det så vanskelig å forstå at fortiden sitter i stein og at det ikke er noe du kan gjøre. At det føler jeg liksom er noe av det vanskeligste da. Jeg skulle jo gi pappa en tegning på julaften, men så døde han før jeg fikk hitten til han. Og for meg så føler jeg at det har vært noe av det

vanskeligste for meg da, fordi det liksom er så vanskelig alt det uferdige da. Og sånn du sier, man kan jo få dårlig samvittighet for å være glad og for å være lei seg, og det bare er så tullet at det skal være sånn. Jeg husker et år etter pappa døde, så klarte jeg fortsatt ikke noe skole, og jeg ble så frustrert på meg selv, at jeg var sånn, hvorfor klarer jeg ikke det? Det har jo da gått et år. Nå burde jeg liksom ha det bedre, sånn hva for feil om meg, liksom jeg kan jo ikke være lei meg for det for alltid liksom, men det er jo det, det er jo ikke...

Så lett som så, det går jo liksom ikke over på en måte. Men det endrer jo form da. Men jeg bare tenker det er en viktig del av sørgpågelsesten å bare lære seg selv at det går bra, uansett hva du føler på da. Og det er så fint det du sa nå, jeg kjente at dette med dårlig samvittighet og alle disse følelsene som man føler, de skal man jo ikke føle på på en måte. Men å tillate seg å ha dårlig samvittighet, å tillate seg å være dårlig,

ha perioder med stor sorg selv om det har gått to år altså i den vestlige medisinske kulturen så skal vi liksom ha en deadline på når en følelse skal gå over og vi vet jo at det har jo vært snakk om at etter 6 måneder så skal du på en måte ikke sørge så mye at du ikke klarer skole da blir det en klinisk diagnos for meg er det så tullet for at sorg er jo ikke sånn som

Det begynner på en topp, og så går det gradvis nedover. Det går jo som bølger, og det kan du gjøre resten av livet. Det er en naturlig del av livet. Det er så viktig at vi kan snakke om det. Ja, det er så sant. Jeg føler det er veldig mange myter rundt sorg, og jeg synes det er veldig trist. Det er mange som tenker at det går over etter et år, og for mange er det jo faktisk at sorgprosessen kanskje ikke kan starte før etter et år, eller etter to år, eller hva enn. Fordi de er i så mye...

fornekkelse og ikke skjønner hva som har skjedd da, at det kanskje tar to år før de er sånn, oi personen er faktisk død, før det liksom går opp for dem da, fordi det er så vanskelig å forstå, altså for noen så kan jo faktisk sorgprosessen starte etter to år, og da tror jo alle rundt at det er over liksom og det er bare så trist at det skal være sånn. Ja, og det er jo også veldig vondt, fordi

Etter hvert slutter man jo totalt å få spørsmål og meldinger fra de rundt om hvordan det går. Det er bare sånn virkelig ingenting. Og det er jo også veldig vanskelig, fordi man kan jo få veldig mye støtte i det, at folk bryr seg, men så plutselig så bare forsvinner det, og da er man i hvert fall trenger at noen bryr seg og spør. Så det har i hvert fall vi snakket veldig mye om da, at...

At man husker på hvis man er rundt noen som sørger at de meldingene og de klemmene og hvordan går det betyr kanskje enda mer etter et halvt år, etter et år, etter to år. Ja, fordi det er jo det i begynnelsen så er man jo sjokk og fornekkelse. Og man trenger jo kanskje støtten mest etter man har begynt å forstå det. At det er skikkelig der da det begynner å hitte deg da.

Da går det på en måte opp for deg, for det er så vanskelig, og det er jo sånn absurd at plutselig det mennesket ikke er på jorda lenger. Mange bruker jo lang tid bare på å klare å ta det inn, og det er så viktig det dere deler nå, fordi dette snakker vi ikke om.

Vi snakket om at det er en sorgprosess, og så forhåpentligvis er de tilbake på skolen etter to uker eller tre måneder, og så går det bare bedre og bedre og bedre. Men dere snakket jo også om dette med trigger. Man kan jo møte på noe som minner deg om det menneske som du har vært så glad i, og så kommer sorgen.

Kanskje på et tidspunkt du virkelig føler at du ikke kan sorge, men det at dere skriver boken, at dere tillater det, det er så fint. Hvordan har dere opplevd dette med trigger og minner som dukker opp? Ja, nei, det er så sant. Jeg føler at det bare kan være så uforutsigbart, og så bare hittet det der på et øyeblikk du aldri, aldri ville forvente. Altså, jeg har, ja...

Det har vært veldig mange dårlige tidspunkt for meg, altså plutselig så bare har jeg grått på folks bursdager og sånt, og så får jeg så dårlig samvittighet, fordi det er jo deres bursdag, eller på fester når du liksom skal være glad og sånt, og det er skikkelig skift, men av og til så bare treffer såg deg, altså jeg er jo så dårlig på å liksom gjemme hvordan jeg har det på innsiden, jeg klarer jo ikke det, det bare kommer ut uansett hvor hardt jeg prøver liksom.

og jeg føler at i noen settinger er det bare dårlig timing liksom jeg snakker jo om i boken at jeg gråter på Edvard Munch museum med mange folk rundt på sånn klassevisning og det er jo

Jeg kan jo ikke ta det opp da. Jeg kan jo ikke gå inn i følelsene mine akkurat da. Noen ganger er det bare dårlig timing, men man kan jo ikke noe for det da. Men hva har du gjort da? Når du begynte å gråte på meg opp med seg som du skrev, hva gjorde du da? Da har jeg egentlig bare prøvd å stoppe å gråte som jeg kan, og så bare ta det hele når jeg kommer hjem. Men det er jo vanskelig da. Det er vanskelig.

Og så på bursdager og sånt så har folk vært veldig skjønne og forståelsesfulle, så det setter jeg pris på. Men det føles jo veldig kjipt å gråte på noen som spør, jeg har jo ikke lyst til det, men det bare kommer plutselig av til når man ikke forventer det. Men jeg er så glad for at du deler det, fordi at for at da blir folk rundt, ikke sant, mer forståelsesfull, og bare det at

At jeg kan vite at hun må at hun kan få det veldig vanskelig på bursdager, og at jeg som din venn for eksempel vet at det kan skje, og så kan det heller være en støtte at du skal få lov til å kjenne på de følelsene. For følelser går jo også i bølger, og det å få lov til å gå gjennom det i de minutter det pågår, er jo også helende en måte undertrykke hele tiden.

når du får disse minnene som dukker opp. For jeg tror ikke det er bra heller, og jeg tror det er veldig mange som går rundt og hele tiden prøver å undersøke følelsene sine.

Ja, det er veldig sant. Det er jo selvfølgelig forskjellig for alle, men hvertfall for meg. Det er jo vondt hvis du føler noen setninger, du må undertrykke det. Men samtidig er det kanskje av og til det ikke er helt passende. Men da prøver jeg heller ikke å gå igjennom det når jeg kommer hjem. Det var veldig mange ganger på skolen der jeg ville gråte i klasserommet, og det var skikkelig flaut. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg er bare...

Ja, jeg klarer ikke å holde det inne her. Sånn er det for meg. Men samtidig så er det jo egentlig veldig bra da at du ikke klarer å holde det inn, for jeg er helt sikker på at du viste flere av de andre i klassen at

hvordan sorg egentlig funker da. Fordi man får jo et feil bilde i Norge når vi sier at alt går bra hele tiden. Så får man jo et så feil bilde på hvordan folk har det. Man går jo rundt og tror at folk har det bra, så er det ikke det det er helt tatt. Vi går jo rundt og lyver til hverandre hele tiden om at vi har det bra. Det er jo veldig trist. Så...

Jeg husker hvertfall en gang hvor jeg gikk forbi der begravelsen til mamma var, sammen med venner. Den lå rett ved videregående. Og så går jeg forbi, og det er en begravelse der, og det hadde skjedd mange ganger tidligere. Men akkurat da så begynte jeg å gråte. Og det førte til en veldig fin samtale med venner mine der og da. Og da tenker jeg jo at, ja ja, selv om det kanskje er litt pinlig å stå og gråte på gata foran venner sine,

Så får du i det minste vært mer ærlig, og du viser at sånn funker sorgen. Ja, det er fire år siden mamma døde, men jeg gråt faktisk helt ut av det blå. Så jeg tenker egentlig bare det er fint å vise frem det man føler. Jeg er helt enig. Jeg synes det er veldig trist at det skal...

at det skal være sånn da, at man liksom føler seg flau for å gråte. Altså jeg føler meg veldig flau for å gråte mange ganger, og det er veldig trist at det skal være sånn, fordi det er jo bare en helt, altså det er bare helt menneskelig, det er helt forståelig at liksom, du vet, man har gått gjennom noe vanskelig, og da gråter man liksom, så det er så trist at man skal føle på det da. Og så som du snakket om tidligere med sånn kulturundsorg, altså det er jo, ja, i andre kulturer så er jo det mye mer åpent, men jeg føler liksom ikke det er det så mye her. Det er

Det er veldig trist at det skal være sånn. Hvorfor tror dere det er sånn? At vi på en måte legger et sånt lokk på vonde følelser, særlig sorg da, her i Norge.

Jeg tror det handler mye om at vi er et veldig beskjeden folkeslag. Vi skal være så beskjedene at vi ikke gjør noe ut av oss, og ikke være til bry for noen. Og teknisk sett er man vel kanskje litt til bry da, hvis man står og gråter og gjør folk litt små og ukomfortable. Men det er jo ikke farlig. Vi er jo så livredde for det, men det er jo ikke farlig det hele tatt.

Jeg sier alltid det til venner og sånn, at det er farlig å skjønne det da mamma døde. Det er ikke farlig at dere spør meg om det. Jeg tror hvertfall det handler om at vi er så beskjedne, og at vi ikke tør å spørre hverandre. Så tror man at man er til bry hvis man spør, når man nesten egentlig er mer til bry om man ikke spør.

Ja, det tror jeg veldig mange kjenner på. At de blir usikre på hvordan de skal møte en menneske i sorg. Jeg husker godt jeg var fastlege i min hjemkommune, og vi er jo bare 10 000 på Sortland i noen år. Og så var det en mann som veldig, veldig mange i kommunen var veldig glad i, som døde brått. Og han betydde veldig mye for kommunen.

særlig unge menn i kommunen som slet. Han hadde vært en viktig figur. Og jeg husker at det kom disse unge guttene da i 10-årene kom til meg og sa at det er ingen som spør meg lenger. Det er ingen som spør meg hvordan jeg har det. Og det er ingen som

og ønske å snakke om det. Og jeg har jo lyst til å snakke om det, men jeg tør ikke snakke om det. Og det lærte meg mye når jeg var fastlege og møtte mennesker med sorg. Jeg sluttet å bli så redd for å spørre, rett og slett, etter det. Og så tenker jeg at det handler mye om å ikke ta det som en avvisning hvis man får høre at jeg har ikke så lyst til å snakke om det i dag, men takk som spørr.

Det er jo ikke en avvisning. Det er bare at det ikke passet akkurat der og da. Men det du har vist til den som sørger, er jo at du faktisk turte å gå over den terskelen. Du turte å spørre. Du viser at du bryr deg. Du tenker på personen. Det er jo på en måte minst like viktig det som om du får et svar eller ikke. Ja.

Ja, det er jo helt forståelig at det er vanskelig for folk å spørre, og man tenker jo at man ikke har lyst til å ripe opp i et sår, og man er redd for å si noe feil. Før jeg mistet min egen far, så nevnte jo Helena til meg at hun hadde mistet moren sin. Da husker jeg at jeg ble som alle andre, at jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde så lyst til å være der for henne, men jeg bare...

Jeg bare, jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta det opp. Jeg visste liksom ikke hva som var best for henne. Og selvfølgelig er jo sorg forskjellig for alle da, men som Helena sier, jeg tror det betyr veldig mye for veldig mange å bare bli spurt. Så til og med hvis de ikke vil snakke om det, så betyr det veldig mye at da viser en annen person at de bryr seg da. At de tør å spørre. Og det kan bety så mye. Og ja, jeg bare synes det er skikkelig, ja, det er bare så ferdig trist at det skal være sånn. Altså jeg har snakket med veldig mange sørgende som snakker om at ingen spør dem hvordan det går med sorgen.

Og at de skikkelig, skikkelig trenger deg. Og det er mange som snakker om at de opplever at noen, du vet det er en person som går mot dem, men så går de over den andre siden av gata fordi de vet at de har mistet noen og de vil bare ikke liksom jo ha noe med det å gjøre. Eller folk som mister venner til og med etter de har mistet noen fordi folk blir så ukomfortable. Og man vil jo kanskje ikke visst om alt dette, men begynner man ikke gjennom sorg selv da. Men det blir skikkelig lite snakket om og folk blir skikkelig ukomfortable og

Det er veldig trist da, vi er så redde for å snakke om vanskelige ting. Men hvordan tenker dere er en god måte å møte noen? For det er forskjellige stadier i sorgen, med tanke på den akutte. La oss gå gjennom den akutte fasen da, der personen er kanskje i sjokk. Hvordan var fine måter dere ble møtt på i det stadiet der?

For min del så var kanskje akkurat i den fasen så var det viktigst for meg at folk sa at jeg tenker på deg. Jeg tenker masse på deg. Jeg er der for deg hvis du trenger det. Er det noe du har lyst til å snakke om nå? Men ja, at de visste at det å tørre å si at de tenker på deg i sorgen viser jo også at de på en måte, da viser de at de bryr seg om

Mer da. Det er veldig fint å få høre det konkret, at de faktisk virkelig er til stede. Så føler jeg også ting som å for eksempel lage mat til personen, eller hjelpe dem rundt huset, rett etter det har skjedd. Hvis man er nærme personen, at det kan bety veldig mye. Fordi sånne ting blir jo veldig vanskelig når hele livet ditt har blitt snudd opp på hodet. Ja, og eventuelt også bare...

Jeg vet ikke, jeg kommer på skolen og gir en sjokoladeplate og det er et kort du og jeg er glad i deg, eller bare en eller annen oppmerksomhet som gjør at du bare viser at du er veldig med da, selv om personen kanskje ikke har lyst til å snakke om det, eller ja. Ja, også det å

å tørre å spørre etter det har gått en stund, og kanskje også når man vet at det kan være noen dager som er litt vanskelig for personen, som for eksempel bursdagen til personen som døde, eller jul, eller dødsdatoen, eller hva enn det er, kanskje man kan sende en liten melding med sånn, ja, tenk på deg. Det kan bety så mye mer enn det man tror. Men jeg tror

jeg tror mange synes det er bare så bare ordet kondolere, ikke sant? Jeg sa for eksempel I'm so sorry for your loss. Kondolere er så distansert ord. Hva er en

bedre måte å si det på i starten? Eller synes dere det var helt greit at man sa å, jeg kondolerer. Hvordan synes dere at det var å bli møtt med det ordet? Altså, ja, det er jo selvfølgelig forskjellig for mange andre. Jeg vet at noen ikke liker ordet kondolere. Jeg personlig synes det er veldig hyggelig. Altså, jeg personlig bare synes

uansett, så lenge folk sier noe med varme, så betyr det så mye for meg, enten om det jeg kondolerer eller jeg tenker på det, så det er hvertfall sånn det har vært for meg da, men ja, jeg bare tenker det viktigste er bare å vise at man bryr seg, at det betyr veldig mye. Så man skal ikke være så redd for hva man sier, det er jo det man viser som er det viktigste. Det er hvertfall det jeg tenker, det er en veldig fin måte å si det på, ja, jeg er helt enig, det er hvertfall det jeg tenker. Ja, det er

Det er jo ingenting man kan si som får dem opp av graven igjen, så det er jo ikke noe du kan si som hjelper sånn sett, men bare å si hva som helst som kommer fra et godt sted, egentlig da. Men kondolerer kan jo føles som et litt sånn vagt ord, da.

Da kan man jo gjerne følge opp med at, ja, jeg tenker så mye på deg, og det er jo vondt i hjertet mitt for deg og det du går gjennom, og jeg følger deg virkelig nå i den prosessen her. Så kan man jo komme med noe sånt etter jeg kondolerer også da.

Jeg tror kanskje det er vanskelig for folk å vite hva man skal si, fordi jeg tror kanskje folk har lyst til å liksom, alltid når de hører om at du har det vanskelig, at de har lyst til å gjøre noe for å hjelpe i situasjonen din, ikke sant? Altså hvis du går gjennom en break-up, eller at du har mistet jobben, eller hva noe enn, så liksom har folk lyst til å komme opp med råd, ikke sant? Men når noe sånt her har skjedd, så kan man jo ikke det. Og da er det vanskelig å vite for folk hva man skal si, men da tenker jeg det beste man kan gjøre er å bare

Hvis at du føler mer personen da. Å si at jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er også en veldig fin ting å si. Ja, det er også helt lov å si. Jeg aner ikke hva jeg skal si nå. Det er ingenting jeg kan si som gjør det bedre, men jeg føler veldig med deg. Å, ja, det er så bra dere skjer. Og det du sa nå, Måder, at...

Vi mennesker er så løsningsorientert. Vi har så lyst til, og hvis noen har et problem, eller går gjennom en sorg, eller har gått gjennom et samlivsbrud, eller noe vondt har skjedd, så har man lyst til å komme bort og hjelpe dem. Vi ønsker hjelp, og så kommer vi opp med råd. For eksempel hvis du har vært gjennom et samlivsbrud, ja, men nå må du bare begynne å date igjen. Så føler vi at det er vår måte å vise kjærlighet på. Men i denne settingen her,

Når man har mistet noen, så er det ingenting man kan si. Som du sier, Helena, det er ingenting man kan si for å få denne personen opp av graven igjen. Så jeg tror kanskje det også gjør at veldig mange vegrer seg for å ta kontakt, for de vet rett og slett ikke hvordan de skal håndtere det uten å komme med råd. For vi er sånn, og det har vært en del av min helsereise de siste 10-15 årene, det at

For at jeg skal kunne være der for noen andre som jeg tør å tåle det vonde selv. Så for eksempel hvis noen går gjennom noe veldig vanskelig, at jeg tåler å sitte med dem og kjenne på hvor vondt det gjør, også for meg. For det er det vi gjør, vi bare gir råd som vi slipper å kjenne på det selv.

Ja, jeg tror det også er mye av grunnen til at folk ikke tør å ta det opp, fordi det er jo kjempeskummelt å se noen sitte og gråte eller ha tårer i øynene, eller vise sorgen i øynene sine, vise at de blir lei seg. Det er jo veldig skummelt å bare sitte og se på et menneske som har det så vondt, og som du sier, så kan man ikke få gjort noe med det. Men den gaven det er å gi noen det rommet til å faktisk ha det vondt sammen med deg, er mer enn nok.

nok det å gi noen det rommet da, til å faktisk gråte eller si, ja vet du hva, nå er jeg skikkelig forbanna, eller nå er jeg helt, jeg er så knuset, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre meg, det å faktisk vise at du klarer å sitte og høre på det, er nok i seg selv. Ja, det er det, fordi

Jeg føler at mange tenker at de liksom har lyst til at du skal føle deg bedre igjen. Men med sorg så er ikke det nødvendigvis det du trenger. Det er ikke nødvendigvis at du trenger å bli cheered up. Altså du trenger... Av og til så trenger du bare å gå gjennom følelsene dine. Og bare la deg selv ha det rommet med å ha det vondt. Og da... Ja. Da betyr det veldig mye at noen andre kan være med deg i det da. Hmm. Ja. Så...

I starten bare sånn, for jeg tenker jeg har så lyst til at denne samtalen skal gjøre det lettere for alle oss å kunne møte mennesker i sorg på en lettere måte. For hvis vi vet litt hvordan vi kan forholde oss til det, så kommer vi kanskje til å tørre å gi mer omsorg også. Så det dere sier, bare det å gi omsorg, bare det å vise at man bryr seg, og ikke glem det,

etter to uker eller tre måneder eller seks måneder denne sorgen vil jo være med dere og det er en helt naturlig del og det å tørre å spørre da to år etter hvordan har du den nå hvordan er det når du tenker på mammaen din eller pappaen din

bare tørre å åpne det, og hvis da dere sier, det passer ikke, jeg har ikke lyst til å snakke om det nå, ikke følg det som en sånn, at det var upassende at jeg sa det, fordi du har jo bare vist omsorg, og det er jo aldri noe galt med å vise omsorg, men er det noe som man kan gjøre som ikke er så heldig,

Altså, vi liker jo å oppmuntre folk til å bare ta det opp i det helt tatt, fordi vi opplever jo oftest at folk tør jo ikke å si noe. At det betyr mest å bare si noe med gode intensjoner. Men jeg personlig synes at det er veldig trist når folk skal prøve å sammenligne, da. Uansett hvilke sorger man har, så jeg skulle ønske man ikke sammenlignet. At man bare kunne...

For eksempel hvis noen har mistet en hund eller noe, selvfølgelig. Det er jo kjempevondt det. Men jeg bare synes det er trist hvis man skal sammenligne det da. At jeg tenker at det er vondt på sin egen måte, og dette her er vondt på en annen måte, og man skal gå gjennom de prosessene. Men ikke sammenligne det da. Jeg mener det sånn at hvis jeg hadde mistet en hund, at jeg, hvis jeg sa sånn, jeg har mistet hunden min, men det er jo ikke noe i

noe i forhold til det du har gått igjennom. Er det sånn du følte det, eller? Eller hvis folk sier sånn, å jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har mistet det. Ja, oi, ja, det er uheldig. Og det er ting vi har hørt, vi to, som vi har fått høre. Jeg husker også på ungdomsskolen, så var det en som sa til meg, å jeg skjønner akkurat hvordan du har det, fordi bestemoren min døde for fem år siden. Ja. Og

Og igjen da, dette med at vi har så behov for enten gi råd, eller si at de vet hvordan du har det, men det er minst like viktig å si at du vet ikke hvordan de har det, og en sånn sammenligning kan føles vond, fordi det er jo ikke, du sitter her og er litt sånn, men det er jo ikke det samme. Det jeg har sagt da, etter at jeg har mistet moren min, nå har jeg en erfaring som virkelig kan gi en kjennelse til folk, og da pleier jeg å si at

Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg mistet moren min, så jeg vet noe om sorg, og det har vært vanskelig på meg på den og den måten. Så det er jo ikke det at man ikke skal dele av sine egne ting, men være veldig forsiktig med å slenge ut at man vet akkurat hvordan man har det. Og kanskje akkurat i veldig annerledes type relasjoner,

sammenlignet med veldig andre typer relasjoner da ja, fordi selvfølgelig er jo de tingene vonde også, men ja som du sier det kan føles litt vondt hvis noen sier jeg vet akkurat hvordan du har det fordi alles erfaringer er jo forskjellige og man trenger jo ikke nødvendigvis relatere heller, du kan jo være der for noen selv hvis du ikke kan relatere da, på en måte

Og så ja, alle disse tingene er vonde på hver sin måte, men vi alle er på vår egen reise, og jeg synes det er litt trist hvis man skal sammenligne det da. Men jeg tenker at det aller viktigste er jo at folk bare tør å si noe i det hele tatt, sånn, oftest er det jo at folk ikke tør å si noe. Så jeg føler det er det som betyr aller mest da.

Ja, så det viktigste er rett og slett å bare tenke at jeg prøver så godt jeg kan å ha en liten betydning i demmes liv akkurat nå, eller være der for dem akkurat nå. Så ikke være redd for å si noe galt, men prøv i hvert fall å unngå å si sånne

dette skjedde for en grunn, eller jeg vet akkurat hvordan du har det, for det er veldig vondt. Ja, for vi har jo litt sånn råd i boka vår på litt forslag på hva som kan være koselig å høre, og hva som kanskje kan være sårende å høre, men vi tenker at det aller viktigste er å si noe i det hele tatt. Vi har ikke lyst til å liksom

De tingene skal skremme folk fra å ikke si noe, fordi vi føler at det viktigste er å si noe med omsorg. Som du sa så vakker det i stad, så lenge du bare viser at du bryr deg, det er jo aldri noe feil. Å høre at dette var ment til å skje, eller at nå må det være over, er jo selvfølgelig vondt. Det viktigste er å ha gode intensjoner og si noe med omsorg.

Ja, og mest av alt lytte og si at du har masse omsorg å føle med. Det holder jeg massevis. Men kan jeg spørre dere også om når man står i dagens sorg? Nå har vi snakket om hvordan vi kan møte mennesker som står i sorg, men når man står i en dyp sorg,

For det påvirkes jo ikke bare psykisk, men også fysisk. Det er jo veldig mange som får fysiske plager, som det beskriver dere også i boka. Hva var det som hjalp dere? Hva kan hjelpe en person som lytter til noe som står i dyp sorg, tenker dere? Jeg tenker i hvert fall tørre å oppsøke en sørgruppe.

Og hvis det ikke funker, så funker det ikke, men da har man i hvert fall prøvd. Og fordi, igjen, det var i hvert fall veldig avgjørende for meg å møte andre som hadde opplevd noe lignende. Og ikke bare det, men at du da, hver gang det er sørgegruppe, så har du et rom til å sørge selv også.

Så du har et fysisk rom og et menneskerom hvor det er plass til at du kan ta det opp. Og spesielt hvis det er dødsfag i en familie, så

reagerer jo alle i familien så forskjellig. Og da er det veldig mange vi har møtt, og selv erfart også, at det ikke alltid passer å snakke om det, fordi noen er sånn «Nei, ikke snakk om det nå, det orker jeg ikke». Og så har man kjempebo for å snakke om det selv.

Og det er da sånn sorggrupper eller andre som har opplevd noe lignende, at det kan være fint å snakke med dem da, fordi familien ikke nødvendigvis er så tilgjengelig helt i starten, fordi man sørger så forskjellig. Ja, nei, jeg føler at sorggrupper har betytt så mye. Og jeg har også hørt at det har vært mye forskning på at sånn likpersoner og sånt er veldig avgjørende i en sorgprosess da, å møte andre med lignende erfaringer. For det er noe med det med å liksom

kunne vite at du ikke er alene da, og som du også snakket om tidligere, å vite at alle reaksjoner er helt ok å ha, og

At møte andre som skjønner hvor vanskelig det kan være da. Så ja, vi gikk jo til sorggruppe sammen, og så har jeg også gått på sånn ungdomssamling med leve. Jeg kaller det sånn sorghelg, sorgcamp. Med at det var en hel helg der hvor alle der var etterlatt av selvmord. Og det var skikkelig stert. Og da var det så åpent. Og det var bare så deilig. For det var sånn, første folk ville si til deg, det var sånn, åh, hvem har du mistet?

Det er så annerledes enn hverdagen, for ofte er det jo sånn at folk skal ikke ta det opp. Jeg har veldig behov for å snakke om det, og er en veldig åpen person. Så for meg var det så befriende at vi bare tar opp alt det vanskeligste med en gang. Det var så, så fint. Men hvordan fant dere disse i gruppen? Jeg ble anbefalt via konfirmasjonsundervisningen.

Og så begynte vi da i en sørgruppe etter at faren tomod døde, og den ble på en måte litt laget etter vår etterspørsel, fordi jeg tok kontakt med hun tidligere sorgdammen, eller sorggruppedammen.

og spurte henne om hun visste om noe i Oslo, som var noe lignende, noe lavterskel, for det var viktig for oss, ikke henvisning fra legen, eller ikke noe sånn åtte uker hvor man må snakke om det. For noen hjelper det veldig, men vi var mer ute etter en mer sånn lavterskel, bare sitte og snakke gruppe.

Hvor man kunne komme om man ville. Og da satt hun oss i kontakt med noen som var litt interessert i å starte en søgruppe. Og så spurte de oss, ja, men hva vil dere ha i en søgruppe? Så da, vi var på en måte litt med på å lage den søgruppen da. Så det er jo egentlig noe vi har lyst til å anbefale også. Prøv å oppsøke noen som kanskje kunne vært interessert i

i å starte en søgruppe, og det krever bare at noen arrangerer det, og så er det jo bare å finne mennesker som opplever noe lignende. Om det er noen på skolen, eller noen på jobben, eller venner av venner, bare sende en melding, hei, vi har lyst til å samles og snakke om det vonde sammen. Det trenger jo ikke nødvendigvis å være en sånn type søgruppe, eller man kan jo bare

samle så mange man vet om som har mistet noen hjemme i stua si og drikke brus. Det kan jo være det. Ja, og så tror jeg det finnes veldig mange sånn forskjellige sorggrupper og tilbud rundt omkring over hele Norge. Så jeg tror bare er det å søke, og så er det gratis grupper. Jeg vet for eksempel at Leva har mye opplegg, og de har

sårgrupper, og for eksempel de har sånn noe som heter Café Eleve hver måned, der hvor det liksom ansamles med andre som har mistet noen til selvmord, og hører på foredrag og får gratis kake og kaffe, så det er mange tilgjengelige tilbud der ute da, og jeg synes det er veldig trist at det er mange som ikke vet at det er tilbud, men jeg tror det bare er å søke det opp, så er det mye der ute. Det er så bra dere setter ord på det her, for jeg tror det er mange som nå tenker, ok, men

Ja, kanskje det kan være noe for meg, selv om det er fire år siden noen døde, at dette ikke er noe som bare er i en akutt fase. Ja, det er så sant. Ja, det kan man synge etterpå. Ja, det er så sant. Jeg har møtt mange på sorggruppe som snakker om sånn, og jeg har egentlig ikke bearbeidet det på ti år, så jeg har bestemt meg for å komme hit, og det er kjempefint.

Men det er jo det vi alle er, vi har jo egen prosesser og går gjennom ting på forskjellige tider. Og kanskje helt i starten så er det ikke sikkert at man helt orker det, å på en måte være i en søvngruppe, og da må man jo på en måte finne andre ting som kan hjelpe en, og det kan jo være veldig mye forskjellig. Jeg skrev mye,

hva jeg følte og jeg skrev brev til mamma og jeg skrev brev til sorgen hvis jeg var sint på sorgen eller ja, hva var det så det har hjulpet meg i rettet, eller liksom i tiden jeg spør da, å skrive

Og så har jo du funnet andre ting nå. Ja, jeg har jo brukt mye kunst, og så for meg så føler jeg egentlig det som jeg utmaner mest er jo bare å gråte og snakke med folk og få det ut. Fordi det er sånn personen jeg er. Når jeg føler på noe så må jeg bare uttrykke det eller må få det ut på en eller annen måte. Det er sånn jeg bearbeider følelsene mine. Og

Og så noe av det som jeg faktisk har følt hulpet meg veldig mye da, er origamifuller, som jeg snakker om i boka. For etter pappa døde, så bare ble jeg helt avhengig av å brette, og hodet mitt er så kaotisk, og jeg følte at det var noen av de tingene som roet det ned, så jeg bare lagde sykt mange fuller, og så begynte jeg å pute det rundt og gjeng på skolen, og gi det til folk og sånt, og det bare føltes ut som at jeg kunne transformere sorge min om til kunst da,

Og vi kan jo ikke kontrollere hva som skjer med oss, men vi kan kontrollere hvordan vi håndterer det. Og for meg så var det veldig viktig for meg å prøve å bruke sorgen min om til noe godt da, enn at det bare skulle ødelegge meg. Og det var mange som ble veldig glad for å få en organfull av meg og sånt da, og da føltes det ut som at jeg kunne liksom...

Forhåpentligvis kunne gjøre noen der ute glad da. Ut fra noe som originalt ble skapt ifra sorg da. Så det betydde veldig mye for meg. Så for meg så betyr origami veldig sånn håp i en vanskelig situasjon da. Så nei, det føler jeg kan av og til være litt sånn random ting som hjelper. Men for meg så hjelper det meg veldig da. Å liksom lage noe og gjøre noe med hendene da. Ja, så finn noe som gjør deg godt i en vanskelig periode. For dere skriver jo også om det at

dere fikk dårlig snittighet for å være glad eller uttrykke dere ledde hvordan skal man kunne gjøre det men det er jo det jeg synes er så fint med boka deres at dere ser at alt er normalt og man kan kjenne på glede til tross for at det er kort tid siden noen veldig viktige livet har gått bort og jeg tror også veldig mange tenker hva tenker de andre om meg

i denne situasjonen. Men hvis jeg viser at jeg er glad i den ut, så vil kanskje ikke de skjønne hvor lei meg faktisk er. Ja, det er det jeg føler at vi kanskje kan putte litt forventninger på vår egen sorgprosess, eller tenke hva andres forventninger er, enn å bare la oss gå gjennom den sorgprosessen som fungerer best for oss. Ja, og at man har en idé om hvordan andre tenker at du sørger. Og jeg for eksempel,

Da jeg fikk vite at mamma døde, så begynte jeg å le. Det var min umiddelbare reaksjon. Og etterkid var jeg sånn, men hallo, det er jo bare forstyrrede mennesker som ler og noe sånt. Men

Det er jo kroppen min som reagerte sånn, det er jo ikke på en måte jeg som valgte det selv. Så ettertid, i senere år, så deler jeg faktisk det når jeg snakker med andre. Så sier jeg at min umiddelbare reaksjon var å le, for det prikket i kroppen. Jeg ble svimmel, jeg var bare helt sånn, jeg forstod ingenting. Og

Og det å tørre å dele det med andre har betytt mye for meg også, fordi jeg har veldig lyst til å vise folk at sorgen er ikke sånn som man ser det på film. Det skjer så mye du aldri kunne sett for deg selv også. Man blir sjokkert over hvordan man selv reagerer hele tiden. Så det for meg å tørre å være åpen om hvordan jeg har håndtert sorgen har vært en viktig sak for meg, rett og slett. Ja, det er det.

Jeg blir litt rørt. Hvordan opplevde dere det fysisk? Vi snakket jo mye om det mentale, men hvordan opplevde dere det fysisk? Jeg følte meg egentlig bare veldig... Ja, jeg ble veldig sliten, egentlig, av å gråte så mye. Og så begynte jeg å få sånn merker i fjeset og sånt av å gråte. Altså øynene mine, til og med liksom...

at jeg fikk utslett nesten fordi jeg gråt så mye det er veldig tungt fysisk også å være i en så dyp sorg etter hvert begynte det å gjøre vondt å gråte så jeg måtte nesten stoppe det går veldig mye over kroppen også på en måte man kanskje ikke ville tenkt jeg husker veldig godt at mellom slagene at jeg gråt og tenkte på det så følte jeg meg helt tomt

Det var bare som om alt var tatt ut av meg. Det var nesten som om jeg bare ikke følte, det var i dagen etterpå da, spesielt. Jeg følte at jeg ikke følte noen ting, med mindre jeg på en måte var i det. Sånn etterpå så var jeg så sliten av å gråte og tenke på det, at jeg bare sonet helt ut og følte meg sånn tom i kroppen på en måte. Mhm.

Ja, og jeg har også sett at man kan få veldig mange symptomer i en sorgprosess, for det er jo en stressreaksjon på kroppen, så det er i hvert fall en vanlig del av det som vi kanskje ikke ofte snakker om. Ja, man kan få vondt i hodet, mer migreren og alle sånne ting, det er.

Det er en normal del av det, så man skal ikke være redd for det. Det er jo sånn som du beskriver så fint i boken. Du hadde grått så mye at det gjorde fysisk vondt å få salt i åpen hud. Det er mange deler av sorgen som vi ikke tenker på påvirker deg. Hvordan lever dere nå videre med sorg? For dere ønsker jo å ha et godt liv, også med sorgen.

For oss begge så har vi jo etter at det har gått en del år så har vi jo fått et veldig annet perspektiv på livet da. Føler vi begge to. Og det er noe som kommer veldig etter hvert også at du på en måte...

Vi har følt en sterkere livsklede og et sterkere livsbegjær, gjennom at vi virkelig har kjent på kroppen hvor heldig vi er som får være her, hvor heldig vi er som kan si ja til den reisen, eller si ja til å prøve ny mat, si ja til å møte nye mennesker. Det at vi faktisk har den muligheten, som våre foreldre ikke har. Sånn sett nå, så føler jeg jo at generelt at vi liksom ...

prøver å bruke det til å leve fullt ut. Samtidig som

Jo, det er et savn du går og bærer på konstant, som du aldri kommer til å gi slipp på. Og savnet har jo nye former også, etter hvert som tiden går. I det at man opplever nye ting som man gjerne skulle hatt med foreldrene sine på. Man får en ny jobb eller begynner på studier. Man har det vanskelig med en kjæreste, og man har lyst til å dele det med den som er død.

Så savnet har jo også nye former etter hvert. Ja, nei, jeg føler at jeg... Ja, selv om vi ville jo heller vært for uten det som skjedde, så...

føler jeg at man kan være veldig takknemlig for hva de har lært ennå. Jeg føler nå at jeg lever et mye mer fullkommet liv, at sorg har lært meg tidlig hvor kort livet faktisk er, og det har motivert meg til å skikkelig tørre å gå utenfor konfusjonen min og gjøre ting jeg synes er skummelt. Jeg føler nesten at jeg gjør ting jeg synes er skummelt hver dag. Jeg prøver skikkelig å pushe meg selv, at jeg

jeg har lyst til å leve til det fulleste jeg har ikke lyst til at frykt skal stoppe meg i det jeg faktisk har lyst til å gjøre da og så føler jeg at nå så setter jeg virkelig så mye mer pris på ting hvert eneste øyeblikk og jeg tør å være åpen og jeg tør å si hva jeg føler og jeg tør å si til folk hva de betyr for meg for jeg vet hvor viktig det er da selv hvis det kan liksom kanskje komme ut litt kleint eller rart at liksom det er så utrolig viktig at nå så bare føler jeg og så føler jeg også ja som Helena som snakket om liksom det å

at vi har tidlig tenkt på hva som betyr for oss da, og hva som betyr for oss å fylle tiden vår med da. At vi tidlig har skikkelig blitt minnet på det da, og ikke kastet bort et eneste øyeblikk og bare lever virkelig livet da. Og det å liksom tenke på hvor fantastisk livet er.

Og jeg tenker også at vi kanskje lever et mer kontrastfylt liv da, i og med at vi har denne intense livskleden, samtidig som at en bursdag eller at man er ferdig på skolen, positive dager, også kan være helt utrolig knusende og vonde, fordi man har denne tragedien som følger en da. Så det blir jo veldig store kontraster i livet etter at man har opplevd noe sånt. Ja.

Det gir jo også en frihet for dere. For dere har opplevd tidlig at... Eller dere har hvertfall ønsket da å kunne føle følelsene deres. Å kunne utfolde dere i denne verden. Og jeg tror at veldig, veldig mange mennesker...

lev store deler av livet sitt, som min gode venn Kasper Scheib sier, i en trang frakk, der vi på en måte skal ikke være til bry, vi skal ikke vise følelser, vi skal helst være nøytral alltid. Men det har jo på en måte tvunget dere ut i at dere har ikke klart å ikke vise følelser, så dere kanskje også klarer å vise andre følelser, mer fritt enn mange andre mennesker. Og det tror jeg også er veien til et godt liv. Altså vi tør å være oss selv.

Det var veldig, veldig fint å snakke med dere i dag. Veldig koselig. Er det noe andre dere har lyst til, eller mye dere har lyst til å dele når dere er her? Er det noe jeg kan spørre deg om? Før vi avslutter. Du som lege, da har du snakket med veldig mange som har vært i sorg og sånt, og har det vært av og til at du må liksom si noen dårlige nyheter til noen andre? Hvordan har det vært for deg? Fordi

Jeg er jo en følelsesperson, så vi er jo lært opp til at vi skal helst være nøytral i samtalen med våre pasienter. Det skjønte jeg fort at sånn lege kan ikke jeg være. Jeg klarer ikke det. Så jeg har jo grått med mine pasienter, og jeg har grått med dem når jeg har delt vanskelige ting. Og jeg har enda ikke opplevd at det er feil, fordi at ...

Jeg har bare vært meg selv. Jeg har vært et medmenneske i det. Men det er jo veldig viktig at jeg ikke legger stein til byrten. Men når jeg har delt vanskelige beskjed, så har jeg tort å gjort det med mine følelser. Og jeg tror det var en grunn til at veldig mange ønsket å ha meg som fastlege. Og når jeg jobbet på hud for å spesialisere meg til å bli hudlege også.

Jeg har lært som dere at vi er nødt til å kunne være med mennesker og dele våre følelser. For hvis vi prøver helt til å lette lukk på det, så blir det en avstand mellom oss, og det tror jeg ikke er helt annet for noen. Og det er jo noe med den genuiniteten som kommer ved å faktisk vise at du føler med dem også, ikke sant? Og jeg tror det er det man ...

Jeg tror det egentlig er det vi mennesker søker hele tiden i livet. Det er genuinitet og oppriktighet for andre mennesker. Og det er jo i det at man kan slappe veldig av i det at når man sier noe til en som sørger, så lenge det kommer fra ditt dypeste hjerte, så går det helt fint hva du sier. Og hvordan du reagerer når du sier det, og at du er litt sånn

flau eller lei deg eller hva enn. Ja, det synes jeg er skikkelig fint at du viser dine følelser. Altså jeg skjønner 100% om man i den settingen skal være profesjonell og sånt, men jeg personlig tror jeg ville synes det var litt vanskelig hvis noen skulle gi meg en sånn beskjed og bare være helt robot på en måte, sånn

Så det synes jeg er veldig fint da, at du bare liksom var menneske i den situasjonen, i de situasjonene. Ja, nei, jeg tror også som du sier at, ja, som vi har snakket om, at mental helse og fysisk helse henger jo veldig sammen. Hvordan man føler seg på innsiden, det kan påvirke en veldig fysisk og omvendt da. Men

Ja, nei, det må ha vært skikkelig vanskelige situasjoner å være i. Men jeg synes du håndterte veldig bra da. Det er veldig sterkt. Men jeg er jo også et menneske, og det er jo mange ganger jeg har tenkt sånn, oi, skulle jeg håndtert det annerledes? Også er jeg ikke...

uten legefrakken av et menneske skulle jeg sagt noe annet til denne personen som er i sorg vi mennesker går jo rundt og på en måte dømmer oss selv og bare, å jeg skulle gjort det på en annen måte å tenk at jeg glemte å si det eller tenk at jeg glemte bursdagen til den personen som døde og glemte å si det til de familiene, men man kan sende en velgjeng av senere også jeg glemte den, men jeg tenker på deg så vi er så raske til å dømme

oss selv, og vi er så røst, og det gjør at vi også dømmer andre veldig ofte. Så vi er alle bare på en reise i denne verden, og vi prøver så godt vi kan. En ting man også kan gjøre, er å sette påminner på telefonen sin, hvis man er redd for å glemme dator. Eller hvis man...

Er redd for at livet tar deg, og så glemmer du litt sånn å spørre deg hvordan det går med sorgen. Sett en liten påminner på telefonen, så slipper du å stresse over å glemme deg. Og du skal ikke ha dårlig samvittighet for det heller, fordi livet skjer og ting vi glemmer, vi er mennesker. Men da kan i hvert fall påminner være et godt alternativ. Det er veldig fint at du sier det.

Det hjelper oss, for vi får veldig ofte dårlig samvittighet, og det er jo noe dere skriver om i boka, dårlig samvittighet. Helena, du skriver tidlig i din del av boka at dårlig samvittighet er en så stor del av sorgen. Du kommer jo også inn i det. Det å ha dårlig samvittighet, det er sånn alt omfattende i det hele. Hvordan man skal være, eller burde være, eller hva man skal ha sagt eller ikke sagt.

Hvor kan mine lyttere finne boka deres? Man kan finne det på Nordly og Ark. Jeg tror egentlig hvor som helst. Ja, og så er det både e-bok og lydbok. Ja, lydbok som vi har spilt selv. Ja, det synes jeg var så interessant å høre, for da skal vi spille inn min lydbok nå. Det å si de ordene høyt, det må man skrive. Var det vanskelig?

Ja, det var vanskelig. Jeg følte nesten at jeg syns litt synd på meg selv. Jeg var litt sånn, åh, tenk at du måtte gå gjennom dette. Det er noe med det, og det er det jeg liker med å skrive selv også, at du får en helt annen type refleksjon over det du føler og tenker, fordi du ser det litt i tredje personen. Ja, nei, det var litt vanskelig å fortelle det.

gå helt i dine egne erfaringer og så var det veldig sånn, åja skal jeg si det helt nøytralt eller skal jeg si det med følelser eller hvordan skal jeg si det ja, det var veldig vanskelig men vi må lese din bok, hallo det er jo så koselig at du har lest den den skal du ikke få i gave hos meg det er så koselig, og virkelig vi har satt så pris på at du leste vår bok det betyr veldig, veldig mye ja, den var så fin og den ombefaler jeg varmt den heter Plutselig og dere kan finne den hvor som helst der, du må finne bøker

Hvor er det noen steder mine lytter kan nå dokker? Vi har begge Instagram Så det er bare å sende melding der Begge Instagram med Madre Engel Gabén og Helena Støvnakke Men virkelig, vi satt så pris på at du kunne være her i podcasten i dag Det betydde så mye Det har vært så fint samtale Og på slutten så har jeg veldig lyst til å gi deg en origami-fugl Som jeg lagde litt i bydelsen

Å, herregud, hvor fint! Min bror har drevet masse med det. Nei, så koselig! Den skal jeg vise han, og se om jeg skal spørre om han klarer å lage så fin og gavig bror. Å, det er veldig hyggelig. Tusen hjertelig takk, og tusen takk for at dere ble med i dag. Det har vært en så fin prat, og en så viktig prat, så takk for at dere delte. Takk for at du ville at vi skal dele.

Og meg kan dere nå på doktoranette.dragland på Instagram. Og hvis du tenker at denne episoden er til nytte for noen, så send den til dem. Det er sånn vi kan få ut den gode kunnskapen. Og med det så sier vi tusen takk for i dag.
Lignende

9/13/2024
Snakk med Silje
SmS#27 Kenneth Slaatten om død, sorg, selvmord, pandemi og overdødelighet

Kenneth Slaatten har siden han var barn hatt interesse for døden og jobber nå som gravferdskonsultent i Fonus hvor han har både religiøse og livssynsåpne begravelser. Vi snakker om sorg,...
Se mer
7/3/2023
730.no
Selene og Angelika

De har for alvor gått viralt på TikTok, men dette er ikke fremmed for søstrene, Lie, da de var ute på Vine allerede i 2013. Nå har de i skrivende stund bikket 200.000 følgere og underholder det norske folk med videoer fra livet som er litt utenfor det normale. Vi møter Selene som nettopp ble ferdig utdannet journalist og søsteren hennes, Angelika som har Downs Syndrom og veldig snart fyller 18 år!! ♡Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
6/10/2024
Henrik Beckheim Podcast
Annette Dragland – Leger om Livet, Kosthold, Psykisk helse, Depresjon, Økologisk mat og Stress

Annette Dragland jobber som lege og driver podcasten Leger om Livet. Hun har tidligere jobbet som fastlege, og har de siste årene jobbet som lege i spesialisering i hudsykdommer. Kapitler:...
Se mer
Laster
#232. Hvordan vi kan møte oss selv og andre i sorg — skyldfølelse, savn og sorgprosessen. Med forfattere Maud Angelica Behn og Helena Stålnacke.

Transkript

Lignende

SmS#27 Kenneth Slaatten om død, sorg, selvmord, pandemi og overdødelighet

Selene og Angelika

Annette Dragland – Leger om Livet, Kosthold, Psykisk helse, Depresjon, Økologisk mat og Stress

SmS#27 Kenneth Slaatten om død, sorg, selvmord, pandemi og overdødelighet

Selene og Angelika

Annette Dragland – Leger om Livet, Kosthold, Psykisk helse, Depresjon, Økologisk mat og Stress

#84. Nils-Ingar Aadne om sorg, relasjoner og veien videre.

#171. Lege på vidda, bygdeliv, kjærlighet, sorg, glede og det å finne hjem. Med lege Ingvild Holtan-Hartwig.

Idunn og Sofie Vollan

Fødsel, ambulanse & tiden etter - Med Bahare Viken

#268 Julebord, Fredrik Solvang & hemmeligheter
