Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Og jeg merker jo det når jeg har postet innlegg på Instagram om dette med imposter syndrom, så det er jo noe av det som får nesten høyest engagement, da man får masse meldinger og kommentarer og folk sier sånn, ja det er akkurat sånn jeg fødde det, det er nøyaktig sånn jeg har det hver dag på jobb, fra et bredt spektrum av yrker da. Og det er jo morsomt fordi at
Jeg hører veldig kjeldent folk snakke om det, men når man tar det opp, så er det plutselig veldig mange som bare hiver seg støttene på med en gang. Og det er nok betydelig utbredt blant folk, og i mye større grad enn det vi tror. Og med tanke på at noe som er så utbredt, så er det rart at vi snakker så lite om det.
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette og jeg jobber som lege. Jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig og forskningsbasert kunnskap lett tilgjengelig for alle, fordi jeg tror at kunnskap er den beste medisin. I dag skal vi ha en episode om et tema som jeg synes er veldig interessant og vanskelig å forstå.
Jeg gleder meg veldig til å ha denne episoden, fordi i dag har jeg en gjest som jeg har vært veldig nysgjerrig på. Det er en lege som heter Anders Kristoffersen. Han er utdannet både hjelpepleier, sykepleier og
Ognu Lege, han har veldig mange gode historier, bare på den lille korte turen fra inngangstøra og opp til studioen mitt her på Fornebu, så har han fortalt meg så mange fine og herlige historier at dette er en mann som jeg gleder meg til å høre om tankene til.
Hjertelig velkommen, Anders. Jo, takk. Det er veldig hyggelig å få være her. Ja, du har jo utdannet deg som tre forskjellige ting, og så har du tatt kurs i infrabulanse. Du prøver å nå ut til alle aspektene ved helse og kropp her. Ja, det kan man nok si, ja.
Jeg har alltid synts helse var veldig spennende, sånn at det var ikke unaturlig å gå den veien. Jeg pleier jo selv å si at jeg har gått den lange veien gjennom helsevesenet for å ende opp der jeg er i dag. Men jeg har aldri angret på at jeg har tatt noen av de utdannelsene, eller at det har tatt veldig lang tid, for det
veien blir litt sånn til mens man går, og man har mye bedre tid enn det man egentlig tror da. Jeg tror veldig mange tenker at man må forte seg gjennom videregående, altså man må forte seg gjennom et studium, og hvis man har valgt feil, så har man ikke tid til å velge på nytt, og
Da tror jeg bare du går rundt og stresser. Så for meg så hadde det vært litt sånn, jeg tok hjelpepleien og så jobbet jeg et år, halvandet som det. Jeg synes egentlig det var helt supert. Jobbet på sykehjem, trivdes veldig godt med det. Mye tiden pasientene. Så tok jeg det som da heter treie påbygg, som er en generell studiekompetanse. Så begynte jeg på sykepleien og synes det var veldig kjekt. Spesielt da de naturvitenskapelige fagene og
Og da tok jeg litt biologi og kjemi og fysikk ved siden av, mens jeg gikk sykepleien. Ikke noen spesiell plan akkurat der og da, men tenkte at det var kjekt å ha tilfelle. Jeg trengte spesiell studiekompetanse senere. Og så jobbet jeg litt som sykepleier, og så søkte jeg egentlig medisin litt tilfeldigt. Og så kom jeg inn, og da...
Da står man jo i et veikilde da, når man plutselig har kommet inn, så da var valget litt sånn tatt, og tenkte jeg kan i hvert fall prøve, hvis det går bra, så går det bra, hvis det går dårlig, så har jeg alltid en annen utdannelse jeg trives godt med, så da
Så gikk det jo greit. Ja, hvor gammel er du? Jeg er 33. Men du har jo fått til utrolig mye, du er jo bare 33. Ja, det kan man jo si. Det er jo noe med at folk overvurderer hva de kan gjøre på et år, men de undervurderer hva de kan gjøre på fem, for eksempel. Sånn at man kan gjøre veldig mye på ti år. Du kan ta...
Du kan ta tre bachelorgrader på ti år også. Ja, ja, ja. Så det er mye man kan gjøre. Og nå jobber du på A-hus. Ja, så nå er jeg i det som nå heter Liseen-stilling på A-hus, det som før het Turnuslege da. Det blir jo veldig spennende å se hvor du ender opp, Anders. Jeg tipper at du kommer til å være innom veldig mye spennende. Ja, jeg er nysgjerrig selv, altså jeg...
Jeg skulle jo alltid bli anestesilege, det var liksom planen når jeg begynte på studiet, og så etter hvert som man lærer mer, så dukker det jo opp mer og mer ting innen medisin som er spennende, og så får man stadig mer forståelse for at kanskje almenlege var spennende, eller kanskje...
indre medisiner var spennende, eller plutselig så var kirurgi veldig gøy når man hadde kirurgisk rotasjon. Og jeg sa jo at jeg skulle aldri bli ortoped, men da jeg var på skadepoliklinikk nå, så synes jeg jo det var noe av det gøyeste jeg har drevet på meg, så langt. Det er så gøy å reponere, Brud! Ja, det er helt fantastisk!
Fantastisk! Det er en så utrolig god følelse når beinene blir knekt på plass, eller dratt på plass. I hvert fall må du få rønkensvaret etterpå, det står at det er i en bedre posisjon. Jeg vet det, ja. Ja, det er et godt poeng. Det er utrolig tilfredsstillende. Ja, det er det. I dag skal vi jo snakke om noe helt annet enn beinbrudda. Vi skal snakke om janteloven og imposter-syndrom. Riktig, ja.
Du har jo en Instagram-konto, og du har skrevet litt om det. Hvorfor er dette noe som opptar din interesse? Det er to forskjellige temaer, men de henger kanskje litt sammen. Hvis vi tar janteloven først,
så er jo det noe som ikke bare Norge kjenner på janteloven. På engelsk kaller man det noe som tall puppy syndrome, altså de blomster som stikker mer opp, de blir kappet. Mens i Norge bruker vi ofte janteloven om litt det samme. Det er jo litt dette med at du skal ikke stikke deg fram, og jeg tror nok at
Det for veldig mange er veldig hemmende, at det stopper folk i å gjøre en del ting. Jeg tror vi hadde hatt
mye mer vi hadde fått mer spennende bøker, vi hadde fått mer spennende prosjekter i verden hvis ikke folk liksom ble litt sånn nei nei, du må ikke, du må ikke gjøre noe og det følte jeg allerede på hvis du hadde store planer eller store ideer som barn eller tenår en gang, så fikk man fort høre liksom, ja, må ikke overdrive må ikke gønne for mye på og jeg tror det i mange situasjoner kan være ganske hemmende
Og det synes jeg er trist. Det har jeg jo selv også kjent på. Når jeg begynte å tenke tanken på at jeg skulle skrive bok, så kjente jeg jo veldig på dette med at
er det riktig at jeg skal skrive denne boken? Og hvorfor skal jeg skrive den? Det er sikkert noen som er mye bedre enn meg som kunne skrevet samme boken. Men du er klar, hvis alle tenker sånn, så er det jo ingen som skriver noen ting. Jeg vet, og den der tanken kommer jo så fort
Og det du sier at i barndommen og i oppveksten, det er jo på en måte en beskyttelsesmekanisme fra de som har gått på feil selv. De vil så gjerne unngå at barna skal gå på de samme feilene, eller at de skal føle skuffelse i livet, eller gå på en smell. Men det er jo akkurat de skuffelsene og smellene som gjør at man vokser. Så
Tror du at vi i Norge er mer sånn, eller er det egentlig generelt sånn? For når man tenker til USA, der er det jo veldig... De heier jo veldig på de som stikker seg ut, da. Ja, jeg...
Det er sånn typisk legeting å si at jeg ikke sitter på noen tall eller statistikk her. Men min følelse... Jeg har studert i et internasjonalt miljø, både på medisin som jeg tok i utlandet, og på sykepleien hadde jeg et halvt år i Australia. Og jeg følte nok at det var mye mer innenfor å vise litt oppnåelser. Det kan man jo se hvis man ser litt på sosiale medier også, så er det sånn...
Det finnes veldig mange kontor som viser for eksempel folk som driver en business, som viser liksom, ja, se nå pakker jeg bestillinger, nå gjør jeg disse tingene her, og se så bra det går, som er fra USA og England og sånt, men nesten ingen fra Norge. For det er litt sånn, jeg skal ikke vise hvor ofte man liksom, hvor bra det går da. Og det samme følte jeg litt når jeg
Skulle skrive bøker også, så la jeg ut et bilde at ja, nå har vi fått inn 500 forhåndsbestillinger før den helt hadde gått i trykken. Og så får man liksom noe, jeg husker det var noen som sendte meg en melding på Instagram, sånn ja, du trenger jo ikke liksom å skrøyte over at du nå har solgt boken din. Å, herregud min! Og så ville de sa, ja, men jeg er jo veldig stolt av dette, det er jo en kjempestor dag for meg, sånn.
Det blir jo litt sånn som at folk legger ut bilder av ungene sine også. Og jeg sender jo ikke en melding til de og er sånn, trenger ikke skrøyte av at du har lagt noen. Det er det mange som har gjort. Nei, jeg tror ikke nødvendigvis det er særregent norsk, men jeg tror det er mye av det i Norge. Hvorfor er det det?
En ting er vel kanskje at vi er et litt lite land. Altså, vi er ikke så mange, så at man føler seg nok mer synlig. Man er ikke så usynlig i Norge, altså man kanskje er i et
Hvis du bor i New York, så bor du i en by med mange millioner mennesker. Da føler du deg mye mer usynlig enn det du gjør hvis du bor i Norge. Det er sånn som innad i helse, og kanskje spesielt i legemiljøet heller. Det er ikke så veldig stort. Man vet stort sett hvem de fleste er. Og de fleste leger stikker seg litt ut. Man kan ramse dem opp. En hånd av de fleste vet hvem de er. Ja.
Åh, da får jeg sånn sug i magen. Man liker jo ikke å stikke seg ut, ikke sant? Det er kanskje derfor jeg synes det er så spennende å prate med deg om det. For jeg føler at du har en veldig fin måte å formidle gode ting som skjer i livet ditt på. Og som jeg kjenner på din stolthet, og jeg blir glad på dine vegne.
Og jeg blir veldig overrasket ved at folk kan synes at det er for mye eller skrytet. For hvorfor kan ikke vi være røys med hverandre? Og hvorfor kan vi ikke unn hverandre? At du har fått 500 forhåndsbestillinger, det er jo helt fantastisk. Så jeg tror at hvis man kjenner på den der følelsen, at det der synes jeg var for skrytet, så kanskje det er noe inni deg selv som du kanskje ikke får...
brukt noen egenskaper eller ressurser som du føler du har satt et blokk på selv? Jeg vet ikke. Hva tror du, Anders? Jeg tror nok noe er nok at det er lettere å prosjektere frustrasjon på andre enn å tenke det kunne jeg selv gjort. Det er jo litt sånn som når man studerte medisin, så var det jo
Det var jo tidlig sånn at man måtte kanskje sleipe en eksamen, eller synes noe var veldig vanskelig, og så var det noen som bare nesten ikke møtte på forelesning, og så fikk de kjempebra på eksamen. Og da var det jo veldig lett å bli mer sint på den personen, enn å bli sint på seg selv. Men det hjelper jo på en måte ikke meg noe. Så jeg tror det kan mange gå og tenke på sånne
egne drømmer og egne tanker når de ser andre gjøre det, så er det lett å bli mer irritert på den som gjør det, enn på at man ikke selv har gjort det. Og jeg tror nok det er en av de, nå spekulerer jeg jo naturlig nok bare, men en av kanskje de iboende grunnlaget for janteloven, at det er lettere å
å irritere seg over at andre gjør ting, enn å tenke at jeg kunne også gjort det, eller hvis jeg kan finne på mine prosjekter, eller gjøre de tingene som jeg er god på. Jeg blir jo ikke irritert når jeg ser hva Simsaid gjør det veldig bra på YouTube, og har masse følgere der, og lager kjempe morsomme og gode YouTube-episoder, så tenker jo ikke jeg
Ja, det burde han ikke gjort. Jeg tenker det er kult at noen gjør det. Og så fokuserer jeg på å gjøre mine greier. Ja, det er kanskje lett å gå inn i den. Det blir jo nesten som en sjalusi, ikke sant? Og den har vi alle. Vi har alle kjent på det når jeg går. Men jeg er bevisst det. Når jeg kjenner at jeg blir sjalu eller...
Det stikker i brystet. Hun forteller det, og jeg får ikke til noe. De tankene kommer så fort. Så er det bare å være bevisst at dette er en helt naturlig følelse. Og den er i vår fysiologi og genetikk. Kanskje den var veldig nyttig for at vi skulle hige etter å finne mer bær på savannen. Ikke vet jeg. Men de følelsene vi har er alle naturlige.
Og jeg tenker at det er veldig viktig å være det bevisst. For det er da man kan utvikle seg, og det er da man kan finne ut hva slags ressurser jeg bruker som gjør at jeg blir så utrolig oppgave når Anders legger ut at han har 500 bøker allerede solgt. Det er veldig morsomt å lære seg sine egne mønstre og sine egne tankesett. Ja.
Men så vi har janteloven, Anders, og så har du skrevet noe om imposter-syndrom. Ja. Og hva er forskjellen, og hva er det egentlig? Ja, imposter-syndrom er kanskje det som jeg bryr meg enda mer om. Og
Hvis vi tar litt bakgrunnen på det først, selve navnet stammer fra en artikkel som ble publisert i 1978. Og da var hele titelen «The imposter phenomenon in high-achieving women, dynamics and therapeutic interventions» av Glantse og Imes. Og de...
definerte denne følelsen som en følelse av et intellektuelt bedrageri, en ofte medfølelse av angst, stress og depresjon. Og initielt mente de at det var mest utbrent blant kvinner. Nyere forskning har avkreftet dette, at det er likt blant kjønnene. Min personlige tanke er kanskje at det har vært mindre vanlig for menn å snakke om at de føler seg kvinnene.
ikke tilstrekkelig, eller at de føler seg som en bedrager. Og derfor har det kanskje vært litt skjult opp blant menn. Litt sånn som mange psykiske ting er med menn. Depresjon også, for eksempel. Så det er på en måte opphavet til navnet, hvor det kommer fra. Og hvis man skal forklare hva impasosyndrom er, så er det dette med at du har kanskje en formell høy kompetanse,
Men du tviler likevel sterkt på egne evner, eller føler deg som en bedrager. Og det er mest vanlig blant folk med enten høye jobber, eller med høye utdannelser. Og det henger nok mye sammen med at man da omgås med andre mennesker, som også har en høy kompetanse. Så gjør at du føler at alle de andre kan jo dette mye bedre enn meg.
også er det mange som beskriver imposter syndrom eller bedrager syndromet som en sånn konstant frykt for å bli avslørt at noen skal komme og si at du er ikke kompetent til å gjøre dette her dette får du ikke drive på med lenger nå er du liksom avslørt sånn at det er
Det er historien om hva det er. Det er en følelse av at man tror at alle andre rundt kommer til å avsløre deg for at du egentlig ikke føler at du er så god som det vises utad. Og den der følelsen, den tror jeg vi alle har. Det tror jeg, og
spesielt er det kanskje vanlig blant leger og medisinstudenter. I forkant av podkassen så søkte jeg litt opp og så om det var noen gode vitenskapelige artikler på det. Og da fant jeg en i British Medical Journal, og da var det gjort en studie blant medisinstudenter hvor 97%
da oppgav at de hadde, eller skårte det innenfor det skåringsverktøyet testen brukte, at de hadde imposterosyndrom. Å, herre min. 97 prosent. Men kan du tenke deg til, man er medisinstudent, man vet at man skal behandle mennesker, man skal kurere sykdom for åpnet lys, redde liv, og så setter man der, så vet man at, oi, shit, det er
Kan ikke dette enda. Hele tiden tenker man, å jeg kan ikke dette. Og jeg må lære meg, jeg må lære meg mer. Og jo mer du lærer, så skjønner du jo at jo mindre kan du nesten. Det er bare så komplekst og svært, denne menneskekroppen. Og jeg kjente det utrolig ofte. I hvert fall første år i turnus. Turnusåret mitt, det var det aller tyngste året. Fordi at der skjøtte man på målmøte, i en sirkel ofte. Og så sitt overleggene og alle de sånn,
kjempedyktige legerne framfor deg, og så skal du presentere hvordan du behandlet pasientene fra i går, for eksempel. Og det i kombinasjon med at jeg hadde kjempetaleskrekk, som jeg heldigvis har blitt mye bedre fra,
gjorde jo at jeg bare kollapset nesten ved målmøtene. Etter hvert målmøte tenkte jeg at alle kommer til å avsløre hvor forferdelige jeg er. Og før også. Alle kommer til å avsløre at jeg ikke kan dette. Og så det som holdt meg oppe det året, det var jo at i kontakt med pasientene mine,
Da fikk jeg mestringsfølelse, for da skjønte jeg, å jeg er faktisk kjempeflink i dette, jeg kan dette, jeg ser pasientene mine, jeg er god i mitt yrke. Men det var når jeg var sammen med andre som også kunne mye, at jeg følte at jeg kunne så lite. Og det er en utrolig vond følelse. Og jeg skulle ønske at jeg
kunne snakke med noen om det når det skjedde. Dette var i 2013, og jeg bare følte at alle de andre turneslegerne var så flinke. Jeg kunne ikke si til de at jeg følte meg så liten, for da var jo jeg avslørt. Ikke sant? Ikke sant.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier. Når jeg begynte å jobbe som lege, og nå har ikke jeg jobbet som lege så veldig lenge, men jeg husker jeg satt hjemme og gruet meg helt til å gå på jobb. Jeg satt og snakket med kårene, og du føler deg en sånn ungesikker på skolen. Jeg vil ikke gå på jobb. Jeg kan jo ikke la meg drive på med disse tingene her. Jeg føler at jeg ikke har peil. Alle andre er så mye flinkere og
Og den følelsen av å sitte og lese litt på bussen. Det lager en enorm stress i hverdagen også. Og så prøver jeg å snakke litt med de andre turnuslegene. Og så prøver jeg av og til å fiske. Men så er det mye strebere blant legene. Og ingen vil helt si at de, nei, kanskje dette er jeg heller. Så det er ikke alltid så enkelt å få
Vi har kommet inn på denne paten om at vi alle har det sånn. Vi alle føler at dette er vanskelig, og vi har så uendelig mye å lære.
Så er det jo ofte sånn at turnuslegen, eller lisenlegen, er den dummeste i rommet. Og hele poenget med lisen er jo at man skal lære, det er jo primært det som er målet. Men selv om man vet det, så er det vanskelig å huske det der og da. Så når du går og legger frem en pasient til de mer erfarne legene, primær- og sekundærvakt,
Og så spør de for eksempel, ja, når var det sist han spiste da? Og så blir det sånn, å herregud, jeg vet ikke når pasienten sist spiste, jeg kan ingenting, jeg har jo null oversikt her. Det er bare en katastrofe, sånn, så blir du helt sånn, nei, nei, jeg kan løpe og spørre, sånn løpegangen, og sånn, men det betyr jo ikke så mye, du kan alltid gå og finne ut det, sånn, men det... Ja, for man vil prøve videre.
absolutt alt før man presenterer og man tror at det er forventet at du skal vite absolutt alt ja, og når jeg ser tilbake på mitt år som tunnelslege så ser jeg jo å herregud, hvor utrolig
utrolig flink jeg var tenk at jeg klarte det der å stå i det der, men når man sitter i det, det er så mye lettere å snakke om det i etterkant akkurat som det er mye lettere for meg å snakke om min taleskrekk nå når jeg blir bra, eller kvitten men det er så skam akkurat når man sitter i en sånn situasjon, og man føler seg som en bedrager ja
Det er helt sant. Det er nok fort gjort å glemme at de man snakker med, det er jo det som er sant, du snakker jo stort sett med veldig mange som er spesialister, eller som har vært lege mye lenger enn deg når du konfererer, når de da peker på et eller annet, det er sånn, ja, ser du det greiene her på CTN, så ser du helt tydelikt, og så blir det sånn, ja, jeg ser nok ikke det jeg da, men så glemmer man jo veldig fort at de ligger...
veldig mange hestehoder foran. Men det er veldig fort gjort å tenke at alle leger skal kunne dette, eller alle de andre ser dette. Og så tror jeg man snakker lite om at det er sånn for alle som er nye i noe, det er jo ingen som forventer at du er kjempegod fra dag 1. Nei, nei. Men jeg tror nok det er
Man har ikke den kjempe store aksepten når man snakker om ting man ikke vet innenfor medisin. Man er nok veldig opptatt av, for eksempel spesielt som lege, at man skal uttrykke overfor pasienter og overfor annet personell, og at vi har kontrollen. Vi vet absolutt alt vi driver på med nå. Det er jo sjeldent man hører
Man hører kanskje veldig trygge leger si at, nei, det vet jeg ikke. Men man hører veldig kjeldent, det er et kjeldent ord eller setting da, på et sykehus, at jeg vet ikke. Men det gir jo veldig tillit. Det er jo studier som viser at hvis du sier, vet du, det der vet jeg ikke, men jeg skal prøve å finne ut av det. Det gir så mye mer tillit enn når du kommer til noen. Og det handler ikke bare om lege, men hvis du går på bokhandlerforretning og spør deg til en bok, og de bare ...
som de vet hva det er du snakker om. Du må merke det jo. Og da er det mye bedre å si, jeg vet ikke hva, jeg vet ikke, jeg skal prøve å finne ut av det. Da ville jeg hvertfall hatt mye mer tillit. Og det er det som er så viktig da, i dette med imposter syndrom, det er jo også en studie faktisk, som viser at turnusleger, som mestret turnuslivet, jeg tror det var fra England,
det er de som spør mest. Og for å kunne spørre, så må man jo tørre å spørre, og det må være rom for å ikke kunne. Så det er jo utrolig viktig i
hele yrkeslivet og på skolen, det å kunne ta feil, det er jo, jeg hadde en egen episode om det, at det er viktig å dele av læringen og ta feil. For det er sånn du klarer å rette på feilen og lære av det. Absolutt. De temaene jeg husker best fra det eksamen da på legestudiet, er jo de temaene som jeg ikke kunne godt, når man da ble grillet i det. For det husker du jo for evig alltid, for det var så ubehagelig. Ja, ja, ja. Det var jo...
Og det var jo en amerikaner som eide et flyselskap som, hva var det, jeg husker ikke hva han het det, men han hadde en flymekaniker som hadde reparert flyet sitt, så styrte han med det flyet. For det var ikke reparert ordentlig, jeg vet ikke helt hva som hadde skjedd, men det var noe som hadde gått galt. Og han overlevde å møtte denne mekanikeren.
Og mekanikeren var helt ifra seg og gråt og var helt... Han visste jo at han hadde gjort en feil. Og dette var jo på 50-60-tallet, når det var jo helt ferskt dette med flying. Og så sa de, skal du ikke sparke han? Og så sa han, nei. Han der skal jeg ha som mekaniker til alle mine flytere fremover, for han kommer aldri til å gjøre den der feilen igjen. Og det... Jeg synes det var en så flott historie. Det er mye sant i det. Men ja...
Men jeg tror mange kjenner på den. Og jeg merker jo det når jeg har postet innlegg på Instagram om dette med imposter syndrome. Det er jo noe av det som får nesten høyest engagement. Da man får masse meldinger og kommentarer, og folk sier at det er akkurat sånn jeg fødde det. Det er nøyaktig sånn jeg har det hver dag på jobb. Fra et bredt spektrum av yrker. Og det er jo morsomt, for det er
Jeg hører veldig kjeldent folk snakke om det. Men når man tar det opp, så er det plutselig veldig mange som bare hiver seg støttene på med en gang. Og det er nok betydelig utbredt blant folk, og i mye større grad enn det vi tror.
Og med tanke på at noe som er så utbredt, så er det rart at vi snakker så lite om det. Det er jo litt sånn som depresjon også, når man vet at nesten alle har en depresjon i løpet av livet, men vi snakker veldig lite om det. Så med noe som angår så stor prosentvis av befolkningen, så skulle man også tro det var et tema som var mer aktuelt å både snakke og skrive om, da.
Ja, jeg er helt enig. Nå er i hvert fall denne episoden ute veldig mange som kanskje kan prate litt lettere om det. Og det er jo som du sier, dette er i alle aldre, det er i alle yrker. Imposter-syndrom, den tar...
Altså den dyktigste av de dyktige, og den som er på skolebenken og ikke har lært noe enda. Og det er derfor det er så fint at man kan få litt mer fokus på det. Og jeg ser jo at flere skriver om det, og jeg husker første gangen jeg leste det, så tenkte jeg, ha, det er sånn jeg har følt meg hele livet mitt. Og jeg tenker jo ofte når jeg lager podcastene, her er min...
Er det jeg som burde lage denne podcasten? Er det... Å, herregud, det sa jeg så mye dumt da. Å, nå skriver jeg bok, så tenker jeg... Men bør jeg skrive denne boka? Hvis alle tenker at det der er jo helt latterlig å skrive om, eller at det blir kjent ut, ikke sant? Man har så lett for å gå i de der tankemønstrene. Men det finnes jo måter å bryte ut av det. Og...
Hvordan kan man bryte ut av disse tankene? Noe har vi allerede vært litt inn på. Jeg prøvde å igjen se om det var noe god forskning på det. En ting er at imposter syndrom ikke er en anerkjent diagnose. Det har ikke en ICD-10-kode. Det gjør at det er litt mindre medisinsk forskning på det. Men
Det dukker opp litt i litteraturen, og en av de tingene som skal ha veldig god effekt er gruppeterapi, men ikke nødvendigvis i den gruppeterapisettingen, men det at man snakker med andre som føler det samme. Jeg har jo tatt opp med noen av turnuslegene, eller lisenlegene, som jeg er på kull sammen med, og det
Og for meg så hjelper det jo når de også sier det. Nyaktig sånn, jeg også har det. Jeg kjenner på det hver dag, hele tiden. Og så har jeg snakket litt med veileder. Man får jo en veileder når man er
ny legge så forstår vi det er et fantastisk opplegg man egentlig tar nå har jeg jo tatt det opp jeg føler meg kanskje litt utilstrekkelig på de tingene jeg tenker at alle andre har kontroll på det det sliter vi alle med for eksempel
Så det er en av de tingene som er gjennomgående, hvis man tør å snakke om det, og tør å ta det opp med andre, og høre at andre har det likt, skal ha veldig god effekt på å kontre imposter-syndromet. Og det merker jeg selv. Det merker vi jo. Når vi først stok i hull på denne bilden, og bare sagt det sånn som det er, det har legernes effekt.
En annen ting som dukte opp er at mentorordninger eller veilederordninger i alle yrker bidrar til å redusere bedrag og syndrome. Det er veldig utbrent blant folk som har høy utdannelse eller er særskilt kompetente innenfor et område.
Og da å ha en veileder som har den samme kompetansen, gjerne litt mer enn deg, som man kan diskutere med og snakke med, så vil man oppdage at noen som også er flinkere enn deg, kjenner på noen av de samme tingene, eller også kanskje ikke vet alt. Og med å se det, så får man også mindre bedrag og syndrom da.
Så det mentorordning var fremmet som en av de tingene for å redusere imposter-syndrom blant yrker og bedrifter og sånt.
Det må vi ha mer av. Men jeg ser jo det på skolen til min eldste. Det er jo ikke mentor, men de har noen som, jeg husker ikke hva det heter, men han går i første, og når han begynte i første, så fikk han noen i fjerde eller femte. Sånn fadderordning? Ja, fadderordning. Og jeg tenker at det er en genial idé, for det gjør at de føler seg tryggere. Han snakker jo helt...
hele tiden om de samfatterne, selv om han ikke fikk møtt dem, fordi det var covid, men han fikk meldinger av dem på iPaden. Og han var så stolt av det, og så tror jeg det ga ham en veldig trygghet å vite at det er noen store der som kan mye mer enn meg, som passer på meg hvis det er noe som skjer. Det er en
Det fungerer i alle aldre. Jeg tror det er et av de mest effektive tiltakene. Ja. Så hvis man er ny, nettopp ferdig utdannet hjelpeplayer, eller
forfatterne, nå når jeg skriver boker, jeg snakker jo med andre som driver å skrive bøker, nå er det noen andre som har vært gjennom det før og snakket med dem om det. Hvordan føltes det for deg? Og gjerne noen som faktisk husker det. For det er veldig lett å glemme av hvor lite man kunne når man startet i noe. Absolutt. Jeg merkte det.
Jeg skrev jo en sykeplass hverdag rett før jeg var ferdig å jobbe som sykeplass. For meg er det viktig å definere dette med at jeg var ferdig å jobbe som sykeplass, ikke at jeg var ferdig å være sykeplass. Det er jo det jeg gjør nå. Det er jo det jeg gjør nå. Det er ofte jeg bruker den på jobb i det daglige. Men så satt jeg veldig med denne bedragerfølelsen med at
Ja, altså nå gir jeg jo den ut rett før jeg skifter jobb. Samtidig som at jeg har jo hatt godt i mange år og tenkt at jeg har veldig lyst til å sette ord på disse tingene. Og hvis jeg skal gi det ut, så er det jo nå jeg må gjøre det. Og han ble jo tatt veldig godt imot, han er jo på treie opplag nå. Men
Men jeg fikk også noen meldinger, for jeg husker jeg fikk en melding som jeg beit meg veldig hardt fast i, og det var fra en dame som sa at «Ja, men majoriteten av sykepleiere er jo damer, så hvorfor skal du skrive denne boken?»
Og det var litt morsomt, for jeg så ikke den komme. Det jeg hadde forventet var at noen skulle reagere på at jeg hadde jo bare vært sykepleier i åtte år. At noen skulle være sånn, ja, det burde ikke etter å ha skrevet av noen som var sykepleier i 20, 30, 40. Og
Og så er det jo morsomt, for jeg ble jo litt inspirert av å skrive boken på bakgrunnen. Uva Simshahid ga ut en lignende bok om det å være lege. Men han hadde ikke vært lege så mange år. Og da husker jeg jo at han fikk jo litt av den samme kritikken. For han fikk den der, ja, men hadde du ikke vært lege så veldig lenge, så skrev han på en måte en bok om å være lege. Så det var det jeg var redd for å få kritikk for, og jeg var veldig overrasket når jeg fikk...
Det var ikke mange meldinger, men vi fikk et par meldinger om at det burde ikke etter hvert skrevet av en dame. Ja, og det er jo ikke noe du kan gjøre noe med. Og den så jeg ikke komme. Ja, ja, ja. Så det vil alltid komme kritikk hvis man peker seg ut på et eller annet vis, på arbeidsplassen, eller på skolen, eller ja, det vil det gjøre. Men jeg synes det er kjempevanskelig for at
Jeg er ikke en person som naturlig liker å stikke meg frem. Jeg har aldri vært den som har gjort det. Nå når jeg plutselig ble litt mer offentlig, så synes jeg det er kjempevanskelig. Jeg prøver å lære meg til å være mer offentlig. Men de små kommentarene, de fleste skriver bare så fantastiske meldinger til meg. Jeg har så fine lytter, men så får jeg noen av og til.
Jeg har opptatt et par ganger i uka etter en episode, som bare, det suger i brystet, eller det trykker i brystet, og jeg bare kjenner at, oi, skitt, de har kanskje rett. Det var dumt sagt, eller, å, jeg burde ha forklart det på den måten, og nei, de forstod ikke hva jeg mente. Har du noen råd til folk
oss som har det sånn når vi får kritikk, hvordan man skal håndtere det. Jeg har jo akkurat samme problemer som det du beskriver. Og jeg diskuterer dette mye med Kåne, og hun blir jo tidligvis litt frustrert med meg for det.
Jeg kan sitte og henge meg veldig opp i en negativ kommentar eller en negativ melding, og så sier hun «Ja, men du har jo fått liksom 200 av en stappfull e-post eller inbox, en stappfull meldingbok med positive tilbakemeldinger. Hvorfor tyter du så veldig mye om den ene som var litt sånn kjev melding på en måte? Hvorfor bryr du deg så veldig mye om den? Hvorfor bryr du deg ikke om de bra tingene?»
Og det er jo veldig, vi er jo litt sånn, det er jo sånn da jeg har vært på jobb også, nattevaktene mine er 16,5 timer, og da har man kanskje gjort veldig mye bra da, i 16,5 timer, og så kommer jeg hjem, og så legger jeg meg over, og så ligger jeg og tenker sånn, ja, jeg kanskje kunne gjort bittelitt bedre jobb på den ene der. Og så tenker man mer på det, enn man tenker på alt man gjorde riktig, gjennom en hel lang vakt da. Og det er ofte noe helt sånn ubetydelig man henger seg opp i. Så da er det jo liksom, hvordan skal man kontre det, og det er
Jeg sliter jo med akkurat det samme, og det er ikke noe sånn at jeg tror ikke jeg er noe bedre på å takle det enn noen andre. Jeg tror jeg er akkurat like dårlig til å takle mye sånne ting. Men jeg tror det er veldig viktig at man ikke lar seg
stoppe eller kue av at ofte sier frykten er mye større enn realiteten. Altså de tingene vi bekymrer oss for, vi bruker mer tid på å bekymre oss for noe. Så det er sånn disproporsjonalt da i forhold til realiteten av det. Så det er sånn...
Når jeg ga ut bok, så lå jeg jo lenge og bekymret meg for hva folk skulle mene, og at det kom sikkert til å være masse kritikk, og jeg kom sikkert til å få masse sure meldinger av folk som var uenige om hvordan jeg hadde oppført meg i boken. Det er jo en ganske personlig bok. Jeg skriver jo om mine, hva jeg har gjort da. Men jeg fikk jo...
nesten utelukkende positive meldinger og en eller to meldinger om at det burde vært en dame som skrev så jeg brukte jo veldig mye energi på å bekymre meg over noe som aldri skjedde og jeg prøver liksom jeg skriver dagbok for å huske sånne ting sånne ting som dette da at jeg har mange opplevelser hvor jeg har bekymret meg veldig unødvendigt for så å oppleve at det var overhovedet ingenting å bekymre seg for
Og med å prøve å bevisstgjøre meg selv på hvor tåpelig det har vært. Å bruke all denne tiden på å bekymre meg når det aldri skjedde. Unødvendig energi. Så det er i hvert fall en av de teknikkene jeg bruker. Jeg skriver det litt sånn ned. Nå tenkte jeg over at ...
Det gikk jo kjempefint på jobb i dag, selv om jeg gruet meg ihjel i hele går. Det var bortkastet energi. Ja, men det du gjør er at du blir bevisst. Og sånne små ting jeg gjør når imposter skikkelig tar tak i meg, så prøver jeg å tenke at «ja, men jeg har mye kunnskap». «Nei, det er veldig mye jeg ikke kan, men det er mye jeg kan».
Også prøver jeg å meditere for å roe nervesystemet, det hjelper alltid, altså det hjelper mot alt. Eller prøver å få en god natt søvn. Også er det det der med å skrive en dagbok, sånn som du gjør. Jeg kan skrive to-tre timer før jeg legger meg, så bare skriver jeg ned alle bekymringene mine.
Og så bestemmer jeg meg for at alt skal skrives ned nå, og da skal jeg ikke bekymre meg når jeg legger meg. Jeg får ikke lov å tenke på det, for jeg har skrevet det ned. Jeg vet at det ligger der, og jeg kan se på det i morgen hvis jeg er redd for at jeg skal glemme noe av den bekymringen som jeg har. Og det har utrolig stor effekt, og studier viser jo at det har effekt.
Så det er sånne små ting som jeg har lest meg til og lært meg å gjøre, som har kjempe stor effekt. Og det er det jeg elsker å dele, sånne små ting som føles enkelt. Det føles så enkelt å bare skrive det ned. Det kan jo ikke ha noe å si, men det har mye å si. Og så er det jo liksom med selvtillit og med tanker at det vi gir ...
det vi gir tid og energi til, det er det som vokser. Sånn at hvis man hele tiden ligger og tenker på sine egne feil og mangler og hvor dumt noe var, så husker man det også bedre. Og hvis man heller fokuserer på de tingene som har gått bra, så bygger man jo også selv til litt. Hvis man prøver at man
la oss si at du har litt dårlig selvtillit rundt jobb da og det er jo typisk når man er helt ny i en jobb litt sånn som den situasjonen jeg er i da så prøver jeg kanskje også på bussen hjem og tenker ja men jeg reponerte tre radiusfrakturer i dag og alle ble fine da må jeg i hvert fall ha gjort det veldig bra så da var jo det fint og så prøver jeg kanskje å tenke ja og så sa jo en ene sykeplaner at jeg var en veldig trivelig lege det var jo hyggelig så da funket det også fint
og prøve å tenke litt på bussen hjemme. Buss er jo en fin måte å meditere på, men ofte sitter man jo bare og scroller på TikTok eller gjør noe på bussen, men man kan jo bruke den tiden til å tenke gjennom hva som var bra i dag. Og hvis du da kommer på fire-fem ting som var veldig bra, så bygger jo det selv til litt over tid. Og da har du to gevinster av det. Det ene er at du bygger selv, men du minsker også imposter-tiden.
Da får du to ting som kanskje folk sliter mye med. Kan du få unna å jobbe med en enkel tanketrening? Det å bruke de der overgangsperiodene fra jobb til hjem, for eksempel, å tenke over. Jeg kom til å tenke på min mor, et fantastisk menneske. Hun mamma og pappa fikk fire barn på fem år, og hun var veldig syk når vi var små.
Og hun hadde det nok veldig tøft og brukte all sin energi på å gi kjærlighet til oss, og hadde nok ikke så mye energi ellers. Og hun startet med noe som jeg prøver å praktisere, men hun er så dyktig den dama. Hun klarte å gjøre det hver dag. Det var at hun la seg på sofaen, og så tenkte hun over tre ting som hun var takknemlig for. Tre ting som hun enten var takknemlig for, eller gjorde bra for.
Sånn at ikke alle tankegangen gikk til det hun ikke fikk til, eller det hun ikke hadde. Og det at det har så stor effekt, for hun mediterer jo den dag i dag, det har vært en stor inspirasjon for meg. Jeg tror det er smart. Vi snakket jo litt om det før vi begynte podcasten, at et av de vanligste spørsmålene jeg får er jo ofte «hvordan har jeg tid til å gjøre så mye?»
og hvordan jeg er skit til å gjøre mye. For jeg har nok litt sånn rastløshet og må ha mye prosjekter. Og en av greiene er at jeg går rundt med en mynt i lommen. Så det står «Memento mori» på, som da oversettes fra latinsk til «Husk at du skal dø». Og historien i bak, det er utsagelig, for jeg får så vidt litt morsomt, for det kommer fra gamle romer, ikke? Ja.
ca. 700 år før Kristus. Når en romersk herfører kom tilbake igjen etter å robrutt store land i Europa og gjort det veldig bra, sett med datidens øyne, så ble han innvilget til en triumf eller en triumfparade gjennom byen.
Det var så vidt også der triumfbue kommer fra. Og bak så sto han da oppe på en sånn balkong som ble trukket av noen slaver. Og så bak han så sto det en slave som hadde to oppgaver. Og det var å holde løberkransen over hodet.
og viske i øret til denne romerske herfaren, så da fikk denne kjempe store æren, så står det visket memento mori, husk at du skal dø. Oi. Som en sånn påminnelse om at selv om du i dag har en kjempe stor suksess og ære, og dette var en av de største ærene du kunne få da, så skal man likevel huske på at man er dødelig. Du må ikke slutte å gjøre ting nå, for det er at tiden din er begrenset. Ja.
Så for meg har det vært en motto, at jeg går med den i lommen, og så tenker jeg ofte at når det dukker opp en mulighet, så er det alltid veldig mange unnskyldninger til at man ikke skal gjøre noe. Sånn var det når jeg vurderte om jeg skulle begynne på legestudio, det var det sånn, ja, jeg har jo ikke seks år igjen med lånekassestøtte, så jeg har jo egentlig ikke råd, eller det blir jo dyrt, jeg må flytte til utlandet, det kan bli veldig hardt, altså man har alltid mer unnskyldninger enn
enn man har gode grunner for å gjøre ting. Så det er den ene tingen, jeg prøver å minimalisere den tiden på at jeg bare liksom, ok, dette har jeg lyst til, da gjør jeg det. Og et godt eksempel som jeg ofte bruker på hvor det fører meg i verden, jeg hadde en kompis som sendte meg en tekstmelding, og så sier han, står det bare sånn, hei, vil du være med i sommer og klatre fjell i Pamirfjellene?
Og så tenker jeg, ja, så skriver jeg bare tilbake en, ja, jeg blir med. Og så etterpå så snakker jeg med kona, og så sier jeg sånn, hvor er Pamirfjellene? Og så liksom inn på Google, og så er det sånn, ja, de ligger i Tajikistan, rett med grenser til Afghanistan. Så tenker jeg, ja, jeg håper anklopisen har en plan på hvordan vi kommer dit da. Og det er jo en av de mest innholdsrike turene jeg har vært på, for da ble det liksom fly til Kashkistan, finne noen som kunne kjøre oss til Kyrgyzstan,
Når vi da kom til Kyrgyzstan så var det å finne noen vi kunne heike med som skulle til Afghanistan, sånn at vi kunne hoppe av midt oppi Pamirfjellene. Og så klatret vi fjell og styrte på der oppi ørkenene og ødemarken i en ukes tid. Og så var det å sette seg på denne her helt øde landeveien og så heike med noen tilbake igjen. Og det
Det er jo ingen som kjører her, det er ingen som bor her, så vi sitter jo timesis langs en helt øde vei i Jørkenen, og så tenker jeg, kanskje det kommer noen i dag, hvis ikke så prøver vi igjen i morgen. Og det er litt den der, det er jo sånn det blir gøye historier ut av, og det er jo sånn man får masse opplevelser. Det finnes tusenvis av grunner til å ikke reise til Pamirfjellen i Tajikistan, men det finnes veldig få gode grunner
til å gjøre det, men det er jo veldig gøy og man får veldig gode minner. På mange måter har det vært min ledetråd gjennom for å gjøre mye, både når det kommer til utdannelse eller å starte en bedrift eller å gi ut bok. Man har begrenset med tid. Det er bedre å bare gønne på og så kanskje det går bra, kanskje det ikke går bra.
Hvis det går dårlig, så glemmer folk det. Hvis det ikke var gøy, så glemmer jeg det også over tid. Og hvis det blir helt håpløst, så får man en god historie.
Det synes jeg var en utrolig fin livsfilosofi, Anders. Jeg har jo også sett på Instagram at du driver og tar flylappen. Ja, og det er jo også en sånn ting som jeg kanskje egentlig ikke har helt råd til å gjøre akkurat nå. Det passer kanskje ikke kjempebra inn i en sånn lissenlege-stress og litt sånne ting. Men samtidig er det, hvis ikke nå når,
Plutselig får man unger, og da er det travelt. Så muligheten dukket opp, og hoppet på muligheten...
Og så får man bare håpe det går i boks da. Åh, det er gøy. Veldig gøy. Vet du, jeg heier på deg og alle dine prosjekter, Anders. Jeg gleder meg til å følge deg videre. Og jeg er så glad for at du tok deg tid til å være med i podcasten. Jeg bruker å avslutte episoden med å spørre gjestene mine om hva de tenker jeg skal til for å få et godt liv. Og hva tenker du om det? Jeg tenker at
Det er viktig å kanskje ikke planlegge for mye, at man tenker at det kommer til å dykke opp muligheter, det kommer til å dykke opp veikiller, og det beste er å hoppe på de mulighetene som byr seg, og ikke være alt for redd for at man ikke har tid, eller ikke rå. Jeg sier ikke at man skal gå ut og bruke opp alle pengene sine på det man synes var gøy, men at man tenker at når...
Når bra ting byr seg, så hopper man på de mulighetene. Også at man er litt bevisst på, kommer jeg nå med unnskyldninger for at jeg er redd? Eller er dette reelle grunner til å ikke gjøre ting? For jeg var livredd for å begynne på for eksempel legestudiet, men jeg hadde egentlig ikke noen veldig mange gode grunner til å ikke prøve.
Så det tror jeg er en ting. Og så tror jeg at man må slutte å sammenligne seg med andre. Jeg tror det er en av de største årsakene til at folk har det vanskelig, eller at folk er litt lei seg, eller deprimerte, eller imposter-syndrom.
er at man sitter og sammenligner seg med andre, men ikke den reelle andre, man sammenligner seg med det bildet andre prosjekterer ut av, på for eksempel sosiale medier. Og så bruker man det som en målestokk på sitt eget liv. Og det tror jeg du kommer tapen ut av hver dag. Så jeg tror veien til egen lykke og godt liv er å fokusere på sin egen greie, og prøve å tenke hva er det som gjør meg bra,
Hva er det som gjør meg lykkelig? Og ofte så er det mye mindre ting enn det man egentlig trenger. Det er ikke de store tingene. Det er vel, nå husker jeg ikke navnet på fatteren, men han som skrev den der boken 12 regler for... Jordan Peterson. Ja. Han snakker jo også om dette med at hvis du får de små tingene til, da blir du lykkelig. Så hvis du
Hvis du får til frokosten med kona, eller får til middagen med familien din, du får til hverdagen, hvis du gjør de tingene riktig, så blir livet bra. Hvis du fokuserer på at ferien skal være bra, som er bare noen uker i året, det er en veldig liten prosent av livet ditt. Så hvis du får til hverdagen og de dagene der, hvis du har det fint på jobb, hvis du har det fint med familien din, hvis du får en hyggelig frokost hver søndag,
Hvis du får til de tingene der, da er livet liksom i mål. Så jeg prøver å legge mest energi på de små tingene, og så tenker jeg at alt annet er bonus. Veldig fint, Anders. Tusen takk for at du tok deg tid til å være med. Jeg er kjempeglad for at du driver med det du gjør, og at du formidler så godt i sosiale medier, og du er jo gjester rundt omkring, og har jo masse prosjekt på gang. Så...
Gleder meg til å følge deg, og mine følgere, hvor kan de nå deg? Ja, det enkleste å nå meg er nok på Instagram. Der heter jeg nå leanmeannursingmachine, som jeg har gjort de siste årene. Der prøver jeg å svare alle som tar kontakt, men det hender det tar litt lang tid. Men det er nok den enkleste måten å få tak i meg da.
Og hvis man synes det var litt vanskelig å søke på det, så kan man søke på Anders Kristoffersen med CH. Helt riktig. Veldig bra, og så kan man kjøpe boka di, En sykepleiershverdag, på Singulum. Ja, du kan kjøpe han. Hvis du kjøper han på singulum.no, så kan du få han signert, men han er også tilgjengelig i de aller fleste bokhandlere og nettbokhandlere. Så bra. Supert. Tusen takk for at du tok deg tid. Veldig hyggelig å få være her.
Hvis dere synes denne episoden var bra, så kan dere trykke fem stjerner på podcast-appen, eller dere kan dele den. Hvis du liker podcasten, så trykk abonner. Jeg deler ny kunnskap hver uke. Tusen takk for at du tok deg tid til å lytte. Ha en kjempefin dag. Ha det godt. Ha det bra.