88. Hjernens superkraft: Slik forandrer du livet ditt med nevroplastisitet Gjest: Marte Roa Syversten

Episodens annonsør er Recharge Health, som selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam. Flexbeam er en bærbar og brukervennlig infrarød terapienhet som kan brukes blant annet ved muskelsmerter, søvnplager, idrettsskader, lite energi og magetarnplager. Du får rabatt med koden HELSTIPSPODDEN. Velkommen til HELSTIPSPODDEN. Jeg heter Nette Lønno, og denne podcasten er for deg som ønsker å utforske kropp, sinn og helse. Jeg får gjestene til å dele kunnskap og tips som kan gi deg større innsikt og forståelse, bidra til å styrke elsen din og gi deg mer velvære i hverdagen. I dag har jeg gleden av å ønske velkommen tilbake en tidligere gjest, Marte Roa Syversen. Marte er lege, forfatter og forsker med doktorgrad i neurologi og har en dyp lidenskap for hjernens kompleksitet og funksjon. Gjennom mer enn ti år har vi forsket på hjernutvikling og ungdomshjernen særregneligheter, noe som har gitt oss verdifulle innsikter i både styrkene og sårbarhetene ved den menneskelige hjernen. Mert er også en dyktig og engasjerende formidler, og jeg har selv hatt glede av å høre snakkerne BioVac & Weekend der vi begge var foredragsholdere. Hennes evne til å forklare komplisert kunnskap på en lettfattelig og inspirerende måte synes jeg er ganske unik og gjør inntrykk. Og jeg er derfor takknemlig for at du vil være gjest i helsetipspodden igjen. I tillegg til arbeid som forsker er Merte grunnlegger og leder av Epilepsinet, et nasjonalt forskernettverk støttet av Norges forskningsråd. Hun er også forfatter av de anerkjente bøkene «Menneskehjernen» og «Ungdomshjernen», som har gjort kompleks vitenskap om hjernen tilgjengelig for et bredt publikum. Nå arbeider Martha med en ny bok om neuroplastisitet, hjernens evne til å tilpasse seg, lære og endre seg gjennom livet. I dagens episode skal vi dykke inn i hva neuroplastisitet er, hvordan det påvirker vår evne til å lære og utvikle oss, og hvorfor dette er viktig både for helse, utvikling og livskvalitet. Og vi skal også snakke om hvordan hjernens tilpassningsevne noen ganger kan føre til uventede eller mindre ønskelige konsekvenser. Hjernen altså, den fascinerer meg enormt, og jeg gleder meg til å dele denne samtalen med deg, Solitte. Velkommen tilbake til helsehjelpsbåden, Marte. Tusen takk for det. Altså, du er driftig. Takk for det altså, takk for veldig fin intro. Ja, altså, jeg er veldig imponert, og litt som jeg sa i introduksjonen, Det å ha den evnen du har til å forklare veldig kompleks kunnskap, lett forståelig og til og med med en snert av humor, det er ganske imponerende, synes jeg. Veldig hyggelig å høre. Så får vi se om vi får til det nå da, om det vil vise seg. Ja, men nå har jeg ikke sett forventningene for samtalen. Ikke sant? Neida. Og neuroplastisitet er noe som virkelig fascinerer meg, eller gjerne i det hele tatt. For den er nå bare der, uten at vi tenker så mye av at vi har et hode med et ekstremt komplekst, jeg kaller det maskineri, oppi der, som påvirker egentlig hvordan vi fungerer, hva vi tenker, hva vi føler. Ja, ja. Det er jo det bare reflekserer jo alt det automatiske som foregår der. Det at vi ikke tenker over det. Nesten alt av hjernens virksomhet bare skjer jo uten at vi verken har kontroll eller bevissthet knyttet til det. Heldigvis da. Ellers ville det blitt veldig slitsomt for oss, tror jeg. Men innimellom da, så er det jo spennende og fantastisk å stoppe opp og bare tenke sånn «Du verden!» for et opplegg, altså det organet og alt det avanserte som foregår inni der og hva det faktisk betyr det er jo meg i det, og deg all den aktiviteten som foregår i hjernens nettverk så det er bare et kjempestort wow, og jo mer man lærer om det, jo mer jo mer imponert blir man jo av alt dette Ja, og det er så gøy at du sier det, for jeg skulle nesten trodde at til nå har vi ikke forstått alt om hjernen enda, sant? Nei, det stemmer jo det, og det gjør det jo også veldig spennende å jobbe med, for det skjer jo ting hver eneste dag, og det finnes sterke, store forskningsmiljøer over hele verden som jobber med å forstå dette bedre, og vi skjønner mer og mer, og så kan vi gå tilbake og tenke sånn, la oss si bare 10-15-20 år tilbake, og tenke sånn, oi, herlighet, så lite vi er nå, og vi skjønner vi enda mer enn da. Så det gjør at det et fantastisk artig felt å være i da. Ja, det skjønner jeg godt, og jeg har nok litt lært opp til tidlig at hjernen i størst grad vokser og utvikler seg frem til med cirka 24, men etter det så er vi på en måte litt sånn satt. Og så er det jo det der med noen bunter selv, og lese litt om neuroplastisitet, og være sånn, wow, dette er jo fantastisk. Så fortell hva dette her er for noe. Ja, det ligger jo, altså først og fremst så ligger det jo en optimisme i det, som er viktig, tenker jeg. Det at man ikke setter seg ned og tenker sånn, nå er alt fastlagt, og ikke noe vi kan få gjort med det. Det følger jo med, Jeg tenker jo litt at genetikken er jo sånn, at du har arvet et sett med gener. Vær så god, det er de gener du har. For det kan vi ikke gjøre noe med. Og det er jo oppskriften vår, utgangspunktet for hele dannelsen av kroppen og hjernen, hvordan den modnes og faller på plass. Og så vet du jo det, det har man tenkt lenge, at en barne- og ungdomsgjerne, når den er i utvikling, så er det veldig mye som foregår, og da er det veldig plastisk, for å bruke et sånt begrep der. Ja, og plastisk, hva betyr det, Mette? Ja, det betyr formbar, ikke sant? Vi har jo det samme i plastelina, så det er ikke mer hokus pokus enn det, at det betyr at det er noe man kan endre, som endrer form, endrer struktur. Og det skjønner vi jo i en barn- og ungdomsgjerne som skal lære seg så vanvittig mye, og bygge opp alle ferdighetene og kunnskapene sine, og bilde av seg selv og verden og hvordan den henger sammen. Og så i mitt felt, som er neurologien, så har vi jo vært litt pessimistiske frem til relativt nylig, og tenkt sånn at når du har en voksengjerne, så har du en voksengjerne, og det er ikke så mye man kan få gjort med det. Men så ta et skritt tilbake og tenke over at det med neuroplastisitet at det liksom skal være noe nytt og revolusjonerende innenfor voksenneurologi og egentlig psykiatri også det er jo helt utrolig jeg skjønner ikke det vi visste jo for 30 år siden at voksne mennesker også kunne lære seg nye ting Det er jo ikke sånn at vi slutter å lære, selv om vi passerer 25. Heldigvis! Og alle nye ferdigheter og kunnskaper som de voksne også tilegner oss, det er nedroplastiske forandringer det også. Hvordan skulle du ellers klart å beholde det? Eller endre oss? For vi gjør jo det, de voksne også. Det er bare at det Det er litt seire hos oss da. Dette krever litt mer innsats. Vi er ikke fullt så plastiske som barna og ungdommene. Egentlig er vi vel langt ifra så plastiske som dem. Men vi er formbare vi også. Det bare krever litt mer innsats, litt mer tid og flere repetisjoner da. Ja, og jeg er så glad du nevner det der med at det er en litt mer optimistisk tenkning. Ja, ja. Ok, så må jeg bare være sånn og ha det sånn resten av livet. Og jeg er nok litt sånn optimistisk anlagt selv, så når jeg begynte å lese og lære om det, så var det sånn, wow, dette gir jo så mye mer muligheter for å kunne ha det bedre. Ja, og da tenker jeg sånn, den kunnskapen er jo forutsetningen for å kunne gå på de veiene der. Fordi at før vi kan legge inn innsatser nå, eller arbeide med noe, for det ligger jo et ansvar og en innsats her også, det tenker jeg at vi ikke skal være redde for å si heller. Vi har et ansvar for egne liv og egne valg, faktisk. Og så er det ikke alt man kan reparere og forandre, det er det ikke. Men ganske mye kan gå i en annen retning, eller forandre seg litt, kanskje. Så det er ganske viktig, sånn grunntonen her, egentlig. Og nå mistet jeg å tro om det var spørsmålet. Det er arbeidsmøtene. ja, det er den optimismen i det og litt som du sier, det er også et ansvar og det kan jo også være veldig overveldende med at, oi, er det noe jeg må gjøre selv for å få det bedre men med å vite at det går annet å endre og også vite hvordan jeg skal gjøre det så kan han jo det men hva er det som gjør hjernen at den er så formbar og plastisk Ja, da må vi sette på mikroskopet litt, altså dykke ned i hjernecellene. For dette er egentlig veldig konkrete prosesser, og det er også ganske gøy. Hjernen består av 90 milliarder nevroner, 90-189 ser jeg noen steder. Litt sånn ulike anslag der. Og alle disse hjernecellene skal jo kommunisere med hverandre gjennom nettverk på forskjellige måter. Det gjør det ved å lage synapser, det vil si at en hjernecelle tar kontakt med en annen hjernecelle, sånn at det danner seg et spor mellom de to. Da kan et strømsignal reise fra den ene hjernecellen til den neste. Så har du begynnelsen på et nettverk, bittelite, da er det to hjerneceller som snakker med hverandre. Og i virkeligheten så er det jo tusener på millioner av sånne forbindelser fra celle til celle, på kryss og tvers inni der, så det er jo kjempekaotisk egentlig. Og det, når vi lærer nye ting, enten det er faktakunnskap, minner som fester seg, men også fysiske ferdigheter, ting som vi gjør med kroppen vår, så er det et sånt strømspor, helt konkret og fysisk, innen blant hjernens nerveceller da, som har dannet seg. Jo mer man bruker en sånn synapse, jo flere ganger man sender strøm over den, jo mer tryggbar blir den. Da skal det mindre signal til før det hopper videre neste gang. Der har vi den mikroskopiske bakgrunnen for at repetisjon er viktig for læring, og at de veiene og nettverkene vi bruker mye, eller går ofte på, ofte sender strøm på, de blir sterke. Og etter hvert så blir det helt automatisk at vi ikke alltid tenker over det en gang. Vi har masse, masse sånne nettverk som ligger underbevist og som vi bare bruker uten å tenke oss om. Så det er et byggeprosess dette her, egentlig. Og det er jo det som er neuroplastisiteten, at man lager ... nye synapser, eller forsterker noen svake. Og så er det jo det motsatte også, at de du ikke bruker så mye, de vil jo svekkes og visne bort på et vis. Så det er jo et resultat av at vi blir det vi gjør, egentlig. Kanskje enda mer, vi blir de vi treffer, tenker jeg også. Andre mennesker har jo veldig stor påvirkningskraft her. Vi er veldig i hjernens biologi innstilt på hverandre, som egentlig er ganske fint da. Så det er forvirkelig av de menneskene vi møter på veien vår. Hvordan ser den ut? Det handler jo litt om de eksekutive funksjonene igjen, tenker jeg. Jeg ender ofte opp der når jeg snakker om hjernen, men jeg synes det er et helt fantastisk evne vi mennesker har. Og det er kanskje de mest avanserte hjernefunksjonene våre også, som er knyttet til panda, og hvordan vi kan ... velger adferd basert på større behov enn akkurat det som er foran oss her og nå, og motstår sånne umiddelbare, mer dyriske instinkter at vi mennesker klarer det. Og veldig ofte så handler det om å tilpasse seg en sosial kontekst, egentlig. Om at man skal høre sammen i en gruppe, eller få innpass, eller følge de reglene som gjelder akkurat her, i denne sammenhengen mellom oss. Så det virker egentlig som om hjernen vår er spesialinnstilt på akkurat det, at vi hører sammen og til hverandre. Det er ofte det jeg hører folk si at hvis det har skjedd endringer så er det de menneskene de har møtt på veien som har hatt størst betydning for det og ikke akkurat hvilken metode eller oppskriften men det personlige møtet med et annet menneske det er ganske fint, synes jeg. Ja, det er jeg enig i. Og Bare det som du sier, at vi søker til andre, da ligger det noe sånn grunnleggende i å være en del av noe mer da, og sammen med andre. og trygghet i det for det er ikke meningen at vi skal være alene nei, det er ikke det sånn som vi er laget fra biologiens side og det ser du som alle sånne neuroplastiske endringer retter seg mot det at det er da, hvis vi skal gå tilbake til det igjen at vi er på vårt aller mest påvirkelige når det er for å tilpasse seg en annen person som setter spor hos oss Men så er det jo andre dyr igjen som lever en og en, og de vil jo ikke ha hjerner som er laget sånn som dette her. Men igjen tilbake til pannelappen, så er jo den en tredjedel av vår store hjernenes volym, er jo den. Og det er jo der disse funksjonene sitter som skal hjelpe oss å tilpasse adferd, sånn at vi kanskje handler til gruppas beste. At det er noe vi har med oss fra ... biologien sier det langt, langt tilbake i tid til da vi ble arten menneske. Og der er det jo genetikk, eller inn på DNA og hva slags verktøy vi har i verktøykassa, og som vi ikke kan endre på, alt dette automatiske. Og hva er det som gjør at hjernen vår måtte forme seg sånn som den blir formet? Hva påvirker oss? Hva spiller inn? Det er jo egentlig alt vi opplever og eksponeres for å gjøre. Og igjen så har du med deg et utgangspunkt i arvestoffet i DNA som gjør at man er predisponert for ting. Og noen ting er jo helt fastlagt der, sånn som øynfarge for eksempel. Det er jo ikke miljøavhengig, men programmert i genene fra start. Ja. Men veldig mange ting, og spesielt hjernes funksjoner, er jo sånn at du har en sårbarhet eller en styrke med deg gjennom genene, og så vil det la seg påvirke av livet du lever i større eller mindre grad for hvordan den vektskålen der faller ut. Man har jo flere gener som kan predisponere for For eksempel voldelig adferd har vært noe som har vært trukket frem, men at det bare slår ut hvis man har vokst opp under veldig vanskelig forhold, for eksempel. Så kan man bære det genet og ha vokst opp under trygge forhold, og så vil det ikke slå ut i en problemadferd. Det finnes mange, mange sånne eksempler. Så det er jo hva vi øver på, hva vi gjør, altså hvilke synapser vi bruker mye, de blir forsterket, de blir automatiske, de blir værende som motorveier blant hjernens nettverk. Og så er det, ja, jeg tror igjen alle menneskene da, som vi har i livene våre, at det er de som har den største påvirkningskraften på hvilke synapser vi bruker, og hvilke veier strømmen i hjernen vår går på. Ja, og det som fikk meg til å tenke nå er litt det der med, jeg har hatt et sånn mål nå for, eller et ønske for 2025 at jeg skal bruke mobilen mindre. Og så ser jeg og lett, jeg bare lurer på noe og finner den frem igjen, og så sånn, åh, jeg skulle jo legge den frem, men hva er det som gjør det? Det er jo det som et eksempel på at det jeg har gjort mye, er så lett å gjøre, bare uten at jeg har tenkt meg av. Ja, og der har vi de automatiske banene. Hvis vi ikke blir klar over det, og da er vi tilbake til det med kunnskapen igjen, og det å vite at det går an å ta såkalt grep her, men at det kanskje krever litt innsats, det er jo punkt 1. Å ha den innsikten at man forstår det, for å kunne få det til. Da vil jo biologien og DNA på nytt, automatiske prosesser, hele tiden lure oss til minste motstandsvei og det som gir mest belønning og uttelling i øyeblikket. Da er vi jo inne på dopamin og effekter av det, at det gir oss en craving mot ting som gir en opptur der og da. Det er jo mobilen topp spesialisert på, med forskjellige typer varsler. Igjen er jo det ofte Det verste, eller ikke det verste, men det som har sterkest effekt, kan jo også ha noe med andres anerkjennelse å gjøre. Ofte har det likes og beskjed fra andre i sosiale medier. Det trigger jo alt dette her av umiddelbare belønninger. Men så kan man koble på kontrollsystemene fra pannelappen, som er den sjefen, Og så kan du si til deg selv med fornuften at ja, men på lang sikt så er ikke dette bra for meg. Det er bedre om jeg øver meg på for eksempel å holde fokuset litt lenger på samme sted i noe som gir mer ro enn de raske skiftene som jeg ventes til fra mobilen opp. Og det er jo ikke sånn at vi ikke skal ha den, men vi bruker den nok kanskje litt for lett tilgjengelig, at man kunne balansert det ut bedre enn det vi ofte får til. Så det er automatiske veier hjem. Ja, og nå holder du på med en bok, sant? Kan vi nok om dette her nå til at at vi forstår mye, eller er det en del som bare ikke har helt tag på enda når det gjelder det med neuroplastisitet? Jeg tror at vi aldri vet nok, og at alt er mer enn oppdraget, og det er jo bare, det tallet jeg trenger frem er jo den der gang opp 90 milliarder hjerneceller med 15 000 forbindelser eller synapser per celle, så har du en idé over hvor kompleks dette her er da. Men i hvert fall det at vi får inn det med at dette er mulig, og at det skjer hele tiden også i våre voksne nettverk, endringer. I morgen kommer jeg til å huske at vi har snakket sammen her, og da er det nye synapser i mine nettverk som bærer med seg minnespor om det. Hvis jeg bruker de sporene igjen og igjen, hører på podcasten vi lager, eller binder meg selv på at jeg har gjort dette, så vil jeg huske mer av det senere. Da har jeg sendt strømmen gjennom de nettverkene mange ganger. Men hvis jeg ikke gjør det, hvis jeg sier ha det nå etterpå og avslutter, og jeg bare gjør andre ting og ikke tenker mer på det, så vil det ta mindre og mindre plass i mitt hode. Det møte som vi har hatt nå, så husker jeg kanskje lite av det når tiden har gått. Så det der er den bruken. Og der kan du jo delvis velge å styre, ikke sant? Å ta kontroll på. Jeg kan jo si til meg at jeg ønsker å huske mest mulig av dette her. Så derfor går jeg bevisst inn for at jeg hører på det mange ganger, for eksempel. Og det gjelder jo andre ting også, som jeg har lyst til å styrke. Hvis man vil bli god til å spille piano, må man jo selvfølgelig spille masse piano. Og det er akkurat de samme prosessene som ligger til grunn. Selle til selle til selle til selle. Det er spennende at du sier det, spesielt etter jeg ble småbarnsmamma, så har jeg følt at hjernen på mange måter, det er mye kunnskap du skal ta inn plutselig og lære, og det er nye ting hele veien. Så jeg har vært litt urolig, for jeg har følt at hukommelsen har vært så dårlig, det er så mye jeg bare glemmer. Samtidig så merker jeg jo når det gjelder jobb, det å være med pasienter og prate med dem, men også søke ny kunnskap. Jeg holder på å skrive bok om vagusnerven, og der er det ikke så gjerne min bare suge til å se kunnskap, og jeg blir engasjert, og jeg husker det, men hva jeg spiste til middag forrige uke, har jeg ikke nesten sjans til å finne frem til hjem. Nei, det er spennende. Dette er også neuroplastiske forandringer, hva som blir værende. Nå snakker vi om minner, både faktabasert spor, men også opplevelser. Det er på en måte fakta, og det er noe annet enn motorikk og ferdigheter, som er litt andre nettverk. Når det gjelder sånne type spor, og det kaller vi gjerne hukommelse, den delen av neuroplastiske endringer, så er det ganske tett knyttet opp mot følelsene våre. For det kan du spørre deg selv om, hvorfor er ikke alt, absolutt alt det jeg opplevde i går, blitt lagret som synapser i nettverkene mine? Det tror jeg kanskje ikke vi har kapasitet til. Tenk det, om vi skulle huske absolutt alt som hadde flimret forbi sansene våre gjennom hele livet, da er hjernekapasiteten overskredet. Så det må komme noen merkelapper her, et eller annet silingsystem som forteller hjernen at denne skal jeg ta vare på. Dette trenger jeg ikke å huske. Det er en slags sortering, rett og slett. Ja, og da er det jo noen ting vi vet som ... flagger ting som blir lagret. Der spiller følelsen en kjempestor rolle. Derfor ligger den strukturen som holder på med å fordele fakta og minner til mer permanente lagringsplasser i hjernen, det er den strukturen som kalles hippocampus, eller sjøhesten, som ligger i tinninglappen. Den er jo en del av følelsesystemet i hjernen. de sitter i det vi kaller for det limbiske systemet, det er jo hippocampus en del av. Og den sitter vegg i vegg med amygdala, som er alarmknappen vår. Når den fyrer så er det jo knyttet til angst, frykt og aggresjon. Men også veldig voldsom oppspilthet som setter i gang stressrespons, kan være positivt ladd også. Det kommer fra mygdala. Det ligger rett ved siden av hippocampus. Når den slår seg på, er det ganske stor sjanse for at hippocampus får tak i det som et minne. Så tar vi den følelsen som vi fikk, Og så setter vi den inn i en kontekst. Det er jo det som blir minnet. Hva var det som hekta på denne følelsen? Hvor var jeg da? Hva skjedde? Hvordan lukta det? Hva hørte jeg? Hvem var jeg med? Hele dette her fester seg da. Så følelser er den ene tingen, og den andre er jo hvis det er noe som er overraskende, eller ikke rutine, altså det ikke pleier å være, da blir det også flagget som noe viktig, og så er det mye større sjans for at det blir værende. Så må du legge til den komponenten av at hvis vi henter frem dette her, og går på de stiene på nytt og repeterer, så blir det sterkere spor og sterkere minner. Det får meg ut å tenke på at det er jo kjempebra når det er gode ting for oss, men mindre bra når det skjer ting som ikke er så godt for oss. Ja, og det som er litt av utfordringen, kanskje hvis målet er at vi ønsker å ha det bra, ikke sant? Alle ønsker å ha gode hverdager og gode liv. Men det er ikke hjernen og biologien vår enige. Den har jo innstilt på at vi skal holde oss levende. Det er kanskje ikke fullt så relevant lenger i den verden vi lever i nå, for det er jo sjelden vi er i plutselig overhengende livsfare, selv om det kan skje selvfølgelig. Men det er jo det både stressrespons og hjernens automatiske funksjoner er innstilt på, det er hvordan skal jeg holde denne organismen levende lenge nok til at den klarer å få barn, sånn at DNA kan bli videreført. Da får du dyrket fram egenskaper som er spissa inn på det. Det som skjer er at vi flagger farlige ting, for eksempel. Det er jo helt livsviktig at et dyr, som vi egentlig også er i den store sammenhengen, kjenner til farlige situasjoner og gjenkjenner dem. Så det er kanskje noen av de sterkeste triggerene som finnes for å danne bare nevroplastiske endringer, for å kalle minnet det igjen. Hvis man blir veldig sint eller veldig redd, så er det veien kjempekort til at dette igjen flagges som noe som er kjempeviktig, at vi aldri glemmer, sånn at vi kan reagere litt av forholdsregler. om det skulle oppstå igjen og det kan jo være ganske ubehagelig ikke sant? jeg har bare ikke lyst til å huske dette alt nei, og det fikk meg ikke til å tenke på en situasjon der det var opplevd et veldig traume som barn der vedkommende sa at det skjedde jo bare en gang, og så har du trykt i oppveksten ytterpå. Hvorfor sitter det så sterkt? Hvorfor plager det meg enda som voksen? Men der forklarer du det jo. Ja, det er derfor. Og det er jo fordi at hadde det vært 200 000 år siden, og dette skjedde noe lignende, for eksempel i møte med et rådyr, som satt i gang den voldsomme angsten, så så blir det værende som et varig spor på at, oi, kommer du opp i noe sånt igjen? Da er det best å få slått på alt av alarmberedskap med en gang. Dette er jo også prosesser som går mer eller mindre automatisk. Kroppen settes i beredskap når vi minnes om en sånn type farlig situasjon. Da kan det kanskje være nok med en gang. Da gjelder ikke det repetisjonsmomentet en gang. Så sterk er den koblingen. Kan hjernen da trenes opp til å endre den responsen? Eller må det være med videre gjennom livet for å beskytte oss mot den faren igjen? Hvis jeg har forstått dette riktig, og jeg tar litt forbåd om at det er ikke langt fra alt jeg har forstått heller, for dette er jo litt vanskelig og komplisert, og det finnes folk som har ekspertise mye mer spisset inn mot de ulike delene av dette her enn det jeg har. Men hvis jeg har forstått det riktig, så er den flaggingen fra Amygdala at det kan aktivere stressrespons basert på en sånn voldsomt dramatisk hendelse, så å si umulig å få slettet igjen. Den er ganske varig. Men så har vi noen andre baner, nemlig bremsefunksjoner fra de eksekutive nettverkene i pannelappen tilbake til den sjefen i hjernen. Det er jo den fornuftige stemmen som går inn og bremser følelsene våre. Det er også helt fysiske baner som strømmen sendes på, fra pannelapp, prefrontal hjernebark, for å være enda mer spesifikt, helt der fremme, og ned til denne alarmknappen i amygdala. Der går det baner, og de kan trenes opp. Da er vi jo inne i et i et fagfelt som heller egentlig ikke er midt i psykiatrien og psykologien, men som jeg synes er utrolig interessant og spennende, og som jeg prøver å forstå, at da er det jo dette vi aktiverer og sender beskjed der som sier sånn, og det er jo den, ja vent nå litt da, det er dette her, Var da, men det er ikke sånn nå. Nå har du en annen setting, et annet liv, og jeg tror det er forskjell på den stemmen, for man kan forstå det med intellektet sitt, og si det til seg selv. Men jeg tror det må erfares, at man må leve det, og sende strømmen på de banene gjennom ting man gjør, og ikke bare den innsikten som intellektet kan gi. Jeg tror det er og erfare at det er trygt i en tilsvarende situasjon som for eksempel ja, at man må i relasjoner for eksempel da som du har vært i en skadelig relasjon så er det jo lett å ta med seg det mønstret inn i neste og bare at det er ditt verdensbilde sånn er det nå er jeg i en sånn setting da er det en sånn reaksjon jeg kan forvente og så starter stressresponsen kanskje og setter deg i beredskap for at nå kommer det Da kan du fortelle deg selv at dette ikke er den samme menneske. Nå er det noe helt annet. Det kan du skjønne med intellektet ditt. Men jeg tror for at kroppen skal forstå det, og at stressresponsen faktisk skal la seg bremse opp, så holder det ikke at du sier det, at du forstår det med IQ'en, eller ikke IQ'en, men igjen med intellektet. Du må ha levd det og erfart det mange nok ganger. Nå er det en situasjon, det skjedde ikke. Nå er det en situasjon igjen, det skjedde ikke nå heller. enda en gang i den situasjonen. Nå skjedde det heller ikke. Og da har du kanskje begynt å bygge noen nye spor som en slags omvei eller en annen vei for de automatiske responsene som man har hatt med seg. fra før, og som har hugget ut og gått på så mange ganger. Men så må det gå noen nye veier, da må det faktisk gå på de da. Jeg synes det er gode bilder for den, og da er det jo synapsen jeg snakker om, når jeg sier veier man skal gå på, ikke sant, så mener jeg det som et bilde for hjernes nettverk, og den konkrete strømmen som sendes fra nevron til nevron via synapser. Det blir jo på en måte veier da, og stiger. Og hvis vi går opp de stiene igjen, eller lager nye stier, så får vi nye erfaringer med oss som gjør at det kan komme nye koblinger og en annen respons da. Ja, og det er jo utrolig flott at det går an. Men så er det noen ting som man ikke kan få fjernet eller klippt ut tilbake til det. Så det er kjempekomplekst. Men jeg tror det viktigste er at man vet at disse prosessene foregår hele tiden, sånn at vi ikke blir passiv i egne liv og tenker at vi skal fikses eller repareres, det er jo veldig behagelig da, det er jo tilbake til dette her med minstemotansvei og at vi helst ikke vil gjøre så mye det er vi også forprogrammert til å velge, hvis vi ikke tenker noe sånn men også skal vi være forsiktige med sånn at ja, da er det jo din egen skyld ikke sant? for det er det jo heller ikke Det er utrolig mange faktorer som påvirker oss, som vi har null kontroll på, men som likevel kommer utenfra og endrer hjernen vår struktur. Så det er veldig mangefacettert. Men jeg tenker at hvis vi har en sånn fix-mig-innstilling, så blir vi jo fort stående litt stille og passivt, og da tror jeg at det er mye mindre sjans for at vi får til å endre på disse stivene også. Og det er så fint at du sier det, Merte, med at vi ikke skal ta på oss skyld, men det er mer at en kan få en forklaring, og så er det så mye som spiller inn av genene vi har med oss, de som vi har vokst opp med, går i klasse med, arbeidsplasser, ja, enormt mye som spiller inn. For det har jeg litt inntrykk av nå når det begynte å bli litt mer snakk om neuroplastisitet, at Noen umiddelbart tenker at da er det min feil, men det er absolutt ikke det det handler om. For det er et hav av tilfeldigheter som spiller inn, og at vi også tar valg basert på den kunnskapen vi har. Det er enormt mye som spiller inn, men det går an til å gjøre noe med det. Ja, det er kanskje det som er hele poenget. At det ligger skyld og ansvar for det som ligger bak oss. Det er det ekstremt mye som ikke har kunnet velge, kanskje det meste egentlig. Så det er jo mer den fremtidsrette tenkningen da. Hva skal skje i morgen, og hvordan kan jeg påvirke det med egne valg og eventuelt innsats som jeg velger å gjøre, hvor jeg legger den hen da. At det er noe med det også, at vi må velge, at vi retter brikket fremover i stedet for bakover. Hva er det så godt for hjernen for å støtte disse prosessene? Hvordan skal vi få til endring hvis vi ønsker det? Det er veldig morsomt. Jeg har holdt på med å være fascinert og fordype meg i hjernen siden 20 år siden jeg var tidlig på studiet. Og så kommer jeg, det jeg ender opp med da, som konklusjon, etter alt dette her, alle bøker jeg både har skrevet selv og lest og podcastet jeg har hørt og så videre og så videre, det er jo ting som vi alle sammen vet kjempegodt fra før. Andre folk. Altså tilbake til det igjen. Andre mennesker, og det skal jo ikke være 100 eller 50 eller 20, eller det å være kjempe, kjempe populær. Det er den lille kretsen din, de du har rundt deg i det daglige. Kanskje det bare er én person, eller tre-fire. De relasjonene som vi har, som er tett på oss, og som er ekte og som betyr noe, det er det beste og viktigste for hjernen. Så skal vi gå litt dypere inn i det, for da er vi inne på hjernehelse og hvordan man kan fremme plastisitet og endringspotensialet på best mulig måte. Da er det jo det med bruken igjen, hvor sender vi strømmen, hvilke synapser bruker vi, og at vi faktisk bruker det litt variert og bredt, og ikke bare på akkurat de samme automatiske sporene. Så er jo det å møte andre, å være i dialog med andre, Det aktiverer store deler av hjernens nettverk. Da er det veldig mye man må bruke av seg selv, eller av synapsene for å kunne sitte i en samtale for eksempel, og tilpasse seg den andre personen. Det er både motorikk og tale og planlegging og impulskontroll, holde tilbake, håndtere følelser, lese kontekst. Det er kjempeavansert. Da bruker man masse av hjernen sin. Og da er det direkte sunt for nevroplastisiteten og for disse nettverkene. Men så er det jo andre ting som kommer høyt opp på lista her, og fysisk aktivitet, igjen en selvfølgelighet, men det er relasjoner, fysisk aktivitet, to utrolig viktige faktorer. For fysisk aktivitet aktiverer jo også store deler av hjernen hjemme, Gjennom det å utføre motorikk og motoriske handlinger, så bruker vi massevis av nettverk. Litt andre enn når vi sitter i samtale, eller når vi leser opp eller prøver å feste ny kunnskap. Men veldig aktiverende. Og så er det jo her foregår det mye kjempespennende forskning. Helt splittenytt her og nå egentlig. opp mot neuroplastisitet, fordi det viser seg at fysisk aktivitet har en veldig beskyttende effekt mot demens, blant annet og aldringsprosess, som jo er litt motsatt neuroplastisitet, nemlig at synapsene mister tak i hverandre igjen, og at det blir mer glissent mellom nettverkene, at de forfaller. Og noen ganger til slutt i så stor grad at vi ikke klarer å opprettholde normale funksjoner lenger. Så hvordan kan man beskytte på best mulig måte? Og da virker det som om det bare vokser og vokser bevisene for det gjennom forskningen, at fysisk aktivitet har en kjempe stor beskyttende effekt. Og det er kanskje, det er vel ikke 100% sikkert så vidt jeg har forstått, men det er kanskje fordi at når vi trener frigjøres stoffer som er med på å reparere synapser. De beskytter disse dyrbare forbindelsene våre. Det lager vi mer av når vi er i bevegelse. Og så sitter nordmenn, nå husker jeg ikke akkurat prosenten, men veldig mange sitter i ro mellom syv og ni timer til dagen. Ja, det er vi i hvert fall ikke lagd for. Vi er jo langt fra bevegelser. Det er jo noen som til og med går så langt at de sier at det er derfor vi har hjerner. For at vi skal være i stand til å bevege oss rundt i et miljø. Se på organismer i biologien som står stille. De har ikke hjerner. Tenk på trær og blomster og sånne ting. Ikke sant? Ja. At det liksom er en sånn kjennetegn for oss som skal røre oss. Så når vi trener, så reparerer det. Åh, ja. Og så tror jeg noen ganger at kanskje det var det dryppet du sier nå, at bare, åh, ja, men det ga meg motivasjon til å bevege meg mer eller trene. For det er jo ulike ting som... treffe oss til å få en motivasjon til å bevege seg mer den dagen og repetisjon de neste dagene Ja, og det er jo tilbake til kunnskapen igjen, at vi trenger kunnskap og innsikt for å kunne ta best mulig valg på egne vegne da, i egne aktive liv. Det er jeg selv som er beslutningstager i mitt liv, ikke noen utenfra, og det at det baserer seg på det jeg har vet og kan og er interessert i da. Ja, og så ... Er det jo en del studier som viser til at den største risiko for tidlig død er ensomhet, som viser gjerne forklarer litt til det, fordi at hjernen fungerer bedre når vi er sammen med andre? Ja, det er helt riktig. Det er jo... Jeg tenker det er et av de viktigste poengene. Og så er det jo, ja, det kommer ganske mye data etter hvert på farligheten av ensomhet, eller det å være isolert. Og det tenker jeg kanskje delvis kan knyttes opp litt opp mot stressresponsen igjen, at vi er Ufrivillig kan gå litt i alarmberedskap, fordi det er egentlig en sårbar situasjon for oss som menneske. Det å ikke ha en tilhørighet til en flokk, som er et sånt primitivt sett. så er jo det noe vi har programmert i oss at det er forbundet med livsfare, sånn som jeg tenker på det, i et sånt perspektiv. Og at det kan vi heller ikke ta full kontroll på, ved å si sånn, ja, men det er ikke farlig nå. Nå er det ikke den verden for 200 000 år siden. Det hjelper på en måte ikke, for at dette skjer allikevel. Og så kan man si sånn, Jeg trives jo så godt på å være alene. Jeg elsker det. Jeg er en av de. Jeg synes det gir utrolig godt rom å ha behov for det. Men ikke bare det. Man trenger en balanse der. Det tør jeg nesten påstå at hvert eneste levende menneske gjør. Så lenge man har en hjerne som fungerer innenfor noen rammer som vi definerer opp. Man kan jo diskutere neurodiversity, som det heter på engelsk. Vi har ulike varianter innenfor det også. Hvis vi skal begynne å bevege oss inn mot autismespektrum, for eksempel, så er det ikke sikkert at det behovet er der i like stor grad. At det kan være ekte, at man tenker at jeg trenger ikke all den interaksjonen med andre, og hva det er, og helt i detalj, også sånn neurovitenskapelig, der har vi også ganske mye igjen før vi forstår det. Det er jo faglig sett veldig interessant, og viktig å skjønne da. Hvis vi pøser på med masse folk rundt og skal ha mye interaksjon, så kan det være slitsomt når det er det som man i utgangspunktet ikke trenger eller har behov for. Det er akkurat det. Det er kjempekrevende. Tilbake til hvor mye man bruker hjernen sin. Kanskje det med ensomhet, stress og risiko knyttet til det, også handler mye om det å vite at man har en tilhørighet til og at være akseptert, godtatt og ønsket et sted. Den plattformen der da. Ja, og så trenger det ikke nødvendigvis være mer enn det, for det snakkes så mye om, så er det sånn, jeg ble så slitsom å være så sosial, så er det sånn, ja, men det handler ikke nødvendigvis om det, men så du sier det, å føle tilhørighet i noe, at det er så viktig for oss. ganske grunnleggende behov og det kan være små enheter og det trenger ikke å være mange heller, men tilbake til det at det er jo slitsomt i sosiale sammenhenger og sånn, så er det jo Det er akkurat der den hjernetrimmen kommer inn. Ja, det er veldig, veldig slitsomt. Det kan være, men det betyr også at du har brukt hjernen på ganske utbredte måter. Vi blir jo slite når vi har trent fysisk også. Det betyr at da har du gjort noe som er bra for helsa di. Flere sider av den saken. Hva andre ting er det som er bra for hjernen? Kosttål spiller jo en rolle også, selvfølgelig. At vi har balansert og normalt, sunt og variert kosthold. Det handler, sånn som jeg tenker det, litt om blodårehelsene. Samme som alle blodårene i resten av kroppen, inkludert hjertet. At vi vil helst ha dem åpne med fri passasje for gjennomstrømming. Da er vi på det å forebygge sykdom, helt spesifikt hjerneslag i hjernes nettverk. Hvis en av blodårene tetter seg igjen med en propp, så vil jo ikke blod komme frem dit det skal til hjernecellene, og da dør jo det hjernevevet og blir til arvev. Og da mister man jo funksjonen der, det er klart. Og der kommer det jo inn med tanke på kolesterolnivå, men også alt med blodtrykk og generelle råd for å holde blodårene sunne, gjelder også for hjernen. Og så er det mange som lurer på, ja, hva med Myelin for eksempel, som er en isolerende stoff som består mye av fett, og alle stoffene som hjernens celler skal bygge av proteiner for at alle prosesser skal fungere sånn som de skal. Hva trenger vi av mat for å optimalisere det? Det har jeg også tenkt en del på. Det er klart at det er en del byggestener for byggeplassene inne i cellene, i alle kroppens celler, som vi må hente fra maten. For eksempel har vi de essensielle aminosyrene. Det er ting som ikke kroppen kan lage selv, men som er avhengig av å spise. Og så er det noen fettstyre som har samme rollen som det. Og dette er jo byggesteiner som trengs, og som er helt grunnleggende viktig inni prosesser, også i hjernen. Men hvis man skal bygge noe, og har et kjempelager av overskuddsmateriale, så betyr jo ikke det at byggverket blir bedre. Det er mer hvis det mangler, hvis det er for lite. Da kan det hende at det fungerer dårlig å bli vakkerhundt byggverk, men hvis du har pøst på med masse tilskudd som du egentlig ikke kan bruke til noen bygginger likevel, så blir jo det bare liggende å være overskuddsmateriale. Så jeg tenker nok det, og det er ikke sikkert alle vil være enige med meg der, men jeg tenker nok det at et vanlig, velbalansert, variert kosthold som baserer seg på normale råd, gitt at man lever et ganske vanlig liv og ikke er la oss si toppdress utover, da har vi kanskje litt andre behov enn en vanlig person, vil dekke det som hjernen trenger av byggesteinene. Ja, det var et fint bilde på det der med at det overskuddslagere ligger ikke tilgjengelig til andre tider, for det er jo noe kroppen skal trenge kontinuerlig. Så det var en fin måte å forklare dem for. Noen sånne overskuddsmaterialer tisser vi jo rett og slett ut igjen, bare for å, og det gjelder jo vitaminer for eksempel, vannløse vitaminer. Og i andre tilfeller så kan det jo til og med bli skadelig hvis man får masse sånne ekstra materialer. Det er jo på de fettløse vitaminene, nå jeg heller ikke er næringsfysiolog, så det er sikkert andre som kan mer enn meg, men hvis jeg husker riktig, så er jo det også ting som kan hope og egentlig bare ha en skadeeffekt hvis det blir for mye av det. Fordi man ikke får kvittet seg med det overskuddsmaterialet. Men jeg tenkte også når vi snakket om, nå har vi jo vært litt gjennom kosthold og ting som er viktige for hjernehelse, men vi burde jo kanskje snakke litt om søvn også. Hvis vi skal gjennom ting som er bra og viktige, og ikke minst de setter lyset av neuroplastisitet. Det er i hvert fall viktig. Og også noe som vi egentlig ikke har forstått ordentlig rekkevidden av enda, men vi er i ferden med å holde på å finne ut av det. For det er, jeg aner meg ikke så mange år det heller, at vi har forstått hva som skjer når vi sover. Det er lenge det at man, synes jeg i hvert fall, at jeg har hørt sånn, da skal vi gå på energisparing, og vi skal hvile oss, det skjønner vi jo da, og at vi skal kvitte oss med slagstoffer, jeg har alltid lurt på hva det egentlig er for noe. Hva skjer da? Men nå har vi jo innenfor nøvvittenskapen en helt annen verktøykasse enn vi hadde for bare, la oss si, sport tilbake til at jeg begynte på med sin studie, som liksom er sånn mileperl for meg, 2001. Etter det så har det skjedd ganske mye på teknologifronten, og det gjør jo at vi har veldig kule instrumenter som vi kan undersøke hjernen og hjernens nettverk med. Det er jo MR-bilder, en viktig komponent. Vi har hatt det før 2001, men det blir stadig bedre med mer muligheter. Man kan gå inn og se på hvordan hjernen jobber real time. Og så er jo EEG-undersøkelser en annen faktor som er det går på å måle strømaktiviteten og se hvordan den går. Og da kan man gå enda nærmere inn på nettverksfunksjonen og så videre. Så dette gjør jo også at søvnforskerne har fått mye gøy å leke seg med. Og så ser man jo at det synapsedannelsen, forsterkingen av synapser, men også bortfrisering av ting som vi ikke har så bruk for. Hele den byggeprosessen av disse nettverkene foregår i ganske stor grad under søvn. At det er nattlige prosesser, veldig mye av det her. Og det er mulig å skjønne, fordi at på dagtid, når vi er påslått og har alle sansene slått på, så driver vi jo gjerne med det, altså å prosessere alt som vi skal ta inn og tolke om virkeligheten som vi er i. Men når vi sover, så stenges jo dette av, blir jo på et visst, til en viss grad litt Det er en slags bevisstløshet, egentlig. Og så får jo alle hjerneområdene som driver med tolkning av sanser fri, og da kan man tenke seg at det kan skje helt andre ting. Og det er jo akkurat sånn det er også. Så det kan vi måle med EEG, måle hjernens elektrisk aktivitet, og se hvordan hjernebølgene våre er helt annerledes i de forskjellige søvnstadiene enn når vi er våkne. Ja, så det er litt sånn, som du sier, før vi igjen har tenkt sånn veldig enkelt at når vi sover, selv om kroppen trenger hvile, men det er vanvittig gode, massive arbeid som kroppen holder på med mens vi sover. Det gir den litt fred. Det er jo helt utrolig imponerende. Og så du sier at hjernen må få pauser. Ja, og ikke minst i hjernen skjer det vanvittig mye når vi sover, fordi ja, da gir du pause fra alle sansintrykk og alle bevisste kommandor til motorikken og sånn, men det skjer masse Det er et slags velikeholdsarbeid som skjer da, når vi ikke bruker nettverkene til disse aktive tingene. Og der begynner vi også å få veldig gode data etter hvert på, som støtter opp om ja, man husker ting mye, mye bedre hvis det er forbundet med god søvn, samme hele innlæring av motoriske ferdigheter, eventuelt løse problemer og tenke nytt. finne kreativitet, og også tilbake til det med forebygging av demens. Alt sammen knytter seg til god søvn. Modningsprosesser gjerne gjennom barne- og ungdomsår foregår mens vi sover. Da friseres og finpusses det. Synapser av nettverk hele veien. Så ser man hvordan det går, men hvis man ikke har hatt god nok søvn, da har det påvirkning da. Når vi da prioriterer å sove, så gir vi kroppen tilgang til å gjøre et annet type arbeid på et vis som kun skjer på nett, eller det tidspunktet vi sover. Og det får meg til å lure på, for mange sier ja, men jeg har ikke tid til å sove, eller det å sove er for pyser, og jeg trenger ikke så mye søvn. Men hvor mye søvn trenger vi da? Det er litt individuelt akkurat hvor mye det hver enkelt person trenger. For voksne så er det vel anslått en sånn 7-8 timer da, omtrent. Også de som er eksperter på søvn sier vel gjerne det at tenk deg selv på ferie da. Hvordan sover du da? Når legger du deg? Når står du opp? Hvis du ikke har noen restriksjoner på det i det hele tatt, hva slags døgnrytme innstiller du deg på da? Og hvor mange timer er det i den? Og Og så er det, eller ikke i døgnet da, det er jo ganske likt med hvor mange timer du står over det da. Og så er det også det man føler seg utrykt på dagtid. Kjenner du, du kjenner jo det om du har et søvntrykk gjennom formiddagen, hvor du sitter og føler at å herlighet, nå trenger jeg å ta meg en lur, da betyr det antagelig at du ikke har gitt deg selv nok time i søvn. Men igjen, det å skryte at man klarer seg med fire-fem timer søvn og sånn, det tror jeg er helt koko. Det må vi bare slutte med. For da har du et frarøvet hjernes nettverk, mulighet til å reparere og velikeholde og frisere seg, sånn som det gjør mens vi sover. Og det er mer og mer forskning som viser at så lite søvn predisponerer for for eksempel demensutvikling hos eldre da. Og at man husker ting dårligere enn man ville gjort det ellers. Ja, og er det noe som du tenker forstørrer søvn da, i forhold til kosme? Ja, egentlig det jeg tenker på, så jeg skal ikke spørre. Det å fore hjernen med masse inntrykk via Netflix eller skrolle på mobilen, tenker jeg vil jo forstørre søvnen, men Du skal jo også gjerne bruke masse kapasitet til å vurdere om dette her er nyttig for oss også. Ja, og det er det som er så frustrerende med soving. Det kan man jo ikke få til med å jobbe for det. Du kan jo ikke legge deg ned og tenke sånn skal jeg jobbe for å få sovet? Sånn som man kan gjøre med en treningsøkt for eksempel. For det er jo helt kontraproduktivt. Da vil du jo akkurat holde deg våken. Jeg tenker at det er så viktig for meg å få sove godt, så man blir jo aldri så våkent som når man tenker på det. Så det er jo en passiv ting, at man må slippe seg, egentlig, for å skli inn i søvn. Men det går jo an å gi ro for det, og prioritere det likevel, og ikke gjøre motsatt og si sånn «Nei, jeg har ikke tid til å sove». Og for at det skal være en passiv prosess igjen, hvor man kan gli inn i søvn og gi seg hen til det, så krever det at man ikke fyller på med masse aktivitet i hjernens aktive, våkende nettverk. Det er en gradvis prosess som man begynner på å gå mer og mer dypere inn i, det med innsomning. Hver gang du har noe som slår aktiviteten på igjen, så må du begynne på nytt på den prosessen der. Og det er jo ofte tankevirksomhet som holder mange av oss våkne, at man blir liggende og spinner rundt noen bekymringer kanskje, eller prosesseringer av ting som har skjedd, kanskje særlig hvis det er noe emosjonelt. eller noe ubehagelig, eller ting som man blir sittende fast i, tankebaner, som kan holde oss våkne på kvelden. Så det er jo ikke gode venner i den sammenhengen i hvert fall. Stress igjen, altså når stressresponsen slår seg på, hvis man gjør det, så er det i hvert fall umulig, for det er jo, man kan jo ikke sovne hvis man er i livsvare, eller hvis kroppen slår på den bryteren der. Så da er jo det helt nedprioritert. Men det er jo også selvfølgeligheter det at det er bedre å lese en bok enn å scrolle på mobilen for eksempel. Det er jo helt åpenbart at inntrykkene som kommer fra skjermen har mye sterkere stimulerende effekt på hjernen enn enn det som ikke er digitalt og elektronisk. Skiftefort er farger, lyder og ofte følelser knyttet til det, eller linker inn mot andre mennesker som kan trigge noe i oss, både på godt og vondt, som kan være med på å holde denne kverden av gående når den kanskje ikke burde vært det, eller man burde latt tankene flyte fritt til steden, så man kan skli inn i en sånn innsåning. Så saven... bevegelse og trening sosiale relasjoner posthold så vi kommer liksom tilbake til det vi snakker om med alt for at kroppen vår skal fungere Dette vet vi fra før. Disse punktene, og så legger jeg til det med stress. Det å være stressaktivert og gå i den fight-or-flight-modusen, også er veldig usundt for hjernen, helt konkret. Det er den siste faktoren. Så ja, gode relasjoner, fornuftig variert kosthold, fysisk aktivitet, god søvn, og ikke være for mye stressaktivert. Dette er gammelt nytt, men nå har vi jo prøvd å sette det inn i denne konteksten av hjernehelse og neuroplasticitet, og så prøvde å forklare litt hvorfor at disse rådene også gjelder der i høyeste grad. Ja, og det er jo det som er så fint, for det at med nye måter å forske på, så finner man ut at det er det kroppen trenger. Ja, ikke sant? Ja, rett og slett. Og det, for man skulle gjerne tenkt at, ja ok, så finner man på noe sånn helt nytt. Men det er jo ikke det. Våre kropper har jo eksistert i generasjoner på generasjoner. Så det er det som er så fint også. Og så er det jo litt det der med tilpressningsevnen, at vi... klare å omstille oss til situasjonen vi er i litt som du sier, hvis vi gjør det samme om igjen, men så kan vi også vekke litt med at kanskje vi tar en annen vei til jobb, eller går tur et annet sted, eller prater med noen andre enn som vi ikke har pratet med før Ja, og da bruker du noen andre baner enn de du vanligvis bruker. Så det er jo egentlig så enkelt i gåseøynene som det da. At man gjør ting litt annerledes, så bruker man noen andre nettverk enn de vanlige, og da styrker du noen flere synapser enn de du hadde. Åh, ja, altså hjernen er spennende, og så komplekst, så det er, så likevel kan vi liksom gå ned til det helt enkle av hva hjernen trenger for å få lov å fungere godt for oss da. Ja, og nå har vi jo hentet frem de gode gamle livstilstipsene der, og så satt dem i denne konteksten, og det hjelper jo gjerne igjen til å ta gode valg, for da er vi tilbake til det igjen, at vi må forstå hvorfor vi skal gjøre ting for å ønske å gjøre det, og at det vil øke sjansen for at vi faktisk får det til, eller tar de valgene. Åh ja, tusen takk, Merte. Er det noe du tenker ... som jeg ikke har spurt om, så du ville prate om? Ikke som jeg kommer på sånn umiddelbart. Jeg synes jeg har vært innom veldig mye spennende og fint tematikk. Ja, jeg er helt enige. Jeg er så glad for at du har denne her interessen og har tatt på deg litt den der oppgaven med å formidle det til oss slik at vi vanlige i hermetegn klarer å forstå. For du er så god på å forklare det enkelt og med enkle bilder også. Det er hyggelig å høre. Så tusen takk for at du ville være gjest igjen, og jeg gleder meg til boka. Hvor tid er planen at den skal være ferdig? I løpet av våren, tenker jeg. Såpass runde kan det vel være. Og så inn mot mai, så håper jeg vi har kommet langt da. Mai 2025. Åh, så spennende. Den skal jeg lese og glede meg til det. Så tusen takk til deg, Sallutte, og håper nå at du blir litt inspirert til å ha litt gode valg, og med tenke på å vinklinge opp mot at det er med å styrke hjernens funksjon for at vi skal ha det bedre. Og så ønsker jeg deg en fortsatt fin dag. Ha det godt!