‹ Tilbake til podkaster ‹ Skamløs med Synnøve

5/15/2024

Einar Duenger Bøhn: Skam, filosofi og eksistensielle kriser

I denne episoden av Skamløs med Synnøve, snakker Synnøve med filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn om skam, filosofi og eksistensielle kriser. De diskuterer hvordan skam kan være en moralsk følelse som kan hjelpe oss til å bli bedre mennesker, men også hvordan skamming kan bli destruktiv. De snakker også om Einars forhold til filosofi og kunst, og hvordan han bruker disse for å finne mening i livet. Einar forteller om sine eksistensielle kriser, og hvordan han finner trøst i å fordype seg i kunst og filosofi, og hvordan han ser på kapitalisme og arbeidslivet som kvelende. Synnøve og Einar snakker også om selvbevissthet og hvordan det kan være destruktivt å være for selvbevisst, og de diskuterer hvordan den yngre generasjonen blir mer selvbevisst og skamfulle på grunn av sosiale medier. Til slutt diskuterer de hvordan å finne lykke i å gi seg hen til et prosjekt og å fokusere mer på å gi noe til verden, og hvordan dette kan bidra til å redusere selvbevissthet.

01:38

Skam er en viktig moralsk følelse som kan være oppdragende, men også destruktiv når den drar for langt.

09:24

Forskjellige skamfølelser knyttet til kropp og alder, diskutert i podcastsegment.

14:26

Personen ble fascinert av filosofi gjennom kunst og musikk, inspirert av Jim Morrison og opplevde en dyp forbindelse gjennom filosofiske tekster.

22:18

Fra psykologi til filosofi ga rom for lek, men eksistensiell krise om kapitalisme skaper klaustrofobisk følelse i arbeidslivet.

28:58

Teknologi påvirker barns utvikling og skap selvbevissthet; regulering av skjermbruk hos barn kan være nødvendig i fremtiden.

Transkript

Nevnt i episoden

Skamløs

Navnet på podcasten.

Synnøve

Hoste av podcasten.

Einar Duenger Bøhn

Filosofiprofessor, gjest i podcasten.

Universitetet i Agder

Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi her.

Høyskolen Kristiania

Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi her.

Meningen med livet

Bok skrevet av Einar Duenger Bøhn.

Teknologiens filosofi

Bok skrevet av Einar Duenger Bøhn.

The Doors

Et band som Einar likte som ungdom, og som inspirerte ham til å lese filosofi.

Jim Morrison

Sangeren i The Doors, som Einar likte som ungdom, og som inspirerte ham til å lese filosofi.

Platon

Filosof som Jim Morrison leste, og som Einar ble inspirert av.

Freud

Filosof som Jim Morrison leste, og som Einar ble inspirert av.

Nietzsche

Filosof som Jim Morrison leste, og som Einar ble inspirert av.

Nihilisme

Einar prøver å holde seg unna denne filosofiske retningen.

Eurovision

En sangkonkurranse som Einar synes har blitt vulgær.

MeToo

En bevegelse som Einar nevner i forbindelse med skam.

TikTok

En sosial medieplattform som Einar nevner.

Odd Einar Dørum

En politiker som Einar blir sammenlignet med.

Jantelov

En sosial norm som Einar nevner i forbindelse med skam.

Autisme

Einar nevner at han har autisme.

Jungianske arketyper

Einar leser om dette.

Carl Gustav Jung

En psykolog som Einar nevner.

Fender Stratocaster

En type gitar som Einar bygde.

Kongsvingermarken

Et marked hvor Einar gikk til en spåkone som barn.

Bibelen

Einar har en podcast om Bibelen.

Ødde Nærdrum

Einar har en podcast med Ødde Nærdrum.

Nytestamentet

En del av Bibelen som Einar liker.

Helvete

Einar er redd for tanken på et helvete.

Perleporten

En metafor for himmelen.

Nirvana

En metafor for å være i flytsonen.

Deltakere

Host

Synnøve

Guest

Einar Duenger Bøhn

Lignende

Laster

Velkommen skal du være tilbake til en ny episode av Skamløs. I går la jeg ut en video på TikTok der jeg snakket om at jeg opplever å ha en ekstensiell krise ganske mye av og på. Så med det bestemte jeg meg for å invitere filosofiprofessor Einar Duinger Bøhn til studio i dag. Og jeg er veldig spent på hvordan denne samtalen skal gå, og jeg har mange spørsmål som jeg trenger svar på.

Velkommen skal du være hit, Einar Duingerbø. Takk, takk. Kan ikke du fortelle lytterne litt om hvem du er og hva du driver med? Jo, jeg kan prøve. Hvem jeg er er et stort spørsmål da.

Ja, det var det da. Men altså, hva er det du sånn rent overfladisk holder på med? Jeg er professor i filosofi på Universitetet i Agder, og så er jeg professor i filosofi på Høyskolen Kristiania. Og så har du jo skrevet en bok. Jeg har skrevet flere bøker, faktisk, men en er «Meningen med livet», som vi har snakket om. En fra 2019 som heter «Meningen med livet».

Det var veldig interessant, og anbefaler jeg alle å lese. Ja, alle å lese. Ja, men absolutt. Og så har jeg skrevet gjennom teknologiens filosofi, som er ganske bra, synes jeg selv. Det var 2021-22, husker ikke. Par år siden. Ja, så det er jo liksom filosofi som på en måte er din greie, og så driver du med kunst, du maler vel en del og sånne ting også. Ja, jeg har begynt å identifisere meg litt som utøvende billedkunstner. Ja, men det synes jeg er fint. Det første jeg lurer på, det er jo, hva er ditt forhold til skam?

Ja, det er et godt spørsmål. Skam er jo, og nå må du bare stoppe meg når jeg har snakket lenge nok, fordi skam er veldig interessant. Og det er et ganske interessant, det vi kaller et moralsk begrep. Altså det er en moralsk følelse, skam.

Og for å skjønne skam, jeg må si hva det er før jeg sier hva mitt forhold til det er. For å skjønne skam, så må du skille deg fra skyld. Det er to forskjellige ting. Så når du føler skyld for noe, så føler du at du har gjort noe gærent, og du føler at det er din skyld, og det forfølger deg. Så hvis du går og gjemmer deg, så følger skylden med deg. Det blir ikke kvitt deg med å gjemme deg. Men når du føler skam, så er det at du har dritt deg ut på en eller annen måte. Du føler

Men hvis du trekker deg unna folk, så forsvinner mye av den skammen. Fordi skam er en sosial følelse. Ja, og det er noe som gjerne andre påfører. Ja, så du trenger et publikum for å ha skam. Til en viss grad. Du kan skamme deg privat, men da ser du for deg at noen andre ser på deg. Ja, da har du en følelse av det. Så det er en sosial følelse. Så det er veldig viktig

moralsk følelse, for den er sosial, så den er ganske bra med skam. Jeg synes skam er litt undervurdert faktisk i vårt samfunn når det kommer til barneoppdrag og sånn. Man skal skamme seg litt, fordi det er ganske oppdragende

når de andre ser på deg, når det er en god form for skam. Så barna mine, jeg har tre gutter, og de for eksempel, når de spiser dårlig ved bordet, og jeg sier noe, sier de fra, så hjelper det lite. Men hvis det sitter en pen jente i klassen deres ved siden av, og synes det er ekkelt, så skammer de seg, og da skjerper de seg mye fortere. Så det er en ganske effektiv oppdragelses

Ja, ja. Da er det jo snakk om sunn skamming, som er ment for å holde seg innenfor rammer som er trygge, egentlig. Og den kan dra for langt, ikke sant? Så du kan få sånn kristenskam, hvor du skal skamme deg for alt mulig som jeg ikke bør skamme deg for. Du kan få skamfølelse fordi det er en eller annen trend som...

bølger over landet akkurat nå, altså det er egentlig bare tull og tøys, og så skammer du deg for noe som bare er tøys. Så du kan skamme deg for dumme ting også. Men som en riktig bra følelse, så er det en viktig moralsk følelse. Absolutt, det er jeg jo helt enig i. Og hva slags, så ditt forhold til skam er på en måte litt sånn at du anser det egentlig som en veldig god og viktig ting. Jeg gjør det, så mitt forhold til skam er egentlig at jeg er veldig

opptatt av at jeg ikke skal skamme meg. Slik at jeg har det som en moralsk rettesnor. Så jeg tenker på skam og ære er jo litt to motsatser. Så når du gjør noe ærefullt, så får du roligstående

ros av et publikum. De ser opp til det. Og når du gjør noe skamfullt, så får du ris av et publikum. De ser ned på deg. Så jeg liker den duoen veldig godt. Og jeg er veldig opptatt av å gjøre ting som er ærefullt. Jeg er veldig opptatt av skam og ære. Litt sånn barnslig og gammel. Viking-aktig opptatt av skam og ære. Så vikingene var jo veldig opptatt av det. De skulle dø med et godt ry. Så jeg tenker det veldig ofte faktisk. Så når jeg tenker på det motsatte av skam, så tenker jeg sånn

hva slags person ønsker jeg egentlig å være? Så hvordan ønsker jeg å fremstå?

innerst inne. Og da tenker du egentlig, hva er det ærefulle å gjøre? Ikke det skamfulle. Skam er noe av det verste jeg vet å føle. Ja, men jeg er helt med deg på det. Så jeg prøver å unngå skam og oppnå ære hele tiden. Og det er en god moralsk rettesnor for meg. Jeg kjenner meg på en måte litt igjen, og jeg ser jo, det er et veldig fint perspektiv, fordi de aller fleste blir jo veldig sånn der, man vil helst bare

Dissociairentrent fra konseptet skam I seg selv Fordi skam er en jævlig følelse Det er også derfor folk ikke snakker om skam Fordi det er flaut og vondt å skamme seg Men så er det jo det her med liksom Som du sa da, det kan brukes som en moralsrett Rett og snor i forhold til sunnsskamming Og så er det jo den destruktive skammingen Der man må prøve å liksom løsreve seg litt Fra at det er ikke nødvendigvis Alt som vi har blitt lært

at er skamfullt som nødvendigvis er skamfullt, eller noe som er nødvendig å skammes over. Men det er også noe som du burde skamme deg over som ingen skammes over lenger. Ja, det, ja. Så det går begge veier, ikke sant? Det er noe som er teit og vi skammer oss over som bare er tull, og så er det noe vi burde skamme oss over som vi ikke skammer oss over lenger. Jeg synes jo for eksempel at, sånn som jeg var så ueldig å begynne å se på Eurovision nylig,

Ja, det er controversial in this studio, men... Jeg begynte å se på det nå nylig. Og jeg synes jo mange av de utøvelserne der burde bare skamme seg noe så dårlig. Hva da? De som sang, det var så dårlig, og det var så vulgært og litt sånn harri. Så jeg synes som en sånn kunstnerisk utøvelse burde de skamme seg litt. Hvis de hadde skammet seg litt, så hadde skjerpet seg blitt bedre. Ja.

Ja, men det er jo mer en subjektiv opplevelse for deg av hva som burde være skamfullt. For det som er da at jeg opplever jo at, i hvert fall ut fra mine egne opplevelser, at som du sa, det er jo på en måte en veldig moralsk ting, og at folk vil jo på en måte prøve å moralisere ting som ikke nødvendigvis har noe med moraler å gjøre in a way.

Og jeg er helt enig i det at noen ganger så er det viktig med skamming for å liksom få folk til å prestere bedre, gjøre bedre. Men samtidig så er man jo liksom, det må jo være måter å på en måte gjøre det sammen.

som er bedre og mindre vondt. Jeg vet i hvert fall for min del at skam har vært noe som har holdt meg mye igjen i livet. Da kan det bli tyngre, ikke sant? Men det er også andre mennesker som er helt skamløse, som burde skamme seg mer. Altså, de er helt skamløse, og sånn som utnytter andre mennesker, for eksempel, helt skamløst. Eller en del, sånn som under MeToo, altså når alle de sakene kom opp, så tenkte jeg sånn, eier de ikke skam? Mange av de som hadde

klodd og gjort alt noe, altså eier de ikke skam. Så akkurat å finne den balansen mellom når du bør og ikke bør skamme deg er jo veldig vanskelig. Det er delvis subjektivt, sånn som du sa, men det er også delvis ikke subjektivt. Selvfølgelig, vi har jo de tingene som du sa, at man gjerne gjør noe som påvirker andre på en negativ måte, og som kan på en måte gi folk følelser av avsky, eller såre, eller skade andre.

Men nå tenker jeg mer på sånn, for det er så mye skamming som er som det er, og det er litt av grunnen til hvorfor jeg lagde den podcasten her, fordi jeg har slitt enormt mye med skamming, basert på ting som egentlig ikke har noen påvirkning på andre, litt sånn som vi skammer folk for å være annerledes, eller skammer folk for å ikke på en måte te seg noe helt korrekt.

Hva betyr det? Altså at de ikke... Altså at det er korrekt etter hva våre norske sosiale regler er da. Litt sånne ting som jantelov eller andre type ting at vi har lett for å skamme. Men hva er det du skammer deg over? Hva jeg skammer meg over? Når du sliter med skam? Jeg sliter fortsatt med skam. Jeg skammer meg over mye, men jeg skammer meg nok mest over... Jeg har jo autisme, så jeg skammer meg veldig mye over det å ikke ha kontroll på hva det er jeg ikke forstår. Mhm.

og det jeg forstår, at jeg merker at jeg kan skamme meg veldig lett hvis jeg sier noe som jeg merker at det var ufiltrert. Så begynner jeg å skamme meg selv for å ikke styre meg selv bedre eller ha mer kontroll, da.

Men jeg skammer meg over mye rart. Jeg tror de aller fleste skammer seg ganske mye over veldig mye forskjellig, som ikke er sunt. Og spesielt nå med den digitaliserte verden vi lever i, hvor vi har hele verden i stua, så tror jeg det er enda lettere. Det er en vanskelig spørsmål, hvor vi skal trekke den grensen. Noe skal være bra, noe er dårlig. Så er det aldri linea helt bra opp. Nei.

Min følelse er bare at folk sier at du ikke må skamme deg. Det er greit, men av og til bør vi skamme oss. Det er mitt poeng. Det er jeg helt enig i. Det er både en veldig viktig... Du må heller tenke inni deg selv. Hva er det du innerst inne

tenker at du bør og ikke bør skamme deg over. Og da tror jeg når folk har lagt ned våpen og forsvarsmekanismer og usikkerhet og alt sånt, så vet de ganske klart hva de bør og ikke bør skamme seg over. Sånn ikke slå ned folk i gata, ikke pelle deg i nesa i klasserommet. Jeg tror det er mye større moralsk enighet hvis man bare

ikke har alle psykologiske mekanismer i veien. Ja, ja. Det er min teori. Ja, nei, men jeg er helt enig. Er det noe spesifikt som du skammer deg over da? Ja. Du advarte meg om det spørsmålet før jeg skjønner dette her. Jeg er nok lite skamfull. Jeg tror jo også at, det burde jeg kanskje ha sjekket ordentlig med referanse og sånn, men jeg er ganske sikker på at det er en

Det er jo forskjellige typer skam mellom kjønn. Så jenter og gutter skammer seg over forskjellige ting. Det er jeg ganske belegg for. Og så er det også en del helt andre typer skam som kan være litt mer umiddelbart overveldende for unge damer. Så det er forskjellige skamfølelser. Mitt, jeg er jo da en middelaldrende mann, og min skam den går nok på at jeg har... Altså, jeg liker ikke å kle av meg. Så hvis jeg tar av meg skjorta...

Så begynner jeg å skamme meg. Ja, så det er kroppsskam. Egentlig kroppsskam, men også egentlig spesifikt bare liksom øvre del av kroppen, altså bare magen, egentlig. Så det er delvis kroppsskam. Og så er det litt tynne fingre. Det har alltid plaget meg, liksom pianofingre. Ja, og så glinser jeg rett inn i mikrofonen. Ja, men jeg skjønner hva du mener. Så det er jo kroppsskam, egentlig, som 45-åring. Det er jo pinne, da, men det er litt sant. Ja, men det er...

Herregud, det er jo ikke pinlig egentlig. Og så gidder jeg ikke å trenne opp, ikke sant? Nei, det er det altså. Det er den dørstokkmilen. Det er så mye annet å gjøre. Ja, men det skjønner jeg. Men jeg tror jo det er egentlig ganske fint at du sier det høyt, fordi jeg har ikke på en måte fått høre det direkte fra noen av de voksne mennene i mitt liv, selv om jeg vet at det mest sannsynlig er en sånn et bakte. Og jeg tror det er veldig mange menn der ute som kjenner på kroppsskam, både

unge og gamle. Jeg tror du kjenner på det, men du bryr deg ikke så mye som når du var 20. Nei, nei, nei. Altså jeg bryr meg ikke om det samme nå som da jeg var 20. Det er kanskje lettere å løserive seg fra det i øyeblikket når du kjenner det. Det er kanskje lettere å feie det vekk og ikke gi det like mye betydning. Nei, jeg kjenner det like sterkt. Ja, du gjør det. Men jeg bare liksom...

Jeg bryr meg ikke så mye. Nei. Som jeg gjorde før. Og så hjelper det nok å ha barn. Altså jeg har tre gutter som har vokst opp nå i tenårene, og de sier det rett ut. Så når jeg tar av meg skjorta, så sier det oi, og så kommenterer de og sånt. Du blir hardhuda, ikke sant? Ja. Så du tåler det mer. Men jeg tror ikke det tar vekk skammen inn i stinnet. Nei.

Man skulle jo ønske at man hadde sixpack og V-form. Ja, selvfølgelig. I stedet for A-form og enpack. Ja, og jeg kjenner meg jo igjen i det. Nå blir jeg jo på en måte skammet på andre måter, men sånn som du nevnte med ungene dine, det er jo sånn som jeg føler innimellom på sosiale medier. Man blir jo skammet mye når man ytrer seg på nett, og det var jeg jo forberedt på. Det går fint.

Men det er jo som du sier at på en måte, jeg får jo høre ting, stygge ting, senest i går. Dette er jo egentlig ikke en skamming, men jeg fikk en synssyk melding om noen som sa de skulle komme og kidnappe meg. Ja, crime. Men ofte blir jeg skammet fordi jeg har sterke meninger, og at folk syns det ene og det andre. Jeg liker hvordan du bruker skamma som et verb.

Ja. Altså det er liksom din generasjon, tror jeg. For det kommer av det engelske shaming, ikke sant? Ja, så man gjør ikke det. Så dere har bare oversatt til norsk det engelske uttrykket shaming. Det er det mange som gjør. Det var noen som spurte om jeg var relatert til Odd Einar Dørum. Ja, ikke sant? Jeg tenkte på det samme stedet. Er du det? Nei, men relatert. Er du slektmann? Nei, jeg er ikke slektmann. Men det var noen som skrev om du er relatert, og da tenkte jeg at her er det noen som har direkte oversatt. Det er dårlig i norsk.

Men poenget til skamming er jo blitt, det er jo relativt innenfor norsk å si også, men det er nok en relativt ny innovasjon, ja. Å skamme. Men jeg synes det fungerer bra. Det fungerer, det fungerer. Å skamme noen. To shame someone. Fordi det er jo det folk gjør, og det er jo litt sånn som det med, når du nevnte kroppsskam i stad, det tror jeg er jo kjempevanlig. Og spesielt i Norge så er det jo, og det her er en helt

helt separat diskusjon, egentlig. Men det er jo liksom, hvor mye skal man egentlig skamme folk for å ikke trene, eller for å være overvektig, eller større, eller veldig tynne, og sånne type ting, hvor

hvor gunstig er det da? Hvor mye hjelper det? For det er det som er problemet at veldig mange tror jo at skamming er å hjelpe. Jeg tror egentlig ikke at man tror det. Jeg tror det er en ubevisst følelse av å egentlig så har man mest lyst til å rettferdiggjøre en trigger i seg selv. For skam blir jo ofte, vi skammer jo ofte andre fordi vi skammer oss selv.

Jeg tenker på skam opprinnelig som en subjektiv følelse som trenger publikum. Når jeg skammer meg, så er det en følelse jeg har av at noe jeg

har eller gjort eller er ikke når opp til det publikumøyet. De ser på en måte ned på det. Men når vi begynner å skamme noen, så er det på en måte publikum som skammer meg. Og da kommer det utenfra. Mens opprinnelig så tror jeg skammen kom innenfra. Ja, selvfølgelig. Så derfor er det interessant å begynne å bruke det som et utenfra-verb. Ja. Det var kanskje litt sånn nerdet. Professorial nerdet. Men det går fint. Det kan jeg like det.

Jeg lurer litt på, hva er det som gjorde at filosofi ble din, hva skal man si, life path? Ja, bane. Ja, men jeg er engelskforsk, altså. Jeg kommer til å snakke. Det blir mye engelskord, dessverre. Det er greit. Det er sånn det har blitt. Men ja, det er et godt spørsmål. Det er jo interessant også hva som gjør at vi velger de veiene vi velger. Mm.

For mitt vedkommende så var det jo, jeg skulle jo bli kunstner egentlig, det var det jeg var oppbevist om. Så jeg var veldig opptatt av kunst og tegning og musikk og sånn, fra jeg var veldig liten. Så jeg drev med det, og så begynte jeg veldig med musikk og en del kunstting på ungdomsskolen og videregående og sånn. Og så kjenner du til The Doors?

Det er Ben fra 60-tallet. Ganske lenge for min tid. Så det var døvelen når jeg begynte å høre på musikk. Eller ikke all av dem, men en av dem. Og så hørte jeg, jeg var veldig fan av The Doors. Og så leste jeg biografien om Jim Morrison. Han er sangeren i The Doors. Han var jo poet og skrev dikt. Og så syntes jeg han var veldig kul, liksom. Som dikter og alt. Så leste jeg biografien av han, og han var veldig opptatt av filosofi. Så han leste Platon, Freud og Nietzsche.

Og så da, i min ungdommelige iver, så gikk jeg rett på biblioteket, ikke sant, og lånte bøker av Platon, Freud og Nietzsche, fordi Jim Morrison gjorde det. Ja.

Og da ble jeg egentlig hektet. Jeg synes det var veldig gøy og kult å lese, og jeg ble veldig fascinert av det. Og det som driver det, det er egentlig veldig fascinerende, for det som drev det var egentlig litt den der, det samme tror jeg som driver litt sånn detektiv arbeid. Den der når du bare må finne ut hvem som har gjort det. Litt sånn, når jeg leste disse tekstene, for de var så uforståelige, de var så vanskelig. Så jeg ble litt sånn, dette må jeg jo skjønne. Jeg kan ikke gå herfra uten å ha skjønt det her. Så jeg ble hektet på en måte, jeg ble bitt av den basilen da. Ja.

Og da begynte jeg å lese veldig mye filosofi. Så begynte jeg å studere filosofi og psykologi på universitetet.

Og så bare gikk jeg videre med filosofi, og så var jeg ganske god på det i all min beskjednett. Så da ble det det, liksom. Da ble det det. Har du noen gang, for jeg tenker jo med en gang jeg hører at de du begynte med var liksom Nietzsche og Freud og sånn, så tenker jeg i mir litt at sånn, fordi når man begynner å lese filosofi og sånn, så er det jo ikke så langt, det er jo ikke langt ifra å falle på en måte ned i et sånt kaninhull, som kan være litt vanskelig å løfte seg ut av. Opplevde du noen gang, eller har du det i løpet av din karriere, at du har falt ned i noen sånne fallgruver?

Ja, hva tenker du sånn eksistensielt nå? Ja, litt sånn eksistensielle kriser da. Jeg prøver jo for eksempel å holde meg litt unna nihilismen bare fordi jeg vet at jeg er litt sånn tilbøyelig for å få litt sånne kriser og sånn. Nei, altså jeg skjønner veldig godt hva du mener, men for mitt velkommen så var det mer sånn at jeg har nok en litt sånn

Litt sånn melankolsk-depressiv personlighet. Litt sånn at... Litt sånn konstant blå. Og du har på en måte en aksept for det. Litt sånn deblues, jevnlig. Også veldig høydepunkter. Så jeg er nok litt sånn borderline bipolar, ikke sant? Sånn veldig gira, og så veldig nede. Og det...

Det er ikke tekstene, det er ikke filosofitekstene som på en måte drar meg ned i et kaninhull. Det er heller motsatt at de hjelper meg, fordi når jeg driver med kunst eller hører på musikk eller leser filosofi, så er det vel da jeg egentlig er minst ensom og føler meg mest bra. Fordi jeg føler at andre snakker om ting jeg er interessert i, jeg kommuniserer med andre folk som har tenkt meg av samme også.

Så egentlig da er jeg connector bedre. Men jeg vet at mange som tenker sånn som du tenkte, at tekstene trekker deg ned. Du leser noe som er veldig depressivt. Du blir jo bevisst på noe, ikke sant? Ja, og så sier du at livet er meningsløst, og så leser du det, og så bare, å shit, er livet meningsløst, og så tar du det kjempealvorlig, så blir du deprimert. Det kjenner jeg flere som har. Men for meg er det egentlig heller motsatt. Så hvis jeg ikke hadde kunst eller filosofi, da hadde jeg vært kaninhjulet.

for jeg leser jo for jeg også er jo veldig glad i filosofi det er også noe grunn til hvorfor jeg ville ha deg med her jeg har jo opplevd og fått litt sånn jeg blir heller ikke sånn at jeg blir liksom helt kjørt og får langvarige depresjoner men jeg kan få øyeblikk der jeg blir veldig sånn åh, jeg blir litt for bevisst litt for bevisst på verden rundt meg og sånne type ting men det er et godt tegn da, du vet det ja det er det det er et kjempetegn, for da skjønner du og tar det som teksten sier alvorlig inn i deg

Det er verre med de som leser, og så bare flyr du forbi dem og preller av som vann på gossa. Ja, det er sant. Men hvis det går inn på deg, så er det en mye mer sensitiv sjel, så da har du på en måte mottakelig for filosofi. Ja, det er en slei. Så det er egentlig, ja, det hadde jeg tatt som en kompliment, eller en som netur. Ja, men jeg tenker jo på at jeg får jo i det minste på en måte nyte veldig godt av det jeg leser, for jeg får på en måte kjenne på det og føle på det, og være veldig

i det. Får du det samme på kunst? Nei, jeg er ikke det her lurer på om vi snakket om det da vi tok kaffe for å se tilbake at jeg er ikke en visuell person

Så visuelt sett så er det vanskelig for meg å tolke et maleri. Men jeg er jo veldig glad i poesi og lese og sånne type ting. Musikk? Jeg elsker musikk. Musikk kan gjøre veldig mye med meg, bevege meg på veldig mange måter. Musikk inspirerer ofte poesi. Og jeg er veldig glad i å male bilder med ord. Det er jo på en måte litt sånn, jeg ser på meg selv som en ordsmener, at jeg bruker ord for å lage bilder.

hvis det er en mening. Så symbolikk i noe er at jeg får visualisert en situasjon. Jeg driver faktisk og leser om jungianske arketyper og alt det der nå. Og hvordan de snakker om å lage arketypiske bilder og sånn. Jeg føler Jung er litt sånn rennesanse nå. Jeg føler det er flere som lurer og leser om han. Han er litt inn igjen plutselig. Er han det? Ja, jeg føler det. Det er flere som har sagt

Han har ikke vært veldig poppet en stund han også. Nei, men det er jo utrolig fascinerende hele det. Alt det han har kommet med er jo bare... For når du forstår en arketype da, så hvis du forstår for eksempel, jeg husker ikke akkurat hvilke han snakker om, men hvis du forstår for eksempel arketypen av en kreativ sjel, og så forstår du den,

og leser om det, så gjør jo det at, eller du ser det i kunst, eller hører musikken, eller du leser tekster om det og forstår disse typene, så gjør jo det at du føler deg litt mindre ensom. Hvis du identifiserer deg som det da. For da får du en knagg, og så skjønner du at andre har tenkt det samme,

Og så får du på en måte den eksistensielle ensomheten bli litt kurert. Fordi du skjønner at noen har tenkt det samme, og da er du ikke alene. Ja, nei, det er veldig sant. Det er liksom trikset, tror jeg, at man evner å ta de tekstene innover seg som du sa. Fordi da får du en slags trøst i det, da. Ja, og så tror jeg også at det er viktig å huske på at det er også en ting at man på en måte, selv om du kanskje leser ett

filosofisk verk, så betyr ikke det at det... For det er ikke noen konklusjoner her, ikke sant? Det er bare teorier eller hypoteser. Man kan ikke skrive noe i stein om at dette er dette, og sånn er det på en måte. Hvis man gjør det i filosofien, man gjør det også, men når man gjør det, så er det en slags lek. Sånn som i min bok «Meningen om livet», så har jeg svar i kapittel 5. Og da er det jo en slags lek. Jeg kaster ballen til deg som leser, og så sier jeg «Her er svaret». Og så er det opp til deg å finne ut hvorfor jeg tar feil. Mhm.

Så du gir et svar, men du er åpen for at det er feil noe som helst. For jeg begynte jo originalt med å lese psykologi og sånn, så gikk jeg over til filosofi, og da det traff meg så mye mer, fordi det ga meg, som du sa, mer rom til lek. Jeg følte at jeg hadde mye mer, jeg trengte ikke å konkludere med noe, det var ikke viktig for meg å måtte tro på en ting. Jeg tok heller bare de tingene som resonerte, og brukte det på måter som fikk meg til å føle meg bra, eller dårlig. Litt sånn jeg bruker kunst. Ja.

Men den eksistensielle krisen som jeg ofte opplever å ha, er jo den her med at jeg føler at det handler veldig mye om kapitalisme. Jeg vet ikke hvor mye tanker du har gitt det her, men det her med arbeidslivet, det er noe jeg har eksistensielle kriser over veldig ofte. Det er en klaustrofobisk følelse av at jeg føler ikke at...

Jeg føler at jeg er fanget i enten å måtte jobbe en 94 til jeg dør, eller leve fattig og leve et ganske vondt liv. Jeg vet ikke hva slags tanker du har om det. Jeg er helt enig. Ja, du føler på det? Jeg så sånn her morsomt, vet du hva venn-diagrammer er? Sånne sirkler. Du ser sånne sirkler som overlapper eller ikke overlapper, og under sirkler, og så kan du sammenligne seg for eksempel. Sirkelen med alle dyr er stor, og så sirkelen med alle mennesker er en sirkel inni den store sirkelen. Ja, jeg skjønner hva du mener også. Så kan du sammenligne mengder. Så så jeg en sånn venn-diagram med sirkler over ting sammenlignet.

Ting jeg liker var en sirkel Ting jeg tjener penger på var en annen sirkel som ikke overlappet i det hele tatt Ting jeg er god på var en tredje sirkel som ikke overlappet i noe annet Ting som er gøy Så alt var forskjellig Det går an å kombinere omtrent Det går an Men det er veldig, veldig få som får muligheten til det Og de som får muligheten til det har ofte ganske sterke ressurser fra før av Jeg er helt enig med deg Men jeg vet ikke om jeg får

Klaus, er det riktig uttrykk? Får du det? Litt sånn som når du er stengt inn i en heis? Ja, det er litt sånn klaustrofobisk følelse av å på en måte føle meg litt sånn, eller kanskje ikke klaustrofobisk, men litt sånn kvelende. Ja, litt sånn fengselsfølelse. Ja, at jeg føler meg veldig sperret inne, og så får jeg litt panikk over det, men så klarer jeg på en måte å fjerne meg fra den

ideen og følelsen, og liksom ta på meg maska og kostyme mitt og gå ut i hverdagen og gjøre det jeg skal, men så får jeg disse øyeblikkene hvor jeg bare kjenner at jeg kan ikke, det her går ikke an, jeg kan ikke være i et samfunn som jeg føler at jeg ikke passer inn i. Og det synes jeg kan være, det tror jeg, og det ser jeg også at det er veldig mange andre som kjenner på, og det er jo en ekstensiell krise som ikke nødvendigvis er snakket om på samme måte. Har du hørt om den der human suit-teorien?

At vi er på en måte mennesker, eller som dyr i en dyrage. Fordi vi har laget en samfunn som egentlig ikke er gunstig for sånn som mennesker originalt er. Jeg er helt enig. Jeg har flørt av meg et begrep som jeg kalte kulturell depresjon. Og det er noe jeg åpenbart lider av. Kulturell depresjon. Det er ikke en klinisk depresjon, sånn som du går til psykologen og psykiaterne får medisin for. Men det er kulturell depresjon. Og det betyr at ...

Jeg står på morgenen, positiv og pågangsmot og glad og endelig, nå skal jeg få gjort noe og sånn.

og er liberal og progressiv, og alt er helt topp. Og så utover dagen så begynner kurven å bue, og så blir det mer og mer negativ og mer og mer konservativ utover dagen. Og så går du og legger deg i mørkt til sinns. Og den type holdning, det skyldes som du var inne på, kulturen. I det dagen er ødelagt, det er det jeg begynner å åpne avgivsoverskrifter på nett.

Da begynner dagen å vise meg hva virkeligheten egentlig er. Ja, men en gang verden raser inn i stua. Du får e-poster, og du ser overskrifter, og du ser hvor dumme overskriftene er, og du ser hvor vulgært Eurovision er blitt. Da begynner dagen å... Ja, bare verdenskriser og alle de tingene her. Og da kan man bli deprimert av den påvirkningen av informasjonen som kommer din vei. Og så er det så negativt. Det er så vinklet så negativt. Og så blir man deprimert av all kniving og all aggresjon og all destruktivitet

det at folk vil ta deg frem for å backe deg, og så blir du deprimert. Og så er jo ikke mennesker heller lagd for på en måte, og vi har egentlig ikke kapasiteten til å ta inn over oss så mye informasjon heller. Vi klarer jo faktisk ikke å ha mer enn, jeg lurer på to tanker i hodet.

Jeg klarer mange flere. Jeg skjønner hva du mener, men vi klarer ikke å tenke på mer enn sånn. Multitasking for eksempel er jo et begrep som kommer fra datamaskiner. Mennesker har jo egentlig ikke evnen til å multitaske på samme måte som en datamaskin har. Men vi har fortsatt forventet at vi skal klare det, ikke sant? Og det kjenner jeg veldig på, at jeg skal liksom balansere

en million ting, og det er så mange munner å møtte, og det er så mye å gjøre i løpet av en hverdag, og det gjør at jeg blir helt sånn der, jeg prokrastinerer, jeg begynner å isolere meg, jeg får prell, rett og slett. Jeg har flyttet ut i skjeven, ja. Ja, men det har jeg også lyst til å gjøre, men I don't have the money. Og jeg er bare 24 år gammel. Du er liksom kommet til det punkt i livet hvor du endelig kan begynne å ta litt egne avgjørelser, ikke sant? Men altså, jeg tror også at dette er interessant, det du sier, fordi det er jo

Slik at evolusjonen og naturen går ganske sakte, mens kulturen kan gå mye fortere. Da kan det skje kulturelle forandringer som ikke holder takt med det vi er biologisk utviklet for. Du ser utvikling i teknologi for eksempel gå fortere og fortere, og det skjer mer og mer som påvirker oss nå kjappere og kjappere, og vi får mer og mer informasjon.

Og det er klart, når vi har brukt millioner av år på å utvikle oss fra savannen og utover, og så kommer det her i løpet av 30 år, 50 år, det er klart, det er en omstillingsprosess. Og nå er mennesker veldig gode på å omstille seg. Vi er den beste dyret til å omstille oss og forandre veiene våre og tilpasse oss, og det er derfor vi har tatt over hele kloden. Men

Det er nok noe der. Jeg føler at vår tid akkurat nå, den har ikke helt funnet sin form. Så Aristoteles, en filosof som typer 400 år før vår tidsregning, han skrev det at ting måtte finne sin form. Så blant annet tragedien, det teaterstykket han skrev om, teaterstykken av den, ikke et stykke, men den typen teater, tragedie, det

Han fortalte om hvordan det utviklet seg, og hvordan det til slutt fant sin form. Og jeg tror mye teknologi for eksempel, som påvirker også noen sosiale medier, mye skjermbruk, mye sånne ting, som har ikke funnet sin form enda. Nei, og det merker vi jo. Jeg leste en ting som jeg synes var veldig fascinerende, og det var jo at mennesker er veldig gode på å finne opp ting, men vi er ikke veldig gode på å forberede oss på konsekvensen av de tingene vi finner opp. Det sier seg at når du finner opp, så vet du egentlig ikke hva du driver med. Nei.

Og etter at du har innført det, så er det for sent. Ja, det er nettopp det. Og det er jo noe som jeg tror også veldig mange kjenner på, og det ser vi også på små barn for eksempel på skolen og sånn, at vi ser jo at teknologi påvirker utviklingen til barn og alt sånn der, og det er ikke rart at folk kjenner seg veldig eksistensiell om dagen, og blir veldig påvirket av det. Ja, og så tror jeg det også er at vi har ikke, det er ingen som har bedt om det. Nei. Slik at det har blitt

innført sakte men sikkert. Hvis du tar et eksempel sånn som skjermbruk, da, så har det vært innført sakte men sikkert uten at noen har hatt helhetskontroll og oversikt. Ja.

Du blir sklitt ut på glatteisen, og så plutselig er du på veldig tynn is. Og det var ikke noe bestemt punkt hvor du bikket over. Og det er litt sånn med den type skjermbruk blant barn og sånn. Så det er veldig lurt. Jeg har gjort det flere ganger før, sammenlignet med tobakhistorien. For i begynnelsen av 1900-tallet, 1899, så kom første lovregulering av tobaksalg. Veldig vagt og lite regulert.

og barn røyka og sånn. Og det roa dem at de fikk litt en sigg og sånt. Tobakk, det roa barna og sånt. Det er helt sjukt. Og så på 1973 så kom det 16-årsgrense på tobakk. Selvfølgelig, ja. Slik at, jeg tror det var 2003 eller 2013, da ble det 18. Ja. 2003, tenker jeg. Da ble det 18-årsgrense. Og så flyttet det til røykeloven, ikke sant? Og så kunne de ikke røyke inne. Og så flyttet de tobakken bak skapet på butikken. Så det har blitt regulert mer og mer. Ja.

Og da røyker færre og færre. Ja, det er sant. Og det tror jeg er det som ikke har skjedd med skjermbruk enda. Det har ikke skjedd med skjermbruk blant barn. Så jeg tror, og er ganske overbevist om at det for eksempel kommer en aldersgrense på smarttelefoner. Og at det blir smarttelefonforbud i skolen for eksempel. Det er feil med å innføres. Så det kommer reguleringer. Vi er på en måte med skjermbruk der vi i begynnelsen av 1900-tallet var med tobakk.

Og jeg må snakke om en ting til, fordi vi snakket jo litt om det her med selvbevissthet også, og blant annet at det her må konstant oppfatte seg selv, også gjennom en skjerm, men også på veldig mange andre måter, og hvor destruktivt det er å konstant være så selvbevisst. Og det opplever jeg også er noe på en måte sosiale medier i hvert fall gjør for meg, at jeg nevnte blant annet det her med identitet, at jeg opplever at jeg liksom...

får en veldig økt følelse av at jeg må bevise ting og vise meg frem, og at jeg konstant også må se meg selv og oppfatte meg selv. Ser jeg bra nok ut? Gjør jeg ditt og datten riktig? Er folk lenger foran meg i dette riset om å få det til i livet? Har jeg nok penger? Gjør jeg ting riktig? Og det tror jeg også er noe som burde snakkes mer om, altså effekten av bare det å bli selvbevisst alene da. Ja.

Jeg tror selvbevissthet er helt forferdelig. Selvbevisst, men det som mener jeg er bevisst meg selv, altså jeg er oppmerksom på meg selv til hvert tid.

Og du kan jo se det på folk når du snakker med dem, at du merker at de står egentlig og tenker på seg selv, samtidig som de står og ser på deg. At de har den selvbevisstheten. Eller hvis jeg holder foredrag, som jeg gjør ofte da, hvis jeg begynner å bli selvbevist når jeg holder foredrag, så går det veldig dårlig. Fordi da begynner jeg å tenke på andre ting enn det jeg skal snakke om. Så det er veldig dårlig det å bli veldig selvbevist. Man må være det av og til. Det er det som er menneskets særpreg, at vi er det av og til. Men det å bli det for mye, det tar fokuset vekk.

og det er det jeg tror skjer blant annet med skjerm også at du tenker hele tiden er dette noe jeg kan legge ut eller ser dette bra ut eller hvordan ser jeg ut nå da er jo halve fokuset ditt vekk fra noe annet som kunne vært mye mer interessant

Så når jeg er på Zoom-møter på skjerm for eksempel, så fjerner jeg alltid bilder av meg selv. Hide self-view på Zoom. Fordi hvis det er der, så står jeg hele tiden og kaster blikket på meg selv. Jeg klarer ikke å la være hvis du ser deg selv hele tiden. Så du må fjerne det. Det var sånn i studio her rett før vi begynte. Vi slo av skjermene slik at vi ikke så oss selv. Og det tror jeg er veldig lurt. For da slipper du å sitte og tenke på deg selv. Og det er jo det skjermbruken gjør, ikke sant? Sosiale medier og eksponeringen gjør. At vi hele tiden tenker

Hvordan fremstår jeg nå? Ja, og så tror jeg også det at vi blir mer selvbevisste, spesielt den yngre generasjonen, gjør at vi også blir veldig mye mer bevisste på andre. Og det er jo også snor seg egentlig litt inn i skam, at man kanskje oppleves at den yngre generasjonen også blir mer skamfulle basert på denne selvbevisstheten, og hvordan på en måte skam også er noe som prosesseres ofte. Ja.

at det er jo som jeg nevnte i sted en følelse som gjerne trigges i oss som gjør at vi får behov for å skamme noen andre det gjør du ikke, for det ble jeg lært at jeg ikke skulle gjøre eller det er en allmenn ting vi vet vi ikke skal gjøre

Og der tror jeg også at det kan være ganske destruktivt, og at det gjør oss mer skamfulle. Og det merker jeg også, at bare de siste tre årene på TikTok, hvor vanlig det har blitt å skamme andre mennesker for helt merkelige ting, spesielt veldig utsøende fikserte ting. Også bare helt koke helt ned til hvordan folk prater, og hva folk bruker penger på, hva folk bruker tiden sin på. Og vi blir...

også på en måte, nå vet jeg ikke hva norsk ord er, men subjected. Ta det på tysk. Nei, ja. Så skal jeg ikke gjøre noe tysk. Subjected, ja. Utsatt for andres meninger hele tiden. Og så blir jo vi også tvunget inn i et hjørne hvor vi selv begynner å mene kanskje mye mer om ting vi aldri hadde hatt noen meninger om.

Det er jo en clusterfuck rett og slett. Hvis du tenker på når du er lykkeligst,

Så jeg er ganske sikker på at det ikke er dine mest selvbevisste øyeblikk. Absolutt ikke. Jeg så en kjempefin video med en jente som skrev på TikTok. Så skrev hun at det er ingen som noen gang kommer til å huske deg for hvor flat magen du hadde. Det er ingen som kommer til å huske deg for at du hadde så litt rynker i panna. Det er ikke det folk husker deg for, og det er ikke det...

Det er alt du gir ut i verden, hva du skaper. Jeg er helt enig. Jeg har blitt såpass gammel at jeg liker å gå skogturer. Når du går skogtur, og du bare har på deg praktiske klær, og du lar magen henge, og så går du og fokuserer på det du skal fokusere på, og ser på noen fugler, og så fyrer du opp et bål. Er du ekstremt lite bevisst og selvbevisst i løpet av turen? Nei.

Du er observatør. Du ser på naturen, du ser på andre ting, og har fokuset utad fra deg selv. Ikke innover, men utover. Da er du på det lykkeligste, ikke sant? Og da er jeg i hvert fall på mitt lykkeligste. Og jeg tror det er idrettsutøvere, for eksempel, snakker jo om flytsonen. Det å komme i flytsonen, det betyr at du fordyper deg i noe, og så forsvinner du inn i det på en måte som gjør at du glemmer deg selv. Så du opphører egentlig, og tid og rom blir borte. Og så pluss har du drevet med noe i fem timer, og så har du glemt alt annet. Ja.

Og da kan du ikke være selvbevisst underveis. For da ødelegger du alt. Du må bare glemme deg selv, det er hele poenget. Løsrive deg fra... Ja, så du går opp i en slags nirvana egentlig. Du opphever selve ditt i de øyeblikkene hvor du jobber med det. Og så det du driver med, og så går det et par timer, og så kommer du tilbake. Og da tenker du ettertid.

Det var digg. Det var en fin tur. Det var en bra tegning jeg fikk jobbe med i fem timer der, eller jeg fikk skrevet den teksten, eller lagde den podcasten i en time uten å tenke over noe annet. Da er det jo flytsomt. Og det tror jeg er det ultimate lykkeøyeblikk og meningsøyeblikk som jeg liker veldig godt. Og jeg tror kanskje man bør fokusere mer på å finne noe sånt da. Og det kan være alt mulig rart. Folk driver med. Det kan være alt fra å

luke hagen til å lage potetåker til å skrive bok eller hva det måtte være det er altså å fordype seg og det å skape noe og gi til noe det er sånn som du nevner i boka ditt det her med å forbedre og på en måte gi noe med en anti-egoistisk tilnærming så du gir deg hen liker jeg å si man gir seg hen til et prosjekt mm

Så bør det prosjektet være bra, for du kan jo gi deg hen til onde ting. Du kan komme i flytsonen med å være slem. Så det er ikke bare det å være i flytsonen, men å gi deg hen til et prosjekt som er bra. Det tror jeg er det ultimate. Og det fjerner litt det der behovet for selvbevissthet. Så jeg tror det er kanskje det man må fokusere mer på. Se litt mer

utover og mindre innover. Å finne mestring i noe som er litt mer produktivt enn utseendet sitt for eksempel. Helt klart. Det siste jeg vet hva jeg gjorde i går i dag, hele gårskult, sent på kvelden i går og hele dag til, jeg bygde en gitar. En Fender Stratocaster. Jeg hadde bitene, delene hver for seg, så jeg lodda all elektronikken, jeg skrudde på alle bitene,

Og det tok hele gårdkveld til langt på natt, og hele dagen til jeg sto opp sju og var ferdig sånn ti. Og hele gårdkveld. Og jeg hadde delen å forberede litt da, men det prosjektet, da var jeg helt fortapt. Jeg negligerte jobb, alt. Jeg bare satt med det i stua, ikke sant? Det høres veldig terapeutisk ut. Det var det. Det var så deg, fordi blikket var på et prosjekt som ikke handlet om meg i det hele tatt. Jeg tenkte ikke på meg selv. Et øyeblikk, jeg satt der i sikkert, jeg husker ikke hva jeg hadde med en gang, jeg satt sikkert bare i

Det kan gå til at jeg bare satt til trusa og testet og sov i i dag tidlig for eksempel. Altså jeg husker ikke. For det er helt irrelevant. Jeg var ikke opptatt av det. Og magen hang og jeg tynner pianofingrene mine bare å holde på. Ikke sant? Og så det var så ding. Og det tror jeg man skal strebe til. Ja, det er meg når jeg lager grønnsakssuppe. Ikke sant? Da burde du lage mer grønnsakssuppe. Jeg lager så mye grønnsakssuppe at jeg måtte google om det var farlig å spise mye grønnsakssuppe. Du har ikke noe kjøtt oppi? Ingen kjøtt. Jo, mener du?

Jeg har litt kjøtt oppi, jeg har pølser oppi. Så det er ikke veggis? Nei, det er ikke. Dette er andre episoden hvor noen spør meg om jeg er vegetarian eller vegan. Fordi forrige gjesten hadde med seg en pakke med kokt skinke til meg, så han spurte meg om jeg var vegan. Så sa jeg nei. Men nei, jeg har pølser i den. Men det er noe med det for meg i hvert fall, å lage denne grønnsakssuppen, som er, og det er en av de få tingene hvor jeg tror jeg er minst bevisst på meg selv, og det er en merkelig ting, men akkurat det å lage grønnsakssuppe, det gjør så mye for meg. Hvis jeg er stresset eller lei meg, så går jeg og lager grønnsakssuppe.

Selv til og med innimellom det er en klikarslyst på grannsaksgespillet så gjør jeg det uansett. Fordi jeg elsker å lage det som heksebrygg. Jeg er obvisom at jeg var en heks i mitt tidligere liv. Det var litt out of pocket. Hekser er jo undervurdert. Men jeg møtte en dame som er paganist.

Og hun leste håndflaten min, og så fortalte hun meg at jeg var en heks i mitt parreliv. Så for å føle meg litt spesiell og unik i hverdagen, så lever jeg litt på det. Jeg gikk til en sånn spåkone en gang, da jeg var sånn 12-13. Så gikk jeg til en spåkone på Kongsvingermarken. Det var sånn markedet på Kongsvinger. Så gikk jeg på en spåkone der, så spurte jeg, og hun spodde i hender og sånn.

Så spurte jeg, hvordan går det med skikarrieren min? Går det bra? Kommer jeg til å klare det? Så sier hun, ja, det går kjempebra. Jeg ser at du får en lysende karriere i ski. Jeg gikk jo ikke på ski, vet du. Nei.

Ikke sant? Jeg avkrepte hele spådommen. Men da blir jeg litt nysgjerrig på, for det vet jeg egentlig ikke. Vil du si at du er helt ateist? Agnostiker? Tror du på noe? Har du noe spirituell eller religiøse? Jeg har jo jobbet mye med religionsfilosofi. Faktisk er mitt professorat i religionsfilosofi og metafysikk. Jeg har en podcast om bibern. Vet du det?

Nei, det visste jeg ikke. Jeg visste bare at du hadde en podcast med Ødde Nærdrum. Ja, den har jeg også nå. Men vi har en podcast om Bibelen, hvor vi leser og diskuterer hele Bibelen. Ja. Fra perm til perm. Å, herregud.

Jeg har klart å identifisere meg selv som en håpefull ateist. Og det betyr at jeg tror egentlig ikke det finnes en Gud. Nei. Men jeg håper det gjør det. Håper du at det finnes en Gud sånn beskrevet i Bibelen? Nesten. Hvis det er det Nytestamentet, ikke det gamle. Nei, for det er mitt verste maritøs, sa jeg faktisk i samarbeidet med ham den dagen, at en av mine sånn, nå sier jeg bare en liten trigger warning her, i tilfelle noen syns sånne her ting er litt skummelt, men jeg kan få...

veldig mye frykt av tanken på at det kan finnes et helvete. Det gjør ikke det i Nytestamentet. Det gjør ikke det? Nei, ok, men da er jeg med på det. Helvete er en gammeldags greie. Ja, jeg synes det er veldig skummelt. Den guden jeg håper på eksisterer er ikke en sånn gud. Det er ikke en som skamler deg. Nei, det er ikke en som skamler deg. Jeg ser for meg en gud som

Jeg ser på meg en del, når jeg dør da, det jeg håper på, er at vi kommer til perleporten, og så står det en sånn lang kø for å komme inn, og så ser du alle de som blir avvist. Og da ser jeg liksom prester bli sendt ut i siden, jeg ser alle de som skammer for mye, de blir sendt ut i siden, og så er det min tur, så kommer jeg og har egentlig ikke trodd en gang. Så ser Gud

Gud meg, så bare sier han Einar, high five og så er det bare high five og rett inn fordi jeg var så kul og jeg var liksom så årlig et fyr og jeg gjorde det ærefull og jeg skamma ingen om jeg ljugde ikke, jeg lurte ingen jeg var en real fyr da

Og det tenker jeg at det blir belønnet av den guden jeg hopper på. Jeg tror ikke det har noe med om du følger den teksten eller den, eller det er helt irrelevant når det kommer til stykket. Du tror det handler om bare moralet? Jeg tror det handler om om du er en ordentlig fyr, en ordentlig person da. Ikke noen nødvendig fyr, det er kanskje mann det. En ordentlig person, at det...

Du liksom er ekte vare da. Og jeg vil heller være sammen med en som er ekte og gjør noen feil, enn en som er falsk og gjør alt riktig. Og jeg tenker at det verdsetter den guden jeg håper på. Slik at jeg håper det finnes en sånn gud. Jeg håper ikke det finnes en gud. Tenk så kult da, hvis du dør, og så er det en nytt level. Det er som et spill, ikke sant? Dataspill er bare next level, og så er det bare en ny...

du går inn i? Jeg har så mye påtrengende tanker, så jeg føler at det er mitt verste mareritt, er at det finnes en Gud som kan avvise meg, fordi det har vært en sånn, jeg har ikke tvangstidelse, men jeg har påtrengende tanker hatt det siden jeg var fem år gammel. Så det å tanke inn på en Gud og en himmel og et helvete, alt som er bibelsk, det synes jeg er terrifying. Men jeg liker å tro på, jeg er litt annerledes, jeg liker å tro på at universet, det der med spirituelt

ladet, at jeg synes det er en god tanke, jeg vet ikke om jeg tror på det et hundre prosent, men jeg synes det er en deilig og en komfort på en måte, i det her med at det kanskje er noe mening med ting, i at det kan være at universet og energier og alle de greiene der. Det var sånn karma og sånt du

Jeg tror ikke på karma nødvendigvis, men jeg tror litt på manifestasjon og vibrasjoner. Dette er jo bare andre ord for at du tror på noen krefter utenfor og bakhent for, som også Bibelen driver med, men litt andre versjoner. Jeg tror ikke teksten er så viktig, egentlig. Jeg tror ikke det som nøyaktig, det nytestamentet som jeg liker best, hvis jeg skulle vært kristen, så hadde jeg jo gått for det nytestamentet. Der har du kjærlighetsbudskapet. Ja.

Som handler egentlig bare om at du må gjøre ting med kjærlighet. Det er veien til frelse, det er å gjøre ting med kjærlighet. Men det er jeg enig i. Det er jo helt uavhengig av guder, og jeg vet ikke hva slags gud det skulle vært bak. Budskapet er bare sånn, gjør noe med kjærlighet, og jeg tror når du gjør noe med kjærlighet, om det er et prosjekt å lage en podcast med kjærlighet, eller om det er å bygge en gitar med kjærlighet, eller om det er å elske en annen person,

så er det det at du gjør noe med blikket rettet utad på det andre du jobber med, for at det skal få det bra. Så når du gjør noe med kjærlighet, hvis du gjør noe med kjærlighet omfor samboeren din, så går du litt ut av din vei sånn at samboeren din skal få det bra. Da gjør du noe med kjærlighet, men hvis du gjør det fordi du skal få det bra, da gjør du ikke det med kjærlighet.

Der setter vi punktet. Veldig fint sted å avslutte. Og så vil jeg takke deg, Enar, for at du kom i dag. Tusen takk. Veldig hyggelig å få være her. Kjempestas. Ja, veldig flott og spennende samtale. Og så høres vi jo neste uke. Hvis dere har noe tilskudd, noen dere har stått til for å gjøre spørsmål og andre ting, så kan dere sende det til meg på Instagram eller på Instagram.no podcastenskamles.podd. Vi ses!