‹ Tilbake till podcasts ‹ Er det noe liv?

8/11/2025

Tonje Brenna - "Likestilling har ikke gjort foreldrerollen lettere"

I denne episoden av "Er det noe liv?" snakker programlederen med Tonje Brenna, nestleder i Arbeiderpartiet og arbeids- og inkluderingsminister. De diskuterer Brennas liv som mor, likestilling, kvinnehelse, politikk, og hennes erfaringer som politiker. Brenna deler også sine tanker om foreldrerollen og utfordringene knyttet til å balansere jobb og familieliv.

00:00

I denne podcasten diskuterer Tanni Brenna, en statsråd, balansen mellom politikk og kjendislivet, og deler sin erfaring med arbeidsmarkedet.

04:30

Ungdomsjobb gir verdifull erfaring og bedre fremtidige inntekter, ifølge politikeren som deler personlige innsikter om arbeidet sitt.

12:59

Politikere bør ikke nødvendigvis ha relevant erfaring for sine ministerposter, da Norges sterke embetsverk støtter dem i beslutningene.

16:27

Kvinners erfaringer i politikk, morskap, og kjønnsroller diskuteres, med fokus på ulikheter og samfunnsstøtte for nybakte mødre.

26:55

Fødsel nummer to går ofte raskere, men er fortsatt smertefullt; velferdssystemet gir trygghet ved livets utfordringer.

Transkript

Nämnd i episoden

Tonje Brenna

Arbeids- og inkluderingsminister og nestleder i Arbeiderpartiet. Intervjues i podcasten.

Arbeiderpartiet

Brennas parti. Nevnes i konteksten av hennes politiske rolle.

Jonas Gahr Støre

Statsminister. Nevnes i konteksten av Brennas rolle som nestleder.

USA

Nevnes i sammenheng med alderen på politikere i ulike land.

Fremskrittspartiet

Et annet politisk parti i Norge. Nevnes i en diskusjon om politiske strategier.

Rødt

Et annet politisk parti i Norge. Nevnes i en diskusjon om politiske strategier.

Lars Deli

Psykolog. Nevnes som en tidligere gjest i podcasten.

NAV

Det norske arbeids- og velferdsetaten. Nevnes i sammenheng med Brennas arbeid som minister.

McDonalds

Restaurantkjede. Nevnes som en av Brennas tidligere arbeidsplasser.

AUF

Arbeidernes Ungdomsfylking. Nevnes som en organisasjon Brenna var involvert i før sin politiske karriere.

God Morgen Norge

TV-program. Nevnes som et eksempel på medier politikere bruker for å nå ut til velgerne.

Simpel

Podcastens produsent. Nevnes i introduksjonen og avslutningen.

Deltagare

gjest

Tonje Brenna

host

Programleder (ukjent navn)

Sponsorer

Simpel

Poäng

«Jeg er en vanlig person, men litt uvanlig jobb.»

Brenna beskriver seg selv på en jordnær måte, til tross for sin fremtredende rolle.

«Det er litt gøyere å styre landet enn å være på reality.»

Brennas prioritering av politikk framfor reality-TV.

«Jeg tror det er smart å ikke ha en regel som sier at du må komme fra det du skal styre over.»

Brenna argumenterer for at det ikke er nødvendig med spesifikk fagbakgrunn for å bli minister.

«Jeg føler meg ikke egentlig så ung, jeg gjør ikke det.»

Brennas refleksjon om alder og politikk.

«Jeg tror ikke Trump og Biden den gangen tok en pils etter denne debatten deres.»

Sammenligning mellom norsk og amerikansk politisk kultur.

«Det er jo det som er oppdraget, og da er det jo bra å få litt temperatur.»

Brennas syn på konstruktive politiske debatter.

«Hvis du sier sånn, Unnskyld at jeg ble sint, men… Nei, det er ikke sånn unnskyld. Unnskyld er unnskyld punktum.»

Viktigheten av å si unnskyld uten forbehold.

Påståenden

Norske politikere har et mer uformelt forhold til hverandre enn politikere i andre land.

Brenna forteller om å ta en øl med motstandere etter debatter.

Kvinner i politikken får mer oppmerksomhet på privatlivet enn menn.

Brenna diskuterer spørsmål om hennes barn og skilsmisse.

Det er ikke nødvendig med spesifikk fagbakgrunn for å bli minister i Norge.

Brenna diskuterer kravene til ulike ministerposter.

Det bør være et større fokus på mental helse for nybakte mødre.

Brenna diskuterer behovet for mer psykologisk hjelp for kvinner etter fødsel.

Foreldrerollen har blitt mer krevende de siste årene.

Brenna diskuterer økte forventninger til foreldre.

Lignende

Laddar

En podcast fra Simpel. Er det noe liv her? Her er livet dødt. Her er livet dødt.

Er det noe liv, Tanni Brenna? Velkommen. Takk. Jeg blir nesten litt sånn nervøs. Jeg har hatt mange kjendiser i studio og sånt, men jeg føler du kommer litt mer i sånn privatsjåfør. Jeg har snakket med sekretæren din og sånt. Du er sånn ekte kjendis. Jeg føler du kommer rundt med fem livvakter eller hva. Ja, men jeg synes det går ganske bra. Du virker ikke veldig nervøs nå. Det er kanskje fordi jeg er en vanlig person.

Du føles jo som en veldig vanlig person. Jeg er en vanlig person, men litt uvanlig jobb. Ja, men så er jo sånn, du er jo en stor kjendis på en måte, men så blir jeg litt skuftet over vennene mine, for jeg har litt inntrykk av at de vet heller hvem Simen Velle er. Ja.

enn deg. Det er kanskje bevis på at han er bedre på å provosere på internett enn jeg er. Ja, du må provosere med, eller så må du bli inn på en reality eller noe sånt. Ja, men det er litt vanskelig å styre landet og drive og forsvinne 14 dager på et eller annet reality-opplass. Hva mener du? Hvorfor styrer du ikke bare? Jeg tror...

Også synes jeg det er litt gøyere å styre landet enn å være på reality. Det er litt mer cred. Ja, men jeg har ikke testet reality, så kan det være at jeg blir helt frelst hvis jeg gjør det, men jeg har min tvil. Hva synes du om politikere som blir inn på reality, da? Nei, altså, jeg skjønner det, fordi det er jo et sted hvor folk kan bli kjent med deg. Det er jo strategisk lurt å som politiker gå inn i ting folk liker. Enten det er God Morgen Norge, eller reality, eller et eller annet koseprogram folk koser seg med.

Men jeg tror nok det å være statsråd og ta opp seg sånne oppdrag over tid, det er jeg nok ikke helt foreldre. Du er jo nestleder i sittende regjering, Arbeiderpartiet, for de som ikke fikk med seg det. Og så er du arbeids- og inkluderingsminister. Men lurt på kjapt, hva innebærer det? Å være arbeids- og inkluderingsminister? Det er veldig stort det her. Da har jeg ansvaret for både arbeidsmarkedspolitikken, integreringsfeltet,

og hele det som er velferdsytelsene våre, altså folketrygden, uføretrygd, sykepenger, alle de tingene. Så jeg har ansvar for en tredjedel av statsbudsjettet.

Så det er ganske mye penger, og det angår jo alle mennesker i Norge. Alle er på et eller annet tidspunkt i livet i kontakt med NAV, og alle forholder seg til arbeidsmarkedet, enten fordi de er del av det, skulle ønske de var del av det, forbereder seg på å bli del av det, eller har falt ut av det. Så alt som egentlig har med jobb å gjøre, og ikke jobb. Ja, og det som er spesielt med Norge, det er at vi har jo et system hvor vi

Er mange nok den hvert tid som går på jobb, betaler skatt, de skattpengene er med på å finansiere de velferdsordningene som tar vare på oss den dagen vi ikke kan jobbe, enten vi er i foreldrepermisjon, eller etter hvert går vi om en pensjon, eller må ha sykepenger eller uføretrygg. Og den balansen og koblingen mellom de to, arbeidslinja som det heter, det er ekstremt viktig, for det er sånn vi egentlig finansierer vår fellessikkerhet.

Så det er liksom en slags, jeg liker å tenke på det som en slags forsikringspremie vi betaler inn alle sammen. Og så kan vi hente det ut den dagen. Det kan jo gå gærent på den veldig dårlige måten, men det kan også være fine ting som det, for eksempel at man får barn. Absolutt. Men husker du din første jobb? Min første jobb var, jeg hadde noen sånne ulike varianter av avisbudjobber, og så har jeg jobbet på bensinstasjonen, og jobbet ganske mange år på McDonalds også. Ja, ja.

Hvor gammel var du når du hadde avisbudjobb? Nei, da tror jeg jeg var ganske ung. Da var jeg sånn 13-14 kanskje. Oi, du drømmer barnearbeid? Ja, gjorde det. Men det startet vel egentlig med at vi gjorde det litt på dugnad på håndballen, tror jeg. Og så gikk det over til at de som var mest ivre, vi kunne jobbe der etterpå. Men jeg har alltid vært veldig glad i å jobbe. Ja, jeg er litt motsatt der altså. Hva var din første jobb? Det tok litt lang tid før jeg fikk jobb. Så det var til slutt mamma som var sånn, nå...

Må du skaffe deg en jobb. Min første jobb var en sommerjobb. Da var jeg...

19, jeg tror jeg ble 20 det året, altså. Det er flaut å si. Men da sto jeg og tappet øl under en revyforestilling. Men det er jo en superjobb, da. Det var egentlig ganske kult. Selv om jeg synes det var veldig kult i første dagen, og så var det litt kjedelig å stå og tappe den. Men fikk du sånne aha-opplevelser når du først gjorde det? Sånn, ah, hvorfor jobbet jeg ikke før? Ja, da. Jeg hadde jo tenkt sånn, det var jo digg å få penger og kunne dra på en høstferie og alt sånne ting, så...

Man må komme seg ut i jobb. Men hadde kanskje ikke nok push i foreldre da? Nei. Og så er det aller beste det at du aldri er så rik som når du får

3.700 kroner i lønn for deltidsjobben din ved siden av skolen. Ja, helt enig. Når du blir voksen og jobber fulltid, da går du tom for lønning, liksom. Jeg tror det er lurt å komme seg her litt tidlig og bare sjekke hvordan... Ja, altså man lærer jo helt utrolig mye av det. Og det er jo verdifull erfaring med å lære seg å ta ansvar, da, egentlig. Og så er det faktisk sånn at statistisk sett, hvis du er 16-17 år og har jobb,

så tjener du mer enn dine jævnaldrede ti år etter som ikke hadde jobb. Så du starter på en måte lønnstigen din tidligere, og dermed klatrer du raskere. Så det er mange gode grunner til at det er lurt å jobbe når man er ung. Ikke sant? Du har jo også vært politiker i AP siden jeg googlet, 2010. Stemmer det? Jeg stilte faktisk til valg første gang i 2007. Gjorde du? Ja, da kom jeg på fylkesting og kommunestyre. Da går du skilt på AI her. Men jeg, ja, så etter...

Etter videregående så jobbet jeg noen år i AUF, og så har jeg egentlig vært folkevalgt hele veien siden det. Men var du helt sikker på at dette er det partiet skal være i? Har du aldri vært i tvil, eller tenkt at et annet parti passer deg bedre? Jeg var veldig sikker på at det var AUF jeg hørte hjemme i, men jeg tenkte...

Mens jeg drev med ungdomspolitikk, at jeg skulle ha andre jobber, jeg skulle studere, jeg skulle gjøre andre ting da. Så det var aldri planen min å bli politiker. Men så etter hvert så ble det sånn her likevel. Jeg er jo litt sånn i en bransje hvor du ikke helt kan planlegge for hva fremtiden bringer. Du må liksom gå litt med strømmen og gjøre så godt du kan.

Kan du være heldig å få noen muligheter som jeg har fått? Ja, ja, men når du er i Arbeiderpartiet, er det sånn noen ganger at det er noen saker fra andre partier du bare sånn, åh, egentlig så er jeg litt mer enig i det? Eller er du liksom, når man er politiker i et parti, er man som regel enig i alt det partiet står for? Altså, jeg kan jo bare svare for meg selv da, men det er jo ikke alltid jeg er enig i alle vurderingene Arbeiderpartiet gjør. Nei. Men jeg kommer aldri til å bytte parti. Nei.

Det kommer ikke til å skje. Det er litt sent nå. Ikke sent, men for meg er det en identitetsting. Det er helt uaktuelt. Jeg kommer heller ikke til å bytte fotballdag. Så det er bare sånn det er. Men folk er jo ikke som meg. Det er derfor det også er gøy å drive med politikk. Fordi vi hver eneste dag må kjempe om både folks oppmerksomhet og tillit. Hvis det var sånn at folk ble...

født og døde med avklart partidentitet, så hadde jo politikk vært utrolig kjedelig. Da hadde vi visst hvordan alle valg gikk. Men det er jo den konkurransen nå som gjør det litt spennende. Men hvis jeg har lyst til å bli politiker, hvor er det? Det finnes jo ikke noe utdannelse for å bli en politiker. Hvordan kommer folk flest inn i politikken?

Det første man må gjøre er å melde seg inn. Der skulle jeg ønske at svaret var «Vent til du blir spurt, for vi kommer til å spørre om du har lyst til å bli medlem». Men der er jeg tror jeg alle partier for dårlig, så vi er for dårlige til å invitere folk med. Så ganske mange går jo på nettet og melder seg inn. Og da blir du med i et kommuneparti, altså kommunen der du bor.

så blir du invitert på møter, og så kan du være med og engasjere deg på den måten, både i lokale ting, men også store internasjonale ting som man kan diskutere der. Og så er jo de aller fleste partier organisert sånn at du har kommunepartiet, så har du fylkespartiet, og så har du det nasjonale partiet. Men det fine med norsk politikk og norsk demokrati er at utgangspunktet for å være med er at du kommer fra et sted. Og det gjør jo også at demokratiet vårt er

annerledes enn i mange andre land, fordi ikke kan du kjøpe deg til flyttelse eller makt, og ikke kan du på en måte svikte der du kommer fra. Du må hele tiden høre til et sted. Og det gjør jo at vi er mer jorda, tror jeg, enn mange andre. Og da plukker man opp de som på en måte er mest engasjerte, og så får du mer og mer plass i partiet, kanskje etter hvert? Altså, noen er jo aktivt med, står på stand, skriver leserinnlegg, steker vaffler, kommer på alle møtene i

60 år uten å ha et eneste verv. Ja. Uten engang å sitte i styret. De bare synes det er fint å være med. Mens andre får verv å avansere på en måte og gå fra å sitte i kommunestyret og kanskje til fylkesting og storting og bli statsråd og sånn. Så politikken består av utrolig mye folk som bryr seg, men som aldri egentlig syns. Og som...

bruke masse tid og kreft på Arbeiderpartiet for min del da bare fordi de mener det er viktig og det også er fine sosiale fellesskap på et vis det er jo som å ha en annen hobby på en måte og de aller fleste i Norge som driver med politikk gjør det ikke på heltid det er jo bare noen veldig få som får lov til å gjøre det jeg lever av hobbyen faktisk det er veldig luksus

Også er det sikkert spørsmål du får ofte da, men hadde du vært forberedt til å ta over hvis Jonas Gaustøre plutselig sa sayonara i dag? Altså jeg tror hvis du spør en nestleder i alle partier om det, og svaret er sånn at det har jeg ikke tenkt på, de ljuger. For det er en del å pakke. Når du sier at du blir nestleder, så må du være klar for å overta hvis det er det som skal til en dag. Så håper jeg jo virkelig ikke at noe uforståelig

Uplanlagt skjer med Jonas. Da får du murse av det du gjør nå. Og jeg håper at han fortsetter å være statsminister etter 8. september, og at det ikke blir aktuelt på lang, lang tid. Men det er jo sånn det er når du sier at du blir neste leder, at da må du være forberedt på at ting kan skje. Og så håper jeg likevel at de ikke gjør det. Jeg føler det er for ung til å... Jeg føler veldig mange...

Kanskje man tenker mest på sånn USA nå, hvor de er så høngamle, disse lederne våre. Hvorfor må de være så gamle? Heldigvis er det jo ikke sånn det her da. Nei, det er ikke det her. Vi er litt freshere her. Ja, 70-80-årene liksom, da tar du god pensjon fra folketryggen. Ja, ja. Koser deg med barnebarnene. Nei.

Jeg føler meg ikke egentlig så ung, jeg gjør ikke det. Gjør du ikke? Nei, jeg gjør ikke det. Hvor gammel er du da? Jeg er straks 38. Ja, det er ungt da. Ja, men jeg føler meg ikke gammel heller. Jeg føler meg bare som meg selv. Og så tenker jeg at det viktige er jo at politikken har noen eldre, noen yngre, noen vidt i livet, noen med litt ulike erfaring og bakgrunn. Det er jo mangfoldet som gjør et parti bra, det er jo ikke ett menneske liksom. Nei, nei. Så, ja.

Nå er det jo snart valg og sånn, og det er veldig gøy med at det er liksom så, ikke du da, men veldig mange er jo mye krangling med politikere, i hvert fall vi forbinder jo politikere med å liksom krangle og debattere mye. Men jeg har jo hørt rykter om at egentlig sånn etter en debatt, og det kan være skikkelig sånn giret, sånn

stemning, så kan dere gå og ta en pils og sånn etterpå. Ja, det er sant. Det er veldig koselig da. Jeg tror Norge er helt annerledes enn de aller fleste andre land. Jeg tror ikke Trump og Biden den gangen tok en pils etter denne debatten deres. Det tror ikke jeg. Men jeg tror ikke du trenger å leise helt usav for forholdene ikke er sånn det er helt tatt. Fordi i Norge så både kjenner vi hverandre, altså vi tilbringer mye tid sammen rett og slett, og vi...

liker hverandre, tror jeg. Og vi kan forstå hverandre, for det er jo en litt sånn sær grein vi driver med. Det er en del ting du skal være kanskje litt annerledes skrudd sammen for å sette pris på og synes er gøy. Så det betyr jo at det er en del av oss som har noen felles egenskaper. For eksempel sånn, du må like folk for å drive med politikk. Og hvis man er mange mennesker som er veldig sosiale, som er mye sammen, så blir jo det hyggelig også. Så jeg setter veldig pris på det, og jeg

Noen av de jeg mest i de heftigste debattene med, også de jeg har det aller hyggeligst med, mens vi venter på å gå inn i debattstudio etterpå, hvis bilder av unga våre og hva skal du gjøre? Det er jo fordi vi alle sammen har som jobb å få fram kontrasten. Og fordi vi tror på det vi formidler, så vil vi også provosere fram det synen andre har i møte med vårt syn da.

Fordi da er vi vel trygge på at vi vinner, det er jo ikke alt vi gjør da. Men det er jo det som er oppdraget, og da er det jo bra å få litt temperatur. Og så synes jo jeg, jeg må bare si, jeg synes noe av de der kjæreste

skikkelig kjekker dette debattene, er ordentlig kjip å høre på. Lærer ikke noe av det gokkene å henge med. Det er ikke noe gøy for oss, på en måte. Jeg er sånn som jeg, hvis det bare blir skikkelig krangling, så lærer jo ikke jeg noe nytt. Det er bare at jeg skjønner at dere er veldig ulike, men si hvem som gir meg litt sånn hvem som er rett da. Si liksom, vi vil dette her, i stedet for å bruke tid på å si hvor dårlig den andre er. Det synes jeg er mye fokus på. Jeg er helt enig. Og så tror jeg også at...

Vi litt for ofte diskuterer det som er verdt i stedet for det som skal komme. Da dere styrte gjorde dere det, bla bla bla, i stedet for vi har tenkt til, hvis vi får tillit til. Men så er det jo også et poeng da, at vi vil jo pirke den andres troverdighet

Ved å også forklare hva du gjorde sist du hadde muligheten til å forandre dette, for eksempel. Jeg synes jo Fremskrittspartiet er ekspertene på å komme seg unna de diskusjonene, hvor de later som at det de foreslår i dag, det er dag null. Mens vi vet jo at de styrte i åtte år uten å gjøre noe med det, for eksempel. Så da må vi jo prikke litt i det også. Men apropos det, kunne du for eksempel deitet en som var i Fremskrittspartiet? Nei. Ikke? Nei, vi kunne ikke. I Rødt da?

Nei, det kunne jeg ikke. Så det er noe der, det er. Nei, altså jeg... Mer enn hvilket parti man tilhører, så er jeg litt sånn pragmatisk skrudd sammen. Jeg liker liksom at man er litt jorda og realistisk. Altså, skal vi drømme og ha store ambisjoner, men...

Greit å være på denne planeten liksom. Kan ta en pils, men kanskje ikke date person. Det er greit så var det. Jeg vet ikke om det er så mange som vet dette her, men at det er i Norge da, og flere europeiske land, så trenger man ikke på en måte noe utenfor

eller noe relevant erfaring for å bli den ministeren man er. For eksempel, hvis man er helseminister, så trenger du ikke du har vært på et sykehus en gang. Hvis du er kulturminister, trenger du ikke du har noe kulturell bakgrunn. Finansminister, trenger du ikke du har studert økonomi en gang.

Mens for eksempel i USA da, så henter man jo gjerne inn eksperter eller militær eller finansfolk til å styre. Som er på en måte sånn, kanskje alle vet dette her, men for meg var det litt sånn, åja, det er jo Norge og noen få andre land i Europa vi gjør det sånn. Synes du det er riktig? Jeg tror det er smart å ikke ha en regel som sier at du må komme fra det du skal styre over. Rett og slett, for jeg tror det blir vanskeligere å styre

hvis du er veldig tett på det du skal styre over, hvis det er mening. At hvis du for eksempel er en veldig kjent skuespiller, og så går du inn og blir kulturminister, og du må være kjent skuespiller for å bli kulturminister,

så tror jeg det blir tøffere å ta hare beslutninger på vegne av norske teatere, hvis du kjenner hele bransjen veldig, veldig nært. Så kan det likevel være sånn at en kjent norsk skuespiller kan bli en briljant kulturminister, men da er det jo først og fremst fordi vedkommende er briljant, ikke først og fremst fordi vedkommende er skuespiller. Nei, det skjønner jeg, men hvis du skal være finansminister og ikke noe peiling på økonomi eller tall eller noen ting,

Altså Norge har jo verdens beste embedsverk. Vi har ekstremt flinke fagfolk, mange hundre av dem i hvert departement, og jobben til politikerne er jo å få fag og politikk til å virke sammen, og få gjennomslag og gjennomføring av de saker man bestemmer seg for.

Og jeg tror det kan være en veldig fordel å være økonom hvis du er finansminister, men jeg tror også det er fullt mulig hvis du ikke er fageøkonom, men god til å bruke fageøkonomene du får på en måte servert med jobben da, i kraft av at de jobber i Finansdepartementet, og du er en god politiker, så tror jeg du kan få like gode løsninger begge veier da. Men får du hjelp gjerne av eksperter da? Ja da, og det er det som... Du er jo ikke alltid alene på en måte. Nei, virkelig ikke, og det er det som er sånn som i...

mitt departement, arbeidsdepartementet, så er det jo masse folk som er pensjonseksperter. Jeg kan pensjon, men ekspert er jeg ikke. Det er masse folk som er økonomer, jurister, samfunnsvitere, statsvitere. De hjelper meg med de faglige anbefalingene, men til slutt er det jo politikerne som bestemmer. Så du må jo først og fremst være en god politiker, og så tenker jeg det er bonus om du kjenner til det fagfeltet du styrer over. Jeg tror det er bra for Norge at du kan være...

bonde å bli helseminister. Og du kan være kulturprofil og bli samfunnsminister. Jeg tenker det er bra, liksom. Jeg tror ikke alle er enige i det. Nei, det er helt lov å være enig. Men det viktigste er at du er i stand til å gjøre jobben og få ting gjennom Stortinget. Og få ting bestemt, og

Som du sier, det kan du ikke lære på noen skolen hos deg. Nei, men jeg skulle gjerne sagt mer om politikk, men dette er en podcast om barn. Nettopp. Det blir jo litt politisk det også. Men jeg tenkte vi må jo bli litt kjent med deg også på privaten.

Hvor mye deler du egentlig av det private? Vi kjenner deg jo litt, men du vil ikke være med på reality? Jeg har ikke tid til å være med på reality. Her har du også spurt AI da. AI svarer at du har rukket å være gift og skilt med to barn med to forskjellige menn.

og har en ny samboer nå. Ja, det var jo en ganske sexy oppsummering. Er det kontroversielt? Det er veldig mange i Norge som er skilt. Spennende, vil jeg ha kalt det. Du er menneske du også. Jeg er menneske, altså. Føler du at du må forsvare det? Nei. Men ikke sant, jeg som alle andre, det er jo aldri planen å bli skilt når man nifter seg. Så det er jo ikke noe hyggelig. Det at du er

politiker og kvinne og har barn, det er et større tema enn om du er mann, politiker og har barn.

Ja, for det tenker man jo ikke på en gang, det endrer man jo ikke. Så det må være ganske mange spørsmål du får som kvinnetippe, enn det mannlige politikere får. Ja, sånn som min kollega klima- og miljøministeren, han har jo to små barn. Hvertfall et av de jeg har født mens han har vært i statsråd. Det har ingen snakket om. Ingen som bryr seg om det. Og han er en nydelig pappa og en nydelig kollega, og fortjener jo egentlig at det får masse oppmerksomhet. Men hvis du er kvinne så kommer du ikke unna, var egentlig poenget. Så kvinne blir nok...

Jeg føler kanskje at mer av hele oss er et offentlig anleggende enn det er for mennene, hvis det er en logisk måte å forklare det på. Ja, men får du også sånne der typiske spørsmål, sånn, men hvor er barna dine nå? Ja, ja, ja.

Til og med på byen får jeg det. Gjør du? Det pleier å være så uttatt utenfor at jeg hadde med meg en seksåring og en elvåring. Ja. Men det er så rart. Det er liksom bare sånn, sikkert hvertfall som politiker da, men til og med jeg da, kan også få sånn der, komme på jobb, men hvor er sønnen din nå, eller hvor er han? Bare sånn, å nei søren, han glemte det. Og han har en far, hvis dere lurer. Jeg synes det beste er når folk sier sånn, ja er det pappa som passer da?

besteforeldre passer jeg blir så forbanna når samboeren min sier sånn men jeg kan passe han i kveld ikke si passe eller at du skal hjelpe meg eller avlaste meg vi er om dette sammen vi er like stille det skal være 50-50 ja ja ja, men du skjønner jo hva jeg mener jeg skjønner hva du mener, men ikke si det jeg tror ikke du er den eneste dama som føler på det etter jeg fikk barn herregud, jeg blir så forbanna men man får på seg kjønnsbrillene på en annen måte når man blir mamma

Ja, ja. Og jeg føler jeg har blitt mer feminist etter jeg ble mor. Jeg var litt sånn bare...

Feminister, og de er så sinne, og de overdriver, og det er ikke så ille å være kvinne og sånn. Og så fikk man barn, og så bare... Og det som er rart, er at vi er jo aldri så forskjellige, og samtidig så like som akkurat i den perioden hvor vi får barn og har små unger. For det setter jo alle liv på spissen på et vis, at du får ansvar for et nytt menneske. Men så blir du liksom veldig kvinne også. Både på grunn av det fysiske ved å gå gravid og føde barn, men også fordi...

Jeg føler i hvert fall at det er veldig sant at hvis to voksne med ett barn beveger seg ute på gata, så henvender man seg alltid til dama for å kommunisere om barnet, for eksempel. Ja, det er jo fortsatt... Er vi like stilte, da?

Jeg synes det er et vanskelig spørsmål. Formelt sett er vi jo det, men vi lever fortsatt ulike liv og tar ulike valg som har ulike konsekvenser, kvinner og menn i Norge. Jeg tror nok ganske mange, jeg tror det er illustrert ved eksempelet, diskusjonen med samboeren, tror jeg nok mange kan kjenne seg inn i, fordi vi fordeler nok ikke oppgavene, både de uttalt og ikke uttalt oppgavene, likt i de fleste hjem. Det tror jeg ikke.

Nei, det er ingen jeg kjenner som er så forbanna som kvinner etter de får barn. Det er noe som skjer da. Nå som jeg er relativt nybakt mor, så er det også flere ting som engasjerer meg. Jeg synes jo alt med barn og barnehag og sånt var gørskjedelig før man fikk barn. For eksempel hadde jeg en psykolog som heter Lars Deli som gjest.

Og vi snakket litt om det der, hvis det hadde vært et parti da, som fantes, som ville tilbytte kvinner etter de har født å få en, eller helst fire til fem da, psykologtimer, så hadde vi stemt på det partiet, uansett hva de stod for. Du kan jo få to gratis stemmer hvis du tilbyr det. Ja. Hvis du foreslår det. Men!

Er du sikker på at det... Nå skal jeg bare utfordre hjertesaken, da. Ja, gjør det. Fordi jeg må bare innrømme at... Altså, jeg har to barn. Jeg hadde to ganske forskjellige fødseler, og to ganske ulike opplevelser av å bli mamma første og andre gang. Jeg tror jeg hadde blitt litt irritert hvis noen hadde fortalt meg at jeg trengte en helsehjelp. Jeg mente jeg ikke trengte det. Fordi jeg hadde følt meg enda mer satt uten administrasjon, for nå er du bare mamma, ikke hele deg. Mhm.

Så det har jo noen sider det også da. Ja, der er vi forskjellige, men jeg bare synes det har vært så ekstremt god oppfølging i det landet her av sønnen min. Men så synes jeg det har vært litt sånn mangel på men hva med deg som mor? Hvordan har du hatt det hele livet ditt? En av seks kvinner opplever fødselsdepresjon. Så det å bare få et tilbud om en psykologtime da, det er ikke noe du må gjøre, men et tilbud om det i stedet for at, i og med at dere også er litt imot privatisering, at vi må bruke privat psykolog

for å få hjelp da. Ja, og jeg tror jo, jeg er helt sikker på at det er mange sider ved

det tilbudet varselkvinner får, som kan bli bedre. Altså både det fysiske og det psykiske. Og jeg tror det avhenger jo litt kanskje mye av hvor du bor, hva du har tilgang på. Og så tror jeg det er veldig forskjellig hva helsestasjonene, hvordan de vekter mellom mor og barn da. Jeg husker da jeg fikk barn, så var det veldig sånn helsestasjonen var veldig opptatt av både barnet og meg. Men det kan sikkert også være litt sånn tilfeldig

Det kan det jo være. Og så tror jeg jo at det å

ha noen å snakke med når livet egentlig snus helt på hodet, som du sier som jo er sant, i hvert fall når du får førstebarnet. Det trenger jo ikke heller å være en psykolog. Det kan også være en voksen person som har opplevd det samme, eller en som rett og slett bare har en ro og tilstedeværelse du trenger, som du kanskje ikke føler du får fordi du plutselig skal drive og være veldig bekymret for et bittert menneske som er fullt av helt ditt ansvar. Så det å tenke hvordan lager vi et bra rigg rundt

de nybakte mødrene våre, det tenker jeg er noe av det mest verdifulle investeringen man kan gjøre egentlig, som samfunn. Fordi mange mennesker er jo sånn som er veldig åpne med veninner, og som tenker sånn, kan man ikke bare snakke med veninnen sin, eller med familien sin? Og det er det mange som gjør, men jeg vet jo om også mange som plutselig forteller to år senere at de hadde en kjempefødseldepresjon som ikke jeg visste om, og de ikke har fortalt til noen, plutselig så deler de det da. Og det verste er jo,

Det er jo ikke sikkert de visste selv at det var det som skjedde. Nei, det er derfor jeg tenker kanskje man burde ha noe, tenk å være psykolog, men en eller annen litt profesjonell person som graver litt i hvordan du har det i livet da.

Jeg tror det er veldig god psykologhjelp når det virkelig er krise. Der er vi i Norge helt rå. Men det å forebygge, jeg tenker jo at hvis du får et par psykologtimer vil gjøre at du går fortere ut til jobb. Det kan jo hende at hvis jeg hadde fått

hjelp, jeg gikk på en litt sånn smell at jeg altså sånn, psykisk da at jeg fikk ikke, jeg klarte ikke å komme tilbake i jobb før etter et år og da må jeg gå på NAV og ta skattepengene derfra, som jeg ikke ønsker det helt at, at kanskje fem psykologtimer så hadde jeg kommet meg rett tilbake til jobb hvem vet, at det liksom, vinningen går opp i spinningen, kanskje. Men da er hjertesaken det der Lars har notert. Ja, takk Men jeg er enig om det vi må få til i hvert fall, det er jo at

det er trygt og godt å bli forelder og at det ikke det kan ikke være sånn heller at det er tilfeldig om du har noen å henvende deg til for den som da først har et veldig tøft første halvår etter fødsel eller første år det sitter jo ordentlig i det er ikke noe som går over av seg selv bare fordi du kommer tilbake på jobb hvis du kommer deg tilbake på jobb det blir jo traume for det er en veldig sånn sårbar fase så det må vi ta på alvor

Men du hadde veldig forskjellig barseltid. Du hadde to barn, to sønner. Hvor gamle er de nå, forresten? Seks og elve. Med han første fikk jeg en skikkelig svangerskapsforgiftning. Da var jeg rett og slett ordentlig syk. Jeg lå på sykehus i 14 dager. Og så har jeg diabetes, type 1. Så begge er jo i gangsatt.

og født fire uker før termin. Så det er jo ikke noe, jeg har aldri opplevd å gå på gata og så går vannet. Jeg har aldri hatt sånn, baggen pakket, plutselig må jeg reise inn. Jeg har liksom fått oppmøte onsdag klokka 12 da skal du føde. Oi, ja det er litt, jeg vet ikke, det kan være sikkert positivt for noen, men jeg tror ikke jeg ville visst datoren heller. Nei, altså det som er positivt er på en måte at du vet at du har en plan, men det er jo ganske heavy å bli modna og i gang satt.

Det er vondt, rett og slett. For du skal jo da sette i gang kroppen til å starte en fødsel den egentlig ikke vil starte. Og så var det veldig trygt og fint, på en måte. Jeg var aldri noe redd, men alle som har

trøkket ut et barn med at det å føde seg selv kan jo være forholdsvis ubehagelig. Sånn at det tar litt lenger tid rett og slett når du må modnes. Så den første fødselen min tok ganske lang tid, og den andre tok veldig kort. Så da rakk jeg ikke engang for smertestillende. Hva er best da? Ingen av de. Altså det er jo lett

Dere har født barn nummer to. Ja. Rett og slett fordi... Ja, men er det en oppskrift at sånn er det? Nei, eller... Sånn jeg forstår det da. Jeg er ikke legis, jeg vet ikke. Jeg er ikke jordmor heller. Men...

at veldig ofte så går fødsel nummer to raskere, fordi kroppen på en måte har gjort øvelsen før da. Men det er vel ikke noe mindre vondt for det, eller? Nei, men hvis du har en mengde vondt, og du har den i åtte timer, eller i åtte minutter, så er det jo mindre vondt og vondt i åtte minutter enn i åtte timer. Så, nei, det er heller ikke godt å føde fort. Nei. Og det kan jo være veldig både stressende, og det kan jo skje ting når du går i styrt fødsel da. Men, ja, det er vondt uansett. Men,

akkurat når du står der og du skjønner at nå kommer jeg til å ha et barn om tre minutter selv om fødselen akkurat startet så får du litt sånn panikkart av følelse men det er jo også godt at det går fort fordi det å være i rier i veldig mange timer det er jo også ekstremt skitsomt ja, det er ganske dritt det ja men fikk du sånn jeg har

jeg fikk i hvert fall veldig sånn åpenbaring når jeg var på sykehuset. Altså, man betaler skattepenger, og vet ikke alltid, ser ikke helt alltid, føler ikke at jeg benytter meg av de mulighetene på en måte. Og så kommer man på sykehus, og så er det bare sånn, ah,

Det er dette det handler om.

Og så snakket jeg med en sykepleier som begynte for morroskyld å regne ut hvor mye det hadde kostet hvis jeg skulle betalt for dette her. Og det var rundt to millioner da. Og jeg bare sånn, der satt jeg og drakk gratis sjokolademelk og bare, to millioner ja? Ja, ja. Hahaha.

Ja, altså det er jo dette som er magien. Det er jo derfor vi har organisert et samfunn på den måten som vi har. Men det er jo liksom, det er de øyeblikkene da, hvor du enten blir ordentlig syk, eller skal oppleve noe ordentlig fint, men krevende som å føde barn, eller den dagen du trenger det, så finnes det et system der som har tenkt på hva gjør vi den dagen det skjer med deg. For det er det som er ganske ofte så

kan jo særlig vonde ting som rammer mennesker. Det har vi egentlig ikke rukket å tenke gjennom før det skjer. Nei.

Altså, du er i ulykke, eller du mister jobben, eller du får et sykt barn, eller du får en fødsel som går galt, eller vannet går litt for tid, så tenker du, herregud, jeg er den eneste i verden som har opplevd dette, hva gjør jeg nå? Neida, det er velferdsstaten tenkt på. Dette har skjedd andre før, vi har erfaring, vi passer på deg. Det er helt nydelig, og jeg tror nok mange kan tenke, som ikke på en måte tilbyr seg. Jeg tenkte jo litt sånn, når jeg har gått på privatskole, og har mange, mange år på en måte ikke benyttet meg av

det offentlige, jeg kan gå til privat lege og da føles det litt sånn, hva er det disse skattepengene mine, jeg går til egentlig da og så er det når man gjerne får barn, hvor man virkelig ser det eller blir syk, eller jeg har måttet ringe ambulanse, bare sånn, her kommer de på to minutter betaler ingenting, bare masse mennesker som kommer og hjelper meg

og når bestforeldre havner på eldre hjem, ikke sant, og sønnen min går i gratis barnehage, så er det jo litt sånn, ja, ok. Ja, men nå skjønner jeg det greia på en måte. Nå høres det veldig dum ut da. Nei, men det er ikke dumt i det hele tatt. Jeg tror du er veldig...

Jeg tror det er veldig representativt. Ja, jeg håper det. Norge er jo et veldig pragmatisk land, apropos dating og hvilket parti. Men også når du går til fastlegen din, så går du til privatlege. Men den er finansiert av det offentlige. Når du betaler noen kroner for å ha barnet ditt på SFO, så er brorparten av det betalt av det offentlige, selv om du også betaler noe. Så selv de tjenestene...

som er helt eller delvis private, eller hvor du betaler noe selv, er også en del av det flotte velferdssystemet vårt. Så det skal vi ta godt vare på og ikke tulle med. Det er derfor jeg ofte mener at når vi har sånne veldig skarpe debatter om skatt, og en del politikere høres ut som om du bare kan skru skattnivået opp og ned, det har ikke noe å si, for skatt er en isolert sak, så er det jo ikke det. Det er jo, hvis du gjør som de borgerlige partiene mener og gir 20-30 milliarder i forhold,

kutt i formudskattet de 5000 rikeste i Norge, så er det 30 milliarder mindre igjen til den fødeavdelingen og den barnehagen og den legekontoret. Og det går utover oss alle. Så det er jo liksom, det er jo på en måte kontrakten vi har i dette landet. Vi spleiser, og så har vi trygghet alle sammen, og vi yter etter evne og får etter behov. Så den dagen vi trenger det, så vet vi at vi blir passet på, og så

Og så betaler vi skatt som er progressivt, altså jo mer du tjener, jo mer skatter du. Tjener du lite, så skatter du mindre. Det er en slags pakt, hvor vi både reduserer forskjellene mellom oss, fordi vi vet vi har en form for trygghet i bånd, og hvor jeg under deg å bli mett,

Fordi det betyr ikke at jeg må gå sulten. Det er helt nydelig. Vi var litt inne på likestilling og sånn. Har du noen formening om hva du tror hvis menn hadde født? Tror du det hadde vært mer forsket på mannehelse? Eller at man hadde mer ting inkludert, sånn som gratis keisersnitt, psykologtime? Nei.

Hvis vi så for oss at menn skulle føde, da må vi ha med oss noen andre oppmissere. For eksempel, menn har jo historisk vært forsørgeren. Skadet mann er lik bortfall av inntekt til husholdningen. Så la oss da få ordens skyld, hvis mannen skal føde, så er kvinnen likstilt forsørger, også historisk. Vi bare gjør det for enkelhetsskyld da.

Er du med? Ja. Også i steinalderen var det liksom damene som tok ansvar, og etter hvert så var det de som tjente penger og forsørget hjemme. Da tror jeg at vi hadde visst mer om både manne- og kvinnehelse, fordi

syk kvinne, da vil det bety bortfall av inntekt til husholdningen. Jeg tror det er veldig mye som stammer fra det. Det er der det ligger. Jeg tror det er mye av det. Jeg husker på det at på, la oss si rundt år 1900, hvis mannen din døde, og du hadde fem barn, så var det liksom ingenting du kunne gjøre utover å prøve å bli gift igjen, eller søke hjelp hos familien for å klare deg. Men det var ikke...

I den grad det fantes en jobb for en kvinne, så måtte du jo fulltid ta deg av barna dine. Hele samfunnet vårt var jo over mange, mange, mange, mange hundre år, egentlig, organisert basert på at dette var liksom mannen som skulle ordne oppi. Og det betyr at en mann som ble syk skal døde. Det var en katastrofe for han, selvfølgelig, men også for veldig mange andre, fordi man også hadde veldig mange barn. Og det tror jeg gjør at man både har

jobbet mye mer med at menn skal ha det trygt og godt på jobben også fordi det var flere menn som jobbet da man har kommet veldig mye lengre på en del sykdommer, skader som rammer menn, gjerne gjennom jobben også der og på et sett og vis så har menn uten at noen har bestemt noen sted men blitt mer verdifulle, fordi det er så dramatisk

for så mange hvis mannen faller fra på et vis da. Så jeg tror ingen har gått inn på et mørkt rom og tenkt sånn, de damene de bryr seg ikke om vi bare bruker mennene, eller prioriterer mennene, men konsekvensen av at mannen har vært forsørger tror jeg nok har blitt at vi vet for lite om

kvinners helse, en del typiske kvinneplager, en del helseutfordringer som bare damer møter. Men for eksempel når du ble mor selv da, ble du mer engasjert i denne likestillingskampen og kvinnehelse og sånn? Både ja og nei egentlig. På noen ting så endrer jeg litt perspektiv. For eksempel sånn, hvis du ikke

ikke ha barn, så høres det skikkelig lenge ut å ha seks måneder fødselspermisjon. Men når du har født et barn, så tenker du herregud, skal jeg på jobb allerede nå? Så noen perspektiver kan jo endre seg bare for å bli foreldre, og da kanskje særlig for kvinner. Men jeg har jo tenkt mye mer på etter jeg ble mamma, så er det sånn, ja, men kan hun ha den jobben da? Hun har jo små unger. En diskusjon vi aldri ville hatt om en mannlig kandidat til noe som helst. Hun møtte ikke opp, nei, hun måtte hjem til barna i dag også. Mens hvis en mann gjør det samme, så er det sånn utrolig charmerende.

Så fint at han tar ansvar hjemme. Flott at du ikke kunne møte opp i dag. De får litt for mye cred. Ja, de får veldig mye cred for å gjøre helt grunnleggende ting. Og så føler man seg ofte litt sånn dum som dame, hvis man blir sånn, ikke skryte han da, skulle bare mangle. For det hører så veldig smålig ut. Det tror jeg mange damer av og til har lyst til å rope. Hvorfor får han skryte noe du tar for gitt at jeg gjør? Veldig mange oppgaver, men jeg pleier å gjøre, for eksempel skifte dekk. Det er bare...

kan du selvfølgelig levere på et bilverk større. Ingen som hever et øyemrin. Men for eksempel, hvis du begynner å ha renhold hjemme, eller betaler noen for å passe barna dine, det er litt mer sånn, ja, det er ikke like mainstream akseptert. Nei, absolutt ikke. Så vi har jo liksom...

På et vis har vi redusert kvinners arbeidsbyrde hjemme på et vis ved at vi har fått oppvasmaskin for eksempel hvis de prøver å gå til elva og vaske klea. Men vi har på andre områder økt den, eller latt være å redusere den ved at det ikke er sosialt akseptert å få hjelp til det som er typiske dameoppgaver. Mens alt av sånn håndverksarbeid for eksempel, det er helt akseptabelt å kjøpe som tjeneste.

Ja, det har jeg ikke tenkt over. Har du ikke tenkt på det? Nei. Fordi, se på køen på bilskift når første snøen kommer. Folk tar det helt leks der. Se for deg at det sto liksom hundrevis av damer i en annen kø og ventet på å levere til barnevakt. Da hadde vi vel kjørt sammen. Folk sakte for å ta et bilde, og da hadde det kommet til aviser. For det hadde vært sånn, disse kvinnene vil ikke passe sine egne barn. Så vi har jo litt ulikt syn på hva det er sosialt akseptert og

kjøpe hjelp til og der kommer gutta lettere unna tror jeg enn damene det er bedre i dag enn for 50 år siden jeg tror forventningene til foreldrerollen er ganske annerledes altså jeg bare tenker på meg selv sånn, mine foreldre de fulgte ikke meg på trening

Jeg satt ikke og sa på alle håndballkamper. Jeg har ikke møtt opp på arrangementer på skolen og vært med overalt. I dag gjør vi jo det. Vi er jo veldig til stede med barna våre. Og vi forventer at kvinner skal jobbe full tid. Vi forventer, tror jeg, som mennesker, at vi kan fortsette å gjøre en masse ting etter vi får barn. Vi gjorde det før vi fikk barn. For eksempel sånn.

lang helg med veninnene, trening tre dager i uka, gå på fest, realisere oss selv, se ut som helt uberørt av mann og hånd, men har født tre barn. Vi har en del forventninger med oss. Så både har våre egne forventninger til våre egne liv endret seg, og forventningen til foreldrerollen endret seg, og vi som foreldre har også endret oss. Og av og til tenker jeg at selv om vi er mer likestilte og ganske mange

ting har blitt enklere, så har vi likevel fått det litt vanskeligere. Det er mulig at den totale arbeidsmengden er jevnere fordelt mellom han og hun i dag enn det det var for 50 år siden. Men jeg tror på mange måter vi som foreldre, vi har laget en større arbeidsmengde som skal fordeles. Vi er veldig opptatt av at det skal være rent og pent. Ungene skal ha perfekte antrekk. Det er veldig mange ting vi

bryr oss om, som er de sånne overskuddsfenomenene som kanskje ikke egentlig er viktig. Og hvis du skreller vekk en del sånne ting, og tenker at nå står vi igjen med disse oppgavene som på en måte må løses, så tror jeg vi også kunne gjort det litt lettere for oss selv. Og dette mener jeg ikke egentlig utenfor bare et likestillingsperspektiv, men litt sånn

ikke være så hard mot deg selv, type perspektiv. Det er lett å si, men mange har nok det at det må man. Det tror jeg også. Og mange blir jo utslitt da. Ja, det er lett opp det. Men det foreldre trenger, det er egentlig selvtillit til å utføre det veldig kompliserte oppdraget, det er å være foreldre. Og jeg synes vi som foreldre skal være flinke til å si til hverandre, vet du hva, ha noen rammer og regler som gir trygghet, som gjør at ungene vet hvor de har deg, i

Gi kjærlighet, men det er en del ting som ikke er så viktig. Den kaka må ikke være hjemmebakt. Det går bra at vi kommer tre minutter for sent, fordi noen måtte tisse på veien. Du trenger ikke alltid å se perfekt ut. Hvor kommer dette fra da? Er det på sosiale medier og på TV og filmer og sånn? Jeg tror det er alltid. Altså husk på,

Jeg fikk min eldste, han er 11 da, så var det litt sånn at hvis jeg bestemte meg for ikke treffe noen i løpet av de uker jeg var i permisjon, så var det ikke sånn at det automatiske jeg gjorde var å scrolle.

Altså jeg kunne rett og slett bare forholde meg til at der var jeg og han, og dette er det vi gjør. Mens i dag så er det jo bare i løpet av de ti årene som har gått da, så er det jo veldig mye mer eksponert for alle andres måte å gjøre ting på. Så du skal jo ha ganske mye kjørt litt for å tenke at liksom, ja jeg ser at sånn gjør hele Bibelen, men jeg gjør det på min måte. Men det er den kjørtliten vi må liksom prøve å hjelpe hverandre å få da. Sånn, hvis du tenker at her er jobben faktisk å...

hjelpe, passe på, beskytte, bidra til at et menneske skal lære seg å fly, som er ganske sånn komplisert. Du skal gi nok kjærlighet, men også nok frihet. Og det oppdraget som foreldre, det er jo vanskelig nok. Og kanskje kan det være verdifullt å at ikke alt er perfekt, da. Jeg tror...

Hvis mine barn tror at jeg er perfekt, så har jeg jo påført de et stort handicap i livet. For da kommer de til å føle at de må være det. Egenfare, de tror ikke jeg er perfekt, men du skjønner. Vi har jo de viktigste rollemodellene ungene våre har. Og vi barn har jo ofte et bilde av at foreldrene er helt perfekte. Jeg har det. Føler du at dine foreldre er perfekte? Nei.

Nei, men jeg hadde nok en lang periode at alt det mamma og pappa sier er rett, og de vet best. Jeg synes jo det er viktig å lære barna sine at man viser at man er lei seg, viser at man feiler, viser at man hadde en vanskelig dag. Jeg tror det er mange som skjuler mye følelse for barna sine, men jeg tror det er også lurt for barna å se det. Jeg er helt enig, og jeg tror grunnen til for eksempel sånn, det er ikke noe godt å eksplodere,

foran eller på barna sine. Men vi blir jo provoserte av og til. Av og til. Fordi det er krevende, ikke sant? Fordelen med, det som er vondt med at det skjer, det er jo at du er på en måte helt naken og avslørt. Og det er ikke noen god følelse at det renner over på unga dine. Den store fordelen du har er at du kan si unnskyld. Og at, jeg tenker at det handler veldig så mye om å

rett opp skaden du eventuelt gjør ved å bli sint da og med eksplodere mener jeg liksom verbalt aldri slå ingen ting sånn men liksom faktisk bli så sint at du skriker for eksempel ja, ja, ja, jeg skjønner det men det kan du si unnskyld for jeg tror det er mye verre at du lærer barna dine

direkte eller indirekte at du kan terge og terge og terge og terge, men ingenting vil skje. Fordi ut i det virkelige livet, så vil du jo bli møtt av en eksplosjon av et forbannet menneske hvis du oppfører deg på den måten som du gjør mot deg nå. Det er sant. Og det er jo det som er jobben. Og det er ikke farlig å si unnskyld. Og så må man jo si unnskyld uten forbold da. Hvis du sier sånn,

Unnskyld at jeg ble sint, men mamma blir opprørt når du... Nei, det er ikke sånn unnskyld. Unnskyld er unnskyld punktum. Legg deg paddeflatt under tørva. Ja, for da lærer man barna også det da. Vi må egentlig avslutte nå. Du skal sikkert videre, du har masse å gjøre. Men jeg ville bare ha... Men, siste spørsmål. Vinner dere valget i år da? Det håper jeg intenst. Ikke først og fremst for Arbeiderpartiet, men for Norge. Du får masse lykke til. Det var veldig hyggelig at du tok deg tid til å komme og snakke med meg.

Du føltes som et vanlig menneske. Jeg er et vanlig menneske. Jeg glemte noen ganger at du er politiker, og kanskje jeg må formulere meg riktig, men det føltes som å bare ha en prat med en venninne, det var veldig deilig. Ok, det er jeg glad for. Og så skal jeg si noe ikke så vanlig til slutt, som folk i sånn uvanlig jobb som jeg har må si. Husk å stemme ved valget. Fordi den du er mest uenig med, den kommer til å bruke stemmerett noensinne. Ja, godt valg. Godt valg.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!