Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege, og jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. Og med meg i dag så har jeg ho Eirin Vigne. Jeg synes det er så vanskelig å si navnet ditt, Eirin, for i Nord-Norge sier vi Eirin, men du heter Eirin.
Eirindvinje. Du er psykologspesialist med hovedspesialisering i rus- og avhengighetslidelser. Og du har også tatt doktorgrad i årsaken til spiseforstyrrelser. Og du jobber også i privatpraksis i Drøbak. Riktig. Og du utforsker hvordan man kan være psykolog på nett. Og i dag skal vi snakke om kosthold og mental helse blant annet. Og flere forskjellige ting. Jeg gleder meg.
kjempemasse til å få deg på besøk. Hjertelig velkommen! Tusen takk, og jeg har gledet meg veldig til å komme hit også. Det må være ganske mange som kaller deg Eirin. Ja, jeg har veldig mye familie i Nord-Norge, sånn at Eirin, det er helt ok. Du må kalle meg for det. Du er vant til det. Jeg er vant til det. Eirin. Jeg prøver å være... Eirin.
Ja, det er så uvant for meg. Det er flere navn i seg annerledes i Nord-Norge, så jeg må liksom øve, øve, øve i forkant. Men nå hadde jeg faktisk øvd på å si Eirin. Jeg så det. Men altså, det er så hyggelig å ha det her. Du er jo psykologspesialist. Du er veldig opptatt av hvordan kostholdet våres påvirker oss. Ja. Hvordan ble du så interessert i det?
Det er vel flere grunner. For det første så har jeg i omtrent 20 år jobbet med psykisk helse hos folk med type 1-diabetes. Og jeg har jo type 1-diabetes selv også, som jeg fikk når jeg var 15. Så det samspillet mellom kroppen og kroppens tilstander og psykisk helse, det har vel bare vært med meg hele veien. I tillegg, som du sa, så har jeg jo ruspesialiseringen, og den handler jo om
Direkt om hvordan stoffer vi tilfører påvirker både adferd og følelser og tanker. Og også spisforstyrrelser handler jo om mat da.
på mange forskjellige måter forholdet til mat og hvordan man spiser. Men det handler også om hvordan psykisk helse fungerer i forhold til rigiditet og tvang og angst. Ja, og det som jeg synes er så artig med denne sammenhengen er at det stadig vekk kommer mer forskning på det. Hvordan maten vi spiser påvirker oss.
Kjent først var det jo, var det i 2017 eller var det i 2019, en smiletrial kom ut som en bomba, der de tok 67 mennesker, tror jeg det var, med moderat og alvorlig depresjon. Og halvparten av gruppa skulle slutte å spise jordskjøp-prosessert mat, skulle spise et middelhavskosthold, skulle spise ordentlig ren heilmat, mens andre grupper fikk støtte samtaler. Mhm.
Og da så man at den gruppa som endret på kostholdet spiste et...
Jeg spiste ren hel mat. Da ble jo 32 prosent friske mot 8 prosent av de som fikk støtte samtaler. Det er ganske vanvittige tall. Ja, og det er nesten enda bedre eller verre, skal jeg si også. Fordi kunnskapen om at maten og metabolismen vår har alvorlige påvirkninger på hjernen, det har jo vært kjent i over 100 år i forhold til epilepsi.
Og jeg synes jo det er litt ekstra festlig for de som kalles behandlingsresistente eller kronikere med epilepsi. Og det er ganske mange, jeg husker ikke akkurat nåtallet, men jeg mener det er rundt kanskje 50 prosent eller noe sånt som ikke responderer godt nok på medisiner. Jeg tror det er noe sånt som 90 prosent av de, de blir
så friske på et ketogent kosthold at de kan leve gode, gode liv. Er det sant? Ja, det er noen helt vanvittige tall på at det ketogent kosthold hjelper der. Så at ernæring har vært helt avgjørende for hjernefunksjon, det har man visst i 100 år, så dette er egentlig ikke helt nytt. Og som en liten digresjon der, så kan jeg putte inn at mange medisiner man bruker for psykisk helse,
eller psykiske lidelser, de kommer jo egentlig stort sett fra epilepsifeltet. Og så har det funket litt en periode, og for noen funker det veldig godt, men for det funker liksom ikke godt nok lenge nok.
Og da blir jo neste skritt kanskje å teste ut hvordan det som ser ut til å gjøre susen for epilepsipasientene, hvordan det fungerer for de med andre psykiske lidelser. Så på en måte så er det bare et skritt i en naturlig retning som vi har holdt på å gått i veldig, veldig mange år. Tenk det. Ja, vi vet jo det intuitivt at maten spiller en stor rolle, men det har da...
veldig lite fokus og jeg tror kanskje det startet på 16. understallet med André Cartes som sa at vår mentale helse er helt fra koblet vår fysiske helse at vi var et fysisk materiell kropp, kjøtt og blod og så var vi dette sinnet vårt eller sjelen om du vil som var svevende så immaterielt og ikke forankret i tid og rom og
Og så har vi tatt det så inn, den der forståelsen til Antekart, dessverre inn i helsevesenet, at det har jo ganske dype røtter en dag i dag, at vi har kroppen vår, så har vi sinnet vårt, og det er på en måte, det er ikke så stor koppling der. Så hvordan skal maten ha noe å si for hvordan vi har det, sjelig eller mentalt? Ja, og så blir det en sånn dissonans der, fordi samtidig så vet vi jo at mangler du noen av de essensielle stoffene,
Om det er fett, eller om det er proteiner, eller mineraler, eller vitaminer.
så går jo det utover psykisk helse direkte. Og jeg tenker også på det du sier nå, at vi har den blod-hjernebarrieren, ikke sant? Som man har trodd har vært noe som har skilt nettopp hjernesystemet fra resten av kroppen. Og de siste par månedene nå så har jeg kost meg med en artikkel som nettopp viser hvor utrolig stor påvirkning insulin har på blod-hjernebarrieren. Åh!
Ja, for eksempel, insulin har stor rolle i å slippe inn både tyrosin og tryptofan inn i hjernen. Og det er jo byggestoffene til neurotransmitterstoffene som har med mange psykiske lidelser å gjøre. Sånn at hvis du spiser et kosthold, eller du av andre grunner har høy insulinproduksjon, og over tid da blir insulinresistent i blod- og hjernebarrieren,
så fungerer ikke insulinets rolle da i å slippe inn de mengdene med tyrosin og tryptofan. Og leptin, by the way, som har direkte med appetitt og energireguleringen å gjøre. Oi! Ja. Denne artiklen har jeg ikke lest. Nei, jeg tror den var fra 2022, så den er ganske ny, men den er veldig gøy.
Og det er jo, altså disse stoffene for å gjøre det enkelt for de som lytter til. Det du sier nå, vi har en blod-hjerne-barriere. Vi lærte på studiet at den er nesten impermeable, altså at nesten ingenting kommer gjennom. Og så kommer det stadig vekk ny forskning som viser at det er flere ting her vi ikke har skjedd, og det er større gjennomgang i denne barrieren enn vi har tidligere trodd. Og så sier du nå at det kommer ut en
studiet viser at insulinet, hvis man blir insulinresistent, som veldig mange dessverre er i dag, på grunn av kostholdet vårt og livsstilen vårt, så får vi ikke nok av disse byggeklossene som skal bygge neurotransmitter, som skal bygge vår mental helse, kan vi si da, enkelt. Vi får ikke de inn til hjernen for å bygge disse signalstoffene, som er så utrolig
utrolig viktig for at vi skal kjenne på glede, mestring, produsere serotonin, dopamin, altså sånne ting som er kjempeviktig for oss. Så insulin spiller en rolle her. Ja, fordi det som insulin er mest kjent for, det er jo de blodsukkersenkende effektene og fettlagringsegenskapen. Ja.
Og i hjernen er det sånn at de glukosetransportørene som er mest vanlige, det er GLUT1 og GLUT3. Og de er insulininsensitive, så de funker også uten insulin. Men man ser også at GLUT4, som er en veldig kjent insulinavhengig reseptor, den finnes også i blod-hjernebarrieren, men den finnes også flere steder i hjernen. Og dermed har man begynt å spekulere på hvorfor i all verden er det det.
Og forresten en liten digresjon der også. Visste du forresten at nå diskuteres det om til og med hjernen lager litt insulin? Oi! Så viktig er insulin for hjernen at det ser ut som, ja for man har funnet både C-peptid og noen sånne mRNA-rester som ikke ser ut til å stamme fra bukspyttkjerteren. Så hjernen vil ha litt insulin, og den bruker det ikke kun til å slippe glukose inn i cellene.
For i hjernen ser det også ut til at insulin setter i gang en rekke prosesser i forhold til at nervecellene skal vokse dendrittende.
disse armene på en måte. Og det ser ut som at det også har direkte, eller nå sier jeg ser ut, fordi jeg er vant til å ikke være så bombastisk, men i den artikkelen så spesifiseres de signalveiene, altså de kjemiske kaskadene, direkte, sånn at insulin påvirker også synapseutviklingen, og også signaloverføringen, disse mønstrene som avgjør om nervecellene fyrer.
i tillegg til flere andre funksjoner som vi kan komme inn på. Jeg synes det er gøy å se på ansiktsuttrykket ditt, at du synes det er interessant og overraskende. Dette er, som du sa i sted, dette er egentlig nytt. Jeg har grunn til å tro at dette var ikke
ikke i hvert fall de norske lærebøkene på tidlig 20-tallet, altså rundt 2000 og frem til 2010, så var det ikke der. Og den artikkelen var ikke et studie som jeg hadde lest, men det er en oppsummeringsartikkel. Så det er enda litt sånn større da, ikke sant? Men dette er kunnskap som nå virkelig kommer til å revolusjonere forståelsen vår av hvordan ernæring påvirker metabolismen og hjernen, og hvordan det igjen påvirker vår psykiske helse.
Dette er så utrolig spennende. Jeg husker så godt når jeg snakket med han, Christopher Palmer. Han er jo lege, psykiater, forsker ved Harvard. Og han forsker jo akkurat nå ved McLean Hospital, som er koblet mot Harvard University, der de forsker på hvordan ketogenkost kan bidra til
å forbedre den mentale helsen til alvorlige syke mennesker med for eksempel skisofreni, bipolar lidelse, altså lidelser som vi før har ikke hatt så veldig mange i verktøyskassa for å hjelpe. Jeg måtte bare skrive ut det, for nå begynner det å komme såpass mye på det. For det er både små kliniske studier og pilotforsøk viser nå symptomforbedring og bryst.
og bedre metabolisk helse ved alvorlige psykiske lidelser når ketogenkost legges til standardbehandling. Det handler ikke om enten eller her. Og blant annet en Stanford-ledet pilotstudie som har blitt gjort på bipolar lidelse, der man så klar forbedring ved pasienter med skizofreni som fikk ketogenkost. Og
Og det er jo også større studier nå som er underveis, blant annet fra Stanford, Cambridge, Harvard, som forsker på det, og oppsummeringsartiklene viser jo at dette er veldig lovende. Men det er klart vi har begrensene, men det er nødvendig å komme såpass mange studier. Ja, og jeg tenker vi har det biologiske rasjonalet da. Fordi at for eksempel i forhold til bipolar, så vet man at det er ofte en feil i
hvordan cellen gjør om glukose gjennom glukolysen for at den skal bli puttet inn i mitokondrene og laget ATP der, ikke sant? Mitokondrene er energifabrikkerne i cellene våre som lager ATP, som er vår livsenergi, altså rett og slett energien som blir laget i hver celle. Og hvis man ikke får brukt og får hentet ut det,
den energien av glukosen man skal, så fungerer ikke cellen sånn som den skal. Løtt opp, ikke sant? Og da får ikke den gjort jobben sin. Og man vet nå at for veldig mange med bipolar lidelse, så er det en feil i de 13 trinnene som brukes fra glukose og for å få den inn i mitokondrene. Og når det er en feil der, så får jo ikke cellen gjort jobben sin. Men ketoner, de bruker en annen vei inn, og dermed så
bypasser man på en måte den feilen som gjør at man kan gjennom opprette normalfunksjon på de cellene som lider av den feilen. De får rett og slett tilgang til energi. For det han Christopher Palmer sa til meg var jo at vi har tidligere tenkt at mentale lidelser bare skyldes genetikk og kjemisk ubalanse. Men han sier at
tenker vi også at det kan være en forstyrrelse i energiproduksjon i hjernen. Og du nevnte mitokondria. Mitokondria er energifabrikker som er i alle cellene våre utenom de røde blodcellene. Og noen i øyet, tror jeg. Ja, veldig bra. Jeg forenklet det litt. Og mitokondriaen våre er rett og slett gir oss vår livsenergi. Hver innaste celle, nesten hver innaste celle, trenger det for å fungere godt. Og det
Og det kan være alt fra en til flere tusen mitokondrienceller. Ja, kjempe mange. Og i hjernen vår er vi ekstra, der er det ekstra viktig med god mitokondrifunksjon. Der er det flere mitokondrier enn det er mange andre steder i kroppen. Så at mitokondrifunksjonen vår er god,
er helt essensielt for en god mental helse. Det vet vi nå. Dette visste vi ikke så klart for hver ti år siden. Nei, nemlig. Men vi vet jo nå at mitokondrifunksjonen vår er så viktig for vår mentale helse. Og vi har jo hatt veldig mye fokus på at livsbelastning og trauma før til mentale lidelser. Og det er jo absolutt viktig det også. Men nå vet vi jo også at
Hmm, energiproduksjon i hjernen kan også være en årsak til mentale lidelser, og dette er nytt. Ja, og det som er kanskje enda nyere når du sier det sånn, det er jo at traumer, kronisk stress, søvnforstyrrelser og betennelser i kroppen generelt, og mangel på fysisk aktivitet og mangel på kjærlighet, altså ensomhet, alle de tingene påvirker jo stresssystemet vårt som også påvirker insulinsystemet.
Dermed er det faktisk på et vis at en av de måtene som traumer og stress kan bidra til psykisk uhelse, det er at det surrer til metabolismen og dermed påvirker mitokondrene, sånn at det blir en selvforsterkende effekt og at man rett og slett får mer psykisk uhelse på grunn av traumer.
Den prosessen. Ja. Og når man i tillegg da legger på at man trøstespiser kanskje, eller har dårlig tid å spise mye ultraprosessert mat, så får man en dobbelt smekk på det systemet som ytterligere øker det. Og så får man mangel på opplevd energi, ikke sant? Da orker du ikke å gå ut og trene, eller å gå og få frisk luft, eller ringe ingen venn. Og så får du enda en smekk. Så her er det selvforsterkende mekanismer,
som helt fint henger sammen med både traumer og stress. Så det er ikke noe enten eller der. Men jeg synes det er ekstra fascinerende at vi ser ut som nå vi har den biologiske forklaringen på hvorfor traumer og stress påvirker og ødelegger mitokondrien på mange måter. Ja, så alle disse faktorene kan påvirke
Altså rett og slett cellehelsa våres? De påvirker cellehelsa, og en av de store måtene de gjør det på er jo insulinproduksjonen, men også betennelsessystemet. Men nå har vi snakket mye om dette med insulin, og da må vi få et litt overblikk. Hva er egentlig insulin? Og du har også nevnt insulinresistens. Hvordan blir man insulinresistent?
Insulin-resistemp. Ja, insulin er jo et fantastisk hormon som lages i bukspittkjerten, og kanskje da i hjernen, som vi nå har sett de siste årene. Det har som hovedjobb å åpne døra på en måte inn til organer og celler, og slippe glukose inn slik at kroppen kan lage disse ATP-molekylene inni mitokondrene.
Men når man spiser et kosthold som vi gjør nå, så er det sånn at over tid blir det så stor slitage på cellene. Da vil cellene eller organene som blod-hjernebarrieren prøve å beskytte seg ved å trekke tilbake insulinreseptorene. Da svarer kroppen med å lage mer insulin for å få den samme effekten.
Og her kan man kanskje tenke litt at dette er ganske likt de mekanismene som også gjelder i forhold til avhengighetsverden og toleransutvikling for stoffer der. For jo mer man har av et stoff som over tid kan ha ulemper, så vil kroppen beskytte seg ved å trekke tilbake reseptorene. Og man må trenge mer av det for å få samme effekt. Og det som skjer i dag er at hvis man går med
La oss si at man spiser veldig karbohydratrikt kosthold. Ja, for eksempel 50% av energien fra karbohydrater. Så har man et blodsukker som kan bli høyt i perioder. Og da sier buksbuttkjerten, oi, oi, oi, her trenger jeg å produsere masse insulin for å få inn alt dette sukkeret inn i cellene. Men hvis man går med for høyt blodsukker over tid, så belaster det kroppen. Og det belaster...
som skal ta inn insulinet og som skal hjelpe cellene å åpne døra for å få inn glukose, altså sukkeret. Sånn enkelt forklart. Og da sier kroppen plutselig stopp, det her blir for mye, så enten så føler det til at det er vanskelig for et insulinmolekyl å faktisk åpne,
åpne den døra med nøkkelen sin, eller så kan den feste seg, men at det blir rett og slett ikke noe effekt. Det er ingen effekt, rett og slett. Du får ikke åpne døra. Og så trenger man enda mer insulin for å få effekten, og så blir det en sånn vond kaskade av negative bivirkninger av det. Og dette er direkte relevant for psykisk helse, fordi når det skjer i
både blod- og hjernebarrieren, så er det sånn at den kan bli insulinresistent og da ikke slippe inn nok insulin. Og da får man mange av de effektene som man ser er associert med psykiske lydelser, som forliter, altså det heter jo på fint, det heter jo glukosehypometabolisme. Det betyr rett og slett at hjernen ikke får brukt nok sukker.
Og det fører jo også til at cellene i hjernen får ikke gjort jobben sin, og det kan også føre til både betennelser og celledød, og dermed rett og slett en krympende hjerne, som man også ser hos mange psykiske lidelser. Ja, og derav det han, Christopher Palmer, i legen sier at energiproduksjon i hjernen blir for dårlig, som gjør at
så synligvis det kan bidra til mental uhelse. Jeg tror at det er en av de store tingene, spesielt i forhold til Alzheimer, og antagelig også i forhold til mange av de psykiske lidelsene og symptomene man ser hos pasienter med både type 2-diabetes og type 1-diabetes, og kanskje også overvekt, hvor man tenker at overvekt er et symptom på ubalanse i insulinsystemet.
Men det som er interessant er jo også at folk med skizofreni og bipolar og
men spesielt i forhold til førstegangspsykose, så ser man at det er forstyrrelser hos de fleste. Nå skal jeg være forsiktig med tall, men i hodet mitt er det cirka halvparten av de med førstegangspsykose, de har forstyrrelser i metabolismen. Sikkert da målt med forhøyet fast med blodsukker og forhøyet langtidsblodsukker. Og det betyr at man kan ikke skylle på medikamentene eller en stresset livsstil i seg selv på grunn av skizofrenien.
Og det også har konsekvenser ikke bare for da energiutnyttelsen, men for også hvordan, som jeg var inne på i sted, hvordan synapsene og signalene mellom de ulike nervecellene, hvordan det påvirkes og brukes.
I tillegg til betennelse, og da har insulin flere effekter. Nå vil du at jeg skal ramse opp noen. Ja, kom med det. Fordi jeg tenker det er viktig at insulin er ikke bare en døreåpner til blodsukker, selv om det er definitivt
veldig relevant også for psykisk helse. Men det var som jeg sa, at det virker på at nervecellene kan lage synapser, altså lage disse terminalene. Koblingene. Koblingene. Og det påvirker også i disse koblingene med hvordan signalene overføres til hverandre. Det påvirker på flere måter, som man har igjen kartlagt
signalveiene på i forhold til både dopamin og serotonin og glutamat og GABA
Og bare en liten ting ekstra på serotonin, fordi insulin er også inne i disse veskefyllte rommene i hjernen, og via der også påvirker serotoninbalansen direkte. Lykkehormone, kan man kalle det. Det kan man kalle det. Flere funksjoner, men ja. Og så påvirker det betennelsesnivåene direkte, både i forhold til at det lager noen sånne superantioxidanter,
som virker i hjernen. Jeg synes det er så vanskelig å si det. Glutathion, er det ikke det det heter? Og noen andre faktorer som passer på at blod-hjernebarrieren er intakt og ikke blir lekk, og begynner å slippe inn alt mulig annet som ikke skal inn i hjernen. Det har også med direkte veier i forhold til proteinopphopning.
og da snakker vi jo stort sett neurodegenerative lidelser og demens som Alzheimer, Parkinson, men også ser det ut som Huntingtin, som er jo dette...
denne sykdommen som er dominant arvelige, og som han egentlig har gitt opp litt av mitt inntrykk. Men det ser ut som at dette påvirker både opphopning og opprydning av Huntingtin, og det som jeg ikke husker i forhold til ALS, det proteinet der. Oi!
Men her er det på tidlig stadie i forhold til ALS og Huntington, men Parkinson og Alzheimerforskningen på dette, der er det randomiserte studier som viser store effekter. Og da snakker vi ikke bremsing av symptomene, da snakker vi gjenopphenting av mange av de kognitive effektene.
Fakultetene da, eller evnene Rett og slett reversere sykdom Da snakker vi reversere sykdom Og det er ganske vanvittig å tenke på Ja, da får jeg gåsehud, skremmer du meg Fordi det er så utrolig viktig At man ser hvor mye man kan påvirke da Hjernen ved hjelp av kosthold Og det er jo de som er veldig vanskelige Å hjelpe sånn som det er i dag Med de verktøyene vi har i dag, som du sa
Så det var opprydning, og så er det også både forebygging og opprydningen, resirkuleringen, børstebilene som Marit Koldby sier, i hjernen også. Og så er det egne signalveier også som hjelper selgerne i forhold til overlevelsesprogram.
Sånn at det går direkte mot sånn apoptose, eller hvordan man sier det. Apoptose, ja. Programmeret celledøde. Du ramser jo opp uendelig. Men jeg er glad for at du deler det, fordi det viser oss hvor viktig blodsukkeret er, rett og slett, på vår mentale helse. Noe vi ikke har snakket nok om. Og dette er jo
revolusjonerende i den forstand at vi kan faktisk nå hjelpe mennesker som ikke har fått hjelp med medisiner for eksempel som ikke har visst hvordan vi kan hjelpe kanskje de har fått litt mindre symptomer men at de fremdeles har et voldsomt symptom
tomtrykk, så de ikke kan være i jobb. De får ødelagt liv. Og her er det sammenhengene som viser at kanskje kan vi reversere det. Kanskje kan mennesker som har vært syke i mange, mange år komme seg tilbake på jobb, få et rikt og godt liv. Altså, dette kan vi ikke snakke nok om da, tenker han og jeg. Jeg er helt enig. Jeg tenker dette er helt normalt i forhold til sånn vitenskapen og klinisk praksis skal være.
vi gjør så godt vi kan på det tidspunktet vi er, og så kommer det ny forskning, nye observasjoner som vi er nødt til å følge og se nærmere på og så må man se, er det noe vi kan endre litt på her nå som kan gjøre nettopp en stor forskjell, og jeg er helt enig den følelsen av håp
ikke bare for enkeltpasientene, men for livet til de pårørende som er rundt pasienten også, for dette påvirker ikke bare en, det påvirker nettverket rundt. Og hvis jeg skal være litt sånn, jeg holder på å si ikke egoistisk på et vis, men jeg tenker dette er også ekstremt viktig for alle helsepersonell,
Fordi jeg tenker det er ekstremt, altså det er en voldsom slitage på helsepersonell å drive og hjelpe uten at det man gjør gir noen effekt. Nettopp. Man kan jobbe med både hjerte og ha oppdatert forskning og følge retningslinjene til punkt og prikk i, men så blir ikke pasienten bedre. Og hva er det som ofte skjer da? Jo, da sier man, å nei, du er behandlingsresistent. Ikke sant? Du er behandlingsresistent.
Og da, på et vis, om man vil det eller ikke, så blir det til at man på en måte skylder på pasienten da. Eller, man skylder jo egentlig på sykdommen, men pasienten føler seg skyldig at det bare er jeg som hadde jobbet hardere, eller det må være noe gærent med meg, ikke sant?
Og så gir de opp når det kan være ting som kan ha faktisk voldsomme effekter. For i de studiene du ramsa opp der nå, Netad, der er det jo også sånn, det er fra Frankrike til Georgia Eid, husker du det? Ja. Der er det jo sånn at de effektstørrelsene der, de var jo på over tre tallet.
Og uten å bli for teknisk her nå, så er det jo sånn at for medikamentell behandling for skizofreni, så er vel effektstørrelsen 0,5 prosent. Og når du da er på over 3-tallet, jeg tror det var på 3,6, så skjønner du at her er det voldsomme effekter.
Så tenker man at det må være for godt til å være sant, men her var det pasienter som hadde vært syke svært lenge. Denne behandlingen ble gitt i tillegg til den vanlige behandlingen. De reduserte medikamentell behandling.
Og likevel så man denne dramatiske forbedringen i symptomer som disse pasientene aldri hadde opplevd før, og de hadde prøvd alle medisinene. Var det med ketogentkosthold? Det var med ketogentkosthold, og jeg kan si der i forhold til det som er vanlig i forskningen i forhold til ketogentkosthold, så er det sånn at man jobber etter prinsippene «gi hjernen de essensielle stoffene».
Ikke sant? Og det vet man jo i dag også at hvis pasienten mangler hjern for eksempel, så hjelper det ikke om hvor god psykolog man er, fordi det er ikke nok hjern til pasienten. Ikke sant? Og likevel er det veldig mange som ikke spør om pasienten har tatt vitamin- og mineralstatus på en stund for eksempel. Så jeg tror det er mange som går til psykolog som egentlig trenger jerntabletter. Ikke sant? Eller litt mindre omega-6 og litt mer omega-3.
for å få ned betennelsen. Men det er noe sånn, ok. Så man trenger å passe på å få i seg alle de essensielle stoffene, og så å redusere eller helst kutte bort så godt man kan disse ikke-essensielle stoffene som kan bli toksiske.
Da snakker vi om både tilsetningsstoffer, sprøytemidler og plast, men vi snakker også om karbohydrater og omega-6 i de nivåene som brukes i dag. For karbohydrater er ikke et essensielt stoff. Omega-6 er det, men nå får vi så mye av det at den ratioen med omega-3 blir feil, sånn at det blir en mer betennelsesfremmende rasjon.
Og så det siste punktet er at vi må passe på å ha nok energi tilgjengelig. Og det betyr at man må prøve så godt man kan å passe på å ikke bli insulinresistent, og helst, antagelig ser det ut som nå, ha perioder med jevne mellomrom hvor man faktisk er i ketose. Fordi ketoner også har egne signalveier hvor de ser ut til å være svært avgjørende for god psykisk helse.
Og internasjonalt nå så begynner man å snakke om hypoketonemi. Altså at vi er i en tilstand hvor vi har for lite ketoner, og det påvirker psykisk og fysisk helse negativt.
Fordi det menes at tidligere så hadde vi flere, altså økte nivå av ketona, sirkulerende, så det har vi ikke nå lenger. Nettopp. Så ketona, det er en annen energikilde. Vi har glukose som er hovedkilden for cellene våre, for energi.
og så har man ketona. Og det du sier nå er at ketona, vi har sagt det en gang før, men jeg må bare si det igjen, at ketona kan gi
kroppen evner til å produsere energi, mitokondrene evner til å produsere energi på en annen måte. Så den omgår disse veiene som glukose gjør, gir den en veldig effektiv måte da for mitokondrene å produsere energi. For som jeg sa, så er det glukose, det må gjennom 13 trinn for å komme inn i mitokondrene. Ketoner, de trenger bare tre. Så da er du mindre sårbar.
Pluss at det også sniker litt inni mitokondrene når det skal fra krebssyklusen og i elektrontransportskjeden, så sniker det litt, sånn at det hopper over kompleks 1. Nå blir det veldig teknisk, men det i hvert fall tar noen snarveier som gjør at det er mindre utsatt dersom det er noen skader i disse systemene, eller forstyrrelser. Sånn at ketoner gir også flere ATP-molekyler per oksygenmolekyl,
Det brenner renere, som betyr at det slipper ikke ut så mange friradikaler som gir oksidativt stress og betennelser. Og ikke minst, det brenner raskere. Så da har du de tre punktene her, hvor det brenner renere, raskere, og du får mer energi per oksygenmolekyl som man bruker.
Og det er det de forsker på nå. Man tenker at det er grunnen til at det er så mange som blir såpass friske eller helt friske på ketogent kosthold, er det en av årsakene? Ja, det er en av årsakene. Det ene er at du får normal insulinfunksjon i hjernen igjen. Det andre er at du får lavere glukosebelastning. Ja.
Det tredje er at du får ketoner til hjernen som gir energi, og som også har masse egne signalveier hvor de påvirker hjernefunksjonen. Jeg har bare tenkt på nå, for eksempel en pasient som har diabetes type 2, men også diabetes type 1, så får man jo insulin. Men med diabetes type 2 er det mange som får insulin på anlegg. Hva skjer da når man gir ketoner?
Vi vet jo at blant diabetes type 2-pasienter er det mye større risiko for å få en depresjon. Det tar også veldig mye lengre tid å bli frisk fra en depresjon hvis man har diabetes type 2. Alt du har gitt meg av kunnskap nå, så skjønner jeg jo hvorfor. Men hva skjer da hvis man har blitt insulinresistent, eller har for lite produksjon av insulin, og tilføy kroppen insulin?
Og så tenker jeg, man spiser like karbohydratrikt, kanskje til og med meg, for man ser at det er veldig lett å bare gi litt mer insulin hvis man spiser det ekstra kakestykket. Hva skjer? Hva skjer med oss da? Da forsterker man jo disse prosessene da. Sånn at du får jo mer insulin i systemet, og da øker du sjansen for å bli insulinresistens. Enda mer. Ja, og for å legge på det.
Hvorfor øker du risikoen for å legge på det? Det er fordi at insulin er et fettlagrende hormon. Når du har mye glukose som kommer inn, eller karbohydrater som kommer inn, så må kroppen rydde unna det, slik at du ikke får høyt blodsukker. Da åpner du døra, som vi sa i sted, og så dytter du glukosen inn. Men når det er mer glukose enn det man trenger, så lagres det som triglycerider, fett, i cellene.
Sånn at dermed holder også høye insulinnivåer, det holder fett tilbake i cellene. Og da blir det også en sånn, igjen en sånn feedback loop da, fordi man ser at hvis du er overvektig eller har mye...
så øker det også risikoen for insulinresistens. Og så lager sikkert fettcellene noen stoffer som ytterligere øker insulinresistensen. Så her er det flere mekanismer, men kortversjonen er at jo mer insulin man bruker og trenger,
jo større er risikoen for at man legger på seg når man spiser et normalt kosthold som er anbefalt, og eller koser seg litt ekstra, og eller har lave blodsukker som vi med type 1-diabetes ofte kan få, og man spiser ekstra glukose eller karbohydrater, så legger man på seg raskere. Hvordan har du gjort det i eget liv? Du har det i diabetes type 1. Ja.
Diabetes type 1 er forskjellig fra diabetes type 2. Kan du bare kjapt dele? Kjapt kan jeg si at diabetes type 1 er en autoimmun sykdom, hvor kroppen har antagelig fått beskjed om at det er en betennelse i bukspittkjærtegnen, og så kommer den og slokker alt for mye, så den har også spist opp de insulinproduserende cellene, for å si det veldig enkelt. Så jeg lager svært lite insulin,
og må ta insulin 24 timer i døgnet og passe på at jeg hele tiden har nok insulin. Men så er det sånn at vi med type 1 som tilfører insulin, fordi vi tilfører det og ikke slipper det direkte ut i portvena fra bukspytterteren, så har vi litt høyere insulinnivåer enn det vi ville hatt hvis vi ikke hadde hatt diabetes. Og på grunn av at det er ekstremt vanskelig å treffe med riktig insulindose, selv med dagens flotte utstyr og snille diabetessykepleiere og flinke diabeteslegger,
så vil blodsukkeret svinge såpass mye at man ofte får lavt blodsukker og må spise mer karbohydrater. Og for cirka 20 år siden så husker jeg at jeg leste artikler som sa at unge jenter med type 1-diabetes, de veier cirka 7 kilo mer enn sine jevnaldrene. Den forskjellen er ikke der lenger nå. Og kan du vette grunnen? Det var vanskelig å fortelle.
Fordi den generelle befolkningen har blitt yngre. Så forskjellen er ikke der, men det er ikke fordi at de med type 1-diabetes har blitt normalvektige, det er fordi at de andre har blitt overvektige. Ja, gjennomsnittet, ja. Men du blir engasjert i dette med ketogenkost, var det begrunnet av din egen lidelse, eller? Ja, det var jo fordi jeg hver dag jobber for å holde meg selv i livet. For diabetes type 1 er en svært alvorlig sykdom, og jeg må ha insulin.
Og jeg er jo en flink pike og prøver å gjøre så godt jeg kan, så i 25 år så jobbet jeg virkelig hardt med å få til diabetesen. Fikk det ikke, ser jeg nå så godt til, men greit nok. Og så hadde jeg en periode etter at jeg fikk barn hvor jeg ikke klarte å få kontroll i det hele tatt på diabetesen.
Blodsukkeret? På blodsukkeret. Og det var opp og det var ned, og dagene var stort sett preget av å prøve å flate ut dette blodsukkeret. Det ble faktisk så ille at jeg tok av både sensor og pumpe, fordi det gjør så vondt å se at man ikke får det til. Så da hadde jeg nok, jeg tror jeg hadde 40% time in range, som man sier, som betyr blodsukker mellom 4 og 10.
Så 40 prosent av tiden hadde jeg greit blodsukker. Så tenkte jeg at jeg orker ikke å se på det mer, jeg får bare gjøre så godt jeg kan. Så tenkte jeg, hvor mange år har jeg med godt, god arbeidshelse igjen? Så tenkte jeg, jeg får bare gjøre det beste ut av det. Heldigvis var jeg veldig aktiv i Diabetesforbundet og var på en konferanse der hvor jeg snakket med en fantastisk diabetessykepleier som viste meg den nye pumpa han hadde.
og fortalte meg litt om den, og det viste seg at den kunne redusere insulintilførselen dersom den merket at blodsukkeret ble lavt.
Så det betyr at sensoren og pumpa hadde begynt å snakke sammen. Og så overtalte vel han meg til å gi det et forsøk, og det var helt fantastisk, fantastisk bra. Og de pumpene i dag, som er to generasjoner senere, de reklamerer jo med opp til 80%, 75-80% time in range, da, igjen. 80% cirka... Og jeg vet ikke om det er gjennomsnitt, eller om det er det beste resultatet man kan få, men...
For det er to forskjellige ting, men i hvert fall å ha mest mulig tid da, mellom 4 og 10 blodsukker er målet for oss som er typ 2. Og litt tilfeldig dessverre, og da kommer vi inn på de tingene som også er litt vondt og vanskelig, kjenner jeg. Jeg måtte jo finne ut selv at det å redusere karbohydratene gjorde at diabetesbehandlingen min ble lettere.
For jeg, som sagt, når jeg hadde den perioden hvor jeg tok av pump og sensor, da skjønner jeg nå at jeg holdt nok antagelig på å bli litt deprimert der. Jeg holdt på å gi opp litt, og bare akseptere min skjebne, for å si det sånn. Men når jeg da fikk problemer med magen, som veldig mange også gjør med en type 1 diabetes, så oppdaget jeg at jeg nok hadde fordel av å ikke spise brød.
Og jeg er jo oppvokst på hjemmebakt brød og brunost, og synes det var fryktelig vanskelig. Det var faktisk mer vanskelig å vende seg til det enn at jeg hadde diabetes. Så det var en større omstilling. Men da merket jeg at jeg begynte å forvente at blodsukkeret var normalt om morgenen.
Og at jeg ikke fikk den vanlige litt sånn, nå er blodsukkeret 6, nå er blodsukkeret 5,5, nå går det sikkert rett ned i følging, nå må jeg passe på. Jeg fikk ikke den reaksjonen da, som er en automatisk forventningsreaksjon på blodsukkeret. Den endret seg. Og da så jeg det at de glutenfrie knekkebrønene som jeg hadde plukket, de var tilfeldigvis lavkarbo. Og så begynte jeg å se at her er det jo en sammenheng mellom at jeg begynner nå å få det bedre,
Jeg begynner å få mye bedre livskvalitet på grunn av de knekkebrødene. Og så begynte jeg å lese forskningen og så at her er det jo en helt annen verden som har vært ukjent i de miljøene hvor jeg har vanket, som burde og skulle kunne ha diskutert plan B for alle oss som sleit og ikke hadde det bra på den behandlingen som vi hadde da.
Så du begynte å se at det å redusere på karbohydrater gjorde at du fikk det bedre, både fysisk og mentalt. Ja. Og da måtte du virkelig få blod på tann og tenkt sånn, oi, dette må vi snakke mer om. Ja. Hvorfor har vi ikke snakket mer om dette? Ja, ikke sant? Fordi som sagt, jeg har jo vært aktiv i Diabetesforbundet og i diabetesverdenen i over 20 år, nettopp med tanke på å redusere psykisk stress.
Og når jeg da fant at «Hei, her slår vi to fluer i en smekk! Dette er jo fantastisk gode nyheter!» Og så klarer jeg dette, og så visste jeg at «Ja, det var de, men det skulle vi ikke snakke om». Skulle vi ikke snakke om det? Nei. Fordi at dette er ikke hovedanbefalingene i kostholdsretningslinjene eller i behandlingsretningslinjene for diabetes.
Ok, hva gjorde du da? Nei, jeg ga meg jo ikke da, for jeg tenker at jeg som helsepersonell har en plikt til å snakke om den forskningen som ser ut til å ta kunnskapsnivået et skritt videre i en helt åpenbar god retning. Ja.
Så jeg fortsatte å snakke om det, fordi jeg tenkte at dette er jo det jeg har gjort i 20 år, det er jo å snakke om det som jeg fra mitt faglige ståsted anser som beste tilgjengelig forskning.
Og ble du møtt med åpne armer da? Nei, jeg gjorde jo ikke det, så Diabetesforbundet etter noen runder valgte å avslutte samarbeidet. Hva var det du hadde sagt da? Hadde du snakket om ketogent kosthold? Begrunnelsen er at jeg kritiserte kostholdsretningslinjene, og at jeg snakket meget varmt om ketogent kosthold. Og ketogent kosthold er bare veldig kjapt?
Det er at man reduserer karbohydratene til et nivå som gjør at kroppen får mulighet til å produsere ketoner. Så bruker man heller det som energikilde? Ja, man bruker det som energikilde. Men igjen så er det de tre faktorene at du må passe på å få i deg de essensielle stoffene, du må redusere karbo, og du må fylle på med fett og passe dermed på energitilgangen. Sånn at du kan ikke bare spise...
Smør hele dagen. Du må jo være nøye. Så det var det at jeg snakket om at her er det noe nytt og noe annet som ikke de synes var riktig. Oi!
Kanskje det er så? Når var dette? Nei, dette har pågått en periode. Det var vel tidlig på 2019-tall, altså 2019-cirka, hvor jeg begynte å skjønne dette her. Og så skjønte jeg at dette kan jeg jo ikke nok om, så jeg må lære mer om det. Så jeg brukte ganske lang tid på å sette meg inn i forskningen, og har brukt de siste årene siden da til å
Det er en sånn merkelig besettelse, men det er jo fordi at jeg holder jo som sagt på med å prøve å holde meg selv i livet også, og ønsker å ikke gå i stykker før jeg trenger. Når jeg da ser at dette passer så flott sammen med min faglige utdanning på psykisk helse, og ser at her er det rett og slett et paradigmeskifte på gang i forståelsen av psykisk helse,
Og det ser ut som at vi får så mye kunnskap fra diabetesfeltet, så blir det veldig naturlig for meg å begynne å snakke om det. Og så er det, ikke sant, jeg har min historie, og Diabetesforbundet har sikkert sin historie, men jeg har jo alltid fått beskjed om også å være en ambassadør for Diabetesforbundet.
og be folk melde seg inn i det. Men det er klart, når de kaster meg ut, fordi at jeg begynner å snakke om noe som ikke de har lyst til å stå for, så er det helt greit. Men da på en måte tenker jeg fremdeles at jeg har et ansvar for min faglighet, og sier at
De som ikke får det til på de vanlige kostholdsrådene, de kan jo prøve dette da, for eksempel. Sånn som situasjonen er nå. Åh, men det er så synd for jeg bare tenker på, igjen, jeg nevner jo om Christopher Palmer, men de er jo kjempe mange nå i det miljøet du nevnte, Georgia Eid. Det er mange nå som forsker på dette, og sånn som Christopher Palmer, han ser at han, når jeg snakker med han, han bare er så glad for å bli tatt imot med åpne armer her.
Altså vi får lov å forske på dette. Jeg har møtt masse motgang, masse, masse motgang. Men vi ser at dette hjelper pasientene våre. Ja, og det som er svært alvorlig oppi det hele her også, er at jeg fant ut selv
Jeg fant ut at jeg ble ekstremt, og jeg er virkelig ekstremt mye friskere nå. Min HBNC, jeg bruker de gamle tallene, men min HBNC har stort sett ligget på mellom 7 og 7,5. Og det er ikke så verst, er min respons da. Fordi at cirka, jeg tror det er rundt 40 prosent av de med type 1-diabetes, de når den magiske grensen på 7, som er litt tilfeldig satt, virker det som på meg. Og for den er også alt,
Altså alt for høy i forhold til det friske mennesker har. Så kun 40 prosent kommer seg under 7-tallet, som ikke betyr at de har gode hverdager, fordi det kan for mange være beinhard jobbing,
med veldig mye berg- og dalbaneblodsukker. Og for lavt blodsukker. Og mye for lavt blodsukker, som er direkte inngripende i hverdagen. Sånn at en lav HBNC er ikke et mål på lykke, for eksempel, eller god hverdag. Men poenget nå er at fra å ligge på rundt 7-7,5, så er mitt langtidsblodsukker på 5,7 på siste måling. Og jeg har stort sett nå ligget på rundt 6-7,5.
Og grunnen til det er ikke at jeg ligger veldig mye lavt, for jeg har 0% følinger, sier pumpa mi. Og pumpa mi er jo litt, alle tekniske duppetingser er litt unøyaktige, men så la oss si 1%. Men du, se det. Veldig lite. Så du ligger på rundt 6 i håbaen seg? Ja, med lite følinger.
Det er jo helt fantastisk. For du kjente, det er et gjennomsnitt. Når man tar et gjennomsnitt, så kan man jo ha et blodsukker på to, som er veldig, veldig farlig. Så det vil ikke se ut nødvendigvis at hvis du har et blodsukker på syv, la oss si at du har en veldig regulert diabetes. Nei, for stort sett så er det veldig mye bergodalbaner, som jeg kaller det. Det er ikke sant at blodsukkeret går opp og ned. Men du har et veldig stabilt blodsukker nå. Ja, jeg har et veldig stabilt blodsukker.
Men spiser du ketogent alltid da, eller? Stort sett. Nå har jeg gjort dette her siden 2019, så min kropp er jo veldig ketoadaptet. Nå for eksempel, så målt jeg morges, og da hadde jeg 2,4 i ketoner. Og vanligvis, hvis man hadde snakket med en lege da, så hadde jo legen blitt bekymret, og kanskje sendt meg på legevakta for å gi meg insulin og sukker.
Ikke sant? Men du ser jo på meg nå, jeg ser jo ikke veldig syk ut. Nei, du ser veldig frisk og rask ut. Og jeg har det veldig bra. Så min diabetes er jo, altså jeg lever jo nå mirakeldager i forhold til sånn som jeg hadde det før.
Fordi blodsukkeret er roligere, jeg trenger ikke å jobbe så mye med det, så det psykiske stresset er svært redusert, og den biologiske belastningen på hele kroppen er svært redusert. Den er til og med så redusert at med disse ketonene også nå, så antar jeg faktisk at min kropp er i reparasjon etter 25 år med hard kjør på grunn av diabetesen. Det er der vi er nå. Og da får jeg litt gåse ut igjen, fordi at
For det å da ikke skulle snakke om dette her, det blir feil for meg, fordi at når man har kunnskap om at det kan gjøres på en annen måte, som nå ser ut til å ha såpass mange fordeler, både psykisk og fysisk, så mener jeg det er uetisk, og kanskje også juridisk sett ulovlig å ikke snakke om det. Men hva er begrunnelsen for at man
Jeg vil snakke om det. Er det masse bivirkninger med å spise ketogent? Hva er man redd for her? Det må jo være noe man er redd for. Det er nok flere innganger til det spørsmålet der. Og mange av de er ikke vitenskapelige, det må jeg også si. Mange av det jeg blir møtt med er logiske fallgruver, som er uvitenskapelige argumenter. For eksempel henvisning til autoriteter, til flertall, at de fleste spiser mye karbohydrater.
og andre ting som ikke er relevant. Men det man er redd for, og det man kanskje skremmer med, hvis jeg skal si hvordan jeg oppfatter det, så er det reddselen for ketoacidosis som er syreforgiftning, rett og slett en mangel på insulin. Ja, og det er jo livsfarlig, og det er jo noe vi har lært mye om på mitt studie, at ketoacidosis er jo kjempe, kjempefarlig. Jeg har jo hatt pasienter med diabetes type 1 inne på studiet,
på sykehuset når jeg jobber der, og jeg ser jo hvor det er jo virkelig parlig. Men er det en stor risiko ved å spise ketogent? Ja, det er det jo det store spørsmålet da. Så da viser det norske miljøet, diabetesmiljøet, viser det til «The European Association for the Study of Diabetes».
Jeg har sjekket referansene som jeg fant der, altså grunnlaget for å påstå at ketogendiet kan gi kort vei til ketosidose. Der er det fire artikler som er listet opp som grunnlag. Det er fire case-studier.
Og i disse fire studiene så var det en pasient som møtte på legevakta. Hun spiste ketogent, men det viste seg at hun hadde en uoppdaga type 1-diabetes. Så hun fikk ketogent, og det er den største grunnen antagelig til ketoacidos også. Det er at man ikke oppdager at man får type 1-diabetes, eller at legevakta eller legen ikke har målt og skjønt symptomene og sender deg hjem, og så får du en ketoacidos.
Og dette hadde Diabetesforbundet en kampanje på, jeg tror det var i 2016. Så det er ikke kontroversielt. For hun hadde ikke tatt noe. For tar du noe insulin? Ja, jeg tar insulin hele tiden. Men hun, når hun ikke visste at hun hadde diabetes. Så er det klart at det førte til ketoasidose. Ja, for hun visste jo ikke at hun hadde diabetes. Nei. Så der var jo det helt irrelevant hva hun spiste, eller hva hun gjorde. Men når det hoppet i fallskjerm, så kan du ikke konkludere med det. Hun fikk en type 1-diabetesdiagnose. Ja.
Den andre episoden, der var det en mann som fikk type 2-diabetes. Han ble sendt hjem og bedt om å spise sunt og trene, og han begynte på en ketogendiet, men kom tilbake til legen etter to måneder med en syrforgiftning.
Da viste det seg at han hadde en type 1-diabetes og ikke type 2-diabetes. Oi, oi, oi. Så han hadde ikke fått nok av insulin. Man trenger jo insulin. Ja, man trenger insulin. Så da var det en udiagnostisert, en feildiagnostisert, og så var det en mann med type 2-diabetes som ble anbefalt ikke en ketogendiet, men en lavkaloripulverdiet, samtidig som han gikk på SGLT2-hemmere.
Og SGLT2-hemmere påvirker den ketonproduksjonen og surrer til det systemet litt. Har noen gode effekter, ser det ut som på hjertet, men de gode effektene ser antagelig ut til å komme nettopp fra den lille ketosen som lages. I hvert fall er det sånn at denne mannen hadde type 2-diabetes, gikk på lavkalori-
og SGLT2-hemmere, og han fikk ketosidose. Men det var i hvert fall noe helt spesielt med hans diet. Dette var jo ikke en vanlig ketogen diet. Nei, det var ikke en ketogen diet. Dette er tvert imot en anbefalt diet fra en ernæringsfysiolog, som hadde sagt spis denne pulverdieten. Å, herre min hatt. Det er jo ingen som skal spise en pulverdiet. Nei, det kan man jo også, punktum. Men poenget var at det hadde ingenting med ketogen diet å gjøre. Nei.
Og her er det også sånn at man vet at eskel til tohemmere øker risikoen hos ikke folk med diabetes også. Den type diabetesmedisin. Ja, og også i økende grad hjertemedisin. Så er det en del hjerteleger som har fått med meg nå som også gir det ut. Og man har sett en økning spesielt i Nord-Norge. Jeg hørte også at det var bemerkelsesverdig mange som ikke har diabetes som fikk hetoacidos på grunn av de medisinerne.
I hvert fall. Så da hadde du en person som ikke hadde noen ting med diabetes å gjøre, altså ketogendiett å gjøre, og på SGLT2-emre. Og den siste case-studien som ble brukt som argument mot at folk med diabetes skulle spise ketogendiett, det var en dame som ikke hadde diabetes i det hele tatt, men hun var ammene og begynte på sin egen variant av ketogendiett da.
Og da fikk hun noe som kalles Bovier, det er nesten Bovar da, som er en slags ganske sjelden ketosidose, som man stort sett ser hos melkekyr, som er underernerte. Og derfor anbefales ikke ketogendiet for ammene, fordi da skal man være veldig forsiktig. Jeg har hørt om tilfeller, så jeg vet at det er en reell trussel for ammene,
det å endre på kostholdet sitt, for å si det sånn. Så det skal man være forsiktig med. Men disse fire studiene er det som brukes som grunnlag for å fraråde ketogendiet for diabetes på grunn av ketosidoseriskom. Men har vi nå studier på hvordan ketogent kosthold hjelper diabetespasienter? Er det studier gjort? Ja, det er...
Kanskje rett rundt ti stykker, tror jeg, på type 1-diabetes, og så er det jo fryktelig mange flere på type 2-diabetes. Og hva viser det? Det viser ganske tydelig, det kommer en amerikanske diabetes association, viste i fjor en poster, som jeg vet holder på å bli en artikkel og er i publikasjonsløpet nå snart, som viser at det
Det er en doseresponseffekt i forhold til hvor mye karbohydrater man spiser, og hvordan det går med diabetesen. Og da er det sånn at jo lavere nivå av karbohydrater, jo bedre blodsukker og diabetesbehandling får du. Og de som spiser, nå husker jeg ikke helt prosentene, jeg husker kun den siste akkurat nå, og det er de som spiser veldig lav karbo, som er ketogenet, der får alle
Altså 100 prosent når målet med en HBNC under syv.
På de studiene? På de studiene. Mens på det norske kostholdet, og det var en sånn samlemetanalyse. Oi. Så der tok de med alle studiene, så det var jo store tall, og sånn man skal gjøre det på en måte. Og da viser det seg at alle de som går på veldig lav karbo på keto, de når disse behandlingsmålene, og mer enn det, pluss at de får alle de andre gode effektene som følger med en ketogen diet.
Har du prøvd å vise disse studiene til Diabetesforbundet? Det kom i fjor, altså i 2024, så det kom etter at jeg ble kastet ut, så da gidder jeg ikke det. Jeg er ikke velkommen lenger, og det er greit. Men kanskje noen som hører på har lyst til å dele det. For det jeg tenker om, som er
er så utrolig viktig for fremgang i helsevesenet. Uansett diagnose, uansett fagfelt, er at vi kan snakke om ny forskning, og at vi kan diskutere det sammen. Vi kan være uenige, vi kan få lov å ha oppheit av diskusjoner, men at det skal være rom,
for at det er et trygt, faglig diskusjonsmiljø der vi kan fremme ny forskning, og hva det har å si for akkurat det fagfeltet, er jo helt essensielt for at vi skal få til fremgang innenfor medisinsk forskning og medisinsk behandling. Altså, det er kjempeviktig.
Ja, og det er jo egentlig, det er så lite ukontroversielt egentlig det du sier nå. Men det er bare at i praksis så er det sånn at ytringsfrihet, det er hyggeligst når det gjelder dem vi er enige med. Ja, ståsted, status quo, helst ikke utfordre. Og det er jo også synd for at hadde vi heller en sånn, utfordre oss. Nå har vi behandlet oss i skisofrene med denne type bensin, ikke?
Jo, vi ser dessverre at det faktisk ikke er en særlig god behandling. Ikke god nok behandling for disse pasientene. Kom med det. Forsk på det. Vis oss noen andre behandlingsmuligheter. Hva kan vi gjøre annerledes? Og så kan vi kanskje få en studie som viser at vi ikke skal gi pasienter den type diet. Da har vi forsket på det. Vi har sett det. Men så får vi en annen som sier, ok, du kan koste ål. Har du?
vanvittig effekt, dette må vi forske mer på dette må vi snakke om i stedet for å si, men det er for farlig, det her kan vi ikke snakke om, for at dette utfordret mine 25 år som professor på tema og nå føler jeg meg trua for at jeg snakker om noe annet, men
Hva hadde skjedd hvis vi var mer åpne? Jo, det som hadde skjedd var at vi hadde fått bedre behandling. Ja, og jeg tror jo at det er veldig alvorlig, fordi tilliten til, som jeg begynte på i sted, tilliten til legestanden og helsevesenet i seg selv, det er noe å true av, fordi folk finner ut selv at det er feil det som man blir anbefalt nå.
Som sagt, jeg måtte finne det ut selv. Jeg snakker med så mange, det er veldig mange som tar kontakt med meg, og nå forteller jeg at jeg måtte også finne det ut selv. Jeg har oppdaget det selv, jeg har det så mye bedre nå, men jeg er så redd for å dra til legen og få kjeft nå. Hva skal jeg gjøre? Ikke sant? Og
Lenge har det vært sånn at det er krevende å ha diabetes og dra til legen fordi man føler seg misslykka for man får det jo ikke til. Det er svært få som kommer under den 7-grensa. Nå er det 40 prosent som er kjempebra i forhold til sånn som det har vært.
Men man drar liksom til legen som en slags superhard eksamen da, som man plutselig skal på, og er egentlig ganske forberedt på å få kjeft på en eller annen måte. Selv om helsepersonell ikke mener det, diabetespsykiatren og legen mener jo ikke det, men de prøver å formidle et alvor da, at man må skjerpe seg kanskje på en eller annen måte.
Men nå har det faktisk blitt motsatt. Nå er man så frisk, man har liksom HB og ANC på 6,3, og gruer seg til å dra til legen for å få kjeft fordi at man har blitt for frisk, men man gjør det på en ulovlig måte.
Og det blir veldig merkelig. Så jeg tror at tilliten til helsevesenet er det som faktisk står på spill nå, og jeg mener jo at man har et juridisk ansvar for å holde seg oppdatert og for å utfordre, som du sier. Man må stille spørsmål, ellers så går ikke verden fremover. Og i møte med enkeltpasienter så er man nødt til å ta på alvor pasientens erfaringer med at de faktisk får det bedre, og informere sånn at pasientene kan ta informerte valg.
Men nå er det så mye som skjer i forhold til både hjert- og karsykdom, risikoen. Det er jo en annen ting man er redd for, at ketogendiet innebærer mye kjøtt og fett, og at det skal være farlig for hjert- og karsykdomutvikling. Men det er også ting som tyder på at det er ting som ikke er så svart-hvit som man har trodd før.
Og en studie på type 1-diabetespasienter fra, var det 2019 i Sverige, viste at LDL ikke var så veldig prediktiv. Det var det høye blodsukkeret og insulinnivåene som var viktigere. Men det er jo en annen diskusjon som vi ikke skal inn på nå, men jeg tenker... Du sier jo ikke her at alle som har diabetes type 1 skal over på ketogenkostal, men du bare informerer om at dette er noe som det kommer masse studier på, og vi er nødt til å se mer på det. Ja.
Jeg skal ikke bestemme hva noen skal spise, men jeg sier at hallo dere, vi er nødt til å snakke om det. Se her, dette er min erfaring, dette er de andres erfaring, og her kommer det ganske god kvalitet forskning også og støtter det. Ikke bare behandlingsstudier, men også biokjemisk så vet vi noe som sagt disse signalveiene. Sånn at her er det noe som vi er nødt til å følge med på.
Eller så gjør vi faktisk ikke jobben vår. Men du vet, for helsepersonell så er det jo en sånn skummel ting, ikke sant? Fordi når man jobber på et arbeidssted, så er det lydighetsmekanismer og konformitetsprinsipper som pågår, hvor man er nødt til å følge på en måte reglene på hvordan man gjør det på de aktuelle stedene. Og da er det jo sånn at ...
Det er ganske krevende å ta disse diskusjonene med kollegaene sine, eller sjefene sine, men jeg vil jo håpe, og jeg virkelig på vegne av meg selv og alle andre diabetespasienter og alle andre med psykisk helse, at folk begynner nå å ta disse samtalene, fordi at gjennom konsekvensen av det paradigmeskiftet som vi nok står overfor nå, er så enorme, og
Vi har ikke tid til å ikke snakke om det. Jeg tror ikke engang vi har hverken etisk eller juridisk lov til det heller. Fordi pasientene har rett til å vite om forskjellige typer behandlingsformer. Og har man prøvd behandlingstilnærming A, og det ikke har fungert godt nok, så mener jeg at man skal informere om behandlingsalternativ B.
og hjelpe pasienten til å implementere det dersom pasienten ønsker det. Og så journalfører man alt dette her. Jeg er bare veldig takknemlig for at du tar deg tid til å komme hit og dele kunnskapen. Jeg føler at vi får et større og større rom heldigvis for å dele kunnskap, og det er
Det er heldigvis veldig mange helsevesen som ønsker denne kunnskapen. Jeg vet ikke hvor mange leger og sykepleiere og psykologer og kiropraktorer og naprapater og biokemikere som lytter til denne podcasten, men det er enormt mange. Så det er mye nysgjerrighet. Vi ønsker å få kunnskap. Jeg merker i hvert fall det selv som leger. Jeg har lyst på mer. Fortell meg mer. Det er så spennende å lytte til deg.
Så jeg er veldig takknemlig for at til tross for den motbølgen du har fått, og jeg vet at det er ikke alt vi har snakket om i dag, men du har fått mye motgang mot deg, så står du fremdeles støtt på beina og ønsker å dele kunnskapen. Du står ikke der og sier, er fasiten du skal gjøre sånn som meg? Du sier, vi må snakke om dette. Vi er nødt til å kunne snakke om forholdsbehandling.
forskningen på feltet, også må vi kunne ha en åpen diskusjon, og det setter jeg veldig, veldig pris på at du gjør, og at du tør. Så takk, Eirin. Bare greit.
Er det noe sted mine lytter kan nå deg? Ja, jeg har jo en nettside som heter drvinje.com. Det er vinje.com. Og så er jeg på Instagram og Facebook også. Så Instagram-kontoen heter drvinje, og på Facebook heter jeg psykolog Erin Vinje. Så der legger jeg ut, prøver å legge ut noen ganger i uka,
om denne forskningen Spennende, det blir artig å følge videre og hvis du lytter til denne podcasten og tenker åh, dette har jeg lyst til at noen er glad i å få vite mer om så del denne sånn vi får ut den gode kunnskapen om meg når du klikker på doktoranette dragland på Instagram og med det så sier vi tusen takk for i dag ha en kjempefin dag ha det godt Musikk