- Hvordan takler foreldrene? Det skjer noe med oss. Noen gutter er veldig voksne allerede i tenårene. Vi begynner på et eller annet stadie mellom 10 og 20 år, så vi lærer oss å bli voksne. Vi blir voksne og snakker på en helt annen måte. Plutselig går vi tilbake til våre foreldre og er reflekterte unge menn med egne tanker om livet. Var det noen diskusjoner du hadde med faren og monnen din som du husker godt?
- Ja, det hadde jeg jo, men det var ganske sent. Det var egentlig da på slutten av 20-årene. Jeg har nok alltid hatt et litt distansert forhold til foreldrene mine, mye mer, og det tror jeg ikke har noe med kulturen å gjøre, fordi de andre tre søsknene mine er mye nærmere foreldrene mine, med at de ringer og prater om følelser, spesielt søstrene mine, kvinner er kanskje mer sånn,
Mens jeg har på en måte alltid vært følt av en eller annen grunn at jeg må klare meg selv, og helst ikke, for eksempel hvis jeg hadde opplevd noe vondt på skolen, så var ikke det noe jeg fortalte hjemme. Jeg følte at det måtte jeg takle selv. Ja, som en mann? Ja, et eller annet sånt. Og det har påvirket min personlighet, føler jeg, egentlig hele livet, at jeg føler at problemene mine, de må jeg takle selv. Mhm.
og jeg oppsøker ikke hjelp, selv om jeg kanskje burde. Hva mener du, psykisk? Nei, jeg tenker mer sånn, hvis det er noe som plager meg, og jeg burde kanskje snakke med noen kona, eller venner, og få litt råd om hvordan jeg skal håndtere den situasjonen. Hva skal jeg gi som et eksempel? Det kan være hva som helst, egentlig. Det kan være for eksempel, la oss si at jeg har
krangel, eller en konflikt med foreldrene mine da, om et eller annet. Og så hadde det vært veldig naturlig egentlig å snakke med kona om det, og liksom, ja, hva synes du, hvordan skal jeg gjøre dette her?
I stedet for så har jeg hatt en tendens til å, jeg har blitt bedre nå da, men i mange måter har jeg hatt en tendens til å bare holde det kjult. Det må jeg bare takle selv. Jeg gidder ikke å involvere henne oppi det, og så blir det på en måte, da føler jeg at da vokser jeg bare enda mer. Selv om det egentlig så er det sånn at når man deler plagene sine, så blir du mindre.
Så det har påvirket meg på den måten at jeg ikke har hatt et sånt åpent forhold til foreldrene mine. Før kanskje relativt sent i godt voksen alder. Og nå føler jeg at det er litt sånn
Nå hører du sikkert ikke de på denne podcasten, så det er greit. Hyggelig hvis du gjør det. Hei til dere. At det kan være litt overflatisk, litt formelt, og alt er på en måte greit. Nå tror jeg det er mer sånn at de begynner å bli gamle. Jeg har ikke lyst til å ta store diskusjoner med dem, som kan føre til krangling og sånt. Jeg vil unngå det nå.
Nå har de blitt såpass gamle. Jeg tror vi kan kjenne seg igjen i det, som er det liksom verdt det. En god venninne som har veldig problemer med morgonsiden, da hun var liten, alkoholisme, og på kanten det brudd da, men så på en måte bedre til seg som i årene, så blir det litt sånn der, ok, jeg takler det her, jeg har lagt det bak meg, det preger meg ikke lenger. Nå gjør jeg bare det beste jeg kan. Av det forholdet her i de årene det måtte være da, jeg gidder liksom ikke å bære noe over det her, og
mor min eller far min er ikke perfekt, og så videre. Så dyrer man heller med de kortene man har fått delt ut, for det skal veldig mye til å endre godt voksne mennesker som har levd i 60-70 år. Hva er poenget, og hva er på andre siden der? Et annet eksempel som kanskje noen vil kjenne seg igjen i, og som har med det å gjøre også, det er jo ...
svigerforhold er alltid litt vanskelige. Om du er en svigersønn eller en svigerdatter. Og for eksempel med min familie, og da kona mi og jeg giftet oss, og hun kom inn i familien, så har hun alltid opplevd at hun har ikke fått helt fair treatment av foreldrene mine. Og
Jeg kan være enig med henne på en del ting om det. - Har damene de samme bakgrunnen som deg? - Ja. - Norsk-pakistansk. Jeg møtte henne på Blinern da vi studerte. Hun studerte ikke medisin, men studerte noe annet. - To smart ting. - Ja. Så har hun sagt: "Hvorfor stiller du ikke opp på meg der og der?" "Hvorfor sier du ikke ifra til dem?" "Hvorfor tar du ikke opp det med dem at de har behandlet meg dårlig?"
På en side har jeg selvfølgelig veldig lyst til å ta henne i forsvar, for hun er min kjæreste, hun er min nærmeste. På en annen side har du foreldrene dine, som har født deg og oppdratt deg, og brakt deg dit du er i livet på mange måter. Jeg føler at det er ...
Det å ta den krangel med dem nå, og de er nærmest 80-årene, hva skal man forandre på nå? Jeg føler at de kan ikke bedre seg på de tingene der nå, snarere så føler jeg at det blir vondere følelser ut av det.