‹ Tilbake til podkaster ‹ Sløseprat

2/20/2026

SLØSEPRAT - Andreas Hardhaug Olsen - Fat studies og kritisk teori

Episoden av Sløseprat diskuterer 'Fat Studies' ved Universitetet i Bergen og kritisk teori generelt. Andreas Harhaug Olsen forklarer hvordan disse fagfeltene avviker fra tradisjonell vitenskap, fokuserer på samfunnets undertrykkelse og aktivistiske mål, fremfor objektiv sannhetssøken, noe som kritiseres for å undergrave tilliten til akademia og institusjoner.

00:00

I denne episoden diskuteres FAT-studier som en ny akademisk disiplin som utfordrer samfunnets syn på fett og fedme.

19:11

I denne podcasten diskuterer man hvordan postmodernisme og kritisk teori utfordrer tradisjonell vitenskap ved å redefinere sannhet og forståelse av rasisme.

25:48

Diskusjonen om rase, meritokrati og kritisk rasediskurs avdekker spenninger mellom ønsket om fargeblindhet og betydningen av hudfarge.

29:23

Kunst og kroppsnormer er sosiale konstruksjoner som utfordrer tradisjonelle kvalitetsstandarder og idealer i samfunnet.

35:18

Diskusjonen handler om hvordan fataktivisme utfordrer synet på fedme og opplevelsen av å være overvektig i samfunnet.

Transkript

Nevnt i episoden

Fagfelt

Et relativt nytt fagfelt som omdefinerer fedmeproblemet fra individ til samfunnets 'fettfobi' og er en del av kritisk teori.

Institusjon

En norsk utdanningsinstitusjon som tilbyr faget 'FAT-studies', som vekker debatt.

Skribent, forfatter, ekspert

Gjest i podkasten som diskuterer kritisk teori og Fat Studies, og har skrevet boken 'Kateterprofetenes opprør'.

Bok

Bok skrevet av Andreas Harhaug Olsen som behandler mye av de samme temaene som diskuteres i episoden.

Akademiker/Forsker

Britisk forsker og en ledende teoretiker innen Fettstudies, kjent for sin definisjon av fagfeltet.

Fagtradisjon/Filosofi

En postmodernistisk fagtradisjon som hevder å avsløre undertrykkelse i samfunnet og er revolusjonær av natur.

Filosofisk retning

En filosofisk retning som relativiserer sannhet og er skeptisk til etablert vestlig vitenskap, påvirkende kritisk teori.

Mediekanal

Norsk mediekanal som tidligere har intervjuet podkastverten om FAT-studies.

Akademiker

Ansvarlig for 'FAT-studies'-emnet ved Universitetet i Bergen, og hennes synspunkter kritiseres.

Borgerrettighetsforkjemper

Amerikansk borgerrettighetsforkjemper hvis tilnærming til antirasistisk arbeid (fargeblindhet) kritiseres av kritisk raseteori.

Forfatter/Aktivist

En av personene bak 'Grievance Studies'-prosjektet som avslørte svakheter i visse akademiske fagfelt.

Eksperiment

Et eksperiment der falske 'tøysestudier' ble sendt inn til akademiske tidsskrifter for å avsløre svakheter i fagfelt som 'Fat Studies'.

Konsept

Et konsept innenfor 'Fat Studies' som hevder at fedme ikke har noe å si for helsen, og er en sosial konstruksjon.

Ideologi/Bevegelse

En ideologi eller bevegelse som kritiseres for å fremme resultatlikhet og undergrave meritokrati, og som kritisk teori er en del av.

Samfunnsprinsipp

Ideen om at den flinkeste skal belønnes, som kritisk teori angriper til fordel for resultatlikhet.

Deltakere

Gjest

Andreas Harhaug Olsen

Vert

Ukjent

Poeng

Påstander

Lignende

Laster

I en av de forrige episodene her så tok jeg opp et tema, FAT-studies, som er et nytt fag ved Universitetet i Bergen. Og jeg synes det var en morsom diskusjon, men jeg følte ikke helt at jeg klarte å neile det helt, eller klarte å kommunisere hvorfor det her betyr noe. Så nå har jeg med meg ekspertise her, skribent, Andreas Harhaug Olsen. Sier jeg navnet ditt riktig? Ja, jeg tror det. Ja.

Så du har jo skrevet i boka som jeg har her et sted, Katheter, profetenes opprør, hvor jeg følte du egentlig skrev om mye av det samme som vi var inne på i den forrige episoden her. Men fett støddis, hva er det egentlig? Ja, fett støddis er...

En ganske, jeg vil si relativt ny fagtradisjon, den kommer vel egentlig fra det man kaller for fatt-aktivism i England på 60-tallet, og så kjønnsstudier da. Så noen vil jo si at det er et produkt av feministisk teori og fatt-aktivism.

Det er en av de ledende teoretikere innen Fettstudies, Charlotte Cooper, som er en britisk forsker, eller akademiker. Hun beskriver Fettstudies som muligheten til å omformulere problemet med fedme

ved å gå fra den tykke kroppen som problem til hvordan kulturen produserer fettfobi, altså fettfobia da.

Så man forflytter seg fra helseperspektivet som man vanligvis har når man forsker på overvekt, eller tykkelse, eller hva man skal kalle det, til hvordan samfunnet rundt forholder seg til det, og hva som er normen i samfunnet, seksualnormer. Og så er det en...

en av disse såkalte kritiske teoriene da, som er, har en sånn postmodernistisk touch ved seg, altså det man kaller anvendt postmodernisme da, nå postmodernisme gikk fra å være ikke bare en sånn nihilistisk lek i akademia, men en mer sånn politisk greie, så det er den er nok mye mer sånn

sentrert rundt folks levde erfaring, for eksempel, mer enn å innhente masse data og kritisk på en måte til etablerte sannheter, kritisk til samfunnet, kritisk til Vesten, hvordan Vesten ser på Fedma, for eksempel. Så litt i den gata der, og litt i den der

som på en måte er felles for en del andre kritiske teorier. Når jeg sier kritiske teorier, så mener jeg postkoloniale studier, kritisk raseteori, kritisk pedagogikk, skjev teori, som tar utgangspunkt i at man på en måte har en gruppe i samfunnet som undertrykker en annen gruppe i samfunnet, og disse fagene har da som mål å

avsløre den understrykkelsen av hvordan den manifesterer seg samfunnet i språk og i tradisjoner og den type ting. Jeg fikk jo litt kritikk etter at jeg delte noe om det her på Facebook, og det var et sånt intervju med TV2, så jeg har jo lyst til å møte den kritikken også. Og jeg synes det er interessant det du sier med språket. Jeg får inntrykk av at dette handler veldig mye om språk, skal forme hvordan vi

gjennom språket. For det første inntrykket er jo kanskje at fedme og overvekt er jo en stor sak. Derfor er det jo naturlig å snakke om dette da, på et universitet. Men det er jo ikke snakk om å gjøre noe med selve fedmen. Det er heller meningen at man skal forme våre tanker gjennom språket. Er det? Det er noe sånn som kommer ut av

kritisk teori generelt, eller? Ja, det er jo en litt sånn postmodernistisk greie da, hvor liksom språket konsulterer virkeligheten, og handler jo da om at i det tilfellet her da, så handler det jo om at folk som er innenfor normalen forsøker å

eller dehumanisere, som de sier da. De som er utenfor normalen, og det vil jo være, de tykker. Så da skal man jo endre samfunnets oppfatning, og

Og det gjør man jo da ved språk, altså bruker sånne kroppspositive bilder, og for eksempel sånne forskidder på blader, hvor man bruker overvekt i stedet for slanke, så du bryter på en måte, tanken er å bryte med de etablerte normene man har da for eksempel hva som er pent. Så, ja, en type kritikk da, altså når du snakker om

kritisk teori, så er det noen som har den første inntrykket om at ja, men kritisk tenkning er ikke det bra da? Er det så enkelt? Nei, kritisk tenkning er bra. Kritisk teori har ikke så veldig mye med kritisk, sånn som man vanligvis tenker på det da, at kritisk har å gjøre med å være liksom reflekterende og utfordrende og

Og utprøvene og sånn, kritisk teori handler mer om å være kritisk til samfunnet da. Så kritisk teori er egentlig per definisjon revolusjonært. Så det handler om å destabilisere det som er normen, og på en måte avsløre alle de underskyttende tendensene man har i samfunnet, slik at folk vekkes til noen slags...

bevissthet om disse skjult klassinteressene eller disse andre skjult interessene. Og disse tidligste kritiske teoretikerne da, som man egentlig kan spore tilbake til mellomkrigstiden, da begrepet i det hele tatt ble definert,

Da var det noe ganske annet. Det var ikke fett studies og sånne ting. Det var mer en sånn nymarxistisk greie. Og da var det jo noe helt eksplisert på at kritisk teori er egentlig bare kritikk. Det er ikke så mye annet. Du har en sånn... Tanken er at man skal gå polemisk ut i samfunnet og kritisere alle tegn til undertrykkelse. Altså hun...

Hun Tobiasen, som er ansvarlig for emnet her på Universitetet i Bergen, hun er jo for eksempel opptatt av det hun kaller for minoritetsstress. Og det handler om at tyrkemennesker må være på en måte bekymret når de dukker opp i sosiale settinger, for at det da er snakk om mat, eller det er snakk om flanking, eller stolene er smale.

Fordi alt dette er liksom uttrykk for at samfunnet ikke ønsker det, da. Og man ser liksom ikke på det som er normalt, altså ting blir produsert for det normalt, som at det er av praktiske hensyn. Det er mer enn sånn antagonisme, en sånn identitetskamp inni bildet, da. Så det ville være litt egentlig, litt som at jeg, som er trebarnsfar for eksempel, skulle...

si at i og med at det ikke nå er en del av normalen, i og med at reproduksjonsraten er på 1,3 barn per kvinne, at storsamfunnet ikke ønsker meg, fordi det er jo helt åpenbart når du har tre, at samfunnet er jo ikke rigget for tre. Det ser man jo når man kjøper bilseter, eller hva som er rapportert, pris på billetter til ting. Samfunnet er vel rigget for familie med to eller ett barn, men det har jo ikke noe med at samfunnet forsøker å utdefinere

familier hvor det er tre barn. Det handler jo bare om at man må tilpasse seg det som er normalen. I hvert fall ganske langt på vei. Og man kan ikke, samfunnet kan liksom ikke være, alt kan ikke skreddeskys for alle. Alle flyseter kan ikke være designet for mennesker på 120 kilo for eksempel. Man må forholde seg til hva som er normalen, og det trenger ikke å være

en sånn intendert undertrykkelse i det da. Og

Det er jo reelle problemer de peker på hvis du ikke klarer å få plass på et fly. Det er jo et reelt problem, så min intensjon er ikke å si, jeg er ikke glad i å gjøre det, men litt av poenget mitt er å utvaske akademia, fordi det at det finnes et problem innebærer vel ikke nødvendigvis at det å snakke om det problemet er et fagfelt i akademia. De kunne snakke om hvordan

Hvordan de fleste biler ikke har plass til tre barneseter baki, for eksempel. Det er jo et problem, men ja. Hvis hver eneste form for ulempe eller diskriminering skulle vært et universitetsfag, da hadde vi ikke fått gjort så veldig mye annet.

Nei, og så er det jo en ting, for da har man jo utallige ting som egentlig fortjener et emne på universitetet i Bergen. Og en annen ting er at det er jo en veldig aktivistisk dimensjon ved dette her, og i kritisk teori så er man jo også ganske klar på at det har en sånn aktivistisk komponent. Og da

Det er jo også det spørsmålet om det skal være en del av noe skattebetalere finansierer. Fordi her er det jo snakk om at konklusjonen er jo gitt. Problemet er på en måte allerede avdekket. Det handler mer om å hente inn beviser for å bekrefte den teorien man har da.

Ja, og det er jo, jeg har jo skrevet noe om kritisk raseteori før, og noen eksempler på det, blant annet en sånn sak fra høyskolen i Inlandet, hvor det var for lærerutdanning, da var det forskning på rasisme, og da er det veldig lett å føle det, at ja, men rasisme det er ille, derfor er det veldig bra at vi forsker på det. Men jeg har lest paper til høyestandet,

En av disse forskerne, og da sier hun på forhånd at jeg bekjenner meg til kritisk raseteori, og nå skal jeg fortelle hva dette innebærer, og det er at i teorien forteller man at rasismen er permanent og kommer til å ha en dominant rolle i vestlig samfunn. Det er satt.

Så når du kommer inn med det utgangspunktet, og sier at du skal forske på rasisme her eller der, eller la oss si at neste prosjekt er å forske på rasisme i speideren for eksempel, så vet du jo at konklusjonen kommer jo til å bli at speideren er rasistisk, fordi det ligger i ryggmargen, det ligger i teorien man...

kommer ut fra. Ja, ikke sant? Spesielt siden det man er på jakt etter er ikke på en måte formelle lover eller noen sånne konkrete ting som for eksempel i sørstatene fram til 60-tallet så kunne de jo finne konkrete rasistiske lover i Jim Crow-æren, ikke sant?

Mens nå så er det jo blitt noe mer vagt. Det er blitt liksom at man bruker, for i kritisk raseteori så har man jo, og det er man jo også forsøkt i fettstødelsen, men da er man jo opptatt av det med mikroaggresjoner for eksempel. Og da vil jo det å feilstave et navn, eller det å spørre hvor noen kommer fra, vil jo også være et uttrykk for rasisme, i hvert fall kan det være det. Og da har man jo egentlig en sånn

Hvis man velger å se samfunnet gjennom den linsen der, så har man jo en sånn utømmelig kilde til uttrykk for rasisme. Og spesielt hvis man da sier at intensjon ikke spiller noen rolle heller. Det er kun oppfattelsen og den levde erfaringen som betyr noe. Det er det som bekrefter hvorvidt en rasistisk gjerning har skjedd da.

Du snakket om å se gjennom en linse, men hvis jeg tar på meg rød brilleglass, så blir jo hele verden rød. Og så kan jeg skrive at verden er rød, men det er jo ikke nødvendigvis fordi verden er rød, det er fordi jeg tok på meg disse brillene. Er det ikke litt sånn det er da, når teorien du kommer inn med sier hvordan verden er? Ja, det er jo...

Tonen er jo satt da. Men også nettopp det at det er så svevende da. Når du jakter på en bestemt bruk av begreper og sånt, så alt kan jo på en måte snus til det man selv ønsker. Jeg husker det var, for noen år tilbake, så var det et innlegg i ... Jeg har jo nevnt det før noen steder. Innlegg i ...

hvor det var en leser som var veldig kritisk til Anneby i Donald Duck, fordi det var for lite mangfold der, og fordi de hvite dyrene lignet på en måte mest på mennesker. Så når du begynner å se etter de der greiene der, så er det jo ikke stopp. Jeg hørte jo hun Tobiasen i en sånn...

podcast med, podcasten heter Ferdig Slanka, hvor hun har samtaler med hun som har den podcasten. Og Tano har jo også siden at hvis du da liksom når du tar de tingene her så på alvor, og du oppriktig tror på det, så må det være ganske vondt også. Fordi her er jo da disse mener jo at de blir syke av, ikke av

overvekten, eller det å være tjukk, men av hvordan samfunnet rundt forholder seg til dem, og de er hele tiden på bakt for disse bekreftelsene av at de ikke egentlig ønsker i samfunnet. Jeg tenker det må være et ganske vondt sted å være. Ja, absolutt.

Du nevnte med kritisk teori at det ligger i ryggmargen det med å være i opposisjon og kritisere. Det høres jo ut som et sunt element i det, at man skal være kritisk til visse ting i samfunnet, men det er jo opp til en viss grønne. Skal du da kritisere at 1 pluss 1 er 2, bare for at alle andre i samfunnet sier det? Det gjør man jo også i kritisk teori, men ja.

Hva sa du? Det gjør man jo også i kritisk teori. Du har jo noe som heter kritisk matematikk-didaktikk, hvor man da mener at objektive sannheter ikke finnes, og at klasserommet skal brukes på en måte til å

frigjøre eleven og 1+1 er ikke nødvendigvis 2 og ja, det tar det helt eksplisitt på. Så det stanser egentlig ikke da, det er det som er problemet her at alt skal kritiseres og det har ingenting med konstruktiv kritikk å gjøre, det har noe å gjøre med å vise hvorfor samfunnet slik det ser ut nå er ille.

Ja, altså det eksempelet jeg nevnte, og det er noe jeg prøver å finne på, noe som var veldig ekstremt og veldig teit, og så visste ikke jeg at det faktisk eksisterte, men det er jo ikke helt overraskende heller. Men da tenker jeg, da er jo det noe, det her blir jo litt usynt, og så lurer jeg egentlig på, er det her, eller jeg lurer ikke på det helt at egentlig, men hvordan stiller det her seg da, i forhold til en vanlig vitenskapstradisjon? Hva tenker du om det?

Ja, postmodernismen er jo ikke så veldig glad i etablert vestlig vitenskap. Fordi, selv om det er jo et poeng i at vitenskap, i hvert fall samfunnsvitenskap, kan jo aldri være helt neutral, det vil jo alltid være et element av

subjektivitet. Det er jo noen som skal tolke dette, det er jo noen som skal finne ut hva man skal forske på, man skal gjøre et utvalg, sånne type ting. Men i postmodernismen så relativiserer man jo sannheten mye lenger enn som så, da. Man mener at det på en måte er all denne vitenskapen som forsøker å være neutral eller utgir seg for å være objektiv, er liksom nærmest instrumenter for en mektigere interesse.

Og da mister jo på en måte vestlig vitenskap sin funksjon, fordi at du kan ikke tro på det lenger. Det er jo egentlig bare et instrument for herskeklassen. Og da får man jo en helt annen måte å tilnærme seg samfunnet på, en helt annen måte å hente inn kunnskap på. Og da vil det jo være mye mer intervjuer med

med et fåtal mennesker, hvor man spør hvordan de har oppfattet det og det, og da blir det på en måte sannheter. For i postmodernismen følger jo sannheten individer, eller grupper, eller tider. Så en postmodernistisk historiker, som Erling Sandmo, ville jo, han mente jo for eksempel at fordi man i middelalderen trodde på hekser, og mente man så dem, så fantes, da var det en sannhet at hekser fantes.

Så det er liksom sånn postmodernismen er, og det er jo i ganske sterk kontrast til vestlig vitenskap for øvrige. Nå husker jeg ikke akkurat hvor du kom fra, men jeg så det var et nytt sånn konsept som ble omtalt som postkvalitativ metode. Ja. Men hvor var det det kom ut fra? Jeg må bare se her. Det er vel litt relatert her. Ja, det er jo...

Det å da ha undervist på NTNU, det er et fag, postkvalitativ analyse, som egentlig er sånn kvalitativ versus kvantitativ, for de som ikke er kjent med det heller, men kvantitativ er jo en data- innsamling i store mengder, og hvor du kan da

bruke statistiske metoder for å komme frem til ting. Kvalitative metode er litt mer sånn du snakker dypere med en og en person, et uobjekt. Det jeg forstod postkvalitative metode, det var nærmest at du kunne føle, du selv kunne føle på ting, og ut fra det fikk man svar. Er det her relatert til samme sakskompleks, eller?

Ja, altså hvis sannheten følger individet, så er det jo egentlig en logisk vei videre. Det kan man jo si, da. Men er det ikke noen mekanisme i universitetene eller akademiene til å sette ut piggene litt her, da? Som sier at dette her er jo ikke vitenskap?

Ja, det burde jo vært det. Jeg vet liksom ikke helt hvordan det der indre livet der er, men jeg mistenker jo at i og med at man kaller det for kritisk teori, som du er inne på, høres jo bra ut og høres fornuftig ut. Og i og med at det handler om å skape bevissthet rundt marginaliserte grupper, harde i samfunnet, så er det antageligvis...

lett å få innpass. Og så er det jo de som holder på med dette har jo doktorgrader og mange akademiske publikasjoner i diverse tidsskrift av ymse kvaliteter. Så kanskje garden er det. Jeg er litt usikker på egentlig hvordan dette blir akademiske disipliner. Men det skjer jo ved hele vesten, så det er jo interessant å

En av grunnene til at jeg hadde veldig lyst til å skrive om kritisk rasseteori her for noen år siden, det var jo at man kunne jo føle at dette her er jo bare en intellektuell øvelse på et universitet. Ja, det koster jo litt penger å drive på, men det er jo mye rart vi gjør som ikke nødvendigvis lønner seg på et universitet. Men så følte jeg likevel at dette her var en del hakk verre, fordi...

Sånn som den forskningen på rasisme i idretten, hvor du brukte kritisk rassteori som en bakgrunn der, så var jo noen av konklusjonene der at blant annet tradisjonelle antirasistiske arbeider i idretten, for eksempel med å prøve å ha fotballag på Østkanten i Oslo hvor du får inn gutter fra forskjellige miljøer,

Det er ikke bra. Fordi, blant annet fordi at ved å drive på med slik antirasistisk arbeid, da skaper du en slags illusion om at det går an å løse problemet. Og da benekter du den læresetningen som er i teorien om at rasismen er fastlåst i Vesten. Og da synes jeg at det her er ganske mørkt, for da blir det ikke bare en sånn

lek lenger, da skal man aktivt gå inn for å ødelegge det som de fleste av oss tenker på som et sunt arbeid. Det er et veldig godt poeng, og det går tilbake til at kritisk teori er revolutionært. Og det er jo også som jeg

På Pikk i min bok er jo kritisk teori egentlig utledet fra nymarsisme, hvor du har denne konfliktteorien om undertrykker undertrykt. Og Marks var jo også av den oppfatningen av at reformer og fagforeningsarbeid også for så vidt er egentlig ødeleggende, fordi at du bare plaster igjen noen sprekker i... Det det egentlig handler om er at du må rive det hele greia, da.

fordi det er råttent i hvert ledd. Det er helt infisert av denne synden. For tanken her er jo at Vesten er bygd på undertrykkelse. Og dette vil da eksistere i alle ledd. Så det å på en måte...

prøve å gjøre noen sånn mindre forbedringer og sånn, det skal man egentlig gå på med, for da får man denne, da opprettholder man denne illusionen om at samfunnet egentlig er rettferdig, og at samfunnet kan endres innenfor sine egne spillregler, fordi man aksepterer egentlig ikke de spillreglene. Man vil helst rive de ned, og kritisk raseteori er jo noe helt annet enn den type antirasismen som man ser i Martin Luther King og

børgeresbevegelsen og sånn, så de mener jo helt eksplisitt at den ikke, sånn Kimberley Crenshaw og sånn, sier jo at det gikk ikke langt nok da. De opererte på en måte innenfor systemet og ga systemet legitimitet i stedet for å ville bare enda vende hele greia.

Ja, fordi Martin Luther King, den mest kjente talen hans handler jo om at han ønsker at barna hans skal bli sett på som andre, og ønsker at folk skal prøve å bli fargeblindene. Men det er jo et ord som går igjen i alle de der såkalt forskningsrapportene, fargeblind, det skal man absolutt ikke være. For da benekter man teorien da.

i kritisk rastteori. Du skal se farger, og derfor er de jo veldig sinte på domstolen og sånt. Domstolen forsøker å være fargeblinn, eller har jo det som utgangspunkt. Justisia skal være blind for de tingene der. For de mener at du skal vektlegge hudfarge. Så det blir en sånn besettelse. Worst case da, så får du en sånn balkanisering av samfunnet. Du ser jo bevegelser i

I England og sånn, hvor man har aktivister som går inn for at du skal ha rene svarte universiteter. Så mange vil jo tilbake til en segregering, men motsatt for det. Så jeg må ha et eksempel til fra den der raseforskningen på Hamar, som var veldig fascinert av. En annen poeng som du gjorde veldig mye ut av, du er veldig, veldig kritisk til meritokrati. Altså ideen om at

den som er flink til noe skal få en belønning. Det vil si, tilbake til fotballen for eksempel, der har du jo den ideen om at er du flink i fotball, da kommer du på A-laget, uansett. Og jeg tror på en måte, jeg tipper vi egentlig synes det er en veldig bra ting, for det visker jo bort mange andre former for diskriminering.

For er det den beste som havner på A-laget, da har du ikke noe å si da, om hvilken hudfarge du har, og om du er jøde eller muslim. Det er bare, vær god i fotball. Du skulle tro at det var en sånn sak som viska bort mange andre former for diskriminering, men nei, det var veldig viktig innenfor den tradisjonen å være kritisk i meritokrati. Meritokrati, nå må jeg klare å si det riktig også. Meritokrati, ja. Ikke bare de som ansettes, men det er jo også i min interesse at

ingeniører som bygger bruer er de flinkeste ingeniørene. Ikke at de tilhører en eller annen minoritet. Men det er definitivt et angrepp på meritokrati, og det er jo naturlig hvis du går inn for en sånn resultatlikhet, som er viktig på en måte i woke og kritisk teori. Tilbake til Fats Studies, så lurer jeg på hvordan jeg skal...

Hvis vi skal ta den samme tankegangen tilbake til fettstudies, med fargeblinnhet ønsker man da ikke fettblinnhet. Jeg skulle tro det var det man egentlig ønsket, men så teorien ser ut som det pekte en helt annen retning. Ja, det handler jo egentlig om at man skal akseptere det, og så se forbi det, men for å kunne gjøre det så må man jo

på samme tid være sånn hyper overvåkende overfor det. Så det handler jo veldig om å prøve å viske ut disse skillene, for å få en sånn resultatlikhet. Og hvis du skal ha resultatlikhet, så kan du ikke ha mer autokratiske hensyn. Så det er jo da liksom, hvis man ser kunsten på hvordan postmodernismen har fungert der, så har jo den

gjort det slik at figurativ kunst for eksempel er jo egentlig ikke noe mer høyverdig enn noe annet det er liksom bare å tegne en bart på Mona Lisa så har du også vært kunstner fordi det er umulig å på en måte gjøre alle til Rembrandt men du kan jo på en måte trekke alt ned slik at man har egentlig ikke noe sånne

ordentlige kvalitetskriterier igjen, fordi alt er vakkert og alt er sunt. Du har jo en bok innenfor fattstødder som heter Health at Every Size. Så alt det har egentlig ingenting å si. Alle disse tankene vi har om

For eksempel at fedd med usynt er egentlig en sosial konstruksjon. Det er egentlig ikke reelt, og det må man på en måte ta et oppgjør med. Og det finnes for eksempel ikke kunst som er bedre enn annen kunst. Dette er liksom innbildninger vi har. Vi må ta en liten digresjon med det med figurativ kunst. Har du sett debattene rundt de der rettstegningene til Marius-saken? Nei.

Jeg har sett noen av tegningene, men jeg visste ikke at du får i kjønn debatt. Nei, for det var jo mange som syntes at de tegningene var ganske snåle. Det var jo ikke mulig å kjenne at det var Marius som satt der, og da så jeg at noen hadde satt det i sammenheng med figurativ kunst på Kio. At nå har det vært så mange år uten figurativ kunst på Kio, og bare konseptuell kunst, at nå klarer folk ikke å tegne lenger. Ja, ja.

Ja, det vil jo være konsekvensen av å holde på med sånne ting lenge nok. Og jeg tror jo, hvis man skal være litt spekulativ, så tror jeg jo veldig mye at det handler om at man ser at samfunnet har noen idealer og en form for verdiskala, og hvis man føler at man ikke kan

selv leve opp til de idealene, eller at man ikke kanskje har noen verdi på den verdiskala man oppfatter, så forsøker man egentlig bare å omdefinere verdiskalaen, eller rive den ned, hvis man er veldig tykk for eksempel, og så ser man at det er slanke kvinner som får oppmerksomheten, så vil man på en måte...

omdefinere hva det er å være vakker. Fordi man tror selv at man kanskje ikke klarer å komme seg dit. Fordi jeg tror jo hvis veldig mange av de menneskene her hadde brukt like mye energi på, og dette er egentlig ikke slemt med det, men like mye energi på trene og kosthold og sånn, som de gjør på å finne unnskyldninger for å fortsette som før, så tror jeg jo at...

Ting kanskje hadde vært bedre da. Men de sier jo liksom sånne ting som at, i hvert fall Tobiasen gjentar jo hele tiden at det er viktig å forstå at man, selv om man er overvektig, så er man ikke mindre verdt. Man er ikke noe umoralsk av den grunnen. Det er jo egentlig ingen som har påstått noe sånt som jeg har fått med meg heller da. Det er jo, det det handler om er at det er problematisk å

normalisere fedd med, fordi det er usynt, det er en belastning for hjertet, det er betennelser, det er ankler og sånne type ting. Men hun sier at det er ikke de tingene, det er ikke det å ha en tykk kropp som begrenser deg, det er samfunnet rundt. Men det er ikke så veldig vanskelig å komme på ting hvor du er begrenset av å være tykk. Tung klatretur, eller forskjellige fysiske aktiviteter. Ja.

Så skjønnhetsnormer kan jo flytte seg noe, men det er jo grenser for hvor mye språk... Ja, det er grenser da. Men kanskje vi skal avslutte med en sånn morsom sak som kom for noen år siden, og du kjenner sikkert til det, vi har ikke forberedt på det, men det er Grievance Studies med James Lindsay og gjengen. Ja, klart det også, ja.

som handlet om det var jo tre ekte forskere som hadde lyst til å gjøre et eksperiment hvor du skulle bare finne opp sånne tøysestudier og bare se hvor langt de kunne komme med det og det kom de ganske langt med

Var det den fettbåde bildingen du tenkte på? Ja, det var jo det. Og det der med at alt er en sosial konstruksjon, det var jo et gjennomgående tema. En av de papers de sendte inn, det var at en penis er en sosial konstruksjon. Det er ikke noe mannlig med det. Ja.

Men det viste seg vel at fat studies var en av de fagfeltene som kanskje var lettest å infiltrere med litt døysestudier her. Jeg har en her som heter The Fat Bodybuilding, som da argumenterte for at bodybuilding-kultur er fatphobic, eller fatphobisk. Det er et ord som

brukes, uironisk nå. Jeg vet ikke om det var de som fant på ordet, eller om det var... Nei, men de argumenterte for at man burde ha bodybuilding-konkurranser for overvektig, da, på samme måte som det å bygge muskler. Og dette ble tatt inn i vitenskapelige journaler, ja. Ja, og du hadde jo også...

Jeg tror jo fatphobic og sånt kommer vel fra det her fat-aktivism som begynte i England. Og i England så hadde de jo også, som et ledd i det, så hadde de jo dette de kallte for Fat Olympics. Vet du om du har hørt om det? Nei. Det var en slags protest mot OL i London i 2012. Og mot de idealene som da eksisterer i OL da. Så da var det da Fat Olympics, det var deres OL-prosess.

på en måte, med masse folk som var tykke og hadde funksjonshemminger og sånt. Det fikk ikke så veldig mye oppmerksomhet, men det var jo en måte å protestere mot disse idealene som finnes i OL, som om vanlige mennesker i det hele tatt er i nærheten av å kunne måle seg med klæbo eller liksom... Det er ganske fjernt selv fra vanlige mennesker, så...

Nei, nå er jeg OL nå. Jeg sitter og ser på OL. Jeg koser meg med det. Jeg tenker det går an å se opp til et ideal uten å la seg selv bli så forferdelig skuffet. Altså, jeg kan jo strekke meg etter et ideal uten å bli lei meg for at jeg ikke kommer til å nå litt. Det var en dårlig setning, men...

Nei, men jeg tenker det samme. Hvis jeg leser min favorittforfatter, som er Axel Sandemosse, så hver gang jeg leser han, så slår det meg at hvor jævlig langt unna jeg er å være der, og jeg kommer ikke til å havne der. Men jeg kan i hvert fall strekke meg, og så kan jeg bli bedre da. I stedet for å på en måte si som den der reven i Aesop's fabler, som ikke får tak i de druene, at høytengerlig og

Og surt lukter de. Du bare dropper alt, alle ambisjoner, alt sammen, fordi du klarer ikke å få tak i disse fruktene. Så jeg tenker jo det at man kan jo, man bør jo da finne inspirasjon, og så får man se hvor langt man klarer å ende opp deg selv, og så blir man kanskje god, og så blir man ikke noen av det beste. Men man kan jo leve et ok liv, selv om man ikke er

den beste kunstneren, eller den beste som står på ski, eller om man har en fett prosent på fem, liksom. Det går greit. Ja. Og om man ikke kommer helt ned til fem, så er det bedre, og det er greit å komme seg fra 20 til 19 også. Alt er bedre. Ja, jeg tror det da. Nei, men hvis vi skal prøve å oppsummere litt her, hvordan skal vi gjøre det? Fordi nå fikk jeg mye kritikk her for at

Man skal på en måte ikke... Man fikk en følelse av at det fagfeltet her kjemper for de overvektige, og at det er litt synd på de, og nå er jeg den slemme mannen som sier imot det. Men for det første så tenker jeg at det fagfeltet her er jo ikke så veldig aktivt, kjemper ikke så veldig aktivt for å gjøre situasjonen bedre for de overvektige, tenker jeg det er greit å konkludere med da.

Og det der med å bare endre mål, endre skalaen, det kommer man ikke så veldig langt med. Og så ble jeg spurt av TV2 her om jeg tror det virkelig er et problem med folkehelsen, tror du? Tror du fettstøddisaktivistene klarer å overbevise mange om at man ikke skal være i form? Jeg vet ikke.

Ja, så det kan jo i hvert fall for noen legitimere det å fortsette som før, i stedet for å ta tak. Fordi man kan på en måte bare si at problemet er samfunnet, det er ikke meg. Og i hvert fall hvis man da går såpass langt at man sier at

at FEDME ikke har noe for helse å si. Og om man skulle tro på det, så kan man det fortsette sånn. Men jeg tror ikke det er noe sånn at du får noe sånn FEDME-epidemi på grunn av fat studies, men jeg tror man kan få noen sånne individuelle problemer, som også kan være ganske alvorlige å forstå.

Det er jo som mitt inntrykk at det blir vanskelig å være lege. Jeg husker jo NRK hadde en artikkel i 2023, som var helt ukritisk selvfølgelig, hvor de intervjuet fire tykke personer om deres erfaring med å gå til legen. Og da var det jo sånn at ja, de gikk til legen med et problem, men når de var der så begynte legen å si at de burde gå ned direkte.

Så de hadde ikke lyst til å gå tilbake til legen. Og de følte at de ble blikket og fat-shamed i form av sånne mikroaggresjoner. Og legen gjør jo bare på en måte jobben sin. Hvis han mener at du er overvektig og at du kommer til å få bedre helse, så vil han jo si det selv om du er der av andre grunner. Og bare sånn for å vise, når du inviterte meg til denne her, så bare søkte jeg opp den der

artikler. Jeg synes den der ingressen som NRK bruker er interessant, for dette er jo ikke en kronikk eller en debatt artikkel. Det er liksom en neutral sak. Og ingressen er overvektig. Går til legen med en plage og forlater kontoret med en moralpreken om slankekur, men ingen hjelp til det de egentlig kom for. Så

Vi har bare definert at legens anbefaling er en moralpreken, og at han ikke gjorde jobben sin. Men jeg tror det kan skape en del berøringsangst hos leger hvis

De hører nok ganger at de driver med en form for fat-shaming, og det er jo den samme type berøringsangst som oppstår av andre av disse kritiske teoriene som ligger under walk-fenomenet. Det blir vanskelig å ta i ting, fordi også som den skal ikke holde på for lenge med en sånn kritisk rasteri, men også som den personen vi nevnte i sted, de har jo også skrevet om

kritisk raseteori i krappsøving i en sånn bok som fagforlaget utgav. Og der skriver de at hvis en lege, nei ikke en lege, men en lærer blir anklaget for å komme rasistisk uttalelse eller oppføre seg rasistisk, så skal læreren ikke protestere, men skal på en måte finne seg i det. Og du ender opp en ganske vanskelig situasjon etter hvert, hvor

Autoritetspersoner får problemer med å gi råd og veiledning som leger og lærere, fordi anklagene sitter veldig løst og har en slags akademisk backing langt på vei. Så er det mye snakk om tillit til institusjonene, tillit til universitetene.

Jeg er jo litt spent på hva dette kommer til å gjøre med tilliten til... Altså, jeg var jo kritisert i universitetet i Bergen for å sette opp dette som et fag, og det koster jo litt å ha en foreleser, men selve kostnaden var kanskje ikke hovedpoenget mitt. At dette gjør jo noe med universitetene, og kanskje om folks tillit til universitetene, tenkte jeg da. Så ja, det blir spennende å se om det forplanter seg videre innover systemet.

Jeg tror hvertfall at en del andre fag som egentlig er livlager kan plutselig bli anklaget for noe av det samme da. Altså at

Jeg tenker jo, min kritikk i Katheterprofetenes opprør av disse kritiske teoriene og av Voke er jo veldig lite økonomisk egentlig. Men jeg tenker på alle de andre problemene, og jeg tenker jo også at vi skal jo ikke ha et samfunn som bare består av ingeniører heller. Jeg tenker jo at

Mange av disse myke fagene, sosiologi, statsvitenskap, politisk filosofi, idehistorie, som ikke har noen direkte monetær gevinst i næringslivet, er veldig viktig for å forstå samfunnet vi lever i, og for å kunne forklare hvorfor

Nå oppstår kriger her og der, hvorfor man føler på fremmedgjøring, alle disse tingene som er viktige, men vanskelig å kvantifisere. Problemet med kritisk teori er jo et annet, og det er jo at de bedriver egentlig ikke noe sannhetssøken. De har bestemt seg, og de leter egentlig bare etter de uttrykkene som kan bekrefte den konklusjonen de allerede har ankommet. Tusen takk for det. Vi kan runde av der. Det var en veldig

Fin avslutning. Alle burde kjøpe boka di. Jeg legger link i episodebeskrivelsen. Så tusen takk for at du ble med her. Takk for invitasjonen.