Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Det å erfare uro er noe vi har gjort siden vi var små barn. Og det betyr at det er en veldig grunnleggende barnlig erfaring å kjenne denne dype smerten. Og det vi trengte som små barn da vi var i kontakt med dyp smerte, det var noen voksne som holdt rundt oss, tålte oss når ting gjorde veldig vondt.
Når vi nå som voksne arbeider med uroen, så handler det veldig mye om at vi selv må være det voksne som kan holde rundt dette såret. Noen kaller det for det såret til barnet, men denne smerten inni oss, som vi aldri har klart å holde selv. Det å finne det i oss selv som kan holde det, det er det vi trener opp. At vi blir i stand til å holde rundt det som gjør vondt, holde det tett inntil oss og si «Ja, du skal få være her».
Ikke, ja, ja, du får være her da. For det er forbeholdent, men det er uforbeholdende kjærligheten som sier, du er mitt elskede barn, og du skal få være hos meg. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette, og jeg har laget denne podkasten for å gjøre kunnskap om kropp og sinn lett tilgjengelig for alle. I dag skal vi ha om et tema som står mitt hjerte nært, for i dag skal vi snakke om uro.
Og med meg til å snakke om dette viktige temaet er uroeksperten Kasper Scheib. Kasper er fysioterapeut, psykoterapeut, forfatter og urolærer, og drev i flere år den populære podkassen Guru og Guru, sammen med guru Foster Voldt-Veten. Og han har startet en ny podkast som heter Helt Sant, som du finner hvis du søker på uroskolen der du finner podkast.
Kasper har hjulpet utallige mennesker i over 40 år gjennom sin praksis og har nå startet Uro-skolen sammen med sin kollega Helge Simmer. Han Kasper Scheip har vært en person jeg har ønsket å ha som gjest veldig lenge, faktisk helt fra podcastens begynnelse, og jeg er veldig glad for at jeg endelig får ta en god prat med han i denne podcasten. Hjertelig velkommen Kasper! Tusen takk!
Hyggelig å være her, Annette. Veldig hyggelig. Nå sitter vi faktisk på ditt kontor. Ja, vi gjør det. Veldig koselig. Du har to tepper her på golvet, så er lyden bra, og et fint lite tre i vinduet. Ja, og i dag skal vi snakke om uro. Og før vi snakker om dette temaet, så må jeg spørre deg, hva er egentlig uro, Kasper? Alle vet jo hva uro er, liksom...
hvordan det føles, for det føles ubehagelig, urolig i kroppen. Her er det jo mye å si, da kan jeg starte med å si, når jeg snakker om følelser og nettet, så snakker jeg om noe som er sansbart i kroppen. Jeg snakker ikke om tanker, jeg snakker om noen sansbare inntrykk fra kroppen. Mhm.
Og uro er et sansbart inntrykk fra kroppen, og det er jo helt soleklart akkompangert av mange tanker, men uroen i seg selv er bare energi som går i kroppen. Energi kunne vi si, eller man kunne si nervimpulser fra kroppen. Og så er det jo mye mer å si om uro. Veldig mange mennesker som kommer til meg, og jeg selv inkludert, har tenkt at
Jeg er altfor urolig, og jeg burde bli kvitt den uroen. Jeg må bli kvitt den uroen. Jeg har jo arbeidet med det i 50 år, å prøve å bli kvitt den uroen, for å bli sånn som jeg tror at jeg burde være, nemlig rolig. Ja, det kjenner meg veldig godt igjen i. Ja, jeg var helt overbevist om at det var noe gærent med å være så urolig som jeg alltid har vært. Ja.
Og at jeg burde være rolig. Og jeg har lagt ned mye energi og prøvd å være rolig. Ta meg kraftig sammen og prøvd å være rolig. Jeg har også gjort mye. Men jeg pleier å si at uroen er du blir kvitt uroen, men da dør du samtidig. Så det er noe vi har med oss gjennom hele livet. Jeg tror at, i hvert fall kan det ses sånn da. Det er jo ikke noe av det jeg sier som er sant. Det er bare en måte å se ting på. Men jeg tror at
Uroen kommer inn i livet vårt sammen med erfaringen av livsenergien vår, og de to tingene er for oss det samme. Vi erfarer ikke livsenergien vår alene. Vi erfarer den i forskjellige inntrykk som kommer til oss, og et inntrykk som er helt bakt inn i livsenergien. Det vil si vi opplever den samtidig som livsenergien er en slags sinusformet bølge, som vi kan kalle uro da.
av inntrykk som kommer og går. Og de to tingene er helt sammenviklet for oss, så lenge vi lever og opplever oss selv som levende, så vil vi også oppleve at uro kommer og går i oss hele tiden. Ja, det kjenner meg igjen i også. Ja, og det er jo veldig ubehagelig. Mye av det da. Det betyr ikke at det alltid er ubehagelig, men det betyr at det kommer tilbake, uansett hvor flink jeg er, uansett hvor mye jeg jobber med, så kommer uroen tilbake igjen.
Så jeg vet ikke om du synes det er svar på hva er uro for noe. Jeg liker et svar på det som er sånn at det er sånn det er å være menneske. Kanskje det ikke er sånn å være bjerketre eller å være hund, men å være menneske er sånn at man har en vedvarende gjentatt erfaring av ubehag og uro i kroppen.
Og den sitter. Den er jo der veldig ofte. Ja, men den kommer og går, ikke sant? Ja, den kommer og går. Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier, at du har jobbet med å bli kvitten. Og jeg husker veldig godt første gangen jeg kom over deg. Og da var jeg hjemme i Mamma Permissjon med min yngste. Og så så jeg på God Morgen Norge.
Så satt du og Guro der, og du pratet om uro. Så tenkte jeg, oi, det han sier er så sant og så ekte for meg. Han kommer til å lære meg mye. Så begynte jeg å høre på podcasten din, og jeg har jo hørt alle episoderne. Jeg synes det har vært ufattelig viktig for mitt eget liv i hvert fall. Inntil da hadde jeg tenkt at jeg kunne finne en måte å bli kvitt uroen min på.
Jeg var heldig å ha vist om det. Jeg hadde jo gått ganske grunnig til verks og leste alt av bøker om psykologi jeg kunne komme over. Og når du sa til meg i podcasten at uro er noe vi har med oss, og den er der, så var det en veldig sterk sannhet for meg. For jeg innså at det er jo helt sant. Vi alle har den uroen. Og
Det å hele tiden jobbe mot den og prøve å bli kvitten gjør den jo ikke mindre fremtredende. Så for meg så var det en veldig befrielse å innsi at ok, her er du uro og det er helt greit at du er her. I stedet for å si hvorfor er jeg så urolig og er det kun meg og hvorfor er det hvordan kan jeg bli kvitt det? Og da
For meg var det starten på å utforske min egen uro som jeg aldri kommer til å bli ferdig med. Men jeg har i hvert fall sluttet å dømme den uroen i så stor grad som jeg har gjort hele mitt liv. Var det noe som gjorde at du fant ut at du skulle se på denne uroen og slutte å kjempe mot den? Ja, det var det. Det var jo en slags skikkelig nedtur i livet mitt.
I første halvdelen av 50-årene faktisk. For før det så hadde jeg bare holdt på med det, forsøk å bli sånn som jeg trodde jeg burde være da, inkludert rolig. Og da jeg var i begynnelsen av 50-årene, nå er jeg 70, men da opplevde jeg jo at en veldig sterk følelse av at alt jeg hadde gjort var forjeves, og at jeg fortsatt var en akkurat like stor dust, en som ikke fikk det til, og som ikke hadde klart å gjøre det som alle de jeg trodde sammenlignet meg med.
hadde fått til nemlig å bli kvitt uroen sin. Og det var veldig smertefullt, for jeg hadde jo opplevd perioder hvor jeg hadde vært veldig tilfreds i livet, og hvor jeg hadde vært rolig. Jeg drev masse med meditasjon og sånn. Meditasjon og yoga, masse sånne selvutviklingsprosjekter over mange, mange år da. Og så fikk jeg liksom den nesestyveren da, som jeg kjente meg akkurat like urolig, akkurat like lite tilfreds med livet, som jeg har gjort mange ganger tidligere.
Og en følelse av at alt jeg hadde gjort var forjeves, og at jeg ikke fikk det til, at det var noe galt med meg. Og så var jeg veldig heldig, for jeg møtte en kar som sa til meg noe som gjorde veldig inntrykk på meg. Han sa, han var amerikaner, han sa, «Du er ikke livet ditt», sa han til meg. Og jeg skjønte ikke, med en gang så skjønte jeg ikke hva det betydde en gang, men det gjorde veldig gjenklang i meg da.
Så jeg ble hengende ved den setningen i lengre tid. Du er ikke livet. You are not your life. For jeg oppdaget jo at jeg hadde trodd at jeg er livet mitt. Det vil si, jeg er kroppen min, jeg er følelsene mine, jeg er tankene mine. Jeg er livet mitt. Resultatet av mine anstrengelser, både mine suksesser og mine fiaskor, er jeg. Og så ...
Og da skjønte jeg at jeg hadde levd i 50 år og trodd på det, at jeg er noe som kommer og går. For alle de tingene kommer og går, tanker kommer og går, følelser kommer og går, alt i kroppen kommer og går hele tiden. Jeg kan si til lytterne at litt før i dag har jeg holdt en langt foredrag for Annette om ...
hvordan kroppen kommer og går hele tiden. For det tenker vi vanlig sikkert på. Men hver gang du puster ut, sier jeg til Anette, så puster du ut molekyler fra din egen kropp. Og hver gang du puster inn, så puster du molekyler inn fra min kropp. Så hele tiden kommer og går vi i hverandre i et uendelig vekselspill, og sånn har det alltid vært, og sånn kommer det alltid til å være. Og ingenting er bestandig, men alt er bestemt av omstendigheter.
Og alt kommer og går. Men mens det skjer, har jeg oppdaget, så er jeg. Jeg kommer og går ikke. Jeg er det som alt kommer og går i. Det var det jeg oppdaget da. Dette er jo sånn som er vanskelig å snakke om, og som folk kan snakke om. Alle filosofer snakker om dette her, kanskje ikke alle, men veldig mange. I det uendelige ...
Det er veldig vanskelig å snakke om, og man gjør noen erfaringer. Men ser du at livet kommer og går i deg mens du er, Annette? Og kanskje våre lytter ser det også. Livet kommer og går, tankene, følelsene og sansintrykkene kommer og går i meg mens jeg er. Da blir det veldig lurt og veldig nødvendig for meg å finne ut når jeg vender oppmerksomheten mot meg i stedet for mot det som kommer og går, mot det jeg er.
Hva finner jeg da? Å få direkte erfaring av det selv, det ble viktig for meg. Og det jobber jo jeg med med alle elever som jeg har med å gjøre også. Først kalte jeg pasienter, og nå kaller jeg de klienter, og nå kaller jeg de elever. Å få en helt klar glimt, eller en klar erfaring av, om en kortvarig, av hva er det som alt kommer og går i, og som heter meg selv.
Og det er en del av det vi lærer bort på uroskolen. Ja, for du har startet denne uroskolen for å lære andre å gjøre dette. Og kunne kjenne hva man seg selv er. Ikke bare følelsen av alt det svevende som er rundt. Ja, det er jo ikke derfor vi har startet uroskolen, men det er et slags verktøy.
Fordi det med å få et glimt av seg selv, det å se på seg selv, det å gjenkjenne seg selv når man retter oppmerksomheten innover, ikke tankene, ikke følelsene, ikke sansintrykkene, men meg selv, det er et verktøy som er veldig nyttig å kunne, og det har med oppmerksomheten å gjøre. Mens uroskolen er jo egentlig en skole hvor vi lærer alle mulige vanlige mennesker å forstå
forholde seg til indre uro på en måte som er nyttig og konstruktiv. Og hvordan måtte det? Vi kaller det å romme uro. Det konstruktive er å romme uro, det vil si det er en ferdighet som vi kan opphøve i vårt eget kroppssinn, og som gjør at vi klarer å møte smertefulle følelser uten å forsøke å unngå det.
Det er litt som å ta kald dusj. Man kan gradvis lære seg å ta kald dusj uten å bare hoppe til side og komme seg unna. Det er ikke akkurat det samme, men det er jo en slags parallell. Jeg kommer til å spørre deg om hvordan man kan starte med dette selv. Men før vi kommer dit, så har jeg lyst til å spørre deg, hvorfor er det noe vi kanskje vil ha nytte av? Mhm.
Jeg kan svare på det på mange måter, men jeg tror jeg vil si at jo, livet kommer alltid til å inneholde smerte. Sier du at livet ender jo til og med med døden. Og så kommer det til å inneholde at vi blir sveket, og vi blir forlatt, og vi sulter, og vi tørster, og vi er redde, og vi føler skam, og vi føler skyld.
Det jeg sa i sted var at alle de forsøkene på slutt å gjøre det, de har ikke lykkes for meg i hvert fall. Jeg kan ikke si at det har lykkes for noen mennesker jeg har møtt. Det hører til det å være et menneske og ha slike følelser, slike erfaringer. Hvorfor er samfunnet tilrettelagt sånn at man skal føle minst mulig av den uroen? Man blir jo lært opp til å prøve å ha det så bra som mulig til enhver tid. Ja.
Det er en stund siden nå, men det var et lesebrev fra en ungdom i Aftenposten en gang, som jeg synes var veldig fint, og det var en ung pike, jeg tror kanskje var 16-17 år, og det var et anklageskrift til hennes foreldre, hvor hun sa «Det jeg har oppdaget, det er at dere har beskyttet meg mot alt vondt i livet, og det har gjort meg helt uegnet til å leve her på denne jorden, for her er det jo stadig veldig mange vonde ting. Så hvorfor ikke lære meg hvordan jeg skal forholde meg til det som er vondt, i stedet for bare å prøve å bli kvitt det?»
Hvis jeg var et veldig smart trekk av en 16-åring, eller hva hun var. Ikke for å klandre hennes foreldre av det, for det å prøve å unngå smerte er genetisk betinget i mennesket. Det er en evolusjonær ting. Det er jo det. Men det er bare at det er dysfunksjonelt allikevel, fordi vi kan ikke unngå smerte.
Og det å beskytte barna våre mot smerte, det er veldig evolusjonært, veldig lett å forstå det, men det har en nedside, og den nedsiden er at man blir redd, og man forsøker å sortere livet i det man skal oppleve, det man foretrekker, og det man ikke foretrekker. Og det er jo det jeg har gjort i livet mitt, og som alle mennesker som kommer til meg har gjort. Du har jo også gjort det i livet ditt, og resultatet av det er at man ikke blir tilfreds, at man får det ikke godt da.
Og det var det hun sa, kanskje det er en bedre måte å få det godt på, og lære seg å håndtere det som er smertefullt. Ja, for man ønsker jo bare det aller beste for sine barn og de rundt seg. Man har jo så lyst til at de skal ha det bra. Og da skåner man jo de kanskje for en uro akkurat der og da, men de vil jo møte på uro andre steder. Ja.
Garantert, ikke sant? Det er bare garantert. Det er helt sikkert som det er det sikkereste av alt. Ja, det kommer til å gjøre vondt. Og hvis man kan noe om det, hvis man er god til å ha det vondt, hvis man er, det var Guru eller et podcast som kalte det å bli godtattet dårlig. Det er jo en veldig smart og enkel strategi i livet. Jeg tror det er derfor fakirene ligger på spikermatte, ikke sant?
Det er ikke noe jeg har funnet på dette her. Dette er jo gammel, gammel kunnskap. At mennesket må lære seg å håndtere det smertefulle, i stedet for å unngå det. Men det er vanskelig. Det er kjempevanskelig, Kasper. Ja, det er det vanskeligste av alt for menneskene. Og det er derfor det står om det i Bibelen, og det er derfor det nye testamentet handler om det, og derfor alle de gamle visdomsskriftene handler om det.
Fordi dette er så utrolig vanskelig. Dette er nøkkelen til lykken, eller nøkkelen til fredsheten. For det er gevinsten med å kjenne på uroen og faktisk se med kikkert inn på seg selv og sitt eget følelsesliv. Det er at man forstår seg selv bedre, og man kan kanskje få det bedre.
Eller kanskje mikroskop? Ja, mikroskop. Se med mikroskop inn, så jeg ser virkelig, virkelig, se hva er det som er her? Og da tror jeg vi mennesker, det er en annen ting som er genetisk og evolusjonært utviklet, det er jo vår opptatthet av tankene.
At vi er veldig opptatt av tankeverdenen vår, og vi bruker tankeverdenen og opptattheten av tanker for å unngå følelsesverdenen, og det å føle uro. Det er en innskuddbisetning at det er derfor mobiltelefonen er så populær, fordi at man scroller på mobiltelefonen, det er akkurat det samme som man scroller i sitt eget hodet når man tenker.
Nesten alle mennesker driver med compulsive thinking, det vil si at vi tenker og tenker og tenker, fordi det har en beroligende effekt til synlatene der og da. Men det har ikke noe god effekt, for vi bruker hele livet vårt på noe som ikke er virkelig. Det kanskje nummer følelsene litt. Det gjør det, det får de i bakgrunnen. Så tankene er ikke oss.
Men hvordan ser man da på, for det er jo veldig vanskelig det her, når jeg begynte å lære av deg, Kasper, er å skille på tankene sine og følelsene og uroen. For ofte tenker man jo at man kan bare endre hvordan man tenker, så vil man få det bedre følelsesmessig. Har du prøvd? Ja, ja, ja. Har det hjulpet? Nei, nei, nei.
Og noen hevder jo at det er fordi vi har gjort det feil. Men sånn som jeg ser det, så er ikke det å erstatte en tanke med en annen tanke, det har ingenting med liv å gjøre. Det forandrer ingenting av det som er virkelig. Innholdet i tankene våre er ikke virkelighet. Den neurofysiologiske eller elektrokemiske aktiviteten i nervesystemet vårt er jo virkelighet, men det er ikke den vi oppfatter. Vi oppfatter bilder, ord og brokker,
Og når vi ser nærmere på det, så ser vi at veldig mye av det har med fortiden vår å gjøre. At vi går i visse tankemønstre hvor visse former gjentar seg, gjentar seg, gjentar seg, gjentar seg. Alle mennesker opplever jo det. Og at det legger enormt beslag på våre ressurser, på vår oppmerksomhet.
Vi har jo de beste intensjonene med all tenkningen vår. Alle mennesker som jeg snakker med driver og overtenker, og de har de beste intensjonene, nemlig å finne løsninger. Men det man glemmer å overse, det er at det funker ikke. Det funker ikke, men likevel fortsetter det, fordi det er automatisk. Fordi vi kunne si at et lag i sinnet vårt er løsningsorientert.
Absolutt. Og løsningsorientering i vårt samfunn og i vårt sinn er et honnørord, men i virkeligheten så er løsningsorientering en form for rask tenkning som ikke gir hva den lover. Vi kan jo se det både i vårt eget liv og vi kan se det i menneskehetens liv at all den problemløsningen vi har holdt på med, det der brakte oss nøyaktig dit hvor vi er i dag. Og hvis noen mener at alt er sårevel, så kan man jo slå seg til ro med det.
Men for meg ser det ikke ut som alt er sårevel med menneskeheten. Menneskeheten lever på kanten av sitt eget skapte stup. Ofte, Kasper. Men det er jo mye man kan gjøre for å slutte med den lysningsorienterte naturen vår og faktisk prøve å gå litt i dybden på hva det er man driver med da.
Jeg har jo drevet mye med å prøve å finne løsninger, ikke bare for meg selv, men for alle andre rundt meg. Det har jo gitt meg en god følelse å prøve å være til hjelp for andre. Det gir jo de fleste gode følelser å være til hjelp. Du har jo lært meg at det å gjøre handlinger ut fra uro, det skaper jo kanskje mer uro. Det synes jeg er så utrolig viktig.
klokt sagt og det er noe jeg har med meg alltid jeg prøver å tenke på det gjør jeg dette utenfor min egen uro eller gjør jeg dette fordi at dette er den rette veien og det, da må man jo være ganske bevisst og ofte så er man jo det man gjør er ubevisst de fleste handlinger man gjør i løpet av dagen er jo ubevisste handlinger det er et mønster man går i
Hvor skal man starte hvis man ser at «OK, jeg er her et sted, og jeg prøvde å gå unna uroen hele mitt liv, men jeg ser at det ikke fungerer». Hvor skal man begynne? Man må begynne med å øve seg på å flytte oppmerksomheten fra tenkningen til kroppen, til sansningen.
Det er jo aller vanskeligst å sanse uroen, fordi man har øvd seg, sånn som jeg har automatisk øvd meg i 70 år på ikke å føle uroen min, fordi det hører til det menneskelige. Det er å forsøke å få uroen til å komme i bakgrunnen, og det gjør vi ved å putte andre ting i forgrunnen. Det er sånn nervesystemet vårt fungerer, at vi kan ikke være oppmerksom på mer enn en ting av gangen. Hvis jeg er veldig oppmerksom på mobiltelefonen, så kommer jo uroen i bakgrunnen. Eller hvis jeg er veldig oppmerksom på ...
hvordan det er å løpe maraton, eller hvis jeg jobber veldig masse, eller hvis jeg spiser på bestemte måter, ofte sykdomsfremkallende måter, så kommer jo uroen i bakgrunnen. Det er det som kjennetegner den reaktive adferden, det er at det er noe som har kraft i seg til å tilrive seg oppmerksomheten vår. Og da kommer uroen i bakgrunnen.
Da blir vi ikke kjent med den. Det er en anstrengelse som går imot et veldig solidt oppbygget forsvarsverk og begynner å interessere seg for uroen. Det er derfor vi trenger en skole, vi trenger undervisning i det. Man trenger veiledning og undervisning i det, fordi det er krevende. Det er krevende, så det føles ut som det går imot vår egen natur.
Det føles ut som om man skal prøve å bade seg i sin egen elendighet. Men det er jo ikke det det er. Nei, for uro er jo ikke elendighet, det er bare smertefullt. Og det handler jo egentlig ikke om å bade seg, men det handler om å se rett på det, og snu ned seg mot det, og blikke mot det, og si «der er det som jeg alltid har prøvd å unngå». Hva er dette for noe tro? Kan jeg gi det plass?
i min oppmerksomhet. Studere det på samme måte som mange av de som hører på oss har brukt utrolig mye tid på for eksempel å studere medisin, eller studere en hobby, eller lære seg å gå på ski på en helt riktig måte, eller noe sånt da. Eller lave veldig god mat, eller noe sånt. Eller til og med å smake på noe. Og så begynne å smake på uron. Kjenne etter, rett og slett. Kjenne etter, bli oppmerksom på uron.
Og det er krevende, men det går an. For oppmerksomheten er en egenskap for menneskesinnet som vi har mulighet for å lære oss til å styre. Jeg vil jo påstå at veldig mange mennesker ikke har noe særlig god kontroll på oppmerksomheten sin, og at det finnes veldig sterke krefter i menneskesamfunnet som prøver å stjerne oppmerksomheten vår. Men vi mennesker har fortsatt muligheten til å ta tilbake kontrollen over vår egen oppmerksomhet til
Og jeg tror jo at oppmerksomheten vår er en av de få tingene i livet vi kan kontrollere. Men det krever mye. Det er ikke så mye annet vi kan kontrollere i livet, Annette. Nei, det er jo ikke det. Selv om man ønsker å... Jeg ønsker jo å tro at jeg kan kontrollere det meste. Ja, ja.
Vi gjør jo det. Så du at akkurat nå for en uke eller to siste var det en sånn øy i stille avet som nærmest gikk i lufta? Nei. Jeg husker ikke hva den øygruppen utenfor Nysilen heter, men det var en vulkanutbrudd som var så stor at det utslettet alt levende på den øya. Oi. Menneskesamfunnet og dyresamfunnet og sånn ble dekket i aske. Jeg sier det bare fordi livet er ganske vilt.
Ikke bare ganske vilt, men det er helt vilt. Og det har det alltid vært. Og det kommer det til å fortsette å være. Derfor er vår idé om at vi skal kontrollere det, det er en gigantisk overvurdert idé. Det er en hybris, det er styrt av hybris da, overmot. Vi har ikke lykkes med det, og vi kommer ikke til å lykkes med det. Rett sånn er det så går det en øye opp i lufta, eller noe annet ganske svært.
Men selv om det er vanskelig, eller det er umulig å styre det som skjer rundt oss, så kan man jo få det bedre. Grunnen til at jeg synes dette er et så viktig tema å snakke om, er jo for at det er veldig, veldig mange av oss som har det tøft. Og jeg får veldig mange mailer og meldinger om personer som ønsker å finne en måte å få det bedre på. Og dette er en av de måtene jeg faktisk tror at man kan få det bedre.
Jeg har jo selv erfart det, og du har jo sett det gjennom mange ti år med å hjelpe andre, at dette er en metode som kan gjøre at selv om man skal leve med den uroen, man får ikke mindre uro, men man får det bedre bare ved å kjenne seg selv og kjenne etter hvor det er sett og hvordan mønstrene
hvor det er da, hvorfor man reagerer sånn som man reagerer, det er til hjelp, i hvert fall for min egen del. Og da har jeg så lyst til å gi disse verktøyene til lytterene mine og til alle de behandlerene som hører på denne podcasten, så de kan hjelpe videre da, i stedet for å komme en løsning. For vi er eksperter på å komme løsninger.
Kasper, jeg har en løsning for deg, og gjør du det, så kommer livet ditt å bli kjempebra. Ta denne pillen her, liksom. Ja, eller spis den planten, og da er alt løst. Og det er jo sånn verden fungerer, eller kroppen vår fungerer. Så hvis, for eksempel, jeg kan ta et eksempel, Kasper. Rett før jeg kom inn hit i dag, så fikk jeg melding fra en lytter,
som skrev tusen takk for dagens episode. Hun lurte på noe hun må kunne få hjelp med. Det var at hun hadde veldig mye stress, kalte hodet. Hun visste for eksempel at hun fikk dårlig hud av å spise melkeprodukter. Hun måtte stå på medisiner for å få bort alle kvisen, på grunn av ...
De melkeproduktene, hun så mønstret, men hun klarte ikke å la være. Når lørdagen kom, så spiste hun en hel melkesjokoladeplate. Og hun lurte på hva hun skulle gjøre. Og jeg synes det var et så fint eksempel på hvordan vi gjør det, for vi prøver å gjøre alt vi kan rett. Og så sprekker vi på lørdagen. Og vi begynner på dytten på søndagen. Ja, og så nummer vi følelsene og uroene våre ved å leve på den måten, og det er
Det er jo en veldig vanskelig måte å leve på. Hva ville du ha anbefalt til for eksempel ho? Jeg ville jo prøve å lære henne å se hva er det jeg vil spørre henne, hva er det egentlig som skjer med deg i forkant av at du har lyst til å spise en melkjokladen? Hva er det du er i kontakt med da? Kan vi se på det sammen? Det er vanskelig å se på, for vi vet ikke så mye om det. Men det mennesket vil sannsynlig kjenne jo ikke. Jeg har ikke lest brev eller noen ting, men ...
Slik jeg forstår mennesket, så er det som skjer med henne, det er at på et eller annet tidspunkt så begynner den uroen som er i kroppen hennes, den tar form av en lyst, og den lysten finnes i hodet og i tenkningen. Det er nemlig bilder og smaksfornemmelser og sånn, av noe som vil hjelpe. Og det er jo forskjellig på forskjellige mennesker. For noen er det alkohol, og noen er det søtsaker, og noen er det trening, og noen er det jobb, og noen er det utroskap, og noen er det...
spiseforstyrrelser mange ting fordreide spisemønstre og så ville jeg spurt jeg ville bare fått henne til å bli oppmerksom på kroppen og begynte å trene på det og da kan du tenke deg at grunnen til at vi ikke vil føle de vonde følelsene inni oss er jo at vi er redde for dem de tror med å utslette oss har du lest folkeventyrene?
Aspirasjon og mo. Ja, det har du ikke sant? Der forekommer det en figur som vi kaller for trollet. Og det er det som er den dypere psykologien i folkeaventyrene, det er at vi har inni oss et troll, og det trollet, hvis man våger å konfrontere det trollet, og møte det trollet, og få lys på det trollet, så sprekker det og blir til stein. Så viser det at trollet bare blir til en stein.
Og sånn er det med uroen også. Hvis vi våger å møte den og se på den, så vil vi oppdage at den ikke er farlig, men vi tror at den er farlig. Det er det vi er mest redde for i hele verden. Det er den uroen vi er mye reddere for enn for løver eller for slemme menn eller for
Alt det vi er redde for da. Det vi er mest redde for av alt er den dype følelsen av uro som sitter i vår egen kropp. Og vi gjør alt vi kan for å unngå den, men hvis man steg for steg lærer seg det, så vil den uroen vise seg å være en stein. En tomhet eller noen ting som i og for seg er helt ufarlig.
Så man gjør på en måte nesten uroen sterkere og mer kraftfull ved å være redd for å kjente på det. Ja, for det er jo noen som snakker om frykten for frykten, eller angsten for angsten. Ja. Ja, det er det. Og det er jo veldig vanlig, jeg hører det veldig ofte, at jeg er så redd for å bli redd. Jeg er så redd for at angsten skal overmanne meg. Ja. Ja.
Jeg kjenner meg jo helt igjen i det selv også. At jeg prøver å holde den under kontroll med alle midler. For eksempel ved å spille kul, eller ved å gå gjennom forskjellige typer ritualer eller tvangshandlinger som gjør at man føler at man har kontroll i livet. Og det handler jo også veldig mye om å skjerme seg fra de delene av livet som vekker denne uroen. Hvis man er redd for pene damer, så vil man jo holde seg unna pene damer.
Så for hennes del da, vil du anbefale å kjenne etter hvor sitter i kroppen den uroen? Hvis du kan kjenne at det er ubehagelig i kroppen din, så er det neste spørsmålet, hvor er det det ubehaget er hen? Det er vanskelig å gjøre det på egen hånd. Jeg vil ikke si at det er umulig, men det er jo vanskelig.
Det å ha noen ved siden av seg som man stoler på, som kan hjelpe en og guide en inn til å møte denne uroen gradvis og i passe porsjoner, det er veldig lurt. Og det er på en måte den som fallbyr det eller markedsfører det da, ut i verden og sier, jeg vil ikke...
jeg vil ikke hjelpe deg å bli kvitt uroen din, jeg vil hjelpe deg å håndtere den. På utgangspunktet får man ikke så veldig mange som kjøper inn i det budskapet, for nesten alle vi vil, sinnet vårt vil bli kvitt uroen. Det er først når vi har erfart at vi blir kvitten, at vi er åpne for løsning nummer to, nemlig hva med å lære seg å håndtere den. Det er veldig viktig for de som jobber med helse og med
menneskelig smerte da, og vite om dette fra sitt eget liv. Så de som hører på dette, på denne podcasten din, de burde jo jobbe med det. Hvis de er interessert i å gå dypere inn i det, så må de jobbe med det i sitt eget liv, for da kan de være gode veiledere. Ser du at det er veldig stor forskjell på å kunne snakke om dette, og kjenne til det. Det er forskjell på...
knowing the path og going the path skjønner du? man må ha en konkret erfaring om dette selv annet enn å vite om det som en slags greie man har lest om i en bok du kommer ikke utenom å gjøre den jobben selv da du har kommet med veldig mange gode råd både i podcasten og når jeg snakker med deg det der med å kjenne på uroen
og vite kjenne etter hvor den er. Og så har du noen sånne du har noen setninger som du ser hver gang som er veldig nyttige. Når man kjenner etter en følelse så sier du, er du føler du imot den følelsen? Ja. Og vi er jo imot å være urolig. Ja, vi er automatisk imot det. Vi vil jo ikke kjenne den smerten. Nei. Og bare det å anerkjenne det. Jeg er imot den. Hva er neste steg?
Hvis du gjenkjenner det at du er imot den, så er det å si, men akkurat nå når vi sitter her, kan du peke hvor du kjenner den. Den uroen har sitt senter. Hvor er det uroen bor enn i kroppen din?
Ikke hvorfor er den der, men hvor er den? Og jeg kan kjenne det ofte i brystet, for eksempel. Det vil jo være et eller annet sted som strå noe i retning av solarpleksus oppover eller nedover derfra. Mhm. Mhm.
Og når du kjenner hvor den er, så betyr det at du blir mer oppmerksom på den. Det er et lurespørsmål egentlig da. Fordi at du begynner å bruke oppmerksomheten din på å lete i deg selv. Skal vi se hvor er den? Jeg tror det er mest her. Da har du allerede rettet oppmerksomheten inn dit. Og så kan man jo begynne å utforske det. Hvordan kjennes det? Noen vil kanskje si at den er varm, eller den er kald, eller den er veldig rolig, eller den er ...
Trykken, ikke sant? Eller det er et press, eller noe da. Og da har man med en gang begynt å bruke intelligensen sin på den da. En oppmerksom, intelligent, eller en intelligent oppmerksomhet. Ikke sant? Ja, sånn er det, ja. Sånn er det, ja. Åja, sånn er det, ja. Og så sier jeg kanskje for eksempel, kan du kjenne igjen den smerten fra livet ditt da? Har du jo opplevd det før, liksom. Og noen ganger så sier folk,
den har jeg aldri kjent før. Ikke så den, liksom. Men det viser seg jo det, uten unntak, at folk har kjent den smerten så langt tilbake som de kan huske i livet sitt. Denne smerten som du har nå, den er ikke ny. Den har alltid vært der. Og det har en samling med det vi snakket om innledningsvis, at
Denne smerten, denne uroen, er noe som kommer inn i livet vårt med livsenersien vår. Den er koblet sammen med det å erfare sammen med livsenersien. Det hører til en menneskelig betingelse. Det er sånn det er å være menneske. Det er ikke sånn å være mange andre skapninger som ikke har det sånn, men menneskeskapningen har det sånn. Så man kjenner den følelsen, og hvor lenge skal man kjenne på den?
Du klarer ikke kjenne på den så veldig lenge. Du klarer ikke den direkte, ufortolkede kontakten, hvor du er bare oppmerksom på fenomenet og oppfatter akkurat det. Den er vanligvis ganske kort, fordi at menneskene sine er konstruert sånn at de gjerne kommenterer virkeligheten. Det betyr at tankene kommer inn mellom deg og fenomenet. Da kommer det inn tankekommentarer til denne virkeligheten, som for eksempel er assosiasjoner eller forklaringer, er det jo veldig ofte. Ja.
Du skjønner, jeg har det alltid sånn, når det er lenge siden jeg har spist is, at jeg har veldig lyst på is. Sånn at det er ikke så mange sekunder som du kan ha en direkte, ufortolket kontakt med uroen. Men hvis du klarer det i ett sekund, så har du jo klart det da. Og hvis du klarer det i to sekunder, så er det dobbelt så mye som ett sekund. Og jeg lover deg, det er nettopp at ett sekund er nok. Og derfor kaller vi det for ett sekundsmetoden.
Et sekund er nok, og da kan du gjenta det når du langsomt får denne tryggheten på at det kan jeg faktisk klare, for jeg har gjort det før. Ja, for en ting er jo kjent på uroen før man spiser for eksempel en melkesjokolade som man vet man blir dårlig av.
Men en annen ting er jo kjent på uro som er mye sterkere enn det er for eksempel fra trauma eller fra veldig vonde hendelser. Da kan det jo være så vanskelig å kjenne på det at man nesten ikke klarer det, man har sjøvet det så langt bort. Tror du det har noe for seg å rippe opp i sånne gamle trauma? Det er mange som spør meg om det.
Du vet jo, sinnet vårt er sånn at det er veldig, veldig begeistret for å ha forklaringer på hvorfor ting er sånn som de er. Og traumer er en for tiden veldig populær forklaring på hvorfor ting er sånn som de er. Og min erfaring er at det hjelper veldig lite i helbredende retning å vite hvorfor ting er sånn som de er. Så jeg tror at fokusering på hvorfor, altså forklaringer, forstyrrer
direkte erfaring, og det som helbreder, og det som gjør at vi mestrer livet i større grad, er at vi klarer å være sammen med virkeligheten, ikke at vi klarer å være sammen med forklaringen på virkeligheten. For forklaringen på virkeligheten er bare en tanke, det. Det er en abstraksjon rundt virkeligheten, den konkrete virkeligheten, den sansbare virkeligheten. Så det vil være helbredende å kjenne på uroen når det kommer i forskjellige settinger. «Åh, der kom den!»
Og så kommer det en annen setting i løpet av dagen. Det popper jo opp hele tiden nå når jeg har blitt mer bevisst på det. Så kjenner jeg den jo der. Men jeg synes det er så fint at du sier at velkommen, her er du Uro. Det har jeg kjent på før. Du sier at på en måte kan vi sammenligne Uro med det å erfare Uro er noe vi har gjort siden vi var små barn. Og det betyr at
Det er en veldig grunnleggende barnlig erfaring å kjenne denne dype smerten. Det vi trengte som små barn da vi var i kontakt med dyp smerte, det var noen voksne som sa, ikke sa, men holdt rundt oss, tålte oss når ting gjorde veldig vondt.
Når vi nå som voksne arbeider med uroen, så handler det veldig mye om at vi selv må være det voksne som kan holde rundt dette såret. Noen kaller det for det såret til barnet, men denne smerten inni oss, som vi aldri har klart å holde selv. Det å finne det i oss selv som kan holde det, det er det vi trener opp. At vi blir i stand til å holde rundt det som gjør vondt, holde det tett inntil oss og si «Ja, du skal få være her».
Ikke, ja, ja, du får være her da. For det er forbeholdent, men det er uforbeholdende kjærligheten som sier, du er mitt elskede barn, og du skal få være hos meg. Sånn som alle foreldre gjør til små barn, før de begynner å bli ordentlig vanskelig. Så sier man det til barna sine helt uten forbehold, så tar man dem bare inn til seg og holder dem ordentlig fast og gir dem varme og nærhet og trygghet. Og det er den bevegelsen vi gjør ved å gi det oppmerksomhet da.
Det er å si ja, og ja, nå kjenner jeg deg. Du skal få være her hos meg. Jeg skal ikke gå fra deg. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli god til å holde rundt deg. Og jeg begynner nå. Og ved å gjøre dette over tid, så vil man ikke bli mindre urolig, men man vil få det bedre. Man blir jo på en måte mindre urolig fordi man blir mindre urolig fordi man er urolig. Ja.
Disse rare lupene som sinnet vårt gjør. Men man får det bedre, og en av grunnene til det er antagelig at man sier at jeg kan være urolig. Det er ikke så farlig. Det går over. Og særlig hvis jeg møter det. Så jeg kan denne teknikken nå. Det er en metode, det er en teknikk. Akkurat som å ligge på spikmatten eller ta kald dusj. Det er en metode.
Du må puste, du må rette opp merksomheten. Du må bli her, ikke hoppe ut av dusjen. Ja, ja, ja. Og være bevisst. Er det noe som gjør deg urolig? Det er mange ting som gjør meg urolig. Kona mi er god til å gjøre meg urolig, bikkja mi er god til å gjøre meg urolig. Det trigger uroen i meg. Og så er det mange sånne ting. Det er de nærmeste i familien. Det var jo foreldrene mine og...
søsknene mine og sånn men det er også mange andre helt sånn ting som kommer av litt sånn rarere mekanismer for eksempel høyder, jeg har vært veldig redd for høyder jeg jobber en god del med det jeg har kurs til og med som heter høydeskrekk laboratorium og vi jobber med høydeskrekk og det er jo kjempegøy og det er jo aldri noen som ikke står ytterst på kanten og ler høyt liksom man kan gjøre det
Men det er veldig lett å tenke at hvis den personen gjør meg urolig, eller høyde gjør meg urolig, så skal man unngå det. Ja, det er en annen navn for det, det er depresjon. Det er å leve livet sitt trygt innenfor en liten korridor. Jeg har en tilreklient og venn som sa at livet mitt var å leve i en korridor, en trang korridor.
Det er å holde seg unna det man er redd for. Det er ikke tilfredsstillende det i lengden, men det er jo trygt. Sånn sett foretrekker jo menneskesinnet depresjon frem for frihet. Sånn som jeg bruker ordet depresjon, så ser jeg ikke på depresjon som sykdom. Hva ser du på det som? Jeg ser på det som en strategi for å unngå uro. Det er ikke noen bevisst strategi, det er en automatisk strategi som menneskesinnet har anlegg for det.
Det er å stenge ned livsenergien i stedet for å føle den. Og det skjer automatisk, og når man blir klar over det, så kan man begynne å trene på å kjenne livsenergien da, eller angsten. Jeg bruker å si til folk at, ok, folk som har depressive tendenser, jeg har jo høy grad depressive tendenser da. Det er en strategi som jeg lærte da jeg var liten, det var å holde tilbake meg selv så godt jeg kunne, være snill og flink, og ikke noe særlig mer enn det. Mhm.
Men jeg pleier å si til folk at du har valget, på en måte har jeg det sånn i livet, at du har valget mellom angst og depresjon. Hva velger du? Og nesten alle mennesker har jo valgt, de velger depresjonen, for det er automatisk. Og så ramler man inn i angsten, og så klarer man å få tilbake kontrollen, og så ramler man inn i depresjonen igjen. Det er jo ikke noe tilfredsstillende liv det. Det er ingen som blir glad av det, av å ha stengt det. Man blir jo glad av å få lov å delta i livet. Møte troll, sant?
Kasper, jeg inviterer deg her tilbake til podkasten, for vi har så mange temaer jeg har lyst til å snakke med deg om. Mener du at vi er ferdige i alt? Nei, vi har snakket i 50 minutter. Men jeg synes dette er, for min del har det vært en enorm styrke å kunne tørre å kjenne på egen ur, og det å bare slutte å tenke at man er feil. For det er utrolig slitsomt og tungt å hele tiden gå rundt og tenke at
Jeg er feil. Alle andre rundt meg, de får jo til det. De ser jo så blid og fornøyd ut, og det er kun jeg som kjenner på denne uroen. Og når jeg innså at det var jo noe vi alle driver på med, så var det veldig befriende, og så var det veldig bra for min egen selvfølelse å slutte å tenke på meg selv som feil. Og jeg tror at veldig mange av lytterne kjenner seg igjen i det. For jeg snakker med mange av mine pasienter om det, og det er jo noe som går igjen.
Så jeg er veldig glad for at du kan gi den befrielsen, og bare si det at det er faktisk helt vanlig å kjenne på uro. Det er menneskelig. Det er sånn det er. Det finnes ingen mennesker som ikke gjør det. Ja.
Jeg skulle ønske at vi kunne lære om dette fra barneskolen. Tenk hvor bra det hadde vært. Nå er det noe som heter livsmestring som fag på skolen, som skal gjennomsyre alle andre fag. Som jeg ser det, så vil det være viktigere enn noe annet å ta inn der.
I stedet for å holde på med psykologisering, som jeg er redd for at det faget blir, at det kommer forskjellige forståelser på det, som er å psykologisere barna. Så kan man heller lære barn, hvordan skal jeg utvikle mot og kraft og humor og vilje og intelligens og kreativitet i livet mitt. Det utvikler jeg ved å gå mot uroen, bli kjent med uroen. Da vil jeg ha det bedre på skolen og bedre med vennene mine.
og bedre i livet hvis jeg våger å feise den uroen jeg kjenner inni meg ved visse typer møter. For eksempel møte med et skolefag som gjør en redd. Jeg hadde det da jeg gikk på skolen. Så var jeg redd for matematikk. Kjemperedd. Og da stengte hele systemet mitt ned, så jeg skjønte ingenting. Det var ikke noe jeg valgte, det var en automatisk mekanisme som gjorde at jeg var dårlig i matematikk.
Nå er jeg ikke dårlig i matematikk lenger. Jeg har jo ikke akkurat studert matematikk, men jeg klarer meg fint med matematikk. Men jeg husker så veldig godt følelsen av å være redd, stilt overfor mattereksa, overfor mattetimen. Det var ingen på den tiden, det husker jeg på skolen på 50-60-tallet, det var ingen på den tiden som spurte barna, hvordan har du det egentlig når du må stå på tavla her?
og foran alle de andre og ikke forstå noen ting. Hvordan har du det da? Hva er det som skjer med deg egentlig? Fordi at jeg sto på tavla og slarte ikke å skrive tall på tavla, liksom. Og det var ingen som spurte meg om det. Jeg fikk bare dårlig karakter. Ferdig med det, liksom. Jeg tror det fremtidig ser sånn. Du tror det? Til en viss grad er det sånn. På uroskolen så har vi en
En medarbeider som heter Frithjoff og som er 17 år. Og han er sønn til min meget gode medarbeider Helge. Og de holder foredrag om dette her. For Frithjoff har gått fra to i matte til seks i matte på to år. Takket være at han lærte seg å gjenkjenne denne uroen og begynte å se på den. I stedet for å være så opphengt i da han var
14 år var han veldig opphengt i at han kanskje ikke får noe jobb en gang hvis ikke han får til dette her. Så var han så redd. Så hjalp faren han til å begynne å interessere seg for uroen. Så plutselig forsvant den sperra mot matematikk, og han gikk ut til avsluttende matteeksamen på videregående med 6 i matte. Tenkte jeg. Tenkte jeg det da. Det er jo helt vilt. Ja.
Og det er som du sier at man kommer ikke i kontakt med ressursene sine. For at uroen blir så alt oppslukende og den retselen og angsten er det eneste man klarer å tenke på. Og det har jeg jo kjent selv. Jeg har jo hatt...
stor seneskrekk. Ja. Og bare mistet alle ressursene mine hvis det ble fokus på meg. Litt opp. Og det er helt forferdelig, det er helt lammendes, og du klarer jo ikke å tenke i det hele tatt rasjonelt. Så
Ja, det synes jeg er helt fantastisk, Ann Frithjoff. Har de kurser rundt omkring, eller foredrag? Ja, uroskolene har sånne kurser, og sånne seminarer og foredrag og sånn. Spennende! Så hvor kan man finne disse? Er det på uroskolen? Uroskolen.no, det er hjemmesiden vår. Vi er jo en veldig ung organisasjon, så vi har også en veldig ung hjemmeside, men man finner frem der, og så skal vi utvikle dette verdt.
Vi har i bøyreskolen så har vi jo elever som er, altså alle de folkene som kommer for å få hjelp med hva det nå er, depresjon eller angst eller hva det er. Og så har vi studenter, også har vi lærere. Og studentene er jo folk som har lyst til å bli urolærere. Så akkurat nå dette året er sånn så har jeg åtte studenter som lærer denne metoden da.
Og så er det meningen at vi skal slik bli flere som kan jobbe etter disse prinsippene og utvikle det også. For det er jo ungt på en måte. Det er veldig gammelt. Det er gammel, gammel kunnskap. Men i vårt samfunn er det jo ungt. Du har fått veldig beskjeden plass hvis du tenker på hvilken plass konvensjonell tenkning rundt det som kalles mental helse er. Ja.
Jeg er veldig glad for at jeg får muligheten til å kunne dele denne kunnskapen i podcasten, og at du tar deg tid til det, Kasper. Ja, jeg er jo veldig takknemlig for at jeg får lov å snakke til dine lyttere da. Og jeg vil ønske dem også velkommen til Euroskolen. Jeg bare tar kontakt, så skal vi se hva vi kan bidra med. Ja, så bra.
Nei, men det her har jeg gledet meg til å følge Kasper, og tusen takk for at du tok deg tid til å være med. Dere finner han Kasper på uroskolen.no, og podcastene ligger også der. Og hvis dere har noen spørsmål til meg eller han Kasper, så kan dere bare skrive til meg på Instagram, og da tar jeg med de spørsmålene neste gang jeg skal snakke med han Kasper.
Og med det så sier jeg tusen takk for oss. Ha en kjempefin dag, og hvis du tenker at dette er en episode som er til nytte for noen, så send den til dem, for det er kun sånn vi kan få ut den gode kunnskapen. Ha det godt!