6/7/2024
292: Kirsten Holtmon Resaland - Grenseland

Kirsten Holtmon Resaland, forfatter og psykolog, diskuterer utfordringene med å være foreldre i dag. Hun mener at foreldre blir utsatt for mye kritikk og at det er en slags konkurranse om å finne nye ting foreldre kan klandres for. Hun etterlyser en mer raus og pragmatisk debatt om foreldreskap, der det er lov å si at man ikke orker alt og at det ikke finnes en fasit for alt. Hun bruker metaforen om å bake brød for å illustrere at det er viktig å fokusere på de grunnleggende tingene, og at resten er opp til hver familie. Hun mener også at vi bør være mer raus med hverandre når det gjelder vennegrupper og andre sosiale aktiviteter i skolen, og at det ikke er alle som har tid eller lyst til å være med på alt.
00:00
Denne episoden handler om gleden ved å lage friske måltider i sommer med HelloFresh, som tilbyr raske oppskrifter og rabatter.
03:23
Foreldre snakker om utfordringer med oppdragelse, press fra samfunnets forventninger, og viktigheten av å støtte hverandre.
Transkript

Ukens annonsør er HelloFresh. Og nå som det er sommer, så er det nettopp dette jeg gleder meg til å lage friske, velsmakende og fargerike måltider til barna, mann, venner, familie og meg selv. Fordi sommeren den er sånn for meg, så er det nå jeg koser meg med å stå bare beint på kjøkkenet, ta på forklet, sette på noe deilig jass eller noe digg bossa Nova i bakgrunnen,

Og sommerkveldene som er så lyse og deilige, selv om det er ukedager, så føler jeg liksom at det er litt ferie fra mai. Og da koser jeg meg altså sånn med å lage masse god mat, enten det er hverdag eller helg. Men det er sommer uansett. Og på hellofresh.no så får du 28 spenner etter hver uke. Du kan velge mellom

Det er jo sånn at det er mye som skjer, så da er det deilig at det ikke tar en evighet å lage denne maten, selv om det kan jeg også kose meg med. Men med HelloFresh så kan jeg jo nettopp bestemme det selv. Og da kan du jo også se på en måte, da står det hvor lang tid det tar. Så for eksempel hvis du tar to retter som tar litt lengre tid, fordi du vet at du skal kose deg på kjøkkenet med en du er glad i eller mange du er glad i på fredag og lørdag, og så tar du de som tar sånn 25-35 minutter,

i resten av ukedagene. Og her nå er det masse. Det er bongner av ferske råvarer som er i sesong. Og det er masse lekkere, digge grillretter med nye oppskrifter hver uke. I tillegg så kommer jo maten fra HelloFresh på døra.

Jeg har en familielivkode til dere. Den er FRESHFAMILIE, som du putter inn. Da får du opp til 1779 kroner rabatt på de første seks matkassene, og gratis levering på første kasse, hvis du ikke har prøvd HelloFresh før enda. Rabatten kan brukes også hvis du har vært kunde hos oss for mer, eller ikke hos meg da, men hos HelloFresh, for mer enn 12 måneder siden.

Så da går du inn på hellofresh.no, velger deg ut alt det deilige du har lyst til å spise og dele, enten det er til mange eller til få, for dette kan du da justere. Og så putter du da inn Fresh-familiekoden fra meg til deg og får da rabatten din.

Her er det bare å nyte og ta med deg masse inspirasjon som du kan bruke gjennom sommerferien, eller om du er hjemme i ferien, så kan du få deilig mat levert på døra hele ferien. Så bruk FreshFamilie-koden min, og nyt masse koselig og enkel matlaging med deilige smaker og råvarer. God sommer, og velbekomme!

Hei, og velkommen til familien. Jeg har hørt veldig mye på podcastet i det siste, og jeg synes det er så gøy med de første ordene. Det prøver jeg å bite meg litt merke til, fordi det er veldig mange som har en sånn velkommen til denne podcasten. Ellers er det jo da Bærum og Beier, for eksempel, som jeg elsker. Lars har jo denne «Det er fredag», men nå skal han si noe før «Det er fredag».

som også er en fønneliten twist. Og så er det disse veldig alvorlige oppdaterte, hvor det er dagsnytt og alt sånt. Så nå har jeg lurt litt på, hvor er jeg egentlig med sånn velkomst? Og jeg tror kanskje at det er litt alt mulig rart, og at det kommer litt an på dagsformen. Så nå, i dag, er det litt sånn, hallo. Jeg føler at det er litt mye som skjer,

og det er litt kort tid til sommerferien. Og så er det samtidig, mye av det som skjer er fint, men det betyr jo ikke at det kan hope seg litt opp. Så der er jeg, og så er det også sånn, nå skal jo mine barn opp i to nye klassetrin, og det synes jeg også er ganske rart. Fordi de blir mer pushet til å stå på egenhånd, og da kommer det jo fort den der

Har de det som trengs? Har jeg vært der? Og følger jeg godt nok med? Jeg synes jo en del som vi foreldre holder på med er mye, kanskje. At vi overdriver alt dette med det sosiale vi skal passe på, tilrettelegge. Så jeg kjenner veldig på det å være skolemamma om dagen.

Jeg gleder meg også til å ha ferie med jentene, slik at jeg bare kan observere dem dag etter dag. Det tror jeg blir godt. Men jeg er veldig glad for at de har en skole de liker å gå på, at de har fått seg noen venner, at det funker med matte, og at vi kommer oss gjennom bøker. Jeg tror jeg skal være fornøyd med det, og så kanskje ikke grubles mye. Men jeg kjenner at jeg er i en veldig grublefølelse generelt i livet.

Og her deiser jeg inn meldinger med sommerskoler på sidelinja her, så det er der vi er nå. Men derfor er det jo som alltid veldig deilig å kunne komme hit, som er mitt frirom, som også er jobben min, som jo er en gave i seg selv.

og få lov til da å brette ut alle mine spørsmål og tanker og grublerier med dere, med en som har mer peiling på dette enn meg selv. Og noen må bare komme tilbake igjen og igjen, fordi

Temene er utømmelige og så spennende, og så åpner det seg nye temaer inni temaene. Og det er kanskje noe av det jeg elsker mest med denne podcasten og familieliv, at vi vokser akkurat sånn som barna. Så i dag skal vi snakke om nettopp det der, hvorfor kan det føles så vanskelig å...

komplisert å være foreldre når vi jo har vært foreldre i all tid. Og hvordan kan vi i en tid hvor det er veldig fokus på foreldrerollen, det skrives mye, det snakkes mye, det menes mye, og det vites veldig mye, hvordan kan vi likevel stå støtt i oss selv, når det også er så mye for meningen om, det er veldig mye hva vi ikke kan gjøre. Så nå skal vi snakke om hva vi kan gjøre også. Og det er med deg, kjære Kirsten.

Velkommen tilbake! Tusen takk! Veldig glad for å være tilbake. Går det bra? Det går veldig bra. Du har sovet dårlig i natt? Jeg har sovet litt lite i natt. Da jeg sov, sover jeg bra. Men så sover jeg litt lite, og så måtte jeg gå i morges, så det har blitt litt mye kaffe kanskje. Men bortsett fra det, så går det bra. Forrige januar var boka Snakk til meg rykende fersk. Det var cirka en måned siden. Ja.

Ja, jeg var her for cirka en måned siden. Den kom ut i slutten av februar, begynnelsen av mars. Hvordan er det nå?

Det føles ikke som den er rykende fersk lenger. Det er sikkert fordi det har skjedd så veldig mye siden da. Det var jo allerede i gang med et litt sånn forrykende tempo da jeg var her sist, og det har bare fortsatt i samme tempo. Men nå begynner det å bli sånn, det er veldig, veldig koselig at det begynner å bli sånn at både foreldre og besteforeldre og lærere og leger, at det er mange som tar kontakt for å si at de får hjelp av boken, at den gir dem konkrete verktøy.

og at de liker den og det er jo sånn som ikke når den er rykende fersk så har man jo ikke rukket å få den type tilbakemeldingen så det er jo veldig sånn rørende og veldig fantastisk fantastisk ting å få lov til å oppleve det skjønner jeg og det er vel fortjent for det er en veldig viktig og fin og ærlig og neppa bok fra liksom en ja, for du er jo da

og ungdomspsykolog. Ja. Og forfatter. Ja. Og formidler. Ja, jeg tror kanskje jeg må kunne si det nå, i og med at jeg gjør det såpass mye. Ja. Ja.

Men forrige gang vi var her, da snakket vi jo nettopp om dette med hvordan vi skal ha de vanskelige samtalene med barna våre, hvordan vi skal fortsette å ha gode samtaler når de kommer seg inn i kanskje særlig tenårene, for da er det så mye som skjer rent fysiologisk og utviklingsmessig i hjernen, men det skjer også masse emosjonelt, og de går jo gjennom så mye som vi ønsker.

som ikke er vårt, men det blir jo vårt fordi de er våre barn. Godt formulert. Takk. Og det var en veldig fin samtale, men det var jo det som jeg sa litt i sted, da dukker du opp enda flere spørsmål og på en måte under tematikker da.

i dette store hvordan ha gode, fortrolige, ærlige, åpne samtaler og trygge, ikke minst da, samtaler med ungdommen vår. Og hva gjør vi med det som kommer frem? Ja.

Vi snakket om skammen som både vi foreldre kan kjenne på, men også på en måte kanskje skyve over på barnet, eller barnet kan jo skamme seg, og hvis du da blir møtt med kjeft, eller at man er fordomsfull, eller bare ikke klarer på en måte, som vi snakket om, å sitte på hendene og bare lytte, før du reagerer og

sier alt du tenker på. At det kan jo også gjøre det enda vanskeligere å ha de samtalen igjen. At vi skyver hverandre litt vekk i stedet for å slippe hverandre inn. Så det er jo litt der, men også da nettopp kanskje fordi vi

det er så mye vi føler nå at vi ikke skal gjøre da, som foreldre. Fordi det skrives og det forskes jo veldig mye, og det er jo mange eksperter som er ute og uttaler seg om dagens foreldregenerasjon. Jeg skulle kanskje ønske det ble forsket litt mer, hvis jeg skal være helt ærlig. Er det så bra? Ja.

Jeg synes kanskje at dette er noe det er veldig vanskelig å forske på. Og jeg er veldig glad for den forskningen vi har. Men jeg tror også vi skal sette litt en fot i bakken på at det er grenser for hvor mye vi kan si forskning viser at. Når det gjelder akkurat dette med i hvert fall hvordan grensesette barn

på en optimal måte. Hvis vi skal tenke at det er der vi legger opp ambisjonsnivået vårt nå, som voksne i 2024, så er vi hele tiden ute etter hva er den optimale måten å oppdra barna våre på. Og der har vi jo det som kalles autoritativ foreldrestil, men det sier jo bare resten sett sunne, fleksible grenser, det sier noe om varme i relasjon, det sier en del. Men det gir ikke så mange, det er på en måte forskning fra litt mer sånn fugleperspektiv. Ja.

som gir oss masse nytteinformasjon, men det gir ikke de konkrete verktøyene som Pia45 trenger en fredag ettermiddag, når Kasper på åtte år har sagt at han ikke vil ha spagetti og har kastet den med vilje i vasken. Hva ville du anta at Pia45 trenger?

tenker at hun kan gjøre da? Ja, det er det. Eller bør? Ja. Eller ikke bør? Hvis hun da tenker sånn, nå må jeg ha sunne, fleksible grenser, og være en autoritativ forelder i denne spagettisituasjonen, så kommer hun jo ikke sånn kjempelangt. Nei. Middagen er nå i vasken, og åtteåringen har helt åpenbart testet ut, hva skjer hvis jeg gjør dette? Ja. Så der, hele det temaet,

Men hva gjør vi da? Det er litt sånn min dille for tiden. Midt oppi at det jeg holder forurene om er veldig mye innenfor nevroutviklingsforskyldelsen, antrettet, autism og sånne ting. Og så er det jo også veldig mye om gode og ærlige samtaler med ungdom. Og hvordan kan vi forebygge kriminalitet og sånne type ting da. Men midt oppi dette...

Så har jeg blitt veldig hekta på å tenke på hva skal vi som foreldre egentlig gjøre i 2024 når vi skal oppdra barna våre? Hva sitter vi igjen med verktøy når

det er så mye som er i mangel på et norsk ord jeg kommer på akkurat nå, men sånn frowned fun at man tenker på sånn du bør kanskje ikke bruke de klistremerkene, for da blir det yttre motivasjon eller, nei du skal ikke si sånn, jeg er ikke sint, jeg er bare veldig skuffet for at det da påfører du skam, og du skal ikke det er veldig mye husarresta ut, stende på rommet ut absolutt

Og så sitter man litt igjen med at man skal si, jeg skjønner godt at du ikke rart at du kastet den spagettien i vasken. Du som ikke hadde lyst på en spagetti i dag. Validering er fantastisk, men det er jo ikke grensesetting. Så grensesettingen

Hva er igjen av verktøy til oss som er foreldre i 2024? For dette er vår foreldregenerasjon. De hadde masse de kunne gjøre. Så de kunne jo si sånn, jeg har forventet mer av deg enn dette. For eksempel. Og så beveget det oss via skam. Mens vi har på en måte bare, og vi er så bevisste som foreldregenerasjoner. Ja, ekstremt. Ja.

Vil jeg påstå? Ja. For det er jo... Det kan jo godt hende at jeg er med på å bidra til indre stress og dårlig samvittighet til foreldre, men jeg håper at jeg klarer å by på nok fra meg selv om at...

det er jo nesten teit å si et tråd feil i gåsøgne, for vi prøver jo, men det er fort gjort å føle seg misslykka, eller sånn, jeg er ikke en god nok foreldre, for jeg faller hele tiden ned i den fella og tar etter den forrige generasjonen, eller den før der. Japp, og jeg tror du absolutt bidrar til den nyanserte debatten jeg har lyst til at vi skal ha, da. Fordi det

Det som nå er litt sånn min drøm, er at vi nå i 2024 kan bare liksom, ok, la oss voksne bare slå sammen, og så sier vi at vi har et utrolig høyt ambisjonsnivå,

som voksne, fordi vi tenker, og jeg elsker at vi har det høye ambisjonsnivået, vi må være veldig ærlige om hvor høyt det er. Vi har nå lyst til å oppdra barn og unge til å bli ansvarlige, emosjonelt robuste, selvsikre, men også ydmyke, ansvarsfulle, selvdrevne, empatiske, gode borgere, uten noen av de kostnadene som tidligere generasjoner

Bare kunne slenge om seg med som dårlig selvbild eller utrygghet. Vi skal oppnå det samme. Og lydighet, ikke minst. Vi vil også ha barn og unge som følger lover og regler. Så vi skal oppnå alt dette når de er blitt unge voksne. Så skal vi ha oppnått alt dette. Og hvem vet hvordan...

hva man skal gjøre for å komme dit. Så langt har vi ikke kommet helt enda. Fordi det å ha... Jeg bare synes det er på tide at vi er litt ærlige om det. Fordi at en ting er barn som er i et veldig samarbeid, som blir født samarbeidsvilje, og har det temperamentet, hvor de hele tiden er på utkikk etter hva

hva vil den voksne nå, er i dialog, klarer kanskje å sette grenser for seg selv, men skjønner samtidig at ja, jeg må tilpasse meg andre for at dette skal gå bra. Og som ikke er så veldig høy på impulsivitet, for eksempel. Så når de har fått beskjed om at du kan ikke ta på den, da blir det nødlagt, så tenker de, nei vel, ja, men da skal jeg slutte å ta på den. Det var fint du sa fra mamma. Og så er det ikke alle barn som er sånn. Nei. Og

Og da er spørsmålet, hva gjør vi med alle de foreldrene som har barn, som da tenker, men altså ta på den, var det noen grunn til at jeg ikke skulle ta på den? Jeg kan ikke egentlig huske det, det er jo fem minutter siden jeg fikk den med skjønnen, jeg tror jeg tar på den en gang til. Eller som tenker, hva skjer hvis jeg tar på den som pappa sa jeg ikke skulle ta på? De barna...

Det er masse fantastisk ved å ha et sånt type barn som er utforskende og som er mer impulsivt, og kanskje litt mer sånn daredevil. Men da hjelper det ikke å si sånn, kjære ungen min, nå glemte du deg litt. Nå tok du på den platen. Det er ikke barnoppdragelse nok i de settingene. Så vi har laget en sånn illusion om at det egentlig er lett å oppdra barn hvis man bare er den perfekte forelder. Å, det er skitsomt. Det er jo skitsomt.

Svært alle bare å høre det. Og det er så dårlig gjort mot oss som foreldregenerasjon, fordi da blir det også en slags...

oppfatning i samfunnet at hvis et barn har utfordrende adferd som veldig mange barn helt naturlig vil ha av masse ulike årsaker. Noen fordi de faktisk har det vanskelig, noen bare fordi de har en adferd som ikke passer inn i A4-samfunnet akkurat når de var ni år. Er ikke det litt meningen med å vokse og gro at du skal pushe litt grenser og du skal utfordre? Du må jo få det lille skrubbsåret før du skjønner at...

Det er ikke dritsmart å løpe ned en bakke med grus. Selv om jeg sier det, så er det jo sånn, ja, men det er gøy å løpe fort. Riktig. Og det er jo ikke sånn, ja, bare løp på trynd, så kan du se hvordan. Det er jo ikke det jeg sier, men i mange sammenhenger så er det jo det som skjer. Og at du lærer gjennom erfaring, og så er det jo kanskje min, eller, ja, her kommer jo faktisk et godt eksempel. Ja.

Hvor jævla mor er jeg hvis jeg da sier Åh, det er sant For jeg sier jo ikke det, jeg tenker jo Eller sånn som Bjørn og jeg kan si til hverandre Ja, det måtte jo skje Og så har det jo heldigvis ikke vært noe alvorlig Men sånn

Ja, hvis du får så høy fart på den huskellen. Hvis dere baser av søskenbasing i sengen vår, hvor jeg går inn, og først sier jeg sånn, kan dere være så snill å senke det nivået litt, for jeg hører ikke meg selv tenke ut på kjøkkenet. Ok, og så går jeg ut, og så er det sirkus, Arnardo, før jeg rekker å begynne å tenke, går inn en gang til,

Nå fikk dere med dere beskjed. Da blir jeg litt irritert hvis jeg har en sånn morgen. Og så er det jo da en sånn, jeg hører jo den viltre, og det er banking, ikke sant? Det er en albe. Og så går jeg inn og sier sånn, nå høres det ut som at det er to sekunder før en eller begge får kjempevondt, begynner å gråte, kommer ut til meg og enten sier det var hennes skyld,

eller at dere bare har kjempevondt kan dere senke krigsnivået to hakk ikke være så voldsomme men det der strever jeg meg å komme igjennom for det er assa så gøy å være voldsom akkurat da og da er du en albu inn i en tinning eller et kne inn i et øre med en øredobb det er vondt men da ja

Var det et godt eksempel? Det er et fantastisk eksempel, for det er jo et helt vanlig hverdagseksempel, hvor det at du sier «Det var akkurat dette jeg sa»,

Det er jo ikke et overgrep mot disse barna. Det er noe annet hvis de har blitt 14, og du har sagt, husk at du aldri må sende nakenbilder av deg selv. Og så gjør hun det likevel til kjæresten sin, og så blir de spredt, og så sier du hva var det jeg sa. Da blir det noe annet. Og det er derfor vi ikke kan lage den type, du må aldri si det, du skal aldri gjøre det. Det er noen ting vi kan si, liksom, skjønt.

aldri slå barna dine. Men for eksempel det å si, men jeg sa jo at dette kom til å skje. Det hjelper dem jo også til å koble sammen at du advarte om dette. De valgte å trosse advarselen. Du fikk rett. Det vil si at de tok feil i sin risikovurdering der du hadde rett. Det er

Det er ikke noe som helst problematisk. Det er ikke noe mer med det egentlig. Nei, det er en helt vanlig, og det er også at du er et menneske, og du ikke sier, nå skjønner jeg at dere hadde det veldig gøy å bli revet med, som det heter. Fordi det er litt sånn, av en eller annen grunn, så er jeg litt skrudd sammen, sånn at jeg litt fort blir over, altså at jeg kommer ikke i den type affekt, så jeg har måttet feike litt.

der jeg skjønner at her bør barna mine merke at nå har de prøvd å gå over en grense hvor jeg burde reagere litt sånn emosjonelt og personlig ikke være sånn pedagogisk riktig da blir du jo mer profesjonell ja, det blir jo da skuespillet det er

sier du ikke ja! Det er jo på en måte bare tull. Inne meg tenker jeg sånn, ja, ja, det er fint å utforske litt grønser, men jeg bare skjønner at det blir som å bo med en psykologrobot, så dette er på en måte bare en greie ved meg, som jeg måtte liksom bli kjent med etter at jeg fikk barn, at jeg får ikke den naturlige responsen som gjør at jeg kan ikke lene meg mot det. Så jeg må bare finne ut når virker det rett og slett kunstig.

At jeg ikke får en reaksjon. Så det du får er en helt... Det er jo en veldig viktig måte å lære om hvordan verden og livet fungerer på. Og så er det jo den med å være større, klokere... Modere? Nei. Større, klokere, god...

Det er fire ting i en sånn fin oppremsing som handler om at den voksne er fortsatt den voksne. Sånn at hvis du har en dårlig morgen, og du kjenner at hvis de skader seg nå, så kommer du til å si at du er glad du fikk vondt. Så kan det være greit å si at nå er du ned fra senga.

nå på en måte, jeg blåser i hva dere gjør men dere er ikke mer i senga nå, for dette kommer til å gå galt akkurat nå har jeg hverken tid eller ork til å plastre de knærne når dette går dårlig du trenger ikke å si det mer forståelsesfullt enn det for så vidt men for det er noe annet med det å gjøre det personlig å gjøre det sånn at du hvis du kjenner på sånn som

Nå bare prøver jeg meg også på hvordan jeg tenker at hva er innenfor at man må få lov til å bare være et vanlig menneske i disse grensesettingssituasjonene? Ja, for er det ikke litt det vi har tatt bort også? Dette er bare spørsmålet i spørsmålet. Altså, nettopp det med sånn, det er så mye vi

ikke må gjøre, men sånn, og en av de tingene er jo ikke vær for ærlig, ikke vær deg selv, ikke vis alle sidene dine. Noen må du liksom holde igjen, for det er ikke bra for barna. Vi skal litt det, på en måte. Vi skal litt holde igjen, fordi at hvis vi som voksne blir veldig sårbare, og blir, det er veldig fristende som voksen

å bare agere litt sånn ukritisk på følelsen og tenke at jeg føler magefølelsen min dette er på en måte det naturen vil er at jeg skal på en måte hyle og skrike om hvordan nå har du ødelagt ferien for oss alle eller ikke sant det er jo på en måte vi er jo bare mennesker men det er ikke bra for det skaper du der går grensen nei ja men jeg tenker sånn hverdagsvære seg selv altså ikke sånn hverdagsvære seg selv er det helt klart ja det er det jeg mener men sånn ikke sånn

Nå ble jeg kjempelei meg. Eller sånn, hvis det kommer en dag at de sier sånn jævla hore, eller bitch, så tror jeg at jeg kanskje blir sånn at det var, altså hva var det du kalte moren din? Ja. Og bare, det er sårende. Ja, tror jeg jeg hadde sagt, nå ble jeg lei meg, for jeg kunne ikke falt meg inn og kalle deg drittunge, liksom. Ja.

Og sånn det er det en perfekt jeg tenker det er en perfekt respons. Og så si det der kaller du meg aldri igjen eller det der nå går du over en grense så gjerne forklare hvorfor er den grensen der men vi må også få lov til å ha noen ting som er sånn du vet at jeg ikke tåler den lyden ikke gjør det nå fordi du er sint på meg det her er helt uakseptabelt man trenger ikke da alltid å ha fokus på hvordan føles dette for barnet

Så hvorfor kalte du meg horobitch akkurat nå? Det skal ikke et lite barn, men en tween og oppover, de skal ikke forvente at det er fokuset ditt når du har blitt kalt det. Så det blir jo en veldig forvrengt fokus på at du er hovedpersonen uansett om du har utsatt en annen for noe eller ikke. Ja, og før de blir tweens er det sånn, det har jo dukket opp noen ord. Pluss det bare sånn,

Jeg var sånn, hæ? Så hadde du klokk liksom? Og så bare, nei. Det var jo test, fordi da er det en eller annen i barnehageskole som har sagt det. Og så visste ikke, jeg skal ikke si hvem det var, men visste ikke hva det var. Men hadde bare fått med seg at det der er et litt sånn...

Det er noen foreldre som hever øynene. Så da var det sånn, vi begynte jo å le, fordi det var veldig søtt og komisk. Og så gjorde vi ikke sånn kjempe mye ut av det, så sa jeg bare sånn, jeg vil ikke gått rundt og sagt det. Og så ga jeg ikke noe mer oppmerksomhet, hvorfor jeg valgte Bjørn ILO godt etterpå, for det var veldig morsomt. Men sånn,

Hadde det vært en 13-åring som begynner å kalle det, så hadde jeg nok kanskje møtt det på en litt annen måte. Men jeg avbruter det, hvis det er sånn. Vi må ha kombinasjonen. Jeg skal komme med mitt forsøk på en litt grov tommelfingre, på hvor mye oss selv vi kan være i en reaksjon. Jeg bare vil gjenta at jeg tenker dette er kjempevanskelig. Jeg tenker vi ikke har en fasit.

og at det er så fantastisk at vi har kommet hit at vi ikke har lyst til at

barna og ungdommene oppfører seg fordi de er redde for oss. Fordi de er redde for å være feil, fordi de er redde for å skille seg ut. Så det er kjempefint at vi har lagt ammisjonsnivå der. Vi bare må være ærlige på at nå er det ganske vanskelig for at vi må ta. Men hva skal vi gjøre da? Sånn at vi ikke har en pendel som svinger frem og tilbake hvor den ene er å bare stryke dem på ryggen og bare at det alltid er synd på dem. Og den andre pendelen er sånn «Nei! Toler ikke trinnet ditt!»

Og at det må de tåle, for da blir de robuste. For det blir de ikke robuste av, det blir de utrygge av. Så det er ikke sånn at barn skal på en måte øve på å ha det vondt, og øve på å bli utsatt for urett, fordi de da

blir mer robuste av det senere. Det de skal øve seg på er jo å være gjennom livets mange fasetter på en trygg og god måte, og for at det skal bli en trygg og god måte, så må de jo oppleve at vi er der som relativt forutsigbare, relativt stabile, og kjærlige og varme

voksenpersoner som de tør å komme til. Ikke sånn tikkende bomber som norsk som helst kan få dem til å føle seg forferdelige. Da vil de jo ikke komme til oss. Når det er litt sånn at de egentlig trenger litt veiledning, for eksempel.

Men så er det det, jeg kan ta den tommelfingerregelen min da, at tenk i en krangel, tenk at du krangler med Bjørn, kanskje dere aldri har kranglet med henne, men la oss si at dere av og til har kranglet. Antageligvis har vi det. Og så se for deg, eller en annen du har kranglet med i livet da, men se for deg at du krangler med personen, og at du fortsatt er der i kranglen, at du først og fremst setter grenser,

Du sier fra på en konstruktiv, da kanskje hissig, men en konstruktiv måte, at det her synes ikke jeg var greit. Dette er grunnen til at jeg ikke synes det var greit. Dette er det jeg vil forvente av deg en annen gang. Men jeg er villig til å høre på, hvorfor tenkte du dette var greit? Er du enig med meg? Var det en glipp, eller hva skjedde liksom? Ikke sant? Det er en ganske konstruktiv...

på en måte del av en krangelish, hvor man er litt uvenner i den situasjonen, men begge kan lære av det, og det er noe jeg tenker at barn og unge tåler å stå i med foreldrene sine. Særlig hvis de med vilje, en ting er hvis de ikke mente å gjøre noe galt i det, da kan det bli litt skremmende. Men hvis man skjønner at nå heldte du den spagettinnevasken på trass for å demonstrere at det var ikke det du ba om,

så er det på en måte en god ting, tenker jeg, er at de opplever at da fortsetter ikke mamma å være på smørssiden i samtalen videre, men det er fortsatt konstruktivt på et eller annet plan. Men så utvikler krangelen seg.

fordi kjæresten din som du krangler med svarer nei, nei, nei jeg vil, og du er bare en bæsj du er en veldig umoden partner i dette og da på et tidspunkt så bygger du antagelig over til at du egentlig bare ønsker at

Du ønsker at den andre skal føle seg liten og dum og si unnskyld. Få veldig dårlig samvittighet. Og så har du forskjellige måter du som partner kan oppnå det på. Du kan begynne å gråte, for eksempel. Du kan si sånn, alltid siden vi ble sammen med jevel og mellom har du fått meg til å føle meg så liten. Du kan ta opp masse gamle greier. Klassisk. Ja, typisk. Vet du hva? Dette skjer hver rundt nyttår. Jeg har faktisk begynt å grue meg til nyttårssjef på greier.

på grunn av deg og dette. Ikke sant? Vi kan begynne sånn, eller det går an å på en måte bare begynne å skjelle dem ut, gjøre ting personlig, komme med stikkende belt et sted. Ting som er litt sånn at du fortjener min vrede.

Og der er det på en måte, voksne mennesker tåler det. Man får reparert etterpå, man får sagt sånn, jeg kan pensete, så og så videre. Men det er ikke barneavdragelse lenger. Hvis du gjør det med barn eller ungdommen din, da har du på en måte gått over til å bare utagere din egen affekt. Det er noe du må reparere etterpå. Det er ikke noe som fører til noe konstruktivt i seg selv, men det vil skje.

Det er helt litt sånn, og det overlever barn og unge at skjer en gang iblant. Men det er ikke barneoppdragelse. Så det at du på en måte, nå virker det som om jeg anklager deg, men det at den voksne gir seg selv sånn get out of jail free card på at hvis barnet mitt går over en grense, så kan jeg bare klikke i vinkel så mye jeg vil.

Fordi det er livet. Det kommer andre til å gjøre senere. Det er ikke lenger en bærekraftig måte å gjøre det på. Da er vi tilbake til sånn som vi har forskning på, at det ikke er noe lurt. Så det å være uforutsigbar, å være urimelig, å være rigid, at vi har satt den regelen, basta, boom, at ikke barnet kan si, men den regelen gjør at jeg ikke får vært med på den klasseturen, spørsmålet er ja, men jeg sa det, og jeg står ved det. Uten at det er noe dumt for forhandlinger. Det er en del sånne ting som vi vet at det...

Det vil ikke øke at barna blir smidige, lydige og gode, fine samfunnsborgere, og det vil ikke gjøre underverk for relasjonen deres. Så det er noen grove filer å bevege seg i, som vi vet noe om.

Men innenfor det, der tenker jeg at det må være mye slingringsmånd fra familie til familie. Ja.

Og at noen barn er sånn at det de trenger er gode, konstruktive, lange prater med rasjonaler. Jeg har jo barn som ofte har gitt fra de var små, gitt innspill om egen oppdragelse, på en måte hvordan, hva de reagerer på, på hvilken måte. At når du sier sånn, så det jeg føler da, er først og fremst at «men dette gjør du jo ikke selv, mamma».

og da blir det mindre fristende for meg å følge den regelen. Så jeg synes at, altså den type samtaler, det er liksom en, da må jeg tilpasse meg det. At ok, de har refleksjoner rundt dette, som gjør at jeg må på et eller annet vis møte dem på det, samtidig som jeg må være den voksne som bestemmer. Og på en måte passe på at ikke de opplever at vi er likeverdige i det å ta avgjørelse, for de har levd veldig mye kortere, og jeg har ansvar for dem. Men samtidig tenke at de kan ikke ha

en oppdragelse som er en sånn, nå gjør vi det sånn, og så gjør vi det sånn, og så gjør vi det sånn, og jeg vil ikke høre noe mer om det. For de vil ha reelt gode refleksjoner som de har et behov for at det blir kastet ball rundt i det minste, slik at de eventuelt forstår selv hvorfor det var at det ikke var greit å gjøre det sånn som de gjorde. Nei, skjærentid, nå har vi gjort sånn og sånn, eller hva den handler om. Men så har du, det er ikke så vanlig at barn har

akkurat så mye tanker om egen barneoppdragelse, men mange barn kan være sånn at de liker å være i de refleksjonene. Og det er helt greit. Det er helt lov. Med de barna, så vil det være en måte de utvikler det indre kompasset på. Og på en måte finner sin stemme og lærer seg det å sette grenser, ikke bli selvfølgende, men også tilpasse seg andre og ikke forvente hele tiden at verden skal danse etter deres pipe.

Men så har du andre barn, hvor det ville vært helt fånøtus. Og sette seg ned mens de hopper i sofaen, så setter du deg på en måte med tekoppen, med sånn, kom da, vennen, kom da, vennen. Du vet jo hva, nå har jeg noen tanker. Ikke sant? Og da kan vi ikke forvente at de foreldrene skal følge en sånn type oppskrift, fordi det vil bare, det vil misslykkes igjen og igjen og igjen, og barnet vil også føle seg misslykket. Fordi foreldrene vil jo da forvente noe av dem som er, det er ikke

dette er ikke en one size fits all situasjon i det, er det tatt? Så de vil kanskje trenge korte, konsise beskjed som ikke har masse forklaringer, og som ofte fokuserer mer på hva de skal gjøre enn hva de ikke skal gjøre. Så setter jeg i sofaen, mer enn ikke opp i sofaen, men samtidig må du få vite hvorfor får du klart å hoppe i denne sofaen. Og hvis de da sier sånn, ja, men når jeg er på besøk hos for eksempel da mine barn, Philip og Marcos, de fikk klart å hoppe i sofaen, vi hadde sofaen vi ikke var noe redd for, så var det sånn, ja, det er fordi sofaer er forskjellige. Ja. Ja.

Og så kan de bare få den forklaringen, og hvis de der forstår, men de får lov, men de får lov, og når jeg er hos dem, så vil jeg lov der. Så i stedet for da at man for eksempel ringer meg og sier, du, kunne mitt barn, kunne dere sluttet å ha den reglen om at det er lov å hoppe i sofaen? Er det noe som har gjort det? Det er ingen som har gjort det. Å, det hadde vært så gøy. Det hadde vært veldig morsomt. Men det hadde ikke forundret meg faktisk, det var en festbær. Det hadde ikke forundret meg heller, men...

Og det er et eksempel på der man går litt for langt i det å på en måte ikke, at barna ikke får erfare hva et liv med mange mennesker sammen betyr. Ja.

Folk er forskjellige. Ja, at akkurat det å akseptere at det er forskjellige regler i forskjellige hjem, det er en del av at sånn er livet, det må du forvente. Det er ikke å bli invitert til en bursdag, ikke det. Det skal du i vårt samfunn i 2024, hvor man inviterer alle guttene og alle jentene i hele klassen, så er det kjempefare signal hvis det er en som ikke blir invitert. Hvis man har klart å omgå den reglen for å invitere alle i klassen rundt at en, så er det absolutt noe vi foreldre skal blande oss i og gripe fattig.

Men så det at vi skal ha forskjellige regler vil jo også si at i noen familier så vil det for eksempel å inndra lommepenger hvis du fortsetter å ødelegge ting i huset eller fortsetter å gjøre dette så da snakker vi eldre barn da.

Så i noen familier så vil det, selv om det kan regnes som en straff, vi vet at straff ikke fungerer, vi vet at straff er noe vi generelt skal unngå. I noen familier så vil det være noe kanskje ungdommen og foreldrene sammen kommer frem til. At dette er det som holder ungdommen motivert, og at ungdommen kanskje sier selv at jeg klarer ikke å si nei til den jointen på fest hvis jeg ikke vet at det har noen konsekvenser. Jeg trenger at vi... Jeg likte det egentlig de ukene hvor dere var ekstra strenge, så kjente jeg at da

Da klarte jeg litt mer å stå ved det vi har blitt enige om. Forutsetningen for det er selvfølgelig at man har gode samtaler rett forrige episode. Ja, for det var det jeg tenkte nå. Dette er jo en oppfølgingsepisode. Fordi de som ikke har hørt den blir sånn... Særlig! Det skjer jo liksom med en 15-åring. Men hvis du har de samtalene hvor ungdommen vet at her er det en grønn zone i samtalen...

eller hvem det er, ønsker først og fremst bare at vi finner ut av dette. Det er målet. Nå er det ikke å få meg til å føle meg misslykka, eller kjenne ordentlig etter hvor dårlig som helst jeg skal ha. Målet er ikke at jeg skal ha det dårlig. Målet er at vi skal finne ut av dette. Så kan den type samtaler veldig fint skje. La oss si da at man i en familie finner ut at her må vi ha ganske stramme struktur. Her må vi ha et fast middagstidspunkt.

Hver dag, hvis ikke så sklir det ut. Eller vi må ha mye forutsigbarhet i denne familien, fordi vi har et barn som trenger mye forutsigbarhet, og som kanskje er udiagnostisert på et eller annet nevrospekter, ikke sant? Vi kan ikke late som alle barn er på en måte like og har de samme behovene å respondere likt på en sånn klok, rolig voksen som bare forklarer hvorfor det er fornuftig å oppføre seg.

Så jeg skulle litt sånn ønske at vi da, når det gjelder skjermtid for eksempel, eller alt dette, at vi i stedet for bare å si foreldre har feilet. Hvis du har et barn, når barn har sånn og sånn, da er det foreldrene som har feilet. Hvis barn har sånn og sånn, så er det foreldrene som har feilet. Nå er det veldig sånn klagesangen i samfunnet. Åh, disse foreldrene altså. Og jeg skulle så ønske at vi i stedet snakket om hvor vanskelig det faktisk er å

oppdra et lite menneske som har sin egen agenda, og som har lite impulskontroll fra naturens side, fordi de er i den alderen de er, og som tester ut ting, og de skal smake på liv, og de skal...

De står i den skvisen mellom hva de helst har lyst til, og hva de får beskjed om å gjøre. Og så skal de teste ut litt. Hva skjer hvis jeg gjør det jeg skal? Og hva skjer hvis jeg gjør noe helt annet? Og hva skjer hvis jeg gjør det jeg absolutt ikke skal? Og så skal det være trygt for dem. De skal ikke tenke at kanskje de blir kastet ut hjemmefra hvis de tråkker for langt. Men de skal kunne gjøre det når vi må kunne ramme dem inn. Og den innrammingen vil ikke alltid være «Kjære ungen min». Av og til vil den være «Nå!»

Nå tar jeg den padden. Nå har jeg sagt fem ganger at du skal legge den bort. Og hver gang jeg kommer tilbake, så har du tatt den frem. Jeg har ikke tid til at vi tar en god, lang prat om det nå. Nå tar jeg den. Du går og finner deg en kortstokk eller et eller annet. Og nei, det er på en måte jeg er ikke interessert i at du går rundt meg og sier at du kjeder deg. Akkurat nå, så tar jeg den. Og så snakkes vi. Jeg har ting å gjøre nå. Og vi snakkes etterpå. Men du er på mobilen din. Så bare ja, og jeg jobber. Har du lyst til å jobbe?

Nei, tenk deg det. Du har privilegiet at du kan gå og leke. Det er ikke alltid vi trenger å signalisere til barna at barneoppdragelsen skal være som en podcast-episode mellom deg og barna. Barna kommer med sine tanker, du kommer med dine tanker. Sammen finner dere et kompromiss. Av og til er det bare sånn, nå har jeg sagt nok ganger, nå er det nok.

Og den føler jeg er helt borte. Den har blitt tatt med i dragsuga av alt det vi faktisk ikke skal gjøre. Som å få dem til å føle seg misslykka, eller si, kan du ikke være mer som søsteren din? Eller alt det som faktisk ikke er bra for utviklingen deres. Så er det å bare være den type tydelig voksen. Si det som det er. Ja, si det som det er, og også kunne gripe inn. Hvis man har sagt at nå slutter skjermtid da og da,

så er det helt legitimt å si å bare gå og skru av. Gjerne med ungdommer som man, og med barn også har jeg skjønt, så er det viktig at man gir en advarsel sånn at de får save av og så videre. For hvis ikke så blir det som at de sitter og tegner og så kommer det å rive ut i tegningen. Hva har jeg sagt? Nå har jeg sagt det var middag. Jeg vet du har jobbet med det rett.

Jeg vet du har jobbet med den tegningen i to måneder og snart var ferdig på next level, men det er på en måte, det skulle du tenkt på for fem minutter siden, altså, det er jo unødvendig. Ja, men tenk at, for jeg føler litt det, tenk at nå, antageligvis, og det er jo derfor det er fint at vi prater om det, sitter vi så mange og sånn, så mye så lett, og sånn, å,

Takk er det. Det er greit. Jeg er ikke en ræva forelder. Jeg ødelegger ikke barnet, lager ikke dype arr og traumer. Jeg setter ned foten og bare setter en grense. Selv om det er vanskelig. Vi har hatt litt sånn med TV. Jeg har jo innført at det ikke er lov med TV på morgenen i ukendagene.

Det går sånn 80%, mens ettersom jeg virkelig lever som det B-mennesket er, så er jo jeg helt dovendyr når den ringer. Så når de da står opp en time før Bjørne og meg,

Så sniker jo de seg ut, og så sitter de og ser litt på TV, men når vi kommer ut da, da er det ganske lett å si hei, hei, hei. Det der vet dere at det egentlig ikke er innenfor. Nå må dere skru av. Nå går vi og klepper oss. Og det funker. Men for eksempel sånn etter skolen og leggetid, og jeg vil gjerne lese når vi spiser kveldsmann og sånn. Og der er vi ganske sånn bare at hvis det blir problemer med TV og skjerm, da er det ikke noe. Mhm.

Vi sier jo fra, men legger fra. Og så hvis det er vanskelig, eller hvis det blir en veldig emosjonell reaksjon, da har vi sagt at det har nok vært litt mye en periode, når det er så vondt å legge den vekk. Sånn gjør vi det da. Og den følelsen av å faktisk gå og skru av den TV-en, det er jo litt sånn...

jeg skal være veldig ærlig, det er en litt deilig følelse for da føler jeg altså sånn dette er, dette kan jeg gjøre jeg er ikke slem nå, og bare den står der når dere skrur den på i morgen den stopper akkurat der men nå har jeg sagt det to ganger og jeg vil ikke måtte masse om skjermen, så nå er det av med TV-en klink! og da er det bare sånn det er bare sånn, det blir jo helt sånn ok, bare

Du kan ikke bare gjøre sånn. Men jo, det kan jeg. Fordi jeg er moren deres, og det er mitt ansvar å passe på at dere kommer til å snakke i seng. Sånn er det. Og særlig det å legge til det er mitt ansvar at dere kommer til å snakke i seng. Den synes jeg er veldig fin. Alt det andre var litt sånn strengt. Nei, jo, på en måte ikke. Men akkurat der må vi være litt, eller føle at det fungerer.

På morgenen så tenker jeg litt at hvis det uansett skjer og dere, det er en win-win. Jeg har masse fantastiske minner fra da jeg var barn og jeg hadde en far som jobbet i Philips, så jeg hadde jo TV på rommet litt sånn tidlig. Og blant mine vakreste barndomsminner er å stå opp tidlig og se veien til evnenlig. Ja.

i påsken, mens hele huset sov så satt jeg i pushen og så på det, for det var jo sånn, da hadde man jo ikke streaming, så da måtte man jo faktisk, den gikk jo halv åtte om morgenen eller noe sånt og at hvis dere finner det sånn, ja ok de sitter og koser seg og har søstertid og føler at de er alene i hele verden det er bare dem og et eller annet de ser på som i seg selv ikke, altså det er jo ikke farlig å se på TV på en måte, og så kan det være en regel at når dere kommer inn, da er det slutt da blir akkurat det å

det kan heller være at når vi skal spise frokost er det slutt, for ellers blir det sånn å nei, mamma og pappa har stått opp skal betinget til at de gruer seg til at mamma og pappa kommer men i helgene så er det der er vi ikke så strenge og der kan de ligge ja, riktig, for sånn i helgene så er det en veldig for hvis dere finner ut at dere uansett gir dere på den grensen

dag etter dag etter dag, så blir det jo litt slitsomt å starte hver dag med «Dette vet dere ikke er innenfor, dere har gjort det likevel». Det er ukendager. Skole, det er bare sånn «Nå må dere skru av, for hvis det ikke rekker, dere må gjøre det dere må gjøre for å komme tidsnok på skolen». Så det er derfor. Men i helgene, altså der er det sånn. Men da vet jeg at det er to sjanser å komme til frokostbordet før en av oss blir irritert. Fordi vi har tross alt laget, og vi lager en veldig hyggelig frokost. Ja, ja.

Og den er også grei. Men her er det sånn, her må man jo føle, og vi har jo følt oss veldig frem, og nettopp det der, hvor fort streng skal vi bli? Hva skjer da? Ok, var kanskje litt streng den gangen? Og så tror jeg vi, jeg føler i hvert fall at vi er på et ganske sånn, landet på et sånn OK-sted nå. Ja.

Og så finner man forskjellige ting som er viktige for hver familie. Ja, for her legger man jo ikke oppi. Vi har bare sånn, hakker iPad i senga på kvelden, fordi da vil jeg lese, og så vet jeg at

Det er i hvert fall en som synes det er så gøy at da blir det for lite søvn. Så det vil ikke vi. Men at noen andre gjør det, kunne ikke bry seg mindre. Og det å begynne å peke finger og mene, og dette er opp til hver enkel familie. Ja, og det er det jeg skulle ønske at vi hadde litt mer...

at vi lagde litt med bare sånn noen felles kjøreregler, som at det å bevege barn, det at grunnen til at de endrer atferd, er fordi de er redde for oss. Fordi vi på en måte blir sånne tyranniserende sjefer. Ikke sant? At det er noen sånne ting som vi vet at, ok, det her burde vi, det er ikke luremåter å oppdra barn på. Og så er det dumt hvis de for eksempel, hvis vi ser at de blir så avhengig av å være på skjerm,

At de ikke tør å være alene med egne tanker, at de ikke gjør noe annet, at vi har noen sånne. Og så at man ellers har ganske høy takhøyde for at barn og unge er så forskjellige fra naturen sin. De er født forskjellige. Det er bare tull å tøys at hvis vi bare alle gir den samme oppdragelsen med de samme reglene og de samme grensene, så får vi helt like barn, og det bør heller ikke være noen mål. Nei.

Så det at foreldre nå går, jeg tror foreldre nå går ganske mye rundt og er redde for at hvis deres barn utdager eller blir et problem på noen som helst måte i noen kontekst, så vil det slå tilbake på dem at man tenker at de ikke har hatt

kontroll da, at de ikke har gitt god nok oppdragelse og at det er blitt litt sånn der frykt litt sånn terrorvelde føler jeg og nå blir det litt sånn skam på og man blander seg for mye også så nå er det skam uansett uansett hva du gjør, så gjør du noe galt som forelder er liksom det jeg synes vi står litt og stamper i nå at det blir en sånn nesten en konkurranse

i å snakke mest mulig om hva finne nye ting foreldre kan klandres for av hva som feiler dagens barn og unge. Og det blir jo veldig slitsomt. Vi er jo bare mennesker, og vi har jobber, og vi har barn, og de er på en måte alt for oss, og vi ønsker å gjøre ting riktig, og så blir det litt sånn...

Det er takken vi får da, for den innsatsen vi gjør for å på en måte skape gode og trygge samfunnsborgerer, er at vi hele tiden får kritikk, nesten uansett hva vi gjør. Og så forsvinner så mange nyanser når en gang vi får en sånn svart-hvitt debatt, hvor det enten er sånn at alt skader barnet ditt, eller la det bare skure og gå, barn har gått av alt mulig rart,

så mister vi jo de utrolig viktige nyansene som er der virkeligheten ligger. Men har du nå i ditt grubleri, og dette er liksom din dille, har du noen tanker om hva kan vi gjøre? Ja. Hva trenger vi nå? Ja.

Det her er utelukkende mine grupper. Jeg tror jeg har vært frustrert en stund over at jeg synes foreldre får så utrolig mye skyld, og at jeg er litt redd for at det blir på en måte lærerne får det i stedet hvis vi bare, altså at vi må finne en bedre løsning enn det å ha sånn pekeleken på hvem har skylden for det, hvem har skylden for det. Jeg tenker på det som at jeg møter meg selv litt i døra. Fordi

Da jeg var for noen år siden, så måtte jeg blogge til en del om småbarns... Som jeg står veldig for at det var god råd, men da hadde jeg et veldig prinsipp om at jeg ikke skulle ha sånn, dette må du unngå. Fordi jeg synes det var så mye sånn, du ødelegger barnet ditt hvis du gjør sånn. Sånn får du narkosisistiske prinser og prinsesser. Det var så mange sånne overskrifter. Så jeg var veldig opptatt av bare å si hva det er lurt å gjøre. Gi rasjonaler til regler, for eksempel. Er lurt.

det å gi oppmuntring og ros og mestringsfølelse når du gjør det du vil at de skal gjøre, i stedet for å kjefte og straffe når de ikke. Ikke sant? At det er lurt. Og dette er ting som er lurt. Men så har jeg funnet ut nå at jeg lurer på om jeg har egentlig snudd det litt opp ned. At jeg tenker at det er

noen viktige ting som vi må bare vite at la oss ikke gjenta tidligere generasjoners feil. Det er en grunn til at vi ikke har lyst til å gjøre dette mot barna våre, og det er fordi vi vet hvor utrygge vi selv ble av voksne som generelt oppførte seg på den måten. Så la oss ta noen sånne, og det her har vi forskning også, la oss ta noen sånne at straff for eksempel vet vi at det ikke har noen effekt, at det er ikke lurt at vi regulerer dem via skam og selvforakt,

det gjør at de oppfører seg men prisen å betale er for høy og vi har ikke lyst på en generasjon med på en måte unge voksne som er veldig mye nedstemt og lei seg og usikre på seg selv og ensomme, ikke sant? Så la oss på en måte ja, ok, greit, det er noen ting vi faktisk bør unngå og så når man har gjort det, så

tenker at det vi står igjennom er litt som et brød, en brødoppskrift. At vi har noen for å få til et brød, så har vi noen kjerneting. Det er veldig få kjerneting som er på plass. Man kan ta surleisbrød, man kan ta hovbrød, men det er liksom, ok, vi må ha et eller annet som gjør at det hever, og der kan vi si at liksom

gode, trygge og positive opplevelser og samtaler innen de familien, eller mellom deg og barnet, det er en sånn hovedoppskrift for å få til dette brødet i det hele tatt. Så tenk at uten det så er det vanskelig at det blir et velfungerende brød da. Da får du mer et litt sånn...

implodert knekkebrød og annet slags. Så det er en ting som det kan være fint å ha med. Og så er det det å ta imot barn og unge også når de innrømmer, sånn som vi snakket om sist, også når de innrømmer litt mer sånn uflaterende og skambelagte ting. Det at vi gjør det på en måte som gjør at de tør å være litt ærlige med oss, det er også noe jeg tenker at det gjør at de

ansvarsfulle. De tør å ta ansvar. Det er ikke krise å få kritikk. De kan ta selvkritikk, de kan si unnskyld. De vet at det er noe vi kommer oss gjennom. Det er en del av det å være menneske. Det er en del av det å være sterk. Det å kunne ta sånt. Så vi har noen sånne grunnleggende ting. Det å ha grenser, fordi det er veldig utrykt for barn og unge ikke å ha grenser. At alt er lov, alt kan forhandles om. Men at grensene er der av en grunn, og ikke bare fordi vi er voksne vi bestemmer. Så har vi noen sånne ting. Og

Og så har du brødoppskriften resten av hver familie. Noen familier trenger mer linfrø fordi de er litt hard i magen, kanskje. Nabo-familien som ikke trenger så mye linfrø. Og noen liker å drysse litt sesamfrø opp, eller kanskje gresskarkjerner. Noen er veldig fancy og kanskje rister gresskarkjerner først. Andre har ikke anledning til det. Her må vi være raus med hverandre. Der er hver familie forskjellig, og det skal vi ikke blande oss i. Det er smak og behag, og det er også behov.

som vil variere fra barn til barn og fra familie til familie. Men noen sånne grunnleggende ting, som at jeg ikke putter for eksempel bensin oppi brødeien, det må vi dessverre så må vi ha noen sånne, selv om det er slitsomt å forholde seg til. Så er det noen ting som er sånn ok, men da får du ikke en velfungerende brødei. Og så er det noen ting du må ha. Og så er resten oppi hver familie. Det er sånn jeg på en måte, jeg skulle ønske at vi var der i debatten nå. Og at vi da kan ha en litt sånn klok, god, sunn debatt om

Om for eksempel, hva gjør vi for å skape et godt miljø rundt barna våre også? At vi ikke bare passer på vårt eget barn. Hva gjør vi hvis vi får en tekstmelding om at barna våre har brukt ennåre mot en i klassen som har en annen hundforek for eksempel? Hvordan håndterer vi det på en måte som ikke gjør at barna våre blir livredd for å gjøre noe galt noen gang igjen, men som også setter en veldig tydelig grense på at det her

kan du ikke gjøre? Og hjelpe det barnet med å reparere, for eksempel. Hvordan gjør vi disse tingene på en god måte? Og når er det sånn at vi tenker at dette er det nok at vi bare sier til barnet at neste gang han sier noe frekt til deg, så lurer jeg på om du skal svare sånn og sånn, og så øver vi litt på det. Og når er det du tenker at nei, ok, men her tar jeg en telefon til mammaen hans. For dette høres ut som noe

dette høres ut som mer enn det du skal løse på egenhånd når du er seks år disse tingene at vi kan snakke litt om det i stedet for å prøve å finne en sånn fasit som vi skal tre ned på alle situasjoner det er jo ikke sånn virkeligheten er virkeligheten er ikke sånn på noe annet hvorfor skulle du vært på akkurat barneoppdragelsen som er så komplekst så det er min drøm at vi kommer til brødeisituasjonen å oppdrage barn er å bake brød ja, rett og slett vær så god ja, gå bak ja

Ja, jeg liker det. Og jeg er veldig enig. Veldig enig. Og det er derfor jeg også tenker at det jeg sa litt sånn innledningsvis, at det er jo fantastisk at skole, hjem, samarbeider mye mer. Men der er det også sånn at familier er forskjellige.

er jo for alle, så er jo det har vært, og kommer sikkert til å bli flere podcastepisoder, at det er veldig mange foreldre som faktisk ikke føler det, som er veldig trist. Men nettopp da kan jeg også føle, eller kjenne at det blir irriterende

og skulle få fortalt hvordan vi skal ha hverdagen vår, fordi det er best for alle barn. Dette trenger alle barn nå, for at vi skal fjerne mobbing, øke inkludering, bedre klassemiljø, få venner lettere. Til en viss grad er jeg enig, men praktisk sett ikke enig.

og det synes jeg kanskje har vært det er nok litt min sånn fanesak at der synes jeg det også må være litt mer fleksibilitet og litt sånn forståelse for at

Det er ikke alle som har tid. Og det at man ikke kanskje har lyst, betyr ikke at man ikke liker de andre. Eller synes at de andre ikke skal gjøre det. Og det er kanskje dumt å si de andre. Se, nå begynner jeg å analysere alle ord jeg bruker, fordi det er jo oss, det er ikke de andre. Men hvis du tenker deg, i min ene datters klasse så er det 24 barn. Og

Det er ikke veldig mange enebarn i den klassen, så de har enten ett eller to søsken. Og det er to foreldre, en del er skilt, de fleste bor sammen, alle jobber, og alle har et hjem å ta vare på, og venner og familie. Og at det da å få skolebarn skal innebære å nesten få enda en familie, en tjukke slekt da.

Som også skal ha slektstreff og månestreff. Jeg blir helt svimmel. Og jeg synes det også blir litt komisk. Og dette her, det er litt sånn... Jeg vet ikke om det er... Forrige episode sa du lurte på om du var kontroversiell. Jeg vet ikke om jeg er det. Jeg tror jeg fortsatt står litt ved det her at kanskje vi også...

må tørre å... Om vi ikke oppleves upopulære, at vi må... Det er greit å være litt sånn upopulær, så lenge du ikke stenger noen barn eller foreldre ute. Men det må være lov å ikke bli med på alt. Fordi det passer ikke for alle. Ja, det tenker jeg også. Og så...

Er det også noe med, for en ting er det med slektstreff og sånn, jeg tror ganske mange kjenner på det i forskjellige varianter, og så er det så fint hvis det da kan være litt takhøyde, for at hvis en forelder sier nå synes jeg det er mye, må vi ha både årstidsgrupper og vennegrupper.

og guttegruppe og jentegruppe, og ut fra hvor man bor, i tillegg til følgegruppene. Dette varierer jo veldig fra skole til skole, fra klasse til klasse, hva det legges opp til. Og så synes jeg det er så viktig at vi spiller hverandre gode som foreldre, og at hvis noen sier «jeg synes dette blir for mye, jeg har fire barn», det er voldsomt, at andre ikke da sier «åh, sa du...»

du ønsker ikke at barna dine skal bli kjent med noen andre du da. Eller du er for mobbing. Eller du er for mobbing, for eksempel. Hvis vi kan tenke at du har ditt barn med din barnes historie, og det som er kanskje en god løsning for meg og mitt barn, og som jeg kanskje ble glad for at skolen innførte,

var kanskje det siste du trengte. Du hadde akkurat fått hverdagen din til å gå opp, og så kom det en regel om at nå vil vi gjerne at alle barna møter en halvtime før på skolen. Dette gjør vi for at de skal få lese halvtimen før lesekvarten. Og så tenker jeg kanskje at for mitt barn er dette en perfekt løsning, og du tenker ja, da røk den da, for da rekker jeg ikke jobb. Ikke sant? Det at ikke da jeg skal ta det som et angrepp på mitt barn hvis du da

tar opp på foreldremøte da, at må dette være obligatorisk? At ikke da jeg tenker sånn, du vil at mitt barn skal skille seg ut? Det at vi kan snakke litt høyt om det, at vi har litt mer rauset for hverandre, er veldig inne i brødmetaforen min. På det med at vi skal være litt varsomme med hvor mye vi da skal si. Og alle brødene skal lage skær kjerner, og de skal helst være håndplukket og så ristert.

og da må det være lov å si som vet du hva det prioriterer ikke jeg for jeg har veldig mange brød å bake og jeg er ikke så glad i de gresskare jeg ser ikke poenget med de gresskare kjernene og hvertfall ikke å riste dem først det må på en måte være lov men så tror jeg litt at dette er bare noe jeg tror ut fra litt samtaler jeg har hatt til det siste at jeg lurer litt på at

En del av dette at vi har fått en slags berøringsangst som samfunn på det å i rettesettet, på den måten man gjorde før, man er så redd for å gjøre det via en slags skammekrok, og det skal vi være redd for, at vi heller ikke griper fattig hvis ett barn gjør noe. Så griper man ikke fattig det ene barnet.

og sier nå oppfører du deg på en måte som går ut for hele klassen, dette må vi gjøre noe med. Jeg tror det er en høyere terskel for å gjøre det, og at foreldre fortere kanskje blir litt sånn ugrei mot lærere hvis de griper fatt i det, og derfor blir det heller sånne felles, det blir sånne felles-mailer. Men sånn, nå har vi et problem i klassen med å rappe hverandres viskelær. Først og fremst har du et problem med at Ole

rapper Oleas viskler. Men i stedet for at dere tar det med dem og finner ut hva det er, kanskje det er en lek, kanskje det er plaging, kanskje det er noe annet, så gjøres det om til at alle nå skal snakke med sine barn om visklernapping. Det har jeg hørt flere foreldre snakke om i det siste, at det er på en måte denne fellestankegangen. At det kan nok bli litt slitsomt for foreldre som allerede har mer enn nok.

med sitt eget brød. Men det vet jeg jo ikke hvor mye, kanskje det er mest i Oslo, kanskje det bare er på noen skoler, men jeg vet at noen lærer også kjenner på det. At det er blitt mindre takhøyde fra de brukereautoriteten sin til å sette på plass ett og ett barn der man før ble sendt rektor, rett og slett. Hvis du gikk over visse grenser, så ble du sendt rektor. Det var jo ikke sånn at man tok det opp som om alle hadde gjort det. Nei.

Det er interessant. Det er en viktig samtale og debatt og diskusjon. Jeg kjenner jo at hvor mange sinte meldinger får jeg etter å uttale meg på denne måten. Oda som snakker om familieliv liker ikke. Liker ikke vennegrupper, hvis det hadde blitt en overskrift. Det er ikke det at jeg ikke liker vennegrupper. Det er helt topp det. Det er bare at

Det er så mange skoledager i året, og det er alt så så mye. Og så synes jeg også at det er litt synd når det er så mye organisert og arrangert at det ikke blir tid til det spontane.

Og det er jo ikke det at det ikke har vært det, men hva skjedde med bare sånn, hei, kan jeg være med i julen igjen? Nei, det kan du ikke, for vi har allerede avtalt med, det er pliktig oppmøte. Det er jo noe av det som er vedundelig med å være barn også. Flakser rundt på lekplassen, eller løper opp i hagen, eller opp og ned trappavgangen, uansett hvor du bor.

bare det der det der frie frilekk henger rundt ha med noen hjem jeg tror kanskje at det er mer organisert aktivitet som setter stopper for det enn altså i dag har du fotball jeg tror det er mer enn altså så hyppig er ikke de vennergruppene vanligvis hvis de ikke har en sånn ekstrem variant ja det har vi ikke men når det også er da 14 jenter som skal fære bursdagen sin det

og de fleste er født i mars selvfølgelig da blir det jo veldig mange lekedager men så er det jo noe med at det er vinter og det er mørkt ting jeg har liksom observert og

Og det er ikke det at det ikke er tid til det, men jeg tror bare det at du hele tiden sånn, hva er vi sommergruppen? Hvilken gruppe var vi? For nå var det sånn, når er det sommeravslutning? Jeg aner ikke. Det var en i går, men det var for yngste. Men neste da? Nei, det sto på et ukebrev nederst i liten skrift at det er den datoren. Åja, ok, vi må organisere den så måtte jeg inn på. Nei,

Åh, stemmer, vi var i julegruppen. Vi hadde julefrokosten, og jeg hadde julefrokost for begge. Det var da, det var desember. Og så er det jo de som skal ha den sommergruppa. Jeg var sommergruppe i fjor. Da er det jo 40 000 andre ting som også skjer. Og det skal bakes og kakes og tales og blomstres og gavekort meg hit. Jeg må jo le litt da. Ja.

Men shoutout til alle som står midt oppi den grøten der, for at det svinger nå. Nå er det helt til for sving. Ja, jeg er helt enig. For det første så tenker jeg at det å være sånn klassekontakt og sånn, selv om det er utrolig koselig

og ordne mer oppmerksomhet til lærerne og sånn, så er det noe, både FAU og klassekontakt, er en sånn frivillighetsdugnadsjobb, som jeg synes at vi som samfunn skulle på en måte gitt litt mer applaus til, og litt mer klapp på ryggen. Det er en måte der man gjør det fordi ingen andre gjør det, og så gjør man det på en måte. Noen steder er det jo særlig førstklass at alle rekker opp hånda og vil gjøre det.

Og noen steder er det jo på en måte FAU det svinger av, og hvor man tenker på det som et privilegium å få lov til å sitte i FAU. Men likevel, det er en jobb man gjør. Også når man liker det, så er det en jobb man gjør. Også å bidra i fotballen som trener, eller bidra som korpsleder. Så alle disse tingene da, det er så mye sånn usynlig arbeid, eller sånn type arbeid som veldig, veldig mange foreldre tar på seg for at ting skal gå rundt, og som er tid de kunne brukt

på å ta seg en løptur i skogen, eller se på en Netflix-serie, eller ha en romantisk middag med kjæresten sin. Og det tenker jeg er en applaus samfunnet ikke gir, som man bare tar for gitt. Og så skulle jeg også litt ønske når det gjelder alle disse årsidsgruppene og vennegruppene og sånn, at når man snakker om det, at nå er jeg veldig opptatt av det med utenforskap, så jeg er veldig pro-vennegrupper, så tenker jeg at årsidsgrupper har jeg kanskje litt mer, tenker jeg at...

Det er fire stykker i tillegg til at man ofte har sommerfest og juleavslutning og sånn. Det jeg tenker er litt tidsoptimistisk, da. Det jeg skulle litt ønske er at når man snakker om det, at det er en sånn, ok, vi prøver å få det til. Og at det ikke er et krav om at man skal invitere alle foreldrene inn på kaffe og kaker, for eksempel.

At det også er lov å bare si dere kan hente barna deres da og da, og at det blir sagt eksplisitt. At hvis dere har lyst, for jeg synes det er dødskorset de gangene vi får til det at man blir kjent med de andre foreldrene, så jeg har absolutt ikke lyst til å si at det skal man ikke gjøre. Men at det er helt legitimt å si nå setter vi opp vennergrupper, vi håper alle får det til, vi vet at livet kan komme i veien. Ja.

og det trenger man ikke å sende ut unnskyldmeldinger om til alle med sånn, vi hadde så mye omgangsyke da, eller vi var så syke et eller annet skjedde da med hus, det er helt greit. Altså livet skjer, og det er på en måte så utrolig mye og jeg skulle bare ønske vi hadde den reusheten og den fleksibiliteten og den pragmatiske måten å snakke om det på.

Jeg er helt enig. Jeg håper ikke jeg har hørt for sånn bitchy ut. Det er ikke meningen å være det. Det er et litt hjertesukk, nettopp fordi jeg liker det. Det er en side ved meg selv som går igjen i hvordan jeg møter livet og mennesker. Det å føle at noen bestemmer over meg, fikser jeg ikke. Da har jeg litt piggen ut og blir sånn, ok, mmh.

greit, og det liker jeg ikke, og jeg vet ikke helt hva det kommer av men sånn ting jeg føler liksom at jeg må fordi og så er det noen som har en sånn kjempe ellers så er det ikke noen forklaring, det bare er sånn

Jeg blir litt barnslig, og Bjørn synes jeg er heldigvis ganske søt. Og noen ganger barnslig, og bare sånn, men det er jo bare å gjøre det. Ikke lage så mye fødsel, liksom, bare gjør det halvveis da. Sånn, sånn. Så jeg tror det er litt det der, sånn, nå gjør jeg alt jeg kan for å være en god mor på to barn på skolen. Det er lekser, altså det er så mye sånn, du bare må gjøre. Eller i hvert fall...

Jeg skjønner jo at det er en dust av meg å si at vi driter i lekser. Vi er den ene familien som ikke gjør det. Jeg vil at vi skal gjøre lekser, prøver så godt vi kan, glemmer de, ikke så ofte, men en del. Men det har gått bra til nå. Så skal det leveres på torsdag? Eller skal det være klart i torsdag? Ja, det er veldig deilig. Og ukeslekser, jeg elsker det. Jeg glemmer litt også, men herregud. Men poenget mitt er, og så kommer da alt det sosiale...

I tillegg, pluss at det er jo aktiviteter, og jeg tror det er da jeg blir litt sånn, dette synes jeg blir litt mye, og nå synes jeg det var litt mye i rosa kalenderbolk, som er skole og sånn, i min kalender, for der har jeg fargekodet alt. Nå er det litt mye av den ene fargen, og da blir jeg sur.

Eller da blir jeg trass i ODA 8 eller noe sånt. Jeg vet ikke. Jeg må gå litt i dybden på det her. Men jeg vet hvertfall at jeg liker ikke at jeg føler at andre bestemmer over mitt liv. Nei. Og min timeplan. Og egentlig så er det en ganske interessant analogi til på en måte det at barna er så forskjellige. At hvis...

her har vi jo skolen som sender ut veldig mye, altså sånn som skolen organiseres nå, så får vi veldig mye beskjed, vi får veldig mye instrukser fra skolen. Ikke sant? Det kommer jo litt an på det, det varierer fra trinn til trinn, men man får jo en sånn liste. Når man får ukeplanen, så er det jo ofte en liste med en sånn husk å lade læringsbrettet, og på en måte husk sånn og sånn, og det er viktig at dere gjør det og det. Og så er det jo

veldig mye, det er jo utrolig fint at de har kunsthåndverk men det er veldig mye sånn ha med syltetøyglass som gjerne er litt høyt og smalt hvis dere har noen lysestaker i dus lilla er det fint det er veldig mye sånt det er utrolig mye å holde orden på og jo mer det blir formidlet som en sånn, dette skal dere gjøre basta boom og også kanskje hvis det ikke passer helt med sånn du har innrettet

Kanskje du ikke er så begeistret fra ditt læringsbrett, for eksempel, og så får du hele tiden denne. Det er veldig viktig at jeg er over 80%. Ja, den får jeg. Så vil jo det være ut fra hvordan vi er fra naturen, siden hvordan livet er formt, så vil vi jo reagere forskjellig på å få den type kommandor. Så jeg som er relativt pleasing,

innstilt på en måte. Jeg får dårlig samvittighet med en gang. Hvis det er en dag hvor bare læringsbrettet var under 80%, så er det å hakke før jeg sender melding til læreren med sånn, dessverre var læringsbrettet på 76% i dag, og jeg skjønner at det er krise. Og så skulle jeg faktisk til å gjøre det for læreren, det var ikke 76 da, men det var liksom 40%, og da sa åtterringen,

«Mamma, det er ikke sånn at 40% av krisene er sånn». Og så ga han meg en liten, fornuftig tale. For jeg var bare sånn «Å nei! Nå har vi glemt å la det læringsbrettstilt!». Så jeg var ikke fullt så hysterisk, men jeg var stresset. Overdialekt, elsker du? Ja!

Men jeg var stresset fordi jeg hadde brutt den regelen. Og han som er så vanvittig flink til å følge regler, og har full oversikt over alle regler her i verden, sa at det har ingen konsekvenser på ekte, fordi vi bruker ikke læringsbrettet så mye løpet av en dag at den går fra 40 til 0. Og det er ingen som sjekker om jeg har 40% eller 80%, så det gjør jeg ikke nå, mamma. Slapp av, liksom.

Og så var jeg litt sånn, ok, er du sikker? Han var sånn, ja, jeg er sikker. Og så er han veldig sånn at han ser da at da trenger jeg en klem på en måte. Så da bare uten å si noe så kommer han bare sånn verslevoksen bort og bare gir meg en god klem og ser meg i øynene. Så sa jeg bare, takk, ok. Da vet jeg at det ikke er så viktig med den 80 prosenten at da bare la det videre når du kommer hjem i dag. Så for meg så er dette liksom kommando. Ja.

opplegget, er en ganske stressfaktor for meg hvis jeg ikke føler at jeg lever opp til det. Og spesielt hvis de skulle hatt med den og den type hårstrikker til kunst og håndverk, og jeg glemte det, og så står det en ny sånn, vi minner om at alle skal ha med hårstrikker, så er det sånn, oh no! Det er sikkert bare på grunn av meg de sender ut det. Så det er den type barnet jeg også er i den situasjonen, hvor vi har nå en forelder.

Som gir oss veldig mye kommandor. Og som gir oss ganske lite cred, føler jeg. Det er veldig sjeldent det står så flinke dere er til å ha ladingsplettet på 80%. Vi får mest beskjed om dere må huske det, dere må huske det, dere må huske det. Nå for tiden er det mange som glemmer det og det. Og nå er det lusersjekk igjen. Mens du er da en type barn i gassene som da er sånn der jeg tror ikke det er sant. Og det er det vi har å dele med som foreldre. Vi har barn som reagerer forskjellig over

Jeg har ikke gått av å få mye urimelig kjeft når jeg gjør så godt jeg kan, fordi jeg er såpass pleasing på dette fra før, at da blir jeg helt overveldet. Hvis vi nå har dette som en barnemetafor. Mens du vil jo da tjene på at man ...

Du har en veldig sunn, sånn der jeg vil være med å bestemme over mitt eget liv, drivkraft, som er veldig bra at barn har. Og da er det fint at man har deg litt på lag i det. Ikke sant? Mens jeg må på en måte lære meg å være stolt av det jeg får til i dette kommando-

denne kommando-junglen. Og også at man er litt reus med hvilket lærerne er. Hvis jeg på en måte sier sånn, å, vi glemte sånn og sånn, så er det, det går kjempefint, takk for beskjed. Det er ikke sånn at jeg har for sånn, ja, det så vi at du glemte. Men, for å si en liten anekdote fra da min eldste pranket meg på bursdagen min faktisk, da han hadde nettopp begynt på skolen, så han var da seks år.

Og så viser det litt om hvordan jeg kan bli litt yttre styrt av disse tingene, at jeg er redd for å bruke disse reglene. Som jo er flaut at jeg er såpass styrt av det, men det er jeg. Og så hadde han jo nettopp begynt på skolen, jeg synes det var ganske overveldende, alt det praktiske man skal huske på med AX, altså SFO utenfor Oslo. Og så hadde hølgen jeg den dagen, og så kom jeg på skolen og så at han ikke hadde regntøy.

For det hadde vi glemt hjemme. Og så så jeg jo at barnet mitt hadde det bra. Så selvfølgelig ville mitt første, det er jo på en måte liksom hvordan har det gått med deg i dag, ikke sant? Og så tenkte jeg, ok, så han har gått bra, så jeg har sluppet unna sånn at dette fikk ikke noen alvorlige konsekvenser. Men min neste tanke var jo da, har noen voksne, vi har jo fått så streng beskjed om at det skal være regntøy på skolen. Har noen voksne sett dette og blitt på en måte skuffet over meg? Fordi jeg ikke har liksom levd opp til det her, gjør de sitt best, og så gir de oss en så enkel beskjed, og så klarer jeg ikke det, ikke sant? Ja.

Og så prøvde jeg å være så smu det jeg kunne da, og så sa jeg til seksåringen min sånn, har det vært sånn at det har ikke vært regn til her i hele dagen? Han bare, nei. Og så sa jeg sånn, ja, og det har regnet ganske mye ut av. Han bare, ja. Og så sa jeg sånn, ja, er det noen voksne som har sett? Det har ikke regnet heller. Og så sa han bare, ja, det er det. Og så sa jeg, ja, har du sagt noe? Og så så han bare helt deadpan på meg, så sa han, ja, de sa at du burde skamme deg. Åh!

Det var jo bare tull, det var ingen som hadde sett eller kommentert på det eller noe. Å herregud. Å jeg må la. Seks år liksom, da er du på. Ja. Du sa at du ville skamme deg, for den er iskald. Å jeg vet ikke.

Og jeg rakk å få sånn øya før han bare, nei da! Og jeg bare, ok, Gud, du skal ha A-plass for humor her. Men den følelsen av, altså den tanken på at en voksen hadde gått forbi og sagt, moren hans burde skamme seg. Har ikke husket regnet til vi som har skrevet så tydelig i ukeplanen. Det er sånn jeg er da, i denne metaforen, som barn. Og da må man ivareta meg litt i den situasjonen, så ikke jeg...

opplever å bare prøve og prøve og aldri strekke til mens du kan på en måte man kan ivareta den driven din

på en måte liksom sånn, hei, jeg gjør ikke noe bare for at jeg får beskjed om det, det må være en grunn jeg må ha noen influenser på mitt eget liv her samtidig som Bjørn kan være en litt sånn fornuftig stempe, at det er ok med noe av og til, så må vi bare følge flertallet, og vi kan ikke alltid være den som står på barrikaden og kjenner på våre preferanser av og til når flertallet på en måte, du må tilpasse deg et flertall også ja, og jeg som sa sånn

Folk har alltid villene deres, og noen ganger må man bare gjøre ting man ikke har så lyst til. For det er bare sånn livet er. Og så kan man gjøre noe med det. Men ja, med en stor klypesalt altså. Men det er gøy, kanskje det også. Her kommer barnet mitt frem. Hvorfor det?

Altså, jeg er jo ikke noe oppsternasi. Jeg gjør jo som jeg skal. Men jeg synes det er veldig... Jeg tror ikke jeg er alene. Og sånn bare kanskje kjenner litt sånn, hva ved det er det jeg ikke liker? Klarer jeg å kjenne på hvorfor jeg ikke liker det? Eller hvorfor jeg ikke vil? Eller hvorfor jeg bare har lyst til å gjøre noe annet? Det er jo så enkelt som kanskje sånn, hadde det vært noen alternativer? Eller hvis alt ikke bare er skal...

Ikke sant sånn? Vi oppfordrer til vennegruppe, for det er skikkelig hyggelig, og det er jo alltid det. Hvis dere har mulighet og anledning til å hente kaffe, kjør. Hvis det er best at barna blir hentet, også helt greit. Det er tross alt viktigst at det er barna som er på denne vennegruppen. Ja. Det er jo derfor vi har de. Og ja, foreldre skal bli kjent. Det er jeg også veldig for. Jeg tror bare det er det der, at det er litt sånn svart-hvitt da. Ja.

Da blir jeg litt sliten. Ja, og det tror jeg egentlig er at den kommunikasjonen, jeg tror det går litt andre vei også, at lærere opplever at foreldre fort kommuniserer litt svartvitt, og at det blir en litt sånn låst dans da. Jeg må bare si det, for dette er sånn, jeg tenker mest på oss foreldre mellom. Fordi, hatt

til skolen jeg setter det er så vilt det opplegget jeg skjønner ikke at de får det til vi får ukebrød hver fredag da blir jeg som regel rørt i tårer fordi de skriver så levende og bildelig vi er så stolte over gjengen vår det hadde vært en skoleløp for Nepal hvor vi har vendeskole og da fikk vi sånn

nå må dere huske å rose barna deres opp i skyene, og vi er umåtelig stolte av dem, og de fortjener all ros de kan få. Og da var jeg sånn, tenk om dere skriver det da? Ja, det er nydelig. Og da blir jeg sånn, jeg elsker dere. Og så tror jeg det er mer bare sånn, men kan vi ikke liksom, altså, det er jo alt det dere gjør på skolen, det er så utrolig flott, men når vi liksom skal ha full skolekjør, sosialiseringsopplegg på fritiden også, da blir jeg litt matt.

Altså skolen og lærerne nå måtte vi si ha det til henne før hun slutter lærerne til henne og da begynte jeg å gråte. Så jeg er jo der. Så det er mer sånn, nettopp som du sier sånn at vi foreldre må kunne snakke sammen uten pekefingre og huske på at alle har forskjellig liv. Ja.

Men jeg synes faktisk da det er litt samfunnsmåten der det er inn å snakke litt sånn stygt om foreldrene. Så jeg tenker det er, vi vil egentlig være raus med hverandre og ha en mer sånn pragmatisk måte. Mhm.

og si at det går an å si at jeg orker ikke dette akkurat nå, jeg klarer ikke den 17. mai-frokosten, eller et eller annet sånn. Egentlig så tror jeg vi alle vil at det skal kunne gå an å si det uten å si fordi begge foreldrene mine ligger for døden, eller noe veldig dramatisk. Men så legger vi lista et sted for foreldrene nå som gjør at man nesten

ikke på en måte tørre å si sånn ja, ja, men det er helt forståelig. Det blir en veldig sånn ja, da, men noen andre drar rasse. Det er bare et eller annet med en sånn litt sånn toksik måte å snakke om foreldre på, synes jeg, som er at vi er på en måte litt sånn problembarn i klassen. Ikke sant? På 80-tallet, hvor det var noen som alltid fikk skylda

at uansett så gikk det alltid an å skylde på dem for man visste at det var en populær, nå føles det som om jeg gjorde det, men jeg gjorde ikke det, altså jeg skyldte ikke på noen som ikke hadde noe skyld, men altså så var det jo sånn takk, takk men det var jo alltid noen som, det er jo mange som har den historien fra oppveksten sin at de var sånn type syndebuker og som de andre elevene visste at det går an å si liksom, det var han som startet det, det var han som gjorde det så sa lærerne, ah typisk deg, ikke sant? at det var sånn det var, og nå, jeg synes liksom i samfunnet nå så er foreldre det nå er foreldre det som er, det er populært

Det er populært å snakke stygt om foreldre. Det er populært å snakke om hvor ettergiven vi er, eller hvor etterlønnet, at det er vår skyld at etterlønnet. Og det tror jeg smitter av på hvordan vi forholder oss til hverandre også. Når man skal bare diskutere i en klasse, skal vi ha vennergrupper eller ikke, skal vi ha sånn eller ikke, så er jeg redd for det at i de tusen klasseromm, at foreldre blir litt redde for å rekke opp hånda og si nei.

ok, dette høres flott ut, men kan vi ha det sånn at vi ikke må alle på Leos lekland? Nå skjer det noe med at vi har lagt lista på 3000 kroners bursdager. Det har ikke vi råd til. Det er bare et eller annet som har blitt borte i det å ha en åpen og fri samtale oss foreldre mellom. Vi skal jo være en gjeng. Vi skal være en gjeng.

Og da må vi også heie på hverandres skjermregler og innetider. Og så for all del, vi kan også ha sånn samarbeid. Vi er alle enige om at ingen her skal ha TikTok. Det er supersunt, og jeg heier masse på at foreldre blir høst sammen. Det er bare at da må vi også kunne tørre å si, men jeg synes egentlig

at det er helt greit med Minecraft for frokost, hvis sånn og sånn, uten at andre bare, har du ikke lest den spalten som sa? Eller at andre bare sånn, åja, men der er vi nok forskjellige. Ikke sant? At vi ikke får noen passivt aggressive, litt sånn,

underliggende lever du opp til samfunnets forventninger nå, at vi kan ha litt mer sånn, hei dere, vi har faktisk ikke så veldig mange fasiter i dette. Kan vi bare stikke fingrene i jorda på det snart? Og så åpne litt for at også for eksempel de pappene som ikke bare er papper, men det er nok en del papper som har følt lenge på det at vi på en måte er veldig forståelsesfulle, og at det ikke er noen grenser igjen, eller at man aldri kan si sånn, nå!

Har du gått for langt? Ikke sant? Og de må også få lov til å si det. Og så kan vi diskutere, ja, men hvis du begynner å si litt sånn, du aner ikke hva jeg gjør med deg hvis du gjør dette igjen, så skaper du et engstelig barn, på en måte som er redd for deg. Men det kan man si på en hyggelig måte, man trenger ikke å liksom, åja, jeg tror vi avslutter denne samtalen, og så gå på en måte videre og tenke sånn, åh, for en pappa, eller det er bare et eller annet, vi skaper på en måte en samfunnsdebatt, som hvor...

Jeg synes det blir veldig lite meningsmangfold, eller hva man skal kalle det. Om noe vi har så få fasiter på. Ja, det er ganske interessant egentlig.

veldig mye tro vi vet, men som vi kanskje, ja, må finne ut av det sammen. Hvertfall være mer enn skjerrig sammen da. Ja, for vi har jo de store linjene, bare så ikke det nå virker som jeg tenker, vi må få tilbake huset, vi har de store linjene på at vi ikke skal... Vi må begynne bak røy. Ja, så vi må være enige i de store linjene først, og så kan vi på en måte være enig skjerrig på hverandre, og gjør det sånn. Kult. Gjør det sånn,

skjermtid i deres hus. Hvordan har dere fått det? Hvordan fungerer det for dere? Å, gjør dere sånn! Jeg er redd for at mange nå er redd for å få fra andre. Jeg er veldig nysgjerrig på hva dere lyttere tenker etter denne samtalen. Her har dere fått mye å gruble på. Kjennetid,

Grublerier, dillerier. Hvor er vi? Hvem er vi? Hvem er barna våre? Her har vi gått over mange tematikker innenfor grensesetting, åpenhet, raushet, det å være foreldre i dag. Så veldig, veldig kult hvis dere kommer med tilbakemeldinger til oss.

Vi kan dele de med hverandre. Alt som deles er selvfølgelig anonymt hvis det går ut på det vidde web. Men det er også morsomt hvis vi bare får det etter vi har sittet der og skamlet. Så gi oss en tilbakemelding. Så er det noe jeg føler at vi har vært veldig ærlige på veldig sånne ting vi ikke hadde planlagt. Det er ikke fullangst. Det har jeg skjønt at det må man bare slutte med. Det er ikke sånn veldig grisefyllende. Nei.

Men det er veldig usensurekt fra min side i hvert fall. At jeg nå rett og slett bare har satt kanskje mer ord på tanker jeg har som mamma som barnesykolog på en del av det også. Og som mamma til barn i skolen. Jeg liker det. Jeg pleier å ha mye kontroll på alt som fagperson på hva jeg sier på en podcast. Men nå har jeg bare sluppet meg løs. Og vært veldig ærlig.

Det setter jeg veldig pris på. Det har jeg også vært. Det tror jeg dere har fått til å høre. Jeg tror vi runder av der, ja. Og så la vi den henge. Og forhåpentligvis...

flys ut med alt sånn der, hva heter det, løvetann, sånne hvite. Jeg håper det er akkurat som at du gjør sånn, ut til alle, ta det videre, ta det med hverandre, og liksom utfordre deg selv litt på å både stå stødig i egen grensesetting, men også dette vi har snakket om nå, med oss foreldre mellom. Det blir bare bedre hvis vi kan

være reisere med oss selv over andre. Det er så spennende. Det er så spennende å ha de pratene. Jeg lukter ny oppfølgingsepisoden over sommeren. Hvordan går det? Ja. Tusen takk for at jeg fikk komme med. Og vi høres jo om en liten uke. Ha det!

Grunn nummer 39. 50% priskutt på bleier med Æ. Hos Rema 1000 satser vi alt på å gi deg Norges roeste bleikutt. 50% priskutt på alle bleistørlser og typer. Alt fra Pampers og Libro til Level. Maks 5 pakker med priskutt per handletur. Bare husk å aktivere kuttet i Æ-appen. Rema 1000. Altid lave priser.
Nämnd i episoden

HelloFresh
Annonsør for podcasten Familieliv, tilbyr matkasser med fersk råvarer og nye oppskrifter hver uke.
Kirsten Holtmon Resaland
Forfatter, psykolog og formidler, gjest på Familieliv-podcasten
Snakk til meg
Bok skrevet av Kirsten Holtmon Resaland, handler om kommunikasjon med ungdom
Bærum og Beier
Podcast, nevnt som eksempel på velkomstformulering
Lars
Podcast-vert, nevnt som eksempel på velkomstformulering
Pia45
Person, nevnt som eksempel på en mor i en spagettisituasjon
Kasper
Person, nevnt som eksempel på et barn som nekter å spise spagetti
Philip
Person, nevnt som eksempel på et barn som får lov å hoppe i sofaen
Marcos
Person, nevnt som eksempel på et barn som får lov å hoppe i sofaen
Bjørn
Kirsten Holtmon Resalands partner
Arnardo
Sirkuset, nevnt som eksempel på støy i hjemmet
Rema 1000
Annonsør for podcasten Familieliv, tilbyr 50% rabatt på bleier
Pampers
Merke på bleier
Libro
Merke på bleier
Level
Merke på bleier
App som brukes for å aktivere rabatt på bleier
Veien til evnenlig
TV-program, nevnt som eksempel på et program som Kirsten likte å se på som barn
Netflix
Streamingtjeneste, nevnt som eksempel på en aktivitet foreldre kunne brukt tid på
FAU
Foreldreutvalg, nevnt som eksempel på en frivillighetsdugnadsjobb
TikTok
Sosial media-app, nevnt som eksempel på en app foreldre kan være enige om at barna ikke skal bruke
Minecraft
Videospill, nevnt som eksempel på en app foreldre kan være uenige om barna skal bruke
Leos Lekland
Lekeland, nevnt som eksempel på en dyr aktivitet for barn
SFO
Skolefritidsordning, nevnt som eksempel på en tjeneste som krever at foreldre husker på ting
SFO utenfor Oslo
Nepal
Land, nevnt som eksempel på en skoleløp
17. mai
Norsk nasjonaldag
Deltagare

Host
Oda
Guest
Kirsten Holtmon Resaland
Sponsorer

HelloFresh
Rema 1000
Lignende

10/1/2024
Leger om livet
#167. Hvordan komme nærmere ungdommen, barna, de du er glad i og hverandre. Med barne- og ungdomspsykolog Kirsten Resaland.

Hvordan kommer vi egentlig nærmere hverandre? Hvordan kan vi nå inn til ungdommen? Hvordan bli en trygg forelder? Hvordan kan vi reparere når samtalen ikke gikk helt etter planen? Kirsten Resaland er barnepsykolog og har fordypet seg i hvordan vi kan snakke med ungdommen. I episoden snakker vi om hvordan vi kan kommunisere bedre med barn, ungdom, pasienter, de som har det vanskelig og i grunn alle de rundt oss og de vi er glad i. Boken til Kirsten Snakk til megMer fra Kirsten Resaland: Instagram, YouTube, FacebookØnsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
8/23/2020
Wolfgang Wee Uncut
Line Marie Warholm - Oppdragelse, vennskap med barna, aktivitetsfikserte foreldre, diagnose-syken

Line Marie Warholm er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "Kule Kids - og foreldre som strever med å slippe tak". Mer om "Kule Kids": https://ugla.aschehoug.no/frokost-for-hjernen/line-ma...
Se mer
9/17/2020
Wolfgang Wee Uncut
Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Wolfgang Wee Uncut #68 - Johanne Rogndal er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "For deg skal alt bli bedre" hos @CappelenDamm. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no...
Se mer
9/17/2020
Wolfgang Wee Uncut
Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Wolfgang Wee Uncut #68 - Johanne Rogndal er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "For deg skal alt bli bedre" hos @CappelenDamm. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no...
Se mer
11/29/2022
Leger om livet
#88. Angst og mental helse, balansekunst, sosial fobi og energiregnskap. Med psykiater Gunvor Launes

Ukens gjest er Gunvor Launes- overlege og psykiater, stand-up komiker og kvinnen bak tittelen ‘dronningen av angst’. I denne episoden snakker vi om alt fra symptomfobi, forventningsangst, balansekunst og energiregnskap til serviceforeldre, angst, sosial fobi og taleskrekk. En tankevekkende prat med en klok og dyktig lege!Alt godt,Annette Følg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. For bonusepisoder:https://podcasts.apple.com/no/podcast/leger-om-livet/id1539212619 eller https://www.annettedragland.no/logg-inn-medlemsportalen. Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
6/28/2024
Familieliv
295: Ingrid Alm - Hvordan få mer tid i livet?

Etter et tøft samlivsbrudd og en bok som skulle vise seg å forandre tilværelsen til Ingrid og familien, er paret sammen igjen, kalenderen mindre hektisk og hvilepulsen alltid tilgjengelig for alle tre. Hvordan gjorde de det og hva kan du gjøre for å frigi mer tid og lek i livet? Ingrid brenner for at vi gir mer plass til det barnlige og spontane, og at samfunnets krav og forventninger til særlig småbarnsforeldre kan ta seg en bolle. Sammen skravler hun og Oda om å innføre "rampedager" og "liksomuker", og at ferie gir gyldne muligheter til å gå mer på oppdagelse i seg selv og med de vi elsker.Boken Vi skulle hatt mer tidhttps://www.friskforlag.no/produkt/vi-skulle-hatt-mer-tid/Aktuell kronikk https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wgepVL/barndommen-er-organisert-ihjel See omnystudio.com/listener for privacy information.
Se mer
9/17/2020
Wolfgang Wee Uncut
Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Wolfgang Wee Uncut #68 - Johanne Rogndal er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "For deg skal alt bli bedre" hos @CappelenDamm. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no...
Se mer
9/20/2024
Familieliv
307: Hege Susanne Bergan - Det altoppslukende og kjærlighetsfulle foreldrelivet

Kan vi bli enda mer åpne og rause i samtalen om forventningene til oss foreldre? Hva gjør det altoppslukende og for mange, den overveldende følelsen ansvaret for barna våre kan gi oss? Susanne har utforsket det sterke båndet i relasjonen mellom foreldre og barn gjennom å skrive ut egne følelser og erfaringer til dikt og noveller. Med Oda snakker hun om fellesskapet i å føle seg utilstrekkelig som forelder, hvordan enda mer åpenhet om de krevende sidene ved foreldrelivet kan skape mindre ensomhet, og hva små setninger om det vi står i kan fungere som terapi og heiarop til oss selv.Hege Susanne Bergans bibliografi:https://tiden.no/forfattere/hege-susanne-berganSee omnystudio.com/listener for privacy information.
Se mer
Laddar