‹ Tilbake till podcasts ‹ Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

3/13/2023

#JP082: Klatring, kjønn og klima med Kristin Harila

Kristin Harila, kjent for sitt forsøk på å bestige de 14 høyeste fjellene i verden raskest, snakker om utfordringene hun har møtt i klatre-verdenen, inkludert kjønnsforskjeller og miljøpåvirkning. Hun diskuterer hvordan hun har blitt møtt med støtte og motstand, og hennes syn på å fremme bærekraft og kvinners plass i ekstrem-idrett. Hun deler også tanker om fremtidige eventyr og hvordan hun har lyst til å bruke plattformen sin til å inspirere andre.

02:21

Fjellklatring over 8000 meter er en ekstrem utfordring, med høy risiko og unike opplevelser, som krever teamarbeid og akklimatisering.

21:48

Bevegelsen mot mer inkluderende klatreutstyr og bærekraftig praksis er positiv, men utfordringer gjenstår på flere fronter.

31:12

Kristin diskuterer viktigheten av historiefortelling og representasjon for å fremme bærekraft og motivere fremtidige generasjoner.

35:43

Klatrerens tilhørighet til naturen vokser, mens han ser frem til nye eventyr og et mer normalt liv etter prestasjonsmål.

Transkript

Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen.

Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. I denne episoden av Bærekraftseventyr, Svein Ong, så skal tittelen på serien vår få kjørt seg. Fordi for første gang har vi en ekte eventyr her med oss som gjest.

Det er Kristin Harid som jeg snakket om, og de fleste kjenner vel antageligvis for forsøket knyttet til å komme seg raskest opp på de 14 høyeste fjellene i verden. Det er jeg sikker på vi skal komme inn på. I tillegg, Kristin drev med mye annet i livet. Alt fra å være traktortjører, profesjonell langrennsløper, fengselsbetjent, toppleder, og da altså nå tindebestiger. Velkommen til Barkas eventyr, Kristin. Tusen takk.

Det er rimelig åpenbart at vi er ikke her i dag for å mansplain deg om hvordan du skal klatre i fjell. Det har vi skikkelig lite peiling på. Men vi la jo merke til, som det har Jacob sa her, med vår titel «Bærekraftseventyr». Årets eventyrer i 2022. Hun må jo vi få lov til å prate med. Hvordan blir man årets eventyrer? Da bestiger man mange fjell på kort tid. Ja.

Er det så enkelt? Ja, det ligger litt mer bak det. Men først og fremst er det jo fordi at noen nominerte meg, og noen har stemt på meg. Jo, jo, det ser jeg også. Men bak deg, det må jo være litt konkurranse om å få det til. Og hva er det som gjorde at det var så spesielt det du gjorde? Ja, det var sikkert at jeg prøvde å gjøre det på kort tid. De 14 fjellene over 8000 meter.

Så det er jo en mann som har gjort det på seks måneder og seks dager, så planen var jo å slå hans rekord. Det var egentlig godt i rute til det. Jeg hadde fem uker på meg på å ta de to siste fjellene, og så fikk vi ikke denne tilatelsen til å komme inn i Kina og bestige Shishipangma og Chouyu. Så det var jo selvfølgelig veldig kjedelig, men det er jo en del av gamen.

Og kanskje du, for lytterne våre som ikke klarer å ramse opp fjellene, det er ikke poenget, men gi folk et lite bilde av hvordan de befinner seg i verden. Hva er det slags spennende på denne?

den innsatsen som skal til, hvor er det det tar deg hen, og hva er det slags del av verden vi snakker om? Det er altså 14 fjell i verden over 8000 meter. Alle ligger i Himalaya. Det høyeste fjellet utenfor Himalaya er faktisk Aconcagua på 6009 som ligger i Sør-Amerika. Så alle ligger i et og samme område i Nepal, Pakistan og i Tibet. Så du har fem oppe i

Pakistan, og så har du to i Tibet, og så har du syv i Nepal. Og så har du Chouyu da, som er et av de her i Tibet, et av de to i Tibet, som ligger helt på grenser, men som man normalt bestiger fra Tibet. De strekker seg jo da fra rett over 8000 meter,

til 8.840-8.49. Og det er da Montevle som er den høyeste. På tidsmessig her, jeg må bare anta det å få til et sånt fjell på ett år, med planlegging og logistikk og helse. Jeg kan...

Jeg har ikke vært på gallepiggen en gang, så jeg har ikke noen referanser av meg. Hvordan er det mulig å tenke seg å gjøre at dette er 14, sånn som du har planlagt, sånn som vi kan prate mer om etterpå. Bare det å gå på flere sånne høyder, det er jo helt gale, Mathias. Ja, det er det. Og det...

Det er jo ikke mange som har bestreget det. Det er litt uavklart akkurat antallet, men man tror at det er rundt 45 personer totalt i verden som har tatt alle over 8000 meter. Den forrige rekorden var på syv år og et eller annet. Og kun tre damer i verden som har tatt alle 14 over veldig mange år. Så klart, dette er ikke noe som...

som veldig mange gjør. Jeg tror det neste norske på lista har vi kanskje gjort en sånn 4 eller 5-8000 meter. Så når jeg er ferdig forhåpentligvis nå da i 2023, så har jeg jo 30 bestigninger over 8000 meter. Så det er jo enormt bestigninger.

Jeg kan fortsette å være idioten her, Kristin, for jeg er enda mindre dreven enn Sveinung på å komme meg opp i denne typen høyde. Kan du beskrive litt risikobild? Altså, jeg går ut ifra at her må det være en rekke ulike risikoer, noen knyttet til kaldt liv og helse, noen knyttet til vær og vind. Kan du liksom beskrive noe, liksom...

typene, ja, unnskyld ordspillet, motbakke du møter på her? Ja, altså, sånn som for eksempel mot Everest, som er det høyeste, altså er ikke det et veldig teknisk fjell. Men det er jo likevel en risiko på bunnet med å bestige det fjellet, både i forhold til at du går gjennom et sånt isfall, en bred egentlig, fra basecamp til camp 1-2. Så

Så det er en del av risikoen der, og så er det jo høydesyke, og for min del så er det noe som jeg har ganske god kontroll på, men det føles veldig klaustrofobisk å være så høyt og

en veldig spesiell følelse å gå oppover og det blir tynnere og tynnere luft og ja, det er veldig spesielt. Og så blir heldigvis kroppen aklimatisert etter hvert. Det betyr egentlig at kroppen tilpasser seg tynnere luft. Og derfor trenger man normalt si opp mot to måneder for å bestige en 8000 meter fordi at du trenger den aklimatiseringen. Og på aklimatiseringen så går man opp

og så går man ned igjen, og så går man litt høyere neste gang, og så holder man på sånn til man kommer opp til toppen forhåpentligvis. Så det er høydesyke en del av risikoen. Og en annen del er skred, og så er det selvfølgelig fall, og så er det utmattelse. Så i forhold til risikoen er jeg ikke veldig bekymret. Generelt er jeg ikke bekymret for det, fordi jeg er ikke så redd for å dø. Vi skal jo aldri gjøre det en dag.

Og hvis jeg dør på en fjelltopp, så dør jeg like mye på en fjelltopp. Og da var det sånn det ble. Og jeg synes det er viktigere å leve og være i liv og gjøre det man har lyst til. Og så får den dagen komme når den kommer. Men jeg føler selv også at jeg har veldig god kontroll på mange av de elementene som er en del av risikoen. Og så vet man jo at det alltid kan skje ting. Det vet alle som besiger de her fjellene. Men har du med deg et team med de samme folkene hver gang?

I 2022 besteg jeg 12 8000-meter med to samme skjerper. Det at man gjør det som et team synes jeg er veldig viktig, og det er også en viktig greie for å minimere risikoen. Både det at man ikke er alene hvis noe skjer, og hvis det er også på dem som får høydesyke, så begynner mange av dem å hallucinere.

Så det å være i lag er jo en fordel. Men dette teamet da, du sier helse skal man bruke cirka to måneder på en bestigning av disse fjellene. Jeg skjønte at du nå tok den høyeste, og at det kanskje er litt ekstra spesielt. Men dere går da oppå en 14-måned?

14 delt på 12, det blir ikke to måneder i metoden, så hvordan jobber dere med å få til dette her? Ja, det er et veldig godt spørsmål, og det forklarer egentlig hvorfor vi klarer å gjøre det på mye kortere tid, fordi at etter den første toppen, når vi går opp og ned for å tilpasse oss høyden, og når vi da kommer ned til byskjerm, så er vi veldig godt akklimatisert.

Så når vi kommer til basecamp etter en topp, så flyr vi helikopter til neste topp, hvis ikke toppen er så nært at vi bare går imellom, som det er med noen plasser. Og så ser vi anværet, har vi bra værvindu, så går vi direkte opp. Og da går vi ikke fra basecamp og rett opp til toppen, men vi går for eksempel fra basecamp til camp 1, og så kanskje sover vi der til neste dag, og så går vi til camp 2, og så går vi da kanskje til camp 3, og så går vi kanskje til toppen, og helt ned igjen til basecamp. Så et fjell etter at du har klimatisert

tar ofte mellom fem og ti dager, litt avhengig av været. Det kan også skje at vi har begynt en bestigning mot toppen, og så blir vi for eksempel værfast i camp 2. Eller at vi ser at vi ikke har mulighet for å ta toppen om to dager, vi må vente og gjøre det om tre dager.

Så mye er liksom vær og logistikk inni det å ta så mange på så kort tid. Men det første fjellet vil vi alltid bruke mye mer tid på fordi vi gjør akklimatisering av vær.

Eventyr og bærekraftseventyr, Kristin. Vi hadde en administrerende direktør på besøk i kurset vårt her på NOH hos studentene våre, og han er i tillegg til å være direktør, så er han hobbyfotograf under vann. Så han svømmer ned til bunnen og tar bilder av små...

varierende grad av søte fisker på bunnen. Og så brukte han det som en slags motivasjon for bærekraftsengasjementet sitt. Dette var jo det han ønsket å ta vare på. Akkurat på samme måte som jeg ikke har vært på Høyefjell, så har jeg heller ikke vært på bunnen av havet. Derfor spør jeg deg om, i en viss forstand det samme, du kommer jo opp her på et sted hvor veldig få mennesker har vært.

Du får se verden fra en vinkel som få får. Nesten fristet å dra parallellen til det som astronautene forteller om når de har vært der ute og kikket ned på jorda. Hva er inntrykket som du får når du er på disse, jeg går ut ifra relativt uberørte steder, med det som jeg går ut ifra må være veldig dramatisk perspektiv på verden.

Hvordan har dette endret synet ditt på naturen, på planeten, på denne kula vi bor på? Jeg er veldig glad for at jeg har tatt bilder og filmet på alle bestigningene og på alle toppene. Hvis ikke så hadde jeg nesten ikke trodd på det. Og så er det litt annet når man går så mye i det, og du er på de toppene hele tiden. Man glemmer nesten litt hvor utrolig fint det er. Så av og til det å sitte og se tilbake på bildene og bare se den utsikten og tenke, herregud,

hvorfor satte man ikke ned utenfor keltet og nøytene utsikta mye mer og sånn. Men det handler jo om restitusjon og at man er sliten og at man skal bestige det, men det er jo veldig fint å ha bildene og se tilbake på det. Så ja, det er som...

litt annerledes i et sånt her prosjekt, fordi at alltid kommer tid der jeg, hvis jeg skulle bestegge en 8000 meter, ville ha mye mer tid til å nytte naturen og utsikten, så mister man litt det i et sånt her prosjekt da, men det

Det er vel en del av gamen, ja. Men formidling er jo en veldig viktig del. Det er mye du tar med deg hjem her. Du står jo på scene etter scene etter scene nå og holder foredrag. Du har jo helsides i New York Times denne uka her med bilder og historien din. Så du formidler jo veldig mye tilbake fra disse turene likevel. Ja, og det var jo en viktig greie for meg da jeg startet dette prosjektet også, at...

det ga meg en mening å skulle gjøre det for å endre noen ting da. Fordi jeg følte at vi må endre noen ting, og da visste jeg at en del av det innebærer til oss at det må en viss form for eksponering for å klare å endre noen ting. Er du...

mer enn toppidrettsutøver ennå. Ja. Eller er du en eventyr? Jeg turde deg litt med årets eventyr på begynnelsen her. Vi tenker jo på deg som en levende, kvinnelig utgave av Amundsen, ikke sant? Det er jo det nærmeste vi kommer. Det er noen som presser grensene så mye. Lars Jakob stiller jo litt spørsmål fra et opplevelsesståsted, og så kommer du over i idretten og prestasjonen

Det er helt naturlig, men vil vi se deg på mesterens mester over tid ut fra det du har klart her? Du må jo knuse alle sammen. Jeg håper det. Jeg tenkte, jeg fikk et spørsmål i helga hvis jeg skulle vært med på noen sånne program.

Og så sa jeg at det er jo ikke så mange programmer jeg ville vært med på, men øverst på lista hadde jo mest en stådd. Og hvis jeg tenker selv, så er jeg jo mer idrettsutøver enn noen, for det er jo idrett det her også på en annen måte. Og vi har et prosjekt på sentra vårt på NO som går på idrett og bærekraft og...

og mye rett og slett mot fotball. Så en ting er jo klimaavtrykket der, avfallsavtrykket. Så har vi også med oss Siv Skard, som er tidligere landstaksprofil i fotball. Professor nå, og sitter i styre i brand, snakker jeg. Nei, sitter i styre i brand. Og så er den kjønnsdimensjonen viktig her. I den toppidretten så kjemper du jo en kvinnekamp her også, gjør du ikke det?

Ja, og hvis jeg hadde gått noen år tilbake i tid, så hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sitte og gjøre det. Så det kom som et resultat av mange små opplevelser som gjorde at jeg tenkte, jeg vil ikke komme etter lenger.

Så det kom sånne små ting som gjorde at jeg tenkte at vi må faktisk prate om det nå, selv om vi har en klimakrise som vi står i og som selvfølgelig er viktig, så er vi nødt til å prate om de kjønnsforskjellene som fortsatt er spesielt i sport. Disse kjønnsutfordringene, Kristin, som idretten står overfor, og som du er inne på i denne spennende artikkelen i New York Times, og som du har snakket om andre steder også,

jeg går ut ifra at det antar en viss form i klatringen som kanskje skiller seg fra hvordan det ser ut i fotballen eller i andre idretter. Kan du sette litt ord på hvordan dette her ser ut

i din verden og i din greie? Ja, jeg hadde jo aldri trodd at vi skulle prate om det her i 2023. Jeg trodde vi skulle prate om klimakrisen og de tingene, og tenkte ikke at det var et så stort problem før jeg fikk inn mange sånne små opplevelser rundt det som gjorde at jeg tenkte ok, det her må vi prate om, og forhåpentligvis gjøre noe med. Og det første som skjedde var at før jeg skulle på Everest i 2021 så prøvde jeg å få tak i sponsorer.

Og var da i kontakt med norske utstyrsdebrandører og selvfølgelig noen internasjonale også. Men i møtet med dem så ser jeg at de i all hovedsak sponser menn. Fordi man kan på hjemmesiden til de aller fleste se hvem som er atletene der. Og hadde møtet med dem og flere av dem så konfronterte jeg med det. At de sponset 20 menn og to damer.

Og de lovte jo at de skulle gjøre noe med det, så jeg tror at nå når de skal få besøk av meg i august, så får vi ta en liten prat om hvordan det har gått med det. Nå har de jo hatt god tid siden 2021 å gjøre noe med det. Men i forskjellig måte, det var liksom den første opplevelsen jeg hadde, og jeg så jo også en del folk som jeg kjente, og visste hvor mye de fikk i støtte hos de her, og så da at de tilbydde meg mye mindre, som bare viser at de verdsetter damer lavere enn menn.

Så det var det første, og så så jeg da store internasjonale utstyrsleverandører som produserte fjellklatringsklær, sånn superlette ny kolleksjon, og hadde masse markedsføring rundt det, og så kom det kun i herresstørrelser. Og for meg er det som at de sier til alle jenter at du kan gå på en hikingtur, men fjellklatringa er for menn. Og jeg skulle ha med dundress til Mount Everest, og prøvde å få tak i hele Europa, helt umulig å få tak i damestørrelser fantes ikke, og herresstørrelsesmål var jo alt for stort.

Så jeg fikk en dundress spesialsydd i Katmandu for å få noe som passet. Og så så jeg det når vi var på Everest at vi var fem av fem damer som nådde toppen. Og seks av fjorten menn. Og så spurte han guiden vår som en veldig erfaren og rutinert guide. Og så spurte han hva han tenkte om det, om han hadde noen mening om hvorfor det var sånn. Og så sa han nei, han visste ikke helt, men han hadde det samme året før.

Og i vår gruppe så var det i hvert fall opplagt at de damene som kom var veldig godt forberedt, både fysisk og mentalt. Smart folk kan komme litt sånn «I can do this».

Det klarte vi også ikke. Så vi har ikke noen dårligere forutsetninger for å nå toppene med menn i det hele tatt. Vi har akkurat ingen forskjell der. Men vi ser også det i Norge, jeg vet ikke hvordan det står ennå, men for noen måneder siden så vi at det var på nyheten at fotballforbundet gir 15 år gamle gutter mer i pengestøtte enn 15 år gamle jenter.

Da tenker jeg at da kommer vi veldig skjevt ut helt fra start. Jeg er veldig glad for at Sparbank Nord-Norge nå støtter tidlamer like mye som tidherrer. Det er sånne ting som er viktig. Det er jo fristende, Kristin, å trekke linjene tilbake igjen. Jeg nevnte i innledningen at du har tidligere...

klatret opp og var i et annet hierarki, nemlig i næringslivet. Og du var toppleder i Scheidar, og valgte å gå en annen vei etter å ha vært der i noen år. Men det betyr jo at du har vært med på en klatring i en annen kontekst, hvor

Det ofte blir sagt at menn og kvinner ikke nødvendigvis spiller på samme vilkår. Vi har en god kollega som studerer rekruttering, og hvor er det lederne kommer fra, og det som handler om kjønnsbalanse eller ubalanse og så videre. Han brukte jo metaforen en gang, husker jeg, at vi lar...

Vi lar menn som spiller i andre divisjon, altså som er på andre divisjonsnivå, komme til toppen heller enn å hente kvinner fra elitiserien. Kjenner du deg igjen fra tiden i næringslivet, med sammenligning til det som du nå opplever innenfor klatre verden?

Ja, jeg hadde jo noen opplevelser der også som gjorde at jeg tenkte at oi, vi har ikke kommet så langt her heller. Uten at det var ikke det som gjorde at jeg til syvende og sist sa opp, det var det ikke. Men jeg tror også at vi...

Vi damer må stå opp for oss selv litt mer enn vi gjør. Hvis jeg ser tilbake til min tid der, så burde jeg ha gjort det på en annen måte. Så er vi annerledes enn menn på mange områder i forhold til hvordan vi leder. Men helt klart at vi også må gjøre det.

gjøre ting annerledes og tørre å si fra mer. Det gjelder også i fjellklatring at vi må det. Det er ingen tvil om det. Jeg hadde en opplevelse med en god venninne som var med meg på Nanga Parbat og K2. Nanga Parbat har en veldig teknisk parti fra camp 1 til camp 2. Du møter bare en svær fjellbegg. Der går man i forskjellige tøy oppover, og der blir det kø.

Det kan bare være en og en på tauet, så det blir alltid i kø der. Så når vi sto ganske langt ned i denne veggen, så kom det en guttegjeng. Den passerte ho, for ho var rett bak meg, og så prøver de å passere meg. Og så sier jeg bare, gå bak og still dere i køen. Men den passerte ho, og så kom jeg opp, og så gikk det en time før ho kom opp.

og for å ha det å sluppe dem foran seg. Og så var hun veldig leise for det, at det hadde vært her så lenge før hun. Så sa hun, det har jo ikke noe med at du er dårligere klatter, men det har med at du slipper dem forbi deg, at du må si nei, for det var ikke noe grunn til dem. De klatter ikke noe fortere enn hun, i det hele tatt. Så kom vi til KTOP,

Og så har du det bottleneck der, som er kanskje det vanskeligste partiet fra Camp 4 til toppen. Man ser det svære strakket som henger over, og det er en sånn travers som man må gjøre, som er ganske vanskelig. Og så kom det en fyr der og skulle passere hodet, og så snur hun seg og roper til ham. No! Det er tur også at vi må si ifra. Og

Det er litt vondt, for det du beskriver her er så vondt å høre på, på en måte. Det med å ta disse 14 toppene, jeg antar at det er jævla gøy. Sånn sett så er det ikke så vondt. Det må være fryktelig morsomt å få det til. Og en glede i det, og en idrettsglede, selv om det er toppidrett, og toppidrett og glede ikke alltid henger sammen, så hvis vi lar det ligge litt til side. Men det er litt vondt at man må

at man må gape over så innmari mye for å bevise det. Jeg har satt meg foran nå og beviset at man kan gå forbi, jeg kan gå raskere enn. Man skulle jo ønske her at døra stod litt mer åpen, at det hadde vært godtatt og fått bra spons på fire topper på et år, at man ikke var nødt til å gå 15 for å få det til. Men

Det ligger jo et håp på andre siden her, at du faktisk kan vise at det er mulig. Og har du fått inngått noen bedre samarbeid med utstyrsleverandører som har begynt å lage, så du ikke må håndsy i Katamon-Dur, hvis jeg skjønte det riktig. Er det noen aktører som du ser beveger seg?

Ja, det er i hvert fall en bevegelse i rett retning på mange områder, selv om vi fortsatt har en lang vei å gå. Men nå er det for eksempel en kinesisk levendør som er ganske store på dundresser, som har da kommet med damstørrelser. Så jeg jobber også sammen med dem i forhold til å lage min egen kolleksjon, eller egen dundress.

Så det er jeg veldig glad for, og det er bra at noen viser vei, og så har jeg også en annen av utsidsløpende Rospray som i mange år har laget sekker tilpasset damer. Så det er veldig bra, og vi ser det også når vi kommer til basecamp, kommer til fjellene, så ser vi at det er

mer og mer damer, og vi ser at det er flere og flere mødre som kommer, og det har vært akseptert i alle år at pedre klatrer, men ikke mødre, så det er bra at vi ser en bevegelse i rett retning. Og de her utstyrsleverandørene i Norge, de skal få et besøk til høsten. Vi snakket om klatring og bærekraft tidligere i samtalen, Kristine, og det er jo lett å tenke på, altså

Mange klatrer ender opp naturligvis nær naturen og har et nært forhold til naturen. Det er en sånn umiddelbar som jeg kommer på i den første Top of Mind. Det er Yves Chouinard i Patagonia som har bygd veldig mye av det han holder på med rundt kjærligheten til naturen. Samtidig er det klart at enhver interaksjon med naturen setter igjen et fotavtrykk på naturen.

Og jeg går ut ifra at i møte med både disse destinasjonene dere kommer til, der i det lokalsamfunnet du har vært inne på, det er så skjerpene som i dette tilfellet blir det jo, jeg går ut ifra at mange av deg også livnærer seg på å være en del av ytterligere typer av tjenester.

Så her er jo det positive fotavtrykk, og her kan det være noe negative fotavtrykk, knyttet til miljøpåvirkning og i det hele tatt. Og jeg vet at dette er ting som opptar også deg. Kan du sette litt ord på både på godt og vondt, og både det miljømessige og det samfunnsmessige her? Hva er fotavtrykket til disse typerne aktiviteter, og hvordan tenker rundt deg?

Sånn overordnet tenker jeg at så lenge fjellene er der, så kommer folk til å bestige dem. Så vi må bare endre måten vi gjør det på for å gjøre det mer klimavennlig. Og da er det jo spesielt to ting, og det er helikopter og de flyene som er den store greia. Og så har vi selvfølgelig litt i forhold til søppel og forbruk også. Så det er den store greia. Men så er det jo også sånn at folk i Nepal i alle hovedsak lever av fjellene.

Det er et veldig, veldig fattig land, og det er et land som Norge er inne i med veldig mye bistand, både i forhold til folk og i forhold til midler, og de er helt avhengige av det. Og det som en kjerpa tjener i løpet av en vårsesong og en høstsesong, altså kanskje to fjell, er ofte nok til å forsøke å

Hele familien og kanskje litt til. De er veldig avhengige av at vi kommer dit. Vi så det spesielt i 2020, hvordan de sleit rundt det. Så er det ikke så mange år siden vi hadde et veldig stort jordskjelv i Nepal. Det meste er kommet tilbake til normalen, men det er jo veldig utsatt land i forhold til sånne ting.

Så jeg tenker at vi må heller se på hvordan vi kan endre måten vi gjør det på. Og hvordan kan det endres? Det som jeg kunne endre i forhold til dette prosjektet er for eksempel å se om man kan kutte en flyreise eller to. Jeg regnet på klimatrykket mitt i 2022, og det er helt forferdelig.

Det er klart at jeg er skyldig, så det holder når jeg kommer hjem og må ta igjen dette på en eller annen måte. Men for min del var det mulig å kutte en flyreise.

Og så er man avhengig av flyhelikopter mellom de her campene for å rekke det. Så det kommer man ikke utenom. Og det er klart at klimakampen er viktig, men det er også andre kamper som er viktige i det her, og da må det til. Og så får man heller se, hva kan man gjøre i den situasjonen som vi er i? Og da valgte jeg for eksempel å være med i Patagonia, i stedet for

Et annet merke som jeg sikkert kunne fått mer betalt hos, men jeg tror det er viktigere å velge den rette utstyrslevendøren. Hvis det er et merke og en person i verden som virkelig har tatt et samfunn i forhold til miljøet, så er det Patagonia og Yvonne som har gjort det. Blir du en?

og dere jenter mer skjema for denne type aktivitet og den form for toppidrett enn en mann ville gjort. Jeg har vært inne og sett på den der New York Times-saken, og den har ikke ligget ute lenge. Men kommentarfeltet der, det er ganske hissig allerede. Det er jo mange som har tommeren opp og sier fy fader, go girl, liksom. Så den finnes. Så er det noen som trekker opp Nepal-problematikken, sånn som du er inne på her, hvor du sier at ja, dette er en...

det er jo det de lever av, ikke sant? Så det er jo en diskusjon. Og så er det jo den andre delen med bruken av fjellet, hvor mange og sånne ting. Men bare slå meg når vi er inne på denne kjønnsdimensjonen og toppidrett bare i dette tilfellet. Opplever du og dere at

at det stilles mer krav til at dere burde vært mer omsorgsfulle, både med folka der nede, og fjellene og flyvingen, enn en mann? Vil en mann fått det samme som sto i New York Times og jublet over sine 12 topper og drømte om 14? Åh, det er vanskelig å si. Vi kan jo leke litt med det. Generelt så er det jo forskjellig, og det

uten å gå for mye inn på akkurat det. Men vi har en sånn diskusjon med eller uten oksygen i miljøet, der mange mener at med oksygen ikke er den samme som å bestige uten oksygen.

For min del er det sånn at la folk klatre på den måten de vil, og jeg planer meg ikke i hvordan folk gjør det, så lenge man ikke er til skade for andre eller naturen. Så må folk få gjøre det på sin måte. Så det er klart at vi har jo en veldig enkel sammenligning her med det NIMS gjorde, og der han får en

helt annet støtte fra enkelte i miljøet og vi gjør det samme, han går med i Oxyen og jeg går også med i Oxyen, nå skal jeg prøve uten Oxyen i 2023 da, så vi får se hvordan det går men litt tilbake til New York Times og kommentarfelt sånn så leser jeg ikke noe kommentarfelt det er ikke det det er ikke det

Så det er bare å ikke gjøre det. Og uansett så opplever jeg veldig støtte både fra damer og veldig mye støtte fra menn. For jeg tror at når vi prater om de her tingene, så tror jeg de aller fleste menn skjønner at, ok, ja, det er helt rett å...

De aller fleste menn er jo glad i damer på en eller annen måte, og mange er fredere og har opplevelser med det selv også. Så jeg har opplevd i all hovedsak at folk er veldig støttende til det her, også internasjonalt.

Jeg har hatt en sånn hypotese rundt skihopping og kvinner, at det har vært den siste greina, nå har du kommet med enda en grein, men siste greina var å se på det tøffe vi gjør, det er så farlig. Det er noe som er unikt for mannen og maskuliniteten vår. Og så kommer disse her spirrevippene av noen damer og bare bonder bakken.

Og så gjør det litt vondt, altså man prøver å holde dem unna og gi dem litt sånne småbakker og ikke for litt å fly, altså skiflyvning, så prøver vi ikke å gi dem tilgang til disse store bakkene, for da viser vi egentlig at det er mulig for begge parter. Det må være en liten sånn dimensjon her også, du og dere kommer jo inn og viser at det som

Vi da har holdt vår svære kobling og viser at det faktisk er mulig. Ikke bare er det mulig, men dere kan gjøre det vel så bra og bedre. Det må være fryktelig provoserende. Ja, mest enn for å oppleve det jeg støtter. Når jeg er ute på fjellene, så opplever jeg i all hovedsak at folk er støttende til det. Og så er det jo på en måte enkelt for meg nå å bestige fjellene, fordi at alle vet hvem jeg er.

Og da, det er liksom når jeg kommer på et fjell og det er en kø, så er det ingen som tror at jeg ikke klarer det nå da. Så det er jo mye enklere for meg nå enn det var da. Og du er jo inne på noe her, Kristin. Nå er det mange som vet hvem du er. Det er mange som får høre historien din og historien du forteller. Og det gir jo også en fantastisk plattform til å kunne formidle.

Og Sveinung var jo inne på det i stedet med en del av det er jo å formidle det du opplever. Og nær sagt kunne fortelle oss som aldri får se disse utsiktene hvordan det ser ut. Til og med kanskje vise oss bilder av det. En annen ting er jo Yvesheim, men du helt riktig sa at han heter Yvonne, Yvonne så vi da. I Patagonia som har jo vært utsiktlig

utrolig viktig i å fortelle gode historier om bærekraft og om naturen, fordi det har vært så viktig for han og det har vært viktig for selskapet også. Og jeg tenker på den påvirkningen som han og deg har hatt over lang tid, senest nå i fjor når dere valgte å ta dette radikale grepet med å gjøre Patagonia om til en eller gi selskapet til stiftelsen, så å si da. For dermed å kunne

bruker den plattformen både finansielt, men ikke minst historiefortellingmessig til å spre enda mer oppmerksomhet og kunnskap og alt det her rundt disse viktige sakene. Jeg går ut ifra at du også merker at stemmen din høres bedre, og flere hører på deg, og du får flere talerstoler å stå på, og mikrofoner å snakke inn i. Hvordan tenker du rundt historiene du har lyst til å fortelle fremover, og hva har du lyst til å formidle om

om det du vil, enten det er fjellet eller det er kjønnsdimensjon her, eller det er naturen, hva noen det måtte være. Ja, jeg tenker det var en viktig del for å starte dette prosjektet, fordi selvfølgelig hadde jeg lyst til å bestige fjellene, fordi jeg synes det er gøy å gå på fjell. Men det var jo også at jeg tenkte at hvis vi skal endre noen ting i denne bransjen, fordi jeg følte på den urettferdigheten, så må vi ha

profiler og vi er nødt for å ta plass og vi må lage film og vi må lage bok og vi må ja, jeg tror det er en viktig viktig greie også både for det i forhold til sponsormidler men også i forhold til de neste generasjonene så hvis de ikke har noen forbilder og ikke ser at dette er mulig for dem å gjøre både fysisk men også økonomisk så blir det ikke å endres så jeg tror det er en viktig viktig greie

Det er lett å tenke kjønn, ikke sant? For det er sånn enkelt sånn, enten eller. Men så er det så mange glidende overganger mellom oss mennesker, fattige og rik, ikke sant? For eksempel, men også ulike kulturelle bakgrunner. Jeg så deg dessverre ikke på, men jeg har sett filmen i etterkant fra Vestdanskonferansen, hvor du satt i en alldeles nydelig drakt. Er det en liten kraftbombe inni Kristin også?

Ja, altså jeg tenkte faktisk det når jeg dro på det første fjellet, uten at det var sånn kjempe reflektert rundt det, men det har jo blitt viktigere og viktigere gjennom spesielt det her siste året da, så tenkte jeg at ok, det samiske og det norske flagget sammen må jo være bra. Så jeg har faktisk hatt det med meg på alle fjellflopper jeg har besteget, og så hadde jeg jo ett og ett flagg og tenkte ok, hva skal jeg gjøre med det? Skal jeg holde opp ett og ett? Nei, jeg må jo sy dem sammen så de henger sammen.

Vi ser jo også at det er en endring i den samiske kulturen og aksepten rundt det å være samisk og formidle samisk kultur. Så det er kjempebra. Hvorfor går jeg i rett retning?

Sitte og sett på i siste, eller Søringen og Samen, er det det heter? Å se på han som er der oppe og driver på et helt år, og hva han lærer. Er det noe sånn urmenneskelig som vi har gått glipp av, som vi må kunne hente frem igjen? Ja, jeg tror at vi ser på hvordan vi lever i dag, så er det ikke så lenge vi har levd sånn her.

For min egen del er jeg ikke skapt for det. Jeg er skapt for å være ute i naturen og være på tur. Det er det som jeg liker mest med å være på de fjelltoppene. Det enkle livet som er der det alltid gjør seg om å komme seg opp og trykke ned. Et steg for det neste, sove, spise og drikke.

Så jeg har i hvert fall en sånn mye større tilhørighet til naturen og det å være ute. Og det trenger ikke å være en sånn tur, det kan være en vanlig tur også. Men jeg tror egentlig at hvis vi ser tilbake på hvordan vi har levd over så mange år i forhold til hvordan vi lever nå, så er det ikke rart at en del folk får problemer med å forholde seg til dette livet.

I mesternes mester, når du skal være med der, så går det alltid igjennom karrieren til disse utøverne. Jeg sitter og ser på det sammen med døtrene mine, og det synes vi jo alltid er fryktelig gøy. Og det er alltid, som min støtter har poengtert her, det er alltid nedturer. Men så begynner ting å gå bra igjen, og så kommer det en overraskende vending, og det skjedde noe som jeg ikke trodde skulle skje, og så videre. Og...

Det blir litt sånn du skjører i nå da, hvis vi skal fremskrive litt. Hva gjør en etter en er ferdig med å bli den raskeste til å ha besteget de 14 toppene? Ikke kan du klatre høyere. Så har du allerede begynt å drømme om hva er deg neste skritt i eventyret til Kristian?

Ja, jeg har selvfølgelig en plan på det. Så jeg skal få meg plass å bo. Jeg solgte det i 2022, men jeg har ikke bodd med plass siden 2019. Så jeg skal i hvert fall ha meg plass å bo, og så tenkte jeg at jeg skulle få meg barn og ha et litt mer normalt liv. Og så har jeg tenkt å løpe løp og satse på løpingen. Så jeg skal fortsatt drive med idrett, men på en annen måte. Og så kommer det sikkert til å bli noen fjell og noen ekspedisjoner, men

Ikke i denne omfanget. I 2022 var jeg syv måneder i Nepal, to måneder i Pakistan og en måned rundt omkring i Europa. Da var jeg to måneder i Norge. Så jeg er veldig glad for å være på tur i norsk natur og ha et litt mer normalt liv.

Men et litt oppføringsspørsmål, da. Gå litt tilbake til det vi var inne på i stedet med, for du sa det jo selv at du skulle ønske at du kunne få, når du var der oppe, du skal videre, men tenk at du liksom ikke fikk bedre tid til å sitte der utenfor teltet og så videre. Hvis du drar tilbake igjen til, ja, la oss si en av disse 14 toppene om tre år, fem år, skal det måtte være, tror du at du vil

se det annerledes når du er der i en kontekst hvor du ikke har et kaldet prestasjonsmål. Nå er det selvfølgelig en prestasjon uansett å komme seg opp igjen. Men du forstår kanskje hvor jeg vil her. Tror du at du vil oppleve det på en annen måte og se det med andre øyne? Ja, hvertfall hvis man ikke har det tidspresset så tror jeg det blir en annen greie. Men nå er jeg jo...

så heldig at jeg skal tilbake til Nepal allerede om en uke. Og når jeg dro ned fra Everest i 2022, da hadde jeg vært der i 2021 og vært der i 2022, så fikk vi en veldig, veldig fin solnedgang. Og det var bare vi som var der, for vi hadde veldig dårlig vær tidlig på dagen. Så vi var helt alene på fjellet, og på turen ned Lodse, og så ser vi Everest og har en helt utrolig nydelig solnedgang.

Og så sier jeg ha det til Everest, og sier jeg kommer ikke tilbake nå. Men siden jeg ikke ble ferdig i høst, så skal jeg jo tilbake nå og bestige Everest igjen, pluss de andre 8000-meterene. Så planer jeg å begynne med de to i Tibet som jeg mangler, og gjøre dem to ganger, og så gjøre de tolv som jeg gjorde i 2022, og være ferdig til 1. august. Så planer jeg å gjøre dem på fire måneder.

Så jeg er heldig som får lov til å prøve dem på nytt og kanskje se dem med andre i allerede nyår. Har du ferdig sponsorpakket til neste prosjekt? Jeg har nok til å starte i hvert fall. Så podden er med noen veldig fine sponsorer, og så håper vi selvfølgelig på å få med en av

Det trengs jo alltid. Jeg skal ha med et filmteam hele veien i år. Vi filmer jo gjennom hele 2022 også. Men nå skal vi få organisert at vi får en kameramann med på alle toppene. Tar du sjanse på å ta med en mann? Ja, litt usikker. Det var gjerne sånn.

Ja, og så er det så mange å velge mellom kameramenn som kan være med oppå de her toppene. Og så er det jo ganske mange topper som skal bestiges, og spesielt denne vårperioden i Nepal, så skal jeg jo da bestige 11 8000 meter på to måneder, eller på åtte uker. Og nå er det bare jeg og Nimstad og mine to kjerper som har besteget seks på den samme tiden. Og det er klart at 11 er ganske mange flere.

Nå skal dere gå vekk fra oksygenmaske, og dere skal gå i den lufta som ikke er der. Ja, som ikke er der. Jeg skal prøve uten oksygen, og det er jo litt som fordi at når jeg ser tilbake, så synes ikke jeg at fjellene har vært så krevende.

Det har selvfølgelig vært krevende i øyeblikket når du står der og er ute i 30 timer i strekk, så er det klart at det er krevende. Men det har vært så mye andre ting rundt prosjektet som har vært mye mer krevende. Så da tenkte jeg at da kan jeg prøve uten oksygen, og så skal vi selvfølgelig ha med en flaske hvis vi trenger det, og skjerpe anska å være på oksygen. Jeg gleder meg veldig til å få deg tilbake, Kristin, etter at du har vært på tur.

Og så gleder jeg meg veldig til å prate med deg om en 4-5 års tid, for Lars Jakob spør litt om fremtiden, og jeg klarer ikke å forestille meg deg i sånn Netflix og chill i en sånn... Jeg klarer ikke å se det helt. Det jeg ser i min lille imaginære krystalkule er jo en fremtid som du ikke helt har kontroll på nå, men som kan åpne seg helt andre type ting, og jeg er

veldig sikker på at du over tid ikke bare for fjellklatringen, men for andre mennesker. Det er jo menneskene som er viktige her. Ikke bare kjønne, apropos det jeg snakket om i sted, men at mennesker kan lære seg å se

Vi har vært litt inne på det med team, og det å jobbe på en annen måte der. Og jeg har en følelse av at noen år, når vi sitter og mimrer tilbake på denne episoden i 2023, så vil du se at det åpner seg så utrolig mange nye veier her, og helt andre typer prosjekter enn det du og jeg kan forestille oss nå. Så vi ønsker deg riktig lykke til på

på reisen. Vi håper at du har lyst til å komme tilbake etterpå og fortelle litt om hvordan det har utviklet seg, hva som skjer, og også spekulere litt i den veien videre. Så riktig god tur, og kjempe videre for sakene og sakene. Og så gleder vi oss til å følge deg på

Instagram, den nye vakre hjemmesiden din, TikTok, og til slutt også den fantastiske filmen. Og jeg håper at den filmen, denne stakkars filmen med mannen, kommer tilbake. At ikke den er like skremmende som den Mont Everest-filmen som jeg så for noen år siden på Lilla min kino sammen med kona mi, og nesten ikke tør å gå på kino etterpå. For det er jo det bildet jeg har av de der enkle fjellene dine er jo noe.

gale, Mathias Opplegg. Så jeg klarer ikke å fatte og begripe hva du holder på med, men tusen takk for at du har prøvd å dele det med oss. Tusen takk skal du ha.

... ... ... ... ... ... ...

Teksting av Nicolai Winther

Nämnd i episoden

Kristin Harila

En ekte eventyrer og klatrer, gjest i podcasten

Bærekraftseventyr

Podcast-serien der episoden er fra

Svein Ong

En av programlederne i podcasten

Jacob

En av programlederne i podcasten

Årets eventyrer

Tittelen Kristin fikk i 2022

Himalaya

Fjellkjeden der de 14 høyeste fjellene ligger

Aconcagua

Høyeste fjellet utenfor Himalaya

Nepal

Land i Himalaya der flere av fjellene ligger

Pakistan

Land i Himalaya der flere av fjellene ligger

Tibet

Område i Himalaya der flere av fjellene ligger

Shishipangma

Et av de 14 fjellene som Kristin ikke fikk tillatelse til å bestige

Chouyu

Et av de 14 fjellene som Kristin ikke fikk tillatelse til å bestige

Montevle

Høyeste fjellet i verden

Everest

Høyeste fjellet i verden

Nanga Parbat

Et av de 14 fjellene som Kristin har besteget

Patagonia

Et merke som produserer klær, kjent for sitt bærekraftsengasjement

Yves Chouinard

Grunnlegger av Patagonia

Yvonne Chouinard

Grunnlegger av Patagonia

New York Times

Avis der Kristin hadde en artikkel

Sparbank Nord-Norge

Bank som støtter jenter og gutter likt

Scheidar

Bedrift der Kristin var toppleder

NIMS

Et klatre-team

Katmandu

By i Nepal der Kristin fikk sydd en dundress

Rospray

Merke som produserer sekker tilpasset damer

Vestdanskonferansen

Konferanse der Kristin deltok

Mesterens Mester

TV-program

Netflix

Streamingtjeneste

TikTok

Sosiale medier-plattform

Deltagare

Guest

Kristin Harila

Host

Svein Ong

Host

Jacob

Sponsorer

Patagonia

Sparbank Nord-Norge

Lignende

10/29/2024

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP161: Jenter vil mer, Bergen Bounce og en bunch med F-ord

Hva faen? Har dette blitt en fotballpodcast, eller? Vi skjønner det godt om noen spør, men det er ikke fullt så gæærnt. Joda, vi bruker all vår kraft til å jobbe med fotball på fulltid, for vi ble jo aldri Paolo Maldini. Men i denne episoden har vi kvinnefotballens Luke Skywalker på besøk - ja, vi snakker selvsagt om vår kjære kollega Siv Skard som er professor i markedsføring, men som også er styremedlem i SK Brann, tidligere toppfotball- og landslagsspiller, jentefotballtrener, og som ikke minst forsker på inkludering av jenter i fotballen, sirkulære fotballstadioner og mye annet. Aller mest sammen med oss, så klart. Vi kaster innledningsvis ut en hel skokk forskjellige F-ord, spør oss om Siv bør få en vandrepokal og lover at det er et spennende arrangement på gang. Vi utfordrer først Siv til å fortelle om utviklingen i kvinnefotball over alle årene hun har vært involvert, og hun snakker om oppoverbakker, markedsvekst og om fotballfilmen Copa '71. Lars Jacob anonymiserer en av døtrene sine og kaster henne under bussen for en historie om bussen. Erik Mykland, Rakel Engesvik og Raymond Kvisvik dukker opp, men etter hvert begynner vi å snakke enda mer om likestilling og inkludering. Det hjelper med penger, sier Sveinung, og det leder oss inn i investorperspektivet på damefotballen. Siv kjefter på Lillestrøm, Lars Jacob skryter av Lyon og vi gleder oss sammen over Bergen (og knegger litt av Vålerengen og Røen). Plutselig stiller Lars Jacob spørsmål ved om "Bærekraftseventyr" er en ekte podcast, og slenger derfor ut en "annonse" - eller rettere sagt forhåndsreklame for et nært forestående arrangement, som blir et av mange. Vi arrangerer nemlig fagseminaret "Bergen Bounce: Bærekraft i fotballen" sammen med SK Brann og Bergens beste musikkfolk i House of Telle. 1. november på Kulturhuset kommer Lise Klaveness, Christian Kalvenes, arkitektene fra VILL, Tom Morgan fra Nonspace, Sparebanken Vest og enda flere for å vie en kveld på bar til å snakke om bærekraft i fotballen. Ikke rart at Lars Jacob umiddelbart utroper seg selv til en mester i annonsering. Men Sveinung kontrer med Gryte-Knut og Siv får lov til å kjøre "annonse" hun også. Lars Jacob klarer ikke slutte å skryte av seg selv, men heldigvis går han på trynet med en helt elendig gressmetafor. Han redder seg inn ved å be Siv fortelle om jenteforskningen sin og det drar oss inn i en prat om moderne sponsing. Siv har mange hatter på, som kanskje har blitt til en stor hatt. Uansett drar hun oss inn i det spennende forskningsprosjektet sitt på inkludering og likestilling, og Lars Jacob klemmer til og lover at vi skal ta det internasjonalt. Det gir ham anledning til å skryte av mennesket Sveinung Jørgensen (som later til å være skeptisk til det) og samtidig minne om Sveinungs postulat om at Skandinavia er mer enn regionalt nok. Lars Jacob og hans venn Mikal har funnet inspirasjon i punkrocken for å lage Bergen Bounce, datteren til Lars Jacob tvinger ham til å avslutte episoden for å kjøre egentrening og Lars Jacob avslutter med en ambisjon om å bli mer som jentene. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

1/9/2023

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP073: Vinner den som bryr seg? med Ylva Lindberg

Vi tar en prat med en vaskeekte pionér på bærekraftsfeltet. Ylva Lindberg er Executive Vice President for strategi og kommunikasjon i Norfund, men hun har lang fartstid innenfor bærekraftig business. Vi snakker oss gjennom ferden hennes fra McKinsey til KLP, hvor hun jobbet med etiske investeringer, de 13 årene hun ledet bærekraftskonsulenthuset SIGLA, og arbeidet hennes med klimainvesteringer i Norfund i dag. Vi snakker om ESG-begrepets historie, og hvordan hun var med i det formative arbeidet rundt ESG i UN Global Compact-rapporten Who Cares Wins. Vi diskuterer hva som har endret seg på bærekraftsfeltet de siste 20 årene, og Ylva argumenterer for at den aktive motarbeidingen av bærekraft generelt og ESG spesielt gir grunn til optimisme. Vi graver oss ned i Norfunds arbeid med klimainvesteringer over hele verden, får høre om de imponerende resultatene deres både finansielt og fra et impactperspektiv, og vi diskuterer hva Oljefondet kan lære av Norfund. Vi spør Ylva hva som er de viktigste tingene som ikke har skjedd på bærekraftsfeltet, og vi gir honnør til Ylva for å være en av de viktigste influencerne på bærekraftsfeltet de siste 20 årene. Vi hører om fornybarutbygging i India, diskuterer høyrisikable investeringer i sårbare stater og trykker veldig mye på spoleknappen frem og tilbake. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

5/21/2024

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP138: Fra bærekraftig atferd til bærekraftige økosystemer

Et spørsmål som stadig dukker opp fra ivrige lyttere er hva som er sammenhengen mellom de "små" atferdseksperimentene vi gjør i samarbeid med bedrifter, og de store bærekraftige eller sirkulære økosystemene vi forsøker å utvikle sammen med konsortier av bedrifter. I denne samtalen forsøker vi å gi et (eller egentlig flere) svar. Lars Jacob snakker om crime-boards, og når det først er gjort, kaster Sveinung seg på. Vi vender tilbake til våre venner i konsortiet av aktører som skal oppsirkulere maritimt metall til grønne byggematerialer, hvor det ble avholdt en første workshop med nesten 50 ledere fra disse 20 bedriftene i Bergen forleden. Der ledet vi og våre gode kolleger Nancy Bocken og Matthew Coffay lederne gjennom en sirkulær økosystem-prosess, som nettopp dreide seg om hvordan en serie av atferder må endres på tvers av organisasjoner og til og med bransjer. Vi snakker om slike økosystemer som summen av mange mer eller mindre (u)avhengige atferdsendringer, og snakker om det håpløse i at bare en aktør i en verdikjede velger å bli mer sirkulær. Vi ender opp på Brann stadion igjen, og snakker om skalering av atferder til andre kontekster og verdien av å forstå atferder for å kunne rulle ut forskningsbaserte intervensjoner. Vi snakker om Lollipop-is og Sveinung bruker gudbrandsdalsuttrykket "mætt" opptil flere ganger, i tillegg til å teste det nye ordet "atferdre". Lars Jacob drømmer om å være innbytter for Siv Skard, men får i alle fall lov til å møte UEFA til uken for å rapportere fra resultatene fra forskningsprosjektet vårt. Dette gjør at Sveinung drister seg til å si UEFA MAFIA, tross risiko for bøter, og oppfordrer også Lars Jacob til å videreformidle et "skjerpings" til våre venner i Sveits. Sveinung benytter sjansen til å snakke om "gode gamle Etzioni", og deler noen av høydepunktene fra en kronikk vi nylig publiserte i Teknisk Ukeblad om at økonomi jaggu var enklere før. Vi trekker linjer fra mikro til makro, snakker mer om atferd og økosystemer og kommer til slutt inn på både Taylor Swift, Lars Jacobs nært forestående tur til København, et nikk tilbake til Sveinungs ideal om å fly kollektivt, og Lars Jacob takker Sveinung for en Messenger-melding. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

8/6/2024

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP149: Forventer vi for mye av forretningsmodellene?

Sommeren er på hell, og vi reflekterer over noen spørsmål som ikke bare får solen til å skinne. Men først rapporterer vi fra vår OL-korrespondent og NHH Executive-alumna Anita Steinstad, som har sendt oss kule kildesorteringsbilder fra en OL-fotballkamp. Det leder oss til Lars Jacob, som aldri har sett et OL-arrangement, verken vinter eller sommer, men som likte French House-soundtracket til åpningsseremonien. Sveinung er på Lillehammer, så OL-fanen holdes høyt, mens Lars Jacob mimrer om sin søsters Narvesen-antrekk under OL på Lillehammer i 1994. Nok om det, det er jo forretningsmodeller vi skal snakke om, så vi drar en superheltanalogi for å komme oss inn i forretningsmodellmodus. Vi diskuterer hvorvidt forretningsmodellfolk er i ferd med å miste troen på forretningsmodellen. Første bevisgjenstand er to keynote-presentasjoner på New Business Models-konferansen, som Lars Jacob ikke klarer å skjule skuffelsen sin over. Vi snakker om halvreligiøse bærekraftsperspektiver, det blir mikro vs makro, bedrifter vs rammebetingelser, og forretningsmodeller vs økosystemer. Sveinung forteller om den nye forretningsmodellinnovasjonsboken til Annabeth Aagaard og kolleger, som anbefales varmt, og vi kommer derigjennom inn på om vi forventer for store bærekraftsløsninger av forretningsmodellene. Vi svinger fra AirBnB og rebound effects til sufficiency-forretningsmodeller og tilbake igjen til OL. Sveinung foreslår at Lars Jacob kan kle seg ut som en vette, oppfordrer til mer kulturkrig, og Lars Jacob innser at uansett hva slags krig han måtte havne i, er det definitivt han som dør først. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

9/12/2023

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP102: Det er alltid nå det begynner... fordi vi har et ansvar for å ha det gøy

Takket være ivrige lyttere som har minnet oss på å lage nye episoder, etter en aldri så liten sensommerpause, hopper vi opp igjen på hesten under mottoet "Det er alltid nå det begynner - for vi har et ansvar å ha det gøy!". Dette er en kombinasjon av to av mottoene vi adopterte da vi begynte å jobbe sammen i en hotellobby i Bodø for et tjueårs tid siden. Den gangen lovet vi hverandre noen ting, som vi tenker tilbake til, og som denne samtalen bærer preg av. Vi ser fremover mot nye eventyr og dveler ved et par ting vi har tenkt mye på i det siste. Besøket av vår nye kollega Professor Caroline Flammer fra Columbia University (hvor hun leder SIRI), har gjort at vi både har snakket mer enn normalt om menneskerettigheter, og om innovasjoner innenfor ESG og bærekraftig finans. Vi snakker finansielle instrumenter for beskyttelse av biologisk mangfold, investeringer i sosiale prosjekter i USA og mye mer. Lars Jacob innrømmer at han synes paneldebatter tilhører i helvetes innerste sirkler, men at han likevel stadig vekk leder dem, og han forteller fra en blodfersk paneldebatt på NHH i forbindelse med opprettelsen av et gjesteprofessorat til minne om Thorolf Rafto. Sveinung kaster den regenerative hansken inn i miksen, på bakgrunn av en kronikk vi nylig skrev i TU. Slik ender vi opp med å snakke om sopp og regenerative løsninger i NoMy, forskningen til våre nederlandske venner Jan Konietzko og Nancy Bocken, en tur til Maastricht og ambisjoner om flere regenerative sprell fremover. Vi kommer inn på Nordic Circles sine regenerative løsninger og Hav Eiendoms rolle i å virkeliggjøre dem. Til slutt innser vi at vi har sluppet opp for tid, og at det er behov for å bli sittende på episodeinnspillingshesten ofte fremover. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

3/21/2022

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP048: Klimasøksmål og jussens rolle i klimakampen med Sigrid Eskeland Schütz

I denne spesialepisoden, som er spilt inn i samarbeid med Klimafestivalen Varmere Våtere Villere, tar vi en prat med Sigrid Eskeland Schütz, professor i juridiske fag ved Universitetet i Bergen. Vi snakker om fremveksten av klimasøksmål i nyere tid, hva det juridiske grunnlaget for disse søksmålene er, hvem saksøkerne er, hvem som saksøkes, hvorfor vi ser en økning i antall søksmål, og hva slags effekter de har hatt så langt. Det tar oss videre inn i en samtale om jussens rolle i klimakampen, styrker og svakheter ved den juridiske verktøykassen for klimakampen, og sammenhengen mellom menneskerettighetene og andre lovregler som regulerer klimarelaterte spørsmål. Vi lærer også den korrekte uttalelsen av Sigrids mellomnavn, namedropper nok en gang den stordske delikatessen "Vikjuboller", snakker om den nylige dommen som pålegger Shell massive utslippskutt, innrømmer vår juridiske naivitet, og lærer om forskjellen på rockestjerne- og visesanger-søksmål. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

5/16/2022

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP056: Bærekraftseventyr LIVE: musikk og klima

I denne spesialepisoden, som er produsert i samarbeid med Klimafestivalen Varmere Våtere Villere, presenterer vi tidenes første Bærekraftseventyr LIVE! På scenen på Kulturhuset i Bergen, på festivalens siste dag, gjennomførte vi live podcastsending med temaet "Musikk og klima". Vi hadde med oss to musikere på scenen for å diskutere musikkbransjens klimaavtrykk og hva som kan gjøres med det. Vi snakker med Silja Sol, som i tillegg til å være soloartist har turnert verden rundt med artisten Aurora, samt arbeider i interesseorganisasjonen BRAK som prosjektleder for "Grønn festival"-prosjektet. Hun forteller historier fra turne, deler perspektiver på fotavtrykket til en reisende musiker, og forteller om arbeidet med grønne festivaler. Vi får også besøk av Eirik Glambek Bøe fra Kings of Convenience, som akkurat rakk innom Kulturhuset mellom to turneer i Mexico og på det europeiske kontinent. Eirik snakker blant annet om artistens rolle som rollemodell og påvirker, og diskuterer systemproblemene som forårsaker musikkbransjens fotavtrykk. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

2/11/2025

Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

#JP176: Bærekraft som karrierevei i CSRDens tid med Mia Holmsen

Det er ikke ofte Sveinung promenerer rett bort til ukjente damer på bar, så da det skjedde forleden tenkte Lars Jacob “hva faen?”. Men det viste seg at han var “on a mission”, for damen som satt ved barbordet var Mia Holmsen fra YouSustain, og Sveinung var på vei bort for å invitere henne til et Bærekraftseventyr. Mange kjenner nok Mia fra YouSustains Instagram, hvor de leverer høykvalitets-content for bærekraftsnerder og andre utrydningstruede arter. Vi tar en prat med henne om stoda på bærekraftsfeltet, livet som bærekraftsinfluencer, arbeidet hennes med YouSustain sammen med Fanny Hansen og om bærekraft som karrierevei. Vi ber Mia fortelle litt om kommunikasjonen deres på Insta, Lars Jacob roper “woke!” mens Sveinung roper “hot!hot!hot”, Mia snakker om kaninhull og vi lurer på om vi blir bannet fra Insta før vi rekker å bli flinke der. Vi snakker (igjen) om bærekraftens upopularitet, viktigheten av god kommunikasjon rundt bærekraft og vi innrømmer at vi ikke bryr oss så veldig om våre egne spørsmål i denne podcastserien. Vi drar fra skogbranner i California til armer og bein på bærekraftsfeltet, snakker buzzwords og plassering av bærekraft i organisasjonen. Vi snakker om verdien av måling og data og trekker regnskapsparalleller som vanlig. Vi graver oss ned i de ulike utdanningsløpene som kan gi deg en karriere i bærekraft, problematiserer hva “bærekraft som karrierevei” egentlig betyr, og spør oss hvordan man best kan ruste seg for å jobbe med bærekraft. Vi hopper fra å være “Oxford-smart” til verdien av hard-skills, spør oss hva som trengs for å jobbe med bærekraftsrapportering, er rapporteringsoptimister (igjen) og tenker på hvordan et ideelt bærekraftsutdanningsprogram ville se ut. Vi snakker om det kjedelige ved å rapportere på status quo, skyter med hagle og håper på rifle, forteller om møtet vårt med AC Milans “sustainability stalkers” og spør oss om Sveinung også er en stalker. Sveinung spør seg om hvor lenge bærekraft vil overleve, Mia er oppgitt av “kicking the can down the road” og Sveinung trekker paralleller til HR og HMS. Til slutt ranter vi litt alle mann, ler godt og snakker om alt fra rygging og bilbelter til one-lineren “å nei, rein luft, faen ta!”, før Sveinung avslutter med å lære oss ordet “poinnstræk”. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

Laddar