Jeg elsker disse mikrofonene, SM7. Hvorfor har Andreas da kjøpt de? Jeg har jo sånne hjemme. Jeg har jo laget disse studioene hjemme bare med mic preamp og litt sånne godsaker bare for å kunne recorde litt shit hjemme. Jeg gjorde det under korona.
Og jeg gjorde det. Ja, for da var det så jævla mye greier. Så kunne jeg voise litt hjemmefra, og ikke minst at alle videomøter og alt mulig, at du kan være der med litt crisp lyd. Du har den mikken her på Zoom-møtet også? 100%. Helvete. Ja, for det tok papper litt igjen. Jeg visste ikke at du var lydnørd også. Jeg gjør jo, men jeg er glad i god lyd. Er du det? Ja. For den mikken her, det var en utsak når jeg begynte med sånn,
Jeg følte når jeg begynte på podcastet i 2019, det var samtidig med dere, så var det sånn at jeg følte at jeg er så sent ute. Jeg kan tenke det. At man trodde man var sent ute. Da var mikken her nesten utsåkt overalt. Ja, ja. De utsåkte og bare glemte det liksom. Det er tegnet. Jeg får ikke mikrofonen å spille inn på en gang. Det er bare drit i hele gjenet. Da rir du fort. Det er bare drit i hele gjenet, vet du hva. Hvordan setter du opp mikrofonen? For jeg har jo sånn der...
Den er ganske tørst den her da. Den er først den der pre-ampen der, og så er det pre-amp igjen inni den. - Ja, to stykker, dobbelt pre-amp. - Jeg synes ikke det ble nok juice når du puttet det inn i den, så ble det litt fyset i lyd, og så så jeg på nettet i noen ordentlige hardcore-forumer, sånn "gearsluts for gearsluts". Den her boosterer noe helt jævlig da. Aldri hørt om den, ser ut som noe sånn... - Loud! - Nei, Cloudlifter. - Cloudlifter? Det burde vært mye bedre.
Jeg er jo litt sånn død hørt, så jeg bare skrur meg selv opp. Det er han eiendomsmegleren i går, etter som hadde han gammel DJ, så han har sikkert skrudd litt ned. Det lukter litt faktisk når vi kommer inn her. I går hadde jeg, for dere som hører på, jeg vet ikke om det er rekkefølgeepisoden dere kommer på, men det var jo dag Rune Kristiansen var her i går og drakk
i kjent stil to vinflasker før han selv rundet av podcasten. - Ja, det var som å komme inn i et kollektiv. Den lukten av å komme inn på kollektivet søndag. Det var lukten som var i studio ennå. - Det var det. Jeg får nesten ikke si "off, det lukter sur vin". Det var en dårlig første inntrykk. Første gang Stian er her, så jeg synes han er litt profft. - Men for meg, jeg opplevde en nostalgi.
Ja, noe strategi til en enklere tid. Ja, det er sant det. Og så med eiendomsmugle parfymer på toppen der også. Nydelig, ja det lå en slags Jean Paul parfymer der, et eller annet. Du husker at det...
Vi lagde en radiosending en gang, du, jeg og Anders McCauley, og da drev vi å krangle om parfyme, husker du det? Stemmer det. Husker du det? Ja, om det var mandi, det var jeg som var glede på. Parfyme, er det matcho liksom? Jeg har fortsatt ikke, jeg er litt sånn bål, jeg begynner å bli, nå er jeg over 40. Er det tiden inne for å begynne å bruke parfyme liksom? Ja, du bruker ikke. Nei? Jeg bruker ikke deodorant eller? Nei.
- Hvorfor det? - Jeg henger for mye med pimple-ocean. - Så det er bare en sånn statement? - Jeg lukter faktisk ikke sett lenger. Det er rart å si det. Om det er trening av biffen, jeg vet ikke. - Ja, noe er det. Det er merkelig. - Hvis det er lukt å sette meg nå, så... - Du er sikker på at det ikke bare er du som ikke lukter lenger, for du blir desensitivert på din egen drittlukt? - Det er godt mulig. Det er godt mulig å sitte for lenge i drittlukten. - Ja, det kan godt være. - Det er et godt poeng. Men jeg kan merke min egen drittlukt, og den kommer av når jeg skal lage selfie-videoer av meg selv.
Da begynner du å svete. Det er det jævlig ekste. Men hvorfor det? Det er ikke generasjonen som er vant med å holde mobilen og snakke. Jeg har styrt unna det. Jeg har greid å styre unna det i alle år NRK. Hallo, folkens. Wolfgang sjekker inn her på en lørdag. Du håndterer det ganske godt, for du liker det veldig.
Ja, men mitt medie har jo vært kamera i 15 år. Og Spotify ringte meg og sa, jeg må spille på lag med Spotify, så kan ikke du være med på en psykisk helsekampanje? Så jeg sa, jo, jo, det kan jeg være med på. Bare film deg selv. Bare film deg selv i 15 sekunder, så sier jeg til Wolfgang, og jeg bare sånn, åh, det er kjempeunnerende, jeg kan komme med en gang. Og så må jeg være ekte også, må jeg være ekte person.
- Du må være ekte, og så må du være litt laid back, så at du ikke er så brydd med å spille opp videoen. - Det er egentlig det som gjør at du blir mindre autentisk enn sånn: "Bare vær deg selv." "Hæ? Men hvem er jeg da? Jeg vet ikke hva er det jeg gjør." "Gi meg mer regi." - Det er helt liksom det jeg skal spille om: "Hvem er jeg? Hva gjør jeg meg ikke til?" Jeg føler meg kanskje litt sånn her da: "Nå gjør jeg meg ikke til." Men når selfieen kommer opp, da jeg skal kikke inn der... - Yo yo! Yo yo yo!
Det er da jeg får underhavsfrette, og det lukter så sinnssykt. Altså, det er folk vekk heller. Det står gnucker i døren. Fryktsfrette. Ekte frykt.
Hva heter det der tre freeze? Det er fight or flight Fight, flight and freeze Du går på fjerde så vi må svette Fight, flight, freeze og perspirate Jeg hadde en sånn fight or flight moment Vi snakket litt om formby før vi gikk på Jeg tror at jeg skal greie å håndtere Angrep godt Fordi jeg er en tøff mann Jeg er trener og jeg er forberedt Skal jeg jogge forbi noen jævla gjest da
som lål og koset seg ute med noen unger og sånt. Stien er ganske trange da.
Så jogger jeg mot han, og så bare sånn, faen, dette her blir en counter, liksom, nå er det bare stålset. Ja, ja, hvite knoka. Å, fy faen, så tenkte jeg sånn, ok, så kikker han på meg, da, han bossen i gjengen der, og så kikker jeg på han, og så bare jogger jeg litt saktere, prøver å gå litt ut i siden, litt på siden, og han ut, vi er fullt vingespenn i han, og begynner bare sånn der, ja, og jeg skal ikke snu, jeg skal forbi, ikke sant? Og så angriper han da, og da kommer min fight-or-flight-respons, at det der trekket, albunnen opp til brystet, og så gjør han sånn, ja!
Og den gåsen blir så redd av det skriket at den stikker. - Ja, for du går for det helt motsatte det han gjorde. Han, brett vingespenn, du trekker alt inn for å prøve å beskytte innorgana, skriker høyt. - Nå kjenner jeg dryppet litt unødvendig sett. Jeg kjenner det. - Så jeg kjenner han blande seg med den Sean Paul Pohom lukten her. Og hvilken hvitvin var dere og?
Du, jeg fant noe kjøleskapet her som heter en Chardonnay. En Chardonnay. Men så han dro på med noe ordentlig rødvin italiener, kallte han det. Ja. Du kan være så nøy på det. Nei. Det var ikke noe sommelier. Nei, det var sånn, var noen italiener og bare ga meg en vinopptrekker i gave her og kose seg. Ja.
Poppen i Italien Henrik Fladstedt var også og drakk her noe jævlig mye alkohol Han er tørst altså Han tømte jo hele akivitten min der borte Er jeg unntaket som kommer her med kombucha i hånd? Ja, ja De fleste kommer og er murings kommer med seks pakke i hånd og er klar for å
Full fest. Alle her ble det verdt å drukke til sist, bortsett fra Stian, han kommer på dag til. Det er noe alle barnaviser går ned. Men jeg var på podcasten til han Oscar Vestalien. Og der skjønte jeg at dere er vant til å fyre som faen. De var nesten så ukomfortabele med at jeg var der
Og ikke drakk. Nei. Sånn at jeg føler at nå må jeg begynne å drikke igjen, liksom. Det er et press. Jeg kom dit for å drikke med oskene dine. Jeg synes det var så gøy. Hva er aldersforskjell? Er du 87 år i gang? Nei, jeg er 90. Du er 90? Det er klemmerat.
98 år yngre enn meg 98 år yngre deg 98 år yngre deg helvete så du er 32 da det er det jeg satt der og drakk Oscar og han der han har fittetryen og husker han snør det
De er jo 20-årene begge to, tror jeg. Og jeg synes det er så fett å prate med... Jeg kom til den alderen til jeg ble gammel og syntes det var gøy å prate med 20-åringer. Ja, men det er jo... Det er noe i deg som... Jeg er jo ikke en gammel fyr, men jeg føler at jeg har levd 15 liv på den tiden jeg har gjort det. Så jeg kan jo føle på denne...
Akkurat som jeg skulle ønske at jeg var der igjen, på en måte. For det er så fucking spesialmengdsløst da. Det er... - Hør hvordan de prater og all det. - Ja, alt sånt. "Åh, jeg må stå opp litt tidligere, jeg må stå opp klokken halv elve, og det er sånn labber ute i stuen der, og merker noe TikTok, så tar det seg en pilse." Det var sånn: "Fy faen, hva et deilig liv!"
Og så klager de på sånne ting som at de har ikke tid til det. Hva er det du ikke har tid til? Jeg har tre jobber og to kids og en kone. Da har du veldig lite tid til ting. Da må du drite raskt. Da lærer du deg å drite på ett og et halvt minutt. Det er utrolig. Det er sånn på jobben i BNRK. 20-åringer kunne klage og stresse over ting over livet. Og bare sånn, ok...
Du har ikke begynt på den ultimate stressprøven i livet ditt? Nei, men heldigvis da. Det er jo heldigvis at det er sånn. At man klarer ikke å se noe annet enn hva man holder på med selv. Jeg husker jo selv når du var 15 år. Helvete så stresslivet, skole og...
Holder fotballtrening og skal henge med hverandre. Herregud, hva er det som skjer? De gutta som har nailet deg, det er jo de donkeyboy-gutta. Kato og Kent og sånt. De har jo faen meg et mansion, en villa ute i Drammen her. Ja, ute i Mjøndalen. Ja, Mjøndalen er det. Er ikke det i Drammen da? Er det? Jeg kan godt være. Jeg kan godt være. Jeg bare hevler ut her. Nå får du hele gjengen på nakken her.
De har jo gamingkjeller hvor de også driver og miner noe Ethereum på kveldstid. Og så er de unger og full kjør liksom, og lager musikk til dagene og Ylvis og... Ja, men de har gjort det da som... Jeg håper på at de får roen til det en gang, men de har liksom bare sagt sånn: "Du, vi trenger ikke å henge med på det kjøret. Vi flytter ut her, alle brødrene."
Har et tun her ute, tasser litt rundt og mekker litt her, og så har vi en liten livestream hvor vi spiller noen gitarer. Bare duner han. Duner han helt. Det koser seg. Det er sånn at vi har vært på to sessions og ute og spilt litt musikk med det og sånt, og det er sånn...
Jeg er jo iver på å komme i gang. La oss sette inn og spille litt keys og få inn fra dem. De er så lei bak. Nei, vi skal merke hvordan noen tunfisker annerledes først. Jeg skal fise litt mat og gå ned i gamingkjelleren og vise litt på en måte ambitions track for track.
Denne trampolinen her satt vi oppe i fjor, og det var, ja de kidsene liker det, kan vi komme i gang med noe? Og så Kato er så jævlig opptatt av ernæring og annet, så han der Pimp Lorsen, så er han så opptatt av Pimp Lorsen da, så jeg sier ja ja han er fett Anders, skal vi ta og spille keys her nå? Ja, da jeg var på besøk hos han, så fikk jeg tilbudt tunfisk og ananas.
- Du gjorde det? - Ja. - Kjuen fisk og ananas? - Ja, og da sa jeg "Nei takk", så sa han "Jeg lover deg, jeg lover deg". Og så spiste jeg det, så tenkte jeg "Faen jeg kommer ikke å spise den så mye igjen".
Fiffig, fiffig det. Det høres ut som brunost og gullost på brødskiva, sånn som jeg drev med NRK. Ja, det er ikke sånn at alltid to digge ting blir enda diggere. Du kan faktisk ta to relativt digge ting, og så blir det dritsame. Så det var Tunefis Kanadas anmeldelsen? Ja, det var absolutt ikke så gale som jeg trodde, men jeg trodde det skulle hete forferdelig jævlig, men så var det bare sånn, det var bare helt vanlig dritt.
Hva koster holdet ditt nå? Pre-barn? Postbarn? Jeg var en jævla flink erbeider. Men for meg så har det alltid vært å spise nok. For jeg har
hatt generelt sett en helt sånn abnorm forbrenning og med en gang altså jeg gikk jo på en gikk jo på en skikkelig karamell i sommer ble utbrent og fin og har ikke noe trent på tre og en halv måned har gått ned 80 kilo
siden sommeren. Jeg spilte en podcast på nærhedslaget, jeg har ikke sett deg på kanskje to-tre år, men jeg merket at du var litt tynnere. Jeg tenkte, er det kanskje et beist under klærne? Det er noe som ser veldig tynn ut, men du tar av klærne og så er det bare. Det er noe jeg hverken påhaler uten klær, så jeg må beiste. 8 kilo ned? 8 kilo ned. I april veide jeg 89 kilo,
89? 89 kilo. Hvor høy er du? Jeg er 180. Så da var jeg 89 kilo, trente med 180 kilo knærbøy, 130 kilo benken, var et beist. Nå veier jeg rundt 80 kilo. Og jeg...
synes det er litt tungt å løfte unge. - Jeg er også 80 kilo. Jeg er 81,6. Tyngste jeg veier er 84. Jeg har samme grenser. Jeg spiser så mye jeg kan for å ikke gå ned i vikt. - Det er sånn assholes ting å si. Det er det verste folk kan høre. "Jeg får ikke spist nok mat." Eller "Når jeg slutter å trene går man ned i vekt." Men det ...
Jeg har alltid vært grei. Jeg har prøvd å se på kostholdet mitt som sånn beholdere. La oss fylle protein, la oss fylle fett, la oss fylle diverse...
vitaminer og mineraler, sånn at man bare får ha de på stell, også spiser jeg som oftest det jeg vil utenom det. Så det har for meg bare vært å fylle det daglige kravet av det vi kaller makroene. Så det har ikke vært sånn at jeg på makronivå, at jeg skal ha nøyaktig 200 gram protein, jeg skal ha nøyaktig 40 gram fett, altså det har bare vært sånn, bare sørge for at jeg har de tingene i kroppen da. Fordi at jeg generelt sett har trent mye, jobbet mye,
sovet litt for lite, så jeg må bare sørge for at det er nok bensin på tanken. Så det var kostet det. Så kvaliteten var liksom ikke sekundært en gang, det var sånn i tredje rekken. Ja, det var det da. Det tenker jeg mye på nå, jeg spiser jo enormt mye biff. Mye antrekott, og jeg kutter både svin, kylling, jeg synes ikke det er bra mat, jeg synes ikke det smaker spesielt godt, og jeg synes ikke det er noen spesielt næringsrikt heller i forhold til biffen da.
- Du syns ikke, eller er det ikke det? - Jeg syns, og føler det. - Du er ikke næringsfysiolog, det er du ikke. Jeg føler at det er mindre næring i det. - Det var noe så skre på Instagram her med video med meg og Pimple Årsens, det er sånn:
Trust me bro. Ja, dette er bro science. Men det er et eller annet sånn der, jeg trener ekspektivt mye, men jeg er bedre trent nå enn jeg var for 10-15 år siden. Jeg mistreker at biffspisingen har en liten rolle oppi det der, at å spise mye kjøtt
gir ditt muskler litt som løver da? Du får i hvert fall en overflod av protein og ikke minst sånn sykt mye B12 renere med... Testosteron? Ja, får du så mye testo da? Av kjøtt? Jeg vet ikke om faen jeg. Men hvordan skal du måle testosteron? Er det kåtet fort? Jeg tar en blodprøve da. Du må ta en blodprøve. Jeg er driftig. Hører du at jeg er driftig? Jeg er 40 år og er driftig. Ja, det er det. På. Ja, på. Og du tillegner alt biffen.
Ja, jeg gjør det faktisk. Har du sjekket ut at han er liver king?
- Jeg har sjekket av til en andre som spiser raw meat experience. Han har jeg sjekket av et nytt, men det er vel en litt mindre kjent utgave av han du nevnte. - Ja, for han var jo bare en fyr som spiser bare kjøtt. - Men rått? - Ja, og drakk faen blod og tygde beinmarger. Og så ser han ut som en sånn spartan. Han ser helt vill ut. Og så kommer du ut nå for, når du kan si en sånn, han er...
Bruker jo 100 000 i måneden på superbol. Jeg synes ikke geologen kåla han ut på det, for det er ingen som har mulighet til å se sånn ut med mindre du tar steroider. Nei, nei, nei. Det er det som er så sykt med denne internett-generasjonen. At det er sånn at folk ser seg rundt og bare sånn, ja, jeg bare spiser kjøttet og suger fett ut av bein, mage og sånt. Så ser du sånn ut. Og så er du bare bloddopet. Det kunne du komme unna med i alle andre ti år enn nå. Ja. Altså,
For nå er det en eller annen jævel som hacker mailen din, og der er det 10 000 bestillinger på sprøyter og godsaker. Og så er det sånn nedsiden som står, for du blir jo hunsa med, du blir jo på en måte latterlig gjort overalt med en gang. Jeg skjønner ikke risikovalgeringene. Nei, jeg er helt enig. Folk er jævlig gode på å skape seg i fallhøyde. Det er folk mest, folk har PhD i fallhøyde om dagen. Ja, det er helt fint. For det går så hardt ut.
Jeg tror alle føler at hvis jeg skal bli hørt her, i denne jungle, så må jeg bare gå jævlig hardt. Jeg må gå så hardt og bare claim noe med hele meg. Men da er du fucking exposed. Det var det største fallet vi har sett i Norge. Er det nordtyggelig?
Han reiste seg inn da. Jeg synes jo det fallet var merkeverdig kort da. Du synes det var et bra bombe? Det var litt sånn dødsing, mener du? Jeg tenkte jo at dette er jo et mageplask. Etter første runde tenkte jeg sånn, ei, ei, ei. Etter andre runde tenkte jeg sånn, hvis han bouncer tilbake for dette her, da sier noen det norske folk. Og det gjør det jo. Fordi at
Norske folk er så flinke til å hive seg på motreaksjonen. Det er nesten det verste du kan gjøre for å få noen felt i Norge, er å prøve på det. For i det majoriteten sier: "Dette går ikke, sånn kan jeg ikke følge på." Så kommer det plutselig noen som føler at: "Nei, nå må vi stå opp for han karen her." Så kommer det en like stor motreaksjon på: "Hei, alle kan gjøre feil."
Det kan vi, men offentlige personer, vi blir holdt til en litt annen standard. Vi kan ikke drive og blæste bil inn i skoler og alt mulig, og si sånn, sorry, jeg er bare en vanlig fyr. Nei, det er du ikke. Det er en forskjell mellom det som går på en kokain-narko-
jeg sliter med dette type smell til disse rasisme eksempler jeg har sett nå. Jeg tror det er mye lettere å komme tilbake fra kjørt kokain og ha prostituert tilbake og bare dra fullt på. Jeg vet ikke, det er helt åpen å forsøke om de to tingene, men er det noen som har en
I psykologien er det noe som heter "Halo-effekt". Og det er jo den der at, det beste eksempelet jeg har kommet opp på da, er Michael Jackson, som holder en unge utenfor balkongen, og alle bare sånn: "Ja, men nei, Michael Jackson..." Han kan gjøre det bare som helst. Han kan dele med unge, han, Michael Jackson, så han er stoler vi på.
Men fortsatt, vi hører på musikken. Det er noen mennesker som Maradona, det beste eksempelet jeg kom på nå under disse fotballtider, er jo alle hater Suarez fra før også. Den hensen hans var helt grusom mot Ghana, mens Maradonas hens... The hand of God, man. Han Maradona-heilueffekten da. Jeg tenker sånn, Nordtøy har også litt sånn heilueffekt i Norge, at han på en måte, han er så elsket av folk igjennom sine it-prestasjoner, mens sånne komikere som
som er litt populære, de får jævlig juling. Ja, og det er jo nok en gang, for komikere er jo
De er jo på en måte ikke folkehelter, og de skal jo på en måte ikke være det heller på en eller annen måte. Hvis man ser på komikerens rolle gjennom historien, de skal jo på en måte være en friksjon. De skal jo være det som på en måte... Kritikk mot makten. Kritikk mot makten, de skal være en friksjon, en opprivende faktor, kan du si. Så med en gang komikere blir, hva skal jeg si...
elsker det alle på en måte så gjør man jeg tror ikke det heller er det en komiker skal være utdatt av kanskje heller og da tror jeg det er vanskelig å få sånne som idrettsutdøver i Norge de er
De er nasjonalskatter. De får komme på middag på slott. Det er veldig få komikere som er invitert på denne slottsmiddagen. Så jeg tror at de er folkehelter sånn at når de gjør feil, så er det en ekstrem goodwill og et ønske om at... Jeg hadde ikke vært bare bedre om han ikke gjorde det. Hvis vi bare later som at
hen ikke gjorde det, så kan vi slippe å ta stilling til dette. Det er veldig mye deiligere. Mens med komikere tror jeg det er sånn, ja, ja, de er jo rundt og melder hele jævla tiden, så det skulle jo faen meg å mangle. Ja, nå fikk han smake sin egen medisin, eller, altså, nå snakker jeg ikke om disse sakene som vi har hatt oppi medier nå, men som generelt, komikere flyr jo høyt, sånn at de har en person der de skal melde, de skal kritisere,
Og da venter folk litt på at du skal dritte deg ut også. Det er rart at vi ikke beskytter dem litt mer. Sånn som med Tore Sagen-greia. Det var så veldig gøy ved Tore Sagen de påfølgende dagene med alle de telefonene. Du er dømt til rasisme. Du er rasist inntil du blir frikjent av noen andre kjendiser eller tid. Ja.
Det er ganske sånn crazy verden å manøvrere i, uansett. For de rasismetingene som vi har sett nå, de er jo ganske jævlige. For det er så mye rev av med det. En ting er jo de forferdelige, rasistiske...
handlingene som er gjort der, det er jo på en måte, og jeg tror jo på atle når han sier at han ikke er rasist, og samme med andre som sier at jeg ikke er rasist, men det er et eller annet med det der, du blir så drita, også er det et eller annet med at du føler at du flyr så jævlig høyt at jeg kan melde meg sjokkfaktorene, jeg kan på en måte, det er det har ikke med meg å gjøre på en måte.
Og så, ja, typisk komiker som blir veldig drita, blir ofte jævla drøy, og så skal, altså fordi at
Komikere er så drøye med hverandre hele tiden at når man blir drita og mister litt eller slører så tror man at man kan være så drøy med alle og at alle skjønner at nå er det kødd. Komikere har en slags de kan snakke sammen og si drøye ting og så ler man fordi alle skjønner at dette her
er bare sagt for humorens del. Og for å få andre komikere til å lese, må man liksom dra litt på ofte for å få det til. Så den der, hva skal jeg si, komikergarderobe-snakken, for å kalle det det da. Og det gjelder liksom både menn og kvinner. Det er jo
er litt sånn crazy til tider. - Tykker du at det garderoberpraten som med hjelp av alkohol kommer utenfor det rommet hvor det er trygt å si det? - Ja, altså igjen da, hvis man ser på den atle saken, så synes jeg den er vanskelig å forsvare helt, for det er sånn... For det er så langt forbi...
å melde en joke for eksempel, for det er å sitte rundt bordet og ikke å være såpass full at du ikke kjenner frekvensen, å melde en joke som faller fullstendig feil,
Det er en ting. Det kan skje. Det er den fulle onkel oppe på julebesøket, så du tenker sånn: "Helvete, sa han det?" Men så kan du på en måte si: "Det der er ikke greit." "Oh, ok." Så ordner det seg på en måte. Men her er det på en måte den der... Det fysiske aspektet ved det. Du har den der...
Å tvinge det på noen, når noen sier at det ikke er gøy lenger. Jo, det er det, og jeg skal bli her helt til du på en måte skjønner det. Det er jo et overfall, på en måte. Så jeg tror det at 100% komikere sklir på det bananskalet hele tiden, men jeg tror at i 99% av tilfellet er full onkel i julebesøk tendenser.
Og så har du dessverre den 1% som man ser nå, som er way over the fucking line på mange måter. Det er sjelden at du ser det fra scenen også. Det er på privaten hvor det eksploderer. Det er litt sånn underlig at... For det er ingen som våger å prøve å være så drøy på scenen. Det ville gjort det mer interessant enn med alkohol på privaten, og så er det noen som tilfelligvis filmer det. Og så blir det bare sånn...
Men det hadde vært interessant å utføre en måte tøye de strikkene der, se hvor rasistisk kan man være i humor da. Det er sånn som at jeg synes det er noe man burde utforske på et eller annet vis. Altså, du får prøve det da. Du får se hvordan det går. Ja, men det er sånn, man sier jo at man skal kunne kødde med alt igjen. Ja, og man skal jo på en måte kunne, hva skal jeg si, vitse om, ja, jeg vil si alt, men det må gjøres med
Altså, de fleste flinke folk har jo sagt det bedre enn meg, men det er jo et eller annet med at dess mer touch i det, dess flinkere må du være. For du må klare å skape den stemning som du vet at du har med dine nærmeste venner, for eksempel. Det er at man...
man forstår litt intensjon bak den som snakker. For det er jo det som er vanskelig. Hvis det kommer en der og du tviler på intensjon, så klarer du heller ikke å le. Da er det lettere å gå til den konklusjonen at dette her er han har en dårlig intensjon med å si det. Han mener faktisk at
dette og dette, han mener disse tingene. Men som ofte sier jo komikere sånne ting for å piske opp noe, og kunne se på ting fra forskjellige vinkler. Komiker trenger på ingen måte å mene det, men å finne humoren inni der, er jo det som er magien. Og humoren i jævlig ting er jo
helbredende veldig, veldig ofte. Altså de mest intense yrkene i verden sier jo at hadde ikke de hatt galgenhumoren eller humoren rundt det forferdelige de driver med, så hadde ikke mange godt kunne jobbe med det. Jeg har en god venn som jobber i politiet, så sier det han sånn: "Altså det vi gjør hver dag er faen blodseriøst. Det er heavy, heavy, heavy ting."
Men hvis ikke vi kan i et lukket rom spøke om det, så blir shiten for tung. Hvis ikke man klarer å avvipne det, avvikle spenningen. Og det er derfor jeg mener at humor har en plass bortimot nesten fucking overalt. Men du må finne det bitte lille smutthullet hvor du kan komme inn i
i sinnet til folk og ta de med deg. For ellers, som oftest når du kommer på scenen og bare skal fortelle en kukvits, så sitter folk i et modus der: "Nå kommer du å fortelle meg noe, så skal jeg prøve å få tak i det." Det er ikke den der "vi forstår hverandre"- viben som oftest. Det er mindre den superkjent komikeren som du har sett på i 20 år, du vet jargongen, du vet når han sier det, så mener han egentlig det. Så det er dritvanskelig.
Og det å være mongodritet på byen og skulle prøve å kjøre det showet der, drit i det. Ta rennefart og drit i det. Jeg får sånn der isfjell-assoziasjonssymptom på at hvis det er noe som smelter i offentligheten, så har det sannsynligvis skjedd ni ganger før. Jeg får ofte en følelse sånn... Ja, ja, ja. Og det er nok helt sant. Det er nok helt sant, og det er sikkert at
Mange som har tråkket i salaten mange ganger. Men jeg tror, det er uheldigvis som faen at det skjer, men jeg tror heldigvis, tilbake til den full onkel på julebord stemning, tror det som oftest er bare sånn, det er ekstremt mange uheldige teite kommentarer eller interaksjoner,
Og så smeller dette, for det er så voldsomt liksom. Det jeg beundrer som er komikere, det er sånn der... Jeg liker veldig godt selv til å få folk til å le sånn, men det å gå på en scene og få betalt for... Det er det som er underlig med transaksjonen, kontrakt mellom publikum og en komiker, er at...
Jeg lever et A4-liv. Jeg har ikke hverken ideene, eller jeg har lyst til å høre noen som utfordrer samfunnet, meg selv, mine verdier og dine egne verdier, på en humoristisk måte som sier ulovlige ting og pakker det inn i en morsom kontekst. Det betaler jeg deg penger for å høre.
Den transaksjonen der, den er veldig interessant. Folk synes kanskje den podcasten er litt morsom og sånn, men det er ikke derfor. Det er en blanding av det, men som komiker er det betalt. Jeg vil litt betale for at du utfører det som på en måte ikke tør å si høyt, men at du finner en måte å si det på som gjør at du ufarliggjør det litt. Det er det man ønsker med humor. Så er det en usynlig strek der som er sånn, der kan du ikke gå. Men det er det jeg ønsker.
Men det er litt rart, for vi betaler egentlig for å høre de drøyeste tingene, og det skal bare være pakket inn så godt at vi ikke kan reagere på det på et rart vis. Ja, men det er den der, altså, det er den der, faen, nesten samme alkemien som ved en vaksine, liksom. Altså, sånn,
hvordan skal jeg få dette her levert til de rette salene på en riktig måte uten å ødelegge de det er liksom humoren hvordan skal jeg få levert dette her til akkurat det riktige stedet hos deg som gjør at du er mottagelig for det som kommer nå etterpå og det er veldig det tror jeg veldig mange komikere i hvert fall nye komikere glemmer
at det er denne, for å kalle det vaksineffekten da, altså at du kan ikke bare si noe, også er folk offended og sier sånn "jeg er for faen, folk synes jeg er for drøy" så bare sånn, nei det er bare at du ikke er flink nok til å levere det materialet til det stedet det skal være.
for du ser jo helt absurd drøykomikere som har blitt noen av verdens største fordi at de klarer det mesteverket og sniker din og til og med de er jo
Hatet det veldig mange, men de har fått troffe så godt at de har en enorm følelsesgave som liker det. Det er det som er så deilig med underholdning, og som jeg skulle ønske flere folk tok til seg. Du må ikke se på det. Du må ikke se på det. Det er som musikk. Hvis du ikke liker satyrikon, det er ingen som sier at du må høre på satyrikon. Hør på Rihanna da, hvis det er hun du liker.
Med komikere er det akkurat som at når jeg ser på Facebook og sånt, og jeg ser en eller annen video fra Kongebefaler eller Jon Almos sitt show og sånt, så skal folk komme inn og kommentere på en av gjestene. Ja, han der, han er ikke noe morsom, han skal jeg aldri gå og se på. Nei, ikke se på han da. Det er ingen som tvinger deg til å se på en dritt.
Det er litt underlig det der, det behovet for å si fra at jeg liker ikke den og den. Ja, ja. Altså sånn, jeg er ikke dritglad i country. Men det er ikke sånn at hver gang jeg ser en person som spiller country på Facebook, så sier jeg, jeg liker ikke country. Så spørs, nei vel?
Gå videre, du kan gjøre noe annet. Jeg vet ikke om det provoserer folk å se artister som gjør det godt, som lager i deres ører drittmusikk. At folk på en måte lykkes med ting som for meg ser ut som at dette her er bare søppel, dette er bare makkverk. Hvordan kan dette her være populært? Og så er det en trange der til å gå inn og bare gjøre det seg hørt at det må være flere der ute som mener det samme som meg. Jeg tror det er fordi folk har en sånn...
sinnssykt mangel på introversjon. De klarer ikke å se noen likheter i seg selv. De klarer ikke å se at, skal vi se, de tingene jeg liker, er de sånn som alle liker? Nei, mest sannsynlig ikke. De klarer ikke det. Det er et eller annet med, alle tror at mine preferanser, det er malet.
Det er mal på hvordan du skal like ting. Så jeg liker å binde fluer, jeg liker fri jazz, og jeg liker yoga. Så de folkene som ikke liker det, fuck de. Og alle som liker listepopp og spille tv-spill og gjøre noe annet, de er noen jævla revold.
- Hadde du det litt sånn, jeg var litt sånn i 10-årene da jeg fant mine undergrunnssjanger, housemusikk og trance og alt mulig annet var bare sånn søppel, pop var billig, det var ikke godt produsert, hvis ikke det var en dunk-dunk-dunk basskick på det, så var det ikke ordentlig god musikk. Det er jo litt sånn statement, tenåringsgreier, at du finner din greie, og da er det alt annet bare ræva. Og det var et behov for å rakke ned på det andre,
Jeg vet ikke om man vokser videre på det der, det er det som er problemet at du ikke blir litt rundere i kanten og bedre. Jeg tenker også i 10-årene og jeg er litt sånn ung i 20-årene og så videre, sånn ting kan jo være på en måte personlighetsbyggende, identitetsbyggende, det er jo det man gjør. Man finner seg noe som er sitt, og så bygger man litt identiteten rundt det, og så får man selvfølgelig den der
Da jeg begynte med stand-up for eksempel, så måtte jeg lære meg å se på stand-up på nytt igjen. Det var sånn i midten av 20-årene. Skulle du gå på scene og gjøre stand-up, eller bare ble det sånn? For det har jeg lurt litt på. Jeg bare elsket å stå på scene. Det var det gøyeste jeg visste. Sånn at jeg gjorde teater, jeg beatboxet, jeg danset, alt mulig. Og så hadde jeg på en måte, gjennom alle disse tingene, utviklet et par vitser som jeg dro på scene. Så...
Da jeg var 17, rett rundt gjennom til å bli 18 da, så jeg en sånn på Facebook at de skulle ha en sånn student stand-up konkurranse nede på Sakken i Bergen. Og da sendte jeg bare en melding på Facebooken som sa: "Du, jeg er ikke student eller sånn, jeg må liksom få komme inn med et fucking kryss på hånden, men jeg har lyst til å være med i den konkurransen. Går det an?" Og så fikk jeg lov til det.
Det var første gang jeg gjorde ren stand-up. Så gjorde jeg stand-up der, så vant jeg den konkurransen. Og da var det noen folk fra stand-up-Bergen som var på en måte dommer i den konkurransen. Så da fikk jeg lov til å stå på et sånt prøverøret, det heter, nei, Humor Laben heter det. Som var på en måte der unge folk testet ut litt og sånn. Så sto jeg der, og så fikk jeg lov til å stå på med det store scenen på Riks i Bergen. Og da var jeg så bitter basile at jeg tenkte sånn,
ja ja, her er det no way back fra dette her. Så da blir det det. Når du sier bitter basilien, så er det den første gangen du får respons fra publikum. Er det en sånn helt dopaminvilde opplevelse? 100 prosent, men det der sykt nakene. Hvis du gjør en teaterforestilling, så er det sånn,
Dette er skrevet og laget for at det skal funke. Det har funket i alle andre land. Hvis du bare spiller karakteren din godt nok, så går det fint. Og hvis ikke det er helt hallelujah-stemning, så er det sånn, ja, men du bare spilte den rollen. Det er ikke bare din feil, på en måte. Og med musikk, så har du den musikken som hjelper deg og driver deg fremover. Og med dansing, så er det to minutter med koreografi, så er vi ferdige, så bokar vi, så går vi av. Men stand-up, så er det den der
Det er ingen hjelp fra noe. Du må passe på tempoet, intensiteten, putte de riktige ordene på riktig sted. Du må gjøre det så jævlig riktig for å få den responsen du vil ha. Og når du går av scenen, så vet du at det der var kun meg. Og det der var bare... Det der kan ikke du jokse til, på en måte. Og den rene følelsen der, det var den jeg tror jeg ble så sinnssykt fanget av. At sånn, dette her er det vanskeligste...
man nesten kan gjøre på en scene. Hvertfall av alt annet jeg har gjort. Jeg tenker akkurat det samme, uten å ha vært på scenen, hverken som artist eller komiker eller noe som helst, eller teater eller skuespiller, så tenker jeg at det er ofte slått meg sånn at stand-up er det cleaneste innenfor
all form for underholdning da. Altså egentlig som du beskrev det veldig godt nå. Det synes jeg er så vakkert med da, og gjør det så utrolig høyt nivå, og som også gjør det så vondt når det ikke funker da. Ja, og så er det denne, det er meg til deg. Det er den følelsen, selv om du sitter to under der, så er det oss. Det er vi som ...
som gjør dette nå. Og du kan ikke bare gå opp der og fortelle en historie og gå av. Du må være der sammen med de folkene. Og du må spille av energien, og man må skape det der, selv om du har et 10-minutter set som du har gjort 50 ganger før, så blir det unikt der inne. Og det synes jeg er så fantastisk, at plutselig så skjer det noe i sal, eller responsen blir plutselig uvanlig høy på et sted, eller uvanlig lav på et annet sted, sånn at du måtte hele tiden...
- Ja, du må hele tiden justere og finne finessen til sånn, "hvordan, de likte ikke det, nå krekker jeg et sånt og nester meg kanskje roen litt ned på der." Du må hele tiden være påkoblet. Og det hjalp meg helt ekstremt når jeg skulle begynne å gjøre TV, å ha den der "være til stede". At alle elektriske signaler i hjernen var åpen,
og klar for det som skjedde der inne. Jeg dreit i manuset, jeg dreit i at det skulle være kamera, jeg bare sånn: "Nå skal jeg være her i dette rommet her, jeg driter ikke i å sitte hjemme." Jeg er i en sal nå hvor det sitter 200 stykker, og jeg skal snakke, og det er på en måte det formatet jeg er vant med å like.
Så jeg tror jeg var den første programlederen på TV2 som gjorde en hel sesong uten manus. Du ekskluderte hele TV-aspektet som kan stresse noen hver, for det er varme lamper i trynet, det er ganske mange kameraer, og et rødt lys på hver kamera som skal forholde til det kamera du er på, og så er det...
mye å tape, ikke sant? Det er så interessant å høre den overgangen fra scene, radio, TV. Det skjedde jo jævlig fort. Jeg vet ikke om du var en sånn hit-radio først, og så kom du til P3 og så rett over til TV 2. Stemmer det. Ja, for etter at jeg begynte å gjøre stand-up, så så jeg at morgenradioen på P5 i Bergen, de skulle ha et nytt medlem da.
Og da var det egentlig min far som drev og sa at jeg må sjekke ut det greiene der. Så jeg sa at radio, jeg har ikke tenkt så mye på det. Men så søkte jeg, og så...
Jeg husker vi stod og skulle ha noen sånne dansegreier på åpningen av bybanen i Bergen. Så fikk jeg en telefon. Du, han sjefen for PFN, han er her. Har du tid til å komme bort liksom i 10 minutter? Så løper jeg fra lydkjekken der borte, bort i PFN sine lokaler, preiket med han i 30 minutter. Jeg ble tilbudt 290 000 i året.
Jeg bare: "Yes, det er jo sinnssykt lønn!" Så takket jeg over bordet der, løp tilbake igjen og gjorde showet. Også på hver side sånn: "Helsen, jeg har jo fått min første jobb." "Altså min første underholdningsjobb." "290 er jo rik." Og da begynte jeg å jobbe der, og gjorde egentlig som sagt...
Litt det samme som jeg hadde gjort på stand-up-scenen. Skrev mye, liksom bits. Og hadde en sånn running gag som jeg skrev 200 av, tror jeg. Der jeg kom for sent på jobb. Og hadde en forklaring på hvorfor jeg kom for sent på jobb. Det var i en slags stand-up-format. Og gjorde bare masse crazy ting. Altså gjorde så mye jeg kunne. Og det å være sammen med stand-up er et helt sånn sinnssykt bootcamp.
Fordi å jobbe med TV er jævlig tregt. Hver idé du skal prøve ut tar to måneder, om ikke lenger. Mens på radioen så du våkner opp med en idé, bare går du på jobb og gjør den, så går den bra eller så går den dårlig, og så har du mer data å jobbe med dagen etterpå. Ok, sånne ting, det driter vi. Eller gjør litt bedre. Så gjør du det hele tiden i veldig, veldig lenge, samtidig som du gjør stendøs med samme greien. Jeg går opp der, forteller noen vitsene,
Og så må jeg hjem og fikse på det som ikke funker, og så må jeg prøve igjen. Så denne bootcampen var en helt fantastisk start på underholdningskarrieren som gjorde at jeg var ekstremt mye mer robust og klar for den TV-eksplosjonen som skjedde. Nøkkelpunkten er mengdetreningen som gjør at du kan justere og kalibrere deg og lære av deg selv hele veien. Det er jo en kunst. Det er en kunstform.
Og det å tro at man skal kunne gå opp der og være kickass med de ti minutter man har jobbet med i et halvt år, og så betyr det at du er en god komiker, det er bullshit. Det vil si at de ti minutter du har skrevet, de var bra. Men det sier ikke så veldig mye mer enn det. Så alle som har lyst til å drive med underholdning eller drive med humor, det er mengde. Prøv å prøve, prøv å prøve, prøv å prøve. Du må bare fucking smittraliøse alt du kan.
å få så mye data du kan. For det er spesielt mange som begynner med stand-up i voksenalder, har et travelt liv, gjør stand-up uke en, og så går det fire uker, så gjør de stand-up igjen, og så går det tre uker, så gjør de stand-up igjen. Som gjør at du får den mengden data så ekstremt tregt, og
Og ikke minst at denne lille feelingen du opparbeider deg etter en runde, den dabber av etter tre-fire uker i hvert fall. I hvert fall, om ikke bare to uker. Sånn at det å skulle satse på underholdning, da må man gjøre det hver dag. Feedbacken er ganske fersk hver i måneden. Ja, og så må du bare, altså, gjør du det hver dag kontra en gang hver tre uker, så har du hundre ganger mer trening.
Så det er dessverre kun magnetrening som gjelder. - En annen triks du har hørt som er interessant, det kommer kanskje litt mer opp på TV-verdenen, jeg har også hørt folk som er veldig flinke til å holde taler eller forelesere, hva heter det sånn, inspirasjonsforedrag og sånne ting.
Mange av de som jeg snakker med, noen av dem bare ser ut mot hele salen og bare snakker til en gruppe. Hvis noen finner seg enkelte ansikter i publikum, så jeg snakker til henne, jeg skal snakke til han, og den og den, og det er de fire jeg forholder meg til, og så kalibrerer jeg meg til de fire. Det er forskjellige teknikker man har, men du greier å utelukke. Det er mye lettere i podcast og radio, erfarer jeg, at det er
50 000 til å høre på, 200 000 til å høre på, du kjenner ikke på det. Det påvirker ikke deg nå. Nei. Altså, nå har ikke det noe å si. Det er det som er greia. Man har kanskje noe å si etterpå, når du bare sånn, jeg finner bare tre stykker til å høre på. Eller 300 000. Men du får ikke den der instant-
Mens vi går feelingen. Så det er også kunsten i en TV-setting. Jeg kan også bli veldig stresset av å være i TV-settinger, fordi du vet at det er en skjerm og et bilde der ute hvor du ser annerledes. Du har noen kilo tyngre og litt tynnere hår, og du snakker litt sakte, du er litt mindre morsom. Det blir sånn, bare kort sagt ...
Jeg tror veldig mange som ikke er proff på TV, sånn som meg selv, de få gang man er der, så blir man ekstremt selvbevisst. Det er jo den første tingen å kanskje unngå. - Ja, det ser jeg de fleste som, veldig mange som kjenner eller kjenner til, som er veldig gøye personer og karismatiske og fantastiske,
og ikke har gjort mye TV, kommer på TV, så ser jeg umiddelbart at de skal innta en TV-rolle. Og det er helt så fascinerende å se. Fordi at plutselig så endrer språket seg litt, og personligheten forsvinner litt bort. Og begynner å direkte andre kjedelse. Ja, for jeg tror de bare... Du kan tenke deg hvor mye man har sett på TV i sitt liv. Hvor mye man har sett på programledere. Så plutselig står du deg selv, veldig lett å bare...
klippe på seg den med roll. For den kjenner du ekstremt godt. Jeg har sett den. Det er sånn programledere. De snakker sånn og hjertelig velkommen til bla bla bla og i dag skal vi se det og det og det og hoi hoi hoi. Så er det det der
Å finne, og det er igjen da, tilbake til stand-upen som jeg er så takknemlig for at jeg på en måte begynte med. Det handler jo alt fra de første tre til fem første årene. Å finne stemmen din. Hvilket filter er det all informasjon du suger inn skal igjennom? Ser du noe morsomt? Hvordan skal det gjennom mitt filter og ut kjeften min til publikum?
Og det tar dritt lang tid. For i begynnelsen så er jeg en drøy fyr, jeg er en karakter fyr. Hva er jeg for noe? Jeg synes jo bare alt er gøy, og så forteller jeg alt på scenen. Og så etter hvert som du har gjort det veldig, veldig mye, så begynner hjernen din å fungere på automatikk. Ser du noe morsomt, så går du veldig raskt gjennom det filteret ut av munnen din. Men før det, så må på en måte, jeg ser noe morsomt, ok, hvordan...
Hvilken vei skal jeg gå med det? Og med en gang du har det filtret på plass, og for eksempel går inn på TV, så slipper man det der å finne en annens stemme, fordi din stemme er så klar. Og det er veldig vanskelig å få til ved å begynne på TV, tror jeg.
Jeg tror det er derfor at veldig mange av TV-programmene kan se ut og høres ut og virke like. Ja, det er et veldig godt poeng. Man kopierer hverandre og inspirerer seg av sine helter. Jeg tenker spesielt, jeg fordyper meg veldig i podcast-verdenen og gjorde det selv i 2019 da jeg skulle begynne med det, og det slo meg bare sånn utrolig olikt
alle introduserer podcasten på samme måte. Hei, velkommen til en ny podcast. Stian Blippe er gjest i dag, og han har gjort dette. Og så er det sånn bare, rysj, og så skal vi snakke om disse tingene. Og så Vignett, som er en evig lang Vignett, som er sånn der, som noen har produsert eksternt, sånn for 5000 spenn, så må vi sitte og vente på den. Og så er det sånn, alle gjorde det, og så er det sånn der. Det slår meg som podcast nå, alle har liksom samme type logoer, og det er sånn, sikkert også for radio- og TV-verdenen, at du...
Du går inn i en persona som tenker at dette her er både de som har ansatt meg og de som hører på og forventer at jeg skal være på en slik måte. Noe som er på det eneste riktige området å kanskje være sånn, er hvis du er et nyhetsanker. Der kan du spille litt i de sprilene. Og det bør man nesten gjøre også, for der kan det være greit å ikke være for rabagast. Men
De har jo liksom, i hvert fall innenfor TV, sånn er det litt sånn her, jeg var på noen seminarer, og så er det en eller annen guru som skal fortelle deg hvordan du skal være på scenen og sånt. Jeg husker jeg fikk litt sånn... Hvem var det? Ja, jeg husker ikke hva han het, men jeg fikk litt sånn, jeg kan fort, hvis jeg ser noe som jeg føler er vranglære...
Ikke bare for meg, men for de andre i rommet og sånt, kan jeg fort bli litt sånn rebelsk. Og da, jeg var på et sånt TV2-seminar, hvor det var en programleder-coach, som på en måte leverte gjerne mange ting som konkrete sannheter. Og da kjente jeg etter 10-20 minutter der, så kjente jeg, faen nei, nå må jeg komme med noen motsvar her, for det er mye bullshit, synes jeg. Mhm.
Så da var jeg sånn, nei, men det mener jeg ikke stemmer i det helt tatt. For det du sier der, det har jeg absolutt aldri gjort. Og det kan godt være at det er noe i det, men det å si at hvis ikke man gjør det, så skjønner folk ikke en drit eller noe sånt. Og så var det et eller annet med, jeg skulle...
Det var noe med at du måtte finne hvilken fot du gikk først med, og så sier jeg bare, død. Come on. Og da så jeg liksom at han programlederansvaret for TV2 var litt sånn litt brydd. Så skulle han ha meg opp på scenen da, og så var han sånn, ja, hvilken fot går du med? Så sier jeg, det er jeg ikke.
Så gikk jeg bare fram mens jeg sa en replikk. Sånn, ja du går med venstre. Og så sa han, ja vel. Og så gikk jeg med høyre, ikke med vilje, men bare sånn, da gikk jeg med høyre først. Nei, men du går med venstre. Ja, greit. Ja, men så går jeg med venstre. Men hva betyr det? Skal jeg stå på scenen og tenke på det også? Hvilke fot går jeg med? Jeg skal ut av underholdet, jeg kan ikke tenke på hvilke fot jeg går med.
Og det der er sånn, jeg tror folk tar med seg inn som gjør at de blir mindre frie, mindre autentiske, mindre seg selv. Mindre sikre på seg selv, kanskje? Ja, for hvis du skal komme inn der, så må du, ah faen, hvilke fot gikk jeg med? Og som jeg husker, husker jeg alltid endelig som lyst på setningene, for det liker folk. Eller alle de der fucking rare reglene som
som i hvert fall sånn oldtidens TV, oldtidens radio hadde som sånn dogma. Sånn en radioprogramleder, eller en TV-programleder skal være sånn. Og så er det noen som fremdeles rir denne hesten der, og da blir jeg litt sånn forbannet, for jeg er sånn
Da får vi bare en masseprodusert batch av manke sine sute, som kommer ut og sier, det er fredag, og nok en aften med sprilske dansere. Kan vi få noen mennesker inn i kjermen etter hvert? Alle blir maskiner og roboter. Det er litt interessant med mengdetrening. Det er jo...
Fordi jeg kan også huske, jeg visste ikke så godt til den bakgrunnen din, for jeg bare visste deg som radiohumorist, og støntreporter, kvikker replikken og den type ting. Da tenker man da, han er talentfull. Han har det bare liggende for seg. Så går han på TV og så bare sånn, jøss, det er faen så god han var på TV også da. Faen, for talent.
Og det er det første man tenker. Overnight success. Han er jo skapt. Han er bare en født entertainer. Jeg tror det ligger en liten trøst i oss blant kolleger, folk som driver mye av det samme. Den personen der er jo bare talentfull og har noe jeg ikke har. Så jeg skjønner jo veldig godt at noen bare får det til meg. Han ble jo bare fisket. Han stod og fortalte vitser på fisketorget. Så var det noen som sa sånn «Hey, you going to the big leagues, kid?» «Hæ, meg?»
Nei, men de historiene, de vil jo folk ikke høre. Og jeg kjenner at jeg ikke er sånn interessert i å fortelle det selv, selv om man kan bli irritert over til. Man har jo det som sier sånn, jeg har drevet med dette siden jeg var 13 år gammel. Jeg har stått på scenen og jabbet siden jeg var 13 år gammel. I en eller annen form. Og det at jeg på en måte da, i en alder av 21, leder et TV-program,
For meg da, det var ikke så sykt å tenke. Men for alle som er sånn, hæ?
Hvordan i helvete så har du lyst til å si sånn jeg har gjort 300 shows før dette men du sier bare sånn takk, takk, du får et natursavent jo tusen takk skal du ha det er veldig snilt for du orker liksom ikke å ta den der den der Tyra Banks you don't know where I come from you don't know my story du vet da hva jeg har vært gjennom du vet da hva jeg har vært gjennom
Jeg vet ikke hva folk flest tenker. Det er jo første gang man ser noen på TV og kanskje ikke har hørt om dem før, så tror jeg man går ut fra at enten tenker man sånn, helst ikke for en morsom, talentfull person. Jeg tror veldig flest tenker sånn,
Her må det ligge mye arbeid bak. Men det tenker ikke folk på en... Ingen tenker det rundt noe. Øyvind Munn, så flink han er for å prøve å prøve å prøve. Han må ha jobbet mye med sikkert lokalavis, gått over på lokale radioer som passer virkelig, og han har jobbet stegene seg. Jeg ser hva som ligger bak her. Det ser jeg veldig klart for meg. Men det slår meg alltid, for jeg får veldig mye DM'er fra unge mennesker som...
som jeg tror du bare har lyst til å bli kjent, men skriver ting som: "Hvordan blir jeg programleder?" Og så de gangene jeg føler meg frisky, så svarer jeg. Og da sier jeg bare sånn: For det første: Hvorfor vil du lede program? Hvilket selsprogram er det? Har det ingenting å si? Er det like mye Naked Attraction som VIN-show på NRK? Hvorfor vil du være programleder? Og så nummer to så er det sånn:
Hva har du kommet med? Hva vil du fortelle? Hva er det som gjør at vi skal se deg på TV-en? Hva er det du liker? Hva interesserer du deg for? Er du brennende for noe? Som oftest er det bare sånn wishy-washy svar. Jeg liker å være foran kamera og sånt. Ja, ok. Men fordi alle godene det gir, eller oppmerksomheten. For da kan jeg si at hvis du får en lucky break-situasjon,
og kommer det på et eller annet show, og du ikke har noe å melde, du har ingen fundament, så er du ute like fort som du er inne. Men hvis du har noe som du fucking brenner for, som du helt enkelt kan holde fast ved ved siden av TV-en, da har vi en start i hvert fall. For jeg tror at hvis du kommer inn der, gjør det kjempebra, og så sier alle sånn, ja, han er fantastisk, hva er det nå, hva kommer nå?
Og så kjenner du inni deg selv at jeg har ikke noe mer. Det tror jeg er ekstremt stressende. En kilde til en relativt angstfull tilværelse. For alle forventer et eller annet til deg. Hva kommer nå? Og så vet du så godt med deg selv at jeg har ingenting. Jeg driver ikke med noe humor, eller skriver ikke noe, eller liker ikke noe så spesielt. Jeg bare liker å være på TV. Jeg synes det er skamfett. Det tror jeg er...
Ja, det er litt sånn som å du sitter en skåring i krysset på fotballtrening, og så skal du spille på Real Madrid. Dritfett, så kommer du på baneløst, det er hva du, hva i helvete gjør jeg her? Jeg kan ikke drible for tre flate ører, jeg bare satt den der flaksen, jeg hadde den der utvarsgruen i krysset en gang på trening. Det er det jeg har. Og da er du, ja...
Det er imposter-syndromet, tror jeg, som kikker ganske greit inn. Det bedrager-syndromet, det er så artig at alle har det, men det kanskje kikker inn på litt sent tidspunkt for enkelte. Det er noe som de alle kikker inn på. Jeg tror kanskje ikke alle har, jeg går bare så ut ifra at jeg har et
Jeg har alltid hatt bedrager syndrom. Jeg har ventet helt siden jeg begynte NRK, 22 år gammel. Jeg hoppet ut fra en filmskole som jeg sugde balle. Apropos startlønn, jeg hadde 240 000 i årslønn NRK-en. Jeg bare sånn. Hvordan skal jeg bruke alle disse pengene? Alle andre hadde 6 000 i måneden studielån. Jeg var helt kongepinn på byen.
- Og da tenkte jeg... - Har du 5000 i leie og... - Det var bare vass av penger. Og så sitter jeg da, jeg husker det første bedraget, sånn der: "Nå venter jeg på noe, nå er jeg oppsiget." Så var det første du var sånn prøvetid på tre måneder. Nei, det kommer aldri til å gå. Her kommer folk til å gjennomskure meg på et eller annet tidspunkt. "Hva er det egentlig du kan? Hva er det du driver på?" - Jeg må labbe jævla forsiktig rundt i gangene her, de tre månedene. Så de kan ikke glemme meg. - Nei. - Kan ikke glemme de meg. - Og så går det dessverre noen år, og så er det sånn der...
Og så finner du ut hva jeg skal si der. Du er forbi et sånt ... Du fornyer bedragergreier. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg hadde noe jeg skulle si, men det forsvant litt fra meg. Bedragssyndrom er sånn ... Jeg kjenner NRK helt oppi toppledelse-stillingene. Han ene sa det jævlig godt.
før han fikk en liten breakdown selv, og sa sånn der, jeg venter bare på at redaksjonssjefen skal komme til meg, bare sånn sånn, du er ikke i stand til å være prosjektleder i disse TV-prosjektene her. Bare det du egentlig kan. Bare det du, sånn sånn, og har livrett hver eneste dag han dro på jobb. Det er en fæl følelse. Ja, det er en fæl følelse, men jeg tror jo det, jeg tror alle føler på det til en viss grad, men så tror jeg sånn som du snakker om, sjefer, folk i lederstillinger, til det folk i underholdningsbransjen og andre bransjer,
kan kjenne på det, fordi jeg gjerne får folk å preike meg om det. Altså, det har jeg alltid syntes var tungt, altså med min reise, så jeg har aldri hatt noen nære personer i livet mitt som jeg kunne snakke om så galt, i det hele tatt, relaterer det hele tatt til det jeg på en måte går gjennom. Sånn som da jeg hadde lyst til å slutte i senkveld, for eksempel, bare for å ta noe av det nyeste, hvem skal jeg snakke med om det? Hvem skal jeg si? Da er jeg king på å gi opp drømmejobben, bare fordi at jeg
Jeg synes det ikke er noe gøy. Hvem skal jeg si det til som kommer til å si noe annet enn: "Er du helt syk i overhvudet ditt?" Så sa det til familien min. "Hæ?" Det er det verste folk har hatt kontakt med. "Hva er det du snakker om?" Du er kjempeklink og bare sånn. "Nå må du slappe av liksom." Og veldig mange sånne ting. Og som en leder,
Som kanskje ikke har noen over seg. Som er sånn, hvem faen snakker jeg med? Jeg kan ikke snakke med de ansatte om skitten min. Så da går det rundt meg sånn, jeg har jo ikke svarene på dette her. Og jeg har ingen å snakke med heller. Ergo, så har jeg ikke kontroll, eller for lite kunnskap, eller...
Men så innser man kanskje ikke at det er ingen annen som har det heller. Og du er den jobben her, for du skal finne ut av det.
Du har ikke svarene. Som stand-up-komiker-biten, der er det kanskje et visst miljø med like sinde som du kanskje turnerer med eller møter ganske ofte, som du kan spare litt med og bare sånn... Ja, men det blir jo på en måte inn for det humortekniske. Ja, ok. For det er jo gjerne... Humorister er jo særinger, generelt sett. Altså, meg inkludert. Indeed. Så det er jo den der... Spør du... Hvis jeg hadde samlet på en måte...
tre av mine nærmeste humorvenner rundt et bord og spør hva jeg ville gjort, så ville de tre sagt helt forskjellige ting. Helt forskjellige ting. For en mener jeg bør gå den veien, en mener jeg bør gå den veien, og treet mener at du er jo jævlig fengt av den treetingen, det er det du bør gå for. Så du er liksom etterlatt til deg selv til syvende og sist i hele tiden. Og da er det lett gjort å tenke på denne helvete, hvis ikke jeg vet, så...
Da vet vi ikke om vi klarer å feike det heller. Til den senkveld-biten, det er sånn til de som lurer på det, vi har ikke hatt nære kollegaer, vi har jobbet i samme sjappe som P3 en liten periode. Vi har spilt fotball, vi har tatt noen kaffekopper, vært litt på hils her og der, og møtt hverandre gjennom mellomrom. Så vi kjenner hverandre på et visst nivå. Og det er sånn...
Det lille jeg kjente av deg og så av deg, og hvordan du utviklet deg som TV2-idol, så jeg husker når du kom til scenekveld, så var det noe som jeg sa til kona, som var sånn der, et eller annet.
Det er noe som sier meg nå, bare se på det lille jeg kjenner til Stian nå, det er noe på kroppsspråkene hans. Jeg tror ikke han har det så veldig godt i den senkveldjobben. Jeg ser ikke helt at han koser seg, sånn som jeg mener i underbevissthet at når jeg vet Stian koser seg, så koser han seg sånn, og jeg ser det ikke helt i den senkveldjobben. Så jeg vet ikke hvor lenge du brant inne med dette her er ikke programmet jeg skal være i. Ganske kjapt. Ganske kjapt, kjente jeg. Hvor mange år var det? Jeg var der i seks sesonger da.
Så det blir da litt over tre år. Jeg var der i tre og et halvt år, tror jeg. Nei, så jeg skjønte jo ganske kjapt at dette her kommer ikke til å gå. Det kjente jeg, rett og slett. Og ikke bare så tæt, så er det på en måte at man gir en sjanse også. Ja, fordi man har jo lyst til at det ikke skal stemme det man føler på.
Det er jo det største ønsket. Kanskje jeg bare overreager her, eller kanskje man bare kan flikke på noen ting, og så ordner det seg. Jeg husker det var et talkshow du hadde før det. Stian Blipp-show. Stian Blipp-show, det burde jeg huske av. Der mener jeg at du kostet deg. Jeg kostet dritten ut av meg.
For det var et show i din regi, med din tøys, ditt opplegg, en drøm og en forventning om du så for deg hvordan produktet skulle bli. Ja, det var litt mer avantgarde. Ja. Litt mer fram i skoene. Jeg angrer ikke på noe i min karriere, men det er det eneste jeg kan finne på å angre litt på, at jeg...
at jeg ga vekk det showet for sen kveld på den tiden det det kan jeg kjenne litt på jeg husker det var en eller annen gang du var gjest i Petremålen og så tok vi en kaffe på Marinlyst og da var det da du var i Tøys og da hadde du det showet der og så sa jeg bare hva skjer det er liksom det neste for deg når et idol eget show er liksom og da var det det er sånn der i underholdningsbransjen så er det på en måte det var sånn da hvertfall veldig sånn hierarki at alle skulle opp til fredagskveld og nå var NRK
Alle skal på fredagsfilm på NRK, det er som toppofte på, nytt og nytt og det, ikke sant? Eller et lørdagsshow. Og på TV2 så var det sin egen, og det er sånn til senkveld, hvem skal ta av den biten der? Og så husker jeg vi snakket om det var sånn der, men er det senkveld du skal til? Er det det som er destinasjonen din? Så da tror jeg du sa sånn, ja, det er jo basically det, det er jo der man skal ende på det største showet. Det mener jeg husker, og det var en oppriktig ønske fra din side. Ja, og jeg hadde jo på en måte,
Da jeg startet med TV, jeg var glad i å sette meg håret til mål. Bare for å ha det. Det var sånn, jeg skal til over scenekveld en gang, tenkte jeg da jeg begynte med TV. Det var bare for å ha et eller annet å se om mot. Ikke bare å dasse litt rundt. Ja, dette var gøy, så prøver vi litt dette her. Så da var det sånn, da jeg fikk tilbudet der,
at det var nesten umulig å ikke si ja. Men helt ærlig, var det en enorm overraskelse og en point of no return når du fant ut at du skulle være programleder sammen med en makker? Nei.
Var det et turn-off punkt? Ikke i makkeren seg selv, som er jo kjempebra, men at det ikke var det du så for deg? Nei, altså det jeg ble forespeilet var jo at det skulle hete "Sedjen kveld med Stian Lipp" og at det skulle være en svær gjeng som lagde det, som hadde forskjellige roller.
at vi skulle ha person A som gjorde den tingen, person 2 som gjorde de morsomme remote-intervjuene, person 3 som var en gøy bandleder, det skulle være et rikt økosystem der, men at jeg skulle lede det. Sånne fredagsunderholdningsprogram har jo til og med blitt veldig politiske i prosessen. Det handler ikke alltid om underholdningens...
det er ikke underholdningsguden som rår, det er mer politikkens gud som rår det. Hva mener du det er, med type gjestebooking og sånt? Nei, alt som hvordan skal det se ut, hvem skal være der, hvordan skal en programleder være i dette programmet, hva skal den... Roller. Ja, hva skal den signalisere? Sånn at du merker...
Jeg merker det underveis i prosessen. Men vi jobber ikke noe for å lage det beste underholdningsprogrammet. Vi jobber med å lage et produkt som er veldig spiselig. Rent politisk. At ingen skulle synes at dette var en helt crazy omveltning. At ingen skulle synes at det ble for crazy. Merket bare at
Veldig tidlig at nå jobber vi egentlig med å bare ikke gjøre at folk blir for leisige for at Thomas Harald slutter. Og det var egentlig det som var turn offen for meg med en gang. At jeg ble forspillet til at her er det bare å ta med seg sleggene og så river vi ned alle veggene og så bygger vi et nytt scenekveld. Og så ble det til vi må bare sørge for at folk ikke blir for leisige for at de andre gutta stigger. Så vi må ha camps scenekveld, vi må kanskje liksom fucke for mye med oppskriftene.
og når folk måtte ha roet seg litt, så kan vi begynne å flikke.
Og så er det bare at så kommer man i gang, og så ser man at dette funker jo det. Det er jo bare å ta på seg de forrige gutta sin dress og sine sko, og så går det fint. Og så er det litt sånn, if it ain't broke, don't fix it. Ja, men for faen, vi trenger jo ikke noen nye ting nå. Det går sånn faen. Det går kjempebra. Fikk jo bokaler på på julebordet. Kjempe stemning.
Og hele tiden så kjente jeg seg med, men det var jo ikke dette ville. Altså, hatten av å bøye meg i støv for det Thomas og Harald lagde, fantastisk. Jeg unnet meg til de år, og på en måte for å pakke inn deres produkt, sitte det på høyden, det var det. Det var så utrolig populært, og det var det som var det store problemet til TV2 også, at de fikk en sånn her frykt for at de skulle devaluere produkten på et vis. Ja, og jeg tenker sånn,
Putte opp der det hører hjemme, på The Hall of Fame. Og så hvis vi er seriøse på dette, må vi prøve å lage en ny statuett, så jeg kan forstå der, de ti neste årene. Men så ble vi på en måte bare en del av den forrige pakken. Følte jeg da. Og det var ikke alle som følte det, så det var nok definitivt en slags overkunstnerisk instinkt som jeg tror kikket inn hos meg.
at det var den her dette var ikke det jeg trodde det skulle være og da da skjøtter det ned ganske tidlig tror jeg Da går du i produksjonsmode så bare leverer dagsverket og så blir man litt skuffet over seg selv på det også og så prøver man kanskje litt til og så merker man at stemmer det for at alle nye crazy ideene de går ikke og så får man en ny sånn
"Okay, fuck it. I'll get with the program." Men jeg er dessverre skrudd sammen sånn at det gnager på meg. Det er som å heller røde tråden inn gjennom alt du har gjort. Hvis du ikke får satt noe egenart på det, så er det bare en jobb. Ja, og dette blir jo holdt veldig imot meg, den uttalelsen jeg hadde til VG, tror jeg. Hvordan da? Nei, jeg sa...
Det er ikke viktig for meg å være på TV. Det ble holdt mot meg som at jeg likte ikke å være på TV. Det jeg mente med det var at jeg liker å skape underholdning. Om det er på radio, om det er ned på salt i saunaen for 100 stykker i håndkle,
Uansett hvorfor, det er det jeg liker. Skrive, lage, framføre, gjøre noe som kan på en måte skape noe som ikke var der før. Ta noe som ikke er noe og gjøre det til noe og se om det funker. Det er det jeg liker. Og det er ikke sånn at jeg må være på TV for å gjøre det. Og det ble jeg veldig sånn, ja, ja, du vil ikke være på TV, du. Det er ikke det jeg sier. Men det er litt av grunnen til at jeg har kommet der jeg har kommet.
at det å være på TV, det er ikke drivkraften min. Det er ikke sånn at jeg vil gjøre hva som helst for å være på TV. Hvis jeg kan velge mellom å gjøre den tingen jeg elsker, men da kan jeg ikke gjøre det på TV, da vil jeg jo heller gjøre den tingen jeg elsker, enn å være på TV og gjøre den tingen jeg ikke elsker. Men konsekvensen av å være tre år og gjøre den jobben, og så merker jeg nesten fra dag 1 at det er sånn, ok, ble du litt lei av det TV-formatet, eller ble du utbrent på TV? Ja, ja, ja. 100%. 100%. Ja.
Men det er jo bare fordi at det er denne konstante følelsen av å gå litt på kompromis med seg selv hele tiden. Og jeg har i hvert fall prøvd etter beste evne å være autentisk så mye som jeg klarer på de plattformene jeg har vært på. Og jeg merker at det er et fysisk gnag når man ikke får være autentisk.
Hvis man sier noe i åpningsmonologen, og så er det sånn, det kan ikke vi si. Det er jo det jeg føler. Det er det jeg føler jeg har lyst til å si om dette her. Nei, men det kan vi ikke si. Vi må si noe annet. Så skriver du en generisk joke som ikke sårer noen, eller som ikke gir noen brold på. Ja, den går jo for. Ok, jeg er litt konge. Så, ja, nei, det...
Det klarte ikke jeg da. Og det betyr jo ikke at senkveld var noe dårlig, eller at noe var dårlig ved det. Men det betyr altså bare at jeg klarte ikke det. Det var ikke for meg. Jeg evnet det ikke. Men da var det programmet gikk av da? Eller når var det du sluttet der?
Var det i år eller i fjor? Fjor. Fy faen, du går så fort, du. Jeg glemmer jo helt. Og da fant du kjærligheten med, eller da hadde du allerede begynt med podcasting parallelt da, så du fant liksom noe sånn, at du fant liksom på en måte, her er jeg på jobb, her er passion prosjektene, så du fikk liksom... Så jeg lagde jo, så vi hadde nærlandslaget, og så hadde jeg jo...
Dette prosjektet Rikets Roast, hvor vi roaster kjennelser og sånt, som jeg følte jeg måtte ha på siden der, bare for å få ut noe agg. Det ble din cageball. Ja, det ble min. Du får steveøkene. Ja, det var onsdagsryggen min. Nå skal du faen høre! Men det var det som var på en måte, det som gjorde at jeg skjønte at jeg ikke kom til å gå i lengden, for du har en superintensiv jobb, og så fikk jeg kidd,
Og så skal du fremdeles ha det der utløpsstedet, som jeg var i hvert fall veldig avhengig av. Et eller annet sted jeg kan putte alle disse ideene som kommer inn i hodet mitt hver eneste dag, som ikke er plass til på jobbet mitt, på en måte. Hvor skal de få lov til å være? Og da måtte jeg finne så veldig mange andre steder de kunne leve på. Og da skjønte jeg at det går ikke å ha fire jobber og...
og unge og fullpakket, men det er ikke sjans. Så da ble det sånn. - Men det var ikke sånn at den TV-vekslet, de tre TV-årene, du kulminerte jo selvfølgelig at du bedritt le i TV og sånt, men til det du snakket om på Linnmo og sånt, kulminerte, var det liksom et start på at det finner seg seg litt på nytt type ting? - Ja, jeg tror jo definitivt at i midten av senkværperioden så begynte det sikkert dette her utbrent kjøre. Hvertfall når du tenker tilbake igjen til sånn,
hvordan jeg følte meg og hvordan kroppen var og alt mulig. Jeg begynte nok sikkert der, og så har jeg bare brent på litt videre helt til det sånn fullstendig stopp. Jeg hadde siste sendingen min 2. mai eller noe annet. 3. mai satt jeg i en buss på vei opp til Ikke lov å le på hytten. Da må du også prestere. Ja, og på fredagen så satt jeg i gang med prøver på Cirque du Blip sceneshowet. Satan.
Så da var det liksom, det var ikke noe video da. - Mye pustrom? - Nei, det var ikke mye pustrom. Og så rett på premiere etter sommeren, han spilte 70 show av Cirque du Blipp og... - Jesus! - Fy faen! - Recipe for disaster! - Sov du godt i... Altså har du sovet godt de siste årene? - Ikke i det hele tatt. - Nei, dere da? - Nei, nei, nei, nei. Jeg har jo ikke sovet på fire år. - Du har sovet skikkelig, skikkelig tårlig? - Ja. - Det er jo bare sånn, det er starten på all.
- All faen skap da. - Ja, for du klarer jo det. Du klarer jo lite søvn i en god periode. Men du klarer ikke lite søvn når du jobber revn av deg, har kids. - Faen, den savnigheten der. - Prøver å trene litt inn i det der. Så er det bare sånn, du knuser kroppen, sover lite, knuser kroppen, sover lite, knuser kroppen. Du bare ligger på sånn 0,7% minus hver dag. Og den...
kulminerer i 700% minus til slutt. Du hadde sånn snatch-collage. Ja, ja. You coming to London? I'm coming to London! Det er jo helt sprettet. Men det er sånn, det tenkte jeg også med linemål.
hadde du bestemt deg for å prate om det der, eller kom det organisk som bare helt tilfell visste litt om det? Nei, hun visste at jeg muligens kom til å snakke om det, for jeg var i research-samtale, og så snakket vi om det vi skulle snakke om i nederlandslaget, og så sa hun at det kommer en bergenser etterpå som skal sitte der, og hun synes det hadde vært hyggelig om du ble sittende, for hun skulle fortelle litt. Og så spurte hun bare, ja, har du hatt noen greier og sånt?
Og så begynte jeg å fortelle litt, og så merket jeg at jeg bare forteller det til hun researcheren. Så det har vært tøffe tider og sånt. Så jeg er komfortabel med å sitte der, sa jeg i hvert fall. Og så sa han litt sånn, er det noe du er keen på å snakke om selv? Så sa jeg, det vet jeg ikke. Jeg må få lov til å føle på om det rommet der er riktig.
og trygt. For sånn, nummer en, jeg har ikke lyst å ta noe vekk fra historien til andre gjesten. Og nummer to, jeg vil ikke at det skal komme fram feil på en måte. Jeg har ikke lyst å komme der for å prate om det. Hvis jeg merker at det er noe jeg kan hekte meg på, og jeg kjenner at her er det rom for å snakke om det, da gjør jeg det. Så det var på en måte, det var spillreglene før vi gikk inn der.
Så tenkte du sånn lenge før det at på et eller annet tidspunkt så må jeg vel si noe, altså at du hadde behov for å si noe bare for å få da skulderen dine på et eller annet vis? Ja, jeg sa... Hvilket forum skal jeg bruke? Ja, for jeg sa jo sånn med kone og sånt på et tidspunkt sånn for det er vanskelig...
Når telefonen ringer 15 ganger om dagen, mailen pumper inn og folk liksom: "Hei, hva skjer? Hvorfor svarer du ikke på mails?" Så er det sånn, til slutt så sa jeg til min kone: "Jeg har lyst til å bare legge ut et Instagram innlegg liksom, for jeg vet, nå er jeg så lei av å komme med unnskyldninger og liksom, det bare stresser meg."
Følte du jo med meg i sommer og sånt, når jeg møtte deg på den sommerfesten eller noe? Jeg hadde meldt deg tidligere på våren, og så møtte du meg. Ja, men det var jo i midt i det, så jeg holdt jo på, altså, da tenkte jeg bare, jeg må bare komme igjennom i dag. På den sommerfesten vi var på, Universalfesten var det vi møtte. Ja, ja, ja. Jeg må bare komme igjennom i dag. Det var greien. Sånn at ryggmaserefleksene har jo alltid vært, ja, ja, ja, hvis faen, la oss gjøre det.
ønske og instinkt, det er jo det, men merker bare at det går ikke det. Det er ikke sånn det. Det er litt sånn som jeg kan se for meg å si, når man
slutter å si nei og bare sånn postponer ting, og så møter man disse personene som har stilt spørsmål, så du måtte møte, jeg antar ikke på at du var inne på det, men først du tenker på det her, så bare, å faen, folk har sendt meg en melding i mars, så har jeg ikke fått gitt dem noe svar på det, så får du sånn samvittighetsgreie som kikker inn også. - Ja, du får den der lille følelsen av at du har stått opp for sent til jobb, der du får den mikrofølelsen hele tiden, sånn, ah, fuck ja.
Stemmer det Den der lille hygge Stemmer det Eller du får melding på telefon, det er det beste Hvor er du? Jeg fikk en her Jeg driver og voiser et Amazon-program som kommer 16. desember Og
skulle få i seg siste episode, nå gjør jeg så lite om dagen, at jeg sjekker, før så er det sånn rituale, stå opp, kle på ungen og sånt, og mens de spiser frokost, tar meg en kaffe og bare sjekker kalender, bare sånn, ok greit, da har vi liksom kontroll på dagen igjen, men nå gjør vi ikke det lenger, og selv om jeg putter tingene i kalender, så stod jeg veldig på landbasert og sent, nå skal jeg være god husfaren og handle igjen for hele uken, og jeg stod med stappfull handlevogn midt på menyen der, så kom det en melding,
Du er på vei, sant? Så tenker jeg: "På vei? Hvor er det jeg skal være på vei nå?" "Nei, altså, du skulle vært her og voicet til klokken ett." Og det var klokken kvart over ett, så jeg bare: "Ok, jeg trenger 20 minutter." Kastet alle de her varene opp på båndet der. "Kjapp, kjapp!" Rett inn i bilen. Zoom. Kom inn liksom. Ok.
Ok, da er vi klar. Denne personen er... Det øyeblikket jeg hadde på onsdag, da tenkte jeg sånn, faen er jeg liksom på en stressefeller skjærle eller noe sånt. Dette er jo sånn one man show, gjør regnskapet skjærl, bukinger skjærl, noen matsålser på en tidspunkt. Vi skulle ha en prøve på onsdag, og da hadde jeg klokka en undersøkelse på Bærum sykehus etter der. I og med at vi flyttet den onsdagsøkten, så pulveriserte det hele. Så får jeg til telefonen der, bare sånn,
Hei, det er fra Bærum sykehus. Ja, det er det. Jeg glemte meg. Ja, det går helt fint. Skal vi befinne en ny time til det da? Ja, sorry. Ikke noe beklager. Hva er du sikker på nå? Jeg skal ta ratata. Ja, koloskopi. Rektoskopi.
- Er det det samme? - Det er det samme. - Jeg har hatt en runde allerede. - Men du må jo faste i 18 timer og sånt. Så du var ikke fastet? - Nei, første gang var det sånn at jeg bare dreit det. Tilfelligvis for meg. For å få se når det der helvetes røret er oppi... - Oppi ribbeinene? - Ja, fy faen. - Jeg tok det for fem uker siden. - Du gjorde det? - Ja. - Hvor mange var i rommet?
To. To? Jeg tror jeg hadde fem, seks stykker. Det var et evenemang da, husker du? I dag skal jeg støyke han av Wolfgang Witt. Hvem har du sånn med? Trine, kan ikke du hente hun Stine og Anders også? De har jo veldig lyst til å se på deg. Og så tenkte jeg, er det en spesiell case? Og så står hun med Stine hele tiden sånn, husk å puste da. Og jeg får litt sånn,
Husker du du sa en morsom ting hos Linnemåtti selv når sykebilen kom og hentet deg? Så kommer showgene litt inn. Jeg har litt sånn showgene, så når ting blir for alvorlig så skal jeg myke opp med litt humor og flørte litt. Så er jeg sånn, oi, her er det bra, jeg har trent Pilates. Så får jeg brukt for de ferdighetene. Så måtte hun huske å puste. Og så kommer det greia. Hva da?
satan, og da var det alle skulle bort og kikke og opp, så det var en sjelesøkende opplevelse. Det er jo kult å se 4K live feed fra tarmen din. Det er ganske stort. Ja, Twitch. Men
Jeg synes det var helt sykt å se på det. Og så du på skjermen? Nei, jeg fikk ikke et tilbud heller. Jeg fikk jo se live hele opplegget. Og det var helt science fiction. Jeg fikk til og med skrite på tarmtåtene mine.
Jeg tar det jeg kan få. Det er jo en veldig fin tarme. Takk skal du ha, Pinter. Jeg fikk kjempeskryt for å ha tatt den klusteeren før timen, som jeg ikke hadde tatt. Jeg hadde jo skulle tømme tarmen. Jeg fikk jo to sånne pico-prepp-poser som...
Vrenge deg til helvete Altså Ikke bare sånn, å jeg tror meg på do Det er bare sånn, reven brekker seg Altså sånn halvtime modium liksom Altså jeg måtte ta to poser Jeg måtte ta en klokken seks på kveld Så måtte jeg stå opp klokken fire på natten Og ta en nye Så jeg satt jo, når hele huset sov klokken fire Fire til halv seks satt jeg Dreit sett uver Bare for å være klar til denne greiene Så når jeg kom opp der, jeg har ikke spist på 18 timer
Hva sier du? Hva sier du? Gramm.
energi i meg. Jeg var helt apatisk når jeg lå med det. Bare kjør han inn og bli ferdig med det. Jeg må ha en bolle, bare bli ferdig. Jeg tror du tok en biff på kvelden, og så fastet jeg inn om natta, og så tok jeg en kaffe på morgenen, en helsike dritøkt, og så sa han sånn, dette tarmen er kjempebra, det er tømt og fint, klusteren har funket kjempebra. Kaffen har funket, kaffen er fin. Det var det
Det var bra at de ikke fikk hele biffen ut i alt. Vi har jo møtt hverandre i K på veien her. Er det Berne Evisen her? Hva kalte du det? Koloskopi? Det er kolo... koloskopi? Det var det de kalte det, det var som jeg var på. Jeg lagde jo et Instagram-klipp på det, som er rektoskopi, men det kan ikke noe hete. Jo, det heter det. Skjært barna mange navn. Nå får jeg et nytt klipp på det her nå, som jeg kan legge ut på Instagram. Det er jo kjempe stasj. Ja, jeg elsker koloskopi på det.
Jeg tror folk elsker sånn type, var det hemo-ridersjekk? Nei, jeg tok en sånn full helsesjekk. En sånn full kreft, hele pakka? Alt. Jeg var en hel dag oppe på allereste. Det var nesten som en slags helsespa? Ja, bare at de stikket ting opp i reven din. Det var ikke en kroppsåpning som ikke var thoroughly undersøkt. Var det før, når du var i god form? Nei, det var for fem uker siden, for jeg var sånn,
jeg må bare sjekke at jeg ikke er døende for kroppen var så fucket at det var sånn jeg må bare få det ut av verden at sånn når jeg begynner å få litt sånn angst sånn som det så må jeg bare det kan ikke snike seg inn det
Fordi når du treffer veggen så jævlig sikkert gjort, så begynner kroppen bare å gjøre crazy shit. Kan du beskrive hvordan det var? Altså fra de første, nå er det noe gærent her, til noe annet enn bare å være sliten, trøtt, og hva er det som for han bare, livet er slitsomt liksom, til på at nå, oi! Ja, nei, altså igjen, jeg har hatt enorm kapasitet til livet. Til plutselig den der,
Nå er jeg så sliten at jeg har lyst til å grine, liksom. Jeg har lyst til å skrike. Men jeg kan ikke det nå. Det er ikke tid til det nå. Og denne sinnssyke, klaustrofobiske følelsen som bare kriper seg inn på sånn. Jeg kommer ikke meg ut av dette. Helvete. Og så glir det over til de depressive tankene. Hvertfall for meg så var det sånn. Jeg bare, hva faen er det? Hva er disse tankene? Dette er helt merkelig. Jeg begynte å tenke sånn.
"Ah, faen, kanskje familien hadde det bedre uten meg?" Jeg er jo bare sur og lei. "Kanskje er det bedre om jeg bare stikker?" Du bare blir helt sånn... Kjenner ikke igjen dine egne tanker. Kroppen oppfører seg helt rart. - Merket ikke kona di det? - Jo jo. Hun tenkte jo bare sånn stresset eller... Men...
Men til slutt så var jeg sånn, vi gikk og trente i august, og bare gikk rett i canvasen. Og ble hentet til sykebil og så videre. Og da, etter den dagen, så har kroppen min vært helt fucked. Yes. Altså. Siden august. Ja, altså, fucked. Hvordan da? Altså på alle mulige måter. Sånn styrke... Ja, altså bare bli sliten av fuck all.
mage, tarm, alt oppfører seg rart trykk i brystet fucking muskelrykninger Jesus alt mulig rart kroppen driver og produserer dritt mye kortisol
Kroppen når du ligger ned i sengen, så skjønner ikke kroppen det. Han er bare sånn, nei nei, vi er på jobb vi. Vi er så jævlig på jobb vi. Så du prøver å sove, men kroppen er sånn, vi har ikke tid til å sove. Vi er jo i fight or flight. Vi skal jo enten fighte eller flighte. Vi skal jo ikke sove. Hva er det du holder på med? Sånn at du vet at eneste måten å bli bedre på er å få hvile, men kroppen er sånn, det har ikke vi tid til nå. For det står en bjørn uten å fortelle det. Sånn at
Det er en sånn ekstremt frustrerende tilværelse. Altså nå går det jo bedre og bedre hele tiden. Og nå er det sånn at jeg føler definitivt at hodet mitt er gått over vann. Er det sånn produktiv, kreativ, positiv. Men den største frustrasjonen er denne. At jeg har alltid hatt full kontroll over kroppen min. På alle mulige måter. Vært atletisk hele livet. Og nå er det bare sånn.
Nei, nå er det kroppen som er sjefen for deg. Og den styrer helt hva jeg er i stand til å gjøre. Og så når jeg leser om folk som har vært på det samme og sånt, så blir jeg sånn, helvete, det var et år? Og så har jeg ikke tid til å... Det er det rammen som går. Noen for flere år, alt mulig. Men jeg håper jo og tror at i og med at jeg måtte catche det og begynte å jobbe med det
veldig hardt med en gang. For jeg var sånn, wow, wow, wow. Jeg har sett andre som har vært her. Og det tok lang tid. Så jeg gikk jo bare rett til psykolog. Begynte å jobbe. Begynte å jobbe hardt, gikk dypt. Og jeg begynte å røske opp i masse ting samtidig som jeg på en måte...
kuttet så mye jeg kunne av jobb som kulminerte til at jeg måtte jeg merket når jeg skulle begynne med show igjen for et par uker siden at det tror jeg bare er å fucking kaste bensin på bålet for jeg har dritlyst jeg elsker å stå der jeg prøver et show
Gjorde et show, gikk kjempebra Men når jeg kom av scenen Helt kollaps Ingen glede, ingen adrenalin Bare sånn, jeg klarte det Nå må jeg sove i 15 dager Så da skjønte jeg sånn Det er for tidlig, det er for tidlig
Det ene jeg tenker på, at man hører om disse tingene her, og så sier man, fy faen, jeg er ikke noen sånn person som... Så plutselig er man der, og sitter på TV og prater om det. Det er så sprøtt. Det er helt fengt. Jeg tror for de aller fleste som treffer der, de erkjenner ikke det før det går veldig lang tid. Du kan jo gå rundt og halte på det stadiet der,
og fungerer helt ok veldig lenge. Og jeg kunne nok sikkert, det er jeg også, etter at jeg måtte smalt, kunne nok sikkert fucking karret meg gjennom hverdagen en stund. Men det hadde jo bare blitt verre og verre og verre og verre. Og så er jo det at når kroppen kommer i den tilstand der, så er jo den destruktiv, sant? Altså det skjer destruktive prosesser inni kroppen din,
kan utvikle autoimmun shit. Du setter kroppen din i et stadie den skal være i en veldig kort tid. Den setter den i 24 fucking 7. Kronisk stress. Ja, ja. Og da sitter du og sover, så er det positivt respekt for livet ditt. Du sover dårligere, og du stresser mye. Altså sånn, det...
Folk kan bli dritasjuke av det. - Det er feedback-lupene, det er lupene som bare gjør ting på akkurat så motsatt hva. Når du gjør bra ting, så bare burde du booste og booste på en positiv måte. Det er den søvnbiten som gjør at du er stresset med å få sove, som gjør at du blir sliten, og så må du bare balre på seg i en endelig spiral. - Ja, og så våkner du opp og så: "Faen, jeg føler meg dårlig. Er jeg syk?"
Jeg må jo være så syk, for kroppen kan jo ikke være så sett her. Bare spinner, spinner, spinner, spinner, spiller hele tiden.
Hvordan finner man en riktig psykolog? Jeg har tenkt på psykologting tidlig. Det går ikke bare å google psykolog heller. Det må jo være en match. Jeg tenker jo sånn der ...
Jeg har møtt så mange psykologer i livet, jeg tenker sånn: "Helvete, du burde ikke være psykolog." Jeg kunne jo vært psykologen til psykologen på en måte. Men hvordan fant du match der? - Jeg er jo veldig glad i psykologi. - Ja, det er det? - Ja, en av mine hobbyer på siden av, når jeg dreier med trening, så er det sånn:
leste mye anatomi og biologi og prøvde liksom å bli smart på det greiene og samtidig også opp igjennom så har jeg liksom lest mye psykologi, sosiologi altså til og med liksom kost meg litt med retorikk lektyret og så videre sånn at jeg skjønte jo at
at her er det en slags aktiv tilnærming, så jeg trenger ikke å ligge på sofaen og snakke. Jeg må ha noen som går inn og jobber med skitten min liksom. Så jeg gikk for en mer slags sånn, en psykolog som jeg ble anbefalt,
som bare gikk til verksted. Bare sånn, ok, sitt ned, nå skal vi gjøre noen øvelser, nå skal du vise meg noen ting, nå skal vi putte ting på riktig sted og sånt. Og den aktive tilnærmingen der, for meg i hvert fall, fungerte helt sinnssykt bra. Men var du skeptisk i det du gikk inn i det der? Jeg var egentlig ikke det, fordi jeg var på et punkt der jeg bare sånn, jeg trenger hjelp. Altså, jeg...
Uansett hvem som hadde rett, og rekket ut hånda og sagt sånn, jeg kan fikse det. Jeg sa, ok greit, please gjør det. Så jeg var egentlig bare håpefull. Og så ble jeg veldig takknemlig for at jeg merkte at det første timen at, ok, dette er en som vet hva hun driver med. En dame? En dame. Men var det intimiderende synes du? Sånn der, må du legge ut utrolig mye sånne ting som du kanskje ikke har sagt til kona i en gang? Ja, ja. Men jeg var så klar for det da. Jeg var på et punkt der jeg var sånn,
Det å være sånn sted der, det skremmer meg. Jeg vil ordne opp i det nummer én gang. Så jeg kom inn der veldig sånn... Ok, jeg vil jobbe. Jeg vil jobbe. Så uansett hvor mørkt og dypt vi skulle, så var jeg sånn, ok, fuck it. Jeg er med. Vi går ned der en tur, liksom. Og det var insane vondt. Hvordan da? Sånn at man sitter og snakker og griner hele tiden? Ja, ja. Jeg gråter hver mandag jeg. Shit. Ja, ja. Altså...
Du går dypt, lærer mye om deg selv og hvordan livet er og hvordan livet har vært. Du får noen realiseringer som er litt overveldende noen ganger. Men for meg så merket jeg en helt sånn ekstrem forandring i noen ting nesten som på dagen. Jeg klarte ikke å skjønne hvorfor det ble det, men det ble det.
typ sånn relasjonen min til, altså relasjonen min til barna mine for eksempel, har alltid vært dritbra. Men det var akkurat som at det løsnet et eller annet i meg som skapte en sånn ny highway inn til barna mine. Akkurat som at du på en måte hadde, det var et eller annet slør som var trukket vekk som gjorde deg mer tilgjengelig. Og det merket jeg sånn veldig fort, og jeg tenkte sånn helvete, dette er jo supersnodig. Men det er...
Det er noen sånne ting, og måten tankerekken bygger seg opp i løpet av en dag, måten du tar inn motstand og alt mulig, gradvis forandrer seg veldig merkbart. Sånn at jeg faktisk kunne tenke i midten av dagen, «Fuck it all! I dag føler jeg meg...»
dritbra liksom, og jeg begynner å tenke på hva jeg skal finne på liksom etter jul og fra å være i et sånt mørke hvor det bare er sånn dette her dette er jeg, faen sluttende til at du plutselig er helt med på notene igjen på en måte ønsker, du lengter etter noe, du er sånn du har lyst på å være med igjen da jeg har meldt meg på å rese igjen eller liksom føle, så for meg var det
life changing shit. Jeg synes det er så spred for å gå og studere, og så bare høre om det, og så tenke på det, for hva er det som egentlig skjer? Ta det rommet da, man går inn i et rom, setter seg med en annen person som man knapt kjenner,
Og hva er det man gjør? Man sorterer litt tanker, og så sier man tankene sine høyt. Og så bare tenkte jeg, bare det seg selv, at ord ut av munnen skal kunne løse noe som helst, er ganske vilt å tenke på. Ja, men i det så kommer det noen anerkjennelser og erkjennelser
og du hører deg selv si ting som kanskje bare har vært en sånn fjern tanke langt baki der som plutselig nå står foran deg og du må ta stilling til og du som er 40 år og jeg som er straks 33 det er så mye drit
er så mye greier som du har tatt med deg, og som du har pakket inn i personligheten din, som har vært en overlevelsesmekanisme som nå er en personality trait. Det å begynne å se på det greiene der, og pakke det ut, hvorfor har det blitt sånn, og hva er det jeg er redd for, hvorfor gjør jeg sånn? Det å ha det rett foran deg der, og kunne deale med det, det er, for meg, det var helt sinnssykt vondt, altså sånn kjelrivende, men
Gud bedre så takknemlig jeg for det. Ta vekk smel, ta vekk alt mulig. Men denne forståelsen for hvordan jeg er, og hvordan jeg er i verden og med andre folk og i relasjonene mine, det unner jeg på en måte alle. Om du føler deg som, om du har på en måte et problemfritt liv, alt mulig, så er det sånn, den øvelsen der, den kommer jeg til å ta med meg til den dagen jeg døver.
Så jeg kommer til å fortsette å gå der på mandager fremover. I hvert fall en god stund til. Uten å gå i detalj på noe som helst, mer makro generelt, handler det om det der, er det rett og slett ikke mulig for oss, og var det ordene du brukte, låse vekk ting, putte ting i en kiste, låse den, hive den på havbunnen, stenge ting ute. Man kan gjøre det i en viss periode, at hvis man ikke...
så greier du å koble om hjernen på en vis, eller akseptere ting, så hjelper liksom ikke, den bortstuengen funker ikke lenger. Nei, altså det som man sier er jo det at, ja, det kan man på en måte, men det offiserer jo deg på en eller annen måte.
Og det kan komme ut i en slags voldsom form ved forskjellige triggerer, for eksempel. Altså hvis du har låst vekk noe langt bak, og så plutselig så senere i livet så for eksempel kommer du i forhold, og så er det noen triggerer der som på en måte vekker opp det gamle beiset som har lagt og sovet i 20 år. Så kan man, hva faen er dette her for noe liksom? Hvorfor blir jeg så ukomfortabel rundt denne oppførselen?
Og så vet man ikke. Man bare tenker sånn, sånn som 99% tenker sånn, ja, men dette bare funker ikke, eller vi er i en dårlig match. Altså alle tingene som man bare gjør for å fortsette å la det der beise sove. I stedet for å bare sånn prøve
prøve å se litt innover og bare sånn, hva er det? Hvorfor blir jeg sånn? Jo, nei, det er fordi jeg liker å ha det på den måten. Ok, hvorfor kan ikke jeg slippe opp litt av det? Og det er jo der på en måte, jeg skal ikke si terapi eller psykolog, hjelper deg med å på en måte forsvare på de tingene. Sånn at du kan, når du skal møte med disse tingene igjen, skjønne at, ja, jeg vet hvor det kommer fra. Og
Jeg kan gi slipp på det. Jeg klarer ikke det sånn i dag, men dette er noe som jeg ikke trenger i livet mitt lenger. Altså denne kallet forsvarsmekanismen, eller denne delen av personligheten min som har vært nødvendig en periode i livet mitt, den trenger jeg ikke nå, liksom. Du kan slippe ned garden på noen ting, og bli et bedre menneske, i hvert fall i møte med andre mennesker.
Så det er det autonome, hvis det er ting man stuer bort, som man bare er redd for å konfrontere, så er det sånn, når de tingene dukker opp, så kan det bli sånn,
Da kan man miste det eller klikke det som man aldri så for at man skal gjøre. Det handler om at man skal lære seg at når de tingene skjer, så handler du automatisk rolig. Du stresser ikke med det. Du er ferdig med det. Du har tenkt igjennom det allerede, så det ikke kommer som en sjokk hver eneste gang. Ja, og det å kjenne igjen følelsen og vite hva den er for noe. Ja, der har jeg vel lært. Og jeg vet hvor den kommer fra. Og jeg vet at det...
Det er ikke noe farlig. Det er noen greier som kommer på grunn av at det var en annen skipting for ti år siden. Det er ikke noe. Men det er den personen for 10-15-20 år siden som reagerer. Men det er ikke situasjonen nå.
Og det er det som er viktig å anerkjenne. Hvis du har hatt noe kjipt da du var barn, og så skjer det noe når du er voksen, så reagerer du på den samme måten som en seksåring vil ha reagert. Med at du blir redd, eller du blir sint, eller alt mulig. Så er det bare å skjønne at den ligger der.
Vi har tatt heisen ned til en unge som ikke får styre livet sitt. Men jeg kan jo det. Jeg er jo voksen. Så dette her er jo en følelse som, ja, jeg har i meg, men den gjelder ikke nå.
- Jeg har lest mye om det der med folk som finner feil partner, og kommer ofte i toxic relationships og den type ting. Det ofte handler om at de krever for det de oppfattet som kjærlighet, at de var små, at moren ignorerte dem, eller at faren var slem med dem, hvordan de ble snakket til.
Det er programmert i det, på en måte. Det var det kjærligheten var for meg da jeg var liten. Da finner du partner som er ganske like som foreldrene dine. Det er mange av de toksikere relationship som vi har sett og snakket med, men
med en dame på fest her forleden, som bare bretta ut, plutselig var det masse glass, bare sånn, hun hadde hatt tre fedre. Hun hadde hatt en biologisk far som ikke brydde seg om henne, hadde en stefar som aldri snakket med henne, brydde seg om henne, og så kom det en tredjefar inn, som måtte også behandle, og jeg fikk ikke noen detaljer, men jeg måtte kunne vært bare ting inne der da. Tre fedre som aldri har brydde seg om henne, sett på henne, snakket med henne, så sa jeg bare sånn, jeg skal bare...
Da skjønner jeg at du har veldig anstrekt forhånd til faren din, da skjønner jeg det mye mer. I tillegg også anstrekt forhånd til moren sin. Så sa jeg bare sånn, jeg må bare være 100% ærlig med meg, jeg bare spør rett ut, sorry hvis jeg går kjapt fra, men dette er konseptet med damer som har daddy issues seksuelt, sånn type med andre menn. Så før jeg rakk å si ferdig seks, så var jeg bare 100%.
100%. Jeg har sånne daddy issues med gutter og sex og hele pakka der, at alle de klisjene du vet om, kommer bare rett fra de tingene der. Det er det som gjør det fuck it, at man er en voksen person. Jeg har snakket med, vi hadde en samtale med noen venner av meg, som sa sånn,
som fra det sier sånn, ja, jeg er en grown ass man, jeg er supersuksessfull og sånt, men fra det her så bryr jeg meg hva min far syns liksom. Jeg håper han blir stolt av meg. Altså, hvordan tenker du det? Jeg håper fatten blir stolt av meg. Du har mer suksess enn noen senere kunne drømt om. Alt er bra, du har en kickass kone, du har en nydelig barn, du rocker du. Men så tenker jeg helt ned baki, faen, jeg håper ikke fatten blir skuffet av meg.
Det er jo helt sykt. Har du egenhånd på det gjennom livet? Mer før enn de siste årene. Men definitivt har jeg hatt lyst til å imponere. Mamma er alltid fornøyd med de tingene jeg driver med. Hun er mer sånn at jeg ikke skal gjøre feil valg. Er du sikker på at du er klar for å kjøre opp?
er du sikker på at du er klar for deltidsjobb, er du sikker på at du skal ta dem, skal du begynne med podcast, er det så lurt da? Er det penger i det? Ja, de vil jo bare at du skal ha en trygg jobb, og få litt penger inn, og kan leve ut normalt, og ikke gå på kiwi, og ikke havne på kjøret. Det er drømmetidverdelsen du får. Men det du har lyst på, er jo egentlig bare at de skal...
Du har bare sånn at de skal høre på deg. Høre på deg og si sånn, ja, ja, hvordan blir det da? Gleder du deg? Du vil jo egentlig bare bli hørt og sett, sant? Det er jo det samme som da man var kid. Bare hør på hva jeg har å si. Se meg og liksom akseptere det. Jeg trenger ikke det fra deg, det er sånn, ja, må du passe på, må du fucking slippe på det, ja, er det penger, er det det du tenkte? Jeg vil ikke ha det da. Nå er jeg en voksen fyr, kan vi snakke til hverandre på en skikkelig måte, liksom? Ja.
- Fars aksept, det tror jeg må være den eldste historien, far, sønn, dramaturgi og hele pakka. Jeg har en far som er født 1950, og sånn typ av den gamle skolen. Og hans far, han har aldri en tradisjon i familien der, sånn typ at du får skryt,
at du liksom blir, altså på en måte, du har sånn, dette er forventning. Du fikk bare ikke kjeft. Det var sånn der, jeg husker første gang jeg fikk jobbe i NRK, bare sånn, ja, jeg har fått jobbe i NRK. Ja, det er et flott sted å jobbe, det er sånn der. Det er sånn der, jeg vet ikke. Det blir skuffet. Det er så rart, fordi man kjenner fedre sine så godt, man vet at man får ikke noen respons hvis man gjør disse og disse tingene.
Du kommer ikke en vakker dag, jeg har aldri klemt faren min. Hva gjør du? Vi har ikke et sånt type forhold. Men likevel kan du finne på, kanskje hvis jeg sier disse tingene, kanskje det blir den og den responsen. Det blir jo ikke det. Folk...
Forældre og foreldre spesielt er jo ofte de det er, og så har vi kanskje forhåpninger at de også skal forandre seg på et tidspunkt og bli litt som andre. Man ser på andre foreldre, og så ser man hvordan andre barna er, og hvordan er det å ha en sånn engasjert pappa, eller en mor som gjør alt det der, på godt og vint. Man samlinger seg også, som ung med andres foreldre. Hvordan har du hatt det med, hva skal jeg si? Ungene? Nei, eldre menn i lederposisjoner.
Hvordan har ditt forhold vært til de? Godt spørsmål.
Jeg har jo jobbet på et veldig ungt sted nesten hele livet, så det har bare vært 36 år gamle tullinger. Jeg har veldig respekt for eldre, både menn og kvinner. Det gjør at jeg har litt agg og savn til unge som ikke har respekt for eldre, og erfaring av kunnskapen de har. Jeg har kanskje for mye både æresfrykt og sånn type...
Jeg liker det litt også, at de som har levd lenge og har mye erfaringer, de vet noe som ikke jeg vet. De tar på seg en ekstra ullgenser når de ber deg klepe deg litt ekstra. Hvorfor det? Og så kommer du ut og sier, faen, nå skjønner jeg hva de mener. Men jeg kan nok sikkert ha litt æresfrykt for eldre menn, som jeg ikke har gjennomskuet
som ikke de vet hva de driver med. Det er paradig NRK, for å si det sånn. De er litt blodfattige, men hva tenker du på noe spesielt? Jeg har bare tenkt på det der i det siste. Jeg kan søke og i hvert fall sette veldig pris på Mentorer? Ja, mentorer. Og ikke minst anerkjennelsen fra nevnte mentorer, på en måte. Den er viktig for meg. Og det har ikke reflektert så veldig mye over før, men når jeg tenker tilbake en
på de jeg har hatt og har som mentor og som har vært eldre ledertyper som jeg har hatt i livet mitt også, så er denne
Den er kanskje litt søken etter å ha noen sånne i livet mitt. Farsfigur liksom? Ja, ikke at jeg har noen farsfigur, men det instinktet kicker litt inn der. Jeg ønsker den skryten, og jeg ønsker den anerkjennelsen fra de mye mer enn mange andre. Og jeg kan få den samme skuffelsen om jeg ikke får den. De jeg blir sintest på,
i mitt virke er eldre mannlige ledertyper. Åja, er det det? Ja, det er de jeg kan få definitivt mest tiltro til, men jeg kan bli absolutt mest forbannet på de. Det kan jeg kjenne meg faktisk veldig igjen i. Ja, altså sånn, det er de eneste som vekker et sånt sinn i meg. Ja.
Så jeg vet ikke hva det er for noe. Jeg har hatt å være litt sinne på inkompetanse og sånn. Jeg har spurt jo eldre, jeg blir spurt sånn, faen, jeg kunne jo ingenting. Ja, er du gal? Det er jo faktisk det største sjokket du får når du drar fra forhenget på Wizard of Oz. Og det er bare sånn, det er jo så mye jøker overalt. Altså, Gud bedre. Hvordan har folk fått jobb?
- Det er folk uten bedragssyndrom, vet du. - Ja, sånn "gi faen". Det er bare sånn folk sier "du er ikke flink". "Jo, det er jeg. Vi går videre." Altså, nå har jeg jobbet på tvers av så mange bransjer de siste årene og hatt med veldig mange ledere å gjøre. Og Gud ber deg hvor mange ganger jeg tenker "Herregud, hvordan har du klart dette her?" - Du får lyst til å gjøre en sånn inception på det. Plante litt bedragssyndrom inn i... - Ja, bare hvordan i all verdens navn
driver du dette greiene? - Det er ganske sprøtt. Det er gjerne i sånne store konserner, mediehus og sånt også, sånn at folk liksom greier å lires opp over systemene der. - Ja, og ligge akkurat der. De er ikke i toppen, men de ligger rett nede der, sånn at de ikke, de må ikke ta alle avgjørelsene. Så de ligger litt sånn beskyttet til, og der kan de ligge, i den heden der.
jævlig lenge. Ja, dritlenge. Som NRK og sånt. Jeg følte alle sånn, når jeg jobbet med prosjekt og alt, hvis det var noe jeg var litt usikker på, så kunne den usikkerheten definere hele mitt presentasjon, mitt foredrag, eller kontroll på det. Ok, Wolfgang har ikke kontroll på det her, så det kan være en liten detalj som bare gjorde meg usikker. Og det spiste meg opp, fordi jeg ble så bevisst på det. Ok, jeg har svakhetter der, og jeg vet at jeg er ikke den beste, men jeg skal bli bedre. Og så er det sånn,
til folk som har åpenbart mye, mye mer rabba på det de driver med, som kan stå det samme foredraget, eller på en måte prosjektlede ting, som på en måte uten et snev av sånn
aner du i hele tatt hva du driver med, hva du snakker om, og så bruker ord du ikke skjønner hva betyr, altså det er sånn, bruker fremmedord, og bruker sånn, det som er sånn, som du sikkert har opplevd hundre ganger før, sånn språk som bare sånn, det er utrolig viktig at vi får fram styrkene i prosjektet, at vi får fram, altså at vi har et mangfold av ting, og at alle føler seg sånn, det er luft, det er en fotballtrenerkamp, det er luft,
Vi må jobbe, folkens! Jobbe på! Jobbe! Hva betyr det? Betyr fuck all? Du bare skriker masse ord utover banen der. Kjør da! Martin, nå må vi kjøre på! Kjør på, Martin!
Det betyr fuck all. Se det og større opp. Ja, vi må se for at programmene har de riktige DNA-ene og at det treffer riktig mål. Dette her betyr ingenting. Du har ikke skapt en dritt, du. Du har ikke skapt det. Det betyr ingenting. Det du sier nå er bare som å gå ut og si sånn, det er viktig at TV-programmene blir bra. Tusen takk for meg. Mitt navn har vært ledersen.
Det hadde du kunnet holde deg så bra. Vi er veldig opptatt av at det dere lager er good shit. Takk for meg. I stedet for sånn lang gjeld og regjering om sånn, ja, det må være det, og innholdet bør liksom være engasjerende innhold som kan på en måte leve på flere plattformer, og folk har lyst til å se på det. Jeg er sjokkert over nye lederskikkelser som kommer inn her, hvor fort de tar det språket der.
Det er helt sinnssykt. Det har vært på et par ledmøter, og dette var et friskt tilskudd. Sier det de mener, og har nye tanker. Her skal det ikke være noen lederlojale, her går det begge veier, og så er det et par ledersamlinger på voksenkollen. Hvorfor opplæringen? Sånn snakker vi ikke her. Et par bufféer og et par litt sånn ...
Sånn her toppdelsegreis, og kanskje et lite lederkurs også, så er du ferdig smidd der. Det er verdt å smidde coachen litt grann, vi kan ikke si det så rett ut i media. Skal vi bare forandre, kan vi ikke gjøre noen endringer her? Endringer er jo noe vi gjør, da må vi se på strategien, hva sier strategien til oss, og først må vi samles i gjengen, og så må vi ha et demokratisk gjennomgang av hva er det viktigste elementet, hva synes du Stian er viktig med? Så kommer postnettlappen da. Jeg var bare uttatt av ja eller nei. Jeg var uttatt av ja eller nei,
Skal vi ha et humorprogram med en elg i hovedroll? Ja eller nei? Kan vi henge opp noen post-it-lapper først? Nei, er det grovbund for det? Det er bare kjapt sånn, kikker vi på ideen? Ja eller nei? Hvis nei, så gidder jeg ikke å jobbe mer med det. Hvis det er ja, så kan jeg kanskje henge opp noen post-it-lapper.
Altså, det er helt vilt. Ja, det er helt vilt. Men er det like vildt som TV2 som den er med sånn knaring av idéer og sånt? Ja, men det tror jeg, det er nok TV generelt, tror jeg. Og så hører du de der fantastiske historiene om programmet som blir pitchet på en serviette på en TV-festival i Cannes, som blir laget uken etterpå. Det skjer av og til, men det er ikke sånn det fungerer. I det hele tatt. Det er sånn...
Har du en god idé? Ja, jeg har en god idé. Her er den. Så forteller du hele ideen. Ja, ja. Kan du komme og pitche den for oss en dag? Ikke det. Så sier jeg sånn, ja, men nå har jeg fortalt deg av alt sammen. Er det noe som er interessant? Nei, men la oss sette sammen et pitch på det. Ja, men jeg digger det ikke. For nå sitter jeg med dere her som skal ta avgjørelsen.
Er dette noe som kunne vært interessant? Ja eller nei? Ja, vi må se det på det der. Jesus Christ. De tør ikke. De greier ikke i real time å evaluere og høre hva du sier og se det for seg og ta en sjanse og stå for det og ta regninger hvis de får kjeft over for at dette er ikke bra. Folk er redde for å ta standpunkter og si dette liker, dette er jeg truen på. Ja.
Så man tar litt forbehold, for jeg tror man vet ikke, du har kommet med en speech, og så er det sånn, kanskje det er bra, kanskje det er ikke, jeg vet ikke, må jeg ta avgjørelsen på det her, jeg har jo bare en person, jeg har måttet bare lønne. Ja, men det er sånn,
Ofte trenger du bare høre sånn, du vil ikke utrette deg av den type program. Greit, men da kan jeg pitche den for noen andre, eller da prøver jeg å lage noe nytt. Men det er det, du må faen jobbe revende deg for å lage en kickass powerpoint-presentasjon, for å komme opp der, vise henne og si sånn, du vil egentlig ikke utrette deg av humor, vi. Ok, for jeg sportet jo for en måned siden, og da var det sånn, kom og pitche han og sånn. Ok, ha det bra!
Så jeg husker jeg var på, jeg var i New York tror jeg det var, på en sånn pitch-a-thon der oppe. Og da så jeg sånn,
De der borte, de har ikke tid til sånn bullshit CD-er. Nei. Det er det sånn, hva med denne ideen? Nei, vi skal ikke ha noe reality. Ok, greit. Du har ikke begynt på pitchen engang. Dette er et reality om... Dette er en sånn boligbygge-reality. Det skal vi ikke ha. Nei, greit. Da tar vi neste. Så jævlig mye deiligere enn å sitte der 30 minutter og skal selge inn med begge hendene, og så sier de på slutten...
Jeg glemte å si: "Vi skal ikke ha sånn, har dere noe annet?" - Er det noe du opplevd flere ganger gjennom de stedene du jobbet? - Ja, men det er den generelle... Du er inn på det. Det er ingen som tør å steike det. Det skjer av og til, og det er veldig bra. Det er noen som bare sier: "Med den ideen her, folkens, den er jeg villig til å steike."
Og da blir jo ting bare, jeg tror som Petter Utelegger var en sånn idé, at det var en som bare sånn, men tro meg, dette her, jeg vil ikke putte meg i en sånn line for dette prosjektet. Og flere andre prosjekter hvor noen har liksom tatt batongen og løpt litt videre med den.
Og det tror jeg er det vanskeligere og vanskeligere sånn som ting ser ut nå. Fordi at det er tøffe tider, det er flere og flere aktører på markedet, folk skjønner at om du er linært eller digitalt, alle fighter mot alle. NRK tror at TV2 er konkurrenten, men det er Netflix, Amazon, HBO, TikTok, Instagram, YouTube, alle!
konkurrerer om øynene på lik linje. Og så er folk livredd for å lage et prosjekt som koster mye penger, som ikke går bra.
Og da befinner du deg i denne sferen her da, at du må komme og pitche fem ganger og nesten stå der selv som et produksjonsselskap og si at: "Dette 100% går bra!" Og så hvis det ikke går bra, så er det som "your ass", da har de ryggen fri. Og hvis det går bra, da skal de ha en del av kaken der, sant? Da er det sånn: "Ja, ja, vi satser på det prosjektet her!" Så det er det jeg skulle ønske fra den bransjen der i fremtiden. At det er nok folk som er tøff nok i trynet til bare
steike en fucking CD. At når man kommer i et eller annet programråd eller alt mulig, så er det en eller annen prosjektleder som sier sånn: "Du, jeg har hørt om dette prosjektet her, jeg har troen på det, kan jeg løpe med noen ball? Jeg har troen på det." Og så sier de andre: "Er du helt sikker?" "Jeg er bombe fucking sikker. Jeg har lyst til å steike det." Men det er for tøft tror jeg for mange små produksjonsselskaper å liksom skulle være
helt 100% ansvarlig for det de lager hele tiden. Fordi at du er ansvarlig for det, men du får ikke helt fritt spillerom heller, sånn at du kommer med en idé, og så må du på en måte flikke den litt etter kanalens behov hele tiden, så de kommer med masse innspill om hvordan du skal gjøre programmet ditt, så går det dårlig, så får du driten. Og så får du ganske dårlig penger for det, så er det produksjonsselskap. Så da er det sånn, til slutt så vil jo du faen meg...
driver folk ut av TV-bransjen da, hvis det fortsetter sånn. Hvis du jobber revner deg med innspill fra kanal, og så går programmet dårlig, og så får du bare kjeft og lite penger. Da må vi begynne å gjøre noe annet da. Det er altså sånn, jeg kan se for meg sånne...
- Hvis det er et møterom hvor man skal vurdere ideen, så er det at alle sender blikker til hverandre. "Skal vi satse på det?" Man søker et slags konsensus for at man ikke skal si noe dumt. Jeg har så mange førstesluser-pitchere, som er redde for at hvis de sier nei på stedet, så kan de få skylden for at det blir en suksess et annet sted. Det er frykten for det. Og så er det frykten for å være for gira på ideen.
det kan brenne seg at du har dårlig teft, og at du ser dårlig ut. Så det er sånn der... Det er det sunneste inngangen på ting. Det tenker jeg ofte er sånn der...
Med mindre det er et helt krystallklart format. Dette her skal vi lage det, og hente den personen til det. Dette er enkelt. Men mer sånn type, ok, denne personen her, han eller henne, jeg har lyst til å lage noe med henne. De skal på vår kanal, de passer veldig godt. Jeg liker personen, og kan vi ikke gi dem, hva har de lyst til å lage? Hva har de lyst til å få ut av et TV-program? Har de lyst til å lage et humorshow? Har de lyst til å lage et panelshow? Kan vi ikke høre litt hva de har lyst til å gjøre? Og hvis de har noen ideer, så la de som på en måte koker ut ideen, og
så langt det lar seg gjøre, og så satser vi på en person, og så har vi troen på at de har såpass egen drive på at dette blir bra. Det høres for meg ut som en vinnerform, og det visste jeg 100% at hvis jeg skulle pitchet inn denne podcasten her i NRK, så hadde det vært så mange hindre og vegger at du hadde endt opp med sånn... Og post-it-lapper på alle veggene. Og kom hjem med post-it-lapper ut av kjeften og i revna. Det er så inkluderende, engasjerende...
Det hadde blitt knadd i stykket, det er sånn tre kvarters podcast med bekygge gjester. For to timer, ingen skal høre på så mye. Er du gal? Det var sånn, hvorfor jeg startet opp privat. Jeg visste at det var helt umulig å kunne lage nøyaktig dette i NRK. Det er sånn, det er kun litt å prøve en gang. Det er på en måte en fortelling av hva som har vært lengest til at du vet begrensning til sted og de som jobber der at det er sånn
Du ender opp med noe helt annet. Og i best scenario, så kan du gi prosjektet til noe annet. Du har altså vært borte i narkotika, du har en sånn pitchende idé med seg selv på en måte som idé. Vi elsker ideen din, men vi har ikke helt troa på deg. Så vi setter inn litt mer kjent person her, og så bare ha null følelse inn i prosjektet, eller sånn et eierskap, og så bare sånn, ja, ok. Hva kan det være manusforfatter på et par episoder? Helt sinnssykt. Ja, det er helt sinnssykt.
Nei, altså jeg tror at vi må tilbake igjen til intuisjon og instinkter. For det er sånn, du, i alle andre setninger enn på jobb hvor du har presset på deg, så vet du jo hva du synes er en god idé. Ja, det er en god idé. Og jeg tror at folk må begynne, og når jeg sier folk, så er det i hvert fall folk som handler TV-underholdning da.
må stille inn intuasjonen sin til underholdningen igjen, og ikke til det politiske, sendeplanstekniske, alt mulig. For de to kriger med hverandre. Er det en god idé? Det er en egen ting.
Jeg passer dette inn? Kommer det til å treffe riktig folk? Det er en avvurdering igjen. Og de to tingene trenger ikke å henge sammen. Men jeg ønsker bare at denne intusjonen rundt en god idé, den må være til stede igjen. Den der, ja, det høres dritt spennende ut. Så kan vi gjøre sånn, og kanskje vi kan gjøre det. At man hiver seg på en idé og tenker på den.
For det er et ord, at før du i det hele tatt har fått, har fortalt ideen ferdig, så er det den andre delen av det, hva skal jeg si, business-delen av det, som selvfølgelig må være til stede, men når den starter,
så blir den kreative prosessen kvelt ved fødsel. - Har TV mye å lære fra scenebiten der? Hvordan blir for eksempel et sceneshow til? Er det veldig fritøyler, du går til latter, eller hvem faen har det? Jeg har lyst til å lage et sceneshow, eller dette har jeg lyst til å lage, disse menneskene har jeg allerede snakket med og er interessert. Er det litt sånn det fungerer? - Ja, så jobber man ut materialet sammen med
Man er jo til syvende og sist ansvarlig selv. Jeg spurte Dagfinn Lyngbø om han hadde vært kjusør. Jeg vet at han kan det. Han har gjort det tusenvis av ganger før. Så jeg var veldig lyttende på han, skjønte at han visste hva det gikk i. Når vi sitter på siste prøvedag, så har vi ikke noe annet enn at vi tror at det er morsomt.
Vi føler oss imellom, meg, Dagfinn Lyngby og Vemel Viks også som var regissør, ser på den andre siden, jeg tror vi har et bra show. Og så går vi på med det, og så må vi se om det stemmer da. Enten så er det bra, eller så er det dårlig. Og sånn,
Er det med TV-programmer, og sånn er det, hvis det går dårlig, så må vi tre se på hverandre og si at dette fikk ikke vi til. Det er ikke Dagfinn som har feil, eller min feil, eller VMs feil, eller Latter sin feil. Det var feil. Vi var enige om at dette var bra, så var ikke det det. Sånn er det bare. Og på TV så må man også ha den der feelingen om at kanal, og produksjonsselskap, og program og alt mulig, må se på hverandre og si sånn, er vi enige at vi har et bra show?
Ja, eller hvis produksjonsselskapet sier nei, jeg synes ikke det. Så må man jo se om man kan finne en måte som gjør at vi går på med det som alle synes er bra, sånn at vi kan ta smel sammen, og vi kan ta gleden sammen. For hvis det blir sånn at programmet går dårlig, og det er produksjonsselskapet som sier feil, eller kanalen som sier feil, eller programmet som sier feil, det går ikke. Man må i likhet med en forestilling, man må gå inn i det sammen.
Og så må man ta gleden sammen, man må ta driten sammen, man må flikke det til sammen. Og jeg ønsker meg at alle sammen skal føle at det har vært riktig. Og der er det sånn at TV-verdenen er litt mer sånn styrende der? Ja, det blir som om Lattes skulle sagt til meg sånn: "Det er programmet som du, Dagfinn og VM'en synes er dritbra."
Det er ikke vi som er faner. Man treffer kvinner litt bedre, kvinner 20. Ja, men vi føler vi gjør det. Vi som har laget programmet synes det. Ja, men vi på latter her, vi kan ikke ha en sånn vits. Og da blir det vanskelig, sant? Når de tre stykkene som faktisk jobber med å lage humor, ikke får lov til å bestemme.
men at det er et politisk eller businessmessig aspekt som skal på en måte ta over det da. Veldig wishy-washy dette. Vi bor oss langt nede der. Nå har jeg holdt på deg to timer her. Er du lei? Jeg er ikke lei, men jeg sa til deg at hvis du har ting å gjøre så skal ikke jeg holde en her. Men helt seriøst, hva gjør du
med ting framover da? Altså sånn type, er det bare å drifte de tingene du har? Kos deg med gamingen og vi kan snakke litt om gaming da. - Nei altså nå skal jeg, nå skal jeg begynne å trene forsiktig igjen. Veldig forsiktig. Bare for å se hvor terske jeg ligger. For nå aner jeg jo ikke, altså sånn.
Jeg kan danse med kids i ti minutter, det er jo helt fint. Og så går jeg litt fort opp trappen når jeg er sliten. Så jeg er litt usikker på hvor den terske jeg legger. Så jeg må bare begynne å rolig trene, så det ikke blir en glassmannhet i løpet av noen måneder. - Herregud, jeg tenkte at du skulle se for deg at du som har 89 kilo i ... - Muskler. - Ja, muskler. Du får svært, altså. Var det sånn at du greide å henge deg i ribbeveggen
ligge sånn horisontalt. Det er min drøm da. - Altså, flagg? - Ja. - Dragon flagg, eller hva faen er det for noe det er? - Du hadde ganske mye video, du la jo ganske mye videoer også. - Ja. - Du tok sånne push ups med sånne der... - Hopp. - Hoppe push ups. - Ja, ja. - Det er sånne par ting jeg har drømt om å gjøre, men jeg grev aldri å legge inn innsatsen i det. - Nei, det var tid da.
April, det var tiden. Men med gamingen da, vi problematiserte jo det litt i podcasten på nederlandslaget sist. Ja, du gjorde det. Jeg gjorde det. Det er du og jeg. Det er vi da, nå vil vi være sammen om det. Ja, det er vi sammen om. Men som Andreas var veldig på hugget, liksom kom seg videre der. Ja. Det er et ganske spaltehardt program, så jeg følte det var sånn type, dypt nede i uenigheten der, så var det sånn, ja, men kanskje ikke, men vi skal videre til en quiz. Ja.
Det er litt sånn debatt nærmere til. Ja, det er nok om det. Vi skal videre til en person som har mistet begge hundene i et fjellras. Men problematiserer du, for de som ikke har hørt den podcasten her, så sa jeg jo at jeg ymte frem på litt at
gamingindustrien i dag er ekstremt mye mer kynisk enn da vi vokste opp med spill selv. Du belønnes på å bruke mest mulig tid inne i universene og i spillene, og skaper en sinnssyk avhengighet hos unge til å fylle. Du blir belønnet med jo mer tid du bruker i regnene, så får du gadgets og ting og resultater, og vennene dine er der, og så videre. Bruker vi for, eller bruker unge for mye tid inne i gaming enn hva vi egentlig, burde de være mer ute i det virkelige livet? Altså,
Jeg synes det er et veldig komplisert spørsmål, for ja, spillbransjen er helt sykt kynisk. Mobilspill spesielt, det er jo mobilspill som tjener milliardervis av kroner, basert på bare en matematisk utregning av hvor ofte det bør
et enda fin rush kick inn, liksom for at folk holder seg litt videre og hvor lenge må vi time gate ting for at folk faktisk bruker penger på å låse det opp. Det er helt sånn sykt kynisk. Hva er de verste spilene? Er det World of Warcraft og? Nei, World of Warcraft er jo sånn
Det tvinger ikke deg til å bruke så veldig mye penger. Ok. Altså, World of Warcraft er litt sånn... Bare tid. Ja, altså, greia med det er jo at det er alltid noe å gjøre. Altså, du er aldri ferdig. Så på en måte, alle sånne MMO'er som heter, Massive Multiplayer Online Games, er jo laget sånn at du får aldri rulleteksten. Så det er sånn...
Hvis klokken er tre på natten, så er det flest ting du kan gjøre. Jeg burde ha gjort det før jeg legger meg. Men de verste spillene er ofte mobilspill eller free-to-play-games. De legges ut til dritfett spill, gratis. "Gratis spill som folk har brukt tre milliarder kroner på å lage?" Det er faen, det er raust.
Og så begynner du å spille det, så skjønner du at hvis du skal være kompetativ i dette spillet her, altså du har spilt det så lenge at nå begynner du å få litt sånn, nå har du spilt det. Men hvis du har lyst til å være kompetativ og spille med de store gutta, da må du begynne å kjøpe litt pakker og du må ha litt god saker. Jeg mener FIFA har vært den verste i all år. Jeg har sett en kompis nesten gå til grunn ned på FIFA. Det villeste er jo til de som ikke spiller FIFA, du skal kjøpe sånne fotballkort, sånne pakker,
Og så får du et drømmelag hvor du kan trade spillere frem og tilbake, og så kommer FIFA 23, og så er alt nullspilt. All den tiden og de pengene du har brukt. Det finnes ikke. - Det er noe nytt spill. Du kan spille det gamle, men det har ikke så mye for seg. De har virkelig tappet inn i det verste med spillbransjen, som er det der å gjerne spille og konkurrere. Det er gøy det.
har ikke noe å si hvor flink du er. For hvis du skal spille mot den kompisen din som har brukt 5000 kroner på pakka, så har du ikke noe sjans. Du kan være heldig, men det er liksom, you bring a knife to a gun fight. Sånn at, da sitter jo, la oss se på unge folk, 15-16 år, hvor for eksempel i klassen, det er litt sånn, prestiget å være best i FIFA, eller ha den beste rankingen, alle gutter i klassen spiller FIFA og sånt. Så vet du at,
Jeg må åpne noen av de pakkene. Og ja, å spille forsvarssidene, men du kan spille kamper og tjene de sånne FIFA-koins og sånt. Ja, men du må spille 350 kamper da. For å få råd til noen pakker. Eller så kan du bare spørre fatalene om hvordan det er å vise kortet. Bruker 200 kroner så har du liksom 20 pakker. Og helvete så mye penger folk har brukt på deg enn det. Ja, fy faen du. Og det er fordi at det tvinger deg
til å gjøre det, hvis du er keen på å spille det. - Så pengeaspektet er jo en ting, det er jo pengepresset, men hva tenker du om tidsaspektet versus det sosiale? For det er en ting som jeg har bare tenkt veldig mye på, er det her det unektelig gode tanken og intensjonen om at spesielt unge som ikke bor på et lite sted, kanskje, ikke har så veldig mange nære venner, som er litt utenfor diverse klikker, sliter litt sosialt, og så videre.
finner alltid, det er det jeg finner med internett, du finner alltid noen mennesker ute som du kan connecte med, som er like deg selv, som har samme interesser. På godt og vondt. På virkelig godt og vondt. Så er jo det farlige i mitt hodet, er jo når den virkeligheten blir for digg, når den virkeligheten blir den nye virkeligheten din, at du slutter å utvikle deg faktisk som menneske sosialt. Det er jo den her
hva er det som gjør oss gode sosialt? Det er jo at vi har gått på trynet tusen ganger før, flørte med jenter, får nye venner, du får nedturer, det gjør vondt, du lærer av det, du går videre, og du blir litt bedre. På sosiale interaksjoner jo eldre du blir, og skjønner litt mer, for det er mengdetrening tilbake til det, og så er det rett og slett bare sånn, hvis man skal være en del av sosiallivet, så krever det en viss stedværelse. 100 prosent. Så jeg mener jo at gaming-
I likhet med ekstremt mange andre, kall det psykisk helse eller helsebringende aspekter da. Det må være en del av tiden. Altså, hvis du, gjeld og flosk litt er sammenlignet med meg. Hvis du trener syv timer om dagen, så blir du fucket. Da ødelegger du deg selv da.
Og samme igjen, spiller du ti timer om dagen, no bueno. Ikke bra. På det helsesmessige aspektet, og mest sannsynlig på det psykisk helsesmessige aspektet. Hvis det er det eneste du gjør, og den virkelighetsflykten som det er, som jo er veldig deilig når du trenger den, som du sier, hvis det blir 95% til verdelsen,
så har vi massasynlig et problem. Og det som viser er jo at
Veldig ofte er det folk som ikke trives i sosiale setninger som kan få trening i og at det kan lede til sosiale setninger. At folk som ikke er de mest outspoken på fest og sånt, gjennom å ha sosial interaksjon et sted som er trygt, kan finne en større selvtillit i å
være det i IRL, for å kalle det det. For det er jo ikke alle som er som meg og deg, som er på halva igjen og føler oss noenlunde friske steder i alle sosiale setninger. Så for mange så er det et veldig deilig sted å på en måte, hva skal jeg si, få den inputen da, som de kanskje ikke ville fått i det hele tatt da, hvis de ikke gjorde det.
Så det er bare sånn den gyldne middelveien, det kjeldige svaret jeg finner, som måtte de vinduene på en måte ikke for mye, ikke for lite. Ja, men du må bruke det for det det skal være. Hvis du bruker det for en virkelighetsflykt når shit er heavy, ja, gjør det, men
Du kan ikke flykte helt fra virkeligheten, for vi må deale med den nå. Men det er et fantastisk verktøy til det. Hvis du bruker det for at du bare skal kose deg og ha det gøy, helt fucking fantastisk. Men hvis du gjør det 16-20 dager igjen, ikke til å komme fra det, da er det mange andre ting som lider over. Hvis du bruker det for på en måte sosialisering, men hvis det er det eneste du sosialiserer, så går du til den sosialiseringen som foregår utenfor hjemmet. Sånn at det er jo
Det er jo at det er et fantastisk verktøy. Fantastisk verktøy som blir brukt til sosialisering, til gøy, til læring, til veldig mye. Det blir til og med brukt på sunn også i rehabilitering av pasienter. Men det er ikke sånn at det er det eneste de gjør. Altså det er ikke sånn at de sier sånn: "Nå skal vi spille Wii Fit i 16 timer." Det er jo en del av alt sammen. Og en del som fungerer veldig bra. Men ikke alene.
Vi fremsnakker jo gaming ekstremt fordi det er så veldig mange skjulte aspekter ved det som vi ser i det daglige. Folk som finner tilbake igjen til samfunnet etter å ha meldt seg ut en stund, eller folk som finner venner, eller kommer ut av depresjon, eller alle sånne ting som det er.
Men så er jo det som sier at man må passe på at man ikke forlater den andre verden totalt. Stressrelief-biten liker jeg veldig godt. Det kan jeg kjenne meg selv igjen i også, hvordan du egentlig kan utnytte spillene i stedet for spillene utnytter deg. Når du finner den balansegangen der, så er det jo... Jeg tenker gjerne at hvis du har et
et yrke eller en dag som krever ekstremt mye hjernekapasitet, så er det jo veldig deilig å kunne koble med sånne ting også. Men far med det er jo at hvis...
at det ikke bare er en stressreliv, men også det er en hemsko i din egen utvikling. Hvis du ikke er i et yrke eller i en tilværelse hvor du utvikler deg selv og jobber frem ting, og så har du litt ledetid på kvelden, bruker det spill, som kobler, som forstyrrer,
for idrettsutøvere er veldig flinke til å gjøre, så kan det være at livet ditt blir veldig konsumert av, jeg tenker også for folk som er litt for fotballavhengige, som ser fotballkamper og kaster vekk livet sitt, spesielt 20- og 30-åringer, spesielt gutter, som kaster vekk sin egen utvikling på at...
De fyller fritiden sin med en gang med noe som bare er litt underholdning. Ja, men det er jo det samme. Ja, det er virkelig det. Alle sånne rekreasjonsting har jo et ekstremt potensiale til å ta over livet ditt. Jeg har venner som har blitt helt golfinteresserte, plutselig, bare sånn, nå er vi golf-fan. Gjør faen ikke annet.
Altså gjør ikke annet enn å spille golf. Noen står opp før de skal på jobb, folk står og tipper det på banen der, og så kommer de hjem, og så lager de middagskjese, og så er de ute og spiller i 18 høster 5 timer på kveld, og gjør det hele tiden. Og det er helt King Kong det. Jeg tipper i en trall hverdag å spille en golfrunde, mega befriende. Men det er den der, som du sier, når du blir...
All consumed. Når det er det eneste. Og ting går på bekostning av det. Skal du være med på bursdagen min på lørdag? Ah faen, jeg har jo boket time på... Altså, jeg har en bane jeg skal spille, det er gjerne vanskelig å få plass på den. Ok, så du skal ikke i bursdagen min? Nei. Vi er liksom en golfgjeng som skal gjøre det.
at det blir hele livet ditt. Og det er jo det som man kan se i spilling også, og som jeg har vært veldig bevisst på selv, for det er jævlig deilig å spille. Sånn at hvis du sitter der på en fredag kveld, litt slapp i nebbe, og ser noen kompiser sier sånn, du, skal du være med, skal vi stikke og gjøre noe? Og så forsaker man det til fordel for spilling,
Kanskje de gangene jeg blir mest sånn var på det, kan du si. For jeg husker meg og min lillebror vokste opp, vi fikk liksom første spillmaskine da vi var fire år. Jeg husker da vi begynte på underskolen, så hadde vi en sånn regel med meg og min lillebror, han er halvannet år yngre enn meg. Hvis noen spør om vi skal være med på noe, så må vi alltid si ja hvis alternativet er å sitte her og spille, som er jo dritgøy. Sitte her og spise ose på på spillet, det er jo fantastisk.
Men jeg tror det der å sette seg noen regler på en måte, både som voksne, bare for å forsikre at hobbyen, om det er gaming eller trening eller hva faen som helst,
at ikke det blir all consuming. Helvets mange som jeg har sett begynne på crossfit, som bare Instagram har blitt sånn crossfit lifestyle shit, og det er ikke annet de gjør. Det er sånn. Men trening, det er vanskelig. Er det folk som trener 6-7 timer hver dag? Golf går det tydeligvis, men styrketrening kan ikke drive å pumpe, kjøre i crossfit er det så mye. Ja, men du kan gå og ha en tøyetime,
Og så kan du ta deg i en løpetur, og så går du på WOD på kvelden. Og så må du, du kan ikke gjøre noe den kvelden, for da skal du sitte med den der massasjegøen og jobbe opp sånn at du klarer å få WODen i morgen. Og det er helt sånn, jeg er så gjerne med på det. Hvis du skal satse da, jeg skal fucking, jeg bestemmer om du skal bli den beste crossfitteren. Men det er meg, du gjør ikke det engang. Du bare synes det er gøy å gjøre på, og så tar du over
Alt. Og offensere på en måte hjemmerelasjonen din. Og så blir du sånn evangelisk. "Må bli med på crossfitten." "Nei, jeg er ikke keen. Kan ikke du være med på noe annet?" "Nei, det er crossfit for meg. Du bare prøver det. Det er helt fantastisk."
Altså folk blir så jævla evangeliske på det de gjør Har du vært inne i det miljøet der? Ja, ja, ja Var det det du trente så mest? Var det det du holdt på med mest nå? Nei, men jeg gjorde det et par år Jeg synes det var dritgøy Men på ingen siste tidspunkt så gikk jeg rundt og sa at Du drømte om å trene mer? Ja, eller bare sånn Det er det treningsgrenen dere holder på med
"Dere må begynne på crossfit, det er der det skjer liksom." Begynne å verve folk og misjonere liksom. Ja, men det er det jeg føler folk gjør når de får seg en sånn ny hobby. Da er det liksom, da må alle, alle starte. Sånn som de kompisene mine sitter og driver med golf og "Ah, du må bli med i golf igjen, det er jævlig fint, vi drar på ture og det og sånn."
Spilte en runde golf? Nei, det er ren drit. Det er litt sånn jeg merker det med ernæring. Det er det samme med kanismen også. Når folk begynner å faste og sånt, skal de få med seg alle andre ut og faste også? Ja, ja. Prøv periodisk fasting. Dritbra. Man skal liksom misjonere og få med seg folk på det man selv driver med. Det tror jeg tok meg selv i en gang. Jeg skulle hele tiden pritse nye ting jeg driver med. Nå driver jeg bare med sørmede. Hvis folk spør, så svarer jeg.
Du vil liksom at noen skal spørre deg, når du er mest inne i det, "Ja, jo, du lurer på hva jeg gjør." "Jeg fosterer en crossfit, og jeg anbefaler at du blir der, så du kommer til å gå en masse kilo." Du blir ekstremt preachy på det. - Jeg blir gjerne preachy på det. - Du blir mer slitsom. - Det jeg har vært mestred for i crossfit er entusiasme. Jeg kødde om en gang i podcasten, jeg spurte en gjest,
"Synes du jeg er en entusiastisk person?" Han bare: "Nei, du er ikke en entusiastisk person, Wolfgang." "Okei, da fikk jeg bekreftet det." Da er det bare å se på en sånn crossfit-greie, hvor man skal løfte hverandre fram og være så jævla entusiastisk. - Du er den grå musen. - Ja, da hadde jeg vært litt sånn som deg i scenekveld. Da hadde jeg stått der og vært sånn: "Dette her føles ikke riktig." - "Jeg greier ikke å dra i gang disse..." - Nei, kanskje var mer på det.
Denne trampeklappen og noen kommer for sent og sånt, det er jeg glad i ikke. Ja, er det det også? Hvis du kommer for sent? Jeg kommer for sent, så er det liksom, da må du ta 20 burpees foran alle sammen før du... Herregud, det er sånn glad evangelistisk når du sier det sånn type sånn. Mye high fives. Men det er jo gjerne gøy når du gir det. Ja, det tror jeg. Altså, 100%. Men som sagt, greien er bare, jeg blir så sliten av sånn preachy shit på alt da. At det er sånn,
Ja, men kan ikke vi være sammen uten at vi gjør den tingen? Sånn sa en kompis min da. Skal vi henge? Ja, jeg skal spille fem hull på. Nei, skal vi finne på noe annet? Må jeg alltid være med deg på det crazy shitet ditt for at vi skal kunne henge sammen? Vi hadde et ganske trist øyeblikk i en del av vår ønnegjeng da, når vi innså at vi var ikke sammen for å henge, men vi var der for å spille FIFA sammen. Ja.
Og så var det sånn, vi satt oss, og det var tre eller fire stykker, og hadde jævlig hyggelig drakk øl ute på en terasse, og så ble det sånn,
"Skal vi ikke spille litt FIFA snart?" Det kunne være i mitt interessante samtale. En som bare: "Nå har vi snakket lenge nok." "Nå har vi gjort for å spille, da kommer vi til 16." Det var ganske tørt å fiske. Jeg trodde oppriktig at jeg kom til å spille FIFA til jeg ble åtte år gammel. Jeg trodde det.
Du gjør ikke det? Nei, det er jeg ferdig med. Siste FIFA han kjøpte var FIFA 14, tror jeg. Nei. Jeg spilte mye FIFA. Og da begynte jeg å spille hos kompis i stedet. Og da ble det liksom, for jeg ville ikke, det ble så consuming som du sa. Fortalte jeg ikke når jeg var på podcasten hos dere at det var sånn der...
Jo, du har lagt deg i 13 timer når damen er i start på jobb eller noe sånt. Jeg var på kino og middag med søsteren sin, og så satt jeg i 10 timer på skill set practice. Ja, derfor skulle du score fortere enn kompisen din eller noe sånt. Ja, jeg skulle slå torkel i risene sin. Det var life experience. Også ødelagt ting. Ja, jeg knuser søbo i. Du gjorde det? Ja, ja.
Det var rundt 2014, det var det. Skam knust et stuebord. Kunne du virkelig få oss til å fyre opp så jævlig i FIFA 13 og 14? Du var ikke klar med diversjonene der. Ja, for da begynte folk å... Du slo en passning, så tok de ikke han imot og sånt. Det begynte å bli sånne realistiske greier. Du slo en lang passning, og så fikk vingen ham på kassen, så spratt han bare ut til innkassen og sånn.
er vi der? at jeg slår en passning og så fikler spilleren bal vekk det kunne få meg så dårlig i mør at det var helt tilbake til cage-ene der er det også helt sinnssyk konkurranseinstinkt men etterpå at man greier å se hverandre i øynene og gi hverandre high five etter å ha stått og kranglet ut på det det er ikke alle som greier det da jeg har uten å nevne noen topp som har spilt elitesserien og utdannet og sånt kan ikke se deg i øynene etter å ha tapt det sånn at det går bare rett ut
Jeg var med på Universal sin sånn plassselskap Universal har en sånn årlig cup på cageball. Så var det en som hadde meldt ABU, så var det en derfor, så fort som jeg vil spille for de da. Og da jeg merker at jeg får en sånn fyring, altså jeg klarer ikke å skru ned på sånn, dette er bare hyggelig. Så var det en fyr som hadde knuffet på meg hele jævla kampen. Og da tenkte jeg bare sånn, neste gang skal jeg helvete, altså og da
bare skulle takle den sånn i, altså han hoppet opp da. - 89 kilo da, altså. - Ja, skulle takle den i hoftehøyde, sånn at han bare tok sånn fucking backflip. Og det var sånn suge gjennomslag, sånn. Og da var han steg for banen da. Men igjen da, samme der, fyrene hadde blitt sendt flaksende, men etter kampen kunne jeg gi meg en klem og si sånn, du, det der var litt dumt av meg å gjøre. Sånn at han sa, ja, men faen, jeg var jo smaktig, ja, gøy. Så tok vi en øl etterpå. Og det er jo...
Altså det der er nydelig. Det der er fucking nydelig. Jeg blir fortsatt overrasket av meg selv at jeg kan bli så mongo i buret der. Altså vi kan ha nye spillere med, jeg kan kveste inn i vannet og sånt. Altså i sinne, det er helt flaut. Jeg spilte jo syvende din fotball med Vidar Riseth. Men jeg bygde monolithen og det grunnet. Ja, samme. Og han tror jeg lå opp sånn midt i en korna. Ja.
For han har jo vært landslagsspiller, ikke han? Jo, det har han vært. Jeg tror han er en av de som begynte som spiss og endte opp som midtstopper. Han var keeper også på et tidspunkt. Ja.
Og han, altså det var sikkert en fyr som var 17-18 år, som han bare skrelte utover gressupet på bygdøy. Og jeg tror han skjønte, i det dommeren var på vei bort med kortene, at sånn, da ligger jeg opp. Sånn kan ikke vi, han gikk av banen og tror ikke han kom tilbake igjen noensinne.
Altså, når du er sånn, ja du har vært landslagsspiller, også spiller du syvendivisjonsfotball med gutter, så tar du bare å maltraktere en sånn 17-årig som har nappet deg litt mye i trøyen. Du kan ikke skru det av. Jeg har aldri spilt fotball med han, men jeg har vært med i bygdommet. Han er verdens fineste fyro. Jeg har ikke sagt det. Væres fineste fyro, bli nydelig type, men ut på det, så bli alle.
primater det var sånn de som når jeg var på en bygning med dem uten å spille med dem så var det Morten Ram og Shammar Lirake det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygningene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene det var de bygene
Nei, det savner jeg ikke. Det er med den kroppen her nå. Jeg kjenner én trening i uka nå. Det er sånn, det knirker godt og liksom... Jeg gjør mye pilates da. Gjør du det? Skal vi ikke si noe preach her? Det må vi starte med. Jeg kjente bare preachene kom hjem og sånn, har du prøvd pilates igjen? Skal vi pilates kompiser? Jeg har lekt så jævla med tanke på å starte med noe sånn som det er, sånn pilates eller tai chi eller noe sånn. Noe som jeg ikke har i livet mitt da, som er den der...
Det var det rolige. Det var akkurat det det var, vet du. Det var under korona, tror jeg. Da var det sånn, nå skal jeg bare begynne med noe nytt. Det skal ikke være treningsstudio. Jeg kom ikke inn til NRK og fikk trent der, så jeg er ikke sånn, ok, men da skal jeg prøve, skal jeg bli myk. Hvis jeg er katte. Jeg er ikke klar for meditasjonen, da kan jeg sånn pilates, jeg tester ut. Skal jeg gjøre det hver dag i en måned? Det er gateway-drugget det der, inntil meditasjon og kjeite. Meditasjon har jeg ikke fått enda. Nei, jeg får det til av og til. Gjør du det? Ja, og når jeg får det til, så er det helt synssykt. Men,
Men hva mener du med når du får det til da? Nei, når du merker det er en sånn feeling når du får det til at kroppen plutselig liksom slipper litt taket og du merker at du er litt av gårde da. Og det har skjedd et par ganger og det er ganske sånn
Det er vilt, men for de fleste gangene så er det bare sånn, sitter og prøver å roe deg ned og sånn, og så går det 20 minutter og sånn, ok. Det var jo litt digg å sitte i de roe litt i gangen. Men noen ganger så har jeg kjent at du faktisk svever litt av gårdet.
og befinner deg et eller annet sted oppi etter. - Hvor mye har du gjort det før du fikk progresjon på det? - Når det begynte å smelle grep jeg etter alt sånt. Så da begynte jeg å gjøre litt, litt sånn guided medisjon. - Hva har du brukt da? - Da brukte jeg en app som heter Pusteankere. - Åja, norsk? - Ja, Pusteankere. - Åja, så jeg gjorde rocken norsk også? - Ja, det var nydelig.
som jeg ble anbefalt og da er det sånn kroppsscanning og du skal kjenne på ting og sånn og så var det noen ganger jeg satt der så bare du føler litt at du letter for stor litt kroppen blir litt sånn nummen og da kjente jeg sånn når jeg var ferdig da så var det akkurat som å ha sovet en liten bludd liksom ikke 20-30 minutter sikkert? ja, 20 minutter jeg hadde en gang hvor jeg merket at jeg brukte Sam Harris tror jeg
halvtime eller noe sånt. Og da var det sånn at da skulle jeg komme tilbake til meg selv og begynne å kjenne etter, så bare sånn der, oi, da kjente jeg liksom at jeg hadde vært borte en liten tid da. Det var ganske diktig, for det eneste gangen jeg har fått det til da, jeg har ikke gjort det kjempe mye. Men det er liksom denne følelsen av at, folk sier jo det at du kan meditere flere år, nesten før du begynner å få feelinger på det. Og det skjønte jeg liksom da jeg begynte å leke litt med det at
I begynnelsen er du mer snikker, det er en følelse av at du er frustrert, du sitter litt dårlig. Men når det funker så skjønner jeg at hvis det er dette her folk er utadda, så skjønner jeg at folk er kimpere.
Det er bra podcast da. Du skal bare ha det helt kjæft i skymmet da. Bare for å dra ut i episoden. Sånn at Stian føler at han var en god gjest. Kjenner du stolen under deg, Stian? Ja. Begynn på fotbladene. Kjenn hvordan fotbladene hviler tungt ned mot gulvet. Gå opp mot leggene. Kjenn at leggene slapper helt av.
Så er vi i gang. Det føltes jeg da som en homofobisk filmfotograf. Jeg skal fortelle deg om jeg var på koloskopi. Jeg spurte om jeg ville ha bedøvelse, så jeg sa nei. Jeg vil kjenne alt. Har du bedøvelse på koloskopien din?
Var det bedøvelse der? Nei, du kan få det. Kan du det? Jeg fikk ikke noe glidemiddel. Ja, det fikk jeg jo. Ordentlig glide. Fikk du ferdig smak. Han var en veldig, veldig trivelig fyr på Bærum sykehus. Ja. Så da tenkte jeg bare sånn der... Roy! Jeg har blitt sånn der, etter at podcastene mine har vokst litt, så er det sånn der, når jeg møter menn
Jeg vet hva som er kjernpublikum, men i tredjevarene bare sånn, hører han på podden eller ikke? Hvis jeg snakker, så kommer det sånn at jeg sitter og tenker, er det en poddlytter som driver og kjører opp? For din del er det jo veldig sannsynlig at de vet hvem det var. Ja.
Ja, og det merker man, for det er sånn når man hilser seg sånn, ja, ja, hei. Du ser det på øynene? Ja, og måten de snakker på, de kjenner det sånn, hei, jeg heter det, det er sånn, ja, ja, se her, ja. Du vet om du har fått det. Ja, du ser ut som en ræven. Ser man det? Ja.
Hvordan var det vi kom inn på? Jo, meditasjon, har du prøvd sånn pusteteknikk, sånn Wim Hof greier? Nei, har ikke det. Der har jeg fått ut å svevde litt da. Det er jo sånn, du trekker inn alt du kan først, liksom, nå skal jeg vise det da, med mage, bryst og så helt, så du puster inn med sånn,
Du henter det derfra siste finishen her oppe, og så er det å slippe litt ut, ikke alt, og så er det å gjøre det 30 ganger fort etter hverandre. Åja, du bare choker deg selv da? Du får et helt sinnssykt høyt oksygennivå i blodet. Og så er det da øvelsen å holde pusten. Jeg synes du bare choker deg selv da? Nei, du får bare sånn ottoverskudd. Du hyperventilerer jo på en måte på et vis, men jeg vet ikke om det er chokk. Det er CO2-overskuddet.
Nei, det er CO2-utskuddet. Det kommer jo når du har holdt pusten veldig lenge. Ja, hyperventilering også. Ja, ok. Når du hyperventilerer, da trekker du inn i en veldig... I en pose, da får du et høyt CO2-nivå. Ja, det kjennes rett at hvis du hyperventilerer lenge, så kan du gå i en CO2-koma.
Ja, men dette her blir et ganske stort otoverskudd. Du fyller blodet ditt med veldig mye oksygen, og så skal du holde pusten så lenge som mulig, og du holder pusten ekstremt lenge. Med veldig lite trening holder du pusten i to, tre og fire minutter. Det er jo choking. Det er det. Wim Hof-teknikk. Choke deg selv i fire minutter. Ja, men...
Jeg har aldri prøvd det før. Det kommer vitenskapen i deg. Da tolker jeg i vitenskapen. Oksygen, CO2-overskudd og alt mulig sånt. Jeg må holde pusten. Det gjør du flere runder. I starten begynner du å ta tiden først. Første runde holder du 1-2 minutter før du må hive i deg pusten. Så er det ny runde.
to minutter, så er to et halvt tre. Når du havner ut i fire, fem, seks runder der, så begynner du å sveve. Du glemmer klokka, du glemmer alt mulig sånt. Hjernen din har ikke hatt oksygen på mange, mange minutter. Det viligste jeg har hørt med flere andre er at man har fått en følelse at når du har holdt pusten i tre minutter, og så trekker du inn pusten, og da skal du trekke inn pusten i alt du kan, holde 15 sekunder og bare presse på det. Så kommer det en lyd av
en sånn blomstreng. Det er helt sinnssykt. Det er sånn at du ligger på en blomstreng, så hører du byer og bare sånn summing. Jeg har en kompis som var akkurat sammen og sa, får du en sånn blomstreng? Jeg bare, ja! Får du også en blod ut av nesen? Jeg får jævlig mye blod ut av nesen. Det gjør det deg.
Høreskudsen jeg får med deg, det var med Wim Hof. Jeg har jo, jeg er drinking the Kool-Aid. Rett hjemme og googler, sjålke med å kjøre bilen. Hvis du skal ha en veldig god YouTube-kanal, så er det ting videre folk ser om igjen. Så du må starte en sånn, enten Pilates og eller meditering. Folk ser jo de videoene om igjen. Ja, det er det, sant. Du må lage en sånn, er det...
Hvis du kommer inn på barnesangmarkedet, da er du golden. Se den en gang til! Jeg skal på ungdomsmyndigheten. Nå er vi ferdige. Nå er vi ferdige. Føler du at vi har tølpratting nå? Ja, nå er vi ferdige. Vi avslutter med en tredje-minuttersmitte-sjon.
Sånn, da var det tredje medisasjonen ferdig. Nei, jeg er ferdig. Jeg kjente det feil, ja. Nå holdt jeg på å glemme det viktigste. Det aller viktigste. Kan du gjette hva det er for noe? En gave.
- Podcastens sponsor. - Oi! Comfy Balls, the ultimate comfort boxers. - Har du gått med dem i følger? - Nei. - De er ganske digge. Det er podcastens sponsor. Så alle gjestene får de seg en bokser igjen. - Wow, takk for disse Comfy Balls-boksene. De har jeg alltid ønsket meg. - Har dere sponsor på nærmeste landslaget? - Ja, det har vi. - Ikke noe å være hardere? - Komplett.
- Har vi blant annet... - Kan ikke du hook meg opp med en komplett... Jeg trenger seriøst flere sponsere. Hvis det er noen der ute som har lyst til å sponse podcasten, send en melding. Det er jeg ferdig med å si. - Ja. - Ok, men nå er vi ferdig. - Jeg hadde tenkt at vi trenger bare comfy balls. - Nå vet jeg at comfy balls kommer til å bruke dette klippet. - Det er sikkert det. - Du stråler nesten, det var veldig godt å se det. - Jeg liker så. - For tøyst i side. - Ja.
Og det var veldig rart å ha en så både macho og myk samtale i snart to og en halv time. Ja, det er ikke galt da. Jeg vet ikke hva vi har sagt engang, men sikkert nå er det noe cancel-mat inne, ja. Det spurte man som du sendte meg melding et par dager etter vi hadde NRK-praten, så er det sånn, for å legge det på er det noen skandalige ting som skal ut her. Ja.
Føler du deg her nå? Nei, jeg var det ikke. Det er sånn som angrihet på at du kommer ikke til å sende meg meldingen, kan du sende meg opp takk? Du er sikt, du er trygg på deg selv nå. Det er bra. Nå hører jeg at vi er ferdig snakket. Nå skal vi ha en time off-pist på rattet. Det skal vi. Ha det bra alle sammen.