‹ Tilbake till podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut
7/11/2021
Thor Gotaas | På Loffen (2001) Landstrykere og Vagabonder Langs Veiene | 24 Timer 24 Bøker (3:24)

Wolfgang Wee intervjuer Thor Gotaas om hans bok "På Loffen", som handler om luffere i Norge. Gotaas beskriver lufferes livsstil, deres historie, og hvordan de ble sett på i samfunnet. Han snakker om lufferes språk, hygiene, og hvordan de skaffet seg mat og overnatting. Gotaas forklarer også hvorfor han mener lufferkulturen er i ferd med å forsvinne.
Transkript

Jeg synes det er skikkelig moro også. Jeg synes alle de bøkene dine går i ny opplag hele tiden. Ja, del av det gjør det.

Ja, skal vi bare hive oss løs på bok nummer tre av 24? Da må vi kvele det jespe der, Thor. Det er en lang dag foran oss her. Du kan jo ta litt vann da. Ja, jeg kan det. Fukte båndet ditt. For en ting er at munnen trenger det, men kroppen trenger ikke. Skjønner du? Ja, ja, ja. Kroppen trenger ikke, men munnen kan fuktes. Jeg synes også det er digg å bare, men jeg blir jo litt sånn der, bruker det her litt som en tåteflaske. Jeg sitter bare og sutter på det.

Men hvis du trenger noe varmt for stemmebåndet, så har jeg en frekk liten te her. Det må sikkert være dårlig stemme, men det får jeg ta som ... Du må kanskje gå litt på antall ord i minuttet. Du var jo fryktelig rask her på taterne. Det er jo en forlengelse av taterne. En del tidsperioder. Jeg tenker vi bare kjører på nå.

Det krosser jo litt over på loffen også, mye samme type livsstil, samme tid, gjør det ikke det? Jeg fant jo mye stoff om teater, og da begynte jeg å finne stoff om loffer også, og loffer var egentlig enda mer interessert i teater, for jeg hadde sett en loffer i oppveksten i Brummedalen i 1973, da jeg var åtte år, eller ikke i Brummedalen, det var, vi skulle til Oslo, eller kom fra Oslo, jeg og

brødrene mine og bestemor og bestefar, så kjørte vi på Espa langs Møsa, og der så vi en luffer. Og så spurte vi hva det var, da vi hang ut av vinduet. Og det var en gammel luffer, sa bestefar. Stakkars mann, sa bestemor. Hun syns synd på den. Bestefar syns hun har en tulling. Så luffere var jeg interessert i. Vi bodde jo i Brummedalen, like ved Essex, eller i hvert fall en kilometer, halvannen unna Essex. Der så vi faktisk, da jeg vokste opp, så vi noen landstrykere.

Og jeg hadde jo lest Rasmus på loffen og sett den filmen. Så det med loffer var noe som tiltatte meg. Så var det noen bygdeoriginaler oppi der som jeg så som lignet på loffertyper. Så det var noe at jeg var interessert i det. Da jeg skrev tateboka, så samlet jeg som sagt stoffet med loffer også. Så tenkte jeg, dette må bli en bok. Så lagde jeg en sånn råmanus.

Da er vi i 95 da. Vi hadde da råmanus til en tatebok og råmanus til en loffobok og jeg gikk rundt da på nytt til forlaget med en sånn grå sekk som morfar hadde brukt under krigen. Morfar var en av gutta på skraven under krigen og han hadde en sånn grå sekk som jeg har arvet av morfar. Han var født 1914 og døde i 2004. Han ble 90 år.

Og da hadde jeg en sånn grå seks som jeg hadde, husker jeg, og så der hadde jeg fått trykt opp da, for jeg hadde skrivet på luffen en bok med en sånn omslag, skannet inn noen bilder, eller fått skannet inn noen bilder, og leverte på trykkeri. Og det var to kopier. Så gikk jeg rundt og leverte til de samme forlagene som jeg hadde levert til Boka året før. Og det var nei overalt. Da fikk jeg jo 17 nei. Det tok jo faktisk da ...

To år å få 17 nei, for da leverte jeg til et forlag, så jeg husker jeg var hos, tiden var jeg hos, jeg var oppe og snakket med en som het Per Bangsund, en kar som jobbet i et forlag der, og fikk noen brev om at, nei, beklager, jeg vil ikke gi ut og sånt, og det var helt greit. Men så i 1997 fikk jeg da napp hos et forlag som heter Spartacus. Der jobbet det en dame som het, det jobbet noen som var, det jobbet flere som hadde interesse av sånne ting da.

Jeg er som et audelt skoglund. Hun var folkeminnegransker, hadde studert det samme som meg. Det var det nesten ingen som hadde gjort, så de sa ja til den boka da. På luffen, og det var i 1997, så vi gikk til fire år før den kom ut. Fire år. Fy faen.

Forferdelig lenge, vet du. Ja, men hvorfor tok det så lang tid? Måtte du skrive noe om. Og så var det sånn at det var ikke bra nok, men de likte ideen da. Og så sa hun at hun synes at jeg skrev bra, det synes jeg ikke selv, det var bare tull, jeg var ikke noe god til å skrive, eller jeg hadde ikke klart å finne en form på det. Det er sånn redaktøret sier til forfatteret. Ja, men hun var veldig ordentlig med å pludre affært, og jeg ble byttet redaktør, men i hvert fall så kjøpte vi hus da i oktober 2000, kjøpte hus jeg benikte på Korsvold, og så flyttet jeg inn i huset 1. januar.

Og da bodde jeg alene i huset frem til 22-23. mars. Alene i huset, og da hadde jeg bare ett rom hvor jeg bodde i, eller sov da på stua. Hadde da en madrass og en leoven. Og så hadde jeg da en skrivesbol, en bord og en stol. Der skrev jeg om lovfoboka en gang til. Da brukte jeg tre måneder på det. Satt der og jobbet som lærer i tillegg da. Og da fikk jeg en sånn, at den var grei nok til å gi ut. Og da kom det ut da i høsten.

2001 på Spartakus forlag og det. Jeg fikk faktisk mye oppmerksomhet for at etatet boka året før hadde fått mye oppmerksomhet, for tater var jo litt i vinden da, og loffere var noe som var beslektet, men det var ganske ukjent, det var ikke noe særlig bøker om det. Så jeg husker at det var mange som lurte på det her med loffere, for det er noe utødt, tater fantes og finnes, loffere er stort sett dødd ut. Loffere var det som ...

som levde en alternativ livsstil? Eller så ble man født loffer, holdt på å si, ble man født inn i loffing, eller ble man loffer? Loffing, da går du fra sted til sted, du er på loffen. Du kommer av tyske solaufen å løpe, eller engelske to love, eller norske menneske luff, luffer, og går små trippe. Og loffere per definisjon er født i bofastekor, og begynte å luffe etter at de var i militæret, etter at de var på sjøen, etter at de var i fengsel, etter at damer stakk.

Så det var mannfolk, stort sett enskilde menn, som begynte å gå rundt fra sted til sted. Du kunne gå på loffen, for eksempel fra Drammen til Oslo, uten å være loffer, men hvis du loffet på heltid, så gikk du hele året, da var det yrkesloffer. Så det var altså, og det her fant jeg ut av, for det var en som het Øyvind Ribskog, som var lensmann i Øyvind Ribskog under krigen, og så senere oppe i Oslo,

på Romeriket, han var flere, altså Aurskog og flere stand-up-idærer. Han skrev en bok som heter Kremre, som var basert på intervjuer med lofre under krigen, for han nekta å godta NS, så han gikk da som lensmann og drev å samle stoff blant det som han kalte Kremre, som var lofre. Og det arkivet, jeg snakket med sønnen hans, Ola,

Han slapp meg inn i arkivet på Nasjonalbutikken. Et skriftlig, veldig fint arkiv. Jeg kunne sitte og studere Lofras historie. Så intervjuet jeg gamle folk. Jeg snakket med gamlinger som var født i 1916, 1918, 1912, 1909. Det var på 90-tallet, så det var eldste jeg snakket om var født i 1900. Da fant jeg masse stoff om Lofra rundt i landet, så begynte jeg å skrive boka sammen.

Så det ble altså en historie om luffernes historie i Norge. The rise and the fall, for jeg begynte jo da i gamle dager, de begynte kanskje å luffe rundt på slutten av 11-tallet, da Trellevesen var åpnet, så regnet man at da var det luffere, og så var det lite veier da. Men i hvert fall, boka mi handler mest om luffere fra 1814 og fremover til

I dag da. Men hva var det som fikk folk, altså menn til å gå alene rundt og kring på et kryss og tvers i Norge og luffe fra noe fast og et normalt liv, mer eller mindre, til et så...

alternativt liv. Noen var jo da jordelige fordi de jobbet, de hadde yrkes som løsarbeider, de jobbet på galer, de kunne være med i høyene, slottene, de kunne plukke poteter, de kunne være med å snekre på en gal, de kunne male et garshus.

De likte å være på loffen, andre de var arbeidssky, altså å være arbeidssky, det var en mental sykdom, da skydde du arbeid, gjerne fysisk arbeid, for de fleste som var arbeidssky, de hadde hatt hardt fysisk arbeid, og det var en sånn

en slags diagnose, det var ikke diagnose sånn som vi tenker på i dag, men å være arbeidsky da, da dugde du ikke, eller gadde du ikke å jobbe, og da var det det som for å unngå å ha vanlig jobb, så begynte det å gå rundt, for da hadde de gjerne et bevis for presten der de kom fra, at de var trengende, de trengte mat, de skulle få mat, og de skulle få jobb, eller i hvert fall særlig mat da,

og iblant penger, da er vi på 1900-tallet. Så det var en belastning for mange kommuner å ha sånne typer som gikk rundt i landet, som hadde hjemstavn i en kommune, for da måtte kommunen betale for de. Det var et sånt system da. Men det er jo sånn i samfunnet at det er alltid noe som har falt utenfor.

Og hvis du falt utenfor da, for eksempel i 1880, så var luffing en måte å komme seg ut på. Hvis du skulle ut til USA, så måtte du ha penger til bilett. Du kunne jobbe da over på et skip da. Men i hvert fall, så luffing var en måte, da trengte du bare to bein. Og så kunne du gå, en ryggsekk eller skreppe da, gå fra sted til sted. Og så var det sånn at det var en skikk at folk tok imot luffere. Det var jo sånne hytter,

Skiftstasjoner lå langs veien, og de hadde gjerne da...

Gjerne da en sånn taterstue, og gjerne en sånn lufferslaff, altså soslafen av tyske, hvor luffere kunne overnatte. Så det her fant jeg ut, universet til luffere, det var jo ukjent for meg, men jeg fant ut da universet om luffere, og veldig morsomt å skrive boka, for da jeg skrev den, så var det fortsatt mange gamle som hadde kjent luffere i 30-årene, for da var det 10.000 luffere i Norge. Det er mange da.

og mest menn, nesten ingen damer, men noen få damer som luffet alene da. Og det var damer som da gjerne var utstøtt, som hadde fått unger ut av fekteskap. Men den luffekulturen var også sporbar i polititidene. Men de hadde ikke med seg unger på de lufferne? Det var barnefri aktivitet her? Uten unger, og det er eksempel på at tatere, eller folk som har blitt trodd å være tatere, har vært på luffen med familier, det vet vi på 1800-tallet, men ikke...

Menn hadde ikke mest unger, nei. Så de gikk da uten. Ofte var det da par, for eksempel mann og kvinne, lufferpar. Det kunne være en gammel prostituert dame som hadde sluttet å jobbe, og som fikk seg en kar, en mann som tok seg med hun, eller passet på hun som luffer. Så det var en kultur av alle i Norge. Hvis vi går til 1921 for eksempel, så visste alle hva en luffer var. Alle visste da hva en tater var,

Alle visste de forskjellige grupperne som gikk i det veien. Det var ganske mange grupper som gikk. Loffere var ofte årevisse og kom gjerne på faste tider. De hadde gjerne faste ruter som de delte utover

seg imellom, og der var det sånn at kvinnefolk som bodde langs den ruta, de visste at loffa kom, og så gjorde de seg en brød med kjøttpålegg, hadde kanskje stående mjølk i flasker, eller tørt kjøtt på stabburet, flatt brød, som de ga til loffaen, så

Det var på en merkelig måte en del av samfunnet, samtidig var det utenfor. Var det kjekketiltrekken? Var det den samme mystikken som tatere hadde, at damene i bygdene våkna litt opp på at det kom loffer på besøk? Eller var det mer sånn kurios en hendelse, at nå kunne de få litt oppdatering, litt rykte fra andre byer og masse historier? Var det litt rarere?

det rare besøket, eller? Det var en mer rare besøk, eller morsom besøk. Noen loffere sang jo, og de spilte og fortalte historier og var sånne jøglere. Ja, det ble en underholdning i hverdagen. Ja, krydder i hverdagen, mens tateret hadde en mer mystikk rundt seg og ble sagt å være kjekke og forføre og sånt. Men det finnes jo loffere som hadde

masse unger, løse unger som det heter, og fikk unger og hadde seg med damer og sånn. Det var noen som drev på sånn, men hvis du gikk på veien og mistet tennene og ble gammel og sliten og sånn, så drakk, så var det kanskje ikke så tiltrekkelig. Men det var mange ungdommer, særlig på 30-tallet på Lofven, og da var det noe som het en unge vagabond. Det var en egen type som gikk på 30-tallet. Og de var også noen tusen, og det var en som heter Asbjørn Elden som skrev en veldig fin bok om det som heter Rundt neste sving. Det kom

for en del år siden, kom på 80-tallet tror jeg, han var selv på luffen i 30-årene og skrev om hvordan de satt i sånne varmestuer, hvor det var arbeidsløse ungdommer, for det var jo sånn at alle hørte om The Black Thursday i 1929, Børskrakk i New York, og så gikk det litt opp, og så Børskrakk traf Europa, i hvert fall Norge, i høsten 1930, og det var arbeidsløshet over hele Europa og den vestlige verdenen.

Da var det mange som begynte å luffe, for da ble utvandring til USA stengt. Nå kunne man ikke dra dit, og det var vanskelig å få jobb. Da var det mange som begynte å luffe som en sommerjobb, sånn som folk drar på backpacking i dag. Det var særlig gutter som gjorde det. Mye gutter, altså. De drev med handel, kunne for eksempel selge skillingsviser, kunne drive med vispesnekkere, de kunne drive med...

For eksempel stjerne ståltråd, lage visper og sånn, og dre med sånn arbeid som kunne utføres på landveien, inspirert av tatere, men tatere rangerte over loffere i status. Loffere så opp til tatere, og tatere kunne lære loffere noe. Det er eksempel på at loffere har vært med taterefølgere og lært håndverk, lært måter å overleve på. Også noen som da loffet bare ...

Om sommeren er det andre loffer hele året. Forskjellige kategorier. Var det populære lofferuter og sånt? Oslo-Drammen, Oslo-Hønefoss, Oslo-Hamar, Oslo-Lillhammer, Oslo-Østfoldbya, Oslo-Stavanger, Oslo-Troddheim. Var det ruter alle trokket opp til slutt? Mange visste om det. De kalte det trekk, loffertrekk. Trekk, ja. Trekk begynte i mars-april for Oslo, så gikk det rundt.

Men du vet, det som var morsomt på å skrive boka var at jeg kom bort til min navn, og det var jo tellingen på 30-tallet med Lofra. Og da var det sånn at lensmannsmorden i 1926, det var to lensmenn som ble drept opp på Ringerike, og morderen var en som het Madsen, eller det var en som het Østalinas poik.

Og Østerlinna var en svensk dame da, og han var muligens ataterslekt, men i hvert fall han ble kalt Østerlinnas poik, og han var sammen med en som het Madsen. Og det ble sagt at Østerlinnas poik hadde lurt Madsen til å bli med, og så ble de drept i to lønnsmenn, og så ble de

ble de ettersøkt og det var en så stor menneskejakt nede i Østfold og så tok vel han livet sitt han der svensken til slutt da og han Madsen overlevde og satt i fengsel og ble laget en film Gunnar Larsen skrev en bok som heter To mistenkelige personer veldig god forfatter, norsk forfatter som har inspirert til Hemmingve journalist i Dagblad Gunnar Larsen som skrev en bok som heter To mistenkelige personer som sier det ble en film som ble stengt eller som ble ikke vist fordi han Madsen levde

Men i hvert fall, dette var da etter en hendelse der i 26,

Det er dobbelt moro du så, for moro var veldig sjeldent i Norge, og særlig at loffer gjorde det. Så var det sånn at da teltet loffra. Det var loffertellinger, og de fikk jeg tilgang på, for de lå på Riksarkivet. Og der har du masse sånne tellinger, hvor det står Ole Olsen, 1,63, stort på venstre, nesebord, kutt i fingeren. Det er sånne kriminelle. Det var morsomt, for det skulle jeg egentlig ikke få lov til å se på.

men Riksarkivet visste ikke hva de ga meg tilgang til da for det var klausulert da i 80 år men jeg så på det i 2000 og 2000 sluttet av 90-årene så jeg satt da akkurat som jeg satt og så potatistoff der så satt jeg så mye lufferstoff og fant av gjennom 20 gammel og da hadde jeg

Hadde jeg sånne spørrelister ute også, og så snakket jeg med gamlingene jeg traff bare. Alle hadde noe å fortelle om loffere. Det er rart, for det er sånn sperrefriste på sånne ting. Nå kommer jeg bare til å tenke på noe helt annet enn den der koronakommisjonen. Det er malaproposer og holder, men det er bare sånn hvordan ting blir hemmeligstemplet for et visst antall år.

Og det var det også med disse, for det hadde vært personopplysninger om lofferne, eller var det sånn? De hadde undersøkt, stoppet loffer for eksempel i Drøbak, så stoppet de alle lofferne, og da sto det at det var en som het Drøbak-kingen, han kom fra Drøbak, så jeg skrev en bok, jeg og da ville intervjue et gammelt mord oppe i Furnes, som et Furnes-mord, det var vel i, jeg mener det var i 2020, eller på slutten av 20-tallet, og det var en dame som het Agnete Kylstad-Sven, som ble voldtatt og drept. Og det ville jeg undersøke for noen år siden, fordi jeg var nysgjerrig,

Men det fikk jeg ikke lov til å se på, for det var fortsatt klausulert da. Da var det fortsatt, jeg lurer på om det var 90 eller 100 år. Det er snart 100 år, så jeg endte med at jeg ikke gav det å se på det, for jeg søkte, men fikk ikke tilgang. Da jeg skrev bokomtatere, så måtte jeg søke tilgang på alt materialet omtatere. Det var klausulert materiale som det het. Det samme var med loffere, men der visste jeg ikke hva de gav meg tilgang til. Så jeg fikk altså se mye mer enn det som...

De skjønte det, og det var jo fint for meg, for da fikk jeg mye mer stoff tilbake. Det må jo ha vært kostnad, for de her gårdene som ligger på de her rutene, på de trekkene, de må jo virkelig ha, det er jo litt rart ut nå den dag i dag, at de bare står disponible med masse mat, at de bare gir dem masse kjøtt og melk, som de har selv produsert, og så

Er det bare en gest de gjør til ... I et fattig samfunn var det sånn at særlig husmøter hadde plikt til å gi. Hvis de ikke ga til de som spurte, så ville Gud straffe deg som en gammeltavl, pluss at det var en kristen ...

nestekjæreskikk og sunn fornuft, så gi til de som ba. Og hvis du for eksempel ga en loffer brødskiver og mjølk, så hadde de kanskje dyrka kolen selv, og så hadde de kanskje mjølka kua selv, så de slapp å kjøpe det, de ga da egen avling. Og det var jo sånn på gale hvor det var ofte 10-20-30 personer i husholdningen på måltid i store ånder, så var det jo mye råvare, så det å gi bort mat, det var...

Det var annet sett for å være bra det. Du ga, og så fikk du noe tilbake. Husmødre særlig, eller de som styrte husholdningene, for det var ofte sånn at hvis det var en stor gal, så var det sånn at gjerne frua styrte husholdningen, så hadde du damer under seg som tok seg det. Hun organiserte det, så var det andre som gjorde det praktisk. Så det var sånn at hvis hun da ga beskjed om at nå skal Lofra få, så fikk de...

Det ble sagt at loffere ofte gikk til mindre plasser, for de var mer generøse ofte på mindre plasser. Storbjørner har ofte ikke vært så generøse, men det varierer jo det. At de gikk ofte til arbeidet hjemme og sånn. Hvis du er fornøyd med å få ei brødskive og et glass mjølk, så hadde de fleste det til overs. Jeg tror du skrev om at det var noen som måtte sende lofferne videre, og at det var så mange av de til slutt at de...

at de ble redd til året. Det er eksempler på at det skal ha vært tusen loffer innom et hus i løpet av et år. Det er mye, for da snakker vi kanskje fra mars til oktober. Det er syv måneder, og hvis det er tusen, så er det 150 måneder, det er fem om dagen. Det er klart, kommer det to og tre alene, så er det to og tre, og så er det to og tre to ganger, så er det fem stykker på en dag. Men så kommer det fem alene, så er det fem besøk.

Men det var sånn langs trekka da, særlig da mellom Oslo og Drammen var det mange

Og da visste husmora, for det var noe som heter Bergfløtt, det var en sånn anstalt i Lier for luffere, for hjemløse menn, hvor de fikk sober opp hvis de drakk, og vaske seg. Og der gikk de gjerne mot, og da gikk de jo fra Oslo, og da var det mange som peilet seg ut til Bergfløtt, og da var det galer mellom Oslo og Drammen som kunne få besøk av visst nok tusen mann

i løpet av da sesongen som var kanskje fra mars til oktober. Loffelsesongen var da 28-9 måneder. Spesielt altså. Og sånn var det i mange land. Sverige var det samme også. Men Norge har jo dette dalet landet.

Så det var svenske loffer i Norge også, det var danske loffer i Norge, så loffer finner over hele Europa, og de regner med på 30-tall at det kanskje var en million loffer i Europa. Mange i Tyskland før en viss type med Sirsel og Bart overtok, og i USA var det noe som het Hobos, det var da de som kjørte tog. Tramps heter det på, de som gikk, det var Tramps.

Nå skriver jeg en bok om norske sjømenn i New York mellom 1865 og 1914, altså før Første verdenskrig. I dag skriver jeg tre sider på den. Da skriver jeg blant annet om sjømenn som ble loffere i USA. Mange nordmenn ble faktisk loffere både i Australia og i USA, men særlig i USA. Det finnes flere bøker om det også.

En bok som heter Erkjell er en skjorte av en som heter Hans Gjerde, som da beskriver nordmenn på luffen i USA. Jeg har egentlig samlet nok kilder til å skrive en bok om nordmenn på luffen i USA. Det ble egentlig gjort, for det er en jævlig mye morsom, interessant historie da. Nordmenn som da endte opp på luffen i USA, som var utvandret, eller som jobbet seg rundt, og som ble luffere i USA.

Enten ved at de kjørte tog, hobos, eller at de da gikk rundt og var tramps. Tramps da gikk til, hobos kjørte tog. Men har du reflektert over med alle historiene og all den researchen du har gjort, hva er det som får så mange menn inn i dette her? Hva er det som ...

Hva er det med mennesket som gjør at man finner roen av å gå rundt fra bygd til bygd, besøke hus til hus? Det er totalt rotløst. Hva er det med den rotløse som også er litt romantisk?

Det er jo sånn at veldig mange menn er naturlige eventyrere, tror jeg. Veldig mange menn som var loffere hadde jo da enten vokst opp i Oslo eller vokst opp i en bygd. Er du fra en bygd, så søker du gjerne mot store byer. Er du fra byen, søker du ofte ut av byen, på en veldig måte. Og det er det at ...

Det her var jo noe som, hvis vi går til 1921, for å ta 100 år siden, nå er vi i 1921, så var det sånn at det med luffere var noe som hadde vært der hundrevis av år. Folk visste ikke om noe annet enn det. Sånn hadde det vært i hundrevis av år, det hadde vært luffere og tatere. Så det var noe de så i oppveksten, de hørte det at hvis du for eksempel da var i fengsel,

får et eller annet brekk, eller hadde gjort noe gærent, så kunne du da, hvis du ble stemplet sånn sosialt i bygda der du kom fra, eller ikke fikk noe jobb, så kunne du dra på loffen som en måte å leve på, som en måte å nære seg på. Og det var jo noe de hadde hørt om og sett, og

det romantiske jeg har jo snakket med en kar som var født 1916 og han sa at du kan tenke deg hvor fint det var å luffe sånn på 30-tallet han var ung og sprek han var født i 16 og han luffa da i sånn 6-7-30 og

Det var morsomt, for han var sprek, men det er klart at hvis du mistet fotfesset sånn og ble gammel, mistet tennene, fikk noen skader, hadde noen alkoholskader på innre organer og sånn, så var det et helvete kunne være, og kaldt og jævlig var det. De overlatt seg ofte på tegelverk, men jeg vet ikke hva det er for noe, men sjømannslivet var jo ofte betraktet som romantisk. Lofra hadde kanskje en romantisk syn på det også.

jeg kan tenke meg selv bare å gå, hvis du går i Norge om sommeren, fantastisk Norge er om sommeren, med lys og varme, og sånn som samfunnet var, for eksempel 1921 med mye setring, veldig mange småbruk, masse plasser hvor det var folk, det

Det var ingen som gikk i barnehagen. Veldig mange husmødre var hjemme. Veldig mange jobbet hjemme. Det var veldig liv i bygdene. Det var nesten ikke noe insituasjonalisering. Så det var levende bygdessamfunn. Så hvis du kom til en gren, da var det kanskje tre-fire dager så kunne du selge ting, du kunne drive håndverk. Det var et samfunn som var levende og pulserende på en helt annen måte en dag. Det var ingen som satt ved en TV, en radio, en datamaskin. De folk jobba og drev med ting, og der kom lofferne.

og han kom med nyheter fra den store verdenen, og kanskje han solgte noe blad, han solgte kanskje noen skilingsviser, hadde kanskje noen rykter fra nabobygda, kanskje noen ting som hadde skjedd, som han hadde hørt,

i den store verdenen eller lest, så fortalte han det, og så satt han på kjøkkenet og åt og drakk, og så sa kjæringen, ja, jeg trenger noen hjelp til noen vekløving, og så gjorde han det, og så var det kanskje noen poteter som du kan høste, sånn. Så det var altså da et samfunn hvor det alltid var behov for jobb, og du alltid kunne få jobb, du kunne alltid få mat for å jobbe, kanskje ikke penger, og du kunne alltid gå videre når du ville. Altså de kom og gikk, easy come, easy go, og det her passer jo mange, og mange av de som, Lofa hadde jo vært...

En del hadde vært bortsatt i oppveksten, det her som jeg snakket om før, listiasjon, hvor de ble solgt til familier som tok vare på dem, mot at kommunen betalte dem penger, listiasjon. Eller at de var bortsatt av vergerådet, i 1896 kom den loven om vergeloven, og da ble unger bortsatt til unger. Unger ble satt bort da og kunne ha det helt jævlig. Og mange av de som hadde sånn, de ble vranget av tverre, og nekta å ta disiplin, så når de ble voksne så dro de til sjøss,

Mange ble loffere, for de likte ikke autoritet og disiplin. De hadde fått det her i vrangstrupen. Arbeidslivet kunne være knallhardt. 12 timer om dagen er 72 timer som arbeidsuke. Det var helt vanlig i mange steder. Det var en ytterlighet fra det som var mangens virkelighet, å jobbe fra morgen til kveld,

Ha fri på søndag, kontra da å være helt fri og gå rundt, og kunne ha et levebro, ha masse kamerater, og kanskje få seg et nyp i ny og ned, og se landet da. Ja.

Men det er sånn investeringsmessig for eget liv, det var jo ikke en oppskrift på akkurat å få seg en familie, eller bringe genene videre kanskje, eller skape seg en fremtid. Tvert imot. Det var leve i nuet. Mange de hadde jo da endte på lofen, fordi de da fikk for eksempel unger, løseunger som det heter, og nekta å betale barnebidrag, eller ville ikke betale barnebidrag, eller kunne ikke, hadde ikke penger. Det var liksom flykt da. Så flykta de unna, og en del som hadde ratt på sjøen, de ville fortsette det livet på land. Det var rastløse, rotløse, og

Så var det jo sånn, du kan tenke deg, hvis du plasserte moderne mennesker i et bygdelsamfunn i 1921, sånn som mange levde for 100 år siden, det ville jo mange i dag fått helt marka. Kanskje var det mange som ikke var utenfor hjembygda, for de jobbet og sleit hele tiden. Kanskje de hadde ikke vært i Oslo, de hadde ikke noen andre stimuli enn det de så og fikk og hørte i den bygda de var. Mange reiste jo da, men mange var veldig bofaste og rotfaste. Hvis de hadde kuer, så måtte de være der bestandig.

Så det var et liv som ikke passet alle, det her rotfaste livet med plikter og sånn. Det er alltid noen som faller utenfor, og mannfolk gjør det lettere, for de har ofte lettere for å finne jobb på vandring, og jobber da for eksempel som er en sånn

med et ord heter det vel sånn migrerende arbeidskraft da, som er en viss mengde menn da som til hvert er villige til og som beveger seg for å få jobb de tar jobb der det er har ikke noen kjæring unger, kanskje noen hadde da men har ikke vært så stakk av det ofte så Luffalen var stort sett en unkar eller i hvert fall på papiret da eller sånn offisielt en unkar, men kunne ha hatt noen forhold her og der og kanskje stikke av fra et ekteskap eller fra et forhold

Og det var grunnen til at den fortsetter. Hvordan så de ut når du går rundt så mye? Hvordan ser kroppen ut da, tror du? Hvordan så de ut? Bein og de må ha vært brune og tynde. Veldig mange var brunbarka og veldig mange var magre. Hvis vi ser bilder av loffer, så ser vi at de er ofte magre. Og mange fikk jo da problemer med hofter og slitage gikk det til vekk. Var skoene dine sånn da? Ja, mye fillete sko. Og det var jo sånn at du skulle se fillete ut

og når du er ute i frisk luft hele tiden, og du sover kanskje på et tegelverk hvor det er møkket og jævlig, og du sover kanskje ute under en gran, eller på et kalkverk i mønneren, det kunne være 50-60 luffere på kalde minnekvelder, og så

så får du en sånn autentisk preg, særlig ikke vasker deg da. Du ser ikke akkurat striglet ut. Så de så gjerne litt herde ut med lappa klær og sånn, som de gjorde selv eller som andre langs veien gjorde da. Så

Så de hadde et sånt karakteristisk utseende som bakte oppsikt, og det var noe værbitt over de fleste lofra. Mye skjegg. Ja, ofte skjegg, ja. Langt hår. Og det var jo sånn at de styrte livet sitt selv. De ble ikke styrt av damer, og da ble de ustiglet på en måte som kanskje provoserte denne damen. Men noen hadde krykker, andre var handikappet. Noen var veldig lange, noen var korte.

noen hadde handicap, noen hadde klumpfot, noen hadde poket rygg, hadde masse sånne varianter av mennesker som gikk på luffen. En farlig liv, altså. Ja. Sikkert sånn, som du sa, veldig gøy i 20-årene for veldig mange når du spreder kropp og får sett hverdagen i Norge, men altså når du nærmer deg 40-årene og 50-årene og har vandret hele veien og får problemer med kroppsstil, altså...

Fy faen, det må jeg ha. Det var jo flest loffere på Østlandet, hvor det er minst dårlig vær i Norge. Og det var ikke så mye loffere på Vestlandet, det var færre veier der, mye mer båt som transport, det samme i Nord-Norge også. Men det var en del trøndelag oppe på Østlandet, og her var det tusenvis...

Og da hadde du ikke så mye dårlig vær som du får hvis du går på Vestlandet, men likevel, det er værhardt i Norge, men derfor lå mange i ro vinteren. Du kunne ligge der og bo i jernbanevogner i Oslo, Kristiania vinteren. Bodde med en jernbanevogn hele vinteren? Hvis det sto noen vogner der, så var det ofte at Lofra sov der

Flere eksempler på at Lofra bodde i kasserne på havna, sånne trekasser. Noen bodde i hytter rundt byen, noen bodde i hytter rundt andre byer. Så det var mange som om vinteren lagde seg i hytter, eller som gjorde et brekk da kastet en stein i et gusbevindel og ble arrestert og satt i fengsel om vinteren, litt sånn som Pippi Langstrøm, hvis du husker hva det er. Som gjorde et brekk, og mange satt i fengsel hvert år og gjorde kalkulerte forbrytelser, så at de da...

kom i fengsel og satt av, også var det noe som het Jedderen, det var noe som het Oppstad tvangshabershus på Gjæren, det var en sånn anstalt for hjemløse alkoholiserte menn som da var på lofen, og løsingeloven som kom i 1900 som gjaldt fra mai 1907, den var jo da sånn at hvis du var hjemløs og arbeidsløs, så kunne du dømes til Oppstad tvangshabershus da som løsinger.

Den gjaldte jo frem til 1970, den loven, og forbudte å drekke alkohol på offentlig sted. Altså var du hjemløs, så kunne du kjennes dit i to år, ett år. Men hva var det for et hjem? Det var en fengsel, eller? En gal, hvor det var altså da...

hvor de drev med nybrott på myr særlig, og de sa det lufferet at nå skal de til jæren for å trille i toke, sa de. Trille i toke. Det var bare sånn tull for det er så mye toke der. Blant annet en luffer som heter Bjarne Madsen, han var fra Raufoss. Han var der flere ganger, og han drakk en godel han også. Han var jo for øvrig dotømmer også. Jeg skrev en bok om norske utedor, han var dotømmer også. Han levde av bra på å tømme dasser, for det ville ikke folk gjøre, så han tømte dasser, og han kom på jedderen.

Og Bjarne Madsen, han ble beskyldt for å være arbeidssyr da. Og han gikk inn og røvde for sin dag, og der luktet det godt nybakt brød fra bakeren. Så sa han,

Så sa han Arne Bjørn Madsen til bakeren, og jeg er så sulten, kan jeg få noe brød? Da må du klø ved først, sa bakeren. Så sulten er jeg, ikke sant? Så han ga det ikke det da. Men han var luffer, to av de siste luffene, han brant igjen i 1975 på Garn Indal på Bøbru, så han luffet frem til 70-tallet altså. Men han var på jederen. En som heter Hans Alexander Hansen, han var fra Drammenskanten, eller litt lenger opp,

og han ble kalt sangerhans. Han var på Jedderen i en god del år, og han fikk senere kontakt med Alf Preussen og skrev sanger og ga ut plater og skrev bøker, veldig god forfatter, Hans Alexander Hansen. Han var på Jedderen, og det var jo et sted hvor mange lofer fikk en straff som het vann og brød. For det var sånn at hvis du gjorde noe gærent og fikk sex i dag for eksempel,

så kunne du krympe straffen ned til en tredjedel på vann og brød. Så sa jeg, ok, da tar jeg vann og brød i 20 dager. Da satt de da i fengsel i 20 dager på vann og brød, og det var jo et helvete bare å spise brød, tørt brød, lov kanskje, og så drikke vann. Det blir veldig sånn, skjønner du? Men da kunne du krympe straffen, så det var altså...

Hvis du leser både det til arkivet til han Ripskog, som jeg fikk kikke på, men leser gamle kilder og sånne luffere, så ser jeg at det var et sånn

et miljø da. Det var et broderskap, og de var kamerater, og de visste om hverandre, og de hadde sånne tegn som de hadde på dører, og på gjerder, og på vegger og sånn, for å varsle hvem som var hvor, og hva de kunne få av forskjellige folk langs veien. Ja.

Ok, så de utvekslet litt informasjon om hvor å gå og hvor ikke å gå. Tater hadde jo tegnspråk, og det sies at Lofra overtok litt av, men hermetet og uttrykket sitt eget språk, og det Lofra-språket er jo internasjonalt. Det var rundt i Europa. Det sies at de begynte i Tyskland med det under svartedøven for å merke husene som var infisert av pest med et kryss. Men Lofra hadde et eget tegnspråk.

Det var internasjonalt, så kom det danske eller tyske hit som kunne se tegnet, og så orientere seg etter det. - På ansikter og kroppsspråk? - Nei, de malte på trær og bygninger. - Trær og på gjerder og på bakken og på vegger. Jeg snakket med en danske, Anders Genevig, han var tidlig politimann som skrev en del bøker om dette i Danmark.

Han bodde i Odense på Fyn, altså samme by som Håsje Andersen var fra. Jeg blir invitert til å besøke ham, men jeg fikk aldri besøkt ham. Jeg snakket med ham mye på telefonen. Vi brevvekslet. Han skrev brev på skrivmaskinen. Han snakket om det her at han prøvde å finne ut av det, men han fant ikke så mye ut av det. Men i hvert fall så var det noe som var viktig for Lofra. De hadde et talespråk som het Månsing-språk.

Det var noe sånt akla bakla bonkla bakla. Det var noe monse. Det var loffraspråk. Så de hadde et tegnspråk og et talespråk. Det var cirka 600-800 ord.

Har du spurt å sette deg inn i det? Ja, det står jo en ordliste om det. Jeg skal boka på Lofven, som er faktisk utgitt på nytt nå i år. Sjette gangen utgitt, og der står det en ordliste bakerst. Jo, jeg har jo lest den boka der, og det er jo gøy å hente opp noen ord der. Det synes jeg var en jævlig kul ordliste der. Jeg fant jo noen sånne ord, og det synes jeg er artig å ta med, for eksempel ...

Bøg er bonde. Bøg er bonde. Fik er kaffe. Borsk er brennvin. Gnoe er hore. Gnoe er samleie. Fjella er jente. Fjella? Ja. Spise er klemma. Nyse er avføring. Pai er snus. Pillar er religiøs.

Ruffle, jukse. Stålere, penger. Spenn, kroner. Det er sånn som i dag. Ja, den har jeg overlevd. Og så her har vi da... Bols, penger. Bols? Ja, det har jeg hørt før. Dra på reima, onanere. Hva var det du sa da? Dra på reima? Dra på reima. Dunungen, det er kvinnekjønnsorganet. Dunungen? Ja. Flyvann, det er brennvin. Griserumpe, femkroning. Havrnakk, det er bonde.

Lucy, her er herberget Mors gutt har hendfallet til drikk Pinne er sigarett Ringebu, det er telefonskjåsk Det er bra Ringebu, ja, det var jo de treffende da Det er flere av de ordene her som jo har Spenn Og det du sa nettopp før Ringebu Hva var det for noe? Rett før Ringebu så sa du et eller annet Lucy, herberget, nei

Rett ut av der. Mors gutt er henfallet til drikk. Nei, neste. Jeg sa vel neste var... Pinne er sigaretter, ja. Ja, pinne, ja. Så pinne og spenn og sånt, kommer det fra lufferspråket? Jeg tror det, jeg tror det. Og så her har vi da negerblod, det er det akkehvit. Negerfett er smør. Rumpesikker er fengselsinspektør. Skalkefekter er Lassaron. Skravlevann er brennvin. Sne er boksesprit.

Svett er full, og så har vi da søppelinse i Lassaroen, og trøkkeri det er WC. Altså trøkkeri. Så vals er dram. Og så har du forskjellige navn da, på stedet som navnet er Oslo. Bayern det er da Åkebeveien hjelpefengsel, og så har du da dampen av Oslo Dampkjøkken. Feltet det er Oppstad, og Gjeita er Oppstad, hjemme er kvinnefengselet.

Lompe, Café Olympen. Ja, det lever jo beste velgående. Også Rød Slott, det er teggereikene på Bryn, der overlattet ofte luffer av. Suknesbro er brua inn til Aksjøs landsfengsel. Så det er sånne ord og navn. Og det her fant jeg ut da, det var veldig artig å finne ut da i 2001 da boka kom, for det er jo alt det var nytt for meg altså. Ja, ja, ja.

Hvor sentralt var alkoholen blant loffer og loffemiljø? Hvis en kar ikke drakk, så nevnes det som litt spesielt. Da er det spesielt. Veldig mange drakk for å holde varmen. Ikke sånn fylledrikking ofte, men at de drakk brennvinn om kvelden, sånn som mange gjorde før i tida. De tok gjerne en knert på kvelden for å holde varmen. Det var mange som murer i Norge og drakk ofte mye øl.

De fikk mye støv i munnen, så det var nok mange som drakk, men ikke alle var alkoholiserte, og noen var helt avholds. Er det fordi det heter murerøl? Ja, det er vel det. Murere drakk mye øl, for de hadde mye murerstøv i munnen, så de måtte skylle bort det med, eller i hvert fall, ja, murere, det er en langpils. Ja, det er en halvliter, det. 0,7.

0,7? Sånn som jeg lærte, er en murer en gammel 0,7 liter store ølflaske. Det er så svært. Det er en fin rug, det får du ikke kjøpt lenger, tror jeg. Jeg tror kanskje den finnes bare som en kuriositet. Det er ordentlig å smelte den i bordet, det mener du alvor. Men mange drakk jo da, for eksempel i forbudstida da, på 20-tallet, det var jo forbudstid i Norge mot brennvin, og da var det mange som drakk

Denatrøstsprit, eller denat som det heter. Ofte så hadde de brød, så spiste de brødet. Tror jeg de dynka brød i det, men det var jo sånn denatrøstsprit, og det var jo forferdelig. Rumpesprit var det noe som het. Hva var det for noe? Det var sånn sprit som... Det har jo aldri blitt drikkes mye alkohol i Norge under forbudstida. Men sånn mye i USA? Jeg tror det var tilsvarende mengde i Norge at det var veldig mye i USA og i Norge. Vi kan ikke si hvor mye det var, men det var mer kanskje på 18-20-tallet. Poenget var at...

mange drakk da, og leger skrev ut masse sånne resepter, og mange brant selv, og mange luffedrakk og denat, og etter hvert så drakk de jo etterbarbeidingsvalg og sånn, så vi hører om folk som ligger på sånn teggeverk i Galledag for eksempel, der i Vestfold, så lå det folk og drakk rødsprit og denaterødsprit og etterbarbeidingsvalg og sånn, og det er jo helt forferdelig for innre organer, det er jo alkohol er gift, men det er i hvert fall gift altså.

Men det var så normalisert også at det å ikke drikke alkohol var nesten en galskap i seg selv, eller?

Ja, men det var sånn at mange av de som var loffere, de hadde jo, ikke alle hadde hatt problemer, men hvis du tenker at du lever utendørs og fryser mye, så var brennvin fra gammelt varm måte å holde varmen på. Så det var, og det er ikke sikkert de drakk så mye, men at de hadde en knert, hadde med seg en lærke eller noe sånt da. Det var vanlig med at loffere, det var jo eksempel på at kvinneloffere drakk. Så det fantes kvinnelokkoliserte loffere, som da var...

Og mange av de alkisen, de gamle alkisen, de trenger ikke å drikke så mye. Så de trenger ikke så mye påfyll. For de har jo sånn sylvis og nedkjørte lever og nyrer, i hvert fall levera da. At de ved å bare ha litt sånn påfyll, så holder de en sånn passe bris. Sånn var det med luffer da, tror jeg. Men det var jo veldig mange luffere som var flinke håndverker og

De kunne være flinke håndverkere å drikke, så det var ikke noen fast regel. Hvor utbredt var alkohol i Norge på den tiden her? Hvis vi går til 1920-årene, så vil jeg forbudstida. Jeg tror det ofte var enten eller i Norge. Mange steder var det sånn at det ble dannet avholdsforeninger som en motvekt til alkohol.

at mange drakk. Det var veldig mange arbeidere. Jeg vil jo tro at menn drakk mye mer enn kvinner. Veldig mange arbeidere drakk jo opp lønninga, og det heter sånn at kvinneflokka måtte stå for lønninga på fredag, så tok mann og drakk det opp. Fabrikarbeideren, eller noe sånt. Men det var mange som drakk ganske tett, og som gjorde det uten at ...

Det ble sett på som oppsiktssvikende, for det var mange som gjorde det, men samtidig var det mange som da var helt avholds. Så det var jo avholdsbevegelsen, den vokste seg sterk på slutten av 80-tallet og utover 90-tallet. Så i Norge var det veldig mange avholdsmennesker i kystmiljøer, kunne være veldig enten eller, hvor halve bygda var, eller tre kvarter bygda av avholdsmennesker, kristne avholdsmennesker, og så var det da 25 prosent som da festet, tura og drakk mye. Så det var veldig variasjon på det her, men

Men kristensaken stod stert i Norge, og AVO-bevegelsen var sterk. Så det var en reaksjon på at

Alkoholen tok veldig mye både liv og mye ressurser og penger fra folk. Jeg skrev en bok om Brummundaren. De som jobbet på brenneriet hadde denne helflasken med brennvin som dagsrasjon. Det var vi i 1880-året. Dagsrasjon. Det er ikke sikkert de drakk det, men de fikk det. De kunne kanskje bytte det mot andre ting. Det var en god del som brukte alkohol som en varmepute og som

en sånn døver som en del andre folkeslag gjør i dag som vi ikke er så vanlige i Norge. Hva er det du spør? Var de kostbare for samfunnet da? Disse lofferne i og med at de bidro med ingenting, satt inne i fengsel,

kostet de som samfunn veldig mye. Mange loffere ville jo ikke komme på sykehus for eksempel, og mange valgte, vi hører om flere som da frøsjæl, eller som valgte å bli værende som fri menn. Men det er ikke sikkert at de bidro så mye netto i form av skatt, men det er ikke sikkert at de tenkte noe særlig over, for at skatter hadde jo ikke den samme tradisjonen for 100 år siden som det har i dag. Det var jo

Det var jo inntektsskatt og sånn, eller jeg er ikke sikker på, men altså, det var nok mange som var sett på som en belastning av andre, men som selv ikke tenkte på det, vi skjønner. Sånn er det i dag og det. Det er veldig mange som belaster samfunnet for mye, men de har en diagnose kanskje, så tenker de over at det er sånn det skal være, og da er det systemer som tar vare på meg, og de damene som kanskje server av de lofferene,

ga de flatseng, eller lot de ligge på loven, eller ga de mat. De tenkte at sånn er det noen som er, og de må vi hjelpe så godt vi kan. Det er ikke sikkert at de tenkte sånn som i dag, at det var en utgift på et budsjett, men at de hadde en kvote med mat, eller en avling som de kunne gi av så lenge det fantes. Det kan være at alkoholen holdt bestanden nede. Vi skal se veldig kynisk på det. Jeg så at det var

at de døde tidligere enn de skulle ha gjort. Det er godt, jeg tror at luffelivet på mange måter var hardt, men du fikk frisk luft, så klart du var ute og beveget deg, men hvis du levde på flesk og brennvinn og rødsprit og sukker, det var jo sånn lufferetter også, hvor de blandet for eksempel, det var litt sånn som tømmerøg, hvor de kunne blande for eksempel havregryn og sukker og

og flesk, det tror jeg heter munk, tømrerød kalles for munk, for hvis du er utved, får du sånn fetthunger, du liker, kroppen den begjærer feit mat, fløte, smør og sånn, og hvis du ikke har noe særlig utvalg, du kunne ikke kjøpe en avokado, eller knekkenøtter, du måtte få det du fikk, og da var kanskje flesk det beste. Så da var flesk en måte også, og smør stiller fethunger på, så

Så det var sikkert et kosthold som ikke alltid ga like mye vitaminer og mineraler, men de tok det de hadde, sånn som folk gjorde da

før alt ble kjøpt på butikken. Det høres jo ut som en bra kost, det der. En karnevård møter litt meieriprodukter. Ja, og mange fisket jo selv. Mange tok og knabba noen poteter fra åkeren. Det var en god knabbing av mat. Stabber kunne du ofte lure deg inn på. Ofte var stabber låst. Det er eksempel på luffer som stjal og gikk på epleslang og sånn.

Eller tok ting da, gjør bjølka litt hos kua for eksempel. Tok litt bjølka. Det var mange måter å få tak i mat på for den som viste å sno seg rundt i bondestafelet. De tok vel kanskje til alle de tørka kjøtt også. Det var sikkert noe fint å kunne ha med i

ryggsekken, vil jeg tro. Det og tørrfisk for eksempel, det er eksempel på at loffer har stjert, stjerner på stabber, og det var ganske alvorlig forbrytelse til å stjerne mat, for at mat var det viktigste de hadde. I dag er ikke mat så viktig for at du kan gå og kjøpe det på butikken, men hvis du ikke kan kjøpe mat, så

og det i tillegg er dyrt å kjøpe hvis du må kjøpe det, så var jo stjerne mat noe av det verste du kunne gjøre. Hva tror du skjer med mat som fremover nå? Tror du det kommer til å bli vanskelig å få tak i kjøtt og sånt? Tror du myndigheter, tiden vi lever i gjør at det blir mer og mer tabu å produsere og spise kjøtt? Jeg snakker med en bonde i England, han er 93 år, han driver med sauer.

Han sønnen hans, som er noen år 60 år, han har jo over 2000 søvere, og jeg sa det at det er bra han driver garn videre, barn og barna har overtatt det også. Han bor oppe i et sted som heter Heskett New Market oppe i Nord-England, like ved i Cumbria, som er litt vest for Carlisle, litt nede for Skottlandgrensen der. Mhm.

Han var enig at det var fremtid å være galbruker, men han mente at det er ikke sikkert at folk vil ha så mye sauerkjøtt i fremtiden. Det tror jeg er feil, for jeg tror at du har en sånn veganbevegelse, så det er jo for så vidt greit det. Men mange setter ut stempel ved kjøttspising.

noen mennesker har gjort i tusenvis av år. Så det kan ha forskjellige grunner der, men det virker som en del grupper mennesker stempler det, men jeg vet ikke, for kjøtt er jo ikke kjøtt. Det er forskjell på en kjøtt som går og beiter oppi der, og en som står i en binge borti en gris som står i en binge i Kina sammen med en million andre griser. Så det er veldig forskjell på kjøtt. De som uttaler seg om kjøtt, de

Det er noe ikke jeg gjør egentlig, så bør jeg jo presisere hva jeg mener. Men spiser du noe særlig kjøtt selv? Jeg spiser kjøtt, men jeg er ikke vegetarier. Jeg spiser kjøtt, men ikke så jævlig mye, men jeg spiser vilt da. Herlig og rådyr og hjort og regnstre og sånn, synes jeg er spesielt godt da. Jeg fikk jo smake på din snart berømte gullerått stangstelleri jus, det var på besøk oss her om dagen. Ja. Det var hyggelig.

Det er godt. Jeg spiser jo masse gulrøtter, men det vi lager i saft av gulrøtter og stangseler, det er sånn 75% gulrøtter, eller kanskje 50-50 var det da?

Det synes jeg er godt. Det er en sånn drikk som jeg synes er veldig god. Ja, for det er det ritualet du har. Egentlig ikke, men det er veldig godt å drikke. Det smaker godt, og det gir en god følelse. Jeg så den der videoen som var det stedsøndringen som lagde der hvor du plantet trær. Olje, ja. Da var du ferdig med arbeidet, så dundret du på med fire egg og noen bananer oppi en stavmikser. Det var en cocktail, ja.

Jeg spiste jo andre ting også, men det var en sånn blanding, jeg kaller det cocktail, det var en blanding av fire egg og fire bananer, det var at jeg hadde plantet skauen hele dagen. Så det var sånn råegg, det synes jeg er godt, eller det smaker i hvert fall godt etter å ha plantet skauen, hvis bananen er moden da. Det hadde jo lov å kanskje litt honning oppi, det er sånn karbohydratssokk. Ja, ja, ordentlig energi. Ja, etter en dag med skoplanting så er det veldig godt, hvis du går en lang skitur for eksempel. Men du merker da at hvis du bare kjører på med for mye sokker, så blir det liksom sånn

og dvask og likvalm. Hvis jeg spiser for mye frukt, så ... Ja, litt avhengig av hvilken frukttype det er, for det er jo mange typer frukt også. Du har jo sånn som ...

bananer, i Norge så vokser det bare to typer søte frukter, det er da moreller og perler, det er det eneste søte frukt som vokser i Norge, så har du jo frukter som fiken, dadler og bananer som ikke vokser i Norge, så er det sånne forskjellige kategorier av frukt da, søt, og så er det syrlig, og så er det ja, urber er det er det sånn syrlig frukt der men det er forskjell på frukt og

Jeg spiser noe der blåbær. Jeg synes det er veldig godt, hvileblåbær. Det synes jeg er veldig godt, i god følelse. Vi kjøpte veldig mye blåbær i butikken. For jeg synes det er jævlig godt når vi ikke har, vanligvis tar damer og går til skreven og fyller opp frys med blåbær. Det er jo jævlig godt da, på diverse kornblandinger og sånn.

Så kjøpte vi den der blåbærbutikken. Jeg vet ikke om du har prøvd de der som er mye i Pelge og Nederland, tror jeg. De dyrka? Ja, det er sånn industriell blåbær. Så slo det meg at jeg skulle skvise de blåbærene ned i en...

en sånn miks da, og jeg skulle helle på litt melk og sånt, så bare sånn, det kommer jo ikke noe sånn, det kommer jo ikke noe væske ut av det. Det var jo sånn gjennomsiktig væske, så jeg bare sånn, med blåbær, du skal jo knapt liksom ta på dem, så er det jo fargestoffer overalt. Så det var sånn, det manglet liksom det fargestoffet, som jeg bare sånn, hva er det med de blåbærene her, de virker jo som om å være helt

helt avfattet. Det er konstruert for ikke å få blå tjener etterpå. Ja, de har tatt vekk fargestoffene. Jeg spiser ikke sånne blåbær, jeg spiser bare vilde blåbær. I går spiste jeg faktisk en hel pose, det var 400 gram, for å kjøpe i butikken. Jeg plukker selv om jeg i går hadde en pose da,

Kjøper frosten, ikke sant? De er fra Polen, ja. Så legger jeg bare på en sånn skål. De kanadiske er bedre, de er mer søtere, men de polske er ikke så søte, men de er gode det også, men de kanadiske er dritgode. Du står på pakka hvor det er fra, og om høsten så pleier de kanadiske å være i butikken, i hvert fall på Korsvold, og så kommer de polske da. De er jo ville da. Blåbær spiser bare ville blåbær, og det tror jeg er noe av det beste du kan spise her.

Villebær, jeg synes multe er veldig godt også. Men det er ikke så lett å få tak i det, men blåbær er noe av det beste jeg vet. - Multe er jævla godt. Jeg får en liten last med multe fra Svigefar før hver jul. Så sender jeg den ned med litt kjøtt. - Fra Nord-Norge? - Ja, fra Nord-Norge. - Hvor i Nord-Norge da? - Fra Bodø. - Bodø, ja. Hvor i Bodø da?

Han bor i Bodeby. Han har jo hytte og familie. De kommer fra Sør-Arnhøy. Det er jo et sted der kona kommer fra. Så der lager de sin egen tørre fisk og bakalava. Ikke bakalava, men sånn klippfisk. Ja, det er det han sender ned ved klippfiske. Og vanlig sånn lammerull sender han nedover, som vi også lager, og så multer. Så det kommer en ordentlig gladpakke ned til jul med

langreist, kortreist. Det er bra det. Jeg skrev en bok i fjor som heter Livet på Skogvold. Det er tre fastpående. Det er en gren på Andehøya, Livet på Skogvold. Det kom i fjor en bok om det. Og der er det egne områder hvor folk plukker multer. Så der plukker de flere tonn multer i året. Så de høster av naturen. Så der er multer veldig stort. Det er både som en salgsartikkel, men nå er det mest at de

at de plukker det selv da så jeg plukket selv jordbær både jordbær og blåbær jeg plukket villeblåbær og leverte på Nora i Brummedalen når jeg var guttungen så gikk vi i skogen og plukket blåbær med peller og så leverte vi og så fikk vi 3 kroner kilo eller hva det var

Plukket rognbær, blåbær, tyttbær, multer, bringebær, jordbær. For det var et sånt bæremottak i bygda. Det var mange som drev med, utenom da ... En ting var å plukke jordbær for en bonde, men her var det å plukke bær for ...

som vokste vilt, at du kunne høste av naturen og faktisk tjene litt penger. Det var veldig mange som gjorde det i oppveksten min. Vi var ute og plukket jordbær ut på Lier der, faktisk, på noe åkre. Det var et jævlig populært opplegg. Det var ganske bra, fine jordbær. Sånne drev faktisk loffere med, for det begynte jo jordbærproduksjonen i Norge allerede før krigen, og en del loffere drev faktisk å plukke av bær og solgte på torget.

Så de kunne ha både blomster og bær. Det var jo en salgsartikkel som Lofra kunne høste i utmarka gratis, også uten alle investeringer. De kunne bruke tiden sin bare å kanskje plukke ...

plukke da 100 kilo måltid eller 100 kilo jordbær, og så selge det, og da var alt netto. Så det var altså, bæreplukking er en av loffene som mange bygjer kjefter. Hvordan var det med hygiene og sånt? De dreit vel rundt i skjeven, hadde de med seg dasspapir og

Det tror jeg var dårlig med. Det går jo fram til at lufferen hadde en spesiell lukt. Ikke bare at lufferen hadde en spesiell utseende, men lufferen lukta ofte veldig av bål. Lukta ofte veldig av sot, hvis den hadde vært mye på teglerverk. For på teglerverk så lufferen gjerne på ommen. Teglerverk lagde teglestein, og de brant da, særlig om vinteren, så brant de, og der overlatt de på ommen. Mange var jo bevisst på at møkt isolerer både mot kulla og varmen.

Så du kan tenke deg at hvis du da ikke dusjer eller vasker noe særlig, og du går år etter år, ikke vasker klærne dine, så er mann som spiser mye flesk og sånn mat som egentlig lukter ganske stert, hvis det sitter seg vanskelig i kroppen og klærne i årvis, så var det bestemt ei måte å bli sagt at hvis en luffe kom på besøk,

så hang det i en lukt kanskje i flere timer hele dagen, hvis du skjønner. Ja, det gjør du jo her i Romo etter gjester og sånn. Det ble jo sagt om Tater at noen trodde at Tater hadde med seg trolldom inne i huset, så var det noen som da, hvis de for eksempel hadde besøkt Tater, så kunne de gå tre ganger rundt den stolen med glødende glo,

for å få bort trolldommen av tateren, for å gjenvaske rommet for tatertrolldom og tatermagi. Mens luffere var med streit lukt, vond lukt. Vi kan tenke at lukten er sikkert stert. Hvis du var på kjøkken, så var det matlukt. Mange kvinnefolk lagde jo mat, så det lukte kjøkken på kjøkken. Baks og sånn. Men lufferen kom med sterke, stramme,

Og det kildene som da delvis var det som kalles minneoppgaver for eldre, som da var laget i 1960-årene og 80-årene da jeg skrev boka, og 90-årene, så forteller det at de husker den der eimen og stanken, eller sterk lukt av lufferen, og det var noe som hver mann hadde sin lukt av. Ja, ja.

Men det har også vært en god porsjon svett på sommeren. Massevis. Hvis du går med tre, fire, fem, seks lag på deg, ikke vasker deg, ikke dusjer, og ikke er interessert i å gjøre det, og kanskje ser som et poeng å ikke gjøre det, for det skulle isolere mot...

mot varmen og kulla da. Det skulle utrolig som at sånne storbønder, eller at de tok mot besøk, at de lufferne måtte sitte i et annet hus, eller sitte ute, eller at de fikk liksom komme inn. Det er riktig at sånn var det noen steder, og det er ikke alltid noen steder så kommer de bare på trappa,

og andre steder så kom de kanskje inn i gangen, og så fikk de beskjed om å holde seg der, og så fikk de noe mat, så veldig mange var jo ikke inne. De slapp nok ofte sinne på kjøkkenet i arbeiderhjem og husmannsplasser, mer enkle kår. Jeg vet ikke, jeg tror ikke at de fleste loffer har slapp inn på store galas, for der var det veldig ofte stivt og fint og rent. I tillegg ble det sagt at loffere hadde ofte lus og lopper,

I tillegg, ja. Så de overnatte gjerne på loven, da. Så de sov ikke inne i huset, selv om det var noe som et lofferfell, det var en skinnfell som noen hadde, enten i et bestemt rom i huset, eller et bestemt hus ute på tunet, en liten stue, hvor loffere sov, og brukte en bestemt en skinnfell, som bare de hadde. For de var redde for at loffere hadde lopper og lus, og da skulle ikke noen smitte seg av det. Så det var bevissthet om sånne ting,

Lufferen visste jo så klart at hvis de hadde luftprolus, så visste de om det. Så de var jo bevisst det her. Om de ikke lukta sin egen lukt, så visste de at de hadde med seg en lukt som jeg har kjent flere ganger, for jeg har jo møtt utliggere og luffere jeg også, hvor du kjenner ikke så godt ute, men særlig inne i et lukket rom. For mange av de her kjøkkenene som var for 100 år siden, de var ikke, de lufta ikke særlig ofte.

Det var gjerne at de holdt varmen inne, og da var lufta enda sterkere. Kan du beskrive lukta på en måte, eller? Av de du har opplevd selv? Jeg har snakket med en utligger for et par uker siden. Han bor borte i byen, og han har en sånn lukt. Det lukter menneske, kanskje litt urmenneske. Ikke søppeldynger, men det lukter sånn...

opparbeidet av svettet da kan man si opparbeidet av menneskelukt som er holdt til sjakk ved at den, eller som er der fordi ikke den personen vil vaske seg av og det er masse eksempler på for eksempel bergfløtt alle som er innlagt der måtte jo vaskes og du kommer jo dit da så de kanskje møkket og langt hår og lang skjegg så ble de klippt og barbert

Så så det helt annerledes ut, bare ved å shine seg opp, ta et ordentlig bad. - Jeg glemmer ikke, og det er sikkert noe som skjer veldig ofte med at jeg tok bussen fra Oslo til Snaria, eller jeg tok bussen hjem, og da var det en som bare satte seg på ved Oslo Vest. Da satt en dame på et sete innenfor.

Hun ble da innelåst i den to seteren. Han hadde jo da, jeg tror han hadde pisset på seg og hadde sikkert ikke skiftet klær på ukesvis, så var han veldig ute i trøbbel. Sleit jævel med kropp og motorikk og hele pakka hadde en rematusen pose. Men den lukta der,

Jeg satt to-tre rader unna her, og hele bussen trakk jo sakte med sikkerhet fremover. Men en jente satt jo fast på det setet, så hun hadde jo ikke hjertet til å komme seg ut av det. Den lukten der var så sterk. Det er noe med urin og avføring som gir så ekstreme... Vi har programmert det. De luktene der skal vi ha...

må vi sortere bort. Jeg tror det er et eller annet signal i hjernen og med kroppen, og lukter av at de tingene skal vi ha utenfor livene våre. Tror du ikke det? Jeg tror det høres logisk ut, ja, men mange av lofene vet at det er en lukte av bål, og det er ikke så vondt på samme måten. Det demper kanskje de andre luktene litt. Gravenbar og bål, og hvis du er mye ute i frisk luft og sover i frisk luft, så er det ikke sikkert at den lukten var så vond. Det var et samfunn hvor det var veldig mange som lukta hest og ku,

Så det var sikkert en lukk som mange betraktet som normal for lufferen, for sånn lukter en luffer, eller sånn lukter han lufferen. Hvis du går til 1930-årene eller 20-årene, så var jo forholdet til lukter helt annerledes enn i dag. Vi vet jo at det lukter forskjellig etter hvilken yrkesgruppe du hadde, for eksempel. Hvis du var snekker, så lukta du tre av deg. Hvis du jobbet på en bensin, så lukta du olje. Var du funksjonær, så hadde du kanskje på deg noen parfymer. Så det lukta...

av folk på en måte som ikke er samlingbart i dag. Men damer har parfumert seg, det har du gjort i mange... Ja, ikke bare med kjøpeparfum, men de kunne lage det selv også. Mange lagde jo fra gammelt, så var det her å bruke for eksempel... Shampoo er noe som kom fra USA, sånn som jeg lærte. Og det...

Det var ikke så vanlig før krigen, men mange lagde urteblandinger av brennnesle, kunne bruke til sjampo, eller lagde sine egne såper av forskjellige ting. Så det ble laget ting. Veldig mye selvgjort om hygiene, som vi ikke tenker på i dag, fordi vi er så avhengige av å kjøpe ting. Vi tror ikke vi kan lage ting selv, men det var det mange som gjorde for 100 år siden, hvis de var opptatt av det. Ja.

Er det noe vi har glemt om lufferne nå, eller? Massevis. Det resten står i boka. Jeg har ikke sagt noe særlig. Jeg har sagt litt, men det står mer i boka. På luffen er jo da... Boken er veldig glad for at jeg skrev, fordi selv om det finnes kanskje noen totale luffer i Norge i dag, så er det et avslutt av kapittlet av historien. Så det går an å lese som noe som nesten er utød, som et fenomen i Norge, selv om det finnes mange i Danmark. Ja.

Da har vi vært en time gjennom loffene her faktisk. Så hva er det neste vi skal kaste oss over her? Lirikassemenn. Nei, er det ikke fotballen i Brummedalen? Fotball i Brummedalen. Er det det eneste fotballboka du har skrevet, eller? Ja, det er riktig. En fotballbok. Er du fotballartister selv? Ja, jeg spilte jo som guttunge mye fotball også.

Jeg er mest interessert i lokalfotballen fordi jeg orker ikke heie på et aksjeselskap. Så store klubber som jeg var ManU-fan, er jo fortsatt litt enda, men jeg synes det er morsomt med lokalfotball.
Nämnd i episoden

På Loffen
Thor Gotaas' bok om luffere i Norge.
Thor Gotaas
Forfatteren av boka "På Loffen" og gjest i podcasten.
Wolfgang Wee
Programleder for podcasten "Wolfgang Wee Uncut".
Spartacus
Forlaget som ga ut "På Loffen".
Øyvind Ribskog
Lensmann som skrev en bok om luffere under krigen.
Kremre
Bok av Øyvind Ribskog om luffere under krigen.
Nasjonalbutikken
Arkivet til Øyvind Ribskog.
Ola Ribskog
Sønn av Øyvind Ribskog og tillot Gotaas tilgang til arkivet.
Trellevesen
En historisk handelsrute som kan ha bidratt til lufferkulturen.
Bergfløtt
En institusjon i Lier for hjemløse menn, hvor de kunne få sober opp.
Lensmannsmorden i 1926
En kriminell hendelse involvert luffere.
Madsen
En luffer som var involvert i Lensmannsmorden i 1926.
Østerlinnas poik
En luffer som var involvert i Lensmannsmorden i 1926.
Gunnar Larsen
Norsk forfatter som skrev boka "To mistenkelige personer".
To mistenkelige personer
Bok av Gunnar Larsen som inspirerte til en film.
Riksarkivet
Et arkiv som inneholdt data om luffere.
Agnete Kylstad-Sven
En dame som ble voldtatt og drept.
Furnes-mord
En kriminell hendelse som Gotaas ville undersøke.
Koronakommisjonen
En kommisjon som undersøker håndteringen av koronapandemien.
The Black Thursday
Børskrakk i New York i 1929.
Asbjørn Elden
Forfatter av boka "Rundt neste sving".
Rundt neste sving
Bok av Asbjørn Elden om unge vagabonder på 30-tallet.
Jedderen
En anstalt for hjemløse alkoholiserte menn.
Oppstad tvangshabershus
En anstalt for hjemløse alkoholiserte menn.
Alf Preussen
Musiker som Hans Alexander Hansen fikk kontakt med.
Hans Alexander Hansen
En luffer som ble forfatter og musiker.
Bjarne Madsen
En luffer som ble beskyldt for å være arbeidssky.
Anders Genevig
En dansk politimann som skrev om luffere.
Håsje Andersen
En kjent dansk forfatter.
Livet på Skogvold
En bok av Thor Gotaas om livet på Skogvold.
Andehøya
Et sted hvor folk plukker multer.
Nora
Et bæremottak i Brummedalen.
Svigefar
En person som sender multer til Gotaas.
Bodeby
Et sted i Bodø.
Sør-Arnhøy
Et sted i Bodø.
ManU
Fotballklubben Manchester United.
Deltagare

Guest
Thor Gotaas
Host
Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Thor Gotaas - 24 Bøker På 24 Timer Velkommen til en reise gjennom norsk kulturhistorie. fortalt gjennom tatere, loffere og lirekassemenn; langrenn, skihopp...
Se mer
Laddar