2/13/2024
#139. Selvfølelse, forhold, pårørenderollen og livsglede. Med Dora Thorhallsdottir.
Transkript
Lignende
Laster
2/13/2024
Dora Toralsdottir deler sin lidenskap for EQ-terapi og humor, og hvordan dette hjelper kvinner til bedre selvfølelse.
Mange kvinner overfører lave selvverd til sine døtre, som påvirker neste generasjon og oppfatningen av egen verdi.
Sosiale medier gir kvinner falske mål, svekker selvfølelsen og overser følelser, men det er mulig å bygge indre styrke.
Å anerkjenne og helbrede sitt indre barn kan forbedre selvfølelsen og styrke egenkjærligheten.
I denne episoden reflekterer taleren over barndommens påvirkning på voksenlivet og viktigheten av å ta seg selv på alvor.
Har du et enkeltpersonforetak eller en liten bedrift? Ikke det? Nei, men da holder vi det enkelt og gir oss her fordi vi liker enkelt. Fiken superenkelt regnskap. Prøvelse gjør mester. For Kristiania kan du velge mellom mange utdanninger innen kunst og design som vil gi deg en kreativ jobb. I Norges største kunstfaglige miljø vil du møte likesinde mennesker som også ønsker å skape noe. Kanskje gjøre verden til et litt mer spennende sted? Kristiania. Utdanning med tradisjon for forandring. Se vårt studietilbud på kristiania.no Hei og velkommen tilbake til Leger om livet. Mitt navn er Anette, og før vi går inn på ukens episode vil jeg gjerne sette bare bittelitt tid til å snakke om ukens annonsør som gjør det mulig for meg å drive podcast. Og i dag så ønsker jeg å snakke om noe som er viktig for oss alle. Det er å ta gode miljøvalg i hverdagen. Det er ikke alltid like lett å vite hva som er det beste valget. Derfor er jeg glad for å kunne dele litt om Svanemerket med dere. Svanemerket er det offisielle miljømerket i Norden. Et merke som hjelper oss å gjøre de beste miljøvalgene uten å være eksperter selv. De stiller strenge krav til produkter fra produksjon til sluttbruk og dekker over 200 forskjellige produkttyper. Alt ifra sjampo til hoteller. Som lege er jeg spesielt opptatt av hvordan våre omgivelser og de produktene vi bruker påvirker helsa vår. Produktermerkene i Svanemerket er nøye vurdert for miljøpåvirkning, inkludert kjemikaliebruk, noe som gjør dem til tryggere valg både for oss og for planeten. Å velge Svanemerket-produkter betyr også at du støtter bedrifter som tar ansvarlige valg for miljøet. Og det som jeg synes er så fint er at det er så enkelt for oss som forbrukere. Vi trenger ikke grave oss ned i detaljene, vi kan enkelt bare se etter Svanemerket. Så neste gang du står for en valg, enten det er et vaskemiddel, klær eller til og med hvordan hotell du skal bo på, så husk å se etter Svanemerket. Det er en liten handling som kan gjøre stor forskjell. For mer informasjon besøk svanemerket.no og akkurat nå, hvis du registrerer deg på svanemerket.no slash handlenett, får du et gratis Svanemerket handlenett hos dem i posten. Og med det så setter vi over til ukens episode. Musikk Hjertelig velkommen, Dora Toralsdottir! Tusen takk skal du ha! Nå har jo jeg googlet deg og søkt deg opp, og du har jo en lang meritteliste, så jeg tenkte jeg bare skulle ta en intro. Ja, vær så god! For i dag så har jeg gleden av å introdusere Dora Toralsdottir. Du, Dora, du er jo ikke bare en anerkjent komiker, men du er også forfatter, du er en dyktig EQ-terapeut, som vi skal gå nærmere inn på, men det har også kommet frem nå at du har lærerutdanning og journalistutdanninger, åtte år til sammen. Men du startet hele karrieren din i 2000 med stand-up-show. Og du har blitt nominert som årets nykommer til komiprisen, og du har fått nominasjon til ståprisen. Det som skinner igjen er at du har en stor lidenskap for EQ-terapi. Noe som gjorde at du og din mor startet EQ-institutt. Ja. Og jeg ser at du bruker den erfaringen og kunnskapen din også i dine stand-up-show. Du får jo stor anerkjennelse for showene dine. Du har hatt familiegreier, overganger, og så har du hatt et show som heter «Det var ikke sånn det skulle bli». Og nå skal dere ha premiere på et nytt show som heter Bobleshow med din søster Bjørg Thoraldsdotter og han Tore Pettersen. Så det er veldig mye her. Og i tillegg... Du har levd lenge! Jesus! Ellers er det bare veldig produktivt. Jeg liker å drive med flere ting. Så det er vel egentlig mest det. Jeg husker en gang at det var en kommunikasjonsekspert som jeg snakket med, og så sa at jeg synes det er litt vanskelig, for jeg har så lyst til å bli tatt på alvor som terapeut og opptatt av relasjoner, men så driver jeg også med stand-up og komikk, liksom, og jeg trenger egentlig å velge da jeg er til henne, og så husker jeg at hun sa at nei, du trenger ikke å velge, men du trenger å ha et mål med det du gjør, et overordnet mål, og så er det mange veier dit, men du trenger å finne hva er målet, hvorfor gjør du alt dette her, og så tenkte jeg lenge på det, og så endte jeg med at jo, det er grunnen til at jeg gjør alle disse ulike tingene, målet mitt er rett og slett at kvinner får bedre selvfølelse, har det bedre med seg selv. Så gjennom terapi så er det å bygge opp selvfølelsen, og når det gjelder foredrag om relasjoner, så er det veldig mye om din relasjon til deg selv, hvordan du kan rett og slett like deg selv bedre, for da tar du bedre valg for deg selv, og kanskje bearbeider ting du har vært igjennom. Og med stand-up så er det også om overgangsalder, fordi vi har klart å gjøre noe som er helt naturlig skamfullt, Som veldig mange kvinner kjenner på. Nå er jeg i en tid hvor det skjer mye, og jeg kan ingenting, jeg vet ingenting, vi snakker ikke om det. Og vi har klart å gjøre dette et ensomhetsprosjekt. Når halvparten av jordas befolkning går gjennom dette her. Sånn at alt er egentlig med et felles mål. Og relasjonspodden også handler veldig mye om... Hvordan du kan få det bedre. Det er jo for kvinner og menn. Men jeg har valgt kvinner kanskje i litt større grad, fordi interessen for relasjoner er større gjerne blant kvinner. Ja, for du har relasjonspodden med ... Kersti Idemad, er det det? Ja. Veldig fin podcast. Tusen takk skal du ha. Og så har du også Hetebølgen podcast. Og du skriver for Spalta, og hvordan du får tid i hverdagen. Det er litt sånn at det blir en vane å gjøre ting. Jeg har egentlig fire jobber for å holde foredrag og relasjonspodden, og så er jeg styreleder på e-kunstut, og nå husker jeg ikke helt hva det siste er. Men jeg gjør jo litt, ingen av delene er 100% jobb. Det ene er... kanskje en gang i uka for eksempel foredrag og så e-kunstinstitutt er jeg kanskje en eller to ganger i uka og så er jeg relasjonspodd en gang i uka sånn at det blir summen og det blir en vanlig jobb det er bare at det er ulike ting ja Ja, for at du har mange hatter. Ja. Og det jeg har bytt meg i merke er at du lar deg lett engasjere. Ja, veldig fort. Hvorfor? Har du alltid vært sånn, eller har du blitt sånn? Ja, det er et veldig godt spørsmål. Nei, jeg tror at det å finne sin lidenskap, og jeg vet jo at du har din lidenskap, som alle som lytter på vet veldig godt hva er, men i hvert fall så er min lidenskap... det mellommenneskelige og det som gjør hva som gjør oss tykke hva er det som får oss opp på målene hva er det som gjør at du er sånn og du er sånn hva er grunnen til at du synes det er skummelt og ikke noe annet sånne ting synes jeg er sånn kjempespennende og bare dypt ikke inn i og så tror jeg den der humor-delen handler litt om at det er da tar du alltid fornuftet til side og så bare fjaser du med det samme materialet egentlig og det er en sånn befrielse å kunne le av det også Så jeg har veldig sånn kick av å jobbe egentlig med det samme som er lidenskapen min med relasjoner, og alle jobbene har jeg jo laget selv, jeg har jo laget foredragene jeg holder. Relasjonspodden har vi jo skapt fra bunnen av firma og show. Det er ingen som har sagt hva jeg skal gjøre. Sånn at jeg tror med en gang du driver med noe som kommer innifra, og som er en drive på at, og du trenger ikke å skape din egen jobb, du kan jo ha en jobb, være i et firma, men du drar med deg selv inn i det. Det er en passion, en overordnet ønske om å nå fram med et eller annet, eller et budskap, eller få til noe. Da tror jeg du liksom får veldig mye drivstoff, til å fortsette. Når du går på tvers av deg selv og har en jobb av plikt, eller føler at jeg bare gjør dette for å få penger, så mangler du fullstendig entusiasmen og lidenskapen, og da blir alt bare slitsomt og tungvind og vanskelig. Så jeg har veldig tro på at du driver med det som får pulsen til å gå litt, og som du engasjerer deg i, og glemmer litt tid og sted, og Ja, litt opptatt av det. Vi vet jo at det er viktig for helsa å ha en arbeidsplass man trives på. Ja, så mange timer vi tilbringer. Ja, ja, ja. Men det er jo litt vanskelig også når man har en jobb der man er så engasjert, fordi det kan bli alt oppslukende også. Ja, absolutt. Og jeg vil absolutt påstå at det har ofte gått utover på alle måter. At jeg kan sitte på en søndag og holde på med noe med i liv, og jeg koser meg med det, og så tenker jeg at dette er sikkert ikke så veldig sunt. Ja, men jeg tenker egentlig at det er sunt da, hvis du koser deg med det du gjør. Ja, ja. Men jeg er ikke kjempegod til å slappe av. Det er jeg ikke. Og det ser jeg nå som jeg har fått hytte. At jeg blir veldig fort litt sånn rastløs. Så der jobber jeg litt med å sette meg ned, lese en bok eller... Se utover og litt sånn mindfulness-trening. Det er godt å ha noe man skal utvikle seg på. Ja, ja, ja. Det blir aldri ferdig. Ja. Heldigvis. Du blir jo lett engasjert. Hva er det du er mest engasjert i under for tiden? Jeg tror nok at nå driver vi med Bobleshow. Vi har premiere om en måned, og det er et feelgood show, og det er mest kvinner som kommer, rett og slett, fordi vi er to damer og en homo. Så det er ikke sånn at alle menn i rødleggebransjen kaster fra seg tingene og kommer. Så vi vet jo av erfaring at det kommer flest kvinner, og vi har jo hatt Bobleshow før. Bjørn og jeg har hatt med en som kan synge, Helene Bøksle har vært med og Cecilia Wennerstein og sånn og det er ren fylgud men også med litt påfyll så vi vil gjerne at de kommer og blir både rørt og glad og ler og får litt til ettertanke sånn at det er ikke bare fjas men at det er litt innhold så det er litt foredrag, litt stand-up Vi skal synge og danse oss enn, og jeg kan jo ikke synge i det hele tatt. Og for at vi skal si det er noe med å gå ut av komfortzonen, tørre å gjøre ting du synes er skummel, så har vi da utfordret oss selv med at Bjørg og jeg, vi kan overhovedet ikke synge. Vi skal faktisk synge en sang om å være søstre. Som begge to synes er helt idiotisk i det. Men Men det er noe med å våge å gjøre noe du synes selv er skummelt. Vi kan jo ikke stå på scenen og si våg å gjøre ting du synes er skummelt, når vi ikke synes det er skummelt å stå på en scene og gjøre de tingene vi gjør. Så da trenger vi å gjøre ting vi ikke er noe gode på. Utfordre dere. Utfordre. Så når du spør hva er det akkurat nå, så er det at neste uke så begynner vi å gjøre movesene og skal... Jeg bare kjenner... Hva er det? Åh nei, skal stå og synge. Jeg kan fortelle at jeg var veldig forelsket av en gutt da jeg var 15 som gikk på en annen ungdomsskole, og eneste måten å bli kjent med han på var å begynne det koret han sang i. Og da husker jeg at jeg stilte meg opp, og så skulle vi synge I still haven't found what I'm looking for med U2. Og så sang jeg, og så halvveis ut i sangen så snur hun seg, hun som står ved siden av meg, så sier hun, slutt å tulle, vi har et ordentlig kor. Åh, her blir det kult. Jeg tror ikke jeg skal være her veldig mye lenger. Men jeg synger veldig falt. Og så skal jeg stå og synge foran. Så det er det som oppdager meg. Det jeg synes er så bra som du gjør så fint, er at du Du kan snakke om alvorlige temaer med humor som gjør at det blir mindre skam. For det er så mye skam om så veldig mange ting. Og så er det også godt av og til, for vi alle har sorg i livet vårt. Og av og til er det godt å kunne le av alt det vanskelige. Fordi det er nok vanskelighet i livet, det er nok sorg og død. Det som hun endelig måtte si, at latter er carbonated holiness, synes jeg er så fint. Det var en nydelig sak. Og så glemmer du alle problemene dine akkurat når du ler. Du kan ikke le og ha det vanskelig samtidig. Vi trenger å fly litt. Vi gjør det. For livet er nok ikke vanskelig som det er. Ja, jeg er helt enig. Men i dag skal vi faktisk snakke om dette med... Selvfølelse. Det er et tema som du kommer stadig tilbake til, har jeg sett. Ja, den evige varene. Det er tilbakevennene. Jeg tror det er et litt resultat av at nå i sommer har jeg vært terapeut i 18 år. Og jeg vil si at den største sorgen jeg har hatt av å komme inn i det hellige rom, det hemmelige rom, for å virkelig vite hva de som sitter foran meg forteller om, så vil jeg si at min sorg har vært hvor mange som har så lave tanker om seg selv. Jeg blir så lei meg når jeg treffer kvinner til kvinner, og så en og annen mann selvfølgelig, men kvinner har jo lettere for å be om hjelp enn det menn har. For de har jo denne skamtriggeren, vekkeskammen i dem, sårbarhet er den største skamtriggeren hos menn, som gjør at de kjenner på skammen når de føler at de er svake, i anførselstegn da. Så derfor er det lettere for kvinner å be om hjelp, og flere som kommer i terapi. Så derfor er det flere kvinner i terapi. Men jeg har vært veldig mye fortvilet over gang på gang å treffe så flotte damer, så flotte kvinner, så gode, altså gjennomført, genuine og bare tvers gjennom snille kvinner som har så lave tanker om seg selv. Og som synes det er vanskelig å stå opp for seg selv og si ifra og finne seg i alt mulig slags drit fordi jeg har blitt indoktrinert med at det ikke er bra nok. Det vil jeg si er den største sorgen og fortvilesen- av å få lov til å komme så tett på så mange mennesker- er hvor dårlig det står til hos så mange. Men hvorfor er det sånn, Dora? Det er mangefacettert, for å bruke et litt fancy ord. Jeg tror det er en blanding av mange ting. En av tingene er at når vi vokser opp- så skapes jo mønsterne i oss- Og dessverre så har veldig mange av oss hatt kvinnelige rollmodeller, hvis vi skal holde oss til kvinner akkurat nå da, så har veldig mange hatt kvinnelige rollmodeller som har hatt lave tanker om seg selv, som overfører det til barna sine. Ikke fordi at de kritiserer barna sine nødvendigvis, men barn ser jo på hvordan mødre, hvis de ser seg i speil og sukker og stønner hver gang, og snakker sykt om seg selv, så er det det de lærer, og så fortsetter de med det i neste generasjon, og så holder vi det gående. Så vi har hatt Veldig mange år med kvinner som har hatt lave tanker om seg selv, og så har de ført det videre dessverre. Fordi det er sånn det er på en måte, at vi overtar gjerne sannhetene til våre foreldre, gjerne også om seg selv. Og så lærer jenter i større grad enn gutter også å være snille og søte og greie. Da får jeg mer kjærlighet enn hvis jeg er sint og vanskelig. Og jeg snakker også av erfaring, for jeg var absolutt en sånn flink pike-forskjell. Jeg vokste opp med mine foreldre som gjorde så godt de kunne. Men de var jo barna sin tid igjen. Så jeg hadde en ganske autoritær oppvekst hvor jeg lærte at det jeg gjør er den jeg er. Hvis jeg gjør det riktige, da er jeg verdifull. Den føler jeg går igjen hos veldig mange. For å få kjærlighet trenger jeg å gjøre meg fortjent. Det er ikke nok å bare være meg. Så jeg var veldig flink på å pike. Jeg var veldig dårlig på å vise sinne, for eksempel. Eller hvis jeg var uenig. Jeg ville ikke bli sett på som vanskelig. For det var en veldig uting. Og jeg tenker at som kultur så har vi i vestlig verden i hvert fall egne ord bare for kvinner som er sinte. Du er bitch, du er hormonell, du er drama queen. De ordene her finnes ikke for menn. Det er som om når menn er sinte så har de god grunn til det. Mens kvinner er vanskelige. De er bitchete, de er kjæring. Vi har masse ord som beskriver kvinner som er uenige. Som er negativt ting. Sånn at jeg tenker når du vokser opp da med Denne følelsen av at jeg må prestere for å bli elsket, jeg må gjøre meg fortjent og da må jeg gjøre det riktige, jeg må være snill og grei, medgjørlig, fleksibel, tilpasse meg, da får jeg mer kjærlighet. For det er gjerne lettere for foreldre å ha barn som er snille og greie og ikke ta for mye plass. Og så i tillegg så tenker jeg at det vi har vokst opp med, som fremdeles i stor skala har fortsatt, og kanskje enda mer, er at de lekene du gir til barn, altså alt som er til jenter, er rosa, det er søtt, det er nusselig, det er kattunger, det er små prinsesser. Alt er veldig søtt, mens det vi gir til gutter er mer sånn, de er sterke, de er kule, de gjør ting. De er ikke bare søte i kjolen sin. som jenter får veldig mye av, mens de er mer den der ut og slåss og ha mye mer sånn guts på en måte, mye mer sånn forbilder da. Nå tenker jeg bare, når du nevnte dette her, så bare nå skal jeg bare begynne på begynnelsen her, men jeg skal ta det litt sånn kjapt der også. Og så etter hvert i ungdomstiden så er jo jenter fora med, og nå mer enn noen gang, med reklame med sånn skal du se ut, influensere, du skal være så slank, så brun, så vakker, ha sånn nese, ha sånn hår. Det er så innmari sånn mal, du skal inn i en liten peppekakeform, og den kroppen som blir retusjert finnes jo ikke. Så du skaper jo masse nye komplekser også ved at jeg ser ikke bra nok ut, for jeg har mage, eller jeg har silhuetter, og jeg vet at idealet skal jo ikke være sånn. Så da har verdien vår veldig knyttet til hvordan vi ser ut. Det er jo... med media og sosiale medier og sånn, så har dette bare eksplodert egentlig, på at vi blir så mye fora med det perfekte. Og veldig fort å kjenne at, ja, men det målet er ikke jeg i nærheten av, så da har jeg mindre vært bare på utseendet. Og så har menn styrt verden, ikke sant? 1% av verdens eiendom eier seg av kvinner. Tenkte jeg det? Det er helt vanvittig. Og menn som styrer verden har jo liksom, de som har regjert på en måte, sånn at de verdiene har jo også kommet mer opp og fram, mens kvinner er liksom følsomme og Kvinneyrkere er nedbetalt, eller underbetalt. Tvers gjennom alt er kvinner litt sånn... Hvis du tar andre kulturer, du har tvangsekteskap, du har ærestrap, du har kjønnslemnlestelse. Du har ting som forbarer jenter, og nå blir det mer og mer forbudt med abort- også i flere land sånn at det er ting som går utover jenter at dere kan ikke bestemme over egen kropp og dere må se sånn ut det er så utrolig smal sti som jenter får egentlig veldig tidlig hvis du blir voldtatt så blir du spurt hva hadde du på deg ansvaret blir flyttet over i mange tilfeller så jeg bare tror at summen av en oppvekst hvor du lærer at dine verdier ligger i å være snill og grei og se søt ut kombinert med alt det vi har i samfunnet som er veldig ofte kvinner kommer litt dårligere ut av verdien eller sånn typiske egenskaper for kvinner er ofte nedprioritert så blir summen av dette her At veldig mange tenker litt lave tanker om seg selv. Det ble veldig sånn, ja, alt mulig rart her. Ja, men det er jo veldig greit å få en forståelse for kanskje hvorfor dette skjer. Og jeg ser det jo selv, jeg ser det hos mine pasienter. Veldig mange kvinner kommer til meg og har sine plager, men så kommer det også frem at de føler seg ikke god nok. De føler ikke at de er god nok mamma, de er ikke en god nok partner, noe sånt. Det er akkurat som det sitter som en mørk klump i brystet. Det ødelegger så mye. Vi kvinner er ti tusen ganger bedre enn det vi tenker om oss selv. Jeg har selv hatt kjempedårlig selvfølelse i mange, mange år. Jeg vet hvordan det er å ha de samtalene med seg selv. «Du får ikke telle noe, du ser ikke bra ut». Hvorfor kan du ikke bare gjøre det? Hvorfor gjorde du det? Det er vanskelig. Og det å komme ut av det der er også vanskelig, men det er også utrolig befriendes. Jeg vil ikke si at jeg aldri snakket negativt om meg selv lenger, men jeg har fått en trygghet i bunnen, som har gjort det mye lettere for meg å være en kvinne i 2024. Er ikke det deilig? Jo, det er deilig. Og derfor synes jeg det er så fint å snakke med deg om det, for dette Dette har du tenkt mye på, du har tatt utdanning innenfor dette, du ser mange som har disse, vi må jo kalle det plager. Det å drive og snakke ned om seg selv er alt for vanlig. Så hva kan vi gjøre? Hva kan vi gjøre for å snu dette? Ikke bare for å være enkel, men snu det sånn. at vi som samfunn bygger opp om selvfølelsen til kvinner og menn. For er vi trygge på oss selv, så blir det et bedre samfunn. Ja. Jeg tror absolutt når du sier kvinner og menn, for det er absolutt mange menn som også har lappseffelser. Jeg har ikke tenkt å lage et kvinneproblem, men det er bare så utrolig mange kvinner som kjenner mer på det. Kvinner blir egentlig fortalt fra de er veldig små at de er et opppussingsobjekt. Det du har fått fra naturen sier det er størst legreier. Her kan du få produkter og sminke og det ene og det andre, fordi at du kan alltid bli bedre. Og da har vi så mye fokus på det ytterste. Og det er det jeg blir litt fortvil over, at veldig mange tror at de trenger å fikse noe på utsiden, da blir det bedre på innsiden. Mens det som er helt essensielt er din innre dialog, hva du sier til deg selv, hvordan du møter deg selv, og ikke minst hvordan du møter følelsene dine. Og veldig mange har lært at følelser er i veien. Det er noe som vi ikke har noe interesse av. Hvis du som hører på tenker «hvilke følelser var det jeg ikke fikk vise som barn?», Hvilke følelser var det litt forbudt rundt kjøkkenbordet, eller ingen ville at du skulle snakke om eller vise? Så er det de følelsene du synes er vanskelig å vise som voksen. Og for min del så er sinne, vi har fem grunnfølelser, så det er sinne, sorg, lyst, glede og retsel. Og sinne var for min del. For veldig mange gutter er det jo sorg at de ikke fikk lov til å vise. Nå har du bare en jenteunge sluttet å skjerpe deg, og du er gutt. Sånn at de følelsene som var veldig vanskelig å vise i barndommen, er det som er vanskelig å vise til voksne. Og det å ha god selvfølelse er jo egentlig å akseptere hele deg med alle de egenskapene du har, og alle følelsene du har. Og veldig mange av oss kritiserer følelsene våre til oss selv. Nå er jeg for mye ditt, nå er jeg for mye lei meg, nå er jeg for mye ditt eller datt. Mens det det handler om er at følelsene viser jo egentlig vei på det er noe som ikke er helt i balanse, eller det er noe som kanskje du burde ta tak i. Hva handler dette med følelsene om? Være interessert i følelsene, fordi at de er dine og det sier noe om hvem du er. og hvordan du har det selvfølgelig så det å akseptere hele deg og hele ditt register, for vi har jo alle følelsene i oss, det er bare vi har lært å skubbe bort veldig mange av dem og jeg tror en stor del av å forbedre selvfølelse handler om å de følelsene jeg har, og ta de på alvor, og snakke, altså si, nå er jeg sint, jeg går rundt og er veldig mye irritert, og jeg tror det handler om det og det, hva tenker du om det? At da setter du liksom lyset på trollen, og det sprekker deg, mens veldig mange skjuler følelsene sine, og synes de er feil. Så Så det er liksom et sted. Men som terapeut, og vi jobber jo da med det som heter ekoterapi, så har jeg stempetillinger. Ja, nei, det som er veldig sånn, grunnen til at jeg tror så mye på dette her, er at vi har jo alle et indre barn, et barn. Altså, det er den du var da du var liten. Og det vi gjør helt konkret er at vi snakker om det som den personen sliter med. Og veldig ofte er det en gammel følelse. La oss si at det er ensomhet, eller følelsen ikke var bra nok, så er det ikke noe som begynte forrige uke. Det er som regel noe som har fulgt deg i lang tid. Og mønsterne begynner jo i barndommen, det er jo frem til 12 år. hvor fundamentet blir lagt for selvfølelsen din. Spesielt de første seks leveårene, hvordan du blir møtt da. Men vi kan forme fremdeles sånn cirka til tolv år. Det er som en læreklump da, første seks leveårene. Du kan jo påvirke direkte hva barnet syns om seg selv, utifra hvordan de blir møtt av sine foreldre. Og så fra seks til tolv, så er det akkurat som en læreklump som går inn og ut av ovnen, den begynner å størkne. Barnet begynner å få en ganske klar idé om om sin egen verdi. Og så etter 12 år så trenger barn aktivt selv å være med på å endre sin oppfatning av seg selv. Så det dannes jo de første elevårene. Og da synes jeg det er så spennende at vi Vi begynner da, la oss si at personen lukker øynene, eller ikke la oss si det, det er det som skjer, lukker øynene, hvor i kroppen sitter den følelsen av ikke å være bra nok, for eksempel. Og jeg slutter ikke å fascinere meg, nå har jeg gjort dette i så mange år, det er magen 99% av tilfellene, for her er følelsene, de er i magen. Og egentlig vet vi det. Hvis du gruer deg til å holde en tale, hvor merker du det? Hvis du er kjempeforelsket, hvor merker du det? Da kjenner vi det i magen. Så da sier veldig mange at det er i magen, og kanskje litt opp i bryst, og Og så bruker vi, det er fra NLP faktisk, Neuro Linguistic Programming, vel hva som man skulle si, hvilken farge har den følelsen, hva sier den følelsen, hvor stor plast har den, hvilken form har den, sånn at du får ordentlig tak på den følelsen, og da er det veldig fascinerende at uansett hvem som kommer og tror de ikke har noe tilgang til sånn, de sitter og kjenner at den er svart, og det er en klump, og ja, Det er jo forskjellig, men det er veldig ofte den retningen der. Og så kan vi si, hvis du er der, kan du se lilla Nette med den samme følelsen. Og da er det så fascinerende, for da er du liksom, dette kan jo du som er lege, du har reptilhjernen, og den er koblet direkte på det limbiske systemet, følelseshjernen. Så når du går inn i sansene, hvordan ser denne følelsen ut, hvilken form har det, er den kald, er den varm, er den lys, er den mørk? Da er du veldig i sansene, og så går du derfra rett inn i følelsene, når jeg sier da, kan du se deg selv som barn med den følelsen? Og da er jeg så fascinert av at da ser folk gjerne seg selv som barn. Jeg er kanskje, hvis jeg skal bare si noe sånn, 6 år eller 8 år eller et eller annet. Og noen ganger så er det liksom bittesmå, og noen ganger er de 17, men stort sett så er det barneskolealder. Og så, hva skjer med deg når du ser henne? Og hvor er hun? Og veldig ofte så begynner folk å gråte veldig fort allerede der. For jeg ber, kan du se inn i øynene til lille Annette? Hvordan har hun det? Og der er det så mye sorg, ofte, på følelsen av Det er ingen som vet egentlig hvordan jeg har det, eller det er ingen som egentlig ser den jeg er, eller det er ikke plass til meg, eller det er så mye jeg lærer som er feil med meg. Og da går du som den voksne og ser deg selv, du kommer inn i det rommet, og hva vil du si til lille Annette, og hvordan er det for henne å høre det, sånn at det oppstår en god kontakt der, og sier de usakte ordene kanskje til den jenta som hun hadde hatt behov for å høre. Og så går dere to og snakker med foreldrene dine. Og dette kan høres veldig svevende ut, men det er så konkret. Jeg vil gjerne at du finner mamma. Hvor er hun? Nei, hun er på kjøkkenet veldig ofte. Hva skjer med deg når du ser på henne? Nei, jeg blir... sint eller oppgitt eller lei meg eller hva det er. Da vil jeg at du setter ord på hva det handler om. Og så har du med deg liksom lille og nett som er med. Og så sier du de ordene som du ikke har fått sagt. For vi holder jo igjen av hensyn til våre foreldre veldig ofte hvordan det egentlig var. Men når du ser det for deg og vet at dette her er jo i en terapisetting, det er ikke noe som skjer reelt, så kommer gjerne de ordene at Du så meg ikke, eller du hadde ikke tid til meg, eller hva det måtte være. Og så er det det samme også med pappa, at broren min var mye viktigere enn meg, eller jeg blir så sint når du snakker sånn som du gjorde til meg, for det fikk meg lille og nettet til å føle seg så lite verdifull. Og så får du ut veldig mye sannheter du har blitt fortalt om deg selv, på at dette stemmer ikke. Så kan jeg av og til stoppe og si «hvordan har lille Annette det?» «Nei, hun synes det er kjempebra at noen sier ifra.» Nå bare sier jeg en fiktiv reaksjon her, men det er jo ofte det som skjer. Så tar du med deg selv til et trygt sted og adopterer deg selv. Egentlig er dette å ta følelsene dine på alvor, hvordan det var å vokse opp, men det er bare en veldig smart måte å komme inn i det på. Men hva mener du med å ta deg selv med til et trygt sted etterpå? Ja, etterpå, la oss si at du har sett for deg at du har snakket med foreldrene dine, Så kan du si, vil lille Anette bli med deg? Og så spør du da lille Anette, og hun sier da ja. For det skjer stort sett. Og da vil jeg gjerne at du tar med deg til et godt sted å være. Et sted som er godt for dere å være på. Og veldig ofte, og det er litt fascinerende også, så trekkes vi mot vannet. Utrolig ofte en strand. Og det er gjerne en strand, kanskje det i barndommen som var god å være på, eller... Kanskje du var på ferie der en gang, eller der ved hytta. Men det er utrolig ofte vann. Det kan være en lite kjern, det kan være en innstød, det kan være en strand, men det er veldig, veldig ofte, jeg vil si 90 prosent vann. Og så er det noen som vil ut i skogen. Og noen vil hjem der hvor de bor nå. Eller hos bestemor for eksempel. Men det å på en måte ende opp et godt sted. Og så kan du besøke den lille utgaven av deg selv der på det gode stedet. Og si de tingene den lille jenta trenger å høre. Eller den lille gutten. Hvis du har en dårlig dag da, så kan du lukke øynene og gå til ditt sted. Se for deg lille deg. Og så si «Hei, jeg er her. Jeg går ikke fra deg. Jeg synes du er nydelig akkurat som du er». Eller de ordene som er naturlige for deg å bruke. Men det handler rett og slett om å få mer kjærlighet for deg selv. Øke egenkjærligheten. Følelsen av at du har verdi. Og at det du mener og føler og syns er viktig. Og det å høre på seg selv. Det å øke den respekten du har for deg selv som barn. Gjør at du også får mer respekt for den du er som voksen. som gjør at du tør kanskje i større grad å vise hvem du er, fordi du vet innerst inn at jeg er verdifull, fordi du elsker de lille barnene som fortjener å blomstre. Så det er veldig vakkert å være med på. Når du snakker om dette, så er det mye lettere å være glad i seg selv når man ser på seg selv som et barn. Man får mye fortere respekt for seg selv og for sine følelser. Og anerkjenner dem på en annen måte. Vi vet jo at det er effektivt. Ja. Det er jo en veldig fin måte å bli bedre kjent med sin egne følelse, men også anerkjenne seg selv. Det er nettopp det. Tusen takk for at du tok oss gjennom det der. Det var veldig fint, og så tenker jeg at det der er en så fin måte å, hvis man har en periode i livet som er tøff, for eksempel akkurat nå, å Men bruk det verktøyet der, så tror jeg mange vil kjenne at de får det bedre. Ja, det er nettopp det at det går an hvis du finner et bilde av deg selv som barn, at du ser på deg selv og inn i de øynene, og så kan du nesten lukke øynene og gå inn og snakke med det barnet. Fordi hvis du går rundt og tenker «jeg er ikke bra nok», og så ser du på deg selv da du var barn og tenker «er hun bra nok?» «er han bra nok?», så vil du jo sannsynligvis kjenne «ja». Det er barn som gjør så godt de kan. Og det å si det til ditt indre barn gjør faktisk at du endrer det mønstret som har festet seg med å ikke være bra nok, for eksempel. Og jeg har jo gjort dette. Jeg har jo hatt mange terapiser selv, selvfølgelig. Det er noe med å «jeg er meg, og jeg gjør så godt jeg kan, og de følelsene jeg har er det ingenting feil med. Jeg eier mine følelser». Og det å være ærlig om det, Det blir jo liksom at du tar mer plass i ditt eget liv. For det vi gjør veldig mye, veldig mange av oss er veldig ytterstyrte, veldig opptatt av hva andre måtte synes. Og så går vi så fort på akkord med oss selv for å plise, for å ikke skuffe, for å gjøre det forventet det. for da får jeg kjærligheten, er liksom tanken men hvis du har kjærligheten til deg selv så blir du ikke så opptatt av hva alle andre måtte mene og det er en veldig befrielse i å gjøre de tingene du har lyst til uten å være så innmari opptatt av hva alle andre måtte synes om det det gir en veldig stor frihet Hvordan bruker du dette selv i eget liv? Og om jeg gjør. Jeg kan jo ikke predikere noe jeg ikke lever etter selv, for da mistruller troverdigheten. Og så tror jeg at det skinner litt igjennom om teori og praksis henger sammen. Så for min del, hvis jeg har vært... La oss si sånn som nå skal jeg ha bobleshow, da skal jeg ha teamnett i stand-up som jeg ikke aner hvordan kommer til å gå. Det er jo det som alltid er skummelt med ny tekst i stand-up, er at du vet ikke om det er bare gøy i hodet ditt. Og når jeg har testet ting som kanskje funket halvveis, så er det jo fort gjort å være litt selvkritisk. Dette er bare et eksempel. De gangene det kanskje ikke har gått helt veien. For min del har jeg av en eller annen grunn... Jeg var ni år, det var sommeren jeg fylte ti. Da dro vi til Malaysia i to år, da jeg var liten. Da er jeg alltid ni år, og jeg står i døråpningen i det hjemmet, og så er en fot inne, og en fot utenfor døra. Så jeg er liksom på vei. Det bildet jeg har er veldig klart og tydelig. For jeg vet jo nå at jeg skulle flytte til Malaysia, og det var veldig skummelt. Men jeg hadde en fot i det trygge, som var hjemme, og en fot utenfor. Så jeg tror det var fordi at da jeg hadde en av de første terapiene jeg hadde, så fant jeg Dora med en gang i den døråpningen. Og så hun er alltid i den døråpningen. Og har alltid på seg de samme klærne. Men er litt i ulikt humør da. Kommer an på hva som skjer. Fordi at jeg er jo også ni år, egentlig. Vi er alle aldre. Så hvis det da, hvis jeg... Sånn samlivsbrudd jeg hadde og sånn. Da var det veldig lei, en trist Dora. Og da trøstet jeg hun, og hun trøstet meg på en måte. Det var en sånn kjærlig omfavnelse, hvor det var sånn, ja, men dette her er til det beste, og det kommer til å gå bra. Så trøstet jeg meg selv ved å snakke med lille Dora. Men jeg har gjort dette så mye, så jeg kan jo se det for meg veldig fort. Det er veldig lurt å kanskje ha et par terapier med dette her. med en som hjelper deg dit, men hvis ikke så kan du jo også noen klarer jo å visualisere dette ganske bra selv, så det anbefales veldig, det er så hvis det er et eller annet som ikke går helt veien eller noe sånn, så jeg trenger nesten ikke å lukke øynene, hun er liksom alltid med meg så kan jeg ha en sånn high five og Vi to. Det er så fint. Vi heier på hverandre, og da er du ikke alene lenger. Herre min, det er så fint. Det er så utrolig godt og effektivt. Du føler at du alltid har med deg noen i livet ditt. Det skal jeg begynne å bruke ofte. Vi vet jo hvem det indre barnet er. Jeg tror at mye av grunnen til at jeg synes dette er veldig effektfullt er at jeg tror det å forstå seg selv er utrolig viktig. Og når du går tilbake igjen, så kan du forstå hvorfor du har blitt som du har blitt. Hva er grunnen til at du holder igjen mye, eller hva er grunnen til at du synes det er vanskelig å si ifra? Jo, fordi hvis jeg sa ifra til pappa for eksempel, så ble han så ofte sint. Så da lærte jeg at det er ikke noe lurt å si ifra hvis noe ikke er bra. Og så demper du deg selv. Og så når du blir voksen og ser deg selv som barn, og sier at stemmen din teller, du har lært at ikke den er viktig, men den er viktig. Ut og bruk den. Si hva du mener. Jeg tenker at vi har alle sannheter om oss selv, og så er det noen av de som er tillærte, og noen som er reelle. Og da er det noe å revurdere sine sannheter. Hva er det som jeg vil ta med videre, som er meg? Og hva er det jeg kan kaste over bordet? For eksempel, hvis du har opplevd mye mobbing, så lærer du også at du er ikke viktig, du er ikke bra nok. Men det er jo ikke din sannhet, det er noen andre som har fortalt det. Den driten, det er jo ikke noe vits å dra med det. Jeg liker så godt at du sier kaste. Jeg får sånn umiddelbart veldig omsorg for meg selv. Bra! Det er rart med det. Nydelig! Det er det å ta deg selv på alvor. Det er et uttrykk som er å ta seg sammen, men vi er mer opptatt av å ta deg selv på alvor. Det er mantra vårt. Jeg har jo googlet og lest meg opp om det, Dora, og jeg har hørt på podcasten din, og Du er en veldig genuin person. Det er veldig godt å ha deg i rommet. Jeg leste at du har vært i en ganske tøff tid med din ektemann, han Jan Tore. Jeg tenkte at vi trenger ikke gå inn på det, for det er sikkert ... Det kan jeg fint gå inn på. Jeg lever jo i det. Han har hatt kreft to ganger, og så har han fått masse komplikasjoner og mistet stemmen. Ja, de trengte å rett og slett, han hadde en svulst på 6x3 cm i halsen som de fjernet, og den var så stor, så de tok så stor del av spiserøret, og så sydde de på en del av tarmen hans faktisk, på spiserøret. Og da tok de jo ut stemmebånd og stru på hodet, fordi den svulsten var så stor. Sånn at han har det som et talventil, og det er rett og slett at han puster, nå puster han gjennom et hull i halsen, Som er ganske vanskelig, for det er jo ofte slim. Det er litt som å være, hvis du er forkjølet, og har litt snør i nesa, og så kan du ikke puste gjennom munnen. Han har veldig ofte litt sånn, han får ikke puste opplevelser når han har mye slim i hullet. Og på det hullet kan han da feste en slags knapp, og når han trykker inn den, så snakker han sånn. Og den er faktisk sånn som nå. Det er ikke en stemme, for det er ikke stemmebånd, men det er vesinger. Det er jo bare luft som blir presset da, når han trykker på den knappen, så er det bare at luften blir presset opp til munnen, og så kommer, former han ord med munnen, sånn som vi gjør. Men det blir ikke noe stemme på det. Det er bare liksom... Det er luften som presser. Ja. Og det er jo veldig belastende for ham å ikke kunne formidle det han ønsker, snakke, sosialisere seg. Det er så viktige deler av det å være menneske. Jeg har skjønt at dere har et veldig godt og nært forhold. Når man får sånne store vanskeligheter i livet, eller utfordringer i livet, hva gjør dere for å bevare verden? takkskleden, og hvordan råd har du til andre? For veldig mange av oss har jo ting i livet som er vanskelig, eller som gir sorg. Ja, det er jo et stort spørsmål. Det ene, hvis jeg skal ta det å være pårørende først, for jeg kan jo ikke snakke ut fra han, men fra mitt perspektiv så er det jo flere ting. Det ene er å tåle Det er et og et halvt år siden den operasjonen, og han har veldig mye problemer med å spise. Det tar lang tid, og det er ofte det setter seg fast, fordi den tarmen er sydd på spiserøret, og der dannes det arvev. Det er vanskelig for maten å gå ned, så det sitter ofte fast. Det er mye styr med spisingen, og han har gått ned veldig mye, og det er mye han ikke kan spise. Så spisingen er en ting, og det andre er at han får ikke snakket Han kan aldri dra på fest igjen. Altså, vi har prøvd, men ingen hører jo hva han sier, så det er bare veldig, veldig vondt. Og ikke kan vi være på et restaurant hvis det er noe musikk eller høy lyd, for da hører vi. Det trenger å være veldig stille rundt ham for at man hører hva han sier. Og han har jo nå vært i, og jeg sier vært i fordi at den er på vei ut, som er jo en lykke uten sidestykke, å kjenne at nå kommer han mer tilbake igjen. Og med den så kommer humoren, for den har han har ikke kunnet tulle når det ikke er tonefall. Og det prøvde han på i begynnelsen, for vi har jo hver vår 15 år gamle gutt som bor hjemme for eksempel. De tok noe greie på kjøkkenet, og så skulle han si «hvor kommer de drittunger sånn humoristisk?» Og så ble det, på en skjelte er det rett unger. Og de bare, what? Og han bare, jeg er bare tullet. Og så ble det sånn, ja, det funket kjempebra. Så alt som, ikke sant, og det vet du da når jeg driver med humor, at det er jo at du leker med språket, og du trenger å si ting. Det er timing, det er måter å si ting på, som mye av den humoristiske delen ble liksom litt borte og nå er det på vei tilbake for han er på vei opp men det har vært en kjempesorg og det er det å tåle å ha en som er i sorg og ikke prøve å ta de ut av det men å si jeg hører det jeg skjønner det det er helt greit der er du du trenger ikke å gjøre noe du trenger ikke å late som du trenger ikke å spille men Men jeg tåler at du er der. Det går bra. Men virkelig, mener du også da? Det er jo også som forelder, ikke sant? Å tåle barnas følelser. Tåle at de er der de er. Men så er det noe med å si hvor dine grenser går, i forhold til barn for eksempel. At jeg liker ikke at du gjør det og det, eller sier ting. ting til broren din på den måten det er noe med å si fra hvor din grense går men at jeg ser at du er frustrert, hva handler det om? eller sint, eller hva det er så jeg tenker det å tåle følelsene men også si fra om grenser men så tror jeg også dette her med at mye av grunnen til at det har gått veldig bra med Jan-Tore og meg handler faktisk også om at jeg har jo levd mitt liv hele veien jeg har jo ikke sluttet med noe altså uka etter operasjonen da bodde han på, vi bodde begge to to uker på Rikshospitalet Jeg så på en sånn campingseng Rett etter operasjonen, for det var så heftig Han pustet gjennom et hull som var blodig Og masse slim Det var helt Texas, masse ledninger og greier Og en uke etterpå startet jeg opp i en turné med overgangsshowet. Hadde show på januar, tok trikken fra Rikshospitalet 14 minutter, og hadde show, og så dro jeg tilbake til ham. Som er jo enorm kontrast fra livets alvor til bare Tante Fias. Men det var veldig befriende å kunne bare gjøre mine ting, og være i min svære, og ikke miste meg. For jeg er jo ikke syk, jeg har jo ikke mistet stemmen, og på mange måter livet mitt. Men det har han, og han har sin sorg Og jeg har jo en sorg over at ting var mye lettere før Fordi vi skravlet og skravlet og skravlet I timesvis Og nå kan jeg facetime han Jeg kan aldri ringe han igjen, for da hører jeg ikke hva han sier Og så må jeg lese på leppene hans For det er veldig ofte det mentilen er litt dårlig Ja Sånn at jeg har blitt veldig god på å lese på leppene, og veldig ofte har vi lange samtaler hvor han bare mimer, fordi når han bruker den mentilen så blir han ganske sliten av det også. Og han kan bare snakke på utpust, så det blir mer omstendelig. Så det har jo endret seg mye, men så er det det å huske å ta vare på seg, gjøre ting for seg, og der har han vært veldig raus på å gå ut på alt sosialt, treffe enninner, liksom leve sammen. Det er ikke du som har hamnet i dette her. Så jeg har jo gjort mye, og så har jeg kommet hjem og fortalt om det og sånn. Og det er jo selvfølgelig litt trist å dra på, nå er jeg jo 50 år, og veldig mange rundt meg har 50-årsdager, og han får jo ikke vært med på noe av det. Og jeg skulle jo ønske det, men sånn er det. Og jeg tror et stort stikkord i at vi har taklet dette egentlig forholdsvis greit. Altså det er ofte, vi har jo vært sorgfulle stunder og vi har grått masse. Men jeg tror det der med å akseptere at det er sånn det er sånn det er. Fordi at veldig fort så går vi tilbake til en sånn tenk om det ikke hadde skjedd andre er så heldere hvorfor skulle dette skje oss det å ikke akseptere tingenes tilstand er en veldig kjapt måte å bli ulykkelig på men det er som det er og så får vi gjøre det beste ut av det og vi har for eksempel bygd en hytte underveis midt oppi alt sammen og gifta oss i alt dette her vi gifte oss i fjor sommer og så fikk vi en hytte som var klar i august som vi har bygd over tid og det å ha et felles prosjekt har faktisk vært veldig gøy hvordan bad skal vi ha og hvordan vask oi det var veldig dyr, ja da tar vi den i sted eller skal vi spare litt mer penger og så har vi vært liksom det er masse samtaler om hvordan det felles prosjektet skulle bli som har vært utrolig oppbyggende for det er jo noe veldig positivt i den prosessen Og så er det å være ærlig underveis. Det er liksom to ting vi har bestemt oss for veldig tidlig. Det ene er å være dønn ærlig. Så han er veldig ærlig med at han er veldig redd for at jeg drar ut i verden, og så blir jeg forelsket en jeg kan snakke med vanlig. En som ikke sliter med å spise. En som er gladere. Han er veldig redd for det, og det er han veldig ærlig om, og det setter jeg pris på at han sier, og Og jeg betrygger han hele tiden. Jeg skal ingen steder. Det er deg jeg vil ha. Det er ingen tvil om det. Men hvis ikke han hadde vært ærlig om det, så hadde han bare sittet og kjent på de følelsene, og vært så alene om det. Og det er utrolig vondt. Og jeg er veldig ærlig med han om at jeg er redd for at jeg er sammen med en som er deprimert år inn og år ut. For det blir så tungt liksom å bære. Men han er veldig ofte, han er ganske flink til å, det svinger. Jeg tror det er tyngre å være sammen med en som er konstant nede. Han er oppe og er i godt humør og sånn, og så går han ned og så er det litt opp og ned. Så vi har bestemt det veldig tidlig for å være dønn ærlig om det vi tenker og føler og mener. At vi alltid vet hvor den andre er, følelsesmessig. Og det andre er å være skikkelig snille med hverandre. Fordi nå er det så tøft, og det er helt kokkelig cool. Han fikk korona og hadde det i tre uker, og det var... For da hadde han også lekkasje i den ventilen. Så han kunne ta en slurk vann, og så bare se at vannet dryppet ned i lungene. Fordi det hullet går jo direkte ned til lungene. Så han fikk masse vann i lungene. Og dette skjer jo med jevne mellomrom, at han får lekkasje. Så han hadde det, og så hadde han masse slim i halsen. For han ble så syk med masse feber. Så da hadde han slim som skulle ut av det hullet, hvor han pustet, og lekkasjer. Og så drev han å rense så ofte at det begynte å bløe. så han hadde et sår i halsen hvor han pusta med blod og slim og lekkasje altså det var helt insane og da er jeg så glad for at vi har en sånn vanvittig snillhet det er liksom fundamentet å være snille med hverandre ikke begynne å gnåle om uviktige ting Nå er han veldig huslig, så jeg hadde ikke sagt sånn «Herregud, har du ikke tatt ut oppvassmaskinen?» Men at det er en raushet som går begge veier, at det blir så viktig når det stormer så mye som det har gjort. Jeg har vært i det selv og i det forrige forholdet mitt, at ting blir misforstått og tolka, og så blir det på en måte et problem som egentlig ikke finnes. Fordi måten du sa det på var dumt, og da ble jeg sur. Og så plutselig har man laget et problem som egentlig er vi ikke uenige i her. Vi har bare laget noe mye større enn det her, og det fant vi til det. Den veien der går vi ikke. Det gidder vi ikke. Nei, fordi at nå handler det bare om å komme igjennom dette her, og da trenger vi å være snille og ærlige. Ærlighet er jeg veldig, veldig opptatt av. Så det er noen, du nevner ikke noe aksept, rushet, ærlighet, det er sånn fundamenter for å ha det godt sammen, til tross for alt er vanskelig, for det høres veldig vanskelig ut, og det er vanskelig. Men likevel så sitter du her og er Du virker som du har det bra. Veldig. Og jeg vil påstå, dette her kan jo ikke alle ta i med, men vi hadde møttes og var sammen i 16 måneder før kreften ble oppdaget, og vi var altså så sykt forelsket, altså fra første stund. Så det å være... dødsforelsket hjelper også veldig. Fordi jeg tror hvis du har vært sammen i 15 år, og det er mange ting som irriterer deg, så tror jeg at de tingene kommer også kanskje mer ut i synene. Jeg er veldig glad for at vi ikke har en sånn lang historie som kanskje hadde vært litt sånn rufsetet. Fordi vi begynte så veldig med blanke ark. Vi har liksom ikke noe historie på noe kjip. Det er bare solskinn, liksom, i fortid. Og så er det fremover nå så viktig å ivareta Den rausheten og ærligheten og vennligheten. Og så tror jeg det å flørte, at det som er farende når du er pårørende, er at du kan skli litt inn i en pleierrolle. Og så blir det en pleier og pasient, eller mor og sønn, eller hva jeg skal si, at jeg skal passe på. Og da har vi jevnlig stoppet, wow, nå trenger vi å flørte, nå trenger vi å tafse litt, nå... Wow, nå er det lenge siden. Jeg har liksom vært mann-kvinne på en måte. Og nå snakker jeg ikke om ligging. Ja, det er jo også det. Men jeg bare tenker også at den der med å være litt sånn blunke litt, og ikke miste flørten. Å huske på det, for det er Da er det oss to igjen. Da er det ikke en sykdom og en som er frisk. Men da er det... Nå er vi meg og deg igjen, ja. Det stemmer, da. Så han er veldig sånn til å kløpe meg rumpene og gå forbi. Og veldig sånn... Vi holder hverandre veldig mye i hendene, for eksempel, og... kan aldri gå mer enn to minutter unna han liksom uten å få kysp på veien og sånne type ting og jeg tror det hjelper veldig også i varetagelsen av kjæresteforholdet å dyrke det å ha sånn veldig sånn følge opp det, fokus på det for glemmes det så Så blir det fort at du blir en som skal bare passe på at han har det bra, og så mister du en veldig viktig del av det å være i et parforhold. Ja, og så tenker jeg, du er jo på en måte pårørende, men du er også kjæreste og kone, du er mamma. Og det jeg ser på legekontoret er at mange som... blir pårørende at det blir alt oppslukkende det blir den rollen som definerer dem og de mister seg selv i det hele og det at du har vært så bevisst på at du ikke skal miste deg selv og du skal fortsatt gjøre de tingene som gir deg glede ellers også i hverdagen Det har nok hjulpet deg utrolig, for du er så bevisst på hvordan du har det. Jeg tenker for de som lytter på, at du er utdannet innenfor dette, det kan høres enkelt ut, men når man plutselig står i noe så vanskelig, så er det veldig lett å miste seg selv. Særlig oss kvinner som er ofte naturlige omsorgspersoner som har en tendens til å sette andre fram for seg selv. Absolutt, og det er litt mange. Og jeg vet det selv også, at jeg kan jo miste meg selv litt, fordi jeg kjente det litt i sommer faktisk, at Jeg har jo en jobb hvor jeg reiser. Hvis jeg skal foredrage i Trondheim, og så skal jeg kanskje ha et show i Stavanger. Jeg reiser jo litt og overnatter på hotell og er litt på farten. Det å være sammen hele tiden gjorde meg mer i den sykdomsverdenen enn å ta disse pausene. Sånn sett har jeg vært veldig heldig å ha en jobb hvor jeg har, i hvert fall en gang i uka... sovet på et hotell eller vært på tur et eller annet sted og da blir det den egentiden og jeg har faktisk og dette legger jeg ikke noe skjul på det har vært ganske deilig å komme inn på for eksempel hotellrom og bare legge fra seg tingene og bare nå har jeg helt fri Fordi det er jo ikke noe jobb å ha en mann som er syk. Det er ikke noe jobb for all del. Men det preger meg jo. Og hvertfall når han har hatt det tøft og sånn, så har disse stunder eller egentid, eller hva det var du vil, eller jobb, vært en måte å bare distansere seg litt. Og så kommer jeg tilbake igjen med full batteri. For jeg tror du kan tømme den batteriet veldig mye hvis du lever som den syke. Hvis du lever veldig likt liv. Som den som er syke. Ja, så tror jeg du kan... Da blir hele energien så veldig i det, i det rommet. Så det tenker jeg at for de som har den pårørende rollen som veldig, veldig mange i samfunnet har, så er det... Veldig fint å tenke over. Hva gir deg glede også i det hele? Og det å bevare det forholdet dere har, er jo det så fint å høre på. Jeg har veldig lyst til å spørre deg, Dora, hvis man er mor eller far som hører på, og som ønsker å skape god selvfølelse hos barna, hva er det slags råd du har da? Ja, det er jo egentlig et tre timers foredrag, men vi kan prøve å, fordi det er så mange ting. Men hvis jeg skal være veldig, veldig konkret, så handler det jo veldig om å skille sak og person. Fordi det vi har gjort i mange generasjoner er å møte barn på en autoritær måte, altså betinget kjærlighet. Så når du gjør noe som er riktig, så viser jeg deg kjærlighet. Når du gjør noe jeg ikke liker, så avviser jeg deg. Og da lærer barn at kjærligheten er der ute, jeg må prestere for å få kjærlighet. Og så blir vi ytterstyrt og veldig opptatt av å plise alle andre for så å føle denne, eller på jakten etter aksepta, denne følelsen av at jeg er bra nok. Og da løper du og løper og løper og offrer deg veldig ofte. Og det er fordi at det du gjør er den du er. Mens det å klare å skille mellom at jeg elsker deg, men jeg liker ikke det du gjorde, det blir litt konsekvent. Jeg vil ikke at du slår broren din, men jeg ser at du er sint. Hva skjer? At det du gjorde synes jeg ikke noe om, Det er lov å være uenig i ting du gjør, men at følelsene til barnet ikke blir kritisert. Du er ikke feil fordi du har sint, eller leide, eller noe annet. Det å være interessert i en annen persons følelser, det er egentlig betingelsesløs kjærlighet i praksis. For jeg er interessert i hvem du er, og vi er våre følelser. Når du er interessert i følelsene og tåler følelsene, det er det alle mennesker i hele verden drømmer om, er å bli tålt for den vi er. Det har de færreste blitt oppdratt i oppveksten til å ta følelsene på alvor og til å være den de er, fullt og helt. Så jeg sier ikke nå at vi skal bare gjatte mer, for det er en misforståelse. Fordi du har autoritær oppvekst på den ene siden av skalaen, og på motsatt enden, hvor veldig mange er, er ettergivende. Og det er jo det som er litt konsekvensen av at vi har hatt mer fokus på at barn trenger å bli sett og Det er viktig i barndommen at barn føler seg bra nok, fordi de drar med seg dette her resten av livet. Og da er det mange som har sklidd over til «hva vil du, lille venn?» og barna får viljen sin i et og alt. Og da skaper vi små prinser og prinsesser som er vant til å få det som de vil. Og som også får dårlig selvfølelse for ute i verden. Ikke sant? Så får de ikke det som de vil. Nei, det er nettopp det. Så det er å skape barn som gjerne blir opptatt av som veldig egoistiske, for de er vant til å få det alt som de vil. Og da sliter de i relasjoner, fordi ingen liker å være sammen med noen som... alltid skal ha det på sin måte så det som er at det jeg snakker om nå det er i midten det er å møte barn på en likeverdig men ikke likestilt måte likeverdig vil si at mine tanker og følelser og meninger er like mye verdt som et barns sin at de føler at vi er like mye verdt som mennesker men vi er ikke likestilte for jeg er en voksen og jeg vet hva du har behov for og nå vet jeg at klokka er blitt åtte og du er fire år og skal i barnehage i morgen så nå vil jeg at du pusser tenner Jeg er en voksen her, så jeg vet at det ikke er godteri til middag. For det har ikke du noe godt av. Men her er middagen, og etterpå kan du få litt is. Men først er det å spise opp. Du tar lederansvaret med å akseptere at barnet har de følelsene de har, men at du er tydelig på dine grenser på en konstruktiv måte. Ved å bruke for eksempel personlig språk og si «Jeg vil at du legger fra deg mobilen». når vi spiser, i stedet for sånn du må legge fra mobilen, må du skjønne det da alltid skal du drive og ha mobilen her ved bordet det er den fell mange går i, er at de skal kritisere i stedet for å si hvor sin grense går sånn at det er det å bare si, jeg vil ikke at du har den her og gjerne si, hva er grunnen men at du eier det, på en måte og at det er tydelig på her og jeg Så egentlig er dette veldig komplekst, men i bunn og grunn så handler det egentlig om å skille sak og person. Og hvis et barn føler at jeg er elsket for den jeg er, så har du lagt veldig mye til rette. Du kan drite deg ut veldig mye, så lenge barnet vet at jeg er er elsket for den jeg er av mamma eller pappa så kan vi jo tro altså vi er bare mennesker og det handler jo ikke om å bli en perfekt voksen fordi det er bare veldig skummelt for et barn å ha en voksen som er i en robot tilstand og bare ja jeg skjønner at du er lei deg jeg skjønner at du altså det skal ikke være fraser det er jo et helt menneske og jeg husker da jeg tok familieterapiutdanningen så var Jesper Juhl en veldig kjent familieterapeut han døde for noen år siden men han han er kjent for mange norske for han skrev jo i både Aftenposten og Dagblad og skrev masse bøker og greier men han husker jeg snakket veldig mye om at den største gaven du kan gi til dine barn er å ha det bra Det er en så stor gave til barna å ha voksne som trives i sitt eget liv. Fordi vi er rollemodeller for barna hele tiden. Det som undervurderes er at de ser på deg og tenker sånn takler man livet. Sånn takler man følelsene sine. Hvis man blir sint, da skriker man. Eller hvis man blir lei seg, så skjuler man det. Hvis man ser seg selv i speilbildene, så skal man lete etter feil. De ser på oss hele veien hvordan vi løser feil. Ja, enten det er emosjonelle ting, eller uansett hva det måtte være, og så kopierer de. Og så jeg tror at når du spør hvordan barn kan få god selvfølelse, begynn med deg selv. Det er det nummer en. For hvis du har en voksen som liker seg selv i livet ditt som barn, Så er det det barnet også lærer seg, å stå opp for seg og, vet du hva, nå snakket vaktmesteren til meg på en veldig ufin måte, da sa jeg, vet du hva, den måten du snakket om meg på, det liker jeg ikke. Oi, det gjorde pappa, eller det gjorde mamma. Det gjør jeg også, ikke sant? Og det er bare å ha det liksom høyt oppe i pannehalteet på seg, bare vite det, at vi er hele tiden rollemodeller, og derfor er det veldig, ikke sant, barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Dora, du sier så mye fint her, og det er så mange ting som jeg... Jeg føler at det er litt sånn, og litt sånn, og litt sånn, og litt sånn. Ja, men jeg føler at vi må kunne lage en episode på mange av disse tingene, så jeg ikke glemmer å si det, det du sier om grensesetting, det er så viktig, og jeg føler at det er så godt når du sier det, at det føles sant for meg, at... Jeg ser at det er vanskelig å være foreldre selv i dag, for som foreldre, hvis du scroller opp Instagram, så får du 10 000 foreldretips. Og du skal være sånn, og sånn, og det har ikke vært sånn i alle generasjoner. Men da hadde de ikke Instagram. Men nå blir det så ekstremt, ikke sant? For man får det opp på skjermen hele tiden. Men Det som jeg tror mange sliter med, og som jeg selv har syntes har vært vanskelig, men jeg føler at det har blitt en veldig trygghet for meg å vite at jeg er voksen person her, jeg har sett mine grenser, men jeg kan også anerkjenne demmes følelser. Men det jeg kan synes er vanskelig er når jeg For å lese for eksempel en bok om foreldreoppdragelse, så står det at du alltid skal anerkjenne følelsene, barnet trenger å få sagt de tingene de vil, men der det ikke kommer tydelig frem igjen hva skal jeg gjøre når ungen min ligger på kiwi på gulvet og vil ha godteri og nekker til å dra derifra før han får det. Og da er det å tåle det og si, jeg skjønner at du har lyst på godteri, for det er supergodt. men jeg vil ikke kjøpe det på hverdager jeg kjøper det på lørdager og så er det, ja, nå, nå, nå og det å si, det å anerkjenne følelsen er jo å si, jeg skjønner, eller jeg forstår eller jeg har ikke noe problem med å skjønne, ikke sant at det du sier da er at jeg er på lag jeg er med deg Men jeg vil kjøpe godteri når det er lørdag, og i dag er det tirsdag. Og jeg skjønner at du synes det er dumt. Fordi da vil det være en umiddelbar reaksjon der og da, men den går egentlig ganske fort over. Det veldig mange gjør er å si at du kan ikke holde på sånn. Og så begynner vi å kritisere oppførselen til barn. Du kan ikke holde på sånn, du er helt umulig. Og da kommer all den kritikken av, som veldig ofte følger i en sånn frustrasjon, i stedet for å ta den der ... Men du trenger å, ikke sant, og det er her dette her komplekset kommer inn, er at hvis jeg har et litt vanskelig forhold til sinne, for eksempel, eller sorg, og så opplever jeg barnet mitt som for eksempel sint da, eller veldig lei seg, og jeg sliter med den følelsen, fordi jeg ikke er i kontakt med den selv, eller jeg tilhater ikke meg selv å vise sinne, så vil jeg ha veldig problemer med å takle at barnet mitt er sint. Sånn at derfor er jeg så veldig opptatt av at for å bli en god foreldre så handler det ikke om å lese masse tips eller masse bøker. Det handler om at du får det bra med deg. Fordi når du tåler å si din sorg da, og aksepterer at det er en del av meg, og sier ifra når du er lei deg, og tillater deg å være i det, så vil du også si til et barn, jeg skjønner at du er lei deg. Jeg synes også is er veldig godt. Men jeg vil kjøpe godteri. Og så har du den reglen du har, eller den grensen du har. Men da er det genuint. Da er det ikke bare en frase at jeg skjønner at du er lei deg. Da er du til stede i det. Og så vil barnet reagere der og da, men det går forbausene fort ofte over når følelsene våre blir anerkjent. Og det samme er jo i parforhold. Du kan relatere til parforhold. Hvis, la oss si, jeg hadde en mann og damen som var i parterapi, og hun var veldig mye frustrert for at han reiste veldig mye med jobb. Og han svarer alltid, men du gifta deg med en selger. Det visste du. Du visste det, ikke sant? Og hun følte seg aldri møtt på det. Og bare ved at han... lærte seg å snakke på en litt annen måte og jobbe med følelsene sine og sånn så klarte han å se på henne og si jeg skjønner at du synes det er kjent jeg hører det Jeg vil gjerne gjøre noe med dette etterhvert, men akkurat nå er det mye reising, men jeg hører at du er frustrert. Da føler hun seg sett, og barnet føler seg sett i det du anerkjenner følelsene. Men så er det det å være tydelig på grensene som veldig mange da ikke har med seg, og så blir det bare vis-vis veldig uhanterlig. Jeg skjønner at du er ledig, det hjelper jo ingenting, jeg forstår at dette her er ikke noe ordentlig. Ja, det hadde jo ingen effekt. vær tydelig jeg skjønner at du ikke har lyst til å ha på deg støvlene men jeg vil at du tar dem på for det er vått ute og det blir vått på beina for det kan fort bli sånn at vi har jo lært mange at vi skal anerkjenne følelsene til barna men det som Godt det du sier at vi er likeverdige, men vi er ikke like stilt. Og det er kanskje den delen av debatten som ikke kommer tydelig nok frem. Vi er likeverdige, men våre barn har ikke de ressursene som vi har. Nei, ikke alder og modenhet og vite om sine behov. Nettopp. Men det vet vi. Det vet vi. Jeg har ikke hørt det før, og det synes jeg var veldig fint ordet. Vi er likeverdige, men vi er ikke likestilt. Nei, og optimalt i en parrelasjon så er man jo likeverdig og likestilt. Ja, det håper jeg at man... Men det er en annen podcast. Ja, det er en annen podcast. Å, det har vært så fint å ha deg her inne. Så hyggelig, jeg synes du har sagt så mye fint også. Jeg har bare fått litt boostet her. Før boble-show. Ja, ikke sant? Tusen takk for at du har delt så røyst, og jeg håper at du lytter sitt gjennom og tenker at «hva skal jeg ta og snakke med det barnet inni meg?» For i hvert fall er jeg ikke en gang jeg får mye mer omsorg for meg selv, kjærlighet og forståelse og respekt, og de følelsene som jeg håper alle kan føle om seg selv. Og det vil også gjøre at det kanskje blir enklere å være forelder, eller besteforelder, eller mann, eller kone. Stå støtt i seg selv. Ja, det å stå støtt i seg selv er så viktig. Før jeg lar deg gå, så bruker jeg å spørre et siste spørsmål til mine gjester. Og det er at hvis du fikk beskjed om at du måtte forlate jorda i dag, men så fikk du lov å viske tre råd, eller sitat, eller noe du hadde lyst til å dele med alle menneskene på denne jorda, hva ville du gjøre? Oi! Jeg tror den kommer opp veldig fort fordi vi har brukt den så ofte i podcastene, men det er hvis du vil ha en endring, så trenger du å gjøre en endring. For der føler jeg at mange vil ha en endring, men det er den der ordet gjøre som bare minner om at hvis du ikke er fornøyd med livet ditt, så finn ut hva er det du ikke er fornøyd med å gjøre nå. Det er det ene, for det er litt sånn action. Det er litt sånn, come on! Jeg er litt utålmodig. Det gir også litt... jeg har litt, ikke ansvar, men det gir litt boost om at jeg kan faktisk få til endringen. Ja, hvis du vil ha en endring, så trenger du å gjøre en endring. Og så vil jeg et eller annet i retning av at du er bra nok som du er, for det er jo blitt en litt klisjefylt ting å si, men du er bra nok som du er. Det er virkelig sånn at Den du er, er bra nok. Vi gjør alle så godt vi kan. Og mer enn det kan vi ikke kreve av oss selv eller av andre. Alle gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger til enhver tid. Så med det niste du fikk og det livet du har levd, så gjør du ditt beste. Og det er bra nok. Vi har en list. Det der perfekte bildet er helt hinsydes med hvordan du skal se ut og hvordan du skal lage mat fra bunnen av og følge med i nyhetene og lese bøker og være flink på jobb og være verdens beste mamma og ha kjempehøy sekslyst til å være tidlig og spenne i senga det er jo helt galt, Mathias du er bra nok som du er ikke ha fokus på det du gjør, men bare den du er det er bra nok, det mener jeg virkelig det sies for lite og så en tredje ting Jo, vet du hva? Nå skal jeg sitere Deepak Chopra, som min eks var faktisk i New York, og så var det en kjempestor samling av mennesker, som var sånn, det var for selvutvikling da, men det var liksom de største på feltet var der, og det var liksom 8000 mennesker i salen, det var så helt galt, altså sinnssykt svært. Og så ble disse gurune spurt til slutt, hva er meningen med livet? Og så svarte de veldig utfyllende hver og en av dem, og så kom de til Deepak Chopra, og så sa han, ja det er tre ord, to have fun, ha det gøy. Og det husker jeg da han fortalte det, så tenkte jeg, der har vi det. Der har vi svaret på meningen med livet. To have fun, det er jo det. Det er jo det vi egentlig vil ha. Ha det gøy. Men da trenger vi å finne ting som gir oss glede, og gjøre mer av det. Så have fun, den tror jeg setter nummer én. Ja, fantastisk. Og hvis man vil ha det litt mer gøy, så kan man jo gå på showet ditt. Og hvor kan man få bilettet? Bobblershow.no. Vi skal på 28 kulturhus fra februar til juni overalt. Det hele må jeg prøve å få med meg. Og hvor ellers kan mine litter nå, da? Ja, si det. Det er Facebook og Instagram. Dora Toral er jeg på. Jeg ble hacket på Instagram, så jeg trengte å finne en ny. Nei! Men det er en stund siden, så det går ikke an å fjerne den. Det er så irriterende. Ja, ja. Så Dora Torals. Ja, Dora Torals. Så er jeg på Torpo, og farmen kjennes nå. Går det nå? Ja, det går nå. Ok, veldig hyggelig å ha deg med i studio, Dora. Veldig, veldig hyggelig å være her, og veldig viktig podcast du driver med, og spret viktig informasjon ut. Så takk for det deg også. Tusen takk. Og hvis noen hører denne episoden og tenker «Åh, det her har jeg lyst til å dele», så del den med noen. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og hvis det er noe dere vil si til meg, så når dere meg på Instagram og Facebook. Jeg får ikke tid til å svare på alle e-mailer og meldinger jeg får nå, men under på kommentarfeltet rekker jeg å svare. Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt. Ha en fin dag. Ha det. Har du et enkeltpersonforetak eller en liten bedrift? Da er du sikkert lei av å høre meg snakke om hvor enkelt det er med kvitteringer og bilag i fiken, så vi gir oss her ved. Fordi vi liker enkelt. Fiken. Superenkelt regnskap. Teksting av Nicolai Winther Teksting av Nicolai Winther
2/13/2024
Leger om livet
Se mer
4/4/2023
Leger om livet
I denne episoden snakker jeg med psykolog Janette Røseth om livssorg, om smerte og sykdom, men også om glede og magiske øyeblikk midt i det vonde. Vi går inn på tema som ufrivillig barnløshet, når alt ikke går bra, om foreldrerollen, bekymringer og hvordan vi kan få mer plass til livet. Kontakt Janette Røseth: https://www.janetteroseth.com/AnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på apple podcast eller bonusepisoder annettedragland.noDisclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
5/18/2022
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #263: Line Marie Warholm er psykolog med bred erfaring fra offentlig psykisk helsevern, fra familievernet, fra privat praksis og fra rettsvesenet. ► WWU KLIPPKANAL https://www...
Se mer
11/2/2023
Biohacking Girls
Vi er 4 jenter i studio og i dag snakker vi om følelsen av oss selv. Selvfølelse og selvtillit er tema og vi definerer disse to følelsene sammen med Podcast teamet Silvany Bricen og Hedda Brodtkorb fra "Velværepodden".Det handler om mye ytre fokus, forpliktelser, det å føle seg inkludert eller ikke, hvordan vi føler det med oss selv og reaksjonsmønstrene våre. Tør du å rydde opp i gamle traumer og spenninger for å kunne bli friere for å ta steget mot drømmene våre og et bedre liv?Hva er selvfølelse eller selvverd, når oppstår dette og hvem styrker denne siden av grunnleggende behov hos oss mennesker?Hvilke faktorer spiller inn når selvverdsfølelsen er dårlig, og hva gjør den med vår kjærlighet til oss selv, kan denne trenes og kan den bedres om du for eksempel ble sviktet i barndommen?Man kan ende opp med å føle at man aldri er bra nok.Selvfølelsen er fundamentet når grunnmuren under oss er solid, den kan være ustø og mye kan ha gått galt i oppveksten og i barndommen, men heldigvis kan den trenes og bygges sterkere. Man kan erstatte med positive gode tanker og en frigjørelse fra at vi tror vi er våre tanker.Selvtillit er en mer ytrestyrt ting som går på prestasjoner og ytre tilbakemeldinger og føler du må tilfredsstille andres ønsker mer enn dine egne. Denne mener Hedda at vi kan trene denne opp, skrittvis men vi må ut på tynn is, øve oss på det vanskelige og eksponere oss for det utfordrende, ikke lukke oss og gjemme oss.Det å lykkes innebærer å gå på tryne, gjøre feil, kjenne seg flau og så reise seg igjen.Man kan ha masse selvtillit, men ikke ha så god selvfølelse. Noen er gode på å kamuflere, dekke over og vise mer hva de kan prestere og ta imot ytre anerkjennelse, men det er ikke sikkert man føler samme trygghet på innsiden.Jentene deler personlige erfaringer med å vokse opp, og Silvany som mørk i huden og ord og beskrivelser hun ble møtt med på hudfarge som barn, hva det har gjort med henne?Hedda som mistet moren sin veldig tidlig, og med en far som hadde vært krigsfange, hvordan preget dette hennes følelse av seg selv, selverdet, selvtilliten?Det er utfordrende å ikke bli en overbeskyttende tigermamma, og vite hva som er best for barna våre. Vi vil dem bare vel, og intensjonen er ofte de beste selvom utfallet ikke alltid blir så bra.Vi snakker om den indre helsen, tørre å si nei, være takknemlige, hva søvn og mat betyr, og det å sette grenser og at trygghet må øves og trenes opp, og anerkjenne daglig innsats i våre travle liv. Alle våre tiltak trenger å trenes på.Vi utfordrer jentene på 8 av våre mentale hacks og får deres kommentarer på disse:-)og her blir vi litt utfordret!!Vi deler noen hacks og tips på supplementer til slutt for stødig mental helse.Silvany Bricen er holistisk helsecoach, Hedda Brodtkorb er NLP coach og jobber mest med kvinner i coachingen. Sammen har de Podcasten "Velværepodden" og du finner jentene på IG her: @velvaerepoddenHedda Brodtkorb finner du her: https://www.lifecoachhedda.comSilvany Bricen finner du her: https://silvany.noVelværepoddens hjemmeside finner du her: https://velværepodden.noFlere episoder om mental helse:Traumer med Therese Tonning:https://open.spotify.com/episode/1VKlyfr8Nwbu6qUqsZnFoy?si=EiS_H_XsSty2iMoIw62JOgAngst:https://open.spotify.com/episode/1oet0GhHFU68YZWnUxzuE1?si=h0rcoO-TT36-A6VxBh-jbwVagus med Annette Lønn:https://open.spotify.com/episode/7JOYQtaGfSPQsyztbXPwmw?si=9H3g7afnSQG5KoLNUY9yHg
Se mer