‹ Tilbake till podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

7/13/2021

Thor Gotaas | Lirendreiere og Lurendreiere (2002) Da Lirekassen Kom Til Norge | Miniserie (5:24)

Wolfgang Wee intervjuer Thor Gotaas om hans bok "Lirendreier og Lurendreier", en historie om lirekassemenn. Gotaas beskriver lirekassemennens historie i Norge, deres ankomst fra Italia, motstanden de møtte og deres rolle i norsk kultur. Han forteller om den siste italienske lirekassemannen i Norge, Ludvigso, og om hvordan lirekassemenn har fått en slags revival i nyere tid.

Transkript

Ja, da er vi... Jeg synes det går unna det her. Vi har blokk i fem. Vi har holdt på fire timer allerede. Ingen problemer. Hvordan kjennes kroppen? Er det for å ta videre spørsmål? Kroppen er bra. Jeg har sovet godt i natt, så jeg var utfylt og syklet hit fra Korshold, så det er en mil cirka, så det var 11 kilometer, tror jeg. Ja.

Og stemmen som var det største bekymringspunktet i dag. Den virker bra, vel? Jeg har fortsatt litt te, hvis du vil fyre på med noe varmt i stemmebåndet her. Jeg ser det. Vi skal gjennom 24 bøker, fordelt på to økter med 12 bøker hver. Der skal vi ta en liten titt på stabelen her og se hva vi har å glede oss til. Hvis jeg får miksa inn bildet her.

Ja, her ser du det. Nå er vi ferdig med to tatebøker, Pluffen og Fotball i Brummedalen. Nå er det en meget kurios spennende, men tynn liten bok mellom to mursteiner her. Det heter Lirendreire og Lurendreire. Ja, det er Lirekassemennens historie. Selvfølgelig er det det. Jeg skrev en bok om Lirekassemenn, og den ble gitt ut av Norsk Folkemyndlag i 2002.

Det er visst nok den første boka i verdenshistorien har jeg hørt om lirikassemenns historie. Da tror jeg vi skal begynne med det enkle. Hva er det for de yngste og de som ikke vet hva en lirikasse er? Lirikasse er et mekanisk instrument som navnet kommer ikke av italiensk lire som er en myntevnhet. Det kommer sannsynligvis av noe som heter lyra som er et strenginstrument.

navnet Lirekasse så det var et instrument som da særlig var populært på 1800-tallet fra 1800 og utover et mekanisk instrument, altså hvor folk stod og sveiva, det er et positiv på norsk, en som spilte Lirekasse i Norge ble kalt Positiv Haller og det kommer av navnet Organum Positivum eller noe sånt det var et latinsk navn på det

Positiv VUM eller noe sånt, tror jeg. Men positiv på norsk da. Så i Norge så heter det ofte positiv eller positiv haler hva enn som spilte det. Og det var særlig italienere som spilte lirikasse. Og vi vet at det er jo lagd lirikasser på 1700-tallet, men særlig etter 1800-tallet så begynte de å lage det, og til og med i Norge så lagde de lirikasser. Og du kom da inn fra Italia...

Særlig mange italienere spilte lirkasse rundt i hele Europa, og de var ofte kjent som lirkassespillere, men i boka så dokumenterer jeg mange norske, og noen italienske som da gikk i Norge, for boka handler jo mest om Norge, men det var jo et internasjonsfenomen. Og nå var det snakk om at kona til han, Ann Bjørnsen, Gabriele Havs, hun har vel doktorand i Valisisk, tror jeg, hun skulle jo oversette den boka mi, bare snakk om hvertfall fra...

fra norsk til tysk, for det er så spesielt av det der lirikassegreiene, at det finnes nesten ikke bøker om det, men det finnes bøker om lirikasser, men ikke om lirikassemenn. Men man har sett det veldig mye i filmer og sånt, og sånt, sirkus og sånt også, har de også brukt noe av det greiene? Ja, jeg skrev en bok om Lofre,

Og så skrev jeg to bøker om tatere, og da fant jeg stoff om lirikassemenn også, så tenkte jeg, jeg lager en bok om lirikassemenn. Men det var ikke noen forlag som ville gi ut den boka der. Dette var jo da i 2001, 2002. Men i 2002 så sa norsk folkeminnelag at de ville gi ut den boka. De er stiftet på 20-tallet, tror jeg. Og de gir ut en eller to eller tre bøker i året, i sånn serie av folkeminnelagsskrifter. Den har ikke vært i salg siden det trykte i 1200 eksemplarer.

Det har ikke vært i salg i butikken noe særlig, men den kom ut da, og det var jo veldig morsomt å skrive for. I loffeboka, når jeg fant stoffet her, så fant jeg også at noen loffere hadde spilt lirikasse.

Blant annet så er han på omslaget, han heter Luis Roberto Relli. Han er født 27. april 1862 i Parma, Italia. Han var en av tolv søsken, og der var det mange som dro ut fra dette området, i Parma-området, dro rundt i Europa for å søke lykke som lirikassmenn. For det var jo jobb, de kjente jo penger, de spilte og fikk penger etter seg. Så han var en av tolv søsken har jeg lært,

og han ble med en lydkastemann. Det var mange som da solgte ungene sine til lydkastemenn,

eller at de fikk en sum da så kunne gutten da eller jenta, helst gutter da bli med en mann og så spille i lirikasset stå og sveive vi vet jo at noen stakk ut øya på unga sine så stod de og spilte da fikk de penger for de fikk sympati for de var blinde men i hvert fall han Ludvigsson kom til en snill kar og reiste rundt i Europa og han han kom til Berlin og der kjøpte han en lirikasse med den franske og den tyske nasjonalsagen

Den kom i Norge i 1890 om våren. Han kom med båt fra Danmark. Det var båt av, og båten gikk i Kristiania. Da var det forbud i Kristiania mot å spille lirikasse, for det var jo sånn at det var...

ansett fra bråk, det var jo fordekt tigging. Altså folk som spilte lirikasse, de var tiggere. Vi vet at i England så var det flere som protesterte på det her, for vi har hørt om Charles Dickens, han levde fra 1812 til 1870, forfatter. Han klagde på lirikassemenn for at de spilte så han satt og skrev, og så øde han konsentrasjonen. Det som heter Charles Baggitch? Baggitch? Baggitch?

Babbage, computers far, jeg tror det heter Baggage, han ledde fra 1791 til 1871,

Han skrev da, han tegna vel en computer som ikke ble lagd før i 2000 etterhvert, men han hadde prinsippen for datamaskinen da. Jeg trodde det var Allan Turing som var først ute. Ja, men altså nå snakker jeg om en som var før han igjen. En engelsk mann da, Baggage, han var enkemann, jeg tror han hadde, han gifte seg i 1814, og så hadde han åtte unger, og kona døde i 1827, han var enkemann.

Og han var en sånn intens hater av lirikasser, for det var masse lirikassespillere fra Italia og London. På det meste var det flere tusen. Og han sa det at han ble brøvet cirka 20% av arbeidskapasiteten, fordi de stod og spilte og gnikka på det her instrumentet. Det var samme sangen, så kunne du høre samme sangen 100 ganger i løpet av en dag. Og så ofte sånn... Dickens da var forbanna, og han der Baggage, Babbage...

Ja, det heter Babers. Skal jeg søke det opp? Ja, jeg tror det er det. Men i hvert fall, de var to kjente motstandere mot det, og skrev mot det da. Så motstanden mot lirikassmenn, den spredde seg til flere land. Og til Norge, og mange land fikk da forbud mot lirikassespillere i byer. Så det ble henvist å spille på landsbygd da. For det gikk videre da. Da var det sånn at hvis du for eksempel kom til en by da,

så var jo folk mer plassert i en by. De hadde sett kanskje en italien med sånn mørkt krøllete bølget og hår, og sånn stor mustasj, kanskje en hatt. Ludvigsjø hadde det, veldig sånn fint bølget og hår. Og han gikk da oppover fra Oslo ut fra Kristiania, og opp til Hamar, opp til Lillamer, og så gikk han oppover Gubbrandstaden, så spilte han langs veien da. Folk kastet penger, spilte for kjæringer og gubber og unger og sånn, på gala og veikris oppover i Gubbrandstaden. Gikk over fjellet, kom til Oppdal,

Det kom i oktober 1890, 131 år siden, oktober, og banka på gader og dør og sånn, og så spelte det da, banka på en dør, og så en som het Skjørstad, Garen Skjørstad, der fikk en vinterlorski da,

i 1891 og der han vinter seg i 71 år 71 år var han der om vinteren for han spilte om sommeren da og han tok båten helt opp til Kirkenes og spilte da nedover og gikk oppover og han var på prestvegen da

Det var alt Preussen Vokstorp. Preussen, som jeg sa, født i 1914, dør i 1970. Han spilte på prestveggen, og da har jeg bildet i boka av Ludvigso som spiller da på prestveggen i 1920-årene. Og han tjente bra. Han hadde noen penger i et skrin, og han hadde med seg skrinen da. Og det er masse sånne historier om lydkastemenn. Det var blant annet en historie om en kar som

Han bodde sammen med mora si på en garn oppe i Dalum, og der kom det en lirikassmann en dag. Der er vi på slutten av 1800-tallet, og han hadde masse penger i skrine, og han spurte om han fikk overnatte, ja. Og gutten på garn, han drepte lirikassmannen. Og da hadde akkurat han gutten på garn gravd ny brønn. Så det han gjorde var at han kastet like oppe i brønnen, tok penger og fyllte igjen brønnen.

Og det som skjedde var at han fortsatte å bo der sammen med mora, men det kom en lirikassmann til som også ble drept. Så det sier seg at på den garn er det to brønner som er fylt igjen, med to lik av lirikassmannen under da.

det her skal skje på Atleinstad, fordi de ble ikke savnet av det, for de var ute og reiste og sånn. Ludvigsson sendte penger hjem, mange gjorde det, men de var ansett for å være en plage, og mekanisk musikk, hvis vi leser boka Landstrykker, den kommer i 1927 av Knut Hamsun, så åpner den, det begynner med at to landstrykker, Hamsun bruker ordet vagge, to lyrkassemenn som da vagger bortover, og som kommer til en sånn litt av sånn bygge,

begrenn som er tom for folk, for det er lovfått fiske. Handlingen foregår på 1870-tallet. Hamsun var født i 1859 og døde under 5000 meter i jorda i 1952. Det stod lite notis i avisen om Hamsun døde, og så Jalis vant 5000 meter. Det var mye større nyhet. Men Hamsun da, da var han forhatt på krigen. Hamsun han var jo vokst opp i Nord-Norge og født i 1859, og han beskriver da en sånn skildring av en skildre av en sånn

en sånn ankomst av to lirikassemenn, som da, italienske, som kommer til en gren oppi Nordland, og som liver opp og livner opp hele grenen, fordi de har en sånn, og så har de en sånn dokketeater, det var sånne dokker og apekatter som danset, noen hadde da et sånt teater på lirikassen, andre hadde en apekatt som de

som danset, gjorde kunstner og samlet penger og sånn i en hatt. Det skriver Hansen om. Og i boka så hører vi også om at det var mye sånne på markedet da, rundt om på markedet, for eksempel Rørosmarken, grunnsettmarken i Erlrum, Røros, ja, og

masse markeder rundt hele Norge, og da var det lirikassemenn som spilte, og Rørosmarkedet var en apekatt som frøsjæl, for det var 40 kulder, så apekatten frøsjæl, han var ikke vant til så sterk kulle. Så ofte så unger en lirikassemann, og det var så eksotisk at de husket det resten av livet.

Så synet av en lydkastemann, for eksempel i en bygård i Oslo, eller da for eksempel i et veikryss på bygda, eller da på et marked, det gjorde så inntrykk på en unge at du kunne huske det resten av livet. Og det viser jo hvor eksotisk det var. Ludvigso, han var her som sagt fra 1890, og han hadde base i Oppdal og var der hvert eneste år, og han spilte, som jeg sa, på Prestveien nå i 1944-1944.

så ble han blind. Han fikk da grå eller grønn stær, så han ble blind. Så han la seg ned for å dø, eller la seg vel ned på et rom oppi der, på garn, og der lå han i 17 år. Og Tina Tommeltotter og kjæringa på garn stelte han, og fikk ikke noe penger for det. Hun tok seg han i 17 år. Han døde natt i 23. april 1961, fire dager før fylte 99 år, som den siste av de italienske lidkassemene i Norge, for det var en kar som het Mussolini,

Han hadde da i 1922 kalt hjem alle lirikassmenn fra Italia.

Så han sa det i 22, Ildo Ortsen, som var diktator i fasiststaten Italia. Alle lirikassamene fra Italia må hjem til Italia, for det er en skam. Han mente at de var en skamplett på landet. Så alle måtte dra hjem i 22. Men det gjorde ikke Ludvig, så han ble i Norge. De som var i Norge, som var italiene, det var lirikassamene, og så var det en elipsmakere.

italienske gipsmakere. Jeg hadde en sånn vekløverjobb en gang på 90-tallet. Der var det en kar som var lidekassemann. Det ble sagt, for det var en kar jeg klødde ved for en kar. Han het Kore Kolbjørn Linné Brambani. Jeg tror Brambani var en lidekassemann. Han bodde på Nordstrand. Jeg var og klødde ved på Nordstrand. Han bodde sammen med et bodelkappelen.

Jeg spurte han, Kåre Kolbjørn Linné Brambani. Det må være lirikassemann, for det her var vel kanskje like rundt det her at jeg skrev boka, for da drev jeg å spane opp lirikassenavn.

Det var heller ikke gjort med research fra nettet, for jeg fant ikke noe stoff på nettet. Jeg gikk igjennom gamle protokoller av ankomne jøglere til Norge. På Riksarkivet ligger det protokoller hvor forskjellige jøglere kommer til Norge. Som er registrert. Det var jøglere som kom til Norge. Det var folk som drev med apekatter og noen som hadde tamme bjørner.

Og så var det sånn at det var sånne steder da, hvis du for eksempel kom til Brummedalen, så var det et sted hvor de pleide å opptre. De som hadde tamme bjørner og de som hadde rare dyr med seg. Sånne menasjerier etter, ja, men det var rare dyr. Menasjeriet, ja, de viste seg om rare dyr. Kameler og sånn. Det var sånne typer i Norge også. Så det var det da, protokollet på Riksverkivet, og så snakket jeg med en kars i Steinsjærs, eller utenfor Steinsjærs, som het Charles Carlsen.

Han tror jeg var født i 1923, og han var ekspert på lirikassemenn i Steinsjær, for det var noe som het Steinsjær Positiv. Det var en som het Kristian Taralsen som lagde lirikasser i Steinsjær, for det var en lirikassemaker i Norge og forskjellige urmakere som lagde urmakere, eller ur da, klokker, de lagde også lirikasser oppi der. Kristian Taralsen lagde jo et Steinsjær Positiv. Det hadde han Charles Carlsen undersøkt, han hadde gått gjennom alle gamle adressaviser. Det er Norges eneste avis.

Den kom fra slutten av 70-tallet. Kan være aller fra 1763, i hvert fall. Det kom dritt til da, eller 73. Og den kom tidlig, og Charles Carlsen har lest alle gamle nummer der, og registrert alle ankomne jøgder og musikanter til Trondheim. Så jeg snakket mye med Charles Carlsen, og han...

Hva var det for noe? 1767. 1767, ja, det er så gammelt. 154 år, adressavisen. Norges eneste avis, eller i hvert fall som er i drift, for norske intelligenssender er vel eldre da, kanskje, var noe som het det. Men i hvert fall, han hadde registrert det, og jeg leste mye gammel avisen selv, og fant da stoff, altså papiraviser da, satt på en UB, nasjonalbutikker, og leste da og fant stoff om positiv hadere. Og så var det skriven hovedokav om det steinser positive hadere,

Så det var veldig artig å lese. Og det var en god norsk lyrkasse med en som het Blind Fredrik. Han var fra Lofoten. Han het Fredrik Johansen. Så var han oppe i Lyngen i 1899. Han var en sånn rallar oppi der. Så skulle han sprenge, og så gikk den dynamittlatingen i trynet på ham, så han ble blind. Så han reiste rundt og spilte på sånne rallar. Rallare hadde jo sånne...

anleggsplasser, hvor de bodde, gjerne med en kvinnelig kokk, og så hundre mannfolk som spiste og jobbet. Og han var rundt og spilte på sånne anlegg, Blind Fredrik, med sangen om Lingen i 1999, det var en så kjent sang. Men Lodiccio da, han var som sagt den siste av de italianske, og da han døde, så var han den siste i sitt slag. Men Blind Fredrik, han opererte jo på begynnelsen av 1912, og da var det også lirikassemenn i Oslo. Det var en dame som het Fredens Engel,

som da var mor og datter. Det var en byoriginal, da. De kallte seg Fredens Enger, og de hadde en sang. Jeg tror kanskje sangen er Fredens Enger, men de ble kalt det, altså for mor og datter. Datteren gikk og sjøv, og mora dro lirikassa. Så det var altså blind Fredrik, så hadde du Fredens Enger, og så hadde du noen dansker som kom hit da. Det var ikke mange lirikassamenn, altså det var en liten. Hvis du sier at i 19...

Hvis vi tar 1920 da, eller fra 1910 da, så var det kanskje 100 italienske lyrkastmenn i Norge. Mange bodde på Tøyen. De hadde hus på Tøyen, leide biljøp på der, så tok de streiftur rundt i Norge, og mange bodde utenfor byen, for det var forbudt å spille i byen, så spilte de da i bygårder. For det var en god del gatemusikanter over det, sånne lassaroner, eller folk som da spilte munnspill eller fløyt og sånn i byen, særlig i Oslo, Kristiania og Bergen.

Men i hvert fall så var det kanskje 119-10, for det var lett å komme inn i Norge før Første verdenskrig, for da var det åpne grenser rundt i Europa, i hvert fall i Norge, og Første verdenskrig ødela mye der. Men i hvert fall så var det mange grupper som gikk etter veien, og lirikassemenn var jo da til og med bildet av en døvstum lirikassemann.

Det var døvstum, og så spilte det. Og noen hadde sånne små lirikasser, og noen hadde store lirikasser, så det var mange typer instrumenter. Men instrument i seg selv er bare å stå og sveive, ikke sant? Men hvordan lager man melodiene og sånt? Lærte folk å programmere seg de greiene her? Og sånn lagde man det i lirikassen, ikke? Det er programmert. Når du har en lirikasse, så har den de sangene du har.

Så jeg har spilt på Lulichos lyrkast som blir opptalt, for jeg dro opp og besøkte en som heter Olav Sjørstad, som da var sønn til de som hadde tatt seg Lulichos sist. Han drev garen da jeg var der i 2002, og han sa det at han hadde lyrkast, så når jeg har spilt på den, hadde den tysk og den franske nasjonalsang, så da måtte du bytte rull da, hvis du skulle bytte sang.

Det var grunnen til at Babbage og Dickens var så forbannet, var at de kunne være en lydkastemann som sto i London der Dickens skrev. Han skrev tjukke bøker, sånne komisk, sånne hefter, sånne serier, som ble tjukke romaner og gitt ut som bok. Veldig populær. Han satt da og skrev, og så kunne han stå på det samme sted hver dag og spille lydkastemann.

i timesvis den samme sangen. Så kan du tenke deg at det er en sånn mekanisk lyd og litt sånn harkete. Så det var noe av grunnen til at det var for hatt. Og du hadde en type som en danske som var i Norge som ble kalt Rottekongen.

Han spilte lirikasse og hadde råtten og råtteteater, råtter som danset, råtter som opptrådde. Råttekongen var altså, han har vært i Norge, han har sett i Norge, Råttekongen. Og da jeg skrev boka, så dukket det opp flere lirikasse, menn og kvinner faktisk. Det var en som het Brage Bragli Alstahem, han var fra Asker, han spilte lirikasse, han studerte folkloristikk sammen, Brage. Han spilte lirikasse, og så var det en dame fra Drammen, Tori Lethu,

Hun spilte lirikasse, og så var det en dansk sektleder med stort skjegg som sto og spilte lirikasse på Karl Johan. Han sto plutselig på første siden av Dagblad eller VG en dag med sånn stort skjegg. Så ut som en halvbror til Charles Manson. Han sto og spilte lirikasse oppe på Karl Johan, husker jeg, for dette var på 90-tallet, eller kanskje litt senere også. Så det var noen dryp av moderne lirikassespillere. Så husker jeg at det begynte å komme segøynere. Da er det kanskje litt etter 2000-tallet

Og da husker jeg at det var, jeg så opp nasjonaltheateret, så var det dame som var lirikassespiller. Men det de hadde gjort var at de hadde bare laget en falsk kasse rundt en kassettspiller. Så de satt og liksom sveiva. Det var ikke lirikasse, for det kostet mye penger å kjøpe. Det var dritgjort å kjøpe det. Så de hadde laget en sånn der, de satt og sveiva, og det var...

fra Ungarn eller Bulgaria så finnes det noe som heter Straten orgel i Nederland jeg var i Nederland i 86 og da var jeg der i påsken da så jeg stort sånn Straten det er vel gata tror jeg sånn gateorgel da, sånne store hvor du ser som nesten skultresker og det er sjøvde, det er nederlandsk ting da sånne gateorgel i Nederland

Så det var ulike typer da, men Rottekongen hadde ganske liten. I og med at det var så for hatt, i og med at det var så mange av disse kassene og spilleren, de må jo ha gjort penger i og med at det var så mange av dem. Kjente dritbra. Ludvig, han ble jo grunnrik.

og hadde jo masse penger, og hvis du tenker at du aldri betaler skatt og får 3 kroner dagen, så er det jo 1000 kroner året, og så blir det 50 år, så er det 50 000. Så det er så mange som kjente bra, og det var ikke så mye du skulle få hver dag, men det var forhatt hos lovgivere, ja, men unger elsket det ofte, og folk syntes det var morsomt å høre på. Det var mer sånn at lovgivere mislikte at fattige folk skulle lures til å gi penger til noe som da var bare

En som ikke var musikant, men som bare stod og sveivet. Det krevde ikke noe ferdighet eller annet enn å stå og sveive. Hvem var det som lagde de kassene? Kom de fra Italia? Det var mye tyske lirikasser. Så var det mye italienske lirikasser. Men det var særlig mye tyske. Og som jeg sa, så ble det laget i Steinsjær. Det var flere lirikassemaker i Norge. Men særlig hva Steinsjær-positivet var ...

Det var det som var stort i Norge. Det var Kristian Taralsen som var den store lirikassemakeren oppi der. Og det var jo vanskelig, for orgel er jo da ... Orgelmaker var jo et yrke. Urmaker, orgelmaker og lirikassemaker er litt beslektet. Kan du lage ur, så er det jo veldig dreven i finmekanikk. Og det kreves jo for å lage orgel. Og det kreves også for å lage lirikasse. Så det var jo business ... Dette var på 1800-tallet da.

Og da var det sånn at en mann kunne kanskje kjøpe en lirikasse og bruke det, altså bæren på ryggen da. For det var jo gjerne tungt, 20-30 kilo kunne veie. Noen kunne trilles, men de fleste bar det på ryggen. Og da var det en investering for livet, for da kunne du bruke den for å ha et levebrød, men de betalte jo ikke skatt.

De hadde ikke vanlig arbeidsstil, de var jo frie fugler. Det irriterer jo alltid lovgivere. Fortsatt i dag er de irritert på frie fugler. Det har noe med å gjøre at det var ikke syndig på noen måte, men det var det forledet av de som gjorde det til å ikke jobbe. Mange som gjorde det var jo handicappet.

En annen kar i Norge var en som het Johan Basso, han endte opp i Lesa. En italiensk linjegansmann som endte opp i Lesa, han het Johan Basso. Så det var en del folk med klomfot og pukkel, og hvis vi tenker på bodensamfunnet i 1821, så var det mange som ikke klarte å ha fysisk arbeid.

Mange ble skreddere for eksempel. Hvis du ikke klarte å jobbe tungt, så ble du kanskje skredder. For da satt du på et rom, og hvis du var svakelig, ble du kanskje skredder. For det kunne alle gjøre. Alle kunne sitte og styrke en mann som var skredder. Mens lirikassmenn kredde at du gikk rundt. Men sånn som Ludvig, han hadde jo faste ruter.

og gikk på faste markeder. Så hvis du var på et marked, for eksempel Jøvikmarken, eller et marked på Vestlandet eller på Sørlandet, så kunne du alltid høre lyden. Det er en mekanisk orgel. Det er en eventyraktig lyd. Sånn skrekkfilmaktig også. Ja, men hvis du ser amerikanske filmer, så hører du lyden. Det er en film som heter Changeling. Har du sett den? Ja.

Hvilken? The Changeling, det er den skummeleste filmen jeg har sett. Changeling? Det er med George C. Scott, jeg mener at det heter The Changeling, og der tror jeg det er en lirikassespilling, mener jeg husker. Fra 2008? Nei, The Changeling, det er sånn på video på 80-tallet. Det er en sånn gjenferd og sånn, jeg mener at The Changeling, var det ikke George C. Scott han het da, skuespilleren? Jeg tror det heter The Changeling, en veldig skummel film, som jeg synes da i hvert fall er sånn. Ja, ja, ja, det er flere her, ja. Ja.

Men der mener jeg at det er en lirikasse som går igjen, som en sånn melodi. Ja, den er fra 1980. 7,2 på IMDB, så det ser ut som en ganske bra film også. Den var veldig skummel, husker jeg. Jeg så den på videoen hos en kompis som heter Bjørn Hovde. Han bodde i Nordlåsen, og da satt vi i kjelleren der. Det var i 86 jeg så den. I rommeret av 86, husker jeg. Da gikk jeg hjem derfor tenkte jeg, nå har jeg sett en skummel film. Det var noe gjenferget og sånn. Ja, ja, ja.

Ja, og der mener jeg at det er lirikastmusikk, men det er mulig at jeg husker feil også. For jeg har sett noen filmer hvor lirikasten går igjen som en sånn der, hvor det blir på sitt vis litt skummelt da, med sånn mekanisk musikk. For det har noe sånn mekanisk over det som ikke vanlig musikk har. Ja, det er litt sånn der også med, er ikke det sånn der...

skrekkfilmer også med sånne små dukker og sånne enkelt sånne leker, sånne...

Ja, det er kanskje sånne mini-lirekasser da, som høres ut som en sylofon, bare at det blir sånn dratt gjennom, som er sånn typisk skrekk. Det finnes sånne ting, ikke lirekasser, men det er sånne screen og sånn, som unger kunne ha, musikkscreen eller sånn. Det er sånne varianter som er billigere å kjøpe og lettere å få i dag sikkert. Med ballettdanseren som også går rundt. Det er en sånn form for lirekasser, er det ikke det da? De kunne ha det på lirekasser, så de kunne ha en sånn teater da, på...

på lirikassa som opptrådde i takt med musikken, hvis du skjønner. Så musikken var sånn og sånn, og så var det noe som drev å danse, og det var det til Hamsun i landsrykket, så var det en sånn dansende trupp i teater på lirikassa. Skal vi høre på traileren til Nødskrik fra den døde? Så tar jeg på deg headsetet nå. Er det det på norsk? Ja, det heter det på norsk. Chainsling? Det er Chainsling. Ja, for jeg husker det var en skummelfilm også. Nødskrik fra den døde, skal vi ta og høre på det.

Hvis vi får lyd her. For jeg så den i 86 og husker det var jævlig skummelt å ta så på den. *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *Løsning* *L

Jeg husker det her altså. Det er ganske intense lyder på det her. Hahaha. Det er vi heldige som får det. Det er så...

Får vi deg en delirie? Det er kanskje ikke delirien, det er kanskje bare et piano altså. Ja, kanskje. Jeg tror kanskje ikke det er, men jeg husker sånn pianolyd, men jeg tror kanskje det er et piano som spiller av seg selv eller noe sånt. Tror jeg. Jeg tror i filmen så er det kanskje et piano som spiller av seg selv.

Det er noe med det. Det er en rullestort som kjører etter en dame her. Det er jo noe med den tida her og...

og film med det uttrykket og det her var fra 1980 altså dette 70-80-tallets uttrykket gjør jo ting mye jævlig rasset jeg bodde i USA et år og var jo da på en sånn film fredag den 13. del 3 det var en sånn 3D-film, 3D-film og da var det helt full sal oppi Burlington det var lange køer, det var utsolgt det var flere forskjellige som var utsolgt samme dagen og da var det 3D-smalt og da satt vi og ble skremt da og så satt jeg i tillegg litt senere og så på en film

Da var jeg barnevakt for en unge der, og satt og så på en film hvor det var en type som var barnevakt, og da kom det masseborder ute, og da filmet du masseborder, hvis du skjønner. Da skudde jeg av TV-en også. Det var mye mer realistisk, for det kunne jo skje der. Det var i 82. Jeg tror jeg skal prøve å finne en film. Det har jeg tenkt på så mange ganger, for jeg husker jeg skulle se en film, det var vel 12-13, og så begynte det en skrekkfilm på NRK, 22-30-23-00.

Så er det her noe skummelt, og så skulle pappa si, ja, men hva vent da, så blir det sikkert skummelt etter hvert det her, og jeg var liksom så eplekjekk i starten da. Men så var det en sånn sort-hvit film, som må ha vært ganske mye, må ha vært fra 70-80-tallet, tror jeg. Og med et gjennferd som bare gikk, jeg bare husker et gjennferd som går da bare gjennom gangen, og jeg husker bare sånn bruddstykket fra filmen her, at det skremte så inn i helvete svett av meg. Det her er gamle uttrykket.

som bare gjorde det enda verre. Jeg skal prøve å finne ut hva den filmen heter, men det er rart hvordan, som du nevnte det, musikk

Og skrekkfilm kan gjøre så uslettelig inntrykk på barn og unge. Ekstremt, jeg husker jeg så Exorcisten på en drive inn bort til USA. Og den har mange sett da, Exorcisten er jo en klassisk film. Og da er det sånn at i drive inn at du har jo koblet radioen på bilen til lyden på filmen. Ja, ikke sant? Og da satt du fem stykker i en stor bil. Da kjører du opp bilen på en liten forhøyning som du sitter og ser opp på filmen. Vi var helt fremme. Og da ble lyden inn i bilen, det var veldig høy lyd altså. Ja.

Jeg har sett eksosisten senere også. Det var skummelt på en måte som jeg ikke opplevde ellers, fordi du fikk det inn på deg på en annen måte. Da var jeg 17 år, så jeg var ikke lettskremt i det hele tatt. Jeg synes det var ganske ille å se det. Du var fanget inn i filmen på en annen måte enn du satt på en drive-in i

borti USA der. Ja, det er merkelig det der, hvordan det kan gjøres, og det sitter så godt da, det er som et eller annet med det som skjer med oss mellom 10 og 17 år, at vi husker de tingene så ekstremt godt, spesielt kulturelle ting da, musikk og alt mulig sånt, det sitter som støpt. Vi sier at det året du fyller 17, da gir ting ekstra innsikt på deg, jeg bodde i USA det året jeg var 17 år, fyldte 17 år en uke etter jeg kom dit,

Så det er mulig at det er sånn. Men for å ta lirikasset, så vet jeg at mange zygaunere er med lirikasse. Så det ble en bransje hos ikke så mange tatere, men særlig zygaunere. Jeg har vært rundt i Europa og sett, og i USA også. Så lirikassespillere var ofte etter hvert i moderne tider. Da var det altså zygaunere, for italienerne slutta med det. Men det var altså...

og det har fått en slags revival nå de siste årene, for nå har det blitt en antikritet, og det er noe som folk kjøper, for de trenger ikke å spille, men jeg har sett sånn som i Hellas, jeg husker jeg var der i 99, og da så jeg på Kreta var det, da så jeg flere Sigøyner som spilte lydkasse,

Og de hadde sånne billige, små instrumenter. De jeg så i Oslo var jo ikke en lirikasse, det var bare en kasse rundt en ghetto-blaster, for jeg så at de tok fra hverandre. Men de jeg så nede i Hellas, det var jo sånne små lirikasser. Så det er et eksempel på en næring som Sigøyner har begynt med. Fordi de ser et ambulerende yrke. Og det er også...

Alt som er ambulerende er jo ikke skadelig, men det er noe som myndigheter heller stikk vil ha. Kunne man velge mellom mange forskjellige sanger på en og samme kasse? Jeg tror kanskje tre sanger var makse. Det var rullene også. Jeg har sett sånne ruller. De har da forskjellige sanger. Ludvig hadde en fransk og en tysk nasjonalsange. Du må sveive på en bestemt måte. Du må sveive på...

Riktig tempo. Ja, og så Toril fra Drammen, hun spilte for eksempel på en brukmesse på Hamar utenfor der. For der var det mye folk som samlet på gamle ting, og da synes hun det var morsomt å spille. Jeg var oppe i Nandestad og hadde et foredrag for noen år siden, og da var det en dame som spilte lirikasse. Jeg hadde et foredrag om lirikasse, men blant annet Lofre. Og jeg som spilte lirikasse, altså det er noen få sånne

Det er jo veldig spesielt da, men få lirikasse... Organ Grinders heter det på engelsk. Organ Grinder. Åja, gjør det det? Organ Grinder på engelsk, ja. Yes. Organ Grinder. Ja. Altså et morsomt ord på engelsk for gatesanger er buskers. Buskers. Busker er en gatesanger. Så noen buskere da, de har spilt lirikasse. Men oftest er buskeren den som synger og spiller gitar og sånn. Så organ grinder er et sånt ord...

Her fant du noen artige Google-bilder. Det første som kom opp som ansøkeord var Organ Grider Monkey. Ja. At det er apekatter, og så er en del av denne forestillingen her. Så mange så sin første apekatt

enten på sirkus eller med en lydkastemann. Så det var jo noe av problemet. Hvis du kom for eksempel fra Italien til Norge, så var det lov til å ta med seg en apekatt inn, så var det noen som smugglet for eksempel. Hadde apekatten i lomma, eller hadde ryggsekken eller noe sånt. Og så trente de gjerne opp apekatten til å hoppe og danse og gjøre sånne kunstnere. Apekatten hadde gjerne en sånn lue på hodet, så gjerne en liten uniform. Og da kan du tenke deg i Norge i 1910, altså å se en apekatt...

da det var jo veldig stort og jeg vet at i Brummenal var det et sted hvor i sentrum hvor hver gang det kom sånne folk til bygda så sto det der og det var da det som kalles menageri som jeg sa det var da folk som viste frem dyr for noen av de som kom da med sirkus eller menageri det kunne være å bare vise frem dyr men da var det altså et sted hvor folk kom og der visste lokalbefolkningen at her er det en lirikassemann da

Ludvig hadde langt fin bølge til hår, og han fikk lus og lopper i det håret der.

Så han ble tvangsklippet rundt 1900. Og Kjerringa oppe i Oppdal, kona på gården, hun lagde da våtter av det håret sammen med noe svart sauhul. Der ligger det våtter som er laget av svart italiensk fint bølgetårhår og svart sauhul. Og jeg prøvde de våtta. Jeg prøvde de i 2002. Så jeg lagde våtter av håret til en lydkastemann. Hvordan føltes det? Veldig gode, veldig gode. Men de så helt nye ut.

Og de var da 100 år gamle da jeg prøvde dem, og de hadde ikke brukt noe særlig, tror jeg. Men de lagde våtter av vennskål da. Og vi vet også at mange av de lirikastemennene, fordi de spilte på markedet, de kunne jo også dreie å selge ting, men først og fremst var det at de var musikanter, og hvis du kom på et marked, for eksempel i Trondheim eller

I Nord-Norge var det alltid en lirikansermann, og da var det både folk som hatet det, og så mange som syntes det var moro å høre den der lyden. Du kjenner jo lyden. Ja, ja, ja. Var det ungene som drev mye av det inntektene, tror du?

Det var unger som sa til mor og fa gi penger til han. Ja, ikke sant? Da spilte han en låt. Ja, for at det er som sagt i minne... Det var som en jukeboks nesten da. Ja, det er en jukeboks, og en levende jukeboks, og du kan tenke deg at i de minneoppgavene jeg gikk gjennom på blinderen, hvor gamle folk skriver om livet sitt, hvor noen skriver 500 sider, andre skriver en halv sider om livet sitt, så er det mange som da har fortalt om Lirekassemenn, for det var så spesielt. Da kan du tenke deg hvor stillestående, og Hamsun skriver om det i boka si, i landstrykket da, på siden 1, eller første siden, første scenen i boka, så skriver Hamsun at...

At det var et eventyr, og mange mennesker skriver samsyn, de husker at det er resten av livet. Da kan du tenke deg da, hvor plassert vi har blitt i dag, hvor kanskje en unge da, eller et menneske da, når han er 20 år, så har det sett, i hvert fall i USA da, eller jeg så så mange mor ut på TV, vet ikke. Her var det da syn av en som spilte da et mekanisk orgel, det gjorde en uutslettelig inntrykk.

Ganske spesielt at det sier om hvordan verden forandrer seg, og hvordan nirkastmennene da, for de hadde jo gjerne litt sånn mørkt hår og sånn da. Det var eksotiske utseende, og store hatter og andre klær enn... Altså, jeg snakket med en kar som levde under krigen, han sa han hadde sett en engelsk mann sånn under krigen. Kunne du se på en kar at den kom fra England? Du kan kanskje i dag, men da jeg vokste opp og var i Oslo, så så vi hvem som var amerikaner på Karla, for de kan ikke gå, for de går rundt og kikker...

Amerikaner går bare inn og ut av biler. Grunnen til at amerikaner snakker så høyt er at TV-en har alltid stått på. Og grunnen til at de kan gå er at de går bare inn og ut av biler. Men da så vi går... Det har jeg sagt før, gå som amerikaner. Ja, stemmer det. Hva var det igjen? Det var en podcast her, var det ikke det? Jo, jeg husker du sa det. Men hvordan var det at de vralta med? De vralter og langer ikke ut. De går som amerikaner. Men det her er da...

Og lirikassmannen var jo ... Det var jo et problem for lirikassmannen, at de ble utslitt for at de var så tungt. Så 30-40 kilo er jo mye, og de fikk hofteproblemer. Det var sterke folk. Det er jo eksempel på at noen har bært med seg to. Det er jo eksempel på at to lirikassmannen gikk sammen. Det var sjelden noe ...

- Norsk dame gikk også, så det er noen få damer, men veldig få, for det var jo tungt. Det var en jobb for menn. - Det var ingen som tenkte på at du kunne sette hjul på det forhandskapet. - Jo, men det var det, men veldig mange i stan var det umulig å trille overalt. Så noen hadde hjul som backup, og noen bar da også hadde hjul som backup. Men du kan tenke deg en grusvei i vårløsningen mellom høsten. Det er jo særlig å dra en lirikasse på 30-40 kilo. - Ja, ikke sant?

- Bedre å bære. - For du så de bildene jeg gjorde, så var det på størrelse med en kiste. En liten kiste. - Største var det. Også hører vi om folk som er utvandret til USA. Det er lirikassene som er utvandret til USA, som tok båten vår til USA, som hadde med seg lirikassa som bagasje og kom da til USA. Og så hadde de med seg den. Jeg vet ikke hvor mange tusen det var fra Italia utover Europa, men det var...

Jeg tror det var over 100 000. Nå bare slenger vi til et tall for 100 år siden, eller før første verdenskrig da. Når det var 100 i Norge, så var det... Jeg har hørt at det var flere tusen bare lånede på det meste.

Italienere altså. Det var overalt altså. Litt sånn som Sigøyner var her. Når det var debatt om Sigøyneren for noen år siden, så skulle de stoppe, så det skulle bli forbudt å tigge og sånn. Litt sånn var det da det var sånn lirikassimulasjon i Europa. Så var det litt sånn hatt stemning mot det. Og det er jo frivillig å gi. Men det var det at det var så mye lyd. Ja, det dominerer. Det er så panfløytene. Det har vel også blitt hatt en stund.

De fem periodene var det ikke det? Ja. De store orkestret? Ja, men de spilte jo overalt. Det kan også bli litt sånn ...

en CD kanskje i lengden. Jeg så de spilte mye av de samme melodiene, var det ikke det? Men de spiller i hvert fall det minste. De er musikere, ja. I det minste. Det var også noe som var at musikere som spilte profesjonelt, eller som var for eksempel enten profesjonelle gatsanger, eller gatmusikanter, eller musikere ellers, de mislinger at noen skulle kapitalisere på å bare drive og... Ja, ja, sveive. Jeg var i Israel, husker jeg, 1984, har jeg ikke vært rundt der, og da

Jeg så en lirikassemann i Israel, og det tror jeg var Sigøyner. De var i Jerusalem, og så så lirikassemannen der, eller det var en mann, ja. Det tror jeg var Sigøyner også, for det var på Kreta så jeg Sigøyner også, og det gikk jo båt fra Kreta til Kypros, og det gikk båt fra Kypros til Israel, så jeg er ganske sikker på at det var Sigøyner jeg så da i Jerusalem, som spilte lirikasse da...

Og det var jo, jeg tenkte jo ikke det at de, for da hadde jeg ikke sett lidekastemenn i Norge. Det var på begynnelsen av 90-tallet, og så forsvant det, så kom det tilbake da på 90-tallet. Så i Norge så var det ikke lidekastemenn

Etter krigen var det veldig få, men først på 90-tallet kom noen, han er det danske som så ut som sektengjener blant annet. De var fraværende i Norge i mange år. Men hvordan funker det greiene? Folk har ikke kontanter eller mynte på seg lenger. Nei, i dag ja. Det lurer jeg på. Det har jeg ikke tenkt på. Folk har jo bare pappa det som går ut med myntet. Ja, så de busker seg. Det er klart at de får ikke så mye penger som de ville fått ellers. Nei.

Nei, altså det må jo vips, så da er det jo med en gang ting blir elektronisk og digitalt, så forsvinner jo skjermen helt. Det gjør det. Så det har jeg faktisk ikke tenkt på, for det var jo i fjor så så jeg på Karl Johan at det var en som hadde på en engelsk mann eller irisk som hadde gatemusikant musker da. Og der stod det faktisk et vipsnummer. For da kunne du kjøpe en CD han hadde, og så kunne du vipsa en penger, men jeg ga han pengeret. Jeg hadde jo cash, jeg hadde en hundrings. Ja.

Det må være vrient, det å være gatemusikantene som med VIPS og kreditkort har bare gjort sitt fulle inntog. For Norge er jo veldig bra sånn sett, og Norge og Oslo er veldig, nordmenn er ganske gavmilde. Men hvis folk ikke har cash, så hjelper det ikke det da.

Nei, jeg gjør ikke det. Jeg tror aldri jeg har sett en lirikasse i mitt leven. Jeg har kanskje sett et sirkussammenheng eller noe sånt, men nei. Jeg hadde ikke sett det før jeg var oppe i 30-året. Da jeg skrev boka, da var det en liten revival, men det var ikke derfor jeg skrev boka. Det var mer at plutselig dukket det opp en tre-fire lirikassespillere, som da...

Uavhengig av hverandre, men de visste om hverandre. Rottekongen, han var det mye med bøker om. Dansk. Jeg ringte Anders Jenning i Danmark og snakket om Lirekans, for han hadde vært jævlig interessert i jøggel. Sånne danske jøgler og danske...

likevel som mange av de som kom til Norge var dansker. De tok båten i dritt. Så Anders Jenrik, han har skrevet bøker om sirkus og jøgle og sånne klunser og kremer og sånn i Danmark. I Danmark er det mye rart, altså. Men sirkuset stiger, er det altså forbi? Nei, sirkus finnes det. Men er det ikke sånn dyre... Jo.

etikk i noe, så blir det bare mindre og mindre av det. Kanskje det, men jeg vet jo at det finnes noen sirkus i Norge, og noen sirkus har hatt lirikasse med en. Jeg har vært på sirkus på, jeg skal ikke si hvilken sirkus, men jeg har vært på sirkus hvor det har gått en kar rundt i manesjen med lirikasse, det kan jeg huske. Ja.

Jeg bare ser for meg sånn som tida blir nå til sirkus og sånt, det er utradert om et par år. Kanskje i hvert fall først i Skandinavien. På grunn av dyre rettsseter? Ja, på grunn av dyre greier nå, at tida kanskje er rent litt fra hele sirkusgreia. At det er litt datert. Ja, jeg mistenker. Det er kanskje det, men det er jo veldig... Jeg har vært på sirkus... Jeg har vært på sirkus i Norge, jeg har vært på sirkus i Murano, jeg har vært på... Jeg har vært på sirkus...

Agora. Agora, ja. Thomas Tivoli er noe annet. Men det var jo vedtatt at det var en god del tater som jobbet på sirkus for eksempel. Så det var et sted hvor tater kunne få et omreisende liv. Og jobbe. Kanskje med dårlig betaling, men i hvert fall de hadde en jobb. Og så var de da på sirkus og var med å rigge opp telt. Det er klart at det amerikanske sirkuset, hvis du har hørt om det, så er det en helt annen tradisjon. For det var jo noe som het sideshow hvis du har hørt om det.

Det var sånne show hvor du kunne se på skjegget til damer. Det er jo en annen historie, men det er jo noe som er på siden av sirkuset, men det er en tilleggsintekt for de som

driver sirkeskansler. Du sa du hadde skrevet 1200 stykker av den boka der? Det ble trykt 1200 av den. Har du fått en tilbakemelding fra noen som har lest det? Nei, det er jo litt spesielt. Folkemiljøet gir ut bøker, og da er det medlemmene som får bøkene. Det blir ikke lagret? Det blir kanskje solgt, det blir lagret i Oslo, men

Men det var... Jeg husker Fredrik Vandrup, han i Dagbladet satt opp den boka som en av de årets beste i 2002. Han hadde sånn fem årets beste bøker, så Fredrik Vandrup i Dagbladet, journalisten. Det er en morsomhet da. Han satt opp det i... Men det er jo et sånt...

Målet mitt med bøkene er at jeg skal dekke ting som ingen andre har gjort, og dess mer usynlig noe er i historien, dess mer interessant det er for meg. Du sa vel innledningsvis hvordan du kom på å skulle skrive det? Jeg tror du sa det i starten. Ja, jeg skrev bøker om Tater, og så fant jeg stoff om Lofre, og så fant jeg stoff om Nyrkasse, men jeg tenkte at nå vil jeg lage en bok. Hvor mange sider er den? Jeg tror det er kanskje 120. Nå skal jeg sjekke, for jeg har ikke sett den på mange år egentlig.

- Å se den her, 127. 128 sider er den. - Det er jo passet det. - Det er jo en fin... - Også er det en fin bilde av den hvite som er på omslaget. Han her, virkeasemannen her, han er jo... - Så der ja. - Han er jo en veldig artig kar. - Jeg skal holde den litt opp. - Artig kar.

Jeg tror ikke det er mange igjen, men folkene har kanskje noen få igjen. 30 igjen, tror jeg. Ok, så det der er virkelig reell limited edition. For de som skal ha en komplett torg-godtopp-samling, så må de... Jeg tror det ligger 17 eller 18 hjemme, og så tror jeg det finnes 30 på restdager til folkebindelaget. Til informasjon. Ja, ja.

Da er vi tre kvarter inn i lirikassen. Skal vi legge det neste kvarteret til første løypa? Vi kan gå til det. Så tar vi en time og et kvarter der. Litt av strekk da.

Nämnd i episoden

Lirendreier og Lurendreier

Tittelen på Thor Gotaas' bok om lirekassemenn.

Thor Gotaas

Forfatteren av boken "Lirendreier og Lurendreier" og gjest i podcasten.

Lirekassemenn

Mekaniske musikere, ofte italienere, som reiste rundt og spilte på lirekasse for å tjene penger. De ble ofte møtt med motstand og fordommer.

Norsk Folkemyndlag

Organisasjon som ga ut Gotaas' bok om lirekassemenn.

Ludvigso

Den siste italienske lirekassemannen i Norge, nevnt i Gotaas' bok. Han var en populær figur og hadde en lang og eventyrlig historie i Norge.

Italia

Opprinnelseslandet til mange lirekassemenn. Lirekassen er en italiensk oppfinnelse, og mange italienere reiste rundt i Europa og spilte på lirekasse.

Charles Dickens

En engelsk forfatter som klaget på lirekassemenn fordi de forstyrret hans arbeid.

Babbage

En engelskmann som var en sterk motstander av lirekassemenn. Han mente at de forstyrret hans arbeid og var en plage for samfunnet.

Loffere

En gruppe mennesker som ofte reiste rundt og levde på et ustabilt liv, noen av dem spilte lirekasse.

Tater

En gruppe mennesker med en vandrende livsstil, ofte utsatt for fordommer og diskriminering, noen av dem spilte lirekasse.

Knut Hamsun

Norsk forfatter som skrev om lirekassemenn i sin bok "Landstrykkeren".

Landstrykkeren

En bok av Knut Hamsun som inneholder en skildring av lirekassemenn.

Rørosmarken

Et tradisjonelt marked i Røros, hvor lirekassemenn ofte opptrådte.

Blind Fredrik

En norsk lyrekassemann som ble blind etter en ulykke. Han fortsatte å spille og ble en kjent figur i rallarmiljøet.

Fredens Enger

En mor og datter som spilte lirekasse i Oslo. De var en kjent byoriginal og ble kalt "Fredens Enger".

Tøyen

Et område i Oslo hvor mange italienske lyrekassemenn bodde.

Første verdenskrig

En krig som forårsaket store endringer i Europa og som påvirket lirekassemennens liv.

Zygaunere

En gruppe mennesker med en vandrende livsstil, ofte knyttet til musikkinstrumenter som lirekasse.

Hellas

Et land hvor Gotaas observerte zygaunere som spilte lyrekasse.

Organ Grinder

Det engelske ordet for lirekassemann.

Busker

Det engelske ordet for en gatesanger.

Organ Grider Monkey

En søkefrase som refererer til en apekatt som opptrer sammen med en lyrekassemann.

Menageri

En samling av eksotiske dyr som ble vist frem for publikum. Noen menagerier inkluderte lirekassemenn.

Brummedalen

Et område i Norge hvor menagerier ofte opptrådte.

Exorcisten

En skrekkfilm som Gotaas så på en drive-in i USA. Han mener at filmen inneholder lyrekassemusikk.

The Changeling

En skrekkfilm som Gotaas så på video. Han mener at filmen inneholder lyrekassemusikk.

Anders Jenning

En dansk forfatter og ekspert på jøglertradisjoner.

Rottekongen

En dansk lirekassemann som opptrådte i Norge. Han hadde et råtteteater som en del av sin forestilling.

Agora

Et sirkus i Norge.

Thomas Tivoli

Et sirkus i Norge.

Fredrik Vandrup

En journalist i Dagbladet som omtalte Gotaas' bok som en av årets beste i 2002.

Dagbladet

En norsk avis.

Deltagare

Host

Wolfgang Wee

Guest

Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Thor Gotaas - 24 Bøker På 24 Timer Velkommen til en reise gjennom norsk kulturhistorie. fortalt gjennom tatere, loffere og lirekassemenn; langrenn, skihopp...

Se mer

Laddar