Episodens annonsør er ReTouch Health, som står bak rødlysterapi-apparatet FlexBIM. Utenom spesialkampanjer får du alltid rabatt med koden HELSTIVSPODDEN. Rødlysterapi kan blant annet brukes til smerter, idrettsskader og fordøyelsplager. Jeg har også vært med på å utvikle en egen vagusprotokoll for FlexBIM.
Så vil jeg tipse deg om at fremover blir det både foredrag og retrits hvor jeg deler kunnskap om vagusnerven og hvordan vi kan støtte nervesystemet i hverdagen. Du finner lenker med mer informasjon i episodeteksten. Dagens episode er fortsettelsen på den fine og spennende samtalen jeg hadde med par- og familieterapeut Anders Solfjell Erdset. Temaet er relasjoner. Noe av det aller viktigste vi har for god helse, livskvalitet og et langt og godt liv.
Derfor valgte vi å gi dette temaet god plass og dele samtalen i to episoder. I første del, episode 149, snakker vi blant annet om hvorfor tilhørighet og gode relasjoner er så grunnleggende viktig for oss mennesker. I denne episoden går vi videre og snakker om forskjeller mellom kvinner og menn, om biologi og om hvordan vi kan orientere oss ulike til relasjoner. Vi snakker også om hvordan det moderne samfunnet på ulike måter kan utfordre parforholdet, og hva som kan hjelpe oss til å forstå hverandre bedre.
Har du ikke hørt den første episoden enda, anbefaler jeg å lytte til den også. Velkommen inn i fortsettelsen av samtalen. Musikk
Og så tenker jeg at det ikke er en motsetningsforhold mellom det å ha et sterkt individ eller to sterke individer og et sterkt bakforhold. Men det handler nok om hva slags type forventninger og hva slags type verdier og hva slags type meningsbæring må to individer som skal velge å leve sammen i et langt liv klare å forenes om.
Det innebærer at du må gjøre masse valg hvor du velger vekk viktige ting for deg for å få denne alliansen til å holde sammen. Men det som er spennende er å utforske spenningsfeltet mellom de individuelle behovene og individuelle egenskapene og individuelle muligheter på fellesskapets.
Det er jo her vi på en måte har kullet. Men så blir det fort det her enten eller, eller setter ting opp mot hverandre, og så mister vi hverandre i diskusjonen. Ja, for hvis vi skal ha en debatt, så har det blitt til at vi skal ut av punktene, som velger å ikke møte den andre, og bare egentlig stå med skittkasting frem og tilbake. Der kommer vi oss jo ikke videre.
så det savner jeg i den offentlige debatten at de tar inn personer som har en kjærlighet og vilje til å faktisk skape en diskusjon ikke en krangel så hva skal til da for altså vi trenger jo for overlevelse så trenger vi jo faktisk parforhold for vi trenger å skape barn som fører generasjoner videre uten det så kommer vi jo for sinne vi jo vekk som art på denne jorda
Hva opplever du av de som kommer til deg som par, som strever? Hva er det mest vanlige som er utfordringene? Ja, jeg hadde akkurat et intervju med Altenposten om akkurat samme sak. Det er litt sånn... Jeg må dele det litt opp da, fordi vi kommer ikke vekk ifra at det her er litt sånn kjønnsbasert. Men er nok ofte...
opptatt av at det er veldig mye diskusjoner som går igjen, at det er veldig mye tema som en tenker, ja, men dette her har vi diskutert mange ganger før, hvorfor skal vi her opp igjen, og så videre, og da er vi liksom igjen tilbake til at jeg opplever nok at det er en veldig sånn grunnleggende mangel til forståelse på biologi og hvorfor på en måte vi orienteres ulikt. Og det krasjer litt med det her med forventninger igjen, fordi at menn har jo som sagt vært
tradisjonelt en slags type hovedforsøker, ikke sant? Næringskilden har vært der i forhold til inntekt, så har de vært opptatt av jobb, og så har kvinner hatt de mer tradisjonelle omsorgsoppgavene hjemme. Nå er det et brytningsskifte, hvor vi mer sidestiller begge dele, og det gjør at jeg tror mange menn i dag strever litt med å tilpasse seg i det nye landskapet med litt andre forventninger.
Så er det en del menn som, nå er det litt sånn, må jeg unnskylde meg på forhånd, fordi det kan høres litt sånn kjeit og kantet ut å si det, men jeg sier det er noen guttebabyer der ute, som på en måte liksom ikke blir voksne, og som liksom forbeholder seg rett og slett til å gå på golfbane, eller ut og feste med gutta, eller reise på gutteturer, eller sitte på gutterommet og spille bøsse.
Call of Duty eller hva den er det du holder på med. Og det er ikke det at jeg vil det til livs, for jeg tenker at menn trenger også menns arena å umgås av med menn. Men det er noe med det her å også forstå det at ulike livsfaser krever ulik tilnærming og krever ulik investering. Og hvis du ønsker å ha et godt parforhold over tid, hvor du ikke har en partner som er utslitt, og hvor
du også på en måte møter litt av de forventningene som er samfunnet, så må du faktisk løfte blikket fra hva er det du kommer inn i den relasjonen til, og hva er det faktisk vi skal samskape. Og der synes det nok det er en del som Gottmanns forskning, som jo er det kunnskapsgrunnlaget som jeg bruker ofte å referere mest til, det viser jo liksom det her med at
men håndterer det med sterke forholdsvis litt dårlig. Og da blir en litt sånn handlingslammer, fordi at den blir veldig fort løsningsfokusert, for det er det vi er programmert til. Og så handler det nok om å få disse mennene til å forstå at du skal ikke alltid løse noe, du skal bare være til stede. Og det innebærer på en måte at du må lytte dobbelt så mye som du snakker, fordi at du har fått to ører og en munn.
Og så handler det nok om å skjønne hva det her emosjonelt feminine språket som for eksempel å bli sett, hva det innebærer. Eller hva det vil si å reparere. Eller hva det vil si å være til stede i en samtale uten å gå i denne løsningsmodusen. Så menn må være litt nær nysgjerrige på å forstå den moderne mannsrollen.
Når jeg sier det, er det at når menn kommer inn i rommet mitt, så prøver de å ha en grunnleggende respekt for hva de kommer inn med av bagasje og hva de er vant til fra sin egen oppvekst.
Så sterke følelser og gjentagende diskusjoner, det er nok noe som menn ofte synes det krever. Da er det jo selvfølgelig den stadige diskusjonen om seksualitet og nærhet og intimitet som jo er en gjenganger. Men hvor mye av min tid går med på å forklare hvorfor kvinnelig biologi er naturlig skure av lyst når du konstant står i krysspress med stress.
Så det er nok litt sånn typisk en landstema. Men hva trenger mennene for å ha det godt da? Godt mann sier det jo på en måte litt flåsete, men med en viss legitimitet og brodd, så sier man jo det at menn trenger mindre følelser med sex.
Og i det så ligger det jo litt sånn, det er mye mer nyansert enn som sånn, men det er egentlig en setning som forklarer veldig mye at for mennesker er det her med seksualitet og nærhet en veldig sånn sterk anerkjennelse og brobygge for å holde relasjonen intakt.
Og da må man ikke tenke på det som er sex som at det på døde liv må være et samleie, eller at på døde liv det skal være fire-fem ganger i uka, eller at nå er det forkvantifisert. Men det handler nok om å føle seg viktig for den andre, og at den fortsatt kjenner at den er den her
sterkere personer i en andres liv. Det er klart, i en tid med likestilling og frigjøring og mer individualisering, så tror jeg nok mange menn mister opplevelsen av trygghet i den rolle som den tradisjonelt sett har hatt, og som trenger litt tid for å finne et annet type uttrykk. Så seksualitet er uten tvil fortsatt en sånn
sterk driver. Og så synes jeg ofte at dette får en overfokus. Jeg tenker at det handler som sagt ikke bare om det her seksualitetsaspektet, men det handler om en mye mer sterkere emosjonell tilknytning som det representerer.
Jeg prøver å skylde at man trenger anerkjennelse og bekreftelse på bånd. Det er også det med følelser.
Gi menn en arena hvor de kan forstå hvorfor det her med kvinners forhold er viktig. Jeg har hatt en game changer på kontoret mitt når jeg har klart å formidle hvordan menn og kvinner orienteres utrolig ulike i forhold til det med frykt og sinne.
Fordi at veldig mange kvinner, altså vi mennesker er jo gutter og jenter er jo nesten identiske når vi er små, ikke sant? Vi leker om i navn med andre i blandehagene og i skolegården, barneskolen og så kommer vi opp i ungdomsskolen og videregården og bekjønnsmålene og så går liksom diametralt det her i to ulike retninger. Det her handler jo om at
Da blir den biologiske programmeringen mye synligere. Og for kvinner som den, så innebærer det at de får mye mer tilgang til det vi kaller negative følelser. De blir mye sterkere. Som er egentlig bare biologien som gir dere noen verktøy for å være i forkant av fare og beskytte barn og danne fellesskap med andre.
Men så menn er jo ofte de her litt sånn brøtete, uskjønnsstendige alfahandlanskede som tåler å stå litt mer på egenhånd, men som også trenger fellesskap. Men hvor det med sårbarhet i den fasen blir veldig annerledes. Og når vi vet at kvinner kjenner utrolig mye mer på frykt enn det menn gjør,
og har mye mer tilgang til historie om frykt. Jeg har det eksempelet som jeg tar fra en av Gottmanns bøker, hvor de hadde et samlingskurs i USA, hvor det er 20 par som kommer, og der de stiller det første spørsmålet, hvor tid kjente du på frykt sist? Der mennene strever med å finne et eksempel som de kan knytte det her til, mens 20 kvinner
samtidig at det handler om hverdagen de blir spurt. Og det er nesten samtidig kjent på det siste, når de gikk inn i heisen i parkeringstunnelen og kikket seg over skuldrene, ikke sant? Så sier noe om at kvinner orienterer seg fra kjønnsmorden aldri mye mer i folk til frykt, men så er det også dessverre sånn at kvinner blir dessverre også utsatt for utrolig mye fanskap, som gjør at denne frykten manifesteres som en reell trussel.
Og det gjør at i en relasjon, det med trygghet i en relasjon, så vil det med trygghet for menn ofte bare ha den her iboende forståelsen av at lojalitet og forpliktelse er intakt. Mens for kvinner så er det mye mer sammensatt. Den trenger mye mer bekreftelse av relasjonelt på så mange andre planer.
Og eksponeres for frykt på så utrolig mange andre måter enn det menn klarer å orienteres til. Og det gjør jo at når menn blir sint i en relasjon, så kan kvinner også bli sint, men hun kjenner også samtidig på en veldig frykt i det, fordi det ligger lag på lag på lag med erfaringer, som gjør at den på en måte blir aktivert i nervessystemet på en helt annen måte.
Så når jeg jobber litt med par, så jobber jeg veldig mye med det her å forstå hvordan nervessystemet orienteres til frykt og sinne på helt ulike måter, og hvordan man på en måte må skape en større type trygghet i hvordan vi håndterer sterke følelser av motsetninger i relasjonen for å kunne holde relasjonen med blikover. Jeg pleier ofte å tulle med at i neste liv vil jeg være mann.
Jeg vil tenke en tanke om gangen, og det anbefales ikke, sier du. Jeg skal si noe, det er nok en hypotese i det også. Jeg tenker at menn har ikke bare en tankehoved samtidig. Det kan jeg i hvert fall si. Som mann kjenner vi ikke igjen i det i det hele tatt.
Men menn er ofte mye mer orientert oppmerksomhetsmessig rundt det vi holder på med. Det er tilbake igjen til det med barn i barnehagen. I mange år, jeg gjør det av og til fortsatt, men i mange år så stilte jeg spørsmål til alle som kom inn som hadde små barn. Hvor mange ganger i løpet av arbeidsdagen din tenker du på barnet? Når du har levert i barnehagen og du vet at barnet har det bra der.
Ofte. Kanskje nesten hele dagen. Kvinner nesten uten unntak, så sa kvinner det at de tenker på barnet flere ganger i timen gjennom hele dagen. Men det gjør det først når vi begynner å avslutte arbeidsdagen vi skal hente, for jeg ser klokka er over.
Og det handler ikke om at menn bryr seg mindre om barna sine, eller at de er dårlige, for det handler bare noe om at menn har en mer sånn type on-off-switch, for å overforenkle litt da.
så gjør at den er veldig tilstede i det den holder på med, i mindre grad orientert om alle mulige andre ting. Kvinner er diametralt motsatt. De er all over the place hele tiden. Og denne diskusjonen om multitasking, den er liksom misforstått, fordi det handler ikke om at kvinner nødvendigvis er mye bedre på å gjøre mange prosesser samtidig, men det er fordi at kvinner har mye bedre kapasitet til å tenke flere ting samtidig som de holder på med noe annet,
Så hvis en mann, dette er litt spissformulert, men hvis en mann bretter tøy og ser TV samtidig, så blir det ofte mye rar tøy. Hvis ikke det har gjort det veldig mye. Så da er vi ofte liksom, ja da bretter vi tøy og så ser vi TV etterpå.
Ellers får vi halvveis med oss kanskje på skjermen, for vi er opptatt av det vi holder på med. Litt sånn satt på spissen. Men skrimmere har en helt annen kapasitet til å gjøre automatiserte bevegelser, fordi de har gjort det så mye, ikke sant? Og det samme er jo i forhold til det her med hvorfor er det så viktig for soldater i forsvaret, når vi ser kompagnilærer ut, hvorfor er det de trener på?
å gjøre ting under press, jo det er fordi at de skal automatisere ting som er krevende, fordi at i et team er det alene gitt i den situasjonen hvor du står med virkelig ryggen mot veggen, så må du kunne håndtere det uten å på en måte koble inn det her rasjonale. Og det samme prinsippet da, at kvinner er mye bedre rustet til å gjøre flere ting samtidig, men er liksom mer her og nå, det har nok en helt klare fordel av.
redd sånn evolusjonært og så har det noen slagsider og så er barehetene kommet til det moderne parforholdet og for kvinner som sagt så er det akkurat det samme det har noen helt sånn fantastisk gode fordeler, men så er det også i måten vi lever på i dag
så gjør det at mange kvinner stort sett tar alt for mye av det praktiske og emosjonelle ansvaret i alle de små og store tingene som å få en kvardehantel å skli gjennom i forhold til det menn gjør. Jeg bruker meg selv som eksempel. Jeg kan komme hjem fra en arbeidsdag, nå har jeg kone som
fort kan sitte og se på og så stå at ting er litt for statisk og så flytte opp på noen bilder eller omrublere litt det skjer ikke ofte, men det skjer etter en tid og så kommer jeg hjem og så sitter hun som et tent lys og bare liksom spent på hva jeg synes om denne endringen men jeg kan jo komme hjem og så kan jeg sette meg i sofaen og så har hun snudd sofaen motsatt meg og jeg legger ikke merke til det før jeg blir påpekt
Det handler ikke om at jeg ikke har evne til å se det. Det handler bare om at da er jeg mye mer fokusert på at jeg har lyst til å komme inn og koble meg på og snakke litt om dagen. Jeg har ikke oppmerksomheten min på dette. Hun merker jo nesten på trappa hvis jeg har gjort noen intervjuer før hun har sett det. For jeg tror hun er mye mer orientert og koblet på en annen måte.
Her ligger det en kime til en rekke type utfordringer med moderne parforhold, fordi vi tar ikke innover sånne bekjønnsforskjeller lenger, og vi manøvrerer først og fremst ut fra vår egen virkelighetsforståelse, og det er klart at da vil det fra en mannlig perspektiv da.
være veldig urettferdig, både for menn og grunner, at en skal se verden med sine briller hvis en skal forstå parten sin. Det samme er det motsatt. Vi må prøve å se verden fra en din partners briller, og hvordan den orienterer seg. Og så prøve å tilpasse oss og lage en slags type felles prosjekt
Hvor vi er enige og klarer å ha en slags type forventningsavklaring. Hvordan blir det vi ønsker å ha? Og hva slags type arbeidsfordeling og rollene? Og så videre og så videre. Og der er det jo liksom, det ofte går det galt. Fordi at menn gjerne synes at damer har for høye forventninger og for mye krav. Og kvinner synes at disse mennene er noen slubber da. Og så har du det går det. Litt sånn, igjen, karikert og litt satt på spissen.
Ja, altså det er noe gjenkjennbart her skal jeg aldri innrømme. Og så er det jo en sånn, ok, så skjønner han at vi har ulikheter. Og allerede der kan vi i hvert fall få mer forståelse for hverandre. Men så er vi jo i hverdagen og lever livene våre. Så dukker du jo opp da med at, hvorfor har du ikke tenkt på det og...
mer skjefting, frustrasjon. Hvordan skal vi klare å jobbe i hverdagen sammen som et team til at det å være hjemme og parforholdet er et godt sted å være? Nei, og igjen da så er vi tilbake til det vi har snakket om i flere runder her nå, og nettopp at
måten vi lever på i dag gjør ikke at det er lett. Fordi at du går liksom hele veien på akkord med et eller annet, og du har ikke kapasitet til å merende kapasiteten din. Men for meg så handler det i veldig stor grad om det med å senke forventningene. Og
som også kan være en krevende øvelse for mange. Men hvis jeg skal tenke tilbake, jeg bruker det eksempelet veldig ofte i bakløpet, at mine foreldre hadde fire jenter på fire og et halvt år, midt på 60-tallet, uten vaskemaskin, oppvaskmaskin, og det var tøybleier og det hele pakket, ikke sant? De hadde rykt på noe, mine besteforeldre i samme bygg, men det var hardt arbeid fra morgen til kveld. Men de...
Når jeg sitter og hører på min mor fortelle litt om hvordan de alltid hadde skapt rom for å kunne gå seg en tur på kvelden, bare de to for å snakke om dagen, og de sov middag sammen på en divan i stua tilknytting til kjøkkenet. Altså, de fikk plass til de her
mikro og gode treffpunkter som par i dag strever med. Enda vi har uendelig antall hjelpemidler og muligheter for å gjøre det samme. Og for meg så handler det om at mennesker hadde jo ikke nærmest så mye mer kapasitet for 50-60 år siden, hvert imot. Så for meg handler det først og fremst om at kapasiteten vår er den samme, men forventningslista har blitt
hever enormt og det gjør jo det at det er ingen som klarer å leve opp til de forventningene en har hverken til seg selv eller til partner så mye når vi snakker om det her gjentatt i gang fra alle mulige terapeutholder at det handler om å avklare forventninger så tror jeg kanskje vi må være litt flinkere til å si noe om at kanskje må vi være litt flinkere til å senke forventninger og justere forventninger og velge litt sånn tydeligere hva er det vi skal prioritere i vår hverdag
og det er jo mange som skriver i vår tid det her med valget tyranni at vi har så mye valgmuligheter at det også er blitt et problem at vi sliter litt med det her med å velge det som er viktigst og mitt mantra siden som sagt siden foreldrene mine døde nei foreldrene mine, faen min døde og så liksom moren min sitter igjen og har på en måte holdt hans sin
tilstedeværelse levende gjennom alle de årene etterpå så har litt sånn mitt mantra vært det her at hvis du vil bli gammel med partneren din og vil ha et liv også tilbake på sammen så handler det i veldig stor grad med at det må på en måte det vi er være viktig
Da kan du ikke bare tenke deg at det er siste salderingspost på listen og alt annet gjort. Fordi det er sånn som jeg sier at jeg jobber jo til tider egentlig alt for mye i forhold til det som jeg har ønske om. Jeg ønsker jo å ha litt mer tid med de jeg er glad i. Og da er det sånn at det vil være veldig urettferdig for partneren hvis det er
det hun får av meg er liksom siste vriddekluten på slutten av en lang dag hvor alle andre har fått det beste av meg så det er liksom det jeg tenker på at en må prioritere å sette hverandre først innimellom og tilstrekkelig grad til at en klarer å holde det her følelsen av hvorfor er vi egentlig sammen at du klarer liksom helt tydelig å ha et avklart forhold til hva er det egentlig vi jobber for å holde det intakt
Og det er jo det jeg mener, det må være opp til hver enkelt par å finne ut av. Altså jeg stiller jo alle par som kommer inn på kontoret mitt, hva var det som gjorde at du valgte akkurat han eller hun som en partner av de milliarder av alternativ som er der ute. Og folk strever litt med å få tak i det, fordi det er ikke så mange som holder den historien levende.
Da er det å prøve å gjenskape det. Hva er det som gjør at dere skal fortsatt velge hverandre? Mange griper til dette med barna. Det er så nærliggende å tenke hvis man har barn sammen. Ikke alle som har det.
Men barna skal jo flytte ut, og kanskje har de allerede flyttet ut, og da må du ha noe annet som skaper det type fellesskapet. Og en ting som jeg kjenner på som en utfordring nettopp for det vi og fellesskapet, det er jo, ja, apper og...
Altså du snakket om det der med så mange valg. Jeg kjenner ikke, det er jo et begrepp som har dukt oppsett til decision fatigue, altså vi blir utmattet av å ta så mye avgjørelser. Men etter sommerferien, da vi hadde fire uker i Spania, da vi egentlig bare koblet ut alt unntatt VM, så kjenner jeg på en sånn overveldelse av å
komme i gang igjen med summen av jeg elsker jobben min som jeg har skapt selv og det er så mye positivt men så er det spond og vigili og epper og det ene og det andre så jeg er nesten blitt en sånn slutt å plage meg jeg orker ikke ta en til avgjørelse nå på noe jeg egentlig ikke er så viktig for meg og
For det er et mas uden like, og litt sånn, men da skal vi snakke sammen, så er det fortere at vi tar mobilen hos hverandre, og det var en fotballkamp denne uka, og så skulle de ha med seg noe da, og så var det en tur, og så plutselig sitter begge to på hver sin mobil, og egentlig kobler seg fort,
fra vi er så det har liksom dukt opp dukt opp og dukt opp det har vært der lenge og det kan godt være for det at nå jeg har barn og er inne i dette her for jeg har jo hørt at småbarnsforeldre har snakket om disse her appene i årets vis men litt tilbake igjen noen gang så du sa at det som egentlig skulle komme inn og liksom skulle gjøre livet vårt så mye enklere har egentlig bare det suger tiden fra oss
Og der er det det å ta et bevisst valg, og da må ha en struktur med, ok, vi må legge vekk mobilene, det å se hverandre i øynene, være i sammen,
kopple på via som treffpunkter er også viktig. Nå skal jeg være på en ærlig i min egen utstrekkelighet her. Jeg sitter jo hver dag med disse diskusjonene. Det du oppsummerer er egentlig den gjennomsnittlige nordmanns utfordring. Og så er det ikke bare apper, fordi at
Mine unger er jo på en måte litt sånn, per definisjon av voksne, og mer uavhengig, så vi er på vei inn i en litt sånn nyttig livsfase. Men jeg merker jo det at barn i dag er mye mer påkommelige av foreldrene sine enn det jeg var på samme alder. Når jeg flyttet til Rogaland for 26 år siden, så kan jeg si det at hvis ikke foreldrene mine hadde ringt meg,
så hadde det sikkert gått to måneder med hver gang jeg kom på å ringe de. Så de ringte jo en gang i uka eller noe sånt, og bare sjekket hvordan ting var, men det falt aldri inn tanken på å ringe andre veien. Og så vil det selvfølgelig være fortsatt der og altså for all del, men sånn tror jeg var generelt sett en annen tid, men nå er det liksom jeg har jo glatt sikkert
ti meldinger fra ungene mine på en dag, med ulike spørsmål på smått og stort. Noen ganger noe de skal hjelpe til, noen ganger bare ting de vil dele. Og det er jo utrolig mye fint med det. Jeg tenker at det er på en måte en slags ny, moderne måte å knytte oss en slags storfamilie på. Men så er det også det at det har en slags side at vi er påkoblet folk og behov hele tiden, ikke sant?
Jeg merker jo det at terskelen for å legge vekk telefonen og ikke på en måte ha denne åpningen for kontakt med barn, den ligger nok høyere for kvinner enn mennesker, men det ligger høyt for de fleste i forhold til det de gjorde før. Så da blir det denne i lage hele veien noen unnskyldninger om hvorfor den telefonen er til stede. Enten om det er barn, eller om det er apper, eller planlegging, eller hva som helst. Og når den er i nærheten,
så tar den faktisk en del av oppmerksomheten bare med sitt nærvær. Men, ikke nok med det, men nesten ubemerket så kan du av og til merke at du tar den opp uten at du nesten legger merke til det selv. Uten at du egentlig hadde nok en klar agenda med å gå inn der. Og så holder du deg der. For er det et varsel eller et eller annet så plutselig er oppmerksomheten over på noe annet. Og
Kona min har vært bunnfrustrert i noen år nå i forhold til det her med at når du driver for deg selv så er det jo ikke sånn at du har alltid en 7-4 jobb så da blir det litt sånn at av og til så må du ta svaret på ting som skjer på kvelden og så er det også en sånn faremoment i at du skal inn og gjøre en ting og så plutselig så gjorde du 7 andre ting og så har det plutselig gått en time og så er det plutselig en leggetid og så fikk du ikke den kvalitetstiden så jeg prøver nå
I små steg, og gripe det litt tilbake igjen, og passe på at vi legger til rette for litt mer påkobling. At den får lov til å, for eksempel når vi går en tur, så velger jeg å, selv om det er veldig kjekt å ha med telefonen for å kunne ta fine bilder og sånt, så legger jeg den av og til bevisst igjen hjemme, fordi at da vet jeg at jeg ikke har det som en distraksjon.
Noen ganger velger jeg å legge den på kjøkkenet i stedet for å ta den med min på stua, fordi da vet jeg på en måte at det er mer til stede. Og noen ganger kan det også bare være det at vi hoslenger beina over mine, og så masserer jeg beina hennes litt, fordi da vet jeg at da er hendene mine opptatt med noe annet. Så det er bare sånne små greper man kan gjøre, som gjør at dette blir mer naturlig en slags...
tilbaketrekking fra den digitale verden til mer den fysiske. Men det er et ekstremt krevende terreng å ta tilbake fordi at denne telefonen har blitt en så sentral del i livet vårt på så utrolig mange ting at det å fjerne seg fra den igjen det er en krevende øvelse.
Ja, det er det. Og nå så jeg en sånn typisk mental, da, men at gjennomsnitt så tok man opp telefonen hver tiende minutt i overvåkende tilstand. Men så var det også at det gjorde noen undersøkelser på om du brukte telefonen mindre eller mer utenfor hvor han var henne. Og det var jo helt tydelig sånn som du sa at hvis du hadde telefonen i et annet rom...
så reduserte det med 50% tror jeg den artiklen det sto om. Så det å ta bevisste valg der som gjør at
Og hjernen vil jo søke oppmerksomhet mot den som er blitt forstørret. Så det å faktisk legge den fysisk vekk, så den ikke er i synsfeltet vårt, er jo et godt tips for å kunne klare å være mer til stede med relasjonene våre, men også oss selv. For vi snakker om relasjoner, men vi har jo også en relasjon til oss selv, som også er et stort tema. Så det...
De distraksjonene som kobler oss fra vår egen liv. Altså når vi... Altså jeg fikk min første mobil da jeg var 21. Da var det jo ikke heller en såkalt smarttelefon. Men da vi tenkte at her kommer det noe som skal være til god nytte for befolkningen og for menneskeheten. Og så er det skjedd et eller annet der.
Som bare tuller med oss på mange måter. Og så du også påpeker det kjempe mye fint med at vi også opprettholder relasjoner via dette her. Men jeg tror den største utfordringen er at vi har fått alt samlet på en ting.
Ja, jeg tror også det. Som med alt i livet er det oppsida og nedsida. Det ble litt sånn fleipe med at hvis dere hadde tatt like mye på hverandre som dere tar på mobiltelefonen, så hadde både immunforsvaret og relasjonen profitert enormt på det. Men hvis du ser mulighetsrommet her da,
Du snakket om det med valg, ikke sant? Så hørte jeg på en måte i en podcast at de sa at du tar 35 000 valg i løpet av en dag. De aller fleste av de små, ubemerkelige valg som du ikke legger merke til, og som bare skjer på automatikk. Men det sier noe om hvor mye hjernen skal prosessere da. Og noen av de valgene du tar er viktigere enn andre, og større enn andre, og er innenfor med din påvirkning enn det andre. Og da er det i hvert fall viktig at de valgene du kan påvirke og som
kan skape en slags ny retning eller større verdi i livet ditt. At du velger å prioritere det som er viktigst. Og det er der jeg synes det egentlig er det største utfordringen min til å jobbe med par i dag er. Det er liksom det at de klarer å identifisere og etterleve hva de faktisk synes er viktigst i livet. Fordi hvis jeg på en måte utfordrer dem ganske hardt, så vil de fleste snakke om at det nærmeste i livet deres er det viktigste. Likevel prioriterer de det ikke.
Og jeg aner ikke hvor mange som på en måte liksom kommer til mer partralpi, og de kommer jo som oftest når det brenner av gass, ikke sant? Når det har vært vanskelig lenge. Det går i snitt mellom fem og seks år fra de begynner å kjenne på at ting lugger til at de faktisk oppsøker hjelp. Og mange ganger så kommer de jo på en måte med en av partene som egentlig ikke har lyst til å være der. Så har du liksom denne salgsjobben da, om hvorfor de bør investere i denne prosessen, både med tid og penger og krefter.
Så prøver vi også å synliggjøre hva som er det viktigste i livet ditt, og hvordan skal du få en større korrelans mellom hva du sier er viktig og hva du gjør i praksis. Hvordan du prioriterer. Og der er det på en måte utrolig krevende landskap. Fordi at
Når folk har hatt gjerne første, andre eller tredje time, så spør de meg hvor ofte mener du at vi bør gå? Så sier de at det kanskje er meningen de har, fordi det kommer litt av hvordan livet deres faktisk ser ut, og hva dere har kapasitet til.
Og så prøver vi å lande på en slags fornuftig inngang, både med intervall og hva de skal jobbe med mellom timer. Og som jeg sier til alle, det er ingenting magisk som skjer i terapi. Det er veldig sjeldent i hvert fall. Det er noen få ganger, jeg kan telle deg på to hender, der jeg har hatt det som jeg virkelig kan si at det har vært noe forløsende som skjedde i en part-terapi-time. Men det aller meste av det som skjer som er viktige ting, det skjer i mellom-timer.
Og hvis du ikke bruker tid med partneren din, eller jobber med de tingene som du sier du trenger endring med mellom timene, så skjer det jo ingenting. Da kommer du jo tilbake igjen og snakker om de samme temaene om og gjennom igjen. Og så har jeg
Gjennom årene jeg har prøvd å lage både visuelle hjelpemidler og det ene med det andre for at vi skal kunne jobbe mer med disse tingene. Jeg har liten tro på det vi kaller øvelser. Hvis du er kjempesint, aktivert, stresset eller andre typer ting, så har du ikke tilgang til den type ting når du trenger det. Så jeg er mer opptatt av å prøve å gi deg en slags forståelse om hvert som
kan forstå at du er ditt viktigste verktøy og den måten du klarer å connecte med partneren din på nettopp det som du har behov for og som er dine styrker som er avgjørende for hvordan dette blir i fellesskap så har jeg nå gjennom flere år gitt mye tid og energi å lage det som er digitale parakurs for eksempel og det er en utrolig tung sagsjobb å få inn enda det er
Sikkert en tiende del av kostnaden av det de skal bruke i partterapi, hvis de skal gjøre det samme jobben. Og det er gjerne noe som de har hundre unnskyldninger. Ja, men jeg har ikke tid. Nei, men jeg kommer ikke til å bruke det nok. Ja, men altså, jeg har ikke god nok teknisk kunnskap, og så videre og så videre.
Men de har jo full kapasitet til å skru på Netflix, eksempelvis. Og de prioriterer glatt å kunne se en spennende serie på, og kan gjøre det til og med seribinsjer med to-tre episoder på en kveld. Så for meg er det en type unnskyldninger hvor en lager noen sånne type historier hvor en tenker at den eneste måten vi kan løse det her på, det er hvis vi kommer til deg, og så skal du fortelle oss hvordan vi skal løse dette. Litt sånn satt på spissen.
Da kaster jeg ballen tilbake og sier at jeg kan sitte med all verdens kunnskap og løsningsforslag, men hvis ikke dere klarer å ta det med hjem og skape mening og resonans i hvordan dere endrer på ting hjemme, og at dere prioriterer hverandre å prioritere den endringsjobben som ikke er en 60-dagers jobb, men som er en learning over time jobb,
Fordi kroppen, nervesystemet og hjernen må få mange nye erfaringer om at dette går i riktig retning før vi klarer å lage nye stier i hjernen. Det er fantastisk at når du lærer om neuroplastisitet, så skjønner du at du kan endre på det aller meste. Når folk kommer og sier at de har mistet følelsene for hverandre, så er det bekymrende ikke det helt tatt. Det handler bare om at du vil ha tilbake følelsene fra parten din. Da er det fullt med å gjenskape, men ikke tro at det skjer over natta.
Du må legge til rette for at det skal skje. Og samme er det med konfliktløsning. Det er ikke farlig med konflikter, det er måten dere krangler på. Da må vi jobbe litt med den. Men det er en utrolig tung saksrub å få folk til å sette av tid, regelmessig og med kontinuitet, til å jobbe kvalitativt med dette. Og når vi vet av dette at det tar 10 000 timer å bli skikkelig god i noe, viser at
Skal vi bli skikkelig gode til å spille fjoll inn? Ja, da tar det 10 000 timer for å bli skikkelig gode til å spille fjoll inn. Og da er det liksom, når vi vet hvor utrolig krevende og komplisert det er med å koble det på et annet nervesystem med alt det det har i bagasjen, så er det naivt å tro at vi skal klare å gjøre det som en sånn type venstrehåndsarbeid innen mellom alt annet som vi holder på med. Så da må du sette av kvalitativ tid til det.
Og de som lykkes best med sånne type prosesser, det er de som kommer tilbake igjen. De har fulgt det vi har blitt enige om. De har jobbet med det. De har misslykkes med masse, men de har lykkes med noe. Så lærer vi av det, og så jobber vi med det, og så gir vi nye oppgaver, og så jobber vi med det neste gang. Og hvis du har en sånn prosess over tid, så er det helt utrolig hvor mye folk klarer å endre på, hvis de sammen jobber om det. Men det er akkurat denne
knekkpunktet fra å ta eierskap til, ok, men hvis det virkelig vil lykkes med den partneren, hvis det vil beholde kona mi fordi jeg synes hun er den mest fantastiske personen jeg egentlig har i livet mitt, ja, da må du faktisk prioritere henne. Og du må legge til rette for at hun ikke bare kan ha tid med deg, men at hun også skal ha tid til å hente seg selv inn igjen og være noe annet enn en sånn
dratt vaskefilde som bare springer fra jobb til unga til spån til, ja. Da må du liksom faktisk ta vare på det individet og være en god lagspiller. Og samme er det for liksom, hvis du vil beholde mannen din, så må du også liksom ta utgangspunkt i at menn orienteres ulikt. Du må ikke liksom legge forventninger som en mann ikke kan i møte komme. Men samtidig på en måte være tydelig på hva er mine behov og hva trenger jeg at du er for meg.
Og så må man lage et felles prosjekt. Jeg ber ikke mye av folk, hvis de hadde satt av én time i uka til å jobbe kvalitativt med endringsprosessene, og hatt en liten innsjekk på et kvarter hver dag, da er du nok. Du trenger ikke mer for å faktisk skape en ny retning.
Men til og med det er det vanskelig for folk å prioritere, fordi de er slitne, trøtte og havner fort i de samme konfliktsporene. Jeg lanserte jo et nettkurs for en måned siden, og da jeg var inne og kikket på hvor de som har kjøpt det kurset ligger, litt sånn i...
hvor mye de har brukt tid på det da så er det et enormt sprik og de fleste de har knappt nok åpnet det enda men det er to stykker som nesten er ferdig med det og de har satt det på en måte litt sånn et kvarter hver dag og jobbet med det litt sånn systematisk siden
Og så er det så fint at du kan repetere og se det om igjen i løpet av et år, ikke sant? Men når jeg har hatt kontakt med de og spurt hvordan det går, så sier de at det her er jo selvforklarende. De har ikke noe behov for input fra meg, fordi det som på en måte ligger der, det handler bare om at de må gjøre det til sitt eget. Så det handler veldig mye om det her med å ta eierskap til din egen prosess, og så søke kunnskap der du har kunnskapsvulg.
Så fint at du deler det også, for jeg tipper nå at det sikkert sitter en del som, åh, men vi strever litt hjemme og trenger hjelp, hva gjør jeg? Og så har du allerede lagt noe, og der er du igjen det der med, skal vi få til endring?
så er det et stykke arbeid og det må prioriteres å bruke tid på det og det er det jeg også synes er spennende som du sa med neuroplastisitet at hjernen og nervesystemet er formbart men det endrer seg ikke uten at vi gjør noe og repeterer over tid
Jeg har en liten historie til det. Når jeg var student, så hadde jeg en veileder som var veldig opptatt av narrativ terapi, som handler veldig mye om historiefortelling og det vi kaller omskriving av historier. Og jeg har alltid syntes at det har vært en veldig kjekk måte å jobbe på.
Men med fokuset på neuroplastisitet i nyere tid, som kommer mer og mer inn i alle kanter av børgen, så bruker jo på en måte metaforen det her med å gå opp gamle stier og nye stier, ikke sant? Og da er vi liksom rett tilbake til den der terapisen som jeg jobbet med den gangen også, at det handler nok om bare å forstå at hvis du går den samme stien gjennom skogen hver gang,
og du kjenner nesten alle kurver, og du vet hvor du er til enhver tid, og du vet hvor du havner,
så er det ikke noe veldig trygt å gå den gamle stien. Til og med selv om det stedet du handler opp på er ikke egentlig der du ønsker å være. Og du velger likevel den vante stien fordi det er noe litt sånn forutsigbart og som du vet litt sånn du har kontroll på på en måte. Det er en sted å gå en ny sti som du ikke har trakket opp og som du ikke aner hvor den havner og du vet ikke helt liksom
Ligger det en hengemyr her en plass, eller er det et stup en annen plass? Så du må liksom være litt mer på vakt. Det krever mer mot og kraft til å velge å gå en sånn type ny stil. Men når du har gått den mange nok ganger, så blir denne kjent etter hvert.
Og det er jo det som er endringsarbeid, at det handler om det å våge seg ut på noe som er ukjent, og som du ikke helt vet resultatet av, men som likevel gir deg en slags type vinst som du ikke vil få på den andre stilen. Godt at du bruker det bildet. Jeg er veldig visuell, så det er sånne bilder som gir en dypere forståelse og fester seg bedre, så det liker jeg.
Altså det med relasjoner er jo på mange måter det viktigste i livet. Og det er så enormt mye å snakke om når det gjelder dette temaet. Og vi har jo snakket ganske lenge allerede. Og det er enda mange ting som dukker opp nå. Så jeg bare, ja, men det skal vi jo også snakke om. Og det er jo nesten sånn uendelig, dette temaet. Ja.
Det er jo sånn som jeg sa med gjester Annette Dragland sin podcast, så sa jeg det at jeg ble så lykkelig, lå i Spania og leste boka hennes i sin tid, så ble jeg så lykkelig for hun skrev på tampen av at relasjoner var den viktigste komponenten for god helse, og så var det det korteste kapittlet, og så sa hun ja, men jeg fikk jo beskjed om at det var alt for langt, og så sa jeg det, ja, og det er liksom det som kanskje kjennetegner det, at det er
Det er uendelig stort, og det er så utrolig mange lag, og det er så mange ulike dører du kan gå inn forbi, og det gjør det også, som sagt, mye vanskeligere å måle og helt vite verdiene av alt det som det innbefatter. Så jeg tenker at det forholder seg til liksom samtaler rundt relasjoner, og det handler bare om å våge at ikke vi må komme i mål, men at vi alltid på en måte liksom kan velge å gå inn nye dører og
Få andre perspektiver og se det fra ulike vinkler. Så jeg håper jo også at jeg kan invitere deg tilbake igjen, for her er det jo også noe av det der med hvorfor er vi gjennom en partner som ikke er bra for oss, eller hvis vi er i et forhold der det er vanskelig. Et tema som jeg også synes det er interessant å snakke om er jo det med
Ja, du snakket litt om ledere, men veldig mange som kommer til behandling hos meg er gjerne på en arbeidsplass der det er en leder eller mellomleder eller kollega som har noen personlighetstrekk som er litt avvik fra en normal. Og skaper mye frykt og utrygghet. Hvordan kan vi stå bedre i oss selv for å sette grenser og kommunisere bedre?
Det er jo så mye vi kan snakke om. Men den samtalen vi har hatt nå, synes jeg er utrolig fin, fordi det gir en dypere forståelse, og jeg vil tro at du, Lutte, også har satt i gang ganske mange tanker og refleksjoner allerede, og sikkert noen følelser også. Og det er jo der også, det er der å snakke om det, få noen nye innspill og perspektiv,
møter det litt med nysgjerrighet det skaper jo også en sånn bevegelse til også noe som gjør at vi kan leve bedre liv og ha det bedre både med oss selv men også sammen med andre ja
Ja, altså, jeg tenker at det som dukker opp i hodet mitt når du snakker oppsummert litt nå, det er jo, jeg så at du boka deg, Jeanette, her om dagen, om hennes nye bok om omsorgstrettighet, ikke sant? Som jeg har også noe som jeg kommer ut for i møtet med mange, og som er et kjempesentralt tema når det kommer til relasjoner. Fordi det vi ikke har snakket så mye om i dag, det er jo på en måte de skadelige relasjonene. Fordi vi snakker mye om ordinerende relasjoner.
Men det er også en kjennskjønning at det er lite som er mer krevende for helsa vår enn skadelige relasjoner. Og da snakker vi både om vold selvfølgelig, voldelige relasjoner, og som er nok dessverre igjen kommer mye ut for i forhold til kvinner. Og som har en vesentlig del både for hvordan vi møter med partner og i livene våre generelt sett. Og så er det også som sagt det med
Det kan være barn som krever mye av deg. Det kan være en partner som blir syk. Det kan være at du har omsorg for voksne foreldre som begynner å bli gamle. Og den type relasjoner, det kan jo tappe deg, ikke sant? Så jeg har jo mange foreldre som
har barn som for eksempel er voldelige, som vi ikke snakker så mye om, som ikke nødvendigvis er voldelige fordi at de ønsker å være voldelige, men fordi at de har ulike typer livsutfordringer som skaper det. Vi har foreldre som har barn med spiseforstørrelser som nesten blir sånn at det tar over hele livet, både til barn og familien. Så relasjoner har en utrolig sprengkraft og betydning for gode liv, og så har det også en enorm
potensielt skadevirkning som vi ikke har snakket om i dag, men som vi mer enn gjerne treffer deg for å snakke mer om. Ja, jeg håper at vi kan gjøre det ganske raskt, for nå skjer det jo så jeg er, så jeg nesten sa ja, men la oss snakke om det med en gang. Men
Tiden har gått, men jeg tenker at hvis du takker til det, så blir jeg kjempeglad. For nå har vi snakket om betydningen av det, og gode tips til hvordan vi kan møte hverandre, og ha forståelse for hverandre i parforholdet, men igjen, kanskje
Enda viktigere, for en ting konstaterer at det er godt for oss, men hva skjer når vi er i krevende relasjoner? Og hva skjer med oss da? Det er et tema som virkelig vi trenger å snakke mer om og høyt om. Det har en enorm stor betydning både for hvert enkelt individ som har den type erfaringer, og så har det også en utrolig stor
stor betydning for å forstå hvordan vi skal håndtere relasjonelle utfordringer i eksempelvis parforhold da, når et av, eller begge har den type erfaringer med seg fra før. Så det, takk, jeg er glad i altid. Åh, hurra, takk! Så det, ja, jeg, nå lover jeg kanskje mer enn jeg kan holde, men det blir ikke lenge til. Så håper jeg at du får det til, skal jeg prioritere det, for vi trenger å snakke høyt om det også, så...
Tusen takk, Anders, for at du ville sette tid til dette her og dele av din gode og viktige erfaring og kunnskap og klokskap. Og ja, som jeg sa rett i sted, jeg vil tro at du har satt i gang ganske mange sånne
Og kanskje det er noe sånn umiddelbart du tenker at, ja, dette er viktig for meg. Dette her vil jeg begynne å møte litt med undring. Jeg liker det. For meg en gang vi begynner å undre oss i noe, så setter jeg gjerne i gang litt prosesser som gjør at det skaper litt bevegelse. Så hvis du nå skal gi disse lytte et sånn helsetips eller tips,
Så de bare kan ta med seg som en god bit og kanskje sette i gang med umiddelbart som går på tema, det store tema, relasjoner.
Har du noe du kan med på? Det er to første tingene som kommer med i ordet mitt. Jeg skal prøve å gjøre det så enkelt og tilgjengelig som mulig. Det ene er hvis du skal tenke i et parforhold eller i livet generelt sett så synes du du skal på en måte sette inn det og så prøve å lage et kakediagram og så se hva du fyller livet ditt med.
Og hvilke temaer av de type ting du fyller livet ditt med er det som gir deg energi, og hva er det som tar energi? Og du tenker at energiregnskapet begynner der. Å gjøre mer av det som er bra for deg og parforholdet og relasjonene dine. Og prøve å velge mer vekk det som du ser ikke gav med deg. Og så er det mye mer tilgjengelig. Minst seks klemmer om dagen. Gjerne kyssak for parforholdet og for de som er i en parrelasjon.
Og har du ikke en partner, så finn enten en god venn, barn, foreldre eller hvem du har tilgjengelig. La en klem vare mer enn 6 sekunder. Fordi det er da vi frigjør den oksytosin. Det har en utrolig stor betydning for helsa vår og kontakten med andre mennesker. At vi har denne fysiske kontakten.
Ja, altså er det jo nettopp det at den med forskningen også, der er det jo sånn, det er til og med studier som viser at det har effekt med klemmeren på hodet,
Så det trenger ikke nødvendigvis heller være et annet menneske som tidlig, så er jo der skjer det så utrolig mye mer enn bare ei puta kan gi oss. Men også et dyr. Og noen, det der å ha en malende katt på fanget, det kan gjerne ikke være noe mer beroligende. Men jeg heier jo overordnet på det der med å kysse eller klemme med noen vi føler oss trygge med.
Det er så enormt mye verdi for helse vår. Og i den travle hverdagen som mange har nå, så har man gjerne glemt ut å stoppe opp og gi den der lange klemmen. Så jeg er så glad for at det er dette du tok med. Og igjen, det handler om et valg. Og jeg synes det var veldig fint som du sa, Annette, fordi at alltid etter jeg har sånne type...
innspillingen eller noe jeg legger ut på Instagram for så vidt, så kommer det som oftest en eller annen kommentar som handler noe om, ja, men kan jeg liksom ikke ha noe i livet mitt som jeg kan gjøre det med? Og så er det litt sånn
Jeg vet jo gjennom at vi legger så sterke føringer på betydningen av relasjoner, parforhold og så videre, at det vil alltid gjøre at noen kjenner ekstra på samvittigheten. Det synes jeg også er så fint det du sier med spesielt kjæledyr. Den kan få mye effekt ut av mye av DNA-tilgjengelig, men kjæledyr er jo en fantastisk substitutt.
For det er noe lite du får, men det er udiskutabel og ubetinget kjærlighet fra en dyr. Og når jeg la det opp til denne podcasten, så kom jo katten min inn halvdrukna og klispløyt og fikk lov å ligge opp på fanget mitt og tørke, og det...
Det gjør jo noe med nervøssystemet ditt å ha et dyr i nærheten. Så det er veldig fint at du tok med. Ja, for det er jo en ting som mange sier, men jeg har ikke noen jeg kan klemme, hva skal jeg gjøre? Og så er det jo litt sånn, jeg hadde et foredrag på lørdag, så jeg tullet litt med at vi burde leve mer som en hund.
med å være bongas ute, snuse hver nysgjerrige og logre, og så riste av og stresse, og så bare legge oss ned og strekke oss og bare ligge i total hvile og utkobling. Og så er det jo
For dere sa hun også at det er jo sjelden vi som partner står og logger opp i FF og er fra, altså gleder når partneren kommer hjem fra jobb. Så der har du jo også, kanskje det er det vi burde gjort mer? Jo, det gjør jeg alltid når jeg kommer hjem. Åh! Det ser jeg for meg, så det var et godt bilde å avslutte med. Absolutt.
Tusen takk Anders. Da vil det prates vi snart igjen. Det gleder jeg meg til. Jeg også. Tusen takk til deg som har lyttet. Ha det godt.