‹ Tilbake till podcasts ‹ Hjernesterk

8/14/2024

Medikalisering og en stadig lengre diagnosemanual

Ole Petter diskuterer med Mads om økende medikalisering og stadig lengre diagnosemanualer. Han mener vi sykeliggjør normale utfordringer i livet, som slitenhet og uro. Han ser en trend der folk søker løsninger i helsevesenet, selv om løsningen ofte ligger i livsstilsendringer. De diskuterer også overdiagnostisering av ADHD hos barn og behovet for å snakke mer åpent om hverdagens utfordringer.

02:50

Problematikken med forebygging versus behandling av helseutgifter og økningen av diagnoser diskuteres i podkasten.

06:33

Mange opplever reelle plager uten biologisk årsak, ofte grunnet livets stress og høye forventninger.

13:41

Finansieringen av helseforetakene styres gjennom diagnoser, som også påvirker legemiddelutviklingen og familiens matlagingsvaner.

16:30

HelloFresh tilbyr 1779 kroner i rabatt på de første seks matkassene med rabattkoden STERK, for alle nye og tidligere kunder.

23:17

Taleren kritiserer medikalisering av livets utfordringer og fremhever at mange problemer kan løses uten helsetjenester, gjennom egeninnsats.

Transkript

Nämnd i episoden

Vårt Land

En avis Ole Petter har skrevet en artikkel for

Fokus

Ole Petters bok som omhandler medikalisering

Aktivitetsalliansen

En organisasjon som fremmer fysisk aktivitet

Tore Frans

En person som driver med fysisk aktivitet og folkehelse

Saritte

En person som driver med fysisk aktivitet og folkehelse

Rotterdam

En by i Nederland hvor det er gjennomført et folkehelsetiltak

Osempic

Et legemiddel mot diabetes

Begovi

Et legemiddel mot overvekt

HelloFresh

En matkasse-tjeneste som er sponsor for episoden

Motivational Deficiency Syndrome

En ny diagnose som beskriver manglende motivasjon

ADHD

En nevropsykiatrisk lidelse som kan føre til konsentrasjonsvansker og uro

ME

En kronisk sykdom som kan gi utmattelse

TikTok

En plattform for korte videoer

Facebook

En plattform for sosiale medier

Insta

En plattform for bilder og videoer

Sundkost

En nettbutikk som selger kosttilskudd og økologisk mat

Omega 3

Et fettsyre som er viktig for kroppen

Hjernesterk

Podcastens tittel

Moderne Media

En samarbeidspartner med podcasten

Nærensterk

En annen podcast

Liam

Ole Petters sønn

Marita

Mads' kone

Deltagare

Guest

Ole Petter

Host

Mads

Sponsorer

HelloFresh

Lignende

Laddar

Velkommen til høstens store eventyr, Vokteren. Første reality-opgave. Følg 14 kjente deltakere på deres dramatiske ferd opp til Stetin. Det blir bål, svette og tårer. Og Vokteren... Ja, han ser alt. Hvor langt er du villig til å gå for å vinne? Utrolig mye penger. Vokteren. Se nå på TV2 Play.

Fortum-appen? Fortum-appen gir deg oversikt og trygghet.

Kanskje det er derfor vi er Nordens mest valgte. Ny uke, ny episode av podkasten i Ørnesterk. Og du er jo selvfølgelig der alle andre er nå. Du er på Sørlandet, Arendal, Arendalsuka. Og hva skjer der? Altså vi vet jo cirka hva som skjer i Arendalsuka, men hvorfor er du der Ole Petter?

Jeg har selvfølgelig for menge meg med FIFN. Jeg har vært med på Arndalsuka de siste fem årene, og det er jo en arena som er ganske politisk ladet. Det handler mye om samfunnsutvikling og politiske debatter. Som vi begge er, så er vi veldig opptatt av denne folkehelsebiten.

Og kanskje spesielt, hva kan vi gjøre for å i større grad forebygge sykdom, i stedet for å bare behandle den. Og det er på agendaen hvert eneste år i Parnedalsuka. Jeg vet ikke om vi kommer så mye lenger, men hvert eneste år er vi enige om det samme. Her har vi en utfordring, vi må finne noen løsninger på det.

Og så har det ikke skjedd så veldig mye. Men veldig mye fine rapporter og festtaler. Så i dag har det vært en debatt med blant annet Aktivitetsalliansen, som fremmer fysisk aktivitet i samfunnet, og noen politikere som da blir stilt litt til veggs når de sier at «Vi har jo ikke penger. Hvor skal vi finne pengene til å forebygge?» Men ja...

Ja, og det er jo egentlig å snu litt på det. Jeg vil jo heller si, hvor skal vi finne pengene til å prøve å demme for den sykdomsbilden som kommer hvis vi ikke forbygger? Fordi forbygger vi ikke nå, så kommer vi til å bruke mye mer penger til å behandle senere. Og hvis det er penger vi ikke har til å bruke litt til å forbygge nå, hvordan skal vi da finne penger til å bruke mye for å behandle? Så ja, det har vært dagens debatt.

Ja, jeg skulle gjerne vært der nede, men jeg kommenterer jo damenes Tore Frans nå. Litt interessant, det er jo tre første etappene her i Nederland, og det er jo en tydelig link til Tore Frans og Saritte, og dette her med å stimulere til økt bruk av fysiotitet, og det er statistikk fra blant annet Rotterdam som de jo startet, og de har startet en etappe og gått i mål der, hvor de vet sånn cirka nøyaktig hvor mange som ikke har sykler, og tiltak, altså direkte tiltak for å skaffe de som ikke har sykler,

brukte sykler, sånn at de kan sykle mer. Det er jo folkehelse på sitt beste, associert med Tore og Frans, og det synes jeg er litt kult. Men Ole Petter, jeg så at du var i vårt land,

Det var en veldig fin artikkel. Vårt land har mye bra saker. Jeg synes det er litt morsomt med aviser som man kanskje ikke leser så ofte til daglig, men de klinker til innimellom og har noen utrolig bra saker. Den saken jeg leste minnet meg litt om boka «De fokus». Jeg synes jeg kjente igjen noen av meningene der. Det gikk litt på dette her med

Medikalisering og dette her med alle diagnosene. Vi har jo snakket litt om at er det mer diagnoser nå enn før? Det virker jo på den artikken i vårt land, så får jeg litt inntrykk av at dere snakker om det. At det er mer diagnoser enn før. Kan ikke du forklare litt den praten du hadde med vårt land?

Jo, dette er en journalist i vårt land, og jeg er veldig enig med deg. Vårt land har veldig mye dyktige journalister, lager mye bra saker, ofte litt utenfor mainstream, som jeg liker veldig godt. Det var en journalist som kontaktet meg, han hadde lest boka mi, som heter Fokus, hvor jeg har et kapittel hvor jeg tror jeg skriver med vilje litt tabloid og sier at vi har sykt mange diagnoser. Snart har vi en diagnose allemann.

Det jeg refererte til da, det var en egen opplevelse i jobben min som fastlege, og som jeg også ser at veldig mange andre beskriver, at veldig mange av de som kommer til oss av pasienter i en fastlegepraksis, de kommer med plager som vi kanskje ikke gikk med til legen tidligere. Jeg skal gi et helt konkret eksempel.

Uten at jeg har helt nøyaktig statistikk på det, så er en av de aller vanligste årsakene til at pasienter kommer til fastlegen sin, er at de er slitne. Og de har mange forskjellige måter å beskrive det på. Noen sier bare rett ut at de er sliten, jeg er utmatta, jeg har lavt energinivå, batteriet er halvladet, folk bruker forskjellige metaforer, møtt veggen er noe som går igjen.

Felles for alle disse er at de opplever at de har lite energi i hverdagen, og det går utover livskvalitet, det går utover evnen til å stå i arbeid, i det hele tatt. Det er plagsomt, selvfølgelig. De aller fleste kommer da med et ønske

om å ta blodprøver for å sjekke om de har noen mangler. For det er jo ikke sånn lenger i dag at man går til legen bare med en plage, og så forventer man at legen skal komme opp med forslag til hva man skal gjøre. De aller fleste som kommer i dag er jo veldig opplyst, fordi at all medisinsk informasjon finnes jo tilgjengelig hos doktor Google. Så veldig mange har vært der.

Og de kommer da og er selvfølgelig reelt plaget. Det er ikke vanskelig å forstå det å være utmatta, føle seg lav på energi i hverdagen. Det er slitsomt, bokstavlig talt.

De ønsker da å sjekke om de har noen mangler. For eksempel at de mangler jern, kanskje er det lav blodprosent, kanskje er det lavt stoffskifte, kanskje kan det være infeksjonssykdom, eller et eller annet som ikke er som det skal ut fra en biologisk forklaringsmodell. Vi tar jo selvfølgelig pasientene på alvor. Dette er helt reelle plager, og så prøver vi å se om vi kan finne en årsak innenfor en biologisk forklaringsmodell. Altså ta blodprøver og se om vi finner noe. Ja.

Og i de aller fleste tilfellene, jeg har ikke nøyaktig statistikk, men i hvert fall blant de pasientene jeg ser, så vil jeg si at godt over 90 prosent av dem, så finner vi ingenting galt på blodprøver. Pasientenes plager er helt reelle, men det er ikke noe utslag, det er ikke lavt stoffskifte, det er ikke for lite hjern, eller for lav blodprosent, eller noen infeksjon, eller diabetes som er ubehandlet. Og jeg tror vel kanskje hvis jeg skulle stilt en diagnose,

så ville diagnosen vært livet. Altså rett og slett at årsaken til at man har lavt energinivå, det skyldes ikke en sykdom eller en mangel, det er rett og slett en konsekvens av det livet veldig mange av oss lever med veldig høy aktivitet.

Stor totalbelastning, hvor vi skal være flinke, dyktige på veldig mange arener i livet. Hjemme, på jobb, vi skal trene, vi skal ta oss godt ut, være i god form av gode foreldre, være gode partnere. Det er rett og slett et kronisk høyt stressnivå over tid, som gjør at vi får disse plagene. Og så skal vi være lykkelig. Ja, og dette er et eksempel, det å være sliten. Og selvfølgelig så finnes det sykdommer,

som er en viktig årsak til at man føler en unormal trøtthet, utmattelse og så videre. Det kan for eksempel være lav stoffskifte. Det kan være hjernemangel. Det kan være lav blodprosent. Det kan være ME. Det kan være flere forskjellige ting. Det må vi selvfølgelig ta på alvor. Men en majoritet av disse pasientene har ikke noe sykdom. De har likevel plaget, og så søker man hjelp i helsevesenet. Og det er en ganske ny trend. Og jeg ser også det at

Det som man tidligere ikke så på som sykdom, terskelen for hva man opplever som unormalt og som man skal gå til lege med, endrer seg litt, og det henger nok litt sammen med jo bedre vi har det. Og rent objektivt så er jo folkehelsa i Norge veldig god. Objektivt sett så er vi friskere enn noensinne. Vi har høyere levealder enn vi noen gang har hatt. Vi har lavet spedbarnets dødelighet. Og likevel så går vi til lege som aldri før. Og det tror jeg handler om at

jo bedre vi har det totalt sett som nasjon, jo mer flytter vi terskelen for hva vi oppfatter som unormalt og hva vi kanskje skal få hjelp til. Tersken blir lavere. Ja, tersken blir lavere. Og det jeg ser også er at helt naturlige plager

Jeg vet ikke om man kan kalle det plager engang, men ting som vi tidligere så på som en del av livet, begynner vi nå i stor grad å sykle over. For eksempel er overgangen fra det å være nedstemt, det er jo helt normalt å være nedstemt. Alle er det av og til. Møter en av livets mange motbakker, så er det helt naturlig. Men veien til å da få en depresjonsdiagnose er ikke nødvendigvis så veldig lang. Er du litt urolig, kanskje har du konsentrasjonsvansker,

Så er ikke veien kanskje så lang til en ADHD-utredning? Er du litt genert? Kanskje ikke veien så lang til angst? Og det er hele mitt poeng, at vi er i ferd med å sykeliggjøre ting som er normale utfordringer i et liv. Og det er ikke bra. Ikke for pasientene. Fordi vi vet at det å få en diagnose,

og det hører ikke så helt banalt ut, men det å få en diagnose, det er ikke noe spesielt bra for helsa. Av og til så gjør det at man faller utenfor arbeidslivet, det er stigmatiserende ofte å ha en diagnose, så jeg mener jo at vi må passe oss for så vi ikke sykeliggjør helt normale ting. Og en viktig grunn til at det er blitt sånn, som jeg skriver litt om i denne artiklen, eller som denne artiklen handler om, er jo at dette er en

Trend som vi ser i alle vestlige land egentlig, at vi i større grad enn tidligere prøver å søke løsninger for våre utfordringer utenfor en biologisk og medisinsk forklaringsmodell. At disse plagene de prøver vi å få hjelp for i helsevesenet. Selv om de kanskje ikke hører hjemme der, at det er bedre å finne løsninger på disse utfordringene utenfor helsevesenet.

Ja, og da blir det jo litt sånn, Ole Petter, du ansvarliggjør jo da helsevesenet da. Og hvis ikke de klarer å løse dine problemer, så er det helsevesenet sitt problem, ikke ditt. Det er jo ditt problem også selvfølgelig, men du på en måte ansvarliggjør mer noen andre enn deg selv også. Det er jo litt sånn skummeltrend det også, at man ikke skal ta ansvar for sitt eget liv og egen helse også.

Ja, og det er jeg helt enig i. Og jeg tror at for veldig mange av de som har disse plagene, så sitter løsningen mye nærmere deg selv enn det gjør fastlegen din. Altså, det er gjerne strukturelle tiltak man må gjøre i sitt eget liv for å redusere den totalbelastningen, stressbelastningen, som kanskje er den viktigste løsningen. Og igjen, jeg er helt åpen på at dette er reelle plager, og man må ta det på alvor, men jeg tror ikke de plagene blir løst best i helsevesenet. Og så...

Er jo dette uheldig på flere nivåer. Det er uheldig for pasientene som blir sykeliggjort for noe som kanskje ikke er unormalt. Det er det ene. Og det andre er jo at vi bruker ekstremt mye ressurser på å lete etter medisinske forklaringer på ting som man ikke finner noen forklaring på. Alle de blodprøvene man tar, alle disse utrevningene vi tar, det er egentlig ressurser som kunne blitt brukt på en bedre måte i helsevesenet.

Men så handler jo dette i stor grad om penger da. Og det jeg skrev om i boka mi var jo at i dag så har en norsk almenlege eller fastlege har omtrent dobbelt så mange diagnoser i sin diagnosemanual som man hadde for 20-30 år siden. Altså det kommer stadig vekk nye diagnoser. Og det handler om penger.

For eksempel er jo sykehusene våre og helseforetakene våre i stor grad finansiert gjennom diagnoser. Jo flere og jo tyngre diagnoser du stiller, jo mer penger for sykehusene. Du har en legemiddelbransje som selvfølgelig de utvikler legemidler, ikke bare sånn blank og fullmakt. Skal du søke om godkjenning for et legemiddel, så er det mot en spesiell indikasjon, som vi kaller det, eller en diagnose.

For eksempel er Osempic, som jeg har snakket mye om, et legemiddel som er godkjent for diabetes. Begovi er godkjent mot overvekt. Og det er klart at jo flere diagnoser man har, jo flere legemidler kan du lage også.

Ukas annonsør er HelloFresh. Mats, du og jeg har jo blitt veldig glad i disse matkastene vi får, som gjør det litt enklere. Du får faktisk frigjort en del tid, så du får trent litt ekstra. Det synes jeg er veldig fint. Slipper å bruke masse energi på hva man skal handle i butikken. Her dumper det ned supergod og sunn mat rett på dørterskeren hos oss. Hva sier du?

Jo, jeg sier at det er veldig bra. Og barna, jeg har jo sagt det før også, at nå er barna mine 12 og 14, men hos oss da så har det blitt en vane at det er barna som lager HelloFresh middagen, for de kommer hjem litt før fra skolen, og i og med at de er

på treninger og sånne ting, og vi kom hjem gjerne litt sent fra jobb, så har de begynt å ta ansvaret nå med å lage maten, og det sier noe om hvor enkelt det er. Og så er jo de også stolte, så de dekker på, de serverer det som en sånn restaurantopplevelse, at vi foreldre kommer hjem og går på restaurant, og så spiser vi. Det er jo

Det er så hyggelig. Så det er veldig bra. Og så er det jo denne varierte maten som jeg er litt opptatt av. Barn skal få litt flere smaksreferanser og prøve litt nye ting. Og for oss foreldre så er det jo... Jeg har snakket med min kone Marita om det. Det er ikke lett å være kreativ. Hun spør meg liksom, hva vil du ha til middag i dag, Mads?

og sier, nei, jeg vet ikke, bare bestem du. Og så sier man, det er jo ikke så lett for meg å bestemme hver gang, og vi må jo prøve å finne på noe nytt, men det får vi jo med her da først. Da har vi jo et tsunami av ulike retter vi kan velge i. For eksempel sticky tofu og stekte grønnsaker, dette er da familieretter, meksikansk kylling og balsam.

bulgurbowl, for eksempel. Eller sesampanneskylling. Det er sånne typer retter som... Ja, men kjære kone, jeg skal i dag, synes jeg vi skal ha en rask vietnamesisk-inspirert taco. Det er ikke noe du bare disker og...

Så takk til HelloFresh. Ja, det er helt fantastisk. Og den gode nyheten, det er at med rabattkoden Sterk, så kan du få opp til 1779 kroner i rabatt på dine første 6 matkasser hvis du går inn på hellofresh.no. Så

Så gå til hellofresh.no, bruk rabattkoden STERK, og du får da disse 1779 i rabatt, samt gratis frakt på dine seks første matkasser. Hvis du ikke har prøvd HelloFresh enda. Du kan også bruke koden hvis du har vært HelloFresh-kunde for mer enn 12 måneder siden. Bon appetit! Bon appetit! Ja, så dette er jo en industri.

Ja, og nå er det til og med gått så langt at det er nesten blitt en sånn farse. Nå er det i fullt alvor en ny diagnose som sannsynligvis kommer inn i den nye diagnosemanualen som heter Motivational Deficiency Syndrome. Og på godt norsk så er det vondt i vilja. Manglende motivasjon. Syndrom. Og jeg mener, altså, når ble det en sykdom?

Jeg opplever vondt i vilja hver eneste dag. Jeg synes det er kjedelig. Og det er så mye hvor jeg har motivation of deficiency syndrome. Jeg tror ikke jeg skal gå til fastlegen. Noen ting er jeg veldig motivert for, andre ting er jeg ikke så motivert for. Jeg har vondt i vilja på noen ting. Det er helt normalt det.

Ja, og noen dager er du ikke motivert for noe du normalt andre dager er motivert for. Altså, ting svinger. Det går opp og ned. En annen ting, Petter, er jo alle diagnosene, og hvis det da fører til en medisinering, at det også fører til en passifisering, da.

av folk litt det jeg var inne på også altså at man kan ta tak i visse ting selv da men så blir man gjerne passivisert du blir medisinert, og så er det ikke sikkert at det er en positiv at det er positivt på sikt for egen personlig vinningsdel nei, nei da, og det er jeg helt enig i

Når du snakket litt om denne praten du hadde med vårt land, så kjente jeg meg litt igjen på det du snakket om. Men det var noe jeg var irset over.

Da var vi jo veldig opptatt av at alle verdier skulle være på topp. Vi lette etter årsaker til at vi kanskje ikke klarte å få de verdiene vi skulle ha på tester, hvorfor vi følte oss kanskje ikke så pigg på enkeltøkter, hvorfor vi sleit kanskje på sykkeløp. Da var vi jo

Da skulle vi jo prestere. For det første, vi forebygde oss selvfølgelig. Vi tok jerntabletter, vi tok C-vitaminer, flebinejern, alle de tingene der. Men hvis vi ikke følte oss bra, så var det jo rett til legen å ta en blodprøve.

Men etter at jeg gitt meg som sykkelist og som aktiv ystudøver, så bryr jeg meg ikke noe lenger om det. Det spiller jo ingen rolle. Jeg skal ikke prestere lenger. Så nå er jeg jo ikke opptatt av det i det hele tatt. Jeg vet at noen dager så føler man seg sliten. Da kan man bare tenke tilbake. Ok, jeg har sovet dårlig. Jeg jobber mye. Det har kanskje spist litt dårlig. Men det der å

Jeg kjenner meg veldig igjen i det, men det var jo da når man skulle prestere på topp som ydelsedøver at jeg holdt på sånn. Men blir det da folk går rundt og lever som topp-ydelsedøvere med at de leter etter årsaker til hvorfor de ikke fungerer på topp? Du sa det jo litt at vi er så opptatt av å skulle prestere. Ja, ja.

Det er nok ganske naturlig også når man har plager, og det å gå rundt med lavt energi, og konstant føle seg sliten, trøtt utmatta, det er jo åpenbart tøft å handskes med. Det er mange som ikke klarer å stå i arbeidslivet, de sliter på hjemmebane. Så det er helt klart naturlig at man søker etter en forklaring på hvorfor det er sånn. Og så tror jeg også det er ganske menneskelig å...

Jeg har en del pasienter som sier at de kommer til dem for å sjekke om det er noe galt, om det er noe mangler, for det er jo egentlig en ganske enkel løsning. Du er trøtt og sliten, kommer til legen for å vite at du mangler hjern. Ok, så tar du hjernetilskudd, og så blir du bra. Det er jo en menneskelig greie å tenke at forhåpentligvis så finnes det en enkel og god forklaring på hvorfor jeg er så sliten, og så kan man fikse det ganske kjapt.

når mange nok egentlig, og de sier det til meg også som lege, at vet du hva, jeg har jo tenkt litt på det, jeg har stresset veldig, jeg har utrolig stor belastning på jobb, jeg sliter som på hjemmebane, jeg har små barn, jeg sover for lite, jeg får ikke trent,

Jeg har jo egentlig tenkt at grunnen ligger der, men det er litt vanskelig å ta tak i. Det er komplekse ting som du ikke kan fikse på en, to, tre. Og da er det naturlig å tenke at jeg håper vel egentlig at det er noe enkelt og definerbart som er galt, som jeg bare kan fikse med en tablett eller en eller annen type behandling. Så jeg tror nok at mange kanskje egentlig ser at...

Det er en god og logisk forklaring på hvorfor man har det sånn, men så vil man så gjerne ha det ene svaret som gjør at man kan finne en kjapp og grei løsning på det. Og dette er jo bare et eksempel, dette med sliten. Det er en annen plage som også har blitt eksplosjonsartet økning i diagnoser, og det er jo dette med matvareallergier og intoleranser.

Det finnes selvfølgelig tarmsykdommer, matvaruintoleranser, allergier som er svært plagsomme, inflammatorisk tarmsykdom, vi snakker om celiaki, laktosintoleranse selvfølgelig, men vi har utrolig mange pasienter som kommer fordi de har fått vondt i magen, spist forskjellige typer mat, og så har de magesmerter. Og så er det da blitt en slags forventning om at da må det være noe galt, det må være noe jeg ikke tåler.

Og så gjør vi jo en haug med tester for å se om det er intoleranser og matvareallergier. Og unntaksvis så finner vi at det er det. Men i de aller fleste tilfellene så finner vi ikke noe. Og det betyr jo ikke at pasientenes plager er innbiltet, de er helt reelle. Men det er ikke sånn at alle utfordringer og plager med menneskekroppen skyldes en sykdom. Det er faktisk helt normalt å ha litt vondt i magen av og til.

Ja, og særlig hvis du spiser dårlig mat, som du ikke har noe godt av. Eller du er stresset, eller du er bekymret. Og jeg sier ikke at vi ikke skal ta det på alvor å si heller at det er innbilt, for det er det absolutt ikke, men det er ikke nødvendigvis en sykdom. Så jeg mener at vi må slåss litt mot denne medikaliseringen, hvor vi forventer og tenker at løsningen på alle våre plager og utfordringer, den kan...

tilskrives en biologisk medisinsk forklaringsmodell, og at dette er ting som skal følges opp, utredes og behandles i helsevesenet. Da tror jeg vi gjør både pasientene og samfunnet en bjørntjeneste. Det er jo masse type mat jeg bare holder meg unna, for jeg vet jeg blir dårlig i magen nå, enkelt og greit. Men jeg gidder ikke å gå og sjekke om jeg har en sykdom eller intoleranse. Visse type mat holder jeg meg unna, enkelt og greit.

Det er, jo, jeg snakket forresten med en kamerat for et par dager siden som akkurat hadde mistet faren sin.

Og så spurte jeg, ringte jo for å si kondolerer og høre om han hadde bra. Faren var en gammel mann, tror han hadde bestemt seg for at nå orker han ikke mer, og døde. Og så spurte jeg en kamerat min hvor han gikk, og så sa han kameraten min at det er leit å klare meg. Men jeg vet nå at det beste å gjøre, det er å komme seg ut i skarven og

å gå hardt noen timer. Det har gått grått fra meg, og så dro jeg ut og gikk med en skikkelig tur ut i skrevet, og selvfølgelig, det er leit med min far, men jeg føler meg mye bedre. Det er jo selvfølgelig ikke så enkelt for alle, jeg vet det, og noen type sorg er forferdelig å leve med, og en tung bør å bære som skaper et sår og et ars som aldri blir borte, men

Men det er noe med hans sunne forhold til livet som jeg ble imponert når han sa det. Han var sikkert forberedt på at hans gamle far skulle dø, men han er også veldig bevisst på hvilke metoder som fungerer best for han, og som han kan ta tak i selv også, og som er gratis, det er tilgjengelig, det er der ute. Men man må gjøre det. Så det er noe, sånn er livet. Livets gang, sånn er det. Det er

Det er ikke nødvendigvis at man må gå til legen og medisineres. Selv om, som du sier også, i visse tilfeller kan det være riktig å gjøre. Men, Lopetter, det er spennende med alle disse diagnosene. Men forstår jeg litt sånn som du sier, så vil det ikke bli noen færre diagnoser i morgen. Lista blir bare lengre.

Ja, det er veldig sjeldent at man tar diagnoser ut av diagnosemanualen. Man putter gjerne flere diagnoser inn. Og jeg tenker jo der at vi som jobber i helsevesenet, og det er jo først og fremst leger som stiller diagnoser hos pasientene, at her må vi være vårt ansvar bevisst og snakke med pasientene. Jeg har jo full forståelse for at en pasient som er plaget,

til helsevesenet med en forventning om at her skal man finne ut hva som er galt, og så får man kanskje en diagnose. Jeg tror vi skal være tydelige på det at det er ikke alt som plager oss som

best følges opp og tas hånd om i helsevesenet. Mange av de plagene her tror jeg blir bedre håndtert utenfor helsevesenet. Det er der løsningen sitter. Det er litt interessant da. Når jeg hørte på deg nå, Petter, så tenker jeg at folk trenger hjelp. Folk er jo ikke bevisst. Folk trenger veiledning.

men det blir jo en voldsom belastning på helsevesene eller sykevesene at alle skal gå til legen sin. Det er jo masse ressurser der ute som kan hjelpe deg. Psykologer er jo det vanligste, men bevisstheten

bevissthet i forhold til sånn som han kameraten min da, som gikk ut og gikk en tur altså har du prøvd det? Det beste er jo at man kan ha et nettverk og venner og familie som gir deg gode råd og innspill og at man vil hjelpe hverandre som medmennesker og gå foran som gode eksempel for hverandre og spørre kanskje andre, er nysgjerrig og spørre andre om, har du noen råd? Jeg føler meg litt ungsindig om dagen men har man ikke det da så, og jeg vil jo anta at du

Du også peker litt på alle de ressursene som er der ute, med blant annet PT'er og redningsbransjen, som kanskje kan, næringsfysiologer og hva det er, som kanskje kan hjelpe folk også å avlaste helsevesenet eller sykevesenet. Ja, absolutt. Og så er det veldig mye løsninger som sitter hos en selv.

Mange av de plagene vi opplever i dag handler rett og slett om kravene vi stiller til oss selv. At vi har lagt lista utrolig høyt for hva vi skal klare å få til. Være selvstendige, være vellykkede.

og det fører til en belastning som over tid er veldig tøff å bære, og da er ikke løsningen verken medisiner eller sykemelding i det lange løpet, så er løsningen å gjøre noe med roten til problemene, og det er ikke alltid så lett. Og så er det jo et system som er catch-22 også, fordi at

La oss si at du opplever et energitap og kronisk trøttet utmattelse i hverdagen som gjør at du ikke klarer å fungere i jobb.

Og så skal du bli sykemeldt, og den eneste muligheten du har for å få stønad og støtte av sykepenger er jo selvfølgelig å gå til fastlegen din og få en diagnose. Får du ikke en diagnose, så har du ikke rett på disse trygderettighetene heller. Det gjelder både sykemelding, det gjelder uførelse. Det er jo et sånt system hvor man tvinges litt inn i søken etter en diagnose.

Ja, nei, det er interessant. Men det handler vel, jeg tenker også bare sånn refleksjonen jeg sitter og hører på deg, Olpe Petter, at det handler kanskje noe om også, og jeg var litt inne på det med dette her, at vi ikke snakker

godt nok sammen da. Som venner, som familie, som medmennesker, som kollegaer. Og at det ligger veldig mye sånn uforløst potensial der ute, og at vi bare gir hverandre råd og innspill. At kanskje mange føler seg litt ensomme i de utfordringene de har, ikke tør å snakke om de, og dermed må oppsøke en fagperson, for eksempel en lege da. Fordi at de oppfatter at de har et problem,

Fordi de kanskje ikke snakker med andre, ingen andre rundt de deler at dette her er hverdagens utfordringer som kommer som en naturlig del av livet. Jeg vet ikke, men jeg tror veldig mye ligger der i kultur og åpenhet og fellesskap, at man snakker åpent om ting som er en del av livet og hverdagen.

Ja, og dette tror jeg du har helt riktig, at det er mange som kvir seg for å snakke med venner, bekjente folk rundt seg, kolleger om dette. Det er litt sånn skambelagt. I dag så skal man jo fikse ting. Det er jo forventet at man skal få til de tingene man prøver på. Og mange vil jo kanskje oppleve at det er en litt sånn forlitt erklaring å ikke strekke helt til. Og synes at det er vanskelig å ta opp med folk som er nær seg, og da er det vel kanskje mer naturlig å gå til fastlegen.

Men igjen da, så tror jeg at da havner vi i en sykeliggjøring av noe som utgangspunktet ikke er sykdom, som gjør vondt verre. Og jeg er jo spesielt opptatt av at vi ikke gjør dette med barn. Og jeg har i denne boken min fokus også skrevet litt kritisk til det jeg mener er en overdiagnostisering av barn, spesielt med tanke på ADHD.

ADHD er reelt, og det er barn og unge, ganske mange, som har plager i hverdagen som bør følges opp, bør utredes, bør behandles. En del bør få denne ADHD-diagnosen også.

Men når vi ser på at det har vært en økning på omtrent en firedobling i antall nordmenn som bruker ADHD-medisin i løpet av relativt kort tid, så tyder det på at det er en økning som ikke kan forklares med vitenskapelig basis. Rett og slett at vi overdiagnostiserer.

Det er jeg bekymret for, at vi, spesielt med barn og unge, som ikke kan ta noe avgjørelse på dette selv, de får en diagnose. Jeg tenker at er du en ung person i dag, går på barneskolen, går på ungdomsskolen, og du er urolig, og du har konsentrasjonsvansker i hverdagen, så er du helt normal. Veldig mange av dem er det. De har ikke en alvorlig diagnose. De har lopper i blodet, de har maurer i rumpa, men

i et samfunn hvor normene har blitt å sitte stille altså barna sitter stille grunnskoleelever, første, andre, tredjeklassinger sitter stille over en time av gangen det er klart det er tortur det er jo helt naturlig at man blir urolig da

I tillegg er vi på skjerm og blir distrahert kontinuerlig av sosiale medier. Vi er på skjerm fire til seks timer hver dag med et massedistraksjonsvåpen, denne smarttelefonen, hvor hele poenget er å distrahere oss vekk for det vi holder på med over på plattformer. TikTok, Facebook, Insta. Det er klart du blir ukonsentrert av. Så igjen, i stedet for å ta tak i det, få mer fysisk akvitet til skolen.

kanskje få noen restriksjoner rundt dette med bruk av skjerm, så ender vi opp med mange barn og sykelgjør de og sender de til ADHD-utredninger. Den terskelen mener jeg er litt for lav, at vi angriper problem i gal ende for en del barn. Ikke alle selvfølgelig, men en del. Jeg måtte ha en alvorsprat med min egen sønn i Herde. Han var på fotballcup, klarte først å miste en skopose.

så mistet han drikkeflaskasset og så mistet han en ny fin genser hans mor hadde kjøpt til ham og da sa jeg til Liam da han kom hjem at det der som kan du ikke fortsette nå må du rett og slett skjerpe deg så jeg

Stakkars han fikk høre det. Lilla meg helt normal da, vet du. Ja, men det som har skjedd er jo, og jeg har sagt, nå forventer jeg at du skal ordne på rommet ditt. Nå er du 12 år gammel. Nå er du en ungdom. Du er ikke et barn lenger. Nå må du passe på tingene dine. Jeg forventer at nå holder du ordnet på rommet ditt. Du gjør ting før vi ber deg om å gjøre det, som er pisse dine. Og jeg kjøpte ikke PC-er i deg for at du skulle...

du dukke inn i den og forsvinne fra hverdagen og miste alt fokus på de tingene som er viktige. Hva skjedde? Etterpå har han blitt mye bedre tatt seg ordentlig sammen. Så det hjelper med den alvorspraten med Lian, men jeg har da ingen planer om å ta han til legen for å sjekke om han har en eller annen diagnose. Kan han ha motivational deficiency syndrome?

Definitivt ikke. Vi har jo sett nå at han er motivert. Han tar tak. Så han måtte bare ha en alvorsprat. Han måtte forstå at han måtte få litt orden på tingene sine og hjelpe å organisere seg litt. Det hjelper meg. Jeg har litt ro på å ta det der mens de er relativt unge. Det er en viktig jobb for oss foreldre at vi tar i tak i barna våre og

Å fortelle dem at vi har liten forventninger til dem, det tror jeg er litt sånn at vi gir litt den tilliten at vi forventer mer. Det tror jeg er bra. Og så at det inni mellom...

må få en liten vekker om at de må ta seg sammen. Det tror jeg bare er sunt. Litt ansvarliggjøring, som vi kaller det. Det er bra. Fra unge alder. Det tror jeg var det, Petter. Men takk. Det var bra du var motivert for å spille inn podcasten Hjernestark i dag. Jeg fant også motivasjon til å gjøre det, så vi holder det gående. Du får masse lykke til ved resten av oppholdet ditt i Arndal, Petter.

Ja, du får være helt ærlig, så sleit jeg litt med motivational deficiency syndrome for et par timer siden. Tenkte at nå skal det bli tungt etter en lang arbeidsdag å gå og spille inn podcasten i Ernestank. Men så fikk jeg gått med en tur, 3-4 kilometer med min datter, gjennom Motbakker, hjem fra Arndal til leiligheten vi bor i, og fikk meg en kaffe. Så da var motivational deficiency syndrome, vondt i vilja, borte som dog for sola. Ja, og så blir det ikke hull i...

Kul i kalenderen, må jeg holde til å si. Vi vil jo levere hver uke. Så lenge vi har lyttere. Vi takker til alle lytterne våre for at de hører på podcasten vår. Vi takker for lytterinnspill, som vi også stadig vekk får, og som vi kommer til å ta opp underveis. Takk til samarbeidspartnerne våre, og takk til Moderne Media. Og så er vi mest sannsynlig, og det er også tilbake med en ny episode av podcasten Nærensterk neste uke. Uansett hvor motiverte vi er. Takk for oss.

Kanskje det er derfor vi er Nordens mest valgte?

Sundkost? Er ikke det litt sånn? Neida, vi er ikke i det hele tatt. Vi kan bare alt om økologisk mat, nøtter, proteinpulver, sukkerfritt godteri, kosttilskudd. Vi kan alt dette, så du slipper å tenke på det. Akkurat nå får du triple omega 3 til kun 79 kroner. Omega 3 er faktisk livsviktig for kroppen din og må tilføres via mat eller kosttilskudd. Kom til Sundkost, så hjelper vi deg. Sundkost.