Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland og jeg er utdannet lege. Jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig og god og viktig kunnskap om kropp, helse og synd lett tilgjengelig for oss alle.
I dag har jeg med meg en psykolog som jeg gleder meg veldig til å møte. Hun er barnesykolog. Hun heter Charlotte Mielle. Hun er også foredragsholder og mamma til to. Charlotte står også bak kontoen Charlotte Mielle på Instagram, en konto jeg har fulgt lenge selv. Hun har også Foreldreportalen Hjertefamilie, hvor hun snakker om ulike temaer innenfor familieliv og psykisk helse.
Og så er jo også forfatter av boka «Bli klokere på barnet ditt». En praktisk guide til trygge barn med god selvfølelse. Hjertelig velkommen, Charlotte. Tusen takk. Den titelen på boka ditt, den gjør meg litt sånn varm. For det er det vi ønsker. Vi ønsker jo å skape trygge barn som har god selvfølelse. Jeg tror det er målet for de fleste. Jeg tror det er et tema som veldig, veldig mange foreldre har...
innom med seg selv i løpet av de første årene med barna. Og det blir jo ikke lettere selv om barna blir eldre. Nei, det er det jeg hører folk si. Og mitt eldste barn er jo seks, og så sier tenåringsforeldre sånn «Bare vent!» Og da tenker jeg sånn «No!»
Ikke mer. Store barn, store bekymringer, hører folk si. Små barn, små bekymringer. Jeg har jo en gutt på 9, og en på 4, og de er jo i veldig forskjellige stadier, og jeg elsker alle stadiene de har vært igjen da. Men det er klart det er helt nye utfordringer i hvert år de lever på, og de
De har så mange tanker om ting, og jeg tar meg selv i å tenke at herregud, barn de er klokere enn voksne. Ja, jeg tror jeg har lært mest av meg selv i møte med barna mine. Og det er det som er litt fint med barn, man finner seg selv litt også. Man blir forelder. Da blir man liksom konfrontert med egne verdier. Hvordan man har lyst til å leve livet sitt, kanskje. Ja, virkelig. Ja.
Jeg tenker at vi skal bare hoppe rett inn i temaet. Hva er egentlig selvfølelse, og hvordan ser vi om barna våre har god selvfølelse? Jeg tenker på selvfølelse som det å tåle hele seg og alle våre følelser.
Og det er jo ikke nødvendigvis sånn at god selvfølelse betyr at vi er så flinke, eller tøffe, eller modige alltid. Det handler mer om det å tørre å være usikker, det å romme vanskelige og vonde følelser. Det er nettopp derfor det heter selvfølelse. Så følelser er jo kjernen i dette med selvfølelse.
Og så vet jeg ikke helt om vi kan si, altså vurdere barna våre på den måten. Har en treåring, fireåring, tiåring god eller dårlig selvfølelse? Jeg tror det blir et litt sånn for abstrakt begrep. Ungene våre er jo nettopp i en prosess hvor de holder på å bygge selvfølelsen sin. Og det gjør de i samspill med oss. I relasjoner så bygges selvfølelsen. Ja, for det er litt vanskelig det der. Men...
Målet til de fleste foreldre er jo å skape trygge barn som har god selvfølelse. Hva vil du si er å ha god selvfølelse? Jeg tenker jo nettopp at god selvfølelse betyr at man tør å dele følelsene sine med andre, at du tør å være usikker for eksempel. Det betyr jo ikke at du nødvendigvis er utadvent eller hiver deg ut i alle utfordringer. Det kan også bety at du kjenner etter.
Passer dette for meg? Er dette riktig for meg? Eller skal jeg la være å gjøre dette? At man har god kontakt med hva som foregår på innsida. Og det kommer vel mer til uttrykk når vi blir voksne. Og ungene våre, de famler og snubler og reiser seg igjen og bygger selvfølelsen sin gjennom hele barndommen. Ja. Du skrev i boka di, som er en kjempefin bok, «Bli klokere på barnet ditt», så skrev du at det
Selvfølelsen til barnet starter med deg. Hva mener du med det? Selvfølelsen skapes jo nettopp i relasjoner, og ungene våre speiler seg i oss. Barnet ditt vil se på deg og lure på om det er gøy å være sammen med, om det er verdt å bruke tid på, om følelsene mine blir sett, om behovene mine blir anerkjent.
Så barn vil jo hele tiden på en måte teste litt opp mot foreldrene sine. Hvilke deler av meg tåler min mamma og pappa? Tåler min mamma og pappa meg bare når jeg er glad og fornøyd? Eller tåler mamma og pappa også at jeg er sint og frustrert og lei meg? Det som er så kult med barn er at de tilpasser seg det relasjonelle miljøet som de vokser opp i. Så barn vil justere seg utifra hvordan vi reagerer på deres...
Så da kan jo, hvis barnet erfarer at, ok, mamma og pappa avviser meg når jeg blir sint, så er dette en følelse som jeg må pakke bort og undertrykke. Og da vet vi jo at barn og tenåringer som ikke får rom til å uttrykke følelsen sine, blir jo voksne som ikke aner hva de skal gjøre med følelser. Og da begynner vi å få litt sånn trøbbel. Ja. Ja.
Men hva mener du med tål? Om man tåler de følelsene de har? Hvis barnet tenker sånn, tål min mamma meg nå når jeg er sint. Hva vil det si å tåle? Ja, godt spørsmål. Jeg tenker at...
Ofte kan vi komme til å misforstå litt hva det betyr å anerkjenne barns følelser. Det det betyr å anerkjenne barns følelser er jo nettopp at vi tørr eller tåler eller kan være sammen med barn i vonde følelser, som for eksempel sinne eller tristhet eller frustrasjon, uten å fikse barnets problem, uten å forsøke å ta ubehaget bort fra barna. Et eksempel på dette kan jo være, la oss si at mitt skolebarn kommer hjem og sier til meg «Jeg
det var skikkelig dumt på skolen i dag, mamma. Jeg ble kalt for en bæsj av de andre. Og da kan jeg si, ble du kalt for en bæsj? Nei. Nå må vi gjøre sånn, eller sånn, eller sånn. Nei, det er ikke sant. Du er ikke en bæsj. Det jeg gjør her er at jeg finner løsninger, prøver å plukke den vonde følelsen ut av barnet mitt. Men det å tåle barnets følelser vil være mer som dette. Ble du kalt for en bæsj på skolen? Jeg forstår at du ble sint. Det høres jo ikke noe greit ut. At man liksom
uten å fikse, bare anerkjenne litt hvordan kjennes det ut for deg egentlig? Hva tenkte du da? Og så sier jo kanskje barnet mitt, ja, det var skikkelig dumt, ikke sant? Og i stedet for at jeg da kommer med en umiddelbar løsning, så prøver jeg å tenke litt sånn, hvordan kan jeg normalisere denne følelsen for barnet mitt? Kanskje jeg kan dele noe fra mitt eget liv? Da hender det at jeg sier sånn, vet du hva? Da jeg var på din alder, så ble jeg kalt for Charlotte på potte på skolen. Og det likte jeg ikke.
Og da blir jo barnet mitt sånn, hva? Er det sant? For barn, de vet jo ikke hva vi voksne har stått i. De ser jo bare oss perfekte foreldre som får til alt, ikke sant? Vi lager mat, vi går på jobben, vi knytter skoliser uten problemer. Alle disse tingene vi gjør, som barna våre strever med, som vi får til uten å anstrenge oss, ikke sant? Så det å dele litt sånn ting som vi selv har strevet med, eller strever med, tenker jeg er kjempelurt. Og så sier jeg til barnet mitt sånn, vet du hva jeg sa da? Jeg liker ikke at du kaller meg Charlotte på potta.
Det er erting. Og da plukker barnet mitt litt opp på den følelsen. Vi får i gang en refleksjon her. I stedet for at jeg skal fikse dette for henne, så har vi en liten dialog på hvordan er dette, hvordan kan vi løse det. Andre har vært i denne situasjonen før meg. Og da er det mer sannsynlig at barnet mitt sier, ja, det skal jeg prøve. Ja, for at det der er ...
Det er en øvelse også. Og det er en helt... Den tankegangen der, når jeg begynte med det her, det er så lett å gå i det der, at jeg skal prøve å løse opp for det mitt barn går igjennom. For det verste en mor eller far vet i verden er når barna våre har det vondt. Men det å anerkjenne det er...
Jeg ser at det er veldig godt for barna. Ja, det er det. Akkurat som når vi plaster følelsene, så slipper de litt. Et annet eksempel som jeg vet mange foreldre står i, er hvis barnet på morgenen ikke har lyst til å gå i barnehagen, ikke har lyst til å gå på skolen. Og så sier kanskje ungen, jeg vil ikke i barnehagen i dag, barnehagen er dum. Og da kan man jo ofte komme til å si, gå liksom i fiksemodus, ja, men du har så mange venner der, det er jo så gøy, det er så mange leker der. Og da prøver vi igjen å plukke denne vonde følelsen ut av barnet.
Men skal vi anerkjenne følelsene, så kan vi heller si «Du har ikke lyst til å dra i barnehagen i dag. Du vil gjerne være sammen med meg». Bare la det henge litt, for da får barnet en følelse av at mamma eller pappa vet litt om hvordan det er å føle seg sånn. Så kan vi hjelpe barnet videre, for vi skal jo i barnehagen. Det er nettopp det om å sette en grense og samtidig anerkjenne følelser. Da sier for eksempel «Vil du ha brunost eller skinke på matbakka i dag? Vil du ha den røde eller den blå jakka på veien til barnehagen?»
Hva skal vi finne på når du kommer hjem? Det gleder jeg meg til. Dytte barnet litt videre, men samtidig gi rom til at det er lov å ikke ha lyst til å dra i barnehagen. Det man er redd for da, er at de skal henge seg veldig fast i det. Jeg vil være med deg. Jeg tror vi har en tanke om at
barn forventer å få ønske sitt innfridd. Men det er jo ikke nødvendigvis sånn. Ungene våre kan godt sette ord på sine følelser og behov uten at vi trenger å innfri det ønsket. For det er anerkjennelsen barnet er ute etter. Ikke nødvendigvis det at det skal bli akkurat sånn eller sånn. Og det er nettopp det som er varm og tydelig grensesetting, tenker jeg. Det å tåle at barnet ditt blir skikkelig, skikkelig sur fordi du setter en grense, men å likevel hjelpe barnet videre.
Ja, og du skriver jo så fint om dette i boka din om grenssetting.
Og det er også et tema som er så vanskelig. For det er vanskelig å sette grenser. Det er vanskelig å ikke begynne med belønning eller trusler. Det er et tema som er en evigvarendes tema som jeg aldri kommer til å bli perfekt på. Samme her. Men hva vil du si det å sette grenser for barna? Og så tenker jeg også...
Barna trenger også å lære seg å sette grenser for oss og for andre. Så jeg synes det der er vanskelig å navigere i. Ja, det forstår jeg innmari godt. Jeg tenker at grenssetting det starter med å egentlig se litt innover. Hva er viktig for meg? Hva er mine verdier? Hvordan er det jeg ønsker å bli behandlet her i verden?
Så lærer vi barna våre om å sette grenser, fordi de skal fungere godt sammen med andre. De skal fungere godt sammen i verden. Men det som er fint med grenssetting, tenker jeg, er at det er fleksibelt. Det er ganske personlig. Det er ikke nødvendigvis sånn at man trenger å sette akkurat de samme grensene som de andre foreldrene på skolen. Noen grenser vil jo være universale. Det er ikke lov å slå. Det er ikke lov å løpe ut i veien. Den er bankers. Det er ganske lett å sette de grensene.
Og så har man andre ting, for eksempel, la oss si at du har et lite barn som klatrer over hele deg, eller som hyler og roper, ikke sant? Så kan man komme til å si, slutt med det der, ikke klatrer på meg, gå ned nå. Hvis ikke du slutter nå, så... Men da legger vi for mye ansvar over på barnet. For det er vi som er den voksne som må ta den tydelige ledelsen, så si heller, sett en personlig grense. Hvor er det dine grenser går? Da er det lettere å si, jeg trenger at jeg stiller og roliggjør noe,
Jeg liker ikke at du klatrer på meg. Du kan holde meg i hånda, eller sitte ved siden av meg i sofaen. Det er en veldig tydelig måte å sette en grense på, men også en varm og god måte hvor du tar ansvar for hva som er viktig for deg, uten å legge for mye ansvar over på barnet. Om det gir mening. Ja, og med det så lærer du også barna dine å sette grenser. Ja, det er akkurat det du gjør, for da viser du ikke sånn, her går mine grenser, det er også greit at du sier nei til andre.
Men sånn som, altså, dette med at barn må få lov til å sette sine egne grenser også, ikke sant? Men jeg ser jo dette i, jeg ser det på butikken, når jeg ser det på andre foreldre, jeg ser det i mitt eget liv, når jeg skal følge han minste i barnehagen. Det kommer sånne...
Det kommer sånne tider der det er helt umulig å vite hva er det rette å gjøre nå. For eksempel, jeg skal på et møte, mens det vil ikke i barnehagen. Jeg prøvde å si vi må i barnehagen, og jeg forstår at du ikke har lyst. Prøvd alle de der, men nå må vi avgå det liksom.
hvordan man skal håndtere de der stundene der det er vanskelig. Jeg var på butikken i går, så er det en gutt som har kjempelyst på den sjokoladen når de skal betale, og han legger seg på gulvet, og dette er sånn klassisk. Vi har sett det tusen ganger alle sammen, og vi har opplevd det med egne barn. Han legger seg på gulvet, skriker og roper,
og alle blir forstyrret for at her er det jo ikke orden og ro og herregud hva skal vi gjøre og alle ser bort og liksom faren blir mer og mer utilpasset
Men det er jo bare vanskelig å være et barn. For et barn blir satt masse regler på, og jeg føler jo veldig med, for eksempel min minste, når han ikke vil i barnehagen, eller med gutten som har så lyst på den sjokoladen. Jeg kan se at det er vanskelig for de å styre sine impulser og behov. Og det vet vi jo med hjerneforskning også. Kan ikke du beklare litt om denne hjerneforskningen? Jeg tenker jo at ...
En av de største grunnene til at foreldre kommer opp i konflikter med barna sine, er nettopp fordi vi har for høye forventninger til ungene våre, basert på hvordan de faktisk fungerer. Og det vi vet om barns hjerner, er jo nettopp at hjernen utvikler seg ekstremt sakte, for det første, sammenlignet med andre pattedyr, og den utvikler seg bakfra og frem. Og det betyr jo nettopp at de funksjonene som ligger her helt fremme i pannelappen,
til sist. Og der ligger jo evnen vår til å håndtere følelser, stoppe impulser, tenke seg om en gang til. Dette er det vi voksne er relativt gode på, men ikke alltid kjempegode på vi heller. Og så vet vi det at hjernen fortsatt gjennomgår betydelige strukturelle endringer i 20-årene. Dette tenker jeg bare sånn, dette må alle foreldre vite. For når man vet det, så får man også en mye større medfølelse med barnet sitt, men også seg selv da.
Fordi når dette barnet hyleskriker på butikken, eller ungen din ikke har lyst til å være med i barnehagen, og får et kjempestort rasserianfall, så er ikke det fordi barnet ditt har lyst til å være vanskelig, eller vil trasse eller ødelegge for deg. Men det handler om at barnet mangler ferdighetene til å håndtere følelsene sine på bedre måter. Og det er jo nettopp derfor vi skal anerkjenne barns følelser, for det handler om å bygge barnets kompetanse, bygge barnets ferdigheter,
Ikke nødvendigvis her og nå, men i fremtiden. Du som foreldre må være barnets fornuft når barnets fornuft på en måte kollapser litt. Så det er da vi kommer inn med denne trygge ledelsen. Og det du sa i sted, hva gjør jeg da når barnet mitt nekter å være med meg ut? Og da tenker jeg at noen ganger så må vi nettopp ta en litt stødigere ledelse, men vi kan samtidig gjøre det med en viss varme. Nå ser jeg at dette blir skikkelig vanskelig for deg. Nå løfter jeg deg opp, og så bærer jeg deg til bilen.
Åh, det er så dumt. Men så gjør du det likevel, selv om barnet ditt gjerner hylhusgreker og sparker og alt dette her. Men du kan fortsatt gjøre det på en varm, empatisk måte. Det er forskjell på å si, nå er det nok, nå tar jeg deg under armen. Den, og det å si, dette ble vanskelig, men jeg er her for å hjelpe deg videre. Ja, ja, ja. Det er så viktig det du kommer med, og det er så ...
godt at du sier det og så tar jeg meg selv i å ha det vanskelig ja, men det er jo nettopp det det er vanskelig, og da er det så fint å vite at
Det er jo bedre for ungen din at du er deg med dine feil og mangler, og at jeg er meg med mine feil og mangler. Jeg pleier ganske ofte å si til mannen min sånn, jeg er så glad for at ingen på Instagram ser meg nå. Det går en kule barn hjemme hos meg. Jeg har helt vanlige barn. Mine barn er ikke superbarn. Jeg er ikke heller en superforelder. Så det at vi er oss selv da, i
i stedet for den riktige foreldren på en måte, er jo mye viktigere. Og det er et så godt poeng du kommer med der, fordi at det å være en riktig foreldre finnes ikke. Men det jeg kjenner inni meg, som jeg føler er i hvert fall min sannhet, er at jeg er en god mamma. Og jeg vet at jeg er en god mamma for mine to gutter. Jeg vet at de har det trygt, og at de er fine gutter, og har en god oppvekst. Og det prøver jeg å tenke på når det går en kulevarendt. At
At jeg vet at de har det bra, men jeg gjør feil, og det er vanskelig å være en mamma, av og til. Det er kjempevanskelig. Jeg tenker jo det vanskeligste vi gjør, det er jo nettopp å være foreldre, kanskje. Og derfor er det jo så rart at vi også får disse barna våre hjem fra sykehuset uten bruksanvisning, og dette er bare noe vi skal kunne. Og derfor er jo skammen desto større på en måte når vi ikke får det til, eller er noe som er vanskelig, eller ...
Ja, og den der skammen må vi fjerne, for vi alle foreldre har kjent den samme skammen. Når jeg har en gutt på butikken, eller sånn som skjedde for kanskje en måned siden, da var vi på senteret, og der på senteret så har de en sånn lekplass, og så var det dags å komme seg hjem, og han vil være der.
Og jeg sier, nei, nå skal vi gå hjem. Og så sier han, nei, vi skal være her og leke. Det er full klinsj. Og det ender med at jeg må ta den der, nei, vi skal hjem. Og hvis ikke du kommer nå, så må jeg bære deg. Og jeg vil veldig gjerne at du skal få lov å gå selv. Og
og sier, nei, jeg blir her. Og så bærer han, og så sparker han og bærer seg hele veien ut av bilen, og jeg ser alle de blikkene fra foreldre som tenker, herregud, og der må være streng. Og den der skammen som, altså nå kjenner jeg ikke like mye på den skammen som jeg kanskje gjorde før, men jeg kjenner på mye foreldreskamm. Ja.
Ja, og hvor kommer det fra? Det er så innmari høye forventninger til oss, og jeg tror det handler om at foreldreskapet er liksom allemannseie. Alle mener noe om hvordan vi skal være foreldre, for de er veldig, veldig viktige for oss, hvordan vi tar vare på egne barn og andres barn, for det er fremtiden vår. Så det er en sånn
Nesten sånn instinkt i oss, tror jeg. At vi er opptatt av hvordan andre oppdater barna sine. For det betyr noe for alles fremtid. Ja, det er kanskje det, der det ligger. Ja, det er kanskje det. Men jeg tenker at vi skal være røysbygge hverandre. Fordi det er ikke lett å være en mamma og en pappa. Og særlig i dag, når det er så mange råd. Og det synes jeg er så fint med din Instagram-konto, for at du...
Du tar på en måte bort den der skammen med at man skal være perfekt, for det er ingen som er perfekt. Og så sa du så fint i boka di, jeg må bare lese det opp, så vi ser om jeg finner det her. Det handler ikke om å forstå barnet ditt, men om å respektere at barnet ditt kan ha en annen opplevelse eller forståelse enn deg. Og det synes jeg var så godt skrevet, fordi at
Min minste når han vil være der og leke, så er det jo ikke for å være vanskelig mot mammaen sin. Han bare har det så utrolig fra der. Og ser verden fra en helt annen vinkel enn min. Og når han ikke vil i barnehagen og har et møte, så tenker jo ikke han på at mamma har et møte. Han bare tenker, jeg har lyst til å være hjemme med mammaen min. Og det å ha forståelse for det der, det er vanskelig, men så viktig. Eller hvis...
De går gjennom forskjellige stadier, og hvis min ene sønn har hatt en litt vanskelig periode, la oss si, og tar det ut hjemme, så handler det ikke om oss, men det er så lett at vi foreldre føler at det er oss det går på, at det er vi som ikke er gode nok, vi får det ikke til, vi får ikke til å regulere våre barns følelser. Men som du sier,
deres følelser er veldig vanskelig å regulere for de har en hjerne som ikke er ferdig utviklet og vi vet jo hvor vanskelig det er å regulere forefølelser vi voksne kan tenke deg hvor vanskelig det er for et barn hvis han ser en is og får veldig lyst på den isen, han klarer jo ikke å rasjonalisere for seg selv at det er ikke så lurt for ham i dag
Jeg pleier å si sånn, det vanskeligste du gjør som forelder er jo egentlig ikke å anerkjenne barnets følelser eller sette de grensene. Det er å håndtere dine egne følelser. Når du står der med et barn som er kjempesint eller kjempefrustrert, det å da klare å på en måte
respondere bevisst på barnets handlinger, fremfor å reagere automatisk og gå helt opp i dine egne og barnets følelser, det er ganske vanskelig. Men det kan vi også øve på, for det handler jo om emosjonsregulering i praksis. Hvordan er det vi som voksne gjør dette og modellerer det for ungene våre? Det er jo også veldig viktig læring for dem å se, ok, klarer mamma og pappa å håndtere denne kjempesinne følelsen der?
Da blir det lettere for barnet å akseptere de følelsene også. Hva tror du om dette med å si unnskyld til barna, hvis det har kokt over? Og du ser på det i fem minutter siden og tenker, det der skulle jeg gjort annerledes. Hvordan kan man snakke med barna sine om det? Ja, det tenker jeg er kjempeviktig. Jeg tenker jo at å gjøre feil, det gjør vi alle, det er helt unngåelig. Men så er det jo nettopp hvordan vi reparerer og hvordan vi håndterer de feilene, det er jo det som betyr noe.
Så det å si unnskyld til barn er jo helt, helt sentralt, og kanskje mye viktigere enn at vi nettopp gjør disse feilene. Og så er det nettopp det å navigere inn når vi skal si unnskyld og ikke, fordi denne dårlige samvittigheten kan jo snike seg inn uansett. Når du kjenner at nå har jeg skremt barnet mitt, nå har jeg brølt barnet mitt, nå har jeg slått hånda i bordet, så barnet ble ordentlig redd, så er det en god anledning til å reparere og be om unnskyldning. Og det er nødvendigvis ikke så vanskelig. Det som er vanskelig er jo å
Gi en iktefølt unnskyldning hvor du tar på deg hele og fulle ansvaret for at det du gjorde ble feil. Ofte kan vi komme til å si sånn, du, unnskyld for at jeg kjeftet på deg i sted, men vi hadde så dårlig tid. Men jeg ble så redd. Men du skulle ikke. Det er sånn at vi bare ser på voksne mennesker, de er helt dudlige til å gjøre en unnskyldning. Så for å gi en ordentlig unnskyldning som faktisk betyr noe,
så må vi klare å si unnskyld for at jeg kjeftet på deg. Det var dumt. Punktum. Vi må ta ansvaret. Det ligger på mamma, ikke på deg. Ja. Det er lett å føle at man er svak overfor barnet sitt. Jeg tenker det viser styrke. Det er da du trer inn i din sanne autoritet som forelder. Jeg er den voksne i denne relasjonen. Jeg har ansvar for å reparere. Det er aldri barnets ansvar å reparere.
Så jeg tror nok av og til kan foreldre legge for mye ansvaret over på barnet, både i situasjoner hvor barnet får et kjempe stort rasimilianfall. Når barnet tråkker over en grense for eksempel, eller gjør noe du ikke liker, så betyr ikke det at barnet ikke vet hva som er rett. Men barnet klarer ikke å stoppe seg selv fra å gjøre det som er galt. Så du må trene å være barnets fornuft.
Det er en litt sånn ting jeg prøver å minne meg selv på når jeg står i situasjoner hvor barna mine koker. Det tvinger frem min empati. Ja, du skriver jo også i boka for eksempel gå ut på kjøkkenet og si at dette er vanskelig. Det synes jeg er kjempevanskelig, men av og til får jeg det til, og da blir jeg stolt av meg selv. Hvis jeg kjenner at nå kokte jeg,
Så sier jeg, nå skal jeg bare gå på kjøkkenet, og så skal jeg puste litt. Og så kommer jeg tilbake to minutter etterpå, og så klarer jeg å håndtere det på en annen måte. For det er jo ofte sånn at barn vet akkurat hvor de skal trykke. De gjør jo ikke det med vilje, men det blir sånn at det er noen grenser som går, eller de har tråkket på akkurat de her ømme punktene dine. Og min eldste bruker å si noe sånn,
«Mamma, skal du bare bort og kjenne på følelsene dine?» Så flir han. Så det blir noe humor med det at mamma går og puster litt hvis sånne ting skjer. Og jeg klarer det ikke hele tiden. Men det at jeg klarer det av å telle, da gir jeg meg selv et klopp på skuldra. Og så tenker jeg jo, noen tror jo at vi skal være på en måte milde og varme og pedagogiske.
Altså varme skal vi nok være, men at vi hele tiden skal bevare roen i samspillet med ungene våre, og det er jo helt umulig. Det er jo ikke noen menneske på denne jord som går gjennom en dag og er liksom helt konstant i følelsene. Så det at du kjenner på irritasjon og frustrasjon, at stemmen din hever seg, at du sier, nå kjenner jeg at jeg blir skikkelig irritert, det kan du godt gjøre foran barna dine. Forskjellen er jo nettopp
Om du brøler, om du kaster ting, om du smeller med dørene. For det er jo, da har du ikke kontroll på følelsene dine. Men du kan godt uttrykke sinne og frustrasjon på en regulert måte da. Og det er jo det vi prøver å lære ungene våre også, når vi anerkjenner disse følelsene. Ja, ja, og da viser du jo til dine barn at, ja vet du hva, jeg kan også bli sint. Sinne er en følelse som er helt lov å kjenne på. Yes. Fordi, jeg tror det var du som sa det i en podcast, det der med at vi, vi er,
Vi ønsker jo å bare bli glad hele tiden, men det er ingen som er det. Ingen voksne og ingen barn. Og det å anerkjenne alle følelser gjør at de får bedre. De føler seg mer trygge når de har disse følelsene. Vi vokser jo opp i forskjellige familier, og i noen familier er det kanskje sånn som jeg har vokst opp i en familie med tre brødre. Mamma og pappa fikk fire barn på fem år. Jeg har en barn, han heter. Ganske kult.
Det var sikkert veldig stor kontrast mot det kjøkkenbordet. Også var det masse liv å røre til enhver tid, og vi hadde alltid med oss masse barn hjem, for det har vært veldig viktig for min mamma å ta vare på barnet rundt oss. Så det var alltid fullt hus, og alltid masse bråk og krangling og masse kjærlighet. Ja.
Så jeg føler ikke så mye skam rundt det å bli sint. Men hvis man har vokst opp i en familie der det ikke er lov, for eksempel, eller at vi skal ha ro her, så er det jo vanskelig å håndtere den følelsen. Og jeg har jo vokst opp sikkert med ting som jeg ikke skulle kjenne så mye på. Vi vokste opp i forskjellige familieliv, men
Kanskje det er fint å bare sjekke inn om seg selv, er det noen følelser jeg kjenner skap på? Ja.
Det er jo veldig on point, tenker jeg, det du snakker om her, fordi alle foreldre har med seg sin egen ryggsekk. Vi har med oss noen ting fra egen barndom. Akkurat som våre barn har en tilknytning til oss, så har vi en tilknytning til våre foreldre. Den kan være trygg eller den kan være utrygg, og den sier noe om hvordan vi har lært å forholde oss til andre mennesker. For det er faktisk sånn at hvordan dine foreldre
var i samspill med deg i barndommen, har en direkte konsekvens for hvordan du er med dine barn nå. Vi gjentar på en måte de mønstrene. Ja, ja. Men vi tror ikke vi gjør det, men vi gjør det. Nei, nei. Og det er jo, eldre mann blir jo mer, ser man jo bare sånn, hva? Er det mamma som kommer ut av munnen min nå? Ikke noe annet. Man blir mer og mer like foreldrene sine på en måte. Det er veldig rart det der. Men det er jo noe å være bevisst, og reflektere litt rundt, sånn som du sier, ikke sant? Hvordan er det egentlig? Ja, hvis jeg hadde...
vært veldig lei meg fordi jeg skulle på skolen en dag, hvordan hadde min mor eller far reagert på det? Reflekterer litt rundt det, for da blir man jo klar over hvilke automatiske mønstre man har med seg, og så kan man eventuelt bryte litt ut av det da. Kan vi gå litt inn på det der med å ikke gi belønning, eller tenke seg om når man gir belønning, og tenke seg om med trusler? Fordi at det er vanskelig. Ja.
Hvis man ønsker å få barnet sitt til å gå ut med søppelen, for eksempel, uten at de skal få en belønning for det, hvordan gjør man det i praksis? Er det forsket på? Hva kan man gjøre? Godt spørsmål. Jeg tenker jo at vi må spole litt tilbake, kanskje, for det å bidra hjemme med husarbeid, det trenger nødvendigvis ikke være en oppgave for barnet, det er bare noe vi gjør. Her i familien hjelper vi hverandre, her i familien bidrar vi. Det er på en måte en satt forventning.
Så fort vi begynner med belønninger, så blir det en yttre motivasjon for barnet å gå ut med den søpla. Men det vi ønsker er at det skal være indremotivert. Jeg tenker også det er bra for barn å gjøre noe for andre. Å kjenne på at alt handler ikke alltid om meg. For det er jo også en ting i samfunnet vårt at vi er veldig sånn, meg og mitt barn først.
Og derfor blir vi også veldig opphengt i mittbarnsbett, mittbarnslykke. Og det er også litt å stikke kjeppere i jula for ungene våre.
Så jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan du får ungen din til å gå ut med søppelet. Har du ikke det? Nei, jeg har ikke det. Men jeg synes det er veldig fint at du sier at det skal være indre motivasjon her, og kanskje bare det å snakke med barna sånn, her i vår familie så hjelper vi hverandre. Det synes jeg var veldig fint. Ja, det er noe med å sette litt sånn standard for hva er våre verdier her i familien. Og
og sette opp en helt klar forventning til barnet ditt. Og så betyr jo ikke det at, en tenåring vil jo kanskje også si, nei, det nekter jeg, ikke sant? Og da kan man jo ha noen rammer og noen tydelige forventninger, ikke sant? At jeg vil gjerne at du rydder rommet ditt, du bestemmer når det blir, men jeg vil at du gjør det før jeg kjører deg på fotballtrening. Og da kjører ikke du det barnet på fotballtrening før det rommet er ryddet, ikke sant? Så man har noen sånne klare forventninger, ikke nødvendigvis trusler, men
Dette er den forventningen jeg har til deg. Ja. Gi og ta. Ja, ja, ja, ja, ja.
Hvordan, Charlotte, kan vi hjelpe barna våre å føle at de er trygge, at de er trygge på seg selv, at de føler en ro med seg selv, og at de blir robuste og god selvfølelse? Ja, det er et veldig stort spørsmål. Jeg tenker vel inne på mye av det allerede. Det er jo nettopp dette. Det starter jo helt fra de er bittesmå, ikke sant? Som at vi blir kjent med de, og gjør det vi kan for å bygge den trygge tilknytningen. Og
Og det gjør vi jo mye av oss selv. Vi kjenner etter, skal jeg gjøre sånn eller sånn? Skal jeg gi barnet mitt litt space nå, eller trenger barnet mitt litt nærhet nå? Så det å bli kjent med seg selv og barnet sitt er jo kanskje pri 1. Du kjenner barnet ditt best. Og så trenger barn ulike ting. Vi har forskjellige barn. Og det føler jeg blir litt lite anerkjent egentlig. Vi har en slags mal om hvordan barn skal være.
De skal gjerne være utadvent, gå lett overens med andre, gjøre sånn og sånn og sånn. Og så har vi jo noen barn som er veldig tilbaketrukket og genert, og da kan vi få en veldig trang som foreldre til å pushe barna våre ut der. De må være sånn, de må være mer sosiale, stå mer opp for seg selv, gjøre sånn eller sånn eller sånn. I stedet for at vi tar et kraftig steg tilbake og lar barnet finne litt ut av ting selv. Og det å liksom
Kanskje det er fint å være litt genert, for da har man ekstra god kontakt med det som foregår på innsida. Ok, så er man ikke nødvendigvis den som kaster seg ut i fellesskapet først, men i ungdomstiden så vil jo det være en god ting. Da vil du ikke at barnet ditt skal være den som kaster seg ut i det første, da vil du bare at ungdommen ditt skal kanskje være den som gjør en ekstra vurdering, ikke sant? Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Og så har vi barn som er høyt og lavt med masse energi, som ikke nødvendigvis passer så veldig godt inn i den klasseromrammen da.
Hvordan skal vi tilrettelegge for det? Ja, og det du sier her, at du er opptatt av at vi kjenner på vår egen uro, når vi ser at, for vi alle ønsker perfekte barn. Hadde de bare gjort sånn og sånn og vært...
superflink i sport og på skolen og rydda hjemme og vært blid så hadde jo alt vært bra her i huset men det er ingen som har sånne barn og så hvordan føles det hvordan kjennes det ut for deg som forelder når ditt barn ikke er sånn som du hadde forventet at det skulle være ja
For det er masse følelser som sitter hos foreldrene. Og det har jeg kjent masse på selv. Jeg kjente at jeg sitter med det selv. Det er på meg. Det er jeg som kjenner en uro. Mitt barn kjenner ikke på en uro for det. Så jeg skal ikke påføre han uro for noe jeg kjenner uro for. Og det å kjenne etter det, og bare være litt bevisst, det har i hvert fall vært veldig til hjelp for meg selv. Ja, helt enig.
Ja, så vi legger jo kanskje mye på barna også, men vi lever også i et samfunn som gjør det kanskje av og til vanskelig også å være utvilt, tålmodig, komme med alle de ressursene vi har som voksen, for mange av oss har krevet noe å jobbe, vi jobber kanskje veldig mange timer hver dag,
Og så har vi på en måte brukt opp mye av batteriet vårt, og så får barna våre de siste 30 prosentene når de kommer hjem. Hva tenker du om dette, Charlotte? Jeg tenker jo at det er helt sentralt, og at det er en veldig viktig del av det å bygge trygge, robuste barn. Og så er det jo sånn at vi har lagt opp til et samfunn som i stor grad er forankret i at barndommen og livet
leves i institusjoner, og da tenker jeg på barnehager og skoler, og der er det jo betydelige ressursmangler. Det er for lite tid, det er for få voksne som kan være de varme, trygge lederne for ungene våre, og de tilbringer ekstremt mye tid i skolen og barnehagen, og barna våre, særlig de minste, de trenger jo egentlig ikke kvalitetstid med oss, de trenger kvantitet med tid. Så her er vi en stor utfordring i forhold til
Hvordan vi skal være til stede nok for barna våre. Det der er en liten sombrannfakkel. Ja, det er absolutt det. Jeg er jo en forkjemper for at foreldre skal ha mer tid med barna sine, mer tid til å kjede seg, mer tid til å somle rundt.
Jeg synes vi lever i et samfunn som er veldig resultat- og prestasjonsorientert. Vi er litt sånn gjøre, gjøre, gjøre, prestere, prestere, prestere, og den trangen går utover barna våre. Så jeg tenker at vi med fordel kan skru veldig ned på det gjøre-behovet, og bare være litt mer sammen, uten at det skal ha noen mål og mening. Vi trenger i større grad å leve sammen,
ved siden av barna våre på en måte. At det skal være rom for å ta seg en lur på sofaen, mens barna bare surrer og leker. At det ikke alltid skal fylles med noe veldig meningsfullt. Jeg har snakket med mange foreldre som er dørslitende på ettermiddagen, fordi da har de vært hele dagen på jobb, så har de kanskje to-tre timer med ungene, som skal stappes med aktiviteter eller med kvalitetstid. Så er man helt utbrent når man legger seg. Det finnes liksom ikke noe rom for å
Når det ikke er noe rom igjen til å håndtere egne følelser, så er det lite rom igjen for å grensesette og anerkjenne barnets følelser. Ja, det der er vanskelig. Jeg husker første året jeg startet med podcasten, når jeg hadde den i tre år. Det første året så jobbet jeg ekstremt mye. Det var veldig mye med podcasten, jeg jobbet med andre ting også, og jeg hadde konstant dårlig smittighet, for at jeg fikk for lite tid med barna. Ja.
Og da husker jeg at jeg tenkte at den tiden vi har i lag må være så verdifull. Vi må gjøre noe kjempefint i lag, og vi må ha det bra, ikke sant? Og det la et sånt press på meg, som var veldig lærerikt for meg. For nå har jeg så heldig å ha en veldig fleksibel jobb, og kan hente tidlig, og jeg vet at jeg er veldig privilegiert. Men
Jeg vet også hvordan det er å hele tiden føle at du henger etter, at du får for lite til med barna, at du har konstant dårlig synettighet for det. Det er vanskelig, for det skaper et press om at du må prestere som foreldre når du først er sammen med dem. Det er kjempeslitsomt. Det er veldig, veldig slitsomt. Jeg tror det henger sammen med at vi ikke ...
anerkjenner i stor nok grad foreldres betydning i samfunnet eller familiens betydning i samfunnet. Omsorgsarbeid generelt er nedprioritert. Det er
lav status, det er dårlig betalt. Da snakker jeg om alle, alle vi som tar vare på barn, foreldre, barnehagemannsatte, lærere. Vi må løfte denne gruppens status i samfunnet, for det har en enorm forebyggende effekt. Da vil vi også få foreldre med mer overskudd, lærere med mer overskudd. Det vil jo gamle oss alle. Så jeg tenker at de følelsene som du kjente på, som jeg også kjenner på av og til, det er jo helt naturlig. Da handler det om å skille mellom
Er dette på en måte berettiget dårlig samvittighet? Har jeg grunn til å ha dårlig samvittighet overfor barna mine nå? Eller er det mer at jeg stiller for høye krav til meg selv? Hvis det er sånn at barna har en annen tilstedeværende forelder, eller besteforeldre, eller hvem det skulle være som er tilstede,
i en periode hvor du trenger å jobbe ekstra mye, så går jo det helt fint. Så man må jo også prøve å løfte blikket litt, se helheten, ikke bare akkurat den dagen eller akkurat den uka. Og så tenker jeg det der med min mamma sier alltid «it takes a village to raise a child». Og det har vi gått litt bort ifra. For alt ligger på mamma og pappa, eller mamma og mamma og pappa og pappa. Alt ligger på...
de få omsorgspersonene der mot før i tiden så var det onkel og bestemor og oldemor og liksom det var en hel skakk som de kunne læne seg på så det er også noe jeg har tenkt mye på etter jeg fikk barn selv at hvor er
verdifullt det har vært for meg å få råd fra mamma, eller få råd fra en tante. Og du får også masse råd som du ikke vil høre på. Men det kan du vel selv, ikke sant? Men det er så mange...
Det er ikke bekymringsfritt å være en forelder. Det å kunne dele den bekymringen med andre, og snakke med dem om det, kanskje få andre innfallsvinkel, det er kjempeviktig. Også det med lærere og pedagogene i barnehagen. Snakke med de lærere. Jeg tenker at
Dette samfunnet, jeg skulle ønske at vi hadde mer mulighet for å spille på enda flere. Ja, jeg tenker jo det. Og så er det jo litt sånn, sånn som vi har lagt opp til, så er det på en måte barnehagen og skolen som er vår landsby i dag. Det er vår utvidet familie. Og derfor så tenker jeg at det er vår plikt som samfunn å sørge for at det fungerer godt, at det er noe vi prioriterer. For det spiller en sånn sentral rolle i barnas liv og vår fremtid.
Ja, og det er kjempeviktig at de har nok ressurser, at de har nok tid med barna våre, at ikke de brenner seg ut også, ikke sant? Vi trenger jo den hjelpen fra barnehagen, tenker jeg. Altså en god barnehage kan jo være en kjemperessurs inni en familie. Men da må vi sørge for at de har det de trenger for å være til stede for ungene våre. Men det handler jo ikke bare om barnehagen og skolene, men også arbeidslivet, ikke sant? Hvordan er det arbeidslivet tilrettelegger for foreldre og anerkjenne foreldre?
Det å kunne gi foreldre mer fleksibilitet, kortere dager for eksempel, eller muligheten til å ikke ha møter midt i barnehagehenting, betyr veldig, veldig mye. Det var også et stort forebyggende tiltak, tenker jeg, både for å ivareta foreldrenes helse, men også fremtiden vår, som er ungene. Det er litt morsomt, jeg gjorde en uformell undersøkelse med 1500 foreldre, og så spurte jeg,
hvordan det var med å kombinere jobb og familieliv. Og da svarte 47 prosent at de hadde byttet jobb eller sluttet jobben etter at de ble foreldre, fordi det var så krevende å kombinere jobb og familieliv. Det er en helt synssyk prosent. Det sier litt om den mentale belastningen det er å være 100 prosent jobbende foreldre. Det er krevende. Og det er jeg litt opptatt av å anerkjenne. Altså,
Første steg til mindre dårlig samvittighet og mer ro som foreldre er nettopp å anerkjenne det faktum at det er skikkelig hardt å være foreldre. Av og til. Ganske ofte. Ja. Å, herregud. Vi alle ønsker våre barn det aller beste. Og så er vi forskjellig bygd, og jeg tenker også at det er viktig å presisere at vi er
jeg er en forskjellig mor fra deg igjen, og at vi har forskjellig temperament, vi har forskjellige kulturer innen de familier, og jeg kanskje ikke, for jeg får en del spørsmål, for jeg hadde noen episoder om dette med barneoppdragelse før, og da får jeg veldig mange spørsmål etterpå, sånn, hvordan skal jeg gjøre akkurat der, og hvordan skal jeg gjøre det i denne situasjonen, og jeg vet ikke, for jeg synes det er vanskelig selv, ikke sant? Men jeg tenker at hvis du klarer å skape
Et sted der barna dine føler seg trygge, så har man kommet utrolig langt. Og det starter jo nettopp med det som du var inne på i sted, tenker jeg. Den følelsen du har av å være en trygg og god mor. Når man kjenner på den stødigheten i seg selv, så er jo veldig mye gjort. Når man kjenner på at dette valget står jeg til riktig, eller sjekker litt inn med egne verdier på en måte. Hva er målet med barneoppdragelsen da? Er det å...
Ja, nettopp få trygge barn med god selvfølelse som fungerer godt i samfunnet. Hva er veien dit? Ja, og da tenker jeg man skal ta bort litt press. For det er veldig lett å scrolle opp Instagram og føle seg som en dårlig forelder. Så det å sjekke innom «Er jeg veldig glad i barna mine?» «Ja, det er jeg». «Er de veldig glad i mammaen sin og pappaen sin?» «Ja, det er jeg det».
gir at de, alt jeg kan, i hvert fall akkurat nå, ja, det gjør jeg. Jeg prøver så godt jeg kan. Og jeg er en foreldre med feil og mangler, og det vil jeg for alltid være. Og det er bare sunt for dem. Det er en god ting. Og vite at de vet at vi er ikke fullkommen, for da vil ikke de prøve å være fullkommen.
Ja, og det er nettopp det vi var litt inne på i stedet her med å dele litt med barnet ditt hva du har vært igjennom, hva du strev med, ikke sant? Fordi de vet jo ingenting om det. Du kom jo på en måte ferdigprodusert til de når de ble født, ikke sant? Da har du vært igjennom mye forskjellig, ikke sant? De vet ikke om den jobben du aldri fikk
Den eksamen som du ikke klarte å gjennomføre fordi du var så nervøs, eller at du en gang var kjemperedd for å snakke foran folk. Altså disse tingene, og dele historier fra egen barneom også veldig virkningsfullt. Da jeg var på din alder så var jeg også kjemperedd for mørket. Men da var mormor der og passet på meg. Og se nå, nå går det fint. Det å dele litt mer av våre egne sårbarheter med barna våre,
Prøv det, og se hvilken effekt det gir. Ja, det var fint. Det kjenner vi en gang at det er rett, det å gjøre sånn, det er
Og de elsker å høre om sånne skiltinger. Ja, ja, ja. Bare se hvor overrasket det blir, ikke sant? Jeg har fortelt noen ting til mine unge, hvor de er sånn, hva? Er det sant? Har det skjedd med deg, mamma? Var pappa sånn? Ikke sant? Det er så virkningsfullt, da. Det betyr så mye for dem, for barn trenger å kjenne seg igjen. Det gir også en trygghet. Fordi
Følelser er jo ikke farlig, ikke sant? Det som er skummelt, er å kjenne seg alene i følelsene. Det er det som er skummelt. Så det å bare føle at noen andre forstår, eller mamma eller pappa er evne til å sette seg inn i mine sko, det har en veldig tryggende og forløsende effekt på barnet. Ja, det er fint.
Tusen takk for at du tok deg tid til å komme hit og snakke med oss i det som høyeste atell. Jeg synes det er så fint å bare sjekke innom dette temaet, fordi jeg trenger i hvert fall selv å bli påmynt sånne ting. Og så tenker jeg at til deg som lytter på, hvis du føler på en dårlig samvittighet for at du ikke føler som en god nok mamma eller pappa, så
Tenk heller på hvor heldig det barnet er som har akkurat deg. For det er akkurat det de trenger. Hvor kan mine litter finne deg, Slotte?
Instagram er jo veldig lett tilgjengelig. Charlotte.Mjelde. Perfekt. Veldig fint. Og så har du en foreldreportalsite, Hjertfamilie. Der kan foreldre komme og få alt de trenger for å begynne å svare på disse konkrete problemstillingene. Hva gjør jeg når barnet mitt ikke vil i barnehagen? Hva gjør jeg når barnet mitt
Ikke vi sover. Nå slår barna mine hverandre i hodet. Jeg har skrivet til Charlotte for at jeg er stadig usikker på sånt der. Veldig fint, Charlotte. Da håper jeg at du som lytter har fått noe verdi her. Hvis du kjenner at dette hadde vært en fin episode for noen andre, så del den med deg. Du kan skrive til meg på Instagram og Facebook.
Og med det ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt! Ha det!