6/1/2023
6/1/2023
Du lytter til Snakk med Silje. Lars Lillo Stenberg, velkommen til meg i dag. Takk for å være her. Jeg ønsker i dag å bli litt bedre kjent med deg, og prøve å forstå hva det er som har gjort at du har kommet dit du har i livet, at du har blitt en så stor både vokalist, men også låtskriver, forfatter, og ikke minst musiker, hørmer kaller det, ja. Så jeg tenker kanskje vi bare kan begynne litt på starten. Hva var det som gjorde at du ble så interessert i både sang og musikk og som en liten barn? Hvornår var det starta? Ja, jeg kan jo si da ganske fort at jeg var veldig musikkinteressert som svært ung og da snakker vi så ung at man nesten ikke kan kalle det for ung engang nesten på babystadiet fordi når jeg bare var i hvert fall så jeg kunne kanskje bevege meg rundt og så vidt gå men to år kanskje eller noe sånt nå nei jeg har hørt rykter om at jeg faktisk var bare ett år gammel da Og det eneste som nyttet for å få meg til å ikke skrike, det var å spille hele tiden den samme sangen, og det var en gul single som vi hadde hjemme med Cliff Richard som var Living Doll heter den sangen. Og den måtte jeg bare ha på repeat og repeat og repeat. Det måtte velge noen, det var jo grusomt for dem å høre på den om igjen og om igjen, men det var enda verre å høre meg skrike da. Så det har jeg blitt fortalt, og så kan jeg huske veldig langt tilbake til mine første ideer om det å ha minner. Så mener jeg at jeg er ikke mer enn tre år gammel før jeg bare bruker lang tid på å høre på, også all mulig musikk, klassisk musikk, og at jeg kan ligge på gulvet og høre på det og få masse merkelige bilder som en treåring kan få. Det var sånne naturbilder, men jeg hadde ikke så mye erfaring med. Jeg bare husker at jeg kunne se for meg masse landskaper og sånne ting, men jeg hadde jo ikke sett så mye landskaper, så jeg vet ikke hvor jeg eventuelt fikk de landskapene inn i bevisstheten fra. Også var det broren min som Jeg var mye eldre, jeg har to brødre, men den ene var kanskje enda mer musikk interessert enn han andre. Og da ble jeg oppmerksom på Beatles og de platene han hadde. Han var ni år eldre. For så vidt han andre var opptatt av Stones da, så jeg fikk også høre Stones ganske tidlig. Så jeg måtte velge mellom de to da. Det ble Beatles som var som var vinneren den gangen. Da er jeg kanskje 4-5 år da. Og jeg begynner å tegne platekover og med meg selv på som artist. Ja, så allerede da så var det litt sånn, tenkte du at du skulle bli artist? Jeg ble helt sånn vanvittig opptatt av det der med konseptet med vinylplater, og det å gi ut en plat, etiketten og nallet ditt på den. Så jeg fikk hybristanker om meg selv i fantasien allerede den gangen. Og så spilte jeg broren min gitar også. Når jeg ble litt eldre igjen, 7-8 år, fikk jeg lov til å være med rundt på de sommerfesterne nede på Soarberger og den tok inn til langt på natt. Da satt jo broren min ofte og spilte Neil Young og sånne ting og da tenkte jeg også det at Søren så gøy det hadde vært. og lære å spille gitar også. Så det gikk noen år, kanskje først da jeg var 13 år begynte jeg for alvor å spille gitar da. Det lærte jeg av broren min da. Ja, så du begynte med å synge, eller? Neida, jeg begynte vel, nei da, det var i forbindelse med, det gikk liksom parallelt til at jeg lærte meg å synge nå. låtet mest jeg har lært, akkorden og sånne ting. Så du begynte liksom å designe platecoverene før du begynte å synge og spille? Ja, jeg var bare inne i langt inn i fantasien min, hvordan de sangene skulle være. Men jeg satt ofte med en... Jeg lekte at jeg var en platsspiller. Så jeg tok en eller annen vinylplatte, da var jeg liten da, selvfølgelig. Og så var jeg selv en platsspiller, og da lagde jeg lyder. Som hvis vi slinget på trommer og sånne ting. Og det er jeg ganske... Det har jeg holdt fast på, så jeg kan lage ganske kule rytmer med... - Ja, så var det du begynte med? - Sånne ting. - Gøy! - Og kunne lage melodier sammen. En slags bassfigurer og sånne ting. - Ja, så du begynte nesten å komponere låtene før eller lærte å spille og synge? - Ja, og kunne lage sånne små ideer om rytmen og ting og tang, som jeg synes prøvde å ligne på et eller annet som jeg hadde hørt. Så det satt jeg også på bussen til skolen og sånne ting, så jeg lagde sånne lyder. Glemte meg litt. Men hvor den opprinnelige musikk... Altså jeg fikk veldig mye via broren min, og er veldig inspirert av han andre broren min også. Men hvor den opprinnelige musikkinteressen, som var på det nesten babystadiet, hvor den kom fra, det aner jeg ikke. Nei, men det er vel kanskje noe du bare... En sånn interesse som du nesten bare har blitt født med, med tanke på at... Du ble rolig av sånne type låter så tidlig. Men hva slags forhold har du til den låten som ble spilt? Living Doll? Lenge siden jeg hørte den. Det ble ikke noe følgetongsang i mitt liv etter det. Jeg husker at jeg hørte den når jeg ble mer bevisst, og at jeg kunne innbilde meg da at jeg ... allerede hadde forhold til den liksom. Men det er en kul, liten rolig låt med en sånn fin snerte. Living doll, waiting, living doll. Living doll. Det er sånn. Ja, så det er sikkert litt sånn rolig. Litt sånn jazzy rockerlåt liksom. Eller sånn rockerballade. Så Den er fin, den. En kul låt. Jeg har aldri lært meg den eller noe. Som du har hørt nå, så kan jeg ikke tekste. Nei, ikke sant? Så det var det du startet med. Du har jo en veldig sjel i stemmen din når du synger. Jeg har hørt mange av låtene dine, og det er ikke noe vanskelig å høre at det er du som synger låta, og Jeg vet ikke, det er ikke sikkert du kan si så mye om det, men hvordan har den stemmen og den måten å synge på utviklet seg fra langt tilbake? Hvordan fant du ditt uttrykk? Det ble jo bare slik da. Jeg sang jo masse Beatles, jeg sang masse Neil Young, jeg sang stort sett bare engelske. Det er låtskrivers låter og sang. Mange av låtskriverne, John Lennon, Neil Young og så videre, legger melodiene sine opp i et ganske høyt leie stemmemessig oppi et tenorverden. Så jeg ventet meg til å synge låter oppi et nordunderlyst leie. Og når jeg da på et eller annet tidspunkt begynte å synge på norsk, så bare forandret jeg ikke på det. Jeg liksom bare tok og sang noen ganger på den samme stemmen, også på norsk. Men da, jeg vet ikke, når jeg synger på engelsk så er det kanskje ikke så spesielt, men når jeg synger på norsk så blir det kanskje mye mer snålere, spesielt at jeg fortsatte med å prøve å insistere på å synge Men så er det jo stemmen min som på godt og vondt er slik at den er litt snårlig, hvordan den klinger opp i det leiet. Hvis jeg legger meg ned i mørkere, synger låter litt lenger ned i register, så slår det jo ikke så hardt ut da. Det kunne jeg kanskje valgt å gjøre. av hensyn til omgivelsene, men som du sier så... Nei, jeg husker i begynnelsen så var det jo mye... ambivalens rundt akkurat den sangstilen min som da jeg fikk mye. Jeg fikk høre det. At dette her var ikke så fint egentlig. Men jeg fikk også masse tilhenger. Ja, for det er noe med det. Men det var mange som reagerte. Mange som kom til å fortelle på meg at det tok dem mange år å vende seg til og så klare å at liksom, de orker nesten ikke å høre på det. Men så plutselig så, oi! Så hørte de meg med andre ører og da kunne de ta til seg hva jeg holdt på med likevel. Det var ikke en bevisst idé at jeg skulle liksom... Mange trodde at jeg gjorde meg til og litt sånt. Men det bare ble sånn. Ja, det er liksom deg. Du fant liksom bare ditt uttrykk. Og det er jo et veldig unikt uttrykk. Men samtidig så er det sånn jeg hører på låtene dine da, Det er litt sånn... På en måte så hører jeg veldig mye omsorg og varme i det. Men samtidig så kan jeg ofte høre litt sånn smerte også. Jeg kan bli veldig leterørt da. Og bli veldig følelsesmessig beveget av en del av låtene dine. Jeg vet jo... Det kan både komme av tekstene og melodiene, men også måten du synger dem på. Jeg vet ikke hva det er som gjør det, men det er litt sånn... Jeg har noen antakelser, så jeg setter meg ned og tenker mye på det, men det er vel litt sånn at jeg ikke bør analysere det alt for mye for min egen del, fordi som sagt så var det noe jeg aldri har spilt på eller bevisst gått inn for å raffinere på en måte, som et sånt at jeg skal bevisst prøve å treffe et sånn sårbart uttrykk i meg selv eller hos lytteren. Men jeg tror, eneste jeg kan si er at jeg tror jeg både når jeg skriver tekster, alt jeg skaper så er jeg veldig, det er nok veldig sånn, jeg er liksom i kommunikasjon med tilhørerne I alle skapelsesprosessene tenker jeg på mottakeren. Det er en del av hvordan ting blir til, at jeg har en imaginær følelse av at jeg er i kommunikasjon. Konkret er det noen tekster som kommenterer seg selv i teksten også. Det er et lite meta-lag som dukker opp i en sang som "Tøffe pyjamas" fra tidlig. at jeg begynner å snakke om hvordan refrenget, slik går refrenget her liksom. Ja, ikke sant? Sånn netta, ja. Så jeg tenker nok på, jeg legger nok det ganske i det simultant som det skjer, at jeg tenker at jeg skal kommunisere, og spille på noen følsomme strenger. Og så har jeg vel en, jeg har nok en, greie en slags personlighetsting som er mer at jeg er et menneske mer enn at jeg er en mann, for å si det sånn. Så kanskje det er noe sånn litt pussy der som skjer, som ikke nødvendigvis er hverken feminint eller maskulint, det er noe menneskelig først og fremst. Som som ikke helt har gått 100% ned i duden for å finne ut av hva er for noe. Men jeg kan kjenne på at det er noe som har med min opprinnelse å gjøre som bare er slik. Ja, det er bare sånn du er, og du er en kunstner da. Og det er litt sånn man uttrykker seg på ulike måter, og det er liksom din måte. Jeg lager jo melodiene først. Ja. Og så... Og så synger jeg gjerne på den melodien en par uker, og kanskje legger den bort igjen og tar den opp igjen. Men det kan ikke alltid bli noe tekst med det første. Men da bestemmer jeg for at nå må jeg prøve å få en tekst på dette her, så har jeg et forhold til hva den melodien gir meg. av assosiasjoner og temperament. Jeg baserer det meste på det musikalske. Jeg har en måte å synge meldingen på før det er noen ord. Jeg har alltid lurt på om jeg skulle gitt en platte med en sånn type sang. Det er ordløse ting, men jeg synger på noe som høres ut litt som noe engelsk. Men det har noen vokallydere og noen greier. Og da... Det er ganske catchy for meg da, når jeg synger. Så jeg har lyst til å ha noen ord som passer til det. Så jeg finner på noen setninger som noen grunner treffer rytmikken og flaseringen. Men så hører jeg ofte at jeg ikke kan synge de ordene. Å nei! Fordi de gir ikke et anslag som jeg synes intuitivt stemmer med. så kommer det plutselig en setning som "Dette henter meg en gang" som for eksempel var første setningen i Kokken Thor. Og da merket jeg at her ligger det et eller annet. Denne låta passer å synge det "Dette henter meg en gang". Men jeg ante ikke hva jeg skulle si. Jeg ante ikke hva som skulle hente meg en gang. Så blir det en fri assosiasjon. Og så tenker jeg: "Hva er det som har hent meg?" Og så begynner rimsmeden min, også på godt og vondt, men det gode er at det setter i gang. Jeg var på en slags restaurant. En del vet jeg ikke hva det handler om. Men så, den informasjonen er nok til at jeg begynner å komme på ting jeg har opplevd på en restaurant, så kommer jeg på denne opplevelsen. Ja, og det er jo det man husker jo gjerne, ikke helt ubetydelige situasjoner på restauranter på en måte, så det kan det være. Ja, og da kom jo dette her med sjømannen som jeg traff til her da. Ja. Jeg var på en slagsrestaurant. Det er mulig at jeg aldri må, hvis jeg hadde ordet slags, for vi var på Original Pilsen og det var ikke en ordentlig restaurant, det var en drikkebude. Men de hadde servert mat der da. Så når jeg fant på å synge, det var på en slagsrestaurant, Kanskje jeg allerede har skjønt at det må handle om den historien, men jeg vet ikke. Men det går liksom ganske fort. Og så kan det plutselig komme til meg at her har jeg et tema liksom. Men sånn skjer det da. Det skjer liksom i svevet sånn. Ja, det er jo interessant det. At det bare kommer. Ja. Sett deg i gang med noe Det første er ikke at det bare kommer fordi jeg har en oppgave. Det er ikke som 2 + 2 blir 4, 4 kommer jo ikke bare fordi du har 2 + 2. - Nettopp. - 2 + 2 er jo melodien. - Ikke sant? - Og så hva har jeg 4 her? Det er ikke 4, nei det er 5. Nei, prøv å finne 4. - Ja, ikke sant? - Det stemmer. Men så, så det er en slags lur måte å gjøre det på. - Ja. - At du både skal fylle ut oppgavefeltet. Samtidig som det er ikke oppgavene viktig lenger, og da går det av seg selv. Du har jo ikke bare skrevet låter, du har jo også vært forfatter, du har jo forfattet en bok om Ninni Stoltenberg. Ja. Hun var jo en barndomsvenin av deg. Ja, en sånn ungdoms... - Tidlig ungdomsveninne. Det var slik at jeg ble spurt om å synge en sang i hennes begravelse av familien, fordi de kjente meg og de kjente til selvfølgelig at jeg var gamle vennene hennes, så de tenkte at det hadde vært hyggelig Det var fint, og det gjorde jeg, og da hadde jeg skrevet ned noe i forkant, som jeg fikk lyst til å si, som jeg gjorde i kirken. En liten hilsen til Ninni og minner fra den tiden. Og litt noen formuleringer som jeg hadde laget om henne. og så sang jeg en sang som et liv er ditt dings. Og da gikk det et halvt år, og så fikk jeg en henvendelse fra Torvald Slottenberg som hadde tatt hva jeg, jeg ga vel han den arke med det jeg hadde skrevet, så han fikk med seg det, så han hadde tatt vare på det og tittet på det. I kombinasjon med at han hadde fått henvendelser fra Gyllendal, og muligheten av å lage en bok om Lini Stoltenberg. Jeg tenker at den hadde en spesiell posisjon med å være, kjenner de virkelig fra toppen til tå, ja, tå ja, kan man kalle det hvis man sier det. Det er ikke noe galt med tegn, men virkelig samfunnstaperne og de på toppen da. Medlem av den familien. Så var det en redaktør som mente at det var en bok. Det burde være en bok. En biografi. Da ble jeg pussig og overraskende nok spurt om jeg kunne tenkt meg å skrive den. Du har jo også fortalt litt om at du selv har en søster som som også har strevd med rus, som jo var det Ninni etter hvert begynte å streve med, som hun var åpen om. Så jeg tror det kan være litt derfor også at det var du som skrev den boka, fordi du hadde liksom kjent på kroppen litt hvordan det er å være pårørende for en som strever da. Ja, både lurte jeg på om familien Stoltenberg tenkte på det. Jeg fikk det svaret at de egentlig ikke hadde reflektert over det. De kjente jo til Jeanette også, som også kjente Nini. Det kan jeg ikke være så sikker på om de hadde tenkt på det, bevisst eller ubevisst. Jeg tenkte både det som en fin ting, men også som en litt dum ting. I forhold til Stoltenberg familie så hadde ikke Lille- og stedbærerfamilien hadde ikke noe tanker om at vi måtte gå ut med det heller. Så jeg tenkte litt på det at når jeg skulle begynne å skrive denne boken så ble det litt sånn rart om ikke dette da kom frem. Jeg fant jo ganske fort fram til en stil i denne boken hvor jeg brukte meg selv ganske mye til å skrive mye. seriografisk også, faktisk, i denne boken. Enten det handler om den gangen, men også måten jeg skriver om det jeg er oppe i nå, i hvert fall i forhold til tema. Så blir man jo kjent med hvordan jeg har det akkurat i forbindelse med den oppgaven og sånne ting. Så... Så det ble både litt vanskelig for meg og litt, kanskje som du spør om, litt riktig og litt fint. Så det var en krevende bok å skrive da? Ja, det var litt krevende hva jeg skulle gjøre med det der egentlig, for det var en liten dilemma for meg. Jeg har jo ikke... Det handler jo ikke bare om meg, det handler om familien min og også selvfølgelig henne. Og hun synes det var noe særlig. Så det var et lite dilemma, men jeg vil ikke si at utover det rent sånn psykisk for meg sånn var krevende i seg selv det å skrive om disse tingene. Det kan være... Jeg har ikke så vondt for å være åpen om ting og tang. -Nei, så du er generelt... -Selvfølgelig var det jo innimellom litt sterkt å gå så nært inn på både Thorvald og Jens og Camilla om det. Jeg hadde en intervju til dem og hadde en samtale med dem. ting som berørte dem veldig. Ja, klart det. Og du har jo opplevd å miste en god venninne. Jeg vet ikke, hvordan forhold hadde du til venninnen da? Ja, det var jo ikke sånn at jeg hadde mye kontakt med henne etter at vi ble på en måte voksne. Så så jeg henne ganske sjelden. Så, men Ninni var jo slik at når man ble kjent med henne, så ble man så veldig kjent med henne liksom. Alle følte at man fikk et helt spesielt forhold til henne liksom på en måte. Jeg tror det var hennes talent at hun inkluderte og involverte folk i seg selv. Så det var jo en Det var et viktig menneske i den kretsen jeg var i den gangen. Hvordan hadde du det da? I ungdomstiden hadde du allerede begynt å spille og synge. Ja, jeg hadde det fint med det. Jeg hadde det gøy med å elsket festene og det sosiale og mye annet. Jeg synes det var en fint miljø og spennende. Mye utspring fra Steiner-skolen som vi gikk på da. Har du gått på Steiner-skolen hele tiden siden barneskolen og opp til ungdomsskolen? Ikke så langt som jeg kunne gått, for jeg var det første kullet som kunne gått videre på det som da ble kalt for høystadiet. Så da var det videregående. Men jeg hoppet av da. Ok. Jeg begynte vel i andre klasse også, jeg gikk ikke første der. Men alle mine tre barn har jo gått der. Broren min har jo vært lærer der. Han som har lært å spille gitar, Halvor, og lærer på Steiner skolen i mange år. Jeg tenkte å spørre hvordan det er å gå på Steiner skolen. Jeg har hørt veldig mye positivt at der er det mer åpning for det kreative, men du har kanskje ikke noe sammenligne med med tanke på at du ikke har gått på en sånn ordinær skole. Jeg begynte jo på På videregående begynte jeg å... Jeg kjente jo på at jeg kom til noe helt annet da. Og jeg kunne da kjenne på hvordan de... Hva de var vant til fra ungdomsskolen og barneskolen. De jeg begynte å klasse sammen. Så jeg kjente jo på liksom hele den stemningen. Av den vanlige skolen jeg har. Ja, nei, det er et svært tema det med Steinskolen. Den er jo... Jeg satt meg ned på X-lengsen og så på NRK om de utvalgte barna. Ja, den har jeg sett. Selv om det er en slags ekstremistvariant av det, var det ikke så vanskelig likevel. Jeg kunne gjerne plukket 5-6 lærere som jeg hadde truffet opp gjennom. putte dem rett inn på den skolen der i Sverige og tenkte at hadde de fått lov så kunne de sikkert vært med på den greia der. Akkurat. Fordi jeg liksom kjenner på at det fantes liksom, på en måte. De som var litt ekstreme av de lærerne? Ja, at noen av de litt sånn at... - Lise antroposofiske måten å tolke Rudolf Steiner på. Kunne godt gå så langt hadde de hatt i et miljø på en sånn skole. Så jeg kunne liksom kjenne på at jeg også har vært, jeg var jo også kanskje blant de utvalgte som fikk lov til å boltre meg og ha det veldig fint på Steinskolen. Men det var nok andre som kjente på at jeg ikke var barbare. Og Ninni var ikke ikke en som hadde det så godt der etter hvert. Det finnes et snebad favorisering og sånne ting som kanskje finnes på alle skoler mellom lærer og klasser og sånne ting, men det er ikke som det til og med finnes en slags ideologi innenfor måten å tolke steinene på som gjør at man kan faktisk med rette praktisere det også. Det er kanskje det skummelste som kommer frem i det programmet. - Ja, men har du noen sånne forbilder eller noen som du ser opp til som du tror kan ha påvirket deg og hvem du er? - Ja, både min mor og min far og mine to brødre for eksempel, og selvfølgelig da disse Jeg vet ikke hvordan det er som... Ja, det er jo kanskje to spørsmål i ett her, ikke sant? For det er jo noen som du ser på som forbilder som du prøver å strekke deg litt opp mot, men så har du jo andre viktige relasjoner i livet som kanskje også kan ha påvirket deg på godt og vondt da, ikke sant? At det ikke alltid er liksom... Nei, det er ikke slett for meg å gå inn på det, fordi det er ikke noe jeg har... Jeg har ikke... kommet frem til at det er noen sånne mennesker egentlig i mitt liv. - Nei. - Annet enn at jeg selvfølgelig beundrer Neil Young nå voldsomt og at han gjerne kan ha et forbilde på, ikke bare som låtskriver og at jeg synes han er veldig kul liksom. Jeg har alltid visst at jeg aldri kunne bli sånn som han, så jeg har ikke liksom virkelig gått inn for å ligne på han. Jeg har skjønt at det er ikke noe vitsig for meg, men Men jeg har da prøvd å ligne på ham ved å spille sang og dans og etterligne hans gitarspill. Til at jeg har gjort det så mange år at det har blitt en del av mitt gitarspill. Og når jeg spiller, spesielt hvert fall hvis jeg spiller en konsert, "Jong Nils" som er hobbybandet vårt, og vi spiller Neil Young-løter. Når jeg står der og kjenner på, så kjenner jeg jo på noe som han har kjent på. Det er en fysisk ting. Og da blir jeg jo liksom preget av Neil Young sin sjel, på en måte. Men så vet jeg at det er en slags, det tar jo ikke over min personlighet annet enn at jeg kan kjenne på hans vesen, liksom. Faktisk. via å gjøre det samme som han gjør. Men det er en rar ting. Det blir jo litt sånn som en skuespiller holder på også, at man går opp i en rollefigur og klarer å kjenne på en rollefigurs valg og meninger og opptreden. Og kjenner at det kunne vært mine liksom, Skuespilleren tar av seg kostyme og går hjem og er ikke den personen. Sånn er det litt der også. Jeg har alltid kjent at jeg er meg på en måte. Det kan jeg nesten skryte av. Helt siden jeg var ganske liten så har jeg kjent at det er bare jeg som er meg. Det har jeg støkt med liksom. Og den fornemmelsen av det synes jeg vedvarer gjennom hele livet mitt. Du var god venn med Ninni som døde og som hadde vanske med rus, og så hadde søsteren din også det. Hvordan har det vært for deg å være pårørende for noen som har de problemene? Selv har jeg jobbet mye med rus. Jeg har jobbet på en ruspoliklinikk og vet jo litt at det kan være veldig tøft da. Hvordan har det vært for deg? Jeg kan liksom ikke sitte og si at det har vært så voldsomt tøft for meg, fordi det blir jo litt falskt. Men jeg har hatt noen runder med min søster som har vært ganske triste og for så vidt tøft for både henne og meg når vi har måttet, når jeg har blitt veldig nært inn på henne i en veldig harde ruste situasjoner hvor hun har blitt lagt inn på avrustning og sånne ting. Og jeg har vært til stede et par ganger i den sammenhengen. Så har det selvfølgelig vært veldig stert. Men det er jo litt spesielt med min søster som da er min Jeg har to søstre, og de er jo da døtre i fars andre ekteskap. Så de har liksom hatt en litt egen pakke, ikke sant? Selv om vi har vært, spesielt i oppveksten, jeg bodde jo sammen med de i Bergen i tre år, og så har jeg absolutt vært veldig nær, men jeg har også vært litt fjern i perioder. Og Det smertefulle møtet med hennes doffproblemer har jo ofte vært via meg som sønn mer enn som bror. Min fars sønn og min far har vært veldig preget og veldig... Så jeg har vært litt sånn på siden. Ofte møtte han og hans utfordringer med det, eller sett det. Ikke det at han snakket så mye om det, for han holdt det litt intervjuet. Jeg var ikke så åpen hvordan han hadde det, men jeg skjønte det jo. Og jeg skjønte jo at han håpet og håpet og ønsket og ønsket at det skulle være siste runde med dette, at nå skulle alt bli fint. Og at det ble en skuffelse gang på gang. Slik at det var nok ofte den tingen som nådde meg nesten mer enn den direkte tingen fra at jeg ble veldig, veldig sånn preget av hennes tilstand som direkte berørte meg liksom. Men jeg har vært på det også. Og jeg hadde jo veldig fin, sterk, egentlig en veldig fin sånn Møter og samtaler, nettopp i forbindelse med denne boken. Hun stilte opp i lanseringen og var veldig kul og sterk i denne sammenhengen. Også har det gått... Den perioden de siste årene har vært veldig fin. Jeg er veldig glad for det. Veldig gledelig hver gang. Det går ganske fint. Hun er en... Hun er veldig sterk og har en overlevelsesemne som er genuin. Det er det også at hun er så jævlig sterk. Hun har tålt vanvittige ting. - Akkurat. Så det er litt sånn stolt av henne også at hun har klart det såpass godt? - Ja, jeg synes hun er litt den type. Ja, så fint. Hun er på en måte ikke en trist menneskeskjemne til tross for alt dette her. Nei, for hun tok vel sikkert tapene inn i... For de kjente hverandre, eller? Jo, hun synes jo det, men i hennes verden så var hun jo... Ganske mange som gikk den veien. Ja, ikke sant? Du har opplevd det? Mange, massevis. Ikke at det ikke påvirket henne. Nei, klart det gjør det. Ganske hardbalket på sånne opplevelser, tror jeg. Ja, sånn at man blir litt hardhuda. Men du har jo også opplevd andre tap. Du mistet moren din veldig tidlig. Ja. Og jeg har jo hørt på den «Hjernen er alene». Det var vel en låt du skrev i etterkant av det, kan det stemme? Ja da. Og det er en veldig sterk låt, spesielt den du fremførte i operan. Den er på en måte en sterk låt, for den er litt sånn som handler på så mange måter, også musikalsk og hele... arrangementen og den er som... Det er ikke som den ville vært en spesiell sang uavhengig av om Daryllos har laget den eller ikke. Ikke sant? Den er som en egen greie. Så den kommer veldig tydelig frem når etter programmet jeg var med hver gang vi møttes, når Elg sang den sangen, så hans ganske voldsomme uttrykk, ikke sant? Så... Hans litt dramatisk voldsomme uttrykk brukes ofte mest til å synge soul og blues, eller sånn rocka, hvor han liksom tar den. Men når han brukte det uttrykket sitt på en sånn sang, så ble det jo "wow". Så det ble en veldig sterk konstellasjon. Så det er det med den låta, ja. Ikke bare å ha med teksten å gjøre, men hele tingen. Tror du det hadde noe med det å gjøre, den smerten det er å miste noen som er så nær? Det er det underlige at du får en sånn... I sånne sammenhenger kan man få en sånn veldig meningsløs opplevelse av ditt eget og hele menneskehetens liv. Alt blir jo sånn av vitsen med Så da jeg kom ned til det stedet vi pleier å være hver sommer, så ble alt, alt ble upersonlig. Natur ble alt. Sånne svaberg som man kjente veldig godt, og badeplass, og stupesteinen, og Alt ble bare sånn at det er ikke stupestegn, det er bare noe som har oppstått i istiden. Det har ikke noe med hverken meg eller min familie. Den kom til å stå der lenge etter at menneskene forsvinner fra denne planeten. Det er sånn, hva er vitsen? Og de tankene blir jo såpass heftige for en 18-åring at jeg synes det var klønt å prøve å snakke med mine brødre som også satt og hadde sikkert sånne lignende stemninger. Jeg husker at jeg satt der på barandaen på den hytta og følte at det Jeg kan ikke prøve å si noe om det, men det er vits med det også. Det er ikke noe vits i det. Nei, ikke sant? Du hadde sånn håpløse... De vil ikke forstå egentlig hvordan jeg har det, og jeg vil ikke forstå egentlig hvordan de har det. For det er noe ensomt i sånne... Egentlig så har man nesten ikke lyst på kommunikasjon heller. Fordi det er noe nyttesløst. Alt dette... Og da kommer jo da tre ordene. Hjernen er alene. Den kan egentlig ikke... Plutselig blir det sånn... "Ja, den fargen er blå, men hvordan vet jeg at den ser sånn ut for deg?" Jeg vet ikke. Det er bare min idé om at den er blå, den fargen. Så det var litt avstanden mellom mennesker som du kjente ekstra stert på? Min opplevelse er ikke noe samme som din opplevelse, og den kommunikasjonen blir litt hemmeløs. Ja, min opplevelse er helt individuell, og jeg kan ikke regne med at noen andre vet noen ting om hvordan det er å være inn i min. Så da ble jeg jo konfusert med det vi snakket om i stedet for at jeg alltid visste hvem jeg er. Plutselig så jeg, ok, jeg vet hvem jeg er, men det er noen andre som vet det liksom. Og da var det litt befriende å finne på de Heldigvis har jeg litt skråblikk og humor. Det å finne på de tre ordene "hjernen er alene" er jo litt skråblikk og humor/komikk tingene. Det er kanskje litt vanskelig å forstå, men for meg er det jo når jeg synger og skriker ut "hjernen er alene" Et eller annet sted langt bak i bakhodet er det ikke bare sårt, det er også komisk. Så blir det sånn galgenhumor, eller at man avvepner det litt med litt humor? Ja, litt leder over å bruke ordene på den måten. Så litt sånn utløp, at du fikk litt utløp for noe på en måte? Ja, utløp for at... Ja, livet er meningsløst, men det er jo... Gøy. Ja, ikke sant? Så på samme måte som sanger seg at livet er en liten dings, så er det jo fint. Ja, du på en måte letter litt på det veldig tunge og tøffe og vanskelige ved å se litt humor i det på en måte. Ja, du lager noe uhøytidlig ut av... At det er noe befriende å være ubetydelig. Å være meningsløs og ubetydelig er faktisk litt deilig. Et eller annet sted baki der ligger den holdningen også. Men jeg vil ikke si at den sangen påfremder. Nei, nei. I hvert fall ikke noe elg. Nei, ikke sant. Kanskje, ja. Ja, for han tolker sikkert noe litt annet i det. Det er jo sånn det er med kunst, at man tolker forskjellige, og man ser og forstår det ut fra sitt perspektiv på en måte, og ingen kan jo egentlig forstå heller hvordan... hva som skjedde i deg og hva som lå i det da du skrev det sånn på ekte for vi har jo vår egen hjerne så det blir jo en litt sånn avstand sånn sett men er det litt sånn altså, men hvordan er du da når det kommer til nærhet til andre mennesker på en måte er det liksom noe du har kjent på i andre sammenhenger at du liksom, ja hjernen er litt alene hos deg også ja altså det kan Er du litt privat på en måte? Ja, både absolutt ikke, og kanskje likevel genert. Men jeg vet ikke. Det synes jeg er vanskelig. Kanskje det alltid handler om at jeg er usikker på hva som er korrekt. Hva som er korrekt. Stole på... Jeg er noen ganger veldig både analytisk, men ikke alltid klok nok til å gjennomføre en analyse. Så jeg kan bare aktiviteten og være analytisk kan foregå, men uten noe resultat. Det kan nok føle til at jeg bare prøver å i stedet for bare gå for den følelsen jeg har, eller stole på den følelsen, så kan jeg løpe over hvorfor jeg har den følelsen, og er vitsen med den følelsen, er det noe Hva skal jeg med den følelsen? Så blir jeg utydelig for andre og for meg selv. Det kan stoppe opp litt hvis man prøver å fange, både hvis jeg selv prøver å fange. Dette blir jo paradoksalteent, det jeg sa i sted, men det er noe litt klønte der. Om det er fordi jeg er privat, Det tror jeg er mer det. Fordi jeg er redd for at det skal bli uneaktig. At man skal bli misoppfattet eller mistolket på noe vis? Ja, at det skal gå for en sånn... Språket er kanskje ikke... når det alltid strekker til, og da kommer man tilbake til hjernen alene. Man kan være sår, men det kan være så mange ingredienser inne i bildet som har ført til at man er blitt sårbar. Og jeg kanskje har en tendens til å ikke være så nysgjerrig på hvorfor jeg har de og de følelsene. Og så blir det kanskje litt annerledes der. Og så hører man jo i tekstene dine at det er jo veldig filosofisk mye av det på mange måter. Jeg vil jo tro at det er noen tanker bak, det er jo ikke bare ord på en eller annen måte. Du må jo ligge noen både tanker og følelser bak alle disse ordene. Ja, men de tankene bak, de er ikke alltid... Sånn som jeg skriver tekster, så er det ikke sånn at jeg går på en sti i skogen og tenker på tenkefilosofiske tanker, og så dette må jeg prøve å få brukt i en tekst, og så hvordan skal jeg få løst det i teksten? Og så setter jeg meg ned og formulerer en tekst som har en slags skjult filosofisk agenda fra noe på et høyre plan som jeg går rundt og tenker på. Og så kommer det i dette enkle Jeg tror det bare er en tappning av noe som finnes i meg, av alt mulig. Og så kan jeg også oppdage at det ligger noen lag i det jeg prøvde å si. Eller noe som jeg kanskje ikke regnet med var der. Jeg kan også oppdage det, det kan sikkert gå flere år. Men når det er sagt, så vil jeg jo si at jeg har nok... med jevne mellomrom på hver eneste plate, kanskje en sang, kanskje to sanger. Og kanskje det også har blitt litt oftere med tiden at de grubleriene jeg tross alt har også kommer til uttrykk i tekster. At tekster for lenge siden kunne kanskje konkret komme en slags fortelling eller legge frem noe i hverdagen. mens at man får visuelle bilder av at man ser for seg noe som blir fortalt, mens at tendensen til at tekstene blir mer grublerier, som ikke er sånn mer abstrakte når det gjelder å se for seg visuelle bilder, men mer sånn tanker. Det har nok, det finnes det også hos meg, og da kan jeg jo si at, ja muligens ja, at jeg Har du vært litt filosofisk og prøvd å si noe? Det er nok noe av det på den siste platen. Ja, for den siste platen din er det flere låter hvor jeg føler jeg kan identifisere meg litt mer av det. For jeg har vært gjennom en prosess, spesielt det siste året, hvor jeg på en måte... Hvor jeg også har blitt mer bevisst i maktstrukturerne i samfunnet. Det er så mange ting som jeg har observert som ikke har gitt helt mening for meg. Spesielt når det kommer til covid, og hvordan man har håndtert det, med tanke på barn og sånne ting som kanskje har tatt mer skade av en del tiltak som blir gjort, enn man egentlig har vunnet på å gjøre. At man kanskje har tatt litt hardt i for å beskytte sårbare og gamle personer, som man selvfølgelig må gjøre, men det kan man jo gjøre på ulike nivåer. Og når ting ikke gir mening, når man gjør valg som er litt rare, så tenker jeg at da må det jo handle om makt eller penger eller noe annet. Så når den låten... Ja, det er egentlig tre låter på den nye plata som jeg på en måte har... Som har fått meg til å gruble litt, og som på en måte har truffet meg litt også. Den husker jeg ikke hele navnet på. Den handler... Skummelt og fint, kanskje? Skummelt og fint, ja. For der nevner du litt det der med ideologi, og at det er noen som har en agenda. Det er litt sånn... Og om det er det da, ikke sant? At det er noen spørsmål rundt det. Jeg synes det har også vært spennende å orientere meg litt i sånne teorier eller forsovet faktagorienterte ting også om hva som har utviklet seg opp gjennom de siste 30-40 årene. Jeg har lest en bok om Om for eksempel hvordan Rockefeller-familien siden 18-årene, med han nummer en, John D, og frem til spesielt barnebarnet hans, hvordan de hadde en finger med i så utrolig mange globale virksomheter. Og det kan virke, når man leser et sånt vanvittig infoverk som den boken der var, så kan man jo få et inntrykk av at det er noen som jobber veldig hardt for å få både maktposisjoner og for så vidt spille på en del ting som skal være til det beste for menneskeheten. Og kortene kan blande seg med hva som er egentlig filantropisk og hva som er en slags hybris på å være med å bestemme og ha makt over jordkloden på et eller annet vis. Eller hva skal jeg si, at man tenker selv at man har et ansvar. Jeg får inntrykk av at han John D. Rockefeller tenkte om seg selv, for han var ganske religiøs. Han tenkte at han hadde gitt menneskeheten oljen og en oppjustert livskvalitet, men samtidig må de passes på og kontrolleres. Alt dette kan man lese en lang historie fram til World Economic Forum. og ha sterke tanker om hva som foregår, hva som planlegges der. Men så sier jo da denne teksten til slutt at det er skummelt og fint at ingen her på jorden har 100% oversikten over hva som egentlig kom til å skje nå og hva som har skjedd. Man... Det er så lett å plukke, hva bruker de uttrykket? Cherry picking? Ja, at man setter sammen bildet akkurat sånn og sånn, og så ser man et system, og så går man så veldig for det. Jeg har selv vært litt sånn at jeg har drevet med det, Men jeg ender nok litt på gjæret likevel og tenker at ja, det er veldig interessant å sette meg inn i og for så vidt jeg kan tro på mange ting langt på vei, men jeg ender likevel med å tenke at jeg kanskje er både naivt, men også hva skal jeg si, en slags klokskap. En klok, naiv del av meg som tenker at jeg nekter å bli med på at det kan være såpass utspekulert, eller at noen, det kan godt være såpass utspekulert, men jeg nekter å tro at det lar seg gjennomføre. Ja, jeg tenker jo litt som deg da, og håper og tror at Hvis det nå er sånn at det er noen som har noen veldig lumske planer, eller hva skal jeg si? Jeg tror ikke det heller. Jeg tror ikke det er så bevisst nødvendigvis at noen har en agenda om å skade verden. Hvis man tenker på tilbake i tid da, i historien når man tenker på litt sånn totalitære regimer hvor det har vært veldig hvor noen har hatt veldig mye makt så er det mye ideologi som ligger bak og ikke nødvendigvis direkte omskap, jeg tror liksom ikke helt på det Men jeg synes det er litt skummelt likevel å tenke at det er noen som på en måte kanskje ikke er i spill, som på en måte kan legitimere en del ting ved den ideologien da, på en måte. Og at man blander ideologi og vitenskap på en eller annen måte som kan gjøre det litt sånn ekstra skummelt da, på en eller annen måte. Men det er jo slik at vi er jo i en tid hvor hvor de fleste mennesker føler at selv om du kan si at alt vi skal gjennom nå de nærmeste 30 årene som da har fått overskriften det grønne skiftet så føler jo så kan man både føle at det finnes en makt som skal være med å gjennom som en slags en slags for så vidt, udemokratisk makt som skal være med å legge til rette for dette her. Men samtidig så føler jo de fleste mennesker at ingenting blir gjort. De synes jo at den makten burde vært mye sterkere. Da har vi World Economic Forum og alt mulig, FN og alle mulige sammenhenger som prøver å få nasjonene og alle mulig sterke krefter til å samarbeide om en god løsning for planeten. Så føler jo de fleste mennesker at dette funker ikke. Det blir ikke gjort noen ting. Det står i stampe alt sammen. Da kan man jo ikke si at de har så mye makt, eventuelt de som har andre agendaer bak det som eventuelt er økonomiske, eller som... Det blir liksom... Det er så mye forvirring i alle måter man skal. Jeg har jo vært en sånn person som har skrevet og tenkt på at jeg var liten, når jeg var liten var det forurensning og overbefolkning. Så var de to ordene vi fikk vokse opp med, det var ikke global oppvarming, men det var overbefolkning, det var et veldig skummelt ord. Og det var jo på en måte, det betøy jo at ressursene ikke ble stekket til for oss. - Det ville ikke bli nok til alle på en måte. - Nei, når jeg blir stor så vil jeg kanskje ikke få mat rett og slett, og ikke få drikke vann. Det var mange sånne skumle ideer som var i kjølvannet av ordet overfolkning. Også forelensning da, jeg fikk en sånn bok, når jeg var liten, jeg vet ikke hvor den kom fra, men det var en sånn Jeg var ni år eller sånt da så fikk jeg en bok som handlet om kloden og hvordan vi ødelegger den med forlinsning og gifter. Og da var det ikke snakk om heller om CO2, for det var for tidlig for det. Men det var tørke og flammer og elver som tørket ut og grunnvannet som ble forgiftet og mange sånne skumle greier. som jeg tittet på da. Så jeg var veldig forferdelig over det, og jeg tenkte mye på det som liten, og det har jeg alltid sittet i meg. Så fra tid til annet på alle disse platene vi har gitt ut, så har det vært en eller annen tekst som kanskje prøver å si noe om det. Faktisk. Men, og dette har jo også ført til at jeg I større grad når det blir mer og mer alvor rundt drivhuseffektene og alle de tingene der på 90-tallet. Jeg lagde en sang som heter "Hei politikere" som gikk veldig konkret rett på sak. Nå må vi stoppe opp og få svar fra dere kjære politikere hva vi skal gjøre. - Som stemmer at dette skal skje, så må man jo gjøre noe liksom. - Ja, men den var veldig sånn... Den pusser jeg å tenke på nå, for den fikk jeg ikke plass i. Skal faktisk interessert lide den ut. Vi gav den litt nærmest ut på egen hånd. Jeg prøvde å få spilt den i radioen, men de synes den var litt teit, og ville helst ikke spille den. Det er litt rart å tenke på nå, for det var kanskje den mest miljøorientert låter vi har skrevet. Men dette førte likevel til at jeg fikk henvelse fra miljøbevegelser og etter hvert MDG. Så jeg har vært passiv/aktiv på en måte i sånne samlinger. Jeg har stilt opp på en del. For ekstensjonen Rebellion har jeg skrevet under opprop og jeg har gjort litt av hvert i andre sammenhenger. Men så har jeg vel begynt å holde meg litt mer i bakgrunnen de siste årene, for hodet mitt har begynt å bli preget av veldig mange måter å tenke på dette på. For jeg har begynt å tenke at det er jo hvis det skulle bli nesten en sånn veldig vanvittig rigid reaksjon på at vi ikke klarer å gjennomføre de bærekraftsmålene, og at dette skulle føre til en ganske voldsom tiltak som er mye mer brutale. Ja, at liksom at menneskeheten da i alle mulige... Altså var den lille reaksjonen, eller ikke lille, den store reaksjonen på egentlig en ganske liten konsekvens som dette er strømenergi, klimatikken som går utover lommeboka og alt, hvor så mye bråk der kom ut av det. Det er jo egentlig bare en filde ting tror jeg i forhold til hva som skal til for å gjennomføre det store grønne skiftet. Ja, vi ser jo i Europa at der blir det jo gjennomført mye mer drastiske ting med tanke på leggende jordbruk og kjøttproduksjon og sånne ting at det er liksom veldig strengt blitt da. Og det kan jo bli ganske voldsomme... ut av det. Hvis det er det vi må gjøre, så kan det godt hende at vi må gjøre det, men så får man bare komme ut av det ganske skakkjørt og slitende og kanskje eventuelt klare å gjennomføre noen av disse bærekraftmålene, men det kan bli på en ganske stor bekostning av situasjonen det også. Ja, ikke sant? Menneskets frihet da, og valgmuligheter på mange måter. Ja, hvis man skal liksom... tenker veldig, men veldig sånn fryktet på og ikke, men glede på den der alt som skal gjennomføres i forhold til å bruke, ja en slags positiv bruk av kunstig intelligens og og all verdens tekniske vanvittige nivåer for å prøve å hjelpe menneskeheten til å gjennomføre det grønne skiftet via den type kontroll at alle mulige eiendeler og ting skal kunne spores og passes på slik at man Det er jo en god tanke selvfølgelig at man skal slutte å ha bruk og kast og alt og det og all mulig sirkulær økonomi og jeg er jo veldig jeg er kjempeglad i Finn.no og jeg selv er en som ikke liker å kaste noen ting jeg bruker det til det går nærmest ja, jeg så jeg er veldig glad i det at vi kan gjøre noe kjempedurt der. Jeg har hatt mange tanker om det. Lenge før Finn oppstod så hadde jeg masse ideer om det. Ikke sant? Jeg liker ikke heller sånn bruk- og kastsamfunn, men jeg vil heller ikke ha et samfunn hvor Vi innfører nærmest rasjoneringskort, at nå har du brukt opp den kvota og den kvota for i år, og nå har du ikke tatt medisinene dine, så nå får du ikke ditt og datt. Det er den type samfunnet jeg er redd for at vi kan ende opp med å bli, hvis det blir for mye kontroll på enkeltpersoners personlige bruk på en eller annen måte. Men jeg tenkte jo i hvert fall, jeg husker at jeg ble valgt inn på, det var jo ikke meningen, men fordi jeg sa ja til å stille på noen valglister for MDG, så ble jeg plutselig stemt inn og endte opp som varemann i en kulturkomitee. Det ble ikke så mye jobb for meg det, men da måtte jeg jo uttale meg litt til noen journalister og sånn. Da Og det er ikke så lenge siden, men da var jeg helt sånn at jeg mente at hele denne kampen vi må gjennomføre mot for å redde verden, den er viktigere enn alt. IS kan gjerne overta kloden for min del nærmest, bare vi får ordne opp dette her. Så du var veldig... Jeg var helt sånn at... Og det kan man jo si til deg da som snakker om at de må ha kontroll på ditt og datt, og rasjoneringer, så vil jo kanskje de fleste, som vil fny seg av den uttalelsen, tenke at ja, men hva vil du heller at jorden skal bli under, ikke sant? Vi har dritt oss ut så vanvittig nå, spesielt etter 1850, at at vi må bare ha en ganske kjip greie i kanskje 300 år for å komme på rett kjøl igjen. Det er mange folk som tenker sånn. Jeg synes det kommer til å bli kjempespennende hvordan det blir nå med alt det som vi har forpliktet oss til å gå videre med når det gjelder det grønne skiftet og alle de begrensningene det skal sette i stand for oss. Det går sikkert an å tenke at det er spennende og positivt og gøy og innovativt og se også når nøden er stor så popper det opp gode ideer. Og at det kanskje kommer noen veldig flotte løsninger. Men jeg er veldig redd for disse panikkene og det å bare komme unna med ting og alt det der. Kanskje litt sånn politiske manøvre som bare er usakelige på en måte, og ikke kloke. Jeg er veldig redd for... Og så er jeg litt sånn at jeg godt kunne tenkt meg at vi alle sammen lærte mer om det vitenskapelige, for det er jo veldig masse avanserte forhold. Så mye kan jeg i hvert fall si. Jeg så på et program som handlet om Som også var dystert, for det handlet om Grunlandsisen. Veldig modige forskere som lot seg fire ned i isen. Der oppdaget de at selv om det er litt synlattende, faktisk den, grønnlønnsvis nå, en periode vokste, mot alle odds, så ser man at det er masse underjordiske kanaler eller under der, så man frykter at hele pakka bare plutselig skal skli ut. Men så sier de også samtidig på dette programmet at det er så utrolig mange ting som vi ikke forstår når det gjelder dette påholdet her. Det er så masse ting vi ikke enda vet. Og det blir nok sagt til dette programmet som en skummel ting. Men det er også... hvis vi går tilbake til skummelt og fint, så er det også litt fint at det kan også bety at når forskerne innrømmer at det er veldig mange ting de ikke er helt sikre på, så betyr det også at Det kan gå i retninger de ikke klarer å regne seg fram til. Og sånn vil det alltid være, tror jeg. Takk for at du deler av hvordan alt dette er for deg, selv om det ikke er noen enkle svar, og selv om det ikke er noen fasit på noe som helst, så synes jeg at du har svart godt på alt, og det har vært veldig fint å snakke med deg. fått et litt større innblikk i hvem Lars Lillo Stenberg er, som er mannen bak alle de kjente, gode, kjære låtene, sommerlåtene, men også de litt mer, hva skal jeg si, litt sterke, dype tekstene og melodier som rører veldig. Så takk for det. Takk skal du ha. Det var absolutt hyggelig å være her og snakke med deg. Teksting av Nicolai Winther
2/4/2024
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #463: Øystein Greni er artist. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee Uncut, setter jeg stor pris på alle som ønsker å støtte...
Se mer
12/18/2023
730.no
Etter Norske Talenter har vi sett ham på suksess-serien VGS og på VG-Lista med et flygel i fyr og flammer ♡ Nå har Lille Caesar erobret Norge med hiten «Brenner». Helt i slutten av episoden får vi en EKSKLUSIV minikonsert med den nye låta, «Alene».Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Nina HalvorsenKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
5/1/2023
730.no
Popstjernen fra Nordens Paris er ukens gjest i studio og får æren av å møte en av sine største fans, vår programleder, Mathilde Ullum ♡ I denne episoden snakker hun om hvordan det var å jobbe med Katy Perry, å få platekontrakt i USA og ikke minst den nye singelen: «Heartbreak In The Making».Programleder: Mathilde UllumKlipp: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
7/10/2023
730.no
Rappernes rapper får venner på samfunnstjeneste og gjør intervjuer fra rehab, nå har han byttet ut rusen med trening og mange timer i studio. Larsiveli er ukens gjest i 730.no, og deler tanker rundt kroppsdysfori, avhengighet og hvordan man bygger opp tilliten til barna. ♡Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer