Du lytter til Snakk med Silje.
Ja, hei! Hallo, hallo! Dan Bytskjøy, du er redaktør i Subjekt. Det stemmer. Og jeg synes jo at dere har en så bra avis, for dere ser på Norge med et litt sånn skrå blikk, med litt sånn kontroversielle syn på ting, og stiller litt de kritiske spørsmålene som jeg har.
har manglet litt i norske medier, i hvert fall hovedstrømsmediene. Tusen takk. Derfor blir jeg litt nysgjerrig på hvem du er og hva som gjør at du har klart å lage en så bra avis. Nå høres det litt sånn... Jeg synes det er litt rart at...
det var et så stort hull og tette på en eller annen måte, fordi aviser i mitt hodet skal hele tiden frembringe kontroversielle meninger og
liksom gnisse mot det som er common sense. Så jeg synes det er litt sånn rart at det var så mye lagt opp til oss egentlig. Det har jo vært en gavepakke nesten, fordi at vi kommer med det som vi synes ikke er så kontroversielt sånn egentlig, og som burde bli sagt, men så er det vist viktig allikevel da. Og når du spør hvem som har gjort det og hvordan vi har klart å lage en så god avis, så er det helt klart ikke bare mitt arbeid, fordi subjektet høres ut som et one man show,
Navnet til tross er det ikke det. Vi har 12 ansatte, og mine veldig dyktige kollegaer står for veldig mye av det. Og så kan det jo nevnes at du også har sendt inn noen leserinnlegg som også har vært med på å gjøre akkurat det oppdraget vi skal, og stille kritiske spørsmål ved mange forskjellige ting. For eksempel
illiberale tiltak og grep fra staten, hva gjelder korona eller helt andre ting. Ja, for jeg tenkte jo veldig sånn, hvordan skal jeg få publisert dette? Jeg kommer nok ikke til å få publisert det i noe hovedstrømsmedium. Jeg hadde prøvd noen andre
artikler i forbindelse med covid. Og så var dere blant de som jeg tenker at ok, de er seriøse og de tør å stille kritiske spørsmål og er liksom ikke sett på som et sånn alternativt medium da, sånn at det jeg skriver der kan faktisk bli tatt seriøst også. Vi er jo faktisk per def liksom hovedstrømsmedier, bare at vi, altså jeg sitter jo i redaktørforeningen og vi følger hvervarsomplakaten og sånne ting. Jeg mener at innenfor det så er det også helt utrolig mye man kan gjøre.
som det man kjenner som hovedstrømsmediene ikke gjør. Jeg la merke til at hovedstrømsmediene ikke fulgte vei Valsom-plakaten under for eksempel covid-krisen.
Men det gjorde dere, og det var det jeg syntes var så utrolig bra. Takk. Det er jo for eksempel når det gjelder konverteringsterapi, eller når det gjelder koronapass, så er jo dette eksempelet på, det er jo ikke bare noen forslag, men det er forslag som strider med grunnleggende menneskerettigheter, ikke sant? For eksempel både koronapass med mobiliseringsfrihet, ytringsfrihet og informasjonsfrihet, men også når det gjelder...
konverteringsterapi som man ønsker å forby nå, som er veldig politisk korrekt å ønske, men så er det likevel i strid med menneskerettighetene. Det er jo ikke så enkelt. Så den der moralismen som virker å råde, må utfordres oftere. Hvorfor er det så viktig for deg?
Ja, for meg personlig så handler det kanskje om et aspekt ved ytringsfriheten som mange har glemt, som er det ene er at det er godt for samfunnet at informasjonen strider mot hverandre i meningsbrytning, og så videre. Men for meg personlig så er det også et litt sånn glemt aspekt ved ytringsfriheten som handler om at man skal liksom...
utleve seg selv og hvem man er, og man blir til i møte med og får prøvd meningene sine mot samfunnet og så videre, så det tror jeg er veldig viktig for mange andre også. Så for meg så har det handlet veldig mye om det egentlig, at hvis det er noe jeg står for, men ikke kan si,
så får man jo ikke levd ut som den personen man ønsker å være. Nei, og jeg ser jo at dere har jo også dekket Twitter-files. Dere er jo blant de få som har det, og jeg er så overrasket over at norske journalister ikke...
ikke skrive mer om det. Det er jo helt hinsides hvordan faktisk staten har gått inn og styrt hva som er lov å si i sosiale medier, og hva som blir delt og ikke delt. Og at noen stemmer
kun på høyresiden da blir såkalt shadowbannet og at man algoritmisk blir redusert i virilitet. Det er jo helt sinnssykt. Hadde det vært den andre siden så hadde det vært omtalt fortsatt fremdeles hver eneste dag. Ja, men det er jo noe med det at også da når det kom til covid så var det
var det jo høyt utdannet fagpersoner som ble sensurert av folk som ikke hadde medisinsk faglig utdanning. For jeg tenker jo, de gjemmer seg jo bak at dette er feil. Vi skal ikke...
Jeg skjønner jo på en måte det de snakker om, at feil informasjon skal ikke spres så mye, men hvem definerer hva som er feil informasjon? Apropos det, så kan man jo snakke om covid. I starten av pandemien var det jo Facebook som blokkerte alle brukere som hadde
som mente at viruset stammet fra et laboratorium i Wuhan. Så viste det seg at WHO sa at det kan stemme. Hvem vet hvem Facebook blokkerte i starten av pandemien? Det kan jo ha vært kinesiske disidenter. Det er grunn til at vi må tillate litt fake news i samfunnet. Hvilken risiko skal staten ta? Man må ta litt risiko, for hvis ikke kan det vise seg at man hindrer sannheten å komme frem. Det er det masse eksempler på opp igjennom i starten.
Man sprøyte ut syffelis i folk for å bli kvitt malaria, og vedkommende medisiner vant Nobels fredspris i medisin. Den gangen så viste det seg at medisinen kostet mye mer enn sykdommen, ikke sant?
Er det en ting vi ikke skal bli for sikre på, er det at det vi tror nå er riktig, universelt og absolutt. Så man må til at det er litt fake news. Hvis ikke så kan ikke informasjonen endre seg, og det har historien vist at man alltid kommer til å gjøre. Ja, og såkalt fake news, man kan jo alltid korrigere det, uten at man sensurerer de som sier det, og at man sier tydelig fra at dette stemmer ikke, og så har du argumentene klare. Og det er jo det et fritt demokrati... Ikke sant?
bygger på, men du har også vært veldig opptatt av det med identitetspolitikk og vokk-kulturen og sånne ting. Jeg lurer liksom på hva tenker du hvorfor er ikke det så viktig å
Det ene er det vi snakket om nå, at woke-kulturen er en helt sentral del av begrunnelsen når man snakker om at man skal bekjempe fake news for eksempel, at man skal bli sånn autoritære da. Jeg er jo også kritisk til ekstrem høyreside og autoritær høyreside, og det er av samme grunner som jeg er kritisk til woke. Jeg er jo veldig liberal.
liberalist av hjertet og er kritisk til både folk som vil bende LGBT-bøker på høyre siden og folk som vil bende koranbrenning på venstre siden. De er bare mot det å forby ytringer eller ønsker mest mulig fritt samfunn da.
Vending generelt, liksom? Rett og slett. Og grunnen til at jeg er kritisk til walk er jo at man ønsker samfunnsdebatanter kanselert, fjernet, senenektet og kneblet på grunn av at man mener ting som er politisk ukorrekt. Men politisk ukorrekt er ofte bra, fordi at ubehagelige sannheter burde komme frem i samfunnet. I starten...
Også igjen i pandemien så var det en journalist som skrev at det var mer koronavirus på østkanten enn på vestkanten. Og da ble jeg liksom... Da var det en kampanje på sosiale medier da, mot journalisten om at han var en rasist. Det var veldig woke å tenke sånn. Men det kan jo hende at journalisten ikke var en rasist. Det kan jo hende at det er bra at man sier hvor...
Altså hvis det brenner noen sted, er det fint å vite hvor det brenner. Og det gjelder ikke bare når det gjelder disse tallene, men for eksempel under apekopper, en annen pandemi eller epidemi, så snakket man om at det var mer apekopper blant homofile. Og da sa FN at man måtte slutte å skrive det, at det var overrepresentert blant homofile. Men så kom det en fyr som jobbet i helseutvalget for menn som har sex med menn,
og sa at nei, FN, nå må dere slutte å be journalister slutte å si det, fordi det er fint å vite at homofile er overrepresentert i det, sånn at man kan gjøre noe med det. Ja, så klart. Og det smittet nesten bare blant homofile, og det er egentlig omtankefullt å ha kritisk journalistikk da. Ja.
Men så er det typ woke, ikke sant? Å stanse det fordi at man tenker liksom mange ledd, tror man, og tror at dette bidrar til stigmatisering og så videre og så videre, og da tenker jeg at noen ganger så burde vi få bli litt provosert og bli støtt og bli krenka fordi at informasjonsfriheten er mye viktigere.
Så det er liksom det saklige, men sånn personlig også, så handler det mest om at jeg bare blir helt... Altså det er noe som vrenger seg i meg i møte med moralisme. Ja, ok. Hva tror du er grunnen til det da? Ja, si det. Det er... Jeg har jo...
Jeg tok en sånn personlighetstest, Big Five, og der kom jeg, jeg er liksom enten veldig høyt opp eller veldig langt nede på det meste, men jeg er veldig åpen for erfaringer, der er jeg blant liksom the one percent, og er liksom tolerant og liberal mot mange ulike meninger og sånt.
Så når det grupperer seg folk mot en som er liksom eksentrisk eller noe sånt, så har jeg alltid reagert da. Jeg har alltid vært fan av kunst som provoserer forfattere som
krenker og støter og så videre. Ja, for det er jo på en måte nesten litt motsatte av det er litt rart at det skal være motsetning til Våk på en måte for tanken bak det er jo at man skal inkludere alle og at alle er like mye verdt og at alle skal på en måte ha plass i samfunnet og
Men så blir det på en måte nesten sånn at det blir litt intolerant igjen, fordi de ikke er tolerante. For at man kan ha noe kritisk syn på noen minoriteter på et eller annet nivå. Jeg er også veldig overrasket over at det vi i Subjekt jobber mest med er kulturfeltet. Og kulturfeltet promoterer jo hele tiden at de er mangfoldige og tolerante og inkluderende og så videre. Og det er jo bare motord, det er jo ikke...
Det er veldig overraskende hvor lite inkluderende kunstnerfellesskapet er. Og kunstnere skal jo være eksentrikere og de skal utfordre og støte osv. Så jeg synes det er veldig rart hvordan det har kommet dit til at kunstfeltet nærmest har blitt veldig aktivistisk kun for den ene siden.
Ja, for der burde jo alt flyte fritt, egentlig, og være en sånn arena hvor alt er lov på et eller annet vis. Det er derfor vi i Subjekt sier det hele tiden, at dette slår tilbake som en bomerang, ikke sant? Hvis kulturfeltet ønsker å eksplodere noen, så er det kunstnerne som først kommer til å bli rammet av det.
Og så lurer jeg på, for du er fra Korea? Sør-Korea. Jeg har sør-koreanske foreldre, og så er jeg født i Norge. Og så er du homofil. Opplever du at du har blitt mest utstøtt? Opplever du at du har kjent på at du har blitt diskriminert på bakgrunn av det? Ja.
Selv? Det har nok skjedd, men jeg har aldri møtt så mye diskriminering som fra velmennene antirasister selv. Jeg får mye mer reaksjoner på at jeg er homofil og sier dette med apekopper for eksempel. Så du blir mer egentlig uglset for å
for meningene dine, og ikke nødvendigvis for bakgrunnen din på et eller annet vis, eller legningen din. Ja, det er veldig, veldig få der ute som i Norge. Norge er, altså det finnes selvfølgelig tilfeller av rasisme, men det er veldig, veldig lite av det. Det er mye mer, det er mange ting jeg plages mer av i samfunnet, og det er for mye biler et sted liksom, enn dette problemet. Og ja, for eksempel hvis jeg skriver om at
de tingene jeg gjør, så får jeg høre at han spytter på sin egen minoritet, eller slikker hvite folk opp etter ryggen for å bli som dem, og det er jo så stygt, og det er jo rasistisk, fordi jeg har den hudfargen jeg har, så må jeg representere en mening. Frigjøring for meg handler jo om å bryte ut akkurat det, at jeg skal få lov til å være redaktør, og ikke en brun homo. Så det
Så ja, det kommer nok litt derifra også, sånne opplevelser med moralisme.
Men du startet avisa for sånn ti år siden også, så dere har jo jubileum nå. Gratulerer. Tusen takk. Og jeg har jo ikke egentlig lagt merke til dere før egentlig under pandemien, fordi jeg så at, oi shit, her er det noen som tør å være kritiske til ting. Så jeg bare lurer på, har det blitt mer på grunn av det, tror du? Eller når var det dere begynte å vokse og flere la merke til dere og dere fikk flere lesere? Ja.
- Cirka da. Men det har vært veldig eksponensiell vekstkurve, så vi merker nå i de siste 2-3 årene så har det gått veldig fort frem og oppover. I starten for 10 år siden så lanserte vi jo Subjekt som et veldig marginalt papirmagasin. 500 i opplag, så kom nummer 2 med 1000 i opplag, og så gikk det veldig trengt. Nå er det jo flere hundre tusen innom i løpet av en måned.
Men det er jo veldig bra og betryggende egentlig at det går an å gjøre seriøs og kritisk journalistikk uten at det går altså at man snubler eller
støtter, ikke sånn, altså ikke er det alle på Twitter ønsker at vi skal være, nemlig høyere ekstreme og kontrære for kontraritetens skyld og så videre. Ja, det der synes jeg også er så merkelig, for det har fått så mange merkelapper etter at jeg fikk, ja, Twitter og har twittret litt over ulike temaer. Altså jeg følger jo deg på Twitter, og jeg ser jo hvordan de trollene holder på, det er jo helt uholdbart egentlig. Ja, og
Det er det som er så morsomt. Men samtidig, jeg synes det er så rart da, når de er så intolerante, og for andres meninger, også på en måte for å promotere toleranse. For det er liksom sånn, Einar Øvrenge er det det han heter, han filosofen sier i hvert fall veldig sånn tydelig at
Hvis noe byr deg stert imot, men du likevel aksepterer det uten å gjøre noe med det, det er jo toleranse. Men nå skal man på en måte kreve at du skal ha lyst til å gå i pride-tog og veive med det flagget. For hvis ikke er du intolerant, så det at du aksepterer at det går et tog forbi huset ditt, det er ikke nok på en måte. Ja, nettopp.
Jeg skjønner hva du mener med bommerangen. Den slår jo tilbake. De kaller det toleransens paradoks at man tilater kritiske stemmer inn i mediebildet. Det mener de slår tilbake, men de ønsker å ikke tilate det i forveien for å få et mer tolerans samfunn. Men du lurer jo bare deg selv.
Du får ikke mer ytringsfrihet av å lage mindre ytringsfrihet. For ytringsfriheten er jo ikke din eller min, den er vår. Så vi må ha den felles for alle. Jeg merker jo det, for jeg har jo alltid vært veldig støttet, jeg har jo vært veldig woke egentlig. Og så oppdaget jeg vel, det var vel
rundt 2020, at jeg oppdaget litt mer sånn, ja, men i alle dager, dette her har jo, dette går jo litt over stokket seg, fordi når jeg bare stilte litt kritiske spørsmål og var litt sånn, ja, men hvordan er det å gi barn hormoner før pubertet? Altså, kjønnsutviklingen er jo gjennom puberteten. Altså, vet vi nok om dette? Så var jeg jo nesten transfob, ikke sant? Og da ble det litt sånn, nei, men i alle dager, jeg må jo få lov til å stille spørsmål med, hormonene gjør jo noe med
utviklingen av hjernen og kroppen og alt, så selvfølgelig må jo det på... Absolutt. Det synes jeg er et veldig vanskelig spørsmål, og jeg blir også kalt transfob for å mene disse tingene, men for det første så
Eksen min for eksempel er jo en lykkelig såkalt cis-mann i dag, en som ikke er trans, men homofil. Da han var seks år gikk han bare i kjoler og elsket å være feminin. Og jeg tar imot et skudd for at gutter skal få lov til å være feminine og jenter maskuline.
Men det endrer egentlig ikke det faktum at man er født som gutt eller jente. Så det jeg tror er at, eller jo, det som er med trans- og kjønnskorrigerende behandling, som det heter, eller kjønnsbekreftende behandling, det er at jo tidligere du gjør det, jo mer vellykket vil en kjønnsbekreftende behandling bli, det estetiske. Samtidig så drar du i to spakker samtidig, fordi da blir også uetiskheten mye høyere jo tidligere du begynner, jo verre er det i etisk lys da.
Så det her er jo kjempevanskelige spørsmål. Det er jo ikke om å gjøre å begynne tidlig når en ikke har utviklet ideene sine heller. Da jeg var seks år ville jeg være Batman. Og hvis man skulle drive og kødde med kroppen min for at det skulle skje, så er ikke det nødvendigvis det riktige. Så
Skaden kan bli veldig stor. Det er litt annerledes hvis man er homofil eller lesbisk, og utforsker seksualiteten sin. Du gjør ikke noe som er irreversibelt. Det er akkurat det. Hvis foreldre begynner å si ja til dette når gutten er 10-12 år, så er det veldig illiberalt for barnet som ikke tar det valget selv. Det er derfor man har myndighetsanlegg.
Det er et veldig vanskelig spørsmål, men det er veldig synd om man ikke kan diskutere det litt åpent. Det er et veldig vanskelig spørsmål, og jeg er ikke så interessert i å konkludere i det, men i å kunne snakke om det. Men det er det som gjør det veldig vanskelig når man gjør det til et transfob
Hvis man gjør det til transfob da, omgjende noe. Ja, for det er jo det som er litt med en sånn kansleringskultur, at man ved å si noe blir satt i en bås som noe som man kanskje selv ikke identifiserer seg som, hvis man bruker det begrepet, og derfor ikke får lov til å si noen ting på et eller annet vis. Det er jo farlig for demokratiet hvis det skal bli sånn. Og det er jo rett og slett knebling for å vinne ideologisk beite.
Problemet med kansleringskultur er jo at man ikke er interessert i å diskutere. Man ønsker bare å vinne. Det er juks. Jeg er jo veldig interessert i å diskutere ting, i å snakke om temaer, og synes det er gøy og interessant og spennende i seg selv.
Og så har jeg merket at folk er ikke interessert i det. Om en gang jeg stiller et litt kritisk spørsmål, så er det litt sånn «Åja, du er en sånn person, ja». «Ja, nå du mener det, da mener du sikkert det, det og det og det». Så nei, nei, jeg er ikke der i det hele tatt. Så sentrum forsvinner veldig. Ja.
Men det er jo så kjekt at det finnes folk som deg som faktisk tar dette opp og fram. Jeg synes det er kjempeviktig rett og slett at sentrum finnes. Det er liksom der man gjør veloverveide valg, det er der man gjør de viktige passningene og de viktige...
valgene, men det er en sånn sentrifugeffekt da, debattene får ofte. Ja, ja, og så blir det litt sånn at man driver litt mer selvsensur da. Ja, det også. At man er på en måte ikke, ja, det er kanskje ikke noe tydelig yttre ting som stopper deg å si noe sånn fra makthaverne eller noe sånt, men vi på en måte
skjeme hverandre såpass. Skam er en følelse som er veldig sterk for at vi skal være aksepterte i fellesskapet. Så vi blir livredd for å bli skjøt ut. Det er sånne glasstak i samfunnet. Jeg ble litt irritert fordi lederne i Ytringsfrihetskommisjonen starter alltid med å si at vi er verdensmestere i ytringsfrihet i Norge. Det stemmer juridisk
Men hvis du spør norske karikaturtegnere om hvorfor de ikke tegner profeten Mohammed, så er det ikke det å frykte for å få politiet på døren. Det er ikke fordi det ikke er lov. Det er fordi man likevel frykter for sitt liv og sin helse, fordi det har vært noen chilling-effekts.
Samme gjelder kansleringskulturen. Hvis alle ser at det er farlig å ytre seg, så vil jo alle bli mer forsiktige med å ytre seg. Det har en nedkjølende effekt. Man passer på at man ikke blir kanslert, og da bidrar det til igjen selvsensuren.
- Det kunne ha hatt en nedkjølende effekt på deg. - Nei, heldigvis ikke. Men det er viktig at flere enn meg ytrer seg. - Jeg klarer ikke å la være å si noe. Da føler jeg meg ikke som en genuin og ekte person. - Det er det vi prøvde å si i sted.
Det er mye mer enn det samfunnsviktige, det personlige. Jeg klarer ikke å gå ut der og si ting jeg ikke mener eller ikke si ting jeg mener og sånt.
og derfor er det veldig viktig for tilblivelsen av et individ og for blomstringen og alt det der. Ja, for det er den som tiger samtykke jo, og hvis alle, og så kan man jo være i et møte eller i en sammenheng hvor det kanskje er flere som egentlig er enige med deg, men hvis du ikke sier noe og den personen ikke sier noe, så er det jo ingen som vet det da. Og det synes jeg er litt skummelt da, hvis det er sånn at man ikke tørr
og si hva man mener, og det er jo noe som dere er med å bidra til at kanskje flere gjør da, når dere faktisk setter fingeren på de tingene der. Og blant ungdom, det er jo veldig mange som ikke tør å si hva de mener. De har gjort noen undersøkelser på det. Jeg lurer på om du har nevnt det i en sammenheng før? 52% av unge tør ikke å si hva de mener. Tenk det! Opinjonen sin ung-rapport.
Da lurer jeg på hva alle de 52 mener. Samfunnet er helt avhengig av deltakelse. Demokratiet er avhengig av deltakelse. Så vi er helt avhengig av at folk tør å si hva de mener. Men det at du legger så merke til hvordan vi i det norske samfunnet egentlig
med en sånn fane om at vi er så tolerante, egentlig blir intolerante. Det setter jeg på spissen da. Tror du det kan ha noe med din egen bakgrunn og oppvekst?
Jeg har vært veldig opptatt av disse tingene lenge, men jeg vet ikke helt hvor eller når det startet. Men det er litt sånn i møte med disse glassveggene i samfunnet, at jeg bare blir sånn... Du merker det på kroppen rett og slett, at nå blir jeg stoppet. Nå blir jeg stoppet, og at jeg må svare på det. Så jeg stopper opp hver gang det er noe som hindrer meg.
Prøve å komme forbi rett og slett. Ja, så da blir du ikke stående da. Men hvordan det har skjedd personlig, eller når det skjedde, jeg har liksom litt stilt spørsmålene før, men jeg har alltid vært selvstendig, jeg har alltid vært opptatt av å bestemme meg selv, og i hvert fall hvis jeg tror på et eller annet,
få lov til å utleve det liksom, så... Ja, men jeg tror kanskje det der kan være nesten litt sånn nedfødt, jeg kjenner litt sånn igjen i det, fordi jeg ble jo mobba som bare det på barneskolen og utstøtt og alt mulig, men jeg holdt aldri kjeft likevel. Jeg sa det jeg mente, og så fikk jo de bare lov til å være uenige i det, og så fikk de... Det var jo vondt å bli misslykt selvfølgelig, men jeg tror ikke det er noe vennlig å si på grunn av meningene mine, men jeg...
Ja, men for meg så var det jo en lærer min på ungdomsskolen som likte det ved meg, og som på en måte lot det blomse litt. Vi fikk en sekser i norsk fordi jeg var så god til å diskutere og stille kritiske spørsmål, og ikke bare liksom... Ikke sant? Sånn at det at man har folk rundt seg som...
ikke dømmer også da, som kan være motvekt. Det har jo vært viktig for meg i hvert fall. Ja, det er jo nesten alt. Og jeg tror veldig på det også. Og kansleringskultur og sånt, det er jo veldig nært mobbing. Det er jo det det er. Ja.
Ja, det er jo sosial utfrysning. Det er den styggeste og mest smertefulle formen for mobbing, egentlig. Og så er den så subtil og syns ikke så godt. Og den oppleves å være en kamp for det gode, liksom?
De tror det selv hvertfall, og det er veldig farlig. Og da skammer man seg så voldsomt for å helt enkelt ha sagt noe som kanskje, eller som burde få lov til å bli sagt, for det burde være lov å si nesten alt, og jeg vet ikke helt hvor den grensa går, men den går veldig, den er på et helt annet sted enn den er i norske samfunn i hvertfall,
Men har du noen rollemodeller? Er det noen du ser opp til? Det har vært litt sånn forskjellige figurer opp igjennom, men Shabana Rehman for eksempel er et av mine veldig store forbilder, og hun
Har også vært, egentlig uten å bruke begrepet identitetspolitikk, var hun egentlig Norges første kritiker av det fenomenet. Hun gikk jo bort nå på slutten av tappene året, 29. desember, og jobbet egentlig hele livet med å utfordre identitetspolitikken. Og egentlig var veldig som foregangsfigur på
På en filmfestival i Haugesund så åpnet hun en film hvor nordmenn og pakistanere, eller en nordmann og en pakistaner liksom innledde til et forhold da i den filmen. Så kom det masse norskpakistanere og pakistanere på den filmlanseringen hvor hun sier at det er ikke uvanlig at gutter og jenter kysser og har sex og alt mulig sånn, og viste det på scenen ved å kline med den kvinnelige kulturministeren.
Så viste hun rumpa for hele publikum og alt sånt, ikonisk opptreden. Men dagen etterpå løsnes det 18 skudd mot familierestauranten. Hun er et av to tilfeller av skyteattentater. Vi har lokalet rett ved siden av. Dagen etter det dukker det opp masse journalister på døren til Shabana og Rema og stiller spørsmål. Hvorfor må du være så kontroversiell?
Hun svarer heldigvis, ja, men kan du ikke spørre de som skyter da? Hvorfor må de være så kontroversielle? Hun viste liksom hva rumpa var. Det hun viste var jo ikke rumpa, det hun viste var reaksjonene, hva slags tanker som finnes i samfunnet, at man har lyst til å skyte noen på grunn av at man står for det der med at gutter og jenter kan kysse eller kline når de ikke er under foreldrenes oppsyn.
Og så var det liksom dagbladet for Sider, hvor hun malte seg selv med det norske flagget på naken, og forvirret veldig mange unge norskpakistanere som kom og spurte sånn ...
Ja, men Shabana, er du med oss eller med dem? Og det er så selv er jo et spørsmål som bare... Ja, det er et kjempespesielt spørsmål, for hun er sånn... Hun ungn gikk å svare på det spørsmålet. Hun sa liksom, jeg er ikke med dere eller mot dem. Du trenger ikke å kvalifisere deg med hudfarge for å være på lag med meg. Hvis du er liberal, er du på lag med meg. Og det lærte jo meg at jeg har mye mer til felles med Shabana Rehman, en kvinne norsk pakistaner, enn noen annen norsk-koreansk
homofil koreaner. Det er det jeg prøver å si, at hudfarge, legning, disse tingene, har jo ingenting å... Altså, det sier jo ingenting om hva jeg står for, eller hva jeg mener. Og det er jo det egentlig walk-by-legelsen ønsker, at man skal synes... Ikke sant? Sånn at...
Så tanken og grunnverdien der er vi jo enige i. Ja, og jeg er jo helt enig med Shabana Rema, jeg og henne er veldig like egentlig i hvordan vi tenker og alt sånt. Kjente du denne personen din? Ja, mot de fem siste årene så begynte jeg å kjenne henne bedre og bedre.
Og hun, ja, hun utfordret, ikke sant, dette var jo på tidlig 2000-tall, så hun utfordret veldig det der med at hvis du er innvandrer så må du være på lag med innvandrerne, eller hvis du er norsk så må du være på lag med de nordmennene. Det er jo den ideologiske overbevisningen og så videre som gjør at folk liker å bli mer forskjellige. Ja, for det blir en ideologi. Så nå...
Men hva var det som gjorde at du startet dette magasinet? Hadde du dette for øye da du startet? Tenkte du i de baner at du ønsket å ha en sånn kritisk...
avis? Nei, jeg tror ikke det. Veldig mye av grunnprinsippene er de samme som da vi ga ut magasinet i starten, var det jo en avis. Men kulturdekningen var den samme. Vi ønsket å
Vi gjorde en del... Nei, det er liksom kulturdekningen og sånn i bånd som er likt. Men så ble vi mer og mer formet som en liberal avis. Et avis med et liberalt ståsted. For du begynte med å være litt sånn kritisk mot kunst... Det har det alltid vært. Ikke sant? Eller i hvert fall det der med at...
Jeg tror på at kritikken gjør samfunnet bedre, og at kritikken gjør Pride bedre, kritikken gjør Black Lives Matter bedre, og kritikken gjør kunst- og kulturfeltet bedre om den klarer å være kritisk. Kulturfeltet er fortsatt kulturfelt selv om en direktør må gå. Men i starten ble vi kalt for kulturfiender, fordi vi kritiserte...
kunstfeltet hele tiden. Hvordan kan man være kulturfiend? Ja, det er ved å stille kritiske spørsmål, men vi er jo ikke det. Vi er jo store forbrukere av kultur, og fordi vi er så glad i det, så har vi valgt å gjøre det vi gjør. Så...
Det har vært med hele tiden. Mens vi har blitt den raskere nyhetspublikasjonen, med lederartikler og så videre, og dannet vårt eget institutt på en måte, så har det liberale blitt yrket veldig mye mer og mer. Og nå har vi på en måte funnet ut oss selv, opplever jeg, veldig. Så bra. Og så er det jo også sånn at i dagens
I Dagsnytt 18 da, når Sigrid Solund intervjuer Jonas Gahr Støre, så stiller hun kritiske spørsmål på sitt beste. Og da er hun på en måte på høyresiden, og det er jo det som er meningen, at man skal stille kritiske spørsmål til de som er i studio.
Men på kultur, og når Erna Solberg er der, så stiller du spørsmål fra venstre siden. Og vi i Subjekt opererer jo på et felt, kulturfeltet, som er veldig venstre side lent da. Så veldig mange vil ha det til at vi liksom er høyre siden, men egentlig så er det en del av det journalistiske prinsippet.
og stille spørsmål fra den andre siden hele tiden. Og når nesten alle lederne i kulturfeltet er på venstre siden, så blir det jo litt sånn. Men personlig så er vi ikke så veldig på høyre eller venstre siden, vi er bare veldig liberale. På den opp- og nedskalene, liberale og autoritære, så slår vi veldig langt ned da.
Men på høyre og venstre er jeg egentlig ganske lite interessert i å være. Nei, for det er jo det, men det er jo naturlig at hvis du skal være kritisk, så blir du fra den motsatte siden da. Det er jo naturlig at det da blir mer fra høyre siden på et eller annet vis. Men, ja...
Det er litt sånn rart, for jeg opplever selv også at jeg har alltid vært veldig på venstre. Men jeg føler jeg blir skjøvet mer og mer mot midten, for så er man jo aldri enig. Det er jo enkelt spørsmål som jeg er enig på den ene og den andre. Så jeg synes det er veldig vanskelig å vite hvilken side jeg er på nå, men så merker jeg likevel at
Det nesten blir litt sånn voldsomt mye på den ene siden. Men det er mange som opplever det sånn, og det er ikke fordi at du går mot høyre siden, det er fordi at skalaen fra høyre til venstre, så er det venstre siden som løper lenger og lenger og lenger til venstre, og hvis du da står helt stille, så vil jo midtpunktet også forsvinne.
dytte seg bortover mot venstre, så ender du plutselig opp med å stå på høyre siden. Hvordan endte det her? Hva skjedde? Det er jo litt det du nevnte med den bomerangeffekten, at man på en måte blir liksom, det er ikke du selv som gjør det, det er samfunnet som beveger seg på et eller annet vis. Og hvis vennstresiden, eller woke-istene, drar den vennstresiden så langt ut på radikal venstreside, så blir jo sentrum også
forsøvet, og det skader jo egentlig venstresiden mest da, dessverre. Ja, det er det som er litt synd på en måte. Akkurat nå så er det for eksempel, det er ganske mange skremmende tall, sånn, var det ikke to av tre som ønsket like sterke tiltak mot klimakrisen som under pandemien? Oi. Ja,
altså man vil avvikle demokratiet for å løse klimakrisen og det er sånn, ja Når det står de totalitære tendensene under covid, så er det jo kjempeskremmende Ja, man vil ha like sterke tiltak altså for eksempel å forby å reise ut av landet og forby å møtes og forby å kjøre bil, altså
Det er vel sinnssykt. To av tre? Ja, jeg tror det var sånn, men nå skal jeg være litt forsiktig. Det var mange nok til at det var skremmende. Ja, det var skremmende at det bare var en av tre. Ja, absolutt. Og 50% ønsker å forby koranbrenning. Jeg skjønner at det er en provocerende aksjon, men det er også en bomerang. Se for deg en...
Transperson som har vokst opp på Sørlandet som har blitt fortalt hele livet at de må drive med konverteringsterapi og så skal lage en performance. Jeg synes det er et bra virkemiddel å brenne Bibelen liksom. Denne boken har hele livet fortalt meg at jeg ikke kan få utleve min identitet. Provoserende aksjon, men ytringer skal ha kraft da. Og hvis du skal forbi bokbrenning så blir det forbi buddha nesten. Ja, altså det stopper ikke det der da. Det er umulig å lage en sånn lov forresten også.
Så jeg tror det er også en veldig skremmende statistikk. Det er ganske skremmende hvor skjørt demokrati er, og liberaldemokratiske prinsipper. Ja, og så lurer jeg på om det har blitt påvirket av en litt svart-hvitt tenkning.
Og jeg lurer også på om det at vi har blitt mye mer digitale, at mer skjer på sosiale medier, og at man kan google alt til enhver tid. Så det er en sånn illusion om at det er et faktasvar på alt, at det er to streker under et svar, for det er jo så mange spørsmål hvor det ikke finnes. Som for eksempel når det kommer til forskning, så er det litt sånn at
for at forskningen skal drives fremover så må man nødvendigvis utfordre og utforske hele tiden og det er jo så mange ting vi har vært så skråsikre på som har vist seg å være feil i forskning og hvor konsensus har vært for eksempel at lobotomering er en god behandling for nesten alle psykiske lilser og det var jo
det var jo folk skjønt enige om. Og hvis man da skulle sensurere alle de som stilte kritiske spørsmål til lobotomering, hvor ville samfunnet vært da, på et eller annet vis? Nettopp, nettopp. Så det er kjempefarlig. Og det der med to streker i undersvaret, det kan jo hende at det er riktig frem til neste
neste forskning viser det motsatte, ikke sant? Så hvis man ikke skal tillate det, ja, da er du egentlig ganske naiv og ganske selvrettferdig. Ja, og i Kanada så er det faktisk noen forslag om at
alt som strider mot det helsemyndighetene mener er konsensus skal ikke være lov for en lege å si og mene på et eller annet nivå hvis man skal fortsatt ha lisensen sin så det er jo litt konsekvensen av den måten å tenke på det er det der, det er det der
Og så opplever jeg at diskusjonene blir litt stoppet, fordi vi diskuterer ikke dette mer, vi kan bare google og finne svaret. Og så får du ikke alle refleksjonene rundt det. Det er det å forby å kritisere eller utfordre kommensens som er utbredt og som er kjempefarlig. Det er ikke bra.
Det er rett og slett ganske skremmende, synes jeg. Og som du sier, en helt klar del av den tendensen, som vi har med woke og alt det der.
Og så så jeg at du hadde en apprilsen der. Ja. Det var ganske morsomt. Hva synes du var reaksjonen? Det var jo mange som skjønte det. Ja, det var mange som skjønte det, men det var skremmende mange som ikke gjorde det. Jeg har fått kanskje 30-40 meldinger siden nylig da vi publiserte Spøken om at det var synd å høre og lykke til videre i karrieren. Det var hyggelig det, men vi køddet nok. Ja.
veldig koselig da, jeg skjønte det faktisk med e-gay, for det var litt sånn veldig farfetched på et eller annet nivå. Ja, det var jo kjempetight, jeg sa at jeg sluttet fordi det var for mye clickbait, så ja, det var litt rart om noen gikk fem på. Ja, men det med clickbait, altså tror du det også, altså det med at
Du er avhengig av lesere og sånn. Har det noe å si for hvordan avisene forholder seg til en del tema? Mediebransjen, ja, det har nok noe å si. Med noen aviser kan du skrive samme artikkel, og så deskes den ulikt på forsiden. Og det gjør jo egentlig ikke journalistikken noe veldig mye dårligere. Nei.
jeg synes den klikkbegget kritikken er litt teit. Vi lever av klikk, og vi lever av altså kultursjonalistikken har lenge vært lite lest. Vi har gjort noe med det. Vi har ønsket at flere skal bry seg om kultur.
Da gjør vi en god jobb når vi får masse folk til å lese den. Kulturlivet er en tjeneste. Mange har spurt hvorfor korona har med kultur å gjøre. Det var ingen som var mer for koronapass enn kulturlivet, for eksempel. Det er helt på sin plass at vi skal diskutere. Kulturfeltet var veldig berørt på grunn av mobiliseringsforbud og så videre. Du går ikke inn på kaffebrenneriet og sier
gir de deg den kaffen og skal de ha 45 kroner for det, så står du der og bare sånn, fy søren, du skal bare ha pengene mine. Det er noe med det. Det er noe med avhengig av å lese det. Selvfølgelig skal vi også ha inntekter, og vi må betale journalistene våre. Brød koster penger, og det gjør journalistikk også. Men tror du at noen aviser er litt engstelige for å
gjøre seg selv upopulære? Ja, det er den andre siden av det. Jeg er jo stor tillenger av kapitalismen, men noen ganger lurer jeg på om det er perfekt for å forvalte ytringsfriheten. Hvorfor skal Aftenposten publisere noe hvis det bare er upopulært? Ja, det lurer jeg på.
Absolutt, det er nok verdt å stille spørsmål ved. Men det har jo også vært, vi kommer nok aldri til å bli størst, men vi har fått en rolle da, siden vi gjør det likevel. Ja, for dere har jo på en måte blitt populære fordi dere gjør det, fordi dere følger hvervarsomplakaten, fordi dere lar de som på en måte ikke blir hørt noe annet, få lov til å få en stemme i deres avis da, på et vis.
For jeg synes det var veldig stygt måten uvaksinerte ble skjema under pandemien. Selv om jeg selv er vaksinert, så var det veldig for det at i alle dager dette er et personlig helsevalg. Jeg tenker å kjøre ut så mye... Det var mye hat. Ja, hat og avisene var liksom...
Greit nok, du skal få lov til å skrive et innlegg som er kritisk til de uvaksinerte, men da må du også slippe til de uvaksinertes meninger på et eller annet vis. Og så er det noe med det at det var faktisk folk som fikk alvorlige konsekvenser, en kompis av meg som fikk alvorlige konsekvenser av vaksinen, og det er utilgivelig. Det er sånn det der filosofieeksempelet med...
Fem personer som går over på rødt lys over noen togskinner, og så er det en person lenger borte som ikke blir påkjørt med mindre du drar dem i den spaken, kjenner du til eksempelet. Og så er det da konsekvensetisk så er det jo riktig å dra fordi du bare tar ett liv, men så er det jo det at vedkommende ikke har gått på rødt lys, så vedkommende egentlig skal være trygge, og i tillegg så er det du som gjør en handling for å drepe noen
Og det er også det med vaksiner, at hvis man føler seg tvunget til å ta den vaksinen, og så går det utover deg, så er det så utrolig mye verre enn om folk velger å ikke vaksinere seg med vilje, og så lider man en helt naturlig død. Så
Jeg synes det etiske spørsmålet der er interessant, og at den moralismen og den lynjestemningen som var rundt koronapandemien var uholdbar. Så jeg tok også vaksinen, dobbelt dose.
Eller var det tre? Da de mente at jeg skulle ta nummer fire, fem, seks og sju, sa jeg at jeg ikke hadde tid til å omgå hvor mye tid jeg skulle bruke på dette. - Jeg tok jo bare to, men det var noe med at det var så dobbelt kommunikasjon der også, for det var jo aldri anbefalt med flere enn to doser for noen under 45 år. - Det var jo sånn tillitsbrudd, kødder du med meg? Det var som du lovet at du hadde to? - Jeg fullvagnste der, tok en pokker.
Det er jo den der hypokratiske eden du nå har. Det er jo litt det du beskriver nå. Hvis du som lege aktivt går inn og gjør noe som kan skade mot noe som kanskje ikke er skadelig, at du skal ikke gjøre mer... Og hvis du er ung, sånn som min kompis var, så var det jo... Hadde du noe egen nytte av den? Nei, jeg hadde ikke det. Tvert imot så ble han veldig syk
Ja, og det er det jo faktisk ganske mange som har blitt, og det også synes jeg er litt rart å ikke snakke mer om. Og selv om det tavlet er lavt, så er ikke sånn paradokset ved at du skal bli frisk og blir syk på grunn av en anbefaling, det er nettopp utilgivelig, ikke sant? Så det er så...
Ja, de skjebnene er jo... Mange har fått hele livet sitt ødelagt etter den vaksinen. Og så er det liksom det at vi som sier disse tingene blir beskyldt for å ville folk vondt og drept. Ja, det er også veldig fascinerende. De drar dem så langt. Og jeg ville at Besteborg skulle dø. Ja, det var det jeg mente. Nei, det var ikke det jeg sa. Jeg vil bare at vi skal beskytte barn og ungdom som ikke har noen egen nytte av den. Fordi vi vet jo faktisk ikke...
hva konsekvenser det kan bli på sikt. Når vi så hvordan det gikk med svinneinfluensavaksinen for eksempel, så skadet vi jo en del barn, og det er jo, ja, man kan jo risikere det da. Så det var bra at jeg også fikk lov til å ytre meg om det i deres avis. Så det er jo veldig takknemlig for. Det er det vi skal være. Men ja, er det liksom, du har jo ikke
Du startet avisen selv da du gikk på videregående? Ja, jeg droppet faktisk ut av videregående i andre klasse for å begynne med dette. Jeg var jo 18 da jeg begynte med prosjektet, så jeg var veldig ung. Vi gikk jo på en måte i alle feller. Eller jeg da, det første nummeret var jo bare jeg som sto bak. Gikk jo i alle feller man kan gå inn når det er
når det er så ungt og ambisjøst og så videre, men jeg ga ikke opp. Fikk med meg flere på lag, og da begynte det å bli veldig bra. Og det er riktig som du sier at du ikke har lagt merke til oss før de siste årene, fordi vi lanserte jo på nett i 2017. Ja, det er derfor, ja. Og så tok det tre år før vi begynte å bli kjent, men...
Ja, det var jo med veldig stor risiko da. For det første så tok jeg forbrukslån hele det første året for å betale meg selv. Jeg droppet jo ut av videregående skole. Shit, ja, det satser virkelig da. Det satser virkelig. Det er jo kult. Og så liksom, hvem hadde tatt den regningen liksom om det gikk dårlig? Det tror jeg i hvert fall ikke. De på Twitter. Så ja, nei, det er ganske mange...
råd jeg trosset for å få det til. Ja, så hadde du en sånn kraft allerede da, eller ja, hvor du bare, dette skal jeg liksom, og kjørte på.
Jeg blir så nysgjerrig på hvor du har det fra, men man vet jo ikke alltid det. Det er bare noen ganger man har med seg en gutts og iver og giv, og er litt uredd og har troen på at dette vil gå bra. Og hvis ikke, så går det over på en måte.
- Ja, nei jeg aner faktisk ikke helt så konkret hvor det har det fra. Men... - Nei, men det er jo deg da. - Ja. - Det er liksom Dambi som har fra han var ung og har på en måte gjort egentlig... Det må jo være noe med at du har en indre motivasjon for det da. - Ja, det kommer veldig innenfra opplever jeg.
Hvis ikke så klarte du det, hvis det faktisk var penger du var motivert av, eller fame? Nei, det som er umulig å ta fra meg, det var jo at jeg jobbet helt gratis de to-tre første årene i hvert fall. Og det var veldig ideologisk. Det er ikke født ut av...
et mål om å lage en bedrift en gang. Jeg tror ikke jeg helt visste hvordan man gjorde det eller hva det var. Så jeg tror jo ofte det at det er mange grunner i å feile er at de tenker at jeg skal bygge en bedrift. Og så hva slags produkt skal jeg lage da? Det er ikke sånn man gjør det. Man må jo være opptatt av å bygge et prosjekt da. Eller den ideen eller
produkt da, det er jo det du må være opptatt av og så er bedriften egentlig bare rammen for hva som er lov og hvordan man gjør det liksom og hvordan man overfører penger for å betale den men hvis du er mest opptatt av å bygge bedrift tror jeg det synker ganske fort Ja, så det, ja, så du
Du trodde på prosjektet, og det var noe du var interessert i fra innsiden. Det er litt det jeg kjenner med denne podcasten. Jeg tror ikke det er en dritt å tjene på det. Men jeg har et ønske om noe av det som kanskje også driver deg nå. At jeg vil at...
alle skal ha en stemme da og at folk skal på en måte forstå litt hva som ligger bak folks meninger at det er litt sånn du er ikke en dårlig person bare fordi du ikke er enig med flertallet nei, nei, nei, nei, men det er jo helt riktig sted å starte synes jeg det er en annen idé, men altså at man er mest interessert i det og ikke bare rammen på en måte, så mange her ideen av å lage en podcast eller ideen av å
lage en bedrift eller noe sånt. Ja, det at alle skal få ytre seg fritt og at man skal prøve å forstå hele mennesket og ikke være så dømmende da.
Det har jeg troen på. Ja, jeg håper jo det, at det går bra, at folk er interessert i å høre, men det tror jeg jo. Jeg håper jo at mange hører på alt det du har sagt her i dag, for det er så viktig. Ja, du er jo på Twitter som meg, og det er så mange man skulle ønske at faktisk hørte på episoder med folk, og hva de faktisk mente, og prøvde å se hvilke personer de var i tillegg til bare
Ja, det blir så... Hvilke ord skal man bruke? De er så opptatt av å ta folk på Twitter og på sosiale medier og alt sånt. Et av mine andre forbilder, Diakhan, sa også det at man...
I hvert fall i et sånt format hvor man tidligere har vært opptatt av å snakke med hverandre, se hverandre, gestrikulasjon, mimikken, tonefallet. De har forsvunnet helt da med tastatur, ikke sant? Hvor alt går gjennom bare noen bokstaver. Så det er jo veldig mye vi mister i kommunikasjonen, og i hvert fall på Twitter.
hvor alt er liksom 120 tegn maks. Ja, for det er det. Fordi hvordan kan man klare å ha en diskusjon der sånn egentlig hvis de to hadde satt seg sammen i samme rom og snakket sammen sånn som vi gjør nå, så hadde de nok antagelig også forstått
hverandre bedre og det er det som er litt synd at man faktisk ikke hører på alt det den personen kommer med og har avfeid den personen ved å sette høybås for lenge siden og da er det jo helt meningsløst å diskutere med 120 tegn det er akkurat det, så da blir det bare komprimert og sint og konsentrert
konsentrert vinnermentalitet eller å ta personen eller noe sånt, så det blir aldri ikke sunt. Nei, for det er litt sånn at du er en konspirasjonsteoretiker, eller du er en anti-vexer, eller du er en transfob, eller homofob, eller høyere ekstrem, alle disse merkelappene er på en måte egentlig bare sånn hersketeknikk om hvordan du kan klare å
og bare avfeie alt det den personen kommer med på grunn av den merkelappen som han har fått. Jeg synes det er veldig bra derfor i noen av de trådene du har vært med i, at man trenger faktisk ikke å være så stygg med hverandre. Nei, det er det. Trenger du å være så frekk? Kan vi diskutere det vi snakker om i stedet for at du skal kalle meg alt mulig stygge ting? Ja, og det er en sånn...
Ja, så presist kan man si det. Det er så fascinerende, men du har jo virkelig fått høre en del sånne ting du også. Og jeg har jo med tiden, jo mer jeg er i sånne podcaster og NRK-sendinger og alt mulig sånn, latt de tingene gå, og nå merker jeg at de har sett at jeg har ikke tid til å svare på alle de tingene, så nå blir det jo bare mer.
Så jeg må begynne å bare poengtere det ofte. Ikke hold på å være så snill, det er mange andre som ser det. Ja, men det er det som er så rart også, fordi man skal liksom, ja, du er en dårlig person som har disse meningene,
og så kommer de og kaller det alt mulig slags stygge ting, som de fremstår da som en helt ok person. De ser jo ikke bra ut heller, på en eller annen måte. Jeg synes det er så fascinerende, men så er det nesten litt sånn at
Nei, men jeg har jo på en måte moralen på min side, så derfor kan jeg kalle deg disse stygge tingene, fordi jeg har rett til det, fordi du er en grusom person på en måte. Det virker som om de rasjonaliserer det på en merkelig måte. Og det er det som er farlig. At de har den støttekraften i eget hode, i hvert fall.
Vi får jobbe mot det og fortsette å si de tingene vi mener og gi folk plass og rom til å få utfordre konsensus og utfordre den rådende...
- Moralen eller noe sånt? - Ja, det er mye moral her jeg har lagt merke til. Det er litt sånn at "nei, er du ikke enig med oss så skal du skamme deg". Og den skammingen, du gjør nesten sosialt selvmord ved å komme med en del ytringer som vi har gjort. Men samtidig så merker jo jeg da at
Men det er jo noen som faktisk setter veldig pris på det, og på at noen tør å si det mange ikke tør å si. Det har i hvert fall jeg lagt veldig merke til, for jeg får masse positivt i inboxen min, mens folk kanskje ikke tør å støtte meg sånn offentlig. Det merker jeg også, så det er jo det som også driver meg litt, at man
Det er mange som kommer bort og er stille i offentligheten, men som sier takk. De er ganske viktige. Vi får nok hat, så det er viktig at de som liker tør å sende deg en melding, om man ikke tør å like offentlig. Men den summa summarum, jeg opplever faktisk personlig at...
jeg får mer støtte enn jeg får hat. Og det er en veldig høylytt minoritet som driver og er stygge og haterfølger på Twitter. Det er helt klart vi har nok majoriteten på vår side sånn egentlig. Jeg opplever hvertfall det. Og jeg tror du også har det egentlig. I og med at når du ser hvor mange lesere dere har, også i komfortarfeltene deres, det er jo ikke representativt for den lesergruppa dere har egentlig heller. Nei, nettopp.
Det er de samme 200 som bare turnerer i alle mediers kommentarfelt, som en karusell liksom. Ja, der på snøen. Men de er jo litt, de er høylytte og de sier mye, men de er jo bare de 200 menneskene i hele Norge som holder på, sånn. Det er jo ikke en stor, det er ikke egentlig en stor trussel. Nei, men samtidig så kan man jo få en sånn, hva skal jeg si, en sånn øh,
falsk forventning om at det faktisk representerer samfunnet. Og det er jo litt synd. Det er ikke bra, så det må man påpeke hele tiden, at de er bare en liten og høylytt minoritet. Som de er. Men er det noe mer du liksom har lyst til å bidra med nå, eller noe du føler at du ikke har fått sagt? Nei, egentlig ikke. Bare en oppfordring til alle om å si det hvis de mener det, og
sende det inn til oss om det er til subjekt, om det er noe de brenner for, om det er en sak de mener blå på frem. Ja, supert. Tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje. Takk for invitasjonen.