3/16/2022
John Petter Fagerhaug | Teknologi og Pyskologi, Sosiale Medier, Angst, Depresjon, Gaming, Helse

Transcript

Vi kan jo begynne med det her store som vi har feiret en gang allerede. Det var litt mer amolt feiring den gangen her. Det var litt mer konfetti og god stemning og klemming og eufori i september, følte jeg. Men det var jo gjenåpning nå igjen. Så jeg tenkte, nå har du vel feiret hardt hele helgen med frie tøyler, tror jeg. Har du ikke det? Ja, nei, altså, ja, nødvendigvis.

Nei, det har jeg ikke. Jeg har kontor i byen, jeg ser også at det har vært litt avmålt. Det har liksom ikke vært helt store, og jeg tror også at folk er vel ikke så sikre på at dette kanskje er siste gang. Man har gått på en smell allerede, så man har lært litt. For første gang var det nytt, og så var det også igjenåpning, og da var det veldig, veldig stort. Men nå er det på en måte, jeg vet ikke, jeg tror folk er litt mer laid back og

gi litt mer blanke om, jeg er liksom ikke helt sikker på, altså, jeg tror det har truffet denne nerve i folk, hele pandemiopplegget. Det har vært så mye rundt, at folk er lei av det, de er slitne av det, de er liksom bare, ah, orker ikke meg. Ja, men jeg tror det er todelt, for jeg føler også sånn at, skal vi si, gjennåpningen startet lenge før den offisielle gjennåpningen en gang, at folk var veldig sånn, jeg tror jo yngre folk ble altså bare sånn der at,

nå tar jeg ikke hensyn til disse tingene, nå kjører jeg mitt eget løp. Men samtidig så var det en NRK som gjorde en lynundersøkelse, så det. Som hadde lyst til å beholde munnbind og meteren. Og det var jævlig mange som hadde lyst til å beholde munnbind og meteren selv. Om vi har eksplodert, nå kan vi gjennåpne og så videre. Det er sånn, hva?

Hva er grunnen til det? Hvorfor vil man beholde ting? Er man så komfortabel med tryggheten, skal vi si, hermedtegn, det skaper da? Det er litt spennende, for det tror jeg det er, og dette tar meg med til mange steder. Men først er det på en måte at nå kommer igjenåpningen i dette været, så det er ikke så gøy. Nei.

som det var i forrige gang, for da kom sommeren og varmen samtidig. Men det der med at vi finner en form for trygghet i denne type lukkingen, vi begynner med en meters avstand, og vi skaper en

en type avstand som vi har ventet oss litt til, som er trygg og behagelig. Og så plutselig skal vi eksponeres igjen. Jeg tror det går litt mer på det at plutselig er du mer naken, for når du sitter bak debinen, så er du egentlig litt mer beskyttet. Og det er den nakenheten som ...

Jeg tror folk egentlig synes det er litt sånn skremmende å vise frem da. - Man må faktisk snakke med folk hjemme på butikken der. - Ja, ikke bare snakke, men det er som sånn når vi møttes også, så skal vi hilse, så skal vi ikke sant altså. Vi mennesker er rare, for på en måte trenger vi og vil ha litt avstand, på en annen måte så trenger vi andre mennesker.

for å overleve. Så det er en dilemma som vi også kan ta inn til teknologien, for her opplever vi det fenomenet på veldig mange måter. Hvordan da tenker du førstefunnst? Det er en avstand, både åpenhet, jeg kan vise deg alt om meg, men samtidig skal jeg ha en viss form for avstand. Når vi ser ting gjennom teknologi, så ser vi andre mennesker lever et liv,

Vi ser ups and downs, vi ser positive og negative følelser, men vi slipper på en måte å engasjere oss i det. Vi betaler ikke prisen for en nettur. Vi kan se på den og oppleve den og bli underholdt av den. Så den avstanden vi får gjennom en skjerm er mye større enn vi har nå, eller om vi snakker på telefon. Så en slags avstand blir også en form for beskyttelse og

fraværet av negative opplevde følelser. Det gjør at teknologien også har på en måte en

blitt så populært og reality show har blitt så populært fordi du kan kanskje også disse sendingene her man kan sitte og være helt beskyttet uten mulighet for noe som helst farlig og så kan du på en måte oppleve alt som er farlig og det blir kunstig fordi du trenger å gå på trynet dette er et langt resonemang men det tar oss dit med en gang

Ja, det gir mening. Det beskytter seg mot ubehagelige. Ja, du kan si at alle menneskers største

Quest, det aller største fokus, er å komme vekk fra negative følelser og negative ting. Det er det som driver oss hele tiden. Så vil vi til positive ting og positive opplevelser. Så i det har vi alltid eliminert ubehag. Det ser vi i type dop, vi ser det i type flukt fra en del ting, vi ser at vi vil til det positive, og det kan vi også da.

gjøre mer av gjennom teknologien, gjennom stimuleringen av teknologien, men både mennesker og dyr er alltid den. Du styres mye mer av følelser enn du er klar over. Vi jager det positive kontaktet

Kan vi si at vi jager det positive kanskje like mye som før, bare at vi slipper å ta kostnader for å møte ubehageligheter på veien? At det er mye mer enn, skal vi si, dandert løype for oss uten noe særlig risiko, og at sosiale medier også tilpasser seg oss på en helt magisk måte? Ja, det kan gjøre det. Det er noen baksider i en bivirkning her, så alt dette kan gå i mange retninger, men ja, vi har nå større mulighet til å

stimulere oss til positive følelser, større mulighet til å stimulere bort negative følelser. Men samtidig så blir det en slags alkoholikkrips som du slipper fri på vidmonopolet. Det blir så mye av det. At konsekvensen er at vi går glipp av

viktige elementer i det å leve. Og det å leve er ikke alltid godt. Det er der problemene, og hvis jeg skal si det med en gang, jeg har vokst opp med teknologi, jeg digger teknologi, jeg synes det er kjempegøy det du sitter med der. Det er fantastisk morsomt, det er fantastisk bra. Men i praksis så stimulerer vi oss bort noe, vi tar bort noe. Og det er de bivirkningene jeg vil til livsfører sier at

Livet er ikke alltid godt. For eksempel å kjede seg. For eksempel å ha usikkerhet, kjærlighetssorg, alle disse her følelsene som er helt naturlige for oss. At de stimulerer de bort er helt naturlig. Men nå har vi flere måter å gjøre det på, og bivirkning er veldig sånn. Bivirkning er jo ganske mange av de. Og bare for å avslutte, det er sånn mange er at vi glemmer at vi er født grinete. Alle griner når de blir født, sant?

Og vi måtte, som jeg sier, det er de gode dagene som kødder det til, for de minner oss på at gårdene har det bedre. Og det er heller ingen som ler når de føder, antar jeg, så det er latt med å...

Vi tar bort mollen fra sangen, musikken. Det er bare dur igjen. Det blir sånn, nei, det er ikke riktig. Og vi merker det. Det på kjedelse, det er en stor en, den er veldig opptatt. Jeg tror

det er ikke bare sunt å kjede seg, jeg tror det er helt nødvendig også. Jeg er veldig nøye med at for eksempel, når vi har en biltur, vi har en veldig gammel bil fra 2004-2005, så den har virkelig ikke noen underholdning i annet enn en CD-spiller. Og da er det sånn, da sa jeg til kona fra dag 1, vi har aldri noen holdning bak her, aldri noen lesestoff eller noen mobil eller iPad eller noe sånt, så det er jo ikke noe home cinema system i setene heller. Og da sa jeg sånn, nå må vi bare lære seg å se ut av vinduet og kjede seg til vi kommer frem til destinasjonen. Jeg tror det er

Ikke at jeg som romantiserer mine egne bilturer med foreldrene mine da jeg var liten, men det er jo den der 20 minutteren der. Fint å bare sitte og tenke og faktisk beherske det og kjede seg et par minutter. Det er litt det der med å kjede seg. Vi kan diskutere det, gjør vi egentlig det? Men det er bare at vi tror vi gjør det.

Men det at du nevner at det er nødvendig, er jo fordi at vi kan oppleve, vi kan tolke det som er kjedelig, men det vi faktisk gjør er at vi har en indre utvikling, en indre fordøying, og det er det som er min største innvending mot for mye stimulering, er at vi

Hjernen må hele tiden forstå ting, den tolker ting, den setter ting sammen, så alt som kommer inn må bearbeides. Så når vi da tar de pausene som det egentlig er, som mange tror er kjedelse, så er det en forhold, en bearbeiding, en sortering, en rydding da, som er veldig nødvendig, pluss, og dette er ganske viktig, pluss at når vi ikke gjør noe, eller gjør ingenting som jeg kaller det, så har kroppen og hjernen en form for kommunikasjon,

kommunikasjon da kroppen sier til hjernen at her skjer noe her skjer det noe du må sette i gang produksjonen av den type hormoner eller den type hjelpemidler som fikser at det er i feil må skje noe her og den indre dialogen

Den brytes jo hvis vi ikke sitter og titter ut av vinduet eller bare sitter og koper. Så det å kjede seg er egentlig ganske feil, fordi det vi gjør er at vi faktisk bygger oss opp, vi utvikler oss, vi gjør det mennesket trenger for å leve, vokse og ha det bra og holde seg relativt friske. Så kjede seg er egentlig en type...

nesten som å fylle bensin, eller fylle opp batteri på bilen. Jeg sier å kjede seg er kanskje noe alle andre driver med, for jeg kjeder meg aldri. Jeg har alltid noe et eller annet jeg må sette i gang og tenke på, eller gjøre. Det er i hvert fall den ideen av... Det er jo også sånn, hvis man kjeder seg, eller et barn kjeder seg, så tvinger du det også gjerne til å...

si at dette her funker ikke, vi må tenke på noe, eller gjøre noe med den tiden her, for vi kan ikke sitte her og grave oss ned og bli sure av å ikke gjøre noe, så det betyr at vi må bruke hjernen vår på en annen måte, og det er jo også en uvant mekanisme eller overgang for mange som på en måte

Jeg vil si alle nesten nå. Hva er det første du gjør? Det første ledesekunden og partneren din tar en tur på do, eller at det er noen ledesekunder, så er det opp med mobilen. Selv på å få do, ikke sant? Det er jo unormalt å ikke ha med seg mobilen på do nå. Jo, det også. Men her er du litt på kjernen. Med en gang vi på en måte ikke ser noe, det er ikke noe stimuli, så må vi gjøre noe. Det er naturlig å gjøre noe. Men der har du skille mellom hva du faktisk gjør.

Teksting av Nicolai Winther

og hva du fokuserer på, for det ene er å gå eksternt på en skjerm og begynne å forfikle med mobilen, men det du også sier som er viktig er at hvis du bruker tiden til å gå gjennom en tanke,

tenke litt, la ting synke litt ned, gi hjernen fred, litt sånn snøkule-fenomen. Så vi vil opptage at det vi gjør i det fenomenet er at vi utvikler oss. Så når du lar på en måte inntrykk fra, la oss si du er ute og spiser første date, ikke sant? Og da man går på toalettet, du tar fra mobilen, så går du på en måte glipp av

all den informasjonen du har fått de første timene. Så hvis du er smart, så lar du telefonen ligge, og så bare lar du ting synke ned, slik at du kan legge opp strategien din for resten av daten. Så spørsmålet er, hvis jeg tar det helt på spissen her, skal jeg bruke hjernen min, utvikle den, eller skal jeg bruke teknologien og dope den ned?

Så der har du på en måte veiskilde som vi tar hele tiden, som igjen påvirker oss på så mange måter og flere måter enn vi er klare over. Det føles godt, og det burde vært fare signal nummer en, at det er en veldig relieving følelse å bare ta opp mobilen og se at du fortsatt har ingen meldinger i boksen. Jeg hører at du har det, men det er der vi får tilbake en sted jeg startet med. Dette er ubehagelig, bare sitte sånn.

og skal sitte sånn og vente på at damen er på toalett i kanskje fem minutter, så er det jo gæren, jeg kan ikke gjøre det. Det er det ubehaget vi prøver å ta bort, i stedet for å tenke at dette er ubehaget.

kan være informativt, og det er det som er litt mesteparten av poenget med ubehag, er at det forteller oss noe, ikke sant? Altså hvis jeg ber deg, Hva tror du skjer etter et minutt? Det gjør veldig vondt. Og så hvis du fortsetter å gjøre enda vondere, enda smerten er der for å fortelle, Hallo, pust! Du er sulten, du er trøtt. Alle ubehagelige følelsene er der for en grunn. Og når vi da på en måte eliminerer de,

så går vi jo på en måte glipp av en naturlig prosess som kroppen trenger. Det er nesten som å kjøre bortover, og så ser du at bensinmåleren går på, eller apropos gammel bil, bensinmåleren går ned mot null. Så tenker du, det er ikke bra, så du tar en papirlapp, og så putter du foran måleren, og så kjører du videre. Det var kult. Det er litt sånn vi holder på. Det er der min innvending kommer inn og sier, hallo, dette er ikke bra. Dette funker ikke, dette er ikke ...

utviklende, dette er det genererende. Og det er der vi har kommet til kjernen av problemstillingen rundt teknologi da. Apropos det med bensinmåler ned mot null, der er det en kompis som har utnyttet det til å fylle for å liksom føle at han virkelig lever, så han fyller jo ikke bensin, så han bare kjører så langt det er mulig for å kjenne liksom på den her spenningen av at det faktisk kan gå tomt for bensin da.

Du kan jo lage sånn fantastisk spennings... Det viser at vi, og disse tingene viser at vi trenger også spenning, vi trenger også følelser, vi trenger også litt ubehaget.

Ja, jeg tror også det. Jeg tror også det er en grunn til at hvorfor ser unge mennesker skrekkfilm? Det er så mange voksne som ikke gjør det, og det er så mange som også ikke ser skrekkfilm i det hele tatt. Og jeg er ikke spesielt fan av skrekkfilm, så det er jo litt sånn, det er ikke det første tingene jeg har sett på, men de er jo umot populære, og de er jo alltid populære blant unge. Er det noe med...

den der sjokk-arta, at det er et farlig, du føler at du lever farlig, for du blir skremt, og du blir satt virkelig på å prøve sånn emosjonelt, men du er liksom, du vet innersiden at du er trygg, men du føles så godt at du, eller at det kommer en positiv effekt ut av at du blir skremt i noen korte sekunder, og ting står på spill, det er noen øyeblikk, og så kommer du tilbake til normalen etterpå. Ja, du kan jo på en måte se det som en

Kroppen har behov for å føle. Kroppen har behov for alle følelsene vi har. Vi er utviklet gjennom ekstra antall tusen år, og alt er der for en grunn. Selv angst, depresjon og disse tingene, det jeg tror skjer her, at menneskene kjenner at jeg har behov for

og føler jeg har behov for det, skummelig jeg har behov for å nesten bruke disse følelsesmessige musklene. Når du da kan gjøre det gjennom skrekkfilm, du kan gjøre det gjennom ting på nettet, du kan gjøre det gjennom berg- og dalbane-tivoli, så får du gjort det kroppen føler den trenger å gjøre. For kroppen, dette er min tolkning, for kroppen er det ikke nødvendigvis negative eller positive følelser. For kroppen er det følelser.

Det vil si at det er celler og biologi som trenger å føle at det på en måte... Trimmes litt? Ja, strekker på de følelsesmessige benene. Og det er derfor det gjør det kontrollert

også er veldig, veldig populært. Det som jeg synes er litt mer fascinerende er at det er også veldig populært med sånne levende døde zombiefilmer. Hvis du går på byen eller sitter på T-banen som jeg gjør hver dag, så er jo alle zombie, for de sitter jo... Jeg begynner å lure på om det har mer med en slags følelse av like sinne å gjøre. At vi alle er mer eller mindre levende døde. At det har noe med det å gjøre. Men den gode nyheten er at kroppen...

Selv for de unge som har vokst opp med teknologi, kroppen og sinnet er skapt til å si fra når noe er feil, når noe er gærent. Det er det vi opplever en del av når unge har feil med å si fra selv.

at dette skudger litt, dette er litt feil. Ja, det blir spennende å se. Dette må vi bare grave lengre ned i utepersonen her nå, men med teknologien sosial neder som vi kommer til straks her, jeg ser veldig mange som går tur, og det er jo også flere og flere unge som oppdager gevinsten av å koble av utenlandske

gå ut i skogen, gå på asfalt, og så komme seg ut i hvert fall av, spesielt under korona da, sikkert også bare kunne gå ut og lufte hodet litt. Men det jeg ser, det blir så rart at jeg skal kalle det en feil, eller at det...

muligheten litt, er at de har ofte ting på ørene. Og jeg er sånn, jeg prøver ofte å bruke hverandre til å høre på podcast, musikk og sånne ting også, men når jeg går tur, så går jeg tur. Fordi de triksene jeg har lært, er at du...

må bruke turen fullt ut. Hva er det egentlig du går tur for? Er det for å se på naturen? Ja, det kan også være en fin måte å bruke turen på, men det er jo å tømme hodet på mange måter. Denne mentale inboxen skal bli tømt. Den skjer du ingenting med hvis du forer deg selv med den podcasten. Hvis du går tur nå for eksempel og hører på den podcasten her, så greier du ikke å ta tak i de tingene

de utfordringene du måtte ha i livet om det med ungene, økonomien, kona, jobben, whatever, så får du ikke gjort noe med det. Det blir en slags enda et input mens du går tur. Ja, og det er det du sier er feil, men jeg tenker at det vi egentlig snakker om er at du går glipp av

god gripe av noe. Mye bedre ord. Ikke sant? Det er det som er det fine, vi merker jo at folk merker det selv, de kjenner at det var kanskje ikke så ille dette her, for igjen tilbake igjen til du har en biologi som er utviklet gjennom x antall tusen år, og du er på en måte ikke, du er ikke bare deg, du er en tusen x antall år gammel i type biologi, og her er det noe vi trenger, og når kroppen trenger noe, så sier jeg noe fra, så merker du nettopp det at

når du går og ikke er stimulert, så får du ikke nødvendigvis konkretisering av problemstillingen gjennom temaer som du er inne på. Som igjen også er et problem, fordi man vil jo vekk fra mange av disse temaene som igjen stresser, men det kan jeg ta etterpå. Men man får en slags, hjernen får fordøyd

Som jeg sa i sted, hvis du ser rundt deg, jeg ser en mikrofon, men det som skjer inni hjernen min, jeg ser en mikrofon, det er tolkningen. Det som skjer i hjernen min er at det er enormt mange signaler her, jeg har aldri vært der før, så jeg kommer mange signaler inn, og hjernen bearbeider hele tiden for å få plassert, for å forstå den verden vi lever i. Og det er nettopp det som gjør at de går glipp av den

den forståelsen, den tolkningen, den prosessen. Og det gjør også at det blir mye mer rot, da. Kaller det heller det. Når du bare får ting inn og aldri får mulighet til å la det synke litt ned, så blir det masse, masse rot. Og det blir som om du tar alle filene du har på datamaskinen din og legger i en katalog. Og jo mer du gjør det, jo vanskeligere blir det å håndtere den. Og det gjør sånn at for eksempel når du skal gå og legge det, hvis du har hjernen full av inntrykk,

Om du da går og legger deg, så sier du til hjernen at nå er det din tur. Og da våkner den, for den skal begynne å rydde en masse ting. Så vi trenger den ryddeprosessen, og vi gjør det hele tiden. Det som skjer nå er at nå får vi mer input enn det hjernen kanskje er vant til å håndtere.

som igjen gjør at vi begynner å slite med oss selv, faktisk. Slite med å være meg. Og da kommer jeg til det du snakket om i stedet med alle disse temaene i forhold til livet og forhold til jobben og alle disse tingene, som blir vanskeligere og vanskeligere å håndtere. Og dermed får du enda større behov for å dope deg ned. Og da er vi på den spiralen hvor du faktisk doper deg ned for å komme unna

deg selv i praksis. Ja, man går glipp av den psykiske gevinsten. For eksempel, tilbake til turaspekten, man tenker kanskje på at tur og sånt, ja, det er et veldig fysisk, riktig at det er et fysisk aspekt her også, at den treningsøkten er god, at det er godt for motorikken og alt det der greiene, men det er den psykiske gratisgevinsten du får av å gå tur også, som du går glipp av hvis du forer deg selv med enda mer input som gjør at du da ikke greier å få ryddet av disse inboxene og

kategorien. Ja, men det som er så spennende, eller som er så viktig, er jo nettopp at, hva jeg kaller det, at ingenting, jeg bruker ofte, ber mange av mine klienter å gjøre ingenting, og mitt råd er å gjøre ingenting. Og det er vel egentlig det vi snakker om her, men det som da skjer etterhvert, at det blir ubehagelig.

Fordi vi nettopp er så på etterskudd av den type sortering, at det som skjer når du gjør ingenting, så blir du veldig stresset fra at kommer alle disse tingene. Jo mer vi flykter fra det, jo sterkere kommer de tilbake igjen. Ingenting stresser de fleste, hvis du kan si det sånn. Fordi man ligger så langt etterpå det.

Og det er derfor det er så viktig å gå inn og begynne å trene på. Du må faktisk trene på å gjøre ingenting, for du også begynner å vende deg til at problemstillinger, hverdagslige ting begynner å komme tilbake, og det stresser deg. Så vi må på en måte gjøre ingenting, slik at vi får en type sortering, to som vi også begynner å håndtere hverdagen, på en litt annen måte enn vi gjør i dag, fordi denne spiralen går feil vei. Ja, det gjør det. Det er det, og det ...

Det er så interessante uttrykker du bruker på at vi doper oss selv ned, for det er jo et veldig, jeg vil si ganske sånn spot on, hvordan vi også på en måte, jeg merker altså på en måte hvordan smarttelefonen har

Nå hadde jeg barnebursdag i går for eksempel, og da er det jo sånn fort gjort, det er ganske bestresset med 12 unger i huset, og da kjenner jeg sånn, bare det å kunne vippe opp mobilen og se litt på de siste sjakkpartiene på mobilen, gir meg en slags neddoping av at jeg burde egentlig holdt fokus og fått enda mer oversikt på situasjonen. Så flykter jeg litt, og den flykten føles god, og da får jeg et lite...

rolig moment der, og så blir jeg kastet inn til løvene etterpå, og så blir jeg irritert fordi jeg kanskje står inne i noe i et sjakkparti da, eller sosiale medier som jeg ikke fikk konsentrert meg om da. Ja, og du var inne på mange ting som skulle vært flere av meg, fordi hvis du tar et par av de tingene, så det ene er jo hvorfor

hvorfor er det ikke gøy alt med et barnelag med 12 personer, hvorfor er det ikke gøy å være en del av det? Hvorfor stresser det oss? Spennende delen er jo stress, hvordan vi lever i dag, og hvordan vi må faktisk begynne å leve litt annerledes i forhold til det. Men det andre er jo også nettopp at vi trenger litt pause, og det er helt i orden. Men spørsmålet er, er det en pause, eller er det en neddoping, ikke sant? Er det en pause, eller er det en flukt? Og så

Og så merker du også at når du er midt i et eller annet, for eksempel har sjakk, hvis du er interessert i det, så blir det litt noen forstyrrer der, for at hjernen vil ha avslutning. Det er det klassiske, det var mye som vi gjorde det lenge siden, det var en av foredragsholdene, der ...

Og hjernen tar de to siste slagene automatisk. Vi vil gjerne få plassert det, få parkert ting, og så merker vi irritasjonen for å ikke ha gjort det, for vi trenger å gjøre det. Så det at vi jobber og lever på en måte i dag hvor vi faktisk trenger mer og mer flykt, og mer og mer flykt, vi da...

jo mer trenger vi. Altså eksempelvis er det at man ser, hvis man er ute på barna, før så satt folk og drakk og røyka lenge siden. Man sitter på mobilen, og det ser vi også at alkohol og den type ting har gått ned. Så derfor er det noe med at i praksis så er mye av det en ren dop, og vi må rett og slett innrømme at sånn er det, og vi går på dop hele gjengen.

Og da er vi inne på det temaet som jeg er veldig opptatt av, at det er rett og slett doping vi driver med. Vi kan jo si at vi selv påfører oss selv, men det er jo ikke tilfeldig at visse sosiale medier og apper og produkter gjør at vi får lyst til... Dette er nøye forsker frem og funnet ut hvordan disse tingene fungerer på oss, og at...

Vet du om det var det du sa i en annen podcast, at den største konkurrenten til Netflix er søvn? Ja, det påstås så vidt jeg husker. Jeg tror det var en leier, men det er ikke så dumt antallt, men jeg tror det var sjefen for Netflix som sa det, og det mener han sa det. At den største konkurrenten vår er søvn, og det er liksom sånn, det sier litt om omfanget, og det er derfor så helt enkelt at

og holdt jeg på å si, og den kampen vinner de kanskje, for vi ser jo altså at mange sliter med søvn og har lite søvn, men det som du var inne på nettopp, det med at, hvordan var vi nå, det med dopen, jo det er det med at vi lever i en situasjon i dag hvor vi på en måte ikke kan, vi får ikke til at vi får gjort alt, men vi tror at vi skal få gjøre alt, og det gjør altså at vi på en måte,

engasjerer oss i for mye og dermed sliter vi oss ut og teknologien er med på på en måte å ta tiden vår og ta oppmerksomheten vår som gjennomgjør at vi sliter oss ut men det var et annet hus som jeg glemte som var viktig her i forhold til

Teknologi, ja nettopp. Det er så mange ting her, for det er fantastisk spennende også, for det er kjempegøy, men det vi ser er jo at du sier at vi har, du sa, vi har en slags personlig, ikke personlig ansvar, du brukte et annet ord, du nevnte et eller annet med at det er selvpåført, og det er et eller annet med, ja, det er det, og jeg har alltid vært sånn opptatt av å ta ansvar for ditt eget liv, og minimalt av regler, men

Hvis man tenker etter, så er det egentlig det. Er det selvpåført? Når du får en SMS fra skattekontoret, eller et eller annet som sier at du må svare på dette, eller fra banken som sier ditt, eller du får en mail her, er det selvpåført når du får...

Jeg ser du har litt småsaker her. Jeg har litt brun sprit. Hvis noen dytter i deg brun sprit sånn jævnlig, for det er det som skjer. Er du selvpåført, og mitt poeng er at du står helt alene mot den type overmakt som du ikke har mulighet til å vinne over. Og du blir hele tiden bombardert med det, uansett hvem du er, hvor du er og hva du driver med.

så er det da selvpåført egentlig? Jeg tror det er begge deler. Jeg tror på den ene siden så er det jo, som jeg har lært meg selv, å fjerne alt på mobiltelefonen, at du egentlig sitter igjen med en dum telefon, mer eller mindre, som er en smart telefon, men jeg har fortsatt, og det kan vi gå videre på etterpå, det er ikke faktisk en god idé å gå tilbake til en sånn telefon, men det er jo et aktiv grep på en måte, at det er veldig lite spennende på mobilen

for meg nå, at jeg på en måte har fått den skjermtiden veldig mye ned i forhold til før. Men på en annen side nå, så er det sånn at det kan være litt sånn at

Det er på en måte naivt og selvpåført, men det er jo også det. Bare se hvordan samfunnet utvikler seg på en måte. Hvor kjekk mobiltelefonen er å ha når det kommer til parkering, til mobilbank, til ID, til ruter, transport og den type ting. Flybilletter, så alt blir bilettløst, papirløst. Alt ligger inn på mobilen. Det du plutselig fjerner mobilen av, så er det sånn,

Jeg har jo denne authenticateren med sånne rullerende koder, sånne to-stegs-koder. Hvor skal jeg legge den hvis det er først jeg begynte å bruke mobilen? At du gjør deg veldig avhengig av alle disse systemene som ... Ja, det er derfor jeg er fra å være veldig opptatt av frihet og personlig ansvar, sånn at når du nå blir utsatt for dette trykket,

Både fra ting du må ha hjelpemidler til, men også fra de som utvikler teknologien. Det er en enorm overmakt som kommer mot deg med massive angrep hele tiden, selv i det nærmeste.

Du får ikke vært med på det bursdagsskapet hvis du ikke er på et eller annet ditt eller datt program. Så det å begynne å snakke om personlig ansvar er jeg veldig for, men samtidig så er du ikke sterk nok. Du er ikke skapt til å kunne håndtere dette angrepet som er bevisst

som er gjennomtenkt, som er generert, som er 100% fokusert på å få det avhengig. Mens hjernen din er ikke 100% fokusert på forsvar. Det er det eneste stedet i verden, stort sett, hvor du ikke er beskyttet av noe som helst.

Og så har du enorme overmakter mot deg. Så jeg kan godt si at jeg selv har følt, men jeg tenker at vi kan ikke fortsette å tenke at du alene skal bære hele det ansvaret. Fordi så sterk er du ikke. Overmakten er alt for stor. Så vi må rett og slett si at vi må begynne å finne en annen måte å tenke rundt dette her på som betyr at vi må ha regler. Vi må spille regler. Vi må ha akkurat samme som du kan ikke kjøre hvor du vil på veien. Du bør holde deg på den ene siden av veien. Selv om noen mente at

Man skulle variere litt på det, men vi trenger spilleregler også her. Jeg tror det eneste stedet er kanskje et annet sted i verden hvor det ikke er spilleregler. Det er ikke regler rundt å få sjå over seg, det er kanskje andre steder, men her står du alene, og det er helt feil. Så jeg mener at vi faktisk må gjøre noe her. Ja, jeg tror også det på et stort makknivå så er det definitivt ting som bør gjøres, i hvert fall beskytte barn og unge samtidig.

Og samtidig så tenker jeg det er jo hvis man greier å identifisere faktisk, og det er litt interessant med alle de som du får inn til deg, spesielt sikkert til unge mennesker og sikkert litt til eldre oppe i årene. Hvis man først greier å identifisere at

å innrømme, for jeg prøver å si sånn til mange, har du tenkt mobiltelefonen din er kanskje kjernen til at du ikke får gjort en dritt, for har du sett på hvor mye skjermtid du har, ja, men det er ikke det som er problemet, det er alle de andre tingene, og hvis man faktisk greier å intensifisere det, greier man da å

å sette i gang en prosess for eksempel å fjerne seg mobiltelefonen og kutte ned på antall timer. Man snakket om at i førertiden man hadde datatid. Unge mann og ungene sine, datatid. Fikk sitte en eller to timer med dataen hver dag. Det er så mye firkantet i trynet. Det er igjen mange spennende vinklinger derifra også.

Kineserne har vel innført noe sånt her forbud mot å spille for mye eller dataspill jeg mener jeg fikk med meg det et eller annet sted men jeg tror

Ja, de gjør kanskje det, men derfor et annet problem igjen, og det er det såkalte e-sporten. Jeg tar deg litt etterpå hvis du husker det, for det er også et litt interessant fenomen. Men det at man da sitter og får alle disse inntrykkene og begynner å tenke at jeg skal ta bort noe, det er noe vi ikke liker. Vi liker ikke at du skal ta bort noe, eller at noen skal ta bort noe. Det er mer den tanken at vi på en måte ...

Hva skal du gjøre i stedet for? Jeg har alltid vært opptatt av teknologi og synes det er kjempegøy med mobil og alle disse programmene, altså hjelpemidlene, altså verktøyene som vi faktisk kan bruke. Vi går rundt med verdens beste planlengesverktøy i lomma.

Og så sitter vi og gnykker på det og spiller spill. Vi bruker det feil. Så jeg tenker mer, og det var også grunnen til at jeg ble opptatt av teknologi som et problem, var at jeg er opptatt av å jobbe med mennesker for å få til ting. Jeg er opptatt av mennesker og utvikle mennesker for at de skal få til det de vil, eller komme vekk fra noe som er negativt. Det var i den sammenhengen som jeg var på en måte ikke opptatt av teknologi, for jeg begynte å skjønne at denne personen, livet hans går rett i dass da. For å si det sånn,

litt forsiktig, nettopp fordi at han sitter på YouTube, ikke bare sitter og ser på dette, men han sitter på YouTube og ser på alt mulig klart, hver eneste dag, og kaster seg over mobilen når han er ute. Jeg så at vi fikk problemer med å få til en bra utvikling, motivasjon, skolegang, livet, alt sånt, fordi vi brukte...

livet vårt på teknologi. Der begynte jeg å skjønne at når du sitter seks, syv, åtte timer foran en skjerm hele natta, og så kommer du på skolen, og så orker du ikke å lære noen som helst, og så gir vi lærerne skyld, det begynte å skudde for ti år siden, eller når det var, at dette er feil. Så det vi må gjøre ved Vofka er ikke at vi skal ta det bort, vi må si at hva kan vi putte inn i stedet for? Og det er der utfordringen ligger, hva gjør vi i stedet for?

På selve teknologien og appen og sosiale medier, den tenker du på da? Tiden din? Har du sett, du ser du bruker la oss si 6 timer på mobilen da. Det er kanskje ikke så uvanlig. Ja, men jeg skal jo bruke mindre på mobilen.

Ja, mindre hva? Jo, mindre tid, men hva skal du gjøre i stedet for? Og det er noe vi greier å ta det og skifte og si at poenget er ikke å bruke mindre tid på mobilen, for poenget er å bruke mer tid på noe annet. Og da er vi også inne på et fenomen i dag, at verden, hvis man skal ta det sånn, verden har blitt større.

Før hadde vi to verdener å forholde oss til, den fysiske og den mentale. Nå har vi de siste 10-20 årene en økning av den tredje verdenen, som jeg kaller det, den teknologiske verdenen. Den blir større og større. Det vi gjør er at vi prøver å jobbe som om den på en måte er håndterbar, hvilket den ikke er. Derfor blir det også flykten som blir løsningen. Når vi avgrenser oss og begynner å stille spørsmålstegn med

eller spørre oss selv nye spørsmål. Hva vil jeg bruke tiden til? Hva vil jeg bruke mobilen til? Hva skal jeg med dette programmet? Hva er det jeg har lyst til å oppnå med livet? Når vi begynner å bruke litt mer tid på det, så begynner vi å se teknologien på en annen måte. Det gjør at man liksom, ok, dette er jo et kjempebra verktøy.

for å få til det jeg ønsker meg. Og det er det som bekymrer meg mye, at veldig mange unge i dag har lyst til å bli det.

Men de tør ikke. Av mange grunner. Og en av grunnene er at de er så opptatt på andre ting, at de heller går dit. Hvis man tar en eksempel, man har lyst til å kjøpe seg en ny bil, hadde du nevnt at du hadde en gammel bil. Du har lyst til å kjøpe deg en ny bil, veldig lyst på en ny hvit Tesla, det synes jeg er tøff. Og så har du spart opp masse penger, og så på veien til butikken, så tenker jeg, jeg bruker litt penger her, så bruker jeg litt penger der, så bruker jeg litt penger på det, og så bruker jeg litt penger på det. Og så kommer du i butikken og skal ha bilen, og så er det blakk. Ikke sant?

Så vi må begynne å fokusere på hva er det vi egentlig skal med dette livet? Sånn litt større spørsmål da. For å se at, yes, nå er teknologien bra, men hvis det blir en erstatning for livet,

for deg. Det er da vi får et av de mange problemene. Er det ikke litt også sånn at med alle de timene som man kveler med enhetene sine og med høy skjermtid, så vil det også gjøre at du aldri får tid til å gjøre deg de tankene hva du egentlig faktisk skal bruke den tiden til. For hvis du ikke, man har gått inn i en hverdag hvor høy skjermtid er blitt en sånn naturlig idé av livet ditt. Det er sånn at

det å ha 6-7-8 timer skjermtid, jeg har jo venner som er lærere for barneskoler og sånt, og de sier at det er ikke unormalt at elevene har mellom

20-12-13-14 timer hver dag. Bare på mobilen. Da kan du tenke at TV-en og dataen kanskje kommer i tillegg og konsoler. Det er helt sprøtt. Når du er så indoktrinert i ditt eget teknologisk univers, at det er så naturlig for deg å bruke så mange timer hver dag, så er det sånn at du nesten ikke vet at ...

hvor skulle man begynte å fylle timene ellers, fordi at dette her er bare sånn det jeg konsumerer livet, er å være på mobilen sin hele dagen, og det tommerommet der skremmer bare sånn, ja, men hva faen skal jeg bruke fem-seks timer på dagen ellers? Og det her med å også være litt bevisst, at nå har noen generasjoner å aldri gjøre at de yngre generasjonene er vant til å bruke det, de har vokst opp med det.

og derfor så er det et eller annet de vil nok bli flinkere til å håndtere sånne ting med tiden også tror du det? litt, men jeg vil bare på en måte legge inn den at det er viktig for oss å se hvor vi selv er i forhold til dette her at vi ikke på en måte er fordømmende

Men det som går igjen da, er jo nettopp det at når jeg da stiller de spørsmålene til unge mennesker, så er det sånn, hva vil du da? Og da merker de at de ikke har noen særlig peiling på det svaret, for de har ikke brukt tid til å finne ut av det. Og det er da vi får problemene som er,

er en god indikasjon på løsningen. Hva vil du? Hva liker du? Hvem er du? Ikke peiling, jeg må google det. Det er der vi ser at dette er universalt, og ikke noe med alderøy, men at du må ha en kontakt

La oss si, du må for å bli kjent med noen, så må du være sammen med noen. For å bli kjent med noen, så må du prate med noen, du må lytte til noen, du må ha det hyggelig sammen med noen. Så når du ikke prater, lytter, har det hyggelig med deg selv, så blir du ikke kjent med deg selv. Hvis du da blir spurt om, hva vil du når du blir stor? Bare sånn, jeg har ikke peiling, jeg kjenner ikke denne fyren.

Det er der problemet dukker opp, så det er derfor de tankene og de spørsmålene er det fokus vi må begynne på. For å finne ut av hva du vil med livet ditt, så er det bare du som vet det, for det er bare du som vet når du er sulten, det er bare du som vet hvordan det er å være deg. Når du da ikke har tatt deg tid til det, så er det ok, da bør du kanskje gjøre det.

Og det er det som er så trist, at jeg hører flere ganger at mange sier at de har lyst til å bli det, men de har ikke hatt tid nok, eller de har ikke karakterer som er gode nok, eller de har ikke hatt ...

jeg er ikke bra nok til, jeg er ikke flink nok til å bli det, så jeg velger et annet yrke. Og når du da sier 6-7 timer som vi ser flere steder, så er det ja, men du kan ta ganske mange utdannelser hvis du bruker 6 timer hver dag på det. Du kan bli lege, psykolog, doktor og advokat på en gang. Så jeg tror ikke vi har noe problem med å fylle den tiden. Men må vi kutte, hva er så første stedet å begynne på? At man omprioriterer tiden sin? Eller at man bare sier at

ned skjermtid som en detox, som en slankekjør. Det gjør de begge deler, tenker jeg. Fordi det som er litt av problemet er å opprettholde det. Og det med en slankekjør er at hvis det er en veldig ubehagelig greie. En faste, kanskje? Ja, eller faste hvis det er vondt og ubehagelig. Lenge nok så gir du jo ikke det. Så det letteste er egentlig å begynne å fokusere på

hva er det du vil, og prøve å jobbe med nettopp det, for å finne litt mer ut av det. Kanskje av noen å snakke med, så vil man lage seg en liten idé om hva man vil. Mm.

Men det er også problematisk, for når du begynner å tenke på hva du vil og ikke vil, så kommer, ja, men har jeg selvtillit nok til det? Er jeg flink nok til det? Så kommer også tvilen, så det er et eller annet med å begynne litt med, hva er det jeg egentlig vil? Uten å vurdere det annet enn å bare kjenne etter, og begynne å tenke litt på det, for oss også, hva er det jeg vil ha ut av dagen? Hva er det jeg vil ha ut av livet? Hva er det jeg egentlig har lyst til å bli i?

og så begynne å tenke praktisk etterpå. Det er den beste måten, men det er veldig mange som prøver sånne enkle grep som legg telefonen på kjøkkenet når du legger det, kjempesmart. Legg den unna sofaen så du ikke kan få tak i den. Sånne typer kuttut, eller sånne typer... Sottløsninger. Ja, begge deler, men det er slik at man begynner å ta litt mer ansvar for telefonen,

din egen personlig teknologi og si at ok, dette er mitt jeg kan gjøre hva pokker jeg vil med det dette er min mobil begynn å ta vær litt sjef her og si at det er jeg som bestemmer selv om kongen ringer så er det jeg som bestemmer jeg har ikke tid til så det er mange veier til det men det viktigste er at man begynner å si at dette er ikke riktig

her trenger vi å gjøre noe annerledes. Jeg tenker at å komme dit er jo liksom...

Det er gjerne sånn at da snakker man kanskje med en person som deg, eller at man kommer på et så djupt nivå at det blir et enormt problem med å leve livet sitt. Det må være mye som tyder på at mye av dette bunner ned i all denne angsten og psykiske problemene som vi ser som er helt en masse i forhold til hva det har vært tidligere i tiårene med andre generasjoner. Det er helt avsindig hvor populært det er i

underholdningskulturen, dokumentarprogrammer, alt mulig, podcaster, psykisk helse, alt, og det er kjempetrafikk, masse å høre på, masse interesse. De tingene her må jo springe ut av noe, og jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det er teknologien og

hva vi faktisk bruker tiden vår på, som bunner ned i alle spørsmålene. Ja, og der underpå en kjerne som jeg virkelig brenner for, litt av der jeg begynte, tror jeg, da jeg begynte å se litt på disse forholdene for ti år siden eller når det var, da jeg begynte å se hva som skjedde, så var det sånn,

Da så jeg flere undersøkelser om økning av psykiske problemer, økning av psykiske problemer for menn, forskjellige typer økninger blant unge. Som du sier er det veldig mye fokus på det. Det er mange grunner, det er ikke bare teknologien. Når du ser på et fenomen, så må du se på hvilke variabler har endret seg.

Og det vi ser er jo blant annet at økt bruk av teknologi har økt samtidig som økt økning av psykiske lidelser i psykisk helse. Så det er helt åpenbar sammenheng. Og det som er interessant er at når jeg snakker med fagfolk, så er det liksom at vi har ikke noe forskning på, så vi vet ikke

Jeg snakket med en politiker nå på mail i går, og hun sier også at vi har ikke noen forskning på det, men av og til, og det er riktig, vi skal være nøye på forskning, og vi kan ikke bare synes så her, men av og til er ting så åpenbart. Jeg sammenligner ofte med at hvis du tar hundre mennesker og ber dem gå utenfor, hoppe ut fra det som fører et postrør å bygge, du trenger på en måte ikke så veldig mye forskning

på å forstå hva som kommer til å skje hvis alle de hundre hoppet ut for den bygningen. Det er nesten så åpenbart at vi ikke ser det. Og det er der jeg tenker at hva er det som foregår? Jo, det er nettopp den degenereringen av din utvikling som genererer

psykiske problemer. Eller de sier at du får eliminere din psykiske utvikling i form av din personlig styrke, da kaller de det. Så vi blir degenerert gjennom den måten å bruke do på, eller teknologien som do på, samme måte som alkoholikere blir, eller andre. Så det er nettopp

Etterpå at vi får så mye bivirkning av den måten vi bruker det i dag, som gjør at jeg har sagt at nå må vi våkne opp litt, og jeg fleiper litt med at de unge ligger på sofaen og er utslitte, og det er ikke batteri.

Mens personisten er ute og reiser og føler at han er kjempegirig. Jeg har en mor som måtte bli personist for 10-15 år siden. Jeg har ikke sett henne siden. Mens de unge ligger på sofaen og drikker batteri og har orkestrøm.

orker så vidt å søke på NAV men nå har de da fått en app som de kan søke på NAV bare for å være litt ekkel altså, så det er den utviklingen som fortalte meg at, hallo nå må vi våkne, men det er ti år siden, og det er ikke blitt mye våknehet rundt omkring altså. Men det er jo politisk latskap, og jeg vil si at det er ganske bullshit også, hvis man da sånn ja, men vi må vente til vi ser litt mer forskning på det her, og vi må ha litt mer data litt sånn type solid informasjon

Hva skjedde med den gode gamle sunne fornuften og logikken at hvis sønnen din sitter og spiller online gamingspill til langt på natt, 10-12 timer hver dag, ikke er utenfor døren, spiser dårlig fastfoodgreier og er...

lever det livet der dag ut og dag inn, så sier det seg at den kroppen der kommer til å degenerere, hudet kommer til å degenerere, sosiale skills kommer til å bli helt brukt. Det er jo en innsel i produksjon. Man trenger jo ikke noenvis forskning og data på skjønn, når man ser et menneskevid som holder på å forvitter og blir helt ubrukelig. Den dataspill-greia er jo sånn ...

En vanskelig greie, synes jeg, fordi de siste årene har vært en merkelig grunnblitt så hylla. Og jeg tror det har litt med at, skal vi si, unge mennesker som er litt utenfor i det sosiale livet allerede, finner likesinn dem, og finner venner og kontaktpunkter der ute som gir mening, og som gir dem et rikere sosialt liv, som jo er bra. Det er ikke bare natta og hele spillverden, men det er jo...

Helt utvisende at det der med spillverdenen har blitt overhyllet i mine øyne. Fullstendig at det her med...

Gaming og spilling og det sosiale rundt er kjempebra for unge mennesker, at det bringer dem sammen, og at de positive effektene er helt uendelige, og kjendiser sitter og sier hvor de innmå, og skavler at det er så bra med spill, og vi kan ikke nekke ungene dette her, vi må gå inn og se hva de driver med. Hele spillverdenen for meg er, synes jeg, piler rotten som avhengighetsdannende, timekonsumerende greier, som man skal få unge til å putte penger inn i.

for å bytte klær på de avatarene, så jeg synes spillverdenen er... Dette er veldig spennende, jeg er på en måte litt, jeg kjenner også de tankene, men jeg ser også at det er noe positivt her, det er en del mestring, de har en del kontakt med andre mennesker på øret mens de spiller, det er type,

konkurranser, det er ikke bare negativt, det er viktig, men det er mye bra her også. Men mest av alt så er jeg litt der du er, for dette er så vanskelig fenomen, for vi har ikke noe sammenligningsgrunnlag, og derfor er det en spillgei her på en måte. Er det egentlig e-sport? Er det egentlig sport? Eller er det sånn som mange av oss føler at du er litt innpå oss? For jeg tenker at når vi skal ta lappen da,

Du må ha mørkekjøring, du må ha glattkjøring. Nå skal vi ha fyllekjøring, skal vi ha mobilkjøring, et eller annet. Det blir nesten som en slags skal vi på en måte se på det som er sport når det i praksis er veldig, veldig dop. Og så ser vi også at det er veldig mye mange som bruker tid på det, som bruker liv sitt på det, som lever gjennom det. Og så...

Den der overføringen at du får til noe på nettet, betyr at du kan få til noe i virkeligheten, jeg er også usikker på det. Så det der e-sportsystemet er, jeg tror vi skal være veldig skeptiske til det. Det jeg er mer bekymret for er sånne type reaksjoner, eller det vi ikke har sett. Det som er spennende med spill er faktisk hva vi ikke har opplevd. Vi har...

vi har på en måte ikke sett konsekvensen av det. Vi har ikke sett effekten av det, mens mange av de jeg jobber med er jo mennesker som spiller så mye at de på en måte de må ha hjelp med spillingen. Så derfor så er det liksom jeg tror vi skal være mye mer kritisk til det, men når vi ser også at, og det har vi også sett at noen har gått fra å være avhengig av spill til å spille på en kontrollert måte som i en type konkurranse hvor man gjør det på en sunn måte så er det ikke nødvendigvis negativt, men

Men jeg er litt forsiktig her, for vi vet ikke hva som foregår. Men for å være helt ærlig så har vi jo sett eksempler på noen som tar spillet ut i virkeligheten i Oslo på Utøya, og det er et rent konsekvens av dataspill. Så dette er livsfarlig, og dette kommer til å smelle, det er jeg helt sikker på.

Ja, det tror jeg nok. Men jeg er ikke helt enig i den overgangen, eller at det resulterer i vold, og den typen ting at man blir inspirert av det. Jeg tenker den veien for meg er litt mer komplisert enn sånn. Så jeg er mer bekymret for det antisosiale aspektet av det. At du får ikke trimme. Altså man sier at, og det er det som er problemet med den hyllingen av...

at man sier at man får trimmet sosiale skills for nye venner og så videre, men det er ikke det samme som den ekte verdenen. Du ser ikke et annet menneske inn i øynene uten noen hjelpemidler rundt. Du lærer ikke å drive fram en samtale bare ved å ha en samtale

og ubehageligheten av å gå opp til et fremmed menneske eller noe du kjenner til å bare interagere, fordi du hele tiden har den tredje delen som er spillet som distraksjonen som på en måte driver, som er grunnen til at dere sitter der sammen. Det er ikke det at dere har lyst til å se hverandre og har lyst til å ta en prat eller ta en pils, det er at dere samles rundt spillet online, ikke engang i samme rom, og det er sånn, alle de der tingene der som

Det kreves av deg senere i livet hvis du skal mestre en jobb, et arbeidsmiljø, treffe en partner du faktisk har lyst til å få barn med og lage en familie med. De tingene der, de skillene, de får du ikke gjort det med uten at du er ute og virkelig kjenner på det. Jeg var på en måte ikke opptatt av linken til vold, men jeg er mer opptatt av linken til hvordan du da lever og hvordan du opplever den verden som den virkelige verden. Og det er den verden det alltid er sammen. Og det er der vi får nettopp denne

som du snakker om nå, Wolfgang, er nettopp at når det blir en virkelig verden, min hovedverden, så elimineres jo også min evne til å utvikle meg nettopp til å kunne leve i en normal verden. Så derfor sier jeg at vi må på en måte være litt bevisst på at vi må forholde oss til de tre verdenene. Og det er også at jeg er litt sånn vagn og relle spill, for jeg tror vi må være litt mer nysgjerrig og være litt opptatt av å

prøve å undersøke det litt mer, men samtidig ikke kjøpe det helt som å si at

at dette er en bra ting, fordi at det er sånn og sånn, men det er også noe positivt rundt det, og derfor er det sånn, la oss være litt åpen for det, i hvert fall de positive elementene rundt det. Men som jeg egentlig prøvde å si i sted var at, selv om jeg drar litt langt, og det er fordi at det er veldig mange som sliter med, ja, de som spiller, det er veldig mange foreldre som sliter med, hva skal jeg gjøre med situasjonen? De vet ikke hva de skal gjøre med det. Det er veldig mange som sliter med det, fordi de rett og slett ikke, og

orker å gå ut, eller tørr å gå ut, fordi de ikke har dette spillet som de kan håndtere. Og så har vi på en måte ikke sett konsekvensene av dette på sikt, så det er derfor jeg er mer opptatt av at det er en slags sånn, det er et mørke, det er en krok her, som vi ikke vet hva som kommer ut av, men vi har sett noe av det, og det er det som gjør at jeg blir sånn, jeg setter litt på spissen og sier at, hallo, her må vi begynne å, her må vi begynne å, begynne å,

Følg litt mer, altså. Det er mye å hvile på foreldrene her, som jeg tror dessverre... Foreldrene har vokst opp med dataspill og spilling selv, og det som man fort glemmer, tror jeg, er at dagens spillindustri er ekstremt mye mer kynisk og kan mye mer om psykologi og mennesker og avhengighet enn de spillprodusentene før, hvor det var mye mer banale, historiedrevne spill, tror jeg. Og at det der...

Foreldre som gir fritt leide til unger til å spille Fortnite, eller bare det å ha mobiltelefon, jeg synes det er ganske naivt, og jeg synes det er ganske på grensen til, nå blir det sterke ord her, men oppdragelsesvikt av å være så teknologioptimist på vegne av barna, at de skal få lov til å utfolde seg på disse tingene.

Og når de først gjør det, så blir det jo helt gæren å vil ha mer av det. Det er dopamin kjøret som starter av. Det blir helt umulig å ha med å gjøre det. Spesielt gutter vil jeg tro. Har ikke jeg gutter da, heldigvis. Så jeg skal se på at det blir gæren tøft å stå imot for foreldre når det først har kommet i gang og at de er inne i disse tingene her. Og så kommer det tilbake til det sosiale greiene at

Alle andre venner sitter og spiller dette spillet her, skal ikke de være med del av flokken, og så blir det mye press rundt det. Og så har man gravd sin egen grad med tanke på oppdragelsen av barnet. Jeg tror det er jævlig farlig. Ja, det er derfor jeg sier at på en side må være opptatt av å være positiv til noe av det, men det er noe her som vi vet ikke hva vi holder på med, vi vet ikke hva vi driver med, og det er vel aldri før mennesker har opplevd større utfordringer i historien enn vi gjør med teknologien.

Og det er nettopp derfor vi måtte være litt opptatt av den biten. Men så er det som du sier, jeg opplever nesten at jeg skal være litt tøff i trynet selv. Det er en form for omsorgsvikt i mange situasjoner. Når det gjelder å overlate barna til teknologien og overlate barna til mestringen. Og det er derfor veldig mange foreldre kommer til meg. Nå har det gått så langt at det begynner å bli så synlig at det er et problem. Så de vet på en måte ikke hva de skal gjøre.

Men det som er morsomt og positivt her er at ja, problemet er så synlig, det er så stort, men de unge selv begynner å si fra. Og det er det jeg nå begynner å se og høre fra flere retninger, fra skoler, fra politiske hold, fra utlandet.

Men de voksne hører ikke etter. Så det er ikke noen diskusjoner på det med politikere. For jeg har holdt på med dette så lenge, så for meg er det så klart at jeg er nesten lei av å diskutere det. Dette er så synlig. La oss gjøre noe. Og du nevnte det med politiske sider, og så skrev jeg til en mail med en politiker i går at det er vel den eneste representanten som ikke er satt seg ned ved bordet er politikeren. Foreldrene har skjønt det, barna har skjønt det, vi har skjønt det, du har skjønt det.

Og spillgigantene og teknologiutviklerne skjønner det. Og de frotser i det. For det er fritt vilt. Du er fritt vilt. Din oppmerksomhet, din tid, din ...

Så det er derfor jeg prøver å mase litt på Folkehelsinstituttet, mase litt på politikere og si at, hallo, kom nå må vi gjøre noe. Jeg sier ikke at det er et problem vi skal ta det bort, jeg sier at her er vi ferdig med å gå på trynet. En hel masse mennesker av oss. Og så er det til og med regler for plukking av molter på Finnmarksvida. Det har vi regler for. Men at du kan bli utsatt for et massivt angrepp fra 5-6 mennesker,

syv store verdens et slags verdensherredømme det er greit så derfor vil jeg si at her er det problematisk det trenger vi ikke forske på men vi må være nysgjerrig og være åpne vi må også prøve å møte dem der de er vi må ikke si at de må slutte å spille det er klart at vi må engasjere oss litt i det, ja det er fjert så det er litt vagt det er fordi at på den ene siden er det et problem på den andre siden må vi på en måte også ikke vi må møte dem også men

Men det vi aller mest må gjøre er at vi begynner å sette oss ned og si at dette er et område som er helt vilvest, og du og jeg er ...

Alt jeg kan si er kjørt, for ikke bruke noen styrere ord enn det. Vi har noen problemer her, ja. Hvor mange foreldre tror de er klare over problematikken selv? At de fore ungene med, det er bare den lettvindheten, den barnevakten som vi kaller det, det er bare å gi ungene mobiltelefonen. Jeg ser det for mye til at jeg ikke tror

at foreldre har kommet langt nok til å skjønne hvor alvorlig det er av to ting. At de selv har et sånt avhengighetsnivå til mobilen, at de ikke innser hvor mye de bruker mobilen selv. Er det det første du gjør på morgenen? Er det det siste du gjør i senga, ha med seg mobilen i senga og sånt?

Og også når ungene prøver å få tak i oppmerksomheten der, så står de med mobiltelefon på kjøkkenet, stue og alle greiene der. De signalene er at de tenker ikke over det at de står med mobiltelefon selv. Og så er det tilbake til starten her, for å få litt fred når man skal handle eller i bilene, så er det bare lempene på flyplassene et eller annet.

lempe bare mobilen sånn at de kan holde kjeft i, bare du doper de ungene sine bittelitt, sånn at de skal få litt fred og ro, bare sånn. Og det er foreldrene som er, når det kommer til barnehagen, som er helt åpenbart nøkkeren her. Og så kan jo politikere, og savnete regler og aldersgrenser, kan jo settes fra overfra på en måte når

Når skal man få sin sosiale mediekontor? Det burde jo være i hvert fall 18-20 år. Skal man tro på det nå, så er det sånn der. Det kan man jo på et makronivå, men det er jo foreldre som virkelig må bare ta seg av skinnet, se først på sine egne, tror jeg, uvaner og avhengigheter, og så bare sånn. Ja, og det er der jeg har blitt litt moderat med årene, fordi jeg ser at

nettopp det perspektivet som jeg nevnte i sted, som jeg har tenkt mer og mer over de siste par månedene, er nettopp den der at foreldrene må på en måte skjerpe seg, de må ditt og de må datt, men de gjør så godt de kan. Jeg sier ikke at det er greit at man da doper ned barna eller seg selv på teknologi, men jeg har blitt litt moderat i den forstanden at jeg tror ikke de skjønner det selv fordi

De blir lurt. Og jeg tror du og jeg blir lurt. Jeg tror hele verden blir faktisk lurt, fordi vi tror for eksempel at vi sjekker vegenhet. Men det er ikke det vi gjør. Vi stimulerer oss med fargene på skjermen. Så hvis vi sjekker vegenhet fem ganger hver dag, eller ti ganger, eller fem ganger i timen, eller ikke bare vegenhet, men andre ting, vi tror vi faktisk gjør noe. Men det som faktisk skjer er at dette er designet på en måte at det blir stimulert.

Så vi blir faktisk lurt av teknologien, og det vi ser er at det sitter jo per i dag, så sitter tusenvis av mennesker med en eneste jobb, er å designe dette slik at du blir avhengig av det. Og når det er så mange mennesker, så stort system, så stort trøkk på deg,

Selv om du tror du har kontroll, så har du ikke det, men du er ikke klar over at det faktisk blir lurt. Og så er du jo så dopet at du ikke får tid til å tenke igjennom det. Så jeg vil også unnskylde foreldrene litt og si at

ikke ta på dere fulle ansvaret, men vite at det er der løsningene kommer. Når foreldre kommer til meg og spør hva jeg gjør, så er det vanskelig å svare dem. Hvis det er under 18 år, så er det nesten som vi må gå tilbake igjen til litt styring fra foreldrenes side. Her er det såpass mye, fordi det vi prøver å gjøre er jo nettopp å si at du som enkeltperson må ta ansvar og ta styringen.

Men jeg tror også at vi må gå inn på et systemnivå. For eksempel hvis du som leder, hvis du går på arbeidslivet, hvis du som leder sender en mail til din ansatte på en lørdag klokken ti på kvelden, og så tenker du at de svarer når det passer de, men de gjør ikke det, de svarer den kvelden. Og da er du på en måte...

Da er du på jobb lørdag kveld. Så vi må begynne å se litt på spilleregler på flere nivåer, ikke bare på individnivå, men også på bedriftsnivå, på organisasjonsnivå, på systemnivå, på samfunnsnivå, og begynne å diskutere det nasjonalt og internasjonalt. Her trenger vi spilleregler. Nei.

Du er fritt vilt overmakten, jeg forstår som jeg sa litt i sted. Her er det mye. Det er interessant det der, for det er jobbaspekter. Det må bare skyte inn. Det håndterte jeg selv en gang i tiden, for det var sånne ting som kunne komme på kveld og ettermiddag. Det var sånn at e-posten bare var noe nytt, og sms. Plutselig snakket han med sjefen på sms og mail og alt mulig. Det var sånn at

Når jeg begynte å se på min egen arbeidssituasjon som mer som at jeg begynner å selge timene mine til arbeidsgiveren, så tenker jeg at det er jo veldig rart. Jeg kan virkelig være en flink ansatt på kveld og sånt, men når du er på en måte i et

en vanlig enkel jobb hvor du selger timene dine hvis du hadde vært i butikk så går det ikke å fikse masse jobbting når du er hjemme etter å ha vært ferdig på butikkskiftet ditt jobba i kassa eller på gulvet der da svarer jeg ikke, da har jeg ikke mail på mobilen, jeg har ikke jobbmailen tilgjengelig før klokka åtte på morgenen, så da blir det en håndtert da, med mindre du har en helt spesiell jobb hvor ting må fikses i løgene, da håper jeg at den dine

reflekterer det da. Ja, og der er du inne på kjernen for at hvis du som leder sender en mail lørdag kveld klokken ti, og medarbeiderne svarer, så kan de føre timer, mener jeg. Så derfor tenker jeg at vi må fordele løsningen, da har vi kalt det eller det, over flere, og si at du som privatperson, ja det er lurt å designe teknologibruken din på sånn måte at du ikke får mail fra arbeidsgiver midt på natten, men samtidig så vil jeg også inn i

i organisasjoner og bedrifter og skoler, som være litt bevisst på hva er det du sender ut? Dilemmen er at om du lager et design på din mobiltelefon, for de og de mail-typene skal ikke komme før 1 klokken 8, så kommer det plutselig noen angrep derifra, så kommer det angrep derifra. Du er utsatt for angrep fra, som jeg kaller det, inboxene. Overalt, ikke sant? Så vi må gjerne fortsette den kampen, men jeg tror at hvis du som...

Når bedrift vil ha et sunt arbeidsmiljø, så innfører du regler som sier at du som leder, du sender ikke ut noen mail til medarbeidere når de er sykemeldte. Du sender ikke ut mail til medarbeidere på klokken ti på lørdag kveld. Når du sender ut henvenser, om det er mail eller sms eller hva det er, så skal det være inn for arbeidstiden, for eksempel. Det er sånne spilleregler jeg vil ha innført,

Ikke som type regler, men mer som spilleregler, som veiledning. For det er nettopp der veldig mange sliter seg ut, og da kommer vi på en måte til bivirkningen innenfor arbeidslivet, hvis vi kan gå den veien. Det som er spennende nå er at de bivirkningene vi har er at arbeidsområdet ditt, verden blir større og større, og du prøver å få til alt.

spesielt unge mennesker som er i arbeidslivet to-tre år, de faller ut fordi at de prøver å få til alt, få til alt, få til alt, mens alt blir større og større, og så fortsetter de å få til alt, få til alt. Så vi er på en måte inn på alle nivåer og sier at hvordan kan vi lage regler her?

som er bra for bedriften, som er bra for kundene, som er bra for mine medarbeidere. Det er det jeg måtte jobbe med for tiden, å se på akkurat den problemstillingen. Som jeg sa i sted, jeg har vært i problemene så lenge at jeg har sett så mye av det, at jeg ønsker meg mer forskning. Men jeg trenger ikke mer forskning for å bli fortalt nettopp det jeg ser daglig. Men det vi trenger er nettopp å se på at

her må vi inn og finne løsninger. Det er det jeg synes er litt fascinerende. Nå jobber jeg bevisst med å prøve å lage noen regler, spilleregler for dette her, og det er en spennende prosess. Hvordan ser det ut da? Det jeg prøvde å gjøre her, eller holde på med, er at jeg har laget en del regler. En type som jeg kaller skjermvettregler. Hvor jeg litt sånn fjellvettreglene,

hvor jeg nå har laget et forum hvor jeg skal invitere folk til, og har gjort det allerede, invitert noen til å komme med innspill. For jeg vil ha det som en diskusjon på nettet, alle ting. Så jeg vil ha innspill som jeg får fra flere til type regler, og så vil jeg at vi diskuterer oss frem til, som en slags kollektiv diskusjon.

en type seriøs diskusjon, hvor vi da kommer opp med la oss si 10-12 type skjermvetteregler som får personlig bruk av teknologi både fra arbeidsgiversiden og fra din egen side som en slags fjellvetteregler. Som jeg har lyst til å prøve å få markedsført ut. Så jeg har begynt den prosessen da, og ser at det er en del spennende regler som vi faktisk kan gjøre som er sunne og gode for alle.

- Jeg tenker dette er interessant fordi du hadde en bra analogi til at man skal ta, for eksempel noen legger bort mobiltelefonen sin sånn at den ikke skal være tilgjengelig. Det er morsomt fordi med kona også, når vi skal se film så tar jeg mobilen min og kaster den til andre siden av rommet. Ellers så ikke hun skal få tak i den. Så ikke hun skal begynne å fikle med den og sånt.

prøver vi å ikke ta med mobiltelefonen inn på soverommet og sånt, men det er sånn jeg vet jo innersiden av meg at dette her er softløsninger som på en måte en dag sklir ut, litt sånn som en rusavhengig, at en dag så bare glemmer du det, og så oi faen nå er jeg på kjør igjen liksom da sitter jeg på Twitter og Facebook og surfer meg sånn

Er det ikke det å hoppe mange, mange hak tilbake og se på sånn, kan man kvitte seg med smarttelefonen? Kan man kvitte seg med kjernen av problemet som fjerner rusen helt? Det er det som er så vanskelig i voldføring. Nei, vi kan ikke det, vær ærlig. Det er som å si at skal vi forby alkohol? Nei, men ikke forby, men kan man forandre grunnen?

fundamentet på hva du har av dipsebomster. Ja, dipsebomster i livet ditt. Det er det jeg er litt opptatt av nå, det er derfor jeg begynner å fokusere på den vinklingen som sier at hva kan jeg bruke dette til?

Eksempelvis er det sånn som jeg bytta vel telefonsystem, altså operativsystem, fra det ene til det andre, ikke for å være reklamer, og derfor gikk jeg inn på disse her Play Store eller App Store, og gikk gjennom alle mulighetene som fantes, eller ikke alle, men det er mye, og begynte å plukke programmer, apper og appløsninger basert på hva er det jeg ønsker å oppnå.

Så jeg går liksom først og sier at nå har jeg lyst, i går så vil jeg prøve å få tak i en database som jeg kan registrere ting i, og så går jeg og utforsker og utforsker, da får jeg litt av dopen. Det er litt doping, men jeg får også et slags mål med det. Og når vi begynner å jobbe litt sånn, jeg har lyst på en type database, jeg får listet opp en del av disse tingene jeg har skrevet for eksempel, så får jeg en oversikt, så blir det litt dopen, det blir formålstjenelig. Og det å bruke det litt sånn,

er det å tenke litt mer målerettet hvis du tenker at når du sitter med kona i sofaen hva er poenget med det? skal vi ha det hyggelig eller skal vi sitte og gnykke på mobilen når jeg skal inn på soverommet hva er poenget med det? de begynner å stille spørsmålstegn hva er det jeg egentlig ønsker å oppnå?

og det er derfor jeg sier at i og med at vi ikke har noen debatt og diskusjoner om dette av noe særlig slag, altså det er noe media jeg sitter jo her og snakker om det jeg får stadigvæk hendene venstre så det skjer noe, men det har liksom de fleste overskjed problemet noen sier at det er bare gamle mennesker som irriterer seg over det noen sier at, ja men tenk nytt

Det er veldig mye avvisning. Det er veldig mye fornekting av problemet. Og det gjør også at folk ikke er noe så bevisst på det. Så en av de som satt meg på ideen, en gammel kollega av meg, som mynte meg på at det er ikke noe fokus på det, det er ikke noen diskusjoner om det, derfor tror alle at det er greit. Ja, nettopp derfor. Det tror jeg du vet det. Det er kun politikere nå som ikke er på banen.

å få en diskusjon om det. Jeg håper jeg tar feil på alle punkter, men la oss få en diskusjon om det slik at vi blir litt mer bevisst på det. At vi lager spilleregler for eksempel som er genialt, det er å ha

ha en type klokkeradio, eller en bok som spiller radio om morgenen, i stedet for mobilen, hvor du kan våkne til en god musikk. For det er også en regel som kom inn fra en god venn av meg, eller en jeg jobber med, som er en fantastisk påminnelse om at det første du fyller opp oppmerksomheten din om morgenen, det blir sittende.

Så hvis det første du gjør er å gå inn på mobilen og du ser en hel masse negativ drit, så er det det du fyller opp med. Så da tenker jeg, hva skal jeg gjøre på soverommet? Jeg skal sove, vi skal ha det hyggelig sammen. Det er hyggelig å våkne til, what the feeling, fra fame eller noe sånt. Når vi begynner, og der tror jeg løsningen ligger nesten på alle nivåer, er at vi må begynne å designe livet vårt mye mer bevisst.

i forhold til hvordan skal det gode liv for meg være, hvordan vil jeg ha det? Og det er der løsningen ligger. Jeg synes det virker å høres så vanskelig ut. Hvis det er en sjokoladeavhengig, ikke for å velge kjønn her, men vi vet jo hvem av de som er mest sjokoladeavhengige. Det å gå på en, skal vi si ...

sukkerfri kur eller noe mindre karbo og hele tiden ha sjokolade eller for oss menn da som er veldig glad hvis det er øl i kjøleskapet i hvert fall for min egen del jeg har jo begynt å kjøpe en øl fordi hvis jeg har masse øl i kjøleskapet så drikker jeg jo øl til det ikke er mer så det er på en måte bedre å bare ha en øl det ser litt rart ut på det butikkhandlebåndet men det er det som på en måte hele tiden har det er det jeg lurer på det er det jeg har

La oss kalle det fristelser da, som vi vet er gøy å drive med, og vi kan spolere flere timer på det uten å blunke. At det hele tiden ligger der og er tilgjengelig. Jeg er litt redd for at dette er kjørereglene og spillereglene vi setter oss, men vi kommer alltid til å vite at det er sjokoladekjøleskapet hvis vi har lyst på det. Hvis vi har det tilgjengelig og det er i nærheten, så kommer vi til å synde, tror jeg. Ja, ja, ja.

Hvorfor ikke benekte? Det blir sånn KRF-opplegget. Vi kommer til å synde, og det gjør vi. Jeg er ikke noen motstander. Jeg tenker at du må gjerne synde så mye du vil. Jeg sier også til folk at du må gjerne jobbe deg gjerne. Jeg jobber mye med utbrenthet og slitenhet. Ditt valg, det er mye valg her. Vi skal ikke ta fra de folk med evne til å tenke. Men samtidig er det noe med at hvis du har et alternativ som er bedre,

så gjør du det ikke. Hvis du vet at det å gjøre for eksempel å ha det hyggelig med barna, da du hadde 12 på børstagen, hvis det å ha det hyggelig sammen med disse 12 små gjerningene er det viktigste, så

så blir det ikke noe alternativ. Og det er derfor, ja, det er litt vanskelig, men når du på en måte, samme som alkoholen, det er mange ganger du har lyst til å ta deg en øl, men du ikke gjør det fordi du skal for eksempel ut og kjøre. Så ja, vi har kanskje kommet til en verden hvor det er litt vanskeligere å leve faktisk, fordi vi vasser i luksus, vi vasser i så mye bra. Ja.

Men løsningen ligger fortsatt i den tilbakehentlig følelse, den følelsen du får når du setter opp en grei dagsplan, sånn dette vil jeg oppnå i dag, eller hvis du gir deg selv et mål, eller du har lyst til noe, så lar du det styre, fordi vi må også være klare at det å oppnå noe, det å føle at du er flink til noe, det å meste noe, kroppen er veldig, veldig glad i det.

Det er det den av og til tror at du mestler noe når du sitter på datamaskinen eller på mobilen og gnykker. Men kroppen kjenner veldig godt når du gjør det i virkeligheten, så det er mye bedre å fokusere på alternativen og si at, ja, men ok, i dag så gikk jeg vel på en smell. Jeg tok en øl for mye, eller jeg tok en time for mye på mobilen. Helt i øynene.

bare begynne å spørre deg selv og begynne å diskutere også på skolene vi har jobbet mye med skolene og elevene får beskjed om at alt er viktig hvis alt er viktig så blir det bare tull prøver også å gå inn med hva er det aller viktigste for deg og hvis det er å sitte og knykke på mobilen så er det helt i øynene men er det det det er? ja, eksakt

Det er den skjulte kostnaden av å være mobilavhengig, som er sånn, vi snakket om det, du sa jo sånn, drikke en øl for mye, det er jo et godt poeng egentlig, fordi det er sånn, drikker du en øl for mye, og det er jo ofte sånn med naturlig rusavhengighet og ting som er gøy i livet, alt har en kostnad på den andre siden, spesielt med alkohol, den kjenner jo alle til, du får en direkte kostnad etterpå, sånn sånn,

ok, du hadde det så gøy da skulle du ha det så vondt etterpå, men med sosiale medier og smarttelefonen og teknologien, så får du ikke den umiddelbare straffen det er bare du degenererer sånn sakte musikk for veldig lang tid, du merker på søvn, kropp

Det går liksom tre, fire, fem, seks måneder og bare sånn, oi, hva faen skjedde her egentlig? Du setter nesa di i mobiltelefonen når du er ni, og så ser du opp når du er 90, og så lurer du på hva som skjedde. Så det er også et fenomen som vi ikke har snakket så mye om, men som vi kanskje er veldig bevisst på, men det første der er jo på en måte at

Det at du er på sosiale medier, at du bruker telefonen, så blir du veldig opptatt av deg selv, og så blir du veldig opptatt av dopen. Men igjen får du en slags negativ prosess, for du merker ikke prisen. Bedre eksempel er jo alkoholikeren som reparerer. Du våkner om morgenen, og du kjenner, og jeg har gjort det selv, du kjenner at kvelden var egentlig ikke så veldig overleit.

og hvis du i tillegg kombinerer så er det verdt hva du tar og kjører han synes du tar deg tre øl for mye og du er på Facebook og begynner å kommentere da er det fest da er det fest og sånn det minner meg på at man burde nesten ha en type null promille grense for å være på Facebook men det er en annen diskusjon men der er kostnaden synes jeg på en måte helt perfekt fordi du skriver masse dumme ting du garantert kommer til å få svi for etterpå så du får jo

spekk på langsiktig. Det gjør du jo, men det som er dilemma er at du doper deg ned. Hvis du da gjør det på Facebook, du kan slette det, men du får et ubehag som du kan bruke teknologien til å

til å dope ned. Men det er derfor jeg er så opptatt av at vi skal se det positivt, at du kan bruke teknologien til noe bra og noe fornuftig, samtidig som du blir dopet av det, for eksempel gjennom anvendelige apper, som du faktisk kan bruke som type planlegging. Så det er et eller annet med at vi kan bruke dette her på en ordentlig måte også.

Men det har en pris når det blir for mye av det. Der vil man tenke at tre øl er greit. Tre timer er kanskje greit på sosiale medier. Men her er det også et anbefaling

som er ekstremt viktig, er jo nettopp hvordan det er å være deg på sosiale medier, hvordan det påvirker selvtilliten din. Her er det et tema som jeg kanskje ikke har snakket så mye om. Jeg vet ikke om du har tenkt noe på det, men det er jo på en måte veldig spennende, og folk er mer og mer vant til å bruke det. Men samtidig er det også en pris der, som jeg tror for eksempel påvirker selvtilliten din. Ja.

som jeg synes i hvert fall er den mest skadelige konsekvensen av å måle sin verdi, for eksempel på sosiale medier. For det store spørsmålet jeg har stilt meg selv er sånn, er det smarttelefonen eller er det sosiale mediene som

Som er liksom ondskapen selv her. Først må jeg tenke da, som selvfølgelig sosialmedier. Fordi da, mobiltelefonen er jo en teknologi, den gir masse muligheter, gjør livet ditt bedre og enklere, og kontakt med familien din, og så videre. Masse positive ting. Så er det som sosialmedier har blitt, sagt med sikkert, også blitt slemme. Og jeg synes jo det er,

Hvis man skal sette de to tingene opp mot hverandre, så er det definitivt veldig lite med sosiale medier som beriker på samme måte som teknologien kan gjøre det, men som også på en måte, man skal passe for å ikke overstimulere seg på, men det er jo sosiale medier er blitt steder hvor du på en måte kan ruinere deg selv og ditt eget tankegodt, så la det påvirke politisk og kjøpe ting du ikke har lyst på. Det er en vild arena. Ja.

Ja, og det er kanskje mer det som er litt, hvor jeg liker å starte er nettopp at det har blitt en vill arena, fordi det er såpass mange ting rundt, og det er også sosiale medier, det kan også være kontaktskapende, det kan også skape en del positive ting. Men det som

Jeg ser som avgivvirkningen er jo nettopp det at jeg er ikke så opptatt om det sosiale medier eller teknologien, men sosiale medier har i hvert fall en påvirkning på deg som person, og en av de viktigste og kanskje farligste er jo nettopp det at hvis du tenker en normal utvikling for mennesker, det er jo å vokse opp sammen med andre mennesker, og vi trenger det for å overleve. Og du har en håndterbar mengde mennesker rundt deg,

Det vil si håndterbar i den forstand at du kan omgås til, du kan ha hyggelig sammen, men du kan også sammenligne deg med de. Og det er det vi da gjør, vi har fem-seks kompiser, vi har kanskje en klasse, vi må på en måte passe inn på en måte vi kan sammenligne oss sammen.

Som er en sunn ting, og det er også derfor noen mener at mange toppidrettsutøvere kommer fra små steder. For da har de muligheten til å vinne. Men det vi ser i dag er at i stedet for at vi har en håndterbar mengde mennesker rundt oss, så har vi x antall tusen som vi plukker fra forskjellige deler av sosiale medier. Og så plukker vi positive ting fra enkeltmennesker.

og setter det sammen til hva jeg kaller et sånt idealmonster. Og så sammenligner vi oss med det idealmonster som er så avansert, så bra, så flott, så perfekt, at du aldri kommer til å vinne noe som helst. Og i den avstanden mellom deg og det idealmonster, som bare blir større og større, fordi det blir bedre og bedre, og du blir dårligere og dårligere, så utvikler vi ganske mange negative selvmord

Selvbilder, selvtillit og mange negative mentale konsekvenser rundt det, som jeg tror er mye av årsaken til at veldig mange unge sliter i dag, er nettopp det. Det er der vi må tenke at her har vi bivirkningene. Det er de vi må ta tak i. Jeg tror du er det. Jeg spotte om det. Hva er de verste tingene? Er det...

Det virker som veldig mange voksne mennesker sliter litt med at de får mye på Twitter, spesielt enkelte fagområder, sånn type finans, sport og fotballfolk sitter jo ekstremt mye på Twitter, og kryptofolk kunne også ta seg en Twitter-pause innimellom, og så videre og sånt. Mens det langt vanligere drøgget virker jo som å være Instagram og Facebook,

Det har vært interessant å se hvor mye folk legger ut av seg selv i forhold til hvor mye de følger andre og stirrer på privatlivet deres. Og denne her story-funksjonen som også er

24 timers historier som folk legger ut om hva de skal gjøre og hva de har gjort og hva de selger og hva de tenker og gjør og alt mulig sånt det er jo helt vilt og det er folk som tømmer Instagram-inboxen sin og vet nøyaktig alle nye oppsattinger alle nye bilder, alle historier er fullt oppsatt på hva andre driver med det er jo helt ekstremt

Ja, det har blitt ekstremt, og så er det som jeg har sagt, det er ganske nytt, så vi må være litt bevisst på at det er ganske nytt. Selv om det har begynt å bli i noen 20 år eller hva det er, så er det relativt nytt i menneskets historie. Så det gjenstår å se litt hvilken vei det går, men

Og det er mye bra det, men jeg tror ikke nødvendigvis det er så viktig med hva som er verst, fordi her har vi også den stimuleringen at alt det som genererer stimulering er jo det som er litt av problemet, for det i seg selv gjør at du er der. Det er nesten likelig hva du holder på med, men driver du med sport og er på Twitter og følger med på resultater, så har du i hvert fall en unnskyldning for å være der. Men ikke lur deg selv til å tro at det er bare derfor du driver med det.

Men også den der likes-funksjonen som de fleste har, de tilbakemeldingene du får, hvor mange tilbakemeldinger du får, det er tilbake til det essensielle i mennesket, det er å bli sett anerkjent. Og det ser vi jo i historien også, at det er lettere å ødelegge noe enn å skape noe, men fordi vi trenger en eller annen type tilbakemelding. Så det vi ser i forhold til sosiale medier, som er litt sånn spesielt, er at

Det ene er jo hva vi kaller happy faking. Du faker at du er lykkelig, du skal fortelle at du er lykkelig, du skal vise at du er lykkelig, og få feedback på det, mens virkeligheten er helt annet. Det er det ene og det andre her, at når du da ser andres virkelighet, eller det vil si andres happy faking, så tror du at det er virkeligheten. I praksis så blir det jo lurt, men fundamentet er at de er skapt kun for å få deg til å bli stimulert.

Så her er det ganske vanskelig å ta bort bivirkningene, men å være litt bevisst på at det er rett og slett, jo mer du bruker det, jo bedre er det for noen andre. Så du selger egentlig både tiden din, livet ditt og oppmerksomheten din til dem. Du vet at de skal tjene penger. Så vær også mer bevisst på

hva du egentlig skal med det. Og jeg synes for eksempel Facebook er genial på veldig mange måter. Jeg synes det er veldig fint å ha kontakt med folk og se litt og kunne legge ut ting og kunne informere om ting. Så det er veldig mye bra her. Men også der så har vi på en måte, vi har liksom ikke noe. Alkohol, hvis du går med en sånn flaske på gata nå, det er mandag litt før 12, så folk vil jo se rart på deg.

Men for 50 år siden, eller la oss si for 40 år siden, så hadde vi sittet her begge to og røyka. Det hadde vært helt vanlig. Når vi går enda lenger tilbake i tid, så hadde lobotomi vært vanlig. Så det er et eller annet med at det tar litt tid. Årelating var vanlig. Det er ikke så lenge siden jorden var flat. Så det tar litt tid før vi greier å håndtere det. Men det som er litt av dilemmaen nå er at vi har både...

det nødvendige verktøyet som blir pushet på oss fra skole og oppover, og dop i samme enhet. Og det har vi på en måte aldri vært borte i før. Det er derfor vi må på en måte, derfor har vi vært litt vage inn med at vi må være litt nysgjerrige og åpne også. Men samtidig så må vi ikke tenke at vi må bare vente til nok mennesker har druknet før vi gjør noe med problemet. Ja.

Jeg er så skeptisk allerede at jeg har sett takk. Det er synlig, det er forferdelig. Det er så synlig. Det er forfløype med at når du sitter på T-banen og gnykker på mobilen, altså jeg gjør det selv av og til, jeg er mindre, men jeg er ikke noe bedre enn noen annen. Men hva er poenget? Altså her sitter du, T-banen er en fin ting, for da kan du sitte og slappe av og sove. Men her sitter du altså og gnykker. Og det andre er at her har firmaene brukt millioner av kroner på reklame som de har i taket.

Hvor smart er det? Folk sitter og ser ned. Det er bivirkning. De er så synlige. Mitt poeng er at vi må begynne å diskutere det. Vi må ta det opp på et mer...

bedre nivå for å få gjort noe med det. Jeg synes det er en interessant tanke å tenke på alle de jeg kjenner og alle venner jeg har som ikke er på Facebook og Instagram, for jeg ser de aldri. Og de er liksom ikke til stede. De har ikke oppdateringer av familiebilder eller noe sånt. Så på en måte å tenke at denne verden som eksisterer der ute er bare de som poster ting og legger ut ting om sin egen liv. Og det lager en sånn

helt utrolig og det er liksom på en måte fareteamsosialen min synes jeg er jo spesielt hva er det vi lager av unge mennesker som blir så ekstremt narsisistiske bare den der selvfølgelig

selfie sitt inntog det at man skal nå vende kamera mot seg selv og ikke mot objektet det var jo helt absurd å prøve å ta et bilde av seg selv med en gammel fotokamera den veien der, da var det på en måte en virkelig festsetting å drukke ut et par men den der narsisismen som koker på Instagram bare for å vise seg selv frem

Men det er jo det og det det er så morsomt når du trekker ut narsisismen fordi man ser på historien om narsister som på en måte var så forelsket seg i sitt eget speilbilde Ja

Så er det jo nettopp det som skjer, så det er jo narsisism i praksis. Det er ikke så veldig tilleggende diagnostisering og sånt, men det er jo så helt åpenbart. Men der skjer det også hvordan ting har blitt så naturlig, så normalt. Og det gjelder jo på en måte mange av mine egne holdt jeg psykologer også, jeg ser litt av bildet av seg selv med forsamlingen, vi holder med i fordraget, sånn at

Så det har blitt en sånn normalitet i å ta bilde av seg selv. Det er sånn jeg tenker at selv om tusen mennesker gjør noe dumt, så er det fortsatt dumt. Det er av og til noe som ikke er spesielt smart uansett. Derfor tenker jeg at den selvopptattheten er usunnre.

Den får vi på en måte eksponert mye av i sosiale medier, og at du også får en type avhengighet, for jeg blir for likes, ergo er jeg, det blir eksistensielt problemstigning, at jo mer likes du får, jo mer verdifull tror du du er. Så hele din verdi avhenger av en hel masse mennesker der ute,

som regulerer det. Dette kan man diskutere i mange retninger, men det som er litt fundamentalt spesielt her er jo nettopp hvor stor grad av frihet du har til å velge når du for eksempel er ekskludert fra en del aktiviteter fordi du ikke er på Facebook. Det du nettopp sa i stedet for valgskang er jo at når alle andre bruker det,

så blir du, og det vet vi basert på veldig mye eksempler i sosialpsykologien, at du blir påvirket til å bruke det. Og det blir nesten som om det blir en tvang, og det blir i mange tilfeller en sosial tvang. Så det jeg har stusset over de siste årene er vel egentlig ...

hvor stor grad av frihet har vi egentlig? Og lever vi egentlig i et fritt samfunn, og lever vi egentlig i et fritt land med denne innovasjonen da, som teknologien er og teknologien har blitt? Og i tillegg, siden jeg er inne på det tema, så er det for 130 år siden, så lagde vi arbeidsmiljøloven et eller annet sted på 1800-tallet,

Og noe av ideen der var å være arbeiderne fra samlebåndene. Fordi at de så at det å stå ved samlebåndet lenge var helseskadelig. Men nå er vi tilbake igjen. Men nå har vi et mentalt samlebånd. Og vi fortsetter med akkurat det samme. Så det er for seg, har vi da fått en verden hvor vi har så mange muligheter, og har vi det egentlig bedre? Har vi egentlig så mange hjelpemidler? Eller er vi rett og slett tilbake igjen?

i et slags tvunget samlebånd gjennom teknologi. Og det synes jeg er en interessant diskusjon. Lever egentlig et fri verden? Ja, ikke sant? Ja, den biten der er veldig spennende. Så nå var...

Hva er liksom første steg å gjøre da? For din del er det jo kanskje enklere, fordi det blir veldig sånn fra person til person du møter som du skal hjelpe, at det blir veldig singulære tilfeller da, sånn at du skal hjelpe enkeltmennesker, og det

Jeg vil jo tro at alle har sine misbrukhistorier med sosiale medier, mobiltelefonavhengighet, dopamin og alt det. Det er veldig individuelt. Ja, det er nok det.

Jobben min består mye av å ta imot type bestilling, hva er det jeg ønsker, hva er det klientene eller kundene ønsker å oppnå. Men som regel er det problemer som er klassiske, du går til psykolog, du har et problem, jeg vil løse problemet, mens jeg har vært mer opptatt av at vi skal ikke bare løse problemet, men vi skal få til et eller annet. Og mye av det jeg spør som ofte sjokkerer folk en del, er liksom sånn,

hva er det du ønsker å oppnå, spør jeg, hva er det du egentlig ønsker å få til, og det er vi ikke så sikre på. Så første skritt er å spørre seg selv fra nå, fra akkurat nå, hva er det jeg ønsker å få til med livet mitt? Mange versjoner av det spørsmålet gjør hvertfall at hjernen din begynner å smake litt på det, og si hva er det som skal til for å ha det gode livet, hva er det som skal til for å

og bruke teknologien fornuftig, for eksempel. Det er derfor jeg sa at jeg går på appstore-typer og ser på hva jeg trenger å løse. Jo, dette er en kul, morsom måte å jobbe på. Det er fint, for da kan du bruke stimuleringen og produktiviteten samtidig. Så velger jeg ut det basert på hva jeg ønsker å få til. Så jeg tror at vi må begynne med, som jeg sa i sted, også på skolene, begynne å stille de bevegelsene

noen bedre spørsmål enn det vi gjør i dag for da tenker vi at vi skal bruke nettbrett til alle barna for da lærer de sånn og sånn hva er det vi egentlig ønsker å oppnå? skole-iPad'en det trenger vi ikke å gjette meg frem til den er du ganske negativ til ikke i utgangspunktet bare negativ men hva er det vi ønsker å oppnå?

Altså ønsker vi å oppnå at barna skal utvikle seg og lære noe? Hvis det funker i forhold til det, ja. Vi får ikke å skrive med fingeren. Ja, ikke sant? Det er det jeg får så vondt av å se på ungene mine siden de jobber med de her iPadene. Jeg har ikke sett så veldig mye på akkurat det fenomenet, men jeg hører veldig mye fra lærerne også at det er et dilemma

Og det jeg tenker mer er at man kanskje skal heller lage en type løsning hvor det kan brukes til mindre type lek og mindre type spill og mindre type avhengighetsproblematikk og mer til det som er produktivt. Så jeg tror man kanskje skal se litt nærmere på den løsningen. Men det som er spennende og skremmende er at jeg hører fra flere steder at unge

vil ha tilbake blyant og papir, de vil ha tilbake bøker, fordi de vil ha noe fysisk å forholde seg til, ikke den forbannede iPaden. Og det er spennende, men det virker som om på en måte, og det var en diskusjon jeg så blant noen lærere, at

De unge sier fra, men de blir ikke hørt. Men det beviser jo bare hva jeg sa i sted, at vi ønsker det naturlig, vi er naturlig, vi er skapt gjennom tusenvis av år, så behovet melder seg. Blyant og papir, i forhold til fysiske bøker, plater, svære gamle plater til platespillere begynner å komme tilbake igjen, fordi det er et eller annet behov for det. Så utgangspunktet er ikke negativt, jeg er mer opptatt av

Vi må på en måte lytte til det å være menneske. Og jeg har vært veldig opptatt av det siste tiden, at vi må ikke bare fokusere på et bærekraftig samfunn, men vi må fokusere mer på et værekraftig samfunn, hvor vi fokuserer i tillegg på den mentale styrken vi får gjennom å rett og slett leve et liv.

mer naturlig liv. Og det er nettopp det der når du skriver med penn, så husker kroppen hva du skriver. Men når du trykker på taster, så husker den ikke en dritt. Og det gjør at vi trenger iPader, ja, men vi trenger også virkeligheten. Og det er derfor jeg deler inn i tre verdener hvor vi må forholde oss til både mentalen, fysiske og den digitale verdenen gjennom for å skjønne balanse. For å kunne

utvikle oss som mennesker, og poenget med å gå på skolen er jo å utvikle det. - Det føles ut som en gigantisk eksperiment, det er det som var vondt med hele iPad-skolen, at de tredde over på den generasjonen her som en testeksperiment for å se hva barna kan få ut av dette,

Hvem er det som ser dette best? Det er selvfølgelig lærerne. Og så er det foreldrene som skal hjelpe ungene med leksene. Hvordan du skal orientere deg rundt på en iPad for å gjøre noe så enkelt som et mattestykke. Det er jo helt hysterisk. Og så lese på en skjerm for eksempel, framfor et ark, en bok, og hele tiden få dette her

kunstige lyser i trynet er jo en ting, og så er det også at den der iPaden blir jo som en slags sjokolade for de her unge, ikke sant? Når unge kommer på besøk, eller jeg ser unge gå rundt her på kjøpesenter, så er den skole-iPaden oppe som en slags underholdningsgreie, som de kan ta opp og leke med. Det blir et leketøy som på en måte blir litt forbudt oppi det hele der også. Jeg er ekstremt skeptisk, og det er...

Ja, jeg vil si litt mer tilbake til det naturlige, når analogiet er på en måte... Jeg tror vi må være forsiktige med å tenke at vi skal tilbake, men jeg tror heller vi må tenke at vi skal fremover, fordi det er nettopp at når nye ting kommer, så er det noe man lærer av det og justerer, og det er et...

eksperiment, kjempe stort sosial eksperiment, og vi har ikke peiling på hva vi driver med, vi har ikke peiling på konsekvensen av det, og vi har bare sett fordelen, men det er litt av det samme som noen i sin tid tenkte om kokahin, det var jo bare positive ting, det var ikke noe negativt, Sigmund Freud var en av de vi tror vi er der at det er ikke noen negative konsekvenser og når vi nå begynner å se det så er det ingen som gjør noe med det

Så derfor må vi også prøve å ta bort litt av bivirkningen der. Så det eksperimentet her, ok, er vi villige til å utsette

barna våre for det er vi villige til å satse alt på noe som ikke har peiling på konsekvensene men da er vi også villige til å frata de mulighetene til noe det naturlige så er det jo ikke så galt heller at man gjennom å leke så lærer man så det at det er noe å leke er jo kjempefint hvis det er relatert til læring men hvis du da ser at den iPaden du bruker til å lære også er noe du bruker til å dope deg ned som

det praksis her, med mye av teknologien, så er det klart at da kaster vi dop etter de unge.

og det er vi som tvinger ditt inn i avhengigheten det er derfor jeg tenker at du sitter med noe annet foran deg som ikke er en iPad men som er et type elektronisk blekk jeg kan bare si hva det er, Remarkable elektronisk papir det er norsk oppfinnelse elektronisk papir nå gir vi de litt reklam her men jeg tenker at den er altså ikke noe forstyrrelse, ikke noe pop-up noe som helst, det er svart-hvit, det er

Det er et verktøy som gjør at du faktisk kan jobbe, konsentrere deg, skrive, lese. Og i det hele tatt er det databransjens versjon av stressless. Når man bruker en sånn type modell, og den er fantastisk fin å jobbe med, som en erstatning for ark og print, så finnes det sånne løsninger og en type kombinasjon

kanskje litt mer spennstig enn den, mens litt mindre på nett og litt mindre pop-ups. Og at man designer type læringsbrett, for de unge kan være en måte å gjøre det på. Ikke la oss tenke at vi skal tilbake til noe, men hvorfor kødde med noe som virker? Hvorfor skal vi ta bort papir og penne når det er det mest effektive som finnes? Men vi kan gjøre som Mark Molle har gjort, at vi faktisk kan bruke det, og det virker som du skriver på det. Så det er et eller annet man sier at

hva kan vi bruke som verktøy fremover til det vi ønsker å oppnå? Ja, faktisk. Den iPaden de får i skolen har visse begrensninger. Det føles ikke så veldig annerledes ut som en vanlig iPad hjemme i heimen med enormt mange programmer, apper og fristelser. Det er fint med den som du trekker frem med Remarkable, at den er ekstremt simpel å bruke.

et simpelt konsept i det at det skal føles som papir at du bare kan skrive og tegne på det og vi gjør jo faktisk en del skolearbeid på denne hjemme framfor på iPaden så at du skal få brukt den pennen og så videre det er faktisk ganske kjekt jeg tror det gir mer glede også av å

jobbe med ting, altså at du ser papirer og tegner på papir, skriver på papir og den type ting der. Det er mye av det stimulerende for oss. Det er den tiden du får med deg selv som er veldig, apropos teknologi, jeg har vært med fra starten av, og jeg husker når jeg satt og programmerte tidlig, tidlig, tidlig på, når var det, 90-tallet,

med noen sånne veldig gamle versjoner av maskiner. Jeg satt og programmerte, jeg husker jeg laget et medlemssystem, eller et eller annet system jeg lagde, men det jeg satt og programmerte da var veldig enkelt, men den prosessen, da holdte jeg bare på med noe som jeg skulle bruke, eller noe som kanskje noen andre skulle bruke, og det var et veldig behagelig sted å være. Nettopp sitte og programmere, det var utviklende, det var stimulerende og beroligende.

Så jeg merket også at det var en veldig fin prosess, men med en gang nettet kom da. Og jeg begynte å lage, jeg husker jeg lagde den første websiden for et eller annet parti nesten før noen visste hva det var. Og når du begynner å, det er andre som faktisk skal drive oss og vurdere og se på det hele tiden.

Da fikk jeg en helt motsatt erfaring, at dette faktisk er ganske slitsomt. Mitt poeng er bare at det er et eller annet med å vite at her er det også noe skilde at når du får det fokuset som hvor du kan sitte for deg selv og lese, tenke, sitte og skrive, du kan notere, du kan hente fra nettet, for du kan hente fra nettet og laste over på den og bruke det for eksempel å lese på. Så du har aktiviteten

hele nettet. Men når du sitter med en sånn type stressbrett, eller stresslessbrett, god idé egentlig, så har du muligheten til den roen. Og det er altså noe jeg ikke har snakket om, er jo, hvis vi har tid til det da, bare si litt om det med det nye arbeidslivet. Så tror jeg at i det nye arbeidslivet, de vil la jo foredrag om det, så er det et eller annet med at vi må

sette av tid til å jobbe asynkront, det vil si at vi må lage ordninger som gjør at jeg gjør jobben når det passer meg,

og uavhengig av hva du vil eller ikke vil, hvor vi har tid til å faktisk levere kvalitet, hvor vi ikke er opptatt av å være tilgjengelig, men hvor vi er opptatt av å fokusere på arbeidet. Og samtidig jobbe, lage et arbeidsliv hvor vi kan ta det, lage asynkrona området. Da sier jeg at vi også jobber teknologisk med å finne løsninger her. Det å være asynkron i valget i verden og sitte for deg selv og gjøre det du skal,

Men også samtidig leve synkront med deg selv. Det vil si at du lever i en verden hvor du har et relativt dårlig forhold til deg selv. Og at du veksler mellom den der jeg er tilgjengelig for verden, jeg er opptatt, jeg er tilgjengelig for verden, jeg er opptatt. Og i praksis så betyr det at jeg sender deg mine ting. For eksempel vi jobber sammen om et prosjekt. Så i stedet for at vi hele tiden skal være tilgjengelige på et eller annet, du og jeg,

og sitte i lange møter, så er det mer sånn at jeg lager mitt, det jeg skal bidra med, når det passer meg. Det krever litt disiplin, men det kan organiseres. Da får jeg tid og rot å sitte ned og lage mitt, og så sender jeg det over til deg, eller dette forumet jeg driver og lager, for jeg driver og lager et forum som gjør akkurat det der. Så kan du sitte ned og jobbe med det når det passer deg.

og så sender du det tilbake igjen til meg når det passer meg. Så på den måten så lager vi såkalt asynkrone rom, det er litt avansert, men rett og slett bare egne rom i tiden, hvor du, i og med at du på en måte har barn, så er det et eller annet, men du kanskje tar det på kvelden, det er ikke noe galt, det er hvis du har organisert deg på noen eller annen måte, men da får vi den roen igjen som vi hadde før vi fikk den forstyrrelseffekten av teknologien, for det er ikke teknologien som er et problem, det er som regel...

Det som kommer av forstyrrelser fra utverden, i hvert fall fra sosiale medier, som er en stor del av problemet. Det er ikke mye forsket på hvor dårlig vi håndterer å bli avbrutt. Absolutt. Vi må switche om fokuset vårt fra en ting til en annen. Det tar tid å komme inn i ting. Det er derfor jeg tenker at vi må begynne å tenke

at hvis vi skal få et bra arbeidsliv, det er derfor jeg kaller det nye arbeidslivet, vi må vareta disse menneskelige faktorene, slik at du må ha muligheten til å bruke litt tid uten avbrytelser for å få til noe.

Når det er en kundesituasjon og kunden vil ha noe av deg, så må det også være avtale. Du får det sånn og sånn, sånn jobber vi her. Men i de periodene er vi ikke tilgjengelige. Eller i de periodene får du svar da og da. Så vi må avtale og skape.

disse rommene i virkeligheten hvor vi får mulighet til for eksempel som mange har gjort å lage et sånt system hvor du kan jobbe 20 minutter helt uforstyrret og sette deg av tid til det så vi må begynne å lage sånne ordninger for å få dette her til å fungere for du greier ikke å konsentrere deg mer enn 20 minutter vanligvis så 20-25 minutter er bra arbeidsøkt

Men også at det tar tid å switche, og det er mye forskning på det som sier, men det merker du selv, når du skal switche fra ting til ting til ting, så blir det aldri kvalitet, du får aldri dyptid i det. Og kvaliteten er utsett til å få inn i arbeidslivet når vi snakker om å jobbe asynk rundt, i stedet for ASAP, altså as soon as possible.

Men da må vi i hvert fall komme oss ut av disse her kontorlandskapene, må ikke det? Ja, de er veldig forstyrrende. Jeg fikk en bra bestilling fra en kunde her om dagen, og sa at det er for mye prat der, vi må ha mindre prat, mer handling, og det er det som er dilemmaen med kontorlandskap, er at det er kjempegorslig mye prat, men det er ikke sikkert det er så veldig effektivt. Nei, det kan jeg ikke skrive noe på. Det er jo bare, det kommer litt an på hva man gjør da, men det er jo, jeg

Jeg kan ikke si... Grunnen til at vi har åpent kontorlandskap er at vi har et plasshensyn og en ny tankegange, en gang at man skal være i åpnerommet og kunne utvikle ideer og så videre, enn å sitte på kontorer og gjemme seg bort. Ja, altså det er ikke noe dårlig idé at man... Og det er viktig her, det er ikke noe dårlig idé møtes...

og det merket vi nå under koronaen at den menneskelige faktoren i å møtes er viktig og kanskje vi trenger det mer men jeg tror vi trenger det bedre at vi i stedet for å møtes i hverdagen og diskutere kaste, ha masse usystematisk prat i arbeidshverdagen så er det kanskje bedre å sette av tid til å møtes og mange i dag har jo møter bare for å møtes så er det et eller annet med at i den verden vi lever i nå som er litt større og mer uhåndterbar

Så må vi også tenke litt nytt i forhold til det. Og nettopp si at ja, det er fint å møtes, vi trenger hverandre. La oss ha lunsj sammen, la oss ha obligatorisk lunsj sammen. Eller som et firma jeg jobber med, de skal ha hver morgen et eller annet bastu. De lager noen opplegg rundt det å møtes, fordi det er viktig. Og det ser vi fra koronaen også, at teknologi alene er ikke nok.

Det er derfor vi må se på de menneskelige faktorene når vi skal lage og designe nye arbeidsliv. Det er nettopp å ta tak i sånne ting som for eksempel åpne kontorlandskap, fordi det er forstyrrende. Jeg tror det mest kunstige tingene med arbeidslivet må jo være det her med kontorlandskap og alt det.

jævla mase som følger rundt til det her med noe som også må være veldig unaturlig for oss mennesker når jeg tenker på det der med å ha et møte. Hvor dypt stikker det egentlig på en måte i vår natur i og med at de aller fleste av oss, bortsett fra visse mellomledere og folk i staten som liker å ha masse møter hele tiden, det å ha møter der de fleste liker vel ikke det? Det er

Det som er så rart, for de fleste liker det ikke, eller så er det et eller annet med at du skal ikke like det, men du liker det. Fordi når en leder viste meg kalenderen, bare sånn, se her, full kalender. Og det er nesten litt sånn, det er noe du skal like og ikke like, og som blir ikke like og like. Så var det en leder som viste meg at hun har møteflagg som er klokken åtte.

til klokken fire hver dag. Og da tenker jeg at får du gjort noe? Det er litt det som er litt farlig, for når du er travel, så er det positivt. Når du er hurtig, så er det positivt, for det nesten biologisk indikerer at du får gjort ting, og du kan forsvare deg og alle disse tingene. Men nå har det blitt litt motsatt, for hvis du har møter hele tiden, så får du ikke gjort noe. Og så har du en møte fra time til time, så det er heller ikke noe mellomrom.

Så det er helt sånn kunstig måte å leve på. Ja, ja. Det er for fortsatt. Jo, men også så sier han, det er for mange møter, og så ser jeg på henne og sier at, ja, men er du virkelig enig? Nei, hun fikk en følelse av at de møtene indikerer at vi gjør noe. Ja, men så sier jeg, hva skjer hvis dere heller gjør noe? Og det er derfor jeg snakker om det med asynkrol, selv om du hører det i Sfjernthuset, at la oss kutte ut masse av disse møtene.

Redusere masse av de møtene og konsentrere oss om å møtes til faktisk noe hyggelig. Og heller jobbe på en litt mer fleksibel måte nettopp, fordi vi trenger hverandre. Vi trenger menneskelig påvirkning. Men vi trenger ikke å sitte i alle disse møtene. Og der er vi også tilbake igjen til hva er det jeg ønsker å oppnå med det? Og når bedrifter spør seg selv hva ønsker vi å oppnå med alle disse her møtene?

og de begynner å se på, ok, får vi det vi ønsker å oppnå? Så vil jeg si at det er ganske stor forskjell på hva de ønsker å oppnå, og hva de oppnår, og hvor mye tid som er bortkastet. Jeg tror veldig mange ledere, mellomledere og bedrifter og sånt, er litt redde for å se på egentlig hva

Hva er det de bruker alle disse møtene til? For det legitimerer jo også en lønn og en status på arbeidsplassen. Det å gå fra møte til møte viser at du er en travel, unnværlig person. Men ta vekk mange av de møtene. Hva da? Hva står egentlig igjen av gjøremål i jobben din? Det er nesten en farlig løype å gå ned for å se hvem er det som faktisk gjør jobber her, gjør noe.

skaper ting, for å bare dirigere, vurdere og sitte og snakke og prate hele dagen. Jeg får flere bekreftelser på at det er nettopp derfor mange har møter, for de sier at det bekrefter jo faktisk at vi gjør noe, at vi jobber, det bekrefter at vi

vår eksistens da. Men det er derfor jeg tenker at når de tør å ta det blikket og se på det og si at, ok, hva skal vi med disse møtene og begynne å si at, ok, dette trenger vi ikke. Og begynner å fokusere mer på samme som med teknologien, trenger jeg alle disse appene? Jeg er også litt sånn at trenger jeg alle disse her lappene? Jeg gjør det, for hvis jeg tar de bort så er jeg redd for at jeg ikke har noe å gjøre. Så det er litt mye frykt i det, på samme måte som hvis du sletter alle appene fra mobilen din, bare bruker de du har brukt for.

Så tenker jeg, det er også skummelt. Men når du tar neste tid og sier at, ja, men la oss gjøre det, og sier at, tilbake til møter, hvis du ser på alle møtene i løpet av et år, og sier at her kan vi kutte, her kan vi gjøre sånn, her kan vi gjøre sånn, så kutter vi sånn og sånn og sånn, og så står vi igjen med kanskje halvparten, kanskje mindre enn det også. Og så kan vi si at, ok, hva kan vi bruke den tiden til som vi da har fått fri da, til å nettopp gjøre noe konstruktivt, gjøre noe bra, og ikke være redd, fordi det er jo,

uansett bedrift, det er alltid noe bra du kan gjøre, du kan bygge, utvikle deg, så man får brukt tiden hvis man er på en måte fornuftig. Jeg skal ikke være redd for at, hei Kjetil, nå har vi funnet ut at de møtene dine, de er det for mange av, nå går du 50% ned i stilling. Du kan ikke sitte på så mange møter hele dagen, du gjør jo ingenting. 50% stilling til deg.

Det er ikke det som er produktet, for veldig mange ganger, noen er det jo det dialoget, min jobb er jo å møte med klienter, men det er jo målrettet, men det å tenke at du måtte, eller du kan se det på en annen måte, at alle de gode ideene genereres som regel fra enkeltpersoner først.

Og så kan det bli noe ut av det etter hvert. Og gode ideer er jo millionbutikk, milliardbutikk, hvis du ser på patenter og sånn innenfor teknologien. Så det å ha tid til å tenke, ha tid til å komme med innspill, jeg sier ikke at, eller ha tid til å komme med innspill, slik at man kan diskutere seg om til løsninger. Og alt rundt deg er jo, altså alt du ser bortsett fra naturen, er jo generert av en person som har begynt å tenke på noe den

Denne her, en person tenkte en tanke, og så begynte det å utvikle seg. Alt er generert i vår hjerne først, før det blir satt ut i livet. Det viser seg, hvis vi går tilbake til teknologien, hvor viktig det er å få fri, ha fri, til å nettopp la hjernen få lov til å være kreativ, eller la hjernen få lov til å være hjerne. Ja, det er fint sagt. Jeg synes det der er ...

ekstremt viktig, og det er bare å kaste mobiltelefonen, det er ikke noe å gjøre. Kast med mobiltelefonen. Det som er fint med teknologien er at du kan systematisere ideene dine, du kan notere dem ned, du kan få dem på en måte gjort noe mer med det. Og det er derfor jeg tenker at når jeg snakker om avsynkronisk jobbing, så må vi lage systemer som gjør at man kan ha et møteplass, for eksempel et type forum, hvor du legger inn ditt, og jeg legger inn mitt, og jeg ser på ditt, og du ser på mitt,

usynkront, ikke sant? Du kan jobbe når det passer deg, jeg kan jobbe når det passer meg, og da er teknologien helt genial. I forhold til avtaler, i forhold til det vi holder på med nå, så er det et eller annet man sier at bruk det bra, bruk det fornuftig, bruk det til å gjøre noe kult, og det er det veldig mange gjør, og jeg ser veldig mange som gjør sånn som det du gjør, ikke sant? Altså har disse type podcastene.

og det er jo veldig fascinerende at folk sitter og hører på det og det har også gjort at mine spådommer er litt i skamme fordi at det jeg er litt overrasket og fascinert over er at det er veldig mange som lytter til type podcaster med mening, med innhold og det gjør at det er litt mer håp for oss alle

Det viser seg at vi faktisk er interessert i å ha innhold i det vi driver med. Og det er veldig bra. All honnør til dere, til deg og dine, Wolfgang, som gjør sånt. Ja, det med de som hører på oss, som skal ha honnøren som sitter her og hører på i to timer oss. Ja, ikke sant. Alt av tid til dette her. Jeg blir like imponert over hver gang. Det er litt interessant det der med... Jeg har jo alltid... Nå sier jeg det høyt også at...

Jeg vil ikke være med på møter. Så hvis noen spør, skal vi ta et møte? Kan vi ikke ta et møte på det? Det er bra, kan ikke vi ta en telefonmøte på det? Jeg synes møter er direkte useksiske. Kan ikke vi bare ringe meg? Kan vi ikke bare prate sammen? Kan jeg gå et eller annet sted? Jeg skjønner ikke hvorfor vi...

så kjapt er ute og skal ha møter om alt mulig. I stedet for å kunne ringe mye mer en til en og ha samtale, så skal man samles tre-fire i et rom, eller

enda verre, en til en, i et rom, eller via Zoom-møter, så kanskje man ikke bare ringer med hverandre sånn som man har gjort det alle tider, og har bare en dynamisk samtale uten at det er en agenda og så videre, og det lurer på om kanskje er essensen av alle gode podcaster jeg liker, så er det samtaler og prater, mens alle de podcaster jeg skrur av med en gang er de som har en slags møteform og agenda, at det er sånn jeg har kalt deg til et intervju som skal være 20 minutter, og så

Det er bare tanken. Det du sier er at det er noe naturlig over det, og så er det litt sånn fascinerende at hvorfor ikke bare ringes? De går tilbake igjen til hva du ønsker å oppnå med det du driver med. Hva skal vi med det møter? Klart at det skal du møtes fra, det er hyggelig.

Er det julebord? Det er litt kjedelig å ta på telefon, ikke sant? Men samtidig så er det. Må prøves det også. Ja, det er vel noen som prøvde det nå rundt disse gangene tidligere, hvor de ikke hadde korona, men det er tilbake igjen til hvor vi er veldig dårlige på det der med

hva er det du egentlig ønsker å oppnå med, hva er det du egentlig ønsker å få til? Så hvis vi på en måte skal ha et møte, så er det å sette en agenda og være litt tydelig på det, mens mange bruker det nettopp fordi man har behov for å møtes eller være sosial og sånn. Så er vi litt mer bevisst på det, så kan vi få mye mer ut av det. Så er det litt sånn morsomt også, for det å ringe, det

det er ganske bra nærhet til å ringe. Og det som er litt sånn fascinerende, at nå har jo jeg også hatt masse klienter på Teams og alle disse her tingene, og nesten bestandig så er det et eller annet som ikke funker når vi starter. Og så ringer vi hverandre, og så snakker vi om, så sitter vi da på telefonen og prøver å få denne skjermen til å fungere. Og så hender det at noen av oss sier at, kan vi ikke bare prate sammen da, og slå den fordømte skjermen? Fordi det

Det er faktisk en ganske merkelig opplevelse, for når du er på Teams, eller typer en video på skjerm, så får du mye dårligere opplevelse av samtalen enn når du bare snakker i telefon. Ja, det gjør det. Rett og slett fordi at, av en av grunnene er at nå ser jeg deg i øynene, du ser meg i øynene, vi har en naturlig konversasjon, men hvis du hadde vært på skjerm, så hadde jeg sett på skjermen, og så hadde jeg vært der. Ja, ja.

Og du hadde sett på skjermen som hadde vært, ikke sant? Så vi ser hverandre i øynene uten å se hverandre i øynene. Så plutselig ser du deg selv også. Ja, ikke sant? Så jeg har forstått at man må være litt mer bevisst på hva er poenget. La oss bare prate på telefonen, så slår vi av denne skjermen, og så har vi en veldig god samtale på telefonen.

Jeg synes det, for meg høres det ut som ikke, hvis det er noen som hører her ute, så planlegger vi å få tak i noen møter med meg, ikke gjør det. Nå har jeg på en måte kommet til et sted i livet også hvor hvis det er et større møte på en arbeidsplass eller noe sånn, så er det sånn at hvis jeg ikke har noen rolle på det møtet, ja,

så stiller jeg ikke opp på det møtet, enkelt og greit. Det synes jeg er en bra kotyme, at man bare sånn, at man ikke befinner seg, liksom å bli kalt inn, det er ganske spesielt, det er en merkelig kultur det her også, bli kalt inn til møtet, bare sånn, ja vel, skal jeg være med her? Det skal du. Det er semi-obligatorisk da. Ja, ja, men samtidig så er det slik at vi er,

Vi er så opptatt av tid, vi har så mye tid til alt, og det er helt viktig, vi får ikke tid til alt. Så jeg tror at noe av det viktigste vi kan gjøre, er rett og slett å redusere møtetiden. Totalt sett. Sett på stoppeblokka, eller ha sånn sandur. Jo, men det er også viktig at du gjør det kjapt og effektivt, være ferdig med det. Men det er også det som vi har merket nå under koronaen, hvor viktig det er å møte mennesker. Ja.

Så det å si varet av den biten, ja, men da gjør vi det, la oss møtes på en måte som gjør at vi kan ha det hyggelig sammen. Det er mange som også slapp å møte visse mennesker hjemme under korona nå, så det er sånn det er tre ganger sveide. Det er et spørsmål som jeg tenkte på tampen her. Hva

Vil du si noe kristallklart, eller hva du tenker om dette med bør man gi barna sine mobiltelefon og eller sosiale medier tilgang? Vanskelig. Men det morsomste svaret hadde vært å si nei, vent. Å være litt sånn, nesten innføre en form for dissonvalderskjense. Men jeg tror det er vanskelig å gå den veien, fordi det er en type...

Ja, det er som jeg sa i sted, du er så i posisjon av, du er så utsatt for angrep fra så mange kanter, og barna er så utsatt for angrep fra så mange kanter at vi går inn og er rigide der, og barna mine har ikke mobiltelefon, så har resten av klassen det.

så blir barnet utenfor, og det å bli utenfor når du er 10-11 år, det er ikke noen god idé. Så jeg tenker at ideelt sett burde man være veldig, veldig kritisk til både å gi de det og bruke noe av det. Men i virkeligheten er det at man nesten ikke kan gjøre det. Nettopp tilbake til at vi lever ikke i et fritt samfunn, vi er utsatt for så mye press. Så det jeg tenker mer på er at de ...

Vær heller opptatt av å ha en samverdsform med barna dine, som stimulerer til prating, leking, fysiske ting. Vær mer opptatt av at du er en type rollemodell i forhold til bruk av teknologi. Vær mer opptatt av at barna får gjort det som er naturlig for barna. Også opptatt av ...

ikke la barnet komme i en situasjon hvor verden der ute blir viktigere enn verden her. Og der jeg prøver å si som en regel, ha maks 20% fokus på verden der ute, og 80% fokus på den verden du lever i. Så kan du finne en ordentlig balanse. Du kan ikke si nei til, eller du kan ikke si at, det er ikke noe ja på svaret, men det betyr heller ikke at de skal bare slippe tak og si at sånn er det bare. Ja,

Sånn var det bare før også, når vi satt her og røyka. Derfor er det noe med at vær litt mer bevisst på hva du driver med. Hvis du er glad i barna dine, så er du mest sannsynlig. Ja, de fleste er forhåpentligvis glad i barna sine. Jeg tenker mye stillest siden at hadde det vært meg, så er det en vanskelig avgjørelse fordi at du står i en ...

Du står under press fra alle kanter å gå med på å føie deg sånn som alle andre gjør, og at de sosiale aspektene også, de er liksom tungt veiene i kanskje ti år da, fra ungen er ti, fra åtte til atten år.

Så er spørsmålet, hva vil barn eller ungdommer si at hvis du hadde kjørt den hardeste linja, tenkelige linja, ville de da faktisk takke deg da de blir eldre og innser hva livet og teknologien er? Man har gjort noe veldig drastisk og noe veldig hardt. Det er et veldig hardt tiltak, men vil det da være sannsynlig at det faktisk ...

- At man får tilbake en dag, jeg skjønner hvorfor dere gjorde som dere gjorde med pappa, at dere ikke fikk disse tingene og disse tingene, fordi det var veldig tøft gjort av dere å stå. Og det er sånn scenarioet jeg har spilt ut i hodet mitt, at hvis jeg ikke gir ungdommene mobiltelefon, og ikke lar de komme på sosiale medier før de er modne og selvstendige,

Kommer det til å bli en jævlig hard periode? Ja, sannsynligvis. Kommer de til å være glad for det på andre sider, eller innser at det er ... Jeg vet ikke. Det er det som er så vanskelig. Det er vanskelig. Det er derfor jeg sier at vi må få mer opp på bordet, vi må få mer forskning, vi må diskutere, vi må ha mer debatt, vi må tørre å stille spørsmålstegn rundt, vi må begynne å se på det med litt sånn både positive, men også kritiske øyne. Dette er ikke riktig, her er det noe som de fleste vet det.

Det er bare få eller ingen som gjør det. Litt morsomt at du nevner det eksempelet, Wolfgang, fordi jeg husker så vidt jeg vet, så var det han som skrev, jeg husker ikke hva han het, men han skrev boken som heter «Digital Demens».

hvor han så at yngre og yngre mennesker fikk demenslignende symptomer, og han greide å linke det til, jeg tror han har basert på en del forskning her, så det er en relativt seriøs fremstilling, selv om han har fått en del pepper, hva er det han heter for noe, jeg husker ikke, men digital demens i hvert fall. Og han sier det at hvis du ser på den, så er det en tysk doktor, han sier at en av grunnene til at han skrev denne boken var at han

Han vil ikke vokse opp og få høre av barna sine når de blir voksne, at pappa du visste bedre, hvorfor gjorde du ikke noe med det, hvorfor sa du ikke fra, hvorfor tok du ikke grep, hvor tok du ikke ansvar. Så han bruker det som en typ motivasjon, det synes jeg er ganske vakkert, for et eller annet man nettopp sa, å ha ikke den forbudsholdningen, men den kritiske holdningen, og se at de får få det, men på visse betingelser, og gjerne senest mulig,

men ikke så sent at de føler seg utenfor eller mobbet. Et av de vanskeligste tingene for foreldre, jeg tror det er det som er egentlig det sensitive for foreldre, er å skille seg ut, på en måte, i et lokalområde, bygd og så videre, og stå imot og gjøre noe annet enn det de aldri gjør, bare sånn der...

Basert på alle covid-rundene nå, så hvis du gjør noe annet enn det alle de andre gjør, eller stiller spørsmålstegn med ting og ting, så er det sånn, det koster da å stå på en måte hardt på sitt og ha sine egne meninger, fordi

Det kan viskes og tiskes i lokalområdet, og det er ganske hardt å stå på egne prinsipper og egne meninger, for det koster ganske mye sosialt sett også. Ja, så er det en del av oss mennesker, det er en sannhet at vi på en måte lar oss påvirke, vi styrer seg av verden rundt oss, og vi trenger det.

Og det er mange typer sosialpsykologiske eksperimenter som viser det. Og så er det et godt eksempel er jo egentlig hvis man går tilbake til krigen for eksempel og ser på det nazistene gjorde. Altså man ser jo for seg at dette er uhyr, det er monsterer som nesten spiser mennesker levende. Men dette var helt normale mennesker som gjorde det som forventes, som ble påvirkt til å gjøre det. Ikke noe unnskyldning, men

Jordan Peterson sier vel det ganske bra, en veldig fascinerende fyr. Et eller annet med at hvis du tror at du hadde oppført annerledes hvis du hadde jobbet, hvis du hadde levd i Tyskland som soldat eller noe sånt på den tiden, hvis du tror at du hadde oppført deg noe bedre, så er du helt feil, fordi vi vet nå nok

til at vi lar oss påvirke så mye at vi faktisk også gjør en del groteske ting som en konsekvens av det som påvirker oss. Så det er det som gjør at teknologien også blir vanskeligere. Du må være nesten en del av gjengen. Jeg ser på den gjengen jeg er sammen, alle har liksom samme type telefon. Du ser på klærne stilen. Vi trenger

den tilhørigheten også. De fellesreferansene også. Ikke sant? Ja, ja, ja. Og jeg kommer da med det andre operativsystemet, og da begynner de å, nei, nei, nei, ikke sant? Det er bare bagatellet, men det er viktige prinsipper. Du skal på en måte ikke stikke deg ut.

De få gjestene jeg har som for eksempel ikke har mobiltelefoner, som bare har fast telefon, da tror jeg godt oss fra toppen av hodet. Det med en gang man er på ytterkanten der det ikke følger teknologien, så blir du sett på en original raring som går dine egne veier og som lever sitt eget liv. Du er ikke en del av det du trekker på med flokken med en gang. Det er på en måte et utskudd som ...

og det skal ikke så mye til for at du ikke følger de lokale spillreglene. Det som er så rart, på en side er det naturlig, for vi må på en måte ha felles referansepunkter, og vi må ha noe felles. Så derfor blir man sett på som en litt raring, og derfor sier jeg at ikke si nei til teknologi, for det nytter ikke. Det er på samme måte som alkohol, vi må regulere det på en eller annen smart måte, men ikke si nei til det. Men på en annen side ser vi også at

En del mennesker som også går foran, går egne veier da. Stordalen sier jo det i bøkene sine, at de går andre veier enn alle andre gjør. Og noen av dem blir også vinnere. Og blir sett positivt på, for de får til ting. Så hvis det er linket til suksess, så blir de tiltrekne. Men hvis det er linket til fiasko eller noe negativt, så kan det også oppleves som negativt. Men de fleste vil ikke ha den oppmerksomheten, som du er når du på en måte gjør noe nytt, gjør noe annerledes.

Det er det som er tilbake til det vi startet med, at oppmerksomheten kan også være veldig ubehagelig for mange. Er man redd for at man har valgt feil? Hvis man ikke velger ...

Hvorfor konsensus? Hvis man går sin egen vei, hva om jeg velger feil, så vil alle spotte meg? Det kan være, men vi har også et veldig stort behov for å bli likt, for at noen skal være glad i oss, for å bli anerkjent. Det er veldig grunnleggende i oss at vi må på en måte få en anerkjennelse fra mennesker. Det gjør også at vi kan være redd for å, som regler, som noen mener, det er grunnleggende at vi er redd for å ikke bli elsket, rett og slett.

at det er det som ligger i bunnen der, fordi det er en livsnødvendig funksjon, i hvert fall tidlig i livet. Det hjelper å få barn, gjør det ikke det? Er ikke det et veldig godt argument for å få barn? Ja, eller bikke. Eller bikke, ja. Herregud, bikke, jeg elsker det. Er det noen de elsker seg, er det hva jeg er? Og det er det som også gjør at vi tvinges inn i teknologien, for hvis du vet at hele vennjengen din er på de og de grupperne, så får du ikke vært med, ikke sant?

Det er der jeg sier at... Jeg vil ikke være der lenger. Nei. Men det er derfor jeg sier at hvor stor frihet har vi egentlig? Hvor bra har livet egentlig blitt? Hvor mye har det egentlig gitt oss når vi er i en situasjon hvor mange foreldre opplever det? Vi må være på den gruppen på grunn av skolen. Hvis vi ikke er der så får vi ikke beskjed om ditt og datt. Det er så mange ting vi må. At livet blir uhåndterbart.

for de fleste. Og det er selvfølgelig spennende for sånne som meg, men det man kan stille spørsmålstegn med er hvem er det som egentlig tjener på all den teknologibrukene og all den avhengigheten? Og det er jo stort sett helsepersonell og fem-seks store firmaer i verden, og da er vi på et annet spor. En ting er jo økonomien, men hvor er demokratiet her da? Hvor er selvbestemmelsen? Hvor er stats...

Hvor er grensene våre? Vi lever i et land som Norge er Norge, men i den digitale verdenen hvor grensene er. Det er nesten et nytt tema i seg selv. Ja, faktisk. Det blir spennende å se i fremtiden hva vi ...

hvordan dette blir regulert. Det blir vel regulert på et eller annet vis om det på en måte byggtek brytes opp, eller om det kommer nasjonalting, eller kommer det kjøreregler, kommer det type moralsk ting, at har du sittet så lenge på mobiltelefonen, det er umoralsk. Ja, Raffi, jeg er ikke noe særlig glad i den forbudslinjen, men som jeg sier, vi har regler på alt annet, og når du begynner å... Det er jo på en måte, er det et lev i et demokrati? Altså...

Når vi har fire, fem, seks firmaer som styrer verden, så har vi gitt fra oss makten der når vi ikke har noen form for regulering. Det er det ene. Det andre er, som flere har vært litt borte i, at skal vi la teknologien utvikle seg fritt,

så er vi jo ferdige med å generere hva jeg kaller en overklasse. At vi genererer teknologi. Vi trenger teknologien, men teknologien trenger ikke oss. Da blir vi de nye apene, hvis du ser for deg et virkelig spennende scenario. Men der har faktisk folk begynt å våkne litt, og det ser vi på flere land som har begynt å se på at vi må være litt bevisst på at denne teknologien

Den utviklingen, den kan gå veldig gærent hvis vi ikke regulerer det litt. Så det er noe der ...

Og det er noe, barneombudet, titt litt på noe i forhold til reguleringen av mobiltelefonen i barnehager og sånne ting. Det skjer noe. Men det viktigste vi må passe på er at vi teoretisk sett må kunne leve et normalt liv uten å ha en datamaskin og en smarttelefon. At det må være teknisk mulig å orientere seg og holde på i samfunnet uten å være digital. Det burde jo være et mål.

for sivilsamfunnet at at liksom big tech og myndighetene skal ikke kunne lukke alle dørene for å kunne operere utenfor det digitale. Veldig vanskelig jeg tror ikke det men det går an med løsninger hvor man har på en måte en type som en pub da at du har ikke alkohol hjemme men du går på puben og tar en del så vi lager en slags digitale pub hvor du går inn og på en måte tar deg litt teknologi whatever men

Jeg tror ikke det er riktig veien å gå, nettopp fordi det er såpass, det blir nesten som om du må eliminere penger, eller eliminere, ta bort en del av noe som vi har gått av, som vi trenger til. Kontantet for eksempel er et godt eksempel. Ja, det begynner å forsvinne. Men

Men derfor tenker jeg, jeg er åpen for mange forskjellige løsninger, men det viktigste er at vi må begynne å diskutere det. Det må opp på bordet. Jeg har spurt folkehelsinstituttet to ganger på et år, og de bare sånn, dette gidder vi ikke å tenke på en gang. For dem er det ikke noe problem. Jeg har sendt mail til Stortingets helse og et eller annet sosialkommitté, eller hva det heter nå. Ikke fått noen svar her.

Jeg har en dialog med en politiker nå på e-mail, og hun sier at det er ikke noen diskusjoner om problemet helt tatt. Jeg får signaler fra psykologforeningen at det er ikke noe særlig fokus på problemer rundt digitalt, så de vil gjerne at noen begynner å gjøre det. Det er det samme hva slags løsning vi finner, så må vi i hvert fall begynne å lete

Jeg får sånne rare spørsmål om hvor stort er problemet, hvor mange gjelder det fra akademikere, men også spørsmålene våre er for gamle. Vi må ikke bare forske på det, men vi må finne nye og bedre spørsmål, fordi vi vet ikke hva dette er, vi vet ikke hva vi har vært her for. Kanskje det er teknologiens store fortid, at vi ikke skjønner det selv, eller er i stand til å

tørre å innrømme at det her er et problem en gang. Og så til vi kommer dit, så er det jo vanskelig. Man kan jo sette seg i det motsatt side der, men hva er problemet? Jeg sitter ikke så mye på mobiltelefonen som statistikken tilsier, og jeg har et sunt mobilliv, og det har barna mine, og spilling og digitalisering, jeg ser ikke noen problemer her. Og da er det jo...

Hvis man ikke er enig om det, at det er et utbredt problem, sånn med tanke på... Så skjer jo ingenting. Det som er litt spennende, Wolfgang, er at det er så mange forskjellige måter som det har blitt sett på, og mange er nettopp det at det er ikke noe problem. Det skumle er jo at det er ikke noe problem, fordi problemet kommer opp et annet sted.

Det kommer opp som for eksempel adferd som blir diagnostisert som psykisk lidelse. Det kommer opp som sånn problemer. Problemene er ikke relatert til teknologien og bruken av teknologien eller misbruken av teknologien. Problemene er legitimert som det er noe annet kalt enn meg. Vi har skiller nettopp mellom problem og konsekvensen av problemet. Mens jeg har sett sammenheng så ser folk

Ja, men en diagnose, det er noe sånn spesielt som kommer utenifra. Nei, det er ikke det. Det er hvis du sitter på mobilen 15 timer hver dag, så får du type diagnoser. Det er en enkel sammenheng, og det er det som er problemet at vi

Vi ser ikke de sammenhengene. Vi skjuler problemet. Kanskje vi har greid å løse noen nasjonale verdensproblemer i dag. Hvorfor ikke? Hvem vet da? Jeg er vel i hvert fall sikkert en titusen som har hørt på denne episoden. Kanskje det setter i gang et eller annet der ute, om det er en tanke, prosjekt, bevegelse...

et eller annet som kanskje gir en sommerfugleffekt, hvem vet? Jo, for det som er spennende, sånn som den ene som sendte meg en mail tidligere i kollegaen, sa at det vi trenger er en type, en folkeopplysning, men også en folke, ikke en folkebevegelse, men at folk begynner å våkne opp og rett og slett røre litt på seg.

og begynner å pirke litt bort til dette og si at dette er ikke greit. Netflix hadde vel en bra dokumentasje, fikk en del oppmerksomhet til sosiale dilemmaer og sånt. Det er jo også en start på å gjøre dette til en bred diskusjon. Nå har det jo på NRK vært veldig mange serier om det psykiske helsene og alt mulig. Gjerne kanskje fra enmanns perspektiver at vi må...

hva er problemet med de forskjellige i livene deres, men det er jo kanskje, man må gå enda opp et nivå, på et makronivå, og se hva er det som vi har diskutert her i dag, hva er det som alle disse problemene egentlig kommer fra, og hvor lenge har de eksistert? Jeg må bare si det siden du nevner det, for jeg har veldig mange som kommer til meg, og det er ganske mange, men av de som kommer til meg, så er det en del av de som kommer og har problemstilling, er følgende. De er på sånn 20-25%,

pluss de er veldig slitne, men de vet ikke hvorfor. De er deprimerte, men de vet ikke hvorfor. De har angst, de vet ikke hvorfor. De har ikke opplevd noe negativt, det er ikke noe galt, det er ikke noe trauma, det er ikke den klassiske psykologiske problemstillingen med å ha det vanskelig i barndommen og sånt.

Det er ingen som vet hvorfor. Lager man seg også grunner som kan være teorier for hvorfor de har angst, depresjon og så videre, som kanskje er falske årsaker? Først er det at de vet ikke hvorfor, og det mange kan gå inn er at da lager diagnoser, og veldig mange associerer diagnoser med sykdom, som associeres med noe som du er født med, eller noe som bare skjedde.

Mens jeg går fort inn og prøver å utforske bruken av teknologi, og så oppdager jeg nesten hver gang at det er et høyt element av teknologi for bruk, og så går jeg inn og sier at ok, la oss redusere det og se hva som skjer. Som regel så har vi funnet løsningen.

Bare der altså. Ikke sant? Få se på skjemtiden din, få se på Netflix-tiden din, gaming-tiden din, og skogetiden din. Skogetiden din også. Men det er litt fint også, for det betyr at jeg vet at saker gjelder ikke alle, men at det gjelder veldig ofte. Det betyr at vi kan løse det veldig kjapt, og så blir de overrasket over det selv, og bare sånn, jøss, jeg var en her om dagen, kutta fra 63 timer hver dag på mobilen, og bare sånn, forandret livet hans totalt. Mm.

Det sier jo litt da. Hvor mange der ute sitter i det problemet uten å være klare over det? Jeg tror du har vært inne på veldig mye av de problemerne her i dag, med den praten vi har hatt i dag, og at det er nettopp bare å orientere seg i sine digitale vaner og hva man holder på med teknologi og sosiale medier er sted nummer en å begynne. Det er ikke liksom å... Vi skal ikke sånn...

Folk som har lyst til å prøve å gå på full detox med å skru av mobiltelefonen, det er ikke noe ille det heller å prøve ut i ettertid. Nei, prøv hva som helst, bare prøv noe. Regel nummer en er at teknologien skal utvide deg, skal ikke erstatte deg. Ikke sant?

Ikke sant? Det var klokke ord. Da skal vi skru på mobiltelefonen vår etter podcasten her, og se hvor mye melding vi har fått inn mens vi har pratet her. Det der med å ha mobiltelefon fremme oss, og sånn som

Nå ligger det med siden av meg her nå, men jeg mistenker at jeg er mye bedre enn alle andre, så jeg påvirkes ikke av det. Men det er jo også en uvane, en sosial samling, å ha mobiltelefonen fremme. Jeg ser du ikke har det. Du påvirkes av det. Det som gjør at det sier litt om hvor stort det er, er at du følger med, men bare det at du følger med, er en energitappende funksjon, som du ikke får en ting igjen for.

Det som er rart er at før i tiden, for å være ekstra gammel, så hadde vi ikke en skjerm som fortalte oss mye info. Hvis du var borte, så fikk du ikke den telefonen. Poenget mitt er at da hadde du en sveivegreie. Nå har du alle informasjonene på telefonen, så hvis du sjekker den i morgen, så går du ikke glipp av noe. Nei.

Men før i tiden så satt vi ikke hjemme fordi vi var redde for å forlate telefonen for å gå glipp av noe. Ellers hadde vi ikke sånn kabel på tusen meter som vi la ut når vi skulle gå i butikken. Så poenget er at når vi har fått det hjelpemidlet vi har i dag med så mye informasjon som er tilgjengelig for oss hele tiden, så kunne vi teknisk sett være mer avslappet. Telefonsvarer tok aldri av i Norge i forhold til USA. Vi har aldri hatt bruk for dem. Nei.

Men det er derfor at man begynner å se stille, gode spørsmål rundt og si at ok, er det lurt? Sånn som du ligger nå, jeg har klienter som har noe foran seg, det er bare sånn, nei det er ikke lurt, du blir forstyrret. En er at du følger med, du har de med øyet der hele tiden, da er du i beredskap, bruker energi på det. Det andre er at hvis det skjer noe, så følger du med, så bare sånn, åh hva er det, og så begynner du å jobbe med det, ikke sant?

Og det tredje er at hvis det da for eksempel er negativt, du får restskatt, så er det tre negative effekter i løpet av kort tid, i en situasjon hvor du kunne hatt det veldig, veldig hyggelig, og hatt det bra, hatt det fint liv, og så kunne du gått og tatt det

sånn rundt lunstider som er sånn rundt nå, ikke sant? Ja, det er jo en oppdragelsesgreie også, det er jo litt sånn uhøflig også, å faktisk la seg distrahere under... Ja, men det er også et fenomen som vi ikke har snakket om, nettopp den uhøfligheten og den der, hva gjør vi i praksis? Fordi hvis jeg, når jeg sitter, og så råder foredraget, jeg spør jo ofte om det, hvis jeg hadde stått med mobiltelefon da, hvordan hadde deltakeren reagert? Ja, jeg skal bare svare kona her. Ikke sant? Ja.

og de har samtidig satt seg til at det hadde vært negativt. Men samtidig sitter han med telefonen og følger med og ser. Så vi vet at det er negativt, selv om vi gjør det. Jeg synes signalet er sånn som en har sagt at hvis du har mobiltelefonen din fremme på, hvis vi har en date, er på kafé, på en møte, whatever, så er det på en måte den

du prioriterer mobiltelefonen foran meg i samtalen, det vil si at hvis det skjer noe på den, så kommer du til å automatisk avbryte fokuset på meg, hvilket vil si at jeg er nummer to i rommet her nå. Og det var det, nå kommer jeg på det, det var det jeg skulle si i stedet for at

Når du forteller barna den historien fra det du gjør, den er verre. Når barna vokser opp og opplever at foreldre er mer opptatt av mobilen sin enn av barna, da vokser de opp med et stort problem, for da får de nettopp den følelsen. Og en ting er at vi voksne får det. Vi greier det med et barn som vokser opp, med en mor som er mer glad i mobilen sin enn seg. Det var det jeg kalte omsorgsvikt her i stad. Nettopp for at det

Det er farlig, altså. Det er farlig, ja. Jeg tror ikke det er selvskadingstrenden som var på 90-tallet. Man er så spådd at den kommer til å komme tilbake nå. Det er bare et rop om å bli sett, da. Ja.

Ja, det er jo litt av det. Selvskading er på en måte et ganske stort problem, men det er også økning der. Og en ting har blitt sett, men også der er det en bekreftelse på at vi er ikke flinke til å håndtere følelser fordi vi ikke har lært det, fordi vi rett og slett har stimulert den læringen bort. Og det gjør at når vi da får det vondt, så blir det så ekstremt vondt at man bruker type selvskading for å håndtere det. Så det er en økende trend som også påvirkes av det. Men jeg tenkte mer på den der at

barna, vi barn trenger å føle at det blir sett og hørt og hvis ikke de føler den tryggheten så er det vanskelig å skape en bra oppvekst og det er derfor vi må være foreldre med barn spesielt små barn å være ekstra forsiktig med bruk av teknologien mobiltelefoner der et eller annet sånt Begrens den der Fortnite-spillingen og begynne med det i kveld

Det er litt morsomt at jeg hører en del ungdom som klager over at moren og faren, eller i hvert fall moren sitt med disse kattevideoene på Facebook, det har blitt en sånn selvstånd. Mamma har slutt med de kattevideoene på Facebook. Det er de unge som begynner å si fra. Og det er egentlig litt kult. Så det er jo masse håp her. Vi får sette liten til den nye generasjonen at de...

plukker opp alle de feilene vi har gjort med teknologien som vi har. - Ja, bare vi må være modne nok til å tørre å stille spørsmål og begynne å pirke litt borti, så de blir litt bevisst på det. Og når de blir bevisst på det, så gjør de noe med det. - Se hvor nok folk bare holder rundt, hvis det hadde vært karikaturtegninger, så hadde de holdt rundt det som dopaminkrokke. Mens de liksom kikker seg på skulderen. "Faen, jeg kan ikke røre dopaminet mitt." "Hold deg unna."

Men du, tusen takk for en meget lang og god prat. Vi har nærmere oss to og en halv time her. Det er såpass, ja. Oi, det kjenner jeg. Det er viktig for at gjestene mine har sett et podcast-rekorder. Det er med at dette må være rekord for de der. Eller håper jeg. Jeg har ikke vært på så mange podcaster før, så jeg tenker det er bra.

Men det er et godt tegn, så er vi av lufta nå? Vi er fortsatt på? Ja, vi er fortsatt på i de siste sekundene her nå, så da vil jeg si tusen takk for praten. Ja, takk. Det var veldig hyggelig. Jeg håper du har gitt noe til noen. Det håper jeg også. Det tror jeg du har, absolutt. Og det du sa i stedet for valgforgang, at du har sett i gang, jeg vil ha litt action. På tide med litt action.

Vi får se, vi får håpe det. Også får man mye med seg selv og familien sin, også de egne vaner. Også håper jeg det blir noen god tilbakebring på episoden her. Så takk til deg som har hørt på hele veien, to og en halv time. Det er ikke bare bare det, det er vel 25% av dere som holder gjennom hele episoden, så statistisk sett. Så et lite utrop til dere også, det er vel fortjent. Takk for at du har hørt på, og så ønsker jeg deg velkommen tilbake når som helst. Takk skal du ha, Wolfgang, takk.
Similar

9/2/2023
Helsetipspodden
25. BALANSE, OVERSKUDD OG TILSTEDEVÆRELSE. Gjest: Samtalelegen Tonje Oord

Gjest: Tonje Oord - lege i spesialisering i psykiatri og grûnder av Samtalegen I denne episoden får du høre om: - Ytre og indre faktorer og basale behov - Symptomer ved dårlig balanse - Stressrespons, nervesystemet og ressursbruk - Varsellamper og bevisstgjøring - 5 grunnelementer for bedre balanse, stresstoleranse og robusthet - Bærekraftig livsstil og leve i tråd med egne verdier - Registrere, akseptere og refokusere - Sanser og pusten - Fleksibel oppmerksomhet, regulering, stressmestring og selvledelse - Mental kapital og selvivaretakelse - Verdistyrte handlinger, bevisstgjøring og oppmerksomt nærvær - Fokus og flyt, sortering og pauser fra stimuli - Energityv og oppmerksomtstyv - Ut og inn av komfortsonen, endring, grensesetting og voksesmerter - Sortere, prioritere og parkere Tonje finner du her: www.instagram.com/samtalelegen www.samtalegen.no Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.nervusklinikken.no Annette holder workshop om vagus: Pulskuren Workshop: VAGUS. Kunnskap og verktøy som styrker kroppens evne til selvhelbredelse - Pulskuren.no * Denne episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med din fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Jeg setter stor pris på om du gir en vurdering av Helsetipspodden på din podcastapp. Det er også stas om du deler at du lytter!
6/24/2021
Wolfgang Wee Uncut
Asle Toje | Gullbrikkespillet (4:11) Hallencourt: Den Gule Vesten Som Ble Til En Rasert Middelklasse

#wolfgangweeuncut #asletoje #gullbrikkespillet Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Asle Tojes Gullbrikkespillet Asle Toje er forfatter, nestleder i Nobelkomiteen, og statsviter, med doktorgrad...
John Petter Fagerhaug | Teknologi og Pyskologi, Sosiale Medier, Angst, Depresjon, Gaming, Helse

Transcript

Similar

25. BALANSE, OVERSKUDD OG TILSTEDEVÆRELSE. Gjest: Samtalelegen Tonje Oord

Asle Toje | Gullbrikkespillet (4:11) Hallencourt: Den Gule Vesten Som Ble Til En Rasert Middelklasse

25. BALANSE, OVERSKUDD OG TILSTEDEVÆRELSE. Gjest: Samtalelegen Tonje Oord

Asle Toje | Gullbrikkespillet (4:11) Hallencourt: Den Gule Vesten Som Ble Til En Rasert Middelklasse

#98. Stress, mestring, press, indre uro og nervesystemet. Med lege Bjarte Stubhaug.

#29. Hvordan leve godt og lenge? Med lege Ole Petter Hjelle.

SmS #21 Gaute Grøtta Grav om vindkraft, energipolitikk, guttas strev, likestilling og parforhold

04. NEVROPLASTISITET. Kroniske smerter kan være generert fra hjernen. Gjest: Ellen Flø Skagen

Thomas Giertsen | Kreativitet, Hvordan Utvikle Seg, Frykt og Nervøsitet, Nesepusting, Humor Før v Nå

Einar Duenger Bøhn | Teknologiens Filosofi, Skjermtid, Oppdragelse, Subjektive vs Objektive, Batman
