‹ Tilbake till podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

5/12/2026

Wolfgang Wee Uncut #775 - Dagny | Artistlivet, Låtskriving, Småbruksdrømmen og Kreativitet

Dagny og Wolfgang diskuterer viktigheten av gode samtaler, konstruktiv kritikk og kunstnerisk utvikling. Dagny deler innsikt fra sin 10-årige karriere før gjennombruddet, sin «småbruksdrøm», og lidenskap for planter. De snakker om balansen mellom artistisk fornyelse og publikums forventninger, samt kreativitetens prosess, inspirasjon og drømmers betydning.

01:40

Samtaler er viktige for å lære, men sosiale medier hindrer nyanserte diskusjoner og kan skape usikkerhet blant kreative sjeler.

07:48

Taleren reflekterer over hvordan oppveksten med musikerforeldre har påvirket sin egen søken etter mening og kunnskap.

22:18

Plantelivet har blitt en hobby preget av både tilfredsstillelse og utfordringer, spesielt med skadedyr og overvintring.

26:59

Podkasten diskuterer utfordringer med å ta vare på planter, som en monstera, og kombinerer dette med temaer fra seksologi.

31:46

Diskusjonen handler om minner fra konserter, fanopplevelser, og betydningen av musikk i livet vårt.

Transkript

Nämnd i episoden

Dagny

Artist, guest in the podcast, shares insights about her music career, creative process, and personal dreams.

Wolfgang Wee

Podcast host, leads the conversation and shares personal anecdotes.

Sosiale medier

Discussed as a platform for bombastic opinions, lacking nuance, and difficult for meaningful discussion.

Musikk

Central to Dagny's life and career, discussed as a journey of constant development, learning, and expression.

Småbruksdrømmen

Shared dream of escaping urban life, connecting with nature, and finding purpose through handcraft and gardening.

Arkeolog

Dagny's childhood dream profession, romanticized for treasure hunting and field work.

Dagny's foreldre

Her musician parents (singer mother, guitarist father) who inspired her and taught her about continuous learning.

Taylor Swift

Artist whose concert Wolfgang attended and Dagny missed. Used as an example for career evolution and creative inspiration.

Stian Blipp

Comedian and TV host, mentioned as an example of perceived "natural talent" vs. years of hard work.

Dua Lipa

Artist whose early concert at Parkteatret Dagny missed, later becoming a global pop star.

Espen Lind

Musician and producer, mentioned for his insights on what constitutes a good song and authentic connection.

Ronny Brede Åse

Radio host, mentioned by Wolfgang as a big fan of Dagny's song "Wearing Nothing."

Steve Aoki

DJ and producer, collaborated with Dagny on "Hit Your Heart." An example of a DJ collab.

Sib (Espen & Simen)

Duo who collaborated with Dagny on "Drink About." Known for their "I Took a Pill in Ibiza" remix.

Donkey Boy (Kato & Kent)

Music duo and producers, collaborated extensively with Dagny and created a unique studio atmosphere.

Republic Records

Dagny's former major-label record company, had disagreements with her over artistic direction and album releases.

"Backbeat"

Dagny's breakthrough song released in 2015, after years of developing her craft.

"Drink About"

A successful collaboration between Dagny and Sib, initially Dagny was hesitant about the song.

"Somebody"

A significant song Dagny wrote with Donkey Boy after leaving Republic Records, marking a new creative phase.

Calvin Harris

DJ and producer, discussed in the context of Ina Wroldsen's test vocal for "How Deep Is Your Love?".

Ina Wroldsen

Songwriter and vocalist whose test vocal for Calvin Harris's "How Deep Is Your Love?" became the final version.

Hans Zimmer

Film composer, his process of composing for "Interstellar" based on a simple "father-daughter drama" concept was discussed.

Christopher Nolan

Film director, collaborated with Hans Zimmer on "Interstellar."

Juna

Dagny's sister, who became "obsessed" with "Somebody" after hearing its demo.

Yoga

A practice Dagny enjoys, providing focus and presence, similar to stage performance.

Boksing

A new physical activity Dagny has taken up, appreciated for its technical nature and stress relief.

Trips

A type of plant pest that caused Dagny frustration with her indoor plants during lockdown.

"Interstellar"

Film for which Hans Zimmer composed the score based on a simple "father-daughter drama" concept.

London

City where Dagny spent part of her early career and where her parents traveled.

Oslo Spektrum

Large concert venue where James Brown played, and Dagny performed, discussing the experience of playing to a large crowd.

Deltagare

Host

Wolfgang Wee

Guest

Dagny

Poäng

Du trenger jo ikke å vite alt om alt. Det er jo kanskje gjesten som kommer som får lov å snakke om det som de er interessert i.

Et råd for å håndtere samtaler med gjester uten å føle press om å være ekspert.

Det må være lov å endre mening, men også lov å se flere sider av en sak, og at den der samtalen er veldig viktig.

Understreker verdien av åpne samtaler og fleksibilitet i egne synspunkter.

Sosiale medier er helt håpløst å diskutere med noen som helst.

En sterk observasjon om vanskeligheten med meningsutveksling på sosiale plattformer.

Du kan gro mye i konstruktiv kritikk.

En viktig innsikt om hvordan åpenhet for tilbakemeldinger fremmer utvikling.

Kreative mennesker er jo veldig sjøre, sarte, sensitive og... ikke alle, men mange. Veldig selvkritiske, veldig mange som perfeksjonister, som tar det de lager... ja, det er en del av dem selv da.

Beskriver sårbarheten og perfeksjonismen som ofte preger kreative sjeler.

Veldig lite som skjer over natta.

Avkrefter myten om 'øyeblikkelig suksess' og understreker viktigheten av hardt arbeid over tid.

Jeg føler liksom aldri at jeg er ferdigutlært.

Reflekterer over den konstante utviklingen og læringen som en del av den kreative prosessen.

Jeg tror det er en veldig fin unnskyldning for oss som ser på at du er et naturtalent. Du har ikke gjort noe håndverk i bunn der.

Kritikk av publikums tendens til å romantisere suksess uten å anerkjenne det underliggende arbeidet.

Man må akseptere at den var det den var, og den låten har jeg jo. Og den funket akkurat når den funket, men hvis jeg skulle prøve å bare gjenskape den gjennom hele karrieren, så tror jeg at det ville blitt en ganske kjedelig [...] for kanskje publikum, men de utvikler seg jo også, fansene utvikler seg jo med det liksom.

Viktigheten av å la musikk utvikle seg og ikke forsøke å gjenskape tidligere suksesser.

Jeg skal ikke lage musikk for absolutt alle. Det er jo på en måte kanskje en umulig oppgave.

En erkjennelse om at det er umulig å tilfredsstille alle, og viktigheten av å lage musikk man selv tror på.

Jeg tror faktisk at jeg skriver best musikk når jeg har det bra.

En overraskende innsikt som går mot klisjeen om at lidelse driver frem kreativitet.

For meg er musikk også en sånn plass der det er lov å utfolde seg litt. ... Man kan bruke musikken som en plass som å drømme og utfolde seg og skape en verden som kanskje ikke er helt den som du er akkurat her og nå.

Beskriver musikk som et rom for fantasi og eskapisme, ikke bare direkte selvbiografi.

Drømmene er jo generelt utrolig fascinerende.

Generell refleksjon over drømmenes natur og mysterium.

Jeg tror det er det jeg elsker med live, fordi at live så er det sånn, du... Du er bare så sykt tilstede i øyeblikket. Og det som skjer, det skjer. Og så skal du ikke nødvendigvis sette deg ned etterpå og analysere det.

Beskriver den unike tilstedeværelsen og friheten ved å opptre live.

Påståenden

Man skal egentlig bare ta med bilen overalt hvis man liksom trenger å holde litt igjen.

En humoristisk påstand om bilens rolle som 'alkoholkontroll'.

Sosiale medier er helt håpløst å diskutere med noen som helst.

En sterk påstand om umuligheten av meningsfull debatt på sosiale medier.

Jeg tror mange menn mer og mer kjenner på det meningsløse, å sitte på bussen, sitte på kontor. Du vet at du kan bli erstatt av i morgen, og den arbeidsplassen går helt fint. Og at det er et mer meningsfylt liv der ute, om det ikke er en illusjon, så tror jeg mange har en fornemmelse av at det småbrukslivet gir dypt der nede et eller annet sted litt mening.

En bred påstand om menns søken etter mening utenfor tradisjonelle kontorjobber og dragningen mot småbrukslivet.

De fleste dreper jo plantene sine med overvanning.

En påstand om den vanligste årsaken til at planter dør, spesielt for kaktuser.

Min erfaring er faktisk at de plantene som folk sier at det er nybegynnerplanter, og de er kjempeenkel, det er faktisk nesten de som jeg har strevd mest med.

En personlig erfaring som utfordrer den vanlige oppfatningen om 'enkle' planter.

Første take på TV er alltid nesten det beste. ... Det som jeg tror er skummelt i studio av og til er at når du begynner å tenke for mye, så blir det på en måte... Da surrer det seg til.

En diskusjon om spontanitet versus overtenkning i innspillingsprosesser, med en påstand om at overtenkning skader resultatet.

Jeg drømmer aldri at jeg er på en iPhone eller datamaskin. Det skjer ikke.

En interessant observasjon om fraværet av moderne teknologi i drømmer, gitt hvor mye tid vi bruker på det.

Jeg tror at jeg trenger tid for å prosessere ting før jeg klarer å skrive om det. Jeg er ikke sånn som å låse meg bort når det står på som verst for å bare få det ut. ... Jeg skriver best musikk når jeg har det bra.

En personlig påstand om den kreative prosessen, som avviker fra det stereotypiske bildet av en artist som skaper i lidelse.

Lignende

Laddar

Jeg kjenner du noen gang når du får gjester at... At det lyst til å bli full, ja. Ja, det tenkte jeg også på. Kanskje litt tidlig med en fysiøren der det frister med et glass vin akkurat nå. Ja, fy faen, det må vi ha i mente. Jeg spurte også Vinje her om dagen, tenkte sånn der, skal ikke jeg ha en øl, eller? Jeg tenkte det var liksom sånn drikkepress, men han bare...

klokka er ti da, jeg har jævlig lyst når jeg kjører bil. Ja, men man skal egentlig bare ta med bilen overalt hvis man liksom trenger å holde litt igjen. Men det jeg lurte på var, kjenner du noen gang når du får gjester at oi shit, nå er jeg på dypt vann?

Ja, da holder jeg helt kjeft, ja. Da bare slipper jeg ordet over. Ja, sant. Men hvis gjesten stiller meg et spørsmål, tenker du på? Det kan være litt sånn der... Det er jo en samtale, liksom. Og det er klart at...

Du trenger jo ikke å vite alt om alt. Det er jo kanskje gjesten som kommer som får lov å snakke om det som de er interessert i og sånt. Men kanskje for din del så er det kanskje, da kan du bare si, vet du hva, dette vet jeg veldig lite om. Fortell meg mer. Ja, ja, men det er jo masse jeg sier ofte, dette har jeg ikke satt meg inn i. Dette er grunnen til at du er her for å fortelle meg hvordan dette funker og sånt. Men

Av og til må jeg ta noen hot takes da. Hvis gjesten bare sånn, hva tenker du om det? Sånn som han, KrF-bossen var jo her nydelig. Han stilte hele tiden først og halv tiden med, hva tenker du om det? Ja, politikk. Når han sier det, da vil han at jeg skal komme et eller annet bord jeg også. Så det kan bringe samtalen videre. Så du kan liksom ikke...

Nå må vi kaste seg rundt i det da. Ja, så tenker jeg kanskje det er veldig fint da, for at det er jo gjennom samtale føler jeg at man kan lære mye. Altså jeg merker jo ofte at hvis jeg har samtale med folk så

så går jeg kanskje inn i samtalen med et synspunkt, eller med en tanke, eller tenker litt på spotten om hva jeg tenker om dette. Og så etter hvert som samtalen går, så får man inn noen gode poenger, og så bare, ja, det er noe utpoeng, det hadde jeg ikke tenkt på, eller sånn hadde jeg ikke sett det. Og så er det med på å forme litt hva man tenker om det som man snakker om. Og at det må være lov å...

endre mening, men også lov å se flere sider av en sak, og at den der samtalen er veldig viktig. Fordi jeg tenker at

Sånn som sosiale medier er nå for eksempel litt, så er det jo veldig sånn veldig bombastisk, sterk mening, og så er folk sånn det er jeg enig i, like eller yes, eller det er helt uenig. Og så blir det veldig sånn, men hva med den nyansen? Hva med alt det innimellom? Det er kanskje ikke liksom

Det oppleves kanskje av og til ut som at det ikke er så mye rom for den gode samtalen. Sosiale medier er helt håpløst å diskutere med noen som helst. Jeg kjører bare post en ghost, sånn postretter et eller annet, og logger meg av. Og så lar du bare folk holde på. Du kan jo drukne i det. Jeg tror jeg har et bra, tjukk hud til å tåle det som står der, men jeg har ikke noen bruk for det.

Og så kanskje det står en halvtime å gnage på med at jeg begynner å bli tynn i husingen og så står jeg og steker kjøttet og jeg bare, faen, hvordan mente du? Hva skal jeg bruke dette da? Ja, men sant. Men det er interessant at det kanskje... Ja, jeg tenker at det... Først og fremst tror jeg man må være litt hardhuda på akkurat det, for folk lir jo av seg. Er du da? Mm.

Ja og nei, på et vis. Du har noen sånne softspotter til å si, eller noen sånne ting som kan trigge? Jeg tror at som regel så er det jo sånn at kritikk kanskje kan være vanskeligst å få hvis du kjenner litt på det selv, eller hvis du kjenner deg litt igjen i det, eller sånn. Altså for eksempel så har jeg veldig sånn forhold til musikk, at der har jeg av en eller annen grunn, og det er veldig rart, for at som musiker så er det jo liksom

Du har jo lyst til at alle skal like det du gjør. Men der har jeg på en måte merket at hvis folk har veldig sterke meninger, så synes jeg det er litt spennende. Jeg liker at folk kan være litt kritiske og stille litt kritiske spørsmål. Og jeg føler at du kan gro mye i konstruktiv kritikk. Og jeg har opplevd i min karriere, jeg jobbet tidlig med noen folk som var bare sånn,

You're a star, you're a star, og det var liksom svaret på alt. Og det var ikke så veldig konstruktivt, rett og slett. Jeg følte at det kanskje kastet bort mye tid på at vi bare aldri kunne snakke om hva er det vi kan liksom utvikle her, og hva er det som jeg må jobbe med, eller hva er det som kan bli bedre. Hvor tidlig karrieren var det her da? Nei, det var kanskje rundt, det var noe for backbeat, altså min første låt, så kanskje sånn

22, 23, 24 der omkring. Ok, altså i London-perioden. Det tror du, men grunnen til at sånne type mennesker, jeg vet ikke hvilke folk du snakker om der, men det er litt høresomt sånn at det er bransjefolk om det er innenfor modellverden eller musikkverden, men jeg tror det er noe de sier, fordi det har funket tidligere, at det er veldig mange usikre. Du vandrer jo i disse kreative miljøene, du vet hvor mange sarte sjeler det er. Kreative mennesker er jo

veldig sjøre, sarte, sensitive og... Ikke alle, men mange. Jeg slo alle sammen. Men veldig selvkritiske, veldig mange som perfeksjonister, som tar det de lager...

ja, det er en del av dem selv da og da kan det være at veldig mange sånn, du er bare en stjerne du er vakker, du er bra, du er kjempegod yes, gå ut på deg, så er det bare sånn ekopumping, er det faktisk noen som trenger det for å beholde hodet over vannet kanskje? Absolutt, det er jo det kan man jo si at veldig mye skjelketrikk kan jo bli ganske destruktivt at i form av at

Det er klart hvis... Nei, vel, kanskje mer at det kan ta bort litt gleden av og til av å holde på. Hvis man er veldig kritisk til alt man gjør, og alt blir veldig sånn... Hver minste ting blir en sånn... Beyond all end all, og man føler liksom bare på press hele tiden, og man fokuserer på alt som er feil og sånn. Så det er klart at det kan være...

I lengden så vet jeg ikke hvor positiv effekt det nødvendigvis har på videreutvikling og sånn. Men det er jo en fin balanse. Det tenker jeg jo. Men så der er det kanskje noen som kommer inn og tenker at

Hvis vi sier alt det er positivt, så begynner man å tro det, og den selvtilliten kan være med på å gjøre noe veldig bra. Men nei, der er jeg nok litt hodet ned og jobber på. For meg er musikk og kreativitet noe som er konstant

endring, det er jo en av tingene som jeg liker så godt med det, og at jeg føler jo at jeg hele tiden er i bevegelse og i utvikling, og hvert album eller hver ny låt, det lærer noe nytt da. Jeg føler liksom aldri at jeg er ferdigutlært. Sånn at... Er det en frykt? Altså det blir ikke bare sånn, faen nå har jeg ikke noe å melde, eller at jeg er ferdigutlært, at det stagnerer? Jeg tror at

Ja, at du ikke har noe å melde, det er definitivt en frykt. Ja, det gjelder jo egentlig generelt litt sånn ref det vi snakket om før vi begynte med opptak her nå, at man kjenner mer på det her, at man har lyst, og jo eldre man blir, jo mer kjenner jeg at jeg blir sånn fascinert av kompetanse, og at jeg kjenner at jeg veldig gjerne

vil kunne mer og ha noe å si og liksom at det er noe i bunn der da men ferdigutlært altså jeg vokste opp med to musikerforeldre som jeg tror gjennom dem så har jeg lært at jeg tror aldri de blir ferdigutlært

Jeg tror ikke det. Hva er de for noe? Ja, de er musikere. Altså pianister, sangere? Ja, og mamma er sanger, og pappa er gitarist, og så skriver de låter. Men de driver jo med... De var faktisk her på Fornebu og spilte på søndag. Nei, hvordan? Nei, her ute på flytårnet der... Herregud, hva det heter der nå...

Det er jo en sånn utrolig koselig liten venue og kafé der nede ved flytårnet. I stripa der med de kunstnærene som holder til på den ene siden også. Det ser ut som en kjøttmark med kjøttbyen i København. Ja, det er litt den viben. Men jeg skal innrømme at jeg var så sent ute at jeg fikk liksom ikke med meg noen. Jeg fikk med meg flytårnet. Og så var det i...

total desperasjon for å finne en plass å parkere bilen. Og så var det å springe inn. Så jeg fikk liksom ikke analysert området så godt. Men det var veldig, veldig koselig. Så de var der og spilte og drivde med...

med jazz og brasiliansk musikk som er jo utrolig nisje ting å holde på med i Nord-Norge Men nå får jeg sånn misjonær-vipes av foreldrene Har de reist mye? Har de vært verden rundt og bare spilt og reist? Eller hva er connectionet?

Nei, altså, de har jo hatt vanlige jobber. Så mamma var jo intensiv psykepleier, og pappa var barneskolelærer, men da drev vi bibliotek, også blant annet veldig entusiastisk på skolen der. Og så drev de med det å leve av jazz og brøsleiansk musikk,

Utgangspunktet er nok vanskelig, og så da i Nord-Norge kanskje enda litt vanskeligere. Men de reiste masse når jeg vokste opp. Jeg tror jeg var på min første turné når jeg var tre måneder. Det ble blant annet i 2010, så

flyttet jeg en liten periode til Liverpool, og da dro de tre måneder til Brasil, og ja, utforsket og lærte mer, og ja, rett og slett sånn inspirasjonstur. Jævlig kult. Ja. Men da fikk jeg en historie i hodet, vi var et sikkert 50-60 års lag, lenge siden, og så var det noen

venner av min onkel som var der og spilte litt det er sånn noen seksturing skal spille gitar og synge litt faen så bra dette de hva heter det når du har flerstemt når man synger sammen plutselig bare dro inn i harmonier bare de to da så var det en som bare sånn det er foreldre til Ylvis brødre

Åja! Nei, det sa jeg også! Og da var ikke alle brikken opp på plass, bare de to. Ok, så de og de, derfor har Ylvis gutta blitt sånn. Og de var akkurat sånn, de sang jo akkurat sånn som Ylvis gutta gjør, både liksom, skal vi si, halvseriøst og seriøst da. Nei, så gøy! Så det var bare sånn her, wow, ok, nå skjønner jeg jo, nå var alle brikken opp på plass, liksom, med de Ylvis gutta da. Og da tenkte jeg det samme med deg nå, bare sånn her, hvis du har en mor som synger og en far som spiller gitar, vokser opp med deg, så er det sånn, eh,

Jeg skal ikke si at det får du snakke om selv, om det var et press å bli artist. Jeg tror mange sønner her ute kan si at de skulle bli fotballspiller, for det var pappa også. Ja, ja, sant. Vi snakket litt om det med...

altså sånn her nepo-baby, det heter det, folk som vokste opp. Altså det er jo ikke egentlig så rart, for det er jo ikke uvanlig at for eksempel en lege får en legedatter eller en legesønn, eller at en...

Ja, en lærer får en lærerretter eller læreskjønn. Det er jo ikke vanlig at sånne ting går i... Men for min del var det egentlig, til å begynne med, på en måte en motsatt effekt. Åja, du ville gjøre sånne løsribelsesgreier? Ja, men kanskje mest var det fordi at, og det har jeg sagt før, men jeg tror kanskje at, i hvert fall sånn som jeg fungerte som barn, så var det mer sånn at...

Jeg tror jeg var mer dratt mot alt som føltes litt sånn, ikke en del ut av, altså musikk ble på en måte nesten litt sånn for hverdagslige, det var på en måte så stor del av hverdagen. Altså at du ble vanlig på en måte? Ja, at jeg var sånn, drømte om å bli fotballkeeper, og drømte om å bli astronaut en periode, og skulle bli arkeolog, og skulle også bli bakgrunnsdanser, det er liksom en sånn kjempedrøm om at jeg skulle stå på scenen med popartister og noe sånt.

Ja, dra noen mus da. Hvor langt kom den karrieren der da? Nei, fotball var faktisk ganske seriøst den perioden. Eller sånn, når man ser tilbake på det nå, så tenker jeg at det var fortsatt en ganske lang vei. Det var det nok. Men jeg holdt på med det ganske lenge. Og arkeolog er fortsatt en sånn ting som jeg til en dag i dag kan tenke sånn, ok, hvis alt går...

så går tidsapp, så kan jeg alltid bli arkeolog. Det jeg tenker på, hvor spennende det må være, akkurat yrket der har jeg romantisert litt opp i mitt huvud, litt sånn som jeg romantiserer det, og finner småbruk, og begynner å ha noen dyr og sånt. Helt til kanskje du setter deg ned med de arkeologibøkene og det pensum, og sånn, å faen, det er så mye arbeid. Ja, jeg tror det er, man skal kjenne og vurdere det å bli arkeolog, for i mitt hodet er det sånn,

ut og lete etter skatter, liksom. Det er litt for det... Her er det noen dinosaurer, jeg kan kjenne det. Ja, det er faktisk dinosaurer, for en drøm det må være å bare finne noe skikkelig. Jeg blir så fascinert av sånne der. Men så innser man at det er nok ganske, sikkert ganske heavy på det, nok mye du skal sette deg inn i å kunne. Sånn sett, så akkurat det å være ute i...

fielden, for å si det sånn. Det tror jeg passer meg bra, men kanskje alt det andre av det kanskje ikke passer meg så bra. Så småbruk altså? Så det blir, du skal... Ja, du har også den der klassiske hipster drømmen om... Jeg føler alle har det nå. Alle har et søk på Finn med småbruk og noen små dyr. Hva tror du som gjør det da? Er ikke det litt opplagt at folk begynner å bli litt mettet på det

urbane, moderne høytrykslivet. Sosiale medier, hamsterhjul og liksom... Norske store byene blir mindre og mindre pene og charmerende, og at det er et eller annet som... Og så er det en dragning mot det der å være litt mindre på skjerm. Det er jo en dyd nå, det er sånn en og en halv time skjermtid, så er det sånn at alle bare sånn, oi, oi, hvordan får du til det? Og hvis du spiser sunt og har godt kosthold, så er det en slags dyd også. Så jeg tror det er en sånn forlengelse av at alle har lyst til å

både leve friere liv, men også at det er noe optimaliseringstankegang i det også, tror jeg. Ja, definitivt. Hva tror du? Jeg tror jo kanskje at, hvertfall kan jeg kjenne på selv, at man kjenner på en mer behov for å for å konnekte med naturen mer, eller noe som føles mer

Så det kan være noe med det å holde på med jord og håndarbeid, at man føler at man er litt i kontakt, og man kanskje søker mer mot det ekte, og som sagt, naturen, og kanskje også med mennesker. Vi er kanskje mer konnektet enn noen gang på et vis, men vi er også kanskje mindre konnektet enn noen gang på et annet vis også. Og så tror jeg at...

Vi er kanskje alle med på å skape det presset. En ting er at vi på sosiale medier ser summen av alt det bra alle gjør. Det er ikke sånn at vi følger en person og så får vi alle innblikkene i hvordan de lever livet med alle sine oppturer og nedturer, men vi får de veldig gode innblikkene.

Veldig dårlig også faktisk, mer og mer kanskje. Veldig sånn, de ekstreme liksom på begge siden. Men i utgangspunktet da, i hvert fall kanskje mer før, så var det jo summen av alt det gode. Og det er klart at da kjenner du kanskje på et press på at man ikke rekker til, eller at man må oppdramalisere seg da. Og så tror jeg at ting, vi er jo blitt veldig opptatt av at alt skal være veldig...

tidssparende og veldig effektivt og det ser du i musikk også og det blir jo et sånn enormt jag og da, hva tenker man da vet du hva

Jeg skal bare flytte ut på en gård og bare koble meg av alt. Lange akustiske låter. Ja, rett og slett. Fuck I. Og det kan jeg skjønne, og jeg tror at vi som mennesker har behov for å ha noen sånne ting som gir oss en sånn følelse av at, ok, eller jeg kjenner derfor at jeg har sånn behov for å av og til være sånn, ok, men jeg kan jo bare flytte langt bort, og liksom, at man trenger å holde fast ved en sånn, at det finnes noe annet av det, eller en sånn...

at ikke ting er sånn, sånn her skal det være for alltid, men at det liksom finnes en sånn idé om at det kan, man har mulighet til å bare skifte det opp og gjøre noe helt annet, liksom. Ja, gjøre noe helt annet, det tror jeg er bra, Stiko. Det er tilbake til naturen, det forsvant du helt fra min liste der også, men det er jo

Men også en del ting som jeg tror mange menn, jeg kan bare snakke for de jeg kjenner da, som har et søk inn og har en småbrukstrømmen. Jeg tror det er litt den der følelsen av å være til nytte også, og kunne gjøre et eller annet som både

Om det bare er med planter, botanikk og drivehus og noe egg og noe høner, eller til noe større som er rive trær, byggeting, så er det et eller annet. Jeg tror mange menn mer og mer kjenner på det meningsløse, å sitte på bussen, sitte på kontor. Du vet at du kan bli erstatt av i morgen, og den arbeidsplassen går helt fint. Og at det er et mer meningsfylt liv der ute, om det ikke er en illusion, så tror jeg mange har en fornemmelse av at

det småbrukslivet gir dypt der nede et eller annet sted litt mening. Ja, og der er jo du også inne på noe av det her med at man føler at man er et nyttig, det tror jeg er viktig for mange, det er av jobb viktig for mange, for at man føler at man er med og bidrar, og at man er en del av samfunnet, og man connecter med andre, og man føler seg til nytte, og det skal man ikke kjymse av i det hele tatt, og så tenker jeg at

så tenker jeg at det kanskje alt på å si det er jo en positiv ting at et resultat av sånn som vi på en måte har satt opp ting nå at vi kanskje kjenner en dragning mot det ja, mot å være i kontakt da med liksom naturen og det å håndt arbeide og det er jo sånne ting som er blitt veldig sånn

hva skal man si, neglisjerte det ordet, jeg vet ikke, altså fra underpå nesten, det her med å drive med håndtarbeid, og det med å drive med noe veldig håndfast, og på en måte tenker jeg at det er kanskje en positiv ting at vi får en sånn reaksjon at

at vi kjenner mer enn dragning mot det, da. Det blir neste album ditt, det er ut på Småbruk. Ja. Forlånet bruker Odd Nårståga, og så sitter og skriver låtene der. Ja, absolutt. Jeg har jo begynt med Drivhus på verandaen her, da. Oi! Ja, ja, de satte poteter her om dagen. Så kult! Så sette poteter? Ja. Var det sånn svært, svært Drivhus, eller sånn der, ikke sånn som det bor her, men halvparten, kanskje? Kanskje halvparten, ja, eller det er sånn to medier,

meter bredt kanskje, og så er det kanskje en meter dypt. Og der hadde jeg i fjor...

Det var første år i fjor, for nå er jeg i en veranda som jeg kan ha et drivhus på. Det hadde jeg ikke før. Det er et leilighet med... Ja, det er sånn som jeg har. Har du hatt drivhus? Jeg satte poteter ute i... Jeg fikk da mamma et par settepoteter, og så har vi egentlig bare noen busker rundt. Jeg har satt opp noen bringebærbusker.

Så det var en sånn platting, men så er det litt noe striper jord, så på smalt er det masse poteter rundt, bare for å se om det i den faen skaper en grådde da. Og det kommer jo masse søte poteter, så nå skal jeg bare kapre hele den lille jordflekken på samme. Det fungerer så faen. Ja, for ikke det er også litt sånn at du setter en potet, så får du 15 poteter tilbake. Ja, jeg skulle ganske være så bra. Jeg kan ikke så rakett poteter som du har, men det er sånn fire eller noe sånt. Så han satte igjen, fikk fire-fem kanskje.

Nei, altså jeg skal ikke skytte på meg. Jeg har fortsatt bare en potet i den potta. Det kan vi komme tilbake til om et halvår. Men det er ikke tilfredsstillende, men jeg er 40, 44 år. Og når jeg tar på meg de her...

de her hagehanskene og åpne opp en pose jord som jeg har kjøpt på felleskjøpet her borte, og sånn blomsterord som koster hvit ut av øyet, og så bare sånn, heldig at jeg dapper på, faen så tilfredsstillende er dette her, og her bøyer jeg for å tre til ryggen min, og det er noe helt for meg sånn dypt tilfredsstillende med jord, planter, og at det går litt sånn sportlig for meg at hvis det her

dauer, ikke funker, så tar jeg litt personlig også. Ja, sant. Hvordan er det med grønne planter? Gjelder det her stort sett...

Altså dyrking, mat og sånt, eller ville du fått en tilfredsstillelse av å rime med grønne planter? Jeg har begynt med grønne planter, det er jeg som har vannansvaret i heimen. Er det sant? Ja, så dama, hun hjelper jo til da, eller gir hvilke planter hun vil ha og synes er bra og sånt, men jeg er på besøk hos andre, og så ser jeg på

at jeg har så høye, svære planter. Jeg har bare en drøss med masse små, som jeg tenker skal bli store. Men bare vent, bare vent. Jeg er jo veldig interessert i planter. Er du? Ja, veldig. På et tidspunkt var det nesten sånn at jeg bodde med søsteren min og kjæresten hennes. Vi bodde i lag en lang periode, da vi først flyttet tilbake til Norge.

Og da var det nesten sånn et tidspunkt at noen måtte flytte ut for at vi skulle ha plass til plantene. Kjøpte du de svære, eller fikk du de svære? Nei, jeg fikk dem svære. Så jeg hadde jo en kaktus som var liksom...

Ja, hva skal man si? Størrelsen med den her er kanskje litt større enn den her vannflaska di. Ja, litt større enn den som står i vinduet der. Ja, den var litt, den var rundt den størrelsen, og nå er den sånn ganske mye høyere enn meg da. Wow! Jeg hadde en kaktus som var bare en sånn bitte liten. Det gikk på et tidspunkt sport i å, du vet når du drar på Ikea, så kan du kjøpe de der små kaktusene som er, du kan kjøpe sånn tre kaktuser som sitter i,

altså sånne bittesmå duker som holder den i handen på en måte, sånne bittesmå kaktuser. Det gikk litt sånn sport i å se hvor stor fikk jeg de der bittesmå

Hvorfor hiver du noen æring oppi det? Kaktuser er jo litt sånn forgiving. De fleste dreper jo plantene sine med overvanning. Åja, sier du det? Det er det jeg gjør. Er du tørst? Vær så god. Man tror at man gjør noe bra, og så er det egentlig helt motsatt effekt. Kaktuser er jo nesten litt sånn at

Jo mer du lar dem være, jo bedre har de det. Notert. Mens nå de andre plantene er jo skikkelig diva, for å si det rett ut. Lilier, hva heter det for noe? De har en sånn sværen som bare, den kan bli så deppa den, at den er sånn synlig deppa. Ja. Åh, det er sånn skikkelig drama queen. Ja, men ikke det? Litt grei da. Litt vann, og så er den der. Ja, vi snakket om det faktisk i bilen hit, for jeg snakket med O-Ellen som er kommet, som også er interessert i planter, og vi snakket om hvordan liksom,

Det er så gøy å se, litt sånn reft drivehus, at du kan vanne en plante som skikkelig henger, og så kommer du tilbake en time senere og bare strutter det. Og sånn er det jo litt med, jeg synes det var veldig gøy, jeg reiser jo mye på sommeren, og det å forlate på en torsdag og komme tilbake på en søndag, og så ser du at det har skjedd ting.

Så det synes jeg er tilfredsstillende. Men så fikk jeg jo da det som heter trips, som er en sånn, hva skal man kalle det da, pest? Plantepest? Åja, det tror jeg det var et eller annet bra, ja. Nei, det er wish. Ok, så det er en pest, en lus? Ja, det er en slags lus. Så da hadde jeg valgt sammen da? Nei, men ikke nok med at denne tripsen er jo

for du kan jo få veldig mye forskjellig, du kan jo få alle mulige slags former for ting som ikke plantene vil ha. Men trips da er jo liksom en av de få som kan fly. Så den kan jo bevege seg på et helt enormt tempo, og så kan den få unga med seg selv. Ja, som er jo, så hvis du har liksom en trips igjen i pateplanten selv, hvor

Mye du føler at nå har jeg kontroll, så blåser det bare opp igjen. Så for min del, denne gleden av planta, det kom jo i korona. Det var en sånn koronahobby som faktisk vedvarte. Og så fikk jeg den chipsen, kanskje to år siden. Nå handler det om

80% om bare survival, om å bare holde dem, liksom holde dem i livet, rett og slett. Så jeg hadde en liten periode her i høst i fjor, der jeg var bare sånn, vet du hva, nå får alle de her plantene bare

out with you, for dette her orsker jeg ikke mer. Men så kommer våren snikende, og så plutselig så kjenner man at det rykker litt i plantefoten igjen, og de liksom strutter litt mer, og sola kommer frem, og da er det plutselig veldig spennende.

Jeg er på sånn svær monstera. Ja, det har jeg. Jeg har fire sånn, jeg tror det er en haug med en sånn mislik av monstera, så prøver jeg på nytt igjen, på nytt igjen. Er det sant? Det skal være den enkleste planten, så jeg skjønner ikke. Jeg tror jeg er helt på nybegynnelse nå da, når det kommer til det. Ja, men vet du hva, min erfaring er faktisk at de plantene som folk sier at det er nybegynnelseplanter, og de er kjempeenkel, det er faktisk nesten de som jeg har slett det mest med. Så det er...

Det er bra, nå pumper du opp egen mitt. Nå er det litt sånn som det her folk hadde jobbet med. You're a star. You're a star. You're a plant star. Believe it, believe it. Han tror på deg selv. Ja. Har du lest den boka av Anders Røyneberg? Anders, han har vært gjest her mange episoder siden. Han er seksolog og

og plantekspert. Jeg fikk boka hans i posten etter han var her. Den sitter jeg og leser i nå. Hvordan kombinerer han de to i boka? Det tror jeg han anskyldte ganske greit. Vi snakket vel mest om

Tror vi snakket mest om kjønn og psykologi da han var her. Da var ikke jeg så på plantekjøret, men nå må vi jo få han tilbake igjen her. Altså hvis du får han tilbake, kan du være så snill og invitere meg også? Så jeg kan få være en del av den samtalen. Du kan sitte her og ha en sånn blokk med spørsmål. Ja, blokk, og så kan jeg notere svar og lære. Ja, men det må vi få til. Han er kjempehyggelig. Og den boka hans er for kjøttur som meg da.

Den er for kjøttur som meg. Hva har han snakket om i det? Eller hva har han sagt i boka da? Til dit du er kommet hvis du ikke har lest ferdig. Jeg har skommet inn om hvordan reddeplanter og hvordan vannet er for mye eller for lite. Men nå tror jeg jeg skal gå på AI og bare ta bilder av

Det jeg ikke er beklok på, hvilke er det som skal stå i sol, skygge, litt innover i rommet, hvem er oppmerksomhetssyke? Så jeg må finne ut hvem er det som skal ha hva. Jeg skjønner ikke helt, alle har liksom sine behov. Ja, det er noe med å si det, for dem som føler at jeg driver veldig mye med planter, så er det, i hvert fall for min del, så er det egentlig

ganske lite estetikk i det på et vis, fordi at plantene sitt behov tromfer alt. Så det er sånn, hvis du har en spot i stua som er sånn, det her er egentlig den perfekte spotten, men det er også litt sånn åkert plassering, for den står litt midt på gulvet, men det er litt sånn perfekt...

shade of light, men fortsatt dagslys, så er det sånn, ja, der skal den stå. Der skal den stå. Og så er det vanlig åvende fra, under fra, skal man da potte med tallerken? Altså det er jo... Jeg tror jo det den største klassiske feilen er jo at mange kanskje, altså pretty pots, som vi kaller det, det er sånn den, eller som jeg kaller det da, er liksom den potta som er utenpå den

En plante trenger jo god drenering. Så det som er viktig er jo at du har hold i potten. Og så har du da gjerne en sånn pretty pot som du kanskje setter ut av på. Men det som jeg tror mange gjør, er at de kanskje planter planten rett i pretty potten. Så du får ingen drenering. Og da er det jo ofte at du får rotråte. Men hvis du har hatt besøk av han her, nå har ikke han vært her og snakket om planter, for jeg

Han har ikke vært hjemme hos meg, men jeg tenkte å høre noen, skal jeg invitere ham på kaffe? Jeg kom på ham, for han la meg til på Facebook her om dagen. Jeg tenkte sånn, faen, nå må jeg inn i plantegjemet her. Det er veldig greit å ha en sånn menn som man kan sende spørsmål til. Det er fortsatt en spørsmål til oss, kan du spille inn noen seksologispørsmål? Ja, ja, ja.

Shit, det er to ting som er veldig greit å kunne mye om begge de, jeg giss. Det er en sånn åpen post-sketsj med Atlantonsen og Bård Tufte. Det er sykt morsom, jeg vet ikke om du husker den eller om du har sett den, men da tror jeg de har et seksologi, det er to presse, enten er de kokker, jo det er kokker og seksologer, så de driver og lager mat på sånn TV-kjøkken, så kommer det inn et lyttespørsmål på sånn,

Hvordan skal jeg gå ned på damen min hvis det er lengst inn sist og det lukter litt? Så må du henvende seg til et kamera ved siden av deg og si, det du kan gjøre her, du kan ikke gjøre noe sånn. Men tilbake til biffen, hva er det du gjør der? Er det smør og sårosmarin? En jævlig akord kombinasjon. Ja, for du husker...

Åpen post var det... Du sa jo åpen post, jeg mente Team Antonsen. Herregud, Team Antonsen mente jeg selvfølgelig. Ja, for det husker jo jeg også. Det var jo sånn som gikk på NRK hjemme. Jeg husker jo de hadde den der Jukenor. Husker du den? Ja, det traff jo nordlendingen. Det var endelig, da var det jo litt humor på nordlendingen. Ja, definitivt. Herregud, det var artig.

Planter, det er det jeg tar deg på ordet der, jeg skal invitere Anders tilbake, det må vi få til. Hvordan hamna vi på planter da? Nei, det var jo, hvordan hamna vi på planter egentlig? Det er en mestringsgreie. Jeg kom på en ting inni der, at jeg har jo alt for god kjennskap til Taylor Swift sin diskografi. Jeg tror jeg kan alle låtene, jeg kan alle albumene og alle singerne. Er det sant? Datta min er jo

Verdens største fan. Hvor gammel er datteren din? 13 år. Så vi var og så henne i Stockholm i 2024. Nei, var du der? Det var helt spinnvilt. Jeg er voksmann på Teleskrift-konsert. Jeg tenkte hvor rørende skal det være? Men å se datteren sin...

en sjeldengang gråte, og jeg tror det er 80.000 denne Friends Arenaet her. Det var helt sinnssykt, på en måte, hvor ut i fingerspissene det brader showet var. Men hva du følte, når det er så mange i publikum, jeg tror du nesten aldri har vært på en konsert som er 80.000. Nei, ikke heller. Følte du fortsatt at du var en del av det som skjedde på scenen, eller ble det veldig fjernet? Det var ikke så lang avstand til scenen, faktisk. Det var en slags...

kokende gryte da. Så det var, jeg synes det var helt imponerende. Jeg synes denne Friends Arena, i forhold til en fotballstadion, så kan du få en enorm, og det er jo denne gymsalen som vi er i nå, Junete Arena, eller Telenor Arena, som det heter i gamle dager. Også litt denne gymsalfølelsen, at hvis du havner på bakerste rad, så ser du ikke en dritt. Men Friends Arena var mer som en slags sånn der blanding av kolosseum, arena,

auditorium, alt var bare sånn ned i en sånn her skikkelig grytestemning. Det var helt insane, altså. Det kan jeg jo si, det er jo en egen kunst det å ha, det må jo være å ha konserter for så mye folk. Jeg husker faktisk blant annet at jeg var her og så...

så liksom han Harry Styles. Og da husker jeg at det var... Du blir jo helt avhengig av... For vi satt sånn at vi var ganske langt borte, og så blir du jo ganske avhengig av å se skjermen for å få en sånn feeling på det som skjer. Men han var liksom... Og det skjønner jeg, som noen som har stått på scenen selv, så var han veldig opptatt av å...

Han så veldig mye ned på de som var rett foran han. Og det er jo sikkert en eller annen form for å føle at du vil konnekte. For det er klart at når du får et så stort rom, så blir det jo kanskje litt fjernt. Men da husker jeg at jeg tenkte at man ble litt langt borte, for han så så mye ned at du aldri fikk helt øyekontakt med...

med det som skjedde på scenen men nei, det er gøy at du nevner Taylor Swift fordi at jeg skulle egentlig på den konserten Skulle du det? På 7. mai, eller? Nei, det var, jeg husker ikke hvordan dator var for hun var jo flere datorer herregud, det var jo en hel haug men det gikk faen meg ut av de der billettene der Ja, det gikk helt sinnssykt fort og så var jeg så heldig at jeg kjente noen som som hadde som hadde noen ekstra billetter

Og så er det en klassisk situasjon at de var jo svindyr, de bilettene. Jeg fikk noen billige, jeg tror jeg landet på rundt 4 000 kroner for to stykker. Ja, for vi fikk 4 000 eller 5 000 for én bilett, skulle det være. For det skulle være sånn at du skulle stå på en måte nesten helt inne i en golden circle omtrent. Som er jo sikkert show, men som også, jeg tenkte at, jeg er fan, men...

Du må jo ha venner i Live Nation. Jeg bare spurte noen i Live Nation. Her er det så stor pågang at her er det ikke sjans på en måte. Det er bare å glemme.

Så da bestemte jeg meg i siste liten for at det blir for heftig, skal man reise dit, skal man bo på hotell, så tenkte jeg at det blir jo en... Jeg er så fan, tenkte jeg da. Og så ettertid tenkte jeg bare, herregud, der skulle jeg vært. Og det har jeg faktisk opplevd et par ganger med konserter. Jeg husker jeg var på Interrail i 2000-

2011. Akkurat ferdig på videregående og jobbet litt og hadde spart meg opp for å reise syv uker rundt i Europa. Og da var det jo sånn, altså hver krona telte jo. Så her var det jo hostel for alle pengene og vi skulle leve lenge på det her, så vi hadde spart opp

Og så gikk jeg på musikklinjen i Tromsø, og jeg og venninna mi var så sykt som vi bondet over som musikaler og sånn. Så vi hadde sett veldig mye på Le Miserable på YouTube. Og så fant vi ut at vi skulle fly til London, og så skulle vi begynne i London, og så skulle vi derifra reise videre. Og så fant vi ut at de hadde, jeg lurer på om det var 25-årsjubileum for Le Miserable.

Og vi da, av en eller annen helt sinnssykt, ville kunne komme over noen billetter, selv om det var jo også kjempeutsoldt, som kostet liksom en tusenlapp hver. Og på det tidspunktet så var det jo sånn, den tusenlappen der, det var jo en del av å liksom overleve de neste fem ukene rundt i Europa, så vi fant ut at nei, det kunne vi ikke gjøre.

Og jeg tror vi endte med at de neste fem-seks årene så satt vi liksom, hver gang vi hanglag så satt vi liksom på YouTube og så på de her lemis-drabel-videoene fra den konserten. Og der kunne vi vært. Og nå tenker jeg jo bare sånn herregud, den der tusenlappen som jeg sikkert brukte på noe helt annet som jeg ikke aner hva det var. Den opplevelsen kunne jeg hatt. Du brukte tusen grunn på en plug-ins som du aldri har brukt siden. Ja, men sant. Ja, det var, nei, så må det gå glipp av noen sånne. Men hva er den beste konserten du har vært på?

Å, godt spørsmål. Jeg kommer jo alltid tilbake til den første jeg var på. Da var jeg 12-13 år gammel, og det var James Brown. Åja, yes! Jeg hadde jo helst lurt på i sentrumscene eller spektrum. Jeg husker jeg var så ung. Jeg husker han kom i Welcome to America, og så var han ganske gammel, så han vrei ikke så mye på seg som jeg hadde sett på video, på TV og gamle musikkvideoer og sånt, men han var en jævlig bra fart inn da.

Det er sprøtt at James Brown er den første konserten jeg var på i hele mitt liv. Ja, men også vilt å tenke på, altså nå vet jeg ikke om det var Spektrum eller Sentrumscenen, men man har jo hørt noen historier om artister som har spilt på Sentrumscenen, sånn

Jeg lurer på at jeg kom over her om dagen at Cole playet og spillet på sentrumsene, og Billie Eilish har spillet på sentrumsene. Ja, det var noe sånt nå. Og så ikke så mange år engang, for jeg husker jo, du og Lipa, kjenner du til henne? Ja, ja, ja. Vi bodde jo i London i mange år, mens hun bobla litt sånn under overflaten. Og vi kjente en av de som jobbet i management til hennes jobb,

Og så rett før hun fikk, for jeg tror den låten som tok helt av det, det var jo den der New Rules. Men den var ikke kommet til enda, men hun hadde fortsatt Be The One og noen av de her store låtene som fortsatt gjorde det bra. Og så skulle hun spille på Parkteatret.

Parkteatret i Oslo, og det er jo 450 kapp, og det var en sånn kveld der du fikk billetten for 50 kroner. Og så selvfølgelig igjen, altså jeg er jo mester på å miste konserter, det innser jeg jo nå, men det var sikkert et eller annet, en sånn type klassisk sånn, nei, skal vi orske, altså da bodde jeg, det tar meg to minutter å gå til parkteatret.

Og så sikkert en sånn typisk kveld, nei, det har vært en lang dag, skal vi bare liksom irrite det? Og så gikk det jo kjempekort tid, og så er det jo New Rules og hele det, altså, ja, nå er det jo... Ja, New Rules er så jævlig distinkt. Det er noen sånne der, ofte sånne artister som slår inn med låter som bare har en helt annen greie, før de kanskje begynner å gå inn i litt tryggere mønster, så er det noen der, New Rules har en slags sånn

merkelig offbeat greie man ikke har hørt før. En låt som man ikke har lagd i en siden, og som skiller seg veldig, veldig ut, for sånn når du nevnte det. Ja, det ble veldig sånn... Det ble jo på en måte veldig... Det ble jo på en måte starten på det som vi kjenner oss om nå. Og det har jeg tenkt litt på, at det liksom...

Det kan jo ta tid å finne sin sound og finne sitt uttrykk. Og nå, tilbake til sosiale medier, så er det veldig sånn... Jeg tenker på for min egen del, «Slapp min...» med «Backbeat», som var min første låt som kanskje folk kjenner til. Den kom jo i 2015, da var jeg 25. Ja.

Da hadde jeg jo allerede spilt og konsertet i ti år før det. Shit. Med hva slags materiale da? Nei, men nettopp. Det var jo det akustiske låta, kassegitar, masse sånn melankoli og singer-songwriter, og så være litt innom...

så var jeg litt inne om mer sånn folk, det var jo en periode der ukuleler kom, du vet med Hail Soul Sister og Esmeline, og plutselig så var det liksom ukuleler for alle pengene, og jeg skulle begynne å spille ukuleler og fikk det til jul, så man prøvde jo veldig mye forskjellig, og og

Jeg er egentlig ganske glad for at jeg fikk de der ti årene til å bare bruke tid på å utforske hvem jeg er, både musikalsk og visuelt, og hvor jeg kjenner meg hjemme, og den der utforskingperioden, og ikke minst det vi spilte jo masse, og vi spilte jo der vi fikk spille, om det var på Hurtigruta, eller om det var...

på en pub i Troms, eller om det var oppvarming, og vi fikk jo mye mengdetrening. Nå faller brikkene på plass igjen her. Dette her er jo bare et ekko, akkurat det du sa nå, et ekko akkurat det jeg snakket med Stian Blipp om. Fordi, ok, nå må jeg bare ta en liten omtur her.

Da du ga ut den der backbeat i 2015, jeg visste ikke hvem du var, og jeg hadde jo ganske, da jobbet jeg jo i P3 og hørte all ny musikk som kom inn, og hadde jo ganske god oversikt over hva som rørte seg der ute. Og da var det sånn, yes, er det ikke sånn, tenkte jeg, ok, Dagny, aldri hørt om, aldri vært noen, det er jo ikke sånn, ikke vært på urørt, liksom aldri vært noen sted å høre ting sånn, ok, men hun har sikkert en eller annen sånn engelsk ane, siden hun holder til der borte, og det var noe,

Wombats var jo populære der borte. Jeg tenkte sånn, det er kanskje en sånn, hun har en engelsk mor, eller noe annet. Hun er så halvnorsk, så kan vi trykke henne til oss og si at hun er norsk, eller noe annet. Det var det jeg tenkte da. Og så bare sånn, for det hørtes litt sånn så...

Hun her, hun synger ikke bare sin første demo inn og denne bit ut. Dette her er en veldig dreven artist, fikk jeg følelsen av. Det var morsomt at du nevnte at det var ti år med prøving og feiling å gjøre håndverket fra bunn der. Tilbake til den Stian Blipp-episoden som var her, så var alt sånn nærmest Stian Blipp. Første gang jeg møtte han og så han, så var det sånn

faen for et naturtalent, helvete, står på scenene, eier det, alle synes han er fet, alt er så rolig, og har den der glimtige øyet og det show-gene som alle skal ønske de bare kunne skru på. Så sier han bare sånn, jeg har jo sugt i ti år, jeg har gått og stått på sånne scener hvor det har vært fem-ti stykker, og bomba, og liksom perfeksjonert og lært å feie, prøve å feie, ikke sant? Og det er hele den reisen der, som alle bare hopper over, bare sånn, faen, du

Jeg tror det er en veldig fin unnskyldning for oss som ser på at du er et naturtalent. Du har ikke gjort noe håndverk i bunn der. For det er mye deiligere å forholde seg til at du bare sier at du har født meg. Det kan jeg leve med. Også den der, vi var liksom glad i den der

breakthrough at det skjedde over natta og at det liksom Det var mye flaks Ja, mye flaks og selvfølgelig litt flaks er det jo men det er jo på en måte vi er glad i de gode historiene og jeg tror at jeg tror at min erfaring er vel at

Det er veldig lite som skjer over natta. Selvfølgelig er det noen som... Som artister så er det jo... Du møter jo på mange... Noen ting er man jo... For eksempel for min del så har det med live og igjen kanskje tilbake til mengdetrening. Vi er jo liksom...

mange artister kanskje kommer opp på nettet og så blir det veldig populært og så skal de spille sin første konsert og så er det utsolgt Rockefeller sentrumscene og det er først når de står på scenen og så tenker vi at det var ikke så bra som vi trodde. Men selvfølgelig, de har jo ikke fått mulighet til å bli kjent med seg selv som utøver. De har ikke fått mulighet til å lære seg å håndtere to i publikum og ti i publikum og hundre og femhundre og tusen. Altså det er jo, ja, vi kan godt snakke om talent, men min erfaring er jo at

det er som alt annet. Det er utvikling og læring ved feiling og prøving, og det er det som er key. Det ser jeg jo på musikken i år. Det var mange som hadde talent for et instrument, men det var stort sett de som satt seg ned og prøvde og testet og utviklet seg over tid, som fortsatt ser det holde på nå. Så jeg tror at

Nei, det er veldig sjeldent, tror jeg, at noe skjer over natta, og jeg merker at

Jeg hadde ikke, tror jeg, vært den artisten... Den artisten jeg er i dag. Den artisten jeg er i dag. Ja, fy faen. Nå skal du høre. Ja, du skal ikke høre. Nei, men poenget er at jeg hadde nok holdt på med noe ganske annet musikalsk hvis på en måte hvis jeg skulle ha liksom

Hvis jeg skulle blitt hørt tidligere, og det ble liksom det soundet som folk forbinder med meg, og det å bryte ut av sound kan jo være ganske skummelt. Så hadde for eksempel jeg med kassegitaren, singer-songwriter, plutselig fått en eller annen sånn... Ok, det er Dagny, og det er liksom hennes musikalske greie. Så hadde man kanskje også kjent på en mer press av at det er det som er din greie da. Mens jeg tror at...

Ja, det der å få lov å holde på, og at ikke alt handler om at det er årene der man bare får skysle for seg selv, for meg var de helt sånn essensielle. Nå kommer jeg på morsom ting. Da Vinnie var her sist, så ville man sånn, man har jo lyst til å gjøre det som er lystbetont, og spille kanskje de nye låtene sine, og vise frem, dette er ny sound, dette er ny meg, dette er det gamle, dette er nye, så var det en som sa til Vinnie bare sånn,

folk driter jo hva du syns de vil bare høre låtene dine de har betalt for å høre på de låtene de kjenner det er litt brutalt å si men det er jo et eller annet kjipsannhet i det det er jo en balansegang det kan vi snakke mer om, jeg skulle bare si at jeg var ref.d så var jeg på Radiohead i Spektrum for mange herrens år siden og skal jeg innrømme at jeg hadde ikke noen kjempeforhold til det men jeg var blant grupper som var fans da

Men jeg hadde jo liksom fått med meg, du vet, som det er med mange artister, at det er sånn at man kanskje gir deg ut ti album, og så kjenner du de tre låtene, liksom. Men der var det sånn at til og med de som jeg valgte med, som var sånn ordentlig blodfan, de kjente nesten ikke igjen noen låter den gang. Det var bare helt sånn der, det var bare de ukjente. Og det kan jeg forstå at det, at det, jeg kan forstå at det er gøy som artist å liksom,

Som du sier, du har lyst til å spille det nye, og du har lyst til å holde det friskt for deg som utøver. Og det skal jo være en stor verdi, det er jo sånn spilleglede og alle de tingene. Men jeg skjønner også at det er mange som har lyst til å høre de låtene som de har kjent seg. Og det har jeg tenkt litt på i det siste, egentlig. Fordi jeg selv, jeg tror jo at i bunn og grunn så tror jeg at

kanskje litt generaliserende, men jeg tror at man kanskje går til visse artister for visse ting. Hvis jeg på en måte, hvis jeg er i et visst humør eller sånn, så setter jeg kanskje på Bon Iver, for da vet jeg at det er stemninger som den greia gjør han så bra, og det er passestemninger, eller det er det jeg går til han for. Jeg går ikke til han for å nødvendigvis høre han gjøre Taylor Swift pop, og så går jeg kanskje til

worn drugs for en greie, og så går jeg kanskje til Dua Lipa for en annen greie. Og at det er jeg kjent på sjal også. Jeg tror jeg på en måte forstår hva mange som lytter på min musikk bruker min musikk til. Samtidig så

Man er jo en låtskiver og man er kreativ og en del av det er jo også at man kjenner at man utvikler seg og utforsker nye ting og man fortsetter å oppdage og utforske, som sagt. Og det der å finne den balansen mellom det det er

Det har jeg tenkt en del på de siste da. Ja, jeg trekker alltid for at det første jeg kom på var Chris Martin, som er jo bare, jeg skulle si Coldplay da, som jo alltid drar det til et nytt sted, til en ny sjanger, en ny samarbeidspartner, kanskje den artisten jeg først har kommet på alltid, som fornyer seg stadig og prøver hele tiden å se nedover i målgruppene. Vi gamle, vi liker de første albumene, men han jobber mye mot de nye. Ja.

Og det er jo litt interessant hvis du fortsetter i det sporet, og det er liksom tre-fire nye sambarer på hvert album, så er det kanskje de gamle låtene mister sin effekt, for du gjør egentlig bare en copy-paste av det du har gjort. Ja, pluss at jeg tror at

musikk som verden og som oss som mennesker vi er jo ikke den samme vi utvikler oss hele tiden og vi det kan gå til at jeg hadde slått på en sambar i dag og så hadde ikke det funket sånn som det funket når jeg slapp den fordi at verden er kanskje ikke det samme en ting er jo at musikk går i bølger og trender går i bølger jeg er ikke så interessert i trender men det er liksom men jeg tror at

Det har vi snakket en del om også innenfor teamet, at man må akseptere at den var det den var, og den låten har jeg jo. Og den funket akkurat når den funket, men hvis jeg skulle prøve å bare gjenskape den gjennom hele karrieren, så tror jeg at det ville blitt en ganske kjedelig jeg tror det ville blitt for meg hadde blitt liksom lite utfordringer og kjedelige, og for kanskje publikum, men de utvikler seg jo også, fansene utvikler seg jo med det liksom.

Og så tror jeg kanskje bare at musikk kanskje i dag er ikke det som det var da, selv om det bare er fem år siden, eller ja, nå er det jo seks år siden da. Men hvordan, når du lager nye låter og sånt, og vi kan komme inn på dette hvert, men sånn, hvor mye greier du, det må jo skje noe, og det kan jo bare sånn, det er ganske annerledes, eller...

Det er litt annerledes å lage podcasten i dag i 2016-2019. Det var 200 som hørte på den første episoden. Jeg trodde det var noe feil. Jeg må slaste ikke. Hva faen er det så få? Update, update. Det må være feil. Her er jeg jo helt på trynet dårlig. Men jeg prøver jo

Og jeg tror også med hånd på hjertet at hvis de første 20 gjestene som var her, hvis de hadde vært her nå, så hadde de sagt sånn, ja, det er jo helt det samme som i 2019. At man hele tiden var sånn, ok, det er, jeg prøver å gjøre det på samme måte som når det var 100 lyttere, som det er 10 000 lyttere eller 9 000 lyttere da. Men det er jo kanskje litt sånn,

By popular demand, hva forventer lytterne, hva forventer hva er de forventningene der ute til ditt neste? At det er et visst press at du topper deg selv hele veien, skal du fortsette å toppe deg selv som idrettsutøver, eller skal du bare gjøre noe helt crazy nytt? Ja, og det er jo å toppe, det er jo også interessant, for hva er å toppe? For at

ting kan jo... Plasseskapet ser jo på tall, sikkert. Ja, selvfølgelig, men alt er jo ikke tall. Det er jo et godt eksempel. Vi snakker om...

Ja, la oss si for eksempel TikTok da. Altså det å for eksempel streame mye og selge billetter, det kan være to ganske forskjellige ting. Det å for eksempel skrive en låt som connecter med veldig mange, men som kanskje, eller ikke sånn, ikke connecter, men som kanskje spilles mye, det kan, altså du kan for eksempel ha ti lyttere som spiller

det låten betyr alt for dem. Eller du kan ha hundre som har hørt låten, men som ikke har noe forhold til den. Hva er liksom, hva er målestokken på et vis? Og vi har jo liksom sett gang på gang at for eksempel noen som har en kjempestor låt som blir veldig populær, la oss si for eksempel TikTok da, det betyr

Betyr nødvendigvis ikke at denne artisten for eksempel selger masse billetter, mens jeg har opplevd, jeg har bodd i London, flere indie-prosjekter som kanskje ikke streamer, det er ingen låter som streamer mer enn 5 millioner ganger, men de selger 2000 billetter hver gang de spiller i London. Sånn at man kan jo... Jeg tenker ikke så mye nødvendigvis på å toppe, men mer på at man kanskje...

Kanskje forskjellige albumene har hver sine effekter, kanskje de har forskjellige hensikter. Og igjen, så litt tilbake til det med, skal man holde på i en lang karriere, så er det jo til og med Bruce Springsteen, masse album, masse låter,

Kanskje hvis han går og spiller, la oss si han har stoppet, jeg vet ikke hvor mange ganger han har stoppet, la oss si han har stoppet 200 låter. Jeg vet ikke hva de er. 2000 sikkert. Ja, 2000 låter. Når han er ute og spiller, så spiller han kanskje 30 av de låtene. Og kanskje jeg kjenner tre av de låtene, mens noen andre kjenner

tusen av de låtene. Det er jo fortsatt, man skal jo holde på lenge, tenker jeg, og hvert album skal få lov å ha sitt eget liv. Og jeg tror at hvis jeg skulle fokusere bare på å jage for eksempel tall, da. Altså, ingen vet jo, jeg vet ikke hva folk kan ekte med. Altså, jeg kan ikke, når jeg sitter i studio, så kan ikke jeg si at det her kommer folk til å kan ekte med, eller det her...

Jeg må på en måte bare tørre å stole på min magefølelse og tenke at jeg lager noen ting som jeg er connected med, og kanskje på den måten er det kanskje noen andre som er connected også, men det har jeg på en måte visst at det er veldig vanskelig å vite hva som er connected og ikke. Det er jo det der snakket jeg to og en halv time med Espen Linn om. Har dere krysset veier noen ganger? Jeg tror faktisk

Aldri har jeg møtt ham. Nei, i alle dager. Jeg har jo møtt ham av og unn veldig mye, som er jo veldig, var jeg en veldig tett samarbeidspartner med han. Jeg er så sprøtt at ikke du har møtt Espen Lindholm. Nei, det har vi aldri krysset. Vi var inne i det du snakket om, og da snakket vi

Jeg tror jeg kastet ut at hvordan skal man vite hva som er en bra låt? Da var jeg veldig analytisk på det. Hvis du stripper ned til en akustisk låt, og det fortsatt låter veldig fint, da har du en sannsynligvis veldig god låt. Du trenger ikke å pakke den inn med produksjon. Så snakket vi om det at

Hvis du ikke selv konnekter og elsker en låte, det vekker et eller annet sinnefrustrasjon eller kjærlighet til det prosjektet du jobber med. Du må virkelig bli rørt av din egen greie. Hvis ikke du selv er investert og rørt av det, så blir du i hvert fall ikke lytterende. Jeg har jo gitt ut låter selv som er bare sånn...

kanskje det funker da? Kanskje folk hører noe her som ikke jeg hører selv? Ja. Eller kanskje man ser at noen andre har gjort den greia, og så funker det veldig bra. Så tenker man, ok, da gjør man det. Og så funker ikke det i det hele tatt. Men jeg tror han har et poeng i at

Hvis du på en måte ikke tror det selv, så kan du kanskje heller ikke forvente at lytteren tror det. Og så er det jo igjen, en låt kan jo være tekstbasert for eksempel, at du skal konnekte med teksten, men du kan jo få masse følelse ut av en låt som ikke nødvendigvis handler om teksten, men bare instrumentalen, eller bare følelsen i låten. Og så er det jo veldig, hva er det, objektivt, eller?

Så jeg begynner å prøve å sno inn noen ord her, men det er veldig individuelt hva det er ordet jeg skulle si. Hva er en god låt? Jeg husker jo når jeg for eksempel ref med Sombari og mitt første album, så jeg har ikke forvandlet liksom å liksom jeg synes det er litt skummelt å sette folk ned og være sånn, hør på det her! Men i dette tilfellet så var jeg hjemme i Tromsø, og så skulle vi i en lang biltur med mamma og pappa,

Og da spilte jeg dem albumene i bilen. Og bil er en veldig bra plass å spille musikk. Det er en bra plass å lytte på det man selv holder på med for å få... Det er bare å oppleve at det er biltesten, som vi sier. Men da husker jeg at

Og dem da, dem connectet overhodet ikke med Sambari. Dem følte at, nei, dem var liksom veldig lett. Og nå i senere tid, så kan dem, så har mamma sagt at, ja, nå skjønner hun liksom. Men der og da, så var ikke det en låt som skilte seg ut for dem. Men jeg hadde en annen låt på albumet som heter Please Look At Me, som ikke var noe sånn, ja, hva man skal si kommersielt sett, eller sånn, det var ikke en single, og det var ikke en stor stream eller noe sånt. Men den connectet dem kjempe med. Sånn at, igjen,

Og det har vært litt min mantra på det her nye albumet, at jeg må akseptere at jeg har liksom kommet til en sånn plass der jeg tenker at ikke bare akseptere, men jeg må også tenke at jeg skal ikke lage musikk for absolutt alle. Det er jo på en måte kanskje en umulig oppgave. Du kan kanskje lage en låt som treffer veldig mange, men det er også veldig mange delen av låten ikke treffer. Og det har på meg, for min del, vært en ganske sånn...

hva skal man si, kreativt forløsende greie i studiet de siste årene, at jeg har akseptert at det liksom, eller jeg har tenkt at det, først og fremst så skal jeg, jeg skal lage musikk som jeg synes er gøy, og så tenker jeg at det får treffe det de treffer, og så har jeg ikke tenkt at, nå skal jeg skrive en låt som skal liksom treffe kjempebrett igjen, det er jo umulig, men det er også noen ting som er veldig sånn fint med å,

og på en måte ikke prøve å jage det da. Men har du laget låter du har vært usikker på da? Skal jeg ta med denne her da? Eller så har andre bare sånn, kom inn da! Denne er dit bra. Jeg har faktisk hatt mange tilfeller av det motsatte, der jeg har vært veldig sånn, jeg har vært veldig gira, og så har ikke andre vært like gira. Blandt annet Come Over, som var faktisk første singen på mitt første album. Jeg gir ikke Come Over!

Det var en sånn låt som folk forstod ikke helt, eller de som jeg jobber med forstod ikke helt greia da. Det var covid sikkert. Nei, det kan ikke det, det er to meter sjøstand. Ja, det forstår vi. Det var rett før covid. Faktisk, den kom ut, tror jeg, i februar, og så stengte vi ned i begynnelsen av mars. Det var litt uheldig. Men det var en sånn låt som jeg måtte overbevise, og sammen med faktisk av de første singlene, så hadde jeg en låt som heter Wearing Nothing, og det var også en sånn låt som

jeg var helt sånn overbevist om at jeg elsker det liksom, men det var ingen andre som skjønte det da, før jeg var helt ferdig. De to største fanene av den låta der, det er Ronny Brede Åse og meg. Er det sant? Ja, ja, ja. Vi har jo hatt sånn sommershow på på P3, vi lagde et program hvor vi spilte våre sommerfavoritter da, og det var med hvert år. Er det sant? Ja, men jeg har jo en sånn fantastisk sommervibe, og så er det jeg vet ikke, så er vi litt sånn der, du vet jo det, vi snakket om nødling før vi gikk på her, hvis det er noe musikk

som ikke alle liker, men som er jævlig bra, og som du kanskje har oppdaget litt før andre, eller som du kanskje har på en liste som er sånn, så du kan liksom se på den her. Nå har vi jo ikke hørt en av denne, som er veldig satt artist. Så man smykker seg litt med bra låter som kanskje ikke er for populære også. Og det var den låta der, som hvis Ronny hører på nå, han kan skrive under på det, garantert. Ja, det er sjovt. Nei, men der ser du jo, det var en sånn låt som... Det er det vi fra Dekonnect har vi med 100%, for vi likte jo veldig godt den der...

Det var vel en slags sånn der, hva heter de her australske, de der Empire of the Sun? Ja, Empire of the Sun. Var det litt den vibben der, mener jeg husker da? Ja, det var faktisk, jeg husker det var, ja, det er også litt sånn der, det er,

Man får litt sånn der driving into the sunset. Gitar med reverb. Det er svart for det. Og så har jeg selvfølgelig hatt andre låter som jeg har tenkt at det her... Som sagt, you never know. Men det er gøy med musikk. Hva med de der collabslåtene? For det er jo et helt annet ballgame. Og det er ofte sånn at man er gjestartist på en låt hvor...

Veldig ofte i hvert fall, hvor det er en veldig stor mulighet til kanskje vanskelig plasselskap å ha forhandlet, brukt ukesvis, månedsvis, du har jobbet med

Steve Aoki var en av de første jeg kan huske hvor det var sånn, wow, ok, dagen skal over damen igjen. Og så var det Sib, og dette er jo store EDM-navn for ganske godt sikkert 6-7 år tilbake nå. Ja, Hitcherhart var jo med Steve Aoki, det var jo faktisk...

Det var faktisk en låt som jeg skrev i London med trommelsen av Kaiser Chiefs. Veldig random. Og så var det egentlig tilfeldig at han som manager meg på den tiden, han var vel ganske...

om han jobbet med Steve Aoki, eller hvordan det var. Men den låten, det var faktisk en sånn låt som, vi spilte den låten live i fire år, tror jeg, før den kom ut. Og så hørte han den låten, og så var han sånn, ja, den vil han være med på. Så det var jo litt sånn gøy, for da kom det på en måte fra

Det var jo en personlig låt for min del. Og så ble det en collab. Mens mange av de årene jeg var med Republic Records borte i New York, så var mitt første major-label. De var jo veldig på det der. Du må gjøre en collab. DJ, DJ, collab. Og det var veldig hot en periode at man skulle gjøre en DJ-collab. Og der liksom...

Der kom det inn igjen med musikk. Jeg har hatt det veldig vanskelig for å gjøre musikk, selv hvor smart det kunne være, hvis jeg ikke hadde noen... Jeg klarer ikke å tenke på det som en mulighet. Hvis jeg ikke kan connecte med det, så kan jeg ikke late som jeg kan connecte med det heller. Så det var litt... Der havna vi litt i sånn...

Vi var veldig uenige om det da. For de ville gjerne at jeg bare skulle synge på masse DJ-rekords mens jeg var sånn... Og i plasselskapet. Ja. Mens jeg var veldig sånn, nei, det føles ikke rett og da vil jeg ikke gjøre det. Men det der er ganske, det er en bålse decision da. Fordi det har jo fort gjort at vi sånn, ja, at det er presset og at det er så mye som, det er så mye oppfordringer

oppsider der, hvis du bare gjør denne her, det kanskje ligger hjertet nært, men det åpner så mange dører, så er det sånn at det føles litt som å gjøre en slags opptreden for Norges gruppe når du egentlig ikke har lyst. Ja, det var liksom på en måte, jeg tenker at det er jo fortsatt

Ja, ok, da skulle jeg liksom gjøre de tingene der, og så tenker folk sånn, oi, det var jo en spennende stemme, nå skal vi sjekke det ut. Og så kommer de på konsert, og så er det overhodet ikke det jeg gjør. Det var kanskje en policy decision, men det var veldig sånn, for meg var det bare veldig sånn tydelig at

Nei, hvorfor skulle jeg gjøre det? Hva sier det om meg som... Altså, hvor er artisteriet for min del i det da? Men så hadde du jo de her Odd Ones Out, som for eksempel Drink About, som faktisk var en låt som... Jeg fikk spilt den, tror jeg, ganske tidlig, en desember, lurer jeg på om det var, eller midten av desember.

Og så var min første, det har jeg ikke sagt til dem, tror jeg, men min første var sånn, igjen, med hele den historien med plattselskapet, om de bare, bare syng på det her, bare syng på det her. Så min første tanke var sånn, nei. Nei. Nei. Hadde hørt på låten sånn sikkert, med et halvt øre. Hvem hadde det med vokalen da?

Det var hun lovskrivene, Sara Ahrens tror jeg hun heter. Fantastisk stemme hun har, og det kan vi komme tilbake til, for det var jo en hel prosess når jeg skulle gjøre vokal, for det var jo sånn, bare syng litt med sånn som hun sang den, og det skjønner jeg, for hun var sånn, hennes versjon hørtes helt fantastisk ut. Men så bestemte jeg meg for at, nei, skal ikke gjøre det. Og så kom jula, og så hadde jeg spilt denne låten til søsteren min. Og så hele den jula, så det hun liksom sang,

Jeg husker ikke hva hun sang, men hun... Og så var jeg sånn, hva er det der? Hun bare, jeg vet ikke, hva er det for noe? Og så gikk det noen dager, så begynte hun igjen å si, hva er det der? Og så til slutt da, så fant vi ut at det var den låten. Og da hadde vi begge den... Da hadde vi liksom fått den i kroppen, hvis du skjønner. Så da tenkte jeg, ok, vi må kanskje teste da. Og så møtte jeg jo guttene fra Sibre, det var jo... Jeg digger dem, og det var så gøy å jobbe med dem, og...

og jeg elsker låten også så det ble jo faktisk en veldig positiv greie det var morsom fordi nå er det kanskje Espen og Simen litt her, men det er så mange år siden jeg tar kjaksen

Visste du at de hadde flere vokalister inne til å gjøre den låta? Ja, jeg vet det. Du visste det? Det var til og med sånn... Det var ganske mange bra artister. Ja, ja. Jeg tror på et tidspunkt så var det sånn... Det var omtrent sånn avstemning på hvem får den her. Og jeg tror til og med at de var uenige på et tidspunkt også om hvem som var... Det er liksom gått litt sånn der...

Jeg spurte sånn, ja, men jeg sa med en gang at Agne, det var du som skal synge nå. Men nei, det var mange innad sangen din altså. Ja, det er fordi jeg spør, fordi jeg var en av de som var med å avstemme der. Nei, det er sant! Så det var sånn, Espen, jeg var sånn...

Jeg var jo en av de første som spilte denne Mike Posten-remixen på radio. Ja, i bitsa. Ja, den bitsa. Den sinnssyke. Var det tjent av 5000 kroner på den? Ja, det var noe helt sånn sinnssykt. Jeg viser bare, ja. Men heldigvis gikk det jo bra for gutta senere da. Til de som lurer på hva vi snakker om nå. Sib, det var de som slo gjennom med den remixen. I took a pill in the beats da. Ja, originalen. Ingen har hørt den.

Det er ferdigstrafa, og så kommer de og bare lager en remix på morro, det går ut på Soundcloud eller noe, og så bare smelter det så inn i helvete. Og det var vel på en måte i Norge det begynte, var det ikke det? Jeg tror Kristine Danko og jeg spilte mye i radiosjonene våre, og så fikk vi det inn på spillelistene, men jeg tror den spredde seg egentlig litt seg selv, tror jeg. Jeg tror den var såpass... For den hadde et eller annet sånn der...

noe litt sånn Kygo-ish over seg. Det var et sound vi ikke hadde hørt før, som bare hjalp hele låta fram. Men uansett, så hadde vi god kontakt med Espen i Sib, sånn litt frem og tilbake, og så spurte han om en tjeneste, og sånn, nå har vi veldig mange forskjellige vokalister på en ny låt her,

Så jeg var sånn, ja, jeg får høre, fire-fem ganger. Og så sendte jeg tilbake, så sa jeg deg da. Jeg gjorde det. Jeg gjorde faktisk det. Eller sier du bare det, du? Jeg kan vise deg mailen, faktisk. Jeg kan faktisk legge fra bevis på det, men det var jævlig bra, de andre artisterne og sånt også. Og så sa jeg til Espen, bare sånn,

Hvis det hadde vært det, ville jeg gått for Dagny, fordi hun sier ordet fucking på en annen måte enn de andre. De amerikanske trakk seg tilbake. Det var akkurat sånn de ville ikke være. De syntes det var ubehagelig å være. Hvis du klinte til, så sa tromseværing akkurat så sto det med øl i hånden. Det var best innlevelse. Jeg ble godt for den. Jeg tar 1% kredit.

for at det ble dere. Ja, det skal du faktisk få. Det skulle vært gøy å sette seg ned nå og høre alle de forskjellige versjonene. For jeg tror jeg fikk høre snippeten av en av dem, og det var noe litt... Det blir jo en litt annen greie, sant, med en gang du får en... Men det interessante er, for som sagt, med vokalen, jeg husker jo at jeg var inne og vi gjorde jo

Og det synes jo jeg er gøy med vokaler, at når du kan nørde på vokaler, at det er sånn at olyden kan endre seg veldig ut fra hvordan du former munnen, eller dynamikken i en låt, altså hvor skal du trø til, og hvor skal du være veldig sår og nepp på, og det er sånn, jeg liker når man kan gå skikkelig inn i det. Mange liker jo i studio at det er sånn at du setter på rekord, du forsviller gjennom den fem ganger, og hvis ikke du har innlevelse på det gjennom de fem, så

så er det kanskje ikke noe innlevelse. Og det kan jeg også digge. Men jeg kan digge når det er sånn der, nå nørde vi skikkelig på vokal. Og det husker jeg at jeg var inne med dem om

Og det var ordentlig sånn nødding på vokal. Og som sagt, Sara Ahrens, som jeg er ganske sikker på at det er hun som jeg tenker på, jeg tror det er Sara Ahrens, ja. Fantastisk låtskriver, fantastisk vokalist, og hun hadde på det tidspunktet bare ikke lyst til å være med og gjøre låter.

Og det var sånn utrolig utfordrende, for hun har så sykt bra ton, liksom, og det var... Det var som i den rollsen hun drønte. Ja, sånn at uansett hva man gjør, så kan det nesten liksom... Det kan liksom ikke helt måle seg, for det er bare...

det kommer så naturlig for henne da. I dette tilfellet gikk det bra, men jeg husker at jeg hadde den samme igjen, hun hadde vært inne og skrevet en låt med en annen DJ som jeg noen år senere vurderte. Og da husker jeg at jeg hadde leidet Airbnb på sommeren, vi bodde her i Oslo, jeg bodde egentlig i London, men vi bodde på Sanktenshøyen den sommeren, for vi skulle spille mye i Norge. Og da satt jeg liksom

og gjorde vokal, og så sendte jeg av gårde. Nei, det var ikke helt rett. Ok, gjorde en ny vokal, sendte av gårde, kom tilbake, og til slutt var vi nede på sånn der, du uttaler T-en litt annerledes enn ho gjør det. Og til slutt måtte jeg bare si at, vet du hva, uansett hvor mye jeg gjør nå, så kommer det aldri til å høres helt ut som ho. Så da ble faktisk ikke det en call-up, for at

For det ble liksom aldri det samme når det ikke var hennes vokal. Det kan jeg kjenne litt igjen selv fra låta der. Det er litt annen greie da, men jeg gjør en vokal den dagen vi skriver låta. Og så seks måneder senere hvis jeg skal gi ut låta, så tenker jeg at nå må vi gjøre en ny vokal. Og så er det nesten sånn umulig å gjenskape akkurat den følelsen som var i rommet den dagen. Nettopp. Det var jo det som var grunnen til at Kevin Harris også brukte Inav Rolsen. Skulle jo bare være...

Hun skrev en låte, men skulle bare ha en testvokal. Når du sitter timesvis i studio, og det går om igjen og om igjen, og du kan kjenne deg inn i alt mulig slags skrive, alle de kreative prosesser, du først forelsker deg inn i det,

eller et kapittel, eller en sang, eller et huk, eller en stemme, eller et instrument, du greier ikke å erstatte det, så det er livsfarlig med sånne test- dummies, for du blir så attached til den her originale ideen, og så... Så jeg tror Kevin Harris, det var jo sånn, den der...

How Deep Is Your Love? Ja, og det var det, ja. De prøvde jo å finne artister til det, men det var bare Ina Vrohalsen som var. Og så skjedde det et eller annet der at de fikk et sånt litt sånn dårlig, litt kynisk spill. Jeg tror sånn Ina Vrohalsen fikk et slags vindu. Skal du være med på låta? Du får ikke kreditering. Hva? Jeg hører meg spørre Ina Vrohalsen om den prosessen bak der, om hun ikke ville, men

Det står jo bare Calvin Harris og hva heter de andre, Kara? Disciples. Hun har ikke kreditert, men hun var jo med på TV og fremtøringer. Jeg husker at de gjorde en oppredd. Det så fantastisk ut på den låten der, så det var helt rett avgjørelse at det ble hennes vokal som ble værendes. Men det der har jeg lært at nå hvis vi

Hvis vi har en sånn dag i studio der du bare kjenner at det stemmer og du er gira på låten en ting er jo ikke gå hjem før du er ferdig for dagen etterpå så kan du våkne opp på en helt annen stemning og uansett hvor mye du prøver å sette deg inn i det der siste verset eller prekoreset du mangler så er det bare ikke det samme liksom. Men der har vi også lært at når vi gjør vokal nå på dagen selv om du fortsatt kanskje ikke har låten veldig inne eller du kan den ikke helt så gjør vi liksom en ordentlig vokal fordi at

Man har bare sett så mange ganger at det kan liksom ikke gjenskapes. Men det er ikke sånn først. Det sier seg da, med de kamerafolkene jeg har jobbet med, som skal lage dokumentarer eller TV, så er det ofte at første take på TV er alltid nesten det beste. Men er det analog til studio? Altså at første take av en gjennomgang ofte er det mest lekende ufarlige?

Det kan faktisk variere litt. Det som jeg tror er skummelt i studio av og til er at når du begynner å tenke for mye, så blir det på en måte... Da surrer det seg til. Ja.

Og så har jeg jo opplevd at det her med innlevelse er også en interessant greie. Jeg har opplevd at jeg står i studio og vi skal gjøre en vokal, og så kanskje går vi mer på feeling enn sånn der, nå skal vi liksom gå inn på været i et ord nesten. Og så synger jeg gjennom låten eller synger jeg gjennom verset, og så får jeg kanskje litt mer innlevelse. Og da har jeg stått der og tenkt at

å, nå tenker jeg gjennom ordene min, så jeg synger masse innlevelse og sånn, og så prøver jeg igjen, og igjen, jeg tenker og prøver å føle og liksom formidle, og så, nei, det var ikke helt, vi tar det en gang til, og så på tredje take da, så tenker jeg sånn, hva faen skal jeg ha til middag i dag egentlig, kanskje spagetti, eller, og så bare synger, og så er det sånn, å, der satt det, det var fantastisk, det liksom, det er,

Det er veldig rart, jeg vet ikke hva det er jeg tenker på, men kanskje er det et tegn på at hvis man ikke tenker så mye, men bare lar ordene få komme, så er det kanskje av og til det som er mest i den løvelsen, jeg vet ikke. Han jeg jobber med, han sier at fra take to og utover så er jeg helt håpløs. Hva sier du? Jeg blir så selvbevisst når du har gjort det. Første gang var bra, vi tar en til. Ja.

og da begynner jeg å si ord feil, og så begynner jeg å bli selvbevisst, hvordan hører det seg ut nå? Skal jeg være litt mer cool, laid back, eller skal jeg være litt påinteressert, være litt nysgjerrig, skal jeg være litt morsom, skal jeg dra på litt? Og så blir du hele tiden sånn, i stedet for at du blir spontant, det er vel kanskje det ordet vi leter etter, det spontane, hvor du bare greier å koble ut denne jævla selvkritiske delen av deg. Jeg tror det er det jeg elsker med live, fordi at live så er det sånn, du...

Du er bare så sykt tilstede i øyeblikket. Og det som skjer, det skjer. Og så skal du ikke nødvendigvis sette deg ned etterpå og analysere det. Det er bare en følelse akkurat der og da. Og det er så utrolig befriendes. Og en veldig deilig plass å være da. Å bare være til stede. Mens i studio så opplever jeg at

Det er veldig lett å overtenke det, og lett å bli litt selvkritisk, og kanskje du hører det på en helt annen måte. Og så er det jo en ganske personlig greie å være i studio. En ting er jo å være i studio og skrive, men det å stille seg opp og synge en låt når du akkurat er ferdig å skrive den. Mye kommer jo ned til sånn

i studio generelt handler jo om kjemi, og det handler om å skape et trygt rom, og føle seg komfortabel, og også dare to suck, som vi sier, altså både med ideer, men også liksom, kanskje noe av de, ja, for eksempel på Love You Like, det er en av låtene mine, så er det en liten sånn, yeah you,

som kommer liksom før refrenget og det var bare et sånn det var bare en sånn adlib som skjedde med at man bare bestemte seg for å bare prøve det og så ble det en ganske sånn essensiell del av låta, men hadde man ikke tort, det er min telefon som hadde man ikke tort å teste det oi, shit

Oi, det var en alarm. Er du en sånn alarmmenneske som må ha 14 alarmer på ting du skal huske på? Jeg har en sånn regel på, hvis jeg er for eksempel på øvingen, så sier jeg, ok, hvis alarmen min ringer, så må dere ikke se på den, for at alarmen er en sånn plass som er bruket i sånn noteringssystem, det er sånn alt fra sånn der

Husk å svare på den main til sånn, husk å være snill med deg selv, eller engasjer deg mer, eller liksom, altså jeg har så mye random for, jeg føler at kanskje alarmene mine er det mest innblikk i hodet mitt du kan få. Så det er veldig spesielt forhold jeg har til alarmer.

Dama har akkurat det samme. Er det sant? Ja, det går alarmer hele tiden om husk den mailen, husk den tingen, den matboksen. Jeg har faktisk ikke møtt noen andre som er så på alarmer som meg, så det er for gildt. Ja, det har følt en make der, tror jeg. Men...

Dette var interessant, fordi det med studio, for alle dødelige mennesker vil jo tenke sånn, fy faen, det å synge foran 10 000 mennesker, det er jo aldri, men synge i et studio, det skulle jeg greide å få til, men det er to litt forskjellige opplevelser, og det kom på en historie nå som jeg hørte, filmmusikkomponisten Hans Zimmer, han gjorde masse filmer med han som har laget alle disse her Interstellar Inception. Ja, ja, ja.

Åh, Gud, Petter, hva heter han, ressursjøren din? Dette var jo helt feil. Kristoffer Nolle. Det er jo kjempefan, og så får du helt... Ja, men det lå å få gjerne tappet av og til. Og da var det sånn, visst nok da, man vet jo aldri om disse historiene sannes ikke, men Interstellar ble presentert for Hans Zimmer som et far-datter-drama.

Og det var alt han fikk vite. Så bare, kan du lage et eller annet sånn? Lag en melodi, en eller annen stemning rundt far-datter-drama. Det var det han fikk vite. Så da lagde han den der dønn-dønn-dønn-dønn-dønn-dønn. Ja nå, nynner jeg vel kanskje ikke riktig. Det var en vanskelig melodi å nynne på, faktisk. Så enkel som det er. Choke up'en. Og så sier han til meg sånn, du får bare komme over til meg, så skal du få høre å

og det var så nakent, for den melodien var jo ikke noe orgelig, det var ikke noe produksjon i en innpakning. Så han sa når Kristoffer Nollen satte seg ned stolen, akkurat som du skulle satt deg ned den stolen der, og så sitter jeg på piano og så bare sånn, ok, er du klar for å høre på verdens enkleste melodi, liksom, som skal være i filmen din? Og så bare han svett

på ryggen, og han var så stresset, han bare sånn, herregud, har jeg fått han til å fly helt hit for å høre på denne her, jeg kan spille med en finger, liksom. Og så bare sånn der, og så visste jeg ikke at det var en eksistensiell romfilm, ikke sant? Og så endte det opp med å bli den greia der, og det bare... Ja, for de holdt det så enkelt, liksom. Ja, ja.

Og så er det på en måte at han kan bli så svett, han har jobbet med han før, så svett på ryggen, så nervøs, og så prestasjonsangst, og så står han og spiller foran, jeg har sett han masse konserter rundt omkring i Europa, og sannsynligvis har han det mye diggere på scenen, ser sånn ut da, enn sikkert han var i den setningen med den ene personen. Ja, men så klart, det er jo, altså, nei, det er jo kjempe, altså, skal man bruke året sårbart, og det er jo liksom,

Ja, det å kaste ut en idé på den måten, og bare tørre å putsche seg for alt, det er jo det. Og det er jo veldig... Ja, igjen tilbake til å skape et trygt rom, det føler jeg er veldig viktig i en prosess, og man merker det jo fort hvis man kommer inn i et rom, og man kjenner at man bare...

ikke connect eller at det ikke flyter da er det plutselig veldig mye vanskeligere å være kreativ og tørre å kaste ut ideer og ref det som han gjorde der altså av og til så er det egentlig det beste og du må liksom se en you have to see an idea true liksom for å for å forstå hva det kan være Har du kommet inn i en sånn rom og bare sånn off dette er bad vibes dette her dette her dette blir tungt

Ja, det har jeg absolutt. Og det skal sies at jeg har opplevd at man kommer inn i et rom, og så er det litt sånn, det er jo, man kommer inn i et rom kanskje noen man aldri har møtt, og så kan man sette seg ned og være sånn, so let me tell you about it. Det er jo en spesiell situasjon. Og jeg har opplevd at man kommer inn i et rom, og man bare kjenner at

Og hvorfor jeg blir skummelt om at det sitter litt langt inne og tør å sette i gang, og så flyter det så bra. Og så har jeg kommet inn i en rom der man har pratet, og det har vært så enkelt, og man bare tenker sånn, åh, i dag blir det en lekende slett. Og så skal man begynne å skrive, og så bare stoppe det helt. Sånn at det der er, det kan man ikke alltid si, men jeg føler hvertfall at jeg har vært heldig som...

Jeg klarer ikke, selv om jeg har fått det spørsmålet mange ganger, så klarer jeg faktisk ikke å komme på en situasjon som har vært direkte sånn ukomfortabel i et studio. Ja.

Jeg hadde en gang en sesjon i Los Angeles der jeg jobbet med to produsenter, og så var vi på en måte i gang med en låt, og det gikk veldig bra. Det var en sånn Carl Gens inspirert sak. Og så var det en jeg kjente som jobbet i rommet ved siden av, og de kjente også hun var låtskriver.

Og så kom hun inn, og så var hun utrolig utadvent og lett og ikke redd. Jeg kan jo være veldig redd, jeg synes jo det er skummelt med sessions, men hun var bare veldig uredd. Og så på en måte tok hun rommet, og så begynte hun å synge på en idé, og så ble alle sånn, det er jo superkult. Og før det var gått 20 minutter, så bare hadde hun skrevet hele låta, men...

Og det var en veldig kul låt, men det som vi ikke hadde tenkt på var jo at det var jo jeg som skulle inn og synge denne låten, og den passet jo ikke til min stemme i det hele tatt. Og da husker jeg at jeg gikk inn i det her vokalrommet, og det var ingen vindu, det var et helt sånn mørkt rom, og det eneste kontaktene jeg hadde med produsentene utenfor var gjennom hodetelefonene.

Og så sier de sånn, yeah, just have a run through, just try and sing it. Og så begynte jeg å synge, og selvfølgelig kjempe stresset og veldig nervøs, og kunne liksom ikke låten helt, det hadde skjedd så fort, og det passet ikke tonarten i det helt tatt, og låten kledde ikke meg. Og så var jeg ferdig, og så ble det en sånn utrolig lang stillhet.

og bare, og jeg sto der og bare liksom kjempe stressa og så hørte jeg bare at de kom på liksom på ørene så bare sånn ja, I think we try that one more time og så bare åh, nei og det var så finlig og det var den neste timen der meg inne i studio der og fikk ikke til å kjempe stressa og dem som desperat sikkert tenkte at å herregud jeg kan bare se for meg liksom

Det var bare en utrolig sånn. Så det kan være pinlige affærer, men jeg har aldri opplevd noen ting at en sesjon har vært uenig. Folk er stort sett veldig ok, og alle går inn med en sånn mentalitet av at vi prøver så godt vi kan, og alle har lyst til at det skal bli bra, og så er man litt uenig av og til, og så har man litt forskjellig smak, og alle de tingene der spiller seg selvfølgelig inn, men utgangspunktet er det veldig sjeldent at det liksom

dårlig stemning, selv om jeg har jo hørt mange historier. Så har ikke jeg følt at jeg har opplevd noe sånt nå. Jeg tror det er mange sånne arketyper. Jeg har også hørt folk som kommer inn med ton- og splits-arker før du skal begynne å jobbe. Hvordan skal vi splitte dette da? Litt sånn kynisme. Ja, nei. Sånne ting kommer man jo. Det hadde jeg en situasjon faktisk i Los Angeles igjen der

Vi skrev en låt, og så hadde vi egentlig hele låten utenom at vi manglet da Bridge eller Middel-Eighten, og så et pre-korus. Og så ble jeg kjempe motforgiftet den kvelden. Som andre bare har vært det to ganger i livet, men som ordentlig lå liksom nede for tellingen, jeg vil bare si, i mange dager. Så da kunne jeg ikke komme inn på dag nummer to.

Og så gikk det kanskje et halvt år, og så fikk jeg en mail om at det var en artist som hadde lyst på den låta. Og så bare en sånn informasjon om at...

Ja, og siden dagen ikke var i sesjon, så jeg får ikke noe publishing, og så bare, hæ? Og så prøvde jeg rett og slett å kutte meg ut av låten, men da hadde jeg heldigvis tatt opp, for du kaster jo ut masse ideer i rommet, så jeg hadde liksom tatt opp på sånn voice memo, at jeg hadde liksom vært del av det, og kommet med ideer og sånn, så det er ikke helt fint, men det

Som sagt, det er veldig, veldig unntak, føler jeg. De fleste som går inn i sånn session-situasjon, der man møtes for å skrive, er liksom innenforstått med at

Noen dager er du kjempekreativ og har masse ideer, av og til er det litt vanskeligere. Noen ganger har du ingen ideer utenom den ene ideen som er kjempeviktig for resten av låta. Og alle er på en måte innenforstått med det, sånn at som regel sier vi bare at vi får en lik køtt. Ja, du må være veldig kulturforskjellig fra Los Angeles-

Jeg vet ikke hvor mye du jobbet i London og til Norge, Tromsø, Oslo. Det var rimelig forskjellig. Det var hele apparatet rundt, og stemningen, og «You're a star!» Skal du ha noe mer kaffe? Ja, men der er jo liksom, ikke for å generalisere, men amerikanere er jo kanskje litt mer «Yeah, yeah, you're amazing!» Mens vi nordmenn er jo litt mer sånn «Yeah!»

yeah, that's cool, that could maybe work. Du vet, det er jo litt kulturforskjell da, men det kan være spennende, men det er jo liksom...

Nei, der er det jo, sånne ting kan det jo være. Og vi har jo den der klassiske, som man sier liksom at hvis man hadde en dårlig session, så er det alltid noen som på slutten av sessionen sier sånn, yeah, we should do this again. Og så vet alle på en måte at det kommer ikke til å skje. Det utspiller jo seg litt som en date da, at hvis det faktisk funker, så har man lyst til å få det til en gang til. Absolutt.

Absolutt. Og der opplevde jeg jo at plattselskapet i USA kunne være ganske sånn cutthroat. Jeg var jo i USA i kanskje, en gang så jeg der i 10 uker eller 8 uker, og da var jeg i nye sessions hver dag. Og det var ganske heftig. Og da var liksom demmes mentalitet sånn at

Hvis låtene ikke var bra nok, så var det bare sånn, next, next. Men så jeg opplever jo at, og det har jo endret seg ganske mye i musikkbransjen nå, at som en date, du kommer jo sjeldent på et date, og så er det sånn, ja, da er det oss for alltid. Ja, vi har 20 minutter. Ja.

De fleste tingene kommer jo på akkurat som mått som man på første date, så er det jo ikke alltid sånn at du presenterer hele livet ditt. Du får prøvd stykker, og så over tid så blir man mer og mer kjent, og så utvikler man mye mer trygghet, og man tør kanskje mer. Sånn er det. Jeg har nok alltid vært litt mer sånn at hvis jeg går inn med noen og jeg kjenner at

her er det, vi har en kul forståelse, og vi liksom viber på de samme tingene og sånn, så tenker jeg at selv om det ikke blir verdens beste låt, så var det nok til at jeg gjør det gjerne igjen. Man kan sitte med følelse der for de som hører på, at

det var kanskje ikke verdens beste låt. Det er noe der, men det blir en ok låt. Ja, og det som publisjeren min sier, there's a lot of good songs, but very few great ones. Og sånn kjenner man det jo også. Det er jo veldig mange låter man skriver som har noe og som er kul. Og så er det en og annen gang der man bare kjenner at alt bare smelter sammen og blir noe som allerede der kjenner du at dette betyr noe mer da.

Sånn er det. Det kommer til kjemi og sånt også. Jeg har aldri vært sånn type musiker. Jeg bare sitter og mekker beats med Markus Neby, holdt på å si. Men jeg var jo på besøk to-tre ganger hos våre fellesvenner Kato og Kent. Også kjent som Donkey Boy. Og der har jeg også litt morsom historie, bare sånn fordi... Tror du det er mulig å dra derifra uten en morsom historie? Det er jo faen meg digresjoner i hodet av her, men...

Vi må komme tilbake til Donkey Boy-artistnavnet. Kanskje det sykeste artistnavnet å finne på ever. Uansett da, Kato og Kent, frontfigurerne i prosjektet og kjent gjennom Donkey Boy, og så Rat City er jo deres prosjekt.

fy faen for noen hyggelige jordnære og ikke minst sånn flink med folk da og sånn sånn der ja, og de har et studio på et loft, og så har de gaming kjeller, så alltid omvisning i huset først altså og så er det sånn, ja, men det som du sier til Dagny når hun er her og bare lager låter, vi må kle av snakene og tørre å drite oss ut ja, ja, men det er, altså der har du jo, der har jo også, altså han Kato da, spesielt han har jo

Han har skjønt hvordan man skal break the ice. Han har jo en sånn klassisk, han har en sånn kjempeskummel maske

som hvis du er så uheldig at du må på toalett i løpet av sesjonen, så kan jeg nesten garantere at i det du kommer opp trappa så er det liksom så kommer han hoppende ut av hjørnet med denne masken og jeg har jo vært der nok ut og skjønnet at nå kommer snart masken men det gjør han med folk som akkurat er kommet inn og møttes på 20 minutter siden og så hopper han frem med denne masken

Og så har han en, og det er, vet du, han har en sånn, jeg vet ikke om jeg skal fortelle det, det blir kanskje veldig internt, men han har en sånn gigantisk sånn

halvmeters, jeg vet ikke om det er halvmeter, men en sånn svær, en sånn gummipenis, som han da hentet ut av og til. Og det er jo, ja, og så en gang så drev vi å tulle om den der da, og den hadde en sånn sugekopp på baksida. Så han tok den sugekoppen, så festet han den i panna,

Og så skulle han liksom ta en sånn bilde da. Jeg tok noen bilder av han der. Han liksom stod på sertet med den der svære pedisen da ut fra panna.

Så da tok han den av, så hadde han fått et gigantisk sugemerke, eller noen blåmerke i panna, som han da hadde to-tre uker etterpå. Så da måtte vi finne på en grunn til hvorfor han hadde svære merke i panna. Så det er liksom også en del av stemningen i studio. Ja, det stemmer, det er helt lemt. Jeg tror faktisk den dildoen sto...

smekk på bordet. Det var en sånn fast greie, men jeg fikk ikke masken da jeg var besøkt. Ja, så der, da har du noe å se frem til. Så da har jeg noe å glede meg til der. Så det er triksene der borte med Kato og Kent da. Ja, men det er liksom, det skal være sagt at det her å bryte isen, hvordan enn man gjør det da, det kan ha ganske mye å si da, for hvordan liksom

Det å skape et rom der folk føler at det er litt lett å lave skuldra, det er en ganske fin måte å komme i gang med å skrive musikk i dag. Har du hørt Donkerboy etter du har jobbet med det? I to runder kanskje? Ja, jeg har vært der i mange runder.

Det slår for meg, men jeg skal ikke legge ord i munnen på det, men jeg hører Donke Boysen, en gammel låt på radioen. Hører du litt av dem i dine egne låter? Ja, veldig. Og det er utrolig, for det der å ha skapt en sound som er så dem, det har jeg også opplevd at folk har nevnt at

folk hører enten min eller demmes låt og konnekter det med hverandre. Så det... Jeg har liksom fått lov å låne litt av sounden der, kan jeg si. Og de har en helt...

Vi kan tulle så mye vi bare vil, og vi har det veldig gøy. Vi tuller masse, og har jo tidligvis vært der ute, blant annet på en to uker skrivecamp, bodde på loftet der, mens i to uker, og skrev låter hver dag, og tok bastu, og spiste, og spiste. Vi har også en sånn spill som vi spiller som heter Werewolf, One Night at Werewolf. Så,

Det var faktisk, vi ble så giret på det at det var nesten sånn at vi måtte minne oss selv på at vi var der for å skrive musikk. Ok, nå kan vi ta 20 minutters pause med Werewolf, let's go! Men det er så alt spøk til siden, de klarer å skape, jeg føler en helt egen stemning i de låtene de gjør. Det er bare så fullt av...

Vi lager poplåter, og det kan være ganske upbeat greier, men det har bare en sånn sterk følelse. En sånn håpefull følelse, eller en veldig sårfølelse, samtidig som det er veldig oppløftende. Kan du ramse opp noen av låtene, bare sånn folk henger med på hva dere har lagt sammen? Ja, vi har laget Somebody i lag. Og så var jo dem inne på Come Over, selv om den skrev jeg ikke, men dem var inne og gjorde prod på den.

eller co-prod da også har vi gjort Bright Sider også har vi gjort Story Dream også har vi gjort også har vi gjort herregud Pretty med Astrid Gjerts også har vi gjort noen av noen låter fra Red City så nei, vi har gjort veldig mye forskjellig og gjennomgående er jo denne følelsen i hvert fall ja

Så det kan gå lange perioder der vi ikke ser hverandre eller skriver, liksom. Og så finner vi på en måte... Og så uten at det er noe annet enn at vi bare... De holder på med sitt, jeg holder på med mitt. Og så finner vi liksom alltid sammen igjen i sånne perioder. Og så setter jeg veldig pris på dem. Det er jo... Kato har jo gjenfortalt hvordan den som bare låta ble til. Det er jo kanskje veldig mange av sin favorittlåt av deg. Han fortalte også at

Det var morsomt det med foreldrene ikke catcha det. Han sendte den til Mikkel Eriksen i Stargate, og Mikkel Eriksen bare sånn «Den er der».

det jeg skulle ønske at jeg hadde, eller noe sånt. Han tok det med en gang, liksom, og dette blir en stor steger. Men var det også bare sånn, dere hadde egentlig lyst til å spille brettspill, og så bare lagde dere samboer? Ja, det var jo faktisk en ganske spesiell, det var jo en litt sånn spesiell tid, for jeg hadde akkurat blitt, ja, hva skal man si, droppet da, fra plattselskapet, eller vi hadde bestemt oss for å gå forskjellige retninger,

Dette var jo i starten av 2019, og hadde vært med Republic i mange år, og så hadde vi egentlig hatt en ganske lang periode der, merket jo at jeg var mer i Norge, de var i USA, det ble mer vanskelig å ha et godt samarbeid, og jeg ville gjerne lage album, og de ville ikke lage album. Og så bestemte vi oss for å gå hver vår svei, og

Da var jeg nok for første gang litt sånn siden 2015, rett før Backbeat faktisk, innom en sånn tank om at kanskje jeg skulle prøve å tenke litt nytt og

Kanskje se litt på hva annet som finnes i livet, og følte meg egentlig litt ganske sånn diskonnekta fra musikk. Men hadde samtidig en sånn veldig, veldig sånn, rolig snakk, hadde jeg også samtidig en veldig sånn sterk følelse av at jeg skal lage et album. Om det så er det siste jeg gjør med musikk, så skal jeg lage et album. Og

Og så hadde jeg ikke skrevet på lenge, og så hadde vi fått en mail fra dem, kanskje et halvt år tidligere, men da var vi midt oppe i kaos og hadde liksom ikke fått komme tilbake til dem. Og så sendte søsteren min mail og sa at, ja, Dagny kommer gjerne ut over å skrive. Og så har jeg en sånn rar greie at jeg synes det er litt skummelt å gå inn med produsenter alene uten å ha en til låtskriver eller tekstforfatter. Det er veldig få produsenter som jeg føler meg liksom sånn

trygg nok med å bare gå inn og skrive musikk alene. Sånn at jeg husker da jeg satt på toget utover der til Drammen, så tenkte jeg bare, herregud, kan dette toget bare breake? Kan vi bare få motorshoppet eller noe? Jeg vet ikke. Åh, jeg synes det var så skummelt. Og så kom jeg ut der, og så kjente Kent og Kato Stihl, og Lasse som også var der. Det var bare så utrolig lett å være med dem. Jeg kjente med Inga at det var veldig av...

Og så hadde de laget en sånn idé med, de hadde liksom skrevet sånn, de hadde kanskje 20 ideer da, så de sa sånn, det her kan vi lytte gjennom. Og så velger du den som du har lyst til at vi skal prøve å jobbe litt på. Og så spilte de gjennom, og så velgte jeg den, og det var den eneste som de hadde kalt Dagny. Sånn at alle de andre hadde liksom helt sånn random navn, men den heter Dagny. Så da hadde vi jo på en måte tenkt det lik der da.

Og så var det ganske kjøpt at vi kom opp med melodien, og jeg hoppet på mikken og gjorde litt ideer, og de veldig snart på å katsje «Åh, det der var fint!»

Og så dro jeg hjem og kjente at dette var veldig gøy, og jeg merket at det var et eller annet der. Og hele neste dag så satt jeg egentlig bare og skrev på tekst, og det var liksom ikke stressende i det hele tatt. Og når jeg kom hjem etter dag nummer to, da var vi liksom ferdige med demoen, så visste jeg den til søsteren min, Juna, og hun tror jeg i løpet av de neste 24 timene spilte den kanskje

femte gangen. Altså, hun ble helt sånn obsessed med den låta. Hvorfor det? Nei, jeg tror bare den traff hun på et vis, som hun er litt sånn som er at hun har fortsatt det med musikk, at det er masse hun kanskje ikke forstår, eller som hun ikke kan nekte med, men hvis hun først kan nekte med det,

Da blir det som en nyforelskelse nesten, at du vil bare høre det igjen og igjen og igjen. Som er jo en utrolig fin ting. Jeg vet ikke om du har opplevd det med låter? Ja, absolutt. Jeg kan møte meg med andres låter og egne låter. Det er jo helt sjukt å si høyt at man kan høre på sin egen låte så mange ganger. Men jeg har jo også hatt den følelsen. Og det er jo også hatt den motsatte. Du står opp dagen etterpå og bare sånn.

Jeg gleder meg at du hører på det du har brukt hele gårsdagen på, og så hører jeg bare sånn, dette her er jo ikke sinnssykt ræva. Og så er det mulig å legge seg så fornøyd. Så det er begge deler av, men det er veldig rart å si høyt at det finnes, både jeg prøver å skrive litt, jeg liker å skrive, at jeg kan lese kapitler som kanskje er godt

et par år siden jeg har lest, og at jeg blir nesten litt sånn, det er fælt å si det, men blir litt imponert av at jeg har skrevet det. Det var jo kjempe morsomt. Det var jo bare sånn, og låter og sånt, og det er det jeg faktisk tenkte å spørre om, og jeg tenkte litt tidligere i uka hva vi skulle snakke om og sånt, og bare sånn,

Det er mange ting jeg har både skrevet og laget musikk som jeg tror at jeg aldri kunne laget på nytt. Ja, det har jeg også opplevd. Og at du mener at nå når du ser tilbake på det så tenker du sånn, det hadde jeg ikke kunnet gjort i dag. Både teknisk og kreativt.

Ja, men det er jo interessant, for det har jeg også opplevd at du, og kanskje spesielt med at jeg hadde sånn, nå når jeg skulle i gang med det nye prosjektet, så har jeg alltid en sånn at jeg går gjennom masse gamle ting før jeg setter i gang, for å se om det er noe jeg kan connecte med på en ny måte. Kan jeg spørre, er det lydopptak på mobilen, eller hvordan lager du gamle ting?

ting? Nei, da er det jeg har jo dropbox da, og er det verre at jeg har folk som er mer organiserte med som at jeg plutselig kunne finne frem til demo som jeg ikke hadde hørt på ti år fordi det var ganske det var nettopp det da, det var en ganske morsom opplevelse å lytte gjennom sånn, de aller første låtene man skrev, eller sånn, veldig tidlig fordi at det var en sånn

For det første så, da var jo for meg musikken at jeg satt hjemme og bare nudla og spilte nudla, jeg vet ikke om det er et ord. Nudla, tromsikker. Jeg spiller inn bare. Men at jeg liksom satt hjemme og bare spilte gitar og bare sang, og en låt kunne jo utvikle seg over lang tid. Og så når jeg hører tilbake på det, så er det en eller annen sånn, både naivitet og en energi i det. Så man lurer på at,

Etter å ha holdt på så lenge med pop, at jeg kanskje hadde tatt helt andre valg i dag enn jeg tok da. Men når jeg hører tilbake på det nå, så følte jeg at det var ganske fresh. Det var nesten som at...

Oi, det var spennende. En liten sånn kunstpause der. Ja, jeg så at jeg bare sa at jeg skulle begynne å gråte nå. Nei, men at man hører tilbake på det nå og tenker sånn, jeg tror jeg hadde tenkt for mye til å ta de valgene nå, eller noe sånt. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men det var litt sånn... Ja, som sagt, man kanskje...

Da tenkte jeg ikke like mye på sånn... Jeg prøver å unngå det også, men det er jo på en måte litt sånn innprintet, men tenkte ikke så mye på struktur eller...

hvor skal melodien gå i verses, the prequels, bla bla bla. Jeg tenkte ikke på noe man bare gjorde. Det er faktisk jævlig fett. Det har jeg aldri tenkt på før, plukke opp skisser fra en tid hvor man egentlig ga litt faen og egentlig bare lagde musikk på seg. Jeg tror veldig mange i min generasjon begynte å leke med datamaskiner og lage musikk. Det var ikke noen sted å gjøre av musikken, så du endte opp med å lage en skisse hver dag i det musikkprogrammet du har. Det var så jævlig produktivt. Ja.

Og så var det sånn, det var ikke, det eneste måten å få ut musikk var plattkontrakt og CD. Det var ingen portaler på internett, ingenting, det var ikke noe YouTube, det var ikke noe Spotify, det var ingenting, det var ingen steder å gi ut musikk annet enn å spille en kassett eller minidisk for kompisene dine, eller på en fest da, hvis du var DJ, hvis du var heldig å være DJ, så kunne du spille i hvert fall for hundre mennesker da. Ja, ja, og fikk se litt av reaksjonen. Ja, ikke sant, men det var ingen steder å gjøre av musikken sin da, og alle nåløyene i plassselskapene var jo sånn,

clean umulig, ikke sant? Du føler at du måtte kjenne folk. Og der sitter, altså der har jeg jo helt sinnssykt mange skisser, både den der gleden av å lage ting som ingen skal bry seg om eller høre, sånn som du sa, litt sånn naivitet da, og lekenhet, så bare sånn, det der er helt vilt, og liksom hvor morsomt det er å høre det på nytt. Ja, veldig. Og så tror jeg på en måte at altså, sånn som da, altså det var jo sånn,

Ja, det var jo ikke noe annet tanke bak, og som sagt, jeg prøver liksom å beholde det som just er mulig, men da tenkte du jo ikke på noe annet enn bare at du hørte masse på musikk, og så ble du kjempeinspirert til å lage noen ting, og så kunne ene dagen være det, og så kunne andre dagen være det, og så tenkte du ikke på hva du skrev om, for det skulle jo bare du selv måtte forholde deg til, eller sånn.

Og så er det jo noe med å prøve å bevare litt av det, at man ikke igjen kommer inn i en overtenke, eller begynner å tenke på hvordan skal det her reshoot, eller hvem skal connecte med det. Egentlig så kanskje er best med musikk bare laget litt på den måten. Men er det sånn, mange lager musikk når de har som mest følelser, altså ofte sånn der kjærlighetssorg klisjeen, er det også en trigger for deg? Greier du å lage musikk når du er

du ser ekstremt mye bra eller dritt i livet ditt? Eller liker du best når det er hverdag? Oi, godt spørsmål. Nei, jeg tror at... Først og fremst tror jeg at jeg er sånn at... Jeg tror at jeg trenger tid for å prosessere ting før jeg klarer å skrive om det. Jeg er ikke sånn som å låse meg bort når det står på som verst for å bare få det ut. Jeg får det ut, ja. Det er en viktig måte å skape en...

En ting kan være at jeg kan få ut ting som jeg kjenner på gjennom musikken, men jeg kan også bruke musikken for å skape en følelse som jeg har lyst på. At det går andre veier, på en måte. Men nei, jeg tror at jeg er sånn som trenger litt tid for å prosessere. Det er vanskelig å skrive om ting når det står mest på. Og det er faktisk, og det er kanskje litt uvanlig, men jeg tror faktisk at jeg skriver best musikk når jeg har det bra. Ja. At...

Kanskje når man ikke har det så bra, så er man kanskje enda mer selvkritisk, og man har litt dårligere selvfølelse, eller jeg vet ikke. Jeg lurer på om det er et klisjé, eller går det sånn der...

Du Dagny, jeg er litt usikker på det forholdet her. Jeg vet ikke om jeg tror kanskje jeg skal slå opp meg. Ok, hold den der. Jeg skal bare gå i studio. Denne viben må jeg beholde nå. Dette er jo kjempebont. Vent her. Hvis du bare kan snakke litt så skal jeg bare notere noen stikkord her fra samtalen så jeg kan ta med inn i. Nei, det er faktisk så synes jeg musikk er best når det er jeg liker best å skrive når jeg har en god følelse.

Og så er det jo det her med at en del av å være, jeg synes jo at en del av friheten også i å skrive musikk er at, og det her er jo mange kanskje uenige, for det må jo komme fra en ekte plass, men for meg er musikk også en sånn plass der det er lov å utfolde seg litt. Altså tenk på for eksempel, mye av den nye musikken har kommet, men nå er den like mye en sånn,

det kommer fra en plass, ja. Men det kan også like mye være en sånn ting som man har tenkt på, eller ting som man, altså med Dance for Rottica som er en ny lås, så snakker jeg liksom om 90's New York og Mono Rouge og diverse. Og så er det ikke sånn at jeg liksom for meg så er det på en måte gøy at

At man kan bruke musikken som en plass som å drømme og utfolde seg og skape en verden som kanskje ikke er helt den som du er akkurat her og nå. For meg var det like mye det, for eksempel. Man er 35 år og kanskje kjenner på sånne her...

eksistensiell angst ja, det er noe en ting også er det kanskje litt sånn en følelse av at man skal konforme litt eller at det er noen sånne tanker om hvor skal man være når man er 35 og hvordan skal man leve livet og så synes jeg det er gøy da litt sånn ref det vi snakket om tidligere at det er gøy å tenke at ja, men vet du hva

Jeg kan jo flytte til New York og bare begynne å klubbe. Det går også an. Gjør du det da fysisk, eller gjør du det gjennom musikken? Nei, det er jo det gøy med musikken, at den kan være en plass der du skaper det rommet, eller at du liksom

Du kan drømme deg bort, eller som Taylor Swift sa, du som er så Taylor Swift-fan, skrev masse om kjempepersonlige forhold, og det er selvfølgelig jeg som skriver masse om heartbreak og forelskelse. Så sa hun at når koronaen kom, så plutselig måtte hun lære seg, eller så måtte hun på en måte skrive historier som bare kom fra hodet, og

som er bunnet i ekte følelser, men som fortsatt har en viss sens av at du skaper en sånn historiefortelling. At det fungerer i hodet ditt, at det er en del av verden som du har i hodet. Og at for henne så var det veldig sånn, det åpnet veldig mye kreativt. For da var det ikke plutselig sånn at

altså at herregud, vi kan jo late som at vi lever rockestjernliv, men det er lange perioder sitter du i studio, det skjer kanskje ikke så mye på privaten, du jobber masse og er ute og spiller, og da tror jeg at det er veldig sånn kreativt for løsende å tenke at man også kan skrive om ting som bare, som du tenker på, eller drømmer deg bort til, eller det trenger ikke å være sånn, i går skjedde det her, i dag skal jeg skrive en låt om det.

Og så har man jo selvfølgelig et helt liv man kan dra av, som kanskje ting som skjedde for 10 år siden, eller 15 år siden. Og det er gøy å finne inspirasjon i forskjellige ting. Eller serier, eller annen musikk, eller samtaler man har hatt, eller sånn. Det blir litt morsomt, for vi var egentlig inne i Taylor Swift-konserten for cirka en og en halv time siden. Og jeg kommer jo ikke frem til... Jeg tror faktisk poenget mitt med Taylor Swift var...

Hun gikk gjennom alle albumene sine, og da har hun gått fra alt det her, singer, songwriter, gitarne, country-profilen, til å bli pop-idol, litt sånn polert, Max Martin, sånne store hits, til den der, nå skal jeg ut bare på hytta i skogen. Jeg vet ikke om dette her er torture, poet department, eller noe, men da tar hun meg til å drepe meg.

eller om det er et album som heter Into the Woods, eller et eller annet. Det er en av de albumene hvor hun går inn i

Ja, folklor, eller? Yes! Du er større fan enn meg, det kom det. Der er det jo, der kan jeg jo et par låter på rams, men der også er det den der, til det vi snakket om før den, naturen setter seg liksom, jeg tror hun distanserer seg veldig fra nå har jeg gjort disse tingene, nå trenger jeg å utforske noe nytt, bare sitte på en hytte, og da tror jeg sånn fortalte om den der studieprosessen, at de satt faktisk, nå kommer det til meg her,

De leide en hytte med to produsenter de stort og veldig på hadde jobbet med før. De satt bare og smakk av 20 låter på en hytte over en uke eller to. Det var de produktivt. Kanskje var det lenger også, men de isolerte seg virkelig. Det virket veldig gøy. Det virket veldig sånn å gjøre det uansett hva slags sjanger du er i. Litt av det du spurte om, det her med inspirasjon, jeg vet ikke om du spurte akkurat om det, men det var liksom...

Ja, hva til skim av musikk? Ja. Altså kreativitet føler jeg jo... En ting er jo at du... For meg har det derfor aldri vært sånn at det bare er det de gjorde på deg. Altså folk forteller om at de våkna midt på natta, og så var hele låten der. Jeg bare, please, can I have some of that? Men nei, sånn har ikke jeg fungert da. Men det her må... Jeg tror jo at for eksempel du kan inspireres veldig av... Av og for eksempel...

Gå litt ut av komfortzonen, utsette deg for nye ting. Hun har kanskje levd, igjen, nå er det bare spekulasjoner, men hun har kanskje levd et liv i New York, og sånn og sånn og sånn er det der, og så plutselig plasserer du deg i en situasjon der du er på et british countryside, og kanskje helt andre ting kommer opp i deg. Kanskje nye lukter, nye input, nye folk, nye historier. At av og til så...

Jeg tror ikke det er sånn at bare for at du er kreativ eller låskriver at du liksom er bare sånn at det er bare sånn at inspirasjon bare skal komme ut av kreativitet skal bare falle ut av det alle tider. Av og til så må man jo liksom jobbe litt eller prøve noe nytt eller lære seg noe nytt eller elske noe annet for å liksom for å finne tilbake til den inspirasjonen eller for å få nye tanker og nye ting man har lyst til å skrive om.

Du sa at du ikke bare ramler ned i det, men har du drømt, ikke sånn John Lennon, eller Paul McCartney var det vel som drømte, men jeg kan ta meg selv først, jeg vet ikke om du tenker over det, men det er flere ganger, jeg har jo drømt, jeg tror dette kan opp mot fem-seks ganger, hvor jeg har drømt at jeg har vært et helt random sted, og så er det en låt på radioen.

Aldri hørt den før. Er det sant? Dette har skjedd mange ganger. Og jeg har aldri hørt den før. Jeg bare sånn, ja, dette er ny noen-hitten på radio. Hvem er det her? Shit! Da ligger jeg faktisk og sover, og gjerne har laget en radio-hit som går på meg. Dette her er jo åpenbart faen så fengende. Ja, ja.

Og så har jeg «Våkner du kanskje?» «Hvis du er heldig, våkner du da?» Den husker jeg sikkert i morgen når jeg våkner. Ja, klassisk! Men hva gjør man med den? Skal man stå opp og ha iPhone klar og nynne inn, og så ligger kjæresten og sover der? Det går jo ikke. Men det har skjedd forbausende mange ganger. Det er at jeg drømmer en eller annen melodi som jeg er helt sikkert på, ikke har hørt før, av en artist jeg aldri har hørt om.

For meg blir denne filmen Inception vi var inne om...

Bare hva hjernen er i stand til å konstruere av realisme? Både at det er et sted som føles ut som et fysisk sted, det er tak, det er vegger, det er mennesker der, og så er det bare en låt på radioen der i tillegg som bare hjernen min har lagd. Ja, det er helt utrolig, og det er jo som du sier, det er jo klassisk at, altså er det noe en gang sånn at du har opptak på telefonen,

så kan du jo prøve å synge noe, og så tenker du at dette er så tydelig, dette kommer jeg til å huske. Og så neste gang du hører på det, så er det bare sånn, sånn, sånn. Så det gir det ingen mening. Men det er utrolig hva, man kan jo lure på hvor det kommer ifra, og det er jo, drømmene er jo generelt utrolig fascinerende.

Det høres nesten ut som en slags innebygd AI da. Som lager et eller annet rom og en låt som ikke finnes, men som bare er liksom promptet av en eller annen... Har det noen gang skjedd at du har klart å fange nok til at du... Og så kan du liksom alltid sette tilbake og være sånn...

at det var en banger. Det er jeg helt sikker på. Det var banger. Selvfølgelig var det banger. Det er jeg helt sikker på. Det har slått meg, men jeg har aldri greid å... Også morsomme drømmer, og tenkte at dette her er en bra crazy roman, eller filmmanus, men jeg vet ikke, det er kanskje bare det å være i drømmen, som bare romantiseres litt, at når du først prøver å sette det ned, så blir det bare helt kaos. Så er det kanskje ikke så bra. Nei, det er et godt spørsmål. Men jeg tror jo du kan...

Altså, igjen, drømmene er fascinerende. Noen sier jo for eksempel at de våkner, og så før de liksom er helt våkne, så skriver de fort ned. Så sier de jo sikkert ganske mye om... Oi, unnskyld...

Jeg blir sånn kjærlig på de alarmerne. Det var bare tull og tøys, det var ikke noe spennende. Men nei, jeg tror jo at de her drømmene, de sier jo kanskje noen ting om ting du tenker på, eller ting som opptar deg, selv om det er underbevisst. Så er det jo ganske spennende å prøve å tyde litt hva det kommer fra. Og musikken er jo en ting. Ja.

Men drømmer generelt, hva er dette rommet, og hva er dette kanskje bildet på av ting du tenker på? Jeg vet ikke, jeg synes det er bare utrolig at, man sier jo for eksempel at når drømmen om å miste tenner,

Ja, og har du ikke drømt det? Drømmen om å miste, eller er det et mareritt? Ja, det er jo... Om å miste tenner? Ja. Det er svært at jeg lo, men det har jeg aldri hørt før. Nei, det er sant. Nei? Nei, det tror jeg er en sånn, det er en av de der gjengangerne, når man bare sier at, og jeg hadde det faktisk her om dagen, så hvis det er noen der ute som er god på drømmetypning, så sier sikkert det her noe om meg om dagen, men nei, jeg drømte her om dagen at jeg liksom, og plutselig så kom

tenner den ut av. Og det skal vel, jeg tror, jeg mener at jeg har hørt at det skal være en sånn tegn på at du føler at du ikke har helt kontroll, eller at du liksom ikke helt...

Det er jo en stressstrøm da, føler jeg. Men da synes jeg bare det er så fascinerende at vi har noen sånne, du kan fly, at du faller. Jeg faller død med vilje, faktisk. Hvis jeg blir for alvorlig, ofte at jeg holder på å dø, bli drept, da sier jeg ikke at jeg gidder ikke å bli torturert, jeg bare tar livet av meg selv. Da vet jeg at jeg våkner.

Jeg har flere ganger drømt at jeg blir skutt, men overlever. Så det er mye... Det er mye greier. Og så den der at du faller, har jeg også drømt mye at jeg er... En av de låtene på den nye prosjektet mitt handler om det her. Jeg hadde en periode her i høsten der jeg drømte veldig frekvent at...

at jeg var på toppen av et tårn eller en bygning, og så var det liksom glassvinduer rundt, og så var det alltid en heis, for det her er også sånne detaljer som jeg har lært av, at det har faktisk noe å si i drømmen. Og så plutselig så begynner bygget å tilte, at det begynner å gå over, og så stopper det der på en måte. Og en av de gangene så var det et lite vindu på andre siden av rommet, og da så jeg Manhattan i det fjerne,

Det var utrolig rart. Men det var plutselig en sånn der gjenganger da, en periode at jeg hadde en sånn drøm. Og da synes jeg det var så interessant, for da jeg googlet det, så er det jo veldig mange som er sånn, ja, den har jeg også hatt, men du, var det glassvinduet der du var, eller var det liksom heis, og så kommer sånn her detaljer inn. Og da synes jeg bare det er så spesielt at vi

Vi kan leve helt forskjellige liv, eller komme fra helt forskjellige ting, forskjellige kulturer, forskjellige ting som livet man lever. Men ser du noen gjenganger av

i drømmen jeg blir fascinert over det der er det litt spesielt men hvorfor drømmer vi? spørsmål jeg synes er artig hvis det er noen drømmetydere noen seriøse drømmetydere ute jeg har tenkt lenge på å være gøy å møte noen som kan noe om det hvis du kommer på den her og forklarer jeg er superåpen for det greiene her og det der fellesnevneren synes jeg er veldig pussy

Ja, sant. Hvor kommer det fra liksom? Jeg føler det er mer legit enn astrologi på en måte. Det ligger et eller annet sted mellom vitenskap og astrologi. Og så har jeg lurt på, ok, hvis du, la oss si sånn som jeg da, eller la oss si du vokste opp et sted der det ikke er masse høye bygninger. Vil du fortsatt drømt om høye bygninger da?

Hva drømte steinaldre folk om? Kanskje var det sånne tenner og sånne type ting da. Fordi at det er jo ganske, du trenger jo på en måte kanskje det er der det kommer fra at du trenger tennene for å overleve, eller jeg vet ikke. Elmøsk sa en veldig morsom ting at

Hvor ofte er det du drømmer om at du er på en datamaskin eller på en iPhone? Tenk deg hvor mye tid vi bruker på det hver eneste dag. Jeg drømmer aldri at jeg er på en iPhone eller datamaskin. Det skjer ikke. Det er ganske spesielt. Hvorfor gjør vi ikke det? Nei, jeg vet ikke. Du må få endre av betydelighet. Ja, fader.

Vi kan ta plantene først, og så tømmer tiden kan sitte i øynene der. Kanskje du skal begynne å tenke på podcast? Kanskje det er det som blir din greie? Kanskje det. Det var jo en annen ting. Jeg hadde masse løste tråder her. Hvilken skal jeg ta først? Jeg hadde Kygo og Justin Timberlake.

Fordi jo, vi snakket jo Oslo Spektrum, jo, ok, nå her kommer det masse bra. Ja, ja, ja. Holder det hva, salken? For det jeg hadde tenkt å spørre om for cirka tre og en halv time siden, var jo det der med å liksom bare bli svett på ryggen og spille piano for en person i rommet, til å synge foran hele Oslo Spektrum, opptre, så sier du bare, jeg kommer bare inn i denne her bobla zonen. Alle artister sier det samme, jeg har aldri stått på scenen og sunget, så jeg aner jo ikke. Men det ene er jo den

Om du kunne tatt oss gjennom konsertdagen, er det litt som en slags Champions League-finale for en fotballspiller, som er et rituale? Er du kliskvalm, nervøs? Er du rolig? Hva er forberedelsene? Og så når du kommer på scenen, så bare forsvinner det automatisk, og så går det an å beskrive det, den dagen? Åh, ja, det der var faktisk spektrum, kanskje litt annerledes på et vis, fordi

Jeg tror at vi hadde... Altså, igjen, tilbake til det her med... Det er jo ofte sånn at på starten av en sommer, eller på starten av en turné, så kjenner du fortsatt at det liksom...

Det sitter ikke helt i ryggmarken enda. Mens på slutten av en sommer eller slutten av en turné, så er det jo gjerne sånn at uansett hva situasjonen er den dagen, så går du ut og så er det en del av det. Og det er veldig deilig når man kommer dit. Og det var kanskje litt det som skjedde med Spektrum, at det

Jeg kjente at for det første så er det jo helt utrolig at det er så mye folk kommet langveis fra og er der på grunn av den musikken. Og det utgangspunktet er jo en helt spesiell ting som skaper en følelse av at det er...

Du på en måte går jo ut med en sånn viten om at vi alle er jo her for at vi har lyst til at det skal bli en hyggelig greie. Og det hjelper ganske mye at det er ofte i de situasjonene. Jeg merker at jeg ofte blir veldig nervøs hvis det enten er

en følelse av at det er veldig formelt jeg blir veldig stresset av sånn utrolig sånn formelle settinger for da tenker jeg, herregud begynner jeg å tulle med noe nå, eller glemmer noe tekst så blir det føles det mye mer sånn du kan ikke bare spøke det bort, for det er en veldig sånn formell setting. Altså typisk, altså bryllup Ja, for eksempel. Ja, sånn litt høytidlig. Og så blir jeg veldig rørt i bryllup også, det er jo, men sånn bryllup er en ting da, og så eller for eksempel hvis det er en veldig sånn høytidlig setting. Ja.

Hallo, nå kommer plassetskapet inn her. Har vi det travelt? Hvor skal dere nå? Hvor skal det være klokka ett da? Jeg tenkte Bårdshamn skal brette TV2, da kan jeg si at TV2 kan vente altså. Vi kan begynne å runde av da, hvor mye tid har vi da? Fem minutter kanskje. Vi greier det. Ja, ja.

Hva sier du? Fem minutter? Ja. Nei. Nå er det fem minutter. Ok, fem minutter. Kjapt. Spectrum. Ok, det var veldig gøy. Nei, det var... Jeg blir veldig nervøs. Bottom line. Jeg blir nervøs. Men det er også en sånn fokus som er bare... Det er akkurat som om du går inn i en sånn... Du blir nervøs, men det er veldig fokusert. Sånn en time for show, da er jeg litt sånn...

Da klarer jeg ikke å holde så veldig mange sånne lange, normale samtaler. Og så er det jo liksom det at man kjenner at når man kommer ut, så er det litt sånn at selv om jeg kan være kjempenervøs, så er det ofte sånn at i løpet av de første 30 sekunder av låta, så kjenner jeg bare sånn, ok, her er vi. Og som sagt, i

med et sånt mål i livet om å prøve å være så mye til stede i øyeblikk som mulig, så er det liksom

Det er bare et eller annet som skjer på scenen som gjør at alt annet, for dem som kanskje dyrmer yoga, kan du kanskje kjenne på det samme, at de sier, legg følelsene ut for rommet, og så tenker du, i dag blir det umulig å gjøre det, og så kommer du i gang, og så er det teknikk, og så er det plutselig, så har du bare glemt alt annet, og sånn er det litt med scenen også, at det er veldig tilstedeværelse i øyeblikket. Er du på yoga-baggen også? Ja.

Meditering, det har du ikke snakket om. Nei, jeg er glad i yoga. Og også har funnet boxing i år, som er to veldig forskjellige ting, men som faktisk ironisk nok er sånn

Begge de to tingene er også ganske teknisk. Jeg opplever at når du kommer inn der, så må du på en måte henge med på det som skjer, og derfor blir det et veldig fint pusterom. Så har du boksing? Ja. Ikke bokspust, men boksing? Nei, boksing, ja. Kampsport?

Ja, og så har de klippekort som er veldig greit når du lever en sånn hverdag som jeg gjør, for det er veldig vanskelig med noen sånn fast på tirsdager og torsdager, det funker ikke så bra. Så da kan det liksom være veldig mye en periode, så kan det plutselig ikke være det på noen uker, og så går det helt fint. Du skal få litt mer drikkevann. Kjenner du til kakkmadafakka, eller? Ja. Dette vannet her?

Brought to you by Kakma Da Fakka og Aksel Vindenes. Joywater! Ja, det er fint! Apropos, jeg måtte bare, siden du skal få en tilfølge, dra deg fra seg.

Men det er ok, her blir det mange bra cliffhanger da, hvis du har lyst til å plukke opp tråden på et eller annet tidspunkt. Ja, kommer tilbake, og så kommer jeg tilbake på plante, og så kommer jeg tilbake på drømme. Du har hjertelig lov til å komme tilbake når som helst, så er det hyggelig at i stedet for at vi prater sånn at vi føler at nå har vi holdt på for lenge, så blir vi avbrutt. Det er en bra...

Det er et bra sluttpunkt, synes jeg. Og vi har jo snakket om cirka 15 sekunder om det nye albumet ditt, men det må folk gå inn og høre på. Ja, det kan vi prate mer om neste gang. Det kan vi gjøre. Det var veldig hyggelig å bli kjent med deg. Jeg har veldig hyggelig å være her. Så håper du kommer over nervositeten litt etter hvert. Ja, absolutt. Det var godt å høre. Da blir jeg glad.

Ok, skal vi si noe kjempesmart filosofisk på tampen her, eller? Åh, herregud, hva skal det være da? Noe slam på poetry? Jeg føler at du kanskje, jeg føler at you've got this. Åja.

Du ser rett bort på vokalene. Kan han hjelpe meg da? God hesten, kan han hjelpe meg her? Jeg tror vi skal faktisk bare lande med begge beina og ikke gå for denne. Så går vi på en Paradise Hotel-smell her. Ja, skikkelig. Helt på tampen så kom det et eller annet. Det var så bra, helt frem til siste kveld.

Du er veldig hyggelig å bli kjent med plantelivet ditt og ditt indre artistliv. Ja, tusen takk for praten. Ja, så får du rykke til på frågene etterpå. Takk.

Vi ses!

Takk for nå.