‹ Tilbake til podkaster ‹ Biohacking Girls

6/5/2025

280. Barns indre kompass – Trygghet, selvfølelse og kunsten å vokse med psykolog Hedvig Montgomery

Biohacking Girls podcasten intervjuet psykolog Hedvig Montgomery om barns indre kompass, trygghet, selvfølelse og utfordringer i dagens samfunn. De diskuterte foreldrerollen, barns forhold til mat og teknologi, og viktigheten av å skape en god familiekultur. Montgomery understreket viktigheten av å være tilstede og å gi barn valgmuligheter.

00:04

I denne episoden av Biohacking Girls diskuteres viktigheten av barns mentale helse og hvordan foreldre kan skape trygge relasjoner.

05:46

Den store utfordringen for foreldre idag er å håndtere overfloden av digitalt innhold og usunn mat som barna eksponeres for.

20:00

Barna gir oss muligheten til å skape sunne kroppsbilder og motvirke negative matrelasjoner tidlig i livet.

24:24

Bekreft følelser hos ungdom istedenfor ytre utseende for å hjelpe dem med å finne balansen mellom indre og ytre selv.

33:56

Podcasten tar opp betydningen av felles oppmerksomhet i familier, og hvordan skjermbruk kan hindre samtaler og tilknytning.

Transkript

Nevnt i episoden

Hedvig Montgomery

Psykolog og forfatter, intervjuobjekt. Hennes ekspertise på barn og familier er sentralt i episoden.

Biohacking Girls

Podcastens navn. Episoden handler om å bruke vitenskap for å forbedre livsstil og helse.

TV2

Hedvig Montgomery jobbet som psykolog for ansatte der. Nevnt som et bekjentskap.

Sosiale medier

Barns eksponering for sosiale medier nevnes som en kilde til usikkerhet og press.

Ultraprosessert mat

Overflod av usunn mat er en utfordring for foreldre og barn, nevnt som en faktor for uhelse.

McDonalds

Nevnt som eksempel på ultraprosessert mat, som tidligere var en del av sosial identitet, men nå en kilde til bekymring.

TikTok

Nevnt som kilde til press rundt kroppsbilde og matkontroll.

Snapchat

Nevnt som kilde til press rundt kroppsbilde og matkontroll.

Foreldremagi

Hedvig Montgomerys bok, nevnt som en relevant ressurs.

A-magasinet

Hedvig Montgomery har skrevet for dette magasinet. Nevnt som et eksempel på hennes synlighet.

FlexBeam

Sponsor, bærbar rødlysterapi for smertelindring og raskere restitusjon.

Oslo Skin Lab

Sponsor, tilbyr kollagentilskudd for hud, ledd og bindevev.

The Solution

Oslo Skin Labs kollagentilskudd, nevnt som en løsning for å forbedre hudens helse.

Zelda

Et dataspill nevnt som et positivt eksempel på skjermbruk i en familie.

Samarbeidsmagi

Hedvig Montgomerys bok om å oppdra barn i to hjem.

Foreldrekoden

Hedvig Montgomerys podcast, nevnt som en relevant ressurs.

Norge

Biohacking Girls boken nevnes som Norges første bok om biohacking.

Ark

Bokhandelkjede hvor Biohacking Girls boken ble bestselger.

Deltakere

guest

Hedvig Montgomery

host

Monika

host

Ukjent

Sponsorer

FlexBeam

Oslo Skin Lab

Poeng

Barn trenger oss. Barn trenger voksne som smiler til dem og sier hei, og ser hvordan de har det.

Et enkelt, men viktig budskap om betydningen av nærvær og omsorg fra voksne.

Det å være flink i noe er bare akkurat det, å være flink i en ting, men du er kanskje ikke flink i noe annet, det gjør deg ikke noe tryggere på deg selv.

Viktig å huske at mestring på ett område ikke automatisk gir selvtillit på alle områder.

En av de største feilene som vi driver og gjør mot ungdom akkurat nå, er faktisk å sette to streker under svaret for tidlig.

Ungdom trenger tid til å utvikle seg og finne sin plass i verden.

Det som hjelper barn er mulighetene til å gjøre noe annet. Det er alternativene.

Fokus på å gi barn alternativer til skjermbruk, som fysisk aktivitet, sanseopplevelser og felles aktiviteter.

Påstander

Barn i dag sliter mer med selvtillit og identitet enn tidligere generasjoner på grunn av økt press fra sosiale medier og en overflod av informasjon.

En påstand som krever mer forskning for å bli bekreftet.

Å gi barn et eget rom for å utforske sine interesser og ferdigheter er avgjørende for å bygge selvtillit og mestringsfølelse.

Et viktig poeng om betydningen av autonomi og valgfrihet for barn.

Kontinuerlig delt oppmerksomhet (Continuous Diverted Attention) i familier er en negativ trend som påvirker barns konsentrasjon, oppmerksomhet og fellesskapsfølelse.

En påstand som støttes av forskning, men krever ytterligere utdyping.

Lignende

Laster

They're waking up with the sunrise love Bulletproof coffee

Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer altfra.

for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta seg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.

Da vi skulle sette tittel på dagens episode, så var vi begge to litt overveldet, for det er mye usikkerhet rundt omkring hos barn og ungdom i dag, som går på hvordan de opplever seg selv, hvordan de har det på innsiden, hvordan de lever med inntrykk fra sosiale medier, og hvordan de uttrykker seg i verden med enten talenter eller interesser.

Men vi har blitt oss merke i at det er mye usikkerhet, og vi ville gjerne ha en prat med psykolog Hedvig Montgomery om et tema som går på å inspirere oss foreldre og barn til å ta mer eierskap i sitt eget liv til å få det bedre. Jeg kjenner Hedvig fra tidligere, for hun var psykolog for alle oss ansatte i TV2-

Og så har vi da vært så heldige å bli litt kjent ved siden av det også, og har hatt to runder med barn. Hun har barn som er 30, og barn på min yngste sønns alder også, så det har jo vært litt gøy. Så veldig spennende, og så går jeg i samtale med Hedvig nå, synes vi. Ja, helt utrolig, og hun er sånn, hun snakker så vakkert.

og så enkelt, og hun gir oss ingen sånn dårlig samvittighet, det er liksom bare hun forklarer, og det er altså så nydelig å høre på deg, jeg ble veldig inspirert, jeg fikk lyst til å få barn igjen, for å kanskje prøve på en ny måte, og vi snakkes

Vi snakker selvfølgelig om barns selvtillit, kropp, identiteten deres, emosjonell trygghet, hvordan vi kan skape gode relasjoner i hjemmene våre. Vi er inne om masse spennende sammen med Henrik. Og ikke minst hvordan vi møter barna. Er alle deres utfordringer om de skal lage mat og rote det til, og hvordan de glemmer ting, og hvordan hjernen virker. Hvis de gjør noe bra eller dårlig, hvordan vi skal møte dem.

Hvordan skal vi være som mennesker? Skal vi vurdere dem, eller skal vi bare lytte? Så det er en veldig lærerik og fin episode som jeg håper at du vil sette pris på. Hedvig har jo skrevet en haug med bøker, og de er oversatt til 23 språk. Hun er terapeut, og hun har en podcast, og har vært aktiv i debatter, men også som skribent i A-magasinet.

Ja, hun er overalt. Jeg tror de fleste kjenner henne. Hun har jo kjempefine bøker, og hun har fremdeles jobbet med klienter, og det er jo veldig bra at hun har den delen av det også. Og som du sa, masse bøker ut å lese. Ja, så gled deg, sett deg ned og kos deg med denne episoden, og ta gjerne med familien din og hør mens du kanskje går en tur.

Velkommen til Ukens podd. Kjære Hedvig Montgomery, dette har vi gledet oss veldig til å kunne snakke med deg. Vi har snakket om det i flere år, at vi har ønsket å ha en samtale her.

med deg. For vi har mange unge lyttere, eldre lyttere, mange som spør oss om dette med barn og hva skjer. Og vi hører jo nå om barn langt ned som sliter. Så velkommen til vår podcast. Dette skal bli en spennende prat. Tusen takk.

De siste ukene har du hatt episoder ute som har handlet om hvordan det vil si å ha en god oppvekst, og hvordan det vil si å ha en dårlig oppvekst, og med hensyn til foreldrerollen. Hva ser du som er mest typisk i dag i en generell familie? Nå må jeg bare si at heldigvis er familier så mye forskjellige.

Og heldigvis så gjøres det veldig mye forskjellig, fordi det å ha en familiekultur handler jo også om å gjøre noen ting sitt eget. Og sånn må det nesten være. Og jeg synes også det er viktig å si at det finnes tusenvis av måter å være familie på som er fine.

Og så er det noen som er riktig, riktig feil. Men jeg tror jo også at vi skal være klare over at hver foreldregenerasjon, hver tid har sin utfordring. Og den er ny. Når den nye utfordringen kommer, så er det ingen som har gjort akkurat den utfordringen før.

Og når vi ser på 70-tallsforeldrene som stod der og strevde med at det skulle være likt mellom gutter og jenter, og at barna skulle få lov til å være i egen verden og ikke bli forstyrret, så er det klart at det var et eksperiment. Og på samme måte på 80-tallet, når vi hadde den første generasjonen med fulltidsarbeidende mødre, og de kom hjem med nøkkel rundt halsen og spiste sjokkopapps med stor begeistering, det var et eksperiment som vi ikke hadde gjort før.

Og sånn kan vi jo ta hvert eneste ti år, at det er hele tiden noe nytt.

Og jeg tror nok at det teoret vi har vært igjennom har jo den store endringen og store eksperimentet vært hva gjør vi for noe når det er så enormt mye som har kommet på nett med smarttelefon, med dataverktøy som barna får før de er modne nok til å håndtere det, og uten at foreldrene skjønner det, for de hadde det ikke da de var barn. Så den har vi vært igjennom. Og så har vi en som har vært ganske lenge nå, som vi fortsatt står i,

Det er at vi har så enormt mye mat av alle typer rundt oss, som går fort, som er lett, som er appetittvekkende, men som vi nå vet ikke er så kjempebra for kroppen. Det er så mye som er overflod, og som foreldre står og skal grensesette og håndtere. Nesten hver generasjon har fått mer å grensesette enn forrige.

Vi kjente jo begge Jesper og Jul ganske godt, og jeg husker for to-ti år tilbake, så sa jo han at dette med å henge med gjengen, spise litt på McDonalds og sånn, det var veldig viktig for identiteten til gruppen. I dag er det jo et problem, for det er jo nesten ikke noe annet enn ultraprosessert mat, så han ville sikkert tenkt annerledes. Hva tror du om hvordan man skal klare å sette grenser der da? For det kan jo ikke være sånn hver eneste dag.

Nei, og det må jo også sies at materiell, altså det at vi har bedre økonomi, og at barna også har fått del av denne bedre økonomien, har jo gitt oss noe helt annet å stå i. Men da må jeg bare si, jeg tror noen av de spørsmålene, hvor han og en måtte være i dag, nikker litt ned til oss. Fordi jeg tror jo det stemmer at...

Også ungdom i dag gjør ting som de ikke kommer til å fortsette å gjøre resten av livet, men som hører en liten periode til, og som ikke er noe krise at de gjør en liten periode. Og jeg tror kanskje for dagens unge så er det et problem at veldig mange av vi foreldre blir så redde for hvert eneste øyeblikk de har. At hvert øyeblikk avgjør at hvert McDonalds-besøk er en krise. Det er jo ikke det.

Men det er jo summen, og summen av det som barn kan få i seg i dag og stå i i dag, er nok mye, mye større enn den de var selv på Jespers tid, som altså bare er 30 år siden. Ja, det har gått fort.

Fordi jeg ser jo det på mine barn. Det var ikke det samme når de var små. Da var det ikke de samme fristelsene, de samme mengden av det vi kan kalle usunn mat, som jeg ser i dag. Og nå ser jeg også at, jeg snakket akkurat med en venninne som har en datter på ...

ungdomsskolen, og hun var helt fortvilet hun kom hjem til moren sin, for alle venninne hennes, de hadde skap som var stappfulle av sånne ferdigposer så de kunne lave sjokoladekaker hver eneste dag og hun skjønte ikke hvorfor ikke hun hadde det, men det er jo litt som du sier kanskje det er en sånn liten periode og at det faktisk ikke gjør noe fordi, ja isolert sett så er jeg lite bekymret for tenåringene, og jeg er faktisk mer bekymret for at vi har gitt så mye

Jeg har nesten på å si at mat til barna er babyer som kan klemmes inn og dyttes inn, og som har noen ekstra stoffer her eller der som skal gjøre dem litt mer i riktig konsistens. Jeg tror det er noe med summen, og også hva det gjør for noe med familiekulturen. At vi for eksempel ikke spiser det samme, men at barna får noe annet enn det vi spiser i vår familie.

For de gjør både noen ting med hva slags mat barna spiser, de gjør noen ting med hvordan vi snakker om mat og er rundt mat. Så jeg er pussig nok. Jeg vet at det liksom er tenåringer man bekymrer seg mest med, fordi de går igjennom en periode hvor de...

før de kommer i pubertet så er de jo så sultne de bare tuger til seg kalorier og finner det hvor det en måtte ligge og hvis de fortsetter sånn så kommer det til å gå riktig galt men det der regulerer seg opp igjen og vi har en periode hvor de er på ungdomsskolen hvor det å gjøre ting som egentlig ikke er helt sånn gangbart men som føles som frihet for eksempel å lage en brownie mix etter skolen

Det gir en frihetsfølelse og en tilhørighet som de ikke kommer til å fortsette med, for så gøy er det faktisk ikke å lage brownie-mixer. Sånn at den der går jo over. Sånn sett er jeg faktisk mer bekymret over denne langsiktige inputingen av at mat ikke er mat, mat ikke er fellesskap.

At vi trenger noe annet enn det vi egentlig har, altså det som har kommet med den produktrikdommen som blir introdusert helt fra de er bokstavlig talt babyer. Hva er greia med det at man serverer barn noe annet enn det man spiser selv? Jeg har aldri skjønt det, men er det veldig utbredt?

Du har to forskjellige grupperinger her, og det ene handler om de der majskroker, klemmeposer med fruktgreier, altså sånne hurtige ting som man kan stikke til dem, som er en sånn gruppe. Og da også barnemat, ferdig på glass og sånn, som jo

jo er raskt og enkelt når man har dårlig tid, men som i mange familier har gått inn og blitt

Det er sånn vi gjør det fordi det er lettest. Som jeg ser ikke er så bra, fordi på et eller annet tidspunkt trenger vi å spise det samme. På et eller annet tidspunkt er det de allergenene som ligger i det vi spiser som barna trenger å bli introdusert for. Det vet vi også nå, at det at barna blir introdusert for allergener som ligger naturlig i vårt kosthold bør faktisk skje ganske tidlig, ikke sent. Så her er det noen ting som handler om

Den der spesialmaten og introduksjonsmaten som har vært lett å selge til litt usikre foreldre. Så der har du en gjeng. Og så har du den andre gjengen, og det er at når barna blir ca. to år, så skjer det noe veldig interessant. Og det er at smaksløkene kommer frem og blir mye tydeligere. Så frem til barna er to år, så er det ganske lett å få dem til å spise veldig mye forskjellig mat. Men så når det blir to, så blir de plutselig kresende.

Dette er individuelt hvor kresende de blir. Alle blir mer kresende, men noen blir jo superkresende, og alt de klarer å spise er pasta. Alt de klarer å spise er kokte gulrøtter. Det blir veldig spesifikt og mildt, fordi de blir overveldet av alle disse nye smaksansene som kommer. Det ene å si med det er å ta det helt med ro.

finne ut av det, la barnet få lov til å bli vant til smaker og lukter, og at verden er som den er. Dette går seg til. Men noen blir litt hengende fast i den spesialmaten, og også i det litt behagelige, det litt mer sånn

jeg vil nesten kalle det brittiske, hvor man lager god voksenmat, og hvor barna får denne pastan og kyllingnuggetsene, sånn at det blir ro ved bordet, og de kan gå fortere fra, eller kanskje til og med spise i et annet rom. Da er vi inne på noen ting som biter seg fast i familien, som barna faktisk ikke trenger i det hele tatt, og som jeg egentlig ikke tror foreldrene heller trenger.

Hva legger du i det, Hedvig? Hva kan vi gjøre som foreldre for å prøve så godt vi kan og inspirere til å ta kloke valg? Barn er jo fine og uferdige mennesker som strekker seg inn i det å bli voksne og store. For en reise der er jeg så dypt takknemlig.

Hver gang jeg får lov til å følge både mine egne, men også andres barn inn i den der å finne sin egen form, å finne sin egen rolle, å finne sin egen funksjon. Alt dette er en prosess som tar under optimale forhold 20 år. Det er en langsom prosess, ofte litt mer faktisk.

Så det er en langsom prosess. Og i disse 20-25 årene, hvor lang tid det nå er jeg snakket om, så ser barna og ungdommene etter hvordan de skal bli som voksne. Hva er et godt voksenliv?

Og det de ser på da, er jo nettopp de voksne de har rundt seg. De ser på foreldrene sine, de ser på lærerne sine, de ser på trenerne sine, de ser på onkler og tanter og bestforeldre. De ser etter voksenliv rundt seg, som ser ok ut, som gjør at de får lyst til å bli voksne. Og jeg sier det sånn fordi ...

Det betyr jo også at vi må vise frem et liv som er sånn noenlunde ok. Vi kan ikke bare servere barnas sunn mat, men selv spise usunt, fordi at barnas kosthold er tross alt det viktigste, for eksempel. Det blir jo helt rart, for jeg lover, da kommer barnet til å spise mega usunt som voksne, for det er jo deres forståelse av hva et voksenliv er. Da hjelper det jo ikke at man har lagt inn all denne jobben

Så det å være familie er jo nettopp det. Det er å lage en kultur som er et godt liv, som barna får lyst til å strekke seg inn i, som gir dem noen ideer om hva et godt voksenliv er. Og nettopp derfor så kommer vi inn på det som du sier nå, Monika, at

Det er ikke nok å gjøre de riktige tingene mot et barn. Vi må gjøre de riktige tingene med et barn. Det er ikke nok å gjøre de riktige tingene for et barn. Vi må gjøre ting for oss selv, som barnet kan se og så for barnet. Det er en mye mer sammenbevegelse. Det å oppdra et barn er ikke et gi-forhold av den typen «Dette har jeg gitt deg, så nå blir det vel bra».

Jeg vet meg så merke i A-magasinet for en eller to uker siden, hvor du skriver om en på seks år som står i speilet. Vi må bare inn på dette. Hun er seks år og sier til moren sin at hun er så tjukk. Hvor kommer dette fra med så mange unge barn? Ser du mye av dette?

Det er to litt forskjellige ting, og jeg ser mye av begge delene. Men den første er den vi snakker om her, som faktisk er en normal tilstand. Fordi barn når de kommer opp i 7-8 års alderen, litt avhengig av modenhetsnivå, men da skjer det et stort skift i deres måte å tenke på. Og det

Det skiftet er kjempestort, for de går fra å bare være i sin egen kropp, i det de gjør, i det å løpe, i det å sykle og kjenne at det er vind i året. De går derfor til å begynne å se seg selv mer fra utsiden, og vi får denne vidunderlige «ser jeg kul ut nå» når de løper, i stedet for bare å løpe.

Og kommer du inn i en helt vanlig andre klasse, så er det det de driver med, det er å sammenligne seg. Hvem er morsomst, hvem løper fortest, hvem får de andre til å lede de andre, hvem er det som leser best. De har veldig stor kontroll på hvor de andre ligger, og hvor de selv ligger i forhold til det. For dette er sånn de speiler selvbildet. Så et barn på denne alderen sammenligner seg.

med de andre som er nære rundt dem, og det er akkurat sånn det skal være. Og alt vi trenger da er egentlig bare en helt sånn «Syns du det?» «Nei, men ikke så sikker på. Den kroppen din fungerer jo førsteklassisk til å

for deg, altså de rett og slett bare trenger en bekreftelse på og når de sier, å alle de andre leser mye bedre enn meg, så trenger de ja kanskje gjør de det akkurat nå, men du er snart der du også, altså de trenger den der, ikke å da få høre du skal ikke sammenligne deg, men bare å få en helt sånn roet ned blikk på at dette går fint, dette er sånn det skal være ja der har du akkurat nå, gjør ikke noe ting, det er fint

Barn i 7-8 års alder trenger så mange ganger å høre det går fint, det er fint, du er bra ja, sånn ser du ut, og det går bra det også, altså de trenger den og det vil si at når du da som foreldre prøver deg med å si ja, men du er den vakreste, så synes jeg så er det bare sånn, ja, men det sier du bare fordi du er mammaen din mammaen min, altså det er helt uinteressant for dem denne sammenligningen driver de med har alltid gjort

Det vi ser mer av er når vi kommer litt lengre opp i årene, og vi får den sterke koblingen mellom å være bra nok, det å mestre, og mat. Det å kontrollere matinntaket og dermed kroppen sin blir en måte å være flink på, og en måte å være god nok på.

Og der må jeg si at jeg ser en endring, fordi vi har en sånn enorm tilgang på input gjennom det de ser på på TikTok, gjennom det de ser på på Snapchat, gjennom det de forholder seg til og også får høre hjemmefra at sunn mat er viktig og det de får høre hjemmefra. Alle kanaler peker mot det samme, nemlig at det å være flink er å ha stålkontroll på hva du putter i munnen og hvordan kroppen din blir seende ut.

Og der har vi nok en økning hvor det ikke bare blir negativt, men også låser seg fullstendig. Fordi dette går fra å være en slags forestilling om flinkhet til å bli en fysisk sykdom. For kommer du under en viss vektgrense, så tar dette kontroll over måten du tenker på, måten du er på. Da snus hele pyramiden på hodet, rett og slett. Ja.

Så det høres ut som at dette er to helt like ting, men det er en ganske stor forskjell. Jeg tror likevel at barna gir oss en mulighet allerede når de da er 6-7-8, nettopp ved å vise et sunt forhold til kropp, et sunt forhold til sånn ser vi ut, vi er forskjellige, og heldigvis for det. De gir oss noen muligheter til å sette inn noen ideer

Og noen mantra, egentlig, som de kan ta med seg, som motvirker litt denne mat-og-flink-koblingen, som nok er den mest negative jeg ser. Er du lei av smerter eller lang restitusjonstid? Nå har vi funnet løsningen. Vi trener en del og underviser tøffe klasser. Det krever superform og balansert kropp.

Vi har begge hatt utfordringer med både smerter, prolaps og Baker's sister, og noen ganger litt for lang restitusjonstid. Ja, og nå bruker vi FlexBeam og har merket en enorm forskjell. FlexBeam er en bærbar rødlysterapi som har hjulpet oss med alt fra å dempe smerter ved prolaps til å redusere betennelse i hofte og muskler. Om å oppleve middelbar smertelindring nesten bedre enn parasett og raskere restitusjon,

etter støle muskler. Dette er rødt, næringsrikt lys uten bivirkninger. Apparatet stimulerer cellene til å produsere mer energi, noe som gir både smertelindring og en god følelse. Så er du på jakt etter en naturlig og effektiv måte å støtte kroppens helbredelse på, da kan du på det sterkeste anbefale FlexBeam. Det er enkelt, det er trygt og det virker. Bare prøv det selv.

Opplev forskjellen og sikre deg rabatt med koden BG10 og husk at det er 60 dagers åpent kjøp. Du har lett deg nå som sommer nærme seg er det en ting vi aldri hopper over.

Vår daglige dose kollagen, selvfølgelig. Vi snakker ikke om et hvilken som helst kollagen. Vi snakker The Solution fra Oslo Skin Lab. Det har jo blitt en litt sånn fast del av morgenrutinen i kaffen eller i smudien, i vannflasken. Det er enkelt og smakløst, og huden elsker det.

Vi har brukt det lenge nå, og det er ikke bare innbildning. Vi merker en stor forskjell. Glød, spens og en mykere følelse i huden. Ja takk! Og vet du hva? Kollagen er ikke lenger bare en kjønnets trend. Det er forskning i ryggen, og derfor en internasjonal biohacking-movement. Folk over hele verden bruker hydrolysert kollagen for å støtte hud, ledd og bindevevde.

Så, hvis du vil gi kroppen din et forsprang nå før sommeren, er tiden inne. Det er aldri for sent å begynne å bygge opp kollagene. Sjekk ut det solution for Oslo Skin Lab. Vi digger det, og huden vår gjør det også.

Bruk rabattkoden BIO60 for 60% på første kjøp. Jeg liker veldig godt den måten du ikke akkurat vurderer barnet, men bare

snakke rundt tema, slik at man ikke alltid kommer i den fellen som jeg kan kjenne meg litt igjen i, at jeg skal bortforklare nei, du er jo ikke sånn, fordi sånn og sånn, og så kommer den mammas stemmen inn. Men det å akseptere litt at dette går nok bra, eller bare på en eller annen måte neutralisere problemet. Vil det gjelde alle disse årene helt inn i ungdomårene, eller til man blir tidlig voksen, eller er det helst i den 7-8 års alder du tenker på da?

Det er den første muligheten vi får. Det er da vi begynner å forme språket. Så kommer det noen år hvor barna er ganske frie og bryr seg litt lite i en 10-12 års alder, hvor det er så mange andre ting som endrer seg. De blir så veldig opptatt av det sosiale, og det viktigste er å ha på seg det samme som venninnene, selv om de til og med selv ser at de ikke er like fine som venninnene i det. Da er det plutselig bare...

ikke det som gjelder, og de er litt friere på det, og så kommer tenåringsfasen. Hvor de godt kan komme og spørre «ser jeg fin ut i dette, mamma?» Og jeg lover, det er tiden å spille. Haha!

Du må rett og slett se. Er det lys i øynene? Føler de seg fine selv? Og hvis du ser at de føler seg fine selv, så sier du bare «Ja, jeg ser jo at du trives kjempefint i det der». Eller hvis de kommer og du ser at de er litt usikre, så svarer jeg «Hva synes du selv?».

Så det du sier, Hedvig, er at man skal heller bekrefte en følelse du kan registrere i stedet for å påpeke at det ytre er fint eller dårlig? Nettopp. Fordi når de kommer opp i tenårene så kommer de opp og får et behov for å skinne. Og det skinnet vi er ute etter er jo egentlig det som kommer fra innsiden. En av de tydeligste tingene, jeg har jo også hatt gleden av å jobbe mye med folk som syns mye, som er mye synlige som programleder eller som influensere.

Og det er at når det ytre blir for viktig for en person, så blir livet strevsomt. Den kontakten mellom hvem vi er på innsiden og hvem vi er på utsiden, at det vi viser er noe som i manglet bedre ord er litt sant.

utrolig vesentlig og det er jo også forklaringen på at 80-tallets mantra at fake it till you make it det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det disse mantraene om at det bare er å være positiv

faktisk førte til en ganske deprimert generasjon er jo nettopp på grunn av det det er når vi får innsiden og utsiden til å passe litt, og da må vi se etter den innsiden, og det er søren ikke så lett i en tid hvor det er så ufattelig mye ytre og tenåringene har alltid vært opptatt av det ytre, har alltid sminket seg mye, har alltid hatt dype utringninger, i hvert fall etter at det ble lov eller litt kortere skjørter, eller veldig korte skjørter altså det har alltid vært sånn

Men i våre dager er det mer enn noen gang før muligheten til bare å speile det ytre uten å få kontakt med det indre. Det er en vanskelig følge for ungdom. Hva skjer da? Hvis det får dominere, så

så speiler jo det litt i undervisningen, for vi blir jo målt i karakterer. Så kan du være en helt nydelig kjel, men du er bare ikke så matematisk dyktig. Så den balansen er jo på en måte gitt i samfunnet, på grunn av at vi gir karakterer, samtidig vil vi få den til å stemme med det indre. Ja, men det er jo også ganske interessant, fordi læreren hadde sikkert nikket til det du sa nå, men jeg kan si at det er like sannsynlig at en ungdom har dårlige karakterer i matte, fordi det er en mattelærer som ikke har makter å lære bort.

til akkurat dette barnet. Det kan like gjerne være at dette ungdom har dårlig mattekarakterer, fordi han eller hun er litt senere modne enn mange andre i klassen, og dermed ikke helt har kommet dit hvor disse tingene klarer å koble sammen i hodet. Den som knapt nok får karakter på ungdomsskolen kan faktisk være den som tar doktorgraden i statistikk senere. Så det ene å huske på er at en av de største

feilene som vi driver og gjør mot ungdom akkurat nå, er faktisk å sette to streker under svaret for tidlig. Det tar så lang tid før ungdommene kommer på plass, og nettopp får dette ytre og indre på plass, får modenheten koblet, blir seg selv og blir trygge nok til å prøve å feile, og kommer i det miljøet de skal være. Så jeg tror nesten mitt viktigste foreldreråd for tiden er

Virkelig, ha is i magen og ikke sette to streker under svaret, på godt eller på vondt, alt for tidlig. Ting tar tid. Jeg kan jo nesten si som en voksen oppegående både mor og kvinne, så fikk jeg selv høre i tenåringen da jeg begynte å få litt formår, at nå begynner det å bli tykk. Og selv om vi aldri har vært tykk, så har jo den tanken aldri falt bort. Og man kan på nesten ikke reparere. Går det å reparere sånne ting?

dumme uttalser som man kanskje ikke mente så mye hvis man sier noe. Hvordan fikser man det da? Det ene jeg synes er veldig interessant i det du sier, det er at det er så små ting som biter seg fast. En ubetenksom kommentar. Jeg snakket nettopp med en nydelig jente, fantastisk nydelig 16-åring, men hvor en av lærerne på skolen

Men nå har jeg ikke så mye mer kapasitet til å holde på med deg alene. En sånn liten kommentar som sikkert kom ut fra en frustrasjon over at han ikke hadde klart å lære bort det han hadde tenkt å lære bort, eller et eller annet.

Men hvordan hun føler seg helt uviktig etter en liten kommentar er veldig interessant å se. Og det kommer nok av at, og det vet vi, at ungdommer blir veldig lett sånn, de ser ting som enten bra eller dårlig, de blir litt svartvitte før denne nyanseringen kommer opp og fester seg i 16-17 års alderen.

Så det skal så små ting til. Selv om du fikk sikkert mange kommentarer, og de voksne rundt deg tenkte at dette var bare en av mange, mange kommentarer, så er den svart-hvitte gjør den enda skarpere. Og som ikke det er nok, så er det slik at vi mennesker er konstruert for å legge merke til fare, altså det som truer oss.

Det vil si at ting som stikker seg ut og føles truende, blir mye større i oss. Rett og slett fordi det er farlig for oss. Det å få en kommentar på at for en tenåring begynner du ikke å få mye former, nå må du passe litt. I en tenåringsode blir det at ingen kommer noen gang til å ha lyst til det. Jeg kommer ikke til å kunne få en jobb. Det blir så svært. Fordi det nettopp er farlig. Så vi skal være kjærlige.

Og jeg vet at dette høres så rart ut, for det er så mange som sier at vi skal ikke pakke dem inn. Men vi skal være mer varsomme med ungdommer. Vi skal være mer varsomme. Vi skal vite at det vi sier, som vi bare mener som en liten korrigerende kommentar, kan være alt for spiss. Så når vi skal komme ned i de korrigerende kommentarene, så skal det virkelig være i kontakt og med muligheten til å snakke om det. Ikke som en kommentar vi slenger ut av oss.

Fordi den kommentaren vi slenger ut av oss kan nettopp havne der hvor den blir sittende. Sånn et mantra, inni hodet, på en godt voksen kvinne som har hatt god karriere, godt helme med å få seg en fin mann, alle disse tingene som du egentlig sitter med. Og likevel er det den som sitter som et mantra. Så jeg synes det er en fin påminnelse det du sier. Og så er det jo en ting til, og det er at

Er det så viktig? Ja. Det er veldig viktig da, hvis det er sånn som fester seg for. Jeg kan selv huske noen kommentarer fra jeg var liten som har festet seg, men det er jo ikke det at de har ødelagt livet mitt. Men da med denne ungdommen, hvis den kommer hjem og forteller om en sånn som på skolen, hvordan kan man gjøre det bedre som forelder? Hvordan kan man skape en trygghet og kanskje få dempet den

maktesløsheten hos den ungdommen. Her har du to trinn på mange måter. Det ene er at der og da er det så veldig vesentlig å si «sa hun det?» Ja, det var faktisk ganske doft sagt. Liketil og rett på. Og så er det hele det miljøet, hele det jordsmannet dere har som hjem, som er det aller viktigste. Og det tror jeg faktisk vi skal være veldig, veldig klare over, at det jordsmannet som hjemmet er

med aksept, med et tydelig godt liv, er det viktigste.

Og så er det dette med hvordan du reparerer det. Og ja, det lar seg faktisk reparere i voksen alder. Sakte, sakte, sakte. Klarer å tenke inn i hva slags sammenheng det egentlig ble sagt i, hvor dust det egentlig var. Klarer å tenke inn andre kommentarer som faktisk er mer sanne og riktigere. Og så vil man sakte, sakte, sakte lage nye stier.

som gjør at det ikke er så viktig. Sikkert en eller annen passer tid til at det ikke er så viktig lenger. Men det å lære seg å tenke positivt om seg selv er en oppgave du egentlig sitter litt med hele livet. Fordi det er så utrolig lett å falle ned i det negative og det selvkritiske og det som

Som faktisk bare blir usann. Nå er vi litt inne på det som vi kaller for familieverdier, som vi faktisk skrev litt om i boken vår også. Hvis familien har dette grunnlaget sammen, så er det kanskje lettere å tåle fordi du har opparbeidet deg i en holdning til diverse ting som kanskje balanserer din drøtre på en bedre måte. Hva tenker du om familieverdier?

Det har så utrolig mye å si. Og det som er litt rart er at fordi vi er så travle hele tiden, og det er jo ingen grunn til at vi er travlere nå enn før, det er fortsatt 24 timer i døgnet, det er faktisk mindre arbeid enn det det har vært i mange generasjoner før oss. Vi har jo egentlig ikke så dårlig tid, men vi fyller jo tiden vår med distraksjon og med aktivitet så mye at vi ikke får den tiden til å tenke, kjenne etter, formulere.

Det at vi kan sitte og se på TV sammen utover kvelden, i stedet for at dagen er over, og alt vi kan gjøre er egentlig å prate litt før vi legger oss. Det at vi har tatt bort de der stedene,

Fordi det er når man snakker sammen. Jeg hadde jo ikke hatt en jobb hvis det ikke var slik. Hvis det ikke hjalp å snakke sammen, så hadde jo hele psykologien bare vært å kaste over bord. Så det er klart at den bevisstheten som kommer i det du begynner å si noe høyt, og ta imot noen annens reaksjon tilbake igjen,

Den er så gull verdt. Og jeg tror virkelig at det å få foreldre å bli kjent med hverandre, bli kjent med hverandre på denne måten, hva man har med seg, hva som var selvfølgelig da man selv vokste opp, hva man setter pris på i livet sitt, hvordan man vil at barna skal vokse opp, hvordan vi vil ha det hos oss. Det føles ikke så banalt. Skal vi sitte og prate om det og svare på det? Ja!

Fordi det er med på å gjøre det tydeligere og også lage rom for forbedring. Helt nydelig. Jeg hørte akkurat på en podcast hvor de gjorde det i familien. De satt med barna sine, de var ganske små.

og så skrev de alle ned hva som var veldig viktig for den personen, og så lavet de et sånt board som de tok utenpå døren, og hver dag så skulle de se på det og tenke at dette er våre familieverdier, og jeg ble så inspirert. Jeg tenkte, hvorfor gjorde ikke jeg det? Det hørte jeg som sa, og de fikk en sånn tilknytning til det, og jobbet jo også da sammen om disse forskjellige verdiene som de satt i sin familie. Men

Men vi må jo snakke litt om skjerm og mobiler, og for dette her, det at vi føler at vi har dårlig tid, jeg tror jo at det er dette som tar fra oss veldig mye

sammen vi glemmer å prate, vi sitter og vi voksne er like ferde som barna men hvordan kan vi sette sunne og tydelige grenser for dette med skjermbruk uten at barna våre skal bli utenfor eller føle at de har det veldig strengt

For det første tror jeg vi snakker alt for mye om skjerm som om det var en ting. Det er bare en ting. Så helt bokstavlig ja, det er sant, men det er ikke en ting. Det kommer jo helt an på hva som gjøres og hva den skjermen brukes til, og det handler så mye om hva vi ellers gjør i familien.

Det som er nytt, egentlig, ja, Monika, du og jeg har jo en eldstemann som er omtrent like gamle. Vi fattet jo ikke hva som hadde truffet oss den gangen for 30 år siden. Det kom dataspill, og barna spilte dataspill, og

Vi var litt sånn, ja, ok. Og de spilte jo også fine ting. Jeg må jo si at et av min søns, min 30-årings sterkeste barndomsminner er jo Zelda. Det spillet hvor han satt på en bitteliten hjemme og gikk rundt og lærte seg engelsk og kom inn og spurte, og vi var engasjert i hele familien. Det var faktisk fint. Ja.

Så det der var jo egentlig ganske fint. Når var det dette virkelig ble et problem? Jo, det ble et problem når vi voksne ble på samme måte at vi satt oss ned med våre telefoner og våre datamaskiner og ble suget inn i noe annet enn det de andre var suget inn i.

Det skjedde faktisk etter denne første generasjonen, fordi da for 30 år siden var det mer slik at barna gikk til sitt omtrent som de før gikk og lekte, og så kom de tilbake igjen, og vi var der, og vi var med dem. Men så skjedde det noe. Continuous Diverted Attention er det blitt kalt, altså en kontinuerlig delt oppmerksomhet, som ikke er samdelt, men at man sitter og ser på hver sin ting. Ja.

Der tror jeg det var at ting virkelig tok fart og begynte å gå galt. Når vi da attpåtil fikk inn det i skolen også, sånn at skolen begynte å bruke digitale verktøy hvor hvert barn satt og så på sin ting i stedet for å samle seg om en felles oppmerksomhet. Det var her jeg tror vi begynte å ta kål på oppmerksomheten og på konsentrasjonen og også på fellesskapet.

Så ja, det første jeg tror dette handler om, altså ikke bli redd av alt dere leser om at det er så mye ferdig på nettet. Ja da, det er ferdig ting på nettet, men det er virkelig ikke det som er det store problemet. Det er ferdig ting i livet også, det er ferdig ting i Oslo by, det er ikke de ferdige tingene isolert sett som er det som skader barn. Det som skader barna er at vi ikke ser og gjør ting sammen.

Så mitt første råd, hvordan sette bedre og sunnere, på en måte lage et sunnere familieliv, handler rett og slett om gjør mer sammen. Legg bort din egen telefon og din egen datamaskin, og tål også når det blir litt krangelig og litt slitsomt, og ikke suges inn i telefonen for å få litt fri. Fordi vi har liksom fått det som en slags sutteklut, vi voksne.

Og vi tar opp PC-en vår og setter oss og jobber hvor som helst, helt sånn like til. For barna er det jo knekkende likegyldig om vi ser på jobbemail eller om vi ser på noe annet, og dessuten gjør vi jo ganske mye annet også. Det tar oss bort fra den felles oppmerksomheten og gjør oss mindre tilgjengelige. Og så begynner vi å klage på deres databruk og deres skjermbruk, som de synes da er helt urimelig og litt mer rette, må jeg legge til.

så det ene er å være klar over dette du begynner der, du begynner med å være klar over at alle sitter og ser på hver sin ting er en dårlig idé, og du kan i hvert fall slutte selv først

Ja, og du ser jo folk som er ute på date hvor de sitter på hver sin telefon. Det er jo en litt sånn trist opplevelse på en middag sammen. Men da kan man jo si at alle oss tre her har barn fra 90-tallet og 20-tallet, holdt på å si 2000-tallet.

Det du sier nå, Hedvig, er at jeg ser forskjell på de barna som ble født på 90-tallet og de som er født på 2000-tallet. For det er de som er født på 90-tallet, de har lært denne teknologien annerledes. De legger lettere fra seg telefonen. Det må jeg i alle fall si enn min yngste, for han er mer sånn som må ha den mye oftere. Ser du også det? Ja, ja, ja.

Ja, og dette er jo den store forskjellen. At vi alle sammen, og så var det jo også på date på nettetallet, var det ingen som fant opp telefonen sin midt under daten for å svare noen. Da var du der. Så dette gjelder hele samfunnet, ikke bare barna.

Så det ene er, her må du få kontroll på dine egne fingre først, og din egen oppmerksomhet først. Og det andre er, det barn trenger for å bli lykkelig, det vet vi en del om,

Det er å få lov til å fikle med ting, lære seg ting, holde på med modellere, lære seg å spille et instrument. De trenger å få lov til å kle av og på Barbie-dokken. De trenger å gjøre ting med hendene. De trenger å være ute og klatre. De trenger å balansere. De trenger å få lov til å holde på i søledammen og bli skittende. Alle disse tingene som er å ha mange sanser i bruk, er en ekstremt viktig ting for å ha det godt med seg selv som barn.

Og vi har jo på mange måter tatt litt bort denne tingen her også, fordi når de blir stille når de kavner inn i et spill, så er de litt sånn problemet løst også for oss voksne. Mens vi må orke den jobben det er å vaske de klærne, og finne den spillelæreren, og gjøre disse tingene som gjør at de får brukt sansene sine. For hva skjer egentlig med hjernen til disse barna når de aldri kjeder seg lenger?

for det er jo der vi skaper kreativiteten og går ut og finner på ting de gjør jo ikke det lenger det er bare sånn mas om skjerm og oss voksne, det gjør de ikke mye voksne ja, ja, ja nå snakker vi jo litt om barn jeg har jo tross alt vært ute og lekt i skogen men vær klar over en ting det var ikke kjedsomheten som gjorde at du gikk ut i skogen det var at du kunne gå ut i skogen som gjorde at du gikk ut i skogen

Så jeg har jo ingen idé om at kjedsomhet i seg selv er noe spesielt positivt. Det som er positivt er muligheten til å gjøre, og det har vi jo langt på vei tatt bort, fordi vi er så redde for hva som skal skje. Vi er redde for at de skal skjære seg på spikkniven, vi er redde for at det skal komme noe vanskelig å se når de går til naboen, og derfor er det nesten bedre at de sitter på rommet sitt. Denne ideen om at ting ikke skal være farlige og ikke skal gjøre vondt, har faktisk gjort at det er blitt farlig og vondt.

Så vi har blitt litt lurt, tror jeg. Og det er ikke kjedsomheten de trenger, det er mulighetene de trenger. Og da må vi også vite en ting, det er at for barn er det å gjøre ting som ikke er 100% trygt hele tiden, er viktig for å bli kjent med hvor grensene går, og vite hva som faktisk er trygt. Så vi må tåle litt også. Du hører jo hvor vanskelig budskap dette her er. Ja.

Men så viktig som det er. Her igjen, Mikkel har akkurat lagt et lite treningsstudio, så vi kjøpte en sånn boks han har holdt på med drill og med hammer og...

Altså det var så gøy å se han sitte der så dedikert. Og en annen ting, vi går ofte på second hand markets og kjøper litt en gammel radio kan det være, for han elsker å demontere sånne gamle ting, og så koster de to euro, det er ikke så farlig. Men det merket jeg, den nysgjerrigheten der, den kan vi hjelpe å servere litt bedre for ham, tenker jeg. Ja.

Jeg tror nesten at dette språket vi har fått, at nå vi setter strengere grenser for skjermbruk, det språket vi har fått, er bare forvirrende for barn. Fordi det hjelper dem ingenting. Det som hjelper barn er mulighetene til å gjøre noe annet. Det er alternativene. Og det er foreldre som faktisk tar seg tid til å finne det som blir mer fysisk, mer sanselig, mer felles.

Å, så fint! Så hva gjør dere når dere spiser middag i en restaurant? Er det sånn at dere bare legger fra dere telefonene? Nå må jeg bare si at alle har sine perioder, og noen perioder er vanskeligere i alle familier, også i min. Og det å drive med streng oppdragelse når et barn har det vanskelig, kommer alltid til å kollapse. Så

Så her er rett og slett bare hva det er for noe vi gjør når ting er så nogelunde på stell, og hvor lenge får vi det til å fungere av gangen, er jo det interessante spørsmålet. Og når vi er inne i ganske gode faser, hvor ungene har det overleit og hvor stemningen er god, så er det veldig lett å få bort telefonene, så er det veldig lett å få opp praten og det som gjør oss felles. I perioder hvor en har det vanskelig,

så kan det være at det er for mye for langt faktisk. Og jeg må tenke at det ikke er et mål for denne middagen, men det er et mål at han skal få det bedre, sånn at vi kan få det til kanskje om tre måneder. Så igjen, hverken på egne eller andres vegne, så tror jeg det er lurt å bli for absolutt. Fordi barn er seg selv og går igjennom også sine problemer som de trenger vår hjelp til å løse.

Så når det er fine tider, så er det kjempe lett å få til den felles oppmerksomheten. Når det er dårlige tider, så kanskje jeg bare får den til de små dryppene, men jeg passer på å gå inn og få de små dryppene. Norge's aller første bok om biohacking er ute i butikk, og vi er så utrolig takknemlige.

Den gikk rett inn på førsteplass hos Ark, og nå ligger den på andreplass på den nasjonale bestsellerlisten. Dette er jo helt magisk. Og det er takket være deg, du som lytter på podcasten vår, gjestene våre, du som kommer på kongressene våre, og du som deler reisen med oss. Det er derfor det ble bok.

I boken får du våre beste verktøy, biohacks og hverdagstips, så du kan få mer energi, bedre søvn og mer balans i livet ditt. Så løp og sikre deg biohacking der du kjøper bøker eller du kan låne den helt gratis på biblioteket.

Vi heier på deg! De fem årene vi har holdt på med biohacking, så kan vi se en endring som er veldig spennende nå i 2025, fra at man skulle selvoptimalisere og prestere og måle, og alt skal være så veldig sånn

resultatorientert til at biohackingen har blitt en mye større verdibasert fellesskapsarena hvor hele familien inkluderes. For det var kanskje ikke så kult å sitte der og biohacke kjøttet helt alene og sitte med gamle klokken sin. Så plutselig har det blitt både en spirituell del, men også den psykologiske delen rundt det. Hva tenker du om unge som da ...

i større grad tar ansvar for sin egen helse, om de ikke akkurat har en gammel klokke til å måle søvn, men at de eier helsen sin på en annen måte enn å bare få det fortalt hele tiden fra foreldrene. Og må jeg si at det å lære seg å gi slipp på dagen og omfanne søvnen, det å lære seg å kjenne at mat er godt og at jeg er mett,

Det å lære seg å kjenne at det er deilig å være ute i solen, men nå bør jeg gå i skyggen. Alt dette her er jo så viktig livsvisdom, som det tar tid, og som noen barn lærer seg lettere enn andre barn. Men vi vil jo ikke at de skal bli helt mekaniske, hverken i forhold til søvn, eller i forhold til mat, eller i forhold til sol. Det er jo nettopp dette med å få

tiden og muligheten og oppmerksomheten til å kjenne etter som er det livsgrunnlaget som gjør at barna tar godt vare på seg selv når de flytter hjemmefra som er på mange måter det vi ønsker oss

Det er en gradvis overføring, både gjennom hvordan du selv tar vare på deg og kroppen din og søvnen din. Det er en gradvis overføring, fordi du nettopp bruker tid på leggingen og lærer bort de teknikkene og triksene du kan når det trengs og når du får det til. Det er at du lager den maten, og at dere har de stundene, og at du også gir litt tid nok når man spiser til å kjenne etter at nå blir jeg mett. Alt dette er så ...

finstemte mekanismer som kroppen egentlig har. Og noen barn er flinke helt fra starten av å kjenne på seg og kroppen sin, og flinke til å sette disse grensene, mens andre barn trenger mye, mye, mye mer hjelp til det. Så her har foreldre litt forskjellige oppgaver, men for meg er det uansett det samme, nemlig at det å få den der eierskapen og

Hvis vi er tilbake igjen på Jesper Jul, opplevelsen av autonomitet, altså at jeg er meg, og har noen valg. Og jeg ser at en av de tingene som barn sliter med i dag, er for eksempel at de kjenner at de har ikke noen valg. Det må bare være sånn.

og når de opplever at de ikke har noen valg, da alt blir bestemt av andre, så bobler det opp i form av at de ikke vil på skolen, eller at de ikke går på do, eller at de nekter å spise. De tilraner seg makt med ganske usterk utestemme, fordi det ikke har vært noe innestemme på det å ta valg. Så vi skal huske på at det å bli autonom, det handler også om å få lov til å sette litt fingeravtrykk på omgivelsene sine,

og at noen lager rammene som du kan gjøre dette innenfor. Det å lage en god barndom, det å overføre denne kunnskapen, det er jo en dans. Men det er jo ikke noe tvil om at det er målet.

Og det er jo en drøm å ha autonome barn, men det er jo også kanskje litt mer krevende for foreldrene, for du blir hele tiden stilt til vekst i forhold til det du står for, ikke sant? Ja, absolutt. Du får kjørt det. Her er det ikke snakk om å prøve å overtale noen til at hvis du er autonom, så vet du best selv. Men det er en drivkraft i det da. Det er en drivkraft i det, og vi ser også at de barna som ikke har noe av den gaven som de også har,

og kjenne på de grensene, de sliter jo også. Så det er jo som med alt annet, for mye og for lite fører ganske mye støy med seg i oppveksten. Vi snakket om dette med å føle at man ikke er bra nok å se seg i speil, og at dessverre det bildet der kom veldig tidlig for veldig mange. Kunne ikke du forklare litt om forskjellen på selvfølelse og selvtillit her for oss?

Jo, og det er jo interessant, fordi dette har vi jo drevet mye med. Og vi skal være klare på at både selvfølelse og selvtillit er utrolig vesentlige størrelser. Selvfølelse handler om å vite hvem er jeg, og hva synes jeg må være sånn. Altså en slags kjennskap til seg selv, og trygghet i seg selv. Sånn er det. Sånn er jeg. Og det kan for noen være mye å svelge, og for andre så er det ganske enkle ting. Men det handler om å kjenne...

en trygghet på hvem jeg er og også hvor jeg kommer fra så det er en stor ting som handler om en identitet og det å ha en trygg selvfølelse handler om en identitet som vi egentlig ikke har ferdigbygget før rundt 25 års alder sånn at det er ikke sånn at du har trygg selvfølelse fra du kommer ut av mors liv og så har du det det er etter og slett noen ting som dannes i møte med omgivelsene igjen og igjen og igjen i forskjellige runder

hele veien opp til du sitter der i din egen leilighet eller din egen hyve. Det er en ganske stor prosess. Og så har du selvtilliten, som handler om å kjenne at dette kan jeg få til, dette kan jeg. Altså rett og slett en mestringsfølelse. Og i lange perioder, når ideen om selvtillit kom, så var det holdt opp som at bare barn fikk selvtillit, så kom alt til å gå bra.

det var jo helt feil. Fordi det å være flink i noe er bare akkurat det, å være flink i en ting, men du er kanskje ikke flink i noe annet, det gjør deg ikke noe tryggere på deg selv, det er i seg selv ikke en magiformel, men barn er veldig programmert til å lære seg ting, har lyst til å strekke seg hvis de bare får muligheten, så det er noe man egentlig bare skal la den der mestringen få lov til å oppleve.

få en plass i hverdagen, så er det fint. De er konger når de har sluttet med bleie. De føler seg fantastiske når de har lært seg å knytte egne sko. Og når den der gangetabellen til den som var så vanskelig, den håpløse syvgangen, når den endelig sitter, så er det en tempeseier

Dette er viktige ting opp gjennom hele barndommen. Selvfølelse og selvtillit er to forskjellige stier som slingrer seg litt, og av og til går de nesten rygg mot rygg. Mellom 3-10-12 års alder ligger det veldig rygg mot rygg.

Og du får på en måte ikke det ene uten det andre. Mens i andre perioder så går de fra hverandre og går litt i en stor bue før de treffes igjen. For eksempel på ungdomsskolen. Og jeg bare kan si at selvfølelsen stort sett er ganske på bånd hos de aller aller aller fleste. De blir usikre på om dette kommer til å gå bra, om de kommer til å kunne komme inn på noen skole, om noen kommer til å ha lyst på dem noen gang.

Og jeg tror all denne tvilen er det jo av en grunn, fordi du er nødt til å tvile for å kunne finne en tro tilbake igjen litt senere. Og da er kanskje det å kjenne på mestring på et eller annet enda viktigere for å kunne få det hele til å henge sammen. Så det er to forskjellige stier, det høres likt ut, og til tider så går de litt inne i hverandre, men det er egentlig to forskjellige verdener vi snakker om, og barna trenger begge to.

Ja, det er viktig, og det er en veldig fin forklaring på forskjellene her. Men i forhold til dette med selvtillit, hvis du er veldig utrygg som barn og sånne ting, hvis du da i hvert fall klarer som foreldre å finne en ting, som dette barnet for eksempel er veldig god på alpint, da skaper jo det også en selvtillit på andre arener, gjør det det?

Det ene er at alle barn har gått over å kjenne seg hjemme noen sted. Og det er barnet som føler seg litt utenfor, ikke mestrer helt, ikke får det til. Når de da finner om det er å komme på den tegnegruppa, eller komme på den alpint gruppa hvor kroppen passer, det er utrolig fint. Så det å lete etter de stedene hvor barnet kan føle seg vel,

og føle seg bra nok, helt klart en av de tingene vi ser etter, når vi ser etter særlig fritidsaktiviteter. Men også på skolen, akkurat det samme der. Se etter det som barnet kan føle seg bra,

vel med å lære videre fra. Men vær klar over en ting. Fellen er jo da at man legger all oppmerksomheten på den ene, og til slutt så blir man en alpinfamilie, eller hva det måtte være for noe. Og så kan det jo være at det kjennes ikke like fantastisk ut når denne ungdommen blir 13 eller 16, eller når det nå kan være.

Så man må allikevel beholde en allsidighet. Allikevel også jobbe litt med å finne det som gjør at barnet kan føle seg bedre, også på andre områder. Så det er både en nødvendighet, en velsignelse, men også en potensiell felle hvis man ikke er forsiktig med å se at barnet kan vokse ut av det og vokse inn i noe annet.

Det å delta hjemme på kjøkkenet for eksempel og lage mat og få prestasjoner der og med retsel så kan man tenke at her søles det og her blir det feil. Det kan være vanskelig for foreldre å tolerere all den kokkelæringen og sølingen på kjøkkenet. Har du noen gode råd? Når 12-åringen har laget noe på kjøkkenet så ser det ut som det har vært et helt kokkelandslag i sving når man kommer hjem. Mitt beste råd er at har du barn som er inne i den fasen hvor det blir mye rot og søl

Pass på at du ikke selv er helt utslitt og sulten når du kommer hjem, for da blir du så kjeftete. Har du klart å komme hjem med pusten og blodet som klipper hold, så er det lettere å si «Å, har du laget mat? Supert! Men kjempefint om du rydder opp også». Og da kommer 12-åringen til å si «Å ja!»

Og i og for seg ikke rydde på det nivået som kanskje du har drømt opp, men i hvert fall opp på et nivå som er akseptabelt. Er det litt vanlig at tenåringer bare glemmer å ta tallerkenen i opppassmaskinen og plukke opp klærne sine? Er det mulig? Ja, og det kommer rett og slett av at en av de tingene som blir mer dårlig fungerende for tenåringer er evnen til å planlegge, altså huske fremover, ha en plan for hva som skal skje og følge den.

Det gjemmer seg i noen år og gjør at vi kan få tre beskjed og ikke huske noen av dem. Ok, så dette er helt normalt, Hedvig?

Helt normalt. Det er godt å vite, fordi jeg står plutselig oppi deg en gang til, og så hadde jeg glemt litt utfordringen. Men du har jammen meg heldig som fikk en runde til. Jeg er så takknemlig for det, så det er kjempegøy. Og så kan man se det i de forskjellige tiårene, og hvor motenhet og forskjellig det er. Jeg har dobbelt så stor erfaring på dette, så det er en gave. Like borte vil jeg si til deg.

Er det de to bøkene som er barnehageårene og barneskoleårene som er de neste relevante å lese nå for denne samtalen, tenker du? Lese den boken som er der hvor du har alder. Og så er det en ting til, og det må jeg virkelig si, jeg tror den viktigste boken jeg har skrevet er den siste som heter Samarbeidsmagi, som er om å oppdra barn i to hjem. For det er også der dette kan bli vanskeligst. Fortell hvorfor det. Fordi

Det å ha barn som deler tiden sin mellom to sett foreldre, som egentlig er det vi snakker om, der blir det veldig, veldig fort slik, og jeg vet ikke helt hvorfor, men det er veldig, veldig fort gjort at den ene foreldren skal være

av den andre, sånn at hvis den ene er litt streng, så skal den andre i hvert fall ha deg for lov til å slappe av når du er her. Som gjør at den andre som var litt streng selvfølgelig blir enda strengere, for da er det jo viktig at du lærer deg godt kosthold noe sted. Så får den andre til å bli enda mer sånn, ja, men da kan du få velge akkurat hva du skal spise for noe ting her. Og så får man den ekstremvarianten av at barnet forholder seg til to ytterkanter, en good cup og en bad cup,

Og det er veldig, veldig slitsomt. Så noe av kunsten med å oppdra barn, også for at de skal bli kjent med seg selv og bli trygge i seg selv, det er å motvirke den polariseringen som blir til ytterkanter, sånn at det blir mest mulig ikke likt, for likt kommer det aldri til å bli, det er jo derfor man går fra hverandre, men inn mot en midt hvor barnet får lov til å bli trygge i seg selv, og ikke bare bli den som tilpasser seg.

Det var et utrolig bra bok. Den er det mange som trenger, tror jeg. Man er jo alltid variabelt fornøyd med det man har skrevet, men den boken mener jeg virkelig ble fin. Fordi det å oppdra i to hjem er noe som alltid kommer til å forekomme, og som er for mange den eneste gode løsningen. Men da må vi gjøre det til en god løsning. Det blir ikke en god løsning av seg selv.

Nei, nemlig kuremåler. Og igjen det vi snakket om med verdiene, det vil jo også endre seg når det kommer nye stedforeldre inn, fordi at man er jo forskjellige mennesker, med forskjellige bagasjer og historier, så det er jo helt åpenbart at det er ulikt. Men da er jo hele fokuset her hvordan man kan få de barna tryggest mulig å klare å stå i to forskjellige hjem. Jeg må bare si at dette har vært superinteressant. Så mange aha-opplevelser, nå snakker jeg for meg selv, har vært kjempegøy.

Du har jo holdt på med dette veldig lenge, Hedvig. Hva er det barn i dag trenger aller mest fra oss voksne? Kan du si noe om det, avslutningsvis? Det er ikke sant. Poenget er at det er det samme som det alltid har vært. Barn trenger oss. Barn trenger voksne som smiler til dem og sier hei, og ser hvordan de har det.

Det er så enkelt som at hvis du i hvert fall klarer å sjekke innom barnet ditt en gang i løpet av hver dag, så er det ganske good. Det bare er så lett å glemme at det som faktisk er det viktigste er dette med blikkontakten og å smile. Det var nydelig, og jeg er sikker på at det har utskilt en rekke hormoner fordi at du føler deg både glad og sett, ikke sant? Også til å si nå, omsorg. Tusen, tusen takk for tiden den hadde vært til å sette med så stor pris på.

Lige må det være. Dette var masse nyttig informasjon, både for sjel og for hjerne og for samhold og for familier som har lyst til å ivareta hverandre mer og bedre. Og vi vet jo at det er veldig mange splittede familier

mange sammensatte familier, så det er mye inspirasjon å hente hos Hedvig Montgomery. Hun har jo podcasten Foreldrekoden, som er super å høre på, og alle bøkene hennes. Man kan legge link her under. Vi håper at dette var inspirerende. Det var i hvert fall inspirerende for meg. Jeg er så glad i gjester som snakker på den måten at uten at jeg tenkte «Å Gud, jeg gjorde alt feil», nei, det var ikke noe sånn i det hele tatt, men

Mer den der visdommen og det at hun er sammen med mye mennesker og alt det hun kan. Og

Egentlig så er det veldig enkelt. Det er bare å være sammen og se hverandre. Og det er jo som vi tenker alltid, jeg tenker litt med munnen nå, men jeg bare bor med mannen min også, at jeg hver dag må passe på at jeg ser han, og at jeg gir han en klem eller et kyss. Bare den lille som vi avsluttet med denne episoden, jeg liker det veldig godt, og det er også over for barna våre.

Og kanskje ikke tenke så veldig svart-hvitt på alt vi holder på med maten som er ultraposessert, og telefonen som ligger der. At den gir muligheter også, og det er det vekst, det er den vekstfasen for oss alle. Så ja, kanskje vi kan tenke litt nye tanker, og håpe du fikk en interessant reise sammen med oss. Ønsker dere en nydelig uke. Happy biohacking!

Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dietter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander.