281. Vi velger helse – om stress, sosialt press og å stå i egne valg - Community episode
Biohacking Girls diskuterer stress, sosialt press og å ta egne valg. De deler personlige erfaringer med å leve en sunn livsstil, som fører til kommentarer og misforståelser. De understreker viktigheten av selvomsorg og å sette grenser, og skiller mellom selvomsorg og egoisme. De oppfordrer lytterne til å gjøre små endringer for å redusere stress.
01:55
I denne episoden diskuterer vi hvordan sosialt press og stress påvirker våre valg og følelsen av å passe inn.
09:39
Stress handler mer om vår indre respons og hvordan vi håndterer situasjoner enn om selve hendelsene vi opplever.
22:22
Taleren reflekterer over personlig utvikling, stress og utfordringer ved sosiale situasjoner og deling av følelser med andre.
29:04
Talerens refleksjon handler om personlig vekst, positive endringer i tankesett, og viktigheten av bevisste valg for å håndtere stress.
31:48
Små endringer over tid kan føre til betydelig personlig utvikling og stressmestring gjennom biohacking og bevisste valg.
Transkript
Nevnt i episoden
Stress
Hovedtemaet i episoden, diskutert i forhold til sosialt press og å ta egne valg. Beskrives som både positivt og negativt, og hvordan det påvirker kropp og sinn.
Sosialt press
Press fra omgivelser for å leve en livsstil som avviker fra normen. Fører til stress og vanskeligheter med å ta egne valg.
Selvomsorg
Viktigheten av å ta vare på seg selv og sette grenser. Motsetning til egoisme, og positivt for både den enkelte og relasjoner.
Egoisme
Å sette egne behov foran andres på en hensynsløs måte. Motsetning til selvomsorg, og skadelig for relasjoner.
Anniken Bins
Nevnt i sammenheng med en samling hvor deltagerne ble inspirert av en kommentar fra en av podcast-vertinne.
Hedvig Montgomery
Psykolog nevnt for hennes episode om feedback og følelser til barn. En inspirerende figur for podcast-vertene.
Biohacking
Livsstil fokusert på helse og velvære. Brukes som ramme for diskusjonen om stress og selvomsorg.
Gut-brain barrier
Forbindelsen mellom mage og hjerne, nevnt i konteksten av magefølelse og intuisjon.
Vagusnerven
Nerve som forbinder mage og hjerne, nevnt i konteksten av magefølelse og intuisjon.
Hans Selye
Nevnt i konteksten av hans definisjon av stress i medisinsk sammenheng på 30-tallet.
Kristin Skarstein
Nevnt som eksempel på noen som har håndtert en utfordrende situasjon og funnet styrke i å fokusere på det hun kan kontrollere.
Winston Churchill
Nevnt for sin refleksjon rundt bekymringer og hvordan mye kapasitet brukes på ting som ikke skjer.
Andalusia
Sted for et planlagt retreat nevnt mot slutten av episoden.
Jodie Spencer
Nevnt som eksempel på noen som arrangerer retreats for å hjelpe mennesker med stress.
Garmin-klokke
Smartklokke nevnt i et spørsmål fra en lytter om stressmåling og loggføring av aktiviteter.
TripleTex
Sponsor for podcasten, et regnskapsprogram.
Torkel Fære
Nevnt i forbindelse med et planlagt retreat.
Tone Fære
Nevnt i forbindelse med et planlagt retreat og en motivasjonskalender.
Therese Tonning
Traumeterapeut nevnt i forbindelse med bearbeiding av traumer.
Deltakere
Host
Alette
Host
Monika
Sponsorer
TripleTex
Poeng
Stress er blitt et ord som man bruker i nesten alle setninger, synes jeg. Det blir litt misbrukt også.
En observasjon om overdreven bruk av ordet "stress" i dagligspråket.
Nei er et godt svar, og så kan du si nei, men det er litt også måten du sier det på. Det er ikke alltid man trenger å forklare så mye, at nei er nok.
Tips for å si nei på en effektiv og respektfull måte.
Hver gang du sier ja til noe du egentlig ikke vil, så sier du nei til deg selv.
Enkel og treffende sammenligning om å si ja og nei til ting.
Kroppen min, dette biohacket jeg, dette lærer jeg å kjenne via å si nei og sette grenser.
En personlig erfaring om hvordan å sette grenser kan påvirke kroppens velvære.
Påstander
Mange av stresset kommer jo da fra tankene våre
Påstand om at en stor del av stress oppstår i tankene.
Hvis du er egoistisk, så tråkker du på andre mennesker for å oppnå dine egne mål. Og tar du vare på deg selv, så blir du også en som tar vare på andre på en veldig mye bedre måte.
Påstand om forskjellen mellom selvomsorg og egoisme.
Musikk
Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer altforskning.
for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.
Du har lettet deg å leve ditt eget liv. Hvor vanskelig synes du det er? Du lever det livet som er i tråd med følelsene dine og verdiene dine og den du kjenner du er på innsiden. Hvordan klarer du å leve det livet ut?
Det er jo helt umulig, vil jeg si. Man gjør så godt man kan, men du støter jo på ting i hverdagen, du støter jo hele tiden på ting som gjør at du må ta hensyn til andre, som kanskje går på bekostning av deg selv. Og det er ting jeg jobber med hver eneste dag, å være enda mer genuin mot meg selv, og prøve å forklare de rundt meg også hvorfor det er viktig for meg.
å ta disse valgene som dette. Noe er kjempespennende, og noe har jeg blitt mer og mer bevisst på, men det er veldig vanskelig, og jeg tror ikke jeg gjør det i det hele tatt så mye som jeg kunne. Og det betyr da at det er ytre faktorer som gjør at du ikke klarer å leve ditt liv sånn som du egentlig føler at du trenger. Helt klart. Har ikke du det på samme måte? Jo, jeg har det absolutt på samme måte, og det kan være så enkelt som at ...
Når noen tenker at man skal gjøre det på den måten, så tenker jeg at jeg skal holde styr på den måten. Og så er jo spørsmålet, hvem skal få lov til å eie sannheten min? Skal jeg få lov til å stå i det som jeg føler er riktig? Eller skal jeg høre på andres, leve andres liv, andres historier, andres narrativ? For det er jo dette som er utrolig vanskelig og tema for podden. For vi skal jo snakke om noe som mange kjenner seg igjen i, nemlig stress.
Nemlig, i dag er det stress på menyen. Ikke bare stress som er at jeg har så mye å gjøre, eller jeg har en deadline i morgen. Stress er blitt et ord som man bruker i nesten alle setninger, synes jeg. Det blir litt misbrukt også. Men vi skal snakke om det litt mer subtile, det mer konstante, det stresset som kommer av å føle seg litt annerledes noen ganger, og føle at man kanskje ikke passer helt inn
at det vi gjør er litt feil, bare fordi vi prøver å ta vare på oss selv. Så det er det vi har lyst til å snakke om i dag. Ja, og skal vi være helt ærlige, for nå kan vi egentlig snakke litt i duo her i dag, det er jo mange ganger vi er forskjellige, men på dette punktet så møtes vi ganske mye, og vi kjenner jo ofte på
Det er sosiale presse, og særlig siden vi har valgt en sånn livsstil som innebærer å si nei til en del ting. Nei til alkohol, og nei til senemiddager, og nei til vegetabilskåljer, og kanskje ultrapositive. Altså, det er så mange sånne ting som gjør at vi skiller seg litt ut. Og det er jo ikke fordi at vi prøver å være noe bedre, eller noe annerledes, eller...
Men det er fordi vi virkelig forsøker å gå den stien mot oss selv, og tørre å ta valg som gjør at vi lever mer i tråd med oss selv. Og da kommer jo ofte sånne kommentarer at du er så ekstrem, eller jeg har ikke slapp av levende litt, eller den der klassiske, altså et lite glass har vel aldri skadet noen. Og når jeg får de kommentarene, hvis jeg får dem,
Så registrerer jeg det, og så tenker jeg at nå er jeg nesten i ferd med å leve noen andres liv igjen der. Nå er jeg i ferd med å ta på meg andres små... Sånn så heter det ikke alltid en veloverveit kommentar som gjør det, for jeg tror ikke folk er nødvendigvis et av deg, men de bare sa det liksom sånn. Og da er jeg nesten i ferd med å gå inn i deres bo i stedet for...
Ja, det er helt klassisk, og det var veldig oppklarende det Hedvig sa, den der lille kommentaren, som helt sikkert ikke er dårlig ment fra den personen som sier den, men vi mottar det på den måten, fordi vi til stadighet kan føle på dette og være litt...
litt annerledes enn de man har rundt seg. Dette sier vi jo bare av kjærlighet og med humor, men dette stresser oss faktisk. For det er jo stress vi skal snakke om i dag, og jeg kan kjenne det på kroppen.
Jeg kan få vondt i maven, jeg kan få hodepinne, og jeg kan få dårlig søvn. Dette er jo stressreaksjoner som min kropp gir meg hvis jeg skal inn i sånne situasjoner som jeg egentlig har lyst til å si nei til, men så presser jeg meg fordi jeg føler at jeg må litt det vi startet podcasten med, de tingene du føler at du må gjøre for andre. Og det er ikke feil å gjøre ting for andre, men det er graden av det, ikke sant?
Og det er jo ikke fordi at jeg tviler på valgene mine, eller du på dine valg, men det er fordi det er så slitsomt, og vanskelig kanskje, og hele tiden måtte forklare. Og jeg er jo en person, hvis jeg skal snakke for meg selv, og være veldig ærlig her, som blir veldig kort. Når jeg får kritikk, så blir jeg veldig krass, fordi det er mitt stressreaksjon, i stedet for å være den som ...
som kan være litt mer overbærende, og jeg ler litt av det og prøver å forklare. Så i denne episoden har vi valgt at vi har lyst til å snakke litt om våre erfaringer med dette sosiale stresset, og hvordan vi prøver å stå og støtte egne valg uten at det er at vi dømmer andre, for det har jo ingenting med det å gjøre.
Nei, jeg er enig. Det er kanskje mer en observasjon. Og jeg må si at jeg prøver virkelig så godt jeg kan å omtavne de møtene med hjertet mitt. Jeg prøver virkelig også å være til stede og smile og kjenne på glede med andre mennesker. Og jeg vil også si at folk som ser oss i sammenhenger da, enten om det er på en kongress eller vi hadde dette grunnt å treffe med Anniken Bins, da var vi helhjertet til stede i de timene vi var der.
Og begge to, vi skulle jo hjem til en podcast akkurat da, men hvis vi ikke skulle hjem til en podcast med USA, så hadde vi nok dratt likevel som på en tall 9. Og da er det jo fint for de som var sammen med oss den kvelden å vite at vi var helhjertet til stede når vi var der. Og at vi går tidligere, så er det ikke fordi vi ikke har lyst til å være sammen med dem. Det handler om
andre valg da som er viktig og vi ser jo ofte folk som kjører på med jobb og kanskje litt usunn mat og sukkerbomber her og der og vin og kanskje litt av den der formal fear of missing out, og det blir det lite søvn av og så kan det være greit for de fordi det fungerer for de men jeg må si at hvis du velger det motsatte da, da blir det plutselig et samtale evne ikke sant? Da begynner folk å tenke og hvorfor er det egentlig sånn? Jeg har så lyst til å snakke litt om det i dag, Alette
Det har vi. Men vi vil bare begynne med å si at denne podcasten er ikke en fasit. Nå snakker vi litt rundt dette her. Vi er absolutt ikke helsepolitikk. Vi ønsker så inderlig å inspirere og være en inspirasjonsplattform. Tenk deg et interiørblad når du blar i det. Og så har du lyst til å pusse opp huset. Og så har du lyst til å pusse opp hele huset for det ser jo så fint ut. Men da blir du kanskje litt overveldet.
Men kanskje det bladet, når du har sett gjennom hele det, så tenker du, hva med bare den kule fargen på kjøkkenet? Den begynner jeg med. Og sånn er det vi også håper at podcasten vår kan være. Litt inspirasjon, litt trygghet, og kanskje en vennlig påminnelse om at det er lov å gå dine egne veier.
Velkommen til podden, og la oss hekke stresset. Dette er da episode 6 i vår lille community-serie. Vi har basert temene fra boken vår, og dette er det sjette temaet til stress.
Vi skal snakke om det i dag, og vi har enda en episode neste uke. Den skal vi snakke om litt på slutten og gi dere litt input hvis du har noen spørsmål du lurer på. For vi har fått en del spørsmål til denne episoden også på stress, og det skal vi prøve så godt vi kan å svare på. Men stress, det er ordet da, det stammer fra latin «stringere», og det betyr å presse noe sammen.
Det kom gjennom en gammel fransk stress som er brukt om motgang og trengsel. I mange hundre år var dette et begrep man brukte innenfor fysikk og ingeniørfaget for å beskrive et yttre press på materialer.
Mens på 30-tallet ble det satt i bruk i medisin av Hans Selly, og han definerte stress som kroppens uspesifikke respons på alt av krav eller type endringer som kunne oppleves som stress.
Han så både på det positive og det negative som kunne utløse den akkurat like biologiske reaksjonen. Det skjer via hormonene våre, nervesystemet og måten vi oppfører oss på. Stress kan være positivt og negativt, og ting fra utsiden kan være negative eller positive.
Når vi snakker om stress i dag, så er dette alt fra det vi snakket om i innledningen vår i introen her. Det er tidsklemme, det er kanskje traumer, men det handler ofte mer om vår indre respons enn selve den hendelsen vi står oppi. Det er hvordan vi agerer og føler rundt det. Det kan være både akutt og motiverende, eller skal det være noe som bare var lang tid, så bryter det skikkelig ned.
Men uansett så handler dette litt også om hvordan vi klarer å håndtere det. Og i boken vår så skiller vi mellom ting du kan kontrollere og ting du ikke kan kontrollere. Og det er jo egentlig en ganske frigjørende tanke.
Ja, for det handler ikke om å kontrollere absolutt alt. Da blir jo det også stress. Men det å erkjenne at vi faktisk har makt over dette. Vi kan for eksempel velge helt fritt hva vi vil spise, hvem vi vil være sammen med, hvordan vi vil puste, og hvor mye søvn vi vil ha. Dette er helt egne valg. Men vi kan ikke kontrollere andres meninger. Vi kan ikke gjøre noe med været.
eller verdensøkonomien, eller kriger rundt i verden. Så det er litt da forskjellen på disse to. Ja, og så i boken så refererer vi jo til Skarstein som mistet føleligheten sin etter en medisinsk feil. Hun hadde blitt rykemarkseoperert.
Det var en situasjon som var helt utenfor hennes kontroll. Det var en kjempebelastning, og det ga henne kjempestress også. Men hun måtte gjennom en mental reise for å klare å snu dette og fokusere på det hun fortsatt kunne gjøre. Det er litt det vi snakker om i dag. Vi sitter her med bekymringene våre og tar de kanskje med oss inn i graven. En som har reflektert litt rundt det var Winston Churchill.
Han hadde jo masse bekymring hele livet sitt, og på dødsleie så sa han at han hadde bekymring for ting som aldri skjedde. Og det sier jo litt da at vi bruker så mye kapasitet på ting som vi enten ikke kan kontrollere heller, men som kanskje heller ikke skjer. Så noe stress er jo ekte, sånn som det med å tenke på økonomi, at du skal klare å betale regningene dine.
Det er ansvar for familie og kanskje syke foreldre eller andre mennesker du bryr deg om som trenger deg. Gamle trømmer som du kanskje ikke har fått forløst helt. Og hvis du hadde fått forløst deg, så er det likevel noe som kan gi stressutslag. For det kan trigges et eller annet som skjer rundt deg. Det kan trigge i hukommelsen din noe som minner om det du opplevde som barn for eksempel. Og så kan du få en røsj av angst og uro.
Men mye av stresset kommer jo da fra tankene våre, som har litt lyst til å jobbe og tenke litt på det. Jeg kjenner meg igjen i Winston Churchill. Jeg tror kanskje jeg kan si mye av det samme også. Men det skal jeg endre på nå. Jeg er fremdeles ikke død.
For noe av det som stresser meg mest er jo ting i fremtiden som jeg ikke kan gjøre noe med. Og det er da sånn sosialt press særlig. Når jeg blir buden på noe så er jeg alltid åpen og synes det er helt fantastisk og synes det høres kjempefint ut.
Men når det begynner å nærme seg, så begynner stresset. Å Gud, hvordan skal jeg si fra at jeg ikke vil drikke vin? Hvordan skal jeg si fra at jeg ikke har lyst til å spise så sent? Så begynner alt dette surre inn i hodet. Og hva skal jeg si når jeg har lyst til å gå hjem før midnatt? Sånn kan stresse meg. Og jeg kan føle at andre dømmer meg. Men jeg tror ...
egentlig ikke at de gjør det. Jeg tror også det sitter i mitt hode. Men jeg har jo innimellom hørt kommentarer, men det er jo kommentarer som jeg oppfatter som negative, men det er ikke sikkert at mottakeren mener det negativt. For det er igjen det der med at vi kan ikke kontrollere hva andre mener om oss, eller sånne ting. Så jeg prøver ...
Prøver å ikke bry meg så mye som mulig om dette her, og heller være flinkere til i forkant når jeg vet at det kommer sånne hendelser, og kanskje si nei takk. Stå litt stødere i disse valgene helt til å begynne med for å slippe stresset i fremtiden. Nå var det så mye jeg hadde lyst til å kommentere på det du sa, og blant annet så var det det med når du sier nei til glassvin for eksempel.
Så synes jeg det var så hyggelig når Silje fra Anniken Bins Level Up podcast, når vi var ved den grunnersamlingen, vi hadde da blitt inspirert av din kommentar, da vi var gjester hos henne, om at ingenting frister deg mer enn en digg farges med stor leim eller satronskive oppi. Og da hadde de kjøpt en dette og masse leim og satron, så vi kunne ha den drinken vår i sånn stedt glass.
Det betyr at jeg tror du har helt rett i at det sitter mye i tankene våre, og at vi kanskje gjør en forskjell for noen, at de plukker opp noe, og så må vi heller bare overse det som eventuelt føles som negativt. Men en annen ting er jo det når du føler noe av dette. Du føler at det er noe stress, eller noe fordømmelse, men så er det ingen som har sagt noe. Det er bare klem og smil. Det er en som sier litt vanskeligere, for da har du ikke noe bevis eller noe
tilkjenner jeg, holdt jeg på å si at jeg skjønner hvem jeg mener jeg skjønner det så godt, det er nesten verre det er nesten enklere hvis man får kommentaren for da kan man jo reagere men når alt er liksom på stell og du bare har disse følelsene dine som sitter utenpå, som kjenner på andres følelser så det er mye, mye vanskeligere
Ja, og hvis man opplever det, så tenker jeg ofte at jeg alltid har hørt at jeg skal stole på magefølelsen, men dette er jo også tilbake til biohacking med gut-brain barrier. Det er en connection der vagusnerven starter i magen. Så vil jeg jo alltid da tro at folk har de beste intensjonene.
Så jeg velger å se alle mine medmennesker og kolleger og familie og venner og nære og fjerne med de beste intensjonene og tenke at dette er det bare noe i de som kanskje surrer og plages og at det er en uro som ikke handler om meg. Og det tror jeg er veldig viktig når man står der og føler på ting.
Fordi det som vi snakket om innledningsvis også, at dette med stress ligger i tankene våre. Så, ja. Ja, det gjør det. Og jeg vil bare si at jeg føler at jeg bryr meg ikke om hva andre gjør i det hele tatt. Så jeg
Selv om kanskje valget ikke jeg ville tatt, så tenker jeg at det er riktig for den personen, og vi kommenterer da ikke på hva andre har på sin tallerken, om andre drikker brus eller spiser sånne proteinbarer som er ultraprosessert. Det er helt greit for oss. Jeg ville aldri, aldri funnet på å kommentere det, eller sagt til noen, nå synes jeg du drikker litt mye. Jeg ville jo aldri sagt det, men når vi snur det,
og folk ser at vi spiser kjøtt, grønnsaker og ekte mat, så blir det plutselig et samtaleemne. Men her igjen, så observerer jeg at det er to grupper, for jeg synes det er kjempespennende når folk spør meg om ting på min tallerken av interesse og av lyst. Er den nysgjerrig? Det er noe helt annet enn å få den kommentaren «Åh, hvorfor kan du ikke bare spise litt sukker?»
Ikke sant? Det er veldig stor forskjell på det, hvordan man blir møtt i dette her. Men igjen, jeg synes allikevel det er rart å få så mye kommentarer på, det er jo, vi snakker jo veldig ofte om det også, at det er jo helt normalt å spise pølse med lumpe og kake som er fra Toro på absolutt hver eneste fotballkamp med barn og sånn, men hadde du tatt med deg en stor biff og en pose med epler, så hadde jo folk syntes du hadde vært helt crazy.
Og så tar det tilbake til Hedvig Montgomery, for den episoden som synes jeg var så kraftfull, og den må dere bare gå og lytte til. Hun er psykolog, vi snakket i forhold til vår feedback tilbakemelding til barn da. Vi vil prøve å nå følelsene deres, ikke bare den ytre beskrivelsen eller karaktersettingen. Og jeg har lyst til å dele en venninne av meg som ringte i dag, skal selvfølgelig ikke si navnet hennes, for jeg har ikke spurt om forlov til å dele dette, men jeg har lyst til å si det.
Hun ringte og sa «Nei, nå bare begynte jeg på statiner», sier hun. Så tenkte jeg «Hva vil hun at jeg skal svare nå?» Mange ganger opplever jeg at noen veninner ringer og spør om råd. Da kan jeg gjerne gi råd hvis de spør. Jeg har øvd meg veldig på å ikke bare komme med masse råd. Det har jeg vært veldig god på før. Jeg har lyst veldig å prøve å lytte og se om jeg klarer å fange opp hva de vil. Akkurat i dag sa jeg «Ok, så der er du nå».
Ja, men jeg må bare orke ikke mer. Nå stiger kolesterolet, selv om hennes er halvparten av både mitt og ditt. Bare for å si det sånn. Så var det viktig for henne. Og da hørte jeg at det var så viktig i stemmen hennes at jeg sa, ja, men da gjør du det nå. Og du vet jo om bivirkningene med at du kan få diabetes 2, og du kan få andre bivirkninger og sånne ting. Dette kan du. Så nå synes jeg bare du skal gjøre det da. Var det ikke så stålige ideer? Så kan du heller ta en liten runde igjen i høst, og så tenke litt om når ferien er over, kanskje du har mer overskudd.
Og jeg var litt fornøyd med det, fordi jeg tror at...
Hvis man på den ene siden er en som biohacker og holder på med helseoptimalisering, og på den andre siden så ser man at folk bare lever et normalt kostholdseliv basert på rådene her, med det som er normal kost, så blir man på en måte polarisert her også. Men man kan jo merge litt, så det er ikke sånn at vi står på den ene siden og er bedre enn de som gjør det de klarer eller kan. Jeg tror bare når vi setter dette i en stress sammenheng, så er det veldig viktig å
og ikke komme med svar på alt mulig. For vi dømmer ikke, vi bare prøver å inspirere til andre ting som kan gi et nytt tankesett, en ny vei å gå. Ja, vi har masse å gå på der, og jeg er helt enig med deg. Jeg er også veldig flink til, og i stedet for å si mine meninger når folk deler med meg, så spør jeg veldig ofte hvorfor, og er ni skjerri på en helt annen måte som får de til å tenke?
Det er noe helt annet enn å komme med disse ovenfra og ned rådene og tro at man er så veldig mye bedre, for det er vi absolutt ikke. Men du, la meg bare spørre nå. Du kan bare svare kort på det, så kan vi spørre hverandre hvis du kommer på noen andre spørsmål. Hva slags kommentarer får du oftest som sårer deg? Det er...
Alt dette som vi snakket om innledningsvis, jeg blir veldig såret når folk, jeg merker at folk ikke er så interessert i kanskje å be meg i selskap, fordi jeg ikke vil være til klokken to-tre om morgenen, jeg vil gå hjem litt tidligere. Og jeg mener jo selv at jeg er veldig hyggelig og opplagt når jeg er der, og gir og gir og gir.
Men det som sårer meg er at jeg ikke blir respektert for mine valg. At jeg må gjøre noe annet for å være sammen med de. Hvis du skjønner hva jeg mener. Og da tilbake til det å leve sitt eget liv. For jeg kjenner igjen at jeg har blitt såret for at jeg ikke har fått lov til å komme i middagsselskapet. Jeg har sagt at jeg må hjem til klokken 11 eller halv tolv.
Så litt det samme. Ja, det er litt det samme. Det er faktisk veldig fin hjelp å ha deg og ha en å snakke om. For det er ikke så mange som forstår dette her.
Og det er litt baken til stress. Så er det en liten følelse der og da, og jeg liker ikke å gå inn i en offerrolle. Det er ikke det jeg sier, jeg tenker mer på, ok, jeg bearbeider det, og så går jeg videre, og så er jeg glad for valgene når jeg klarer å si nei. For det er det neste jeg har lyst til å spørre deg om, har du noen gang unngått å sagt nei for at du ikke skal lage så mye styr? Og jeg vet hva svaret er. Selvfølgelig har jeg det. Ja. Det gjør man jo hele tiden.
Og det går også fint. Så får man kjent litt på det, og så går det kanskje lenger tid til neste gang. At man blir flinkere og flinkere, og det merker jeg jo også. I forhold til min mann har jeg veldig mange punkter hvor vi ikke er enige, og hvor han utfordrer meg veldig mye.
Og det skjønner jeg jo, for jeg har jo endret meg fra den han giftet seg med til den jeg er nå. Det har jo han gjort også. Det er jo ikke det. Men man går jo litt i forskjellig tempo, og så skal man hele tiden prøve å stille seg inn på det. Så dette er noe man jobber med hele tiden. Jeg tror også det. Og det er jo...
Litt sånn, jeg tror når man skaper alle disse festlighetene og samlinger, så er det mye alkohol der også. Jeg må bare innrømme at hvis jeg skal gå på sånne store fester, så må jeg nesten drikke. Jeg må beskytte meg mot den sensitive sjelen jeg er. Jeg får for mange inntrykk hvis jeg er lenge da, sånn som jeg må begrunne festen et par timer og sånn, og da går det fint. Og jeg har ikke lyst til å drikke, så det er så vanskelig, synes jeg. For det er
Jeg blir dårlig over å drikke alkohol, men jeg vet at det døver litt den uroen jeg føler, og når jeg skal se folk i nye øyne, jeg blir sliten og på toppen av det hele. Det verste av dette er jo da å si ha det til alle hvis du er på fest.
For det synes jeg er vanskelig. Da har jeg brukt opp all energi jeg har på å gå rundt, og har jeg hatt det hyggelig? Hvis noen av mine venner hører på denne podden, så tror de at jeg aldri har det hyggelig. For det har jeg jo også, men jeg sliter litt inni meg på samme måte. Og da hvis jeg skal gå og si farvel til alle sammen etterpå, da har jeg nesten brukt opp energien til dagen etterpå. Og jeg kan jo lese det på gammel klokke nå også. Så det er jo et stress som er reelt. Jeg har alltid vært sånn. Har du også vært det siden du var liten?
Altid. Jeg har alltid vært en som har prøvd å smyge meg og passe inn, og hele tiden gått på akkord med meg selv. Det er kanskje derfor jeg har begynt å bøye hekken, for nå har jeg lyst til å sette meg selv i føreskjed og prøve å ha litt mindre av dette stresset. Det er jo en kjempereise, og jeg synes jo at stresskapittlet i boken ...
Jeg synes jo det var det vanskeligste å gå inn i, tøffeste å skrive om. Det er et stort tema, og det blir jo veldig personlig også, og vanskelig. Så det er et kapittel som er fint å lese igjen og igjen.
Ja, og vi deler jo litt i den storyen der, så deler vi jo litt våre personlige stresshistorier, og de er jo kontinuerlige. Altså vi har jo i alle ti år så er det jo dukket av forskjellige ting, noe mer eller noe mindre, men det som går igjen hos meg er i alle fall at immunsystemet mitt blir så svekket
og da er jo viruser det første som bare hopper på kroppen min for de elsker jo den svakheten når jeg er nede og svak der kommer alle Epstein-barer, covid og alt mulig av varicella-sosser, at de bare digger influensa når du er nede og jeg må si at siden min bror tok livet sitt da i akkurat 20 år siden jeg lett det det går ikke en dag uten at jeg tenker på det, og jeg synes jo
På en måte skal jeg vie kjærligheten min og hjertet mitt til å tenke på det. Noen ganger er det så vondt å tenke på det. Noen ganger er det så vondt å tenke på at jeg ikke orker å tenke på det. Jeg bare stenger det ut og glemmer alt. Men kroppen min, og traumaterapauten Therese Tonning, og EQ-terapauten, snakker om at sjelen husker det, cellene husker alt mulig. Nå har jeg heldigvis fått bearbeidet det såpass mye, men likevel tror jeg at
er det andre ting? Bare det å kjenne på kritikk eller føle at jeg ikke gjorde det noen andre ønsket om meg i en sosial sammenheng, kan trigge de følelsene da, ikke nødvendigvis min brors selvmord, men den svakheten eller den
sårbarheten min da, og det gjør at hvis jeg gjør for mange av de tingene, så blir immunsystemet mitt dårlig igjen. Ikke sant? Og da blir jeg lettere syk. Så jeg tenker alltid sånn, når det går lang tid mellom en forskjølelse eller et virus eller et eller annet som setter meg ut, da har jeg et ganske sterkt immunforsvar, og da er jeg klar til å si nei nok. Så kroppen min, dette biohacket jeg, dette lærer jeg å kjenne via å si nei og sette grenser. Ja, men...
Kropp og hode og kropp og sinn henger jo absolutt sammen hele tiden, så det må vi ikke glemme. Det er jo helt klassisk det du snakker om. Når man er stresset og sliten, så kommer også disse, og noen er jo selvfølgelig mer mottakelige for å få viruser og sånn, og noen kjører seg jo lenger ned enn andre, ikke sant?
Jeg tror vi har forskjellige responser. Noen kan døve smerten med andre stimuli, så det er litt forskjellig hvordan man kontrollerer disse følelsene våre. Jeg ble bare litt utmattet og forvirret. Hva med deg, Aletta? Du deler jo også litt historier. Du har vært en liten pigerforsker
piken gang med drømmer og ballettsko og vokste opp i et ganske maskulint miljø. Det var det du skal gjøre. Ja, og du måtte ha mye ansvar, så det var jo ikke så mye rom. Det er ikke rart, du er litt tøff. Men jeg kaller deg jo ofte sarsjanten på generalen på Core Balance. Men jeg synes jo
disse fem siste årene når vi har jobbet sammen, at du har jo også myknet veldig mye opp i tonen din, selv på undervisningen. Jeg har det, altså. Og det er veldig gøy å jobbe med. Jeg synes jo det er et kjempespennende tema, selv om det er tøft. Så synes jeg kanskje den delen av biohackingen er den mest spennende for meg akkurat nå, å sitte og jobbe med disse tingene og bli mer og mer. Og det ser vi jo også i ...
I hele miljøet, at nå er vi, når du har fått opp lagrene dine på vitaminer og sånne ting, så er det egentlig bare å sjekke inn med det, men det vi glemmer er jo stresset, hva som skjer inni hodet vårt, at det er superviktig for å ha det bra. Men det er kanskje vanskelig å begynne å,
jobbe med det først. Man trenger jo først å få på plass søvn, kosthold, relasjoner og de tingene. Men du har lettet bare for å avbryte deg litt nå, for nå gikk du inn i den der flinke og skal levere, og nå vil jeg gjerne tilbake til deg. For jeg vil gjerne forstå litt, for vi prøvde å dele litt i boken også, men når du var liten...
Hva har du tatt med deg av de stressresponsene, eller hvordan har du beskyttet deg, hvordan har du klart å komme igjennom vanskelige ting opp gjennom årene, som du ser du kanskje fremdeles ikke helt i boks med? Er det noe du liksom klamrer deg til enda? Oi, dette var store spørsmål, Monika. Og det er klart det, man har jo med seg historien sin hele livet. Men når man blir eldre og visere, så
så kan man kanskje snu det til at mye av det kan man bruke til noe positivt. Og jeg føler jo at de siste årene at jeg har blitt litt runder i kantene, flinkere til å forklare hva jeg mener, fremfor å være sånn hard. Og jeg har jo alltid vært den der veldig strenge, og det har jo vært min beskyttelse at jeg bare svarer kort og er veldig streng.
Men jeg tror at jeg er blitt flinkere til å være litt mer reflektert og flinkere til å dele, ikke minst fortelle hvordan jeg har det. Det tror jeg ikke jeg har gjort så mye før.
Jeg synes det er herlig å høre, og jeg ser det, og jeg merker det, og jeg kjenner selv også at det er endring på gang. Hver dag er en ny mulighet til å tenke andre tanker, og jeg bruker indekskortet som vi lærte at vi skulle bruke av Ben. Jeg har skrevet, jeg har hatt det i lommen, jeg har vært ute og reist og tatt det frem og lest på dette. Jeg tror når man ser en beskrivelse av seg selv inne på et lite kort,
på hvem du har lyst til å være, så klarer du kanskje lettere å komme dit her nå. Det er noe med den manifesteringen, og jeg tror virkelig at vi klarer å endre litt sånn gamle såreholdninger og tanker. Hvis vi ønsker det. Vi må ønske det. Ja, det er sant. Så det...
Men ja, skal vi gå litt videre her. Det er jo noen som tror at biohacking det er jo som å bo i en isboks og vi bare tar masse kosttilskudd og rødt lys har vi i taket, men for oss så handler jo dette, vi prøver å formidle, om å føle oss bra og ta disse bevisste valgene i hverdagen.
Ja, for når du sier det, så mener du det da i forhold til stress, ikke sant? Ja. Jeg mener det. Altså, hvorfor vi gjør disse tingene er jo også for å håndtere stresset, og også prøve å forminske stresset vårt. Ja, for du sa tidligere i episoden om dette med interiørmagasin, og jeg synes også det er et veldig godt bilde på at ...
Du endrer liksom ikke hele huset når du ser et fint bilde i det bladet, men du blir kanskje inspirert og trigger til å gjøre en liten ting. Kanskje du planter noen potter eller fikser noe på do for alt det jeg vet. Så...
denne podcasten har så enormt mange temaer, mange helseprofiler, mange helseveier, mange medisinske både råd og inspirasjonskilder, så det er jo alltid noe som trigger oss til å ville ta fatt, og det kan jo hende at det er akkurat stress for du som lytter i dag, at det er stress, åh, jeg har også lyst til å bli litt mer sann, eller
ærlig på min vei og tørre å stå opp for meg selv og kanskje til og med snakke kjærlig og ærlig med de som da du føler ikke helt ser hele deg. Ja, og så
Når man ser litt bakover, tenker litt tilbake på når det startet dette, så ser vi også at det er små endringer over tid som gjør den store forskjellen. Det er jo ikke sikkert at en som møter meg nå synes at jeg har forandret meg veldig på de siste fem årene, men jeg merker jo en utvikling. Og det er små subtile ting som gjør dette så spennende, og som gjør at vi hele tiden går fremover.
Og sånn er jo det med biohacking, ikke sant? Vi gjør noen små ting. Kanskje har du lyst til å prioritere søvnen din, og den vil jeg jo si er ganske essensiell å starte med hvis den ikke henger på greip. Så er det vanskelig å gjøre noe med stress før det. Jeg snakket akkurat med Torkel og Tone, Torkel Fære og Tone, hans kone Tone,
Hun har for å være laget en helt fantastisk kalender, som alle ungdommer bør få. En nydelig motivasjonskalender, så du kan henge opp med de fantastiske kunstbildene. Og så er vi jo alltid redde for noe som koster over 500 kroner, for det er litt dyrt, 5-600 kroner, men det er kunst, og du kan egentlig ramme disse små påmiddelsene inn i små rammer å ha, som et interiørting også. Men grunnen til at jeg nevner dette nå, er at vi sammen, Torkel og Tone og meg, vi har bestemt oss for å lage et ganske sånn
lykkeriøst retreat som handler om å finne tilbake litt til seg selv. At du er på vei mot noe, men du trenger kanskje noen hjelpemidler for å finne det. Og dette er jo også i forhold til stress, i forhold til mat, i forhold til å lytte til seg selv og puste. Så jeg skulle ønske du kunne bli med oss, for det er jo i fjellene i Andalusia her i november, men da er vel du på en strand. Men hør oss ikke det. Man kaller det retreat for å tenne drømmen. Å, så mye. Og det er for...
akkurat for deg som kjenner at det er noe mer, at det er noe mer mulig at du går fra der du er til dit du vil. Så det er
Det er mange... Man trenger ikke dra på retreat og bruke penger, eller kjøpe kalender og se på det, men man kan jo starte med seg selv i alle fall, og så prøve å få kontakt med det du har lyst til. Hvilken drøm har du, og hvordan skal du få denne her til å leere mer? Det er jo noe vi trenger i dagens samfunn. Det er jo en grunn til at sånne som Jodie Spencer, som samler tusenvis av mennesker på retreats, altså...
det er en mangelvare å være fri for stress, og det er jo noe alle kjenner på, og jeg tror de fleste ønsker å gjøre noe med det. Og vi har vært veldig heldige og fått spørsmål fra lytterne om dette, selvfølgelig. Så skal vi gå gjennom noen av de, kanskje? Ja. Noe av dette har vi jo snakket om, hvordan håterer dere venner som synes dere er helsebevisste? Det har vi svart på, egentlig. Vi prøver å forklare så godt vi kan, og prøver å være åpne, og prøver å
Ikke være belærende, det er veldig viktigst. Og ikke gå inn i en sånn offerrolle heller. Jeg sitter her og tenker litt tanker bak det vi snakker om nå. Har vi vært for åpne? Har vi delt for mye? For mitt mål er aldri å se på meg selv som en som ikke fikk det jeg skulle ha, eller være et offer for livet. Jeg har bare lyst til å snu det til muligheter. Og egentlig, hvis du tenker på det som har holdt på med disse spørsmålene,
fem år med bioerken også, så har vi jo fått nye verktøy til å elte litt på gamle sår.
til å bli sterkere og til å stå litt imot press. Det er det man må tenke. Man må tenke at dette er muligheter som gir oss muligheter, ikke som tar fra oss. Og så er det da, hva gjør dere når dere føler dere alene i valgene deres? Og det er jeg veldig, her er jeg veldig pepp. Fordi det vi ser nå er jo at det er så mange som oss. Vi blir jo flere og flere. Og
Og dermed så står vi jo ikke lenger alene, og vi to er jo kjempeheldige, for vi har jo hverandre hele tiden, så det er jo helt topp. Så
Selv om jeg da kanskje kan være litt annerledes i andre arener enn når jeg er biohacking-alette, så føler jeg ikke at jeg står alene lenger. Hva med deg? Jo, jeg er bare å si at jeg er helt enig med deg i det. Det er akkurat den bevisstgjøringen egentlig. Vi har også fått et spørsmål med dette med å si nei uten å føle dårlig samvittighet, og det skriver vi også om i boken. Jeg synes det er veldig viktig. Jeg jobbet for mange år siden med Jesper Juhl,
som var familieterapeut og var så heldig å bli en av hans coacher og jeg fikk skrivet en bok med han også han har en egen bok som heter Kunsten og sin ei uten dårlig samvittighet jeg tror det er nesten det som besitter den
Men tenk litt på at hver gang du sier ja til noe du egentlig ikke vil, så sier du nei til deg selv. Det tror jeg er den enkleste måten å si det på. Og du trenger ikke alltid forklare hva du la til det lille takket i boken også. Nei, og så et lite takk. Eller nei, det passer ikke nå. For det er jo ikke andres følelser som nødvendigvis skal være mitt ansvar.
Ikke sant? Du må bare si det på en respektfull måte. Og et sånn ekte følt ja. Ja, det har jeg lyst til å bli inn på. Det er så lett, ikke sant? Og det er bare ekte og autentisk. Så det er ikke vanskelig. Hvordan klarer du å si nei når du beholder roen av dette? Vet du hva jeg har lært meg? At man
At nei er et godt svar, og så kan du si nei, men det er litt også måten du sier det på. Det er ikke alltid man trenger å forklare så mye, at nei er nok. Ikke sant? Og en annen ting er at nei er ikke en avvisning av andre, for det er jo det jeg ofte tenker. Det er bare en invitasjon til å være litt mer ærlig med deg selv. Ja, veldig bra. Flere spørsmål.
Har du noen gang blitt fristet til å gi opp og bare følge strømmen? Ja. Og jeg tror vi gjør det innimellom hele tiden, så er det noe med at noen trengte deg, jobben krevde det mannen min sa, og sendte de signalene, og de ville tenke det om det familieselskapet, altså sånn
tilbake når dette kommer tilbake til dette med sosiale settinger stort sett for min del ofte kan jeg godt gå på en treningsklasse som ikke er nødvendigvis noe jeg lengter men det gir meg en liten boost det kan jeg kanskje gjøre mer av så hva med deg? selvfølgelig har jeg blitt fristet å gjøre det til stadighet bare følger strømmen men jeg har noen ting som jeg klarer å stå i
Og det jeg er veldig god på å stå i er å si nei takk til vin. Det synes jeg ikke er så vanskelig lenger. Og så synes jeg, og så hele familien min er blitt ingen som sier et ord lenger om at jeg ikke spiser dessert. Så det er vi også ferdige med. Så de to tingene klarer jeg å stå i. Ellers er det mye annet. Jeg er veldig ofte veldig lenge oppe, mer enn jeg orker. Det gjør jeg veldig, veldig ofte.
Men du, viktigst å skrive et spørsmål her som jeg synes er utrolig spennende, og jeg har lyst til å spørre deg, jeg har lyst til å si noe om det selv også. Hvordan vet man forskjellen på selvomsorg og egoisme? Ja, det er... Når tenker du, Alette, at du...
Folk tenker jo ofte at vi er egoistiske. Ikke også nødvendigvis. Men den som da sier nei til noe, så tenker vi «Åh, fan, er jeg god type? La meg ikke ta hensyn til andre». Men hva er forskjellen? Ja, jeg tror forskjellen ligger i hvordan du behandler andre. For jeg tror...
Hvis du er egoistisk, så tråkker du på andre mennesker for å oppnå dine egne mål. Og tar du vare på deg selv, så blir du også en som tar vare på andre på en veldig mye bedre måte. Jeg tror det er forskjellen. Og du ser det ganske godt.
Det er nesten tilbake til at det er selvomsorg. Da føler jeg at det er en positiv, optimistisk, det er givende, mens egoisme er noe som tar og
stjele, at man setter egne behov foran andres på en eller annen lite hensynsfull måte. Så de to tingene der er viktig å skille mellom. Så tror jeg kanskje at siden du mange ganger ble streng og kort, så kan det oppleves som egoisme fremfor at du faktisk prøver bare å gjøre noe godt for deg selv. Så tilbake til språket. Tilbake til språket vårt «ha som vi sier».
Hva gjør dere når dere føler dere er misforstått? Da går jeg litt inn i meg selv. Kanskje jeg bare lar det gå. Jeg tenker på det litt. Jeg er ikke sånn som agerer med en gang. Jeg tenker litt over det, og hvis det går over, så tenker jeg ikke noe mer over det. Hvis jeg føler at det brenner, da vil jeg ta det opp og forklare det.
Sånn gjør jeg det i hvert fall. Jeg er ikke rett for å ikke være konfliktskyld. Jeg liker å legge alle kortene på bordet og tenke at jeg tåler en konflikt. Jeg tåler litt følelser, og jeg er litt latinsk på den måten der, og så prøver jeg å bare elte deg inn litt, og så ser hva som kommer ut av det.
for det er ikke farlig å ha følelsene på, for det er ikke farlig å bli sint og krangle litt, og jeg synes det kan være litt deilig også, for man kommer ut ofte på andre siden, men du må bare vite intensjonene dine, men om vi blir misforstått, så er det jo veldig fint å få lov til å få en mulighet til å forklare seg, og i beste fall så vil folk lytte, tenker jeg. Men
Men vi har fått et spørsmål på dette med Garmen-klokke. Det er en dame som bruker Garmen-klokken til å analysere stresset, og så lurer hun på om det er viktig å logge alle fysiske aktiviteter, selv om det bare er hagarbeid, trening eller husarbeid, for å få mest nøyaktig tall på både batteriet.
Da vil jeg svare ja. Garmin-klokken og alle de andre måleapparatene du bruker for at den skal kjenne deg best mulig, jo mer du loggfører, jo mer korrekte verdier og body battery og stressnivå vil du få. Klokkene fanger opp dette automatisk, og hvis du da ikke har nyansert hva det er du driver med, så vil den ta alt som stress.
Veldig bra. Da kan vi jo avslutte dette med takk til alle lytterne som har gitt oss spørsmål, og send gjerne inn nye til neste uke. Men vi kan avslutte med litt optimistiske tanker, at det kommer nok til å gå bra. Det handler litt om å ha tro på at ting kan endre seg, og at de menneskene du møter på din vei også vil se deg når du tør å være mer ærlig.
For stress kan jo også komme litt til oss hvis vi ikke tør å connecte og føle tilhørighet til mennesker. Så vi trenger egentlig å bygge mer fellesskap og være åpne om de tingene. Og det er no to self-hug. Jeg er ikke så flink alltid. Jeg kan av og til bare si nei uten å komme med en forklaring. Men det betyr at du må ikke komme med en forklaring, men åpenhet kan være bra.
Og vi tror vel at verden den trenger flere som tør å stå litt stødigere i seg selv, og ikke for at vi skal være bedre enn noen, men for å ha det bedre med oss selv. Hvor mer...
Vi føler oss bra jo bedre vil jo verden bli. Det er jo når du ikke har det bra at ting blir dårlig. Og det starter jo med de små valgene. Kanskje du sier nei til å være med på noe fordi det ikke, at det stritter litt imot, lytter litt til mavefølelsen, hva kjennes godt. Kanskje du har lyst til å legge deg litt tidligere. Kanskje du bare sier at dette føles ikke riktig ut for meg i dag.
Ja, og tilbake til det vi fikk et fint spørsmål fra den lytteren om egoisme eller selvomsorg, for det er jo det det er. Det er selvomsorg, det er ansvarlighet, og det er også tillit til at det går bra, og det er helt ok. Tusen takk for at du har lyttet ut i dag. Vi elsker det at dere deler tankene deres med oss, og så send oss gjerne en melding, kommentar eller spørsmål til episoden. Det blir vi alltid glad for. Ja, så neste uke ...
så skal det handle om vaner fra det siste kapittlet i denne miniserien på syv episoder, hvor de kan bygge gode vaner, hvor de kan sette ting, biohackingen og alt dette vi har snakket om i disse delene,
til nå, seks uker nå, i nettsystem som er såpass enkelt og forståelig slik at du klarer faktisk å fullføre det du drømmer om å få til i livet ditt. Så de vanlige, hvis du har noen spørsmål, så kan du sende det i en DM eller i kommentarfeltet under her, med en stjerne fem, det må du ha på da, ikke sant? Og husk i alle fall på at du skal ikke endre hele livet ditt, du trenger ikke å endre hele livet ditt. Du kan kanskje endre bare noe
å starte på kjøkkenet. Kanskje du starter med å ta en dyp pust, eller hva annet enn dette. Ta ti knebøy. Eller si nei. Ja, eller si nei. Vi sier litt nei. Ta vare på deg selv, og happy biohacking!
TripleTex er et fleksibelt regnskapsprogram som passer perfekt for nettbutikker. Og søvebønder. Og kjøropraktere. Og maskinutleiere. Og advokater. Ja, TripleTex passer veldig bra for alarmselskaper. Og regnskapsførere, selvfølgelig. Og begravelsesbyråer. Nei, kondolerer. Og selvfølgelig elektriker.
Ja, du har sikkert skjønt det nå, at alle slags små og store bedrifter får det de trenger hos TripleTex, hele Norges regnskapsprogram.