‹ Tilbake til podkaster ‹ Henrik Beckheim Podcast

2/22/2024

Helén Rosvold Andersen & Malene Foss: Kampen mot radikal kjønnsideologi på skolen. Ep. 47

Andersen og Foss diskuterer skolens utfordringer med radikal kjønnsideologi, betydningen av sannhet, og viktigheten av familie og personlig mening.

01:36

Diskusjon om viktigheten av å tillate kritisk tenkning og meningsmangfold, spesielt i skolen og samfunnet generelt.

11:54

Skolens undervisning om inkludering og toleranse kan bli manipulert av eksterne organisasjoner og skaper gruppepress i klasserommet.

18:36

Barnehjernen er herlig og fleksibel, men det er viktig å unngå å bekrefte alle fantasier for å unngå å begrense barnas identitet.

26:13

Grenseløshet, subjektivitet og mangelen på objektiv sannhet fører til moralsk relativisme flagget med toleranse, og utfordrer tradisjonelle verdier.

29:35

Diskusjon om kjønn og maskulinitet, med fokus på å verdsette biologiske forskjeller og maskuline egenskaper for å styrke samfunnet.

Transkript

Lignende

Laster

Hei kjære litter, og tusen takk for at du hører på Henrik Beckheim podcast. Denne podden er folkefinansiert, og om du har lyst til å støtte arbeidet med denne podden videre, så kan du vipset valgfritt beløp til vipsnummer 823278. Jeg setter stor pris på enhver støtte du har lyst til å gi. Tusen takk.

Men akkurat i denne saken her, så ønsker vi å få med så mange som mulig. For det synes jeg er litt morsomt, vi er i gang forresten. Det synes jeg er litt morsomt å introdusere der etterpå, er at foreningen fri, sex og samfunn, det er ikke ikke-religiøse de. Jeg tenker på det som en religion, jeg. Bare tikker jeg bevisst på det selv. Fordi de har dogmer.

Det er ikke lov til å kritisere dem, det er ikke lov til å være en del av det og så gå ut av det, og angre for eksempel. Så det er masse ting som de ikke er klar over selv, at de ikke er rasjonelle på en måte. Det er en trosretning, og det er farlig med trosretning hvis man ikke er bevisst på det selv at det er en tro. Det er farlig, for da griper den deg uten at du vet det selv.

Ja, helt riktig. Og det er kanskje det jeg legger i religiøsitet. For du blir grepet av, og så blir det noe som blir lovfester til deg selv også. For det blir en ideologi, da. Ja, det blir jo det. Men ideologi er farligere enn religion. Og forskjellen er at du ikke er bevisst på det og klarer over det selv. Så jeg tenker ofte sånn... Jordan Peterson har et fint utsang som han sier at... Eller er du sikker på at det er slik at du har ideer, eller er det ideene som har deg?

Ja, enig. Den er litt fin. Den er veldig fin. Da er du besatt av noe, da er du grepet av noe som jobber gjennom deg. Da er det greit å vite at det er noe bra, at det er noe positivt som jobber gjennom deg. At det ikke er noe som skurer deg.

Og hvis det er ideer som ikke tåler å bli kritisert, så tenker jeg jo at det burde, det er noen nevarselampe som burde blinke ganske kraftig. Ja, som ikke tåler debatt da. Og det er jo det som er interessant med en god debatt gir jo, kan jo gi både visdom og kunnskap. Ja. Hvis den da klarer å ikke ta ting personlig.

Ja, ting må fram i lyset, tenker jeg. Man kan ikke ha sånn spesielt ting overfor barn. Det er det jeg synes er så rart med disse bøkene, kjønnsideologien i alle bøkene og sånn, at det er på en måte, for det første at det bare er innført uten å kontrollinstans, ingenting. Det er bare rett på sak ut der. Og så at det er ikke lov å diskutere det engang, for da skal det bli stemplet som transfob eller homofob og sånn. Så det er bare sånn at ting må være uimotsatt. Og det hører liksom ikke hjemme i samfunnet vårt at vi ikke kan diskutere ting.

Det er jo et paradoks for noe av det viktigste som er kommet inn i den nye læreplanen. Og inni skolen er jo nettopp dette her, at man skal være i stand til å tenke kritisk. Men det gjelder ikke i alle ting. Og det synes jeg er et stort paradokse.

Jeg er veldig glad i mangfold, bare ikke meningsmangfold. Du kan ha så mye mangfold du vil, men ikke si imot disse meningene som vi har. Der kan vi ikke ha så mye mangfold, men ha det på alle andre måter. Det går bra. Så er det jo som Malene sier også, som er veldig spennende, at det skal være kritisk tenkning. Vi skal da implementere og lære barna kritisk tenkning, og så viser vi noe helt annet.

Ja, sant. Burde ikke lærere gå foran som et godt eksempel når det gjelder kritisk tenkning på den måten at... Det er jo en viktig prinsipp i pedagogikk at show don't tell, på en måte. Ikke bare stå og si hva som er riktig å gjøre. Det er viktig med kritisk tenkning. Er det ikke bedre å vise det personifisert, som deg selv?

så elevene kan se opp til, her har vi en lærer som tenker kritisk, som er ute i media, som skriver kronikker, som ikke bare tar imot det som på en måte blir presentert av ovnene fra ned, og så står og forfekter det for barna, men viser at han tenker selv. Det synes jeg er viktig, at barna kan lære av det og bli inspirert av det.

Absolutt, og det vi ser i lærerbøger nå er at det er veldig unuansert, og det blir presentert som en etablert sannhet, noe det ikke er. Der er jo i Arena 5, i en bok som Askehauge... Er det fjerde trendet? Tror det er femte. Så blir det jo presentert en del livshistorier med folk som har enten identifisert seg som ikke-binære, eller som har

Bytterkjønn, og det blir presentert som udlokkernes positive erfaringer, men det kommer jo ikke inn noen erfaringer der folk for eksempel angrer. Og det er jo et tydelig eksempel på at det er veldig unuansert. Ja, det er enig. Det burde vært det minste på en måte, fordi det har du i alle andre arenaer i samfunnet.

rettsprosess, så må jo begge sider høres. Hvis du skal skrive en artikkel i avisen, så må du ha begge sider kontradiksjonsprinsippet. Hvorfor skal man bare selge? Det virker som om man selger dette inn til barn, nærmere enn at man informerer barn. For hvis man hadde informert barn, så hadde du hatt en side i så fall med en solskinshistorie, hvor dette var helt riktig, MR-linksen blir ofte brukt, og så kunne bladet videre til neste side, kunne du hatt Alexander Linkovsky som angrer, som det transisjonerte. Men det har du ikke. Det var bare disse positive historiene.

Og du gir vel nettopp sannheten til at da har vi mer enn to kjønn. Ja, ikke sant? Det er jo noe med det. Og så ser vi jo også at barna... Nå snakker vi om små barn. Det eksempelet her var jo 5. klasse, og vi... Dette er jo fra... La oss nesten si fra 1. klassen nå etter hvert. Så ser vi jo at barn ønsker jo moral og trygge rammer.

Så det er jo noe i boens idé som også reagerer til det vi er. Det er jo også en interessant innfangsvinkel. Veldig. Men jeg må introdusere dere. Glemte jeg det. Helene og Marlene, velkommen forresten. Takk. Og dere har jo blitt kjent nå med å starte Foreldre.net. Er det riktig det? Med organisasjonen. Kan dere fortelle litt om hva dere har startet?

Ja, det vi ønsker med denne organisasjonen er jo å bevisstgjøre og engasjere foreldre og besteforeldre.

Og de som drømmer om å bli foreldre. Og det er jo å engasjere og også bringe ut kunnskap, spesielt det som vi har fokus på det første året og litt tidslinja fremover, er jo nettopp undervisninger.

I barnehagen og skolen. Og da forenkle kunnskaps- og informasjonsflyten for foreldrene. Tilgangen til det. Og så drømmer vi om å bygge selvtillit i hverandre med å stå sammen.

Og i lokallaget. Dette er en nasjonalforening som skal være lokale foreldregrupper. For å nettopp selvtilliten, da legger jeg at de tør å stille gode spørsmål. Tør å ha forventninger til lærer, til pedagog i barnehaget. Så det er hovedtrekkene våre med opprettelse av denne organisasjonen.

Hvordan møtte dere hverandre, og hva var det som gjorde at dere tenkte at vi skulle starte en organisasjon? Hva var hele den historien bak det? Jeg var på en konferans i Oslo, og det var Truls Olufsen med i huset og hadde et fordrag. Og da nevnte han viktigheten at foreldre organiserer seg og står sammen. Og det var en tanke som jeg tenkte veldig på. Jeg tenkte at dette var her må vi gjøre noe med. Og da snakket jeg med Truls, og han nevnte at i Kristiansand er det noen som allerede er i gang.

og tipsa meg om Helene, som jeg tok kontakt med. Og så har veien blitt til derifra. Så vi har startet et lokalt foreldregruppe i Lyngdal og i Kristiansand, og fikk med oss veldig mange på kort tid. Og da tenkte vi at dette her, det å stå sammen i disse tingene, det er så viktig at det kan ikke kun være nær på Sørlandet. Vi tror at det er foreldre rundt i hele Norge som kjenner på behovet for det. Og det er jo det vi ønsker å hjelpe til med.

Vi kom jo i kontakt med hverandre fordi hos oss har jeg to gutter, eller vi har to gutter. Når han elsket gikk i tredje trinn, så kom han hjem og så så jeg. Det var noen som plagde han. Fikk ikke helt hold på. Han trenger ofte litt tid til å snakke.

Og i mellomtiden var det en annen mor som ringte og spurte om jeg hadde sett filmen. Da hadde det blitt vist en film i Tredje Trinn i uke 6, hvor avslutningsvis de oppmuntret til onani og at det var deilig med orgasme.

Og det var jo sånn på en måte det begynte litt, fordi da tar en jo kontakt selvfølgelig med skole og finner raskt ut at det er ikke noe særlig systemer, og det kreves å kunne gjøre samarbeid på dette med undervisning. Og vi måtte se til å melde om et fritak, like mye også for å være til hjelp for lærere.

Og bevisstgjøre. Og sette fokus og sette lys på hvem som har ansvaret. Hvem skal bære det ansvaret, for hvis den da sier at det finnes mer enn to kjønn, du kan velge dette, og så går du inn i noe privatet blokkere og så videre.

Fikk avslag på det. Først fikk vi avslag fordi navnet var skrevet feil, og så fikk vi en avslag fordi det var krevens. Fordi dette med kjønnsidentitet, den usannheten om det, var i så mange fag at det var vanskelig for dem å kunne gi alternativ undervisning. Å gjennomsyre alt, så du kommer ikke unna det?

Ja, og så dukket det opp når vi begynte å skrape litt i overflaten, som hun sier, som foreldre. Hva er det egentlig som foregår i den offentlige skolen? Da fikk vi øynene opp for, som foreldre, dette med seksualundervisningen. Det var ikke veldig mye i tredje trinn, men vi fikk tilsendt litt plansjer fra femte trinne.

Når jeg forteller om det så tror folk nesten at du tuller. Det var plansjer hvor det stod masse gøy med sexleketøy, bilder med masse glorite, forskjellige farger av sexleketøy. Hvilket trim var dette du sa det? Femte trim. Seks er digg på mange måter, da er du ti år.

oppfordring til å gå heim og ronke. Ikke forstyrre egget ronker. Det vi skjønte da også er flere ting. Det er jo både dette med, som vi liker å si, seksualisering av barn, for det er jo det det er. Og så husker vi jo, vi har jo en seksual lave, altså, 16 år. Dette her, som du jo sier, det er jo 10 år. Og det var en sånn tydelig, tydelig,

Oppmuntring til at det er pronografier under ni, det er veien å gå. Det er utrolig. Jeg skjønner ikke. Det er mange måter å angripe dette på, men for det første, hvordan har dette bare fått lov til å bli trykket i bøkene, og så bare tatt inn, og så ingen som har sagt noe, lærer, rektor. Det er så absurd at det ikke finnes noe mellomledd mellom forlagene, og hva som barna blir presentert for. Det er ikke noen instans der som kontrollerer det.

Den hadde vi jo, frem til 2020. Den har jo blitt fjernet. Så det er jo fort å kunne tenke at det er en del av en strategi. Kanskje det. Kanskje. Men også at ikke lærere reagerer. La oss ta ut deg stegvis. Da dere tok kontakt med lærere, skole, rektor, hvordan reagerte de? Hvordan var stemningen med å prate med dem? Hvordan var de mot dere?

På denne barneskolen var det et møte som fremstod som uplanlagt i hvordan en skulle respondere. Det ble tatt litt overraskende at noen reagerer, og også litt i den ...

Tilbakemeldingen på at jeg bare venter de blir eldre, da blir det enda verre. Det husker jeg så godt fra en sånn samtale. Jeg vil ikke si at det ikke ble tatt på alvor. Det opplevdes ikke sånn. Men til en forklaring for oss og de som er ledere i skoleverket, så tror jeg ikke ... De blir like tatt på senga, de.

Ikke sant? Og så blir det fort også de knaggene på at dette er kompetansemål. Vi lærte jo også i sånne type drøftningsmøter at det er ikke særlig systemer for hva som vil vises i klasserommet. Det ser vi også og hører fra lærere. At opplevelsen kreves, for det er så hvitt. Tanken skal jo være god, som du vil kjenne igjen som du er jo lærer, at du har en frihet.

Men den blir så grenseløs at det kan være vanskelig også. Og det så vi jo med, at for denne filmen, tilbake til den, det som er interessant, så at det er tredje trinn, den blir sett på, det er i uke 6. Det er jo ikke tilfeldig for det. Og uke 6 er det seks og samfunn hele denne uken som er deres, på en måte. Det er også så rart hvordan de bare kaprer, sånn Pride har en hel måned, seks og samfunn har en hel uke. De bare liksom tar sånne biter av tiden vår som skal være deres.

Nå er du inne på noe veldig viktig, for vi snakker litt om det som står i lærebøgerne, og det er jo selvfølgelig også veldig viktig. Men i tillegg til det så har du de eksterne aktørene som Seks og Samfunn, Rosa Kompetanse, som ikke sant er fri i sin profil ude i skolene, der de også er inne. Og jeg ser på Seks og Samfunn så er jo over halvparten av alle norske grunnskoler signert opp for å bruke det i sitt opplegg i uke 6.

Hvordan har det blitt sånn? Er det lobbyvirksomhet som de bare pusher på politikere og lærere? De har vært flinke på det, ja. De har vært utrolig dyktige, strategiske, og jeg tenker også at det går fra forskjellige perspektiver og innfallsvinkler. Fordi at ord som inkludering, mangfold, det er jo det som blir brukt inn, og så skal det være noe også i den der

som vi egentlig gjør litt i denne foreldreorganisasjonen vår. Vi vet jo det å stå sammen, og så kan du også snu det igjen til at når andre gjør det, så er det av og til vanskelig å si imot det.

Ja, det blir gruppepresse, og så tørrer ikke folk, og så stikker de seg frem. Alle vil jo stå for toleranse og inkludering liksom. Og så er det jo flott å ha tillit, og vi skal jo ha tillit til lærerne. Og så kan den da bli, jeg vil ikke bruke ord, men misbrukt? Ja, jeg synes det.

Det blir kamuflert som toleranse, som omsorg, som inkludering. Det er så uangripelige ord, hvis man ikke holder tunga rett i munnen. Da blir det sånn, ja, men er du imot toleranse?

Men nei, dette er en toriansk hest som du kan putte masse rart inn i, og så står det toleranse utenpå hesten, og så ok, kom forbi passeringen her. Fordi ingen tør å se hva som er inni, på en måte. Man må stoppe litt opp, og se hva er det vi tar med på lasset her, i toleransens navn.

Absolutt. Vi foreldre, hva er det vi verner om? Det er jo barna våre. Det er jo det. Det er det. Men som lærer, hvilke trinn er du lærer på egentlig? Jeg jobber på videregående. Så det er første trinn der. Første trinn der. Har du jobbet på barneskoler og ungdom også? Jeg har vært i ungdomsskolen ja, men etter jeg var ferdig utdannet så har jeg vært på videregående.

Riktig. Men jeg tenker på dette med læreplanen. Hva er det det egentlig står der om hva man skal undervise om i forhold til kjønnsidentitet? Og så står det veldig spesifikt? Nei, det er jo ingen kompetansemål som er så veldig spesifikke. Så det åpner jo for tolkning.

Men det er jo det at selve begrepet kjønnsidentitet er integrert i flere kompetansemål. Og det var jo noe som kom inn litt på tampen, og det er jo det du snakket om i podcasten her tidligere, at frieffektet inne er egentlig veldig på tampen når fagfornyelsen skulle settes i gang. Men med en gang du integrerer et begrep som kjønnsidentitet og anerkjenner det begrepet,

så godtegen jo en ideologisk forståelse av kjønn. Kjønnsidentitet innebærer jo at kjønn er noe annet enn det biologiske, og det er jo problematisk i seg selv. Så fort de fikk inn dette begrepet, så måtte de få opp støtte til undervisning om kjønnsidentitet og seksualitet, som ligger på Udir sine nettsider. Der listes det opp ganske mange begreper.

Som sosialt kjønn, juridisk kjønn, psykologisk kjønn, cis-person, ikke binær og alt dette. Og så kan en jo se, ok, hvem er disse begreppene fra? For det er jo interessant. Så jeg linker dem til Bufdir.

Gå inn på Bufdirs side, og der ser du helt på toppen at disse begreberne er hentet hos foreningen Fri og Skjev Ungdom. Så enkelt konkludert så kan den jo si at det er Fri som sidder og har definisjonsmakter på seksualundervisningen inne i skolen, og dette her er en liten organisasjon med i underkant av 4000 medlemmer.

som rett og slett designer et ord som er kjønnsidentitet, som de da får bakt inn til å bli en sannhet. Jeg kan jo si det som en enkelte som foreldre når de ser et kompetansemål, så står det jo at en skal lære om. For det er jo sånn det blir presentert. Mange i debatten vil jo si at nei, vi er jo enige om at det bare er to kjønn. For det står i kompetansemålet at en skal lære om.

Men så blir det ofte undervist at det er en sannhet. Og det er jo sånn det blir lagt inn og gitt den legitimiteten som du sier der. Det er jo der lærebøgene kommer inn. For kompetansemålene sier det. Og de kan jo tolkes. Du kan jo samtale om kjønnsidentitet på veldig mange måter. Og så tenker jeg at her er det jo en vesentlig forskjell om du sitter og har en samtale med ungdomsskoleeleveren. Reflekterer på hva som rører seg i samfunnet. Selvfølgelig skal man gjøre det.

Men å presentere det ned i tredje trinn, for det er jo på en måte så tidlig det har kommet inn, og da i tillegg når lærerbøgerne legger det frem sånn som de gjør, som en etablert sannhet, at jo, kjønn, det er flydene til side i mellom ørene. Du kan velge hvilket kjønn du er. Hvis du er en jente som liker å kle deg sånn og sånn og leger med det og det, så er du kanskje egentlig gutt. Når du fer sånne tanker sånn inn i så ung alder, så kan ikke jeg forstå annet enn at det skaper unødvendig forvirring.

Ja, men det gjør det, og det er jo det som jeg ser som foreldre. For er det noe som barna våre 100% vet, og er helt trygge på, så er det jo at de er gutt eller jente. Så du sår jo inn noe der, og dette er jo, du sier tredje trinn, men barnehag også. Vi snakker jo med foreldre og hører foreldre, og jeg har barn også siste år i barnehagen, som snakker om at du kan velge om du vil være gutt eller jente.

Ja, for å ta det litt sånn fra et annet perspektiv, så er det jo det med barnehjernen. Den er jo så herlig, fordi det er en historie, det var en fysiopaut som sa at hun hadde fått inn en gutt, en pasient, som var mor. Og så i en samtale inne på klinikken, så sier han gutten, mamma, jeg har lyst til å være dame når jeg blir stor.

Mora mynter opp at dette er flott, og så går det bare noen få minutter, og så sier han at han heller vil være hund.

Og det er jo det som er så herlig. De er jo så ok. Det er veldig fint da. Så det er jo ofte fint å ta det fra den vinklingen også. Men det blir feil som foreldre som bygger opp under det. Sier at ja, du kan være hund. Her er tørrforener ditt. Her er maten din. Der begynner det å bikke da. Hvis vi voksne i samfunnet begynner å bekrefte alle de fantasiene. Jeg tenkte på det som Malene og jeg var inne på der. Hvordan faktisk dette med

Jeg opplever at det er foreningen Frida som designer dette. De snevrer skikkelig inn dette. Det er absolutt ikke vitt i det hele tatt. Du liker rosa, ja. Kanskje ikke du er gutt. Det er interessant. Den kampen mange har kjempet i mange år for å utvide kjønnsrollene,-

Ja, den kan jo bare slå kvinnekampen. Den er bare fjernet. Jeg tror aldri vi har vært så opptatt av å plassere folk i båse som nå. Med merkelapper. Under fanen, mangfald.

Det var en som sa det som var interessant. Det var viktigere nå å få fram hva du er enn hvem du er. Det er klart vi har store variasjoner i personlighet, og det er jo fantastisk. Men alt skal være identitetsmarkøret hele tiden.

Hvorfor er vi så opptatt av det? Kjønn er blitt det primære. Kjønnsidentiteten er det viktigste. Det er som en stor merkelapp i panna di. Som du må identificere deg med når du møter noen, bokstavlig talt. Med pronomen og sånn. Du ser det spesielt i USA. Det er ikke like mye i Norge. Så skriver de jo på Twitter. My pronouns are they them. Som om det er det aller viktigste ved deg. Hvorfor er det blitt sånn, tror du? At sex, kjønn og kjønnsidentitet er det viktigste ved deg som menneske plutselig?

Nei, det er jo store, viktige spørsmål. Jeg synes jo det er helt absurd for å si det rett ut. Jeg kan ikke forstå. For jeg tenker ikke at dette her er det viktigste. Vi er som menneske på ingen som helst måte. Det er jo så mye annet som rommet et menneske enn vår seksualitet. Jeg vet ikke hva du tenker her. Til spørsmålet det første jeg tenker, så er det jo ...

Ved å legge det, så tar du bort en ansvarsfraskrivelse for dine egne valg i ditt liv. Hvis jeg kan bygge opp det rundt det. Fordi du putter noe over. For det første er det noe på andre. Du tar ikke ansvar for dine egne valg med å kunne si at du skal kalle meg for deg. Og så kan du også gjøre dette med

OK, du kjenner på noe som er uro, og med en gang du kjenner på det, så blir det bare på overflaten som at OK, men det blir bedre hvis det blir gutt. Der har vi løsninger. Og det er sikkert det du kjenner igjen med de gjester du har hatt som har snakket om det. Og det er jo nesten litt sånn som vi ofte kan si at jeg tenker at vi er her hvis vi snakker om det, for det er så ... Absurd. Absurd, ja. Surrealistisk. Men grunnen til det er vel en ...

Altså, når en jakter besanneligheten som jeg opplever du her med podcasten din.

Så for min del blir det jo heller å gå en sinnssyk omvei. Du jobber jo for å komme bort fra sannheten. Fordi jeg tror jo alle mennesker er unike i seg selv. Du er inne på det med identitet og å være karakter. Det er jo det som er kulest å bygge i barna våre. Å løfte den frem. Men det går jo i en sånn grunnforståelse av at hvis

Vi kaller det verdigrunnlag, så enkelt som at vi har gutter og jenter. Og at alle er unike. Og at en også har kropp, ånd og sjel. Ikke bare kropp. En viktig ting å skyde inn her, som jeg synes er interessant å ta med. Man ser jo at psykisk uhelse er et stadig øgensproblem.

Og når de forsker på deg, så ser de at jo mer navlebeskurans du er, altså jo mer du retter blikket inn mot deg selv, og leier det i deg selv for å finne svaren, jo sjuger og blir med. Og hvis det er noe som er snakk om å leie det inn i seg selv, så er det jo hvis du legger frem for et barn at det er opp til deg å finne ut av hvem du er, og du kan til og med velge ditt eget kjønn.

For meg går det jo i helt feil retning. Så det å bry det flere normer, det er ikke det som er veien til at folk skal ha det bedre psykisk. Det vi vet er at hvis vi løfter blikket og ser rundt dere og ser hva jeg kan gjøre for at andre rundt meg skal ha det bra, derfor er det jo bedre selv. Og det tenker jeg er fellesskap, det er jo det vi er skapt for. Vi er ikke skapt for å sidde hjemme og lure på hva som er min identitetsmarkør, hva som er viktigst for meg.

Jeg tenker, ja, løft blikket. Se de som er rundt deg. Og det å lære ungeren opp i det, i stedet for å se seg selv i speilet hele dagen. Det blir en sånn kortslutning. Det er bare deg selv hele tiden. Ja, det er jo egoet der.

Jeg liker ofte hvis man skal både tenke i samfunnet, og spesielt se rollen som foreldre, og det med oppdragelse, så er det jo viktig, tror vi, meg og mannen min, det er jo det å bygge opp den at det er ditt valg. Du må stå til ansvar for det du vil. Det ser jeg, det erfarer jeg selv og ser også i barn, at det er det som skaper trygghet, og muligheter, og frihet. For da er det jo ikke noen andre som har kontroll på valget ditt.

Hvis jeg forklarte det godt. Og det er jo kjempeviktig. Så for min del er jo mange av de temaene vi sitter og snakker om her, dette med å legge det over på andre, skaper jo uro. Fordi det er noen andre som har kontroll over valget ditt.

Ja, og så hva skal barna med foreldre på en måte, hvis ikke vi hjelper dem med virkeligheten, å bli voksne og finne seg selv? Du er inne på noe der, fordi at spesielt i debatter fra Foreninger Fri så er det sånn, ok, Norge, og vi må jo enes om hva er virkeligheten da. Hvilken retning skal vi gå? Skal vi være?

Helt grensløse. Vi må bestemme oss litt for hvilken retning kulturet vi skal gå. Jeg tror ikke på at det skal være fritt og åpent og fri flyt. Det skaper jo forvirring. Jeg tror jo vi mennesker trenger trygghet med rammer. Og spesielt barna våre, men det gjør jo vi voksne også.

Jeg tror det er essensen egentlig, for jeg liker på den podden å prøve å finne gravene i hver kjerne av dette her. For alt dette er på en måte symptomer som vi ser på overflaten. De dukker opp til siden av siste i skolebøker og sånn. Vi må på en måte zoome inn og se hvor vi følger den røde tråden tilbake igjen til garneste. Hvor er det det kommer fra?

Mye av det handler om grenselessheten, kombinert med at det ikke finnes noe sannhet lenger. At det skal være sånn at det er min sannhet, og det er din sannhet, og det finnes ikke noe objektiv fakta lenger. Det ser vi i samfunnet på mange andre områder. Så det er liksom den perfekte stormen av det der, kombinert med postmodernisme, at alt er relativt, at det du sier er det som er riktig for deg, og det som er riktig for meg. Og det du føler er riktig.

Du føler subjektiviteten. Alt er relativt. Det finnes ikke noen verdier lenger. Det er ikke noe sånn objektiv moral. Alt er bare sånn moralsk subjektivisme, så det er opp til deg selv. Så det er en perfekte storm, men alt det er da, kombinert med at dette her flagges med toleranse. Så du har et sånn skip som er lastet med alt dette her, subjektivisme og ingen moral, og så har de et flagg som blir stått i toleranse, og så får de seile overalt hvor de vil, på en måte. Komme i landet i alle havner. Fordi ingen er veldig mot toleranse. Det er litt sånn.

Det er litt sånn. Ta skjønn, for eksempel. Vi tror jo og er overbeviste om at det er to skjønn. Det er det jo en kulturell enighet om. Det hadde vært fantastisk, eller det hadde vært den største oppdagelsen i vitenskap hittil, hvis noen hadde klart å bevise at det finnes noe annet enn to skjønn.

Det har vært sånn, shit, stopp, alt. Se på den forskningen der. Det er jo ingen som har klart å si noe som helst om at det finnes noe som helst annet enn to kjønn. Nei, men løfter du frem det, så vil jo mange jo si ja, det er jo ingen som er enige at det bare er to biologiske kjønn. Men, så kommer det alltid et menn, ikke sant?

Dere har jo ikke skjønt at det finnes et sosialt kjønn. Og så blir en da ikke sånn fordommet veldig for det at det er, hallo, selvfølgelig sosialt kjønn. Det må han jo skille fra det biologiske kjønnet. Og da er du inne på det vi snakker om i stedet med kjønnsidentitet. At du anerkjenner den tanken om at biologien ikke er, hvordan skal jeg si, en trygg ramme for hvordan vi skal forstå kjønn. Og hvis ikke vi kan forstå kjønn eller ude ifra på den fysiske virkeligheten som vi ser og som er helt åpenbar, så er det jo ikke noe grense.

Altså, hvilke grenser har hun da? Det er det de vil, at det ikke er noen grenser. Det er jo akkurat det.

Som foreldre er det jo veldig viktig med mannsrollen og kvinnerollen i oppdragelsen til barna. Hjemme hos oss ser jeg helt sånn tydelig at jeg kan være en tapp og være helt rå på de tingene. Men når det kommer til noe, så ser jeg jo helt bevisst at vi har to gutter. Det er jo her noe som ikke jeg kan tilføye, men det er mannen min som må gjøre det.

Og det tror jeg går på det med den maskuliniteten til menn og kvinner. Og jeg tror jo på det teamworket der. Altså, det er jo optimalt. Men så kan vi jo se litt på kvinnekampen. Jeg klarer ikke å tenke på det, skal jeg komme til noe med kjønnene. Fordi en skal jo røske litt opp i det, og det tenker jeg kan være fint. Men når jeg ser tilbake, så er det jo også noe med at jeg tror en kan se flere kvinner vil ... Ja, men kan jeg ikke få lov å være mamma, da? Og er ikke det ... Ja, der.

Vi har jo nå betvilen om kjønn, men så ser vi, jeg lurer på om det var i 2030, at det kommer et forslag om at vi skal ikke registrere kjønn. Da skulle det bare bort helt. Det er grensløst i hvert fall.

Hva skal det bli da? Da er jo alt innenfor. Vi kan jo ta det med sport. Vi kan jo ta det i foreldrerollen også, som jeg var litt inne på. Men ta det med garderobe og sport. Den er jo veldig basic, og mange kjenner jo på en urett der. Det er jo en fysiologi hvor det er stor forskjell, men det er jo også en psykologi.

Kjønnsrollen. Jeg kan nesten heller si at jeg liker å stå på barrikaden for at menn skal få ta på seg buksa og være menn, og være skikkelig menn. Kvinner skal jo også, ja... La oss ta den med en gang. Hva er det for noe? Det er gøy, for jeg føler dere er noen som kan svare på dette. Det er ingen av gjestene mine som klarer å svare på det. Maskulinitet og femininitet. Hva er gode maskuline egenskaper og verdier, føler dere?

Politlighet, ansvarlighet, lederskap som er trygt. Et godt forbilde for sine barn vil jeg jo si, i hvert fall hvis den er far. Det er jo det absolutt viktigste. Men ja, å være en politlig og trygg far som teger ansvar, det tenker jeg er viktig.

Ikke det spørsmålet, men det er jo noe med fysisk styrke. Det er jo så basic som at en kan se at maskulinitet, men trives med å kjenne seg sterke, ha omsorg og beskytte. Og den beskyttelsen der, for personlig, så kan en jo se at en kanskje har gått inn i litt sånne roller i ekte.

Hvor en tok over fordi det var en mismatch på oppfattelsen fra romannen min. Det kaller vi for en maskulinitet, og så er det noe en har en dialog på. For det er jo det som er det der en blir rett da, når en blir gifta seg. Og det er jo noe med at forskjellene er jo styrken. To kan løfte 500, en kan løfte 100. Og da tror jeg virkelig på maskuliniteten og det feminine i det.

Så går jeg på sats og løfter vekt, men jeg gjør det ikke for å beskytte. Du gjør det ikke for å være sterk. Jeg gjør det for å vare på kroppen. Men jeg tror på at vi må snakke mer om det. Det kan en se i dialog med pappaer, foreldre og unge gutter- som dette med foreningens frie sitt budskap skaper en sånn ...

Det er et sinne i mange gutter, for den tuller jo litt med det som er. Jeg tror det er en skap til å være i de rollene. Absolutt. Det er som om vi ikke vil anerkjenne biologiske forskjeller lenger. Vi har en sterk, ikke vi som sitter her, men mange i samfunnet. Giftig maskulinitet. At alt er sånn toksisk, og at alle egentlig bør være kjønnsløse, at det ikke bør være noe forskjell, at alt er grenseløst og fritt.

Det er liksom som om man ser på kategorier og forskjeller som noe undertrykkende, per definisjon. At det at det finnes noe som er kvinne, noe som er menn, er undertrykkende i seg selv, liksom. Fordi da skal du liksom passe inn i en kategori, at det er litt der, da. At det er giftig i seg selv, og derfor vil det ikke at det skal være sånn. Problemet er at de kjemper mot milliarder av år med evolusjon, og liksom...

menneskeheten i seg selv da. Med ord, så du kommer ikke så langt på en måte. Det vi er inne på nå, det tenker jeg kanskje er et av hovedproblemene i samfunnet.

Menn som ikke verdsettes som menn. Og det ser en i skolen, ikke sant? Guttene er jo de store taberne i skolen, dessverre på grunn av at systemet er lagt opp til å passe bedre til jente. En ser det på alle prestigestudier, det er et stort flertall av kvinner som kommer inn. Og det synes jeg er synd, for jeg tror at menn har noe iboens i seg.

Jeg tror at mennhedene der leder egenskapene. Kanskje med litt annen måte så er det selvfølgelig ulike personligheter og sånn. Men det er en forskjell på menn og kvinne, og det skal det være. Det skal ikke viskes ut. Man skal heie på det, ikke sant? For å prøve å undertrykke det. Jeg synes det er på tide å begynne å si at det er bra at du er maskulin, hvis du er gutt, og at du skal ha maskuline forbilder å se opp til. Det er det ingen som vil lære barna sine, føler jeg. At med en gang et barn begynner å vise maskuline egenskaper, så nei, det må trykkes ned.

For det er noe toksisk, det er noe giftig, det kan vi ikke ha noe av. Nå er det på tide å ta det tilbake igjen og si at det er bra, hei på det. Hei på femininitet, hei på maskulinitet. At det er noe positivt. Det er interessant, siden jeg har to kvinner her. Hva er det dere ser etter da dere fant dere partner? Hva tror dere kvinner generelt ser etter av manlige egenskaper? Hva er det man leter etter?

Beskyttelsetryggelighet og politelighet er viktig. Og så er det litt sånn mannen som forsørger når hun er gammel. Jeg tenker det er noe fint med det. Tryggheten, stabiliteten, at det er en ... Jeg er litt lederen i familien.

Tenker jeg egentlig. Som står støddig fordi den har en partner som backer. Det tror jeg henger sammen med det kalte feminin og maskulin. Kanskje vi skulle designe noen ord på det, så kan vi kjøre mye. Så får du et bilde, det stormer, ikke sant? Og så ser du en far som bare holder rundt kone og barn. Litt som den der beskytteren, ikke sant?

Jeg tror det er helt åpenbart at det er det kvinner ønsker. Og så ofte må en ... Det var det jeg mente med å ta på buksa. Noen ganger må kvinner gjøre det i mangel av at det ...

Ikke for å sette blikket på det negative, men det positive med det er jo ... Hva skjedde? Hvorfor ble det sånn, da? Var det litt med den kvinnekampen som slo peil, da? Fordi jeg kommer på litt også ... Jeg er ofte i politikk, så ropes det veldig høyt om at vi må ha flere kvinner.

Altså, hvorfor det? Er det ikke beste kandidaten som burde gå inn og fremme? Men igjen er det jo den der ... Det er jo problemer når samfunnet er sånn som det er nå. Og menn egentlig gjemt over blir undertrykt. Så vil jo kvinner mange ganger være beste kandidater, fordi at de har fått på en måte så mye medvinn gjennom oppveksten, der menn kanskje har møtt på mye motstander.

Ta den klassiske foreldrepermissjonen, fordi amming er jo fantastisk. Det kreves med det, men standarden skal være at amming er fantastisk. Nå er det sånn at kvinnen skal ha et rett på jobb. Det er superviktig for tryggheten med amming.

De fleste blir hjemme uten lønn, fordi de velger den viktigheten. Og menn skal jo også være så. Jeg tror jo ikke på at menn ikke ser barna sine fordi de ikke er i permisjon. Det er det jeg skal frem til. Fordi det grepet der også skaper en sånn ... Hvordan du putter over en rolle som har tiltenkt mor over på far.

Det er alltid et unntak til det. Jeg vet ikke om jeg fikk sagt det riktig nok. Mange menn vil jo elske å være hjemme med barna. Absolutt. Men det må passes inn til valgfriheten til familien til å kunne tilpasse det til seg. Det er ikke alle som har mulighet til det. Om det er økonomisk eller om det er forvaltningsansvar i familien. Men det jeg tenkte mest på, er når du har noe som er konkret som amming.

De skal jo helst anbefale 212. Hvorfor ble det sånn, tror dere?

Nei, det er jo mye å konkurrere med her, for å si det sånn, men hele samfunnsmodellen strider jo litt med hva som var tiltenkt fra naturens side, tror jeg. Er det derfor de ønsker å si at det er flere enn to kjønn? Før så tuller den jo litt med forskjellen. Vi elsker jo den forskjellen, og tror jo på at vi trenger å løfte det.

Men noen skal nå gjøre det kjønnsløst, da. Og hva skjer med oss mennesker, da? Du mister jo virkelig noe av det mest grunnleggende som du vet. Og det er jo familien. Men familien er grunnmuren i samfunnet, og det vi ser nå, som vi snakker litt om i alle ulike grader, er at det bryder ned familien. Og da vil jo et samfunn

Svekkes kraftig. Og det er interessant, for det ser en gjennom historien det er gått i Bølgedale, men i perioder der det har vært en veldig løsrevend seksualmoral, for eksempel i samfunnet, så er det gått fryktelig dårlig. Og samfunnene her omtrent kollapset, så hadde de liksom tatt seg litt i nakken og tenkt at, oi, steaket, vi må kjerpe opp litt her.

og har fått en litt mer strengere seksualmoral, skjønte at det er lurt å holde seg til en partner og på en måte ha den der trygge familierelasjonen, så er samfunnet blomstret. Og så er det gått sånn i bølget. Så kan vi jo tenke, her nede i min år, en ganske løsreven moral når det kommer til seksualetikk. Det er liksom som de vil angripe kjernefamilien også, som en del av dette her. De ser også på det som noe undertrykkende, sikkert. Men alle ved dens tilse gjør at det er det beste for barn å vokse opp i. De er med en mor og en far til stede.

Apropos maskulinitet, det synes jeg også er maskulint med menn som blir i familien, som ikke stikker av, som ikke drar sin vei, som ansvarsløse. Det er jo den tillitlojaliteten. Jeg tror vi trenger flere familier hvor menn blir værende, på en måte. Hvor menn og kvinner ser på det viktigste med ekteskapet og tar vare på barna i livet sin. Det handler jo litt om det som vi snakket litt om i start. Hva er det et menneske egentlig trenger for å ha det bra?

Jeg tror ikke det alltid er bare jeg etter det jeg har lyst på her og nå. Hvis det er ulike sexpartnere, eller at det er grassige vektikler på den andre siden. Men å tenke som mann eller dame, hva kan jeg gjøre for min familie? Hva er mitt ansvar her?

Og så tenker jeg at kanskje det er å bli her, selv om ting ikke alltid er enkelte. For alle som er gift vet jo at det bare er en dans på rose hele tiden. Men en velger jo å bli.

Jeg trekker det tilbake til at jeg velger å elske mannen min hver dag. Det er jo et valg. Det er jo ikke en følelse. Det er så mange som tror at følelsen er det du skal søke etter. Om en gang følelsen ikke er der, da må du stikke. Men følelsen er jo produktet av den veien du selv bærer til det bålet. Du må selv bidra til å skape de følelsene på egen hånd. Det er et verb som du sier. Det er noe du gjør. Mens folk sitter der passiv og venter på at følelsen skal komme.

Ja, og så er vi inne på litt ... Vi kan ta det med familiebildet også, på hvordan tidligere familie var ... Det var teamwork. Du bidrom, og barna var med å bygge. Barna var med å hente. Barna var med på noe. Nå kan en se ... Nå er det litt overordnet jeg sier det, men nå ser det mer ut som at en server hverandre. Foreldre server, og da tar en bort den der tilhøreligheten på valget til å ta ansvar.

Men hvis man skal velge ektefellen sin puret ut fra følelser, så blir det krevens. De er vi jo skapt med for å agere på fare. Hvis du da har litt krevensting som ikke du har fått ryddet ordentlig opp i,

spiller jo de følelsene deg et puss. Men hvis du får lov til å gå tilbake til at det er ditt valg, at du har den friheten til å velge over ditt eget liv, så velger jeg å satse på mannen min. Jeg velger jo å hente ut det positive. Nå snakker vi om at de daglige krevannssituasjonene til å bygge sammen med å ha det felles blikket, og det er jo det jeg tenker også er frihet i samfunnet.

Og da er vi jo tilbake igjen også på det som vi kan se med foreldrerollen i offentlig skole. Hvordan den skal bli fratatt, foreldrerollen, fordi offentlig skole skal sette definisjonen på hva, ikke bare familie, men hva kjønne, hva seksualitet, ja, disse tingene. Alt det vi prater om her, det er jo, hvordan skal jeg si, fruktet av den individualismen som preger samfunnet helt ennå. Egoet.

Det er å sette seg selv i sentrum. Det er jeg har lyst til, og det er jeg vil. Det er det viktigste. Og så blir alle andre bare noen brikke nesten. De blir mer ansvarlige. De sitter ansvar hvis de ikke. Det er jo så basic vi kan se det. Det er litt sånn hvilket slags verdipyramide vi har i samfunnet. Jeg føler at på toppen av den nå, vi har jo ikke noen verdier lenger som vi er klare over i hvert fall, men på toppen her så føler jeg at det er bare

Nytelse og eufori, det er liksom øverst. Hvis du kan oppnå maksimal nytelse, enten det er i form av hedonistiske penger, eller seksuelt. Det er jo orett i bøkene på skolen. Uansett, nytelse er eufori. Og nederst på bunnen må jo være dysfori. Apropos dysfori i forhold til kjønn. Så det absolutte målet må være eufori og føle deg absolutt nytelse. Jeg tror det er noe der. At det er det vi hele tiden søker etter.

Og jeg føler at det blir så galt, fordi det er jo ikke målet med livet ditt. Målet med livet ditt, føler jeg, er å finne mening. Og mening har jo ikke noe med glede og nyttelse å gjøre. Det er masse situasjoner i livet ditt hvor du ikke har noe som helst glede eller nyttelse, men du finner allikevel mening. Mening med eksistensen, med å utfordre det som er vanskelig, utfordre ondskap, utfordre det som er feil. Altså det er masse som gir meg mening, som ikke har noe som helst med glede å gjøre. Og jeg tror kanskje på det nivået vi må ta tak i dette her i samfunnet, og tenke hva er det vi sikter mot?

Hva er det vi egentlig sikter mot i fellesskap her? Er målet med livet egentlig ultimat eufori og nytelse hele tiden? Hvordan lærer vi barna opp i dette da? Vi vet jo at dette her er viktig, men er det dette barna lærer?

Det gjør ikke det. Og det har vi som foreldre jo et stort ansvar i. Gjør vi livet til barna våre litt for lett? Vi har ansvaret. Positivt. Fordi da kan en jo velge hvilken retning. Ikke sant? Jeg hadde en Øivind Børven her i går. Etter at han hadde dratt, så sendte han meg en melding senere på kvelden hvor han tatte et bilde. Det var enten en barnehage eller en skole der hvor det hang en sånn lapp fra noen sånn tilsvarende seks og samfunn. Jeg skal ikke si hvilken organisasjon det var, men det hang en sånn bilde der.

Hvor det var bilder av forskjellige ulike typer familier. Og i en av familiene var det tre voksen personer. Og i en av familiene var det en dame som så ut som en mann, og en mann som så ut som en dame. Og det var seks, syv forskjellige rare konstellasjoner.

Bare for å viske ut kjernefamilien, at det ikke er noe standard som er noe å heie på. Alt sammen kan se sånn ut, som om det er bra for barn. Alt er bra, alt er greit. Toleranse for alt betyr jo null standarder, null verdier, null avgrensning. Riktig. Det har jeg sett henge rundt i barnehagen. Det er så tidlig å få sådd inn til ungene at kjernefamilien ikke egentlig har noe særlig verdi.

Jeg tror ikke vi helt skjønner omfanget av hvor alvorlig det faktisk er. Det er jo det vi begynner å se nå. Rett og slett med høye tall. Selvmordtallene blant menn er jo noen skal snakke om. Og angst, depresjon, spør om hjelp. Nei, du kan bytte på noe ytre.

Jeg føler at vi ikke har noen maskuline rollemodellere. Det har jeg pratet litt om med andre gjester, at i vakuumet av det så vokser det frem sånne som nettopp er giftige utgaver av maskulinitet, som Andrew Tate og sånn, som er bare sånn hedonisme, som bare får der flest mulig damer mest mulig penger, ikke bryr seg om noen lovligere regler. Og det liksom minner om en eller annen form for hypermaskulinitet, men som er en giftig utgave da, en patologisk utgave. Men det er på en måte, for unge gutter så er det bedre enn ingenting nesten.

Så blir de dratt mot det, fordi det er et veldig tydelig uttrykk for et eller annet i retning maskulinitet. I mange la av noe positivt å se opp til. Derfor trenger jeg at vi heier på at vi får flere maskuline rollemodeller som er positive.

Det er ikke så mye av, for jeg føler i kulturen vår så er det veldig mye sånn, heia jenter, go jenter, hun investerer, jentene må opp og frem. Det er bra nok det, det er supert, jeg har to døtre selv, jeg heier på jenter, men vi må ikke glemme guttene oppi dette. Og jentene er jo tjent med.

Trygge, gode menn. Det er jo ikke noe å frykte med en trygg, god mann. Det som er skummelt er jo, som du sier, Andrew Tate og den litt mer giftige maskuliniteten som er stikk. Det er jo stikk i strid med å være politlig og ta ansvar. Det er jo helt motsetninge. Det er det som han fronter da.

Jeg tror jo at familien er fundamentet for å bygge et samfunn. Vi kan jo ikke unngå å ikke trekke dette politisk. Det er jo den form for retning vi ønsker i sosialismen. Har vi sett det lykkes noen steder i verden?

Fordi jeg tror jo på at når du røsker vekk og tar vekk den maskuliteten, så får du jo kontroll. Og ta bort valgfriheten i hvert enkelt individ. Det er i hvert fall sånn jeg ser den friheten. Og når en skal bygge politikk, er jo bare en troretning for hvordan en skal investere i et fellesskap.

Så når du tar bort den ekte friheten til å for eksempel råde over strømmen din, så ikke diskutere det. Men det er jo noe med ... Det er jo et møst. Det er jo noe med å ha mat. Det er jo ikke noe grunn i Norge til at strømprisen skal være høy eller at matprisen skal være høy. Det er jo ikke noe god grunn. Jeg venter hvertfall fortsatt på å høre en god grunn for det. Og for min del så blir jo det da en fratagelse av friheten.

Så det er jo der dette går. Vi begynte jo å snakke litt om det, at Foreningen Fri er jo politisk aktivisme. Ironisk at de heter Fri. Ja, er det det?

Det er de gode ordene. Men er det ikke litt ... Det er jo det vi snakker om her, er det ikke det? Det du sier med ord er jo viktig, for det er jo den gradvise endringen av språket som gjør at vi er her i dag. For jeg tror for ti år siden hadde vi ikke hatt denne debatten. Jeg hadde ikke trodd på at vi kom til å ha den.

Absolutt ikke. Det er små justeringer av språket for inn begrepet som blir anerkjent. For eksempel kjønnsidentitet, som vi snakker om i stad. Det er så mye makt i ord og i språk. Jeg tenker på det når vi sier trygghet. Er det noe mennesker ... Du kan felle et menneske på, så er det jo frykt.

Og hva er det som skaper frykt? Menneskefrykt, ikke sant? Frykt for å ikke tørre å stå for noe fordi de andre sier noe annet. Og det blir jo også bevist brukt i den ord-termologien. Nei, det kan ikke være så galt. Det kan ikke skje sånn som dette. Nei, flere taler med. Nei, jeg vil ikke stikke meg ut. For det er jo en frykt der. Og det er jo det en tar fra. Og det er det jeg vil fremlitte når jeg sier strøm på mat. Fordi det er jo en frykt for å ikke kunne forsørge for at familien har råd til regningen sin. Det er jo frykt det også.

Så hvordan skal vi da ta det tilbake igjen til å skape trygghet, selvtillit? Da tror jeg på maskuliniteten og feminiteten som to sterke individer som trås sammen og som er familie. Så må vi tørre å si at det er den beste løsningen for å bygge samfunnet. Også har en andre utfordringer, så skal ikke det sette standarden.

Men det er jo det vi ønsker for å drake litt inn i det vi egentlig holder på med. Det er jo å løfte foreldrens stemme, løfte fram familien i samfunnet. For foreldrene er viktige. Vi har enormt stor verdi. Det er klart at vår stemme er viktig inni skole og barnehage.

Alle som jobber i skole og barnehage vet jo hvor viktig det er med det gode samarbeidet med foreldrene. Få den gode dialogen, og det heier vi jo veldig fort. Vi oppfordrer jo medlemmer og mindre oss selv på den hele tiden også, den forventninga til hverandre. Altså forventninga til de i barnehagen, til lærerne. Og når en har tydelige forventninger, og rammer, så er det jo lettere å blomstre og jobbe målrettet mot noe.

bare for å ta det tilbake igjen til undervisninger i både barnehage og skole, så ser vi jo at det er jo krevendt for de som skal utføre jobben også. Ja, og det er et viktig perspektiv. Ja, hvordan kan de, for det er veldig interessant, sånn som lærere og sånt, hvor mye autonomi har de til å velge selv, hvor mye de tar opp fra disse bøkene og underviser? Kan de bare hoppe over det her? Den siden hopper vi over og glemmer det. De kan det altså. Har de liksom frihet til det? Absolutt. Altså, du har kompetansemålene. Lærerboga er jo ikke egentlig pensum.

Men det er jo et hjelpemiddel for å komme igjennom kompetansemålene. Og så er det jo et viktig perspektiv å ta med her, at lærere er veldig presset på tid. Og da tror jeg mange kan kjenne at det er veldig enkelt å ha læreboger, og så, ok, den presenterer det sånn, kanskje ikke de har tid til å sette seg så veldig inn i det. Så blir det litt sånn, ja, ja, ok, vi bare teger det som er her, ikke sant, det ligger klart.

Sammen med sex og politikk. Oi, her kan vi få gratis undervisningsopplegg ferdig, supert. Jeg har det så travelt hvis jeg kan få noe gratis i arbeidshverdagen. Så jeg er kjempeglad for det. Og det tenker jeg er litt sånn problematisk. Og samtidig så er det viktig å løfte fram det lærerperspektivet. Vi har så mange lærere og barnehagelærere som er super takknemlige.

For at vi har startet rette, og for at foreldre også sier noe. For det er kjempevanskelig hvis du ser det som lærer, og opplever at du blir presset til å undervise om noe som strider imot det du selv tror er rett.

De står under noe som blir presset fra toppen, og opplever at det er litt frikten for å si noe. Heldigvis har lovfester og foreldrestemmen et høyt mandat. De står og hungrer etter at noen foreldre må si fra.

Og det er jo den takknemligheten for det. Og så er det jo tilbake i Nepli nesten å se det sånn at en lærer skal jo først designe det de skal presentere, og så skal de jo se menneskene i det, og så skal de jo følge det opp igjen. Så det er jo utrolig mange roller som må bli pålagt der. Så en ser jo at mange lærere etterspørger jo mer konkret og strammere rammer.

At grensløsheten der ikke gir den positive effekten, som kanskje kan være en strategi som skulle være positiv. Og så ser du jo ikke sant, i fjor, Anders Noreng, læreren i Oslo, som gikk ut og stilte spørsmål til opplegg knyttet til Pride. Og han ble jo kraftig lunsja ned, for å si det sånn, det var stygt å se på. Der politikerøv omtrent ønskene sparket, fordi at han ikke

vil bøye kneder for pride-ideologien. Og det er skrømmelse at vi er kommet i etterhånd. Vi las et brev i går, det var en lærer som hadde jobbet i skolen i over 20 år, kompetent lærer, som opplevde at dette her var ikke noe han kunne undervise. Og da noen elever som har opplevd seg krenka, ikke sant, elevene, paragraf 9a i elevene,

Det er en paragraf i opplegg som verner hundre prosent elever. Du kan føle deg krenka. Det holder.

Da har ikke læreren noe å stille opp med. Så denne læreren endte med å måtte dreie ut av sin jobb. Lenge før han hadde ønsket virkelig om det. Det er synd. Engasjerte, flotte lærere som brenner fyrket sitt, men som ikke da er innenforstått med denne kønnsforståelsen her. Og når det da er kanskje foreldre eller elever som

Så om vi ikke deler samme syn, og trykker på krenkeknappen for å si det sånn, så har jeg ikke læreren så mye å stille opp med. Lokalt er jo fra Kristiansand, Malene, et bystyremøte nå i kveld, hvor det har blitt fremme fra et

Politisk parti er en såkalt interpellasjon, altså et spørsmål til ordfører som omhandler at foreldre ikke skal kunne ha søk om fritakk i skolen når det er undervisning som strider mot de sitt verdigunderlag.

Har vi kommet der at staten skal bestemme over barna? Det tenker jeg når jeg leser en sånn, og da er det jo for å ta det litt videre også for at en blir ekskludert som lærer når en sier noe, men nå er det trykk også mot foreldrene. Ja, så spørsmålet er at er de fremdeles ikke lov til å søke fritak fra skolegudstjenestene heller?

Ja, sant. Fordi dette er jo like mye som for religion som det er. Og så er det jo sånn at vi har jo et lovverk i Norge, og så har vi menneskerettighetene som er over der også, som fortsatt er intakt. Men vi ser jo, det ligger jo ute på nett. Går du inn på Foreningen Fri, trykker inn på politisk agenda, de sine arbeidsmål de neste årene er jo nettopp å senke seksuelle avholder til 10 år, løse opp familien, og det ligger jo ute på nett. Ja, ja.

Herregud. Vi trenger noen grenser. Jeg begynner å se mønster av det her. De vil ha grenseløshet. De vil ha direkte kobling fra stat til individ, spesielt barn. De vil ikke ha noen mellomledder som ødelegger. Derfor er det greit å angripe på maskulinitet.

Fordi det ville vært en sånn bremsmåte. Så ta bort det. Alle de som står oppimot ting, det er så irriterende. Jeg kom bare på noe når du sa det. Jeg så et intervju med en fange som satt inne på livstid for pedofili. Og han sa det tydelig at når han var ute i samfunnet for å groome da, så hvis han så på en fotballbane eller lekeplass barn som ikke hadde sterke, maskuline foreldre til stede,

så startet han grooming av. Men hvis han så barn som hadde en tydelig mannsfigur der, så holdt han seg langt unna. Ikke det er interessant? Det er veldig interessant. Og det er kanskje hvor vi burde begynne å styrke maskuliniteten igjen. For jeg føler det er en viktig greie når vi snakker om det. Maskuliniteten er også symbolisert, føler jeg, med å være villig til å bryte reglene når det trengs. På en måte. Når de ikke gir mening etisk.

Sånn som at du får en ordre fra en øverstkommanderende å gå og drepe de sivile der. Så du kan ikke si at jeg bare fulgte ordret. Nei, jeg tenker selv det. Jeg bryter de reglene og ordrene når det er etisk riktigere å gjøre det, enn å bare følge dem blindt. Det er sånn som dette her. At staten sier det, pensum sier det, men jeg sier noe annet. Å være villig til å gå imot det autoritetet sier.

Vi hadde et seminar i Kristiansand på lørdag, og da var det en lærer som delte egen erfaring med kurs de hadde hatt med rosa kompetanse på hos sin skole.

Det de fikk høre der, var at dersom elevene opplevde kjønnsdysfori, eller skulle komme til læreren og dele dette, så oppfordret de læreren til å si at dersom foreldrene sine sier noe annet,

så skal ikke du høre på deg. Helt tydelig bare mjute foreldrestemmen, gjøre den helt ubrugelig. Viske den ut for han. Og det ser en i flere skolebøger at det henvises til at hvis du har problemer eller syns ting er vanskelig, ta kontakt med Shave Ungdom, ta kontakt med FRI og like sånne organisasjoner som alle deler samme, hva skal jeg si, shave-interesse.

Shit, hvor er barnevernet i dette? Men det var interessant, for jeg snakket med en annen far for noen dager siden, som sønnen hadde kommet hjem fra barneskolen, og sa et telefonnummer, typisk et kort på noen fire bokstaver. Og så sier faren sånn, hva betyr det? Nei, det er der jeg kan ringe hvis dere ikke er snille med meg.

Og han reagerer jo og tar jo et rett møte med rektor. Så viser det seg jo at i skolen sier de at hvis foreldre i en sånn tilfelle for eksempel, at da ringer du her og det er barnevernet. Så jeg vet ikke helt om det til det spørsmålet ditt også. Hva er alt det der? Er alt det sånn kjønnsidentitetsgreier?

Ja, det gjalte jo at de hadde fått opplyst på skolen at hvis den opplever at dette ikke blir sagt hjemme, eller hvis du syns det er noe du blir redd for, så ring barnevernet. Du tar jo bort, du putter nesten barnevernet over foreldre også, og dette var jo et sunt hjem, så det var jo ikke noe rom for det.

Det er en sånn overformynderi, der forresten ikke skal ha noe plass lenger. Og her hadde vi jo en far, en maskulin far som bare sier nei, går inn direktor og sier dette er ikke greit. Du så inn nettopp det. Du så inn tvil i min rolle og sto jo opp for det. Fikk dere høre noen mottagelser av det da? Hvordan ble det tatt imot av rektor?

Det ble positivt. Han fikk holdt på den. Det er veldig bra. Det er fint. Så vi ser jo at vi sitter her og representerer en foreldreorganisasjon, men vi har jo også noe vi har vært inn på. Vi har jo flere lag og flere perspektiv som reagerer. Og vi tror jo på at dette må komme fra mange vinkler. Tror det, altså.

Men hvordan opplever dere at de som bestemmer og politikere, eventuelt rektor og sånt rundt omkring tar imot dette? Er de positive til det dere sier? Eller mer til hva foreningen fri og seks og samfunn, hvilken vei heller det store flertallet av de som bestemmer?

Jeg tror det er veldig delt, men min opplevelse så langt er at det som regelvis en teg i kontakt og ha en god dialog, møter folk på en fin måte i barnehage eller skole, så er i hvert fall min opplevelse så langt at de fleste er ganske i mødekommens. Og så er det der stille noen spørsmål.

En konkret sag var at foreldre fikk et brev fra en barnehage på fredag ettermiddag om at hele neste uke skal gå til markering av Pride i barnehagene. Det åpner jo ikke opp for at foreldre kan komme med innspill i det hele tatt.

Det som skjedde da var at flere foreldre var på banen og øv møtte opp til dialog mandag morgen i barnehagen. Og da stilte noen spørsmål. For her var det jo knaggan med mangfold. Er det så viktig at barna lærer om mangfold? Ja, helt enig. Det kan dere jobbe med hele året. Og pride eier ikke begrepet mangfold.

Det er utrolig viktig. Pride eier ikke begrepet inkludering. De eier ikke begrepet mangfold eller toleranse. Men det er jo lett å knytte det til det nå, fordi vi har vært så gode til å markedsføre det. Men det å snakke med barnehagen er jo det om at Pride kjemper for et kjøns- og seksualitetsmangfold. Det hører ikke heim i barnehagen, uansett hva som du vrider å vende på det.

Det som foreldrene opplevde her var at barnehagen var i møtekommens, og fokuset ble på det mangfolde som var i barnehagen med kultur og hvilke hjem barnaen kom ifra. Så det ble veldig fint. Så bra, så det hjelper å snakke med dem. Ja, de er gullige og gir løsning. De gjør det, og den opplever jo også ofte at

At både barnehager og lærere føler seg hjelpesløse, som vi har vært inne på. Og nesten står noen foreldre som vi støtter. Men de visker det ofte, fordi det er skummelt å stå for noe eller si det.

Men så er det jo greit. Fordi det er jo det som er så kult, at vi skal jo hjelpe fra forskjellige nivåer å stå sammen. Og da er vi tilbake igjen til å få bort frykten og bygge tillit og selvtillit og trygghet til å kunne det du kanskje ikke kjenner på at det kan stå for. Ellers har jeg lett merke til noe til det spørsmålet. Jeg går rett tilbake til den der moskeliniteten.

Men jeg har merket at det er en del menn som virkelig er takknemlige for at dette blir tatt opp. Det er på kryssa hvilken tro en har. En kjenner jo på beskyttelsen for barna sine.

Jeg vil vite hva som skjer i skolen. Jeg vil vite hva som skjer i barnehagen. Så det har jeg lagt merke til. Kan du være enig? Absolutt. Og det er jo det en hører, ikke sant? Ja, mannen min kan nevne han snakker med kollegaer i ulike typer arbeidssammenhenger, som er litt sånn typisk mannejobb, hvis man kan si det sånn da. Og jeg tror han heter gode å møte noen menn der som ikke er enige at det kun er to kjønn.

At han kjenner på det der. Kanskje mannfolkene er nesten enda mer på banen her, og er veldig takknemlige for at det blir tatt opp. Og så tror jeg ofte at det blir kjempet i godheten for å tro på mange folk. Det kan jeg kjenne litt igjen i både barnehag og skole.

Personlige erfaringer som er lettere å ta, så kan en se på noe og reagere. Så er vi utrolig opptatt av at så ofte en kan, er det å løfte opp det som er positivt. Da blir det enklere å kunne samarbeide om det en ser en krever som foreldre. Da er en inne på det med å sette forventninger i samarbeid og hjelp. Så jeg er veldig for at ...

Barns medvirkning kan vi droppe, og så kan vi ta foreldres medvirkning i barnehaget, for eksempel. Men jeg kan jo ofte se at det blir viska en takknemlighet, helt enig, men jeg tør ikke si noe. Flott, helt enig gjør. Det er noe der vi må se nærmere på for også å gjøre den viktige, livsviktige oppgaven som de som jobber i barnehagen og skolen har.

Det er jo det vi ønsker med vår organisasjon. Å få til en grasrotbevegelse der det skal være enkelt for foreldre til å reise seg. For jeg tror veldig mange sidder på gjerdet og kjenner på at dette er så etterlengt. Endelig noen som gjør noe. Men da er det virkelig på tida å hoppe på denne bølgen. Man kan ikke bare sidde på sidelinjer og vente på at andre skal ta ansvar.

Så det er det vi vil gjøre, ansvarliggjøre hver enkelt, at alle har et ansvar, alle er viktige. Når du tar det ansvaret og er trygg, og setter deg selv i den posisjonen at det er mitt valg, så vet jeg jo at det skaper frihet og trygghet.

Så er det også et verdivalg der. Hvem skal skole og barnehage lytte mest til? Skal de lytte mest til hva foreldrene og familien sier? Eller skal de lytte mest til hva myndigheter og pensum og politikere sier? Vi er jo et folkestyrt land, så folket bør jo bestemme. Så hvis man har et massivt opprop og massiv motstand fra foreldre og familie, så bør det veie mye tyngre enn hva en eller annen organisasjon har funnet opp av egne definisjoner og eget pensum.

Det er jo riktig, for jeg tror som jeg ser det politiske bildet, så trenger jo politikerne noen som går foran, som er foreldrene for en så lenge, og for alltid håper jeg, så er det foreldrestemmen som står over. Og da kan den jo gå i en sånn som du kan kalle eller du sier grasrotbevegelse, eller at den står litt opp da.

Og de skjevinteresseorganisasjonene har vært gode til å gå foran, så politikerne har skudd dem litt foran seg, og så greit, dere tar ansvar for dette her. Det er jo derfor vi har kommet der vi er nå, og vi ser jo i årsrapporten fra Rosakompetanse i 2020,

så kommer det tydelig fram at de har hatt en finger med i spill når det kommer til utvikling av flere lærerbøger, samt pensum litteratur for studenter på universitetet i Oslo. Så det en ser er at når du kommer inn på universitetsnivå, og det er det jo flere universitetsprofessorer som har kommentert, så det er klart at da er du virkelig med å påvirke hvor folk tenker om ting. Så der sitter det studenter som skal ut i barnehagen når skolen er klare for å gjøre det, endre skolen, nå skal det bli bra.

og hvis de har fått inn denne tankegangen gjennom hele studieløvet sitt.

Men burde ikke det man underviser som lærer på skolen være evidensbasert? Er det ikke noe som skurrer når en organisasjon er både forfatter og utøver, og kritiker og dommer, og det hele kretsløpet er et lukket økosystem? Og de har bare funnet på hele kompetansen selv, og sier at dette skal vi undervise. Og så er det ingen som stiller spørsmål, hvorfor skal vi undervise det? Jo, fordi vi sier det. Men hvem har laget det? Vi har laget det. Det er ikke noe eksternt det, det er bare sitt eget. Det er jo exakt det vi sier at det skal være med.

Hele samfunnet er bygd opp rundt en sånn offermentalitet. Den som kan flagge med offerkorte vil alltid få støtte. De skjeve interesseorganisasjonene verner om de såkalte offerene. Ingen tør å si noe på det. Da er du en grusom person som er grunnen til at folk tegger livet sitt. Har du blitt tatt så utrolig på overflaten?

Som at du kan bare si at du er krenkende. Ja, det er nok det.

Vi kan ikke ha det sånn. Og da er vi jo tilbake på, du kan kalle det verdigrundlag, men hva skal sette rammerne? Vi må jo bestemme oss snart i Norge her. Det er jo det vi må gjøre.

Ja, for det blir både verdimessig, men også rent praktisk. Jeg spurte Annøyvind, som er rektor på en skole. Hva gjør du når du sikkert får et spørsmål snart fra en eller annen 16 år gammel gutt på videregående som sier at fra i dag er jeg jente, så jeg vil gjerne gå og skifte i jentegarderober. Jeg dusjer sammen med dem. Så hvem er du til å si noe annet? Fordi jeg definerer meg selv.

Så spurte jeg, hva gjør du da som rektor når det skjer? Det har ikke skjedd ennå sånn, men det vil jo skje sikkert hvis vi fortsetter denne løypa her. Da hadde jeg ikke noe godt svar da, jeg visste ikke hvordan man skulle stille seg til det. Hva skal du si hvis det er det som er reglene? Men han kommer kanskje ikke til problemstillinga, fordi nå kommer det jo inn et forslag på at vi skal ikke ha norsk en gang. Nei, ikke sant? Så det blir bare felles dusjer og felles garderomer da. Det er jo flott for 16-17 år gamle videregående elevene. Hvordan blir det?

Hva sier du? Det går jo ikke. Nei, det går ikke. Så på et eller annet tidspunkt slår virkeligheten inn, og smelter deg i ansiktet. Bare, hei, ikke glem virkeligheten, da. Det er jo sånn interessant, for helt nær på barnehagenivå, så ser en jo en sånn endring i tankesettet, der det er en sånn gradvis innkjøring i det en kan kalle nesten seksualisering av barn. Ja, jeg vil kalle det for det.

Og så er det viktig å få fram at det er en som gradvis ser det, ikke sant? Utdanningsnutt, publisere ting, det skjer ting, det undervises, kanskje på en litt annen måte på studiene, der det løftes fram veldig det her med at det er så naturlig og fint med nagenhet, ikke sant? Og at den skal oppmuntre til det, og at det ikke skal bli skambelagt på noen som helst måte. Og jeg har en venninne som hadde barna i en barnehage i Asgård kommune,

Der pedlederen inviterte alle barna til nagenfest. Der hele poenget var at barna skulle bare være nakne, og det skulle være veldig fint hvis de ønsket å utforske å ta på hverandre. Hvilken alder var dette? Barnehagen. 3-4-5. Jeg tror det var 3-5 hvis jeg husker riktig. Jeg tror nok det var store avdelinger. Så skal det jo sies at i invitasjonen så sto det jo også at vinduene skulle dekkes til. Ja, selvfølgelig.

Men så er paradokset da, hvis en dårskap så inn en sånn tanke i barnehagen, at i barnehagen så er det veldig fint, og det er helt naturlig å bare kliasse og gå rundt nakne hvis du ønsker det. Ja vel, skal han flytte denne tanken inn i skolen nå? Skal du invitere åttendeklassinger til nakenfest? Altså, ikke sant? Og vinduene må dekkes til? Ja. Og ingen tør også gi imot, for da er du inntalleren?

Ja, men vi kunne jo si litt det som jeg begynte å nevne om, noen plansjer som vi fikk tilsendt fra undervisning fra en barneskole her i Norge. Hvor da lærerne som hadde utarbeidet det, det var disse plansjerne med masse gøy med sexleketøy, sex er digg på mange måter, ikke forstyrrer runker. Hvor noen journalister ville gjøre en sak på det. Jeg tror det var NRK. Og så får de bekreftet fra læreren at ja, dette vil de. Og så gikk det, jeg tror det gikk ti minutter, og så trakk læreren seg i frykt for å bli hetset.

Men det er helt greit å undervise om det i skolen til barna. Men hvis jeg står for det offentlige. Så går du utover deg selv.

Ja, og det er mange lag der som er uroverkant. Selvfølgelig skal man jo se ... Disse lærere var relativt nyutdannede og unge, som gjerne har vært i det løpet som du nevnte, både fra universitetet. Men jeg vil tro på ekte, uten å snakke med deg selv. Gi en god tro på at de gjør en god jobb.

Men som også ble heldigvis slått med at dette er greit. Det er kult i den selvtilliten. Når du tilnærmer deg det samme med kunnskap og forståelse, så kan du tenke at i alle dager tør du ikke stå for det offentlig. Men jeg tror jo på at her er det så din desfrø hos en lærer som spør seg selv hva dette er riktig av meg. Har det som jeg har blitt undervist på universitetet en sannhet med seg? Hvorfor gjør jeg det jeg gjør da?

Det som er en frykte, tror jeg, er at barn på noe som helst skal kjenne på skam når det er knyttet til seksualitet. Det er kanskje gått så langt at det i andre ender er grensesløshet. At det bare ikke finnes noen grense. Og skamløshet.

Men du vet, det eneste menneskene i samfunnet vårt som ikke føler skam, er jo psykopater. Ja, det er jo interessant. Det er de som mangler skam. Ja. Skam er jo også noe positivt, for det stopper oss fra grensoverskridende adferd. Ja, ja. Så det trengs jo. Ja, det regulerer dere jo. Og det som jeg, og en organisasjon, ofte tilbake til den, alle å starten med den filmen, den MTG uke 6 til 30, Trine, det som sønnen min nå fortalte når vi fikk en god prat om det og snakket om det, var jo for det første at den

Det var takt nemlig for at han skulle slippe all den sexingen i skolen, som er et termologiordet han brukte, men også at han informerte om at det var to av eleverne som begynte å grine i frykt. Ikke skam, men frykt.

Det kan være en tanke om at det kan oppleves som et overgrep. Det er veldig viktig å få fram i dette at det er mange fantastiske barnehagelærere og lærere, som på ingen som helst må det er bidragsyter til dette, som vi ønsker ikke å mistenkeliggjøre. Men det vi har lært av det vi ser med kjønn nå,

Mange har nok opplevd at dette her er kommet litt inn bak døra, og plutselig så blir det slått litt i ansiktet med det. Så jeg tror vi skal være litt våkne, for vi ser at innen 2030 så skal seksuell helse ligestilles med fysisk og psykisk helse. Og hva betyr det egentlig? Og hvem har bestemt det? Og hvem har bestemt det, ja. Ikke sant?

For det er vel helsedirektoratet som har sendt ut dette? Ja, FN er jo bidragsutårer i dette. Og hvorfor er det ikke nok med psykisk og fysisk helse? Hva er seksuell helse da? Hva er det de mener med det? Der ser en jo hvor høyt seksualiteten løftes i samfunnet, og hvor viktig den blir.

Vi er jo tilbake til det du begynte å si mye om i starten. Det er jo et samfunn som handler om nytelse, og at det er det ultimate. Det er jo det det er. Og at barn også må få den seksuelle frigjøringen. Det er jo på en måte kanskje den nye tankegangen som jeg tror vi vil se i mye større grad.

De er undertrykt fordi de ikke er seksuelle ennå. Nei, de mener bare at vi er seksuelle vesener fra fødsel. Jeg vil korrigere det, for vi mener ikke det. Ikke vi, men samfunnet eller en tanke som kommer inn her.

Ja, for det er derfor det er så mye motstand. For jeg var jo tidligere i år så kom jeg skadet for å kritisere Pride. Jeg gjorde det på Facebook. For å teste ut hvordan det går. Nå må jeg skrive den her.

Post. Sitter og venter. Og blir grillet på bånet. Men jeg synes ikke noe om at barn blir eksponert for veldig seksuelle uttrykk. Som voksne som går rundt kleddet som hunder og sado og lær og masse seksuelle greier.

Jeg tenkte, greit, fair pride og flagg og homofili er greit, på en måte, og mange forskjellige uttrykk. Det er én ting, på en måte, men når voksne driver og går rundt med veldig seksuelle greier, så barn har jo ikke noe der å gjøre, på en måte. Så det var jeg kritisk til, men det har jeg ikke lov til å være kritisk til. Og da hadde jeg forventet at de fleste voksne, i hvert fall foreldre, ville vært enige i det.

Det har ikke noe med barn å gjøre. Nei, nei, det var motsatt. Det var mer sånn at de tok de voksnes parti, da. Vet du ikke hvor undertrykte de er, og stakkars stem, og de må komme ut av skapet, og sånn, og sånn, og sånn. Og det er ingenting seksuelt med dette her. Det var bare den...

Den typen reaksjon fra de aller fleste, bortsett fra noen få meldinger som var privat selvfølgelig. Hvor de skriver at de vet hva de støtter, men tør jo ikke å si det selvfølgelig. Hvorfor har vi kommet dit? Hvis vi ser på filmer, så har det en grunn til at filmer er aldersgrense. Det er 5 år, 7 år, 9 år, 12 år, 15 år, 18 år. Nettopp fordi ikke alle inntrykk er riktig for barn å få til enhver tid i forhold til alder.

i forhold til hvor de er enn utviklingsmessig, hva de tåler å se. Mens nå skal det bare ut av vinduet, og så skal man gå og feire Pride, og alt skal aksepteres i grenseløshetens og toleransens navn. Gjorde dere noen tanker rundt det, eller? Med de Pride-togene, med sånne seksuelle greier og barn og alt det der? Jeg er helt enig med det. Barn hører jo ikke hjemme i det i det hele tatt. Uansett hvordan du vrider venner på det, så kan ikke jeg forstå at en kan rettferdiggjøre at barn har noe der å gjøre.

Helt enig, men jeg kan jo også si det at jeg tar det hele tiden tilbake til det jeg tror er det beste rammene for god sex. Det er jo i et si-ekteskap.

I et forhold mellom to personer som har trygge rammer og er med to. Det går litt hva en tenker om det fysiske det innebærer. Jeg tror mennesket består av kroppen, sjelen og ånden. Jeg tror på at det er noe fysisk som skjer når en har sex mellom to personer.

Jeg kan kalle det litt sånn at noe fra din sjel går over i den andre. Og hva skaper det når det går rundt og forvitter at det ikke blir det det skulle være? Nå tar jeg det fra det perspektivet først. Fordi det er utrolig ødeleggende å seksualisere barn.

Det mest skyldige å rocker med og putter inn noe som du kan bruke ordet skam, er veldig tidlig. Ofte når en ser ... Dette er jeg ikke ekspert på, men den har jo en kropp selv.

Ofte kan man se at barn sier at noe som kjennes godt ut, blir sagt som at det er riktig. Bare det er godt, så er det viktig og riktig. Du kan ta det til næring også. Hvis det smaker godt, er det viktig og riktig. Dette er mer alvorlig, så jeg skal ikke ta det i den retningen. Vi må tørre å snakke om hva som skjer med samfunnet vårt når vi seksualiserer barn. Ikke minst!

så begynner en å se flere og flere unge, unge gutter, jenter også, som er så forsynt av den seksualiseringen. For dette er jo ikke noe nytt. Men det som kommer på overflaten og som er nytt, det er jo seksuell helse for barn.

Hvorfor skal vi ha det? Men vi er jo tilbake ennå til hvilkene verdier, hvordan vi vil bygge landet, hva er det som skal være retningsgivende? Vi må jo bli enige om det snart. Vet dere hva som står i planen for seksuell helse, eller hva inneholdet der blir? Er det blitt avslørt hva det skal innebære, hva det er for noe?

Det eneste vi kan se hos Fri er at de sier at de vil senke den seksuelle avhånden til 10 år. For barnas skyld eller for voksnes skyld? Riktig bra spørsmål. Det vil jo tiden vise.

Jeg hørte en som debatterte om det. Som mente at det er kjærlighet. Og ofte når... Om en er likekjønn eller ikke i den type form for aktivitet, så var det det at hun kunne ofte se at hans invitasjon var at det var unge gutter som trengte sunne, voksne forbilder. Jeg blir så lei, men jeg snakker om dette. Og det var en innfallsvinkel. Og da er vi jo inne på det du sier. Det er jo for voksne. Det du sa med den pride-debatten du gjorde på...

Det er ikke for barnas skyld. Ingen som har tatt barnas perspektiv i det. Ikke det hele tatt. Og en sier jo også, kan en se ut fra materiell, nå er det jo omdiskutert til S. og Prielle Benestad sin studie som har satt veldig avtrykk, som jeg kan se det med mitt perspektiv, på at en sier at barn er seksuelle vesener helt fra en er i mors mage.

Det er grunnstudien, primærkilden til den tankegangen, jeg vet ikke om du er kjent med det. Alfred Kinsey, 50-tallet. Det var en seksolog i USA, veldig radikal på mange viser, og der ble det gjort en stor forskning på veldig mange barn, helt nær i spedbarns alder, der de

Noterte seg hvor mange orgasmer de klarte å oppnå i løpet av et døgn. Det er sjukt. Enten er denne forskningen aldri funnet sted, for de er aldri klare til å komme i kontakt med de såkalte forskningsobjektene. Enten er det aldri skjedd.

Ellers hadde det vært tidenes overgrepssak i forskningens navn. Ja, riktig. Kynsi blir jo enda referert til og anerkjent i skjevemiljøet, og det er jo det som er primærkilden til at barn er seksuelle vesener. Alvor i det er jo enormt, så det kan være interessant å undersøke litt. Disse kildene der er viktige. Absolutt. Man kaster det rundt seg som om det er evidensier vi forskningen sier, men hvem står bak den forskningen?

På hvilken måte? Det er så lett å bare vise til det. Man må gå dem etter i sømmene, tror jeg. Det er derfor jeg ofte synes at vi kan bruke vitenskap og ikke si forskning. Jeg prøver å ta det bort nettopp av den grunnen. Fordi hvem er det som har gjort forskning? Ja, ja. Sånn som i forhold til transene er John Money som står og snakker mye av det der. Ja, jeg tenkte på det. Det hadde jo primærkilden til å grepe kjønnsidentitet, for eksempel. Ja, ja. Med de tvillingsstudiene hans.

Endte opp med selvmord hos begge. Og ut fra det kunne han konkludere at det var en god idé. Og hvordan gjorde han valgt at det ene barnet skulle oppdra som det motsatte kjønnet det var? For å bare sjekke hvordan det gikk. Han hadde gått galt med omkjæring. Sånn at den ene tvillingen mistet genitalien, og da ble foreldrene oppfordret til å oppdra denne gutten som jente.

Og vi kan jo si at Dr. Money der så sitt snitt da, som kunne gjøre sin drømmeprosjekt. Og det viste seg jo også at de måtte jo inn på han sin klinikk, for jeg kan ikke unn være å si det, både han som du nevnte i sted, og han her også, det handler jo om seksuell misbruk av barn. For når disse to tvinningene skulle inn på kontroll, så har jo de fortalt i etterkant at de blir satt i seksuelle situasjoner, og blir tatt bilder av, og blir utført orgasmer på.

Så vi går jo tilbake igjen til pedofili. Og dette her, bruker ikke disse foreningene forskningen sine? Jo, det er jo igjen primærkjelden. Money og kinsey, det er primærkjelden til gender og at barna er seksuelle vesener fra fødsel. Hvorfor tror en egentlig at det... Hva har skjedd når de slipper unna med det? Jeg tror det er gruppepress. Folk er redde. Politiker er redde. Karriereselvmord med å gå imot det.

Jeg tror det er det der gruppepresset har blitt så sterkt at ingen tør å stikke seg frem. Det er frykt, ja. Og det sørger jo de foreningene for med vilje, for da blir du ikke utfordret. Hvis alle blir demonisert som er mot oss, hvis alle blir brønt på bålet, er det ingen som tør å kritisere. De har jo interesse av å bygge opp under en sånn ukultur i samfunnet, selvfølgelig.

Jeg synes det er problematisk i seg selv at man tar noe inn i læreplanen som man ikke engang klarer å definere. Kjønnsidentitet skal læres bort som om det er selvsagt. Det er ingen som klarer å definere hva det er engang. Ikke engang identitet, det er vanskelig å vite hva det er. Selv som voksen kjenner du det ikke selv 100% enda. Kanskje man aldri gjør det. Kjønnsidentitet som om det er verdens mest selvsakte ord, og alle skjønner hva det betyr.

Det skal nå læres bort. Hvorfor det? Hva er evidensen på det? Hvem har gjort forskning på at det er en god idé for barn? Hvor kommer det fra? Ja, hvor kommer det fra? Hva er ideologien bak det? Hva er hoppet bok over alt det der? Ja, det høres bra ut, fint, det er en pride flagg. Mer av det. Det er så populistisk. Det er veldig riktig i forhold til tiden.

Jeg tror det er veldig mye styrt av lobbyvirksomheten, politikk. Politikere med dydssignalisering vil se bra ut for de andre. Skårer flest med de stemmer. Det er jo ikke til det beste for barn som burde vært styrende prinsippet.

Hva kan være det beste for barna her? Trygge god ramme. Trygge foreldre. Det er så mange paradoks i dette samfunnet og i denne tankegangen. Vi kaller det for blackface. Jeg vet ikke om du er kjent med det begrepet. Kulturell appropriasjon. At en barn vil kle seg ut som en indianer. Det er ikke lov. Men drag queens...

Ja, det har du jo i barnehagen nå, har du ikke det? Drag queen story, our show. Men hva er paradoks i det? Det er jo egentlig... Det er jo akkurat det samme. Kvinner har blitt undertrykt opp igjennom tiden i ulike kulturer. Men en mann skal kunne ikle seg en kvinnedakt og virkelig seksualisere stereotypen av kvinner. Og det skal heies frem, men barn har ikke lov til å kle seg ut som indianere, for da driver de med kulturell appropriasjon.

Det var en kompis av meg som er på parken som heter Steinar. Han sa det morsomt rundt om. Ikke bare skal menn være de beste, men nå skal vi være de beste kvinner også. Så vi skal ta hele deres område også. Så vi skal bli kvinner i tillegg. Også har egentlig ikke menn noen lyst til det. De vil egentlig bare tilbake og være maskuline. Ja, ja, men det er ikke lov. Jeg skjønner godt at menn vil bli kvinner i stedet. Det er kvinnelige egenskaper som heies frem. Da er kanskje det løsningen for meg å bli kvinne. Ok, da blir jeg akseptert.

Ja, riktig. Og det er enklere for deg å bytte juridisk kjønne enn å bytte navn. Er ikke det rart? Jo. Og en annen tankekors er det at i Norge, hvis du er 20 år og vil sterilisere deg, det er ikke lov det. Du må være 25 for å sterilisere deg. Men det går greit at barn begynner på pubertetsblokker og ødelegger for sjansen for å få barn senere. Det går helt fint. Da har det ingen nedre aldersgrense. Nei, nei.

Men apropos kvinnerfeminitet, det har vi ikke vært inne på enda. Hva er gode feminine egenskaper og verdier, tenker dere?

Altså, noen egenskaper som kanskje er sånn typisk for kvinner, det er jo den omsorgen. Det tenker jeg er det første som slår meg. Sette barna først. Ja, barna først. Så fort en får barn, så er det jo helt naturlig at en setter egne behov til side for å oppfostre barna sine. Og så tror jeg igjen at en kvinne trenger en mann. Ja.

I en familiesamling, ikke sant? I den rollen der. Så trenger man en kvinne? Og så kan en ofte si at bak hver mann står en sterk kvinne. Jeg er ikke helt enig i det. Kan en da si at bak hver mann står en feminin? Det er jo derfor spørsmålet kommer. Hva er den feminine? Er det ikke den omsorgsfulle, kjærlige ...? Det er jo noe som forandres i oss når en blir foreldre.

Kvinnen bærer jo frem barn. Jeg tenker ofte på det. Hvis jeg er ute og reiser, og mannen min er hjemme med barna, så har jeg en helt annen alarm inni meg. På når noe skal skje. Vi snakket om det senest i dag. Vi er gode på organisering og kontroll, og kan gjøre en del ting på det. Hvorfor skal mannen min måtte forholde seg til det? Selvfølgelig er det jo med å følge opp, bidra, støtte og gjøre de tingene.

Men det å være god organisator kan være feminist, kan jeg tenke. Det å også lytte. Relasjonelle. Ja, og så forstå dem at, noe som jeg absolutt ikke går inn på, men sånn som jeg ser det, så er jeg jo forskning. Viser han å bruke det ordet selvfølgelig? Vil du si det? Ok, et studie da.

Konkret studiet så hadde 50 menn som satt i et rom, og så satt de der i en halvtime. Og så spørde de liksom, ja hva var det dere tenkte på? Og så var det tre ting som gikk igjen. Det var noe sånn idrett og sex og et eller annet. Sånn super basic var det. Og så hadde de 50 kvinner sammen og spurte de også, hva gikk i hodet?

en høy andel av de hadde gått tilbake og fundert på og tenkt gjennom andre aktiviteter de hadde gjort også. Det var veldig mye mer konkret. Og jeg tok jo ut noe helt annet av det studiet enn kanskje det som var intensjonen. For selvfølgelig, det er jo noe med å ikke dvele med forte og se frem og leve i nuet. Men jeg liker veldig slående sånn at her må jeg jo bare bruke fordelen. For jeg elsker jo den enkelheten til menn.

Ja. Det er jo en superpower. Jeg er glad i å prate. Og min mann, når han først sier noe, så er de sentningene veldig velvalgt. Og vi har jo et bra team på det. Det betyr jo ikke at han er bedre og høyere verdi enn det jeg har i den rollen som jeg har. Det er forskjell. Og så sier jeg jo ikke at det å være glad i en god samtale og ta ord er feminint. Det vil jeg ikke si, absolutt. For det kan jo være. Men la oss tilbake igjen.

Jeg likte det spørsmålet. Hva konkret er femininitet om sorg? Når jeg tenker uskyld, så tenker jeg jo sannhet.

Sannferdighet og ønske om å bygge andre mennesker. Det gjør jo maskulinitet nå, men fra et annet perspektiv. Feminine gjør det jo konkret og bokstavlig talt også. Det er jo det feminine superkraftene er å faktisk sette liv til verden. Riktig! Veldig bra sagt. Det er jo det.

Så tenker jeg litt feminitet, hvordan er kvinner i forhold til mannen? Og der tror jeg en nøkkel er jo at menn får bli respektert. At en kvinne skal respektere en mann. Det tror jeg faktisk, i hvert fall i et ekteskap, at man skal respektere mannen. Og så tenker jeg litt sånn, jeg får ta bilder fra dyrerike i forhold til barna. Så får de bindene, ikke sant, en bjørn.

Bjørnemamma, for å bruke det begrepet. Du pirker ikke borti den, eller rører deg i ungene der. De bøter han der, vil virkelig beskytte ungene sine. Det er det primære. Selvfølgelig, for at et samarbeid fungerer, respekterer mann en kvinne.

Så da er det jo et godt ekteskap, lederskap. Hvordan vil den definere det, og de valgene gjør det sammen. Det er jo superavgjørende og viktig. Og så får jeg begynt å si noe mer, for jeg kan merke på at jeg våkner jo.

Jeg vet ikke om du merker det med kona di også, men jeg våkner alltid noen sekunder før barna når de var veldig små. Før noe skjedde. Og det er jo noe som jeg bare vet. At jeg vet at det er noe som er skapt i oss som mor. Vi har jo hatt livet i oss og født det. Og det var det jeg ville frem til. Når jeg er ute og reiser, så skjer det ofte ting hjemme. Sånn at mannen min kanskje har sovet og barna har gått i søvn. Da har jo jeg våknet opp.

Og det er jo ikke noe med at det er noe dårligere enn å antelle at ikke jeg kan gå ut og reise, eller noe sånt. Men det er jo noe med å anerkjenne de forskjellene, og så sy det sammen til en løsning. Igjen, ingenting er viktigere enn andre, men sammen. Ja, riktig, synergien. Samspillet. Jeg merker det, så er det hjemme hos oss også. Madelene heter hun. Hun er også sånn, hun hører hvis Olivia gråter, sånn lenge før jeg gjør det.

Ja, det er en sånn annen hørsel. Jeg merker også innenpå i sted, når jeg skal sove for eksempel, så spør jeg, hva tenker du på? Jeg har alt som må gjøres, som må ryddes, som må vaskes, som må planlegge for det å pakke sekken, hva har hun i barnehagen? Og så spør hun, hva tenker du på egentlig da? Jeg tenker ikke på noe som helst. Det er veldig kult. Noen som sammenrygner av de saene. Det er kjempegøy.

At kvinnene sine gjerne er som spaghetti. Det er bare et kaos, tusen tanker på en gang. En mann er mer som vaffelu nede i Eiru noen ganger. Det er veldig gjenkjent. Hvert gang jeg sitter og tenker på alt mulig, så spør jeg en mann. Ja, hva tenker du på? Nei, det var den der lykta på bilen. Ja, ja, ja. Basic, ja. Det er jo knallbra. Ja, men det er sånn. Ja, det er kult. Hvorfor skal det bli likt? Ja, jeg vet. Man bør jo utfylle hverandre.

Ja, gi dem de beste løsningene. Samarbeide. For å ha tillit til hverandre, så tror jeg på å gi godt ledeskap og trygghet i seg selv. For du kan jo ikke gi videre det du ikke allerede har selv.

Og så tenker jeg på en fin måte, for det kan være vanskelig for det blir så abstrakte begreper, feminitet og maskulintet, en fin måte å komme frem til det er å finne ut hva det ikke er. Så jeg tror de universelle tingene som alle menn og kvinner vil uglig sett sette ned på, her for eksempel menn som slår kvinner, det er jo ikke maskulint. Jeg tror alle menn i hele verden vil sette ned på det.

Da kan man tolke ut fra det å være bra maskulinitet, en som beskytter kvinner. Riktig. Nettopp fordi det motsatte er negativt. Det er en fin måte å tenke på. Jeg hadde en Cecilie Hellestveit her, en forsker på krigens folkerett og sånn. Da spurte jeg henne, hva er en god mann? Så spurte jeg henne konkret, er en god mann en som er opptatt av å beskytte kvinner og barn? Da sa hun, ja.

Ja! Det var punktet. For hun sa at det viser... For hun snakket om at det burde være almen verneplikt for menn og kvinner i Norge. Burde menn og kvinner kvalet sin obligatorisk på lik linje og så være 50-50 for seg. Jeg sa nei, absolutt ikke. Det er bare tull. Ikke det helt tatt. Fordi du kan se forskning for eksempel fra Israel. Så ser man at hvis menn og kvinner er i lik stor grad i samme kampenhet da.

så vil de beste mannlige soldatene være mer opptatt av å beskytte sine kvinnelige medsoldater enn de militære målene i krigen. Så det blir liksom... Jo, de gjør det, men det blir ineffektivt i forhold til hvilke mål de egentlig hadde. De blir bare opptatt av å beskytte dem mot å bli tatt i fange. Og så spurte hun, skal vi drive å avlære menn med det iboende instinktet om å beskytte kvinner og barn?

Jeg vil ikke ha et sånt forsvar. Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Hvem er det som vil ha et sånt samfunn hvor vi skal gå imot de biologiske instinktene de forskjellige kjønnene har? Enig. Og det er jo det.

Jeg sier det bare, foreningen fri tuller meg. Og hva skaper du da? Du tar mennesket bort fra det som er instinktet, det som en er skapt til å være. Og så tror jeg en da må tørre å gå en runde med seg selv til å på ekte finne ut, ok, hvem har skapt meg da? Hvorfor er jeg her? Kanskje? Det er jo en sannhet som en kan bygge ut. Ja, det er sant det. Men det vil de ikke ta i, vet du.

Ateisme er også en religion, for der har du like mye bestemt deg for at det ikke finnes noe som helst utenfor deg selv. Men du har ikke bevis for det, så du har bare bestemt deg for det. Og du tror på det. Og det er jo like mye en religion der de tror de er sånn rasjonelle. Men det er ikke noe rasjonelt med det heller. Så da har du bare tatt et valg da.

Det interessante med det er at det krever tro. Det gjør det. Jeg har ikke noe mer å bevise for det enn at jeg enskaper. Det er bare på motsatt side.

Ja, ja, ja. Men det er viktig fordi det er så verdivalg også. Hva du velger som styrende prinsipp i livet ditt. Hva er det viktigste i livet ditt. Jeg føler at det mangler vi i Norge da. Det er en ulempe ved at vi har blitt et veldig sekulært samfunn. Da ble det ikke noe mer... Hva er det som sa det? Jo, Nietzsche sa det, filosofen. Han pratet om at vi har blitt et sekulært samfunn og ikke har noe Gud lenger. Så sa han at Gud er død, men vi vil aldri finne nok vann til å vaske vekk blodet.

Den er litt sånn dyr. Og vi så jo nettopp i samfunnet at når Norge ble kristne, som det het, jeg husker ikke helt hva vi talte om, men da fikk vi jo tilbake, det er jo det som er, mener jeg da, suksessen for

samfunnet, hvordan det bygges. Men et konkret eksempel var jo tidligere så uønsket barn ble satt ut i skogen og spist av ylver. Og det var jo sånn konkrete grep i lovverket som inntreffet når Norge ble kristne. Og det er interessant å spørre seg selv om da, fordi hvor kom de verdiene fra i en såkalt kristning? Fordi eten så jo på at det var jo uetisk å sette barn ut i skogen for å bli spist av ylver. Og så begynte det litt utifra det.

Og så endret de på det da, ja, når de ble kristne. Fordi da flyttet plutselig en enkelt individ til verdi. Mennesket fikk verdi, da. Riktig. Hvis du ikke ser på mennesket som verdifulle, da kan du gjøre hva som helst med mennesket, da. Da kan de bare brukes som objekter for å tjene en større hensikt.

Og det er jo akkurat det vi har snakket om i disse minutterne her. Men det er jo interessant da, for det er sånn en lille større bilde i verden, altså de landene som har vært tufta på judeo-kristne verdigrundlag, det er jo ikke noe tvil om at det er de landene som egentlig har blomstret, og det er det godt.

Det er der det går bra, og det er det vi lever på også. Jeg føler vi lever litt på restene av det i Norge, på at vi ikke er klare over det selv. Det er jo overalt i lovverket vårt, ytringsfrihet, demokrati, du er uskyldig til en motsatt bevis. Det kommer jo fra romretten, men det er også tuftet på.

Menneskeverd, menneskerettighetene, alt det der er jo rester av det kristne verdier som vi måtte ta for gitt. Så vi bare tenker at det er bare sånn selvsakte ting. Det er ikke selvsaktig det helt. Nei, og så kan du jo ta noe så stort som at du kan politisk si at du er imot EU, men jeg tror jo på at vi mennesker trenger disse rammerne som jeg sier hele tiden, og da har vi jo grenserne til nasjoner.

Ja, ja. Superviktig. Fordi trygghet skapes jo ut ifra disse grensene. Og jeg tenker jo at når vi har de forskjellene vi har, så selv om vi har forskjellige grenser i nasjonene,

Hvis vi skal bare ta det store bildet på det, det er jo det samme som vi går ned på Indvid, du var med i den debatten vi snakker om her. Så har vi jo behov for de grenserne. Så kan du si såpass enkelt, så derfor har ikke jeg noe tro på en stor verdensordre hvor alle er et. Nei, ikke gjerne. Men hvis man bare ser veldig overfladis på det, så høres det så fint ut, og ingen grenser, og alt flyter. Helt på skrap, på toppen, ingen konsent. Det funker ikke. Nei, det funker ikke. Det blir liksom kommunisme med en gang. Enkeltpersonen har ikke noe verdi i

Og jeg vil jo si, jeg kan jo være litt tøff i det, men jeg synes jo når en får en serie Kristiansand i dag, i bystyret der, at det er fremme en interpellasjon på at staten skal ha ansvar for barna. For meg blir det kommunisme. Det blir det. Og så kan du si sånn, nei det er sosialisme, det er fint. Men les deg opp på det da. Hva er sosialisme? Og kommunisme er jo det samme. Det er jo bare en gren utifra.

Er det det vi ønsker? Hvem er det som foreslår det? Det er Venstre. Så rart, Venstre er jo et klassisk liberalistisk parti, og de vil ha det. De burde jo feire friheten til å være oss selv, til å la familien være i fred fra staten.

Riktig. Men det de tenker nå er at hvis den enkelte familien skal få trosfrihet, så er de veldig redde for at de skal gå ut over den individuelle friheten til ikke være den de er.

Men den du er blir jo til i samspill med familiene, samspill med samfunnet. Det er ikke noe du er fra starten av.

Men jeg tenker familien er så viktig fordi det er jo et mikrokosmos av det samfunnet man skal leve i senere som voksen. Det er jo et lite bilde av det som du opplever der og da. Og det er litt sånn fint å dra paralleller til det, for jeg har hatt psykologspesialisten Lisa Norsven her, og vi snakket om det også at det er

Symbolisk sett, når vi snakker om feminitet og maskulinitet, så kan man i psykoanalysen si at det handler om mors objekt og fars objekt. Og hva det representerer for barn, og det er derfor barn trenger begge deler. Hva kan du si symbolisk sett representerer mors objekt? Nåde, forståelse, empati, toleranse, aksept.

Du er grei som du er. Det er bra. Uansett hva du gjorde, så elsker jeg deg for det. Den ubetingede kjærligheten. Men det er ikke hva du gjør som gir kjærligheten. Ja, du er verdien i deg selv. Du trenger begge deler. Så har du motsatt side. Så har du farsobjektet, det maskuline. Som sier nei, stopp, grenser. Jeg elsker deg ikke bare for hva du er, men for hva du kan bli.

Jeg ser potensialet i deg, og holder standarder for deg, forventninger til deg. For hva vi kan hente ut av deg, og realisere potensialet i hva du kan bli. Og at det er grenser. Alt er ikke bare flytende og nåde. Det er også en nåde på mors objektet, en nåde på fars objektet. Og tilsammen så skaper det en synergi som barnet blir forberedt til i voksenliv, i samfunnet eller sånn.

Helt enig, og det som du også har med å tørre å sette forventninger. Åh, en vokser jo opp, eller vokser jo rundt det kjempegodt. Ja, barn vil ha det. Altså, du bare avslutter der med en virkelig god beteilelse på femininitet og maskulinitet, vil jeg si. Ja, virkelig. Så er det det.

Men det er derfor man trenger begge deler. Riktig! Og spesielt unge gutter som vokser opp uten at noen stiller noe krav til dem. Det sier man jo samtidig at jeg forventer ingenting av deg, for jeg har ikke noe tro på deg. Jo, for de tar jo bort den friheten nettopp for å forme deg til en retning at noen andre har kontroll på deg. Så du tar jo bort maskuliniteten i samfunnet. Ja, sant. Og derfor er det den beste måten for barn å vokse opp, for da får du begge deler.

Og så har du jo det med DNA'en også. Det som man kan se hvis en gjør surrogativ for eksempel. Hvordan tar en gutter som aldri har møtt sin far, han vil jo lengte kvinner også, vil jo det da. Men den DNA-biten av det, det er jo også en sannhet, og da er vi inne på biologien igjen og i samspill med det. Vi trenger det. Jeg synes heller Glenn Petters sætres bok, Jeg har to kjønn, den har det vært pensum på skolen. Hvorfor kjøper ikke skolen inn den?

Ja, det er jo noe å jobbe med. Gjør du det? Det var jo ikke så bra. Nettopp, ja, men altså, hvem skal? Ja, hvorfor ikke? Ja, og så hadde jeg en samtale med Øyvind Børven i går, som sagt, rektor, og så spurte jeg hvem er det som bestemmer hva slags bøker som blir kjøpt inn.

Og da sa han ja, men det står jo skolene fritt å gjøre. Ja, rektor. Og så spurte jeg hva kan man gjøre, hva kan foreldre gjøre da praktisk? Så sa han at et forslag kan det være at hvis det er en del foreldre som har en skole- eller lærebakgrunn, så kan de lage sin egen bok.

Du kan lage en som er bok, eller trykke den, og så kan den selles til skolen, og det er ingenting i veien for at skolen kan kjøpe inn den i stedet for alle de bøkene som er gjennomsyret av kjønnsideologi. Så det er et konkret tips til dere som hører på nå også, at man kan gå sammen om å lage en egen skolebok. Vi har gjerne kontakt med dere, for dette er noe vi virkelig ønsker å jobbe med. Ja, vi har det på lista vår og mål.

Det er fint å vite, for det er så fritt som det er for forlagene. Så er det bra det, men det er like fritt for vanlige personer. De kan lage en konkurrerende bok. Eller de eksterne aktørene, ikke sant? Sex og samfunnet får inn andre alternativer der, med undervisningsopplegg som kan bruges.

Kanskje avslutningsvis har jeg lyst til å si at jeg også hører om de ungdomsskoler og skoler hvor de snur det på hodet å gjøre dette med sex og samfunn på den måten vi har snakket om. At du får muligheten å nettopp snakke om maskulinitet og feminitet og det samspillet og de rollene i samfunnet. Så det er også viktig å inspirere hverandre til at den grenseløse friheten i undervisningsmaterialet kan nettopp gjøre til at du

Men det er en jo, som vi ofte sier, prisgitt rektor og rom for å kunne det. Lederskap i den skolebarnehagen. Og der er det viktig med dialog, og på en måte prate om dette her da. Invitere foreldre, og hvordan kan man si det? Vi skal runde av straks nå, for det skal videre til Kristian Sand. Bare si det mens jeg husker på det. Jeg tenker hvis jeg var lærer da, så ville jeg tolket det, siden det er så fritt det som står om kjønnsidentitet.

Det står jo ikke hvordan du skal undervise det. Hvis jeg hadde vært lærer, hvis jeg ble pålagt at du må undervise dette her, så hadde jeg sagt til elevene, som kanskje er litt eldre, å si at sånn er det når dere kommer ut i voksenlivet. Noen voksne er veldig opptatt av at det finnes masse kjønnsidentiteter og masse kjønn og sånn.

Og så har vi andre voksne som sier at nei, de gjør ikke det. Det finnes to kjønn. Vi kan vise til det også. Men det er fint å derfor lære kritisk tenkning og tenke selv. Og så høre at når det kommer ut, for det er jo ikke sånn at barn når de kommer ut i voksenlivet vil bare møte én fasit på alt sammen. De vil høre masse forskjellige meninger. Nå er det å forberede dem på det da. Og stå sterkt i det møtet med masse forskjellige samspill der ute når de blir voksne. Ja, helt enig. Ja, ja, det er jo det vi

har mål og drømmer om for barna våre. At de er klare og også kan være en forskjell for andre igjen med å ha bygd seg selv i den trygge identiteten sin. Og kritisk tenkning er jo superviktig. Jeg liker nesten, jeg bruker ordet kanskje litt noen enklere, tenke selv.

Ja, jeg synes det er viktig. Det kan være siste ordet. Tenk selv. Det er viktig. Oppfordrer alle til å gjøre det. Ikke bare ta imot blindt det som staten eller politikere eller ideologiske foreninger forteller deg. Begynn å tenk selv. Ja, slutt å skroll og les en bok. Ja, slutt å skroll og les en bok. Det er bra slager. Det likte jeg. Den er fin.

Da kan vi anbefale to kjønn. Ja, to kjønn. Glent heter Zeta. Eller Annika Halviks. Men dere, Helen og Marlene, tusen takk for at dere var med her i dag. Tusen takk. Vi er superfan av podkassen din, og du skimter at du jakter sannhet, så takk for det du gjør.

Så fint. Takk selv. Og lykke til med arbeidet. Viktig arbeid dere gjør. Og hvor kan folk finne dere forresten? Foreldre.net på Facebook foreløpig. Og så lanseres det øyeblikket i nettsiden. Og hvordan kan folk støtte dere hvis de vil? Ja, men dette her vil jeg støtte. Hvordan gjør folk det? Foreløpig så er det ta kontakt med dere på Facebook. Og når nettsiden kommer opp, om ikke lenge til, så vil det være veldig enkelt å støtte via den.

kan støtte med medlemskap. 200 kroner medlemskap. Også bygger en jo disse lokale grupperne, som en kan se på engasjementet sitt. Så når vi lanserer nettsiden, så vil en enkelt kunne klikke seg på det. Men hvis du ønsker allerede nå å være medlem, så send oss en melding på Facebook. Så ordner vi den linken direkte der, så vi har en melding. Veldig bra. Foreldre.net. Takk for i dag. Takk til alle dere som har sett på og lyttet i dag. Takk. Ja, bra.